Det er kanskje ikke så kjent, men sex-industrien i Israel er lukrativ business, og genererer nesten 2,4 milliarder shekels - eller over 636 millioner dollar - i inntekter årlig.
Det er det messianske senteret, Dugit i Tel Aviv, som skriver dette i sitt siste nyhetsbrev publisert i dag.
Israel er nemlig destinasjon for 'Human Trafficking', som er kjøp og salg av ofre som er blitt tvunget til sex eller slavearbeid. Det er beregnet at siden 1990-tallet er mer enn 25.000 ofre blitt brakt til Israel og tvunget ut i prostitusjon eller hardt arbeid. Flesteparten av disse er kvinner og barn fra det tidligere Sovjetunionen, og de blir smuglet inn i landet gjennom Sinai-ørkenen og tvunget ut i prostitusjon og elendighet.
Nylig fremmet Knesset medlem, Orit Zuarets fra partiet Kadima, et forslag om å bøtelegge og dermed kriminalisere prostitusjonskunder. Målet er å redusere antallet som tvinges inn i sex-industrien. Forslaget har allerede passert første runde i Knesset, og det er gode muligheter for at forslaget går igjennom.
Den messianske menigheten i Tel Aviv er glad for det nye lovforslaget. De arbeider mye ute på gatene for å hjelpe ofrene for sex handelen. De ber oss om å be instendig for de som er blitt utsatt for dette, og at menighetene i Israel kan bli i stand til å hjelpe de som trenger det så sårt.
tirsdag, juni 19, 2012
Luthersk meniget i Omsk i ferd med å revitaliseres
I den russiske byen Omsk, som er administrativt senter for Omsk oblast, lokalisert i det sørøstlige Sibir ca 2236 kilometer fra Moskva, finnes det en luthersk forsamling. Den ble grunnlagt for 300 år siden av finske og svenske karoliner. Det skjedde i byen Tobolsk. Nå er menigheten i ferd med å revitaliseres.
I år 792 ble Katarinakirken bygget i Omsk. For 75 år siden konfiskerte kommunitstene kirkebygget og omgjorde den til et museum. Den lutherske menigheten har kjempet i mange år for å få den tilbake. Men har hele tiden fått nei. I fjor fikk man imidlertid tillatelse til å holde en gudstjeneste der, og til og med en prestevigsel. Biskop Aarre Kuukauppi (bildet) ledet prestevigselen, og han ble assistert av prosten Juha Saari.
- Det var en omskakende opplevelse å være med på en prestevigsel i en kirke hvis tidligere prest døde i en fangeleir på Kamtjatkahalvøya av sult og sykdom for 70 år siden. Presten før ham igjen ble skutt i 1925, forteller Juha Saari til Ljus i Öster.
Den lutherske forsamlingen feiret også nattverd denne dagen. Rundt dem hang fremdeles bildene av de gamle kommunistiske lederne, som er skyldige i å ha drept milliontalls kristne.
I år 792 ble Katarinakirken bygget i Omsk. For 75 år siden konfiskerte kommunitstene kirkebygget og omgjorde den til et museum. Den lutherske menigheten har kjempet i mange år for å få den tilbake. Men har hele tiden fått nei. I fjor fikk man imidlertid tillatelse til å holde en gudstjeneste der, og til og med en prestevigsel. Biskop Aarre Kuukauppi (bildet) ledet prestevigselen, og han ble assistert av prosten Juha Saari.
- Det var en omskakende opplevelse å være med på en prestevigsel i en kirke hvis tidligere prest døde i en fangeleir på Kamtjatkahalvøya av sult og sykdom for 70 år siden. Presten før ham igjen ble skutt i 1925, forteller Juha Saari til Ljus i Öster.
Den lutherske forsamlingen feiret også nattverd denne dagen. Rundt dem hang fremdeles bildene av de gamle kommunistiske lederne, som er skyldige i å ha drept milliontalls kristne.
Etiketter:
Biskop Aarre Kuukauppi,
kommunismen,
Luther,
Omsk,
prestevigsel,
Russland
Be for Steve Saint som er lammet fra nakken og ned
Steve Saint (bildet), sønn av den legendariske martyrmisjonæren Nate Saint, som ble drept sammen med blant annet Jim Elliot i deres forsøk på å nå Auca indianerne en gang på 50-tallet, har fått en ryggmargskade som har lammet ham fra nakken og ned.
Steve Saint, kjent over den vide jord for sitt lidenskapelige misjonsengasjement, pådro seg skaden i forrige uke. I dag - 19. juni - skal han opereres for å stabilisere nakken hans. Joni and Friends har sendt ut en anmodning om å be for operasjonen, og at Gud skal gjenreise Steve. Han trengs så sårt i det globale misjonsarbeidet.
Steve Saint, kjent over den vide jord for sitt lidenskapelige misjonsengasjement, pådro seg skaden i forrige uke. I dag - 19. juni - skal han opereres for å stabilisere nakken hans. Joni and Friends har sendt ut en anmodning om å be for operasjonen, og at Gud skal gjenreise Steve. Han trengs så sårt i det globale misjonsarbeidet.
Etiketter:
forbønn,
Jim Elliot,
Nate Saint,
operasjon,
Steve Saint,
ulykke
mandag, juni 18, 2012
Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene
Jeg leste noe av den indiske bibellæreren Zac Poonen i dag, her sammen med kona Annie, som både velsignet meg og utfordret meg. Poonen tar for seg noe som har opptatt meg lenge, nemlig det Bibelen kaller for 'gudsfrykt'. Zac Poonen skriver:
'Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene'.
Stans litt opp og tenk over innholdet i den setningen, før du leser videre. Jeg har oversatt denne lille, men svært så betydningsfulle artikkelen av Zac Poonen fra Herald of His Coming, et vekkelsesblad jeg har abonnert på i mange år:
Mange troende synes det er ganske lett å overkomme enkelte synder (slike som sinne, begjær etc), i nærvær av andre fordi de er redd for sitt rykte. Men når de er alene synder de ganske ofte på disse områdene. De verdsetter menneskenes meninger høyere enn Guds. Slike kristne trenger å sørge og gråte fordi de tilber skapningen (mennesker) mer enn Skaperen: 'De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.' (Rom 1,25) De trenger å rope ut til Gud med hele sitt hjerte om at Gud må lære dem om Hans frykt.
Løftet hander om at om du løfter din stemme og søker Herrens frykt som om du søker en skjult skatt, så vil Gud lære deg gudsfrykt: 'om du kaller på innsikt og roper høyt etter forstand, om du søker etter den som etter sølv, leter som etter en skatt, da skal du lære å frykte Herren finne ut hva det er å kjenne Gud'. (Ord 2,3-5) Herren vil bare bli funnet blant de som søker Ham av hele sitt hjerte: 'Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte'. (Jer 29,13) De som sørger for deres misgjerninger vil bli trøstet, styrket og hjulpet, av Trøsteren: Salige er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)
Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt, alene. En årsak til at Herren har gitt hver og en av oss et privat område (vårt tankeliv) er at Han på den måten kan teste oss og se om vi frykter Ham, eller ikke. Hvis vi er opptatt av vårt ytre og vårt rykte overfor mennesker, så skal vi være bekymringsløse overfor synd i vårt tankeliv. For Gud gjør et skille mellom de som ønsker en total seier og de som bare ønsker en utvendig seier over synd. Hvis vi sørger over synden i vårt tankeliv like mye som vi sørger over vår synlige synd vil vi tre inn i seieren ganske raskt.
'Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt alene'.
Stans litt opp og tenk over innholdet i den setningen, før du leser videre. Jeg har oversatt denne lille, men svært så betydningsfulle artikkelen av Zac Poonen fra Herald of His Coming, et vekkelsesblad jeg har abonnert på i mange år:
'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom' (Ord 9,10 Norsk Bibel)Dette er første leksjonen i visdommens skole: 'Å frykte Herren er å hate det onde'. (Ord 8,13) Dette fordi Gud selv hater ondskap. Når vi har hørt Guds kall til å være hellige fordi Han er hellig, og vi gripes av det kallet, skal vi hate synd.
Mange troende synes det er ganske lett å overkomme enkelte synder (slike som sinne, begjær etc), i nærvær av andre fordi de er redd for sitt rykte. Men når de er alene synder de ganske ofte på disse områdene. De verdsetter menneskenes meninger høyere enn Guds. Slike kristne trenger å sørge og gråte fordi de tilber skapningen (mennesker) mer enn Skaperen: 'De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.' (Rom 1,25) De trenger å rope ut til Gud med hele sitt hjerte om at Gud må lære dem om Hans frykt.
Løftet hander om at om du løfter din stemme og søker Herrens frykt som om du søker en skjult skatt, så vil Gud lære deg gudsfrykt: 'om du kaller på innsikt og roper høyt etter forstand, om du søker etter den som etter sølv, leter som etter en skatt, da skal du lære å frykte Herren finne ut hva det er å kjenne Gud'. (Ord 2,3-5) Herren vil bare bli funnet blant de som søker Ham av hele sitt hjerte: 'Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte'. (Jer 29,13) De som sørger for deres misgjerninger vil bli trøstet, styrket og hjulpet, av Trøsteren: Salige er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)
Vi trenger å utvikle vanen av å leve for Guds ansikt, alene. En årsak til at Herren har gitt hver og en av oss et privat område (vårt tankeliv) er at Han på den måten kan teste oss og se om vi frykter Ham, eller ikke. Hvis vi er opptatt av vårt ytre og vårt rykte overfor mennesker, så skal vi være bekymringsløse overfor synd i vårt tankeliv. For Gud gjør et skille mellom de som ønsker en total seier og de som bare ønsker en utvendig seier over synd. Hvis vi sørger over synden i vårt tankeliv like mye som vi sørger over vår synlige synd vil vi tre inn i seieren ganske raskt.
Etiketter:
Gudsfrykt,
Kristi etterfølgelse,
seier over synd,
synd,
Zac Poonen
En bønn jeg ber - og som følger meg gjennom dagen
I dag vil jeg dele med deg det som er de innledende bønnene i den koptiske bønneboken. Jeg ber selv disse bønnene så ofte jeg kan, og til ulike tider av døgnet, men gjerne i de stille morgentimene:
I det jeg tegner meg med korsets tegn, sier jeg: 'I navnet til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn'. Jeg tegner meg med korsets tegn, og sier: 'Herre, miskunn Deg, Herre miskunn Deg, Herre velsign oss!' I det jeg tegner meg med korsets tegn, sier jeg: 'Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, nå og alltid og for evig. Amen'.
Så følger Herrens bønn: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
Takksigelsens bønn:
La oss takke vår barmhjertige og nådige Gud, Far til vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus, for Han har beskyttet, ledsaget, bevart og akseptert oss, hatt medlidenhet med oss, støttet oss og holdt oss oppe frem til denne time. La oss også be Ham, Den allmektige Gud, om at vi blir i fred denne velsignede dag og alle vårt livs dager. Å, Herre, Mester og Allmektig Gud, Far til vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus, vi takker Deg ved hver anledning og i hvert tilfelle og for alle ting, for at Du har beskyttet, ledsaget og bevart oss, vist oss medlidenhet og støttet oss og holdt oss oppe frem til denne dag.
På grunn av dette ber vi om og apellerer til Din godhet, Du som elsker menneskeheten, at Du skjenker oss å kunne avslutte denne velsignede dag og alle vårt livs dager i fred og Din frykt.
All misunnelse, all fristelse, alle satans gjerninger, alle den ondes inntriger, alt som reiser seg opp fra våre fiender, det synlige og det usynlige - kast det bort fra oss og fra alt Ditt folk, og fra dette hellige sted. Gi oss utrustningen og velgjerningene, for Du har gitt oss autoriteten til å tråkke på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde. Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde, gjennom nåden, barmhjertigheten og kjærligheten til menneskeheten, som Du har gitt oss gjennom Din eneste, enbårne Sønn, vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus.
Ære, herlighet, makt og tilbedelse gjelder Deg, sammen med Ham og den livgivende og jevnbyrdige, Hellige Ånd - nå og alltid. Amen.
I det jeg tegner meg med korsets tegn, sier jeg: 'I navnet til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn'. Jeg tegner meg med korsets tegn, og sier: 'Herre, miskunn Deg, Herre miskunn Deg, Herre velsign oss!' I det jeg tegner meg med korsets tegn, sier jeg: 'Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, nå og alltid og for evig. Amen'.
Så følger Herrens bønn: Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.
Takksigelsens bønn:
La oss takke vår barmhjertige og nådige Gud, Far til vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus, for Han har beskyttet, ledsaget, bevart og akseptert oss, hatt medlidenhet med oss, støttet oss og holdt oss oppe frem til denne time. La oss også be Ham, Den allmektige Gud, om at vi blir i fred denne velsignede dag og alle vårt livs dager. Å, Herre, Mester og Allmektig Gud, Far til vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus, vi takker Deg ved hver anledning og i hvert tilfelle og for alle ting, for at Du har beskyttet, ledsaget og bevart oss, vist oss medlidenhet og støttet oss og holdt oss oppe frem til denne dag.
På grunn av dette ber vi om og apellerer til Din godhet, Du som elsker menneskeheten, at Du skjenker oss å kunne avslutte denne velsignede dag og alle vårt livs dager i fred og Din frykt.
All misunnelse, all fristelse, alle satans gjerninger, alle den ondes inntriger, alt som reiser seg opp fra våre fiender, det synlige og det usynlige - kast det bort fra oss og fra alt Ditt folk, og fra dette hellige sted. Gi oss utrustningen og velgjerningene, for Du har gitt oss autoriteten til å tråkke på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde. Led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde, gjennom nåden, barmhjertigheten og kjærligheten til menneskeheten, som Du har gitt oss gjennom Din eneste, enbårne Sønn, vår Herre, Gud og Frelser, Jesus Kristus.
Ære, herlighet, makt og tilbedelse gjelder Deg, sammen med Ham og den livgivende og jevnbyrdige, Hellige Ånd - nå og alltid. Amen.
Etiketter:
bønn,
Den koptisk ortodokse kirke,
koptisk bønn,
Tidebønn
Hvordan be for dine tenåringsbarn, dag for dag i en måned, del 6
Her følger de siste nye konkrete og målrettede bønnemner for foreldre og
besteforeldre, som vil be for sine tenåringer. Bibelordene som følger
med er ment å brukes når man ber. Nå har du en bønneplan for 31 dagers bønn. Finn frem de andre artiklene og samle den til en, legg den inn i Bibelen din, og bruk den! Du kommer til å se endringer hos barna dine!
