Grunnlaget for menigheten, del 1

I sin tale til de kristne i Shanghai 30. juni 1950, som jeg refererte til i en bloggpost i går, fremholder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee, at to forutsetninger må ligge til grunn for at det kan finnes en kristen menighet. Den første forutsetningen er Den Hellige Ånds autoritet.

"Fra begynnelse til slutt kan menigheten bare ha en autoritet, en kraft, et liv, og det er Den Hellige Ånd. Det finnes bare et liv i Den Hellige Ånd, bare en kraft i Den Hellige Ånd, og bare en autoritet i Den Hellige Ånd...Hvis Den Hellige Ånd ikke er tilstede, er heller ikke menigheten det. Menigheten er den kroppen som Herrens Ånd uttrykker seg igjennom uten noen hindring... Det finnes ingen autoritet som kommer fra bestemte individer. De eldste har ingen autoritet, de eldre brødrene har det heller ikke, og de åndelige har det ikke. Bare Den Hellige Ånd har autoritet."

Watchman Nee er i denne talen veldig tydelig på at vi bare kan snakke om en menighet, og denne flokken av mennesker er mennesker som er undergitt Den Hellige Ånd. Han går tydelig i rette med de som fremhever seg selv, og vil ha sine egne meninger igjennom. Som lemmer på Kristi kropp, så legger vi ned våre egne liv, for Kristus og for hverandre. Her gjelder ikke soloutspill og egenrådighet. "Husk derfor, at hvis en bror liker å snakke og ta avgjørelser på egenhånd, så er Den Hellige Ånds autoritet ødelagt, Kristi kropp er ødelagt og menigheten er ødelagt. Konsekvensen av dette er at det ikke er noen menighet på dette stedet."

Den autoritet som er gitt i menigheten, er gitt ut fra det faktum at den egentlige autoriteten er Den Hellige Ånd. "Vi skal bruke autoriteten til å tjene brødrene og søstrene, ikke til å herske over dem... Autoritet er relatert til din tjeneste og bare en del av dine mange tjenester. Den er ikke der for å styre andre, men for å hjelpe og støtte dem."

Ingen kan heller etablere en menighet, mener Watchman Nee. "Hvis Den Hellige Ånd ikke vil starte en menighet, finnes det ingen måter for oss å gjøre det på. Vi må underordne oss selv til den mektige kraft til Den Hellige Ånd, og underordne oss under den autoritet som er villet av Gud, og ikke søke vår egen frihet. Vi må la autoriteten til Den Hellige Ånd passere gjennom hver eneste en av oss helt fritt., " og så legger han til:

"Du må forstå at når som helst du lar noe av ditt eget komme inn i menigheten, uansett hvor godt det enn må være, så er det noe ekstra som legges til menigheten og det kan forårsake hindringer...."

(fortsettes)

Individualisme eller menighet

1.april 1950 taler den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (bildet), til en gruppe medarbeidere i Shanghai om betydningen av menigheten. Her er han inne på svært vesentlige ting, som burde fange vår oppmerksomhet. Men det er radikalt, ikke minst i vår individualistiske tid. "Vanligvis vektlegger vi det liv Herren skaper i den enkeltes liv, men faktum er at dette liv finnes i menigheten," sier han og legger til:


"Fordi Gud har gitt så mange ting til menigheten, er det av avgjørende betydning om den såkalte menigheten, virkelig er menigheten. Hvis det var slik at Gud hadde gitt så mye til oss som individuelle personer, så hadde ikke problemet vært så stort. Men Gud har vist oss i Bibelen at Han har gitt alle åndelige ting til menigheten. Derfor, om en gruppe jeg tilhører, er menigheten eller ikke, er av avgjørende betydning. For Guds ansikt trenger vi se klart at Gud har gitt mange ting til menigheten, ikke til det enkelte individ. Herrens egne ord: 'På denne klippen vil Jeg bygge Min menighet' (Matt 16,18) er både klare og herlige. Resultatet er at 'dødsrikets porter skal ikke få makt over den.' Dette løftet er gitt til menigheten, ikke til et enkelt individ. Mange ganger er det slik at det er vanskelig for en person å stå imot fienden, men så snart menigheten trer frem, så er satan umiddelbart beseiret. Som enkeltstående individer så opplever vi velsignelser, men disse velsignelsene er begrenset. Det er bare i menigheten at disse velsignelsene er ubegrensede og rike."


Det er veldig sjeldent man hører slik undervisning i dag, hvor det meste er tilrettelagt for et svært individualistisk syn. Det meste dreier seg om meg, mitt og mine og de rettighetene jeg har til å foreta egne valg. Ikke minst å velge den menigheten som passer meg best, men om den menigheten ikke er Herrens menighet, hva da? Watchman Nee sier: "Merkelig nok, mange brødre som har kjent Herren i 20 eller 30 år, kjenner ikke Guds menighet... Men på samme tidspunkt finnes det andre brødre og søstre som kjenner Guds menighet, og som en konsekvens av dette strømmer velsignelsene fra Hodet og blir deres rikdom, og de er i stand til å bevege seg fremover."


Watchman Nee sier til forsamlingen i Shanghai at han har et sterkt ønske, om at de yngre brødrene og søstrene, ville legge seg på sinne at en kristen ikke bare skulle være opptatt av sin egen vinning, men også om de brødrene og søstrene han har fellesskap med, virkelig er menigheten.


"Husk at en person ikke er noe annet enn et individ. To kan være menigheten, eller de er bare to individer og ikke menigheten. Gå ikke ut fra at 500 mennesker som kommer sammen, er kirken, eller at tusen er det. Dette behøver ikke være slik. Takk Gud, et tusen personer kan bli menigheten, men et tusen personer kan også være et tusen enkeltstående individer og fremdeles ikke være menigheten. Det er en stor forskjell her. Guds barn forstår at en enkelt person ikke kan være menigheten, men de har vanskeligheter med å forstå at et tusen mennesker ikke behøver å være noe annet enn et tusen enkeltstående individer og dermed ikke kan være menigheten. Vær så snill og husk at selv 10.000 mennesker også kan forbli 10.000 individer og fremdeles ikke utgjøre menigheten."


Vi skal i neste artikkel se nærmere på hva som er grunnlaget for en bibelsk menighet, slik Watchman Nee ser det.

(fortsettes)

Et liv levd i fellesskap

På et seminar i regi av Åpne Dører i Bergen denne helgen, falt følgende ord: "En tro som det ikke er verd å dø for, er heller ikke verd å leve for." Jeg tror vi gjør vel i å reflektere over de ordene. Er det jeg tror på, virkelig verd å dø for? Satser jeg hele livet mitt på min tro og min overbevisning? De første kristne gjorde det. For dem gjaldt det livet og evigheten. Så mye sto på spill. Jeg ser det samme i livet til anabaptistene. De hadde funnet viktige sannheter i Den Hellige Skrift, som de var villige til å ofre sitt eget liv for. Det dreide seg om intet mindre enn at sannheten skulle overleve. Ikke minst gjaldt dette sannheten om ekklesia og koinonia. Om de som er kalt ut fra verden, om den kristne forsamlingen, som er ment å være et fellesskap. Det bibelske begrepet koinonia betyr nettopp dette: fellesskap eller å dele, det å være sjenerøs, det å delta og det å dele med noen.


Intet sted i Bibelen finner du noe skrifsted som tilsier at en kristen kan leve utenfor den kristne forsamlingen, selv om det idag er mange som tilsynelatende tror at det er mulig. Hvis vi mottar den Herre Jesus Kristus, som vår frelser og herre, aksepterer vi også alle som er Hans. Alle sanne kristne blir da våre søsken i troen. 1.Kor 12,13-31 beskriver forsamlingen eller menigheten som en kropp. Intet lem på denne kroppen kan si: Jeg trenger ikke resten av kroppen, jeg kan klare meg på egenhånd. Apostelen Peter skriver i sitt første brev: "Ettersom dere i lydighet mot sannheten ved Ånden har renset deres sjeler til oppriktig søskenkjærlighet, så elsk hverandre inderlig av et rent hjerte." (1.Pet 1,22) Vi trenger den kristne forsamlingen av mange årsaker, men dette er kanskje den viktigste: det er et sted hvor jeg blir sett og blir bekreftet. Vel og merke når forsamlingen fungerer etter det nytestamentlige mønsteret.


Den første menighet var en menighet hvor medlemmene levde sine liv i fellesskap. Og denne tidlige kirken skilte ikke mellom det profane og det hellige. De første kristne henga seg like mye til menneskenes ytre liv, som til deres indre behov. Det ble gjort mange forsøk på å kvele og ødelegge dette livet, blant annet gjennom harde forfølgelser. Men selve ånden og livsvitnesbyrdet i den tidlige kirken overlevde, selv om dens representanter ble spredd og mange av dem ble myrdet. Vitnene døde, fedrene døde, men nye barn ble født av Ånden igjen og igjen. Ulike fellesskap og kommuniteter har oppstått og dødd ut gjennom historiens løp. Men den Kirken som skaper dem forblir.
Men, sier den tysk lutherske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer, "det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne." Situasjonen er jo den at dette uttrykket for den kristne forsamlingen, som vi her beskriver som de som er kalt ut og de som lever i fellesskap, finnes jo ikke alle steder. Dette er både smertefullt og utfordrende. Men heldigvis ser vi jo også at Guds hellige Ånd fremdeles lar sin vind blåse, og fremdeles er skapende, og Han legger en dyp lengsel ned i mange mennesker i dag, etter å se og oppleve dette i vår egen tid.


