Søken etter en by, del 1

Hva gjør vi egentlig med Det nye testamentes undervisning om den kristne forsamlingen i en tid hvor troen er blitt så individualistisk som vår? Kan troen egentlig leves ut uten i et nært kristent fellesskap?

Bloggens lesere har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med professoren, forfatteren og med-redaktøren for The Plough Publishing Company, Charles E. Moore. Han tilhører The Mount Community, grunnlagt i 2012 i Esopus, New York. Her er nok en og interessant artikkel av Charles E. Moore som jeg har oversatt til norsk:

Menigheten, lærer Skriften, er hvor Guds politikk blir en realitet: det er en by som styres av Bergprekenen. Men eksisterer virkelig et slikt sted?

Ved begynnelsen av min kristne reise, ble jeg opplært i å holde politikk og religion adskilt. Jesus kom for å frelse syndere, ikke samfunnet. Vårt rike er i himmelen, ikke her på jorden. Det er sjelen som teller, ikke kroppen. Det som teller er ens evige skjebne, ikke sosial forbedring.

Denne holdningen kan være attraktiv, men de gode nyhetene er gode fordi de inneholder et løfte ikke bare for det neste liv (som det gjør), men også for dette livet og hvordan vi lever det nå. Tross alt, Jesus helbredet kropper like mye som tilgav synder og Han delte hverdagene med sine tilhengere - spiste og drakk og reiste sammen med dem - like mye som Han ba alene i ødemarken. Han annonserte Guds rikes politikk, noe som gjorde slutt på politikk som noe ordinært: gode nyheter for de fattige som befant seg på bunnen, dårlige nyheter for makteliten på toppen (Luk 6,20-26)

Presidentkampanjen i 2016 har gjort to ting smertelig klart: kristne er ikke enige om hvordan de skal anvende evangeliet i politiske saker, og når kristne ledere involverer seg i partipolitikk, blir konsekvensene neppe godartede. Kompromiss er uunngåelig, og politiske intriger er alltid nærværende. Så hvordan i all vide verden gjør vi politikk kristelig?

Når Ron Sider dukket opp sin banebrytende bok: "Rich Christians in an Age of Hunger" (Rike kristne i sultens tidsalder) i 1979 tente den et kall til sosialt engasjement som hadde en fantastisk effekt på den evangeliske verden. I min ungdom la man vekt på den personlige frelsen og utelukket alt annet. I dag er hans ideer blitt vanlige. Troende fra hele det teologiske spekteret søker å sette en stopper for sex-trafficking, verdens sult, hjemløshet, miljøødeleggelser, fengselsindustrielle kompleks, dødsstraff, og en hel haug med andre onder. De har marsjert, skrevet under opprop, argumentert, organisert, og gjort fredelig motstand for å gjøre samfunnet mer rettferdig og mer gudfryktig. I prosessen har de også gjort førstehånds erfaringer med politikken og erfart hvor rotete og hjerteskjærende den kan være.

Som ung professor ved et teologisk seminar forpliktet til stoppe både abort og fattigdom, ble jeg ikke bare slitt mellom konkurrerende krav til høyre og venstre, men også forferdet over å se hvordan politisk makt kan ødelegge selv de beste intensjoner.

En dag deltok jeg i en liten samling bestående av aktivister som hadde invitert John Howard Yoder til å tale. Vi pepret ham med spørsmål: Hva betyr det å være et vitne om Kristi rike? Hvilken rolle spiller staten i Guds plan? Hva er vårt politiske ansvar? Hva betyr det å få til en sosial endring med ikke-voldelige midler?

Yoder lyttet tålmodig, så sa han noe jeg aldri har glemt:

"Kirken har ingen politikk, den er politikk!"

Ordene til Yoder sjokkerte meg så mye at jeg måtte lese Det nye testamente på nytt. Og der var det! Jesus var ikke bare mot vold, urettferdighet og umoral - Han satte også mennesker fri fra disse tingene. Han var ikke bare mot rikdom ervervet på en dårlig og uforholdsmessig måte. Han var mot selve Mammon. Han kom ikke for å strø Guds rikes verdier ut over samfunnet. Nei, Hans er et samfunn der Guds rike er brutt ut (Luk 11,20 og 17,21) og der en splitter ny orden er dukket opp (1.Pet 2,9-12).

