Hva en eneboer på 600-tallet kan lære oss om vennskap med Gud

I går, i skyggen av et ospetre i hagen, satt jeg å leste Isak Syreren. Det resulterte blant annet at jeg ble inspirert til å oversette en bønn han har skrevet, og som ble publisert på bloggen i går.

Isak Syreren har fulgt meg i mange år nå. Jeg har hatt ham med meg overalt jeg har vært. I ryggsekken har det nemlig vært plass til en liten bok med utdrag av hva han har skrevet. Og jeg vender stadig tilbake til den. Den er et lite skattkammer av forunderlig livsvisdom, erfaringer fra et liv i vennskap med Gud.

Isak Syreren levde på 600-tallet. Han ble født i regionen Qatar på vestsiden av Den persiske gulf. Mens han var ganske ung trådte han inn i klostret Mar Matteus nær Ninive. Ninive, som vi kjenner fra Jona boken i Det gamle testamente, var hovedstaden i det gamle Assyriske riket og lå ved østbredden av Tigris, tvers overfor vår tids Mosul i Irak.

Mot sin vilje ble han valgt til biskop, men hans biskopgjerning ble særdeles kortvarig. Kun fem måneder. Da orket den godeste Isak ikke mer av kirkepolitikk, stridigheter, anklager om heresi. Isak tok opp vandrerstaven og vandret hjemover både i bokstavelig og overført betydning. Til slutt slo han seg ned i Khuzistan, ørkenområdene mellom utløpet til Tigris i den persiske bukten og Zagrosfjellene helt ned i det sørvestlige Iran. Det var her han hadde vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene som lenge har vært begravd i den arabiske ørkensanden.

Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Hans liv faller sammen med noen av historiens mest dramatiske årtider på midten av 600-tallet. Når han forlater Ninive har han personlig opplevd hvordan krigen mellom persere og romere går over i den arabisk-islamske erobringen av den kristne Orienten og det persiske rikets undergang. Nesten hele sitt aktive liv levde han med krig og blodsutgytelser rundt seg. Til hans samtidige hørte både Maximos Bekjenneren og Muhammeds to brorsønner hvis død ved Kabala utløste skismaet mellom sunnier og shia-muslimer.

I ødemarken - alene med Gud - ble han formet. Og fra hans penn kom det en djup innsikt om livet i Gud. I villmarken rundt fjellet Matout slo han seg ned. Her levde han som eneboer i mange år. Hans konstante studier av Guds ord svekket til slutt hans øyne. Belysningen den gang var jo ikke som vår. Blindhet og høy alder tvang ham til trekke seg tilbake til klostret Rabban Shabur, hvor han dør rundt år 700. Isak Syreren eller Isak av Ninive som han også kalles gravlegges her.

Mot slutten av sitt liv i ødemarken følte Isak, av kjærlighet til sin neste, seg forpliktet til å dele de erfaringene han hadde gjort seg. Resultatet var en samling av tekster om det åndelige liv. Det er utdrag fra disse hans skrifter jeg nå leser.

Et sitat av Isak Syreren, som bror Roger - grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize - stadig vendte tilbake til er dette:

«Gud er en Gud som elsker og kan ikke annet enn å elske. Gud søker alltid etter oss mennesker». Dette var Isaks konklusjon etter å ha studert Johannesevangeliet i mange år og å ha meditert over 1.Joh 4,8: «Gud er kjærlighet».

En bønn

Jeg har forsøkt å oversette en bønn av Isak Syreren (ikonet), tidligere biskop i Ninive, dagens Mosul i det nordlige Irak. Han brøt opp fra biskopgjerningen og ble eneboer i ødemarkene mellom utløpet til Tigris i Persiabukta og Zagrosfjellene i det sydvestlige Iran. Isak Syreren levde på 600-tallet:

Jeg har ikke et sønderknust hjerte som driver meg til å gå ut og søke Deg, jeg har ikke anger og ingen kjærlighet - ingenting av det som driver barnet tilbake til fadeern. Herre, ingen tårer har jeg for å be til Deg. Mitt sinn er formørket av dette livet og eier ingen kraft til å strekke seg ut til deg i smerte. Mitt hjerte er kaldt under alle fristelser, og ingen tårer av kjærlighet til Deg kan varme det.

Men Du, Herre Jesus Kristus, min Gud som er alt godt, gi meg en fullkommen anger og et sønderknust hjerte, slik at jeg med hele min sjel kan gå ut og søke Deg.

For uten Deg eier jeg intet.

Å gode Gud, gi meg Din nåde. Må Faderen, som av evighet har født Deg, fornye Ditt bilde i meg.

Jeg har oppgitt Deg - oppgi Du ikke meg. Jeg har forlatt Deg - gå Du ut og søk meg. Led meg til dine beitemarker og la meg regnes blant fårene i Din utvalgte hjord. Fød meg med det grønne gress som er Dine sakrament, de guddommelige mysterier som jeg vil ta imot i et rent hjerte, et hjerte fylt av Din åpenbarelses herlighet og av den trøst som gis til dem som for Din skyld har utstått vonde og ydmykelser. Gjør oss alle verdige en slik herlighet, gjennom Din nåde og Din kjærlighet til menneskene, Du vår Frelser, Jesus Kristus, i evighet. Amen.

Skolemyndighetene i Florida nekter skoleelevene å ta imot gratis bibler

På selveste "Religious freedom day" i USA, hvor nettopp trosfriheten skal settes i høysetet, ble en gruppe fra Sørstatsbaptistene som kaller seg "World Changers" nektet å dele ut gratis bibler til studenter ved skoler i Florida. Biblene skulle deles ut i elevenes friminutter. Skolemyndighetene begrunner avslaget med at Bibelen ikke gir elevene noen undervisningsfordeler.

World Changers hevder på sin side at mange av de som i sin tid grunnla De Amerikanske Stater lærte å lese med hjelp av Bibelen.

"Det er spesielt trist at vi på selve Religious freedom day, når vi feirer vår religiøse og politiske frihet som våre fedre vant for oss gjennom blod og store ofre, at vi må gå rettens vei for å gjøre Bibelen tilgjengelig for studenter ved offentlige skoler," sa Matthew Staver, grunnleggeren av Liberty Council, som representerer World Changers.

De har nå bestemt seg for å gå rettens vei for å få tillatelse til å kunne fortsette sin mangeårige praksis med gratis bibelutdeling.

Det er jo også et poeng at studentene mottar Bibelen aldeles gratis og helt frivillig. De må selv ta imot den, den deles ikke ut til alle, bare de som selv ønsker å ta imot den. Men selv ikke dette vil skolemyndighetene i Florida godkjenne.

Utslokk ikke Ånden!

I dag vil jeg gjerne dele noe som den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (bildet) har skrevet. Han døde 1.juni 1972 etter å ha sittet omlag 20 år i kinesiske fangeleire. Få har som ham hatt innsikt i Guds ord når det gjelder menigheten og Guds rike. Utgangspunktet for denne betraktningen er 1.Tess 5,19: "Utslokk ikke Ånden."

Hver eneste en av oss skulle vente at Gud ga oss en nød som bare kunne utløses gjennom bønn. Det er når vi trofast gir utløp for slik nød, at Gud gir oss nye oppgaver i bønn.

Den eneste grunnen til at vi ikke får større behov for å be, er at vi har forsømt å be gjennom til seier de behov Han allerede har vist oss. Legg behovene av gjennom bønn, så skal vi oppdage at Han betror oss nye og større oppgaver på dette området.

Det er viktig at vi er følsomme i vår ånd når Gud taler til oss, for det går an, ved at vi slukker Ånden ut, at vi kaster vrak på den tjeneste Han har satt oss i. Har Han gjort dette, så kan vi gjenopprette det som har gått tapt ved å bekjenne vår synd for Ham, og siden reagere trofast og øyeblikkelig på enhver impuls fra Ånden.

Har Han lagt et spesielt menneske på ditt hjerte? Send en bønn for ham til Gud med en eneste gang. Å, min venn, hvis du ønsker å tjene Gud og brukes av Ham, gjenopprett det tapte forhold! Vær trofast i bønnens tjeneste. Kjenner du trang til å be, så be!

Menighet vokste fra syv til 120 på under ett år

For snaut et år siden startet John (bildet) og kona Anne Coles et husfellesskap i sitt hjem. De startet med syv personer, nå teller denne menigheten 120 personer!

En av årsakene til den sterke veksten mener de å finne i ensomheten og fremmedgjøringen, som mange kjenner på i det moderne samfunnet. En stor undersøkelse gjort i Storbrittania nylig viser at hele 60 prosent i alderen 18 til 30 kjenner seg ensomme.

- En årsak til ensomheten blant unge mennesker er at mange av dem bruker mye tid på Internett. Men de møtes ikke. Blant disse finnes det en dyp lengsel etter et hjem og en tilhørighet, sier Anne Coles til den svenske avisen Dagen.

