Store antisemittiske demonstrasjoner i Polen

Tusener av polske nasjonalister marsjerte til den amerikanske ambassaden i Warsawa i går. De protesterer mot amerikanske myndigheters krav om at Polen skal kompensere tapene jødiske familier hadde når de fikk sine hjem og eiendommer konfiskert i forbindelse med Holocaust.

Det er The Times of Israel som melder dette.

Polen er kjent for sterke antisemittiske strømninger gjennom århundrer.

Og lørdagens protester finner sted i en tid hvor vi ser en dramatisk økning av antisemittisk hatretorikk i det offentlige rom i  Polen. Lørdagens protestmarsj er en av de største anti-jødiske markeringene i nyere tid. Sterke høyreekstremistiske krefter er på fremmarsj i dagens Polen.

Dette er et bønnemne vi virkelig trenger å ta tak i.

Forunderlige Gud

For noen uker siden fikk jeg en sterk innskytelse om å bestille en bok. Forfatteren kjente jeg av omtale, men det var også alt. Jeg våger å tro at det var Gud som talte til meg. Dette er ikke en bok jeg vanligvis leser, så jeg var litt forundret over at følte så sterkt for å bestille den.

Når den kom i postkassen, kikket jeg på den og satte den så i bokhyllen. Jeg tenkte at jeg ville hente den frem igjen ved en anledning.

I går traff jeg et menneske som jeg har stor tillit til, og som Gud har brukt til å tale inn i livet mitt ved flere anledninger.

Så også i går.

Omtrent på den tiden jeg bestilte denne boken, satt denne kvinnen - jeg skal ikke røpe hennes navn - med samme boken i hånden. Under tårer leste hun den, og opplevde så at Gud talte til henne om at dette var en bok jeg skulle lese.

May Sissel og jeg dro rett hjem etter å ha truffet disse våre gode venner, og det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var å finne den frem og da forstod jeg hvorfor jeg hadde fått en så sterk innskytelse om å bestille den: den er skrevet for meg i den fasen av livet jeg befinner meg i akkurat nå.

Forfatteren beskriver en fase av hennes liv med store prøvelser på grunn av alvorlig sykdom, og hvordan Gud førte henne igjennom denne ildprøven.

Jeg skal ikke røpe tittelen eller forfatteren, av den grunn at jeg har noen fiender, som bare venter på å finne noe de kan bruke mot meg.

Det som gjelder for meg er at Gud viser sin omsorg og kjærlighet for meg ned i de minste detaljene. Det er stort.

Når gudstjenesten begynner med en løgn

'Vi starter ikke gudstjenesten med en løgn,' sa min venn, Jan Roger, og begynte gudstjenesten presis klokken 11.00. Og det selv om folk kom inn døra.

'Har vi annonsert gudstjenesten kl.11.00 så begynner vi 11.00 og ikke 11.05.'

Jeg har lært av Jan Roger og starter alltid gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet presis kl.18.00.

Selvsagt kan vi ha gode grunner for å komme for sent. Jeg kan nevne flere. Men når det blir en vane? Fem minutter. 10 minutter.

Jeg undres: Om vi hadde fått audiens til slottet, og vi skulle møte kong Harald, hadde vi vært forsinket da også?

Men er det ikke Kongenes Konge og Herrenes Herre vi er i audiens hos hver søndag? Er det ikke foran Nådetronen vi trer frem?

Taler på Otta søndag

I morgen, søndag 12. mai, taler jeg i Sel baptistmenighet på Otta, kl.17.00. Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Baptistmenigheten holder nå til i sitt nye lokale, Eben Eser.

Begrensningenes muligheter

Jeg synes det er interessant at apostelen Paulus skrev mange av sine brev fra en mørk fengselscelle, under mye lidelse.

Det sier ikke så rent lite om at menneskelige begrensninger, kan bli Guds muligheter, For hadde de brevene blitt til under andre omstendigheter? Og om det, ville de innholdt det samme som Paulus skrev i sine såkalte fangenskapsbrev?

Det er mange ting i et menneskes liv som tilsynelatende kan begrense oss. Som kronisk sykdom. Det er sikkert mange ting som Paulus kunne ha tenkt seg, enn å sitte fengslet. Steder han ville ha reist til. Menigheter han ville ha besøkt. Mennesker han ville ha sett igjen. I stedet satt han innelåst, og led mye.

