Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 16

Det finnes et veldig interessant avsnitt i Apostlenes gjerninger hvor Paulus avlegger sitt vitnesbyrd - han gjør jo det ved flere anledninger - og her sier han noe om hvor viktig dåpen var for hans eget vedkommende. I brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Rom beskriver han dåpen som en forening med Jesu død og oppstandelse. Her i Apostlenes gjerninger beskriver han at det var gjennom profetiske ord, gitt gjennom disippelen Ananias, at han fikk befaling av Herren Jesus selv om å la seg døpe:

"Så sa han: Dine fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne Hans vilje og se Den Rettferdige og høre røsten fra Hans munn. For at du skal være Hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,14-16)

Som jeg har skrevet før i denne artikkelserien: Apostlenes lære var tro, omvendelse og så dåp. I denne rekkefølge.

Dåpen markerte overgangen fra hedenskap eller jødedom til Kristus. Dåpen var også den naturlige inngangsdøren til den lokale menigheten, ja menigheten var kun for døpte.

1. Dåpen er en bekjennelse
Når vi lar oss døpe bekjenner vi vår tro på Kristi frelsesverk, og døden over det liv vi har levd frem til vi kom til tro på Kristus. Når vi lar oss døpe bekjenner vi at "jeg er blitt korsfestet med Kristus, det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg. Og det livet som jeg må lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn." (Gal 2,20)

I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus: "Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." Dåpen er en slik god bekjennelse, fordi den er en bekjennelse av vårt håp: "La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp." (Hebr 10,23)

Denne bekjennelsen er også samtidig en erkjennelse, en erkjennelse av synd. Det er ikke bare en erkjennelse av de syndige gjerninger jeg har gjort, frem til jeg tok i mot Jesus som min Frelser og Herre, men det er også en erkjennelse av syndefallets virkning på skapningen og behovet vi har for frelse. I Rom 4,25 leser vi følgende: "Han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse."

I Mark 16,16 sier Jesus: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst."

Og i Gal 3,25 leser vi: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus."

Vi dør med Kristus når vi stiger ned i vannet, og vi reises opp igjen for å leve det nye livet med Kristus.

(fortsettes)

Hjemmet til Jesus i Nasaret vokser

Hjemmet til Jesus Kongen, er vår fremste samarbeidspartner i Israel. Baptistmenigheten i Nasaret ble grunnlagt av Saleem Sahlash august i fjor. Siden den gang har menigheten vokst så mye at den måtte flytte sine møter fra Saleems hjem, og inn i egne lokaler. Dette er en arabisktalende menighet. Vårt lille misjonsarbeid holder jevnlig kontakt med våre gode venner i Nasaret, og vil fortsette med det i tiden fremover. Saleem Shalash er blitt en god venn. Han har nettopp gjort ferdig sin teologiske utdannelse. Han er pastor for menigheten, men liker best å kalle seg "Ordets tjener", slik lederne for mange anabaptistiske menigheter kalte sine pastorer. Situasjonen for de kristne i Nasaret er vanskelig, og vårt fokus er på Jesu egen forsamling i landet.

Menigheten "Hjemmet til Jesus - Kongen" opplever fortsatt at mennesker kommer til tro i Nasaret. Foruten gudstjenester driver også denne menigheten et humanitært arbeid, blant annet med å besøke sykehus og aldershjem. De deler ut Bibler og annen kristen litteratur, og har et spennende prosjekt på gang. De ønsker å få spilt inn en CD på arabisk med menighetens eget lovsangsteam. Denne CD'en vil de så bruke aktivt i evangeliseringsarbeidet sitt. Vær med på å be for dette spennende prosjektet, og for menigheten og dens øvrige arbeid.

Gode nyheter fra gode venner i Tucson

Fra mine gode venner i den anabaptistiske kommuniteten i Tucson i Arizona i USA fikk jeg en liten hilsen her om dagen. Jeg har skrevet med Don Murphy (til venstre) og hans kone Michi en stund. Sammen har de den funksjonshemmede datteren Naomi, som etter mange år nå har flyttet hjemmefra, til egen bolig i nærheten av foreldrene.

Don sliter med sitt hjerte, og hadde nylig hjerteflimmer gjennom hele natten. Det vet jeg selv litt om hva er, så jeg forstår godt hvor sliten man kan bli. Problemene med hjertet skjedde samtidig med at Don fikk besøk av sin søster Mary og hennes mann Peter. Mary har tidligere vært katolsk nonne. Til tross for hjerteproblemene fikk Don likevel en god stund sammen med sin søster.

Mens Mary og Peter var på besøk ringte også Don og Michi's andre barn, Peter. I august skal Don og Michi reise til Schoonover kolonien i staten Washington. Dette er en anabaptistisk kommunitet, og de to gleder seg veldig til å se igjen trosfeller, og ikke minst familien. Peter er nemlig blitt pappa igjen.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 15

Den kristne dåp er en dåp i den treenige Guds navn. Vi døper fordi Jesus har befalt oss å gjøre det. "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn." (Matt 28,19) For Jesus var ikke dåpen en bisak av underordnet betydning, men dåpsforkynnelsen er plassert i sentrum av evangelieforkynnelsen. Det å la seg døpe blir da en lydighetshandling mot Hans ord og vilje. Jesus sa nemlig i sin avskjedstale til sine disipler:

"Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15)

Og Jesu disippel, apostelen Johannes skriver: "Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hva skulle vel være mer naturlig for den som vil være Jesu disippel enn at han eller hun går den veien som Jesus selv har befalt? Det er jo også på dette grunnlag at apostlene praktiserte dåp. Alle som kom til troen, ble døpt. Vi finner dette allerede ved den første menighets grunnleggelse. I forbindelse med sin pinsepreken kommer Peters tilhørere i syndenød, og sier:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre brødre?" (Apgj 2,37)

Da svarer apostelen Peter dem: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (v.38)

3000 mennesker responderer på dette, blir døpt og blir så lagt til den første lokale kristne menighet: "De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker." (v.41)

Den første kristne menighet bestod kun av troende døpte. Dåpen var og ble inngangen til den lokale menigheten. Man kunne ikke bli en del av Kristi kropp, uten å være døpt. Vi ser dette tydelig blant annet i 1.Kor 12,,13: "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle èn Ånd å drikke."

På pinsefestens dag ble det knesatt et prinsipp som har fulgt den kristne kirke siden: Alle som kom til troen, skulle la seg døpe. At dette prinsippet ble fulgt, kan du blant annet lese i:

Apgj 8,12: Dåp skjer i forbindelse med vekkelsen i Samaria

Apgj 8,36-38: Evangelisten Filip døper den egyptiske hoffmannen

Apgj 9,18: Saulus (Paulus) blir døpt

Apgj 10,47-48: Peter døper i Kornelius' hus

Apgj 16,15: Purpurkremmersken Lydia blir døpt

Apgj 16,31-33: Fangevokteren i Filippi døpes

Apgj 18,8: Synagogeforstanderen Krispus og flere fra Korint døpes

Apgj 19,1 flg: Apostelen Paulus døper i Efesos

Vi skal i neste artikkel se nærmere på dåpens innhold.

(fortsettes)

På bildet ser vi dåpskandidatene forberede seg på dåp i Sibir i Russland. Denne dåpshandlingen fant sted for noen få uker siden.

En telefon fra Canada

Her om dagen ringte telefonen. På en dårlig linje fikk jeg høre stemmen til en jeg bare har snakket med på mail. Han ringte fra Halifax i Canada for å fortelle meg at han for kort tid siden hadde flyttet dit.

Christian er en ganske ung gutt, en overgitt kristen, som har bestemt seg for å følge Jesus i radikal etterfølgelse. Han ville fortelle at han, sammen med resten av familien, hadde slått seg i lag med en gruppe mennoniter.

"Jeg håper vi kan bli her resten av livet," sa Christian.

Jeg sa at jeg håpet vi kunne fortsette å holde kontakten med hverandre. Så svarer han:

"Men jeg har ikke lenger datamaskinen min. Den har jeg kvittet meg med. Den eneste muligheten er at vi skriver til hverandre."

Jeg gjorde mine tanker. Christian er i begynnelsen av 20 årene. Det må ha vært litt av en beslutning for et så ungt menneske, når en vet hvor mye de er på nett, og skal være tilgjengelige for alle.

Men Christian vil leve et enkelt liv. Noen vil kanskje kalle det bakstreversk, men jeg er ikke så sikker på det. Christian vil leve i overensstemmelse med sin overbevisning og sin tro. Når jeg tenker på ham, tenker jeg på Timoteus. Også Timoteus var en ganske ung mann. Også han radikal, overgitt, dedikert. Som min venn.