Den nye menigheten som ekteparet Coles nå har ansvaret for skifter på å møtes i hjemmene til to av ekteparene, som har store nok stuer å møtes i. De samles mellom klokka 11.00-15.00 hver søndag. Da deler de Guds ord sammen, drikker kaffe og te, lovsynger og deler en stor lunsjbuffet. Så forsetter samlingen med en tid med undervisning. Barna tas hånd om under samlingen av noen av tenåringene i menigheten, som har fått dette ansvaret.

Dette er svært oppmuntrende nyheter for alle som går med tanke om å grunnlegge nye menigheter. Det er mulig, om man er villig til å satse, og kanskje satse mer utradisjonelt. Ikke minst burde dette være oppmuntrende i den situasjonen vi opplever både her i Norge, og i Sverige, hvor flere av de tradisjonelle menighetene går kompromissets vei og vraker mer og mer av det som Guds ord sier for å tekkes tidsånden.

For mer om dette se:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=217750

Iraks kristne ber innstendig om hjelp til å overleve

76 irakiske kristenledere deltok på det andre årlige All-irakiske kristne lederkonferansen, som ble arrangrert 26. juni. Så innstendig de kan anmoder de nå myndighetene i Baghdad og verdenssamfunnet om å forsvare minoritetsgruppenes rettigheter. Siden 2003 har halvparten av landets kristne forlatt landet, og den lille resten som er igjen er på randen av utryddelse. Irak er på 17 plass på Åpne Dørers liste over land hvor kristne blir forfulgt. Listen består av 50 land.

7. juni ble 34 år gamle Hani Salim Wadi skutt og drept rett utenfor huset sitt. Dette er en av mange hendelser som har skjedd den siste tiden, og som rammer det lille kristne samfunnet i Irak hardt. Det skaper også mye frykt for at noe tilsvarende skal ramme dem.

På møtet 26. juni understreket erkebiskopen for Den kaldeisk katolske kirken i Kirkuk, Louis Sako (bildet) behovet for et kristent nærvær i Irak.

La oss be for våre hardt prøvede venner.

Jim Wallis skaper kontroverser på grunn av sitt engasjement for de fattige

At Jim Wallis (bildet) skal tale på en kristen musikkfestival i USA har nå skapt kontroverser. En lokal kristen radiostasjon som har sett nærmere på Wallis og hans organisasjon Sojourners, mener at det budskapet Wallis og hans organisasjon forfekter er bygget på ren humanisme. "Dette er en vanhellig allianse mellom stat og kirke," mener den kristne radiostasjonen å vite og krever at Wallis trekker seg som taler.

Grunnleggeren av den kristne musikkfestivalen "Lifest", Bob Lenz, har nå i flere måneder ført samtaler med lokale pastorer og andre på grunn av de spørsmålene og problemstillingene som er reist rundt deltagelsen til Wallis. Jim Wallis er en av 58 talere. Han er kjent som en uredd talsmann for de fattige og underpriviligerte, og er en av rådgiverne til president Obama.

Mary Danielsen, som tilhører Calvary Chapel i Appleton i Wisconsin, sier at "Wallis hevder selv å være en evangelisk pastor, men bruker bare Skriften for å rettferdiggjøre sin radikalisme. Det synes ikke som om han holder seg til det sentrale i evangeliet, men leser en radikal rettferdighet inn i evangeliet."

Wallis selv svarer på kritikken på denne måten:

"La meg være veldig tydelig og klar når jeg sier at vi tror på et skille mellom stat og kirke. Vi tror at kirke og regjerning best kan utføre sine oppgaver når de fungerer atskilt fra hverandre. Men dette betyr ikke at vi en atskillelse av verdier fra det offentlige rom. Den bibelske definisjonen av sosial rettferdighet har å gjøre med å hjelpe til å bringe Guds rike ned til jorden, slik Jesus lærte oss å be. Og i en verden hvor halvparten av befolkningen lever i fattigdom, så har vi et enormt stort behov for å se Guds kongerike i enda større grad."

Konflikten som har oppstått rundt Jim Wallis viser at evangeliske kristne trenger å møtes for å snakke mer om hva vi mener med det sentrale i evangeliet. Om vi ikke også ser at Guds rike også har med rettferdighet å gjøre overfor de fattige og lidende, da har vi mistet en svært viktig side av hva Guds rike handler om.

Når Jesus innleder sin tjeneste er det fra profeten Jesaja Han leser, og det i den fattige byen Nasaret:

"Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige ..." (Luk 4,18)

Kirgisiske baptister hjelper muslimer som er ofre for etnisk rensning

Baptister i Kirgisistan er en forfulgt minoritet. I kjølvannet av katastrofen som rammet byen Osj, på grunn av de etniske kampene mellom kirgisere og usbekere, hjelper de nå de som er kommet til skade og de mange som har mistet sine hjem. Både Baptistenes Verdensallianse, Den europeiske baptistføderasjonen og ulike baptistmenigheter verden over har gitt økonomisk støtte slik at dette er mulig. Med kjærlighet som våpen ønsker de kirgisiske baptistene å vise en annen vei en hatets vei, nemlig forsoningens vei. Nå hjelper de sine muslimske naboer som har lidd så mye i denne konflikten.

Byen Osj, som mer eller mindre ligger i ruiner, er en av de eldste byene i Kirgisistan og et av de eldste urbane sentre i hele Sentral-Asia. Noen historikere mener å kunne påvise at denne byen har sin opprinnelse fra kong Salomo. En legende forteller at Salomo ledet en hær hit. I følge legenden skulle han ha drevet et par okser med plog foran seg frem til dette stedet, og plutselig stanset oksene opp. Da sa Salomo: "Hosh!" (nok).

Nå er 1500 hus ødelagt, 250 mennesker har mistet livet. Det er de offisielle tallene. Virkeligheten er annerledes. I følge våre baptistvenner i landet snakker man om flere tusen drepte. Det lokale sykehuset hadde ikke senger til alle som trengte det, og heller ingen mulighet til å gi mat til de mange som trengte det. Det som ikke kommer frem i media er at mange barn har mistet sine foreldre, noen av dem er ikke mer enn et år gamle. De store barnefamiliene lider, det er ingen der til å hjelpe dem. Nå kommer baptistene i Kirgisistan mange av dem til unnsetning.

Fordi mange usbekere frykter for å bli drept forlater de ikke stedet der de befinner seg for å komme seg dit hvor det er mulig å få humanitær hjelp. Manglende tilgang på rent vann har skapt store problemer. Enkelte steder har det brutt ut dysenteri.

Baptistmenighetene i Kirgisistan har nå organisert hjelpearbeidet, og er i full gang. Nå henstiller de til kristne verden over om å be for dem i det vanskelige arbeidet de har foran seg. De ber også om at mange mennesker må finne Jesus gjennom den krisen de nå opplever i livet.

Bildet viser den hardt rammede byen Osj, og restene av hjemmet til en usbeker.

Helligåndens gjerning i våre hjerter

I går tenkte jeg på noen ord av den sørafrikanske pastoren og oppbyggelsesforfatteren Andrew Murray (bildet):

"Vi kan ikke komme lengre eller djupere inn i det hellige Guds nærvær enn våre hjerter er forberedt ved Den Hellige Ånd."

Stans litt opp og tenk på de ordene. De lodder djupt. Og de er så sanne.

Vi kan nok mobilisere mye som kan berøre det sjeliske hos oss., men det er bare det som berører hjertet vårt som endrer oss.

I Salme 31,25 heter det:

"Stå fast, og Han skal styrke deres hjerter, alle dere som håper på Herren."

Jeg ber om at Helligånden må forberede jordmonnet i mitt hjerte, slik at det er mjukt og mottakelig for Hans ord.

VIKTIG OPPDATERING:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Mullah'en får bli - kristne sendes i døden

Det er ikke lett å forstå. Mens mullah Krekar - som fremsetter trusler mot norske politikere - får bli, har norske myndigheter bestemt seg for å sende iranere som blir kristne tilbake til det despotiske regimet. Dagen/Magazinet skriver om ekteparet Mohammad og Mitra som er blitt kristne. De står nå i fare for å bli sendt tilbake til Iran, hvor de med rette frykter for å bli torturert og drept. Juridiske myndigheter i Norge tror på ekteparet når de sider at de er blitt kristne, men de mener - riktignok under tvil - at det er trygt å sende dem tilbake til Iran. Mullah Krekar derimot får bli. Ham frykter man skal bli drept om han blir sendt tilbake til Irak, men det er altså ingen problemer å sende tidligere muslimer som er blitt kristne tilbake til det land som forfølger, torturerer og dreper kristne!

De fleste ser det selvmotsigende i dette. Om mullah'en får bli, hvorfor skal da kristne sendes rett i døden?

Nylig var jeg med på en dåp hvor flere tidligere muslimer ble døpt på bekjennelse av sin tro. Det er ingen tvil om at de er blitt gjenfødt til et levende håp i Jesus. De var fullstendig klar over konsekvensene av at de ble døpt. De vet også meget vel at de står i fare for å bli sendt tilbake til hjemlandet. Men som de sa: "Dette er eneste muligheten for å bli døpt, om vi så må dø etterpå på grunn av vår tro på Jesus, er vi i hvert fall døpt til Ham!"

