Bønn og profetiske proklamasjoner årsaken til Berlinmurens og Sovjetunionens fall, del 1

Her følger utdrag av talen jeg holdt fredag i forrige uke i Pinsekirken på Kongsvinger, i regi av Glåmdalen Israelsforening:


I kveld vil jeg ta dere med tilbake i historien. Ikke så veldig langt forresten, vi skal bare snu historiens blader tilbake til 1989. Jeg vil tale til dere om hvordan Gud virker i historien, som svar på de troendes bønner. Jeg håper jeg ved Guds hjelp skal dra teppet litt til side, slik at vi kan se litt inn i den åndelige virkeligheten. Apostelen Paulus skriver i 2.Kor 5,18: «i det vi ikke retter blikket på de synlige ting, men på de usynlige. For de synlige ting er forgjengelige. Men de usynlige er evige.» Og til forsamlingen i Efesos skriver han: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.»

Vi skal åpne vår Bibel i kveld og lese Salme 2, som er en profetisk salme.

Salme 2 kunne jo ha stått som en overskrift over vår egen tid. Det er jo veldige ting som har skjedd med vår verden i det 20 århundre, og enda mer står vi foran i det 21, som vi så vidt har begynt på. Tenk bare hva mange av de som sitter her har vært vitne til av dramatiske begivenheter. For å holde oss til Israel, så skjer det forunderlige at Israel får sitt land tilbake i 1948, og Jerusalem kommer å jødenes hender i forbindelse med seksdagerskrigen.

For 18 år siden, torsdag den 9. november skjer det få trodde ville være mulig. Mens verden sitter klistret foran TV-skjermene følger vi dramaet som utspiller seg i Øst-Tyskland. Det er bare Dagbladet her hjemme på berget som tar grundig feil av det som skjer denne dagen. På sin førsteside står det med store krigstyper: Barnepsykolog Magne Raundalen: La barna banne! Alle andre har skjønt at det skrives verdenshistorie disse dagene. På TV-bildene ser vi unge mennesker med store slegger som gyver løs på Berlinmuren. Følelsene får fritt spillerom når den 12 fot høye muren som har skilt Øst- og Vest-Tyskland fra hverandre, og som har omgjort Øst-Berlin til et eneste stort fengsel, i 28 år, står for fall.

De dramatiske scenene som utspiller seg denne dagen 9.november 1989, skjer bare en måned etter at Øst-Tyskland hadde feiret sitt 40 års jubileum som egen nasjon. Nyhetsmedier fra hele verden viser bilder av feirende tyskere som fjerner stein for stein av den 103 mil lange Berlin-muren, mens grensevaktene knapt nok løfter øyenbrynene. Noen måneder før ville en hver som hadde prøvd seg på noe lignende blitt skutt på stedet. Det tok 12 år å bygge denne muren, på de årene hadde 2,7 millioner menensker flyktet til Vest-Tyskland.

Berlin-murens fall symboliserte noe langt større enn foreningen mellom Øst- og Vest-Tyskland. Berlin-murens fall signaliserte selve sovjetkommunismens fall. Som dominobrikker kunne vi må se sovjetsoldater trekke seg tilbake fra det ene stedet etter det andre. Og så – omtrent to år senere – trådte Sovjetunionens leder, Mikhail Gorbatshov til side, og det mektige Samveldet av Sosialistiiske Sovjetrepublikker, eksisterte ikke lenger!Hva var de bakenforliggende årsakene til at dette skjedde? Hva vet vi idag, som vi ikke visste så mye om den gangen?

Du husker sikkert beretningen fra Josvas bok, om Jerikos murer?

På en måte var murene rundt Jeriko enda mer formidable enn Berlinmuren. Seks hestevogner kunne rides ved siden av hverandre, og likevel komme inn gjennom byporten. Murene rundt Jeriko var designet ikke for å holde ubevæpnede mennesker innelåst. De var laget for å holde den sterkeste hær av mennesker ute. Likevel falt Jerikos murer som et korthus. Det skjedde på grunn av en profetisk handling og bønn. Det samme skjedde med Berlinmuren.

Det faktum at Berlinmuren falt var bare den modne frukten av begivenheter som hadde pågått bakenfor de fysiske grensene av det engang så fryktede Jernteppet, som Øst-Tyskland var en del av. Det er min overbevisning at Berlinmmuren kollapset fordi de demoniske maktene som holdt den oppe, ble drevet bort.

Det er noen viktige faktorer som vi skal se litt nærmere på:

I 1980 gikk noen gudsfryktige mennesker sammen og etablerte Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem, etter et kall fra Gud. Påsken samme år arrangerer ambassaden sin første av mange bønneaksjoner som ble kalt «Mordecai Outcry», hvor de satte søkelyset på den ytterst vanskelige situasjonen til de russiske jødene.

Som resultatet av denne aksjonen begynner Gud å kalle og lede små grupper av bønne-kommandoer, som reiser inn i Russland og begynner å bombardere landet med bønn fra ulike hold. Internasjonale forbønnsledere som Kjell Sjøberg, Johannes Facius, Steve Lightle og Gustav Scheller kalte sammen til en bønnekonferanse i Jerusalem. Deltagerne bad for Israel og for at at jødene i Russland skulle settes fri. I forbindelse med denne bønnekonferansen kalte Gud Steve Lightle, Johannes Facius og to andre forbedere til en spesiell bønnereise til Sovjetunionen. En måned etter at Sovjet hadde fått sin nye leder, Mikhail Gorbatsov, var teamet på plass. Deres mandat var Jes 62,10:

«Dra gjennom, dra gjennom portene! Rydd vei for folket! Bygg opp, bygg opp hovedveien! Rens bort steinene, reis banneret for folkene!»

Teamet skulle bokstavelig dra gjennom portene i Sovjetunionen og forberede veien for Exodus. De besøkte mange jødiske sentra, og alle disse stedene fant de gigantiske Lenin-statuer, som de marsjerte rundt, og proklamerte at avgudene skulle falle. Samtidig forsøkte de å finne veier som kunne brukes til å transportere jødene ut av Russland. De bad om at Gud skulle åpne en kongsvei som gjorde at jødene raskt kunne komme seg ut, når Gud åpnet dørene.

Teamet dro til Odessa, selve hovedhavnen i Ukraina, ja for hele det veldige Sovjetunionen dengangen. Der finnes det en stor trapp, og denne gikk de opp og ned, mens de bad i tunger. Det alltid nærværende russiske sikkerhetspolitiet, KGB, fulgte med dem for å forsøke å snappe opp hva disse fire forbederne gikk og snakket om!Noen år senere kunne de første skipslastene med jøder seile nettopp fra denne havnen til Haifa, og jødene som dro, gikk de samme trappetrinnene som disse fire forbederne hadde gått opp og ned mange ganger den dagen de var der. De fire forbederne hadde utført en profetisk handling, lik den jødene gjorde da de marsjerte utenfor Jerikos murer.

Billedtekst: Hver eneste bil som forlot Øst-Tyskland ble hilst velkommen i vest.

(fortsettes)

Den nye åndelige Kalmar-unionen

13. oktober i år ble den nye åndelige Kalmar-unionen etablert. Det skjedde da 42 forbedere var samlet på Kalmar slott (bildet) i Sverige. Forbederne kom fra Danmark, Norge, Sverige, Færøyene og Tyskland. I forbindelse med møtet, hvor man i enhet feiret nattverd, ble følgende proklamert:

"Allmektige Gud Fader. Vi kommer inn for Ditt åsyn som et folk, som en menighet, som Kristi brud og proklamerer denne nye Åndens enhet mellom våre nordiske land. Som en stadfestelse på denne nye Åndens union og enhet utbringer vi et trefoldig Amen, Amen, Amen!"

Et dokument ble så undertegnet av de 42 forbederne. Dette lyder slik:

Nordens åndelige enhet

Den nye Kalmarunion

Vi tror at Herren på en ny måte vil samle Guds på-nytt-fødte barn i de nordiske land til en enhet i Jesu navn. Danmark, Finland, Færøyene, Island, Norge, Sverige og Åland, har alle korsets tegn i deres flagg. Vi tror at Gud har en plan for det enkelte menneske, for det enkelte land og for Norden som en helhet. Vår hellige Gud vil bygge sitt tempel av levende steiner til Herrens ære. Ved å lyde Helligånden i det profetiske ord, vil vi i denne union tre fram for Guds åsyn for fullt ut å tjene Hans formål i våre egne land, videre til jordens ende og tilbake til Jerusalem, den store kongens by, Israels evige hovedstad. I den åndelige verden har vi i dag stadfestet denne nye union mellom våre land. Vi bøyer oss under korsets tegn i takknemlighet til Jesus for hva Han har gjort og gjør og vil gjøre for Sin brud, og proklamerer en ny Åndens enhet mellom de nordiske land. All ære til Israels Gud, den treenige, Faderen, Sønnen og Helligånden.

1.Kong 18,30-39 og Joh 11,40

Undertegnet de 42 forbederne.

Jeg gleder meg veldig over denne initiativet, som jeg tror er Gud villet. Vi ser allerede tegn på den større åndelig enhet mellom bibeltro kristne i hele Norden. Dette vil kunne forsterke bønneinnsatsen for våre nordiske land. Det er all god grunn til å takke Gud for denne samlingen på Kalmar slott.

Nordisk bønnekonferanse i Tyskland i 2008

29.-30 august 2008 arrangeres en bønnekonferanse for hele Norden i Eckernförde, Tyskland. Det er profetisk at vi samles i nærheten av Nordens største handelsby i vikingetiden, Hedeby og stedet der Ansgar, Nordens apostel grunnla en kirke i 848.

Europas bedehus kommer til å engasjere seg i denne bønnekonferansen, og vi vil gjerne oppmuntre norske forbedere til å sette av disse to dagene til å møtes med forbedere fra hele Norden og Europa. Vi kommer tilbake med mere informasjon når denne foreligger. Men sett av datoen allerede! Du må gjerne ta kontakt med oss for nærmere informasjon. Blir vi mange nok kunne det kanskje tenkes en felles bussreise.