Som bibeltroende blir vi gjerne kalt konservative. Jo, på en måte er vi vel det, i betydningen at vi tar vare på den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige. Men egentlig er det mest riktig at vi kalles radikale, i betydningen at vi vil tilbake til røttene, til originalkristendommen. Min unge venn hjelper meg til å ha det perspektivet.

Ny oppdatering om Peter Hoover

Jeg er glad for å kunne fortelle alle dere som ber for Peter Hoover (bildet), lederen for den anabaptistiske kommuniteten "Rocky Cape Christian Fellowship" i Australia, at det stadig går fremover etter forbønnshandlingen som fant sted etter kreftoperasjonen i hjernen.

Jeg fikk nettopp en melding fra kommuniteten, og der kan de fortelle at Peter har vært i stand til å snakke i telefonen og til og med vært ute med en gåstol. Dagen etter var han i stand til å gå uten gåstolen.

Peter har også fått den positive beskjeden om at det lille som er igjen av kreftsulsten - det er snakk om 10 prosent - er ufarlig, og at sykehuset foreløpig ikke kommer til å gjøre noe mer med den. Peter kommer til å bli fulgt opp hver tredje måned en god stund, og så årlig. Det planlegges også å flytte ham til et sykehus som ligger bare en times kjøring fra Rocky Cape. Dette håper man vil finne sted mandag eller tirsdag.

La oss fortsette å be for Peter, hans familie og kommuniteten han leder.

Flere ble frelst da menighet feiret 65 års jubileum

700 baptister feiret 65 års jubileet for dannelsen av menigheten "Kristus Frelseren" (bildet) i byen Mariupol, som ligger ved Azovsjøen i Ukraina, 11. juli. Venner fra Kiev, Donetsk, Makeevka, Illovaisk, Zaporozhye, Slavyansk, Kramatorsk såvel som Russland, USA, Polen og Sverige kom for å feire jubleet sammen med menighetens egne medlemmer.

Menigheten har en lang og rik historie. Den ble registrert i 1944, og ble da ledet av Josef Senko. Til å begynne med kom menigheten sammen i private hjem, men i 1947 var antallet medlemmer vokst så mye at de måtte finne egnede lokaler. I dag teller menigheten 200 døpte.

I forbindelse med jubileet fikk de mange fremmøtte høre et stort kor med orkester sammensatt av medlemmer fra baptistmenighetene i hele Donetsk regionen. Men det største var at flere mennesker gav til kjenne at de ville bli frelst! Det er ikke alle som kan feire jubileum og oppleve at mennesker kommer i syndenød og ta imot Jesus som sin Frelser og Herre. Men det skjedde i Mariupol denne dagen.

Attentatforsøk mot synagogen i Malmø

Heldigvis kom ingen mennesker til skade og det ble gjort minimale materielle skader, da synagogen i Malmø (bildet) ble utsatt for et attentantforsøk natt til i dag.

En kraftig eksplosjon ble hørt i morgentimene, og vitner har fortalt at de har sett et etterfølgende lysskinn.

Politiet har funnet rester etter eksplosjonen, uten at de på nåværende tidspunkt kan si hva dette er. Saken etterforskes foreløpig som skadeverk.

Jøder i Sverige har ved flere anledninger vært utsatt for trussler og hatuttrykk.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 14

Omvendelse og bekjennelse av troen på Jesus som Frelser og Herre, er de to første stegene i det Guds ord beskriver som den nye fødsel. Så følger dåpen. Apostlenes lære er beskrevet godt med disse ordene fra grunnleggelsen av den kristne menighet i Korint:

"Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8)

Den kristne dåp er unik. Den har sin bakgrunn i den omfattende dåpsvekkelsen ved døperen Johannes ute i Judeas ødemarker og i sen-jødedommens proselyttdåp. Men er ikke den samme som disse.

Døperen Johannes, den siste av de gammeltestamentlige profetene, forkynte omvendelsens budskap med profetisk myndighet. Folk som tok imot hans budskap og som dermed forberedte seg for det kommende messianske riket, lot seg døpe av Johannes. Johannes annonserte det lenge ettelengtede messianske riket, med en sterk forkynnelse og understrekning av god moral. Han satte en standard for begrepet rettferdighet, og formante folk til å omvende seg, og leve slik i etterkant at det var omvendelsen verdig.

At budskapet ble tatt imot og hans dåpspraksis akseptert av jødene, hadde blant annet sin bakgrunn i de gammeltestamentlige renselsesskikkene og i sen-jødedommens proselyttdåp. Den jødiske proselyttdåpen var en engangshandling for den som ville markere overgangen fra hedenskapet til jødedommen. Det var nemlig tre viktige handlinger som hørte med for å bli en god jøde: omskjærelse, dåp og ofringer.

Denne proselyttdåpen hadde sine forbilder i renselsesskikkene som var foreskrevet i Loven. Du kan lese om dette her: 3.Mos 15,5 og v.8, 13 og 16 og i kap 16,26 og v.28. Om disse tvettningene var viktige for jødene, var likevel proselyttdåpen enda viktigere for rituelt urene hedninger. Bibelforskeren William Barclay har beskrevet den jødiske proselyttdåpen slik:

"En jødisk proselyttdåp skjedde i nærvær av tre vitner, som alle skulle være medlemmer av Sanhedrin. Proselyttens hår og negler ble klippet, han ble kledd naken og så senket ned i vannet, så hele kroppen var fullstendig dekket. Deretter ble hovedpunktene i Loven lest opp for ham. Han ble advart for vanskeligheter, farer og eventuelle forfølgelser som lå foran ham. Han bekjente sine synder for de menn som ble kalt hans 'dåpsfedre' og så etter velsignelsen og formaninger var han jøde."

Denne dåpen ble av jødene oppfattet som inngangsdøren til et nytt samfunn for hedningene. Jesus anerkjenner døperen Johannes og hans tjeneste, ved å la seg døpe. Ved å la seg døpe, aksepterte Jesus innvielsen til døden, og Han gjorde seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Den kristne dåpen er noe nytt og annerledes enn jødenes renselsesbad, proselyttdåpen og Johannesdåpen. Etter Jesu oppstandelse får nemlig dåpen et helt nytt innhold og en helt ny rekkevidde. Den ble innlemmet i Hans mektige misjonsbefaling. Her heter det:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,19-20a)

"Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn for alle som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16,15-16)

Det nye i den kristne dåp er at dette er en dåp til den treenige Gud, den er en avleggelse av det gamle livet og en oppstandelse til et nytt liv med Jesus, samtidig som det er en innlemmelse i Kristi forsamling her på jorden.

(fortsettes)

På bildet ser vi en kvinne som forrige uke ble døpt i en elv i Sibir i Russland.

Lutheranere ba anabaptistene om tilgivelse

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen var det planlagt en forsoningshandling mellom lutheranere og representanter for den anabaptistiske bevegelsen, på generalforsamlingen til Det Lutherske verdensforbundet. Den anabaptistiske bevegelsen var representert ved en av dens grener, den mennonitiske.

I går ettermiddag ba representanter for de lutherske kirker over hele verden om tilgivelse fra Gud og fra anabaptistene for tortur, drap og vold begått av lutheranere mot anabaptister på 1500-tallet.

Det var en sterk handling, som lenge har vært etterlyst. Både Den romersk-katolske, De lutherske og De reformerte kirker gjorde seg skyldige i forfølgelse, tortur og drap av mennesker som hadde et annet syn på dåp, nattverd og menighet. Foraktelig ble disse kalt for gjendøpere eller anabaptister. Dessverre bruker avisen Vårt Land ordet "gjendøper" i sitt oppslag fra denne kirkehistorisk viktige hendelsen. Det har nok ikke helt nådd inn til journalisten og nettredaksjonen hvor belastet akkurat dette ordet er. Ordet burde i alle fall ha stått i anførsel.

De lutherske bekjennelsesskriftene fordømmer anabaptistene.

I går ble det holdt en egen botsgudstjeneste hvor lutheranerne ba om tilgivelse for sine grufulle handlinger mot medkristne. Lederen for Mennonite World Conference, Larry Miller og en delegasjon mennoniter var tilstede og uttrykte takknemlighet for det som fant sted.

Siden 1980-tallet har det vært ført en rekke samtaler mellom lutherske og mennonitiske ledere, og disse samtalene har altså munnet ut i denne bots- og forsoningshandlingen.

På bildet ser vi generalsekretæren i Det lutherske verdensforbundet, Ishmael Noko omfavne generalsekretæren i Mennonite World Conference, Larry Miller.

