Motgift mot kristne klisjeer, del 1

Forfatteren, taleren, redaktøren og kunstneren Christian Piatt (bildet) har lansert en motgift mot kristne klisjeer, som jeg synes er så tankevekkende og bra at jeg har valgt å oversette dem:

1. Lytt mer; snakk mindre
Ja, vi leser om tider i evangeliene når Jesus preket, men mesteparten av tiden, da Han mye mindre enn det folk forventet. Han lyttet først, og når Han responderte på problemer eller spørsmål, lot Han det ofte være plass i sitt svar slik at de som lyttet kunne kjempe med det Han sa og komme frem til sin egen forståelse. Vi kristne liker ikke å gi opp en slik kontroll. Vi ønsker at den andre skal få tak på det vi ønsker at han skal få. Men om vi noensinne skal komme forbi den svært utbredte oppfatningen at vi er en gjeng tonedøve pratmakere, trenger vi å holde munn og bli mer oppmerksomme.

2. Slutt med å ordne opp i alle ting
Kristne hater løse tråder. Vi ønsker å avslutte en hver samtale med smilende ansikter og forsikringer om at alt skal bli bra. Men slik er ikke alltid virkeligheten, og noen ganger trenger folk å sørge, kjempe og reflektere i stedet for å føle seg bedre og gå videre. Selv om du må ha lært noe annet på et evangeliseringskurs handler ikke det å være kristen alltid om å ha svarene på alt på rede hånd. Det kan hende folk spør etter svar, men det vi alle søker etter, som stikker djupere enn vår søken etter svar, er fred. Noen ganger tar det tid.

(fortsettes)

Døperbevegelsens historie i Italia, del 6

Her følger sjette del i serien om den italienske døperbevegelsen:

I 1947 ble etterkrigstidens første årskongress i den italienske baptistunionen holdt. Også baptistenes kvinnebevegelse startet opp igjen som virksomhet dette året, og i 1949 kom ungdomsarbeidet igang med fornyet styrke. Kontakten med Den europeiske baptisføderasjonen ble reetablert. I 1949 ble et teologisk seminar åpnet i Turin (Rivoli), og en treningsskole for jenter kom i gang i Roma. I 1954 ble ungdomssenteret Villaggio della gioventù i Santa Severa, som ligger nord for Roma, bygget. Samme år og i samme by ble et forlagshus startet.

Amerikanisering
I perioden 1947-1956 pågikk det en amerikanisering av italiensk baptisme som fikk flere uheldige utslag: Store pengegaver fra USA gjorde at italienske baptister mistet mye av ansvarsfølelsen for selv å gi. Av 35 baptistpastorer var 21 av dem amerikanere. Amerikansk åndelighet preget menighetene, i stedet for å ta på alvor italiensk etterkrigsidentitet. Det var en markant forskjell på levestandarden mellom amerikanske og italienske pastorer. Flere katolske prester ble baptistpastorer, men fikk svært liten opplæring i baptistisk tro og arbeidsmetoder.

Unione Christiana Evangelica Battista d'Italia
Sakte, men sikkert, endret dette seg, og i 1956 organiserte italienske baptister seg under det navnet de har i dag: Unione Christiana Evangelica Battista d'Italia. Nye statutter ble skrevet, hvor man understreket betydningen av et kongregasjonalistisk syn. Mellom menighetene skulle det være et aktivt samarbeide. Den nye italienske baptistunionen tok nå over det ansvaret de ulike misjonsorganisasjonene hadde hatt.

Men italienske baptister skulle snart stå overfor nye og store utfordringer: På 1960-tallet opplevde Italia en ny utvandringsbølge. Den startet i sør og folk dro først til Nord-Italia, senere til Tyskland, Sveits og Beliga. Resultatet var at baptistmenighetene sør i landet nesten ble avbefolket.

(fortsettes)

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Skal Maria æres?
De siste 150 årene har vi sett en vekst i ærbødigheten for Maria og læreutviklingen omkring henne. Forskjellen i dyrkingen av Gud og ærbødigheten for Maria respekteres ikke alltid av den troende katolikk innen folkelige former for fromhet, der Maria i praksis stilles på samme nivå som Treenigheten. Allerede på 1500-tallet forklares Maria som syndfri og evig jomfru. Et ytterligere skritt tok man på 1800-tallet i dogmet om at hun er fri fra all arvesynd. I 1950 defineres dogmet om jomfru Marias himmelfart.

Mer positive innslag er er dog at Marias rolle i følge Det andre Vatikankonsiliet ikke får ta noe vekk fra eller legge noe til Kristus som den eneste Mellommann, selv om enkelte katolikker likevel ønsker å anvende begrepet 'medlederske'. Og i disse tekstene sies det at Maria har medvirket til menneskenes frelse. Hun er mor i nådens ordning.

Denne mariologi er naturligvis en avgjørende hindring mellom katolikker og evangelikale. Den folkelige formen for Mariadyrkelse blir en styggedom for evangelikale kristne i disse landene. Mariadogmene kaster en skygge over Kristi tilstrekkelighet og minsker dyrkelsen av Ham, samtidig som de savner støtte i Skriften. Jesus Kristus er den eneste som er brobyggeren mellom det guddommelige og det menneskelige. Bare Sønnen kan forkroppslige Guds kjærlighet og samtidig forstå vår svakhet. Han er den eneste mellommannen.

(fortsettes)

Åndelig lederskap og kirkens sekularisering med Jeremia som utgangspunkt

Peter Halldorf (bildet) hentet inspirasjon fra profeten Jeremia, da han talte på Hönö-konferansen i Sverige tirsdag. Og det er åndelig lederskap det handler om, et åndelig lederskap som står i skarp kontrast til denne verdens måte å tenke lederskap på.

Jeremia var en uredd mann. Han talte de mektige imot. Både konger, prestene og de profetene som stod nært maktens sentrum. Om forfallet var stort i den tiden Jeremia virket, var det likevel ikke totalt. Det fantes også perioder med fornyelser. Blant annet begynte man å feire påske igjen. Det skjedde under kong Josia, og feiringen av høytidene var kanskje den viktigste faktoren til at det jødiske folket kunne bevare sin tro og identitet i sin utlendighet. Peter Halldorf dro paralleller til vår egen tid:

Høytidene er viktige
- Sekulariseringen og samfunnet sees aller tydelig i utarmingen av gudstjenestelivet og av de store kristne høytidene, særlig påsken. Det er feiringen av de kristne høytidene som mer enn noe annet befester troen, sa Halldorf.

I sin bibelundervisning fra Jeremia poengterte Halldorf også at det åndelige lederskapet krakelerer også, blant annet når det menger seg med maktens profiler og viser mer omsorg for sin egen lønn enn folket de er satt til å tjene.

Gi sitt liv
Peter Halldorf løftet frem Bibelens gode lederskapsmodell: gjeteren som er villig til å gi sitt liv for flokken.

- Et slikt lederskap handler ikke først og fremst om kompetanse, verken da eller nå, sa Halldorf, og la til: - Hva skjer når vi tror at det er viktigere at en leder i kirken har kompetanse enn at han eller hun lever sitt liv med Gud? Kirken behøver ikke flere ledere, men eldste: modne mennesker. En eldste leder ikke gjennom sin kompetanse, men de arr som livet med Kristus har etterlatt i kropp og sjel.

Bildet er hentet fra Peter Halldorfs besøk i Hamer i oktober i fjor. (Foto: Hamar Frikirke)

105 åring med 80 års pastortjeneste!

Denne spesielle historien måtte jeg bare bringe videre: Mannen til venstre på bildet er 105 år gamle George Reader. I dag kunne han feire at det er 80 år siden han ble ordinert til tjeneste i Church of the Nazarene, et kirkesamfunn i den metodistiske hellighetstradisjonen.

Det er nok ikke mange som kan slå den rekorden! I forbindelse med årskongressen i dette kirkesamfunnet mottok pastor George Reader en plakett som gir uttrykk for den takknemligheten Church of the Nazarene kjenner når det gjelder hans uselviske og trofaste tjeneste.

Når en liten surdeig gjennomsyrer deigen

Jeg har tenkt mye på et ord i Bibelen den siste tiden: 'Dere har sannelig ikke mye å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen?' Det er apostelen Paulus som skriver dette til menigheten i Korint, og du finner verset i 1.Kor 5,6.

Jeg har tenkt på disse ordene i forbindelse med at det vel nesten ikke går en dag, uten at man kan lese om at det ene kirkesamfunnet etter det andre svikter når det gjelder! For nå vil man ikke bare godkjenne samkjønnede 'ekteskap', men man vil gå så langt at man lager spesielle vigselsliturgier til bruk i kirkene. Den siste kirken jeg leste om som nå forlater det Guds ord sier, til fordel for dagens nye lære, er Den episkopale kirken i USA. Nå har den allerede passert en grense da de vigslet den homofile Gene Robinson til biskop, men nå har denne kirken fattet et vedtak om en ny liturgi som kan brukes til å 'velsigne' samkjønnede 'ekteskap'.

Man skal foreta mange akrobatiske øvelser med Guds ord for å få det til.

Poenget mitt er dette: En liten surdeig gjennomsyrer hele deigen! Gir man slipp på noe i Guds ord, og forlater dette, så åpner det opp for langt mer. Snart er hele kirken gjennomsyret av falsk lære, og den er ikke lenger en kirke, men en institusjon som lærer noe annet enn hva Guds ord sier.

Det er med stor sorg jeg skriver dette. Kirkesamfunn eller kirkesamfunn faller. Vi lever sannelig i det Bibelen kaller 'Det store frafallet', som er tiden før Jesu gjenkomst. 

