Å være stille for Herren

Når vi er alene i stillhet, finner vi ikke bare fred. Etter hvert som vi bruker tid i stillhet og venter på Herren, utvikler vi også en indre oppmerksomhet. Jeg sier ikke at det er enkelt å skjelne mellom vår egen indre stemme og Åndens. Det er en opplagt fare for at vi hører det vi vil høre, og det vi kjenner til fra før. Utfordringen når vi er alene i stillhet, er å unngå å høre det vi ønsker å høre. Vi må motstå fristelsen som ligger i det å lage våre egne svar, slik vi av og til kan gjøre når vi ikke våger å være åpne for Den Hellige Ånd men bare kommer med det vi selv er opptatt av. Hvordan skal dette gå til? Vi må øve oss i å bli kjent med Åndens stemme. Det tar tid og modning, og underveis kommer vi til å gjøre mange feil. Men vi lærer - også av dem. Og vi må hele tiden korrigeres med Guds ord. Den Hellige Ånd vil aldri si noe som skulle motsi Guds ord. Det er også mye som hindrer oss i å være alene og bli stille for Gud. Det er ikke bare støyen utenfra, men også rastløsheten i vår egen indre verden byr oss motstand. Derfor må vi faktisk være så praktiske at vi legger forholdene til rette for å øve oss i å ta tid alene med Gud. Det finnes nemlig altfor mange gode grunner til ikke å være alene. Av den grunn må vi begynne med å planlegge å sette av tid for stillhet. Vi kan ikke stole på vår spontanitet. Finn frem kalenderen din, og sett av tid for å være alene med Gud. Enten hver dag, om det lar seg gjøre, eller finn en dag eller flere i uken hvor dette er en del av det som skjer i løpet av din uke. Vi avsetter jo tid til så mye annet som kjennes viktig og riktig. Så hvorfor ikke avsette tid for å være stille? I Salme 37,7 leser vi: "Vær stille for Herren, og vent med lengsel på Ham."

Å være hos Gud

Denne setningen: Å være hos Gud ble spesielt meningsfull for meg i går, en dag som ikke var så god. Det ble en dag med smerter, hjerterytmeforstyrrelser, frostrier og oppkast. Ikke mye ork til å lese noe, eller arbeide med noe. Men Tidebønnboken min har fulgt meg idag. Og lik munken fra Valaamo som sitter under en bjørkestamme i skogene rundt Lagodasjøen og leser i Salmene, har jeg bedt mine tidebønner, og funnet hvile i dem. Å søke indre stillhet handler ikke bare om en stille tid på et stille sted. Det er ikke bare et spørsmål om å dempe indre stemmer og finne indre fred. Ørkenfedrene på 300-tallet var ikke så opptatt av å være alene, som de var av å være hos Gud. Det stille stedet vi søker, er ikke bare et sted der vi er for oss selv. Det er også et sted hvor vi er sammen med En. Det er ikke bare et sted for taushet. Det er også et sted for samtale. Og lytting. I går ble det mest av det siste. I går var det bare godt å være hos Gud. Det kjentes godt å bare tegne seg med det hellige korsets tegn på sin panne og på sitt bryst, og bare overlate sitt liv i Herrens hender. Jeg liker veldig godt den daglige rytmen, med de ulike gjøremålene som min dag inneholder. I går ble den rytmen brutt. Slike dager kjenner man hvor sårbar man er, så utlevert med sin kamp, sin sykdom. Da er det godt å være hos Gud. Han som har lovet i Sitt ord at Han aldri vil slippe oss, og aldri forlate oss. Når disse linjene skrives er det blitt midnatt. Jeg skal be mitt completorium før jeg legger meg. Akkurat det å legge seg gruer jeg meg for. Natten som var ble ikke god. Natten er ofte verst med hensyn til hjerterytmeforstyrrelsene. Men jeg tar med meg et ord fra Ord 35,10: "Han som lar lovsanger lyde i natten." Jeg skal lytte etter dem. Hos profeten Sefanja leser vi: "Herren din Gud er i din midte, Han er Den Mektige som frelser. Han skal fryde seg over deg med glede. I Sin kjærlighet gir Han deg hvile, Han fryder seg over deg med jubel." (Sef 3,17) Jeg tar med meg det ordet også. Og jeg ber som jeg så ofte ber: "Kjære Jesus: Om jeg våkner, så er Du hos meg. Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg."

Kristus i dere

Etter en veldig urolig og dårlig natt, har hjerterytmeforstyrrelsene mine fortsatt på dagen i dag, like intense. Kreftene er små, og hvert skritt utmattende. Jeg sitter å blar i en billedbok fra det gamle Vaalamo kloster ved Lagoda sjøen i Russland. Dette kloster som har fostret så mange hellige menn, som hieromunk Pamvo, som er avbildet her. Disse munker hadde oppdaget noe av hemmeligheten bak ordene jeg siterte i en annen bloggartikkel, fra brevet apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ: "Kristus i dere." Et nøkkelord hos apostelen Johannes, er ordet "liv". Starets Siluan, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min, har definert "kristendommen ikke som en lære, men liv. Ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men en levende erfaring av fellesskap med Gud." Men det betyr ikke at spørsmål om tro og lære er uvesentlig. Et rett liv bygger på de sanne og rette begrepene om Kristus og Treenigheten. Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet." Kristus, vårt liv. Smak på ordene. Lik hieromunk Pamvo, må vi gripe innholdet i disse ordene. Jeg tror det er slik at Den Hellige Ånd gradvis vil åpenbare dette for oss, under vår vandring med Ham. En måte å fordype oss i dette er å be Jesusbønnen, slik vi ser hieromunk Pamvo gjør på dette bildet. Jesusbønnen er denne: "Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Bes den på rett måte, er den som en døråpner inn i selve mysteriet.

Om å ta vare på det indre livet i Gud

I går, mens det stormet som verst rundt bloggen, tenkte jeg på viktigheten av å vokte det indre livet. Apostelen Paulus skriver til de hellige i Kolossæ om "Kristus, vårt liv." Her ligger det en dyp, dyp hemmelighet som må oppdages og erfares. Det finnes mye som er hellig og privat. Ikke alle tanker bør uttrykkes, ikke alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Ikke alle forstår Guds vei med oss. Henri Nouwen, den katolske presten og veilederen som har betydd så mye for mitt eget åndelige liv, har sagt: "Taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Ja, det er slik at det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker. En god venn av familien skrev en epost til meg i går kveld, som berørte meg sterkt. Hun spurte om jeg skulle bruke så mye tid på mennesker som ikke ville meg vel. At tiden min kanskje burde brukes annerledes. Hvis vi ikke tar vare på det indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av denne tids dominerende støy og stemmer og til slutt miste oss selv. Derfor velger jeg på nytt stillheten, og vil bruke enda mer tid i stillhet og avsondrethet. Det vil blant annet medføre at jeg ikke er like tilgjengelig. Jeg vil holde fast ved det som er hellig for meg.

Bildene på dagens blogg er hentet fra Patmos. Det ene viser nedgangen til Johannesgrotten, hvor apostelen Johannes mottok det som er blitt skrevet ned av hans disippel og sekretær, Prokoros, som Åpenbaringen. De er valgt av to grunner. For det første så er apostelen Johannes den av apostlene jeg stadig vender tilbake til. Han er blitt kalt mystikeren, den kontemplative. Det er mye ved hans liv som tiltrekker meg. Jeg vil så gjerne bli bedre kjent med ham, og hans liv med Gud. I høst kommer jeg ved ulike anledninger til å undervise om Johannes, og ikke minst hans første brev. Det andre er at en av mine drømmer er en dag å komme til Patmos, å få bruke tid i Johannesgrotten i stillhet og bønn. Ved siden av å reise til Jerusalem, er dette mitt aller høyeste ønske. Måtte det under skje at dette skulle gå i oppfyllelse! Menneskelig sett er det for meg umulig, både med hensyn til den økonomiske siden ved det hele, og pga av min helsetilstand. Men for Gud er alt mulig. Vil du være med på å be om dette?

Jeg tenker ofte på Johannes der på Patmos. I denne grotten fikk skue like inn i himmelen, og her fikk han se den levende, oppstandne Jesus, og falt ned for Hans føtter som død. Lik den gresk ortodokse presten ville jeg sitte utenfor Johannesgrotten og be hjertets bønn, Jesusbønnen og lytte etter Guds stille, vare stemme.

Hva Kirkens tro, og dermed min tro, er

Den nordisk katolske kirke har laget et flott studiehefte som heter: Deilig er jorden, prektig er Guds himmel. Det er et studiehefte til kirkens @ alpha-kurs, som er en innføring i den kristne tro. I dette heftet står det noe viktig om hva Kirken er for noe. Dette er et viktig anliggende for meg, for å forklare hva jeg legger i min tro, når jeg sier den er bygget på Kirkens tro. Når jeg bygger troen min på Kirkens tro, så betyr det at jeg holder meg til Kirkens tradisjon, slik den har vært ivaretatt siden apostlene. Den forandrer seg altså ikke med et hvert lærdomsvær.

"Kirken er Guds og benevnes derfor med samme kjennetegn som Gud selv. Kirken er hellig som Gud, dvs, utskilt til å tilhøre Gud... At kirken er katolsk betyr at den utgjør en helhet... Kirkens indre katolisitet betyr at den har EN TRO SOM ER DEN SAMME OG GJENKJENNELIG PÅ ALLE STEDER TIL ALLE TIDER. KIRKEN ER TRO MOT JESUS OG APOSTLENE... Derfor arbeider Kirken alltid for å verge sin tro mot forandringer, forvrengninger og fornektelser. Den sanne Kirkens tro måles på at den er tro mot apostlene og at den er katolsk, dvs. at den er trodd overalt, alltid og av alle. Ny lære, ny ordning eller ny moral strider mot Kirkens katolisitet. Det samme gjelder privatmeninger. Bak denne troen ligger Jesu løfte om at Kirken aldri har gått eller skal kunne gå til grunne. Det betyr at den sanne tros tradisjon alltid skal finnes og kunne gjenkjennes av dem som søker den. I tillegg til disse to kjennetegn, hellig og katolsk, nevner den nikenske trosbekjennelsen to andre:

Kirken er èn og Kirken er apostolisk. Kirken er èn og udelelig fordi den er Kristi legeme. All splittelse i Kirken er menneskelig synd. Kirken er bygd på apostlenes grunnvoll, dvs. på deres lære og deres fullmakter gitt dem av Kristus. Disse fullmakter har apostlene overdratt til sine etterfølgere, biskopene. Dette er Kirkens sanne tradisjon og identitet."

Bildet viser fader Michael Harper i Den antiokisk ortodokse kirke i England. Han var tidligere anglikansk prest, og i mange år en av de fremste lederne innen den såkalte karismatiske vekkelsen.