23. Medlidenhet
Be om at barna våre får en djup medlidenhet med de trengende, de husløse, foreldreløse og lærer seg å dele med dem. I Jak 2,27 leser vi: 'En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden'.
24. Beskyttelse
Be om at barna våre må bll beskyttet fra alt og alle som kan skade dem: fra falske venner, fra djevelens angrep, fra onde mennesker. La oss be ordene fra Salme 59,2-3: ' Gud, fri meg fra fiender, vern meg mot dem som reiser seg mot meg! Fri meg fra dem som gjør urett, frels meg fra drapsmenn!'
25. God arbeidsmoral
La oss be om at barna våre utvikler en etisk god arbeidsmoral. Mange av dem tar seg arbeid under studiene. La oss be for dem og deres arbeidssituasjon, at de må lykkes og trives. I 1.Tess 4,11 leser vi: 'Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere'.
26. Sannhetens belte
Be om at Gud vil la våre barn bevæpne seg med sannhetens belte; be om at de må lære seg til å skille mellom det som er rett, og det som er galt. 'Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet'. (Ef 6,14)
27. Rettferdighetens brynje
La oss be om at våre barn forstår betydningen av rettferdighet, og at de må lære seg til å ta rette avgjørelser. '... og kle dere i rettferdighetens brynje'. (Ef 6,14)
28. Rede til å dele evangeliet
La oss be om at barna våre uredd kan dele sitt vitnesbyrd med andre, og at Gud viser dem hvordan de kan gjøre det: 'stå klar med fredens evangelium som sko på føttene.' (Ef 6,15)
29. Troens skjold
La oss be om at Gud bevæpner våre barn med troens skjold, slik at de kan beskytte seg mot djevelens lumske angrep: 'Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler'. (Ef 6,16)
30. Frelsens hjelm
La oss be om at barna våre har frelsesvisshet, og ikke tviler på om de er frelst eller ikke: 'Ta imot frelsens hjelm!' (Ef 6,17)
31. Åndens sverd
La oss be om at barna våre får en tørst etter å lese Guds ord, og at Gud lærer dem å bruke det. '... og Åndens sverd, som er Guds ord'. (Ef 6,17)
23. Medlidenhet
Be om at barna våre får en djup medlidenhet med de trengende, de husløse, foreldreløse og lærer seg å dele med dem. I Jak 2,27 leser vi: 'En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden'.
24. Beskyttelse
Be om at barna våre må bll beskyttet fra alt og alle som kan skade dem: fra falske venner, fra djevelens angrep, fra onde mennesker. La oss be ordene fra Salme 59,2-3: ' Gud, fri meg fra fiender, vern meg mot dem som reiser seg mot meg! Fri meg fra dem som gjør urett, frels meg fra drapsmenn!'
25. God arbeidsmoral
La oss be om at barna våre utvikler en etisk god arbeidsmoral. Mange av dem tar seg arbeid under studiene. La oss be for dem og deres arbeidssituasjon, at de må lykkes og trives. I 1.Tess 4,11 leser vi: 'Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere'.
26. Sannhetens belte
Be om at Gud vil la våre barn bevæpne seg med sannhetens belte; be om at de må lære seg til å skille mellom det som er rett, og det som er galt. 'Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet'. (Ef 6,14)
27. Rettferdighetens brynje
La oss be om at våre barn forstår betydningen av rettferdighet, og at de må lære seg til å ta rette avgjørelser. '... og kle dere i rettferdighetens brynje'. (Ef 6,14)
28. Rede til å dele evangeliet
La oss be om at barna våre uredd kan dele sitt vitnesbyrd med andre, og at Gud viser dem hvordan de kan gjøre det: 'stå klar med fredens evangelium som sko på føttene.' (Ef 6,15)
29. Troens skjold
La oss be om at Gud bevæpner våre barn med troens skjold, slik at de kan beskytte seg mot djevelens lumske angrep: 'Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler'. (Ef 6,16)
30. Frelsens hjelm
La oss be om at barna våre har frelsesvisshet, og ikke tviler på om de er frelst eller ikke: 'Ta imot frelsens hjelm!' (Ef 6,17)
31. Åndens sverd
La oss be om at barna våre får en tørst etter å lese Guds ord, og at Gud lærer dem å bruke det. '... og Åndens sverd, som er Guds ord'. (Ef 6,17)
Målbevisst aksjon for å nå hvert hjem med evangeliet
Russland er stort! Det er virkelig sant. Et av områdene i dette veldige riket er Tver oblast, et areal på hele 84.575 kvadratkilometer, og med et innbyggertall på 1,4 millioner mennesker. Mye av området opptas av Valdajhøydene, hvor de store elvene Volga, Vestre Dvina og Dnepr har sine kilder.
Fra 2.-15.mai ble det gjennomført en stor evangeliseringsaksjon i Vesyegonsk distriktet i Tver. Bortsett fra et halvt dusin landsbyer, ble alle oppsøkt av evangeliseringsteamene. Disse var for vanskelig å nå på grunn av de elendige veiforbindelsene, eller mangel på veier. Alle hjemmene i de landsbyene som ikke har ortodokse kirker ble besøkt. Teamdeltagerne, som representerte ulike baptistmenigheter, så og opplevde den store åndelige nøden som finnes her.
I følge Wikipedia har Vesyegonsk distriktet 267 landsbyer, men dette tallet viser seg å være for høyt. Minst 34 landsbyer er helt utdødd. Det bor ikke lenger mennesker der. I flere av landsbyene er det bare et hus, andre bestod av tre og fire. Nærmest over alt var det fraflytting. Det var få unge mennesker å se. Arbeid fantes nesten ikke. I hele dette området bor det 6000 mennesker. Det ble delt ut nesten 1000 Nytestamenter. Flere av boligene er fritidsboliger for folk fra St.Petersburg og Moskva, og også disse hjemmene fikk hvert sitt Nytestamente.
Fra 2.-15.mai ble det gjennomført en stor evangeliseringsaksjon i Vesyegonsk distriktet i Tver. Bortsett fra et halvt dusin landsbyer, ble alle oppsøkt av evangeliseringsteamene. Disse var for vanskelig å nå på grunn av de elendige veiforbindelsene, eller mangel på veier. Alle hjemmene i de landsbyene som ikke har ortodokse kirker ble besøkt. Teamdeltagerne, som representerte ulike baptistmenigheter, så og opplevde den store åndelige nøden som finnes her.
I følge Wikipedia har Vesyegonsk distriktet 267 landsbyer, men dette tallet viser seg å være for høyt. Minst 34 landsbyer er helt utdødd. Det bor ikke lenger mennesker der. I flere av landsbyene er det bare et hus, andre bestod av tre og fire. Nærmest over alt var det fraflytting. Det var få unge mennesker å se. Arbeid fantes nesten ikke. I hele dette området bor det 6000 mennesker. Det ble delt ut nesten 1000 Nytestamenter. Flere av boligene er fritidsboliger for folk fra St.Petersburg og Moskva, og også disse hjemmene fikk hvert sitt Nytestamente.
Etiketter:
Baptister,
evangelisering,
Russland,
Tver
Sør-sibirske baptistmenigheter feiret 85 års jubileum
Baptister i det sørlige Sibir i Russland kunne feire 85 års jubileum, 3.juni. Og det ble gjort med et sterkt vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom alle disse årene. Gjennom tårer og latter fikk deltagerne del i historiene til de mange som har kommet til tro, de mange som har lidd på grunn av forfølgelse, de mange som har opplevd helbredelse, og takknemligheten over hva lokale menigheter har betydd for de troende.
Det var i 1927, i byen Minusinsk, i Krasnoyarsk territoriet, at Manor Kozhemyakina, tok initiativet til å samle alle baptistmenighetene i fylket Minusinskogo, til den første årskongressen. Det var et behov for å drøfte viktige spørsmål i tiden. I år kom man sammen i de samme, vakre omgivelsene, som den første konferansen ble holdt.
Årets konferanse hadde følgende motto: 'Kristen enhet under Den Hellige Ånds ledelse'.
På konferansen deltok tilsynsmenn og presbytere fra ulike baptistmenigeter i Khakassia og Krasnoyarsk Kraj og fra republikken Tuva, og fra Minusinsk, sammen med sangere, musikere og øvrige menighetsmedlemmer. Deltagerne på kongressen fikk del både i bibelundervisning, sanggudstjeneste og diktfremføringer. Det siste er ganske vanlig i russiske baptistmenigheter, og blir høyt verdsatt av medlemmene. Det er mange som skriver dikt, og på den måten gir uttrykk for sin tro.
Under kongressen var det også egne opplegg for barna og ungdommene.
På bildet noen av deltagerne.
Det var i 1927, i byen Minusinsk, i Krasnoyarsk territoriet, at Manor Kozhemyakina, tok initiativet til å samle alle baptistmenighetene i fylket Minusinskogo, til den første årskongressen. Det var et behov for å drøfte viktige spørsmål i tiden. I år kom man sammen i de samme, vakre omgivelsene, som den første konferansen ble holdt.
Årets konferanse hadde følgende motto: 'Kristen enhet under Den Hellige Ånds ledelse'.
På konferansen deltok tilsynsmenn og presbytere fra ulike baptistmenigeter i Khakassia og Krasnoyarsk Kraj og fra republikken Tuva, og fra Minusinsk, sammen med sangere, musikere og øvrige menighetsmedlemmer. Deltagerne på kongressen fikk del både i bibelundervisning, sanggudstjeneste og diktfremføringer. Det siste er ganske vanlig i russiske baptistmenigheter, og blir høyt verdsatt av medlemmene. Det er mange som skriver dikt, og på den måten gir uttrykk for sin tro.
Under kongressen var det også egne opplegg for barna og ungdommene.
På bildet noen av deltagerne.
søndag, juni 17, 2012
Menighetens rike jødiske arv, del 2
For en tid tilbake var jeg så heldig å få tolke Martin Goldsmith (bildet), i forbindelse med en gudstjeneste i Toten frikirke. Jeg har fortalt om dette på bloggen. Nå holder jeg på å lese en bok av ham: 'Matthew and Mission. The Gospel Through Jewish Eyes'. Goldsmith er født i England, men tilbrakte mesteparten av sin barndom i Bermuda. Han er utdannet ved Oxford University og han har levd og arbeidet som misjonær i Singapore, Indonesia, Malaysia og i det sørlige Thailand.
Goldsmith er jøde, men oppdaget ikke det før senere i livet. Han forteller at det var mens han arbeidet som misjonær i asiatiske menigheter, og spesielt mens han oppholdt seg i Indonesia, at han begynte å oppdage og forholde seg til sin jødiske arv. Martin Goldsmith kommer med en interessant bemerkning i boken jeg leser, og som jeg tror er vesentlig også for oss å forstå. Goldsmith skriver:
'I Europa og Amerika tenker folk veldig individualistisk, men i Nord-Sumatra tar man bestemmelser i fellesskap - slik opplevde vi gruppe omvendelser, åndelig vekst og måter å vitne på. Der hvor flertall brukes i Det nye testamente ble det også levd ut som flertall, mens vi i Vest har en tendens til å se alt i førsteperson entall'.
Så langt Goldsmith. Jeg er overbevist om at skal vi finne tilbake til den originale menighetsmodellen må vi derfor lære å tenke jødisk!
Måltidsfellesskapet
Men hvor jødisk er den første menigheten? Det er lett å svare på det. Den var i altoverveiene grad helt jødisk. De 120 og senere de 3000 var enten jøder av fødsel eller såkalte proselytter, det vil si mennesker fra andre nasjonaliteter som hadde blitt en del av jødedommen. Den nye menighetens fødsel på pinsefestens dag levde i en tydelig jødisk bevissthet. Vi ser det i Apg 2.
For det første holdt de 'trofast sammen på tempelplassen', men ikke bare her, men også 'i hjemmene' (v.46)
Måltidsfellesskapet har alltid hatt en sentral og sterk betydning i jødisk tradisjon, og vers 46 viser oss med all tydelighet at brødsbrytelsen fra første stund av var en del av måltidet de spiste. Verset lyder slik: 'Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede'.
Allerede når Jesus innstifter nattverden så skjer det i forbindelse med et måltid: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det ...' Og vi leser i vers 46 at de 'spiste sammen ...'
Vi mistet noe vesentlig når menigheten gikk bort fra agapemåltidet, og begynte å feire nattverden uavhengig av selve måltidet. Vi mistet mye av det fellesskapet og samholdet som måltidet gir. Som Goldsmith helt riktig oppdaget i Asia: Der tenker man storfamilien, hos oss i Vest, tenker vi enkeltmenneket. Vi kuttet av noen av våre jødiske røtter.
(fortsettes)
Goldsmith er jøde, men oppdaget ikke det før senere i livet. Han forteller at det var mens han arbeidet som misjonær i asiatiske menigheter, og spesielt mens han oppholdt seg i Indonesia, at han begynte å oppdage og forholde seg til sin jødiske arv. Martin Goldsmith kommer med en interessant bemerkning i boken jeg leser, og som jeg tror er vesentlig også for oss å forstå. Goldsmith skriver:
'I Europa og Amerika tenker folk veldig individualistisk, men i Nord-Sumatra tar man bestemmelser i fellesskap - slik opplevde vi gruppe omvendelser, åndelig vekst og måter å vitne på. Der hvor flertall brukes i Det nye testamente ble det også levd ut som flertall, mens vi i Vest har en tendens til å se alt i førsteperson entall'.
Så langt Goldsmith. Jeg er overbevist om at skal vi finne tilbake til den originale menighetsmodellen må vi derfor lære å tenke jødisk!
Måltidsfellesskapet
Men hvor jødisk er den første menigheten? Det er lett å svare på det. Den var i altoverveiene grad helt jødisk. De 120 og senere de 3000 var enten jøder av fødsel eller såkalte proselytter, det vil si mennesker fra andre nasjonaliteter som hadde blitt en del av jødedommen. Den nye menighetens fødsel på pinsefestens dag levde i en tydelig jødisk bevissthet. Vi ser det i Apg 2.