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 2

Her følger andre del av artikkelen til dr.theol Per-Axel Sverker:

Er paven ufeilbarlig?
Evangelikale kristne har ikke kunnet godta dogmet fra Det første Vatikankonsiliet om at paven, når han taler ex cathedra i spørsmål om tro og moral, er begavet med ufeilbarlighet. Det andre Vatinalkonsiliet har ikke endret på dette. Paven forkroppsliger nemlig fremdeles autoriteten over hele kirkens liv. Paven har full, overlegen og universell makt over kirken og han kan utøve denne makten fritt. Selv når han ikke taler ex cathedra bør man underordne seg paven. Læren betyr slett ikke at paven som person ikke kan feile eller er syndfri, men han ansees å være bevart fra å tenke feil i dogmeutviklingen.

Paveembetet har ført til en lære som ifølge evangelikalt syn motsier Bibelens lære. På dette punktet kreves det ikke bare en minde korrigering. Vi har bare en Herre, hvis lære er gjengitt i Skriften. Sannhet og enhet betjenes best av en erkjennelse av Jesu Kristi unike herrevelde. Pavedømmet står i følge manges bedømmelse i veien for en sann fornyelse av den katolske kirke, samtidig som der utgjør et hinder for kristen enhet.

I neste del ser vi nærmere på spørsmålet om jomfru Maria.

Billedtekst: Pave Benedict XVI besøker Erfurt, under hans besøk til Tyskland. Her samme med lutherske prester.


(fortsettes)

Ora et labora

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Benedikt av Nursia. Benedikt og hans regel skulle komme til å få enorm innflytelse på den europeiske sivilisasjonens fremvekst. Hvor ville vi ha vært uten den? Mange av kommunitetene i den nymonastiske bevegelsen som sprer seg i dagens Europa og USA har hentet sin inspirasjon fra den.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv, del 1

Med spesiell tillatelse har jeg fått anledning til å oversette en nylig publisert artikkel av dr.theol Per-Axel Sverker, med tittelen: 'Romersk-katolsk teologi i et evangelikalt perspektiv'. Per-Axel Sverker tok i sin tid doktorgraden på en avhandling om den anglikanske teologen John Stott, som hadde en svært viktig rolle innen Lausannebevegelsen og evangelikal kristendom helt frem til sin død for kort tid siden. Sverker har vært bibellærer ved blant annet Örebro missionsskola och teologiska seminar, og er i dag pastor. Artikkelen vil gå som en serie her på bloggen, siden den er for lang for å kunne publiseres i sin helhet. Dette er en godbit for bloggens lesere, jeg tror mange vil sette stor pris på:

Hvordan ser katolsk teologi ut med evangelikale briller? Og stemmer det at katolikker og evangelikale har nærmet seg hverandre i grunnleggende spørsmål? Professor i teologi, Per-Axel Sverker, foretrekker en åpen, dialog preget av kjærlighet med advarer samtidig for kompromisser i avgjørende lærespørsmål.

Forandringer
Den romersk-katolske kirke gjennomgår forandringer. Reaksjonene til evangelikale kristne har reagert forskjellig på disse forandringene. Forholdet mellom evangelikale og katolske teologer er blitt forbedret. På 1980-tallet kom katolske og evangelikale representanter sammen for samtaler om misjon under ledelse av blant andre John Stott. I 1994 ble et felles dokument om frelseslæren offentliggjort. På internasjonalt plan har World Evangelical Fellowship hatt to dialogmøter med katolikkene. I 1993 om 'Rettferdiggjørelsen, Skriften og Tradisjonen' og i 1997 om 'Kirkens natur og misjon'. Resultatet av disse samtalene viser at man ikke har kommet frem til noen felles teologisk plattform, men at den gjensidige respekten for hverandre har øket. Her følger en kort oversikt over disse samtalene:

Skriften alene
En ny tendens innen den katolske kirken under 1900-tallet handler om studiet av Bibelen. Når det gjelder bibelstudiet ser man forskjellen i synet på den øverste autoriteten. Katolikker aksepterer tradisjonen som autoritet ved siden av Skriften. Det 2.Vatikankonsiliet viser en kirke som er mer åpen for Bibelen, men som i spørsmålet om autoritet ikke har endret seg. Egentlig bekreftes læren om to autoriteter selv om de sies å komme fra samme åpenbaringskilde. Det er derfor ikke fra Skriften alene som kirken har sin sikkerhet om åpenbaringen. Både tradisjon og skrift skal aksepteres og verdsettes med samme ærbødighet. De er ført sammen av læreembedet, slik at disse tre bidrar til menneskenes frelse. Og i praksis synes den katolske kirke å opptre som overordnet Skriften gjennom Pavens ufeilbarlige læreembete.

For evangelikal teologi utgjør Skriften en kritisk instans med hensyn til tradisjon og læreembete. Spørsmålet er i prinsippet enkelt: Er det evangeliet som definerer kirken? Er Skriften på en selvsagt måte autoritativ eller får Bibelen sin autoritet fra kirken? Dette er den avgjørende skillelinjen selv i dag.

(fortsettes)

Hva gjøres med menigheter på små steder når folk flytter til byene?

Arad i Romania var stedet for en særdeles viktig misjonskonferanse i juni, arrangert av Den europeiske baptistføderasjonen. Og lokaliseringen av konferansen kunne ikke vært bedre tatt i betraktning temaet for konferansen: Menigheten i landsbyen som ligger retreatsenteret i Den rumenske baptistunionen, er nå nede i syv medlemmer.

Og det er dette som er utfordringen: Mange baptistmenigheter i Europa lider på grunn av at deres medlemmer flytter fra landsbygda og til byene. Menighetene ute på landsbygda blir stadig mindre, mens menighetene i byene blir større. Det leder til mange problemer. Hvordan kan de problemene løses, og hvordan kan menigheter på landsbygda og i byene være tro mot sitt misjonskall? Dette var utfordringen til de 25 deltagerne fra 15 ulike europeiske land tok fatt i.

En av de som stod for innledningen til drøftelsene var Stuart Murray Williams (bildet), leder for et av Europas største anabaptistiske nettverk, spesialist på menighetsutvikling i urbane områder og leder for initiativet 'Urban Expression'. Han beskrev utviklingen av kristne menigheter i storbyene i Storbritannia, og pekte på betydningen som byene har i Bibelen.

Ha en positiv og åpen holdning
Stuart Murray Williams understreket betydningen av av å ha en positiv og åpen holdning til de utfordringer som byene representerer, hvor ulike kulturer og syn på tilværelsen møtes, og ikke gjemme seg i middelklasse strøkene.

En av de andre innlederne, Ian Bunce, som er leder for misjonsarbeidet i Den britiske baptistunionen, pekte på en annen trend, nemlig at enkelte steder ser vi en motsatt trend, nemlog at stadig flere flytter tilbake til landsbygda. Men de sliter med den relasjons-orienterte levemåten der. Man kan ikke leve anonymt, slik man kan i byene. Hvordan skal så lokale menigheter forholde seg til denne problematikken? Hvordan kan man hjelpe bymennesker å finne seg tilrette på landsbygda?

Under samtalene kom det frem at mange menigheter fra landsbygda sliter med avbefolkningsproblematikken, og opplever at baptistunionene er for opptatt av det som skjer i byene.

98.000 baptister i Romania
Denne problematikken er også noe rumenske baptister er opptatt av. Den rumenske baptistunionen har 98.000 døpte medlemmer i 1.700 menigheter. Mange av dem finnes i små og store landsbyer rundt om i hele landet. Utfordringene med avbefolkning av landsbygda må tas på alvor.

7 nye medlemmer av Den sveitsiske baptistunionen - men to menigheter opplever vekkelse

Presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, Hans Guderian (bildet), oppmuntret delegatene til årskongressen for baptistene i Sveits, da han talte om 'gledens arbeidere' ut fra 2.Korinterbrev. Og den oppmuntringen trengs! For den sveitsiske baptistunionens medlemsmenigheter vokste med syv - 7 - medlemmer i fjor og har nå tilsammen 1.091 medlemmer i et land med 7,6 millioner innbyggere.

De 100 delegatene valgte ny president for Den sveitsiske baptistunionen. Legpredikanten Franz Brandner fra Zürich tar over etter Peter Deutsch, en advokat fra Bern. Brandner har som mål å styrke relasjonene baptistene imellom. Deltidsstillingen som generalsekrtær forblir ubesatt, etter at Stefan Gisiger plutselig sa opp sin stilling i fjor.

12 menigheter tilhører baptistunionen i Sveits, og da har vi tatt med to engelsktalende, en italiensktalende og en brasiliansk menighet. Alle disse menighetene var representert i Bülach hvor årskongressen ble holdt.

Vekkelse
I to av menighetene - i St.Gallen og i Wettingen - har man opplevd vekkelse, og den har ført til økt oppslutning om søndagens gudstjenester. Men i de to største menighetene er det problemer. I Bülach har man ennå ikke klart å bli enige om prosedyrene for kall av ny pastor, og i Zürich blir medlemmene stadig eldre. Over 20 prosent av dem er over 70 år.

Men det er en god nyhet: Baptistunionen i Sveits har ingen økonomiske problemer, og for å styrke den nasjonale satsningen på ungdomsarbeidet har man nå ansatt en ungdomspastor som skal hjelpe alle landets baptistmenigheter.