Jesus, lærte Yoder meg, visste utmerket godt hvordan denne verden opererte, og det er derfor Han ikke direkte konfronterte den romerske stat og dens politikk. Han hadde en helt annen agenda, og dermed var Han ikke interessert i å gjøre Rom, eller Israel for den saks skyld, stort eller enda bedre. Disse rikene var under grepet av makter og myndigheter som styres av tvang, kontroll og penger. I disse riker slår du tilbake hvis du blir forurettet, og hvis du har rikdom, sikrer du den for deg selv, og deler ikke med naboen.

"Men slik er det ikke blant dere," sier Jesus til sine disipler (Luk 22,24-30). Guds rike er drastisk annerledes (Joh 18,36). Borgerne av Hans rike er inkluderende; ingen er utelatt eller etterlatt. De styrer seg selv ved hjelp av håndkleet, vaskevannsfatet, og korset. Blant Hans tilhengere er det verken tjenere eller herrer; alle er brødre og søstre som har gjort det til mål å tjene de minste.

(fortsettes)

Foto: Brigitta Racz, Yellow Facade/Plough Publishers

Anna av Novgorod - svensk kongsdatter som ble en av Russlands mest elskede helgener

En dag på forskudd feiret vi minnet om hellige Anna av Novgorod (1000-1050) i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskappelet i går. Vi kunne ikke la anledningen gå fra oss!

Anna av Novgorod er en av Russlands mest elskede helgener, og siden hun leve før det store skismaet i 1054 er hun en økumenisk skikkelse som æres på sin dødsdag både i Øst- og Vestkirken.

Egentlig var hun svensk. Hun het Ingegerd og var datter av Olof Skötkonung, som var Sverges første kristne konge. Ingegerd vokste opp på Sigtuna kongsgård i traktene rundt Skara, og blir beskrevet som en vakker, modig og handlekraftig kvinne. Den norske kongen, Olav Haraldsson, fridde til Ingegerd, og de to ble også forlovet. Men Ingegerd ble i stedet giftet bort i all hast til den 25 år eldre storfyrsten Jaroslav av Gardariket. Giftemålet skulle visstnok være fordelaktig for Sverige. Bryllupet fant sted i 1019 Hans far, Vladimir, hadde latt hele Kievriket blitt kristnet gjennom misjonsvirksomhet fra Konstantinopel i år 998.

Ingegerd fikk det kristne navnet Irina. Og under Irina og Jaroslav ble det som er blitt kalt den russiske gullalderen innledet. Nå blomstret både handelen, håndverket og jordbruket og Irina ble en viktig fredsmegler. Hun forsøkte aktivt å megle fred mellom Nord-Europas fyrster og lykkes da også å stifte fred mellom Jaroslav og brødrene hans som hadde ligget i krig.

Fredsarbeidet var en viktig faktor for at Irina mer og mer forsterket sin Gudslengsel. Hun ble mer og mer engasjert i kirkens liv. Flere og flere klostre ble grunnlagt, kirker ble bygget, blant annet den blendende vakre Sofiakatedralen i Kiev, mye takket være Irina. Det var hun som tok initiativet til å bygge denne katedralen. Selve byggingen ble overvåket av Jaroslav.

Mot slutten av sitt liv valgte hun å gå i kloster og tok navnet Anna. Vi kjenner henne som Anna av Novgorod. Hun døde 10. januar 1050, bare 50 år gammel. Hun ble begravd sammen med sin mann Jaroslav i Sofiakatedralen i Kiev. Jaroslav og Irina fikk seks sønner og fire døtre. Døtrene ble dronninger i Frankrike, Ungarn og Norge.

På randen av krig, del 27

Hardy Arnold, eldste sønnen til Eberhard og Emmy Arnold (den høye mannen i midten), i London, kort tid etter at alle tyskere måtte forlate England.

29. august: Hardy ledet bønnesamlingen, og leste fra 1.Kor 13. På ettermiddagen dro vi tilbake til deres sørlige bondegård. Vi måtte snakke med Hans Meier om fengselet i nærheten av Rhön Bruderhof, hvor de hadde vært innesperret i 10 uker helt frem til de kunne komme tilbake til fellesskapet. På vei hjem snakket vi mye med Hans Meier om bønn, fellesmåltider og andre ting. Han fortalte Hans Zumpe om dette men Hans Zumpe synes ikke noe om det.