I Romerbrevet skriver han dette om Gud:

'... hvor uutgrunnelige Hans veier.' (Rom 11,33)

Guds veier er ikke alltid våre veier, og våre veier er ikke alltid Guds veier.

Gud har en vei i alt.

I Salme 77 sier salmisten Asaf:

'Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.' (v.20)

Jeg har funnet at dette er sant: Gud bruker begrensningene i våre liv til å tjene sine hensikter med våre liv, og av og til, oftere enn vi tror og liker er det Han som setter dem.

Mine pinsevenner

I to artikler nå har jeg latt mine lesere få møte mine katolske og ortodokse venner. I dag vil jeg presentere mine pinsevenner!

De møtte jeg nesten med det samme jeg ble en kristen i 1972. Men det var en lutheraner som introduserte meg for 'dåpen i Den Hellige Ånd'. Det skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter en gudstjeneste. Over en åpen Bibel underviste han meg om Den Hellige Ånd. Ikke at jeg forstod så mye av det, og det skjedde heller ingen ting når han la hendene på meg og ba for meg. Dagen etter kom en gjeng ungdommer sammen i Gjøvik kirke. Vi knelte ned rundt alterringen, og der opplevde jeg min dåp i Den Hellige Ånd. Uten noe forvarsel begynte jeg å lovprise Gud i nye tungemål.

Tungemålsgaven har senere fått stor betydning for mitt personlige bønneliv.

I min hjemby Gjøvik fantes det den gangen en pinsemenighet. Nå er det tre. Jeg gikk av og til dit, selv om møtestilen var litt fremmed. Her traff jeg menighetens forstander, Per Ruud, som møtte meg med raushet og her skulle jeg møte 'Brødrene Nymoen', et begrep på den tid: Arvid og Einar. De talte i vekkelsesmøter. Det var helt nytt for meg. Etter sangen og talen drev de med noe jeg mener å huske de kalte 'benke-fiske'. En etter en i salen ble spurt om de var frelst? Jeg husker fremdeles jeg synes det var litt skremmende. Tenk om de spurte meg? Men jeg visste hva jeg skulle svare: Jeg har tatt imot Jesus som Frelser. For det hadde jeg gjort. Einar Nymoen har jeg senere møtt mange ganger. Han er en av Norges beste sjelesørgiske forkynnere, synes jeg.

I Filadelfia Gjøvik møtte jeg også to andre som skulle få avgjørende betydning for mitt liv: Kjell Haltorp og Ole Petter Bekkelund. Kjell var på den tiden 2.pastor i Filadelfia Oslo. Hos ham ble bønnebrannen i meg tent. Hver lørdag drev jeg med gateevangelisering i Gjøvik, og når Kjell fikk høre det sendte han meg en hel kartong med boken 'Gud kan' av Kathryn Kuhlman, slik at jeg hadde noe å gi bort til mennesker som ville høre om Jesus. Typisk Kjell Haltorp dette! Alltid opptatt av å vinne mennesker for Jesus. Gjennom årenes løp har jeg holdt jevnlig kontakt med Kjell, som nå er blitt 80 år, men fortsatt like brennende for Jesus.

Ole Petter skulle bli en åndelig far for meg, og det er få som har lært meg så mye om bønn, som han. I dag holder jeg fremdeles god kontakt med Gjøvik pinsemenighet, og har mange gode samtaler med en god venn, Egil Glemmestad, som er dagens forstander.

Som omreisende forkynner har jeg besøkt mange pinsemenigheter, noe jeg setter stor pris på. Her har jeg mange av mine beste venner. Jeg setter pris på den tydelige bibeltroskapen, iveren etter å se mennesker frelst, bønnehungeren. Men det er blitt ganske stille i mange pinsemenigheter hva tungetalen angår. Sjeldent hører jeg også forkynnelse om Åndens dåp.

Gjennom årene har jeg også satt stor pris på godt fellesskap med mange av pinsebevegelsens pastorer og forkynnere. Der er farlig å nevne noen, for da utelates andre jeg gjerne skulle ha nevnt, men jeg gjør unntak noen som har betydd spesielt mye for meg personlig:

Kjell Erichson, Ole Sletten, Egil Svartdahl, Einar Nymoen - trygge, sindige og menn med integritet, tyngde og visdom.