Jeg ber selv om å få være en del av dette nyskapende Åndens arbeid. Bildet er av et måltidsfellesskap i det anabaptistiske fellesskapet i Australia.
(fortsettes)

Lengselen etter fellesskap - etter koinonia

Min egen lengsel etter å se Kristi kropp, slik den beskrives i Det nye testamente, vokser for hver dag. Det er ingen overdrivelse å si det, for det skrives med smerte. For mange blir familien, vennene, naboene, arbeidskameratene, medlemmene i kirken - hver gruppe blir en særskilt omgangskrets, som sjelden har noe med de andre å gjøre. Vi gir en liten del av oss selv til mange, men ingen får hele meg. Det blir midt i den store mengden av mennesker en underlig ensomhet, som gjør oss til skuffede og splittede mennesker, og dette sliter og sønderriver oss. Livet forandres så fort. Vi går inn i nye livsfaser, som krever sitt. Vi blir eldre, og mindre fleksible. Vi merker avstanden mellom det vi tror på og det vi bekjenner, og det livet vi faktisk lever. Den kristne forsamlingen - hva er den egentlig? Hvilken betydning har den? Den ligner lite på det vi leser om i de nytestamentlige skriftene, og det vi ser i en del av den organiserte kristenheten idag. Den vi leser om der er full av liv, et nært fellesskap rundt spisebordet, av mennesker som livnæres av Jesu ord, av mennesker som reises opp igjen fra sykesengen, eller blir utfridd av demonisk innflytelse. Vi søker nytt liv og finner at forsamlingen er en blek skygge av den fred og den meningsfullhet - som man taler om fra prekestolen. Og alle disse ordene. Strømmen av ord, som bare skaper en inderlig tretthet. Jeg lengter etter koinonia - den nytestamentlige forsamlingen. Der mennesker blir sett og blir bekreftet. Der livet - det hverdagslige livet leves ut. Der brødet brytes, og kalken sendes rundt. Jeg har sett det har fungert, jeg har levd i det, derfor blir lengselen etter dette så mye større, og så smertefull. Problemet og utfordingen er å finne mennesker som bærer på den samme lengselen, og som er villige til å satse på å bygge et slik fellesskapsliv sammen. For det er et radikalt liv å leve. Det er et liv i Jesu etterfølgelse. Vi ber nå konkret, og har gjort det en stund, om at vi skal finne de menneskene som vil vil satse på nytestamentlig menighetsliv. I neste artikkel skal jeg redegjøre for det nytestamentlige synet på fellesskapet, på koinonia. Bildet viser nye medlemmer av det anabaptistiske fellesskapet i Australia, som flytter inn, og som hjelpes praktisk til å komme på plass. (fortsettes)

Bedehus Europa en realitet

Som jeg skrev mandag så gjenopptar vi vårt internasjonale bønneengasjement. I dag har vi opprettet Bedehus Europa, som blir det norske navnet. Vi kunne ha kalt det "bønnehus", men velger å bruke den litt gammelmodige benevnelsen for å assosiere det med den norske legmannsbevegelsen, som hadde syn for å bygge bedehus, selv på de minste stedene i Norges land. Der skulle Guds ord lyde, og der skulle bønner sendes opp til himmelens Gud. I Guds ord leser vi jo også at Guds hus har med bønn å gjøre: "For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7b)Vi fokuserer også nå vår tjeneste mot Europa, for å bryte ny mark for evangeliet! Bedehus Europa vil inspirere og bevisstgjøre de kristne på å be for vekkelse, fornyelse og gjenopprettelse av Kristi kropp på det europeiske kontinentet. Vi har allerede et godt samarbeide og gode kontakter med nasjonale bønnenettverk mange steder i Europa, og vil bygge videre på disse kontaktene og etablere nye. Det er også et mål for oss å hjelpe til med å opprette nasjonale bønnenettverk der hvor slike ikke finnes. Søndag 13.-lørdag 19. januar 2008 er jeg en av hovedtalerne ved National forbederuge i Danmark, som skal holdes ved høyskolen til Apostolisk Tro. Hit kommer også Rhonda Hughey fra USA, som blant annet er knyttet til International House of Prayer i Kansas City. Jeg skal komme tilbake til mer informasjon om denne konferansen senere på bloggen, men sett gjerne av datoen og bli med til Danmark. Bedehus Europa kommer til å trene bønneteam som kan reise til ulike steder i Europa på bønneoppdrag. Vi arbeider nå med å få på plass det norske styret. I løpet av de kommende måneder vil vi også arbeide for å sette opp en engelsk nettside, for lettere å formidle visjonen vår. En brosyre for Prayer House Europe vil bli laget, og er planlagt oversatt også til russisk. Vi kommer tilbake til mer informasjon senere.

Anabaptistisk konferanse i Norge i 2008?

Som jeg skrev i en bloggpost i går, så er det ganske nylig grunnlagt et anabaptistisk fellesskap i Frankrike, nærmere bestemt i Courtiron. Fellesskapet startet sommeren 2006, og består av medlemmer fra åtte måneder til 80 år. Jeg har omtalt denne gruppen på bloggen allerede, men nå har vi opprettet nærmere kontakt med tanke på framtiden. Sammen med våre mennonittvenner fra USA og Canada arbeider vi med tanke på å arrangere en europeisk konferanse i Norge i 2008. Tema for denne konferansen er ikke avklart ennå, men vil omhandle nytestamentlig menighetsliv og våre anabaptistiske røtter. I løpet av høsten vil vi møtes med en liten delegasjon fra USA/Canada, sammen med noen skandinaviske venner for å planlegge denne konferansen. Foreløpig er det vanskelig å si noe om hvor mange deltagere det kan bli, men en lignende konferanse i England tidligere i år, som omhandlet Bibelens syn på ekteskap og familie samlet et par hundre mennesker. Vi kommer tilbake til tid og sted for denne konferansen senere. Bildet viser noen av våre anabaptistiske venner fra Frankrike.

En tro verd å dø for, del 1

Helt siden verdens skapelse, har Guds barn levd av tro. "Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfykt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt." (Hebr 11,33-34) Mange profeter og trofaste troende døde for sin tro før Jesus kom. Han som kalles "troens opphavsmann og fullender." (Hebr 12,2) Og siden Hans komme har tusenvis på tusenvis av mennesker gått i døden for sin tro.


Det begynte med Stefanus, den første kristne martyr. Han døde "full av tro og Den Hellige Ånd". Hans kraftfulle budskap overbeviste de ikketroende jødene om deres synd. De ble rasende. "Da de hørte dette, stakk det dem dypt i hjertet, og de skar tenner mot ham." (Apgj 7,54) Folket drev Stefanus ut av byen og steinet ham. "Men han skuet opp mot Himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Og han så Guds herlighet, og Jesus som sto ved Guds høyre hånd og sa: Se! Jeg ser Himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!" (Apgj 7,55-56) Legg merke til at Stefanus ser Jesus stående ved Guds høyre hånd. Andre steder, som i Efeserbrevet, leser vi at Jesus sitter ved Guds høyre hånd. Men her har altså Han som kalles Kongenes Konge og Herrenes Herre, reist seg for å ta imot martyren Stefanus.

En annen som døde for sin tro var apostelen Jakob, bror til Johannes og sønn av Sebbedus. Det var kong Herodes som gav befaling om dette. Det samme gjorde apostelen Fillip. Filip, som mottok Den Hellige Ånd på pinsefestens dag, og som hjalp til med å grunnlegge den første kristne forsamling i Jerusalem, ble kalt av Herren til å forkynne Guds ord i Syria og i Midt-Østen. Han plantet troens såkorn i mange byer. I Hierapolis (i Tyrkia) ble han steinet av en antikristen gruppe som ble kalt Ebioniter. Det skjedde i år 54 e.Kr.

Jakob, Jesu bror ble også martyr for sin tro. Denne Jakob var biskop for forsamlingen i Jerusalem for 30 år. Han ble kalt "den rettferdige" på grunn av sin karakter og sitt eksempel. Han var også kjent for å være en bønnens mann. Etter befaling fra øverstepresten Ananias, ble han kastet ut fra tempelets tinde. Deretter ble han steinet og slått i hjel med stokker.

Barnabas, som trofast reiste sammen med apostelen Paulus, returnerte til Kypros hvor han kom fra, for å være til oppmuntring for den kristne forsamlingen som fantes der. På grunn av sitt trofaste vitnesbyrd, ble han dratt ut av byen hvor han bodde, og brent levende etter å ha bli bundet fast til en stake.

Evangelieforfatteren Markus, var ikke bare til stor hjelp for Paulus ved ulike anledninger, han gikk også i fengsel sammen med ham. Markus var også Peters gode venn og skrev Markusevangeliet ifølge det Peter fortalte ham. Peter sendte ham til Egypt hvor han forkynte inntil hedninger dro ham gjennom gatene av Aleksandria med kroker og rep inntil han døde.

Apostelen Peter, ble etter å ha forkynt Guds ord i 37 år, dømt av keiser Nero til å bli korsfestet. Han følte seg uverdig til å dø på samme måte som Jesus, og ba om å bli korsfestet oppned. Han døde på denne svært smertefulle måten 70 år gammel.

Apostelen Paulus, ble kanskje mer forfulgt enn noen av de andre apostlene. Han ble halshugget i Rom etter befaling fra keiser Nero.

Det tar en dag å grunnlegge et kristent fellesskap

"Habansky Dvor" kan oversettes "gårdsrommet til Hutterianerne". Dette skiltet viser vei til det som en gang var et anabaptistisk fellesskap i Sväty Jàn i Slovakia. Dette bofellesskapet holdt til i en bakgate, og det fantes mange slike "hof" eller "dvor", vanligvis en gate på et par hundre meter som var hjemmene for tusenvis av troende mennesker som søkte ly for forfølgelsene i det 1600-århundre. I Jerusalem - på pinsefestens dag - søkte pilegrimer fra alle kanter av den daværende kjente verden sammen, og grunnla det første kristne fellesskapet. Det skjedde på en dag. Med 3000 medlemmer. Den kristne forsamlingen begynte altså som et fellesskap i den indre bykjernen, og derfra spredte evangeliet seg til fjern og nær. I Antiokia, i de afrikanske byene Aleksandria og Kartago, i Filippi hvor det hele startet med noen få kvinner, Tessaloniki, Korint og Rom. Overalt sprang det opp husfellesskap. De fikk form og fassong, vokste og ble flere. Ordet ble forkynt, brødet ble brutt, disipler ble trent og nye ble vunnet. Det fungerte. Det var dette Jesus hadde i tankene. Små fellesskap, sprang opp som sopp i høstskogen, - på en dag. Forfølgelsens vinder drev dem til de mest fjerntliggende avkrokene av Europa, oppover de store russiske elvene, ja selv dypt inn i Afrika. Anabaptister, som flyktet for livene sine, la kappene sine på marken, la sine få eiendeler i dem for å dele dem med andre, og startet sine første fellesskap under flukt. De var datidens flyktninger.