Den lokale menigheten er Kirken i sin fylde

Jeg har funnet frem igjen Timothy Ware’s bok ”The Orthodox Church”, utgitt som Penguin Book, for å lese den på nytt. Så vidt jeg vet skal den også være oversatt til svensk. Den er en ypperlig lettlest innføring i kirkehistorie, og da med særlig vekt på Den ortodokse kirke. Jeg kjøpte min i sin tid i bokhandelen Akademika ved Universitetet i Oslo, men den kan sikkert skaffes via en vanlig bokhandel.

Etter å ha henvist til Pinsefestens dag i Jerusalem, og de første misjonsfremstøtene til urkirken, forteller Ware om de første kristne kommunitetene rundt om i Romerriket. ”I løpet av kort tid hadde små kristne kommuniteter sprunget opp i hovedsentrene i Romerriket, ja også på steder utenfor Romerrikets grenser.”

Romerriket, og særlig den østlige delen av det, var et imperium av byer. Dette fikk i følge Ware konsekvenser for hvordan den tidlige Kirken ble organisert og administrert. Basis enheten var kommuniteten i hver by, som var styrt av sin egen biskop. Til å assistere biskopen fantes det presbytere og diakoner. Bygdene omkring disse byene var avhengig av byforsamlingen. Ware skriver at denne ordningen med ”biskop, prester og diakoner” var ”allerede svært utbredt mot slutten av det første århundre.” Som bevis for dette henviser Ware til de syv brevene som ble skrevet av Ignatios, biskop av Antiokia. Ignatios la særlig vekt på to ting: bispeembetet og eukaristin, og han så Kirken både hierarkalsk og sakramental.

Ware skriver: ”Mennesker i dag synes å tenke på Kirken som en verdensvid organisasjon, i hvilket hver lokal del er en del av en mer inkluderende helhet.” Men Ignatios så ikke på Kirken på denne måten. ”For ham var lokalmenigheten Kirken. Han så på Kirken som et eukaristisk fellesskap, hvis sanne natur fremkommer når man feirer Herrens måltid, og mottar Hans kropp og blod i sakramentet.”

”Men eukaristin kan bare skje lokalt, og når hver kommunitet i særdeleshet er samlet rundt sin biskop; og i hver lokal feiring av eukaristin er hele Kristus nærværende, ikke bare en del av Ham. Derfor er det slik at når hver lokal kommunitet er samlet, og søndag etter søndag feier eukaristi, så er det Kirken i hele sin fylde,” skriver Ware med henvisning til Ignatios.

Undervisningen til Ignatios har en permanent plass i den ortodokse tradisjonen. Ortodokse ser fremdeles Kirken som et eukaristisk fellesskap, hvis utvendige organisering er nødvendig, men sekundær. Det primære er det sakramentale livet, og fremdeles er det slik at de ortodokse legger vekt på den lokale menighetens betydning i Kirkens strukturelle liv.

Timothy Ware heter i dag Kalistos, og er biskop i Den ortodokse kirke. Bildet er av ham.

Den tro jeg bygger mitt liv på

Jeg kjenner jeg er sliten av alle meningene. Derfor er det en slik glede i meg, over at jeg kan hvile i det som er, og har vært Kirkens tro siden dens grunnleggelse. En tro som ikke forandres med tidenes skiftninger, men som er den samme. Som ikke forandres i dag eller i morgen, eller om 100 år, om Herren drøyer med sin gjenkomst.

Som jeg har skrevet på bloggen min bekjenner jeg meg til Guds evige ord, til den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelsen, og til de syv økumeniske kirkemøtene. I dette hviler jeg. Uansett hvor mye jeg angripes, klarer ingen å rokke ved denne overbevisningen. Herren er nådig og gir den styrke en trenger.

De syv økumeniske kirkemøtenes beslutninger, bygger på hele den levende tradisjonen som evangeliene og apostelbrevene og hele Kirkens felles erkjennelse representerer. Gjennom dette har de fått den egenskap som evig rettesnor, de er kanoniske. Til disse hører først og fremst den Nikensk-Konstantinopolitanske trosbekjennelsen. Ved kirkemøtet i Efesos år 431 ble den fastslått som uforanderlig, og i uforanderlig form har den også blitt bevart, blant annet som den ortodokse Kirkens eneste bekjennelsesskrift. Helt siden 500-tallet har den blitt fremført uforanderlig hver dag i liturgien. Den er og forblir troens ryggrad, utilgjengelig kanskje for den utenforstående, men for det troende medlem av Kirken er den sann og skjønn.

Denne trosbekjennelsen og de syv kirkemøtenes beslutninger, sammen med Den Hellige Skrift – Bibelen, utgjør den faste grunnvollen som Kirkens tro, og dermed min tro, hviler på.

Slik bekjenner jeg – med millioner av andre troende, verden over. Jeg spør bevisst etter ”de gamle stiene”. De er velprøvde. Mange har gått disse smale stiene før, og funnet frem og hjem. Det har holdt for dem – i liv og i død. Og det holder for meg.

Jeg hviler også i liturgien, i feiringen av eukaristin, i bønnene og hymnene, i lovsangen, og feiringen av Jesu oppstandelse sammen med mine søsken i Herren.

Jeg blir ikke direkte imponert av alskens nymotens liberal teologi, den såkalte humanismen og fornuftstroen. At vi skulle vite så mye mer enn Jesus og apostlene. Det er det rene skjære hovmod. Jeg er så enfoldig at jeg holder meg til Kirkens tro. Den har holdt, og den vil holde, for meg, og for alle andre som tar sin tilflukt i den.

Et kors - kun en vei

Det finnes sterke krefter som vil presentere en kristendom uten korset. Som mener at alle religioner i grunnen er like, og at hva du enn tror så fører det deg til himmelen. Noen er ute på handletur, og tar med seg litt her og litt der, og snekrer sammen sin egen tro. Fellesbetegnelsen er at de tror på gud. Men ikke nødvendigvis på Gud, den eneste sanne, slik Han åpenbarer seg kun et sted, i Den Hellige Skrift. Jesu Kristi kors er i sannhet verdens midtpunkt. Uten korset, kan historien i seg selv ikke bli definert eller korrigert. Jesu Kristi kors er det mest revolusjonære som noensinne har skjedd. Under Romertiden kjente korset ikke noe kompromiss. Det vant alle sine argumenter ved å drepe opponenten og gjorde vedommende taus for alltid. Det sparte heller ikke Kristus. Her døde Han den grusomme korsdøden, i det Han bar alle våre synder opp på korset, for å forsone oss med Gud ved Sin død. Etter at Kristus var stått opp igjen fra graven, dro apostlene ut for forkynne budskapet om korset. Og hvor enn de gikk, var det med det samme budskapet, og de bar selv sine egne kors. Det var det radikale budskapet om korset som forvandlet Saulus fra Tarsus, som forfulgte den tidlige kirken. Og slik har dette budskapet forvandlet millioner av mennesker siden. Ikke budskapet om en god moralsk lære, om et fint menneske, men om Guds Sønn som dør på et kors, for å bringe evig liv til alle dem som vender om, og tror evangeliet. Intet annet kan frelse og gi evig liv, enn dette: Jesu Kristi kors. La deg ikke lure av mennesker som sier at det finnes mange andre veier, og muligheter. Jo, de finnes, men ingen av dem fører fram. Ingen, enten de kaller seg islam, buddhisme, hinduisme, engledyrkelse, reading, healing. Alle disse veiene fører mot fortapelsen. Bare en eneste vei fører til himmelen, og den veien heter Jesus.

Guds mors hensovelse

Dagen i dag er minnedag for jomfru Marias hensovelse. Dette er en gammel kristen høytid. Tradisjonen forteller at Maria befant seg i Jerusalem da hun døde, omgitt av apostlene. Hun bodde sansynligvis i Efesos, hvor apostelen Johannes, etter Jesu egen befaling, tok seg av henne. Har du tenkt på at jomfrufødselen er helt avgjørende for vår frelse og evige salighet? Om ikke Jesus hadde vært unnfanget av Den Hellige Ånd, og født av en jomfru, hadde du og jeg fremdeles vært i våre synder. Da hadde vi vært redningsløst fortapt. For da hadde Jesus bare vært et ordninært menneske, og som sådan kunne Han aldri ha båret våre synder på korset, og gitt sitt liv som løsepenge. Kristus påtok seg sin menneskenatur fra henne, og hun på sin side, mottar evig liv fra Ham. Ved Marias død overføres hun til de saliges boliger, til himmelrikets herliggjorte tilstand. Det finnes flere ikoner som billedlig fremstiller denne hendelsen. De fleste viser apostlene ved sengen hvor hun døde. Dette er annerledes. Her sees Jesus, som holder et barn på armen. Dette skal forestille Marias sjel, så nå er reddet hjem. Vi ser også en engel ved Jesu side. Det var kirkemøtet i Efesos som kalte jomfru Maria for "Gudfødersken". Jeg liker det godt. Og det er virkelig betydningsfullt. Hun fødte Gud Ordet. Det barn hun bar frem, var ikke bare et menneske, men også Gud. Det er noe å takke for denne dagen i dag.

Ikke korset, men buddha

Det vakte berettighet oppsikt da Anne Anita Lillebø, som er prest i Dialogsenteret Emmaus i Oslo, og ordinert prest i Den Norske Kirke, ledet en buddhistisk begravelse i Gamlebyen kirke 25. april. I et intervju med avisen Dagen i dag, sier hun at hun har vanskeligheter med å si at Jesus er den eneste veien til frelse.

"Ja, det utsegnet har eg problem med fordi det høyrest så svært begrensande ut. Men ein må gå bakanfor og spørje kva Jesus ein snakkar om. Ein må på ein måte fortelje kva Jesus ein trur på for å gje det meining. For Jesus gjev ikkje meining i seg sjølv lenger. Det er så mange forståingar om kven han var og er." I intervjuet sier hun også at det er viktig at kirken hele tiden må jobbe med nytolkninger. Hun sier også at hennes drøm er en kirke som ikke er misjonerende, "men ei oppmerksom kyrkje. Ei kyrkje som gir slepp på si binding til dogme og idear, og som ynskjer å romme mange former for spiritualitet." Denne presten er bare en av flere som nå står frem med et annet evangelium enn det som står i Bibelen. Vi ser dette i forbindelse med den såkalte engleskolen til prinsesse Märtha Louise, hvor flere står frem og sier at det er plass for prinsessen i Den norske kirke. Det til tross for at prinsessen selv er åpen med at hun driver med okkultisme, og fremmer dyrkelsen av avguden Astarte. Når en prest ikke lenger er tydelig på at Jesus er den eneste veien til Gud, så bør biskopen kalle henne inn til en læremessig samtale. I sitt ordinasjonsløfte har disse prestene forpliktet seg på å forkynne Guds ord klart og rent, og i samsvar med sin kirkes bekjennelse. Det er tydelig for alle og enhver at de ikke gjør det. Dermed må det få konsekvenser for deres tjeneste. Så langt har altså forfallet og frafallet kommet i Den norske kirke.