Desperat etter Guds nærvær

14. oktober fortalte jeg her på bloggen om Bedehus Europa og den nasjonale bønnekonferansen i Danmark i januar neste år. Jeg er sammen med Rhonda Hughey (bildet) hovedtaler ved denne konferansen. Rhonda Hughey er vokst opp i Minnesota, hennes oldemor kom fra Danmark. Et møte med vekkelsen i Argentina, forandret hennes kristenliv totalt. Her erfarte hun Guds nærvær. "Når Gud er tett på, oppleves alt annet mindre viktig," sier hun i et intervju med den danske avisen Udfordringen i januar i fjor. Da hun vendte tilbake til USA holdt hun på å dø av kjedsomhet og desperasjon, forteller hun i dette intervjuet. "Selv gode evangeliske kirker med troende prester, synes mer opptatt av seg selv enn av Jesus. Og Guds nærvær var erstattet av aktiviteter og religiøsitet." I dag er Rhonda Hughey knyttet til George Otis sitt "Transformation" arbeide. Otis er mannen bak de to filmene som viser samfunn som i dag er totalt forvandlet av evangeliets makt. Rhonda Hughey forteller at mer enn 700 samfunnsgrupper har opplevd overnaturlig forvandling, når Guds nærvær har feiet igjennom som en flod. "Vi har aldri før opplevd Guds nåde og kraft velte fram på samme måte, som vi opplever det idag. Vi lever på det mest spennende tidspunkt i historien," sier Rhonda Hughey til Udfordringen og legger til: "Transformasjon av en by er en del av hensikten med Guds frelse og det profetiske løfte, som komme fra Guds hjerte. Reisen begynner når en forenet kirke i et samfunn begynner å vandre i riktig identitet som Kristi kropp og brud. Når den får ny åndelig autoritet. Når den vender seg fra sine onde handlinger og påvirker samfunnet. Når kirken erkjenner at den har til formål å transformere. Det vi kaller transformasjon er en tilbakevending til det Gud opprinnelig, hadde til hensikt, og det Jesus lærte oss å be om - at Hans kongerike må komme til jorden, som det er i himmelen. Transformasjon er nødvendig på grunn av den brutthet og fordervelse som har herjet byene, som følge av syndens og fiendens (djevelens) innflytelse. Jesus lengter etter å bringe helbredelse til det enkelte menneske såvel som til hele byer." Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg veldig til bønnekonferansen i Danmark.

Engler og demoner, del 3

Til forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus: "... forat ikke Satan skulle overliste oss. For hva han har i sinne, er vi ikke uvitende om." (2.Kor 2,11)

Guds mesterplan var enkel, og er det fremdeles. Gud ønsker å reise opp sønner og døtre, som Han ønsker å ha fellesskap med gjennom hele evigheten. Før Han skapte mennesket, skapte Han englene. Men vi leser intet sted at de er skapt i Guds bilde, slik mennesket er. Vi finner heller ikke noe eksempel fra Skriften, om at falne engler, har kommet tilbake og blitt en del av Guds englehær, på grunn av nåde, slik mennesker som er falt kan reises opp igjen.

Allerede på Bibelens første blader møter vi den onde. Hvor kommer han fra? Ulike ord fra Bibelens profetiske skrifter, viser oss at han som bærer navnet satan, engang var en prektig, lysende englefyrste. Profetene Jesaja og Esekiel har skrevet om denne "strålende stjerne", "morgenrødens sønn", og den "salvede kjerub" med "dekkende vinger" (se Jes 14,12 og Esek 28,12 flg) Det er vel ikke for ingenting han også bærer navnet Lucifer, lysbæreren. Man antar at han var en av de mektigste av alle englene, kan hende den første som ble skapt, og er altså den eldste av de såkalte "Guds sønner".


Ut fra de to skriftstedene jeg har henvist til, hos Jesaja og Esekiel, forstår vi at denne "lysets sønn" må ha hatt en makt og storhet som det ikke er mulig for oss å forestille oss. "Som Guds lysbærer skal han ha framstilt og utstrålt Guds fylde av herlighet og skjønnhet og vært Guds glede og storhet. Han - den mektigste blant englene - skal også hatt den største myndighet: Gud skal ha betrodd ham den betydeligste og skjønneste del av sitt skaperverk på grunn av hans storhet og erkjennelse av Gud. Han bar jo også i seg fylden av liv fra Gud og gløden fra Herren gjennomstrømmet ham. Han skal ha sittet på englenes høyeste trone og tilhørt Guds råd." (M.Basilea Schlink: Engler og demoner. Nomi forlag 1973, side 8-9)

Men så kommer tiden da fallet blant englene skjer. Den første blant englene gripes av stolthet og ærgjerrighet. I følge Jesaja sier han: "Jeg vil gjøre meg lik den Høyeste." Det er interessant i denne sammenhengen å merke seg to skriftsteder. Det ene er Joh 8,44 hvor Jesus har dette å si om djevelen: "Han (djevelen) var en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten, fordi det er ingen sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far." Det andre er det Judas skriver: "Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig ..." (Jud v.6)Hvordan dette fallet skjedde, sier ikke Bibelen noe om. Den antyder det bare. Men det finnes et legende materiale. I en av dem heter det:

Da Herren kunngjorde englene sin plan om å skape mennesket og la det leve i Lucifers område på jorden, ble Lucifers situasjon forandret. Gud skapte nye vesener, mennesker i sitt bilde, en annen skapning, som skulle leve på jorden i hans område. Disse vesenene skulle være likeberettiget med englene i forhold til Gud. Disse tankene kunne ikke Lucifer holde ut. Han ville være mer enn mennesket. Han ville være herre over menneskene i det området som var han betrodd. Lucifer ville bare anerkjenne menneskene som underordnede treller. Etter hans plan skulle de være underdanige og lydige mot ham alene og skulle bare bli straffet av ham. Nå viste Herren ham til rette: 'Det ene er skapt somd et andre og skaperen underlagt. Menneskene er blitt barnekår hos Gud.' Ved disse ord fra Herren ble Lucifer formørket. Gud advarte ham: 'Stoltheten vil forføre deg, døden gjøre sitt inntog på jorden!' Men det var alt for sent, og Lucifer svarte: 'Jeg vil kjempe mot deg til døden, for å erobre det guddommelige liv for meg selv!' Og han trådte fram for Guds sønn med hele sin makt og med alle sine tilhengere. Gud tidde - det første mørke falt over englene og skapningen. Ingen engel kjente igjen den andre, Gud selv var skjult, enhver måtte bestå den store prøven for seg selv. Mørket tetnet til, men uroen ble større. Et svelg kom til syne: Lucifer ropte nå, og hans stemme tvang hans tilhengere til å rope med: 'Jeg er den jeg er!' Men Gud tidde fremdeles. Da lød en stemme: ydmyk, den fast fra en i englekoret: 'Gud er. Hvem er som Gud!' Der oppsto to leire. Avgjørelsen var tatt, for Gud eller imot Gud. Styrkene støtte sammen i stum kamp. Gud talte fra den mørke skyen til begge leirene: 'Fra nå av skal det være kamp mellom skapningene, mellom lys og mørke, kjærlighet og hat, ydmykhet og hovmod. Hvem kjemper mot Lucifer?' Det var et rop som varte ved gjennom tidene og som angår oss idag! Igjen sa den ydmyke, faste stemmen: 'Den som du vil, Herre!' Gud ropte engelen til seg, det var Mikael, fra en av de laveste englekorene. 'Hva får deg til å snakke slik?' 'Herre, din storhet og min ringhet.' Da sa Herren: 'Fordi du er liten i egne øyne skal du alene føre kampen med støtte bare fra meg.' Og Guds ringe tjener lot seg bære av Guds kraft. Han var rustet med det urokkelige troens skjold som heter 'Gud er' og væpnet med den nidkjære, brennende kjærlighetens sverd som sier: 'Hvem er som Gud!' Slik styrtet Lucifer. den stolteste., sterkeste og først skapte ned i dypet i en veldig kamp. Han kastet Lucifer med alle hans tilhengere bort fra Guds nærhet. (M.Basilea Schlink: Engler og demoner, side 10-12)

(fortsettes)

Engler og demoner, del 2

Guds ord understreker at den kampen vi kjemper, ikke er en kamp mot mennesker. Kampen er en kamp mot "maktene, mot myndighetene. mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) Dette ordet er interessant ut fra flere forhold. Det viser oss at det ikke bare er blant englene at det finnes et hierarki, men det finnes også blant de onde åndene. Her snakkes det både om makter, myndigheter og verdensherskere. Det andre jeg merker meg er at apostelen omtaler den tiden vi lever i, som "tidsalders mørke." Det tredje jeg legger merke til er bruken av ordet "himmelrommet". Et annet sted er djevelen omtalt som "fyrsten over luftens makt." (Ef 2,2) Her ser vi igjen at det tales om ånde-fyrster. Dette er demoner med spesiell makt og innflytelse, og det er flere ting som tyder på at disse demonene har territorial innflytelse. Det ser vi hos profeten Daniel hvor det tales om både "fyrsten over Persias kongerike" og "fyrsten over Grekenland." (Se Dan 10,13 og v.19) Jeg tror det finnes "morderånder". Vi kan se dette gjennom historien, hvor en kan følge disse morderåndenes herjinger. Vi har sett det ved massedrapene av jødene, Pol Pots skrekkregime, Stalins utrenskninger, massakrene i Srebrenitsa, i enkelte muslimske land. Bare for å nevne noen eksempler. Enkelte ting åpner dørene for demonisk aktivitet, og enkelte ting fører mer demonisk aktivitet med seg enn andre ting. Vi skal i kommende artikler se nærmere på dette.

(fortsettes)

Engler og demoner, del 1

Jeg vet at med denne nye artikkelserien vil berøre et kontroversielt emne. Men jeg kommer ikke utenom. Apostelen Paulus taler profetisk, inspirert av Den Hellige Ånd, om tiden før Jesus kommer igjen. "Ånden sier utrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." Det snakkes ikke mye om onde ånder lenger, men det er ingen tvil om at de eksisterer. Og det er heller ingen som helst tvil om at de er virksomme. Svært virksomme. De er kunstnere når det kommer til forførelsens kunst. Apostelen samler de eldste i forsamlingen i Efesos, og formaner dem: "For dette vet jeg: Etter min bortgang skal glupske ulver komme inn blant dere, og de vil ikke spare flokken. Også blant dere selv skal det stå fram menn som fører falsk tale for å dra disiplene etter seg selv. Vær derfor våkne..." (Apgj 20,29-31a) Jeg tror at Kristi menighet i dag er utsatt for et demonisk angrep i en størrelsesorden vi ikke har forstått. Jeg vil begrunne dette etter hvert i denne artikkelserien. I denne første artikkelen vil jeg bare nevne noe "forbønnsgeneralen" Kjell Sjöberg opplevde mens han var pastor for en menighet i Sverige.

Det er broren, Bengt Sjöberg, som forteller om dette i boken: "Guds bönegeneral": "Det siste året i Järfälla opplevde Kjell veldig tungt. Forsamlingens offerliv hadde gått nedover og Kjell anklaget seg selv for dette. Han tok det altfor personlig og det blokkerte hans sinn. Samtidig oppsto det sjelesorgstilfeller, der blant annet ekteskap ikke gikk ann å redde. Kjell sørget over situasjonen og han kjente seg ensom i sin oppfatning om at de som var skilt ikke skulle gifte seg igjen. Han så hvordan forsamlingen mer og mer begynte å ligne samfunnet omkring. Kjell opplevde hvordan onde åndsmakter hadde fått grep om forsamlingen. Han anklaget seg selv for at han ikke tilrekkelig hadde våket over den..."