Døperbevegelsens historie i Italia, del 5

Her følger femte del av serien om døperbevegelsen i Italia:

Krigens slutt markerte slutten på år med frykt, isolasjon og befolkningsnedgang. Fra et politisk konkursbo til et verdiløst monarki, ble Italia en ung demokratisk republikk. Paolo Spanu, en av de mest fremstående baptistpastorene i Den italienske baptistunionen, skriver følgende om denne perioden: 'Oppmuntring og en fantastisk støtte ble våre menigheter til del fra mange enkeltpersoner av baptistisk overbevisning som tilhørte de amerikanske styrkene. De deltok i våre gudstjenester og brakte med seg en ånd av mot og tillit. Til slutt og helt overraskende ble vi konfrontert med en gledesfylt, fri og nesten naiv baptistisk tro. Vi forstod at vår kristne overbevisning tilhørt en uendelig rekke av baptistmenigheter i Amerika, England og i andre deler av verden. Selvsagt visste vi dette, men når amerikanske soldater som var baptister besøkte våre menigheter ble vi klar over den uendelige størrelsen på den baptistiske bevegelsen. Vi var ikke lenger en isolert og engstelig minoritet, men en Guds kirke som pekte på frelsen både som en åndelig og politisk realitet. Vi protestanter representerte den nye verden og et håp for hele menneskeheten. Den katolske kirke, hadde støttet fascismen og velsignet et monarki som representerte den slagne gamle verden, som nå svant bort'.

Så legger pastor Spanau til:

'Vi som er barn av den mørke æra (fargen til fascistene var svart), vi var alle mennesker som var glade for å bære byrdene, ikke bare når det gjaldt gjenoppbyggingen av landet, men også ved å bygge et nytt demokrati på basis av fundamentale protestantiske prinsipper. Dette var den visjonen krigens slutt gav oss. Men vi baptister var en mikroskopisk minoritet, vi var en kirke som i all hovedsak bestod av den lavere middelklassen spredt ut over hele landet'.

Sterk vekst
Motstandskampen hadde satt sitt preg på italienske baptister. De som hadde overlevd fascismen, krigens grusomheter, deportasjon, sult, tortur og lidelse lengtet etter frihet. Flesteparten av dem var poltisk bevisste på venstresiden. De representerte den italienske arbeiderklassen. I løpet av få år vokste de italienske baptistmenighetene fra 2500 til 5000 døpte medlemmer.

(fortsettes)

Døperbevegelsens historie i Italia, del 4

Her følger fjerde del av den italienske døperbevegelsens historie:

Første verdenskrig etterlot lederne for de italienske baptistmenighetene dessorienterte og forvirrede. Mange gav uttrykk for motstand mot krigen før krigshandlingene brøt ut, men etter krigen var det også mange som hadde patriotiske følelser. Debatten om disse spørsmålene var åpen og ble ført i ulike baptistiske blader og tidsskrifter. En av de tydeligste røstene mot krigen var N.H Shaw som skrev: 'Jeg blir målløs over tanken på at mennesker av god vilje i det hele tatt klarer å holde sammen Kristi lære og ideen om krig, uten å føle motvilje over forsøket på å forene dem med makt, eller i det hele tatt late som at dette er mulig. I det minste burde de la være å si navnet Jesus mens de dreper'.

Andre forsvarte krigen ved å ta et 'rettferdig krig'-standpunkt. Under krigen led mange baptistmenigheter mye, og de mistet økonomisk støtte. Og ikke minst var de menneskelige tapene store. Mange døde.

Fascistene og Romerkirken
I 1922, rett etter at fascistregimet ble startet, bestemte The Baptist Missionary Society å trekke seg tilbake fra Italia og overlot arbeidet til The American Mission. En annen uavhengig engelsk misjon, La Spezia Mission, fortsatte imidlertid sitt arbeid i landet. Disse endringene førte til at The Christian Apostolic Baptist Union opphørte og en ny sammenslutning av baptistmenigheter, nemlig Opera evangelica battista d'Italia.

Fascistregimet var en mørk tid for Italia, og ble det også for landets døperbevegelse. En avtale ble signert av både Mussolini og paven og den innebar at politiet skulle kontrollere alle 'ikke-katolske sekter'! Denne loven førte til at protestanter av alle slag fikk store problemer. De ble nemlig betraktet som fiender av statens religion og for fascistpartiet som hadde makten. Protestantiske menigheter, og særlig baptistene, ble ansett å kunne være tilhengere av en fremmed makt, og i følge det nasjonalistiske fascist regimet sto dette i motsetning til interessene til den italienske nasjonen.

Forfølgelsen vokste i omfang, særlig ute på landsbygda. Støttet av katolske prester og lokale myndigheter slo politiet til mot baptister og andre protestanter. Aviser og andre publikasjoner drevet av baptistene ble forbudt.

Da den andre verdenskrig brøt løs rammet den de italienske baptistmenighetene hardt. Mange menigheter stod helt uten økonomisk støtte. Flere av baptistpastorene som ikke skjule sin motstand mot det fascistiske regimet, ble arrestert, mishandlet eller bøtelagt. Flere av dem ble medlemmer av motstansbevegelsen.

(fortsettes)

14 russisk ortodokse pilegrimer drept og 29 skadet i tragisk bussulykke

En buss med pilegrimer fra Russland ble utsatt for en ulykke i Ukraina lørdag (bildet): 14 ble drept og 29 skadet. Årsaken til den tragiske ulykken - hvor bussen plutselig om over i motsatt kjørefelt og veltet i en grøft - kan ha vært at sjåføren sovnet ved rattet. Dette er imidlertid i skrivende stund ikke avklart.

Bussen med ortodokse pilegrimer kom fra Velikie Luky i Pskov regionen, og ulykken fant sted halv seks om morgenen lokal tid nær byen Chemigov i det nordlige Ukraina. Passasjerene - flesteparten kvinner i alderen 20-70 år - var på vei til Pochaevskaya Lavra klosteret. Ombord i bussen var det 43 personer, av dem to sjåfører. De skadde ble i løpet av helgen flydd tilbake til Russland.

Pastor fengslet og bøtelagt for å ha holdt husmøter i USA

Dette er også USA: Michael Salmann (her sammen med sin familie), som er pastor i Phoenix, som er bøtelagt og dømt til fengselstraff for å ha holdt husmøter i sitt hjem, begynte soningen av den 60 dager lange straffen i går.

- Jeg har tilbrakt tid med familien min mandag morgen. Vi har bedt, grått og sagt farvell. Mitt hjerte er knust, men all ære til Gud, sier pastor Salmann og legger til: - Gud vil ta hånd om oss. Vær så snill å husk oss i dine bønner.

Michael Salmann har fått to måneders fengselsstraff og en bot på 12.180 USD for å ha holdt kristne møter i sitt hjem! Nei, det er ikke de tidligere Sovjetrepublikkene vi snakker om, hvor de kristne opplever en økende forfølgelse - men USA!

Politiet på sin side vil ikke være med på at dette dreier seg om religion, men at Salmann skaper trafikkale problemer, og setter folks liv i fare i tilfelle brann. Men hva da med andre sammenkomster? Når folk i Phoenix skal ha fest eller fødselsdagsselskaper, risikerer de da også å bli bøtelagt og fengslet? Neppe. 

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Christine Sine:

4. Vår Gud er altfor liten: Mange av oss er tilfreds med en veldig liten åpenbaring av Gud, men vi skulle aldri være tilfreds med å hvile i vår nåværende kunnskap om Gud. Vi skulle alltid søke å lære mer om Guds kjærlighet, absorbere mer av Guds sannhet og oppdage nye veier til å følge Ham. Gud er langt, langt større og mer ærefrykt-inspirerende enn noen av oss kan forestille seg.

5. Vi leter på feil steder: Hvordan kan vi lete på feil steder, spør du kanskje, om det er slik at Gud er alle steds nærværende? Problemet er at flesteparten av oss søker Gud i hodet vårt og ikke i våre hjerter, med vår kunnskap og ikke med vår forestilling, med vårt resonnement, og ikke vår bevissthet. Og hvis vi ikke møter Gud raskt blir vi desillusjonert og trekker oss tilbake. Profetene i Det gamle testamente sa ofte at du ikke kan se Gud ansikt til ansikt og leve. Guds storhet overgår all vår forestillingsevne. Det samme med Guds kjærlighet og hellighet. Selv et lite glimt av hvem denne Gud egentlig er vil få oss til å ligge flat på gulvet i ærefrykt og omvendelse.

Vi må vokse lik Gud, bli Guds bilde, bli forvandlet til det folk som Gud ønsket at vi skulle bli før vi virkelig kan se Gud og leve. Bare når vi absorberer Guds kjærlighet djupt i vårt indre og tillater Guds liv å flyte gjennom hvert ord og handling og tanke er vi i stand til til å dra oss nær til den evige elskende Gud. Dette er opplagt en reise som aldri tar slutt. Jeg håper du fortsatt vil slå deg i lag med oss.

Lewi Pethrus endret syn på økumenikken og forsvarte de små forsamlingene

Lewi Pethrus (bildet) endret syn på økumenikken mot slutten av sitt liv. Han så for seg en kirkemodell der hver by skulle ha en enhetlig kirke, i stedet for flere splittede kirker.

Dette kommer frem i en doktoravhandling, skrevet av Tommy Davidsson, misjonær i Belgia og nå doktor i religionsvitenskap. Fredag som var mottok han sin doktorgrad ved Universitetet i Birmingham.

De siste seks årene har Tommy Davidsson gjort et dypdykk i historien og teologien til den svenske pinsebevegelsens ubestridte leder, Lewi Pethrus. I et intervju med den svenske avisen Dagen (som Pethrus i sin tid grunnla), sier Davidsson:

'Det finns ett mycket djupare perspektiv på honom än det som vanligtvis presenteras även i Sverige. Och det som skrivits är utifrån ett teologiskt perspektiv, inte historiskt. Jag tror det är väldigt viktigt att sätta hans teologi i en kontext, och se hur hans syn på kyrkan förändrades av de sammanhang han rörde sig i'.

Tommy Davidsson argumenterar i sin avhandling for at mens Lewi Pethrus sterke vektlegging av åndlighet er konstant under hela hans liv, endrer hans åpenhet mot andre samfunn til å bli mer inkluderende under årene 1938 til 1946.