Det er litt å tenke på.

Nå må vi samle oss om å stille krav til norske myndigheter om at de tar bedre vare på mennesker som av egen fri vilje er blitt kristne, og som står i fare for å bli drept på grunn av det. Men det er kanskje for mye forlangt av den rødgrønne regjeringen?

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 30

Da har vi kommet til den siste av Åndens frukt som omtales i Galaterbrevet. I den bibeloversettelsen jeg bruker heter den: selvtukt. I andre oversettelser står det: selvkontroll, avholdenhet.

Når jeg tenker etter har jeg sjeldent hørt disse ordene brukt i noen preken. Når hørte du sist en preken om avholdenhet, selvkontroll eller selvtukt?

Men det er altså en Åndens frukt!

I det hele tatt er det umoderne å snakke om disiplin, og det å leve et disiplinert liv. Det har sikkert å gjøre med det enorme forkus på den menneskelige frihet. Ingen skal bestemme over oss. Men slik er det ikke for en kristen. En kristen skal ha Jesus som Herre, og da er det ikke likegyldig hva en foretar seg.

I 2.Tim 3,1flg forteller apostelen Paulus om noe av det som skal særprege tiden før Jesu gjenkomst:

"Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivelige, baktalere, slike som er uten selvtukt ..." (v.1-3)

Endetidsmenigheten skal altså bestå av det motsatte av dette. Og her inngår altså selvtukten. Når man eier Åndens frukt, betyr det at vi er behersket, både når det gjelder temperament, livsførsel og livets goder. Å eie selvkontroll betyr å disiplinere seg selv og ha kontroll over sitt liv, slik at man har måtehold i alt. Der dukket det opp enda et umoderne ord: måtehold.

I 1.Kor 6,12 skriver Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg."

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 3

I serien vår om det å be "frelsesbønnen" holder for å bli frelst, har jeg allerede nevnt at jeg vil ta utgangspunkt i Apostlenes gjerninger for å se nærmere på dette spørsmålet.

Det er kanskje overraskende for noen, men evangeliene er for tidlige for å belyse vårt spørsmål. De dekker begivenheter fra advent til himmelfarten, og evangeliene kan ikke alene gi oss det fulle bildet for å forstå hvordan kirken etter pinsedag så på dette særdeles viktige spørsmålet. Det er jo også denne tiden vi selv lever i. Selv om omvendelse, tro, dåp og Den Hellige Ånd er nevnt i evangeliene, så vil ikke disse begrepene fullt ut kunne forstås før etter påske og pinse.

La meg ta et eksempel: Johannesdåpen. Denne dåpspraksisen var så forskjellig fra den kristne dåpen, at de som var døpt med Johannesdåpen måtte døpes på nytt.

"Og det skjedde mens Apollos var i Korint, at Paulus kom til Efesos etter å ha reist gjennom de øvrige distriktene. Og da han fant noen disipler der, sa han til dem: Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? Da sa de til ham: Vi har ikke engang hørt at det finnes en Hellig Ånd. Og han sa til dem: Hva ble dere da døpt med? De sa: Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp. Og han sa til folket at de skulle tro på Ham som skulle komme etter ham; det er på Kristus Jesus. Da de hørte dette, ble de døpt til Herren Jesu navn." (Apgj 19,1-5)

Når det så gjelder brevene og Åpenbaringen må vi huske at disse i første rekke er skrevet til de som allerede er blitt født på ny.

Med dette som utgangspunkt skal vi i neste artikkel se nærmere på det første av fire, la oss kalle det, stadier.

Det første stadiet er: Å vende om fra våre synder til Gud.

(fortsettes)

Tyske baptister bygget to bedehus på to uker i Omsk

På to uker er det bygget to nye bedehus i Omsk i Russland. Omsk er en by vest i Russland, nærmere bestemt i Sibir. Den ble grunnlagt i 1716 og har 1,2 millioner innbyggere. Byen er en viktig industriby, og har eget universitet og er selve knutepunktet for det transsibirske jernbanenettet.

24.-25. juni ble virkelig festdager for baptistene i Omsk. I hver sin ende av byen kunne de nemlig feire at to helt nye bedehus var oppført. Den ene menigheten ligger i landsbyen Chukrevka. Denne menigheten kalles "Frelse", og den andre menigheten er helt nystartet og ligger i landsbyen Tet.

Det var helt i begynnelsen av juni at 24 brødre fra fem baptistmenigheter i Tyskland startet byggearbeidet. Brødre fra de lokale baptistmenighetene arbeidet sammen med tyskerne. De hadde ikke mange dagene på seg for å gjøre jobben. Men de lykkes! Mens brødrene bygget hus, ble de vartet opp av menighetens søstre som laget god mat.

Begge menighetslokalene ble innviet med bønn, skriftlesning og lovsanger. La oss huske våre trossøsken i Omsk i bønn, og måtte Herren legge mange til deres menigheter.

På bildet ser vi et av bedehusene som innvies.

30 døpt i Krasnodar i Russland

I den russiske byen Krasnodar ble 30 mennesker døpt på bekjennelse av sin tro på Herren Jesus, søndag 6. juni.

Det var sterke vitnesbyrd de kunne dele med de mange som kom for å overvære høytidsgudstjenesten. Mange av de som lot seg døpe har kommet til tro den siste tiden. Ikke minst mange ungdommer har funnet Jesus som sin Frelser og Herre. Baptistmenigheten i Krasnodar.

Krasnodar er en by i det sørlige Russland, ved elven Kuban. Den er hovedstad i Krasnodar Kraj. Byen har ca 635.000 innnbyggere, og hele kommunen 780.000 medregnet drabantbyene Kalinino og Paskovskij.

Tragisk og forferdelig utvikling blant svenske baptister

Det er med uendelig tristhet og stor forferdelse jeg leser om den bedrøvelige utviklingen innen Baptistsamfunnet i Sverige. Det går fra vondt til verre. Både med hensyn til kirkesamfunnets syn på ekteskapet, samkvem med andre religioner, homofili og dåp. Heldigvis er det opprettet et nettverk for de som ønsker å stå for klassisk baptisme og kristen tro. Hva som nå skjer videre for de som er medlemmer av dette nettverket - eller sympatiserer med det - etter at baptistene slår seg sammen med metodistene og misjonsforbunderne, er uvisst. Men at mange vil kjenne seg hjemløse, og at flere vil melde seg ut er nok helt sikkert. At det er behov for fribaptister både i nabolandet Sverige og i Norge blir vel mer og mer tydelig. Men tilbake til utviklingen i Sverige:

Den er skremmende. Få ville vel tro at svenske baptister ville vedta at misjonsledelsen skal utforme en vigselsliturgi for samkjønnede "ekteskap". Dette er altså samme kirkesamfunn som bare for noen år siden slo fast at ekteskapet er noe som handler om en relasjon mellom èn mann og èn kvinne. De av oss som leser det svenske baptistsamfunnets egen blogg vil også se at sterke liberale krefter gjør seg gjeldende. Ledende personer innenfor dette kirkesamfunnet arbeider nå for å forklare sine medlemmer at Bibelen ikke har noe budskap om ekteskapets inngåelse! Per Westblom skriver f.eks:

"I GT står ingenting föreskrivande om äktenskapets ingående. Äktenskapet är i mångt och mycket en ekonomisk uppgörelse; kvinnan är i de 10 budorden mannens egendom; månggifte accepteras. I NT kan jag inte heller finna något om äktenskapets ingående. Det monogama äktenskapet förutsätts. Paulus uppmanar inte de gifta hedningkristna att vigas en gång till ”kristet””

Glemt er tydeligvis Jesu egen undervisning om ekteskapet, hvor Han tar utgangspukt i skaperordningen: "Han svarte og sa til dem: Har dere ikke lest at Han gjorde dem til mann og kvinne, og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de to skal være ett legeme. Så er de ikke lenger to, men ett legeme. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille." (Matt 19,4-6)

Som om ikke dette var nok, så har misjonsforstander Karin Wiborn (bildet) vært på besøk hos Stormuftien i Syria, Dr Ahmad Badr Al Din Hassoun (bildet). De to - sammen med lederen for Den syrisk ortodokse kirken har bedt sammen i Omaryyad moskeen i Syria. Slik beskrives dette besøket:

"besöket handlade bland annat om vikten av att låta den unga generationen vara med och hålla dialogen levande mellan de olika kulturerna, de ”tre himmelska religionerna” och de kristna traditionerna,”

Hvordan er det mulig for en evangelisk kristen å be sammen med muslimer i en moskè? Vi ber jo ikke en gang til samme Gud. Og hvem er stormuftien av Syria? Vel, jeg skal ikke trette bloggens lesere med mange detaljer om ham, det holder vel egentlig å tenke litt om hva denne stormuftien representerer! Men jeg kan minne om at den samme stormuftien stod frem og holdt en tale for en delegasjon fra EU hvor han sa blant annet: "Vi har alle samme Gud, og mennesket har skapt Gud og religionene".