30. august kom 63 årige Maria Basel til rommet vårt. Det var en velsignet samtale, om vår lære og våre formaninger må ha ånd og liv. Hun sa det slik: "Det vi mangler her er at vi gjør det vi snakker så mye om. Vi trenger klar rettledning for å få ting unnagjort!" Hun ønsker å reise med oss tilbake til USA. Hun har hovedansvaret for sy-rommet og er en virkelig Hutterianer etter hjertet. Emma Basel fortalte at mesteparten av klærne som har kommet fra Canada vil bli delt ut ved juletider. De holder på å bygge tre skoler, som dekker tre forskjellige alderstrinn. En av dem er fullført og de to andre er nesten ferdige. En av skolene er ment å være for barn som kommer fra ikke-kristen bakgrunn og for å gi dem undervisning om den kristne troen.

5. september tok jeg ansvaret for undervisningen med utgangspunkt i Jeremia kapittel 13. Vi mottok et telegram fra Hans Zumpe i Alm Bruderhof hvor han ba oss om å fremskynde hjemreisen til 2. oktober. Vi besøkte en barneskolen og snakket med lærerinnen der. "Er barna dere har snille?" spurte hun oss. "Hvis jeg reiste sammen med dere, hva kunne jeg da gjøre? Jeg kan ikke melke kyr, da ville hendene mine bryte helt sammen, og jeg kan heller ikke grave i hagen."

Vi sa til henne: "Er du en god mor for barn så vil du nok også være det hjemme hos oss, hvis det er dit du skal. Hvis du arbeider flittig og med glede, så vil Herren si at det du gjorde for barna gjorde du for Ham!"

De har tre grupper for de minste barna, og akkurat nå har de 19 barn fra to og et halvt år til seks års alder. 10 barn er fra ett år til to og et halvt, og det er fire babyer.

Her finnes også et sy-rom hvor flere av kvinnene arbeider. Her er også et snekkerverksted. Her finnes det også en butikk hvor det selges gode boller, tallerkener og andre ting.

12. september hadde George Barth ansvaret for undervisningen. Denne gangen fra Luk 10, om utsendelsen av de 70. Han sendte to på dør fordi de sov under møtet.

Det var et møte for medlemmene av Bruderhof om kvelden. Grunnen er at vi snart skal reise hjem og det nærmer seg tiden for ordinasjonen av to tjenere: Hardy Arnold og George Barth. Møtet varte helt til midnatt. Alle ble ikke enige. Det er noe som ikke stemmer her.

(fortsettes)
---
Dette er del 27 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar , del 25 mandag 16. januar og del 26 lørdag 4. februar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Et sårbart hjerte

"Mange av dere er mennesker med lederansvar men dere vet likevel at dere har et sårbart hjerte. Og vi er alle sårbare. Vi er alle veldig små og vi går lett i stykker.

Ikke bare er vi skjøre fordi vi er mennesker som kan bli syke og blir utsatt for ulykker, men vi er skjøre fordi våre hjerter er veldig sårbare."

- Jean Vanier i en tale til forretningsfolk. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Foto: Eva Blue

Skuffelser, vanskelige avgjørelser og tilbedelse

Av og til må man ta noen vanskelige avgjørelser, som også kan skuffe noen og som man aller helst ville ha sluppet.

Denne helgen skulle May Sissel og jeg ha vært i Os utenfor Bergen. I Misjonskirken. Med et bønneseminar. Men slik skulle det dessverre ikke bli. Vi hadde sett veldig frem til reisen dit og oppholdet i Os, men kroppen sier nei. Reisen ble for lang denne gangen, med svimmelhet, og mye smerter. Da er det utrolig godt å bli møtt av en raus og forståelsesfull arrangør som Misjonskirken i Os. Det gjør det litt lettere når man kjenner på at man helst skulle ha klart å gjennomføre det man har lovet. Det er veldig sjeldent at jeg har måttet kaste inn håndkle og meldt avbud, så når det skjer kjennes det vondt. Misjonskirken i Os viser virkelig Kristi sinnelag.