Mindre forsamlinger
Tommy Davidsson peker også på at Pethrus ble kritisk til egen bevegelse mot slutten av sitt liv:

'Många känner säkert redan till det här om Lewi Pethrus men nu kan jag visa hur och när den här utvecklingen skedde. Som exempel kan man se att när han var pastor i Filadelfiakyrkan i Stockholm försvarade han den till hundra procent, men sedan han slutat vara pastor blev han mycket mer kritisk till den och pingstväckelsen i stort och försvarade i stället de mindre församlingarna'.

Hvordan Gud på forunderlig vis svarte på bønn på Seljumessedagen

Dette ble en forunderlig dag. Over en lengre periode har jeg søkt Guds ledelse for det videre arbeidet med bønnekapellet vårt. I løpet av denne måneden vil det stå ferdig, om alt går etter planen, og slik ser det ut! Jeg kjenner en djup glede og tilfredshet med det, men jeg har samtidig kjent på en usikkerhet og en rotløshet. Det skal være et økumenisk bønnekapell, det vil si at her vi kristne fra ulike konfesjoner komme sammen for å be. Her vil det også feires økumeniske nattverdgudstjenester. Arbeidet vårt er en del av Kristi verdensvide kirke, likevel har jeg følt at noe henger i luften og jeg har ikke helt klart å ta det ned. Arbeidet har vært som et tre med røttene ligge oppe i løse luften, uten kontakt med jordsmonnet.

Men i dag falt brikkene på plass. Mens jeg holdt på å skrive om Mael-Ruain opplevde jeg at Gud talte til meg. Mael-Ruain var leder for en bevegelse som ble kalt for Cèli-de - Guds venner, en bevegelse som ville gå tilbake til den keltiske kristenarven, som har røtter tilbake til Jerusalem og ørkenfedrene. Du kan lese artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.no/2012/07/celi-de-guds-venner-og-mael-ruain.html

Mens jeg skrev om Mael-Ruain opplevde jeg at Gud sa at dette også var vårt kall: å være Guds venner, som ber og arbeider for at kristne skal vende tilbake til sine trosrøtter og hente fornyelse og inspirasjon fra dem. At Kristi himmelfartskapellet skal stå i den tradisjonen som vår egen kristenarv representerer.

Litt fortumlet over det Gud viser meg, reiser jeg til Raufoss for å delta på en gudstjeneste i Toten frikirke, hvor min rumensk ortodokse venn, Victor Otet, skal overbringe en hilsen og jeg skal tolke. De siste dagene har vært så travle og har tatt så mye av kreftene mine, at jeg ikke helt har fulgt med i timen! Det er først når jeg kommer til kirken at jeg oppdager at det er Seljumannamesse - dagen til minne om Hl.Synniva og Seljemennene som kom til øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane. Hl.Synniva kom sammen med keltiske munker, som ba: 'Hellig Ånd, blås', da de satte seg i de skrøpelige farkostene og ble ledet av Guds vind til våre kyster. De brakte med seg den kristne tro til Norge, og bygget på denne øya et bønnens sted.

Når møtelederen i Toten frikirke innleder med å snakke om Hl.Synniva faller de siste bitene på plass! Han var med på å bekrefte det jeg allerede opplevde at Gud talte om.

Det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet skal stå! Den keltiske arven blandet sammen med jordsmonnet på Toten er den 'smaken' vi byr på! Den vil prege våre gudstjenester og samlinger. Dette gir mening på så mange områder, for nå ser jeg også hvordan Gud har ledet meg de siste årene til å knytte kontakter med trossøsken som har keltisk bakgrunn! En av dem kommer hit om noen dager på ferie! Og både Christine og John Larkin opplevde mens de ba for meg for noen måneder siden, at Gud talte til dem om at vi skulle møtes på Lindisfarne om ikke så lenge! Nå forstår jeg hvorfor!

Jeg fryder meg i Herren over å få stå i en så rik tjeneste for Kristi kropp.

Troen trenger klær

Jeg kjenner ennå det faste håndtrykket til fader Paolo. Etter foredraget i går fikk jeg møte ham, og overbringe en hilsen fra en venn. Det var en stor opplevelse å møte mannen som har ledet Deir Mar Musa klosteret i Syria i mer enn 30 år. I dag kjemper han en utrettelig kamp for Syrias sivilbefolking. Regimet har utvist den 57 årige jesuittpresten. Han ble for brysom for dem. Som få andre har han talt det despotiske regimet midt imot. Det er en robust mann som står foran meg. Da tenker jeg ikke bare på hans fysikk, men også på hans mot og djervhet. Han er en troens mann, tenkte jeg, da jeg sto der. Preget av ørkenen, ikke minst av stillheten og de livsforvandlende møtene han har hatt med Gud.

Det er mange ting som kan sies om hans foredrag, men det får bli til en annen gang. Det eneste jeg vil nevne er en setning som jeg merket meg: 'Troen må ha klær'. En ting er hva vi sier med våre ord, noe annet er vårt liv. Om livene våre motsier det vi sier, hva da? Og fader Paolo snakket ganske riktig om Kirken som klærne, om det levende fellesskapet av de troende, som må vise ved levd liv hvem Jesus er.

Jeg synes jeg så noe av Jesus i fader Paolo Dall'Oglio. Han bar med seg noe av himmelriket. Av levd liv med Jesus. Formet av stillheten og troens vågestykker, levd i en kontekst med mennesker rundt seg som både hater ham, og som søker hans åndelige veiledning.

Det var kanskje 200-300 som hørte ham på Klækken hotel. Det skulle vært mange flere. Jeg savnet mange. Kanskje man ikke helt har fått med seg hvem fader Paolo er?

Bildet viser fader Paolo i en samtale med venner i en annen sammenheng enn på Hønefoss. Fader Paolo er mannen i midten.

Cèli de - Guds venner og Mael-Ruain

Jeg takker Gud for den keltiske kristenarven, for den er vår. Og i dag feirer vi minnet om Mael-Ruain, som skulle bli forgrunnsfiguren i en bevegelse som gikk under navnet Cèli de - Guds venner.

Du kan lese mer om ham på bloggen Monastisk i dag:

http://www.monastisk.blogspot.com

Døperbevegelsens historie i Italia, del 3

Her følger tredje del av døperbevegelsens historie i Italia:

På begynnelsen av det 20 århundre var det store grupper av italienere som emigrerte til Nord- og Sør-Amerika. Flesteparten av dem var bønder. Mange av dem fikk et møte med Jesus i sitt nye hjemland, ble omvendt, og noen av dem reiste tilbake til sine landsbyer i Italia for å gi dem del i evangeliet. De grunnla små grupper av evangelikale troende. Gjennom den hjelpen de kunne få fra evangelikale kirker og organisasjoner som allerede fantes i Italia, ble disse gruppene etablert som menigheter. Avhengig av den støtten de fikk ble noen metodister, waldensere, baptister eller tilhørende Frelsesarmeen.

Italienske baptister gav støtte til den sosialistiske bevegelsen
I 1901 ble den teologiske skolen til baptistene etablert, og i 1902 ble den første presidenten i den italienske unionen valgt, Enrico Paschetto. Andre generasjon av unge pastorer startet nå opp sitt arbeid, og nye steder for å forkynne ble åpnet i mange regioner av landet. På samme tid pågikk det en interessant debatt om den sosialistiske bevegelsen, og flere av forsamlingene fattet resolusjoner som gav støtte til den.

I 1908 ble det forfattet en resolusjon med følgende tekst:

'Forsamlingen, fullt vitende om de mange og ulike vanskelighetene evangeliseringen støter på blant de proletariske klassene, påpeker behovet til en hver evangelist, om å sette seg nøye inn ved studier, slik at han vet om og forstår livsbetingelsene, følelsene, de sosiale og politiske håp til den befolkningen han arbeider blant, og at han bekjemper den individuelle og sosiale uretten, i tråd med Det nye testamente ...'

Det var uvanlige toner den gang - som nå, i mange sammenhenger. 

(fortsettes)

Reiser for å høre på fader Paolo Dall'Oglio

Når disse linjene skrives er jeg i ferd med å gjøre meg klar til å reise til Klækken Hotel utenfor Hønefoss for å høre på fader Paolo Dall' Oglio, abbeden for Deir Mar-Musa kommuniteten, som jeg har skrevet om en rekke ganger på bloggen. Han er nå blitt utvist fra Syria, og har oppholdt seg i Beirut en kort tid. Fader Paolo vil nå bygge opp et ny klosterkommunitet i Kirkuk i de kurdiske områdene av Irak.

Jeg gleder meg veldig til dette seminaret. Det er blitt litt for travle dager for meg denne uken i forbindelse med byggingen av Kristi himmelfartskapellet. Jeg har ikke mange krefter, og det er blitt veldig mye kjøring til og fra. I går fikk vi skaffet mesteparten av materialene som vi trenger for fullførelsen, og vår rumenske venn fikk startet med å begge gulvet.

Be for oss. Vi er inne i viktige prosesser på mange plan, ikke minst i forbindelse med vårt bønnested.

Døperbevegelsens historie i Italia, del 2

Her er andre del av artikkelen om døperbevegelsen i Italia:

Sammenblandingen av de tre grenene i det tidlige baptistiske arbeidet, nemlig den engelske, amerikanske og italienske, i en tid med sterke politiske idealer som frihet, demokrati, likhet representerte en svært viktig del av det som skulle bli identiteten til italienske baptister. De frie menighetee som allerede eksisterte ble tiltrukket av Baptistmisjonærene fra Amerika. Særlig deres understrekning av samvittighetsfrihet, at stat og kirke skulle holdes adskilt, og praksisen med at menighetene skulle bestå av samling med bekjennende troende som bevisst vitnet om sin tro gjennom dåpshandlingen.