Vel, her står altså den fremste lederen for Det svenska Baptistsamfunnet og ber sammen med en ledende muslim, som reprsenterer Islam - en religion som forfølger hennes trosfeller mange steder i verden og som mishandler og dreper dem - og som sier at vi har samme Gud, og det er vi mennesker som har skapt ham. Litt av en baptist-teologi dette!

Hvilket forfall og frafall fra troen vi opplever i vår tid.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=217346

Politiet ringte og ba kristen radiostasjon innstendig om å fortsette sendingene

At kristen radio kan være et svært effektivt hjelpemiddel, fikk den kristne radiokanalen HCJB erfare her om dagen. De har en radiostasjon i Goma i Den demokratiske repubikken Kongo. Nylig opplevde de et strømbrudd som gjorde at de ikke kom seg på lufta. Strømstansen gjorde det umulig å sende programmer på en hel uke. Årsaken til strømbruddet er en utdatert generator som absolutt skulle ha vært skiftet. Reaksjonene uteble ikke. Et stort antall mennesker ringte inn for å etterlyse programmene samtidig som de gav uttrykk for sin store takknemlighet for dem. Innringerne sa også at de var svært lei seg for at de ikke fikk mulighet til å høre de kristne sendingene, og flere tilbød at de kunne prøve å reparere strømgeneratoren. Til og med politiet ringte og sa at de kunne hjelpe til.

En av disse politimennene var en politioffiser som innstendig ba radiostasjonen om å komme på lufta igjen. Han kunne fortelle at de merket nedgang i antall forbrytelser etter at radiostasjonen hadde begynt å sende sine evangeliske programmer.

Men det var ikke bare fra Kongo reaksjonene kom. Folk ringte også fra Rwanda og Uganda. Også her hører de på denne kristne radiostasjonen.

I løpet av den tiden den kristne radiostasjonen har vært på lufta har de fått inn mange vitnesbyrd fra mennesker som har kommet til tro, er blitt befridd fra heksedoktorenes innflytelse og er blitt helbredet. Nå er en ny generator på plass. La oss be om at dette arbeidet bærer rik frukt i tiden fremover.

Kroatiske baptister restaurerer kirkebygg

Den lille baptistmenigheten i Zadar i Kroatia arrangerte en bønneuke hvor de ba om de nødvendige ressursene for å sette i stand forsamlingslokalet sitt. Nå har de fått hjelp fra baptister i Skottland og fra Sørstatsbaptistene i USA, og i fire måneder har restaureringsarbeidet pågått. To av menighetens egne medlemmer har utført arbeidet, og det var en stor glede for menigheten når lokalene kunne innvies denne måneden.

Nye vinduer, ny belysning, nytt kontor og nytt tak gjør at menighetslokalet nå er blitt et praktisk og vakkert lokale for en menighet som har visjoner om å nå sin egen by med evangeliet.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 2

Jesus sa:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike." (Joh 3,3)

Det er den anerkjente bibellæreren David Pawson (bildet) som har lansert begrepet: "Den normale kristne fødsel".

"Den normale kristne fødsel består av sann omvendelse og genuin tro, uttrykt og erfart i vann-dåpen, med en bevisst mottagelse av personen Den Hellige Ånd med kraft." (David Pawson: The Normal Christian Birth. How to Give New Believers a Proper Start in Life, Hodder&Stoughton 1989, side 5)

David Pawson, som var tidligere Metodistpastor, men som ble overbevist om at troende dåp er den dåp Det nye testamente beskriver, og ble pastor for to baptistmenigheter i England før han ble bibellærer med en stor internasjonal tjeneste, sier det slik:

"Den kristne begynnelsen består av en kompleksitet av fire elementer: Omvendelse i retning Gud, tro på Herren Jesus, dåp i vann og mottagelse av Den Hellige Ånd. Hver av disse er distinkte fra de andre. Alle sammen er essensielle for å komme inn i Guds rike."

Pawson - og jeg er enig i hans syn - mener at alle disse fire elementene er vevd sammen i Det nye testamente, og kan ikke skilles ad. "I essens," sier Pawson, "er det å trekke ut en vranglære, fordi man da gjør en av disse om til et hele."

David Pawson understreker at Kristi verk på korset er fullbrakt. Ikke noe kan og ikke noe behøves å legges til. Objektivt sett er frelsesverket tilstrekkelig. Paulus er jo svært tydelig når han skriver:

"For av nåde er dere frelst, ved troen, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg." (Ef 2,8-9)

Men, rett forstått, er ikke Kristi verk subjektivt tilstrekkelig, for evangeliet krever en respons. Man blir ikke automatisk frelst på grunn av det Jesus gjorde på korset, for å få del i frelsesverket må en bli født på ny!

"Det kontroversielle handler altså ikke om at noe trenger å legges til troen, men hvordan troen skal utøves for at vi skal få del i det nåden tilbyr," sier David Pawson.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 1

Jeg våger påstanden: Reidar Paulsen (bildet), tidligere pastor for Kristkirken i Bergen, og nåværende leder for Doulos nettverket, har skrevet årets - kanskje tiårets - viktigste kronikk. Den er offentliggjort i dagens utgave av Dagen/Magazinet, men du finner den også her:

www.basileia.no

I denne artikkelen fremmer Paulsen en særdeles viktig problemstilling: Holder det å be frelsesbønnen for å bli frelst?

Og: vil "frelsesbønnen" egentlig tjene til at folk blir immune mot en ekte kristen omvendelse?

Vi kjenner jo alle til dette: På møter og på fjernsynsskjermen møter vi ivrige evangelister som ber folk løfte hendene og be etter dem, eller de leder folk igjennom en rask spørsmålsrunde på gaten, og om de er interessert i å bli Guds barn, ber "til frelse" med dem.

Men som Paulsen påpeker i sin artikkel: Før det 20 århundre var "frelsesbønnen" ukjent. I tiden før dette ble et fenomen brukte veilederne god tid med de søkende og "ventet på at disse selv opplevde Åndens indre vitnesbyrd..," for å sitere fra Paulsens artikkel. Jeg anbefaler deg å lese Paulsens artikkel før du lesere videre. Bare klikk på linken ovenfor og du kommer til nettsiden til pastor Paulsen, så kan du komme tilbake hit og lese resten av denne og de påfølgende artiklene i denne serien!

Problemstillingen er altså som følger: Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst?

Med utgangspunkt i Apostlenes gjerninger og brevene skal vi se på hvordan de første kristne så på dette. Allerede nå kan jeg "avsløre" at det å bli en kristen inneholdt fire "stadier":

1. Omvendelse
2. Tar imot Jesus som Frelser og Herre.
3. Dåp
4. Mottagelse av Den Hellige Ånd

I "gamle" dager snakket man også om "å bli vakt". Det var en periode hvor man opplevde å se seg selv som det man er, en synder. Ofte kom mennesker i syndenød og begynte å rope på Jesus. I dag er det enkelte - ja, jeg vil si mange - som hopper over punkt en, og går rett til punkt to, med de store følger det ofte får. Følgende er at vi ser at mennesker ikke har kommet igjennom til liv i Gud, men faller fra etter en kort stund.

Disse synspunktene er nok kontroversielle. Enkelte vil si at jeg legger "lista" høyt, for - sier de - det kreves jo ikke noe mer enn at folk "tar imot" Jesus. Vel, hvordan skjer det - det er det viktige spørsmålet.

I de kommende artiklene skal vi ta for oss disse fire "stadiene" og se nærmere på hvordan de første kristne så på begrepet frelse.

(fortsettes)

På Øst-Timor satses det på å nå barna med evangeliet

I et hav av muslimske naboer finner du Øst-Timor. Her bor det drøyt 1,1 millioner mennesker, de fleste av dem regner seg som kristne. Rundt 7,3 prosent er evangeliske. Jeg husker jeg leste om vekkelsen i Indonesia på 1970-tallet, og da ble Øst-Timor spesielt nevnt som et av de stedene hvor Gud gjorde store undergjerninger. På Vest-Timor er befolkningen katolikker, men en sterk blanding av katolisisme og folketro preger befolkningen her.

Men det er ikke bare sammenblandingen av katolisisme og folketro som skaper utfordringer, det gjør generellt den lave bibelkunnskapen. Dette blottstiller den timoresiske befolkningen for vranglære, og også for islamsk innflytelse. Nå satses det på å gi god bibelundervisning til de fremtidige generasjoner på Øst-Timor. Det Internasjonale Bibelselskapet - som blant annet utgir den meget brukte bibeloversettelsen: The International Version - og som nå kaller seg Biblica satser på barna.

Biblica bruker nå sitt program "Barna for Kristus", for å nå barna på Øst-Timor, samtidig som de gir opplæring i barnearbeid i menighetene. Nylig ble det gjennomført et møteopplegg for barn i hovedstaden Dilli, og 100 barn dukket opp for å bli med på det spennende opplegget. Biblica har planene klare for hvordan de skal følge opp 20.000 barn som allerede har vært igjennom bibelundervisningsopplegget.

Videofilmer og andre visuelle hjelpemidler er tatt i bruk, sammen med et hefte som heter "Du betyr noe". La oss be for dette svært statetegiske misjonsarbeidet på Øst-Timor.