Dette eksemplet er hentet fra en menighet. I endens tid, dn tid vi opplever nå, ser vi at angrepet fra den onde intensiveres. Et av djevelens fremste knep er å få oss til å tro at demoner ikke lenger eksisterer -men Bibelen viser at demonenes, de falne englers verden, er en fryktelig virkelighet. Vi må regne med denne virkelighet for at vi ikke intetanende skal komme i deres kvelende makt.

(fortsettes)

Nysnø, Sverige og Israel

Når jeg ser ut av vinduet i dag morges, så kommer en strofe fra et dikt av Tarjei Vesaas imot meg:

Snø og granskog
Tale om heimsleg -snø og granskog er heimsleg.

Frå første stund er det vårt. Før nokon har fortalt det, at det er snø og granskog, har det plass i oss -og sidan er det der heile heile tida.

Meterdjup fonnkring mørke tre- det er for oss! Innblanda i vår eigen ande. Heile heile tida, om ingen ser det, har vi snø og granskog med.

Ja lia med snøen, og tre ved treså langt ein ser, kvar vi er vender vi mot det.
Og har i oss ein lovnadom å koma heim. Koma heim, gå borti der, bøye greiner,- og kjenne så det fer i ein kva det er å vera der ein høyrer til.

Heile heile tida, til det er sløkti våre innlandshjarte.

Her har snøen virkelig lavet ned i natt. Tung, våt snø. I går var min gode venn, Odd Elvesveen og jeg en aldri så liten førjulstur i Sverige. På kvelden skulle jeg tale i Pinsekirken i Kongsvinger, etter en invitasjon fra Glåmdalen Israelsforening. I min tale la jeg vekt på de mange under Gud gjorde som svar på bønn, da Berlinmuren falt og Sovjetunionen kollapset. Dette banet veien for at jødene kunne komme ut av Russland, og reise tilbake til Israel. Det er første gangen jeg har talt over akkurat dette emnet. Over en tid har jeg samlet informasjon om de ulike bønneaksjonene som ble i verksatt, både fra Steve Lightle, Kjell Sjöberg, Johannes Facius, og Tom Hess. Det er veldig spennende å se hvordan forbønn og profetiske handlinger fikk så avgjørende betydning i dette moderne exodus som jødenes tilbakevending fra Nord til Israel er. Jeg kommer sikkert tilbake til dette på bloggen senere.

Hos Jesaja finner vi denne herlige sammenligningen med snø:

Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Og de er røde som purpur, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18)

Det ene, evige tema

"Når vi skuer alt ut fra Hans evige synsvinkel, forsvinner vår nærsynthet," skriver DeVern F. Fromke i boken: Guds evige hensikt, og legger til: "Vi begynner å sette pris på hvordan alt Gud gjør er fullkomment innebefattet i Hans helhetsplan."

Apostelen Paulus avdekker Guds mysterium for oss i Efeserbrevet:
"Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far! Han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i den himmelske verden i Kristus, slik som Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige framfor Ham i kjærlighet. " (Ef 1,3-4)

Det er blitt stort for meg - for å bruke dette litt forslitte uttrykket - at det var vår himmelske Fars hensikt at Adam ikke bare skulle få del i Hans avbilde og likhet, men også dele selve Hans liv, ånd, natur og sinn. Ved å få del i disse ting kunne Adam av egen fri vilje innvie seg til den guddommelige plan, og det kall han var utvalgt til av Gud i begynnelsen. På denne måten kunne han ha blitt det herlige middel til å åpenbare en evige Far, slik den Herre Jesus ble, da Han i tidens fylde kom for å åpenbare denne herlighet. Uten å avdekke Guds farshjerte finnes det ikke noen endegyldig måte å leve på. Det ville heller ikke finnes noen måte vi kunne måle hva som virkelig er den evige hensikt. Hvorfor skapte Han? Hvorfor sørger Han for sine? Hvorfor styrer Han? Hvorfor utvalgte Han oss i evighetens morgen? Det er bare når vi begynner å leve i det evige, dele Hans fullstendige hengivelse og få del i Hans evige plan at vi kan fatte de endelige og evige dimensjonene i livet.

Hva er det rette utgangspunktet?

Av og til, ganske ofte for å være ærlig, blir den menneskelige historie utlagt med syndefallet som selve utgangspunktet. Man skulle tro ut fra dette synet at mennesket bare fremsto på tidens scene forat det skulle bli frelst. Ut fra dette ståstedet blir forløsningen det altoverskyggende tema. Så er det de som tar utgangspunkt i 1.Mos 1,28 hvor det står at mennesket skal være "fruktbare og bli mange" og skal legge jorden under seg. Med dette som utgangspunkt fortolker man så all historie med hovedvekten på at mennesket skal herske, og legge jorden under seg. Ikke unaturlig med et slikt utgangspunkt vektlegger man Guds rike med mennesket som hersker som det sentrale tema. Vi har sett dette tydelig i visse trosmenighets-sammenhenger.

Så har vi de som vil vektlegge at utgangspunktet er at Gud er Skaperen, og dermed vil man legge vekt på Guds plan og hensikt. Dette er jo et Gudssentrert utgangspunkt, men det gir oss likevel ikke det fulle svar på hensikten med skaperverket.

Jeg tror apostelen Paulus med en setning gir oss det rette utgangspunktet! Han tar nemlig utgangspunkt helt tilbake i Den evige Faders hjerte før jordens grunnvoll ble lagt. Paulus legger ikke vekt på Guds mangfoldige gjerninger eller på noen av Hans vidunderlige egenskaper. Nei, Paulus begynner med Faderen, hvem Han egentlig er. Paulus er opptatt av Guds sanne fadersinn. Fra dette utgangspunktet, i det vi ser alt gjennom Faderens øyne, får vi se alt Faderen har planlagt som sin endelige hensikt eller Hans evige mål.

"Hvordan skal vi kunne gjøre det klart at det finnes en evig hensikt hos Faderen som aldri er blitt påvirket av tiden," spør DeVern F. Fromke og svarer med Ef 1,4: "slik som Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt.." Til dette skriver DeVern F. Fromke: "Her møter vio noe som beveger seg på det evige plan - noe som slett ikke lar seg påvirke hverken av synd eller tid. Det er noe Faderen allerede har sett som fullbyrdet. Videre må vi få øynene opp for på hvilken måte Den evige Sønnen er knyttet til Faderens evige hensikt. Vi har vært så tilbøyelige til å forbinde Jesus med den forløsende virksomhet at vi neppe har verdsatt Hans forhold til evigheten og Faderens hensikt."

DeVern F. Fromke utfordrer oss skikkelig når han skriver:

"Kanskje vi kan bringe Den evige Kristus inn i en riktig referanseramme ved å spørre: Hvis mennesket aldri hadde syndet, ville da alle ting blitt samlet til ett i Kristus? (Ef 1,10). Om mennesket aldri hadde syndet, hadde likevel Guds plan for alle vært å være "i Kristus"? Hvis mennesket aldri hadde syndet, ville da Kristus ha blitt inkarnert i den menneskelige familie? Det virker innlysende, ut fra hva Paulus skriver i Efeserbrevet, mens han beveger seg på de evige plan, at Faderen hadde planlagt at Hans Sønn skulle være et middel til fullendelse, ikke fordi synden kom inn, men også om synden aldri var kommet inn. Legg merke til disse utsagnene:

vers 3: Velsignet oss i Kristus. v.4: utvalgt oss i Ham før verdens grunnvoll. v.5: forut bestemt oss til å få barnekår. v.6: gav oss i den elskede. v.10: samle alt til ett i Kristus.

Vi må slutte å fortolke Guds hensikt og plan i lys av fallet. Dette vi ser i Efeserbrevet, er hva Faderen hadde til hensikt å virkeliggjøre i Sin Sønn, og det er aldri blitt påvirket verken av synden, fallet eller tiden. Det var denne planen, som tidligere hadde vært en hemmelighet, apostelen Paulus nå avslørte. Faderen planla at Hans Sønn skulle ha et Legeme som skulle uttrykke Hans liv - HAM SELV - i verden nå, og det for all skapningen i de kommende tidsaldre."

Blant venner

I går kveld hadde jeg det store privilegiet å møte noen av mine gamle venner fra det fellesskapet vi engang tilhørte, som dengang gikk under navnet "Kristne i Gjøvik." Jeg delte med dem noen tanker om "bønnens hvile". Det var godt å se igjen mennesker jeg har delt så mye med, i 10 rike år. Jeg har fortsatt ganske god kontakt med de fleste av dem, men det var første gangen på alle disse årene som har gått siden vi gikk hver våre veier, at jeg var tilbake, denne gangen som "taler". Vi hadde en god kveld sammen, hvor vi spiste, ba sammen og hvor jeg delte fra Guds ord og mitt eget liv. Forhåpentligvis blir det ikke siste gangen vi møtes, på denne måten. Lørdag skal jeg feire 60 års dagen til en av mine aller beste venner. Han er nå bosatt på den andre siden av Mjøsa, hvor han frem til for ganske nylig arbeidet som lege. Samme dag fyller en annen god venn, 50 år. Så denne uka har jeg og får jeg anledning til å være sammen med mange venner. Det kjennes godt.

Bildet er forøvrig tatt rett på nedsiden av vårt hus. Utsikten er det ikke noe å si på! Her har den første snøen falt, og lagt seg.

Menneskesentrert eller Gudssentrert?

"Når menighetens virke er menneskesentrert, begynner med mennesket, dreier seg om menneskets behov og velferd, og bare søker det som er til menneskets fordel, da har vi galt tyngdepunkt. Hvor meget enn Gud måtte ha gjort for mennesket og i det så er mennesket likevel ute av kurs inntil dets dypeste og mest grunnleggende behov blir møtt. Og det største av alle menneskelige behov er en gang for alle å kunne bevege seg bort fra et livssyn som kretser om selvet til et livssyn med Gud i sentrum."

Ordene tilhører DeVern F. Fromke (bildet), mannen som skrev "Guds evige hensikt", som jeg omtalte på bloggen i går. Og de er radikale. Om vi bare hadde grepet det som ligger denne bibellæreren på hjertet. Det ville riktignok snu mye av vårt tankegods på hodet, og riste oss løs fra tilvante forestillinger som ikke er bibelske, men det er kanskje det vi trenger. Hør bare:

"Så lenge de troende lever i tiden og bare kretser om det som er til deres egen fordel, vil vår forkynnelse og tjeneste være menneskesentrert i stedet for Gudssentrert. Rettet mot forløsningen og riket, i stedet for Guds evige hensikt, opptatt med den himmel og den herlighet som venter mennesket i stedet for Guds evige tilfredstillelse, herlighet og ære. Guds kall var et kall til metanoia. Dette greske ordet betyr omvendelse, å vende seg fra synd, fra det gamle livet med dets kurs og interesser. Men det betyr enda mer et kall til fullstendig forvandling i sinn, en ny måte å se tingene på. Sann omvendelse må derfor aldri stanse før vi har fått den rette innstilling: helt å leve for å oppfylle det Gud hadde tenkt fra evighet av. Til slutt er det helt nødvendig for oss å se hvordan alt som Den evige Fader har ønsket og planlagt for seg selv, blir nøkkelen til forståelse av hva Han egentlig vil gjøre:

1) For sin elskede Sønn
2) For mennesket
3) Ved korset
4) I denne tidsalder
5) I de kommende tidsaldre."