De første menighetene
De første menighetene ble grunnlagt av britisk misjon. Det var to som drev dette arbeidet - den uavhengige La Spezia Mission og The Baptist Missionary Society. Arbeidet hadde sitt sentrum i Roma fra 1871. Men også amerikanske baptister drev sitt arbeid. Og som i mange andre land begynte disse første menighetene et arbeid for å hjelpe foreldreløse barn, de åpnet skoler og barnehager. Etter å ha arbeidet på denne måten i 13 år startet man også sine første aviser: Seminatore i 1876 og Il Testimonio i 1884.

En misjonær ved navn William Kemme Landels, kom for å hjelpe James Wall, som jeg omtalte i forrige artikkel. Han var sønn av en pastor fra Skottland, og skulle komme til å arbeide i Italia i hele 50 år. Det britiske misjonsarbeidet i Italia gikk under navnet Chiesa Christiana Apostolica d'Italia: Den apostolisk kristne kirke i Italia.

I 1878 sender så General Baptist Missionay Society en misjonær, Nathanael Herbert Shaw, og i 1881 blir en tredje baptismenighet grunnlagt i Roma. Sørstatsbaptistene sender også en ny misjonær, William Nelson Cote, men han blir hjemsendt etter en tid på grunn av personlige problemer. Hans etterfølger, George Boardman Taylor, ankommer i 1873.

Den kristne apostoliske baptistunionen
I mai 1884 i Turin blir alle baptistorganisasjonene i Italia forenet under navnet 'Den kristne apostoliske baptistunionen'. Til tross for motstand og forfølgelse vokser antall menigheter og antall døpte medlemmer. I 1890 var det rundt 1000 medlemmer, i år 1900 var tallet vokst til 1566.

(fortsettes)

Bildet viser baptistmenigheten i Genova.

Jan Hus - for sannheten dør jeg med glede

Om to år vil det på denne dagen være ganske nøyaktig 600 år siden Jan Hus ble dømt til døden av Den romersk-katolske kirke og brent på bålet. Når han ble ført til bålet kunne man høre ham si: 'For det evangelium hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede'. Jan Hus var forløperen til den svært nødvendige Reformasjonen. Se:

http://www.monastisk.blogspot.com for mer

Gwen Wilkerson har gått hjem til Gud

Så er også Gwen Wilkerson hjemme hos Herren. Hun overlevde de store kvestelsene etter den tragiske bilulykken deres hennes mann, David Wilkerson, ble drept. Sakte, men sikkert kom hun seg etter skadene, men ikke helt. I 58 år hadde hun og David levd sammen som ektepar, da David gikk hjem til Herren i april i fjor.

Mens hun lå på sykehuset og gjenfant styrke var hun så opptatt av sykepleierene som stelte henne, og alle de som var rundt henne. Hun gav bort mange eksemplarer av boken sin, i et håp om at de gjennom den kunne finne Jesus som sin Frelser. Hennes eget syn var dårlig, men familien byttet på med å lese for henne. Hun ville hele tiden høre om Jesus, og lengtet etter å komme hjem til himmelen. Gwen Wilkerson var kjent for sin urokkelige tro og forvissning, selv når det stormet rundt henne. Hun hadde som kjent kjempet mot en kreftsykdom i mange år.

Full av fred og forventning døde hun stille og fredelig 81 år gammel, 5.juli.

Døperbevegelsens historie i Italia, del 1

Kristenliv i Italia forbinder vel de fleste med Paven, Vatikanstaten og Den romersk-katolske kirke. Men her finnes også andre deler av kirkefamilien representert, blant andre baptister. Døperbevegelsens historie starter først etter at landet ble forenet i 1861. Før denne foreningen fant sted var det umulig å bekjenne en annen tro enn den romersk-katolske, med mindre du ville ha trøbbel. I forbindelse med reformasjonen var det mange enkelpersoner og grupper som spredte seg i de italienske områdene, men mot-reformasjonen ødela dem alle. Gjennom seks århundrer overlevde den liten trofast kristen minoritetskirke forfølgelsestidene. De holdt til i de stupbratte fjellene i den nord-vestlige delen av Italia, og ble kalt for Valdensere. Det er interessant at mens jødene får oppholde seg i ghettoer, blir valdenserne jaget fra sted til sted.Det er i 1848 at jøder og valdensere får borgerrettigheter i kongeriket Savoia. Først i 1861 gjelder dette hele landet, med unntak av Roma. Der får jøder og valdeserne i 1870.

De første baptistmisjonærene
Det er i 1863 at de første baptistmisjonærene kommer til Italia. Edward Clarke og James Wall reiser fra England, støttet av noen venner. I 1870 ankommer amerikanske misjonærer, utsendt fra Sørstatsbaptistene. Samme år fikk en av de engelske misjonærene, James Wall offisiell økonomisk støtte fra Baptist Missionary Society, mens Edward Clarke fortsetter sitt misjonsarbeid støttet av noen venner. Han grunnlegger en menighet i byen La Spezia, som ligger langs den nordvestlige kysten.

James Wall holdt til i Bologna. Han kom raskt i kontakt med evangelister fra De italienske frie menigheter, som delvis var influert av Plymouth Brethren. Denne gruppens opprinnelse finner vi hos vitner i eksil som måtte forlate Italia av politiske grunner. De to til England og Sveits som flyktninger, og kom tilbake til Italia rett etter dannelsen av det forente Italia.

(fortsettes)

Bildet viser Chiesa Christiana Evangelica Battista

Clarence Jordan, Koinonia og Guds rike som bryter frem, del 2

Her følger andre og siste del av historien om Clarence Jordan (bildet), den radikale baptistpastoren som skapte Koinonia Farm, slik baptisten Jonathan Wilson-Hartgrove, selv en radikal kommunitetsleder, beskriver den:

Dorothy Day kom til Koinonia for å beskrive det som skjedde der for avisen til Catholic Worker. Hun beskrev hvordan hun holdt vakt sammen med et medlem av Koinonia-kommuniteten, da en bil som passerte, skjøt på dem. Dette var ingen lett tid for Clarence Jordan. Kommuniteten ble drevet frem av to familier som gjorde alt hva de kunne for å holde den oppegående. Midt oppe i alt dette dukket det opp en delegasjon fra den lokale kommunestyret for å spørre om ikke Jordan var interessert i å selge eiendommen. 'Å selge dette ville være å selge mora mi,' svarte Clarence Jordan. Til sønnen sin skrev han: 'Koinonia dør alltid og lever videre. Denne tilstanden er krevende, og jeg skulle ønske at det var annerledes, men slik er det ikke'.

Alt dette skivset Jordan. Selv om han var i stand til å holde gården gående, forkynne ulike steder omkring i landet, og skrive en parfrase av Det nye testamente - Cotton Patch Version - døde han av et plutselig hjerteinfarkt mens han satt ved skrivebordet sitt i 1969. Da var han bare 58 år gammel. Jordan var vant med å så i et hardt jordsmonn, og han kjente godt til omkostningene ved å bringe noe nytt frem i livet. Det var like sant med hensyn til hans Pekantrær som det var i forhold til hans visjon av evangeliet. Han arbeidet hardt og lenge for å se såkornene til en ny slags kristendom.

Mens vi er vitne til at de siste spor etter kristne tro begynner å bli borte fra amerikansk kristendom, er vi også vitne til en spennende fornyelse av radikal tro i alle slags eksperimenter. Fra nymonastiske kommuniteter til missiologiske ordener til fellesskaps hager til den trosbaserte rettferdighetsbevegelsen til cellegrupper som møtes i små grupper rundt om i byene. Gudsbevegelsen er i aller høyeste grad i live i Amerika i dag.

Jeg er glad for å takke for tidligere tiders hellge som har banet vei for oss. Tak Gud for Clarence Jordan som levde evangeliet i olabukser og sådde såkornene for ny type kristen tro i jordsmonnet i South Georgia.

Klosterbyggeren på Athos

Athanasios Athoniten (930-1001) kom til den Athos for å søke stillhet, og endte opp med å introdusere det såkalte kenobitiske klosterlivet på den hellige munkeøya. Før Athanasios kom levde munkene på Athos som eremiter i egne celler. Nå ble noe nytt introdusert: Et monastisk liv i fellesskap.

Les mer på:

http://www.monastisk.blogspot.com

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 4

Her følger fjerde del i serien om gamle Dimas fra Athos:

Jeg kom tilbake til eneboerhytten, men jeg spiste ingenting, hvilket jeg eller alltid gjorde. Jeg kunne ikke tale. Jeg gikk bort til kirken, men jeg sang ikke - ingen av de klagesalmer, som jeg normalt sang. Jeg satt i min munkestol og gjentok: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg'. Jeg fortsatte i denne tilstanden, men litt roligere. Jeg ristet av bevegelse. Jeg var oppløst i tårer, som strømmet i strie strømmer fra mine øyne, helt av seg selv. Det var ikke noe, jeg ønsket, men det er den sinnsbevegelse man erfarer når man opplever Guds nærvær. Tårene stanset opp først da natten falt på. Jeg kunne verken synge, tenke eller tale. Selv om det hadde vært andre til stede, ville jeg ikke ha talt med ham. Da hadde jeg gått min vei for å være alene.

Et et sikkert! Gamle Dimas overførte bønnens og klarsynets nådegave til meg på det tidspunktet, hvor han selv satt og ba i narthex i Treenighetskirken i Kavsokalyvia. Dèt, som skjedde med meg, var noe jeg aldri hadde tenkt på, ønsket eller forventet. Mine åndelige fedre hade aldri talt til meg om disse nådegaver. Det var nå deres måte å gjøre det på. De underviste meg ikke med ord, men med deres måte å leve på. Når jeg leste beretninger om asketers og helgeners liv, kunne jeg se, hvilke gaver, Gud sjenket dem. Tro meg, jeg hadde aldri trodd, at jeg skulle motta noen karisma fra Gud. Den tanke falt meg ikke inn. Og så skjedde det, som jeg aldri hadde tenkt på, plutselig, og jeg heftet meg ikke ved det.