Artikkelen i Vårt Land finner du her:
http://www.vl.no/kristenliv/article61511.zrm

Bildet er hentet fra Vårt Land.

Kambodsjanske kristne forhindret koleraepidemi

Takket være hjelpen fra to menigheter har myndighetene i Kambodsja klart å slå ned utbruddet av kolera i et av landets distrikter. Utbruddet var del av en større koleraepidemi i den østlige Ratanakiri-provinsen hvor 36 mennesker er funnet døde siden april i år.

Helsesenteret i Taveng ble nærmest overøst av pasienter i begynnelsen av juli, og uttrykte stort behov for frivillige hjelpere for å kunne gi videre basisinformasjon om hvordan sykdommen kan forhindres. Da menighetene i Ban Lung og Ta Aung distriktet fikk høre om dette på søndag, mobiliserte de sine ungdommer på mandagen og gav dem denne undervisningen. På kvelden samme dag arrangerte så ungdommene et seminar med 300 deltagere fra lokalsamfunnet.

Etter møtet dro så team med 14 kvalifiserte hjelpearbeidere fra menighetene til nabolandsbyene for å hjelpe de som var rammet, og for å opplyse om hvordan de kunne forhindre å bli smittet.

Det lokale utbruddet krevde fire dødsfall, men takket være hjelpen fra de kristne ble dødstallet svært lavt. Ved et kolerautbrudd i 1999 døde 275 mennesker. I en av landsbyene var en kvinne i ferd med å dø. Landbybeboerne henvendte seg da til en kristen landsby, og disse fikk sørget for å bringe den syke kvinnen videre med en kano til nærmeste sykehus. Kvinnens liv ble reddet.

I en befolkning hvor hovedandelen er buddhister blir de kristnes barmhjertighetsarbeid lagt merke til, og den er et enormt vitnesbyrd om hva troen på Jesus kan utrette.

Trett av kjendiskristendom

Den tidligere redaktøren av Charisma Magazine, J. Lee Grady (bildet), er en mann jeg får mer og mer respekt for. Det var han som tok bladet fra munnen og to et saklig og velbegrunnet oppgjør med Todd Bentley og den såkalte Lakeland-vekkelsen. Lee Grady har også kritisert den raske tilbakevendingen til ny aktiv tjeneste som vi har sett Bentley har fått, og det til tross for at Tood Bentley både innrømmet stort alkoholforbruk og skilte seg fra sin kone.

Nå har J.Lee Grady, som var redaktør for det pinsekarismatiske tidsskriftet Charisma i mer enn elleve år, skrevet en ny bok. På norsk ville tittelen kanskje blitt: "Den Hellige Ånd er ikke til salgs". Her tar han et kraftig oppgjør med amerikansk lykketeologi. Til den svenske kristne dagsavisen Dagen, sier han:

"Jeg er veldig lei meg og ber og tilgivelse for det kirkene i USA har eksportert til utlandet. I USA er den karismatiske bevegelsen som vi kjenner den avsluttet. Det kommer noe nytt, som handler mye mer om karakter, om Guds ord, om ydmykhet, om ekthet og integritet. Stadig flere tar avstand fra den betoning som har vært av hyperfremgang. De er trett av kjendiskristendom. Det er ikke hva Bibelen handler om."

Nå kan det være at dette nye som kommer, ikke kommer fra USA. Jeg tror personlig at vi her i Vesten har mer å lære av den tredje verdens kristne, som f.eks representantene for vekkelsen i Asia, ikke minst det som skjer i Kina.

I takknemlighet

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for tiden. En takknemlighet til mennesker som John Wycliffe (bildet) - kalt reformasjonens morgenstjerne, Jan Hus, Conrad Grebel, Balthasar Hubmaier, Michael Sattler, Melchior Hofmann, Jakob Huter, Menno Simons - alle mennesker som kompromissløst gav sitt liv i en radikal etterfølgelse av Jesus. Med unntak Simons, Hofman og Wycliffe ble alle martyrer, Wycliffe's grav ble åpnet og hans bein brent og kastet i elven. Hofmann satt fengslet til han døde, mens Menno Simons døde en naturlig død. Og for alle de navnløse - menn og kvinner - som ikke ville vike av fra det Herren hadde vist dem i sitt hellige ord - de hadde ikke sine liv kjært like til døden.

Mange av disse er de vi kan takke Gud for at vi har Hans Ord i blant oss den dag i dag. Uforfalsket og rent. De gav ikke etter for korrupsjon, for vranglære, men voktet Guds ord med sine egne liv.

De ble forfulgt - som den Herre de levde og åndet for - av biskoper, prester og kongens og statens menn. Fra urkirken og opp gjennom århundrene, til det begynner å gry av dag. De er som skinnende stjerner på et beksvart himmelhvelv.

Jeg har kjent et sterkt behov for å takke Herren for at det fantes menn og kvinner som virkelig var salt og lys, og tok vare på Hans ord. De var med på å oppfylle Jesu profetiske ord i Matt 16,18:

"Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Dødsriket prøvde virkelig. Det skal være sikkert. Med forfølgelse, tortur på mest bestialske måte, kjetterbål, henging, halshogging, drukning - men Kristi sanne forsamling fikk den ikke knust. En liten rest ble igjen, slik Herren har gitt lovnader om.

Det er mange gode grunner i dag, til å bøye sitt hode,og takke. Takke for disse djerve og modige menn og kvinner og barn - som var tro mot sannheten.

"Sannheten er udødelig," sa Balthasar Hubmaier.

Ja, det er den virkelig.

Det triste mitt oppe i alt dette, er at det finnes de i dag som er villige til å vrake alt det disse sto for, fordi de er redd for å støte noen, eller bli oppfattet som fanatiske og umoderne. La oss til opp stafettpinnen og kjempe for sannheten vi også.

Reformatoren Jan Hus ble minnet

Søndag 4. juli arrangerte baptistene i Barren Rybne i Tsjekkia en bønnesamling til minne om tsjekkernes store reformator, Jan Hus. Nå ble Hus som kjent henrettet den 6.juli 1415 i Konstanz, som ligger i dagens Tyskland, men siden denne dagen falt på en tirsdag, ble søndagen forut for denne minnedagen valgt. 6. juli er en offentlig helligdag i Tsjekkia.

Jan Hus satte i gang en bevegelse basert på John Wycliffes ideer. Den romersk-katolske kirke stemplet raskt denne bevegelsen som kjettersk, og Jan Hus ble ekskommunisert i 1411, dømt av den katolske konsiliet i Konstanz og brent på bålet den 6.juli 1415.

Henrettelsen av Jan Hus ble en katalysator for den protestantiske bevegelsen.

Bønnesamlingen i Barren Rybne inneholdt en gjennomgang av livet til Jan Hus og den bevegelsen han startet, det ble sunget salmer og lovsanger, lest fra Guds ord og selvsagt var det mye bønn.

Du kan lese mer om Jan Hus her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Hus

Baptistene i sørvest-Sibir fokuserer på menighetens betydning

Baptistene i Omsk i Russland satte hverandre stevne 9.-11 juli. Det er andre gangen et slikt stevne arrangeres for baptistforsamlingene i Omsk regionen. Dette er en region som ligger i sørvest-Sibir. Tema for årets stevne var "Guds menighet", og temaet ble belyst både gjennom egne seminarer og løftet frem i de ulike talene som ble holdt.

Tema for seminarene var: "Menigheten og de åndelige gaver", "Menigheten og dens økonomi", "Evangelisering og menigheten", "Menigheten og moderniteten", "Menigheten og familien", "Menigheten og dens tilbedelse", og sist, men ikke minst: "Menigheten og falsk lære."

Det var egne barne- og ungdomssamlinger, og både disse og hovedsamlingene samt seminarene hadde stor oppslutning av baptister fra hele den store Omsk-regionen. Stevnet ble avsluttet med en stor felles nattverdgudstjeneste (bildet).

Den bedende forsamlingen

Den kristne forsamlingens første prioritet er bønn! Ikke forkynnelse, ikke lovsang. Det skulle man ikke tro når man opplever dagens gudstjenester, og sammenkomster. I svært liten grad avsettes det tid til å gjøre det apostelen Paulus skriver om i 1.Tim 2,2-3:

"Derfor formaner jeg FØRST AV ALT at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet. For dette er godt og velbehagelig framfor Gud, vår Frelser."