For det første holdt de 'trofast sammen på tempelplassen', men ikke bare her, men også 'i hjemmene' (v.46)
Måltidsfellesskapet har alltid hatt en sentral og sterk betydning i jødisk tradisjon, og vers 46 viser oss med all tydelighet at brødsbrytelsen fra første stund av var en del av måltidet de spiste. Verset lyder slik: 'Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede'.
Allerede når Jesus innstifter nattverden så skjer det i forbindelse med et måltid: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det ...' Og vi leser i vers 46 at de 'spiste sammen ...'
Vi mistet noe vesentlig når menigheten gikk bort fra agapemåltidet, og begynte å feire nattverden uavhengig av selve måltidet. Vi mistet mye av det fellesskapet og samholdet som måltidet gir. Som Goldsmith helt riktig oppdaget i Asia: Der tenker man storfamilien, hos oss i Vest, tenker vi enkeltmenneket. Vi kuttet av noen av våre jødiske røtter.
(fortsettes)
Etiketter:
arv,
Jødedommen,
Martin Goldsmith,
Menigheten,
urkirken
Dette er hva Shane Claiborne lærer og lever, del 2
Her er andre del i denne serien hvor vi ser nærmere på trosgrunnlaget til The Simple Way kommuniteten, som Shane Claiborne (bildet), er leder for:
Treenigheten:
Vi bekjenner oss til Den nikenske trosbekjennelsen, hvor det heter: Jeg tror på èn Gud, Den Allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herliget for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen'.
Menneskeheten:
Vi tror at menneskene er skapt i Guds bilde. Vi tror at mennesker er skapt for for kjærlighet, og for å bli elsket. Vi tror også at menneskeheten er en fallen menneskehet, og at Jesus døde og stod opp igjen for å frelse menneskeheten. Mennesker er ikke i stand til å leve hellig eller i perfekt kjærlighet uten Jesu offer.
Evangelisering:
Vi bekrefter viktigheten av kalle alle mennesker til personlig tro og trofast etterfølgelse av Jesus Kristus. Vi anerkjenner at dette skjer ved både ord og handling.
Treenigheten:
Vi bekjenner oss til Den nikenske trosbekjennelsen, hvor det heter: Jeg tror på èn Gud, Den Allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herliget for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen'.
Menneskeheten:
Vi tror at menneskene er skapt i Guds bilde. Vi tror at mennesker er skapt for for kjærlighet, og for å bli elsket. Vi tror også at menneskeheten er en fallen menneskehet, og at Jesus døde og stod opp igjen for å frelse menneskeheten. Mennesker er ikke i stand til å leve hellig eller i perfekt kjærlighet uten Jesu offer.
Evangelisering:
Vi bekrefter viktigheten av kalle alle mennesker til personlig tro og trofast etterfølgelse av Jesus Kristus. Vi anerkjenner at dette skjer ved både ord og handling.
En ortodoks munks åndelige hunger og lengsel etter å holde sitt sinn rent
Denne sommeren holder jeg på å lese en biografi om Porphyrios av Athos (bildet), som jeg finner både interessant og spennende. For tiden leser jeg om hans ungdomsår på munkeøya. Han arbeider som treskjærer, og jeg ble så grepet av det jeg leser om hans forhold til Bibelen, at jeg må dele det med bloggens lesere:
'På den benken, hvor jeg satt og utførte mitt treskjærerhåndverk, hadde jeg Bibelen liggende. Jeg åpnet den og leste evangeliene forfra, helt fra Matteus evangeliet: 'Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn ...' Jeg leste, arbeidet og gjentok ordene inne i mitt hode. Det gjorde jeg uttallige ganger, og jeg kan fremdeles huske dem. Det jeg ønsket var å ha de hellige ordene i mitt hode. Jeg ble aldri trett av å gjenta dem igjen og igjen. Jeg elsket de guddommelige ord; jeg kunne føle de vibrere og forstod mer og mer av deres dybde. Umettelig gjentok jeg dem hele dagen lang. Jeg ble aldri trett av dem, selv om jeg gjentok dem hver dag.
Min entusiasme var stor, og når mine åndelige fedre forlot meg om morgenen og kom igjen om kvelden, hadde jeg fri og jeg pleide å gå til den lille Hellige Georg kirken og fordjupe meg i bønn. Jeg gikk dit, og hva skjedde så! Jeg ble så fylt av henrykkelse, at jeg ikke kunne spise. Jeg ville ikke distraheres. Kan dere forstå det? Jeg gjentok Jesusbønnen, jeg sang og jeg leste. Jeg gikk dit alene. Jeg sang. Det var kjærlighetssanger til Jesus...'
Så forteller fader Porphyrios om at hans åndelige veiledere begynte å sende ham ut på ulike oppdrag. Det var mangt og mye av praktisk arbeid som måtte utføres, og der hvor Porphyrios bodde på Athos hadde de ikke muldyr, så de måtte bære alt selv.
'Jeg pleide ikke å la tankene vandre, men gikk og lærte deler av Skriften utenat, Salmene og de poetiske lesningene. Det gjorde jeg for å holde mitt sinn rent. Jeg tenkte aldri at jeg en dag skulle holde prekener og tale offentlig. Jeg tenkte aldri at jeg skulle forlate ødemarken. Den tanke falt meg aldri inn. Jeg trodde at jeg skulle leve her og dø her'.
Det eneste fader Porphyrios tenkte var å holde sitt sinn rent. Det er noe å tenke på!
'På den benken, hvor jeg satt og utførte mitt treskjærerhåndverk, hadde jeg Bibelen liggende. Jeg åpnet den og leste evangeliene forfra, helt fra Matteus evangeliet: 'Dette er ættetavlen til Jesus Kristus, Davids sønn og Abrahams sønn ...' Jeg leste, arbeidet og gjentok ordene inne i mitt hode. Det gjorde jeg uttallige ganger, og jeg kan fremdeles huske dem. Det jeg ønsket var å ha de hellige ordene i mitt hode. Jeg ble aldri trett av å gjenta dem igjen og igjen. Jeg elsket de guddommelige ord; jeg kunne føle de vibrere og forstod mer og mer av deres dybde. Umettelig gjentok jeg dem hele dagen lang. Jeg ble aldri trett av dem, selv om jeg gjentok dem hver dag.
Min entusiasme var stor, og når mine åndelige fedre forlot meg om morgenen og kom igjen om kvelden, hadde jeg fri og jeg pleide å gå til den lille Hellige Georg kirken og fordjupe meg i bønn. Jeg gikk dit, og hva skjedde så! Jeg ble så fylt av henrykkelse, at jeg ikke kunne spise. Jeg ville ikke distraheres. Kan dere forstå det? Jeg gjentok Jesusbønnen, jeg sang og jeg leste. Jeg gikk dit alene. Jeg sang. Det var kjærlighetssanger til Jesus...'
Så forteller fader Porphyrios om at hans åndelige veiledere begynte å sende ham ut på ulike oppdrag. Det var mangt og mye av praktisk arbeid som måtte utføres, og der hvor Porphyrios bodde på Athos hadde de ikke muldyr, så de måtte bære alt selv.
'Jeg pleide ikke å la tankene vandre, men gikk og lærte deler av Skriften utenat, Salmene og de poetiske lesningene. Det gjorde jeg for å holde mitt sinn rent. Jeg tenkte aldri at jeg en dag skulle holde prekener og tale offentlig. Jeg tenkte aldri at jeg skulle forlate ødemarken. Den tanke falt meg aldri inn. Jeg trodde at jeg skulle leve her og dø her'.
Det eneste fader Porphyrios tenkte var å holde sitt sinn rent. Det er noe å tenke på!
Etiketter:
Athosfjellet,
Bibelen,
Bibellesning,
bønn,
Gudslengsel,
Kristi etterfølgelse,
Porphyrios av Athos
Johnny Cash - forløper for den moderne kristne sionistiske bevegelsen
The Jerusalem Post hadde i går en svært interessant artikkel om country-legenden Johnny Cash og hans forhold til Israel. Professor Shalom Goldman mener at Johnny Cash var en forløper for den sionististiske bevegelsen blant amerikanske kristne.
'Lenge før dagens moderne kristne sionistiske bevegelse ble en bastion for amerikansk støtte til Israel, fantes The Man in Black', skriver David Brinn, journalist i The Jerusalem Post.
Johnny Cash, en hengitt kristen og baptist, som døde i 2003 i en alder av 71 år, besøkte Israel fem ganger i fra 1966 til midten av 1990 tallet sammen med sin kone, June, og deres barn. Han skrev også sanger og utgav flere album med disse som omhandlet Israel og hans kjærlighet til landet. Cash fikk også laget filmer fra hans reiser til de bibelske stedene.
De sterke båndene Johnny Cash hadde til Israel har lenge fascinert Shalom Goldman, som er professor i religion ved Duke University.
- Johnny Cash var kristen sionist minst et ti-år før det kristne-høyre fikk politisk makt mot slutten av 1970-tallet, sier professor Goldman.
En av de som forstod betydningen av kristne sionister var selveste David Ben-Gurion, som sørget for å sponse World Pentecostal Conference in Jerusalem i 1971. Den israelske regjeringen forstod også at Johnny Cash kunne bli god PR for landet, og sørget for at han fikk hjelp til filmproduksjonen som fikk navnet: 'The Gospel Road', laget i 1971.
Den interessante artikkelen i The Jerusalem Post finner du her:
http://www.jpost.com/ArtsAndCulture/Music/Article.aspx?id=274073
'Lenge før dagens moderne kristne sionistiske bevegelse ble en bastion for amerikansk støtte til Israel, fantes The Man in Black', skriver David Brinn, journalist i The Jerusalem Post.
Johnny Cash, en hengitt kristen og baptist, som døde i 2003 i en alder av 71 år, besøkte Israel fem ganger i fra 1966 til midten av 1990 tallet sammen med sin kone, June, og deres barn. Han skrev også sanger og utgav flere album med disse som omhandlet Israel og hans kjærlighet til landet. Cash fikk også laget filmer fra hans reiser til de bibelske stedene.
De sterke båndene Johnny Cash hadde til Israel har lenge fascinert Shalom Goldman, som er professor i religion ved Duke University.
- Johnny Cash var kristen sionist minst et ti-år før det kristne-høyre fikk politisk makt mot slutten av 1970-tallet, sier professor Goldman.
En av de som forstod betydningen av kristne sionister var selveste David Ben-Gurion, som sørget for å sponse World Pentecostal Conference in Jerusalem i 1971. Den israelske regjeringen forstod også at Johnny Cash kunne bli god PR for landet, og sørget for at han fikk hjelp til filmproduksjonen som fikk navnet: 'The Gospel Road', laget i 1971.
Den interessante artikkelen i The Jerusalem Post finner du her:
http://www.jpost.com/ArtsAndCulture/Music/Article.aspx?id=274073
Etiketter:
Israel,
Johnny Cash,
kristen sionisme,
The Jerusalem Post
lørdag, juni 16, 2012
Menighetens rike jødiske arv, del 1
Menighetens røtter er jødiske! Derom hersker absolutt ingen tvil. I vår søken etter originalen må vi gå lenger tilbake enn til det vi kan kalle keiserkirken, som fremstår når den kristne tro, og den romerske staten blir alliansepartnere. Med keiserkirken mister også Menigheten sin jødiskhet, og blir tildels jødefiendtlig. En jødefiendtliget den dessverre har tatt med seg opp gjennom historien, og som har ført til store tragedier. I denne serien vil jeg se nærmere på vår jødiske arv, slik at vi bedre kan forstå hvor vi kommer fra. Vi trenger å minne hverandre om hvordan alt forholdt seg før Kristi første komme til jord. Apostelen Paulus beskriver dette slik i Efeserbrevet:
Ættetavlen hos Matteus
Matteus ønsker at hans lesere skal se at Jesus var en direkte ættekommer av Abraham, det jødiske folkets far. Jesus er også etterkommer av Davids kongedømme, den største kongen i Israels historie.
Matteus nevner i sin ættetalve, slik den er gjengitt i det første kapitlet i hans evangelium, at det er i alt 'fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus'. (Matt 1,17)
Hva er det han vil med dette? For å forstå hva Matteus implementerer med disse tre ganger 14 generasjoner, må vi forstå noe av jødisk tankegang. Og det er når vi trer inn i den jødiske tankegangen vi ser hvor utrolig rik den er. Vi kan lese ættetavlen og likevel ikke få med oss dens betydning. Men leser vi den med jødiske øyne blir det annerledes! Nå er det ikke noen numerering i hebraisk. Så en jøde vil ta 'aleph' til å representere både både den første bokstaven i det hebraiske alfabetet og som nr 1. 'Beth' representerer den andre bokstaven, og representerer altså bokstav nr 2. osv. Dette fører til at jøder liker tanken med å leke med bokstaver og tall, for å se den numeriske betydning av navn og bokstaver. For i jødisk tankegang har de det.
I denne sammenhengen er tallet 14 viktig. Bibelforskerne har kommet frem til ulike forklaringer på dette, men den mest vanlige oppfatningen er at på hebraisk har den numeriske verdien av bokstavene som former navnet 'David' den verdien som ender opp i 14.
Det er også blitt foreslått at tre ganger 14 er lik 6 ganger syv, slik at Jesu komme introduserer starten på den syvende perioden av syv. Jesus vil dermed bringe inn den endelige og den perfekte endens tid, siden syv i jødisk tankegang representerer den absolutte og perfekte fullendelse. Så kanskje disse tre ganger 14 er tatt med for å vise oss at Jesus er den absolutte og perfekte sønn av Abraham, sønn av David og Israels dommer i deres utlendighet. Og som syv representerer perfekt fylde, betyr to ganger syv at Jesus er dobbelt fullkommen, og at Han er det tre ganger, symboliserer den absolutte herligheten.
(fortsettes)
'Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod'. (Ef 2,11-13)La oss gå like til begynnelsen! Til Jesu ættetavle, slik den gjengis hos Matteus.
Ættetavlen hos Matteus
Matteus ønsker at hans lesere skal se at Jesus var en direkte ættekommer av Abraham, det jødiske folkets far. Jesus er også etterkommer av Davids kongedømme, den største kongen i Israels historie.