DeVern F. Fromke mener det er avgjørende viktig at vi forstår tre fundamentale ting:

1) Vi trenger en åpenbaring av Faderen. Først og fremst hvem Han er, hva Han ønsker, planlegger og har til hensikt. Det er selve vårt utgangspunkt.
2) Vi trenger å forstå at Gud vil gjenopprettelse av alle ting, slik at de kan oppfylle Guds evige hensikt. Vi trenger å betrakte helheten i Guds plan fremfor deler av den.
3) Vi trenger å se virkeliggjørelsen av alt Gud opprinnelig planla.

Paulus oppsummerer alt dette i ordene fra Rom 11,36: "For av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting. Han være æren i all evighet."

DeVern F. Fromke sier:
"Alle ting er av Gud. Dette innebærer noe mer enn at det kommer fra Gud. Som et speilbilde kan sies å være en gjengivelse av originalen, slik kan en si at alle ting er av Gud. Alle ting er ved Gud. Alt opprettholdes ved Hans stadige og mektige åndepust. I Ham lever vi og beveger vi oss, ja, det er alene Han som skal ha æren for at vi i det hele tatt er til. Alle ting er til Gud. Alt finner sin endelige hensikt og sitt mål i Gud."

Nødvendigheten av det rette sentrum

Boken "Guds evige hensikt" av DeVern F. Fromke (bildet), som jeg leste første gang i 1975, bare tre år etter at jeg hadde blitt en kristen, har satt dype spor i meg. I årene som har fulgt siden da, har jeg ved ulike faser av mitt liv, tatt den fram igjen. Jeg er inne i en slik fase nå.

DeVern F. Fromke's lidenskap er at vi må forstå Guds egentlige hensikt. Det store og avgjørende spørsmålet for hver eneste en av oss er: Hvem er i sentrum? Er det Gud eller mennesket? Hør hva han sier:

"Vi er ofte ikke klar over det, men til og med som troende vil vi enten ha mennesket eller Gud i sentrum for vår anskuelse. Det er ingen andre muligheter. Enten er Gud universets sentrum og vi må innordne oss deretter, eller så har vi selv satt oss i sentrum mens vi hele tiden forsøker å få alt til å dreie seg om oss. Når denne sannheten går opp for oss, vil vi med forundring oppdage hvordan tilbøyeligheten til å la alt kretse om mennesket har sneket seg inn i nesten all forkynnelse og undervisning. Dette er tilfelle også når det gjelder undervisning om de såkalte 'dypere' åndelige sannheter. Så lenge menneskene er ofre for denne gale anskuelse og måte å nærme seg sannheten på, kan de ikke unngå å sette seg selv i sentrum. Og når sentrum blir galt, må alle våre synspunkter og vurderinger også bli gale.... Elektrisk sjokk brukes til behandling av mentalt syke for å bryte opp gamle tankebaner og legge grunnen for nye. De moralske og åndlige kriser som får oss til helt å oppgi oss selv er en parallell til dette. De kullkaster vår egosentriske anskuelse og gir oss et nytt sentrum: GUD. Ofte er det nødvendig med flere sjokk før vi kan oppgi de falske sentra som vi selv har laget oss, og Den Hellige Ånd kan føre oss inn til det egentlige og opprinnelige sentrum. Før vi legger oss helt i Guds hånd kan vi kretse om en opplevelse, en gruppe, en spesiell læresetning, en åndelig person, vårt arbeid eller et spesielt religiøst emne, Men alt dette er perifere ting. Det er falske sentra som stiller alt i et galt lys og gir oss en gal forståelse av sannheten. Ofte trengs det et kraftig sjokk forat vi skal få livet til å dreie rundt et nytt sentrum. Vi kan nok finne en viss legedom overalt hvor det er et livssentrum, men vi vil aldri oppleve virkelig og full legedom før vi finner det virkelige sentrum."

DeVern F. Fromke skriver videre:

"Før positiv gjenoppbyggelse kan begynne, må de falske grunnvollene avdekkes og ødelegges. I disse avgjørende tider hvor åndelig sløvhet og forvirring råder, må vi med profetisk røst rope 'stopp' til all denne skyggeboksingen og vårt engasjement i alle perifere spørsmål. Det budskap som Menigheten i dag forkynner er ikke i stand til å vekke opp menneskene og avdekke deres dypeste behov. Det er en dyptgående skuffelse midt i all denne vanvittige aktiviteten vi har i Menigheten - det er en ubeskrivelig tomhet."

"Der mennesket selv," sier DeVern F. Fromke, "er sentrum for sin gudstro og måler sannheten med menneskelige mål, der vil sannheten uunngåelig bli forvrengt og ødelagt." Det er derfor tvingende nødvendig at vi oppdager at det er Gud som er vårt sentrum. Dette er nemlig ikke selvfølgelig. Hvem er sentrum i ditt liv? Deg selv? Dine egne behov? Eller Gud?

Menigheten - for Guds skyld!

I flere blogg artikler har jeg skrevet om menigheten, om koinonia - fellesskapet, samfunnet. Og det tales idag en god del om det kristne fellesskapet, i ulike sammenhenger og på ulike måter. Hva er så mitt utgangspunkt for å snakke om det kristne fellesskapet? Jeg har spurt meg selv, mange ganger, om hvorfor vi søker det kristne fellesskapet? Er det for å dekke mine egne behov? Eller søker jeg det kristne fellesskapet fordi det står klart for meg at Gud lengter etter dette? Hva er målet for mine handlinger? Er det meg selv, eller Gud? Er det mine behov som skal dekkes, eller søker jeg først Guds rike?

Det er nok slik at dersom jeg søker et kristent fellesskap på grunn av mine egne behov, så vil mange av oss velge ut mennesker som vi liker, er på min egen alder, liker samme slags musikk, er lette å være sammen med, osv.

Men dersom Gud har fått åpenbare for meg hvilken lengsel HAN har, og jeg elsker Ham, vil jeg søke alt for Hans skyld, lengte etter det som tilfredsstiller Ham og som fremmer Hans sak. Dette vil være mitt liv.

Guds lengsel er menigheten. Den har Han lengtet etter fra evighet av. Han lengter etter at de hellige på ethvert sted skal bli ført inn i et slikt samfunn med hverandre at Han gjennom dem - menigheten - skal vise verden hvem Han selv er. Gud lengter etter menigheten. For at Han bo i den og åpenbare seg gjennom den. Ikke gjennom arbeid og masse aktiviteter, men gjennom det livet de hellige har sammen!

Jeg blir mer og mer klar over dette: Menigheten er i første rekke til for Guds skyld.

Da blir spørsmålet: Hvis menigheten er til for Guds skyld, og Han har lengtet etter den siden evigheten, vil vi da legge ned våre liv, slik at Han skal få det Han lengter etter? Eller vil det sies om oss, det vi leser i Fil 2,21: "For alle søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus Jesus til."

La det heller bli sagt om oss: "Når dere kommer til Ham som er Den Levende Stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus." (1.Pet 2,4-5)

Menigheten - Guds bygning

Jeg blir mer og mer overbevist om at vi trenger en større og dypere åpenbaring av hva menigheten er. I de siste dagene har jeg foretatt et bibelstudium som virkelig har fått meg begestret. Til forsamlingen i Korint taler apostelen Paulus om oss som "Guds bygning." (1.Kor 3,9) Det er veldig interessant å se at fra begynnelsen av Bibelen til dens siste blader, som finnes det en rød tråd som belyser det som kalles for Guds bygning.

Når vi leser skapelsesberetningen fra 1.Mos kapitel en og to, finner vi tre kostbare substanser omtalt: Gull, bdellium og onykssteiner. (1.Mos 2,12) Jeg har spurt meg selv om dette kan ha noen betydning? Svaret på det spørsmålet fant jeg i Bibelens siste bok. I Åp 21 og 22 leser vi om en bygning, en by, kalt Det nye Jerusalem. Denne byen består blant annet av gull, perler (bdellium) og kostbare steiner. Ved begynnelsen av Bibelen finner vi materiale, ved slutten av den ser vi Det nye Jerusalem, som består av disse materialene. Leser vi vår Bibel nøye vil vi fort finne ut at et viktig tema handler om en bygning, som enten er Guds, eller fiendens.

Leser vi videre i 1.Mosebok finner vi noe annet interessant som relaterer seg til dette som har med Guds bygning å gjøre. Umiddelbart etter syndefallet, leser vi om byen Hanok, som Kain bygger opp. (Se 1.Mos 4,17) Senere bygges byen Babel, med sitt høye tårn. Og etter det igjen beyn Sodoma. Men det finnes en kontrast til disse byene, og det er noen menn som lever i telt. Noah levde i telt i motsatt retning til byen Hanok, Abraham levde i telt på motsatt side av byene Babel og Sodoma.

I historien om patriarken Jakob leser vi om drømmen om stigen som når like inn i himmelen. Når han våkner av denne drømmen tar han steinen som han har brukt som hodepute, heller olje over den og sier: "Hvor fryktinngytende dette stedet er! Dette kan ikke være noe annet enn Guds hus, og her er himmelens port." (1.Mos 28,17)

I 2.Mosebok fortelles det om Jakobs etterkommere, Israels folk, som tas til fange og føres til Egypt. Som slaver for farao arbeider de hardt for å bygge to byer for ham. Legg merke til hva slags materiale som ble benyttet! Det var ikke gull, perler eller edelsteiner. Men brent leire. Faraos to byer ble bygget av noe jordisk.

Etter utgangen fra Egypt finner vi Tabernaklet, som blir Guds bolig. Øverstepresten som tjener i Tabernaklet, bærer en bryst- og to skulderplater fulle av edelsteiner. Her fantes ikke noe laget av strå eller halm eller leire, men gjenstander av gull. Senere kommer Templet, som ødelegges, og bygges opp igjen.

Hva så med Det nye testamente? Finner vi eksempler på Guds bygning der? Ja i aller høyeste grad! I Joh 1,14 leser vi: "Og Ordet ble menneske og slo opp sitt telt iblant oss." Guds bolig blant menneskene var nå ikke lenger en bygning laget av menneskehender, men Sønnen - Jesus Kristus. "Ødelegg dette templet, og på tre dager skal Jeg reise det opp." (Joh 2,19)

I brevene finner vi en annen bygning, som er menigheten, Kristi kropp.
Og som en avslutning på det hele: Det nye Jerusalem.