Israel og Hellas vil samarbeide

På sine nettsider kan Dagen/Magazinet i dag fortelle om den nye, og meget interessante alliansen mellom Hellas og Israel. Umiddelbart etter at Tyrkia brøt militæralliansen med Israel, sto statsminister George Papandreou klar og har nådd tilbudt Israel en minst like viktig og god militærallianse med Israel.

Dette er interessant av flere årsaker. Det er først nå - etter krisen som oppstod i kjølvannet av de såkalte "freds"-konvoiene til Gaza - at verden så smått begynner å forstå konsekvensene av statsminister Erdogans gradvise re-islamisering av Tyrkia. Men vi ser det nå: Tyrkia blir mer og mer muslimsk. Det merkes også ved at situasjonen til landets kristne befolkning er blitt mye vanskeligere.

Midt oppe i dette havner så Hellas i det verste økonomiske uføret på mange år. Og grekerne kan sin historie. Det greskortodokse Hellas var i lange århundrer undertrykket av de ottomanske tyrkerne. Og konflikten på Kypros er et tydelig symptom på at Hellas fortsatt opplever Tyrkia som en truende nabo. Etter at statsminister Erdogans kom til makten er nok også dette enda mer følbart.

Mens Hellas ligger med brukket rygg opplever landet at israelere er villig til å satse økonomisk i landet deres. Det gjorde inntrykk. Mens mesteparten av verden vendte Hellas rygget var Israel der. Nå kan dette samarbeidet være med på å sikre Israel en viss trygghet etter at Tyrkia brøt samarbeidet.

Les her om dette her:

http://www.dagenmagazinet.no//Nyheter//Utenriks/tabid/249/Default.aspx?ModuleId=67624&articleView=true

Når Gud ikke helbreder, del 2

Her følger de to siste punktene i artikkelen jeg henviste til i går, skrevet av pastor Jack Taylor (bildet) som har tittelen: Når Gud ikke helbreder.

b) Når Gud ikke gjør noe, må vi se Hans respons i lys av hva Han sier om oss i sitt ord.

Vi har blitt utvalgt i Ham fra før verdens grunnvoll ble lagt, og vi er forutbestemt til å få barnekår hos Ham (Ef 1,4-5). Jesus Kristus bor i oss, og er vårt håp om herlighet (Kol 1,27). Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet (Rom 8,35-39) og vi er oppreist fra åndelig død for å sitte med Kristus i himmelen (Ef 2,1-6) Det kan legges dusinvis med andre underfulle beskrivelser av vår sanne identitet som Guds barn.

c) Når Gud ikke gjør noe, skal vi søke Ham til vi får et tydelig ord fra Ham.

Det er akkurat dette Paulus gjorde. Han ba og ba helt til Gud talte til ham. Ordet som kom var tofoldig:

"Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet." (2.Kor 12,9a)

Det holdt for Paulus. Det han fikk mer enn oppveide for det han ikke fikk. Mange ganger er det vi trenger fra Gud, mer enn noe annet, et tydelig ord fra Ham. Når vi får et slikt ord kan vi handle i tro, men vi må ta imot ordet med takk og lovprisning.

Da Paulus fikk ordet fra Gud, ble hans klagende bønn vendt til takknemlig lovprisning. Han sa: "Derfor vil jeg helst rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan bo i meg." (2.Kor 12,9b) Enda mer bestemt proklamerte han: "Derfor er jeg vel tilfreds i svakhet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk!" (2.Kor 12,10)

Uten noen synlig forandring av Paulus' smertefulle omstendigheter var det tydelig seier: "Jeg vil rose meg ... jeg er vel tilfreds.. Når jeg er svak da er jeg sterk." Ingen skuffelse å spore der! Ikke tanker om bare å overleve heller. Vendepunktet i denne historien kom ikke ved en forandring av Paulus' omstendigheter, men gjennom et ord fra Gud som forvandlet hans bønner om utfrielse til triumferende takksigelse. Alle av oss som ikke enda har opplevd tider med uforløst spenning, ubevarte bønner eller uoppfylte drømmer, vil før eller senere møte nettopp et slikt tidspunkt - det er ganske sikkert. Og når det tidspunktet kommer, kan vi vise til Paulus' ord og finne mer enn trøst - vi kan triumfere.

I Rijeka kommer mennesker til tro og blir døpt

Baptistmenigheten i Rijeka i Kroatia kunne feire årets første dåpshandling forrige søndag. Tre mennesker ble døpt på bekjennelse av sin tro, og ble lagt til menigheten.

Baptistkirken var fullpakket av forventningsfulle mennesker, da pastor Giorgio Grlj, kunne lese prekenteksten fra Apgj 10,34-43. Pastor Grlj talte om det under som Jesus gjorde i livet til den italienske offiseren Kornelius, hvor han og hele hans hus kom til tro og ble døpt til Jesus.

Etter prekenen ble Marta Gajski, Maja Marusic og David Car døpt (bildet).

Stor glede i Cerna i Kroatia

Det var en stor dag for baptistmenigheten i Cerna i Kroatia da de for første gang kunne holde sin egen dåpsgudstjeneste.

Menighetslokalet var fylt til trengsel da tre personer lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, i en høytidsgudstjeneste søndag 20. juni. Dette er første dåpshandling på et halvt århundre. Tidligere måtte dåp forrettes i baptistmenigheter i Vinkovci og Osijek som hadde egne dåpsbassenger. Nå kan menigheten i Cerna døpe i et midlertidig utendørs dåpsbasseng.

I forbindelse med dåpshandlingen kom det også gjester fra nabomenighetene, for å ta del i gleden og festen. Også nære familiemedlemmer av de som lot seg døpe var tilstede under gudstjenesten, og dåpen ble et veldig sterkt vitnesbyrd for dem.

Menigheten i Cerna har den siste tiden mistet mange av sine gamle medlemmer, og har holdt en rekke begravelser. "Denne søndagen holder vi også tre begravelser," sa pastor Tom Magda og la til: "Men denne gangen er vi ikke samlet i sorg, men i stor glede. Tre mennesker, som har kommet til tro på Jesus, skal begraves med Kristus og oppreises til et nytt liv i Ham."

De tre: Milanka (47), Igman (24) og Mateo (20) ble etter dåpshandlingen tatt opp som medlemmer av menigheten.

Sang i natten

Jeg holder på å lese en bok som gjør et svært sterkt inntrykk på meg. En god venn av meg sendte meg den som gave, og det er jeg ham svært takknemlig for. Denne boken har nemlig skapt en enda sterkere lengsel etter å leve 100 prosent for Jesus!

Her om dagen lå jeg i senga mi og tenkte på hvor heldig jeg er som har en seng å sove i. Det er slett ikke selvfølgelig for enkelte av mine brødre og søstre andre steder på jorda. Og jeg kan sove uten å behøve å være redd for at noen skal komme for å arrestere meg - i hvert fall er det slik nå. Hva som skjer videre her i Vest-Europa er det bare Herren som vet, men vi må nok være forberedt på forfølgelse også her. Det er mye som tyder på at det ikke er selvsagt at vi beholder den friheten vi har nå, og at det å være en bibeltroede kristen kommer til å koste mye i tiden som kommer.

Denne boken, som er skrevet av Anneke Companjen. Hun er gift med John Companjen, som er president for den internasjonale avdelingen av Åpne Dører. Dette er andre boka som blir utgitt av henne på Lunde forlag.

Sang i natten er en sterk beretning om kvinner som har betalt en høy pris for sin tro. Anneke Companjen har førstehånds kjennskap til det hun skriver om. Hun har selv reist i mange av de landene hvor kristne blir forfulgt, og hun har møtt mange av de kvinnene hun skriver om. Kvinnene vi møter i denne boken har enten mistet sin ektefelle, eller han sitter fengslet, barn, jobb, kanskje sin egen frihet. Men de har en ting til felles: de synger!

Midt i sine prøvelser og lidelser opphøyer de Herren, med sine liv, og med sin sang.

Og de har mye å lære meg om hva det virkelig vil si å følge Herren. Dette er praktisk hverdagskristendom som alle har noe å lære av. Etter hvert kapitel er det satt opp noen spørsmål slik at man kan gjøre et lite bibelstudium, og stille seg selv noen ransakende spørsmål. Dermed blir denne boken ikke bare en samling vitnesbyrd, men den blir også et sjelespeil hvor man stiller seg selv på valg. Det handler altså ikke bare om å høre, men å gjøre.

Denne boken skal jeg sørge for at alle i vår lille familie leser. Håper mange av bloggens lesere også kjøper den, og leser den denne sommeren. Du vil bli velsignet, utfordret og endret. Ikke minst mennesker som sliter med sykdom og prøvelser av ulike slag vil ha nytte av å lese denne boken.

Den er utgitt på Lunde forlag, og du kan enten bestille den via forlaget eller kjøpe den i din lokale bokhandel.