Om kvelden samme dag gikk jeg ut av kirken og satt på den lave muren og kikket ut over havet. Det var på den tiden, hvor mine åndelige fedre normalt kom hjem. Da jeg kikket etter, om de var der, så jeg dem plutselig dukke opp. De  gikk ned noen marmortrinn. Men det stedet lå langt ute, så jeg med normalt syn ikke var i stand til å se dem. Jeg så dem ved Guds nåde. Jeg ble fylt med entusiasme. Det var første gang, jeg opplevde dette. Jeg sprang opp og løp dem i møte. Jeg tok ryggsekkene deres.

- Hvordan kunne du vite, at vi var på vei, spurte min skriftefar.

Jeg svarte ikke. Men da vi kom tilbake til hytta, gikk jeg bort til min skriftefar, Panteleimon, og sa dempet til ham, uten at fader Ioannikos kunne høre det: 'Jeg vet ikke, hvordan jeh skal forklare deg det her, men da dere gikk på den andre siden av bakken, kunne jeg se dere gå med tunge ryggsekker på ryggen, og så løp jeg dere i møte. Bakken var liksom en glassvegg, så jeg kunne se dere på den andre siden.

- Det er iorden, sa min skriftefar, men slutt å tenk over det, og si det ikke til noen, for den onde ligger på lur.

(fortsettes)

Bildet er fra The Hermitage på Athos.

Fullførelsen av Kristi himmelfartskapellet godt igang

Arbeidet med å fullføre byggingen av Kristi himmelfartskapellet har nå tatt til for alvor. I går ble kapellet tatt ned, og i dag starter arbeidet med å lafte det opp igjen etter at laftevatt er lagt mellom hvert stokklag. Deretter starter byggingen av taket, og så gulvet. I løpet av to-tre uker vil det stå ferdig! Det er nesten ikke til å tro.

Og selve visjonen bak kapellet syneliggjøres ved de som bygger det: I går arbeidet det to etiopiere og to eritreere her, under ledelse av en mann fra Romania. Dette var både lutheranere og ortodoksse kristne. De samme personene vil arbeide på stedet i dag. Arbeidsdagen startet i bønn, og når steinene skulle legges for fundamentet fant de en stein som kunne brukes som 'hjørnestein' fra elva som renner forbi stedet vårt.

Vi er nesten i mål økonomisk. Vil du være med på å be om at vi kommer helt i mål? Vi mangler noen få tusen kroner.

Er takknemlig for forbønn i dag. Jeg skal til to forskjellige leger på sykehuset, og det er så mange praktiske ting som skal gjøres i løpet av dagen.

La menneskene få kjennskap til omkostningene ved å følge Jesus når du taler til dem om å tro

David Platt (bildet) - kjent for sin bok Radikal (oversatt til norsk) og pastor for baptistmenigheten Church at Brook Hills, var en av de sterkeste kritikerne til den meget omdiskuterte 'synderens bønn' (om å be Jesus komme inn i hjertet-bønnen), da den ble diskutert på Sørstatsbaptistenes årskongress forleden. Tidligere i år kalte han denne bønnen for 'overtro', og satte dermed i gang en debatt som også har nådd våre kyster her hjemme. Nå spør David Platt hvordan vi kan lede mennesker til tro på Jesus uten at de ber om 'at Jesus skal komme inn i deres hjerte'. 'Jeg snakker med mennesker hele tiden som ser etter et sted for å krysse av en rubrikk, slik at deres forhold til Gud kan bli rett og kan man bli sikker i sin sak når det gjelder evigheten. Men noen slik rubrikk finnes ikke. Vi er frelst av tro alene gjennom Jesus alene', sier David Platt.

Beregn omkostningene ved å følge Jesus
Så gir David Platt sine råd om hvordan han vil presentere evangeliet for ikke-kristne: Del evangeliet på en tydelig og klar måte og kall mennesker til å beregne omkostningene ved det å følge Jesus! Mottakeren av De gode nyhetene må ha en klar oppfatning av evangeliet, og så gir han sin definisjon av dette:

'Det er at Gud ser på håpløse syndige menn og kvinner og sendte sin Sønn, og sendte sin Sønn for å bære Sin vrede opp på korset og for å vise sin makt over synden gjennom oppstandelsen, slik at alle som omvender seg og tror på Ham vil bli forsont med Gud for evig. Med det samme dette er etablert, fortell dem så at det å følge Jesus vil koste dem absolutt alt, men fortell dem så at Jesus er verd det'.

33 år gamle David Platt understreker særlig det siste fordi han har vært vitne til at det å 'be Jesus komme inn i hjertet'-bønnen, misbrukes blant mange kristne som gir folk forsikringer om at nå er de frelst, bare fordi de har bedt denne bønnen. 'Men i mange tilfeller er bønnen blitt bedt uten at man har beregnet omkostningene ved det å følge Jesus.' sier David Platt.

Det neste en skal gjøre, i følge Platt, 'er å spørre personen om han eller hun har noen spørsmål, og så spørre om de vil omvende seg og tro. Og så - når du inviterer dem til Jesus, trenger du ikke nødvendigvis å fortelle dem med hvilke ord de skal gjøre det. Synderens bønn finnes ikke i Skriften'.

Gjøre disipler
'Hvis de ser Gud for hvem Han er, deres synd for hva den er, de selv for hvem de er, og Jesus for hvem Han er og hva Han har gjort, så kan de ved Guds nåde gjennom Guds Ånd, er de mer enn i stand til å rope på Gud i omvendelse og tro,' sier David Platt.

Når et menneske har omvendt seg og tror på Jesus, så skal vi fortsette å lede det mennesket, sier David Platt og legger til:

'Husk at vårt mål er ikke å telle avgjørelser, men å gjøre disipler'.

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 2

Her er andre del av Christine Sine's svært aktuelle artikkel, med tittelen 'Hvorfor gjemmer vi oss for Gud'. På bildet er hun sammen med sin mann Tom:

2. Vi søker ikke Gud med hjerter som vil omvende seg. Bekjennelse og omvendelse er noe som synes å ha gått av moten. Hvor mange av oss tar oss tid regelmessig granske våre hjerter og stille oss det vanskelige spørsmålet: Hva skiller meg fra Gud? Hva trenger jeg å omvende meg fra og søke tilgivelse for? Det er så mange ganger i livet at jeg har klynget meg til ting som jeg vet Gud vil at jeg skal slippe tak i - eiendeler, holdninger, følelser som gjør det umulig for med å komme nærmere min sjels elsker. Noen ganger har jeg kommet til Gud i sinne i stedet for omvendelse, eller med selvrettferdighet og arroganse i stedet for ydmykhet, Noen ganger vil jeg ikke gi slipp på min motstand og min engstelse, Det er lettere å holde fast ved dem eller å stå ansikt til ansikt med Gud som er kjærlighet, og likevel så undrer jeg jeg over hvorfor Gud synes så langt borte!

3. Vi ser etter feil Gud. Gud er elskelig, tålmodig og snill, sen til vrede og rask til å vise nåde. Gud er rettferdig, men også tilgivende. Gud er generøs og medlidende, Han sørger for overflod, og bringer fred. Og vi kan ikke komme nær til denne Gud uten at vi utvikler noen av de samme karakteristika. Det er ikke merkelig at Gud synes langt unna når vi konstant  søker selvisk for vårt eget fremme, komfort og at ting skal oppleves lett. Vi går så opp i oss selv at vi kan ikke gjenkjenne Gud eller så er Guds åpenbaring så strålende at vi blir forblindet av den og klarer ikke å utstå den.

(fortsettes)

Clarence Jordan, Koinonia og Guds rike som bryter frem, del 1

I dag har jeg lest en artikkel av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), hvor han skriver om Clarence Jordan, og den artikkelen har jeg gledet meg veldig over:

'Clarence ville ha rundet 100 om han hadde levd i dag, og jeg er begeistret for at jeg setter kursen mot Americus i Georgia i tiden 28.-29. september 2012, for å feire og samtale med mennesker som er blitt inspirert av Jordan, alt fra tidligere president Jimmy Carter til veteranen fra borgerrettighetskampen, Vincent Harding. Jeg ville ha likt det veldig godt om du slo deg i lag med oss', skriver Jonathan Wilson-Hartgrove og legger til:

KuKluxKlan
'Jeg elsker å fortelle historien om hvordan KKK kom på besøk når Jordan og hans familie dro til Sør-Georgia i 1942 for å starte opp en kommunitet beståene av mennesker med ulik hudfarge. De spurte etter Jordan og fortale ham som en høflig mann fra Sørstatene at de ikke ville la sola stå opp på noen lik ham i deres by. Som bare han kunne, svarte Jordan: 'Jeg gav dem mitt bredeste smil og sa: Jeg er så glad for å møte dere, ærede herrer, jeg har ventet hele livet på å møte noen som kan få solen til så stå stille'. 

Historien om Clarence Jordan og Koinonia Farm gjennom 40- og 50-årene er en historie om stabilitet mot alle odds. Når KuKluxKlan ikke klarte å skremme disse radikale kristne ut av Sumter County, organiserte de en økonomisk boikott mot dem. Koinonia Farm måtte kjøpe gjødselen sin utenfor staten og organisere en bestilling av varer via posten lenge før Internett. Jordan beholdt humoren sin og kalte dette “Ship the nuts out of Georgia” campaign. De stod i forbindelse med skarer av kommuniteter og fellesskap rundt om i Amerika, som ikke bare elsket deres pekan-nøtter, men som også trodde at man kan leve ut Guds nye orden midt i den gamle verden som er i ferd med å forsvinne'.