Det er når slikt skjer at man av og til spør hva som er ens kall. Tok jeg feil når jeg følte at jeg skulle takke ja til denne invitasjonen, at det var i Guds plan for meg? Jeg tror ikke det, men av og til tillater Herren at noe skjer som endrer ens planer. Og av og til forstår vi ikke hvorfor. Uten sammenligning forøvrig - Apostlenes gjerninger forteller at apostelen Paulus la planer om å reise til to steder - men begge gangene hindret Den Hellige Ånd ham fra å gjøre det.

I dag ble jeg så minnet om kvinnen som brukte en hel krukke med salveolje på Jesus og sløste den bort på Ham. Det var en handling i tilbedelse. Mitt - og alle andres kall - er først og fremst å være til for Ham. Giveren er viktigere enn gaven. Og Giveren er viktigere enn tjenesten.

Mitt kall er å bøye seg i ærefrykt for Ham og sløse livet mitt på Ham. 2017 er for meg først og fremst tilbedelsens år. Da må jeg også lære meg til å takke Ham selv når jeg ikke forstår Hans veier.

Fengselsansatt løslot kristne etter at Jesus viste seg for ham i en drøm

Fire kristne ble nylig mishandlet og fengslet for sin tro i et land i Midt-Østen. Av sikkerhetsmessige årsaker kan jeg ikke opplyse hvilket land det dreier seg om, og når du får høre resten av historien forstår du godt hvorfor! Historien har vi fått del i gjennom en av våre kontakter.

De fire ble torturert daglig og de fikk svært lite mat. Den tredje dagen de satt fengslet fikk de besøk av en fengselsansatt med høy rang. Det besøket skulle endre alt. Mannen kunne nemlig fortelle at han hadde hatt fire drømmer om Jesus og i drømmen hadde Jesus sagt at han skulle gå til de troende i fengselet for å snakke med dem. Ikke lenge etter dette besøket ble de fire kristne satt fri.

Den høytstående fengselsansatte kunne fortelle at han den første natten hadde sett Jesus sittende på en trone. Et sterkt lys strålte omkring Ham, og det var millioner av engler der. Jesus hadde vist ham Hans naglemerkede hånd. Mannen hadde den samme drømmen to netter etter hverandre. Drømmene førte til at mannen ville vite mer om Jesus, og søkte på Internett.

Neste dag hadde han nok en drøm. Denne gangen talte Jesus til ham: "Mine barn blir torturert i fengselet ditt. Jeg overlater dem til deg. Mine barn er mine øyensteiner."

Og slik ble det at de fire - to pastorer og deres to medarbeidere - som drev med bibeldistribusjon og husmenighet - i dette landet, ble satt fri.

En beder med helbredelsens nådegave

Gud har gitt mange gaver til sin menighet. En av dem er helbredelsens nådegave. En av de som tjente Herren med denne gaven var den hellige Maroun, eller Maron, som han også er kjent som. Hans historie går helt tilbake til menigheten i Antiokia.

Hellige Maroun var en syrisk kristen munk fra det 4 århundre hvis etterfølgere etter hans død, grunnla en kristen bevegelse som i dag er kjent som den maronittiske kirke. Han ble født i år 345 i byen Cyrus i det som nå er det sørlige Tyrkia, ikke så langt fra den syriske byen Aleppo.

Han var opprinnelig prest, men valgte å trekke seg tilbake til Taurus-fjellene hvor han levde som munk. Hens hellighet og helbredelsestjeneste gjorde at mange mennesker oppsøkte ham fra hele imperiet. En av dem var den hellige Johannes Chrysostomos, som skrev til ham rundt år 405 og uttrykte sin kjærlighet og respekt og ba samtidig om forbønn fra Maroun. Det sies nemlig at Maroum og Johannes Chrysostomos hadde studert sammen i Antiokia, som på dette tidspunktet var den tredje største byen i Det romerske imperiet.

Hellige Maroun's liv var et liv i stillhet, tilbaketrukkethet og bønn. Han var også kjent for sin enkelhet og sin ekstraordinære lengsel etter å leve i Guds hellige nærvær. Det var dette Guds nærværet folk kjente igjen og som gjorde at så mange oppsøkte ham. Folk kom til ham både fra Syria og Libanon. Mange for å bli bedt for, og mange opplevde å bli mirakuløst helbredet.

Han levde under åpen himmel i nærheten av et avgudstempel som han hadde omgjort til en kristen kirke. Han la også ut på misjonsreiser, og over alt han kom forkynte han Kristus.