Når Gud ikke helbreder, del 1

I går leste jeg en interessant artikkel skrevet av Jack Taylor (bildet) med gode råd når Gud ikke helbreder. Jack Taylor pastor for en rekke baptistmenigheter i USA, en av dem i hele 17 år. I Castle Hills Baptist Church i San Antonio i Texas, fikk han oppleve en mektig vekkelse i 1970. Et resultat av denne vekkelsen førte til at medlemstallet ble doblet i løpet av fire år. I dag har Taylor en reisende tjeneste, som berører mange menigheter i mange land.

Av plasshensyn har jeg ikke mulighet til å gjengi hele artikkelen, men jeg tar med hovedpunktene. Artikkelen har tittelen: Når Gud ikke helbreder.

1. Så er det aldri fordi Han ikke kan. Gud er allmektig og kan utføre alt Han ønsker å gjøre.

2. Aldri fordi Han ikke elsker oss. Guds kjærlighet til oss er betingelsesløs og evig.

3. Aldri fordi vi er uverdige. Gud har aldri gjort noe for oss på grunn av vår verdighet, ei heller nektet oss noe på grunn av vår uverdighet. Grunnlaget for alt Han gjør i våre liv er alltid Hans nåde - uansett.

4. Det er aldri fordi Han ikke bryr seg om vårt beste. Gud har den samme holdning til oss som Han hadde til Israel, og derfor er Hans løfte til oss fortsatt sant:

"For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker til fred og ikke til noe ondt. Jeg vil gi dere fremtid og håp." (Jer 29,11)

Så hvordan skal vi forstå de tider når Han ikke gjør noe? Jeg tror at skriftene til Paulus kan hjelpe oss til å trekke noen konklusjoner - konklusjoner som har vært til stor hjelp i min egen kamp på dette området:

a) Når Gud ikke gjør noe, må vi se Hans respons i lys av det vi vet om Hans karakter.

En mengde beskrivende ord kommer til meg, ord som gir håp og trygghet. Salmisten nevner to av dem i Salme 62,12-13 a:

"For en gang har Gud talt, to ganger har jeg hørt dette: At makten tilhører Gud. Og hos Deg, Herre, er det trofasthet."

I tillegg til å være sterk og full av miskunnhet er Han hellig, rettferdig, omsorgsfull, trofast og vil alltid det beste for oss. Han er vår Far!

(fortsettes)

Gud har gjort store under i Kirgisistan

Russiske baptister hjelper nå sine trosfeller i Kirgisistan. Humanitær hjelp fra Baptistenes Verdensallianse kanaliseres gjennom Sammenslutningen av baptistmenigheter i Russland. Slik situasjonen er i Kirgisistan i dag er det umulig å sende hjelpen direkte til de områdene av landet som har vært herjet av opptøyer. Formannen i Sammenslutningen av baptistmenigheter i Russland, Alekseij V. Smirnov (bildet) oppfordrer oss til å be for Kirgisistan, for alle som er rammet, og om visdom til hvordan hjelpen skal nå de som virkelig trenger den.

Etter hvert som det har roet seg noe ned i Kirgisistan får vi også del i de grufulle opplevelsene mange har hatt. Mange har mistet sine kjære, deres hjem er fullstendig lagt i grus. 100.000 mennesker er på flukt, I byen Osj, hvor forferdelige ting har skjedd, ligger bedehuset til baptistene i et område som i all vesentlig grad er befolket av usbekere. En stor folkemengde var en dag på vei mot dette bedehuset. De drepte alle som kom i deres vei, og brant ned bygning for bygning. Når de sto bokstavelig talt bare 100 meter fra bedehuset, kom det en stridsvogn med soldater og mobben rømte. Det samme skjedde i Dzhalal-Abad. Der var mobben allerede kommet helt inn til veggen på bedehuset. Plutselig bryter det ut uenighet mellom de som er i denne gruppen, og de begynner å krangle dem imellom. Dermed så bryter de opp, og bedehuset ble ikke skadet. På mirakuløst vis har Herren altså berget disse to bedehusene fra å bli ødelagt.

Kirgisiske baptistledere ber spesielt om forbønn for Suzaku, en usbekisk landsby i Kirgisistan. Her finnes det flere usbekiske kristne. Militante grupper har forsøkt å ødelegge denne landsbyen, men har ikke lykkes. En av dagene var det svært dramatisk. Suzaku var omringet av disse miltante gruppene og de begynte å gå mot landsbyen. Her bor det bare fredelige mennesker. Ingen av dem hadde noe å forsvare seg med. Dermed begynte de å rope til Gud, og Gud hørte deres inderlige bønner. Rett før mobben skulle gå inn i landsbyen for å drepe, brenne og ødelegge kom kirgisiske soldater og fikk stanset det hele.

Henry Brilling, formann i Baptistunionen i Kirgisistan, forteller at Gud har gjort mange under i denne krisen i landet, fordi mange har vendt seg til Gud i sin nød.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 29

Ordet saktmodighet slik det er brukt i Det nye testamente har også den betydning at det handler om å bøye seg for Gud - prøvelser og motganger oppfattes som Guds tillatelige vilje for å forme oss. Saktmodighet handler ikke bare om en persons ytre levemåte, men er først og fremst rettet mot Gud. Det er en indre holdning hvor man aksepterer alle Guds handlemåter med oss som gode, og derfor godtar dem uten motstand eller diskusjon.

Ordet saktmodighet er knyttet sammen med et annet gresk ord: tapeinophosyne, som betyr ydmykhet.

I Det nye testamente står disse to ordene ofte sammen, slik som i Ef 4,1-2 og Kol 3,12:

"Jeg formaner eder altså, jeg, den fangne i Herren, at I vandrer så som verdig er for det kall som I er kalt med, med all ydmykhet og saktmodighet ..." (Rev overs.1930)

"Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet ..."

Men denne saktmodigheten, som altså først og fremst er rettet mot Gud, den skal også utøves mot de mennesker vi møter. Den skal med andre ord bære frukt i våre egne liv. I Klag 3,27-33 leser vi:

"Det er godt for en mann å bære åk i sin ungdom. Han skal sitte alene og være stille, når det er Han som har lagt det på ham. Han skal bare trykke sin munn mot støvet. Kanskje det er håp. Han skal vende sitt kinn til den som slår ham, og la seg mette med hån. For Herren skal ikke støte ham bort for evig. Selv om Han skaper sorg, skal Han likevel forbarme seg etter sin rike minskunn. For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskenes barn og gir dem sorg."

Begge Herrens apostler - både Paulus og Peter - skriver at vi nettopp skal møte motgang og menneskelige ydmykelser med saktmodighet, akkurat slik forfatteren av Klagesangene skriver:

"Og en Herrens tjener skal ikke stride, men være mild mot alle, i stand til å undervise, tålmodig, og i ydmykhet irettesette em som står imot, om Gud likevel vil gi dem omvendelse til sannhetens erkjennelse." (2.Tim 2,24-25)

"Men selv om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere salige. Men frykt ikke for deres trusler, og bli heller ikke forskrekket. Men hellige Gud som Herre i deres hjerter, og vær alltid rede til forsvar overfor enhver som krever dere til regnskap for håpet som er i dere, men gjør det med saktmodighet og frykt. Og sørg for å ha en god samvittighet for at de som håner deres gode ferd i Kristus, kan bli til skamme, når de baktaler dere som slike som gjør ondt. For hvis det er Guds vilje, er det bedre å lide fordi en gjør godt enn fordi en gjør ondt." (1.Pet 3,14-17)

(fortsettes)

Et pionerarbeid for misjon blant forfulgte kristne, del 1

Det er en glede å kunne presentere for mine lesere Frontline Fellowship - en misjonsorganisasjon som har støttet forfulgte kristne i Afrika siden 1982.

Organisasjonen ledes av Peter Hammond, som sees her sammen med sin familie. Frontline Fellowship er en bibelbasert misjonsorganisasjon som driver med pionerarbeide på negliserte misjonsfelt og områder hvor det er aktiv motstand mot den kristne tro. Siden 1982 har misjonærer fra denne organisasjonen reist hundretusener av kilometer til fots, eller ved hjelp av motorsykler, kanoer, lastebiler og fly for å forkynne evangeliet. De har forkynt om Jesus for geriljaledere, motstandsbevegelser og sivilister i noen av de tøffeste områdene av verden hvor blodige kamper utkjempes hver dag.

Frontline Fellowship har spesialisert seg på tre områder:

1. Evangelisering i krigssoner.
2. Hjelpe forfulgte kristne
3. Arbeide for reformasjon og vekkelse i Afrika.

Grunnleggeren, Peter Hammond, har selv reist inn i krigssonene mer enn 100 ganger. Han har holdt over 10.000 prekener, bibelstudier og undervisningstimer i mer enn 27 forskjellige land. Mange av misjonærene som arbeider for denne organisasjonen har vært utsatt for bakholdsagrep, vært under artilleriild, vært utsatt for bombeangrep, stukket ned, banket opp, skutt på, arrestert og fengslet. Men de gir ikke opp!

Frontline Fellowship utgir en mengde forskjellig undervisningsmateriell, og bøker og hefter om vekkelse og bønn. De holder gjennomsnittlig 20 seminarer og konferanser hvert år.