Profeten Jesaja taler om Herrens forsamling som den bedende forsamlingen:

"For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Jes 56,7)

Det har slått meg i hvor liten grad dette har vært den prioritet som Herren selv vektlegger. Joda, det bes i våre gudstjenester og møter, men er det bønnen som virkelig har første prioritet? Løfter vi frem - og da mener jeg konkret - ikke bare i generelle vendinger, men konkrete bønneemner for Herren i disse sammenkomstene, og fungerer menigheten som et bønnens hus for alle folk?

Jeg lar spørsmålet stå ubevart, så får du selv tenke etter.

Kanskje tiden er inne for noen virkelige omstruktureringer i våre menigheter? Mange bønnekonferanser er prekekonferanser, hvor det prekes mer om bønn, enn det bes. Og når det ikke prekes, synges det lovsang etter lovsang, så tiden for virkelig å be blir svært liten. Noe å tenke på?

Mismodighet og resultater

Av og til kan man kjenne mismotet komme sigende. Resultatene av vårt arbeid kan kjennes så små. Da har det styket meg å tenke på mennesker som fortsatte å arbeide likevel, for så en dag å oppleve at Gud gav vekst.

William Carey (tegningen) arbeidet og ba i syv år i India før han kunne døpe den første troende. I dag er denne baptistmisjonæren kjent som "misjonens far".

Adoniram Judson arbeidet syv år i Burma før han vant den første for Gud. Han ba syv ganger om dagen og rystet nasjonen.

Robert Morrison arbeidet og ba i syv år før han så den første kineser vunnet for Jesus. I dag opplever Kina kirkehistoriens aller største vekkelse, med mer enn 100 millioner kristne.

Robert Moffat arbeidet, ba og vetet i syv år før han opplevde at Den Hellige Ånd beveget seg i Afrika.

Hvorfor akkurat syv år? Jeg vet ikke, ikke annet enn at dette er fullkommenhetens tall. Det jeg vil ha frem er dette: De fortsatte arbeidet.

Apostelen Paulus skriver i Gal 6,9:

"Og la oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i rette tid skal vi høste, hvis vi bare ikke mister motet."

Oskar Edin Indergaards merkelige dåpslære

Oskar Edin Indergaard er et navn som med jevne mellomrom dukker opp i den kristne dagspressen. Av og til med indignerte innlegg over at han ikke får alle sine mange innlegg publisert. Etter å ha lest noe av det han har skrevet, må jeg si at jeg har forståelse for at man ikke gir ubegrenset spalteplass til denne mannens merkverdige bibelutleggelse. Det gjelder ikke minst hans syn på dåpen. Både kirkehistorisk og teologisk representerer hans syn noe så marginalt og sært, at det nærmest blir kuriøst. Og det gjelder uansett hvilket syn vi har på dåpens innhold, om man altså står for barnedåp eller troendes dåp. Men dessverre finnes det de som kaster seg over dette hodestups og blir fascinert av det sære og spesielle, og ubefestede mennesker blir dermed forført til å tro på noe som er annerledes enn sunn Nytestamentlig lære. Hva er det Indergaard lærer?

Jo, at "vanndåpen er tatt bort fra den kristne menighetens forkynnelse." Dåpen gjelder med andre ord ikke lenger. De eneste som skal døpes er jøder. Det er tydelig ut fra det Indergaard skriver at han blander sammen de ulike renselsesbadene som jødene praktiserte, og den kristne dåpen. Dernest mener den godeste Indergaard at det er Guds nåde, tro og gjerninger som danner grunnlaget for rettferdiggjørlsen, og dåpen blir dermed en form for gjerninger som ikke hører til. Les artikkelen nedenfor, så er jeg innom dette spesielle synet, så jeg kommenterer ikke dette her.

Men det slutter ikke her. Indergaard er tydeligvis av den oppfatning at Paulus, da han grunnla Korintermenigheten, hadde for lite åpenbaring fra Gud, så han gjorde en feil når han døpte! Indergaard skriver:

"Selv om han (altså Paulus) døpte noen få mennesker i begynnelsen av sin virksomhet, fikk Gud vist ham at vanndåpen, som blir betraktet som en gjerning fra menneskenes side, ikke har noe med Paulus sin teologi om den frie nåden å gjøre."

Det er nesten så en ikke tror det en leser. Om Paulus hadde så liten åpenbaring da han grunnla Korintermenigheten, var det da bare dåpen han ikke hadde lys over? På hvilke andre områder så da Paulus feil, herr Indergaard? På nådegavene? På nattverden? Kan vi stole på det han skriver om dette, når han han i følge Indergaard hadde mangelfull åpenbaring om dåpen? Er det flere ting vi kan sette strek over?

Nå skal en ikke lese lenge i Det nye testamente før en ser at Indergaard tar grundig feil. For det var jo slett ikke bare jøder som ble døpt i den første kristne tiden. ALLE ble døpt som kom til tro, både jøder og hedninger. Et godt eksempel er jo nettopp Korint, hvor ble det døpt både jøder og hedninger.

"Kristus, synagogeforstanderen, kom til tro på Herren og hele hans husfolk. OG MANGE AV KORINTERENE HØRTE, TRODDE OG BLE DØPT." (Apgj 18,8)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 13

I Det nye testamente kommer dåpen som en konsekvens av av at man har omvendt seg og trodd evangeliet. Vi ser dette klart i Peters pinsepreken, hvor det heter: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Vi finner det samme en rekke steder i Apostlenes gjerninger, som for eksempel i Apgj 18,8, hvor vi leser om Korintermenighetens grunnleggelse:

"Og mange korintere hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8) Legg merke til rekkefølgen. Den er ikke likegyldig. Man hører evangeliet forkynt, man omvender seg og tror, og så lar en seg døpe. Dette er den apostoliske lære. I Korint var det både jøder, og hedninger som lot seg døpe, på bekjennelsen av sin tro.

Så merkelig de enn høres ut er det noen som frykter at vektleggingen av det som opplagt er en bevisst handling fra menneskets side åpner døren for "frelse ved gjerninger", og dermed kompromisser med læren om at vi blir rettferdiggjort av tro alene. Det underlige er at de samme folkene ikke har noe problem med å "legge til" omvendelse til troen og bekjennelse med munnen!

Hovedproblemet er nok heller at man har problemer med den fysiske siden ved dette, fordi man så ensidig er opptatt av det åndelige aspektet. Men tenker vi etter innebærer jo også omvendelsen og troen elementer som har med rent fysiske ting å gjøre. Omvendelse kan handle om klær og mat! "Han svarte og sa til dem: Den som har to kjorter, skal dele med den som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måten." (Luk 3,11) Den kan handle om penger: "Da sto Sakkeus fram og sa til Herren: Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye." (Luk 19,8) Og den kan handle om å kvitte seg med ting man ikke lenger kan ha, om man vil følge Herren: "Og mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet sammen bøkene sine, kom med dem og brente dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien på dem, og de fant at den samlet kom opp i femti tusen sølvstykker." (Apgj 19,19)

Tro involverer jo også bruk av munnen! Det er i aller høyeste grad en fysisk handling! "For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse." (Rom 10,10) Og mottakelsen av Den Hellige Ånd skjer ofte ved håndspåleggelse. Se Apgj 8,17;Apgj 9,17 og 19,6.

Men alle disse "føles" kanskje mer åndelig enn fysisk, mens dåpen "føles" mer fysisk, enn åndelig. Den manglende evnen til å forholde seg til det fysiske er noe som preger Vesten, og har sine røtter - ikke i jødisk/kristen tankegang - men i gresk filosofi. I Bibelen er ikke fysiske ting bare metaforer for åndelige ting: det fysiske kan være selve midlet for å kommunisere det åndelige. Hebraisk tankegang skiller aldri mellom det åndelige og det fysiske.

(fortsettes)

Stort åndelig mørke og nød i Østerrike

Visste du at baptistene ikke er godkjent som trossamfunn i Østerrike? Et trossamfunn i dette sentraleuropeiske landet kan bare godkjennes om 0,2 prosent av befolkningen er medlemmer. Det betyr grovt regnet 16.000 innbyggere. Og baptistene har et stykke vei igjen før det kan bli virkelighet. Landet har 1400 baptister. Disse tilhører 25 menigheter.

Nå ber østerriske baptister om vekkelse. De har satt seg et mål at de innen 2025 skal ha vokst til 3.500 medlemmer og 45 forsamlinger.

Den åndelige nøden i Østerrike var tema når baptistene i landet kom sammen til sin årskonferanse. Landet har 8,3 millioner innbyggere, hvorav to tredjedeler tilhører Den romersk-katolske kirke. Det anerkjente bønneatlaset "Operation World" opplyser at 75 prosent av befolkningen er kristne i navnet, uten noen meningsfull forbindelse til noen menighet. Kun tre prosent av den yngre generasjonen går i noen kirke. Det er interessant å merke seg at i forbindelse med reformasjonen - nærmere bestemt i 1539 - gikk 90 prosent av befolkningen inn for den! I dag har 80 prosent av befolkningen en eller annen link til det okkulte.