Og herfra fortsatte det. Overalt fant de troende hverandre, og kom sammen i hushold, (Haushaben), i bakgater i byer som tollererte dem. I leide bygninger. De leide forretninger eller marker, og holdt frem med sine yrker, enten de var bønder, skomakere, hattemakere, solgte fisk eller var kjøpmenn. Deres virksomheter ble satt opp en dag, flammene fra ilden tent av deres motstandere kunne ødelegge dem dagen etterpå.


Ordet fellesskap for de første anabaptistene var et flytende, tilpassningsdyktig begrep, som passet inn i omstendighetene der og da. For dem var fellesskap levd liv sammen, hvor man delte alt. "Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles." (Apgj 2,44) Lengselen etter og ønsket om å leve et fellesskapsliv lå i deres hjerter, ikke i noe de eide. Det var ikke slik at en hel masse ting måtte være på plass, før de kunne starte slike fellesskap. Hvordan grunnla de første anabaptistene sine fellesskap? Hva trengs egentlig?


1. Det tar to eller tre villige troende, født av Ånden, som er villige til å gi seg selv til Jesus, og hverandre, for resten av livet.
2. Det trengs et sted. Ethvert hus eller nabolag som er tilgjengelig, kan være et slikt sted.
3. Det trengs et stabilt, hengitt lederskap som vil legge ned sine liv i å tjene. Der hvor et slikt lederskap ikke er tilstede, gjør man klokt i å samarbeide med andre, hvor et lederskap er på plass og hvor man kan få hjelp til å trene sine egne.


Hva trengs ikke?
1. Man trenger ikke mange erfarne mennesker for å starte slike fellesskap. Selvsagt er det fint å få hjelp og inspirasjon fra andre som har mer erfaring i det å leve sammen på en slik måte, men en sterk overbevisning om at man vil dette, er viktigere enn all erfaring i hele verden.
2. Det trengs ikke all verdens penger. Et kristent fellesskap er designet slik at de som er en del av det skal hjelpe hverandre. Fellesskapsliv innebærer å dele med hverandre det man har.
3. Man trenger ikke å tilhøre en bestemt kultur. Kristent fellesskapsliv er designet til å fungere alle steder, under alle himmelstrøk, i enhver kultur og tradisjon.
4. Det tar ikke all verdens av tid å starte opp. Grunnleggelsen av det første kristne fellesskapet tok en dag!


Slike fellesskap som dette vokser nå opp flere steder i Europa. To av de siste jeg kjenner til ble nylig grunnlagt i Berlin i Tyskland, og i Courtiron i Frankrike. Jeg skal komme tilbake til dem senere på bloggen.

En generasjon etter Guds hjerte

Gud lengter etter sanne tilbedere som tilber Faderen i ånd og sannhet, og jeg tror at Ånden nå legger lengelsen etter å være mennesker ettter Guds hjerte ned i stadig flere mennesker. Ikke så underlig kanskje, siden vi nærmer oss Jesu gjenkomst, en tid som blant annet kjennetegnes av at både Ånden og Bruden uttrykker dette lengselsfulle: Kom! Mike Bickle, grunnleggeren av International House of Prayer i Kansas City, en bønnetjeneste som er i virksomhet 24 timer i døgnet, har skrevet om David, mannen etter Guds hjerte: "Det som gjør at David skiller seg ut som en mann etter Guds hjerte, er hans utrettelige lengsel etter å utforske og forstå Guds følelser. Dette er, tror jeg, kjennetegnet ved enhver person som stter seg fore å ha et hjerte som er etter Guds hjerte. En dag skal hele kristenheten være lik David i dette. Vi skal være en mektig skare som tilber, tjener og elsker Gud med en stadig dypere forståelse av hva som rører seg i Hans hjerte. Som David skal vi forstå og gjenspeile Guds hjerte på en måte som menneskeheten knapt har sett før." Jeg er enig med Mike Bickle i dette, og jeg ser at Gud nå reiser opp mennesker i så mange ulike sammenhenger, verden over. De er kjærlighetshungrige tilbedere som forstår hva Gud føler. Den Hellige Ånd har gjort noe med deres hjerter, og lagt ned denne voldsomme lidenskapen ned i dem. Den er altoppslukende. For disse menneskene er ikke tilbedelse en tyve minutters sekvens i et møte, men en måte å forholde seg til Gud på med hele sitt liv. Jeg har gjort dette til mitt nr 1 bønneemne for tiden: At Ånden skal gi meg en altoppslukende lidenskap for Gud.

Budskapet må kroppsliggjøres

I går leste jeg to utsagn som fikk meg til å tenke på noe apostelen Paulus skrev, og som jeg stadig vender tilbake til. Han skriver det til forsamlingen i Filippi. Som du sikkert vet var forsamlingen i Filippi den første menighet som ble grunnlagt i Europa. Til de hellige i denne byen skriver apostelen: "Slik er det også min inderlige forventing og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men i all frimodighet, som alltid skal Kristus også nå bli opphøyet ved min kropp, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus, og døden en vinning." (Fil 1,20-21)

Apostelen ønsker så inderlig at Kristus skal bli æret gjennom hans kropp. Han snakker med andre ord om levd liv. I det siste nr av Mot Målet har min gode venn Alv Magnus intervjuet grunnleggeren av Youth with a Mission, Loren Cunningham. Alv Magnus siterer i dette intervjuet Paul Stanley og Bob Clinton, som i deres bok om lederskap, har vist at av 120 lederskikkelser i Bibelen var det bare 30 prosent som endte sitt liv vel. Bare en tredjedel fullførte altså sin tjeneste med stil. Så spør Magnus: "Hva er etter min mening viktig for å avslutte livet på en god måte?" Til dette svarer Loren Cunningham:

"Det har med dybden av det personlige forholdet til Jesus å gjøre. Det har også å gjøre med det å bli værende i sitt kall og sin nådegaveutrustning."

Dette svaret samstemmer med noe annet jeg leste i det samme bladet, nemlig intervjuet med Peter Halldorf, som Ole Christian Bråten har gjort. Der nevner Ole Christian at Peter Halldorf opplevde kallet til tjeneste i 17-18 års alderen, og han Halldorf da opplevde at hans livsbudskap handlet om etterfølgelse, hellighet og disippelskap. Dette førte til at pinsepastoren Halldorf søkte mot oldkirken. Halldorf sier:

"Jeg har alltid hatt en historisk interesse, men ingen kontakt med oldkirkens verden i mine første år som pastor. Det henger også litt sammen med en krise i mitt eget liv. Det handlet om at jeg så og erkjente min egen overfladiskhet. Avstanden mellom den offentlige bekjennelsen og den indre dekningen. Jeg kjente mer ig mer at de store ordene og den høye profilen ikke var balansert av et tilsvarende indre liv...."

Både i utsagnet til Cunningham og Halldorf ligger det en dyp hemmelighet: Det handler om et autentisk levd liv. I intervjuet spør Bråten om skriveprosessen som førte til Halldorfs nye bok om Apostlenes gjerninger har åpnet nye sider ved denne bibelboken. Til det svarer Halldorf:

"I høyeste grad. Dels hvor kraftig Lukas framholder det universelle, grenseoverskridende ved evangeliet, og dels hvordan historien er en forlengelse av inkarnasjonen. Det betyr at disiplene ikke skal formidle et budskap man har fått, i propagandistisk forstand. Det kan nemlig bare formidles om det kroppsliggjøres. De måtte selv LEVE Kristi liv, for de fører livet, ikke bare Jesu ord, videre."

Bildet viser Loren og hans kone Darlene Cunningham

Misjonsorganisasjon fokusert på å nå muslimer

Jeg ble kjent med misjonsorganisasjonen Frontiers på en misjonskonferanse i Tyskland for en del år siden. Nå har denne pionerorganisasjonen etablert seg i Norge, med min gode venn, Roar Haldorsen Strat som daglig leder. Frontiers, som ble etabert i 1982 har sitt fokus på å plante menigheter i den muslimske verden. De har over 150 team som arbeider i mer enn 40 land.

Utfordringen ble med å nå den muslimske verden med evangeliet er stor. En femtedel av verdens befolkning, eller omtrent 1,3 milliarder mennesker er muslimer. Veldig få av dem har hørt evangeliet. Av verdens 211 største unådde folkeslag er 123 musilmske. Fersk statistikk viser at mindre enn to prosent av det som gis til misjon fra Vesten er rettet mot muslimer. I århundrer har muslimer blitt ignorert og forsømt av de fleste kristne over hele verden.

Derfor ble Frontiers grunnlagt. Denne misjonsorganisasjonen arbeider kun blant muslimer. Den konsentrerer seg fullt og helt om å plante menigheter. De som arbeider i denne misjonsorganisasjonen arbeider alltid i team, og de som arbeider her kommer fra forskjellige kirkesamfunn. Beslutningen tas i teamene, på misjonsfeltet, og ikke på et fjernt hovedkontor.