Å søke Gud i klostrenes stillhet

Hos den hellige Frans av Assisi er det stadig noe nytt å hente, også med hensyn til det jeg har skrevet om klosterne i den senere tid. Den hellige Bonaventura, som var en av Frans sine nærmeste medarbeidere forteller: "Om natten brukte han å søke seg til en avsides plass eller en overgitt kirke der han kunne be." Nå var ikke Frans av Assisi noen eremitt. Han levde et rikt og aktivt liv omgitt av sine medvandrere og av mennesker som var i behov av hjelp. Men Frans forstod også godt betydningen av ensomheten, stillheten og tausheten. Så søkte han også disse skatter så ofte som han kunne. Kloster, eremittboliger og retreatsteder er blitt skapt for at mennesker, som vil høre Guds stille røst, skal kunne si nei til den bedøvende og uroende kakofonien av lyd fra en oppkavende verden. Klostertradisjonen vokste fram i forbindelse med de første århundrene etter Kristus når ensomme eremitter, eller eneboere, søkte ut i ørkenen for å omgås Gud. Snart dannet disse eneboerne nettverk for fellesskap og støttet hverandre, og på denne måten ble de første klostre grunnlagt.

Når en mann som Frans, som levde i den tiden han levde, uten alle de moderne hjelpemidlene vi har, hadde behov for å trekke seg tilbake for å leve i stillhet og bønn, hvor mye mer har da ikke vi.

En mann ved navn Cornelius Plantinga har sagt: "Å miste stillheten er like alvorlig som å miste hukommelsen, og like forvirrende. Stillheten er jo den naturlige sammenhengen hvorfra vi lytter. Stillheten er også den naturlige sammenhengen fra hvilken vi taler."

Jeg leser på nettsidene til pinsebevegelsens organ Korsets Seier, at pastor Åge Åleskjær nå går ut og advarer mot at mennesker søker seg til klostre. Det synes jeg er leit, og jeg tror den godeste pastoren for Norges største frimenighet, gjør dette på sviktende grunnlag. Han kan ikke kjenne til de tusenvis av mennesker som har søkt til klostre og retreatsteder de siste årene, og opplevd en sterk fornyelse av sin Gudsrelasjon og av sitt kristenliv. Dessuten har mange klostre vært garantisten for at den kristne tro er blitt bevart mange steder, gjennom århudrene. Herfra har også fornyelsen kommet til kirkene.

Det er all grunn til å takke Gud for klostrene, og heldigvis for Norges del, har vi i de senere år fått flere klostre tilbake, og etableringen av flere klostre er underveis. I tillegg kommer de nye klosterkommunitetene.

Hellige, rene hender

På veggene i katakombene i Rom finnes det enkelte steder tegninger av en kvinne som ber. Hun skuer opp mot himmelen, og hennes hender er strakt ut med håndflatene vendt oppover. Dette er et av de eldste kristne ikoner som finnes.

Hvem er det denne kvinnen representerer? Den velsignede jomfru Maria? Kirken? Eller ”bare” et bedende menneske? Eller kanskje alle tre? Uansett hvilken tolkning man velger, så beskriver dette ikonet en grunnleggende kristen holdning: det som kalles påkallelsen eller epiclesis av Den Hellige Ånd. Mana ber Den Hellige Ånd om å komme, eller man venter på Ånden.

Det er tre positurer vi kan gjøre med våre hender. Og hver av dem har sin egen symbolske betydning.

Våre hender kan være lukkede, knyttede eller åpne.

Og det er de åpne hender ikonet fra katakombene i Rom symboliserer. Det er en viktig lekse å lære dette, å åpne våre knyttede never, og strekke dem i bønn og lovprisning til Herren. Apostelen Paulus skrev: ”Jeg vil altså at mennene på hvert sted skal be slik at de løfter hellige hender, uten vrede og trette.” (1.Tim 2,8)

Å be med åpne hender, gjerne formet som en skål, som et symbol på at jeg er tom og tar imot fra Gud, er en bønnestilling jeg ofte benytter. Særlig når jeg ber i stillhet, og bare venter på Herren. Da ber jeg om å få være en slik vannlilje som bare venter på sollyset, slik at den kan få folde seg ut.

Noen ganger ber jeg på den måten at jeg legger hendene i fanget, som et symbol på mitt ønske om å gi fra meg alt jeg bærer på. Da ber jeg: Herre, jeg overgir til deg min irritasjon mot ….., min frykt for ….., min frustrasjon over ….. Og så snur jeg hendene, slik at håndflaten nå vender oppover, og nå ber jeg om at Herren må fylle meg med sin fred, sin kjærlighet, sin nåde, sin kraft. Så venter jeg i stillheten. Av og til kjenner jeg det fysisk i hendene, når jeg har gitt fra meg byrdene jeg bærer på. Så sterkt kan det oppleves. Men ikke alltid er det slik.

Etter å ha ventet en stund, rekker jeg hendene mot himmelen, og tilber Ham som er Kongernes Konge, og Herrens Herre.

I Salme 28,2 leser vi: "Hør mine inderlige bønners røst når jeg roper til deg, når jeg løfter mine hender mot Det alle helligste i ditt tempel."

Lytt på radio

Pastor Dagfinn Stærk har tipset meg om en amerikansk radio kanal, som jeg har begynt å lytte til. Anbefaler den gjerne til flere. Den heter Ancient Faith Radio og sender 24 timer. Her finnes hymner, lovsanger, lesning fra Den Hellige Skrift, andakter, intervjuer, bokanmeldelser etc. På nettsiden finner du også spesielle sendinger som kan lastes ned, enten via Pod cast eller via internett. Lydkvaliteten er god. Det er Den Antiokisk Ortodokse Kirke i Nord Amerika som står ansvarlig for sendingene, med velsignelse fra Metropolitt + Philip. Mesteparten av disse sendingene er på engelsk, men en del av hymnene og lovsangene er på gresk, russisk og andre språk.

Rikdommens forførelse

Jeg holder på å gå igjennom avisene som utkom den tiden vi var i England, og har kommet til Magazinets utgave for tirsdag 31. juli. I en stor oppslått artikkel kan de fortelle om inntektene til noen av de mest kjente "kristen-kjendisene" i USA. Opplysningene som fremkommer er forsåvidt ikke oppsiktsvekkende, men de er likevel av en slik karakter at jeg kjenner på en vemmelse når jeg leser dette. Hør bare: Pastor Creflo A. Dollar (bildet) i menigheten World Changer Church International i Georgia, kjører en svart Rolls-Royce, og har sitt eget private jetfly til en verdi av rundt 30 millioner norske kroner. Benny Hinn, den kjente helbredelsesevangelisten har et hus til en verdi av rundt 20 millioner kroner og kjører rundt i en Mercedes Benz G500 til rundt en halv million kroner. I 1977 fortalte han CNN at han tjente mellom tre til syv millioner kroner årlig! T.D Jakes, biskop for den store megakirken The Potters House, eier to store hus. Den eneste som kommer godt ut av den amerikanske undersøkelsen, som er gjengitt i Magazinet, er pastor Rick Warren, kjent for sine bøker om målrettet menighet og målrettet liv. Han gir bort 90 prosent av inntektene sine, og lever på 10. Pastor Joel Osteen får ikke lønn fra menigheten, men lever på royalites fra salget av sine bøker, men det er tydelig at han har til salt i maten. Når jeg leser dette, så tenker jeg: Så langt vekk dette er fra originalen. De 12 enkle mennene som gav opp alt og fulgte Jesus. Som lød Mesterens ord om ikke å ta noe med seg, men overlate sine timelige bekymringer til Ham, slik at Han skulle sørge for dem. Hvor annerledes dette er fra det livet som millioner av kristne lever i Kina, India, Afrika. Det er godt at Magazinet setter søkelys på dette, og får oss til å tenke på hva dette egentlig representerer. For meg handler dette om Mammon, om rikdommens bedrag. Jeg er glad for at jeg sa opp God Chanell for lenge siden, og har sluttet å følge med på "kristen-TV". Flere av disse har sine sendinger her og driver med sine pengeinnsamlinger. Tenk om disse pengene kunne ha vært brukt på å hjelpe misjonærer, og til å gi fattige mennesker et mer verdig liv. Og jeg husker jeg tenkte, da jeg så på disse for det meste amerikanske TV programmene, hvor sjeldent jeg hørte de forkynne om korset. Det var for det meste om suksess og personlig utvikling.

En gammel klosterkirke

En av de fineste opplevelsene med turen til England, var den dagen vi vandret rundt et gammelt klosteranlegg fra 1100-tallet. Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt enda bedre tid, enn vi hadde. Så kunne jeg satt meg ned for å lese og be i den utrolig vakre hagen, med de gamle trærne. Eller tilbrakt mer tid inne i selve klosterkirken. Studert ansiktene til de besøkende som blir møtt av rommets vidde og stillhet. Her er det blitt bedt og sunget, her er Guds ord lest, her har mennesker møtt Gud. Det er ikke bare et vakkert historisk bygg. Det er en møteplass mellom himmel og jord. Den jordiske Kirken kan ikke tenkes uten den himmelske, den himmelske ikke uten den jordiske. Den himmelske Kirken er selve urbildet for den jordiske. Det har vært en ny og overveldende tanke for meg dette i det siste, at Kristi kirke kom egentlig med Adam. I sin kjærlighets overflod, frivillig, skapte Gud Adam i sitt avbilde. Den finsk ortodokse forfatteren Tito Colliander skriver følgende: "Og det nyskapte mennesket falt frivillig inn i englekoret og stemte med i samme lovsang som dem. Da ble den åndelige Kirken legemliggjort: Kirken fikk en synlig og en usynlig del: ånd og materie. Edens hage er den jordiske Kirkens urhjem." Dette er begynnelsen. Så finner vi Guds forsamling gjennom hele den gamle pakt, og vi kommer frem til den forunderlige pinsefestens dag i Jerusalem. I form av synlige ildtunger ble Ånden utøst over apostlene. Ikke som enkeltpersoner, men i frivillig og kjærlighetsbetinget fellesskap, som en bedende forsamling. Og slik finner jeg tilbake til Kirken, denne augustdagen i det vakre engelske landsskapet. En gammel bygning, som har vært et tilfluktsted for tusenvis av mennesker gjennom tiden, som har utgjort den levende Guds forsamling, i himmel og på jord. Det gjør noe med meg å stille i stillheten i en slik gammel klosterkirken, og kjenne historiens vind blåse gjennom det stille rommet.