Han døde i år 410. Det er ukjent hvor han er begravet. Hans undervisning ble gitt videre av hans disipler.

Sammen med venner i Den maronittiske kirken takker jeg Gud for den hellige Maroun i dag, og ber om at Herren oppreiser mange som han. Vi trenger sårt helbredelsens nådegave i kirken i dag. Det er så mange behov.

Elfleda - trøster og sjelesørger

Elfleda (653-714), hvis minnedag vi feirer i dag, ble helt fra sine barnsben av, innviet til Herren. Hennes foreldre gav henne til Herren etter at kong Oswy vant i slaget over Penda av Marcia i 654.

Hilda av Whitby tok seg av henne, og etter hvert ble hun Hilds nærmeste medarbeider som abbedisse ved det berømte klosteret i Whitby.

Elfleda var en nær venn av hellige Cuthbert, og møtte ham på øya Ciquet, hvor hun ba ham om råd. Elfleda var kjent som en trøster og den beste sjelesørgeren i hele området. Blant annet overfor hl.Wilfrid.

I dag ber vi denne bønnen sammen:

"Hellige Ånd, Trøster og Rådgiver, lær meg Dine veier og Din sannhet, slik at jeg kan trøste og gi råd til de som kommer for å søke min hjelp og oppmuntring med den trøst og de råd som kommer fra Guds eget hjerte. Amen."

Billedtekst: Ruinene av klosteret i Whitby.

Brennende lidenskap for Sion, del 1

Herren Gud taler gjennom profeten Sakarja og sier: "Rop ut disse ordene: Jeg er meget nidkjær for Jerusalem og Sion!" (Sak 1,14). Det samme budskapet gjentas i kapittel 8,2, her i 2011-oversettelsen: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

2017 er et meget spesielt år for alle kristne som er interessert i Israel og det profetiske ord. Den protestantiske reformasjonen som vi i år feirer 500 års jubileet til  gjorde det mulig for alle kristne å kunne lese Bibelen og gjenoppdage sannheten om at Gud fremdeles hadde planer for det jødiske folk i deres eget eldgamle hjemland. Men i år kan vi også feire to andre milepæler: Det er i år 100 år siden Balfour erklæringen som førte til at Storbritannia etablerte et jødisk nasjonalt hjemland i det de kalte Palestina. Mens den protestantiske reformasjonen hadde sin begynnelse i oktober 1517, ble Balfour erklæringen undertegnet i november 1917. Som om ikke dette var nok: I år er det også 50 år siden byen Jerusalem ble gjenforenet under israelsk styre. Det skjedde i forbindelse med seks-dagers-krigen i juni 1967.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på det som skjedde i forbindelse med Balfour-erklæringen og det som skjedde under seks-dagers-krigen. Men vi starter mye før: med begynnelsen! Det er alltid interessant å se på hva som er opprinnelsen til noe, og spesielt for de som er interessert i det profetiske ord.

Derfor startet jeg med ordene fra profeten Sakarja for å understreke at Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har et helt spesielt forhold til Israel, til Jerusalem, til Sion. Det understrekes med ordene: "Jeg brenner for Sion med stor lidenskap..."

Temaet: jødenes tilbakevending til Løftets land, er da så sentralt at det berøres i selve sentrum av enhver troende jødes liv: gudstjenesten. I kvedsbønnen, Tefilah, som faktisk er gudstjenestens hovedbønn og som blir bedt stående med retning mot Jerusalem, er det en bønn for landet, og spesielt for Jerusalem, og om en tilbakevending dit:

"La den store basun lyde til vår befrielse, og løft banneret til samling for de landflyktige, og før oss sammen fra jordens fire hjørner. Velsignet være Du, Herre, som samler Ditt folk, Israels forfulgte..."

Ikke minst kommer denne djupe lengselen etter å vende tilbake til Israels land frem i feiringen av Pesach, påsken, for alle de som var spredt omkring blant folkeslagene etter Jerusalems fall i år 70 etter Kristus. Da skuet man ikke bare tilbake i jødenes historie, om den store befrielsen fra slaveriet i Egypt, men man så samtidig fremover og dette uttrykkes ved ønsket: Neste år i Jerusalem!