En spesiell takk til Emanuel Minos, som i en livskrise, ba meg hjem til seg, og hjalp meg igjennom. Jeg hadde ikke vært forkynner i dag hadde det ikke vært for Emanuel Minos.

Kontakten med brødrene Kjell og Stanley Sjöberg har også betydd mye, ikke minst Kjell, selve Nordens bønneapostel. Han har vært med på å inspirere og forme mitt bønneliv og min bønneteologi i mange år, og gjør det fremdeles, selv etter sin død.

Pinsevekkelsen er utvilsomt et Åndens vær Gud har sendt, og jeg takker Gud for den. Måtte pinseilden fortsatt brenne.

Den hellige kroppen, del 2

Mens det i verden er et veldig fokus på kropp, ikke minst på veltrente kropper, er det i enkelte kristne miljøer nærmest en kroppsforakt.

Det kan ha sammenheng med at vi har en tendens til å dele opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Vi får beskjed om å ta vare på vårt åndelige liv, og at det er vår ånd som er viktig. I trosbevegelsen var mantraet lenge: 'Vi er ånd, har en sjel og bor i en kropp.' Det er til forveksling lik den gnostisismen de første kristne kjempet mot. Enkelte gnostikere mente at det ikke var så farlig med kroppen. Man kunne synde med kroppen, bare man holdt ånden ren.

Gresk tankegang deler mennesket i tre deler: ånd, sjel og kropp. Det er fremmed for hebraisk, og dermed bibelsk tenkning, hvor mennesket er et hele, med ånd, sjel og kropp, og hvor hver enkelt del er likeverdige. Bibelen deler heller ikke opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Livet vi skal leve er begge deler.

Mot slutten av det første brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, skriver han:

'Må fredens Gud selv hellige dere helt igjennom! Og må deres ånd, sjel og kropp helt og fullt bli BEVART ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!' (1.Tess 5,23)

Dette er det bibelske synet på mennesket. Merk dere at både ånd, sjel OG kropp skal bevares. Som et hele.

I brevet til Kolosserne skriver den samme apostelen om den falske visdommen. Når Paulus snakker om denne visdommen, så siktes det trolig til tanker som hadde sammenheng med den allerede omtalte gnostisismen. Som allerede nevnt var et av kjennetegnene på denne vranglæren forakten for kroppen. Gnostikerne mente at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god, lys og guddommelig. Sjelen mente man var i fangenskap i kroppen og måtte frelses fra dette fangenskapet ved hjelp av innsikt, gresk: gnosis. Paulus advarer mot dette for noen slik kroppsforakt finnes ikke i den kristne tro. Visdomslæren som Paulus henviser til handlet blant annet om: "mishandling av kroppen." (Koloss.2,23) Bibelen derimot sier klart og tydelig at: "Kroppen tilhører Kristus." (Koloss.2,17) Det siste viser med all tydelighet at kroppen er hellig.

I 1.Kor.6,19-20 sier Guds Ord følgende: "Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fått fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til."

fortsettes

Mine ortodokse venner

Mitt vennskap med den ortodokse kirkefamilien starter tidlig med min fascinasjon for den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (bildet). Særlig hans roman: 'Brødrene Karamasov'. Jeg er i tidlig tenårene da jeg for første gang stifter bekjentskap med den russiske forfattergiganten, og et veldig landskap åpner seg for meg. Ikke minst historien om staretsen Sosima griper meg. Vi skriver tidlig 1970-tallet.

Gjennom Dostojevskji oppdaget jeg Østkirken. En helt ny verden åpnet seg. En annerledes måte å leve på, tenke teologisk. Mens Vestkirken har hatt mye av sitt fokus på Jesu lidelse og død, har Østkirken hatt sitt tyngdepunkt i Kristi oppstandelse. Det er gjør noe med den teologiske tenkningen. I Den ortodokse kirken møtte jeg PÅSKEGLEDEN! Gleden over Jesu oppstandelse. Og det på en sterkere, mer intens og jublende glede enn det jeg den gangen var vant med.