Er du interessert i å være med på å be for arbeidet, eller få mer informasjon, kan du henvende deg direkte: http://www.frontiers.no/ eller info@frontiers.no

I bønn for Israel og Midt-Østen

En god venn av meg har kjøpt et bedehus, ikke så langt fra der hvor jeg bor. I går var den nokså nystartede Gjøvik og Toten Israelsforening samlet der, for å be for Israel og Midt-Østen. Vi kommer til å komme sammen på dette bedehuset i første omgang, en gang om måneden for disse bønnesamlingene. Det var godt å be sammen. Vi ba spesielt for Jerusalem, og gjorde det blant annet ved å be Salme 122 unisont sammen: "Jeg gledet meg over dem som sa til meg: La oss gå til Herrens hus! Våre føtter fikk stige innenfor dine porter, Jerusalem. Jerusalem er bygd som en tett sammenføyd stad, dit stammene går opp, Herrens stammer, til Israels Vitnesbyrd, for å prise Herrens navn. For troner er satt der til dom, tronene som tilhører Davids hus. Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager. Må det være fred innenfor dine murer, trygghet i dine borger! For mine brødres og venners skyld vil jeg nå si: Fred være i deg! For Herren, vår Guds hus' skyld vil jeg ønske det gode for deg." Deretter ba vi for enken etter den myrdede bibelselgern på Gazastripen, som ble kidnappet og drept med kniv og pistolskudd søndag,og hennes barn og alle de palesinske kristne. Vi ba for jødene som fremdeles oppholder seg i Landet i Nord. Fra min gode venn, lederen for European Prayer Link, rumeneren Ioan Peia, mottok jeg i går en inderlig anmodning om å be for nettopp Russland. Selv reiser han til Irkutsk og Novosibirsk på fredag og blir i Sibir-området frem til mot slutten av november. Der skal det nå arrangeres en stor bønnekonferanse, blant annet for å be om at man må finne de jødene som er igjen i Sibir slik at man kan få hjulpet dem tilbake til Israel. Vi ba om vekkelse i muslimverdenen, og for mennesker med muslimsk bakgrunn som har kommet til tro på Jesus. Og vi ba for og med hverandre. Det er fantastisk å kunne sette av noen timer en slik kveld, og kunne bevege seg over den ganske jord for å be for mennesker og land, uten å forflytte seg geografisk. Og samtidig vite at noe skjer når vi ber. Bedehuset på Breiskallen ble nettopp det i går kveld, et bønnens hus for alle folk. Det er det den bibelske forsamlingen er ment å være!

Bildet er en billedmontasje som viser israelske soldater ved Klagemuren,i forbindelse med seksdagerskrigen, etter at Jerusalem ennå en gang var kommet på jødiske hender. Det innevarsler en ny tid. Jesus snakker om at "Jerusalem skal være nedtrampet av hedninger inntil hedningenes tider er oppfylt." (Luk 21,24b)

En usvikekig tro på Guds ord og overgivelse til Herren

I går skrev jeg om bønnepioneren Kjell Sjöberg som ble barnevelsignet av ingen ringere enn Smith Wigglesworth, mannen som ble kalt for Troens apostel. Wigglesworth er en annen av troens helter som har fulgt meg mesteparten av mitt kristenliv. Jeg har lest mye av ham og mye om ham. Smith Wigglesworth er en av dise uvanlige mennesker i historien, som eksemplifiserer prinsippet om at Gud anvender vanlige mennesker, til å utrette ekstraordinære ting for sin evige hensikt.

Smith Wigglesworth grunnla ingen bevegelse, skrev selv ingen bøker, hadde ingen offentlige disippler. Ingen doktrine eller teologisk universitet er kalt opp etter hans navn, men gjennom sin djerve tro og spektakulære helbredelsestjeneste tente Wigglesworth vekkelsens ild i mange land rundt om i verden, også i Norge. Tusener tok imot Jesus som sin frelser, ble helbredet eller befridd fra demonisk undertrykkelse som et resultat av hans tjeneste.

Wigglesworths hemmelighet var hans absolutte tro og tillit til Guds ord og hans stadige bønn og fellesskap med Herren Jesus. Wigglesworth påsto at han, fra han lærte seg til å lese, til sin død 88 år gammel, aldri hadde lest noe annet enn Bibelen. Fra denne nærhet til Gud og Hans Ord strømmet en guddommelig kraft som andre i hans nærhet kunne kjenne. Han hadde alltid sitt Nyetestamente med seg, og leste i det mange ganger om dagen. Han tok regelmessige pauser hvor han satte seg ned for å lese og grunne på Ordet. Vi har mye å lære av denne mannens omgang med Gud, og av hans djerve tro.

Guds bønnegeneral

Få har påvirket mitt kristenliv som Kjell Sjöberg fra Sverige. Han var en leder og pioner som brøt mark på mange områder. Først som evangelist i vårt naboland, hvor han dro til nye steder for å forkynne evangeliet. Etter denne viktige tiden, hvor mange mennesker ble vunnet for himmelen, gav han 11 år av sitt liv i pionermisjon i Pakistan. Der grunnla han ca 70 forsamlinger og en bibelskole, og fikk se pinsebevegelsen vokse fra 50 til 500 og etter noen år til 5000 medlemmer. I dag teller denne bevegelsen 50.000 mennesker i Pakistan.

For en tid tilbake skrev hans bror, Bengt Sjöberg, boken "Guds bönegeneral", som jeg mottok i posten i dag. Denne boken ser jeg virkelig fram til å lese. For det er først og fremst som pioner innenfor bønnebevegelsen jeg kjenner Kjell Sjöberg. Mens jeg var pastor i Raufoss Baptistmenighet hadde jeg den store gleden av å ha ham som taler, på en av våre gudstjenester. Kirken var så fullsatt at vi måtte ta i bruk inngangspartiet, hvor vi satte ut stolene så tett som det var mulig å få til. Da hadde vi satt inn mange ekstra benkerader i kirkesalen. Kjell Sjöberg dro til de mørkeste plassene i verden, hvor å bryte mark for at evangeliet kunne bli sådd. Han dro til Moskva og bad utenfor hovedkvarteret til daværende KGB, til dødsmarkene i Kambodsja, og til unådde områder i Australia og Alaska. Han var også med på å bane veien for at jødene kunne komme ut av det daværende Sovjetunionen til Israel. Han dro på bønnereiser til Saudi Arabia, og til Babylon i Irak. Det siste året han levde, han døde av kreft, reiste han til 22 land på bønneoppdrag, til tross for stor svakhet.

Bengt Sjöberg har skrevet boken om sin bror for å inspirere leseren til å overgi sitt liv til Gud på samme måte som Kjell gjorde. Det vil jeg tro han lykkes med, selv om jeg bare har rukket å lese noen linjer. I fjor sommer leste jeg hans bok "Tack rika liv", som er en biografi om faren, vekkelsespioneren Tage Sjöberg. Den boken utfordret meg veldig til å gi livet for Guds rike helt og fullt.

Jeg kommer garantert tilbake med stoff fra denne boken om Kjell. Den kan kjøpes kr 79 svenske kroner via http://www.gospelmedia.se/

Pappa Tage var en tid pastor i Filadelfia Stockholm. Ved et tilfelle var den meget kjente predikanten Smith Wigglesworth på besøk. Siden Kjell ennå ikke var barnevelsignet, passet de på at Kjell ble barnevelsignet av Wigglesworth. Det kan være en forklaring på den salvelsen som alltid fulgte med Kjell Sjöberg hvorhen han kom. En annen hemmelighet var nok også hans bedende mor Helga. Hun hadde som vane å be hver dag en time midt på dagen, rett eller lunsj, mens barna lekte rundt henne. Ofte fant hun vakre steder i naturen, som hun tok med barna til, som ble hennes bønnesteder. Når Kjell ble voksen overtok han denne skikken med bønneplasser i naturen. Og fra Kjell Sjöberg har jeg overtatt skikken.

Hjertesyk baptistpastor fengslet i Aserbajdsjan

Den aserbajdsjanske baptistpastoren Zaur Balaev (bildet) har nå fått sin dom, på to års fengsel. Bevisene mot ham er basert på en sammensvergelse, for å få ryddet ham av veien. 20. mai i år ble en gudstjeneste hvor han talte, stormet av politiet. Anklagene den gangen var at pastor Balaev ledet en menighet som ikke var registrert. Dette til tross for at pastor Balaev har arbeidet intensivt de siste 13 årene for å forsøke å få menigheten registrert, men har ikke lykkes med det. I juni i år fabrikerte politiet falske anklager mot ham. Da påstod de at pastor Balaev hadde sendt hunden sin mot fem politimenn, for deretter å banke dem opp, for så å ha ødelagt en politibil. Dette skal altså pastor Balaev ha klart til tross for at han er alvorlig hjertesyk, og svært svak! Og mens menigheten var vitne til det hele. Menighetens medlemmer avviser beskyldningene og sier at ingenting av dette er sant, men ingen hører på dem.

8. august foregikk rettssaken mot Balaev. Den har vært utsatt flere ganger. Selve rettssaken varte i to minutter!

Norsk Misjon i Øst uttrykker sterk bekymring for pastor Balaevs helse. Han er helt avhengig av hjertemedisiner, og må få mat brakt til fengslet utenfra. Fordi pastor Balaev nekter å bestikke noen, frykter Norsk Misjon i Øst, at pastor Balaev ikke får den nødvendige medisinen eller maten. La oss huske den uredde baptistpastoren i bønn. Han er gift, og har to barn. Aserbajdsjan er et muslimsk land, hvor de kristne blir forfulgt.

I Hebr 13,3 leser vi: ”Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.”

For meg personlig blir historien om pastor Zaur Balaev ekstra sterk. Vi er pastorkollegaer. Selv er jeg hjertesyk og helt avhengig av medisin. Jeg er så heldig at jeg lever i et fritt land, så lenge det varer, og jeg får min hjertemedisin på blå resept. Jeg har ført pastor Zaur opp på bønnelista mi, jeg håper du gjør det samme.