På den store fastedagen til minne om Jerusalems og ikke minst Tempelets ødeleggelse i henholdsvis år 586 før Kristus og år 70 etter Kristus leses Klagesangene i synagogene. Innimellom lesningen skyter man inn bønner som gir uttrykk for lengselen etter å få vende hjem, til Jerusalem, til Sion.

En av de mest kjente av disse bønnene er skrevet av rabbineren Jehuda Halevi. Han var utvilsomt Middelalderens største jødiske dikter. I denne bønnen får vi del i lengselen etter Det lovede land, og da særlig etter Jerusalem, men vi får også del i sorgen og lidelsene i eksilet og sist men ikke minst et sterkt håp om å få vende tilbake:

"Når jeg gråter over din lidelse, er det som sjakalers klage. Men ser jeg i drømme dine adspredte vende tilbake, da er jeg som en harpe, beredt til sang for deg."

(fortsettes)

La oss ikke komme i fristelse

I går fikk jeg en påminnelse. Ordene fra Herrens bønn kom så sterkt til meg:

"Og la oss ikke komme i fristelse ..."

Fristelse kan være så mangt, ikke nødvendigvis noe som har med urenhet og synd å gjøre. Det kan også være en fristelse å bli opptatt med noe som ikke handler om ens kall, eller for den saks skyld, om den spesielle tiden jeg lever i akkurat nå. Jeg tror nemlig at det er en tid for alt, slik Forkynneren forteller oss. Og at det er viktig å forbli i den spesielle tiden Gud har kalt oss inn i og ikke la seg distrahere og få et splittet sinn hvor man dras i alle mulige retninger. Det gir nemlig ikke bare uro for ens sjel, men også tærer på våre krefter.

Man kan fristes, ikke bare til det onde, men til det gode og dermed gå glipp av Herrens aller beste.

I går holdt jeg på å falle for fristelsen - til å oppholde meg med ting som ikke angår den tiden Herren har for meg nå.

Når jeg leste om Linnea Hofgren som spurte Herren om hva som var hennes kall, ble jeg så grepet av noe av det Herren sa til henne:

"Du skal være til for meg."

Det er litt av et kall. Når jeg skrev dette i en bloggartikkel, som ble publisert fredag 27. januar, siterte jeg også 1.Mos 17,1 som handler om Abrahams kall: "Jeg er Gud, Den Veldige. Lev for mitt ansikt."

Dette er også mitt kall i den tiden jeg lever i. Med tid mener jeg årstid eller sesong. Akkurat slik som det ordinære livet har en vår, en sommer, en høst og en vinter, har det åndelige livet det. Eller en tid for ...., som Forkynneren taler om. Vi snakker om åndelige prosesser. Det er viktig at vi forblir i dem så lenge Gud vil.

Men da er det veldig lett å bli fristet - distrahert. Ber derfor om å være fokusert på det jeg skal.

Jeg er blitt så glad i det "nye" Fadervåret:

"Og la oss ikke komme i fristelse..." Det kjennes mer riktig enn å be: "Led oss ikke inn i fristelse", for Gud frister jo ingen.

Billedtekst: Lev for mitt ansikt!

Anglikanske biskoper sier nei til samkjønnede ekteskap

Biskopene i The Church of England har kommet til en helt annen konklusjon enn biskopene i Den norske kirke. Etter en to år lang diskusjon annonserer de nå at de ikke vil godkjenne samkjønnede ekteskap. De vil derimot forsvare det bibelske ekteskapet mellom en mann og en kvinne.

Det er den engelske avisen The Guardian som skriver dette.

Biskopenes rapport som nå foreligger kommer etter en to år lang intern diskusjon biskopene imellom og samtaler mellom legfolk og prester. Reaksjonene fra homofile innen The Church of England, eller Den anglikanske kirken som den også kalles, har ikke latt vente på seg. De er både sinte og svært skuffet.

Biskop Graham James av Norwich sier i en uttalelse at kirken ikke skulle "justere sin lære til samtidens spesielle strømninger". Han kom med uttalelsen når rapporten ble presentert på en pressekonferanse nylig.

Biskopene understreker at rapporten er å anse som en del av en pågående prosess, og ikke som et endelig svar i sakens anledning.

Billedtekst: Erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby.