Theoria

Akkurat som ordet teori eller apati har en annen klang og betydning på norsk i dag, har ordet theoria eller teori det også. For mange tror jeg det er slik at det å vite noe i teorien er noe langt mer usikkert enn å vite det i praksis. I dag må teorier prøves empirisk for å kunne vise sin gyldighet. Det har vært ført debatter om dette tidligere på bloggen her, hvor det er blitt sagt at teoretisk Gudskunnskap eller tro er nesten det samme som en hypotetisk, en mulig og uttenkt, men ikke en levende tro. Dette har sammenheng med den såkalte opplysningstiden, hvis rasjonalisme har påvirket sterkt selve tankegangen. Ja, hele virkelighetsoppfatningen er siden opplysningstidens gjennombrudd for empirisk vitnskap bestemt av at teori er utgangspunkt og praksis er virkeliggjøringen og beviset.

For Evagrios av Pontus er det tverimot. Praktike er øvelsen som leder fram til theoretike som er beskuelsen av det sanne, det bestående, det guddommelige. Praksis og erfaring er forutsetninger for å lære å se, å gjennomskue og nå frem til sannheten. Teorien er ikke noe gitt som skal prøves, justeres og tillempes. Kunnskap nås bare gjennom en lang øvelse, en tilvenning til sannheten selv. Gudskunnskapen for Evagrios er frukten av beskuelsen som bare er mulig for den hvis blikk er blitt skjerpet av askesen, apatien og kjærligheten. Det er interssant å se hvordan synet som Evagrios og den tidlige østlige teologien står for bryter radikalt med det moderne menneskesyn med sine røtter i humanismen.

Luthers radikale sola scriptura og Karl Barths tale om åpenbaringen som kommer loddrett fra himmelen, forutsetter jo et syn på kunnskap som noe som finns objektivt.

Men hos Evagrios er ikke kunnskap et objekt. Snarere er det en tilstand, en forening med sannheten, med opprinnelse og mål. Det handler om å kjenne, ikke kjenne til, å kjenne sannheten. Gudskunnskapen er vår vandrings mål, den er inntrengningen i Guds hemmeligheter. Dennes vei er bønnens og mystikkens, ikke lærebøkenes og logikken. Utgår ikke Evagrios fra Bibelen. Jo, men han gjør mer enn det. Han går inn den! Skriften er et dyp, som vi bare så vidt kan ane. Apostelen Paulus taler jo om at Ånden gransker alle ting, ja også "dybdene i Gud." Jo klarere og lengre jeg vil se inn i Den Hellige Skrift, desto klarere og lengre må jeg se inn i meg selv. Uten å ha et blikk som renses kommer bare overflaten til syne.

Jesus sier jo noen forunderlige ting i Matt 6,22-23: "Øyet er en kroppens lampe. Hvis altså øyet ditt er godt, vil hele kroppen din være lys. Men dersom øyet ditt er ondt, vil hele kroppen din være full av mørke. Hvis lyset som er i deg, er mørke, hvor stort er ikke da mørket!"

Lik bønnen må ordet synke fra hjernen til hjertet, og forankres i meg selv.

Agape

I to artikler har jeg skrevet om to begreper som jeg har hentet hos Evagrios av Pontus. Mens begrepene askese og apatheia, er ord som vi forbinder med noe annet enn disse ordenes opprinnelige mening, så er det tredje begrepet noe mer tilgjengelig for oss. Det dreier seg nemlig om ordet agape eller kjærlighet. Ordet har i hvertfall et mer positivt innhold for oss, enn askesen eller apatien, men jeg er ikke like sikker på om vi virkelig forstår innholdet i ordet kjærlighet likevel. Den moderne betydningen av ordet er nokså utvannet, for ikke å si misbrukt. For Evagrios av Pontus er kjærligheten sentrum i det åndelige livet. Den er målet for askesen, den åndelige fostringen, og selve grunnen for kontemplasjonen, den åndelige modenheten.

Kjærligheten er den lengselen som hører til selve menneskets natur. Mennesket er skapt i kjærlighet fra Guds side, og for kjærlighet. Den er selve Treenighetens forutsetning og hemmelighet. Men for at mennesket skal kunne leve i kjærlighetens renhet, må mennesket gjenfinne sin naturlige helse. Det skjer gjennom askesen, hvor man renses fra å være styrt av de skiftende følelsene. Uten en indre stillhet og fred, finnes ingen kjærlighet som ikke søker sitt eget. Uten denne grunnvollen er kjærligheten sammenflettet med begjæret etter å herske, misunnelse, gjerrighet, redsel og frykt. Kjærligheten er til sitt vesen fellesskap, delaktighet og enhet. Den fullkomne kjærligheten er uttrykt gjennom Treenighetens mysterium. Gjennom Kristus, gjennom at Gud gir seg til oss i inkarnasjonens mysterium, dras vi igjen inn i den kjærlighet i hvilken vi ble skapt. Det er i denne kjærlighetsrelasjonen vi er kalt til å leve. "Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg." (Gal 2,20)

Abba Alonios sier: "Om et menneske ikke sier i sitt hjerte: Bare Gud og jeg finnes i verden, så kan hun ikke finne ro."

Dette kan synes underlig for oss, som dyrker den utadrettede aktiviteten. Når Evagrios og de andre ørkenfedrene drar seg unna og legger vekt på ensomheten med Gud, så beror ikke dette på en forakt for de andre og for fellesskapet. Tvert i mot handler det om den vekt de legger på det menneskelige fellesskapets renhet. Kjærligheten må være ren, og den oppstår ikke fordi man vil det, eller at man bestemmer seg for å elske et menneske eller elske Gud. Kjærligheten oppstår fordi man innser at noen er verd å elskes, enten det er et menneske, eller det er snakk om Gud. Den guddommelige kjærligheten er det klare lys i hvilket hvert ansikt lyser fram som Kristi ansikt, - som et speilbilde av den Guds avbilde som også jeg er.

Tilbake til klostrene

I går leste jeg en meget interessant artikkel i Christianity Today. Den handlet om noe jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen, nemlig fremveksten av de nye monastiske fellesskapene. I denne artikkelen sier den meget anerkjente engelske teologen, presten og en av initiativtagerne til den såkalte Lausanne-pakten, John Stott (bildet) følgende: "Hvis jeg hadde vært ung og skulle begynne mitt kristne disippel-liv på nytt, så ville jeg etablere en form for evangelikal monastisk orden. Skulle man slutte seg til den måtte man avlegge løfte om å leve i sølibat, fattigdom og en holdning av fred." Utsagnet til Stott er veldig interessant, både fordi uttalelsen kommer fra en så prominent evangelikal leder og prest i Den anglikanske kirke. Men også fordi hans uttalelse samsvarer med det mange andre sier for tiden.

Da jeg deltok på Predikant og arbeidsmøtet til Den evangelisk lutherske Frikirke, tidligere i år, som invitert gjest, hadde jeg en lengre personlig samtale med Peter Halldorf. Han sa noe av det samme: "Skal Kirken overleve i vår tid, og være en fornyende kraft, må vi tilbake til klostertradisjonen." Det tror jeg Halldorf har helt rett i. Det var klostrene som tok vare på det indre pulserende livet i kirken, og som bevarte Den Hellige Skrift."

I april 1988 holdt kapellanen i Det amerikanske senatet, Richard Halverson, en tale for Hutterianerne, en del av den anabaptistiske bevegelsen med røtter tilbake til 1600-tallet, hvor han sa: "Det ligger noe i luften. Enten er det Jesu gjenkomst, eller noe mindre dramatisk, en mektig besøkelsestid fra Gud på jorden, og i Kirken. Når det skjer vil mennesker i den evangelikale leir, måtte bevege seg i retning av dere (altså i betydningen Hutterianerne), mot en større enkelhet, vekk fra materialismen som jeg tror virkelig har vært ødeleggende for hele den evangelikale bevegelse."

Filosof Richard Mouw ved Fuller Seminary snakker om det samme. Han ser for seg at den evangelikale bevegelsen i særdeleshet vil dra stor nytte av en tilbakevending til klostertradisjonen, som et "klart og radikalt vitne i en mindre enhet innen Kirken, et kall for hele Kirken til å vende tilbake til å være et mye klarere og mer radikalt vitnesbyrd."

Uttalelsene til disse personene er spennende, og helt samsvarende med hva jeg selv tenker om fremtiden. Skal den kristne tro overleve i dagens samfunn, og i fremtidens Europa, trenger vi å vende oss til klostrene på nytt. Derfra vil fornyelsen komme. I denne tradisjonen vil det kontinuerlige bønnelivet tas vare på, og leves ut, sammen med Kirkens liturgske liv. På den måten vil kontinuiteten tilbake til Ur- og Oldkirken tas vare på.

Tyrranisert av såkalt humanisme

På nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge, leser jeg at min gode venn, arkemandrit fader Johannes, nylig er blitt valgt til hjelpebiskop. Det skjedde på generalforsamlingen til erkestiftet som ledes av erkebiskop Gabriel, i slutten av april og begynnelsen av mai. I forbindelse med feiringen av Olsok, 28 juli i år holdt fader Johannes en tale i Bakke kirke i Trondheim. Talen er i sin helhet gjengitt på nettsiden, men jeg vil gjerne dele med bloggens lesere noe som fader Johannes skriver, og hvis synspunkt jeg fullt ut deler. I talen sier fader Johannes dette: "For mange ser at mye har gått galt, at hl. Olavs kristningsverk er i ferd med å forfalle, at vi er på vei mot et nyhedensk samfunn, selv om det er mange kristne enkeltmennesker her. Vår kultur og vårt samfunn blir nøytralisert og religionen blir privatisert og gjemt bort. Slik bør det ikke være. Det sies at vi lever i et pluralistisk samfunn. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en nasjonal identitet preget av 1000 års kristen kirke her. Altfor lenge har troen blitt drevet på defensiven, og latt seg tyrranisere av såkalt humanisme og falsk nøytalitet. Vi skal ikke kompromisse med troen. Troen er verdens salt, og om saltet mister sin kraft, hva skal vi da salte med." Dette er viktige ord inn i vår virkelighet, hvor det ser ut til at enkelte kristne er villige til å oppgi vår kristne arv. Fader Johannes sier videre: "Mye av dette skyldes den misforståelse at Gud kun er interessert i våre sjeler, og at vårt liv på jorden er som en tilværelse i et venteværelse. Men det er feil! Kristus er ikke bare Guds Ord, han er Guds inkarnerte Ord. Han frelser hele mennesket av kjøtt og blod. Ja, han sier at han kom for å gi verden liv, og befaler oss å forkynne det gode budskap for hele skapningen. Kirken er Kristi legeme – sier apostelen, og det minner oss atter om vårt kall til å inkarnere troen i vårt samfunn og vår verden. Vi har til oppgave og hente hele verden tilbake til Gud. Vi skal ikke la verden seile sin egen sjø, mens vi selv går i frelsens livbåt. Den skal vinnes tilbake til Gud. Vi har til oppgave å styrke det kristne grunnlag for vår kultur og vårt samfunn, for troen er ikke bare ment som en trøst for den enkelte, men har potensiale til å forvandle verden og bringe den tilbake til Gud, slik hl. Olav gjorde, og med ham mange andre gjennom historien." Bildet er tatt av min kone i forbindelse med den siste gudstjenesten som ble holdt i H. Trifons skita, mens dette klostret holdt til på Borstuen på Bøverbru. Klostret er nå flyttet til Hurdal. Fader Serafim til venstre, og fader Johannes til høyre.