Evangelisering via dataskjermen

75 årige Bill Tober (bildet) bruker pensjonisttilværelsen foran dataskjermen, og vitner om Jesus for mennesker fra Kina, India, Pakistan og andre land. Det skjer fra hans hjem i Adams i Tennessee. Og mange mennesker blir frelst gjennom Bill Tobers arbeid hvert eneste år. Arbeidet startet opp når Bill Tober nådde pensjonsalderen, og han og kona flyttet til hennes hjemby. Tober som hadde arbeidet som kapellan i den amerikanske marinen, følte at han fortsatt hadde mye arbeidskapasitet igjen. Han skaffet seg internett og begynte å surfe. Det han fant på ulike chat-kanaler var nokså begredelig, men han begynte å snakke med en del av de han traff på nettet og la ikke skjul på at han var en kristen. Etter hvert begynte han å omtale seg selv som "Kapellan-Bill" eller "Pastor", og mange ville snakke om tro. Eller de ba om forbønn. Internett har gitt Bill Tober, som tilhører First Baptist Church i Clarksville i Tennessee, muligheten til å vitne om Jesus i såkalte "stengte land", hvor det ikke er mulig å sende tradisjonelle misjonærer. Hvert år kommer mange til tro. Finnes det en baptistmenighet i nærheten av dem, setter han de nyfrelste i kontakt med denne menigheten, eller han ber misjonærer fra sørstatsbaptistene til å følge dem opp. Flere av de som blir frelst blir også fulgt opp av Bill Tober personlig via epost og via chatte-kanaler. Bill Tober bruker seks til 12 timer foran skjermen hver dag. Kanskje en ide å ta etter for de som har datamaskin, og som kunne bruke den til å nå andre med evangeliet? Eller som vil drive misjon i Kina, India eller et muslimsk land uten å reise selv.

Sørstatsbaptistene satser på bønn

I forbindelse med Sørstatsbaptistenes årskongress, ble det arrangert et bønneseminar med Dr. T.W. Hunt. Presidenten for Sørstatsbaptistene, Frank Page, forteller at Dr. Hunt er en mann kjent for å ha tilbrakt år av sitt liv med å søke Guds ansikt og for å undervise Guds folk om bønn.

I en kommentar fra årskongressen skriver Page, at Dr.Hunt "kalte Guds folk til å bli seriøse med sitt bønneliv. Han oppmuntret oss til å ha fokus på bønn, og til å bringe vår årskongress til det punket at vi var sentrert om Gud." I sin tale til årskongressen fremhevet også Dr. Hunt visse kvaliteter ved Guds personlighet og karakter, nemlig Hans annerledeshet, kjærlighet, ydmykhet, og overhøyhet. Hunt var opptatt av å følge Jesu eksempel med å sette andres behov foran sine egne.

"Dette kallet til bønn og etterfølgelse er som et ekko av det vi har forkynt den siste tiden. Jesus ønsket at Hans menighet skulle kalles et bønnens hus. La oss ikke skuffe Herren," sier Sørstatsbaptistenes president.

Det er interessant å merke seg at baptister verden over for tiden fokuserer mye av sitt arbeid på bønn. Det er klart at dette vil gi store resultater for Guds rike.

Bildet av Dr. T.W. Hunt er fra et bønneseminar han hadde i Holston Valley Baptist Association.

Kristus - Klippen forsamlingen er bygget på

Apostelen Paulus underviser den kristne forsamlingen i Korint om at de er "Guds bygning", og så legger han til: "Etter den Guds nåde som ble gitt meg, har jeg lagt grunnvoll som en vis byggmester..." (1.Kor 3,9-10) Hvis Guds bygning skal bli stående, trenger vi en soldig grunnvoll. Problemet med mange slike Guds bygninger i dag, er at de raser sammen, nettopp fordi man har bygget på sviktende grunn. Til den samme forsamlingen skriver Paulus: "For ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus." (1.Kor 3,11) Dette verset kan synes opplagt, men det er det virkelig ikke. Det må testes ut i det virkelige livet. Kristenlivets grunnvoll er Jesus Kristus.

Det finnes i denne sammenhengen et meget viktig skriftsted i Matt 16,13-18:

"Da Jesus kom til området ved Cæsarea Filippi, spurte Han disiplene sine og sa: Hvem sier menneskene at Jeg, Menneskesønnen, er? Da sa de: Noen sier døperen Johannes, noen Elia, og andre Jeremia eller en av profetene. Han sa til dem: Men hvem sier så dere at Jeg er? Simon Peter svarte og sa: Du er Kristus, Den levende Guds Sønn. Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon Bar-Jona, for kjøtt og blod har ikke åpenbart dette for deg, men Min Far, Han som er i Himmelen. Og Jeg sier også til deg at du er Peter, og på denne klippen vil Jeg bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Romerkirken har ment, og mener fortsatt, at disse ordene av Jesus betyr at Peter er klippen som dne kristne forsamlingen er bygget på, og at Peter på en måte er kristendommens grunnvoll. Ingenting kunne være mer feilaktig.

I opprinnelig nytestamentlig gresk er det et bevisst ordspill i det svaret som Kristus gir Peter, og som ikke kommer frem i vår norske oversettelse. Navnet "Peter" er Petros på gresk, mens ordet for klippe er petra. Jesus spiller på denne lydlikheten og sier:

"Du er Petros, og på denne petra vil jeg bygge Min menighet." v.18.

Selv om det er en lydlkhet mellom disse to ordene, betyr de noe vidt forskjellig. Petros betyr en liten stein, en småstein. Petra betyr en stor klippe. Kristus kunne ikke mene at forsamlingen skulle bygges på en småstein. Det er derfor ikke Peter Han identifiserer med klippen. Tvert imot stiller han Peter opp som en kontrast til klippen. Han peker på hvor liten og ubetydelig den lille steinen, Peter, er i sammenligning med den store klippen som forsamlingen skal bygges på.

Hvis Peter var grunnvollen, ville han ha vært den mest usikre og ustabile bygningen i hele verden. Vi kjenner jo hans historie om svik, fornektelse og kompromiss. Peter var så visst ingen klippe. Han var en småstein. Klippen var Kristus. Apostelen Paulus henviser da også til et gammeltestamentlig forbilde i 1.Kor 10,4: "For de drakk av den åndelige Klippen som fulgte dem, og den Klippen var Kristus." Dermed har også apostelen slått fast at Klippen forsamlingen er bygget på er ingen andre enn Kristus - og godt er det, for bare Han holder i liv og i død.

Bildet viser en gruppe anabaptister (Bruderhof) i USA gjøre ferdig taket på en låve.

Palestinsk kristen drept på Gazastripen

Det er livsfarlig å være kristen på Gazastripen. Søndag ble Rami Ayyad, palestinsk kristen og leder for det palestinske bibelselskapets bokhandel i Gaza, funnet myrdet. Tilbake sitter hans gravide kone, og deres to små barn. Rami ble bare 26 år. Tidlig søndag morgen ble han funnet død i nærheten av bokhandelen han drev. Her solgte han både bibler og kristen litteratur. Liket hadde både skudd og knivskader, og spor etter tortur. Telefonen til Rami Ayyad skal ha blitt avlyttet en periode, og lørdag slo ukjente menn til og kidnappet ham. Simon Azazian, talsmann for Det palestinske bibelselskapets hovedkontor i Jerusalem, sier de tror at Rami ble drept på grunn av sin kristne tro.

Ekstreme muslimske grupper i det palestinske selvstyreområdet ønsker å drive ut de palestinske kristne. Omtrent 3200 av Gaza-stripens nesten 1,5 millioner innbyggere er kristne, og det blir stadig færre av dem. For kort tid siden ble en ny baptistkirke plantet på Gazastripen. Modermenigheten er baptistkirken i Betlehem.

La oss huske på våre palestinske brødre og søstre, og be for dem i denne svært vanskelige tiden, og la oss spesielt huske den unge enken etter Rami Ayyad og deres to barn. Rami Aayad ble gravlagt i går ettermiddag.

Foto: Suhaib Salem.

Levende begravd på grunn av sin tro på Jesus

Mine mennoittvenner fra USA og Canada, har sendt meg en del studiemateriale, som kommer godt med i mitt forarbeide til boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie. I en av disse bøkene, "The Faith worth dying for", leser jeg historien om Anneken van den Hove. En gripende historie er det - om en kvinne som ikke vil oppgi sin tro på Jesus, uansett omkostninger. I Brussel i Belgia, under regimet til erkehertug Albert, ble denne 46 år gamle kvinnen, som var tjenestepike for to kristne kvinner, forrådt av en prest. Han kjente til hennes anabaptistiske sympatier. Anneken ble arrestert av de katolske myndighetene og satt fengslet i to år og syv måneder under grusomme soningsforhold. Under tortur fikk hun gjentatte muligheter til å fornekte sin tro, men holdt ut disse svære lidelsene.

9. juli 1597 kom noen jesuitter til fengslet, og truet henne til å omvende seg fra sin tro på de anabaptistiske prinsippene og bli en del av Romerkirken. Anneken nektet. Jesuittprestene ville gi henne seks måneder til å tenke seg om, men Anneken svarte at unasett hvor lang tid de gav henne, ville svaret bli det samme. "Dere får gjøre med meg hva dere vil. Mitt høyeste ønske er å være sammen med min Herre. Intet offer er for stort å gi for Ham."

Samme dag førte disse jesuittene henne noen mil utenfor Brussel. Her ble det gravd en grop, Anneken ble bedt om å kle av seg, og klyve ned i gropen. Jesuittene begynte så å kaste jord på henne. Flere ganger ble hun spurt om å fornekte sin tro, men Anneken var like standhaftig. Til slutt var hun dekket opp til halsen, og for siste gang fikk hun anledning til å frasi seg sin tro. Hun svarte nei, og gav uttrykk for at tiden endelig var kommet til å møte Jesus."

Dermed ble hun levende begravd. Anneken van den Hove ble bare 48 år gammel.

Når jeg leser den gripende historien om Anneken, kommer jeg til å tenke på ordene i Hebr 11,33-40:

"Ved tro beseiret de kongeriker, utøvde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket sterk ild, unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter svakhet, ble tapre i kamp og drev de fremmedes hærer på flukt. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse. Andre ble torturert, uten å ta imot befrielse, for at de kunne oppnå en bedre oppstandelse. Andre igjen fikk prøvelser med spott og pisking, ja, og med lenker og fengsel. De ble steinet, de ble saget i to, ble fristet, ble slått ihjel med sverdet. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn. De led nød, ble plaget og pint, og denne verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener og i fjellene, i huler og i jordens grotter. Og alle disse, selv om de fikk godt vitnesbyrd ved troen, så fikk de ikke se oppfyllelsen av løftet. For Gud hadde på forhånd utsett noe bedre for vår skyld, for at de ikke skulle bli fullendt uten oss."

Fremdeles koster det å følge Jesus.