Jeg ble nysgjerrig på Den ortodokse kirke. Med årene har jeg lest og studert ortodokse teologer og forfattere som Nicholas Afansiev, Alexander Schmemann, John Meyendorf, Lev Gillet, Paul Evdokimov, Olivier Climentt, Kallistos Ware, Anthony Bloom og arkimandrit Sofrony, bare for å nevne noen.

Ikke minst har tre av disse på en helt spesiell måte vært med på å forme mitt åndelige liv siden 1970-tallet. Det gjelder metropolittene Kallistos Ware med sin bok: 'The Orthodox way', som jeg har lest bokstavelig talt i stykker. Den har gått helt opp i limingen. Boken har kapitler som: God as Mystery, God as Trinity, God as Creator, God as Man, God as Spirit God as Prayer - og det sier det meste! Så kjenner jeg djup takknemlighet for Anthony Blooms gedigne bønneundervisning og for Lev Gillets: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.

Disse har vært med på å forme mitt liv helt frem til denne dag.

I 1988 traff jeg fader Johannes og fader Serafim for første gang, et vennskap som har vart ved alle disse årene. Jeg deltok på flere gudstjenester i dette klosteret, og når klosteret skulle flyttes til Hurdal fikk jeg det store privilegium å tale Guds Ord til de mange fremmøtte.

En ortodoks prest skulle få stor betydning for mitt liv. Michael Harper var en av de sentrale skikkelsene i den karismatiske fornyelsesbevegelsen. Han var opprinnelig anglikansk prest, men hans trosvandring førte til at han ble ortodoks. Vi holdt ganske jevnlig kontakt i en periode i årene før han døde.

Gjennom årenes løp har jeg hatt kontakt med ortodokse kristne, både prester, munker og legfolk i Norge, Storbritannia, Romania og Russland. Tre personer bør spesielt nevnes. Den ortodokse presten, fader Georgij Edelstein som er prest i Kostroma, utenfor Moskva. Vi har holdt kontakt med hverandre i mange år, og fader Georgij har vært på besøk i vårt hjem. Til tross for sin høye alder er han fortsatt menighetsprest og utfører et ikke ubetydelig sosialt og humanitært arbeid i Kostroma. Den andre er en rumensk-ortodoks prest, fader Seraphim. Hans borgerlige navn er Leo Aldea og han er i ferd med å bygge opp et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene. Jeg har hatt stor glede av å lytte til hans undervisning og håper en dag å kunne finne en anledning til å invitere han til Norge. Sist men ikke minst må jeg nevne Victor Otet, en rumensk-ortodoks legmann tilhørende den rumensk-ortodokse fornyelsesbevegelsen Herrens Arme. Det var Viktor som fullførte byggingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina.

Som med mine katolske venner, er jeg heller ikke enig med mine ortodokse i alt, men vi er venner og jeg har mye å lære.

Forsøk på å fjerne korset fra Kristi himmelfartskapellet

Det var litt trist å komme til Kristi himmelfartskapellet i går. Noen har forsøkt å fjerne korset fra inngangsdøren. Det er et helt enkelt trekors, festet med skruer, og skruer som det trengs en spesialskrutrekker for å fjerne. Så handlingen er helt bevisst.

Men midt i forsøket har vedkommende gitt opp.

Man kan jo undres på hvem som finner på slikt. Kapellet ligger inne i skogen, langs en tursti, skjermet fra bebyggelsen. Og hvem går rundt med en spesialskrutrekker i lommen?

Nå har vi vært så heldige at Kristi himmelfartskapellet har fått stå i fred siden det ble vigslet til gudstjenestebruk 30.september 2012 - måtte det fortsette slik!

Vi er takknemlig for alle som vil be om Guds beskyttelse av kapellet, fra hærverk, brann og ødeleggelse. Be også om at skogen får stå uberørt rundt oss. Vi er avhengig av den for å bevare stillheten rundt oss. Vi vet foreløpig ikke hva som skjer med pukkverksplanene, men vi tror at de kanskje er lagt på is.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.