Apatheia - en dyp hemmelighet

Om ordet askese, som jeg skrev om i forrige bloggartikkel, har en dårlig klang i mange moderne menneskers ører, så har vel ordet apati det enda mer. Å være apatisk er vel ikke noe ideal. Men det er fordi ordet har fått en annen mening enn den opprinnelige. I den østlige kirketradisjonen betyr ordet apati, eller på gresk apatheia, noe ganske annet enn det vi forbinder med ordet. Det kommer da også tydelig frem i den undervisningen som Evagrios av Pontus gir.

Evagrios skildrer apatheia som en frihet fra lidelser. Spørsmålet som naturlig melder seg er: hva betyr denne frihet, og hvordan finner man denne friheten? Sagt på en annen måte: Hvordan finner man hvile i sitt indre?

Jeg har gått å tenkt på en historie de siste dagene, som fortelles om abba Arsenios. Det har sikkert sammenheng med min egen livssituasjon for tiden, hvor jeg søker å finne veien videre for min egen vandring med Herren. En bror i Herren kom og spurte abba Arsenios:

”Mine tanker plager meg og sier: Du kan verken faste eller arbeide. Da kan du i det minste besøke de syke, for det er også en kjærlighetshandling.” Men abba Arsenios som kjente igjen demonenes utsagn sa til ham: Gå hjem og spis, drikk og sov og arbeid ikke. La være med å forlat din celle.” Abba Arsenios visste nemlig at om denne bror i Herren forble i sin celle ville det føre munken til ordningen.

En av de fremste oppgavene som demonene har er å skape forvirring og splittelse, og for det moderne mennesket gjør han det ved travelhet og stress. Kvekeren Richard Foster har sagt følgende: ”Overfladiskhet er vår tids forbannelse. Kravet om øyeblikkelig tilfredsstillelse er først og fremst et åndelig problem. Det vi trenger i dag er ikke flere intelligente mennesker, men flere mennesker med dybde.”

Travelheten og rastløsheten gir oss denne dype splittelsen i vårt sinn, og driver oss stadig til å gjøre og handle. Den driver oss bort fra hvilen og stillheten, som er selve utgangspunktet for at Herren kan bruke oss. Den følgende historien har hjulpet meg til å få en dypere forståelse av begrepet apatheia hos Evagrios:

”Jeg ligner en mann som sitter under et stort tre og ser mange ville dyr og slanger komme mot meg. Når han skjønner at han ikke kan klare seg mot dem, klatrer han raskt opp i treet og blir berget. Slik er det også med meg: Jeg sitter i min celle og merker hvordan de onde tankene kommer mot meg. Når jeg ikke makter å stå imot dem, flykter jeg til Gud i bønn og blir berget fra fienden.” (Abba Johannes)

Spørsmålet er om det ikke er nettopp jakten på sinns inntrykk, på nye erfaringer, stimulans og på heftige opplevelser som skiller vår moderne tid fra den tidlige Kirkens åndelighet.

En har sagt at travelheten er ikke av djevelen, men den er djevelen selv. Det er noe å tenke nøyere på. Det nye testamente fremhever saktmodighet, mildhet, stillhet og tillit som uttrykk for åndelig modenhet, fremfor hurtighet, effektivitet, fleksibilitet som vi nå beundrer som uttrykk for det samme. Hvem tar feil? Bibelen eller den moderne utgaven av den kristne tro?

Dette handler likevel ikke om noe som er bakstreversk, en form for nostalgi. Det handler om genuint kristent liv, som er totalt annerledes. Å stadig bryte opp fra sitt bosted og forhold, å stadig søke nye ting, reisemål, metoder – er intet annet enn en flukt fra virkeligheten. Fra livet selv. Vi beseirer jo ikke det som river oss i stykker gjennom å følge de kreftene som stadig river i stykker i stadig større tempo!

Veien til befrielsen er lang. Den går ut i ørkenen. Men de mange viljene og begjær som finnes i meg, forsvinner ikke bare ved at jeg går ut i ørkenen og blir ensom med Gud. De bor i meg. Det jeg forsøker å la ligge igjen etter meg når jeg går ut i ørkenen, de følger med meg dit. Jeg behøver ikke bare en distanse til den hektiske karusellen av menneskelig streben, jeg behøver distanse til mine egne tanker; ikke bare en vei ut av uroen omkring meg, men også av uroen inne i meg.

Våre velprøvde åndelige veiledere fra ørkenen forteller oss om veien ut av dette. Veien finnes rett foran våre føtter. Den er ikke bred og den lokker ikke mange, men det er en vei fra splittelse til enhet. Veien kalles Kristi ydmyke vei. Den er ikke jevn, men full av groper og hinder, men hver gang man faller, faller man i barmhjertige hender – i Guds favn. Det er en kamp å gå denne veien, men den fører fram. Mange har gått den før oss. Og Herren er min hjelper. ”Han leder meg på rettferdighets stier for Sitt navns skyld.” (Salme 23,3)

Den rette kristne askesen

I to artikler som ble publisert i går skrev jeg om Evagrios av Pontus. Hos Evagrios finner vi fire viktige begreper, som kan hjelpe oss til en mer autentisk kristen tro. Det er begrepene askese, apati, kjærlighet og beskuelse. Vi skal i noen artikler se nærmere på dette.

Ordet askese har i vår moderne tid kommet til å bety selvplageri, kroppsfiendtlighet eller gjerningskristendom. Men den opprinnelige, den greske betydningen av ordet, er mye mer positivt ladet. Ordet askese betyr øvelse, trening og har ikke noe som helst med selvplageri og kroppsfiendtlighet å gjøre.

I den tidlige kristne tradisjonen, og særlig i den monastiske tradisjonen, ble begrepet askese et viktig uttrykk for det som skulle kjennetegne sant kristent liv, når dette livet virkelig tas på alvor. Askesen handler om å trene seg i å etterfølge Kristus, å trene seg i å motstå det onde. Det var en renselse for å kunne se djupere inn i Guds mysterium.

Den kristne askesen er fremfor alt å stille kroppen og sinnet inn under Åndens ledelse. Apostelen Paulus er inne på dette blant annet i Gal 5,24: ”Og de som tilhører Kristus, har korsfestet menneskenaturen med dens lidenskaper og lyster.”

Nå er det forskjell på selve askesen og den kampen vi som kristne er satt til å kjempe. Askesen er kun en forberedelse til denne kampen. Askese handler heller ikke om fortjeneste eller tegn på styrke. Askesen er en hjelp til å se klart, en hjelp fordypet bønn, til identifisering av det onde og til å kunne motta Guds nåde. Den er selvpålagt, frivillig og individuell.

Hva kjennetegner så en rett askese?

Den er naturlig.
Den retter seg mot det allmennmenneskelige og elementære: det vi spiser, seksualiteten, søvnen, ordene, hørselen og synet.

Det er disse tingene vi trenger å øve oss i å vise måtehold og beherskelse overfor. Tenker vi etter er det i høyeste grad disse tingene som skaper splittelse og som gjør oss svake.

Den er begrenset.
Den rette kristne askesen handler ikke om det spektakulære, ikke om selvplageri, men om rett blikkretning, om målet for vår vandring og vår kamp.

Den er frivillig.
Dette er ikke noe Guds bud, ei heller noen regel som noen skal pålegges. Det finnes heller ikke noe som sier hvordan din askese skal være. Den er ditt valg og din vei.

Den er uten egenverdi.
Askesen må hele tiden prøves ut fra sin hensikt. Den bringer oss ingen berømmelse.

Den rette kristne askesen skjer i stillhet, i lønnkammeret. Askesen er den grunnleggende, absolutt nødvendige kampen mot å være et offer for nykker, drifter, egoisme og bekvemmelighet.

Gjennom askesen oppnås det som Evagrios kaller apatien, som for ham betyr friheten fra lidelser. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

Evagrios av Pontus, del 2

I den egyptiske ørken, i samtaler med abba Makarios og abba Pambo fant Evagrios det han hadde lengtet etter: frihet, enkelhet og tid. Men for å finne dette, måtte Evagrios endre livsstil. Fra et utadrettet liv med mange tilhørere, beundrere og oppmerksomhet skulle han nå leve inadrettet med en stadig våkenhet mot stolthetens, bitterhetens og ledens fristelser. Ørkenfedrenes undervisning gav ingen lettvinte svar på hans mange spørsmål. Uten tjenere, uten noen form for sosial beskyttelse og uten noen rikdom å falle tilbake på ble livet til Evagrios helt annerledes: det ble en kamp for å overleve, en kamp hver eneste natt mot fristelsen til å gi opp.

I 16 år, frem til sin død i januar 399, bodde Evagrios i sin enkle munkecelle i Nittria. Han forsørget seg selv med å skrive av åndelige tekster, enten Bibelen eller gudstjenestens liturgiske tekster. Ved siden av dette skrev han egne tekster og levde i kontemplasjon og bønn. Hans etterlatte brev viser også at han førte en omfattende korrespondanse med teologer og Kirkens menn i hele det romerske riket. Men selv om disse brevene er viktige, er hans mange veiledende skrifter det ennå mer. Disse var ofte skrevet som svar på spørsmål fra søkende mennesker.

I møtet med likesinnede munker grunnla Evagrios snart en krets som ivrig søkte etter en dypere innsikt i Gudsrelasjonen, som samtidig kunne gi veiledning til de mange som søkte deres hjelp. I sine forsøk på å trenge dypere inn i Skriften fant de hjelp hos Origenes. Hans undervisning var kjent blant ørkenfedrene, som jo hadde nær kontakt med de ledende teologene i Alekandria.

I kretsen rundt Evagrios tok man i bruk Origenes dype innsikt sammen med den erfaring som livet i ørkenen gav, til en sjelesorgundervisning som kom til å få stor betydning i hele den kjente kristne verden.