(fortsettes)

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 3

Her følger tredje del i serien om gamle Dimas fra Athos:

Klokkene ringte klokken fire. Så snart gamle Dimas hørte klokkene, gjorde han enda et par kroppsbøyninger og opphørte med å be. Han satt på den lave steinbenken - jeg tror det var en slik langs veggen i narthex - og inn trådte Makaroudas - det var deres kjælenavn for Makarios. Han var en liten hurtig èn og talte med blid stemme. En liten engel. Han tente oljelampene og den store lysestaken så vakkert! Og han blåste lysene ut igjen så fint! Han gjorde sine kroppsbøyninger så fint, når han til høyre og venstre bad om tillatelse til å ta liturgibøkene og intonere ordene for sangene. Jeg holdt svært av ham! Han fortjente å bli elsket, for han hadde Guds nåde.

Makarios, Makaroudas, kom altså inn i kirken. Gamle Dimas fulgte etter ham, åpnet døren og gikk inn. Han stod og gjorde seg klar i sin munkestol og tenkte vel, at ingen så ham. Jeg gikk også inn, skjult i skyggen av trappen listet jeg meg forsiktig inn. Jeg gikk bort og kysset Treenighetsikonet og gikk bort og stilte meg ved den ene siden. Da nattverdordene 'Med ærefrykt for Gud ...' mottok mange av fedrene nattverden. Det gjorde jeg også og utførte en kroppsbøyning. Fra det øyeblikket hvor jeg mottok nattverden, ble jeg overveldet av en intens glede og fylt av entusiasme.

Etter gudstjenesten gikk jeg alene ut i skogen, fylt av glede og jubel. Grepet av Gud! Mens jeg gikk bortover til den ene eneboerhytten gjentok jeg stille Takkebønnen for nattverden. Jeg løp i glede gjennom skogen med utstrakte armer og ropte høyt: 'Ære være Gud i det høyeste'. Ja, mine armer ble ved å være utstrakte likesom et stykke tre, og min kropp dannet korsets form. Hvis dere hadde sett meg bakfra, hadde dere sett et kors. Mitt hode var løftet opp mot himmelen, og mitt bryst spent ut, som om jeg på vinger ville heve meg opp mot himmelen med utstrakte armer. Mitt hjerte ønsket å fly. Alt hva jeg forteller dere, er sant. Jeg har opplevd det slik. Jeg vet ikke hvor lenge jeg var i denne tilstanden. Da jeg kom til meg selv, senket jeg armene og gikk videre med tårer i øynene.

(fortsettes)

Hvorfor skjuler vi oss for Gud? Del 1

Christine Sine, som er en dame jeg har stor sans for, tar opp et svært aktuelt emne på bloggen sin: Hvorfor gjemmer vi oss for Gud? Hun gir noen svar som virkelig er egnet til å dvele ved, og tenke igjennom. Bakgrunnen for bloggartikkelen er at hun de siste dagene har møtt flere mennesker som strever med troen, føler seg langt unna Gud og forvirret over hvem Gud er og hvor Gud er. Hvordan stemmer det at Gud som sies å være allestedsnærværende synes så vanskelig å finne?

1.Problem nummer en er at vi ikke alltid søker Gud med hele vårt hjerte, - med alt som er i oss. Vi er ikke villig til å gi opp vår søken etter alt annet i våre liv for å søke Gud med stort påtrykk, djervhet og pågående utholdenhet. Vi tillater at travelheten distraherer, og vi ofrer nærheten til Gud for vår karriere eller sosiale ambisjoner. Selv vårt arbeid for Gud kan absorbere vår tid på en slik måte at det etterlater lite rom for å dra seg nært til universets skaper. Hvor mange av oss er det som når vi føler oss fjernt fra Gud, er villig til å sette alt annet til side for å søke etter Gud, inntil vi nok en gang føler intimiteten til det guddommelige nærværet?

(fortsettes)

Dette er historien til baptistene i Ukraina - som fremdeles blir diskriminert

I 1864 vader de første som døpes med troendes dåp ut i elva Ingul i Yelizavetgrad - nåværende Kirovohrad-regionen, i Ukraina og døpes på bekjennelsen av sin tro på Jesus som Frelser og Herre. I hvert fall er dette den første troende dåp i Ukraina vi kjenner til. Det skjer i en av de tyske koloniene, hvor det pågikk en vekkelse. Tre år senere - i 1867 - organiseres de første baptistmenighetene i dette området. På bildet ser du fra en dåpshøytidelighet i den samme elva i år 2000. Baptistmenigheten Lubov Christova - Kristi kjærlighet - ble grunnlagt i 1993 med 25 medlemmer. Nå har den over 1000! Menigheten er en av mange uregisterte baptistmenighetene i landet, for her finnes begge deler: både registrerte og uregistrerte.

Men mest sannsynlig ble det forrettet troende dåp i Ukraina allerede på 1600-tallet. For hit kom mange anabaptister på flukt fra forfølgelsene i Europa.

Vekkelsen sprer seg
Fra Yelizavetgrad spredte vekkelsen seg, først til Ukrainas sørlige del, så til alle landets 24 regioner. Et av de første baptist-fellesskapene blir registert i Kiev i 1907, men det sier noe om vekkelsens omfang når man allerede året etter holder den første kongressen i Den allrussiske-baptistunionen her. Den allrussiske-baptistunionen ble etablert i byen Yekaterinoslav, nåværende Dnipropetrovsk. Ved slutten av det 19 århundre er det anslått at det fantes et sted mellom 100.000 til 300.000 baptister i Ukraina.

Og vekkelsen har fortsatt. Når landet ble uavhengig i 1991 sto Ukraina på andre plass på listen over land med størst andelen baptister, bare slått av USA. I dag er 90 prosent av alle landets baptister forenet i Den allukrainske unionen av Evangeliske kristne/Baptistene, som ble etablert i 1994. Resten er medlemmer av frie, uavhengige baptistmenigheter. Til Den allukrainske unionen hører tre seminarer, to universiteter og 15 bibelskoler. Universitetene baptistene driver har over 20.000 elever. Baptistunionen har 150.000 døpte medlemmer, og 300.000 kirkebesøkende. Det finnes 2800 menighetsbygg, og rundt 3200 pastorer og ledere. Unionen ledes av råd som består av valgte presbytere (biskoper) og regionale sammenslutninger. Unionen, som er medlem av Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse, ledes av en president.

Forfølgelse
Historien til Ukrainas baptister er også historien om mye lidelse og forfølgelse. Jeg har møtt mange av de som har betalt en høy pris for å følge Jesus i dette landet. En av de mest kjente av de som fikk oppleve kanskje den sterkeste forfølgelsen, er Georgij Vins, som ble en tydelig og uredd talsmann for landets forfulgte evangelikale kristne.

Det var på 1920-tallet at kommunistene la ned total forbud mot baptistenes virksomhet. De ble diskriminert, barn ble tatt fra sine foreldre, de måtte holde sine gudstjenester skjult i skogen eller i huler, de ble arrestert, satt i arbeidsleire under grusomme forhold, og enkelte ble også drept. Først når landets nye konstitusjon skulle skrives i 1996 ble ukrainerne gitt retten til fritt å kunne utøve sin religiøse overbevisning. Men det er et spørsmål om ikke landets baptister fremdeles utsettes for diskriminering.

På 1970-tallet opplevde baptistene i Ukraina vekkelse, og er i dag kanskje landets mest aktive kirkesamfunn. Landets myndigheter bestemmer over hvilke bygninger som kan brukes til religiøse formål, og baptistene har fremdeles store problemer enkelte steder med å få kjøpe jord for å bygge eller ta over eksisterende bygninger til menighetslokaler. Baptistenes kirkebygg kaller de gjerne bedehus. Det er særlig lokale myndigheter som legger kjepper i hjulene for at baptistene skal få sine egne kirkebygg. Baptistunionens ledelse har ved flere anledninger protestert overfor Den Ukrainsk ortodokse kirke, og da særlig Moskva-patriarkatet for at de kontinuerlig i offentlige sammenhenger kaller baptistene for "sectanty", altså sekt, som er et svært belastet ord i Ukraina.

Det finnes også en gruppe med svært pro-ortodokse sympatier blandet med sterke nasjonalistiske krefter, som aktivt motarbeider ikke-ortodokse kristne. Denne gruppen er ikke bare svært fiendtlig innstilte overfor baptister og andre evangelikale kristne, men de utøver også vold mot dem.

Bildet fra dåpen i Ingul er tatt av Geir Spachmo og brukt med velvillig tillatelse. Tusen takk, Geir!

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 2

Her følger andre del i serien om gamle Dimas fra Russland:

En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så gamle Dimas foreta kroppsbøyninger og var oppløst i tårer, når han ba i Kyrakon (en av kirkene på Athos). Nåden overskygget ham så fullstendig, når han utførte sine kroppsbøyninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden allerede, fordi jeg elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet. Nå skal dere få høre hvordan det gikk til.

Gamle Dimas i henrykkelse
En morgen ved halvfire-tiden gikk jeg opp i Katholikon, til Treenighetskirken, for å ta del i gudstjenesten. Det var veldig tidlig. Kallet til bønn - Simantron (hvor en munk går rundt og slår på en trestokk for å vekke munkene, min tilføyelse) - hadde ennå ikke lydt, og det var ingen i kirken. Jeg satt i narthex ved foten av en trapp og ba. Ingen kunne se meg. Plutselig gikk døren opp, og inn kom en høy, eldre munk. Det var gamle Dimas. Han så seg omkring og kunne ikke se noen, så han begynte med sin bønnesnor og utførte mange rytmiske kroppsbøyninger, og svært hurtig, og samtidig gjentok han hele tiden: 'Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg ...' Kort tid etter falt han i henrykkelse. Jeg kan simpelthen ikke finne ord for å beskrive hans oppførsel overfor Gud, i bevegelser, som uttrykte kjærlighet og tilbedelse, en sterk lengsel etter Gud, guddommelig kjærlighet og hengivelse.