Et strålende og skinnende lys i Europa har sluknet

Med Jean Vaniers død er et brennende og strålende lys blitt slukket i Europa. Den kristne filosofen, forfatteren og humanisten døde 7.mai 90 år gammel ved Jeanne Garnier sykehuset i Paris, hvor han den siste tiden har fått lindrende behandling for kreft.

Det siste han sa noen dager før Herren Jesus, som han elsket mer enn noen annen, hentet Jean hjem til seg, var i følge hans egen organisasjon, her i min oversettelse:

'Jeg har djup fred og tillitsfull. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men Gud er god og. uansett hva som skjer så vil det bli det beste. Jeg er lykkelig og jeg takker for alt. Min djupeste kjærlighet til dere alle.'

Som jeg skrev i går har få, om noen, formet mitt åndelige liv og min teologi som ham. Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteologi som vår tid trenger. Han ga meg mot til åå være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jean Vanier var grunnleggeren av L'Arche, som på norsk betyr: Arken. Det er en bevegelse av små bofellesskap hvor såkalt funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen. Fra sin ringe begynnelse i den lille franske landsbyen Trosly i 1964 har denne bevegelsen vokst til 154 fellesskap, eller kommniteter, i 38 land med 10.000 medlemmer. Vi har også en avlegger i Norge. I Oslo etablerte forfatteren Wera Sæther og Bodil Sødal 'Mariahuset' i 1975, et bofellesskap inspirert av nettopp L'Arche.

Sammen med Marie-Helene Mathieu grunnla Jean Vanier 'tro og lys bevegelsen' som arbeider for at funksjonshemmede skal finne sin plass i samfunn og menighet. Tro og lys grupper er etablert i 86 land med til sammen 1420 grupper. I Norge finnes det faktisk hele 12 slike grupper.

Det som kjennetegner Jean Vaniers lange tjeneste i troskap mot Herren Jesus er først og fremst hans djupe kjærlighet til mennesket, alle mennesker, kampen for menneskeverdet, for fred og forsoning. Han bar med seg en egen atmosfære av fred og ro. Det forteller alle som møtte ham. Hans forfatterskap har betydd svært mye for meg. På en enkel og lettfattelig måte våget han å snakke om ting få andre satte ord på og ga verdighet til mennesker i svært vanskelige og utfordrende livssituasjoner. Jean Vanier så på mennesker med funksjonshemminger som hjelpere, sårbare mennesker som har noe vesentlig å lære oss om hva livet egentlig handler om. Det var Jean Vanier som lærte meg at Lasarus, han som var Jesu beste venn kunne ha vært en funksjonshemmet mann. Det er flere ting som tyder på dette, og Jean Vanier grunngir et svar til sin kommentar til Johannesevangeluet. Denne kommentaren er på en fremragende måte oversatt av Aslaug Espe, og har fått tittelen: 'Inn i Jesu mysterium'. Den ble utgitt på St.Olavs forlag i fjor høst, og anbefales på det aller varmeste. En stor takk til Aslaug Espe som fikk boken oversatt. Den er en skatt for alle som er glad i Bibelen og for alle som trenger hjelp til å lese den.

Det blir tomt etter Jean Vanier. Han var en stor mann, både bokstavelig og i overført betydning. Han var preget av raushet og ømhet. Og som en moderne Frans av Assisi elsket han skaperverket, ikke minst småfuglene og blomstene. Jeg lyser fred over Jean Vaniers gode og vakre minne.

Gud signe vårt dyre fedreland

I dag kjente jeg på en sitrende glede og en djup takknemlighet når jeg hengte ut balkongflagget. Vårt vakre korsmerkede flagg. Det er ingen selvfølge.

Frigjøringsdagen er en gylden anledning til å be for og velsigne vårt fedreland - og for å takke for at vi får bo i fritt land. La oss velsigne og be for de som styrer dette landet. Be om mye klokskap og visdom. Og be for landets grenser og for vår trygghet.