Men Evagrios av Pontos var også en fryktet mann. Hans radikale Kristus-etterfølgelse skapte problemer for ham. Kort tid etter hans død ble mange i kretsen rundt ham drevet ut av ørkenen av en kirkeledelse som fryktet at deres radikalitet skulle splitte kirken. På 500 tallet ble hans skrifter erklært kjetterske av keiseren. Takket være den syriske kirken er mange av dem likevel blitt tatt vare på. Den syrisk ortodokse kirken ble som kjent stående utenfor keiserens rekkevidde etter skismaet i 451.

Evagrios av Pontus, del 1

Reiselektyren hjem fra England var noen utsagn av Evagrios av Pontus. Jeg skal komme tilbake til innholdet i disse tekstene senere, men først fortelle historien om Evagrios, fordi den i seg selv er et sterkt vitnesbyrd.

Jeg starter med slutten av 370-tallet, da Evagrios var en ung mann, omkring 30 år gammel. Han kom fra overklassen i Lille-Asia. Mange som tilhørte denne var ganske nylig blitt kristne. Han kom fra en samfunnsklasse hvis opphav, utdannelse og makt var noe selvklart. Hengitt som de nå var til Kristus og Kirken, så de uendelige muligheter til å forandre verden, gi nytt liv og ny fremtid til sitt ofte foraktede og avsidesliggende landskap i Romerrikets utkant.

Far til Evagrios, var omreisende biskop for de små forsamlingene, som i motsetning til de store forsamlingene i byene, ikke hadde egne biskoper. Hans sønn, Evagrios, hadde som alle andre unge menn fra bedrestilte familier blitt sendt til byen for å studere. Foruten grunnleggende studier i litteratur, inkludert historie, filosofi og politikk, gjaldt det fremfor alt å kunne retorikk, om man skulle kunne ha innflytelse i samfunnet.

Evagrios kom til Cæsarea i Kappadokia. Der møtte han Basileios den store – kirkefaderen, klostergrunnleggeren og den ledende av de såkalte kapadokiske fedre. Etter å ha blitt innsatt som lektor ved katedralen i Cæsarea var han nå blitt Ordets tjener, ikke bare ordenes. Evagrios ble sterkt grepet av et monastisk kall, og viet nå sitt liv til å søke Guds visdom. Gjennom Basileios lærte Evagrios Gregorios av Nazianz å kjenne, den teologisk mest dypsindige og litterært mest fullendte av de kapadokiske fedre. I Gregorios av Nazianz fant Evagrios den åndelige veilederen han hadde søkt etter, og hele sitt liv skulle han snakke om den gjeld han sto i til nettopp Gregorios. Gjennom han hadde Gud formet hans liv.

I 379 opplever Evagrios Guds kall. Hans mentor og beskytter, Basileios, dør plutselig og uventet midt oppe i en svær læremessig strid om Kirkens frihet i forhold til keiseren og om Kirkens fundament, troen på en treenig Gud. I et fortvilt forsøkt på å redde arven fra kirkemøtet i Nicea, og fra Basileios selv, kalte den lille nicenske forsamlingen i hovedstaden Konstantinopel Gregorios til å bli deres biskop. Gregorios på sin side vigslet Evagrios til sin diakon og fremste medhjelper og tok ham med seg til hovedstaden. Innen to år var situasjonen snudd til det gode. Motstanderne hadde gitt oss og et nytt økumenisk kirkemøte ble kalt sammen for å bekrefte troen og Kirkens frihet. Gregorios ble valgt til Patriark av Konstantinopel, som på denne tiden både var den vanskeligste, men også den mest innflytelsesrike posisjonen i Kirken på denne tiden. Evagrios var også nå Gregorios fremste medarbeider, og ble nå vigslet til erkediakon.

Men Gregorios ble ikke patriark lenge. Kirkemøtet skapte så mye turbulens og bråk at Gregorios valgte å avgå med umiddelbar virkning og trakk seg tilbake til et monastisk liv på landet. Evagrios ble værende enda et år, og var en vel ansett gjest hos keiseren. Men dette skapte da også svære problemer for Evagrios. Framgangen, berømmelsen, nytelsene og intrigene dro ham vekk fra den nære Gudsrelasjonen og truet selve kallet hans. Fortvilet over sin manglende evne til å gjøre motstand mot alt dette, til å beholde sin indre frihet, flyktet Evagrios i panikk.

Full av angst og svært deprimert dro han til Jerusalem. Her ble han tatt hånd om av Melania og Rufus. De hadde kommet fra Rom og brukte sin store formue, sin utdannelse og sin innflytelse til å fremme klosterlivet, kirkene og pilegrimshjemmene i Jerusalem. I Melanias kloster på Oljeberget fikk Evagrios god pleie. Men han fant ingen ro for sine sjelelige plager. Til slutt så Melania seg nødt til å sende ham til andre og dyktigere sjelesørgere. ”Du får søke deg til ørkenfedrene i Egypt,” var hennes råd.

(fortsettes)

Gud gjør fremdeles under!

Det er fantastisk å se hvordan Gud leder ned til minste detalj. Hjemturen fra England ble en spennende opplevelse av at det nytter å be. Gud svarer bønn. Da ingen flybilletter var å oppdrive måtte vi ta toget hjem. Vi strevde litt med å få billett til Eurostar, men kom oss til Brüssel Midi, hvor vi tok toget til Köln. Derfra skulle vi videre til København. Vi hadde fått beskjed om at vi kunne gjøre plassreserveringer i Köln, for toget videre til Danmark, men dette viste seg ikke å stemme. I Köln fikk vi beskjed om at det ikke fantes noen ledige plasser. Situasjonen var fortvilet, fordi dette toget var eneste muligheten for oss til å komme hjem til Norge onsdag, som vi måtte pga andre avtaler. Vi ba Gud inderlig om å hjelpe oss, og med bankende hjerte gikk vi på toget. Vi fant et par ledige plasser og satte oss der. Samtidig forsøkte jeg å få snakke med konduktøren, og da jeg traff ham, sa han at han skulle se om han kunne klare å hjelpe oss. Men tiden gikk, og konduktøren dukket ikke opp. Etter hvert kom flere og flere på toget, så alle plassene ble opptatt. Min sønn og jeg måtte flytte ut på noen klappstoler i gangen. Da konduktøren dukket opp, sa han først at han hadde klart å skaffe en ledig plass, og at han skulle prøve å skaffe en til. Men fem minutter etterpå gav han kontra beskjed, og sa at vi og fem andre, øyeblikkelig måtte forlate toget! Neste stopp var Hannover. I vår nød takket vi Herren for at Han hadde den hele og fulle oversikten. Her var vi - klokken var ca to om natten. Vi ble regelrett kastet av toget, og visste ikke hvor vi skulle ta veien. Da vi kom frem til Hannover, sto det et tog i sporet ved siden av der hvor vi gikk av. Alle syv gikk i retning av dette, og der fikk vi kontakt med konduktøren på dette toget. Dette var et tog som kom fra München og skulle til Köbenhavn! Men dessverre, det var ingen plass for oss. Jeg fortsatte å takke Herren for at Han hadde en utvei, og plutselig endrer konduktøren mening. Han hadde sett nærmere på listen sin, og trodde han hadde plass til oss alle. Men vi måtte love å være helt stille. For dette var et tog bestående av bare soveplasser. Og ganske riktig. Det var to kuper ledig, og vi fikk alle plass. Min sønn og jeg havnet i kupeen med to unge tsjekkiske gutter. De tok overkøyene, vi underkøyene. Vi ante ingenting om når toget kom til å gå, og heller ikke når det var fremme i København. Men nå hadde vi liggeplass. Så vi gikk altså fra klappstoler i gangen, hvor man ble rent svimmel av å sitte, til gode senger! Når konduktøren dukket opp skulle han ha 20 euro av min sønn og meg. Jeg tok frem Visa kortet mitt, men det kunne han ikke ta imot. Nå var gode råd dyre! Hva skulle vi gjøre? Uten penger, ingen plass. Plutselig kom vi til å tenke på at våre engelske venner hadde sendt med oss noen euro de ikke hadde fått bruk for, da de nylig var på reise i Europa. Vi tellet etter og kom til 18 euro. Konduktøren så på oss, vi så på ham, og så får han øye på en engelsk mynt jeg hadde, og sa at den var han interessert i. Så dermed slapp vi med de 18 euroene vi hadde. Den engelske mynten var ikke mer verd enn en norsk krone. Vi sov godt den natten, mens toget dundret gjennom nattemørket, med stor takk til Gud. Da vi kom fram til København, var klokken nøyaktig det samme som den ville ha vært, om vi hadde fortsatt med det toget vi ble kastet av! Dette toget kom samtidig inn på perrongen. Gud så alt dette på forhånd. Han sørget for at Larkins sendte med oss euro, at toget med de ledige sengene sto på perrongen i Hannover, at det var ledig plass der, og at vi i stedet for å sitte trangt og vondt på det første toget, sørget for at vi fikk et sted å hvile natten igjennom! Vi lærte begge noe om å stole på at Han har den hele og fulle oversikten over våre liv, og at når vi legger våre liv i Hans hender, tjener alt til det gode. Nå roper vi bare et høyt halleluja for Hans godhet mot oss.

Reisebrev fra England, del 6

Når dette leses så er vi på vei hjemover til Norge. Vi gjorde flere forsøk på å finne et fly hjem, men det lot seg ikke gjøre. Det ble rett og slett for dyrt. Derfor blir det reprise på turen nedover. Vi har fått skaffet oss billetter med Eurostar fra London Waterloo klokken 14 i dag, engelsk tid, og vil være hjemme rundt midnatt onsdag. Det blir en slitsom reise, så vi er takknemlig for forbønn. I dag har vi tilbrakt dagen sammen med Christine og John Larkin, og har sett en flott gammel engelsk landsby, samt The New Forest, som er 1000 år gammel. Også i dag har det vært nydelig vær. Dessverre ble det intet besøk hos Bruderhof denne gangen. Det er verken tid igjen til å få det til, og jeg har heller ikke krefter igjen til å foreta en slik ekstra reise. Så det får bli en annen gang. Vet ikke når det blir mulighet til å blogge igjen, men lar det seg gjøre i forbindelse med reisen, viljeg gjøre det. Om ikke er jeg i full gang igjen fra torsdag.