Matteus nevner i sin ættetalve, slik den er gjengitt i det første kapitlet i hans evangelium, at det er i alt 'fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortføringen til Babylon og fjorten ledd fra bortføringen til Babylon og fram til Kristus'. (Matt 1,17)
Hva er det han vil med dette? For å forstå hva Matteus implementerer med disse tre ganger 14 generasjoner, må vi forstå noe av jødisk tankegang. Og det er når vi trer inn i den jødiske tankegangen vi ser hvor utrolig rik den er. Vi kan lese ættetavlen og likevel ikke få med oss dens betydning. Men leser vi den med jødiske øyne blir det annerledes! Nå er det ikke noen numerering i hebraisk. Så en jøde vil ta 'aleph' til å representere både både den første bokstaven i det hebraiske alfabetet og som nr 1. 'Beth' representerer den andre bokstaven, og representerer altså bokstav nr 2. osv. Dette fører til at jøder liker tanken med å leke med bokstaver og tall, for å se den numeriske betydning av navn og bokstaver. For i jødisk tankegang har de det.
I denne sammenhengen er tallet 14 viktig. Bibelforskerne har kommet frem til ulike forklaringer på dette, men den mest vanlige oppfatningen er at på hebraisk har den numeriske verdien av bokstavene som former navnet 'David' den verdien som ender opp i 14.
Det er også blitt foreslått at tre ganger 14 er lik 6 ganger syv, slik at Jesu komme introduserer starten på den syvende perioden av syv. Jesus vil dermed bringe inn den endelige og den perfekte endens tid, siden syv i jødisk tankegang representerer den absolutte og perfekte fullendelse. Så kanskje disse tre ganger 14 er tatt med for å vise oss at Jesus er den absolutte og perfekte sønn av Abraham, sønn av David og Israels dommer i deres utlendighet. Og som syv representerer perfekt fylde, betyr to ganger syv at Jesus er dobbelt fullkommen, og at Han er det tre ganger, symboliserer den absolutte herligheten.
(fortsettes)
Etiketter:
arv,
Jødedommen,
Menigheten,
urkirken
Dåpstallene øker - men medlemstallet minker
En liten økning i antall døpte, men en nedgang i antall medlemmer. Det er konklusjonen på årsrapporten fra Sørstatsbaptistene. Sørstatsbaptistene, som ble etablert i 1845, er fremdeles det største protestantiske kirkesamfunnet i USA, med ca 16 millioner medlemmer.
Men de strever. Medlemstallet er synkende, og slik har det vært siden 2007. Det faktiske tallet er 0,98 prosent fra 2010 til 2011. Fra 2009 til 2010 var nedgangen på 0,15 prosent. Også antallet som deltar på gudstjenestene er lavere enn før. Fortsetter nedgangen i samme takt vil Sørstatsbaptistene oppleve samme nedgang som Metodistene har gjort i USA.
Det eneste lyspunktet i årsrapporten er at dåpstallene stiger. De steg med 0,70 prosent til 333.341 personer, som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.
Nedgangen til tross, Sørstatsbaptistene fortsetter å utføre det de er kalt til å gjøre i følge Matt 28,18-20:
Men de strever. Medlemstallet er synkende, og slik har det vært siden 2007. Det faktiske tallet er 0,98 prosent fra 2010 til 2011. Fra 2009 til 2010 var nedgangen på 0,15 prosent. Også antallet som deltar på gudstjenestene er lavere enn før. Fortsetter nedgangen i samme takt vil Sørstatsbaptistene oppleve samme nedgang som Metodistene har gjort i USA.
Det eneste lyspunktet i årsrapporten er at dåpstallene stiger. De steg med 0,70 prosent til 333.341 personer, som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.
Nedgangen til tross, Sørstatsbaptistene fortsetter å utføre det de er kalt til å gjøre i følge Matt 28,18-20:
'Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'.
Etiketter:
Dåp,
medlemsskap,
Sørstatsbaptistene,
USA
Jeg er ikke frelst for himmelen, men for menigheten, del 4
Det finnes en universell menighet, og det finnes en lokal menighet. Uten de lokale menighetene er det ingen mulighet for at den universelle menigheten kan komme til uttrykk. Uten de lokale menigetene blir den universelle menigheten bare et begrep, uten virkelig innhold.
I Apostlenes gjerninger ser vi at menigheten er noe konkret: I Apg 8,1 leser vi om 'menigheten i Jerusalem'. Dette er en lokal menighet beliggende på et bestemt geografisk sted. Den har en jordisk adresse! I Apg 13,1 leser vi om 'menigheten i Antiokia'. Den er også lokalisert til et bestemt sted, som har sin adresse. Begge disse menighetene er uttrykk for den universelle menighet, men den har altså sin uttrykk lokalt.
Og slik kan vi fortsette gjennom Det nye testamente. I Rom 16,1 leser vi om 'menigheten i Kenkreæ', i 1.Kor 1,2 og 2.Kor 1,1 om 'Guds menighet i Korint'. Men dette er ikke de eneste lokale menighetene som nevnes. Det fantes også lokale menigheter i 'Judea' (Gal 1,22 og 1.Tess 2,14), menighetene i 'Syria og Kilikia' (Apg 15,41) og menighetene i 'Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea'. (Åp 1,11) Og vi kjenner til menighetene i Efesos, Fillippi, Kolossæ, Tessaloniki, samt menighetene på Kreta, de som omtales i brevet til Titus.
Alle disse var lokale menigheter. De som var kristne tilhørte den lokale menigheten på stedet. Det finnes ikke noe eksempel i Det nye testamente på at man var medlem av den universelle menighet, og så holdt man seg hjemme og 'levde ut troen - jeg og Jesus'. Var man en kristen, ble man døpt og med dåpen ført inn som medlem av en lokal menighet.
Det er ikke et bibelsk, men et moderne fenomen, ukjent for den nytestamentlig kristen tro, at man kan være kristen, uten å være en del av en lokal kristen forsamling.
(fortsettes)
I Apostlenes gjerninger ser vi at menigheten er noe konkret: I Apg 8,1 leser vi om 'menigheten i Jerusalem'. Dette er en lokal menighet beliggende på et bestemt geografisk sted. Den har en jordisk adresse! I Apg 13,1 leser vi om 'menigheten i Antiokia'. Den er også lokalisert til et bestemt sted, som har sin adresse. Begge disse menighetene er uttrykk for den universelle menighet, men den har altså sin uttrykk lokalt.
Og slik kan vi fortsette gjennom Det nye testamente. I Rom 16,1 leser vi om 'menigheten i Kenkreæ', i 1.Kor 1,2 og 2.Kor 1,1 om 'Guds menighet i Korint'. Men dette er ikke de eneste lokale menighetene som nevnes. Det fantes også lokale menigheter i 'Judea' (Gal 1,22 og 1.Tess 2,14), menighetene i 'Syria og Kilikia' (Apg 15,41) og menighetene i 'Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea'. (Åp 1,11) Og vi kjenner til menighetene i Efesos, Fillippi, Kolossæ, Tessaloniki, samt menighetene på Kreta, de som omtales i brevet til Titus.
Alle disse var lokale menigheter. De som var kristne tilhørte den lokale menigheten på stedet. Det finnes ikke noe eksempel i Det nye testamente på at man var medlem av den universelle menighet, og så holdt man seg hjemme og 'levde ut troen - jeg og Jesus'. Var man en kristen, ble man døpt og med dåpen ført inn som medlem av en lokal menighet.
Det er ikke et bibelsk, men et moderne fenomen, ukjent for den nytestamentlig kristen tro, at man kan være kristen, uten å være en del av en lokal kristen forsamling.
(fortsettes)
Etiketter:
ekklesia,
ekklesiologi,
forsamlingen,
Guds evige hensikt,
Kristi kropp,
Menigheten
fredag, juni 15, 2012
Hva gjør vi med dette?
I dag trenger jeg for egen del å bli minnet om Jesu radikale budskap i Lukas 10. Jeg lar ordene stå uten kommentarer. For Jesu ord klarer å stå på egenhånd. Jeg vet beretningen er velkjent. Les den likevel som om du aldri har lest den før! Dette er evangeliet i praksis.
'Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’ Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10,25-36)
'Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’ Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10,25-36)
Etiketter:
Den barmhjertige samaritan,
evangeliet,
Kristi etterfølgelse
Den enkle troen på Jesus
Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Isak Syreren, som sier: 'Hjertets våpen er troen på Kristus'. Det lyder selvfølgelig, men i vår kompliserte verden, trenger vi å vende tilbake til det enkle evangeliet.
Bloggen Monastisk finner du her:
http://www.monastisk.blogspot.com
Bloggen Monastisk finner du her:
http://www.monastisk.blogspot.com
Etiketter:
evangeliet,
Isak Syrer,
monastisk
Hvordan be for dine tenåringsbarn, dag for dag i en måned, del 5
Her følger nye konkrete og målrettede bønnemner for foreldre og besteforeldre, som vil be for sine tenåringer. Bibelordene som følger med er ment å brukes når man ber:
20. Livsoppgave
La oss be om at våre ungdommer finner ut av sitt livskall, hva som er Guds hensikt og plan med deres liv. I 5.Mos 13,4 leser vi: ' Herren deres Gud skal dere følge, og ham skal dere frykte. Hans bud skal dere holde, og hans røst skal dere adlyde. Ham skal dere dyrke, og ham skal dere holde fast ved'.
21. Beskyttelse mot depresjon
Mange ungdommer rammes av depresjon. La oss be for våre ungdommer om at de må bli spart for dette. Vi leser fra Salme 25,16-17: 'Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs. Ta bort det som tynger mitt hjerte, før meg ut av mine trengsler!'
22. Tilhørighet til menigheten
Dette er ofte et vanskelig punkt. Tenåringer opplever ofte at det å skulle delta i menighetens møter er kjedelige. La oss først og fremst be om at de må få oppleve et sterkere forhold til Jesus. Så bør vi som foreldre/besteforeldre slutte å snakke så mye negativt om menigheten mens de hører på! La oss be om at de får oppleve hva menigheten er - sett fra Guds synsvinkel. Det kan forandre dem! I Salme 133,1 leser vi: ' Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!'
(fortsettes)
20. Livsoppgave
La oss be om at våre ungdommer finner ut av sitt livskall, hva som er Guds hensikt og plan med deres liv. I 5.Mos 13,4 leser vi: ' Herren deres Gud skal dere følge, og ham skal dere frykte. Hans bud skal dere holde, og hans røst skal dere adlyde. Ham skal dere dyrke, og ham skal dere holde fast ved'.
21. Beskyttelse mot depresjon
Mange ungdommer rammes av depresjon. La oss be for våre ungdommer om at de må bli spart for dette. Vi leser fra Salme 25,16-17: 'Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs. Ta bort det som tynger mitt hjerte, før meg ut av mine trengsler!'
22. Tilhørighet til menigheten
Dette er ofte et vanskelig punkt. Tenåringer opplever ofte at det å skulle delta i menighetens møter er kjedelige. La oss først og fremst be om at de må få oppleve et sterkere forhold til Jesus. Så bør vi som foreldre/besteforeldre slutte å snakke så mye negativt om menigheten mens de hører på! La oss be om at de får oppleve hva menigheten er - sett fra Guds synsvinkel. Det kan forandre dem! I Salme 133,1 leser vi: ' Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!'
(fortsettes)
Dette er hva Shane Claiborne lærer og lever, del 1
Under en samtale med en danske i går, slo denne kategorisk fast: 'Shane Claiborne (bildet) er ikke kristen'. En mann som altså har viet livet sitt til Jesus, og som lever ut evangeliet i praksis blant fattige og hjemløse i Philadelphia i Pennsylvania, er altså ikke kristen. Årsaken til denne kortslutningen er at Claiborne i denne mannens øyne ikke bekjenner Kristus med 'riktige' ord. I en av sine bøker, oversatt til norsk med tittelen: 'Den uimotståelige revolusjonen', sier Claiborne:
'Vi kan beundre og tilbe Jesus uten å gjøre det Han gjorde. Vi kan applaudere hva Han forkynte og stod for, uten å bry som om de samme tingene. Vi kan beundre korset uten å ta opp vårt eget. Jeg har oppdaget at den store tragedien i menigheten ikke er at rike kristne ikke bryr seg om de fattige, men at de ikke kjenner dem'. (side 92)Shane Claiborne er en av lederne for den nymonastiske kommuniteten, The Simple Way (Den enkle veien). De har forfattet en trosbekjennelse. I denne serien skal jeg forsøke å oversette den, så kanskje vår danske venn oppdager at han tar feil, når han mener at den unge Kristus-etterfølgeren, Shane Claiborne, ikke er kristen:
Skriften:
Vi anerkjenner Bibelen, som består av de hebraiske skriftene og Det nye testamente, som inspirert av Gud, den høyeste og endelige autoritet for liv og lære. Vi overgir oss til å bringe vår misjon videre under denne autoriteten og søker å anvende bibelske prinsipper på alle fasetter av menneskelig aspriasjon og handling.
Kirken:
Vi bekrefter at Kirken er en enhet som består av mange deler, som former en kropp (1.Kor 12,12). Kirken er kroppen til Jesu etterfølgere, og innebefatter mennesker av alle kulturer, folkeslag og nasjoner. Vi verdsetter og forener oss med lokale forsamlinger for å etablere Guds rike og gjøre Jesu gjerninger.
(fortsettes)
torsdag, juni 14, 2012
Vil innføre dødsstraff, kriminalisere homofile og 'gjenkristne' landet
Magnar Tanem (bildet), tidligere 1.kandidat for Kristent Samlingsparti, er på banen igjen. Nå med 'Norges kristne'. Partiet har som mål å 'gjenkristne Norge', og det skal de gjøre ved at 'kristendommen skal få store særfordeler framover andre religioner eller livssyn', 'abort og skilsmisser totalforbys', 'dødsstraff innføres for seksualforbrytelser, drap og landsforæderi', og 'Guds eget land (Israel) skal støttes uten unntak, 100 prosent'. Dessuten skal 'homofil praksis kriminaliseres'. Med andre ord: Magnar Tanem vil innføre en stat lignende den vi i dag ser i Iran og andre diktaturer. Heldigvis har han ingen muligheter for å klare det. Det som er så trist er at enkelte kristne faktisk slutter seg til dette forkvaklede oppgulpet av høyreekstrem ideologi som utgir seg for å ha noe med den kristne tro å gjøre. Det er vel omtrent så langt det er mulig å komme fra den kristne tro slik den beskrives i Det nye testamente. Jeg skulle ønske kristne kunne ta et oppgjør med dette.