"Ja, og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt." (2.Tim 3,12)

Tegningen viser henrettelsen av Anneken van den Hove.

Nytt internasjonalt bønne- og misjonsarbeid starter

Vi har nå bestemt oss for å gjenoppta vår internasjonale bønne- og misjonstjeneste. For en periode kjente vi at vi skulle legge denne ned, men opplever nå Guds ledelse til å gjenoppta dette viktige strategiske arbeidet. Vi har allerede knyttet oss til lignende tjenester i land som Israel og Storbritania. I vårt arbeide vil det inngå trening av bønneteam som kan reise til ulike land for bønneoppdrag, vi vil arbeide med meningsplanting og bibelundervisning. Om ikke så lenge vil et nasjonalt styre være på plass. Vi er foreløpig litt usikre på hvilket navn denne tjenesten vil få, men vil komme tilbake til det så snart dette er på plass. Et eget nettsted eller en ny blogg vil knyttes til dette arbeidet, samt et elektronisk nyhetsbrev. Ta oss gjerne med i forbønn i denne fasen av arbeidet med å få alle detaljene på plass. Blanet annet ber vi konkret om et sted hvor arbeidet kan ha et kontor, og om treningslokaler for bønneteamene. Arbeidet gjenopptas med basis i Jesu egne ord i Joh 4,35: "Sier dere ikke: Det er ennå fire måneder før høsten kommer? Se, Jeg sier dere,løft øynene deres og se på markene! De er allerede hvite til høsten!"

Nasjonal bønn og fastedag utlyst av USAs president

I bloggposten nedenfor har jeg omtalt en ny bok av den internasjonalt anerkjente bibellæreren Derek Prince: "Historien formes gjennom bønn og faste." I denne boken er det gjengitt en erklæring fra president Abraham Lincoln om en dags nasjonal ydmykelse gjennom faste og bønn, som jeg synes er så interessant og viktig også inn i vår egen nasjonale situasjon at jeg gjerne deler den med bloggens lesere.


Ettersom Senatet i USA, ved ydmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker og nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sette til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet. Ettersom det er alle nasjoners plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den hellige Skrift og bevist gjennom alle tider - bare de nasoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud. Og ettersom vi vet, ved Hans guddommelige lov, at både nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne bakgrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper et behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært motagere av himmelens største gaver. Vi har blitt spart gjennom alle disse årene med fred og framgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen annen nasjon noensinne. Men vi har glemt Herren Gud. Vi har glemt Hans nådige hånd som har gitt oss fred, framgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss, i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlige visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en ubrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang for forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss framfor Den Allmektige som vi har fornærmet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse. Som en oppfølging av denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkt, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30. april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bønnedag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La oss denne dagen, på de ulike steder hvor vi kan samles til gudstjeneste, enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren, og innvie oss til Ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne. Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra en nasjon vil bli hørt og besvart med velsignelse, og ikke noe mindre enn tilgivelse for våre nasjonale synder samt gjenopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred. Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.


Gjort i byen Washington 30.mars 1863 i det 87. år i den amerikanske stats uavhengighet.


Abraham Lincoln (president), William H. Seward (utenriksminister)

Historien formes gjennom bønn og faste

"De kristne har forandret historiens og regjeringers kurs ved å anvende de bibelske metoder for bønn og faste." Det hevder den internasjonalt anerkjente bibellæreren Derek Prince (1915-2003). Endelig finnes denne meget strategiske boken om bønn på norsk, utgitt av den norske avdelingen av Derek Prince Ministries. I denne boken forteller Derek Prince fra sin personlige erfaring hvordan historien ble formet gjennom bønn under 2. verdenskrig i Nord-Afrika, ved fødselen av staten Israel, for avslutningen av Stalin-tiden og i Kenyas kamp for uavhengighet. Jeg anbefaler denne boken på det aller varmeste. Her får vi del i den praktiske undervisningen som Derek Prince var så kjent for, og som alltid baserer han alt han skriver på Guds ord. Prince hjelper oss til å gå inn i forbønnens tjeneste for vår familie, menighet, vårt land og verden forøvrig gjennom disse to bibelske og kraftfulle våpen: bønn og faste. Boken kan bestilles direkte fra utgiverne: Derek Prince Ministries - Norge. Postboks 129. Loddefjord. 5881 Bergen. Tel 928 398 55. Epost: sver-kr2@online.no På nettsiden http://www.no.derekprince.com/ kan dere lese mer om denne tjenesten i Norge.

Dåp i vann

I dag har jeg talt i Filadelfia Kolbotn om dåpens betydning. Her følger et utdrag av undervisningen:

Utgangspunktet for talen var: Rom 6,1-14

At et menneske døpes til Kristus betyr at det som skjedde på Golgata, blir til virkelighet i ens eget liv. Vi er døpt til Kristi død, vi er begravet med Ham, vi er korsfestet med Ham og vi er oppstått med Ham. Den døpte tilhører ikke lenger den verden som står under dommen og døden, men er blitt en borger av Kristi nåderike.

Når Peter så at Kornelius, den første hedningekristne, hadde mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, så kunne han ikke nekte ham dåpen i vann. En person som er døpt i vann bekjenner at Guds Ånd har anvendt Jesu blod på hans liv, og renset ham for hans synder, og gitt ham en ren samvittighet foran Gud og mennesker. Nå er denne personen en del av Kristi kropp. "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd og drikke." (1.Kor 12,13)

Med dåpen avlegger vi en offentlig bekjennelse at vi er nye skapninger i Kristus. I dåpens grav bekjenner vi at vi nå tilhører Kristus, vi følger ikke lenger verden og er en del av verdens system, vi følger ikke lenger den onde, eller våre synder. Vi avviser dem og har til hensikt å tjene Jesus, vår herre og mester. Dåpen forsegler denne hellige pakt med Gud.

I mai 1939 oppholder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee seg i London. I forbindelse med et dåpsmøte, holder han en tale som han kaller «En verden under vann». Her kommer Watchman Nee inn på en side av dåpen som jeg tror det er svært viktig at vi får tak på, nemlig denne: Dåpen er adskillelse fra verden som system. For de første kristne var dåpen nemlig den store overgangen til å bli kristen, og leve som en kristen. Det var de som ventet med å gå til det skrittet å bli døpt, nettopp fordi dåpen for dem var et så tydelig brudd med det gamle livet. Vi ser det samme idag, i deler av den muslimske verden. En ting er å kalle seg kristen, noe ganske annet er å bli døpt. Dåpen er det avgjørende skillet, for disse muslimene som blir frelst. Da leves kristenlivet på alvor.

I sin pinsepreken på pinsefestens dag i Jerusalem, kommer apostelen Peter inn på denne svært viktige siden ved dåpens innhold. La oss se litt nærmere på dette: Apgj 2,38-41
Her i disse verseneat Peter kobler det å bli frelst fra «denne vrange slekt», eller «forvillede slekt» med dåpen. De som tok imot Peters ord, «ble døpt».

La oss se disse versene i lys av noe apostelen Peter skriver i sitt første brev: 1.Pet 3,20-21
Peter sier her at vannet tilsvarer, eller er et motbilde på, noe annet: «det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.»

For bedre å forstå hva Peter mener, skal vi gå til hans kildemateriale, nemlig 1.Mos, kapitlene 6,7 og 8. Noahs dager var kjennetegnet av at verden var fullstendig fordervet. Jorden, som var skapt av Gud, var blitt ødelagt på grunn av at mennesker hadde underkastet seg satans herrevelde. Synden hadde fått fritt spillerom, til Guds tålmodighet en dag var slutt.

Gud ber Noah bygge en ark, for seg og sin familie. Historien kjenner vi. Flommen kommer, og Noah og hans familie er de eneste, ved siden av dyrene i arken, som reddes. Det som skjedde med Noah og hans familie var at de kom seg ut av flommen, gjennom vannet. Denne ferden gjennom vannet betegner deres deres flukt fra verden. Dette er altså et bilde på dåpen. Når vi stiger ned i vannet, er det ikke bare du som gjør det, men billedlig talt, er det en hel verden som går ned med deg. Når du kommer opp igjen, kommer du opp igjen i Kristus, i arken. Den verden du tilhørte er nå under vann, druknet, på samme måte som Noahs verden ble det. Ved dåpen slår du dette fast: «Herre, den gamle verden legger jeg bak meg. Jeg er for alltid atskilt fra den, takket være ditt kors.»

Vi døpes til Kristus, og til Hans død. Husker du hva vi leste fra Rom 6. v.3-4.
Når vi fikk ned i dåpsgraven, la vi igjen noe der nede. Vårt gamle liv. Og vi kan ikke ta noe fra den gamle verden med oss inn i den nye. Det som tilhørte det første riket vi tilhørte, mørkets rike, blir værende under vann, og kan aldri bringes opp igjen. Når vi går ned i dåpsgraven, kuttes forbindelsen med den gamle verden. Det er bare deg som kommer opp fra graven igjen. Så radikalt er dette.Måtte Gud åpne våre øyne så vi ser det.

Dåpen er et skille. Når apostelen Paulus i Rom 6, taler om den nytestamentlige dåp og dens betydning,taler han om en død, begravelse og oppstandelse. Slik som en begravelse er det synlige tegnet på at døden er inntruffet, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Vi står opp for å leve et nytt liv med Kristus. Dermed blir dåpen et stort og viktig skritt i vårt helliggjørelse, ja den danner på mange måter selve utgangspunktet.Det livet som nå ska leves, blir ikke lenger mitt eget, men min frelsers, et liv som er «omvendelsen verdig».

Hva bekjenner vi i dåpen? Vi bekjenner vår tro på Kristi frelsesverk og vår vilje til å leve et nært og inderlig Kristussamfunn er i tiden. Vi bekjenner døden over det gamle livet, og «det liv jeg nå lever, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg. I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus har avlagt «den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner.»