Jeg så ham stå oppreist med armene strakt ut som på et kors, likesom Moses ved Rødehavet, mens han frembrakte en lyd. Hva var det som skjedde? Han stod badet i nåde. Han strålte i lyset. Slik var det! Plutselig ble hans bønn kommunisert til meg. Plutselig var jeg inne i den atmosfære som omgav ham. Han hadde ikke sett meg. Hør bare! Jeg var djupt beveget, og jeg begynte å gråte. Guds nåde kom over mitt ynkelige lille meg. Hvordan skal jeg beskrive det for dere? Han overførte Guds nåde til meg. Den nåden, som helgenen hadde, strålte også inn i min sjel. Han overførte sine åndelige nådegaver til meg.

Slik falt gamle Dimas i henrykkelse. Det skjedde uten hans vilje. Han kunne ikke kontrollere sin opplevelse. Nei, det passer likevel ikke helt hva jeg skriver. Jeg kan ikke uttrykke det. Han ble grepet av Gud - det var et guddommelig inngrep. Den slags ting kan slett ikke forklares, selv om man prøver. Nei, det kan verkes forklares eller skrives ned i en bok, ei heller bli gjort begripelig. Man må være verdig til å forstå det.

(fortsettes)

72 årig peruvianer trosser mygg, sumpområder og fattigdom for å nå andre med evangeliet

Se nøye på bildet! Bare noen få dager etter at hans kone døde, gikk 72 år gamle Edison Romero ombord i en overfylt trebåt og la ut på en seilas nedover Amazonas. Han kunne ha blitt hjemme og sørget, i stedet la han ut på en 12 timers båtreise fra landsbyen han bor til Iquitos i Peru for å delta på et treningsopplegg for å bli misjonær!

Skolen Edison Romero går på er en av tre skoler drevet av Peru a las Naciones - Peru til Nasjonene - en organisasjon drevet av baptister i Peru. Annenhver måned kommer Romero sammen med 30 andre til undervisningen i Betania Evangeliske Baptistkirke i Iquitos. De er i forskjellige aldersgrupper, og Edison Romero viser at man aldri blir for gammel til å tjene Gud! I en alder av 70+ kan man fremdeles reise ut som misjonær!

Mygg og tøffe vilkår
Før de tar fatt på studiene må de legge ut på på en tøff reise. Først med buss, med all baggasjen, et halvt dusin levende kyllinger, en times reise på elendige veier og hullete veier. Når det ikke går vei lenger må misjonsstudentene nedlesset med all baggasjen og kyllingene barføtt gå gjennom et sumpområde hvor myggen nesten er enerådende! Ved bredden av Nanay elven går de ombord i en trebåt og seiler på Amazonas. Det er knapt nok plass til dem alle ombord, og det er så trangt at det er vanskelig å puste. 45 minutter tar reisen før de kommer til leirområdet hvor undervisningen foregår. Men de klager ikke.

Lederne for gruppen er Tommy og Beth Larner, utsendinger fra det internasjonale misjonsstyret til Sørstatsbaptistene. Å trene peruvianere for misjon er deres visjon! Og det er viktig om Peru skal bli nådd med evangeliet.

- Vi kan ikke nå verden alene. Det er alt for mye som må gjøres. Vi kunne gått til en unådd folkegruppe, men hvis jeg kan sende en gruppe med enda flere peruvianere, så er det enda mer effektivt, sier Tommy Larner.

Andre nasjoner
Tanken med misjonskurset er også å sende peruvianske misjonærer til andre land, og misjonærene som trenes her er rede til å gjøre hva som helst for å nå hele Amazonas-området med evangeliet. Utfordringen for mange av dem er økonomien. Bare båtreisen koster mer enn de klarer å finansiere, men de faster og ber, og arbeider det de kan, med den ene hensikt å vinne mennesker for Guds rike.

Ortodokse prester angriper baptistenes bokbord i Ukraina

Innholdet i denne videoen er bare trist. Den viser en prosesjon av ortodokse ledet an av to prester i en landsby i det sørlige Ukraina. I landsbyen har baptistene satt opp et bokbord, hvor de selger Nytestamenter og kristen litteratur. Prosesjonen kommer frem til bokbordet, og prestene begynner å stenke vann på den lille gruppen av fredelige baptister som står der, for så å helle vann over bøkene og ødelegge bokbordet. Jeg blir bedrøvet over å se denne mangelen på respekt for andres tro. Samtidig synes jeg det er flott å se hvor verdig og stillfarne den lille gruppen av baptister opptrer. De gjør ingen tegn til motstand, og svarer på angrepet med bønn og velsignelser.

Livet som alene-mor med sønn som er autist

21. april døde den profilerte evangelikale lederen, Chuck Colson, 80 år gammel som følge av komplikasjoner etter en hjerneblødning. I begravelsen talte hans datter, Emily Colson (53), og hennes sterke appell om å ta opp tråden hvor Chuck slapp den og følge i fotsporene til Jesus. Hennes tale gjorde et sterkt inntrykk på de som hørte den.

Hun fortalte om noe av det faren hennes hadde lært henne: 'Over alt annet av det faren min lærte meg gjennom sitt liv, setter jeg dette: Kraften hos Jesus til å forvandle menneskeliv!' Og så la hun til: 'Det gjør at jeg ønsker å lære Jesus enda bedre å kjenne. Når jeg ser tilbake på fars liv, så kan jeg se den kraften virke i hans liv. Jeg kjente ham før han ble en kristen og jeg vet at endringen var virkelig. Far var i tjeneste i 36 år, og han demonstrerte virkelig hva det betyr å være et forandret menneske'.

Som kjent arbeidet Chuck Colson i Nixon administrasjonen og var involvert i den såkalte Watergate skandalen.

Autist
Og farens gode råd og eksempel har vist seg å være verdifulle for Emily Colson. Hun har stått overfor store utfordringer hva eget liv angår. Sønnen Max, som er 21 år gammel, er autist, og selv har hun vært alenemor siden han var 18 måneder gammel.

'Det er vanligvis et øyeblikk hver eneste dag da jeg sier til meg selv: Dette klarer jeg ikke. Men det finnes også øyeblikk da jeg sier at jeg ville ikke ha byttet dette for noe i livet'.

Livet med Max har hun beskrevet i en bok hun selv har skrevet: 'Dancing with Max: A mother and a son who broke free'. Her deler hun sine egne erfaringer og hjertesorger med det å være alene-mor og ha en autistisk sønn.

'Vår bok er ikke et eventyr med en magisk slutt. Det er en virkelig livshistorie om nåde og en ny sjanse til å starte på nytt igjen til tross for livets hardeste problemer'.

Rømt slave på flukt fra myndighetene fant Jesus

Etiopiske Moses var på flukt fra egyptiske myndigheter. Han var en rømt slave med heller tvilsomt rykte, som søkte ly hos munkene i ørkenen i Sketis, ikke så langt fra Aleksandria. Munkens fred og deres bønneliv var så attraktivt for Moses, at han gjennom deres levde liv fant en levende Frelser. Vi skriver det 4.århundre. Historien er like aktuell den dag i dag.

Du kan lese den på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Gamle Dimas, Åndens nådegaver og et liv i bønn, del 1

I noen artikler har jeg fortalt om Porphyrios av Athos. Han forteller i sin selvbiografi om fader Dimas som han traff på den hellige øya, og det han har å fortelle om denne mannen har velsignet meg slik at jeg bare må dele det med bloggens lesere. Det forteller nemlig noe om Åndens nådegaver, bønn og Guds hellige nærvær. Her følger min oversettelse:

"I Kyriakon (som er hovedkirken i et lite kloster), hvor jeg gikk til våkegudstjenester og andre andakter, lærte jeg hellige menn å kjenne. Hvis dere hører godt etter, skal jeg fortelle dere om en skjult helgen:

Ovenfor vår eneboerhytte, svært høyt oppe, bodde det en russer, gamle Dimas, helt alene i en primitiv hule. Han var i aller høyeste grad en from mann. Men han forble praktisk talt en ukjent mann hele sitt liv. Det er ingen, som nevner hans navn eller taler om hans karismatiske gaver. Tenk bare på hva det kostet ham å forlate Russland! Hvem vet hvor lang tid hans reise varte. Han forlot alt for å komme til Kavsokalyvia, hvor han så tilbrakte hele sitt liv, og han døde ukjent. Han var ikke en egoist. Tvert imot var han en bister stridsmann. Han hadde ingen å dele sine opplevelser med og fortelle: 'I dag gjorde jeg 500 kroppsbøyninger, og slik følte jeg at det skulle være'. Han var en skjult stridsmann.

Ja, det var virkelig helt perfekt og uselvisk - uselviskhet, tilbedelse, hellighet, likefremhet, uten noen underdanighet overfor mennesker; bare Herren og tjeneren. Ikke noe annet: ingen abbed, intet 'fint gjort', intet 'hvorfor er det slik?'. Jeg så en levende helgen. Ja, en ukjent helgen, som var fattig og foraktet. Gad vite, når han døde? Hvor lang tid som ville gå, før vi fikk vite det, især hvis det var vinter? Hvem ville da gå opp til hans barske steinhule? Ingen så ham. Ofte ville den slags eneboere først bli funnet to-tre måneder etter deres død.

En overstrømmende nåde fløt ut over mitt ynkelige jeg, når jeg så gamle Dimas foreta kroppsbøyningene og være oppløst i gråt, når han ba i Kyriakon. Nåden overskygget ham så fullstendig, når han utførte sine kroppsbøyninger, at den strålte ut over meg også. Ganske visst hadde jeg del i nåden alleredem fordi jef elsket min skriftefar. Men med ham følte jeg nåden med en spesiell intensitet, Nå skal du få høre hvordan det hele gikk til.

(fortsettes)

Bildet er ikke av fader Dimas, men av en annen ortodoks munk.