Den lutherske kirken i landet - som teller 167.000 medlemmer - mister sammen med Den reformerte kirken 3000 medlemmer hvert eneste år. Nye menigheter har opplevd en vekst, men på 1990-tallet stanset denne veksten opp.

Antall aborter er høyt, det samme er antall selvmord. Så nøden er stor i Østerrike. Hvem kjenner kall til å sette Østerrike på bønnelisten over land du ber for?

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 12

4. Tro har en begynnelse og en fortsettelse

Det er veldig interessant at Jesu etterfølgere ble kalt tilhengere av "Veien". Vi leser vi dette flere steder i Apostlenes gjerninger, blant annet om Saulus som er på vei til Damaskus for å lete etter noen "som tilhørte Veien..." (Apgj 9,2) Dette stemmer egentlig veldig godt med hva den kristne tro virkelig handler om.

Tro er ikke bare et steg som tas, men en vei som vandres!

Mot slutten av sitt liv skriver Paulus om at han har bevart troen, jfr 2.Tim 4,7. Dette er viktig, fordi det altså er mulig å begynne, men ikke fullføre løpet. Nettopp dette å fortsette vandringen, oppfordrer den apostoliske undervisningen til en rekke steder. Når Barnabas ved selvsyn får se hva Gud har gjort i Antiokia, leser vi i Apgj 11,23:

"Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle FORTSETTE Å VANDRE med Herren."

Når Paulus og hans apostoliske team hadde besøkt Lystra, Ikonium og Antikokia, leser vi i Apgj 14,22:

"De styrket disiplenes sjeler, oppmuntret dem til Å FORTSETTE I TROEN og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler."

I sin undervisning om Israels stilling innfor Gud, skriver apostelen Paulus i brevet til Romerne: "Legg merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, HVIS DU DA FORTSETTER I HANS GODHET. Ellers vil du bli hogd av." (Rom 11,22)

Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver denne menighetens grunnlegger, Paulus:

"Ved dette blir dere også frelst, HVIS DERE HOLDER FAST PÅ det ord som jeg forkynte for dere - hvis dere da ikke forgjeves er kommet til tro." (1.Kor 15,2)

Paulus er inne på samme tanke i sitt brev til menigheten i Kolossæ: "HVIS DERE BARE BLIR STÅENDE I TROEN, grunnfestet og faste, OG IKKE BLIR FØRT BORT fra håpet i evangeliet ..." (Kol 1,23)

Jeg kan ikke se at tesen "En gang frelst, alltid frelst", holder. Det nye testamente forteller om frafallets mulighet. For det første skal det bli et stort frafall i den siste tiden. Om det ikke var mulig å falle fra, hvorfor skulle da Guds ord fortelle oss om det store frafallet?

"Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1) Til menigheten i Tessaloniki, skriver han: "La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen (altså Herrens gjenkomst) kommer ikke uten at frafallet først er kommet." (2.Tess 2,3)

Og Det nye testamente forteller da også om konkrete frafall fra troen:

"For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet KOMMET BORT FRA TROEN, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (2.Tim 6,10) "Ved å bekjenne den ER NOEN KOMMET PÅ VILLSPOR BORT FRA TROEN." (v.21)

I sitt første brev navngir Paulus to som har "lidd skibbrudd på troen", Hymeneus og Aleksander. (1.Tim 1,19-20) Og i det andre brevet til sin unge medarbeider Timoteus, forteller Paulus den sørgelige historien om Demas: "For Demas har forlatt meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden." (2.Tim 4,10)

Det er derfor vi oppfordres til følgende i 2.Kor 13,5:

"Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven."

(fortsettes)

Spennende seminar i Bergen om overgivelse og etterfølgelse

Om du befinner deg i Bergen den 14. august vil jeg gjerne anbefale deg et møte som holdes i Nykirkens menighetshus i Haugeveien 1C.

I forbindelse med at Den nordisk katolske kirke får besøk av biskop Thaddeus, arrangeres det et seminar som handler om overgivelse og etterfølgelse. Hadde jeg vært i Bergen denne dagen så hadde jeg gått hit! Det hele begynner kl.10.00 og varer til 12.30. Programmet ser slik ut:

Kim Larsen: Overgivelse

Johannes Solberg: Etterfølgelse

Biskop Thaddeus hilser forsamlingen.

Det er et særdeles viktig tema som skal berøres, og det er aboslutt kompetente folk som skal holde seminaret, så dette tror jeg kommer til å bli veldig bra.

Frans av Assisi og Jesus

Jeg leste noe i går kveld om Frans av Assisi som jeg gjerne ville dele med bloggens lesere:

Hele hans liv var jo sentrert rundt Jesus Kristus. Når han skrev regelen for sine brødre, skrev han: "Dette er livet til evangelienes Jesus Kristus", og så beskrev han hensikten med sitt liv som "å følge læren og fotsporene til vår Herre Jesus Kristus."

Tomas av Celano, biografen til Frans av Assisi, skrev:

"Brødrene som levde sammen med ham daglig visste at Frans ustanselig talte om Jesus. Han var alltid med Jesus:

Jesus i hans hjerte
Jesus i hans munn
Jesus i hans ører
Jesus i hans øyne
Jesus i hans hender,
han bar Jesus med seg i hele sin kropp.

Jeg lengter etter en slik Jesus sentrering i eget liv.

Kirkebygg eller husmenighet

Den svenske avisen Dagen har hatt en interessant artikkel om kirkerommet er hellig, eller om det er menneskene som utgjør kirken.

For den som leser Det nye testamente er det vel ingen tvil om at det er menneskene som utgjør kirken. Apostelen Paulus skriver blant annet i 1.Kor 12,27: "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp."

Når det er sagt, har jeg med tiden fått mer og mer sans for kirkebygget, særlig gamle kirkebygg. Jeg vet det er enkelte idag som gjør seg til sterke tilhengere av husmenigheter. Å samles i hjemmene blir et mål i seg selv, i en slags protest mot det man så foraktelig kaller religiøsitet. I denne sammenhengen understreker man gjerne at de første kristne kom sammen i hjemmene. Det er riktig, men det synes for meg som om man ser bort fra at de første kristnes samlinger skjedde i hjem som var store nok til at mange kunne komme sammen, og ser også bort fra at disse samlingene hadde et liturgisk preg. Jeg ser poenget med husmenigheter, særlig på steder med forfølgelse, hvor det å samles i hjemmene er den eneste muligheten. Men samlinger i hjemmet gjør det nødvendigvis ikke enklere for kirkefremmede å komme til møtene. Kanskje heller tvert imot. Det kan være at det blir for nært, og for enkelte også for sært.

Jeg setter stor pris på å stige inn i et kirkerom som bærer preg av å ha blitt brukt til gudstjenester gjennom mange år. Slike steder bærer med seg en atmosfære preget av bønn og stillhet, som nærmest er til å ta og føle på. Dessuten inngir de en ærbødighet for det hellige. Slik fungerer ikke husmenigheten, eller dagens scenekirker.

I artikkelen i Dagen hevdes det med rette at mange frikirker stort sett kun er et prekelokale. Da spiller det liten rolle hvordan dette lokalet ser ut. Jeg har vært til stede i noen slike lokaler opp gjennom årene, og mange av dem er jo stort sett lagerlokaler som er omgjort til en forsamlingssal. Gjerne med en stor scene, og en gjennomsiktig plexiglass prekestol. Ingen bilder, ikke noe som kan ligne på noe som har med en kirke å gjøre.

Hvor annerledes det da er å stige inn i en gammel kirke som er "innbedt", og som inneholder liturgiske uttrykk som symboliserer viktige sider ved den kristne tro.

På bildet ser vi en serbisk ortodoks munk i et gammelt kloster.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=219115

Muslimer drepte kona til pastoren, hans to sønner og barnebarn

Åtte kristne ble drept tidlig søndag morgen i en landsby nær den nigerianske byen Jos (bildet). Det var mulimske fulanier som angrep de kristne. Blant de drepte er kona til en pastor, hans to sønner og et barnebarn.

Flere hus ble også brent ned i landsbyen som heter Maza. En talsmann for den nigerianske hæren, Kingsley Omo, forteller at angriperne skjøt først i luften, slik at de som bodde i husene skulle komme ut for å se hva som skjedde. Angrepet skjedde i morgentimene søndag. De som så kom ut ble skutt en etter en.