Misbrukte varemerket logo:
Frem til i dag har Tanem lansert det nye partiet med det misvisende navnet 'kristne' ved å stjele logoen brukt av Pilegrimsleden. Det hadde han ingen betenkeligheter med, selv om han altså vil være moralens vokter! Jeg var i dag i kontakt med det nasjonale Pilegrimssenteret i Trondheim, som øyeblikkelig varslet Riksantikvaren. Logoen er nemlig varemerkebeskyttet. Det burde Tanem vite. Nå har han byttet ut Pilegrimskorset med St.Georg korset, også det misbrukt av høyreekstreme organisasjoner.
Høyreekstreme miljøer:
Magnar Tanem selv er medlem av den høyreekstreme organisasjonen Norwegian Defence League og støtter også English Defence League. I dag utnevnte han et annet medlem av Kristent Samlingsparti, Hallvard Sandvik, til administrator for nettsiden til 'Norges kristne', også han kjent fra miljøet rundt Norwegian Defence League. Og en av de som sitter i styret for Norwegian Defence League i Norge, Kjersti Margrethe Adelheid Gilje, uttrykker stor begeistring over Tanems nye utspill.
Slik forklarer Kjersti Margrethe Adelheid Gilje, som presenterer seg som 'sykepleier på psykiatrisk', seg om massemorderen Breivik på nettsiden til 'Norges kristne': 'NEI denne mannen var bare så fortvilt over ikke å bli hørt -ikke få komme ut til media å fortelle politikerne og folket om faren ved islamiseringen, så dette grufulle han gjorde, ja det var ren og skjær fortvilelse som lå bak- men for allt i verden slike grufulle ting som dette kan ikke på noen måte unnskyldes...'
Misbruk av Gud
Når Magnar Tanem skal invitere til gjennomgang av partiprogrammet heter det: 'Jeg minner om møte hos meg ... Vi skal fastlegge de viktige prinsippene og vedtektene for Norges kristne. Bønn og servering. Den hellige ånd kommer.'
Jeg synes det er direkte kvalmende å presentere den poltikken som Tanem står for, som 'kristent' og attpåtil si at 'Den hellige ånd kommer'.
Foto av Magnar Tanem (skjermbilde fra TV2)
Jeg er ikke frelst for himmelen, men for menigheten, del 3
Guds plan var at menigheten skulle uttrykke Jesus. På hvilken måte kan det skje? Den eneste måten er menigheten blir Kristi kropp. Jesus får ikke sitt fulle uttrykk gjennom et enkelt individ. Jesus kommer bare til sitt fulle uttrykk gjennom sin kropp, som i dag er menigheten. Guds ord er veldig tydelig med hensyn til dette, og burde være like tydelig for oss også:
'Dere er Kristi kropp...' (1.Kor 12,27)
Dietrich Bonhoeffer sa det slik i sin første teologiske avhandling, Sanctorum Communio fra 1927:
Der hvor to eller tre er samlet
Et av de mest misbrukte ordene i Det nye testamente er Matt 18,20: 'For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem'. Man argumenterer da omtrent slik: 'Fordi to mennesker er sammen, så er vi menigheten'. Men dette er å ta Matt 18,20 helt ut av sin sammenheng.
Matt 18,20 står i en kontekst hvor det snakkes om hvordan man forholder seg til en bror som synder. Jesus gir oss svaret på hvordan slike forhold skal håndteres i den kristne forsamlingen. Først, sier Han, skal man gå til den det gjelder og snakke med ham. Nytter ikke det, skal man ta med seg noen og så besøke vedkommende på nytt. Hører han heller ikke denne gangen, 'skal du si det til menigheten' (v.17)
Her ser vi tydelig at Jesus selv ikke definerer det at to eller tre mennesker møtes er ensbetydende med at man da snakker om menigheten. Menigheten er en egen størrelse - ut over de to eller tre - som det her er snakk om. Det fremgår av dette skriftavsnittet om man leser det i den sammenhengen det står.
Guds ord er nemlig veldig klart: 'Og la oss ikke holde oss borte når menigeten vår samles, som noen har for vane'. (Hebr 10,25)
Dette er jo noe av problemet i dag. Man har laget seg en 'meg-og-Jesus-alene' lære, og så holder man seg borte når menigheten på stedet kommer sammen. Dette er ikke bibelsk.
(fortsettes)
'Dere er Kristi kropp...' (1.Kor 12,27)
Dietrich Bonhoeffer sa det slik i sin første teologiske avhandling, Sanctorum Communio fra 1927:
'Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet'.Det er radikale ord, og ikke så lette å forholde seg til for mennesker som dyrker individualismen. Jeg hører ofte referert til at 'det holder med Jesus og meg', men noe eksempel på en slik individualistisk tro, løsrevet fra den lokale menigheten, eksisterer dog ikke i Det nye testamente. Jeg har utfordret mange til å navngi en person fra Det nye testamente som levde utenfor den lokale menigheten, og var 'kristen på egenhånd'.
Der hvor to eller tre er samlet
Et av de mest misbrukte ordene i Det nye testamente er Matt 18,20: 'For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem'. Man argumenterer da omtrent slik: 'Fordi to mennesker er sammen, så er vi menigheten'. Men dette er å ta Matt 18,20 helt ut av sin sammenheng.
Matt 18,20 står i en kontekst hvor det snakkes om hvordan man forholder seg til en bror som synder. Jesus gir oss svaret på hvordan slike forhold skal håndteres i den kristne forsamlingen. Først, sier Han, skal man gå til den det gjelder og snakke med ham. Nytter ikke det, skal man ta med seg noen og så besøke vedkommende på nytt. Hører han heller ikke denne gangen, 'skal du si det til menigheten' (v.17)
Her ser vi tydelig at Jesus selv ikke definerer det at to eller tre mennesker møtes er ensbetydende med at man da snakker om menigheten. Menigheten er en egen størrelse - ut over de to eller tre - som det her er snakk om. Det fremgår av dette skriftavsnittet om man leser det i den sammenhengen det står.
Guds ord er nemlig veldig klart: 'Og la oss ikke holde oss borte når menigeten vår samles, som noen har for vane'. (Hebr 10,25)
Dette er jo noe av problemet i dag. Man har laget seg en 'meg-og-Jesus-alene' lære, og så holder man seg borte når menigheten på stedet kommer sammen. Dette er ikke bibelsk.
(fortsettes)
Etiketter:
ekklesia,
ekklesiologi,
forsamlingen,
Guds evige hensikt,
Kristi kropp,
Menigheten
Hvordan be for dine tenåringsbarn, dag for dag i en måned, del 4
Her følger flere bønneemner som hjelper deg til å be konkret og
målrettet for dine tenåringsbarn - enten du er foreldre eller
besteforeldre:
15. Gudfryktig innflytelse
La oss be om at Den Hellige Ånd bygger en gudfryktig karakter i dem, og at gudsfrykten blir deres rådgiver og mentor. Se Ord 1,20-33
16. Bekskyttelse mot ensomhet
Mange ungdommer kjenner seg ensomme, og blir dermed sårbare. For mange er det vanskelig å finne venner de kan stole på. La oss be om at de finner trøst hos Gud: 'Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg'. (Salme 23,4)
17. Beskyttelse mot popularitet
Mens noen har problemer med å finne venner, er andre i en motsatt situasjon. De har for mange, og i stedet for å få et sunt syn på seg selv, blir de oppblåste og frekke. La oss be om at de i stedet utvikler et godt forhold til Han som er dem nærmere enn noen venn kan bli: 'Det finnes venner som skader hverandre, men en sann venn er mer trofast enn en bror'. (Ordsp 18,24)
18. En Herre
La oss be om at Jesus ikke 'bare' er deres Frelser, men at Han også er deres Herre. 'Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»' (Luk 16,13)
19. Gudfryktig kjæreste
La oss be for våre barns fremtidige kone eller mann! Gud har en i tankene for dem. Be allerede nå om at Gud skal hjelpe dem å velge den rette. 'Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp'. (1.Mos 2,24)
(fortsettes)
15. Gudfryktig innflytelse
La oss be om at Den Hellige Ånd bygger en gudfryktig karakter i dem, og at gudsfrykten blir deres rådgiver og mentor. Se Ord 1,20-33
16. Bekskyttelse mot ensomhet
Mange ungdommer kjenner seg ensomme, og blir dermed sårbare. For mange er det vanskelig å finne venner de kan stole på. La oss be om at de finner trøst hos Gud: 'Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt.For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg'. (Salme 23,4)
17. Beskyttelse mot popularitet
Mens noen har problemer med å finne venner, er andre i en motsatt situasjon. De har for mange, og i stedet for å få et sunt syn på seg selv, blir de oppblåste og frekke. La oss be om at de i stedet utvikler et godt forhold til Han som er dem nærmere enn noen venn kan bli: 'Det finnes venner som skader hverandre, men en sann venn er mer trofast enn en bror'. (Ordsp 18,24)
18. En Herre
La oss be om at Jesus ikke 'bare' er deres Frelser, men at Han også er deres Herre. 'Ingen slave kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»' (Luk 16,13)
19. Gudfryktig kjæreste
La oss be for våre barns fremtidige kone eller mann! Gud har en i tankene for dem. Be allerede nå om at Gud skal hjelpe dem å velge den rette. 'Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp'. (1.Mos 2,24)
(fortsettes)
Ungdom når ungdom med evageliet i Russland og Ukraina
Peter Deyneka Russian Ministries er et misjonarbeid jeg kjenner godt til, og som jeg har stor fortrolighet til. Jeg har fortalt før her på bloggen, at jeg traff Peter Deyneka ved en anledning, mens jeg arbeidet som redaktør for daværende Ropet fra Øst. Hans far stiftet i sin tid Slavic Gospel Association. Etter at Peter døde tok Sergeij Rakhuba over som leder for Peter Deyneka Russian Ministries. Han satser på ungdom som har et kall til å drive misjonsarbeid i Russland og Ukraina.
Misjonsarbeidet kalles 'Schools without walls' (SWW) og når hundretusener av mennesker i det som en gang ble kalt Sovjetunionen. I skoleåret 2010-2011 deltok over 2000 ungdommer i et undervisningsopplegg som SWW holder og som trener ungdom opp til å bli fremtidige menighetsledere. Som et resultat av dette har man berørt en halv million mennesker med evangeliet.
For tiden arbeider studenter ved SWW med å nå tusener gjennom UEFA Euro 2012 i Polen og Ukraina. Dette skjer i nært samerbeide med Gideon International. Meningen er å distribuere 100.000 Nytestamenter i forbindelse med fotballturneringen. Disse Nytestamentene skal deles ut i hovedbyene hvor kampene spilles, blant annet i Kiev.
Studentene ved SWW arrangerer også lokale fotballkamper, hvor deltagerne får et Nytestamente og et hefte som på en enkel måte forklarer hva evangeliet handler om.
Neste satsningsområde for SWW er å nå medisinstudenter med evangeliet. Dette vil skje gjennom kurs, seminarer hvor de vil dele ut Nytestamenter.
På bildet ser vi studenter fra SWW som spiller fotball sammen med ukrainske barn. Det gir dem en god anledning til å fortelle dem om Jesus.
Misjonsarbeidet kalles 'Schools without walls' (SWW) og når hundretusener av mennesker i det som en gang ble kalt Sovjetunionen. I skoleåret 2010-2011 deltok over 2000 ungdommer i et undervisningsopplegg som SWW holder og som trener ungdom opp til å bli fremtidige menighetsledere. Som et resultat av dette har man berørt en halv million mennesker med evangeliet.
For tiden arbeider studenter ved SWW med å nå tusener gjennom UEFA Euro 2012 i Polen og Ukraina. Dette skjer i nært samerbeide med Gideon International. Meningen er å distribuere 100.000 Nytestamenter i forbindelse med fotballturneringen. Disse Nytestamentene skal deles ut i hovedbyene hvor kampene spilles, blant annet i Kiev.
Studentene ved SWW arrangerer også lokale fotballkamper, hvor deltagerne får et Nytestamente og et hefte som på en enkel måte forklarer hva evangeliet handler om.
Neste satsningsområde for SWW er å nå medisinstudenter med evangeliet. Dette vil skje gjennom kurs, seminarer hvor de vil dele ut Nytestamenter.
På bildet ser vi studenter fra SWW som spiller fotball sammen med ukrainske barn. Det gir dem en god anledning til å fortelle dem om Jesus.
Etiketter:
evangelisering,
Gideon,
Misjon,
Peter Deyneka jr,
Russland,
Ukraina
onsdag, juni 13, 2012
Jeg er ikke frelst for himmelen, men for menigheten, del 2
Jeg vet ikke om du har merket deg det, men rett etter at Peter har avlagt den gode bekjennelsen ved Cæsarea Filippi, så svarer Jesus med å tale om menigheten! Dette er ingen tilfeldighet, og det er heller ikke malplassert. Alltid når Kristus blir åpenbart for mennesker, vil også menigheten komme i betraktning. Rett etter at Peter lærer å kjenne Kristus, sier den Herre Jesus at Han vil bygge Sin menighet, og dødsrikets porter skal ikke kunne motstå den! Så taler Jesus om Guds rike, her kalt 'himmelriket'. Det er menigheten som vil bringe riket, makten, og Guds autoritet til jorden. Det skjer ikke ved enkeltpersoner, men ved det fellesskap som menigheten er.
Menigheten Jesus omtaler i Matt 16 er den universelle menighet. Men Det nye testamente taler både om den og det lokale uttrykket for denne universelle menigheten. Man kan ikke knytte seg til den ene, og ikke den andre.
Åpenbaringsboken er for eksempel ikke skrevet til enkeltstående kristne, men til syv menigheter. Det betyr ikke at ikke at jeg ikke kan lese den, men den er ikke først og fremst skrevet til en og en person, men til det fellesskapet av troende som disse syv menighetene representerer. Menighetene nevnes med navn:
'Røsten sa: Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea'. (Åp 1,11)
Til å begynne med taler Jesus om den universelle menigheten, men når Bibelens siste bok skal skrives inspirerer Den hellige ånd apostelen Johannes til å skrive til menighetene. Herren begynner med Menigheten og avslutter med menighetene. Menigheten er universell, og den er lokal. De lokale menighetene fullfører oppdraget gitt til den universelle menighet. Og Gud trenger de lokale menighetene for å fullføre sin evige hensikt med den universelle menighet.