Metropolitan Tabernacle London

Bildet viser den fullsatte Metropolitan Tabernacle som vi hadde gleden av å besøke søndag kveld. For de fleste er denne menigheten kjent som C.H. Spurgeons menighet, men den er grunnlagt allerede i 1650. På det tidspunktet hadde Parlamentet forbudt møter i baptist sammenheng. Forsamlingen som er utgangspunkt for Metropolitan ble grunnlagt i et hus i Kennington, tilhørende en enkefru Colfe. Menigheten vokste raskt under sin første pastor William Rider. Etter ham kom Benjamin Keach, berømt for sine bøker, som fremdeles er å få og som det er rift om å få kjøpt. Keach var en av datidens prominente baptistledere, og ledet sin forsamling gjennom en tid av sterk forfølgelse. Han bygget også forsamlingens første kapell, som hadde sin beliggenhet ved Tower Bridge. Kapellet ble reist så snart forfølgelsen av baptister opphørte i 1688.

Dr.John Hill, hvis bibelkommentarer fremdeles blir utgitt, ble forsamlingens neste pastor. Det skjedde i 1720, og han betjente menigheten som pastor hele 51 år! Hill var en av datidens fremste bibellærere. Den tiden dr. Hill var pastor, gav forsamlingen sterkt støtte til forkynnelsen til Georeg Whitefield som holdt til i nærheten av forsamlingens kapell, nærmere bestemt i Kennington Common. Der, i 1739, ble de tidligste møtene i det som skulle bli kalt "The Great Awakening" bli holdt, hvor tusenvis av mennesker ble født på nytt. Denne vekkelsen skulle få store positive ringvirkninger for Storbritania.

Etter John Hill fikk forsamlingen en ny pastor, dr. John Rippon. Det skjedde i 1771, og dr. Rippon tjente menigheten i hele 63 år! Under dr. Rippons tjeneste vokste forsamlingen raskt, og ble den aller største baptistmenigheten i landet. For noen år var også dr. Rippon en av de predikantene som talte for kong Georg III.

Så - i 1853, kom C.H. Spurgeon. Da Spurgeon tok over som pastor gikk menigheten under navnet New Park Street Chapel. Under Spurgeon fortsatte menighetens fremgang. Så mange mennesker som til møtene, at de måtte flyttes til en stor møtehall, blant annet til Royal Surrey Gardens Music Hall, hvor opp til 10.000 mennesker kom for å lytte til hans forkynnelse.

Menighetens nåværende bygning ble reist i Elephant and Castle delvis på grunn av menighetens prominente situasjon i samfunnet, og delvis på grunn av at dette stedet var stedet hvor Southwark martyrene ble brent på bålet på Dronning Mary's tid. Av denne grunn bærer grunnsteinen for det vakre kirkebygget ordene: "Martyrenes blod er kirkens sæd".

Under Spurgeons tid ble tusenvis av mennesker omvendt til Gud. Spurgeon ble pastor for bare 38 år! Han grunnla et pastor seminar, et barnehjem, og et magasin som fremdeles blir utgitt, The Sword and the Trowel. Over 200 nye menigheter ble grunnlagt av Spurgeons studenter alene. Spurgeons trykte prekener, som fremdeles utgis, finnes i 62 store bind, og er det mest omfangsrike trykte arbeid av noen person som taler engelsk.

I 1887, mot slutten av sin tjeneste, ledet Spurgeon Metropolitan Tabernacle ut av den engelske baptistunionen. Årsaken var en utbredt teoloigisk liberalisme innen baptistunionens menigheter. Menigheten er fremdeles en uavhengig baptistmenighet, av samme årsaker som dengang Spurgeon brøt med baptistunionen.

Metropolitan Tabernacle ble rammet av brann i 1898, og brant ned til grunnen, med unntak av den vakre forsiden og kjelleren. Kirken ble bygget opp igjen på samme måte som den var. Den ble også rammet av brann i mai 1941, da den ble rammet av tyske bomber. Nok en gang klarte forsiden med de store søylene seg, og kjelleren, og i 1957 ble det nåværende kirkebygget reist, med et noe annet design enn de forrige. Det er en svært vakker bygging, med en stor kirkesal som inneholder flere gallerier.

Etter krigen lå ikke bare kirkebygningen i ruiner, men det gjorde også delvis menigheten. I 1970 hadde medlemstallet sunket så kraftig, delvis på grunn av at menigheten hadde mistet mange medlemmer under og rett etter 2. verdenskrig, at man fylte bare noen få benkerader på søndagsmøtene. I 1970 kom nåværende pastor Dr. Peter Masters, og under hans tid har menigheten vokst kraftig, slik at kirkebygget nå fylles minst tre ganger i uken. Pastor Masters er en lun, hyggelig forkynner. Jeg har lyttet til mye av hans bibelundervisning tidligere, men det er første gang jeg har hørt ham "live". Det var en fryd å høre ham forkynne det enkle evangeliet, så sentrert rundt korset. I morgen, om Gud vil det slik, skal jeg møte ham til en lengre samtale. Dr. Masters er en kjent og tydelig kristen leder her i Storbritiania. Mange pastorer lytter gjerne til ham, men han er også kontroversiell fordi han står tydelig for et konservativt bibelsyn.

Menigheten driver fremdeles et teologisk seminar: London Reformed Baptist Seminary. Dette seminaret startet i 1976, og de siste 20 årene har mer enn 100 studenter studert her hvert eneste år. Menighetens gudstjeneste preges av god solid bibelundervisning. Menigheten synger stående fra en salmebok, som de reformerte baptistene bruker, og til orgelmusikk. Her finnes intet slagverk, elgitarer eller lignende. Men du verden for en sang!

Reisebrev fra England, del 5

Vi fikk med oss både formiddagsgudstjenesten i Westminister Chapel og kveldsgudstjenesten i Metropolitan Tabernacle i dag. Westminister Chapel som har hatt Martyn Lloyd Jones og R.T. Kendall som sine pastorer, har nå fått ny pastor. Han heter Greg Haslam. I forbindelse med dagens gudstjeneste fikk denne evangeliske forsamlingen 12 nye medlemmer. Gudstjenesten var nokså lik flesteparten av de såkalte karismatiske gudstjenestene jeg har vært på, og kirken var ikke mer enn halvfull. Det skyldes nok at mange fortsatt er på ferie. Kveldsgudstjenesten i Metropolitan Tabernacle overrasket meg. Både kirkesalen og galleriene var fullstatt. Slik har det vært i flere år nå. Også bibelstudiet på onsdager og felles bønnemøtet på mandager samler fulle hus. Metropolitan Tabernacle er kjent som C.H. Spurgeons forsamling. Den ble etablert som en baptist forsamling allerede i 1650, og er i dag en multietnisk menighet med over 600 medlemmer. Da er ikke alle barna og ungdommene under 16 år regnet med. Menigheten ledes id ag var Dr. Peter Masters, som er en fremragende bibellærer. Søndagens formiddagsgudstjeneste er en gudstjeneste rettet mot menighetens medlemmer, hvor man legger vekt på solid bibelundervisning. Søndagens kveldsmøte er et rent evangelisk møte, hvor siktemålet er å nå ikke-kristne. Forsamlingen driver et meget aktivt evangeliseringsarbeid, blant annet med husbesøk. Jeg kommer til å skrive en egen bloggartikkel om denne menigheten. Når dette skrives er det blitt leggetid og vel så det. Men, så langt, kan jeg si at vi ble velsignet på en spesiell måte av å være i Metropolitan Tabernacle. Etter møtet hadde jeg en kort samtale med Dr. Peter Masters, og han inviterte meg til en samtale på sitt kontor førstkommende tirsdag. Det ser jeg frem til. Uten sammenligning forøvrig, så deler vi mange synspunkter, ikke minst på Bibelens autoritet. Også Masters har fått gjennomgå for at han står for et konservativt bibelsyn. I visse kretser er det ikke så populært i England heller.

De som fører vill

Vel - det er ingen nyhet lenger, men en gjentagelse av en sørgelig utvikling: I går gikk en svensk biskop, Hans Godvik er hans navn, og et 30 talls prester i Den svenske Kirken, i Stockholms homoparade. Det er illustrerende det som erkebiskopens høyre hånd, kapellan Ann-Cathrin Jarl uttaler i denne forbindelsen: "Jeg synes det er på tide at Svenska Kyrkan lager en mer positiv reklame for seg selv." Man vel altså være mer politisk korrekt, enn villig til å følge Guds ord! Det er intet annet enn endetidens skjøgekirke som viser sitt sanne ansikt. Guds ord er byttet ut med et humanitisk budskap, hvor poenget er å være populære i folks øyne, men så er man samtidig blitt kirkens tjenere som fører vill. Disse biskopene og prestene kaller det som Gud sier er ondt, godt, og det som er godt, for ondt. De forandrer Guds evige ord, og tilpasser det tidsånden. Dette er hva Bibelen kaller med tydelighet: et annet evangelium.

Hvilen i Gud

I en stort oppslått artikkel i avisen The Times denne uken, er det blitt satt fokus på det heseblesende tempo som finnes blant engelske forretningsmenn. Vi ser dem jo hver dag vi går i Londons gater, disse dresskledde menn som haster videre. En av de som er blitt intervjuet i The Times er en mann som har hoppet av karusellen, til tross for en meget innbringende inntekt. Han forteller selv at han sjeldent kunne unne seg hvile, og når han forsøkte å slappe av, så fikk han skyldfølelse. Han skulle jo ha vært på kontoret. Å være til stede på jobb ble det viktigste for ham. Jeg synes det er sterkt å tenke på at Gud selv lever med en rytme, som består av hvile og arbeid. Vi finner dette allerede på Bibelens første blader, og når Han gir Sitt folk de 10 bud, så viser jo de at Han innstifter en egen dag, for hvile. De 10 bud, er også et uttrykk for Guds egen karakter. De viser oss sider ved Gud som forteller oss noe om hvem Han er. En av disse karakteregenskapene er at Han er HVILE. Hos Ham finnes hvilen, men Han er også denne hvilen personifisert. Vi ser dette også hos Sønnen, som ber oss komme til Ham for å få hvile, og som tar med seg disiplene til et øde sted, for at de skal få hvile seg litt fra en strabasiøs arbeidsdag. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at vi må ta hviledagen tilbake! Vi trenger denne ene dagen i uken som er annerledes, som kan få oss til å senke tempoet og bare nyte tilværelsen. Inge Eidsvåg, rektor ved Nansenskolen på Lillehammer, skrev for en del år siden en kronikk om dette: Ta hviledagen tilbake. Jeg tror han har helt rett. På mitt hjemsted er søndagen for mange en dag da de tar frem gressklipperen, og andre motoriserte hjelpemidler. Omgivelsene fylles av allskens lyder som skjærer en i ørene. Jeg forstår selvsagt at det er behov for å stelle i hagen, men må man virkelig gjøre dette alle dager i uken? Kunne man ikke ha en dag i uken hvor alt bare var stille? Slik var det da jeg vokste opp. Da var det veldig få, om noen, som hadde noen aktiviteter eller noe arbeid på gang, på en søndag. Søndagen var dagen for søndagsturen og for søndagsmiddagen hjemme hos oss. Vi hadde ingen tradisjon for å gå til kirke den gangen, men søndagen var likevel annerledes. I dag har de fleste søndagsmiddager hele uken igjennom. Det er ingen forskjell på hverdager og helligdager. La oss gjøre revolusjon og ta hviledagen tilbake! Vår ånd, sjel og vårt legeme trenger det! Det er gudgitt. La oss erfare den hvilen som finnes i Gud.