Oppdatering til alle som ber for Peter Hoover

Her kommer en liten oppdatering for dere som ber for Peter Hoover (bildet) - se artikkel publisert lørdag 17. juli:

Sist fredag, to dager etter Peters hjerneoperasjon, kom operasjonslegen inn på rommet hans og ble svært urolig over å se den tilstanden Peter var i. Også en annen lege som kom inn på rommet ble sjokkert da han så hvor dårlig Peter var. Det ble beordret en ny CT scan, men det viste ingenting. Peter viste likevel ingen tegn til å respondere, og brødrene som sitter ved hans side var ganske nedtrykt. Det ble sendt bud etter hans kone og noen av barna deres. Etter en stund var det samlet 10 personer rundt sykesengen hans, og de bestemte seg så for å be. De sang og bad sammen frem til middagstid, og dro så til et hotel i nærheten av sykehuset for å spise og samtidig la Peter få hvile. Det var ingen tegn til kontakt.

Da de kom tilbake i forbindelse med visittiden på kvelden oppdaget de at noe virkelig stort hadde funnet sted. Forvandlingen var nærmest utrolig. Peter lå der med åpne øyne, så rett på gjestene og oppdaget sin kone Susanne. Hun bøyde seg ned til ham, og han holdt rundt henne mens han sa: "Jeg elsker det, jeg elsker det!", igjen og igjen. Så omfavnet han de andre som var kommet, og gråt av glede sammen med dem. Senere på kvelden klarte han å få sagt at de skulle lese Bergprekenen høyt for ham.

Dagen etter var han kommet seg enda mer. Han sa noen ord på tysk, som er hans morsmål. Men det er fortsatt problemer med å forstå hva han sier, da han blander sammen ord på tysk, spansk, fransk og engelsk. Kreftsvulsten som 90 prosent er operert bort satt i selve talesenteret, så det vil ta tid å lære seg til å snakke på nytt. Det er i hvert fall ingen ting galt med hans gode minne.

Medlemmene av den anabaptistiske kommuniteten i Australia sender sin hjertevarme takk for all forbønn som er blitt Peter og kommuniteten til del. De ber om at vi fortsetter å be, særlig for beslutningen legene skal foreta med hensyn til de 10 prosentene som fortsatt sitter igjen i hjernen. Vi kommer tilbake med flere oppdateringer, når disse foreligger.

Tyske mennoniter hjelper soldater med å avslutte militærtjenesten med æren i behold

Mennoniter i Tyskland gir praktisk hjelp til soldater med å finne en vei ut av militærtjenesten. En av dem er en mann som av private årsaker kaller seg JT. Far til JT ble drept i en bilulykke, og moren døde i en overdose. JT flyttet da til sine besteforeldre. Noen måneder senere døde bestemoren, og bestefaren begikk selvmord. Da var det ingen som kunne ta seg av JT. 18 år gammel lot han seg verve i det militære. Denne beslutningen skulle han komme til å angre dypt senere. Han var svært deprimert, men heldigvis traff han en mann som introduserte ham for et nettverk blant mennonitene som gir råd til de som er innrullert i de militære styrkene. Dette er et arbeid som drives av Den tyske mennonitiske fredskomiteen.

Daniel Hershberger, som står til venstre på bildet, har truffet mange med lignende historier, men kanskje ikke så ekstremt som den JT har opplevd.

"JT's historie var hjerteskjærende. Her var en mann som hadde mistet absolutt alt. Blant de andre guttene i de militære styrkene ble han introdusert for kamerater som skrøt av narkotikamisbruk, sex og bruken av enorme mengder alkohol. Men det som var verre var at de skrøt av å være drapsmenn," forteller Hershberger.

JT visste med seg selv at han stod for helt andre verdier. Takket være hjelpen han fikk fra Den tyske mennonitiske fredskomiteen, kunne han få avsluttet den tjenesten han hadde vervet seg til. De kunne også hjelpe JT slik at han fikk hjelp og oppfølgning av en psykiater.

Men JT er bare en av mange som har fått slik hjelp. Hjelpen gis også på en slik måte at de som får den, kan avslutte militærtjenesten med æren i behold.

På bildet ser vi Hershberger sammen med Marius van Hoogstraten som arbeider med dette prosjektet.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 11

I de foregående artiklene har vi sett nærmere på at troen er knyttet til en historisk hendelse, at troen er personlig og at den uttrykkes verbalt. Nå skal vi se nærmere på troen uttrykkes i praktiske gjerninger:

3. Tro er praktisk

Tro i nytestamentlig betydning er ikke abstrakt, men svært praktisk. Johannes forteller oss om en interessant samtale mellom folkemengden og Jesus. De spør Ham:

"Da sa de til ham: Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre? Jesus svarte: Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt." (Joh 6,28-29)

En moderne evangelikal kristen ville kanskje ha utdypet dette med å si: "Du må ikke engang forsøke å gjøre noen slags gjerning; ganske enkelt tro! Alt handler om tro." Men dette ville være en overforenkling! For i Apgj 6,7 leser vi følgende: "Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen." Nytestamentlig tro er nemlig også veldig praktisk.

Det er svært synd at ordet "gjerning" er blitt så negativt belastet i enkelte kristne sammenhenger. Ordet er i utgangspunket egentlig ganske så nøytralt, og får sin negative eller positive betydning ved det som legges til ordet. Det er svært viktig at vi forstår at Paulus vanligvis refererer til "lovens gjerninger", og da gjerne satt i sammenheng med rettferdiggjørelsen, når han bruker ordet i sine brev.

Som jeg har skrevet før. Ingen av oss blir frelst ved å gjøre gode gjerninger:

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv." (Ef 2,8-9)

Men Paulus stanser ikke her, han legger til: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger." (v.10)

Vi kan nærmest bli besatt av ordet "lovens gjerning" at vi blir blind og ser ikke "kjærlighetens gjerninger", "de gode gjerningene".

For ordet "gjerning" betyr ganske enkelt "handling". Det handler om å sette noe ut i praksis. Det er i denne betydningen Jakob skriver følgende:

"Du tankeløse menneske, vil du ikke innse at tro uten gjerninger er til ingen nytte." (Jak 2,20)

Troen på Jesus gir seg utslag i handlinger vi gjør for Jesus. Gjerningene følger troen, og er en frukt av den. Det er riktig som Jakob sier: en tro uten gjerninger er til ingen verdens nytte! Apostelen Johannes skriver om dette:

"Den som sier: Jeg elsker Gud, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette budet har vi fram ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror." (1.Joh 4,20-21)

Sann kristen tro er ikke å sette seg ned og si: Jeg er frelst, og det er ikke av gjerninger, så jeg behøver ikke gjøre noe som helst. Sann kristen tro sier: Jeg er frelst av nåde, og som en frukt av dette gjør jeg kjærlighetshandlinger.

(fortsettes)

Ortodoks prest nektet baptister å holde møte i privat hage

Sammenslutningen av baptistmenigheter i Tambov-regionen i Russland, som ligger 420 kilometer sørøst for Moskva, ble for kort tid siden nektet å drive med evangelisering av lokale russiske myndigheter etter sterkt press fra en lokal russisk-ortodoks prest. Baptistene hadde lenge planlagt en evangeliseringsaksjon i Sosnovskoje distriktet, hvor det allerede finnes en gruppe baptister fra før av. De varslet myndighetene skriftlig om dette, slik reglene tilsier, og til sin store overraskelse ble de nektet å holde dette møtet.

De henvendte seg da til de lokale myndighetene for å få vite hvorfor dette ble avslått siden det er lovlig med slike møter, bare man på forhånd varsler om det. De som henvendte seg til de lokale myndighetene ble da vist en artikkel som hadde stått i lokalavisen, skrevet av stedets ortodokse prest. Han advarte mot baptistene som han anså å være en farlig sekt. Det som ikke fremgikk av artikkelen var at representanter for baptistene hadde henvendt seg til denne ortodokse presten tre ganger for å informere ham om deres planer, men besøkene var resultatløse. Baptistene vant heller ikke frem med sin klage hos de lokale myndighetene. Etter mye frem og tilbake, bestemte baptistene seg for å reise ut i et skogsområde hvor det bodde en kristen enke. På hennes eiendom fikk de lov til å slå opp teltene sine. Siden dette området lå ganske avsides, bestemte de seg for å holde møte i hennes hage. Mens de øvde på sangene, kom en del av landsbyens innbyggere for å lytte til musikken. Som en av dem sa: "Her brytes stillheten av bikkjene som bjeffer, så det er godt å få høre litt musikk til forandring!"