I neste artikkel skal du få høre hvordan denne organisasjonen ble født i bønn.

(fortsettes)

VIKTIG OPPDATERING AV:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Teaterstykke om Jesu liv på Frank Mangs senteret

Her er et lite tips på hva du kan gjøre i juli, om du skulle ha lyst på en liten tur til Finland. På Frank Mangs Center i Böle i Närpes kan du se dramastykket "Mästarens väg", basert på Markusevangeliet.

Kyrkpressen skrev om dette teaterstykket i mars, og jeg gjengir det her, om du skulle få lyst og har anledning til å reise:

"Jesu liv från det att han kallar sina lärjungar till himmelsfärden ska spelas upp i form av en nyskriven teaterpjäs i Närpes i juli. Pjäsen Mästarens väg blir den största som någonsin satts upp på utescenen vid Frank Mangs Center.

– Mellan trettio och fyrtio personer kommer att vara involverade inklusive de som sköter tekniken, säger Trygve Erikson som skrivit pjäsen.

Pjäsen sätts upp i samarbete med Vasa stadsteater. Därifrån har man lånat Lasse Hjelt som regisserar pjäsen samt rekvisita i form av kläder och romerska rustningar och vapen. Skådespelarna är lokala amatörer. I pjäsen ingår också en kör som man hoppas få sångare till från olika lokala körer.

Inspirationen till Mästarens väg har Trygve Erikson hämtat från passionsspelet i Oberammergau i södra Tyskland. Där har man regelbundet uppfört passionsspelet sedan 1634.

– Då pesten härjade bad byborna Gud bespara byn. Gud svarade på bönen och byborna beslöt sig för att vart tionde år spela upp Jesu liv, berättar han.

Själv såg Erikson spelet tillsammans med sin hustru 1984 då de var i Tyskland och råkade komma över biljetter till en vanligtvis slutsåld föreställning.

– Det var en fantastisk upplevelse. Hela byn tar hand om en. Det hela började enkelt men har under åren byggts ut och man spelar i en stor hall där de byggt upp genuina Jerusalemmiljöer. Även om det till stora delar blivit en turistgrej finns nog tron fortfarande där bakom. Det syns tydligt."

Om du har Facebook side kan du melde deg inn i Frank Mangs Center. Det anbefales herved.

27 døpt i en av Moskvas elver

Ni baptistermenigheter i Moskva gikk sammen om en utendørs dåpshandling lørdag 19. juni. 27 personer ble døpt. Disse har kommet til tro på Jesus den siste tiden. Dåpen ble foretatt i elven Stroginskaya, og de som ble døpt på bekjennelse av sin tro på Jesus, representerte ulike aldersgrupper. Her var det både ungdommer og eldre. Etter dåpshandlingen fikk de 27 nydøpte del i nattverden sammen med alle de medlemmene av forsamlingene som var møtt fram. Blant baptistene i Russland er det slik at bare de som er døpt kan ta del i nattverden.

Pastor Eduard Markovitsj talte om at det er to synlige tegn på det å være medlem av en menighet. Det ene er dåpen, som inntreffer èn gang i ens levetid, og det andre tegnet er brødsbrytelsen eller nattverden, som gjentas hver gang man minnes Herrens lidelse, død og oppstandelse.

Samtlige døpte fikk en blomsterhilsen på den store høytidsdagen.

Baskerne nås med evangeliet gjennom husmenigheter

Mange forbinder Baskerland og baskerne med terrorisme, men de aller fleste som bor her er fredelige mennesker. Hva gjøres for å nå dem med evangeliet? Det siste nr av Worldwide - organ for misjonsorganisasjonen Wordwide Evangelization Crusade - som jeg fikk i posten i dag, forteller om et spennende arbeid basert på husmenigheter.

Det finnes 25 evangeliske menigheter i Baskerland, som alle ledes av lokale krefter. Men alle disse menighetene er spansktalende, man leser fra den spanske Bibelen og alle sangene er spanske. I den siste tiden er det også etablert flere latin-amerikanske menigheter i området. Dette er voksende menigheter. Men både disse og de spansktalende har et fellestrekk: det finnes få, om noen, baskere som er medlemmer eller som oppsøker dem.

Baskene kjenner seg fremmedgjorte i disse menighetene. Nå har misjonærer som arbeider i dette området av Spania gått sammen om å støtte etableringen av husmenigheter. De har gjort en rundspørring blant baskerne, og spurt dem hvordan en menighet som de ville oppleve ville være relevant for dem ville se ut.

Og de har fått svar. Det er en menighet hvor det tales Euskara - det baskiske språket, og hvor det benyttes sanger og musikk som er del av deres egen kultur. Det finnes en egen oversettelse av Bibelen på Euskara, og det finnes også evangeliserende TV programmer på dette språket. Nå etableres altså lokale husforsamlinger for å nå den baskiske befolkningen der den befinner seg. La oss huske dette i våre forbønner.

Radikal etterfølgelse, del 3

Her følger tredje og siste artikkel i av Dr K.P Yohannans (bildet) undervisning om de farer som frister oss til å oppgi troen:

Så mange kristne mister synet av Guds kall fordi de blir lurt inn i selvsentrering og innadvendthet - alt i navnet til gudfryktighetens, det dypere liv og andaktsliv. Men det er bare et tema som rinner gjennom hele Bibelen: Kristus, verdens frelser. Det gamle testamente kommer med løfte om en Forløser; Det nye testamente beskriver Jesu fødsel, død og oppstandelse for å frelse de fortapte og gi instruksjoner til troende om å leve og demonstrere Kristi liv til verden. Det er et faktum: Å kjenne Kristus og vandre nært Ham vil produsere en kjærlighet og en lidenskap for en fortapt verden. Hvis vårt såkalte "dypere liv" ikke produserer dette resultatet så er det en forfalskning.

Så når vi opplever presset fra denne verden og djevelen til å vende oss bort fra Guds kall, la oss da huske at vi er her på jorden bare en kort stund. Vi er fremmede og utlendinger i denne verden; vi har bare visum for en kort periode, men passet vårt tilhører en annen verden.

De menn og kvinner som Hebreerbrevets forfatter skriver om, de valgte å ikke vende tilbake til sine jordiske land fordi de erkjente at Guds arbeid går ut over tid og rom. Deres sanne hjemland var himmelen.

Måtte Herren finne oss, fokusert og på det virkelige og autentiske - utenfor omstendighetene, hva vi føler, og hva andre måtte si og hva fienden enn måtte kaste mot oss. Og om Han skulle føye et kapitel til Hebreerbrevet, at vårt navn sto der, slik at vi kunne være gode eksempler for andre å ettefølge.

Frikirken støtter menighetsarbeid i Tyrkia

Det er spennende at Synodestyret i Den evangelisk lutherske frikirke ser på Tyrkia som en nytt land for samarbeide mellom kristne. De har vedtatt å støtte allerede eksisterende arbeid og ha egne utsendinger som skal arbeide sammen med likesinnede organisasjoner og Den protestantiske kirken i landet. Dette ble vedtatt av synodestyret 19. juni.

Forberedelsene til oppstartingen av arbeidet tar til nå i høst. Dette vil innebære å etablere samarbeidsavtaler med organisasjoner i Tyrkia, rekrutrering av utsendinger og samarbeide for å sikre støtte for arbeidet i form av bønn og givertjeneste.

La oss be for våre venner i Frikirken om at de må lykkes i dette arbeidet, slik at mange mennesker vil bli frelst og lagt til lokale menigheter i Tyrkia. Det trengs!

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 28

Den neste siste av Åndens frukt som oppgis i oversikten i Gal 5,22 er "saktmodighet" eller "tålsomhet". Det greske ordet som er brukt er "protes" som kan oversettes på ulike måter. Betydningen ligger i retning av "ydmykhet" eller "mildhet".

Å være mild - eller saktmodig - blir vel i vår tid ofte forvekslet med svakhet. At man er litt pusslete. Men det er langt fra den bibelske forståelsen av ordet. Ordet betyr snarere "kraft under kontroll", og da har det forbindelse med den Åndens frukt som heter trofasthet og selvbeherskelse. Tro i handling vil bli kontrollert ved hjelp av tålsomhet eller mildhet.

Jesus sa om seg selv:

"Ta Mitt åk på dere og lær av Meg, for Jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelene deres." (Matt 11,29)

På klassisk gresk hadde dette ordet en veldig vid betydning. Det ble brukt om en mild bris som blåste. Det ble også brukt om et vennlig ord, og det ble brukt om en lindrende salve. Ordet ble også brukt om dyr som var temmet. Da sa folk at de var blitt saktmodige.

Alt dette - noe som er velgjørende, beroligende, en mild bris, et vennlig ord, en lindrende salve, noe som er temmet - er den Åndens frukt som heter saktmodighet.

Deler vi opp det norske ordet: sakte -modig, ser vi at styrke og mildhet går sammen.