I den neste artikkelen skal vi se hvordan menigheten er et uttrykk for Kristus.
(fortsettes)
Bildet er fra en mennonitekirke i USA.
Menigheten Jesus omtaler i Matt 16 er den universelle menighet. Men Det nye testamente taler både om den og det lokale uttrykket for denne universelle menigheten. Man kan ikke knytte seg til den ene, og ikke den andre.
Åpenbaringsboken er for eksempel ikke skrevet til enkeltstående kristne, men til syv menigheter. Det betyr ikke at ikke at jeg ikke kan lese den, men den er ikke først og fremst skrevet til en og en person, men til det fellesskapet av troende som disse syv menighetene representerer. Menighetene nevnes med navn:
'Røsten sa: Det du får se, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene: til Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea'. (Åp 1,11)
Til å begynne med taler Jesus om den universelle menigheten, men når Bibelens siste bok skal skrives inspirerer Den hellige ånd apostelen Johannes til å skrive til menighetene. Herren begynner med Menigheten og avslutter med menighetene. Menigheten er universell, og den er lokal. De lokale menighetene fullfører oppdraget gitt til den universelle menighet. Og Gud trenger de lokale menighetene for å fullføre sin evige hensikt med den universelle menighet.
I den neste artikkelen skal vi se hvordan menigheten er et uttrykk for Kristus.
(fortsettes)
Bildet er fra en mennonitekirke i USA.
Etiketter:
ekklesia,
ekklesiologi,
forsamlingen,
Guds evige hensikt,
Kristi kropp,
Menigheten
Iransk pastor løslatt
Endelig en god nyhet fra Iran! Det er langt mellom dem. Men jeg kan nå fortelle at pastor Mehdi 'Petros' Foroutan (bildet), er satt fri fra fengsel. Det skjedde søndag 10. juni, men ble først kjent i går. Pastor Foroutan har sittet fengslet i nærmere ett år. Han ble arrestert i forbindelse med en av de mange politiaksjonene mot iranske husmenigheter.
Den 27 år gamle Mehdi Foroutan, med tilnavnet 'Peter', blir av iranske myndigheter beskyldt for 'kriminelle handlinger mot den nasjonale sikkerheten på grunn av sin kristne tro'. Med andre ord: det å være kristen i Iran er en trussel mot landets sikkerhet! Han er likevel ikke beskyldt for blasfemi, hvilket er ensbetydende med dødsstraff i Iran.
Pastor Foroutan er ikke gift. La oss fortsatt huske ham i våre bønner, og be om beskyttelse. Mange iranske pastorer som har sittet i fengsel, og blitt løslatt, er blitt drept kort tid etterpå av mennesker utenfor fengslet.
Den 27 år gamle Mehdi Foroutan, med tilnavnet 'Peter', blir av iranske myndigheter beskyldt for 'kriminelle handlinger mot den nasjonale sikkerheten på grunn av sin kristne tro'. Med andre ord: det å være kristen i Iran er en trussel mot landets sikkerhet! Han er likevel ikke beskyldt for blasfemi, hvilket er ensbetydende med dødsstraff i Iran.
Pastor Foroutan er ikke gift. La oss fortsatt huske ham i våre bønner, og be om beskyttelse. Mange iranske pastorer som har sittet i fengsel, og blitt løslatt, er blitt drept kort tid etterpå av mennesker utenfor fengslet.
Etiketter:
Forfølgelse,
Iran,
Martyrkirken,
Mehdi 'Petros' Foroutan
Hvordan be for dine tenåringsbarn, dag for dag i en måned, del 3
Her følger flere bønneemner som hjelper deg til å be konkret og målrettet for dine tenåringsbarn - enten du er foreldre eller besteforeldre:
10. Sterk følelse av identitet
Mange ungdommer sliter med sitt selvbilde. Be om at de må få en sterk følelse av en identitet som er rotfestet i kunnskapen om hvem de er i Kristus. Du kan bruke ordene fra Ef 2,10 når du ber: 'For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem'.
11. Sterk følelse av tilhørighet
Rotløsheten blant unge mennesker er stor. Be om at de må føle at de tilhører familien de er en del av, menigheten og Guds rike. I 1.Pet 2,9 leser vi: 'Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys'.
12. Sterk følelse av å ha evner
La oss be om at de oppdager at de har gaver, talenter og evner, og at disse er basert på den styrken Herren gir dem. I Fil 4,13 heter det: 'Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk'.
13. Sterk følelse av ansvar
For mye ansvar som ung er ikke så bra, men de trenger å oppøves i å se sitt ansvar og ta det. Luk 12,42 forteller oss: 'Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?'
14. Beskyttelse fra seksuelle fristelser
I et samfunn og i en tid hvor man over alt utsettes for inntrykk av mange slag, og hvor mange unge opplever et betydelig forventningspress, er dette et viktig bønneemne. Apostelen Paulus skriver disse ord til tenåringen Timoteus: ' Legg ungdommens begjær bak deg og jag etter rettferd, troskap, kjærlighet og fred, sammen med andre som kaller på Herren av et rent hjerte'. (2.Tim 2,22)
10. Sterk følelse av identitet
Mange ungdommer sliter med sitt selvbilde. Be om at de må få en sterk følelse av en identitet som er rotfestet i kunnskapen om hvem de er i Kristus. Du kan bruke ordene fra Ef 2,10 når du ber: 'For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem'.
11. Sterk følelse av tilhørighet
Rotløsheten blant unge mennesker er stor. Be om at de må føle at de tilhører familien de er en del av, menigheten og Guds rike. I 1.Pet 2,9 leser vi: 'Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys'.
12. Sterk følelse av å ha evner
La oss be om at de oppdager at de har gaver, talenter og evner, og at disse er basert på den styrken Herren gir dem. I Fil 4,13 heter det: 'Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk'.
13. Sterk følelse av ansvar
For mye ansvar som ung er ikke så bra, men de trenger å oppøves i å se sitt ansvar og ta det. Luk 12,42 forteller oss: 'Herren svarte: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?'
14. Beskyttelse fra seksuelle fristelser
I et samfunn og i en tid hvor man over alt utsettes for inntrykk av mange slag, og hvor mange unge opplever et betydelig forventningspress, er dette et viktig bønneemne. Apostelen Paulus skriver disse ord til tenåringen Timoteus: ' Legg ungdommens begjær bak deg og jag etter rettferd, troskap, kjærlighet og fred, sammen med andre som kaller på Herren av et rent hjerte'. (2.Tim 2,22)
Den eneste måten å bedømme en god leder på er å se på omgivelsens reaksjoner
I et intervju med svenske Dagen gjør den kjente forfatteren og retreatlederen, Magnus Malm, seg noen tanker om kristent lederskap. Han mener at den eneste måten å bedømme en god leder på er å se på omgivelsens reaksjoner.
- Om de andre blir friere til å følge Kristus, om det skapes gode relasjoner, om de frigjøres til å bruke sine åndelige gaver, da er det godt lederskap, sier Magnus Malm.
Malm poengterer at siden Jesus ikke kom for å bli betjent, men for å tjene, så må også dette være en pastors eller prests oppgave.
- På en måte er det ikke så interessant hvilke gaver lederen har, men hvordan omgivelsene påvirkes av dem. Det er gjennom det at lederskapet kan bedømmes. Hos en god leder kan man også slappe av og være seg selv, til forskjell fra et prestasjonsbasert lederskap som alltid får en til å føle seg dårlig, sier Magnus Malm.
Han snakker blant annet om fjellvandring som et eksempel på hvordan dette fungerer i praksis:
- Om vi legger ut på en skikkelig fjelltur vil du se hvem som virkelig fungerer sammen, hvem som har evnen til å lytte, hvem som kan lede godt og komme med gode løsninger som hjelper gruppen til å fungere. Og når man er trøtt og sulten, da forsvinner sminken, og man viser hvem man virkelig er, sier Malm.
Hele intervjuet finner du her:
http://www.dagen.se/vardag/magnus-malm-fjallvandring-kan-visa-vem-som-ar-god-ledare/
- Om de andre blir friere til å følge Kristus, om det skapes gode relasjoner, om de frigjøres til å bruke sine åndelige gaver, da er det godt lederskap, sier Magnus Malm.
Malm poengterer at siden Jesus ikke kom for å bli betjent, men for å tjene, så må også dette være en pastors eller prests oppgave.
- På en måte er det ikke så interessant hvilke gaver lederen har, men hvordan omgivelsene påvirkes av dem. Det er gjennom det at lederskapet kan bedømmes. Hos en god leder kan man også slappe av og være seg selv, til forskjell fra et prestasjonsbasert lederskap som alltid får en til å føle seg dårlig, sier Magnus Malm.
Han snakker blant annet om fjellvandring som et eksempel på hvordan dette fungerer i praksis:
- Om vi legger ut på en skikkelig fjelltur vil du se hvem som virkelig fungerer sammen, hvem som har evnen til å lytte, hvem som kan lede godt og komme med gode løsninger som hjelper gruppen til å fungere. Og når man er trøtt og sulten, da forsvinner sminken, og man viser hvem man virkelig er, sier Malm.
Hele intervjuet finner du her:
http://www.dagen.se/vardag/magnus-malm-fjallvandring-kan-visa-vem-som-ar-god-ledare/
Etiketter:
forsamlingen,
Kristi etterfølgelse,
lederskap,
Magnus Malm
tirsdag, juni 12, 2012
Mitt syn på 'Peter-embetet' eller paven
Hvordan forholder vi oss til det såkalte 'Peter-embetet' eller paven? Om dette er det mange, og ikke minst sterke meninger. Den som tar seg tid til å lese den nåværende pavens apologetiske bøker, vil finne et trosforsvar av de sjeldne. De kritiske røstene av paven blant evangelikale kristne bør lese disse bøkene. De kan få seg en overraskelse, og da mener jeg en positiv overraskelse.
Dermed er ikke alt vel. For spørsmålet om den romerske biskopens stilling som Successor Petri (Peters etterfølger), som Pontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) eller Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar), er høyst omstridt. Og med rette. Jeg har mine tvil om den enkle fiskeren fra Galilea ville ha kjent seg igjen i disse beskrivelsene, eller som monark av Vatikanstaten. Paven er dette - og mer. Men så langt jeg ser finner vi ikke spor av dette i Det nye testamente, eller i den tidlige kirkens historie. Tvert om. Romerkirken fastholder at det er Peter Jesus sikter til når vi leser i Matt 16,18: 'Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke ...'
Klippen
Ikke noe sted i Den Hellige Skrift omtales et menneske som 'en klippe'. Hver gang dette ordet brukes tales det om Gud. Et godt eksempel på dette er 1.Kor 10,4: 'For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus'. Når Jesus uttaler disse ordene peker Han nok ikke på Peter, et skrøpelig menneske, men på seg selv i det Han sier: 'På denne klippen (altså: på meg selv) bygger Jeg Min menighet!'
Det er et ordspill her i Matteus 16 som vi ikke klarer å fange opp i den norske oversettelsen. Jesus taler arameisk, men det gjengis på gresk. På arameisk heter klippe for 'kefa', og det tilsvarer det greske 'petros' og 'petra'. Begge ordene betyr 'klippe'. Den første formen brukes her som navn på Peter, den andre som en benevnelse på klippen. Og klippen det er snakk om er Kristus, for som Guds ord sier i 1.Kor 1,11: 'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus'. Peter skriver selv om dette i sitt første brev, og det er tydelig at han har opplevelsene ved Caesarea Filippi i friskt minne, når han skriver om steinen som ble vraket, men som ble 'en hjørnestein, utvalgt og dyrebar' og da er det ikke ham selv han har i tankene, men Jesus. Mennesket beskrives av Peter som 'levende steiner', og disse er det som bygges opp til 'et åndelig hus', altså menigheten. Se 1.Pet 2,4-10.
Nøkkelmakten som omtales i Matt 16 er heller ikke gitt til Peter eller gitt til hans apostelembete, men til kirken. Det ser vi i Matt 18,15-20.
Jerusalems menighetsforstander
Om Peter skulle hatt denne ruvende stillingen som Romerkirken påstår ville det jo være naturlig at han var forstander for menigheten i Jerusalem. Særlig etter den flammende prekenen på pinsedagen. Men det var han jo ikke. Forstander for menigheten i Jerusalem var Jakob, og i forbindelse med Apostelmøtet i Jerusalem som beskrives i Apg 15, spiller Peter er mindre betydningsfull rolle. Det er som menighetens forstander at Jakob til slutt samler trådene.
Kysse pavens ring
Vi ser av og til at enkelte bøyer seg og kysser pavens ring. Også noe slikt var fremmed for Peter. Det finnes et godt eksempel på den motsatte holdningen hos Peter i Apostlenes gjerninger. I Apg 10 leser vi om Peters møte med Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon. Når Peter kommer hjem til ham, skjer dette: 'Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.»' (v.25-26) En slik makt og ærbødighet som gis til pavedømmet er heller ikke i samsvar med det Peter selv skriver om i sitt brev: 'Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken'. (1.Pet 5,2) Paven er i aller høyeste grad 'herre' over den kirke han er satt til å tjene, og han hersker over den. Peter selv, advarte mot slikt.
Ukjent for Den tidlige kirken
Pavedømmet slik vi kjenner det gjennom historien, var ukjent for Den tidlige kirken. For det første var de første menighetene frie, selvstendige menigheter. Det er først fra 100-tallet og fremover at biskoper får myndighet over mer enn den forsamling de er tilsynsmann for.
Sylvester I (314-335) var biskop i Rom da Konstantin var keiser. Og keiser Konstantin betraktet seg selv som kirkens overhode. Det var keiseren - ikke biskopen av Rom - som sammenkalte til kirkemøtet i Nikea i 325, og presiderte her i dette vi kunne kalle 'kirkenes første verdensråd'. Dette kirkemøtet gav biskopene i Aleksandria og Antiokia full råderett over deres provinser, som den romerske biskopen hadde i sin. Ikke noe sted antydes det at de skulle være underlagt Rom.
Mot slutten av det 4. århundre ble kristenhetens kirker og biskoper stor sett dominert av dem store sentra: Rom, Konstantinopel, Antiokia, Jerusalem og Aleksandria. Biskopene for disse kirkene ble nå kalt for patriarker. De hadde like stor autoritet, og enhver av dem styrte i sin egen provins.