Korsets sentralitet

Disse ordene av apostelen Paulus er blitt så levende for meg den siste tiden: "For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. For det er skrevet: Jeg vil ødelegge de vises visdom , og de klokes klokskap vil Jeg gjøre til intet. Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er en forsker i denne tidsalder? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? For siden det var Guds visdom at verden ikke skulle kjenne Gud ved sin egen visdom, var det også Guds rådslutning å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. For jøder ber om tegn, og grekere søker etter visdom. Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere en dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,18-25)

Den engelske bibellæreren T.Austin-Sparks, har lært meg mye om å se korset i lys av Guds evige hensikt. Med dette utgangspunktet er universet Kristosentrisk. Det andre utgangspunktet er syndens realitet. Fra dette utgangspunktet er universet forsonings-sentrisk.

Korset er med andre ord universets sentrum. Korset danner både utgangspunktet. fortsettelsen og fullendelsen av vårt liv. Vi blir aldri ferdig med det. Korset er selve hjertet i evangeliet om Guds rike. Når vi studerer Guds ord ser vi at før verden ble skapt var Kristus forutbestemt til å dø på korset. "Fordi Gud er evig og utenfor tiden kan Bibelen si at Kristus, Guds Lam, ble drept før denne verden ble skapt (Åp 13,8). Dette forteller meg at korset var virksomt i Guds hjerte før verden hadde begynt å eksistere. Det ser for meg ut til at korset er et prinsipp som virker i Guds hjerte, likesom Gud elsket verden og at Sønnen ga sitt liv for å bringe verden til Gud, før verden ble skapt," skriver Erling Thu i Studieutgaven av Bibelen Guds ord, side 1756.

Moderne evangeliseringsmetoder på 1500-tallet

I forarbeidet til min bok om anabaptistene, som forhåpentligvis kommer neste år, har jeg den siste tiden sett nærmere på deres syn på misjon og evangelisering. Tidligere på bloggen har jeg referert til en synode, hvor de aller første misjonærene ble sendt ut for å nå Europa med evangeliet. I motsetning til enkelte av reformatorene, trodde anabaptistene trodde at misjonsbefalingen gjaldt for deres tid, og var bindende for hver eneste anabaptistiske forsamling. Sannsynligvis var de den første gruppe troende, siden urkirkens dager, som trodde at misjonsbefalingen var en hver kristens ansvar, og ikke bare apostlenes og deres etterfølgere. Et øyenvite, Johann Kessler, har bidratt til historien om anabaptistene i St. Gallen. Han skriver:

"... De trodde at det var deres plikt å følge Kristi befaling når Han sa: 'Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' ( Mark 16,15) De dro bortenfor byporten til landsbyene, fylkene, og markedsbyene for å forkynne der." (Leland Harder: The Sources of Swiss Anabaptism, Herald Press 1985, side 423)

Historikeren Hans Kasdorf sier følgende om dette: "Da de ble spurt hva som drev dem til å gå ut, svarte de uten nøling: Misjonsbefalingen."

Ser man nærmere på deres evangeliseringsmetoder finner man flere interessante innfallsvinkler. Det er tydelig at de brukte deres naturlige omgangskrets. Deres personlige oikos (familie, slekt, venner). En som hadde funnet frelsen i Jesus gjennom disse anabaptistiske gruppene inviterte gjerne hjem sine nærmeste, for å fortelle om sin frelsesopplevelse. En annen måte å nå ut på var gjennom bibelstudiegrupper. Det er viktig å huske på at det vi skriver om nå skjer på 1500-tallet i Europa. Dette er veldig radikalt. Bibelen hadde slett ikke vært noe allemannseie.

"Bibelstudiegrupper møttes i hjemmene og inviterte ikke-troende fra nabolaget i den hensikt å vinne dem for Herren. Sosiale begivenheter, slike som at noen giftet seg, eller andre offentlige sammenkomster, var utmerkede muligheter til å skaffe seg nye bekjentskaper, som man kunne invitere til bibelstudiegruppene."

Det tredje nettverket de benyttet var deres yrker. Mange av anabaptistene var hattemakere, skomakere, snekkere, bakere. I disse sammenhengene møtte de mange mennesker.
I den kommende boken til jeg redegjøre for hvordan den personlige evangeliseringen skjedde, gjennom eksempler fra historisk kildemateriale og eksemplifisert gjennom konkrete mennesker.

La meg i denne blogg artikkelen bare nevne at anabaptistene også sendte ut apostoliske team. På samme måte som de første kristne, så ble anabaptistene bokstavelig talt drevet ut fra sine bosteder på grunn av hard forfølgelse. Forfølgelsen kom, som jeg har påpekt tidligere fra romersk-katolske, lutherske og reformerte kirker.

Den anabaptistiske bevegelsen begynte tidlig å organisere team som bestod av en forkynner, en diakon som hadde spesielt ansvar for praktiske ting, og en legbroder. Sistnevnte var et bindeledd mellom utsendermenigheten og teamet. Ved døpersynoden i Augsburg ble Europa delt opp i ulike misjonsområder, og allerede to uker etter dette synodemøtet hadde den anabaptistiske forsamlingen i Augsburg alene sendt 24 misjonærer til ulike steder i Tyskland og Østerrike. En kan jo spørre hvorfor ikke lokalmenigheter i Norge i dag gjør det samme? Er det fordi vi tror at misjonsbefalingen kun gjelder noen, og ikke oss? At man må ha et spesielt kall? Eller kan det være at materialismen og manglene nød for andres frelse er hovedårsaken?

Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, var kanskje de aller ivrigste til å organisere evangeliseringsteam. Hver eneste vår og høst sendte de ut team som dekket det meste av Tyskland, Østerrike, og de besøkte Sveits, Italia, Belgia, Nederland, Bohemia, Danmark og Slovakia! Hvor mange land har din forsamling besøkt de siste årene, for å gi evangeliet videre til andre? Tenk dette skjedde på 1500-tallet da det ikke fantes biler, tog, fly, men hvor man brukte beina, hest eller kanskje et esel. Disse menighetene gjorde det vi ikke gjør.

Bildet viser Nelson (til venstre) og Herb Torkelson, som har norske røtter, og deres hustruer. De tilhører de konservative Mennonittene i henholdsvis Canada og USA. De to familiene var på besøk hjemme hos oss i høst, og kommer tilbake i februar neste år. Blant annet for å evangelisere.

Kalt til et liv i sammen

En gang på slutten av 1970-tallet skrev Neta og Dave Jackson boken: "Living together in a World Falling Apart", som var en bok som handlet om kristent kommunitetsliv. Det er interessant å bla i denne boken i dag. Noen av de kommunitetene de omtaler i boken eksisterer ikke lenger, andre har overlevd. I dag ser vi en ny oppblomstring av denne type levd kristent liv, som har nær slektskap med urkirken i Apostlenes gjerninger, og de senere anabaptistene på 1500-tallet.

Etter å ha lett etter konkrete eksempler på nytestamentlig menighetsliv, skriver Neta og Dave Jackson:

"Vår befrielse kom i form av noen gamle anabaptistiske ideer om at forvandlede hjerter må resultere i forvandlede liv, og at den fremste hensikten med forvandlede liv er at for "verdens system" være et eksempel - "byen på fjellet" - på hvordan det fungerer i Guds rike. Det enkelte individ, en enslige kristne, kan ikke gjøre mye mer enn å forkynne for verden om dens ondskap. Men den kristne gruppen burde være et levende eksempel på hvordan Gud handler."

Man finner ikke noe eksempel i Det nye testamente på det moderne fenomen som kalles "frilans-kristne", eller "menighets-shoppere". Det nytestamentlige menighetslivet var et felles-liv. De var en ubrytelig del av Kristi kropp. Derfor er nytestamentlig menighetsliv "koinonia" - fellesskap, samfunn. Det er kommunitetsliv, og kommuniteten er det uttrykk for kjærlighet som Kristus sa skulle være det som spesielt kjennetegnet Hans disipler. Men det er mulig å være en aktiv, hengiven, læremessig sunn gruppe kristne uten å utgjøre en kristen kommunitet. Jeg vil si: dessverre. For det er ikke dette vi er kalt til. Kristi forsamling er noe mye mer enn søndagens gudstjeneste. Det er felles liv.

Eberhard Arnold, som grunnla Bruderhof-bevegelsen, har sagt: "Fellesskap er ikke noe som kan startes opp. Et felles liv, et liv i sammen, kan bare bli gitt som en gave fra Ånden." Men når denne gaven gis, la oss da ta imot den, og åpne den og gjøre noe med innholdet. Det vi kan gjøre er å begynne å leve det!

Jag har hört om en stad ovan molnen

Denne sangen har fulgt meg siden jeg ble en kristen i 1972, og fremdeles berører dens innhold meg sterkt. Jeg synes den passer bra som en foreløpig avslutning på blogg artiklene om himmelen. Sangen er forøvrig skrevet av Lydia Lithell (1909-1957), til en russisk folkemelodi. Lithell var baptist og kantor av yrke:

Jag har hört om en stad ovan molnen,
ovan jordiska, dimhöljda länder,
jag har hört om de solljusa stränder,
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag högt måste sjunga!
Halleluja! Jag går till den staden.
Om än stegen bli trötta och tunga,
bär det uppåt och hemåt ändå.

Jag har hört om ett land utan tårar,
utan sorg, utan nöd, utan strider,
och där ingen av sjukdom mer lider,
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Där fröjdas vi alla!
Halleluja! Vart tvivel försvunnit!
Aldrig mer skall jag stappla och falla,
jag är framme, ja, hemma hos Gud.

Jag har hört om den snövita dräkten
och om glansen av gyllene kronor.
Jag har hört om den himmelska släkten,
och en gång, tänk en gång är jag där!
Halleluja! Jag fröjdas i anden,
jag kan höra den himmelska sången,
och det sliter i jordiska banden,
ty jag vet, jag skall snart vara där.

7 lutherske organisasjoner mot Kirkemøtets vedtak

7 lutherske organisasjoner har nå kommet med en felles uttalelse hvor de beklager Kirkemøtets vedtak om å likestille to motsatte syn på homofilt samliv.

- Vi ønsker å stå fast på Bibelens syn og vil oppmuntre til frimodighet, sier organisasjonsledernes talmann, generalsekretær i Den Norske Israelsmisjon, Rolf Gunnar Heitmann (bildet) til avisen Dagen idag. Uttalelsen er undertegnet av lederne for Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag, Indremisjonsforbundet, Søndagsskoleforbundet, Israelsmisjonen, Misjonssambandet, Misjonsselskapet og Normisjon.