Hos Jesus ser vi denne forening veldig godt i Hans liv og gjerning. Hos Ham var styrke og mildhet i fullkommen forening. Denne egenskap kan vi også få del i når Ånden får kontroll i våre liv. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver Paulus om den saktmodighet som finnes hos Jesus:

"Men jeg selv, Paulus, formaner dere ved Kristi saktmodighet og mildhet - jeg som er så ydmyk blant dere ansikt til ansikt, men som er så frimodig overfor dere når jeg er fraværende. Men jeg ber dere om at jeg, når jeg er hos dere, må slippe å opptre djervt. For jeg har til hensikt å vise min fasthet og frimodighet overfor noen, de som tror om oss at vi lever på verdslig vis." (2.Kor 10.1-2)

Dette er et godt eksempel på hvordan mildhet og fasthet virker sammen.

(fortsettes)

Radikal etterfølgelse, del 2

Her følger andre del av undervisningen til Dr. K.P Yohannan om radikal etterfølgelse av Jesus. I forrige artikkel så vi nærmere på hvodan materielle ting kan friste oss til å forsake troen. I denne artikkelen skal vi nærmere på en annen fristelse:

2. Frykten for det ukjente

Israels barn led forferdelig under slaveriet i Egypt. Men etter at Gud ved mektige gjerninger hadde ført dem ut, lengtet de tilbake. De husket Egyptens kjøttgryter. Hva var det som skjedde? De var reddd for det som ville skje med dem i et ukjent land som har fulle av kjemper. Også vi står overfor det ukjente. Det vi trenger å vite er at Gud er større enn kjempene, våre problemer og vår frykt.

3. Å miste fokus og visjon.

Den jordiske tjenesten til apostelen Paulus hadde følgende fokus: en lidenskap etter å se mennesker komme til Kristus. Han holdt dette fokuset helt til siste slutt i sitt liv, og kunne si med overbevisning: "Jeg har fullført løpet." (2Tim 4,7) Du og jeg kan bare fortsette denne reisen om vi har visjonen foran oss. La ikke djevelen bruke hverdagslige skuffelser på å ta blikket vårt bort fra oppgaven vår. Skriftstedet fra Hebreerbrevet lover oss at Gud har forberedt en himmelsk by for den som følger Ham i tro. Men hva er vitsen med en by om det ikke finnes mennesker i den? Vårt mål er å befolke den byen, å bringe en verden av sjeler med oss inn i evigheten.

(fortsettes)

På bildet ser du K.P Yohannan sammen med hans kone og barn.

Vi trenger å bli mer menneskelige - ikke mer åndelige!

Den svenske retreatlederen Magnus Malm (bildet) setter nok en gang særdeles viktige spørsmål på sakskartet. Malm, som er en av hovedtalerne på Nyhemsveckan, sier at kristne trenger å bli mer menneskelige, ikke mer åndelige!

En slik uttalelse vil nok vekke oppsikt, men det er fordi mye såkalt kristent egentlig er en form for gnostisisme. Magnus Malm har gjennom mye av sitt forfatterskap nettopp tatt et kraftig oppgjør, med de gnostiske tendensene innen kristenheten hvor åndelighet skjer på bekostning av menneskelighet. Den motsetningen er nemlig djupt ubibelsk.

I følge svenske Dagen sa Malm blant annet:

- Kristus är föreningen mellan Gud och människa, mellan det gudomliga och det mänskliga. Antikrist är det motsatta: klyvning av det gudomliga och mänskliga, han sätter dem som motsatser.

- Många lämnar kanske kyrkan för att människor där är overkliga, glasartade. Hur ofta skapas det nya människor, som den här konferensen har som tema, i kyrkan? Kanske skapas det snarare konstiga? Risken är att idealet blir ett tomt skal som Jesus ska få fylla men som i själva verket skiljer oss från såväl oss själva som andra människor och Gud.

- Andens uppgift är inte att lyfta människor till andlighet utan att skapa liv i dem.

Och det livet är ett mänskligt liv - med känslor av sorg, vrede, glädje, sorg. Att inte fly det utan tvärtom på djupet möta det, det är att vara mänsklig, det är att vara andlig.

Dette innspillet fra Magnus Malm burde skape ettertenksomhet også hos oss her i Norge. Problemene Malm belyser er ikke særegne svenske, men like aktuelle her hos oss.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=216835

Radikal etterfølgelse, del 1

Dr K.P Yohannan (bildet) hører med blant de nye misjonslederne som Gud har reist opp i Asia de siste årene. Jeg leste noe han har skrevet de siste ukene, og fant det så interessant at jeg ville forsøke å oversette noe av dette til norsk. Vi trenger å lytte til våre brødre fra den tredje verden. Det ville ikke overraske meg om de har noe å tilføre oss. Jeg vil tro mange av de lever mer radikalt og overgitt enn mange av oss her i Vesten. Her er hva Yohannan skriver:

Etter at vi er blitt frelst og har innledet vår relasjon til Gud, så lærer vi at vår vandring med Ham har nettopp begynt. Vi lærer at selv elementer fra vårt hverdagsliv, vår følelesmessige sikkerhet, det vi oppnår, vårt yrke eller posisjon, vår økonomi, ja selv vår kultuelle og nasjonale arv - alt dette kan hindre oss i fullt ut å gi våre liv til Hans hensikt og vokse nærmere Ham. Hver og en av oss blir kalt av Gud til å vandre bort fra dette.

Abraham, Moses og Josef - alle disse som utgjør den store skyen av vitner - som har gått foran oss - ble også kalt til å vende seg bort fra det "normale" liv:

"Alle disse ... bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som taler slik, gir dermed åpent til kjenne at de søker et fedreland. Og hvis det var det landet de var kommet ut fra, de hadde i tanke, ville de hatt mulighet til å vende tilbake. Men nå lengter de etter et bedre, det vi si det himmelse. Derfor skammer ikke Gud seg over å bli kalt deres Gud, for Han har gjort byen i stand for dem." (Hebr 11,13-16)

"mulighet til å vende tilbake..." - hvilket betydningsfult utsagn er ikke dette!

Det er en utfordring for oss å vende oss bort fra disse ting - men det er en enda større utfordring å erkjenne at vi alltid har muligheten til å vende tilbake til det komfortable livet vi hadde før. Fienden vår, djevelen, vet dette, og han arbeider hardt for å overtale oss til å gjøre dette. La oss se på fire ting han bruker for å få oss å vende tilbake:

1. Materielle ting:

Demas, en av medarbeiderne til Paulus hadde problemer med dette. Denne mannen reiste så mange mil sammen med Paulus, og delte prøvelsene med ham, at han kunne ha blitt en ny Timoteus, men Paulus skriver om ham: "For Demas har forlatt meg, fordi han fikk kjærlighet til denne nåværende verden." (2.Tim 4,10) Vi vil alltid stå overfor økonomiske utfordringer og vanskeligheter av uike slag, ha venner som er bedre stilt enn oss, og føle behovet for å gjøre noe som kan bedre forholdende for oss selv og familien. Djevelen vil bruke dette. Dette er et sterkt åndelig festningsverk, og vi må ta en bestemmelse: Liv eller død, vi vil ikke vende tilbake.

(fortsettes)

Her er den nye boken om Jesusbønnen

Her ser du coveret til min nye bok! Boken "Jesusbønnen" er nå snart på markedet. Den er ventet inn til forlaget torsdag om en uke, men kan allerede nå bestilles.

I forhåndsreklamen heter det:

"Hvordan be uavlatelig? Jesusbønnen er den indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans åndelige nærvær. Det er påkallelsen av Hans miskunn, under enhver beskjeftigelse, på alle steder og til alle tider, selv når vi sover. Denne bønnen bringer deg inn i Guds nærvær."

Boken koster 98 kroner og kan bestilles her:

www.frihet.no

Den vil også kunne kjøpes i din kristne bokhandel. Jeg kommer også til å ha noen for salg.

Jeg er så glad for at Gud gav meg nåde, og legemlige krefter til å skrive denne boken. Det er min bønn at den skal bli til hjelp for mange som lengter etter et uavbrutt bønnefellesskap med Herren.

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 27

Den Åndens frukt som kalles trofasthet, gir seg utslag på ulike måter i våre liv. Først og fremst produserer den trofasthet mot Gud selv.

Apostelen Paulus legger vekt på dette overfor sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid, grip det evige liv, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." (1.Tim 6,12)

Å være en Kristi ettefølger innebærer å være stridende! Vi er i en kamp. Legg merke til at apostelen kaller det den gode strid. I denne striden trenger vi utholdenhet, og vi trenger å vise troskap.

"Vær tro inntil døden," sier Jesus og legger til: "Og Jeg skal gi deg livets krone." (Åp 2,10)

Og i Åp 3,11: "Se, Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, så ingen skal ta kronen din."

Apostelen Paulus kunne avlegge dette vitnesbyrdet mot slutten av sitt liv:

"Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige Dommer, skal gi meg på den Dagen, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,7-8)

Min bønn til Herren er at Han gir meg den Åndens frukt som heter trofasthet, og at jeg forblir tro livet ut. Det er ingen selvsagt ting. Det må gis meg, slik at gis oss av Ånden.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den Åndens frukt som heter saktmodighet.

(fortsettes)