På en dag som dette bør vi synge den vakre fedrelandssalmen i bønn:

Gud signe vaart dyre Fedraland Og lat det som Hagen bløma! Lat lysa din Fred fraa Fjell til Strand Og Vetter fyr Vaarsol røma! Lat Folket som Brøder saman bu, Som Kristne det kann seg søma!
2.	Vaart Heimland i Myrker lenge laag, Og Vankunna Ljoset gøymde. Men Gud, du i Naade til oss saag, Din Kjærleik oss ikkje gløymde: Du sende ditt Ord til Norigs Fjell, Og Ljos yver Landet strøymde.
3.	Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og Vetteren varer lenge; Men Ljoset og Livet i ditt Ord Det ingen kann setja Stenge. Um Fjellet er høgt og Dalen trong, Ditt Ord heve daa sitt Gjenge.
4.	So blømde vaart Land i Ljos og Fred, Det grodde saa grønt i Lider, Men atter seig Natt paa Landet ned Med Trældom og tunge Tider. Og Folket det sukka etter Ljos, Og du lyste upp umsider.
5.	Og Morgonen rann, og Myrkret kvarv, Som lenge vaar Lukka skygde, Du atter oss gav vaar Fridoms Arv Og honom i Trengsla trygde. Du verna vaart Folk og gav oss Fred, Og Landet med Log me bygde.
6.	Vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt paa Huset byggja. Vil Gud ikkje verja By og Land, Kann Vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss, Gud, so me kann bu I Heimen med Fred og Hyggja!
7.	No er det i Norig atter Dag Med Vaarsol og Song i Skogen. Um Sædet enn gror paa ymist Lag, Det brydder daa etter Plogen. So signe daa Gud det gode Saad, Til Groren ein Gong er mogen!

Skatten i leirkar

'I hvert menneske bor det både skjørhet og lysskinn, både avgrunn og overflod...

Jesus, vårt hjertes lys,
vi ønsker å holde oss nært til deg,
og aldri la deg ligge igjen langs veien.
Når vi blir kjent med våre svakheter
dukker det opp uante ressurser i oss.
Hvordan kunne vi la være å ta imot
en indre styrke som kommer fra deg.'

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 73

Den hellige kroppen, del 1

'Det er i vår kropp vi er sjelelige og åndelige. Ingen andre steder.'

Ordene tilhører Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved universitetet i Lund, prest i  Svenska kyrkan og preses for Johannesakademin på Nya Slottet Bjärka Säby.

Stans litt opp og dvel ved dem. De er radikale.

I en artikkel i tidsskiftet Pilgrim, nr 3 i 2011, skriver han følgende, her i mim oversettelse:

'Ordet ble kjød. Verbum caro factum est. Det har hendt. Ufravikelig. Ugjenkallelig. Intet i evangeliene er like radikalt og like gjennomgripende som dette. Gud ble menneske, ble kropp, kjøtt og blod, ble historie, forgjengelig. Utlevert til oss, overgitt til historien. Med vår vekt på korset og oppstandelsen, på synd og tillgivelse, på frelse og dom, blir dette ofte oversett. Her skiller vi oss på mange måter fra det som den tidlige kirken og fra østlig teologi, hvor det store spørsmålet, det som er selve grunnlaget for kirken og all kristen tro, inkarnasjonen: Gud ble menneske, ble kropp, og vi er i vår kroppslighet kalt til gudslikhet.'

.I en serie med artikler skal vi nærmere på kroppen i lys av Bibelen.

For: det er ingen tro som er så kroppsliggjort som den kristne. Ikke bare tror vi på at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Gud ble menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse! Det finnes derfor ingen kroppsforakt i den kristne tro. Tvert imot! Vi kan med rette snakke om 'den hellige kroppen', for mennesket er jo skapt i Guds bilde.

Mennesket er i følge Guds ord skapt som et hele; ånd, sjel og kropp,

Gregorios av Palamas, som levde på 1300-tallet, og var en viktig bidragsyter til 'Filokalia', de gamle fedrenes undervisning om den indre bønnen, har skrevet, her i min oversettelse:

'Når det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde, så sikter ikke ordet 'menneske' bare til 'sjelen' eller bare til 'kroppen', men på begge deler tilsammen.'

Jean Vanier er hentet hjem av Herren

Det er med sorg og djupt vemod jeg i dag mottar meldingen om at Jean Vanier (bildet) er død. Få, om noen, har formet mitt åndelige liv og min teologi som ham.

Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteolgi vår tids kristenhet trenger. Han gav meg mot til å være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jeg kommer tilbake med mer om Vaniers død senere.