Etter Romerikets deling i 395 e.Kr i øst og vest, ble det gradvis slik at patriarkene i Antiokia, Jerusalem og Aleksandria anerkjente Konstatinopels lederskap. Dette er noe av kimen til kampen om lederskapet innen kirken, som kom til å være en kamp mellom Rom og Konstantinopel. Det har vært en blodig kamp.
Det er Leo I (440-461) som av historikerne blir kalt den første pave. Han hevdet selv at han var guddommelig innsatt til å være alle biskopers overhode, og i år 445 får han keiser Valetinians III godkjennelse til sine krav. Men første virkelige paven var Gregor I (590-604). Han stod fram i en tid med politisk anarki og det er egentlig fra denne tiden vi kan snakke om et pavedømme. Det er tross alt noen år etter pinsefestens dag i Jerusalem!
Stabiliserende faktor?
Så hevdes det av enkelte av paven er en samlende skikkelse, en stabiliserende faktor i kristenheten. Det er ingenting i historien som bekrefter en slik påstand. Heller tvert om. Pavedømmet har vært undertrykkende og blodig, og har torturert og drept utallige skarer med kristne, som har ment noe annet enn Romerkirken. Dessuten har pavestolen vært befolket av menn med heller tvilsomt rykte. Dessverre har mye av det som er blitt sagt om dem, vært sant. Derimot har det skjedd mye positivt etter det 2. Vatikankonsil. Læremessig vil det likevel være et stort gap mellom romersk-katolsk lære og evangelikal kristen tro på en rekke sentrale punkter.
Dermed er ikke alt vel. For spørsmålet om den romerske biskopens stilling som Successor Petri (Peters etterfølger), som Pontifex Maximus (høyeste brobygger), Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener) eller Vicarius Iesu Christi (Jesu Kristi vikar), er høyst omstridt. Og med rette. Jeg har mine tvil om den enkle fiskeren fra Galilea ville ha kjent seg igjen i disse beskrivelsene, eller som monark av Vatikanstaten. Paven er dette - og mer. Men så langt jeg ser finner vi ikke spor av dette i Det nye testamente, eller i den tidlige kirkens historie. Tvert om. Romerkirken fastholder at det er Peter Jesus sikter til når vi leser i Matt 16,18: 'Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke ...'
Klippen
Ikke noe sted i Den Hellige Skrift omtales et menneske som 'en klippe'. Hver gang dette ordet brukes tales det om Gud. Et godt eksempel på dette er 1.Kor 10,4: 'For de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og denne klippen var Kristus'. Når Jesus uttaler disse ordene peker Han nok ikke på Peter, et skrøpelig menneske, men på seg selv i det Han sier: 'På denne klippen (altså: på meg selv) bygger Jeg Min menighet!'
Det er et ordspill her i Matteus 16 som vi ikke klarer å fange opp i den norske oversettelsen. Jesus taler arameisk, men det gjengis på gresk. På arameisk heter klippe for 'kefa', og det tilsvarer det greske 'petros' og 'petra'. Begge ordene betyr 'klippe'. Den første formen brukes her som navn på Peter, den andre som en benevnelse på klippen. Og klippen det er snakk om er Kristus, for som Guds ord sier i 1.Kor 1,11: 'Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus'. Peter skriver selv om dette i sitt første brev, og det er tydelig at han har opplevelsene ved Caesarea Filippi i friskt minne, når han skriver om steinen som ble vraket, men som ble 'en hjørnestein, utvalgt og dyrebar' og da er det ikke ham selv han har i tankene, men Jesus. Mennesket beskrives av Peter som 'levende steiner', og disse er det som bygges opp til 'et åndelig hus', altså menigheten. Se 1.Pet 2,4-10.
Nøkkelmakten som omtales i Matt 16 er heller ikke gitt til Peter eller gitt til hans apostelembete, men til kirken. Det ser vi i Matt 18,15-20.
Jerusalems menighetsforstander
Om Peter skulle hatt denne ruvende stillingen som Romerkirken påstår ville det jo være naturlig at han var forstander for menigheten i Jerusalem. Særlig etter den flammende prekenen på pinsedagen. Men det var han jo ikke. Forstander for menigheten i Jerusalem var Jakob, og i forbindelse med Apostelmøtet i Jerusalem som beskrives i Apg 15, spiller Peter er mindre betydningsfull rolle. Det er som menighetens forstander at Jakob til slutt samler trådene.
Kysse pavens ring
Vi ser av og til at enkelte bøyer seg og kysser pavens ring. Også noe slikt var fremmed for Peter. Det finnes et godt eksempel på den motsatte holdningen hos Peter i Apostlenes gjerninger. I Apg 10 leser vi om Peters møte med Kornelius, som var offiser ved Den italiske bataljon. Når Peter kommer hjem til ham, skjer dette: 'Da Peter skulle gå inn, kom Kornelius og møtte ham, kastet seg ned foran føttene hans og tilba ham. Men Peter reiste ham opp og sa: «Reis deg, jeg er også bare et menneske.»' (v.25-26) En slik makt og ærbødighet som gis til pavedømmet er heller ikke i samsvar med det Peter selv skriver om i sitt brev: 'Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken'. (1.Pet 5,2) Paven er i aller høyeste grad 'herre' over den kirke han er satt til å tjene, og han hersker over den. Peter selv, advarte mot slikt.
Ukjent for Den tidlige kirken
Pavedømmet slik vi kjenner det gjennom historien, var ukjent for Den tidlige kirken. For det første var de første menighetene frie, selvstendige menigheter. Det er først fra 100-tallet og fremover at biskoper får myndighet over mer enn den forsamling de er tilsynsmann for.
Sylvester I (314-335) var biskop i Rom da Konstantin var keiser. Og keiser Konstantin betraktet seg selv som kirkens overhode. Det var keiseren - ikke biskopen av Rom - som sammenkalte til kirkemøtet i Nikea i 325, og presiderte her i dette vi kunne kalle 'kirkenes første verdensråd'. Dette kirkemøtet gav biskopene i Aleksandria og Antiokia full råderett over deres provinser, som den romerske biskopen hadde i sin. Ikke noe sted antydes det at de skulle være underlagt Rom.
Mot slutten av det 4. århundre ble kristenhetens kirker og biskoper stor sett dominert av dem store sentra: Rom, Konstantinopel, Antiokia, Jerusalem og Aleksandria. Biskopene for disse kirkene ble nå kalt for patriarker. De hadde like stor autoritet, og enhver av dem styrte i sin egen provins.
Etter Romerikets deling i 395 e.Kr i øst og vest, ble det gradvis slik at patriarkene i Antiokia, Jerusalem og Aleksandria anerkjente Konstatinopels lederskap. Dette er noe av kimen til kampen om lederskapet innen kirken, som kom til å være en kamp mellom Rom og Konstantinopel. Det har vært en blodig kamp.
Det er Leo I (440-461) som av historikerne blir kalt den første pave. Han hevdet selv at han var guddommelig innsatt til å være alle biskopers overhode, og i år 445 får han keiser Valetinians III godkjennelse til sine krav. Men første virkelige paven var Gregor I (590-604). Han stod fram i en tid med politisk anarki og det er egentlig fra denne tiden vi kan snakke om et pavedømme. Det er tross alt noen år etter pinsefestens dag i Jerusalem!
Stabiliserende faktor?
Så hevdes det av enkelte av paven er en samlende skikkelse, en stabiliserende faktor i kristenheten. Det er ingenting i historien som bekrefter en slik påstand. Heller tvert om. Pavedømmet har vært undertrykkende og blodig, og har torturert og drept utallige skarer med kristne, som har ment noe annet enn Romerkirken. Dessuten har pavestolen vært befolket av menn med heller tvilsomt rykte. Dessverre har mye av det som er blitt sagt om dem, vært sant. Derimot har det skjedd mye positivt etter det 2. Vatikankonsil. Læremessig vil det likevel være et stort gap mellom romersk-katolsk lære og evangelikal kristen tro på en rekke sentrale punkter.
Etiketter:
forsamlingen,
kirkehistorie,
Pavedømme,
Romerkirken,
økumenikk
Treenighetstiden
Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Treenighetstiden, som er den delen av kirkeåret vi befinner oss i. Les om hva denne tiden innebærer og om noen av dagene som markeres i tiden frem til kirkeårets slutt. Bloggen Monastisk finner du her:
http://www.monastisk.blogspot.com
http://www.monastisk.blogspot.com
Etiketter:
Kirkeåret,
monastisk,
Treenigheten,
treenighetstiden
Misjonærer fra burmesisk baptistmenighet arbeider i særdeles farlige omgivelser - la oss be for dem!
Fra vår kontakt i Burma, pastor Thaung Ngaih Lian, har jeg fått en epost i dag, som gir oss et innsyn i den særdeles spente situasjonen Yakine staten. Her pågår det en konflikt mellom buddhister og muslimer. Til tider pågår det harde kamper. Muslimer brenner ned hus og dreper mange. Mer enn 200 mennesker skal være drept. Opptøyene startet i forbindelse med at en kvinne med buddhistisk bakgrunn ble voldtatt og drept, og for å hevne dette ble 10 muslimer drept sist uke.
Inn i dette urolige området har baptistmenigheten i Yangoon, som Thaung Lian er pastor for, sendt to misjonærer, for, som pastor Lian skriver, 'å nå både buddhister og muslimer med det herlige evangeliet'! Det er med livet som innsats at disse to misjonærene arbeider her. Landbybeboere forlater ikke husene sine av frykt for å bli skadet eller drept. Situasjonen synes å bli forverret fra dag til dag.
Men de to misjonærene sender gode rapporter tilbake til pastor Lian. De fraråder ham fra å reise inn dit for å besøke dem. Det er for farlig. Til tross for den spente situasjonen forteller de to misjonærene om hvordan Gud bruker dem til å forkynne evangeliet. Misjonærene sier det slik: 'Herren er vår tilflukt'. Pastor Lian ber oss om å be for de to misjonærene. På grunn av deres sikkerhet oppgir jeg ikke navnene på dem her på bloggen. Men Herren kjenner dem. Vil du stå sammen med oss og be for disse uredde Herrens tjenere?
Inn i dette urolige området har baptistmenigheten i Yangoon, som Thaung Lian er pastor for, sendt to misjonærer, for, som pastor Lian skriver, 'å nå både buddhister og muslimer med det herlige evangeliet'! Det er med livet som innsats at disse to misjonærene arbeider her. Landbybeboere forlater ikke husene sine av frykt for å bli skadet eller drept. Situasjonen synes å bli forverret fra dag til dag.
Men de to misjonærene sender gode rapporter tilbake til pastor Lian. De fraråder ham fra å reise inn dit for å besøke dem. Det er for farlig. Til tross for den spente situasjonen forteller de to misjonærene om hvordan Gud bruker dem til å forkynne evangeliet. Misjonærene sier det slik: 'Herren er vår tilflukt'. Pastor Lian ber oss om å be for de to misjonærene. På grunn av deres sikkerhet oppgir jeg ikke navnene på dem her på bloggen. Men Herren kjenner dem. Vil du stå sammen med oss og be for disse uredde Herrens tjenere?
Etiketter:
Baptister,
Burma,
forbønn,
forsamlingen,
Martyrkirken,
Thaung Ngaih Lian
Jeg er ikke frelst for himmelen, men for menigheten, del 1
Jeg våger følgende påstand:
Vi er utvalgt, forløst, gjenfødt og frelst, ikke for himmelen, men for menigheten! Menigheten er Guds mål. Menigheten er Guds formål. Menigheten er sentrum for Guds plan.
Efeserbrevet åpenbarer for oss Guds evige plan:
'Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet, etter Guds evige forsett, som han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre.' (Ef 3,10-11)
Til sine disipler sier Jesus: 'Jeg vil bygge min menighet'. (Matt 16,18) Ordet 'menighet' kommer av det greske ordet 'ekklesia' som igjen kommer av ordet 'ek-kaleo', som betyr 'kalle ut fra'. Og når vi leser Det nye testamente ser vi at de som tilhører denne menigheten er de som responderer på Guds kall, gir sine liv til Jesus, og lar seg døpe på sin bekjennelse. Disse er de som er kalt ut av denne verden, til å leve et liv i tro og etterfølgelse, ikke for å bli lik denne verden, men for å bli likedannet med Kristus. Bli som Ham i denne verden!
Og før denne verdens begynnelse - i evigheten - hadde Gud menigheten i sin tanke. Hans plan var å ha en menighet bestående av disse 'ut-kalte', og de skulle utgjøre Hans kropp, som er vevd sammen med Hans guddommelige natur.
I en indvidualistisk tid som vår er det ikke lett å oppdage eller forstå menighetens betydning. Mange kristne er opptatt av hva de kan bety, hvilken rolle de spiller, mens Guds ord taler om menigheten som et hele, som Kristi kropp. Det finnes ingen 'meg og Jesus alene hjemme i stua' beskrevet i Det nye testamente.
(fortsettes)
Vi er utvalgt, forløst, gjenfødt og frelst, ikke for himmelen, men for menigheten! Menigheten er Guds mål. Menigheten er Guds formål. Menigheten er sentrum for Guds plan.
Efeserbrevet åpenbarer for oss Guds evige plan:
'Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet, etter Guds evige forsett, som han nå har fullført i Kristus Jesus, vår Herre.' (Ef 3,10-11)
Til sine disipler sier Jesus: 'Jeg vil bygge min menighet'. (Matt 16,18) Ordet 'menighet' kommer av det greske ordet 'ekklesia' som igjen kommer av ordet 'ek-kaleo', som betyr 'kalle ut fra'. Og når vi leser Det nye testamente ser vi at de som tilhører denne menigheten er de som responderer på Guds kall, gir sine liv til Jesus, og lar seg døpe på sin bekjennelse. Disse er de som er kalt ut av denne verden, til å leve et liv i tro og etterfølgelse, ikke for å bli lik denne verden, men for å bli likedannet med Kristus. Bli som Ham i denne verden!
Og før denne verdens begynnelse - i evigheten - hadde Gud menigheten i sin tanke. Hans plan var å ha en menighet bestående av disse 'ut-kalte', og de skulle utgjøre Hans kropp, som er vevd sammen med Hans guddommelige natur.