Plutselig dukket politiet opp. Det viste seg at en kvinne i landsbyen hadde en sønn som studerte på et ortodoks seminar, og hun hadde begynt å gå regelmessig i en ortodoks kirke. Hun ville ha seg frabedt at baptistene holdt møte på denne enkens eiendom. Politiet mente de ikke kunne hindre møtet som pågikk i en privat hage, og dro sin vei. En stund etterpå dukket det opp en meget høyrøstet og aggressiv mann. Han gikk løs på noen av mennene som sto der og sang. I melomtiden hadde kvinnen ringt til politiet enda en gang, som nå rykket ut på grunn av det som ble fremstilt som en slosskamp. Men det var kun denne mannen som forsøkte å provosere frem noe, slik at de kunne få politiet til å fjerne baptistene. Mannen var svært aggressiv, det ankom flere politibiler. Når dette skjedde var det allerede begynt å bli skumt ute, og fordi det var en reell fare for at noen skulle bli skadet, bestemte baptistene seg for å trekke seg tilbake. Politiet eskorterte så evangeliseringsgruppen tilbake til Tambov.

Dagen etter forsøkte de på nytt å få myndighetenes tillatelse til å holde møter, men også denne gangen ble de nektet dette. De holdt da et kort møte, og bestemte seg for å følge Jesu ord i Matt 10,14-15:

"Og er det noen som ikke tar imot dere og ikke hører på deres ord, da gå ut av det huset eller den byen og rist støvet av føttene! Sannelig sier jeg dere: Sodomas og Gomorras land skal få det tåleligere på dommens dag enn den byen."

På bildet ser vi blant annet noen av landsbyens innbyggere som gjerne ville lytte til kristen sang og musikk. De hadde ingen innvendinger mot at møtet ble holdt i enkens hage.

51 kristne døde og 50 ble såret i tankbileksplosjon i Kongo

2. juli kunne aviser og TV bringe den forferdelige nyheten at 250 mennesker ble drept, og 200 mennesker ble skadet, da en tankbil veltet, begynte å brenne, og forårsaket en kjempestor eksplosjon i byen Sange, i den østlige delen av Kivu provinsen i Den demokratiske republikken Kongo.

Det media ikke fortalte var at 51 av de døde, og 50 av de hardt skadede var medlemmer av samme menighet. Dette opplyser Charles Mbuyi, en mennonite-pastor fra Bukavu. De døde og sårede tilhører en av de mange anabaptistiske menighetene i landet.

50 hjem ble også flammenes rov, og mange barn har mistet begge foreldre. Flere av dem er traumatisert av den grufulle hendelsen.

Det finnes tre mennonitesamfunn i Kongo, og disse har mer enn 220.400 medlemmer. Det samles nå inn penger for å hjelpe de mange som har mistet noen av sine kjære.

Bildet er fra slukningsarbeidet.

Peter Hoover alvorlig syk - anmoder om forbønn

Peter Hoover (det lille bildet), lederen for den anabaptistiske kommuniteten "Rocky Cape Christian Community" i Australia, som jeg har skrevet om en rekke ganger her på bloggen, er blitt svært syk. For noen få dager siden våknet Peter av en forferdelig hodepine, som ikke ville slippe tak. Han tilkalte to av kommunitetens eldste, som salvet og bad for ham. I løpet av dagen ble han verre, og han ble ført til sykehuset. En CT-scan av hodet viste en stor svulst på hjernen. Peter Hoover ble så operert, og etter operasjonen fant legene ut at de hadde klart å fjerne omlag 90 prosent av den. Legene vurderer nå hva de skal gjøre med resten. Peter har vært i stand til å gjenkjenne sin kone som kom til sykehuset rett etter at Peter var våknet opp av narkosen.

Kommuniteten i Australia sender nå ut en anmodning om å ta Peter Hoover med i forbønn. Det er en anmodning vi gjerne slutter opp om, og bringer videre. Må Herren reise Peter opp igjen. Han trengs, både i kommuniteten, og med det viktige arbeidet han gjør som forfatter og som inspirator for mange som vil leve et liv i radikal Jesusetterfølgelse. Jeg vil holde deg oppdatert om den videre utviklingen etter hvert som vi får siste nytt fra våre venner i Australia.

Baptistpastor drept i Dagestan

Pastor Artur Suleimanov, her sammen med sin kone Zina, ble myrdet torsdag 15. juli. Drapet skjedde i Makharchkala i Dagestan. Pastor Suleimanov, som var pastor for menigheten "Hosianna", ble skutt i hodet, og døde umiddelbart. Det foreligger foreløpig ingen opplysninger om hvem drapsmannen(e) er.

Lunichkin Peter, som leder misjonsorganisasjonen "Lys i Øst - Russland", forteller at han husker veldig godt første gangen Suleimanov kom til en menighet tilhørende Evangelisk kristne/Baptistene, hvordan han ble omvendt og døpt, og han husker første gang Suleimanov preket evangeliet.

Artur Suleimanov hadde et brennende engasjement for å nå andre med evangeliet. Det var hans store pasjon. Han var svært gjestfri og gavmild, og vil bli husket for sitt mot ved å bli i Dagestan til tross for den stor faren han og kona opplevde i dette urolige hjørnet av Russland.

La oss huske hans kone og hans menighet i vår forbønn.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=219260

Vårt skip

Mens jeg var på Oase-stevnet i Fredrikstad leste jeg noen ord av Johannes Krysostomos, eller Johannes Gullmunn, som jeg fikk lyst til å dele med bloggens lesere.

Vårt skip er Det gamle og Det nye testamente, korset er vårt ror, Kristus vår rormann, Faderen er vår kaptein, Den Hellige Ånd vår vestavind, nåden er vårt seil, disiplene våre sjøfolk, profetene våre beskyttende soldater.

Om bord på dette skipet styres vi nå ut på tankens hav, ikke for å finne perler, men for å finne noe som er langt mer kostbart enn det.

Johannes Krysostomos

Ortodokse nonner hjelper vanskeligstilte i Hvite-Russland

På Oase-stevnet i Fredrikstad var vi så heldige å treffe to nonner fra Hl. Elisabets kloster i Minsk i Hvite-Russland. Jeg ble dypt grepet over å høre om barmhjertighetsarbeidet som de driver.

Hl. Elisabets kloster ble stiftet av et ortodoks diakonalt søsterskap i 1999 i den hviterussiske hovedstadden Minsk, og fikk sitt navn til ære for storfyrstinne Elisabeth, som ble martyr da den keiserlige familien ble brutalt myrdet av kommunistene i Ekaterinburg i 1918.

Hl. Elisabeths kloster gir åndelig og praktisk støtte til syke og lidende. Søstrene arbeider ved det nasjonale psykiatriske sykehuset, ved internatet for voksne psykiatriske pasienter, barnehjemmet for funksjons- og utviklingshemmede barn, turberkuloseklinikken i tettstedet Novinki, og ved et barnehjem for utviklingshemmede barn i Minsk.

På barnehjemmet for funksjons- og utviklingshemmede bor det barn med celebral parese, Downs syndrom, fødselsskader og medfødte kroniske sykdommer. Barnhjemmet huser til enhver tid ca 200 alvorlig syke barn. Pasientene på det nasjonale psykiatriske sykehuset får behandling for diverse psykiske lidelser som schizofreni, psykisk utviklingshemming og depresjoner. Mange av dem er suicidale og flere sliter med rus eller nerveskader.

Felles bønnestunder, samtaler og sosial kontakt er viktige deler av det arbeidet nonnene gjør. En gang i uken forrettes det liturgi innenfor sykehusets vegger. De aller fleste pasientene er for syke til å gå i kirken, derfor kommer prestene rett til avdelingene får å høre skriftemål og forrette nattverd og dåp.

Hl. Elisabeths kloster har også en filial i landsbyen Lysaja Gora, 30 kilometer Novinki, der nonnene står for driften av et rehabiliteringssenter for rus- og alkoholavhengige, hjemløse og tidligere innsatte som strever med å få livet på plass etter å ha sonet flere år i fengsel. Beboerne arbeider på gården, i frukthagene og med diverse byggeprosjekter.

I klosterets ulike verksteder jobbes det med ikonmaling, søm og brodering, produksjon av vokslys, snekkerarbeid - både byggarbeid, møbelproduksjon og kunst - mekanisk arbeid, maling og mosaikk. Målet er å produsere liturgiske objekter og kunstgjenstander til kirkene, å utføre vedlikehold av klosterets egne bygg. Det arbeides også med å skaffe midler til veldedighetsformål, og å sysselsette de vanskeligstilte.