Nå er tiden for å takke Gud for hans vakre, rene liv. Grunnleggeren av L'Arche ble 90 år.

Bederen Edbert

Det ble en svært krevende reise til Oslo i går. I et forrykende snøvær ble vi stående bom fast i en bilkø på vei opp Lynga-bakkene. En tur som vanligvis tar en og halv time, tok fire timer. Det ene vogntoget etter det andre måtte gi opp, mens det lå strødd personbiler i grøftene. Sommerdekk var definitivt ikke det beste i går. Heldigvis hadde ikke vi byttet om fra vinterdekk til sommerdekk.

Fire timer i bil gir rik anledning til å tenke.

Og går forflyttet jeg meg i tankene til 'Den hellige øya' - Lindisfarne (bildet).

Til Edbert av Lindisfarne, død 698.

På øya Lindisfarne som ligger utenfor det engelske fastlandet i nordøst ble det i år 695 grunnlagt et kloster som skulle bli kristendommens viktigste utpost i Nord-Europa.

Edbert er en av de mange bederne vi kan takke Gud for! Klosteret på Lindisfarne ble nemlig et misjonssenter, hvor munker ble sendt ut til forskjellige deler av England og Europa med evangeliet. Da hellige Cuthbert, som var abbed for klosteret på Lindisfarne, døde i 687, ble han etterfulgt av bederen Edbert. En munk som var kjent for to ting: Hans store kjærlighet til Bibelen og for sin store sjenerøsitet. Hvert år ga Edbert tiende av hele buskapen og avlingene på Lindisfarne til de fattige.

Edbert var også en svært gudfryktig mann. To ganger i året, under fasten før jul og påske, tilbrakte han 40 dager i bønn og ensomhet på en liten øy. Han elsket gudstjenestelivet og bygget både nye kirker og sørget for å restaurere de gamle.

Edbert sovnet inn i Herren 6.mai 698.

Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.

Ingen bibelsk begrunnelse for å feire nattverd en søndag i måneden

I formiddag har jeg tatt del i Herrens måltid sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Brumunddal baptistkirke. Det er alltid en stor glede, enten det er der, eller i andre sammenhenger hvor brødet brytes.

For noen dager siden fikk jeg en epost fra min gode venn, Peter Hoover, som er anabaptist, og som jeg gjennom årenes løp har oversatt mange artikler av og publisert her på bloggen. I hans siste artikkel forteller han om et fornyet syn på nattverden, som jeg tror flere enn meg vil ha glede av å lese om. Derfor har jeg oversatt deler av den til norsk. Han forteller innledningsvis om at en av de største endringene som skjedde etter at han og familien hans og det fellesskapet de tilhørte forlot Mennonite Church i Rainham Township i Ontario i Canada, og ble medlemmer av et annet anabaptistisk trossamfunn: Disciples of Christ, handlet nettopp om nattverden.

I denne sammenhengen feirer man nemlig nattverd hver uke.

"Til å begynne med synes nok mange av folkene våre at det ble litt for ofte. Ville ikke folk gå lei? Ville ikke det bare bli et ytre rituale som ikke kan forvandle våre hjerter? Noen kritiserte og stilte spørsmålstegn ved det hele. Men noen av de som hadde slått seg i lag med Disciples of Christ og ble en del av fellesskapet, kom ganske raskt til den konklusjonen at det å delta i en ukentlig nattverdfeiring, når den utføres i Kristi Ånd, innebærer en forvandlende kraft, et fullstendig skifte av fokus, som fullstendig endret det de hadde opplevd tidligere. I stedet for å fokusere på en endeløs mengde med undervisning og forkynnelse, i en synagoge-stil, som er vanlig blant menonittene, ble deres møter nå en sann gudstjenesteerfaring. Fokuset var nå på Jesus og hans frelsende verk på Golgata, i stedet for å repetere sannheter alle allerede kjente.

På toppen av dette, tok det ikke lang tid før de begynte å forstå at denne forskjellen i fokus, denne erfaringen med Kristus istedenfor å bare snakke om ham og bibelen, kom fra Kristus selv og hans apostler. The Disciples of Christ informerte dem - og de har helt rett i dette - at for de første 1500 år etter Kristi oppstandelse, feiret alle kristne alle steder, nattverden konstant. I det minste hver uke, men i mange tilfeller, også oftere.