- Sammen med majoriteten av den verdensvide kirke er vi overbevist om at det apostoliske ord i Det nye testamente er Guds ord og grunnleggende autoritet for kristen lære og liv. Derfor vil vi fortsatt la dette ord være grunnlag for vår forkynnelse og tjeneste også i spørsmålet om homofilt samliv, heter det i uttalelsen.

Det er et åpent spørsmål hva våre lutherske venner nå gjør i sitt forhold til medlemskap i Den norske kirke, men sannsynligheten er stor for at det i tiden fremover vil bli stiftet nye lutherske frimenigheter, og jeg vil tro det er naturlig for mange å bli medlemmer av Den evangelisk lutherske frikirke. La oss be for våre lutherske venner som vil stå for Guds ord i denne vanskelige tiden.

(Foto: Dagen)

Endelig hjemme!

Jeg har tenkt på det mange ganger. Særlig på strabasiøse reiser, for eksempel langs elendige veier på øde strekninger i Russland: Hvor godt det skal bli å komme hjem! Jeg stortrives nemlig hjemme. Der kan jeg hvile, slappe av, være meg selv. Der er jeg sammen med mine, som er glad i meg. Vi bor i et hus med storslagen utsikt over Mjøsa, med en liten hage, og med det vi kaller Hundremeterskogen rett ved siden av. Men likevel: Dette er ikke mitt endelige hjem. Det finnes ikke her i verden, men i himmelen. Bibelen kaller oss "fremmede og utlendinger på jorden," (Hebr 11,13) og minner oss om at "vårt borgerskap er i himlene." (Fil 3,20) I Salme 23,6 står det: "Sannelig, bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager. Og jeg skal bo i Herrens hus til evig tid." Jeg ser fram til å flytte hit. Endelig slippe sykdommens herjinger i kroppen, slitenheten og uroen.

Men først og fremst gleder jeg meg veldig til at i himmelen er vi sammen med Gud. Jeg leste en gang noe som den kjente sangforfatteren Fanny Crosby sa, som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fanny Crosby som har skrevet mer enn 2000 sanger -som Salige visshet, Hold meg nær til ditt kors, Hele veien går Han med meg, ble født blind. Hun sa: Om jeg skulle få anledning til å leve en gang til, ville jeg også være født blind. For når jeg døde, var det første ansiktet jeg fikk se Jesu ansikt!" Himmelen er mange ting, men den viktigste er denne: Himmelen er Guds hjem. Det er der Gud bor. Jeg gleder meg slik over ordene til apostelen Paulus i 1.Tess 4,17: "Og så skal vi alltid være med Herren." Det står slik å lese i Åp 21,3-4:

"Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte."

Ny stamme nådd med evangeliet i Vest-Afrika

De første fra Sereer stammen i Senegal, som teller 117 000 mennesker, er nådd med evangeliet! 10 er døpt. Det har tatt år å nå denne stammen, og arbeidet har hovedsaklig vært basert på å gjenfortelle historier fra Bibelen. De fleste av Sereer stammen har trodd på en usalig blanding av romersk-katolisisme, Islam og åndetro. Det er et ektepar tilhørende Sørstatsbaptistene, Monica og Jerry Grift, som har arbeidet blant denne vest-afrikanske stammen. Nå ser man førstefrukten av denne tidkrevende arbeidet. Det er stor grunn til å takke Gud for at himmelen har fått nye borgere. Hjemme i himmelen skal vi jo møte mennesker fra "hver stamme og tungemål og folk og folkeslag" (Åp 5,9)

Bildet viser Jerry Grift som underviser en mann fra Sereer stammen i Guds ord.

Himmelen er et konkret sted

Gårsdagens blogg artikkel om manglede himmel-forkynnelse forårsaket mange gode reaksjoner, både i form av kommentarer på bloggen, telefonsamtaler og en en prat på tomannshånd. Det er tydelig at emnet engasjerer, og flere ber meg skrive mer. Det er ikke vanskelig å etterkomme det ønsket! Det gir meg også en anledning til å foreta et grundig studium av hva Guds ord sier, for det er bare derfra vi kan hente pålitelig kunnskap om himmelen. Et av de spørsmålene jeg fikk var om himmelen er et konkret sted? For å finne svar på det og andre spørsmål om himmelen, må vi se hva Skriften har å si. Både Det gamle- og Det nye testamente omtaler himmelen som et konkret sted. Om Enok heter det i 1.Mos 5,24: "Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham." Profeten Elia "for opp til himmelen i en storm." (2.Kong 2,11) En av de som bidro til Salmenes Bok, Asaf skriver slik i Salme 73,24-25, som er en messiansk salme: "Du leder meg ved Ditt råd, og deretter tar Du imot meg i herligheten. Hvem er for meg i himmelen, foruten Deg? Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden."

Menighetens første martyr, diakonen Stefanus "skuet opp mot Himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Og han så Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd, og sa: Se! Jeg ser Himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!" (Apgj 7,55-56) Om Abraham og de gammeltestamentlige patriarkene heter det: ".. de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed til åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde hatt i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vil si det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort staden i stand for dem." (Hebr 11,13b-16)

Går vi til Åpenbaringen blir det åpenbart for oss at himmelen er et konkret sted. Vi skal ikke lese mye i den boken før vi ser det. Hør bare her fra Åp 7,9-10: "Deretter så jeg, og se, en stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag, stammer, folk og tungemål, som sto foran tronen og foran Lammet, kledd i hvite kjortler, med palmegrener i hendene sine. Og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, Ham som sitter på tronen, og Lammet." Hvor på jorden skulle det være plass for denne veldige skare?

Om Jesus heter det at ”Han ble tatt opp mens de så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. Og mens de stirret opp mot himmelen, i det Han steg opp, se, da sto to menn hos dem i hvite klær. Og de sa: Galileiske menn, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til Himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til Himmelen.” (Apgj 1,9-11) Det er dette som skjer Kristi himmelfartsdag. Jesus er nå i Himmelen, og derfra skal Han komme tilbake. Det heter videre i Apgj 3,21: ”Ham (Jesus) som Himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes…”

Men det avgjørende beviset for at himmelen er et konkret sted, er det Jesus selv sier i Joh 14,1-3: "La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud og tro på Meg! I Min Fars hus er det mange rom. Hvis ikke, ville Jeg ha sagt dere det. Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jeg komme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være."

Også Apostelen Paulus tror at himmelen er et konkret sted. I 2.Tim 4,18 skriver han: "Og Herren skal utfri meg fra all ond gjerning og frelse meg inn i sitt himmelske rike." Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han om kroppen sin: "For vi vet at om vårt jordiske hus, dette teltet, brytes ned, har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er lagd med hender, evig i himlene." (2.Kor 5,1)
Jesus selv lover oss en lønn i himmelen, og apostelen Peter skriver om "en arv som er uforgjengelig, uten flekker og uvisnelig, som er oppbevart i Himmelen for dere." (1.Pet 1,4)

Når jeg ble frelst i 1972 hørte jeg den svenske sangern Arthur Erickson synge: "Jag har hört om en stad ovan molnen..." Den grep meg dengang så sterkt. Vi har virkelig noe å se fram til, og glede oss over.

Manglende forkynnelse om himmelen

Søndag talte broder Nelson Torkelson i Pikes Peak Mennonite Church i Pueblo i Colorado USA, om himmelen. Mandag satt jeg hjemme på kontoret og hørte talen via MP3 spilleren på datamaskinen min. Gode venner blant de konservative mennonittene sender oss søndagens gudstjenester via epost, fra deres menigheter. Det har vært til stor velsignelse for oss.

Mens jeg hørte på Nelson Torkelson, som har norske aner, og som besøkte oss for ikke så lenge siden, forsøkte jeg å tenke på sist jeg hørte noen preke om himmelen. Det har i hvert fall ikke vært de siste årene. Da jeg ble en kristen i 1972 hørte jeg en del forkynne om himmelen, men så ble det taust. Etter Nelsons preken kikket jeg rundt i mitt rikholdige bibliotek som rommer noen tusen bøker, men fant bare to som direkte handlet om himmelen. Da ser jeg bort fra noen av disse noe spesielle bøkene som er skrevet av mennesker som sier at de har vært i himmelen, og kommet tilbake for å fortelle om sine opplevelser.

Ganske merkelig i grunnen, tatt i betraktning at himmelen er vårt bestemmelsessted. Det ser ut for meg at mesteparten av dagens forkynnelse handler om det dennesidige. Om hvordan vi skal bli velsignet, om vårt selvbilde, om hvordan vi skal få framgang og ha det bra på alle måter. Så annerledes den apostoliske forkynnelsen i den første menighet! Til forsamlingen i Filippi skriver apostelen Paulus:

"Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vår forgjengelige kropp så det blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han gjøre ved den kraft som gjør Han i stand til å underordne alle ting under seg." (Fil 3,20-21)

Etter å ha hørt min gode venn Nelson preke om himmelen, vet jeg hva jeg skal gjøre neste gang jeg skal forkynne Guds ord! Det kunne vært interessant å høre fra bloggens lesere om hvorfor forkynnelsen om himmelen mer eller mindre har forsvunnet? I mellomtiden kan du kanskje tenke på innholdet i T.L Laurius fantastiske himmelsalme fra 1622:

I himmelen, i himmelen, hvor Gud, vår Herre bor, der skal vi se Ham som Han er i salighet så stor, og synge: Hellig! Hellig! der, og synge: Hellig! Hellig! der, nær Herren Sebaot.

Og sjelen får sin fagre pryd Som frem for den er lagt: Rettferdighetens brudekrans Og så den hvite drakt. :/: I salig fryd og evig fred :/: Nær Herren Sebaot.

Og legemet, ja, legemet Som her er lagt i muld, Skal skinne der og bli så klart, Ja, som det rene gull, :/: Og vet av ingen vånde mer :/: Nær Herren Sebaot.

Se, Gud skal gjøre all ting nytt, Og glemt blir jordens kval. Hver tåre skal Han tørre av I himlens gledesal. :/: Og døden finnes ikke mer :/: Nær Herren Sebaot.

De første menighetene ca år 70.e.Kr

De første menighetene var lokale forsamlinger. Om du klikker på kartet vil du lettere kunne studere nærmere de lokale forsamlingene som fantes rundt år 70 e.Kr. Dette er et interessant bibelstudium i seg selv, som jeg gjerne oppmuntrer seg til å ta. Slå gjerne opp bibelstedene! Kartet viser jo også noe av den fenomenale veksten i den kristne tro, fra utgangspunktet på pinsefestens dag i Jerusalem. Det som særpreget disse første menighetene var at de var frie fra enhver statlig innflytelse. De var fullstendig klar over at Guds rike og keiserens rike var to helt ulike størrelser, og kunne ikke forenes. De var også frie i den forstand at de var frie i forhold til hverandre. Hver enkelte menighet hadde sin egen ledelse. De var kun underlagt menighetens hode, Kristus. Men likevel hadde disse forsamlingene et nært åndelig slektskap. Og læren var jo den samme. Den enkelte menighet sto ikke isolert, men utvekslet kontakt og fellesskap med hverandre, og ulike tjenestegaver kom den enkelte menighet til del. Et annet kjennetegn ved disse menighetene var at de kun bestod av troende medlemmer. Disse hadde tatt imot frelsen, og blitt døpt. Det var den eneste adgangen til en kristen menighet den gangen, og bør også være det i dag.