Vi kommer nærmere tilbake med mer informasjon om dette klosteret senere. Det er meningen at vi får besøk av de to nonnene fra Hvite-Russland etter at de har vært på Olavfestdagene i Trondheim.

På bildet ser vi noen av nonnene fra Hl. Elisabeths kloster og noen av de som får hjelp av dem.

Nå er vi på nett igjen

Beklageligvis ble det ingen mulighet til å komme med noen oppdateringer fra Oase. Dessuten har jeg slitt med tekniske problemer med leverandøren av bloggtjenesten jeg benytter. Men nå er det løst, og vi er hjemme igjen etter fire dager i Fredrikstad. Tre av disse dagene har jeg holdt seminar om bønn og vårt hverdagsliv. Responsen har vært veldig god, og det var overraskende at så mange ville ta del i undervisningen. Seminaret gikk over tre dager og bygget på hverandre, og var lagt til hovedhallen og storsalen der. Mange kjøpte også de tre bøkene vi hadde for salg.

Det er aller første gang vi er på Oase, og for oss ble det et svært positivt møte med våre lutherske venner. Vi traff også mange som leser denne bloggen, og andre som vi har truffet i andre sammenhenger. Dessuten ble vi kjent med mange nye. Det var også fint å være sammen med flere av de som utgjør lederskapet i Oase. Vi takker Gud for våre kjære brødre og søstre.

Seminaret finnes på cd. Vi har ingen for salg, men jeg tror det er mulig å henvende seg til Oase og bestille dem der.

Gode møter på Oase

Bloggen oppdateres iløpet av dagen. Det er fine møter på Oase og bønneseminaret som jeg har er svært godt besøkt. Og har fått god respons på det. Jeg takker for forbønn.

På vei til Oase

I dag setter vi kursen for Fredrikstad. Onsdag til fredag skal jeg ha et seminar om bønn, med særlig fokus på det personlige bønnelivet og hvordan få dette til å fungere på hverdagsplanet. En av dagene vil jeg også ta for meg Jesusbønnen.

Det skal vi spennende å møte Oase-folket. Jeg har aldri vært på noe Oase-stevne før, selv om vi ofte har tenkt at vi gjerne skulle ha vært det. Det har likevel ikke lagt seg til rette. Fredrikstad er en by jeg har mange gode minner fra, i forbindelse med ferieturer med familien for mange år siden. Kanskje treffer vi også noen av bloggens lesere her.

Jeg håper at det skal bli mulig å blogge også fra stevnet, men det blir nok ikke så regelmessig som det pleier å være. Min kone og jeg er tilbake på fredag kveld, så fra lørdag er nok bloggen oppe på vanlig nivå igjen. Men følg med - det kommer helt sikkert noe både fra Oase, og litt annet oppbyggelig stoff fremover. Be gjerne for meg.

Burmesisk pastor fengslet - forkynte evangeliet og fem fanger ble kristne

I dag tidlig samtalte jeg med en pastor for en fribaptistmenighet i Burma via Internett. Det har gått noen dager siden jeg hadde kontakt med ham, og jeg bekymret meg litt over det, for vi har hatt daglig kontakt med hverandre den siste tiden. Nå kunne han fortelle meg at han har sittet fengslet i tre dager!

Min venn var på vei ut i provinsen for å møte noen kristne der. Med seg i baggasjen hadde han noen sangbøker og Bibler. Dette ble oppdaget, og min venn ble øyeblikkelig arrestert.

I tre dager satt han fengslet, og i fengslet ble han slått og mishandlet fire ganger. Da jeg snakket med ham i dag tidlig var han nettopp sluppet fri.

Men historien stanser ikke her. I god kristen tradisjon forkynte min venn evangeliet i fengslet for de innsatte, noe som resulterte i at fem av de innsatte tok imot Jesus som sin Frelser og Herre.

Min pastorvenn, som jeg av sikkerhetsmessige årsaker ikke kan oppgi navnet på, ber oss om å be for ham og menigheten.

Bildet viser en fribaptistmenighet et sted i Burma.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 10

2. Den verbale bekjennelsen

Tro er personlig. Det er ikke mulig å tro på vegne av en annen.. Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus:

"Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner. For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse... Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om?" (Rom 10,8-10 og v.13-14)

Vi ser her både den personlige og den verbale siden ved troen. Man må bekjenne med sin munn, at man tror. Dette er ikke noe man holder for seg selv. Avhengig av hvem vi er, og hvor vi befinner oss, så kan det være store omkostninger forbundet med dette.

Nylig møtte jeg noen iranere som var blitt kristne. Jeg lyttet til deres sterke vitnesbyrd. De visste hva dette ville kunne bety av negative ting for dem, om de måtte reise tilbake til hjemlandet. Men for dem betydde vissheten om å være frelst alt. Når de så også tok steget å la seg døpe, var det ingen vei tilbake.

Det er veldig radikale og sterke ord Jesus kommer med, slik de er gjengitt i Matt 10,32-33:

"Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen."

En offentlig bekjennelse av at man hører Jesus til kreves om man skal snakke om frelse i Nytestamentlig betydning. Så kan det gjøres på mange forskjellige måter.

(fortsettes)

Klosterkirken i Hurdal er snart ferdig

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, bygges det nå en ny klosterkirke i stein på Hl.Trifons kloster i Hurdal. Arbeidet går framover. Den kjente ikonmaleren Ove Grant Svele har kommet langt med ikonene i ikonostasen. Svele er ikke alene om utsmykkingen. Noen freskomalere fra Serbia maler vakre fresker, som den vi ser avbildet her. Kirsten og Svein Sandvold legger glassmosaikk på apsiskuppelen, og en blikkenslager lager kuppel i kopper til kirken.

Vi følger arbeidet videre her på bloggen, og kommer tilbake med flere nyheter etter hvert som arbeidene gjøres ferdig. Jeg har ved selvsyn sett hvor vakker den kirken kommer til å bli. Hl. Trifons kloster har hatt og har stor betydning for mitt trosliv i mange år nå, fra den tiden klosteret eksisterte bare noen kilometer fra der hvor jeg bor. Nå er avstanden litt større, men likevel så nært at det er mulig å ta del når det legger seg slik til rette.

25 døpt under sommerstevne i Tver i Russland

Vyshny Volochek, en by fra 1463, ble møteplassen da baptistmenighetene i Tver i Russland kom sammen til det de kaller et enhets-stevne 25.-27. juni. Tver oblast finner du på kartet nord for Moskva. Jernbanen som går mellom St. Petersburg og Moskva går gjennom Vyshny Volochek. Stevnet hadde følgende motto:

"En Herre, en tro, en dåp."

Det er aller første gang at baptistmenighetene i dette området av Russland går sammen om et slikt stevne som dette. 277 mennesker deltok. Hver dag ble temaet belyst gjennom grundig bibelundervisning. Pastor Victor K. Vlasenko og pastor Aleksandr Fedichkin stod for undervisningen. Søndag ble stevnet avsluttet med dåp, hvor 25 ble døpt på bekjennelse av sin tro.

Det ble også holdt ulike seminarer. Et av dem handlet om "Mødre som ber". Under stevnet, som var preget av mye lovsang, deltok ulike sang- og musikkgrupper.

Pastor ble nektet å be i Jesu navn

Ron Baity (bildet), som er pastor for Berean Baptist Church i Winston-Salem, fikk ikke frembære sin bønn ved åpningen av Representantenes Hus i North Carolina. Årsak: Baity avsluttet bønnen med å be i Jesu navn! Noe slikt ville ikke de ansvarlige ved Representantenes Hus ha noe av.

Pastorer fra ulike sammenhenger får tildelt hver sin uke, hvor de skal be før møtet i Representantenes hus åpner for dagen. Bønnen som skal bes må skrives ned, og når Baity viste kontormedarbeideren ved Representantenes Hus det han hadde skrevet og kontormedarbeideren oppdaget at bønnen ble avsluttet med "i Jesu navn", fikk Baity beskjed om at dette kunne ikke godkjennes da noen ville kunne bli krenket.

Pastor Ron Baity fikk så beskjed om at hans tjeneste ikke var ønsket.

"Jeg følte meg som en annenklasses borger av North Carolina, når jeg fikk beskjed om at min tjeneste ikke lenger var ønsket," sier Baity i en kommentar.

Så langt har man altså kommet i USA at det ikke lenger er lov å be i Jesu navn i en offentlig sammenheng! Det er underlig dette hvor navnet Jesus vekker så sterke reaksjoner.