I 1.Pet 3,21 taler apostelen Peter om dåpen. Han kaller den «en god samvittighetspakt med Gud.» «Nettopp denne sannheten aktualiserer dåpsspørsmålet for Guds barn,» skriver Reinert O. Innvær i en artikkel om dåpen, og legger til: «Gud har rett til å vente av alle de som gjerne vil kalle seg Hans, at de tar på seg det ansvar og de forpliktelsene som pakten fordrer. En pakt hviler på gjensidig overenskomst mellom to parter. Vi kan til en viss grad si at dette er også et tilfelle med dåpen. Med frelsen er det slik at Gud tok det nødvendige initiativ og utførte det som var nødvednig for vår frelse. Men mottagelsen av frelsen er vår sak. Gud vil ikke tvinge seg inn på noen. Han har gitt oss en frelsesvei, og i Hans ord er vi blitt kjent med de løfter mottakelsen har og de konsekvenser forkastelsen innebærer. Dåpspakten hviler på Jesu Kristi forsoning. Gud har gjennom Jesus Kristus tilbudt oss en ny pakt, som i motsetning til den gamle hviler på Guds nåde. Ved at vi åpner oss for evangeliets budskap og tar imot det, går vi inn i pakten. Dåpen blir således selve bekreftelsen på at vi godtar pakten og bøyer seg for de vilkår den setter.»

Den kjente engelske bibellæreren Arthur Wallis, har sagt følgende: «Dersom omvendelsen er å gå gjennom den trange port, så er vanndåpen den porten som lukker seg bak deg. Dåp bringer deg ikke dit, men når du først er kommet inn gjennom omvendelse og tro, så setter dåpen sitt segl på deg. Det er et tegn for den troende at han ved å overgi seg til Kristus har tatt et steg som er avgjørende og ugjenkallelig.»

Den samme Arthur Wallis møtte broder Andreas i den karismatiske bevegelsens første tid. Det var mye begeistring over det Gud gjorde i menighetene gjennom Den Hellige Ånds dåp. I sin bok: «Den radikale kristne», sier Wallis: «Jeg husker hvor forbauset jeg ble da vår hollandske bror bemerket at stridens kjerne ville vise seg å være spørsmålet om vanndåp, og ikke Den Hellige Ånds dåp."

Ved siden av læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen er dåpen et av Bibelens mest sentrale emner. Den kristne dåpen er innstiftet av Jesus selv, og på Jesu ord om dåpen hviler apostlenes og menighetens dåpspraksis. Misjonsbefalingen er jo velkjen for oss. Den er egentlig en dåpsbefaling. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn...»

Og den første menighets historie er klar når det gjelder dåpen. Alle som kom til tro, ble døpt. 3000 mennesker ble resultatet av Peters pinsepreken, og alle blir døpt. I forbindelse med den store vekkelsen i Samaria leser vi i Apgj 8,12: «Men da de trodde Filip, som forkynte det som hører til Guds rike og Jesu Kristi navn, ble både menn og kvinner døpt.» Evangelisten Filip, som var Guds redskap i denne vekkelsen, forkynte også evangeliet for den egyptiske hoffmannen, og som en konsekvens av evangelieforkynnelsen blir mannen frelst. Og vi leser i Apgj 8,36-38: «Da de fortsatte bortover veien, kom de til et sted hvor det var vann. Og hoffmannen sa: Se, her er vann. Hva er til hindrer for at jeg blir døpt? Da sa Filip: Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje. Og han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Så befalte han at vognen skulle stanse. Og både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet, og han døpte dem.»

Det er interessant å merke seg med denne beretningen, at evangelisten Filip tydelig har undervist denne mannen om dåpens betydning, og at dette dermed var en del av den apostoliske undervisningen. Når Saulus blir omvendt, så blir han døpt. Vi leser om apostelen Peter som døper husholdet til Kornelius, om purpurkremmersken Lydia som blir døpt, om fangevokteren i Filippi, om synagogeforstanderen Krispus og om apostelen Paulus som døper i Efesos.

Dåpens betydning i våre liv

Jeg innrømmer det gjerne: Det måtte en luthersk biskop til, nemlig Bo Giertz, for å åpne mine øyne igjen for dåpens betydning. Som baptistpastor har jeg vært vel så opptatt av dåpens form, som av dåpens innhold. Men jo mer man leser apostelen Paulus, desto tydeligere forstår man, hvilken grunnleggende betydning dåpen har for det kristne livet. Hos Paulus får hver ny plikt, hvert livsområde og hver livsoppgave sin betydning ut fra dette overveldende faktum: Jeg er døpt.

At et menneske døpes til Kristus betyr at det som skjedde på Golgata, blir til virkelighet i ens eget liv. Vi er døpt til Kristi død, vi er begravet med Ham, vi er korsfestet med Ham og vi er oppstått med Ham. Den døpte tilhører ikke lenger den verden som står under dommen og døden, men er blitt en borger av Kristi nåderike.

Når Peter så at Kornelius, den første hedningekristne, hadde mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, så kunne han ikke nekte ham dåpen i vann. En person som er døpt i vann bekjenner at Guds Ånd har anvendt Jesu blod på hans liv, og renset ham for hans synder, og gitt ham en ren samvittighet foran Gud og mennesker. Nå er denne personen en del av Kristi kropp. "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd og drikke." (1.Kor 12,13)

Med dåpen avlegger vi en offentlig bekjennelse at vi er nye skapninger i Kristus. I dåpens grav bekjenner vi at vi nå tilhører Kristus, vi følger ikke lenger verden og er en del av verdens system, vi følger ikke lenger den onde, eller våre synder. Vi avviser dem og har til hensikt å tjene Jesus, vår herre og mester. Dåpen forsegler denne hellige pakt med Gud.

I dag vil jeg takke Gud for min dåp.

Bildet viser en dåp i Cambodia i april i år, hvor mange ble døpt til Kristus på bekjennelse av sin tro.

Menighetstukt

I mitt studium av anabaptismen har jeg funnet at flere av disse gruppene praktiserte menighetstukt, etter modell fra den første menighet. Både trosbekjennelsene fra Schleitheim og Dortrecht nevner utestegning og bann som virkemidler menigheten har, for å verne seg mot synd og vranglære. I trosbekjennelsen fra Schleitheim heter det: "
Medlemmer som synder åpenbart og som ikke vil ta imot formaning både en og to ganger, skal utelukkes av menigheten. " Fordi Gud ønsker at Hans menighet skal være hellig og uten flekker, så har Han gitt menigheten ansvaret med å ta tak i synd. Apostelen Paulus skriver om dette i 1.Kor 5, hvor han skriver om umoral i menigheten i Korint. I versene 6-8 og 12-13 skriver han: "Det dere roser dere av, er slett ikke noe godt. Vet dere ikke at at en liten surdeig syrer hele deigen? For hva har jeg med å dømme også dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere dømmer? Men dem som er utenfor, er det Gud som dømmer. Derfor: Driv denne onde ut fra dere!" Menigheten er kalt til å dømme de som er en del av søskenfellesskapet. Vi er alle syndere, og vi faller i synd. Det er ikke dette det her er snakk om, men det dreier seg om de som vi forbli i sine synder, og ikke vende om. For en del år siden møtte jeg en mann som levde sammen med tre kvinner samtidig. Han var fortsatt aktiv i menigheten, og så heller ikke noe galt med det han gjorde. Han mente det var en menneskerett å få tilhøre en menighet. I sitt brev til Timoteus, skriver apostelen Paulus, med en apostels myndighet: "De som synder, skal du irettesette i alles nærvær, slik at de andre også kan frykte." (1.Tim 5,20)

Til forsamlingene i Galatia området gir apostelen dette råd: "Søsken, hvis et menenske blir grepet i overtredelse, skal dere som er åndelige vise en slik til rette med en ydmyk ånd. Og pass dere selv, så dere ikke blir fristet." (Gal 6,1) Menigheten skal altså disiplinere sine medlemmer i den hensikt at de skal gjenopprette sitt forhold til Gud og menigheten. For fra Guds side heter det: "Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." (2.Pet 3,9)

Men så finnes det tilfeller hvor mennesker velger å leve i åpenbar synd. Hva da? Hør hva Den Hellige Skrift har å si om dette: "Nå formaner jeg dere, søsken: Legg merke til dem som skaper splittelsene og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem! For de som gjør slikt, tjener ikke vår Herre Jesus Kristus..." (Rom 16,17-18) For den som følger med på resultatet fra bispemøtet i Den norske kirke er det ikke vanskelig å se at de seks vranglærende biskopene er de som skaper splittelse i det store kirkefellesskapet, og da må vi ta avstand fra dem. Til forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus: "Men vi pålegger dere, søsken, i vår Herre Jesu Kristi navn å ta avstand fra alle søsken som lever upassende og ikke står fast i den overleveringen de mottok fra oss," (2.Tess 3,6) Og til medarbeideren Titus, skriver apostelen: "Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham en og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv." (Tit 3,10-11)

Problemet i dag er at man bare kan gå til en annen menighet, og fortsette å leve i sine synder. Da lever man på den billige nåden som Dietrich Bonhoeffer advarte mot, og som du kunne lese om på bloggen i går.

Bildet er hentet fra en husmenighet tilknyttet Mennonittene

Den billige nåden

I dagens kirkelige virkelighet i Norge er det grunn til å minne om det den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev om den billige nåden:

«Billig nåde er vår kirkes dødsfiende. Vår kamp i dag gjelder den dyre nåde. Billig nåde betyr nåde som tilbudsvare – tilgivelse, trøst og sakrament til spottpris. Det betyr nåde som et kirkens uuttømmelige forrådskammer hvor den øses ut med lettferdige hender, tankeløst og grenseløst – nåde uten pris og omkostning. Billig nåde betyr rettferdiggjørelse av synden og ikke av synderen.
Billig nåde er tilgivelse uten bot, dåp uten menighetstukt, nattverd uten bekjennelse av synd, absolusjon uten personlig skriftemål. Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus. Man ga forkynnelsen og sakramentene billig, man døpte, man konfirmerte, man tilsa et helt folk syndenes forlatelse, uspurt og betingelsesløst. Man ga det hellige til spottere og vantro, man øste ut nådestrømmer uten ende. Men kallet inn i Kristi strenge etterfølgelse ble sjelden hørt. Hvor ble det av den gamle kirkes dype innsikt som i dåpskatekumenatet så trofast våket over grensen mellom kirke og verden, våket over den dyre nåde? Hvor ble det av Luthers advarsler mot en forkynnelse av evangeliet som gjorde menneskene sikre i sitt gudløse liv?
Nåden er dyr fordi den kaller til etterfølgelse, nåde er den fordi den kaller inn i Jesu Kristi etterfølgelse. Dyr er den fordi den koster mennesket livet, nåde er den fordi den skjenker ham livet. Dyr er den fordi den fordømmer synden, nåde fordi den rettferdiggjør synderen. Dyr er nåden fremfor alt fordi den var dyr for Gud, fordi den kostet Gud hans Sønns liv – ”Dere er dyrt kjøpt” – og fordi intet kan være billig for oss som er dyrt for Gud. Nåde er den fremfor alt fordi Gud ikke aktet sin sønn for dyr for vårt liv, men ga ham hen for oss. Den dyre nåde er at Gud ble menneske.»