Menighetsvekst i Israel

Flere baptistmenigheter i Israel melder om framgang for evangeliet. Tidlig på 1960-tallet ble Sammenslutningen av baptistkirker i Israel etablert, av tre område-kirker: Jerusalem Baptistkirke, Nasaret Baptistkirke og Baptist-Village. I dag har denne sammenslutningen 800 døpte medlemmer, et fellesskap bestående av ca 3000 troende i 20 menigheter i Galilea og det sentrale Israel. Av disse er 16 arabisk talende, mens de resterende er hebraisk talende, engelske og spanske. Hovedkvarteret til Sammenslutningen av Baptistkirker finnes i Nasaret, i Nasarets Baptist-Hus. Sammenslutningen er forøvrig medlem av European Baptist Federation og Baptist World Alliance, som har 100 millioner medlemmer verden over.

Her følger en oversikt over baptistkirker i Israel:

Nazareth Evangelical Baptist Church, Local Baptist Church – Nazareth, New Life Baptist Church – Nazareth, Shafamer Baptist Church, Kufur Yaseef Baptist Church, Cana Baptist Church, Toraan Baptist Church, Eilaboun Baptist Church, Haifa Baptist Church, Rama Baptist Church, Ramle Baptist Church, Acco Baptist Church, Maranatha Baptist Church – Rama, Yaffa of Nazareth Baptist Church, Nazareth Illit Baptist Church, Abu Snan Baptist Church, Narkis Street Baptist Church – Jerusalem, Philipino Ambassador Baptist Church – Tel-Aviv

Som i Noahs dager, del 4

Det gjør godt å lese ordene i 1.Mos 6,8: ”Men Noah fant nåde hos Gud.” Midt i en ond verden, vandret en mann med Gud. Han er selve håpet for framtiden. Et profetisk bilde. Med Noah startet Gud på nytt. Og som i Noahs dager, skal det også være ved Menneskesønnens komme. En ny begynnelse. Et nytt håp. Håpet for vår tid ligger i dette at Guds rike bryter igjennom. Det skjer til fulle ved Jesu gjenkomst. Han baserer sitt tusenårsrike på sine utvalgte, bygget på et fundament av rettferdighet, dannet gjennom et folk som vandrer i fellesskap med Ham. Guds rike er svaret på denne verdens problemer.

Det er klart og tydelig fra Skriften at Guds rike aldri noensinne kan tilpasses og passes inn i våre menneskeskapte og dermed fordervede maktstrukturer, enten de være seg demokratiske eller totalitære. Den nåværende verdensorden og dens systemer kan aldri tjene Guds plan for den kommende tidsalder. Dertil er de vesensforskjellige og totalt annerledes bygd opp. Hva vi venter på er en helt ny styreform – et rike som styres av Kongenes Konge og Herrenes Herre, for hvem enhver konge, president og fyrste må bøye sine knær.

Det var to ting Noah var kalt til å gjøre:
Bygge en ark.
Å forkynne rettferdighet

Arken var redningen for Noah og hans familie. Det tok omkring 100 år å bygge den. I mellomtiden opplevde Noah å bli latterliggjort for det han gjorde. Noah bygde i tro. I mils omkrets av der han bodde fantes det ikke noe vann. Men han bygde en båt. Og ikke en hvilken som helst båt, men en kjempemessig utgave. Noah forklarte folk at på et gitt tidspunkt ville det begynne å regne, og jorden ville bli oversvømt, mens folket lo. For dem må Noah ha fremstått som en dåre.

Parallellen til Noah er menigheten. Den er gitt å forkynne evangeliet, som er frelsens ark. Gud har også åpnet en vei i vår tid til å slippe unna dommen som kommer. Enhver som vender seg bort fra urettferdigheten og tar imot Jesus som sin Frelser, kan unnslippe. Men evangeliet ansees i vår tid som den rene skjære tåpelighet. Korset er en dårskap. Vi må da kunne frelses på annen måte. Vi er da gode mennesker, humanister, kunnskapen vår er stor. Vi vet mer i dag. Men Bibelen slår fast at det finnes kun en frelsesvei, og det er gjennom Jesus Kristus.

Det andre Noah skulle forkynne var rettferdighet. Han er blitt kalt rettferdighetens forkynner.

”.. og så sant Han ikke spare den gamle verden, men bevarte Noah, en av åtte mennesker, rettferdighetens forkynner, og lot vannflommen komme over de ugudeliges verden..” (2.Pet 2,5)

”Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om de ting som ennå ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen.” (Hebr 11,7)

Som i Noahs dager, slik også i våre dager, er vi kalt til, ikke bare å forkynne evangeliet, men også være et profetisk vitnesbyrd om rettferdighet overfor verden, med våre liv. Et alternativ til ugudelighet. Legg merke til hvor mange ganger ordet gudsfrykt brukes i forbindelse med Noah og hans liv. Det er verd et bibelstudium bare det. Du finner mange av de ordene brukt i de fire blogg artiklene jeg har skrevet om Noah.

Flere baptistpastorer trues i Aserbajdsjan

For noen få uker siden skrev jeg på bloggen om samvittighetsfangen, baptistpastor Zaur Balaev. Familie og venner av den fengslede pastoren kan nå fortelle at ledelsen for det nye fengslet han er overført til i Aserbajdsjans hovedstad Baku, krever store pengesummer for at Balaev skal få mat eller treffe slektninger. Dette har forverret situasjonen til den hjertesyke baptistpastoren. Han er nemlig helt avhengig av hjelp utenfra for å kunne få livsviktige medisiner og mat. Pastor Balaev, som kommer fra det nordvestlige Aserbajdsjan, soner nå to år i fengsel for å ha holdt gudstjenester i sitt hjem. Politiet truer nå en annen baptistpastor i det sørlige Aserbajdsjan med samme skjebne som den Zaur Balaev er blitt til del. Pastor Telman Aliev og hans assistent Jabbar Musaev er blitt oppsøkt av politiet, og bedt om å slutte med å holde gudstjenester. Baptistmenigheten hvor Telman Aliev er pastor holder til i havnebyen Nefechala ved Det Kaspiske Hav. Pastor Telman fortsetter likevel sin virksomhet, mens Jabbar Musaev er med makt tvunget til å holde seg borte fra forsamlingen. Politiet har truet med at det samme vil skje med ham, som skjedde med Zaur Balaev, om Jabbar dukket opp på gudstjenester igjen. Trusslene fra politiet ble fremsatt 1 og 2. november i år. Det er også blitt kjent at politiet har raidet en barneleir som baptistene i Aserbajdsjan holdt i Agdash i det sentrale Aserbajdsjan, sørøst for byen Yevlakh. Barneleiren skulle ha vart i fem dager, men ble stengt av politiet. La oss fortsette å be for våre uredde venner, og spesielt for vår fengslede bror. Bildet er fra en demonstrasjon i Baku.

Som i Noahs dager, del 3

I to blogg artikler har vi sett på likhetstrekkene mellom Noahs tid og vår tid, med utgangspunkt i Jesu egne ord i Matt 24,37: ”Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.”

I 1532 utgir anabaptisten Pilgram Marpeck et lite hefte med tittelen ”Aufdeckung der Babylonischen hürn.” På norsk blir det noe slikt som: Den Babylonske horen avkledd. Jeg kommer til å komme tilbake til dette heftet senere, men presenterer her innledningen, som passer veldig godt til vårt studium av Noahs og vår egen tid. I heftet til Marpeck heter det:

”Alle mennesker kan se og føle (selv uten Skriftens vitnesbyrd) at tidens ende med dommen er nær og vil komme over oss. Guds gjerning viser oss dette. All skapningen har grunn til å frykte og skjelve, på samme måte som de skalv til profetenes ord som talte om den store og forferdelige Herrens Dag. Det faktum at den fortapte, perverterte og Sodom-like verden ikke tar dette så nøye, ei heller gjør noe med det, er ganske enkelt enda et bevis på at Herrens Ord går i oppfyllelse. Disse siste dager er lik den tiden da Lot og Noah levde. Menneskene spiste og drakk, giftet seg og gav til ekte (uten å frykte), men plutselig ødeleggelse vil komme over dem alle.

Verden flyter over av forferdelig korrupsjon – den type korrupsjon som frem til nå har vært holdt i skjul. Og sammen med denne, - den verdslige kirken, ved å avdekke dens skam, åpenbarer seg som den hun vitterlig er, - som en kvinne som lenge har lekt hore i hemmelighet, men som plutselig slipper alle forsøk på å dekke seg til , og frekt og uforskammet står frem med sine handlinger.”

De pakket ikke tingene inn i bomull på 1500-tallet!

Det var ondskapen som preget Noahs tid. Når Jesus taler om at ”spiste og drakk, giftet seg og ga til ekte,” så høres det jo i utgangspunket ganske tilforlatelig ut. Men bak disse ordene fremstår det en annen virkelighet. Fråtsing, et utsvevende liv preget Noahs samtid, og som jeg skrev om i går, et opprør mot Gud. Det var et samfunn som dyrket mennesket, og menneskets intellekt, og hvis liv var preget av materialismen. Ikke ulikt vår egen tid dette.

Og dette livet, hvor menneskene var fanget i lenkene til sansenes begjær, har gjort menneskene fullstendig immune med hensyn til det som ventet dem. Jesus sier:

”Men de forsto ingenting før flommen kom og tok dem alle bort.” (Matt 24,39)

Det er tydelig ut fra Jesu sammenligning, at den siste generasjonen som lever på jorden før Jesus kommer igjen, vil være likeså ond og fordervet, som den som levde på syndflodens tid. Den nåværende verden er på vei mot sin ødeleggelse. Det er ikke vanskelig å se det med det blotte øye. Ingenting kan forhindre at det skjer. Det eneste håpet ligger i Jesu gjenkomst.

I neste blogg artikkel skal vi se nærmere på hvorfor Noah fant nåde hos Gud.

(fortsettes)

Kunngjøring til bloggens lesere

Det finnes grenser for hva man kan skrive. Etter at Ivar Kvistum i en bloggkommentar omtalte en nå avdød frikirkeleder, og kynisk brukte vedkommendes død i sine angrep på andre mennesker, har jeg etter å ha rådført meg med flere kommet til den konklusjonen at Ivar Kvistum heretter er uønsket på dette forumet. En person som er død har krav på personvern, og ikke minst av hensyn til avdødes familie finner jeg det nødvendig å gjøre dette. Innleggene hvor dette har stått på trykk er nå slettet fra bloggen. Fra og med i dag vil også samtlige innlegg som Ivar Kvistum publiserer på denne bloggen bli slettet. Dette er beklagelig da jeg ønsker en fri meningsutveksling, innenfor de rammene som finnes på denne bloggen. Når Kvistum ikke kan respektere dette, må jeg dessverre ty til slike virkemidler. Overfor avdødes familie beklager jeg det sterkt at denne kommentaren kom på trykk.