Reisebrev fra England, del 4

Dagen i dag har vi tilbrakt i Southampton. Her er livet roligere enn travle London. Jeg sitter i hagen til våre gode venner, med min teakopp, været er godt. Tidligere i dag var vi nede ved havneområdet,og det var godt å kjenne den deilige varme brisen fra havet. Merkelig å sitte der nede og tenke på at det var herfra Titanic la ut på sin skjebnesvangre tur. Alle disse menneskene som mistet livet i denne forferdelige tragedien. Mens vi satt der kom svære containerskip inn. Inne i selve byen var det marked i dag. Morsomt å høre på alle som ropte ut sine varer, og hvor stolte de var av egne produkter. Southampton har flere kristne bokhandlere, og jeg fant noen bøker om bønn og komtemplasjon som jeg kjøpte med meg.

Idag har jeg også hatt en lengre samtale med min gode venn, pastor Owen Jones. Han er pastor for en ganske nystartet flerkulturell menighet i London. I likhet med andre kristne ledere her nede ble han sjokkert over det som har skjedd i Norge med prinsesse Märtha Louise. Menigheten hans kommer sammen for å be i kveld, og kommer da spesielt til å be for vårt kjære fedreland. Jeg er så glad for at det finnes mennesker som tar den åndelige situasjonn vi befinner oss i på alvor, og gjør det eneste riktige: går inn i bønnekamp. Owen har invitert meg til å preke i hans menighet, men det blir ikke anledning til det denne gang. Han skal igennom en stor operasjon om ikke så lenge. Skal skifte ut en utslitt hofte. Når rekonvalisent tiden er over kommer han til Norge, muligens med noen av sine medarbeidere fra menigheten i London. Det blir spennende. Muligens legger vi opp til et seminar med ham.

I dag skal vi også samtale om videre samarbeide mellom den tjenesten John og Chistine Larkin står i, og vår, for å se hva vi kan gjøre sammen i fremtiden. Sword of Fire er navnet på tjenesten til Larkins. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger om dette samarbeidet senere. Siden vi nå er koblet til Internet her, vil jeg komme tilbake med noen flere tanker rundt dette som har med salvelsen å gjøre, som jeg skrev om i går, muligens noe senere i dag. Jeg sitter å venter på en telefon fra noen gode venner av oss, som vi traff på bønnekonferansen på Shetland for tre år siden. Så blir det en mulighet, vil du finne dette senere i dag, eller i morgen.

Den Hellige Aands iboende vitnesbyrd

I dag, mens vi har vandret rundt i Londons gater, har jeg tenkt en del paa det apostelen Johannes skriver i sitt foerste brev: "Og dere - den salvelse som dere fikk av ham, den blir i dere, og dere trenger ikke til at noen skal laere dere: men som hans salvelse laerer dere alt..." (1.Joh 2,27) Johannes taler her om Den Hellige Aands iboende vitnesbyrd. Hvilken gave! Ordet "salvelse" kommer fra det greske ordet "chrisma". Det er ikke det samme ordet "charisma", og heller ikke "charismata". "Charisma" og "charismata" er et resultat av "chrisma". For aa snakke norsk saa er "chrisma" Den Hellige Aand som bor i oss, i og med den nye foedsel. Vi fikk en salvelse i foedselsgave om du vil. Den Hellige Aaand flyttet inn i vaar aand, og bor der. Den Hellige Aand former og danner vaar personlighet, vaar "charisma" og gir oss del i sine gaver, "charismata". Mens jeg er her i England arbeider jeg en del med dette begrepet "salvelse", fordi det inneholder noe vesentlig som Kristi kropp trenger desperat. Uten Den Hellige Aaand er vi ingenting! Daa er det bare et tomt skall, uten liv. For en del aar siden kom en episkopal prest i USA, jeg tror det var fader Dennis Bennett, med en sjokkerende uttalelse. Han sa: "Hvis Den Hellige Aand ble tatt fullstendig vekk fra menigheten, saa ville 90 prosent av det arbeidet kirken utfoerer fortsette som om ingen ting var hendt!" Jeg er redd for at den episkopale presten har rett! Vi trenger aa leve med Den Hellige Aand, som kan veilede og lede oss rett. Ikke minst i vaar tid, med saa mye forvirrig og usikkerhet om alt, trenger vi Aanden og Ordets vitnesbyrd. Det samsvarer om det er rett. Den Hellige Aand sier ikke noe som motsier det skrevne Ord, som er gitt oss i Den Hellige Skrift. Aldri! Da er det ikke Den Hellige Aand som taler, men noe ganske annet. Jeg har snakket med flere kristenledere her i England, og de er dypt sjokkert over det som har skjedd med prinsesse Martha Louise, og den okkulte innflytelsen dette innebaerer. Det prinsessen har sluppet loes, er det diamentralt motsatte av hva Den Hellige Aand representerer av renhet, hellighet og kraft. Herren er i ferd med aa ryste sin menighet, og alt det som kan rystes vil bli rystet, saa bare det ekte staar igjen. Det som holder for den kommende stormen, og Antikrists fremtreden. Vi gaer definitivt vanskelige tider i moete. Men vi har Den Hellige Aaands iboende vitnesbyrd som vil lede oss gjennom Guds ord. Det gir haap og skaper den djervhet vi maa inneha om vi skal ta opp vaart kors og foelge Jesus.

Reisebrev fra England, del 3

I dag holdt det paa aa gaa riktig galt. Paa vei til Westminister Chapel fikk jeg en kraftig foeling. Det maatte til en hot dog og fire sjokolader foer det hele roet seg. Vi valgte derfor aa kjoere doble decker buss, istedet for aa bevege oss til fots. Det var moro det ogsaa. Dessverre var ikke Westminister Chapel aapen, men planen er aa reise tilbake dit soendag for aa vaere med paa gudstjenesten der, enten paa dag- eller kveldstid. Vi var ogsaa innom den lille kirken ved siden av Westminister Abbey, uten at jeg i forbifarten husker navnet paa den. "Alle" vet jo hvor Westminister Abbey er, mens Westminister Chapel som ligger like ved Buckingham Palace er mye midre kjent. Vi har verken vaert innom Westminister Abbey eller St. Paul. For det foerste koster det masse penger, og for andre er det en ting aa besoeke en historisk kirke som mer eller mindre fungerer som et museum, og en levende menighet! Joda, jeg synes mange av disse kirkene er vakre, men det blir likevel noe tomt over det hele. En vakker bygning er en ting, noe helt annet en levende kropp! Jeg vil heller vaere i det enkleste kirkelokale, hvor det finnes en levende kropp av Kristi etterfoelgere, enn enn blendende vakker kirkebygning uten liv. Min soenn har funnet sitt sted. En fem etasjes bygning med DVD'er, CD'er, spill etc. Det var ikke vanskelig aa tilbringe en god tid der. I morgen blir det neppe noen ny London tur, vi reiser nok ikke inn hit foer soendag. En lite tips til de som vil reise hit, er aa skaffe seg et Global Pass fra NSB. Det vi kjoepte gjoer at vi reiser mellom Southampton og London gratis, i motsetning til aa betale over 1000 norske kroner for to en vei!

I dag har det faktisk regnet bittelitt her. Ellers er vaeret fortsatt varmt og godt.

Reisebrev fra England, del 2

Det ble tur inn til London i dag ogsaa, hvor vi har tilbrakt deler av dagen paa British Museum. Mens vi i gaar konsentrerte oss om Egypt, Babylon og Assyria, valgte vi aa tilbringe mer tid paa Europas historie, og da med vekt paa Europas kristne historie. For min del ble det tankevekkende aa se hvordan den kristne tro fikk paavirke hele vaart kontinent, og fra vugge til grav. I dag arbeides det aktivt med aa slette sporene etter denne paavirkningen, og gjoere Europa til et rent sekulaert kontinent. Den utviklingen synes jeg er trist. I British Museum er det tatt vaere paa haandskrifter tilbake til de foerste aarhundrene etter Kristus. Her finnes ogsaa mange gjenstander som viser den kristne paavirkningen. Blant annet saa vi smaa gullkors som ble sydd inn i klaerne som ble brukt i forbindelse med begravelser. Det skulle tydelig vises at det var et kristent menneske som ble begravd. I det hele tatt maa det jo vaere tankevekkende for mennesker som vandrer rundt her, og ser paa alt sammen, at tiden som omhandler alle utstillingene her, handler om f.Kr eller e.Kr. Ikke minst for muslimene. Saa viktig ansaa man Jesu foedsel og Jesu dod og oppstandelse. Ellers har vi vandret rundt i byen. Blant annet har vi funnet Londons stoerste kristne bokhandel, og det ble en utfordring! Jeg elsker nemlig boeker og det aa finne det meste av det man leter etter for en billig penge, er en enorm fristelse. Jeg endte opp med bare tre boeker! Til min overraskelse, og helt sikkert for min kones! Hun sendet en sms og ba meg om ikke aa gaa helt bananas inne i bokhandelen. Det har jeg altsaa ikke gjort, men det finnes to til, og enda en i Southampton hvor vi bor! Det blir nok ogsaa et par turer til inn til London, blant annet soendag for aa delta paa gudstjeneste der, og for aa besoeke Westminister Chapel. Dette var Dr. Martyn Lloyd Jones menighet, som er en av de som har betydd mye for min egen teologiske utvikling. Jeg gleder meg veldig til aa se denne kirken, og kanskje ogsaa vaere med paa et moete. Ogsaa i dag har vaeret vaert veldig fint, med masse solskinn. Nesten for varmt. Disse linjene skrives paa en internetkafe, og det er nesten for varmt aa sitte her. Vi har nettopp vaert aa spist paa Kentuckey Fried Chicken. Det var en stor opplevelse. Naa gjenstaar den vel en time lange hjemturen med tog, til vaare venner i Southampton. Blir det mulighet blir det nok ogsaa et reisebrev paa bloggen her i morgen. Takker for alle som ber. Hadde en kraftig foeling i dag, men heldigvis hadde jeg en sjokokade i ryggsekken, men man blir alltid veldig sliten etterpaa. Vi foelger med paa nyhetene, og ser at enda en soer-koreaner er drept av Taliban. Det sier mye om disse menneskene og deres forakt for menneskeverdet. Vi maa fortsette aa be om et mirakel.