Fra undervisningen om kontemplasjon, del 2

Kontemplative mennesker er mennesker som aktivt søker stillhet, og som mer enn noe annet setter pris på stillheten. En utvikling som fører til større intimitet med Gud betyr en utvikling fram mot større stillhet i ens liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:

"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

Dette er kontemplasjon.

(fortsettes)

Bildet er av fader Gerasim som levde som eneboer på Sprue Island. Han står på den lille verandaen til bønnehytta si.

Fra undervisningen om kontemplasjon, del 1

Her følger, på oppfordring fra Karin, utdrag fra undervisningen min på Johannesgården med tema: "Kontemplasjon": Det finnes ulike måter å be på. Bibelen gir eksempler på mange. Vi snakker gjerne om bønnens tre klassiske stadier:

1. For det første finnes det vokal bønn. Det er bønn hvor vi bruker våre lepper, hvor betoningen ligger på ordene. Ordene vi bruker kan være frie og spontane, men de kan også være formulerte, som i Fadervår.

2. For det andre finnes det en meditativ bønn. Det er en bønn hvor leppene er stille, men hvor sinnet vårt er aktivt. Vårt sinn ser bilder, vi kan gruble, fundere og tenke på Gud. Tanken forsøker å forstå og søke innsikt. I meditasjonen kan vi, som f.eks ved den såkalte Jesusmeditasjonen, ta et avsnitt fra evangeliene, og selve "klyve inn" i hendelsen og bli en del av den.

3. Sist, men ikke minst finnes det en kontemplativ bønn. Den er mer hjertets, eller beskuelsens bønn. Mer enn noe annet handler kontemplativ bønn om nærhet med Gud. Den handler om å avsette regelmessig tid, i den hensikt å møte Herren og være sammen med Ham. Vi snakker her om noe langt mer enn en "daglig stille stund". Kontemplativ bønn har med tid, tålmodighet, disiplin og omsorgsfull kultivering å gjøre - ikke fordi Gud er unnvikende eller fraværende, men fordi vi har med oss så mye håndbaggasje, som vi å sette fra oss og slippe taket i.

En ordbok vil hjelpe oss til bedre å forstå dette ordet. Der fremgår det at ordet kontemplasjon betyr "å stirre eller tenke på noe intenst", "studere", "betrakte, "kaste lys over." Vi finner en definisjon i 1.Joh 1,1: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet og våre hender har rørt ved, om Livets Ord." Kontemplasjon handler om å dvele ved noe, beskue, skue.

La oss slå fast med det samme: Kristen kontemplasjon handler ikke om en teknikk. Kristen kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gyd, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen ånd, sjel og kropp. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan. Uansett hvor mange ordforklaringer vi kan gi på hva kontemplasjon er, så handler dette først og fremst om å gjøre seg erfaringer med Gud.

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

(fortsettes)

En tragisk dag for Den norske kirke

Så er tragedien fullbyrdet. Med knappest mulig flertall, seks av 11, vedtok bispemøtet i Den norske kirke at Den norske kirke ikke lenger skal si nei til at homofile i partnerskap får ha vigslede stillinger. Med all tydelighet fremstår Helga Haugland Byfuglien, Laila Riksaasen Dahl, Solveig Fiske, Tor B. Jørgensen, Finn Wagle og Herborg Finnset Heiene som var vikar for Per Oskar Kjølaas som vranglærende biskoper som bryter med både Den Hellige Skrift og Den norske kirkes bekjennelse. Det finnes ikke to forskjellige og likestilte syn på homofili i Bibelen. Det finnes kun ett syn, og det er avvisende. Det er derfor uhørt at mennesker som er kalt av sin kirke til å verne om den bibelske lære, nå setter Guds ord til side og følger tidens populære strømninger og dermed er med på å føre mennesker vill. Disse biskopene er ikke bare med på å sette samholdet og fellesskapet i Den norske kirke på en alvorlig prøve, men de bryter også med den enhet som finnes i de historiske kirkesamfunnene som står for det bibelske synet på homofili. Dette er en dag til å gråte med de gråtende. Utfallet var ikke uventet men likevel tragisk for våre søsken i Den norske kirke.

(Foto: Den norske kirkes nettsider)

På heltaus retreat

Denne uken leder jeg en retreat på Johannesgården med tema: Kontemplasjon. Vi er ni deltagere, retreatsenteret kan ta 12 gjester. I går snakket jeg om forskjellen på vokal-, meditativ- og kontemplativ bønn. I dag skal jeg tale om bønnen som hvile, og kommer muligens til å berøre neste tema som er bønn som beskuelse. Hvilen er selve utgangspunktet for å komme inn i kontemplasjonen. Salme 1 sier jo oss noe om hvor salig det er å være plantet som et tre, ved rennende bekker. Jeg håper deltagerne på retreaten skal få oppleve den saligheten. Johannesgården ligger jo så veldig vakkert til, mellom Moelv og Lillehammer, og nå er landskapet i sine skjønneste farger. Ikke minst trærne. Dagsprogrammet gir deltagerne rik anledning til lange skogsturer, om de skulle ønske det. Mine legemlige krefter strekker ikke til for slike "utskeielser", men jeg skal ta meg noen rusleturer ut. Å sitte inntil en furulegg, med Bibelen oppslått i fanget, en termos med glovarm te og solen som ennå varmer, finnes det noe bedre på denne tiden av året? Neppe. Retreaten er heltaus. Det betyr at måltidene er også tause, og tausheten brytes bare av bønnestundene i kapellet og ved spørsmålsrunden etter min undervisning på ettermiddagen. Det gis også anledning til samtaler. Deltagerne kan treffe meg til en times samtale i løpet av uka. Det er godt å være her. Mange har reist langt for å komme hit. Jeg ber om at de skal få et møte med Jesus, som skaper forandring og nytt liv.

Lys for sjelens mørke natt

"Natten blir meningsfull når du vet at den forbereder daggryet," sier karmelittmunken Wilfrid Stinissen. I går talte jeg om Jakobsnettene i gudstjenesten i Toten Frikirke - om Jakobs brytekamp med Den ukjente, og i den sammenhengen nevnte jeg den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson.

Den av Emil Gustafsons mange sanger som kommer til å bli knyttet til hans person mer enn noen annen: «Ett stilla barnahjärta» - står ikke bare som en slags signatur over hans liv. Den rommer også en sjels skjebne og sammenfatter i konsentrert form hans kristendomssyn. De to innledende strofene lyder slik: «Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att bli så gennomfrälst.»

«Kristendommens oppgave er å gjennomtrenge livet,» mente Emil Gustafson. Verken mer eller mindre. En slik gjennomtrengning, en slik forandring av mennesket, er ikke mulig uten død. Og denne døden skåner ingen, og er aldri smertefri. Gustafson sa det slik: «Vårt jeg dør aldri under frydefulle fornemmelser og henførte hallelujarop.» Ikke alle kan velsigne smerten. Emil Gustafson kunne det. «Vanskelighetene er utvalgte kongevogner for utvalgte kongesjeler,» kunne han si.
Selv opplevde han at hans liv ble brutt i stykker mang en gang. Og gjennom disse sønderknusende erfaringer bereder Ånden sin vei til vår tilværelsens innerste djup, hvor Kristus gradvis vinner skikkelse i oss.

For Emil Gustafson var livet hellig alvor, selv om han midt i nøden og sykdommen opplevde Guds Farsomsorg og kjærlighet og iblant kjente en glede, som ligger på et langt djupere plan enn den man opplever under livets solskinnsstunder. Emil Gustafson snakket om at han var «salig undergitt». Da bøyde han seg og var stille i Mesterens hånd. «I sykesengen,» kunne han si, «og i nøden lærer vi noe som vi aldri kan lære annet sted. Dagene ved tronen som er skjult bak skyer er de mest avgjørende i hele vårt liv. I tausheten hører vi Herren tale.»

Det fortelles om en god venn av Gustafson kom på besøk. Han stanset utenfor vinduet ett øyeblikk, da han hørte en lyd innenfra. Han kikket inn og fikk se Emil Gustafsom ble kne ved en stol med hendene mot himmelen, i det han gang på gang sa i stille tilbedelse: «Velsignede smale vei! Velsignede smale vei!»Emil Gustafson hadde ikke hele svaret på lidelsens gåte, men han hadde opplevd, at det kunne finnes guddommelige hensikter bak de mørke skyene. Han sier selv: «Hvem kan leve uten stormer? Jeg synes synd på den som aldri har vært i noen nød. Stormen renser luften.»

Og Emil Gustafson er ikke alene om å ha gjort seg disse erfaringene på troens vei. Han skriver: «Hellige menn prøves. Men et nært fellesskap med Gud fritar oss ikke fra lidelsen. Fra Abels dager inntil Johannes Åpenbaring, der martyrenes skarer synger Lammets lov, har de hellige hatt mange prøvelser å gjennomgå. Enok, den syvende fra Adam, Noa, rettferdighetens forkynner, Josef den rene, Jeremia smertenes mann, Job den rettferdige, og alle Jesu disipler har gått i lidelsens skole. Selv Lasarus måtte dø.»