Som i Noahs dager, del 2

I den forrige blogg artikkelen så vi på likhetspunktene mellom Noahs tid, og det faktum at Jesus i sin store eskatologiske tale i Matt 24,27 sier at ”som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være.” Jeg skrev også at det Jesus omtaler som den siste tid, er en tid da verden er bestemt til å bli rammet av dommens ild. Apostelen Peter taler om Herrens Dag, i 2.Pet 3,10-13:

”Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Derfor, siden alt dette skal gå i oppløsning, hvor mye mer bør dere da ikke holde ved i en hellig ferd og gudsfrykt, mens dere venter på og framskynder Guds dags komme. På den dagen skal himlene fortæres av ild, og elementene skal smelte med brennende hete. Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.”

En del kristne protesterer når man taler om Guds vrede. Gud er kjærlighet, sier de, og med rette. Det er en side av Guds personlighet og karakter. Og Gud har vist sin kjærlighet mot oss ved at Han sendte sin Sønn til soning for våre synder. Men det er like sant at ”Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet.” (Rom 1,18)

Menneskets uavhengighet av, og stolthet og opprør mot Gud, finner vi eksempler på helt tilbake til menneskets første tid, blant annet i beretningen om Babels tårn. Vi finner denne beretningen nedskrevet i 1.Mos 11:

”Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn…” (v.4)

Vi ser hos disse menneskene ønsket om å konkurrere med Gud: å bygge noe så stort, at det ville rokke ved Guds autoritet, og dermed skape en uavhengighet av Guds veier og planer. Guds plan fra begynnelsen var at menneskene skulle oppfylle jorden og bebo den, og derfor skulle de spres. Menneskets plan var å holde sammen og samle alle deres ressurser i et forsøk på å skape sitt eget samfunn, deres egen verden, uavhengig av Gud. Det er dette som i Bibelen kalles Babylons ånd.

I dag tales det om det samme: En verden, et verdensstyre, og ikke minst Den nye verdensorden. Dette er gammelt nytt. Babylonsk ånd er i live og trives i beste velgående her på jorden fremdeles. Og er like farlig. Helt fra dag en av, når denne åndsmakt manifesterer seg første gang, så vet Gud hva denne åndsmakten innebærer:

”Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk, Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt det de vil sette seg fore å gjøre.” (1.Mos 11,6)

Når menneskeheten samler alle sine krefter i et forsøk på å ”skape seg et navn,” så betyr det, at de ikke bare vil bygge en verden uten Gud, men også imot Gud. Det er ikke vanskelig å se dette i de forsøk på å skape ”en verden” og et verdensstyre i dag. Salme 2, som er en profetisk salme, viser oss dette tydelig:

”Hvorfor raser folkeslagene, og hvorfor planlegger folkene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!” (Salme 2,1-3)
Dette er Babylons ånd, eller ”denne verdens ånd”, som er et annet bibelsk begrep for det samme. Det er denne åndsmakt som arbeider for å samle nasjonene og deres ledere for å fjerne Guds ord og Guds bud og etablere deres egen humanistiske verden, som skal være helt uavhengig av sin Skaper.

Det er veldig interessant å legge merke til at den samme åndsmakt som opererte i begynnelsen av vår tidsalder, er den samme ved avslutningen av vår tidsalder. I Åpenbaringsboken leser vi om Guds fiender som forsøker å samle nasjonene imot Gud. I Åp 17,13 leser vi om de 10 konger:

”Disse har en og samme tanke, og de gir sin makt og myndighet til dyret.”

Som i Noahs dager, del 1

I sin store eskatologiske tale gjengitt blant annet i Matt 24, så sammenligner Jesus endens tid med den tiden da Noah levde.

"Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken. Og de forsto ingenting før flommen kom og tok dem bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme."

Hva er det ved disse to tidsepokene som er likt hverandre? Hva er det som gjør at Jesus sammenligner endens tid med Noahs tid? For å finne ut av det må vi lese 1.Mosebok og studere særtrekkene ved det samfunnet Noah levde i. Gjør vi det finner vi ut at samfunnet den gang som nå var i en tilstand av fullstendig moralsk oppløsning. Dengang som nå var det kjødets lyst, for å bruke et bibelsk begrep, som styrte menneskenes måte å leve på, og det fantes ingen erkjennelse av det som hører Gud til.

1.Mos 6,5 gir oss et visst innblikk i tilstanden på Noahs tid: "Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen."

Jeg synes det er veldig interessant å studere det Jesus sier om Noahs tid. Jesus antyder nemlig ikke på noen måte, at en eller annen innsats fra menighetens side kan forhindre at frafallet og forfallet inntreffer. Så lenge menigheten er "sannhetens støtte og grunnvoll" kan den til en viss grad hindre at oppløsningen skjer, men situasjonen synes å være umulig å forandre. Dette må sees i lys av menneskets opprør mot Gud, som gjør at mennesket må høste hva det har sådd.

Når mennesket ved egen fri vilje vender seg vekk fra Gud, og ikke er villig til å vende om fra sitt opprør og sin ondskap, til tross for Guds store tålmodighet, så kan ikke Gud tillate, at menneskene lykkes i det de har satt seg fore. Konsekvensen er at samfunnet vil smuldre opp, for så til slutt å gå helt i oppløsning. Det er blitt mer og mer klart for meg at vi ikke kan gjøre oss forhåpninger om å redde det som Gud ikke ønsker å bevare. En gammel pinsevenn som var min mentor i mange år, sa noen visdomsord. Han sa: Jeg har sluttet å be Gud velsigne det kan ikke kan velsigne.

Menneskene på Nohas tid ble advart i 120 år! Det var like lang tid som det tok å bygge Noahs ark. Hva var deres reaksjon? Hån, spott og latter. Det samme blir de som ønsker å stå for Guds ord i dag gjenstand for. De sier: Hvor er Gud? Dere ber, men hvor blir det av bønnesvarene? Finnes den Gud dere snakker om? Hvorfor skal vi lyde Hans ord i dag? Vi vet bedre!

Jesus sier: Som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.

Men denne gangen kommer det ingen syndeflod. Hva som venter oss forteller derimot apostelen Peter:

"Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spotterne stå fram. De skal gå fram etter sine egne lyster og si: Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens dager av. For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds Ord. Og ved det samme Guds Ord sto jorden fram fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskenes dom og fortapelse." (1.Pet 3,3-7)

Dette er jo som å lese om vår tids spottere. Guds Ord viser oss klart og tydelig at i de siste dager er verden bestemt til å bli rammet av dommens ild. Så kan vi jo da spørre oss hva det er som får Guds vrede til å vekkes så sterkt, at Han ikke lenger vil ha historien fortsette? Det er den stolthet og det opprør som mennesket på grunn av sitt ønske om å være uavhengig av sin Skaper har vist helt fra begynnelsen av. Vi skal se nærmere på dette i neste bloggartikkel.

(fortsettes)

Når Guds ord settes til side

I dag gråter vi med de gråtende. Fredag 16. november vil for all fremtid stå som en sorgens dag, da kirkemøtet i Den norske kirke satte Guds ord til side ved å tillate to syn på vigsling av homofilt samlevende. Forslaget fikk 50 av 83 stemmer. Kirkemøtet har med sitt homofilivedtak både satt seg ut over Guds ord, og i praksis forandret kirkens lære. De bryter også den 2000 årige kirkelige tradisjonen. Situasjonen som nå er skapt, vil bli svært utfordrende for de som ønsker å stå på sin kirkes bekjennelse og være tro mot Guds ord. Ukene fremover vil vise hva som vil skje for disse. Vi vil fortsette å be for dem, og sørge sammen med dem.

En sann kirke kan ikke stå for to ulike syn i denne saken. Bibelen er krystallklar i sin ensidige fordømmelse av homofil praksis. Det er de aller fleste enige om. Nå har vi fått en kirke som lærer i strid med Guds ord. Jeg er helt enig med generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband, Ola Tulluan, når han sier at dette egentlig ikke dreier seg om homofili, men om bibelsyn.

Det som har skjedd på Øyer i Gudbrandsdalen i dag kan sammenlignes med det som profeten Jesaja advarte mot:

Ve dem som kaller ondt for godt, og godt for ondt, dem som setter mørke i stedet for lys, og lys i stedet for mørke, dem som gjør bittert til søtt og søtt til bittert. Ve dem som er vise i egne øyne og ser på seg selv som kloke. Jes 5,20-21

(Foto Magazinet)

Han ødela selskapet

Jeg leste i går kveld noe som Joni Eareckson Tada har skrevet, og som jeg gjerne deler med bloggens lesere. Jeg legger ikke skjul på at det er utfordrende lesning! Joni, som ble 17 år gammel ble totalt lammet etter en stupeulykke, tar utgangspunkt i Luk 14,7-11:

"Da Jesus la merke til hvordan de innbudte gjestene valgte de beste plassene, fortalte Han en lignelse og sa til dem: Når du blir innbudt til bryllupsfest, skal du ikke sette deg på den beste plassen. Kanskje har verten innbudt en som er gjevere enn deg. Da kommer han som har innbudt både deg og den andre, og sier til deg: Gi plassen til denne mannen! Med skam må du da sette deg på den nederste plassen. Men når du blir innbudt, skal du gå og sette deg på den nederste plassen, slik at når han som har innbudt deg, kommer, kan han si til deg: Venn, flytt deg høyere opp! Da vil du få ære i nærvær av dem som sitter til bords med deg. For hver den som opphøyer seg selv, skal bli fornedret, og den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyet."

Kan du forestille deg scenen? Jeg er sikker på at det ikke var en eneste tjener som beveget seg, det hørtes ikke en lyd, etter at Herren hadde sagt dette. Stillheten må ha vært til å ta og føle på ved bordet da prominente personer nervøst prøvde å skjule sin forlegenhet. Jesus ødela selskapet.

Skriften gir et allsidig bilde av Jesus. Han tråkker alltid inn i egenrettferdighetens sirkler. Han finner lysbryteren i det mørke rommet som inneholder så mye stygt. Han kommer inn i livet vårt og river ned forhengene som vi har prøvd å skjule våre hemmelige synder bak. Han legger skulderen til dørene vi har stengt for å beskytte våre uvaner, så han ikke skal se dem.

Jesus går rett på sak, slik som ved selskapsbordet med alle de fine gjestene. Alltid presenterer han noe vi ikke liker. Hvordan reagerer vi på det? Den som fornedrer seg selv, skal bli opphøyd.