'Dere er Hans kropp' (1.Kor 12,27)Denne kroppen er Hans redskap til å uttrykke seg selv i denne verden, og menigheten er sentret for Guds evige plan. Det trengs åpenbaring for å se dette, for Bibelen beskriver menigheten som et mysterium. Inspirert av Guds hellige Ånd beskriver apostelen Paulus dette slik:
'... da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham'. (Ef 1,9-10)
I en indvidualistisk tid som vår er det ikke lett å oppdage eller forstå menighetens betydning. Mange kristne er opptatt av hva de kan bety, hvilken rolle de spiller, mens Guds ord taler om menigheten som et hele, som Kristi kropp. Det finnes ingen 'meg og Jesus alene hjemme i stua' beskrevet i Det nye testamente.
(fortsettes)
Etiketter:
ekklesia,
ekklesiologi,
forsamlingen,
Guds evige hensikt,
Kristi kropp,
Menigheten
Stanley Sjöberg med visdomsord om den pågående debatten om frikirkeligheten
Den svenske pinsenestoren, Stanley Sjöberg, kommer med noen visdomsord i forbindelse med den pågående debatten i vårt naboland, etter Ulf Ekmans uttalelser om bispeembetet. Som så ofte før treffer Stanley Sjöberg spikeren på hodet. Jeg merker meg hans ydmykhet når han sier han godt forstår de som søker seg til de historiske kirkene, på grunn av tilstanden i frikirkeligheten. Og jeg merker meg hans tro på husmenigheten. Men les selv!
Helgens kommentar med anledning av det som händer i Sveriges kyrkor just nu.
Jag lyssnade till den koptiske biskopen Fader Zacharias som fängslats, torterats, hotats i hemlandet Egypten och nu bor i USA som flykting. Han tillhör alltså den ortodoxa kyrkotraditionen och berättade om hur han upplevde dopet i den helige Ande på samma sätt som lärjungarna på Pingstdagen. För att predika om Jesus för muslimer, måste man ha den helige Andes kraft, förklarade han. Hans vittnesbörd beskrev hur en ortodox kyrkoledare närmat sig pingstväckelsen i teologi och erfarenhet!
Den karismatiska väckelsen inom den katolska kyrkan innebar att flera hundra tusen katoliker upplevde dopet i den helige Ande och fick därmed en förnyad kärlek till Jesus. Många katoliker är mer ”pingstvänner” än de som tillhör den numera etablerade Pingströrelsen.
För en tid sedan framträdde f.d. missionsförbundaren Sigfrid Deminger och menade att han ville lämna frikyrkans gemenskapsform och söka sig till Svenska Kyrkan som är förankrad i den lutherska reformationen. Sievert Öholm gav uttryck för en liknande inriktning. De hade tröttnat på estradörernas slarv, ytlighet och respektlöshet. Jag har djup förståelse för känslan av hemlöshet i en hel del av Frikyrko-Sverige. Förmodligen har de nu mött präster som är troende kristna.
Många lokala församlingar inom Svenska Kyrkan fungerar som troendeförsamlingar och har ofta en kyrkoherde som verkligen tar sin kallelse på fullt allvar. Det sker i motsats till Svenska Kyrkans biskopar, som gjort sig kända för att överge Bibeln som trons värdegrund. Jag skulle aldrig kunna tänka mig ett sådant steg!
Det andliga läget i Sverige är mycket splittrat och motsägelsefullt. På många platser pågår en andlig förnyelse. Men det finns också en ytlighet med religiös underhållning. Predikan har ersatts av en retorik utan förankring i Guds Ord. Det är stå-upp-komik, psykologi och mänsklig filosofi. Därför söker sig många till gudstjänster med liturgiska former och symboliska uttryck som inbjuder till stillhet inför Gud. Ikoner, sakramentalism, levande ljus, rökelse och korstecken formar stillhetens gudstjänst.
Pastor Ulf Ekman talade nyligen om behovet av biskopsämbetet. Hans ord kunde tolkas som ett erkännande av påvens betydelse och med biskopar för olika förgreningar. Det är viktigt att inte dra för snabba slutsatser av en sådan öppenhjärtlig och djärv tanke. Han ”ser” samma problem som Sigfrid Deminger uppmärksammade.
Påven Johannes Paulus och nuvarande påven Benedictus är fast grundade teologer i tron på Jesus och i försvaret av Guds Ord i motsats till liberalteologin.
Samtidigt är det min övertygelse att väckelserörelserna har räddat de historiska kyrkorna från korruption och kyrkoledarnas maktmissbruk genom historien. Reformationen under 1500-talet med Martin Luther och John Calvin innebar inte endast en separation från den katolska kyrkan, utan på sikt även en förändring inom den katolska kyrkan.
Den karismatiska väckelsen under 1970-talet påverkade hela den katolska kyrkan. Vid ett besök i Rom var jag med om gudstjänster med lovsång, tungomålstal, bön för sjuka och inbjudan till frälsning och upplevelsen av en andlig pånyttfödelse.
Kristendomen utmanas i vår tid av en aggressiv ateism, ett strategiskt ”anfallskrig” av Islams företrädare, en historiskt omfattande materialism, som både filosofisk företeelse i konflikt med teologin och i en nyliberal livsstil utan hänsyn till andliga värden.
Vid sidan av alla trender inom kyrkornas ledarskap finns en längtan hos många att mötas i enkelhet i bibelsamtal, bön och gemenskap. Jag tror att vi kommer att få en ny husförsamlingsrörelse som samlar grannar och vänner i mindre grupper. Det var så den andliga krisen genomkämpades i Sverige på 1800-talet och i Kina och i Sovjet på 1900-talet. Det är så kristendomen växer i Mellersta Österns nationer i all tysthet, med enorm kraft.
Många upplever en andlig hemlöshet i spretigheten. Ambitionen att auktoritärt vilja styra verksamheten skrämmer. Vi ser exempel på ledarskap som inte vill lyssna till församlingsfolkets vilja. Då blir alternativet mötesplatser i hem och privata former, som både vårdar det andliga livet och fungerar i evangeliserande syfte.
STANLEY SJÖBERG
Helgens kommentar med anledning av det som händer i Sveriges kyrkor just nu.
Jag lyssnade till den koptiske biskopen Fader Zacharias som fängslats, torterats, hotats i hemlandet Egypten och nu bor i USA som flykting. Han tillhör alltså den ortodoxa kyrkotraditionen och berättade om hur han upplevde dopet i den helige Ande på samma sätt som lärjungarna på Pingstdagen. För att predika om Jesus för muslimer, måste man ha den helige Andes kraft, förklarade han. Hans vittnesbörd beskrev hur en ortodox kyrkoledare närmat sig pingstväckelsen i teologi och erfarenhet!
Den karismatiska väckelsen inom den katolska kyrkan innebar att flera hundra tusen katoliker upplevde dopet i den helige Ande och fick därmed en förnyad kärlek till Jesus. Många katoliker är mer ”pingstvänner” än de som tillhör den numera etablerade Pingströrelsen.
För en tid sedan framträdde f.d. missionsförbundaren Sigfrid Deminger och menade att han ville lämna frikyrkans gemenskapsform och söka sig till Svenska Kyrkan som är förankrad i den lutherska reformationen. Sievert Öholm gav uttryck för en liknande inriktning. De hade tröttnat på estradörernas slarv, ytlighet och respektlöshet. Jag har djup förståelse för känslan av hemlöshet i en hel del av Frikyrko-Sverige. Förmodligen har de nu mött präster som är troende kristna.
Många lokala församlingar inom Svenska Kyrkan fungerar som troendeförsamlingar och har ofta en kyrkoherde som verkligen tar sin kallelse på fullt allvar. Det sker i motsats till Svenska Kyrkans biskopar, som gjort sig kända för att överge Bibeln som trons värdegrund. Jag skulle aldrig kunna tänka mig ett sådant steg!
Det andliga läget i Sverige är mycket splittrat och motsägelsefullt. På många platser pågår en andlig förnyelse. Men det finns också en ytlighet med religiös underhållning. Predikan har ersatts av en retorik utan förankring i Guds Ord. Det är stå-upp-komik, psykologi och mänsklig filosofi. Därför söker sig många till gudstjänster med liturgiska former och symboliska uttryck som inbjuder till stillhet inför Gud. Ikoner, sakramentalism, levande ljus, rökelse och korstecken formar stillhetens gudstjänst.
Pastor Ulf Ekman talade nyligen om behovet av biskopsämbetet. Hans ord kunde tolkas som ett erkännande av påvens betydelse och med biskopar för olika förgreningar. Det är viktigt att inte dra för snabba slutsatser av en sådan öppenhjärtlig och djärv tanke. Han ”ser” samma problem som Sigfrid Deminger uppmärksammade.
Påven Johannes Paulus och nuvarande påven Benedictus är fast grundade teologer i tron på Jesus och i försvaret av Guds Ord i motsats till liberalteologin.
Samtidigt är det min övertygelse att väckelserörelserna har räddat de historiska kyrkorna från korruption och kyrkoledarnas maktmissbruk genom historien. Reformationen under 1500-talet med Martin Luther och John Calvin innebar inte endast en separation från den katolska kyrkan, utan på sikt även en förändring inom den katolska kyrkan.
Den karismatiska väckelsen under 1970-talet påverkade hela den katolska kyrkan. Vid ett besök i Rom var jag med om gudstjänster med lovsång, tungomålstal, bön för sjuka och inbjudan till frälsning och upplevelsen av en andlig pånyttfödelse.
Kristendomen utmanas i vår tid av en aggressiv ateism, ett strategiskt ”anfallskrig” av Islams företrädare, en historiskt omfattande materialism, som både filosofisk företeelse i konflikt med teologin och i en nyliberal livsstil utan hänsyn till andliga värden.
Vid sidan av alla trender inom kyrkornas ledarskap finns en längtan hos många att mötas i enkelhet i bibelsamtal, bön och gemenskap. Jag tror att vi kommer att få en ny husförsamlingsrörelse som samlar grannar och vänner i mindre grupper. Det var så den andliga krisen genomkämpades i Sverige på 1800-talet och i Kina och i Sovjet på 1900-talet. Det är så kristendomen växer i Mellersta Österns nationer i all tysthet, med enorm kraft.
Många upplever en andlig hemlöshet i spretigheten. Ambitionen att auktoritärt vilja styra verksamheten skrämmer. Vi ser exempel på ledarskap som inte vill lyssna till församlingsfolkets vilja. Då blir alternativet mötesplatser i hem och privata former, som både vårdar det andliga livet och fungerar i evangeliserande syfte.
STANLEY SJÖBERG
Etiketter:
forsamlingen,
frikirkeligheten,
husmenighet,
Stanley Sjöberg,
Ulf Ekman,
økumenikk
Hvordan be for dine tenåringsbarn, dag for dag i en måned, del 2
Her fortsetter serien med konkrete bønneemner for våre ungdommer:
6. Beskyttelse mot uopprettelige feil
Barna og ungdommene våre vil gjøre feil, akkurat slik vi har gjort feil. La oss be om at de skal bli beskyttet mot ta avgjørelser som kan føre til uopprettelig skade for dem selv eller andre. La oss be om at de reiser seg igjen, hver gang de faller. I Ord 24,16 leser vi: 'Sju ganger kan den rettferdige falle og reise seg opp igjen, men de urettferdige snubler i det som er ondt'.
7. Evne til å være nøye med sine studier
La oss be for skolearbeidet de gjør, for hjemmeleksene, for evnen til å ta til seg det de leser, og for sunn dømmekraft. Ikke alt som står i de lærebøkene de bruker er av det gode. I 2.Tim 2,15 leser vi disse ordene: 'Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over...'
8. Sunn uavhengighet
Når barna våre blir mer uavhengige, i forberedelsene til den voksne tilværelsen, la oss be om en sunn uavhengighet, og at de ikke havner i et opprør. I Ord 17,11 leser vi dette: 'Den som er ond, søker bare opprør ...'
9. Beskyttelse fra ubibelsk standard
Dette er ofte et kritisk punkt. Alle fristelsene de står overfor gjør at det er lettere å gi etter og senke standarden som Guds ord setter for oss. Man velger kompromissets vei, kanskje for å unngå ubehageligheter eller fordi man er redd for å bli frosset ut eller mobbet. I 2.Tim 2,22 leser vi: 'Legg ungdommens begjær bak deg og jag etter rettferd, troskap, kjærlighet og fred, sammen med andre som kaller på Herren av et rent hjerte'.
(fortsettes)
6. Beskyttelse mot uopprettelige feil
Barna og ungdommene våre vil gjøre feil, akkurat slik vi har gjort feil. La oss be om at de skal bli beskyttet mot ta avgjørelser som kan føre til uopprettelig skade for dem selv eller andre. La oss be om at de reiser seg igjen, hver gang de faller. I Ord 24,16 leser vi: 'Sju ganger kan den rettferdige falle og reise seg opp igjen, men de urettferdige snubler i det som er ondt'.
7. Evne til å være nøye med sine studier
La oss be for skolearbeidet de gjør, for hjemmeleksene, for evnen til å ta til seg det de leser, og for sunn dømmekraft. Ikke alt som står i de lærebøkene de bruker er av det gode. I 2.Tim 2,15 leser vi disse ordene: 'Sett alt inn på å stå din prøve overfor Gud! Vær en arbeider som ikke har noe å skamme seg over...'
8. Sunn uavhengighet
Når barna våre blir mer uavhengige, i forberedelsene til den voksne tilværelsen, la oss be om en sunn uavhengighet, og at de ikke havner i et opprør. I Ord 17,11 leser vi dette: 'Den som er ond, søker bare opprør ...'
9. Beskyttelse fra ubibelsk standard
Dette er ofte et kritisk punkt. Alle fristelsene de står overfor gjør at det er lettere å gi etter og senke standarden som Guds ord setter for oss. Man velger kompromissets vei, kanskje for å unngå ubehageligheter eller fordi man er redd for å bli frosset ut eller mobbet. I 2.Tim 2,22 leser vi: 'Legg ungdommens begjær bak deg og jag etter rettferd, troskap, kjærlighet og fred, sammen med andre som kaller på Herren av et rent hjerte'.
(fortsettes)
Abonner på:
Innlegg (Atom)

