Når ble dette endret?

Endringen kom med Den reformerte kirke i Sveits på 1520-tallet."

Denne reformerte skikken begynte også mange av anabaptistene å følge. Senere også baptistene og pinsevennene. En nattverdfeiring en søndag i måneden har ingen bibelsk begrunnelse, den handler kun om kirkepolitikk.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

'Den sanne bønnen kommer ikke fra munnen, den kommer fra hjertet, det vil si fra hele mennesket. Den er et rop 'de profundis', fra djupet,' skriver den ortodokse teologen Olivier Clement.

Ved en anledning siterer Jesus en av profetene: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Det er mulig å be med munnen uten at ens hjerte er med. Det er mulig å be med munnen, mens man i tankene er et annet sted. Det er mulig å bruke velformede vakre ord, uten at ens hjerte er berørt.

Gud fri meg fra det!

Johannes Chrysostomos skrev ved en anledning, her i min oversettelse:

'Med bønn forstår jeg det som flyter ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rives opp av stormen, slik er det bønner som er rotfestet: de stiger til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor salmisten sier: Fra dypet roper jeg på Deg, Herre. (Salme 130,1)'

Samtalens betydning

Som predikant håper man jo at det som man formidler gjennom forkynnelse og undervisning skal ha betydning og være viktig. Men for å være helt ærlig - og det skal man jo være - så spørs det jo hvor mange prekener som har gjort såpass inntrykk på at vi husker dem.

Noen er det nok - men det er nok færre enn hva vi predikanter liker å tro.

Da er det annerledes med den personlige samtalen.

Ser vi tilbake på de år vi har levd, særlig de av oss som har levd noen år, så husker vi nok samtaler med mennesker som fikk stor, ja, kanskje avgjærende betydning for våre liv.

Denne uken fikk jeg en telefon. Jeg skal ikke røpe hvem som ringte, men vedkommende ringte absolutt på rett tidspunkt. Samtalen skulle bli til stor hjelp for meg, og var som et varmt håndtrykk fra Vårherre. Noen så meg, og kunne formidle legedom i form av vederkvegende ord rett inn i min livssituasjon.

Jeg står overfor noen svært vanskelige valg for tiden. Beslutningene må jeg ta alene, men du hva det betydde å lytte til et menneske med mye livsvisdom og kjennskap til Guds veier.

Jeg har mer og mer tro på samtalen når vi skal formidle noe fra Gud. I den kan mye god åndelig veiledning finne sted.

Julekveld i mai

Finnes det noe bedre enn å få en bokpakke i posten? Det er få ting som kan måle seg med det. I går skjedde det, og innholdet i pakken kunne ikke vært bedre. En rynkende fersk bok om Henri Nouwen, med hittil upubilisert materiale som omhandler hans foredrag om kunstneren Vincent van Gogh.

Da blir det julekveld i mai. Og det passer jo med snøfjon i lufta.

Billedkunsten har helt siden starten betydd mye for mitt åndelige liv, og særlig mitt bønneliv de siste årene. Det gjelder ikke minst kunst av Rembrandt. Så mye faktisk at jeg måtte til St.Petersburg for å se originalmaleriet av 'Den bortkomne sønnen'. Det var en sterk opplevelse. Den sitter i kroppen fremdeles. Og jeg har tilbrakt mange timer med dette bildet foran meg i stille meditasjon og kontemplasjon over innholdet. En plakat av maleriet henger på veggen i stua vår.

Eller av Vincent van Gogh. Han har også fulgt meg i mange år. Ikke minst gjennom bøker av nettopp Nouwen. Eller den store russiske kunstneren Ilja Jefirmovitsj Repin.

Ikonkunsten står i en særstilling. De er med rette kalt 'vinduer mot evigheten'.

For meg er det godt å ha noe å feste blikket på når jeg ber. Så slipper øynene å flakke og øynene ta fra meg oppmerksomheten. Slik er jeg skrudd sammen. Andre har det på andre måter. Om jeg tilber elller ber til ikoner. Nei, det har jeg aldri gjort.

Nå skal jeg hygge meg med Vincent van Gogh og Henri Nouwen.