Når Herren kommer for å hente oss

I ørkenfedrenes visdomsord er det en fortelling om de siste øyeblikk i livet til abba Sisoes den store. Da han lå for døden, begynte ansiktet hans å skinne som solen. 

"Se, abba Antonios er kommet", utbrøt han kom og litt senere føyde han til: "Se, apostlenes kor er kommet."

Hele tiden ble ansiktet hans stadig mer lysende. Så syntes det som om han snakket med noen, og disiplene som sto rundt ham spurte hvem det kunne være. 

"Englene er kommet for å ta meg med", svarte han, "men jeg har bedt dem å gi mer tid - slik at jeg kan angre litt". 

Disiplene var overrasket over dette: "Du trenger ikke å angre, fader", innvendte de.

"I sannhet", svarte han, "inne i meg vet jeg ikke om jeg engang har begynt."

Så ble utstrålingen fra ansiktet hans enda mer blendende, og de hadde alle dyp ærbødighet for ham.

"Se, Herren er kommet", ropte abba Sisoes, og så døde han.

(Gjengitt i Biskop Kallistos Ware: Hvordan blir vi frelst". Hellige Trifon Skita 2014, side 48. Norsk oversettelse ved Jon Wetlesen)

Ninive-fasten - fasten før Den store fasten

Som et lite forvarsel om at Den store fasten nærmer seg, gir de orientalske kirkene - syrerne, kopterne og armenerne - oss en gave: Den tre dager lange Ninive-fasten. Den inntreffer tre uker før Den store fasten før Herrens strålende påskedag.

Ved siden av selve fasten er dette en god anledning til å lese Jona-boken med sine fire kapitler. Den er absolutt verd å leses. Det er interessant å merke seg at Jesus anerkjente Jona som en profet, og taler om det som Jona forteller om som noe som faktisk har skjedd.

Ninive-fasten har aldri vært mer aktuell enn nå. Vi kan ta del i den som en solidaritetshandling med alle våre trosssøken på Ninive-sletten som har vært og fremdeles er utsatt for forfølgelse. Er det i hele tatt noen kristne igjen der?

Ninive-fasten er en såkalt "streng faste", og på samme måte som folket i Ninive gjorde bot, er dette også for oss en anledning til å bekjenne sine synder og vende om. Det er alltid aktuelt.

Guds rike

"Hvis vi leser politiske, sosiale og økonomiske emner primært gjennom målestokken "høyre", "venstre" eller "liberal" og "konservativ", mister vi det bibelske perspektivet. 

Guds rike opererer med en helt annen beregning: det trøster de undertrykte, og gjør stort sett alle andre opprørte."

- Howard A Snyder, metodist og professor i teologi og kirkehistorie. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Evangeliene og troen endres ikke med tiden

Det er så mange røster i dag. Mange motstridende røster. Alle krever vår oppmerksomhet.

Og mange ting er i endring. Ikke minst den kristne troen. Det er ikke lenger selvsagt hva den er. Den omdefineres og tilpasses. Som klær og mote.

Og menneskene blir urolige. Lar seg drive hit og dit med skiftende vinder og vær. Og tar seg lærere som det måtte passe. Bare det kjennes godt. Da er det rett for dem.

Men den kristne troen er en OVERLEVERT tro. Fra Jesus og apostlene. Den kommer tydeligst til uttrykk i våre felleskirkelige trosbekjennelser: Den apostoliske og Den nikenske. Jeg har valgt å holde fast ved dem, fordi de gir uttrykk for den tro som en gang for alle, ja, så sier Skriften, er overgitt eller overlevert de hellige. Du kan sjekke med hva som står i Judas vers tre!

2017 er året da jeg på nytt vender meg til evangeliene og vil konsentrere meg om dem. Hensikten er å lære den Herre Jesus bedre å kjenne. Ikke bare ordene Hans, men Hans liv og gjerning.

I Kristi himmelfartskapellet har vi den vane at vi alle reiser oss når den hellige evangelieteksten leses. Det er for å vise ærbødighet for vår Frelsers liv og ord. Det betyr ikke at vi ikke har ærbødighet for de andre skriftene i Den hellige historien, men det er nå noe spesielt med Jesus! Han som er begynnelsen og slutten. Han som er Gud kommet i kjød.

Av og til tenker jeg som så at vi oppholder oss vel mye i brevene, og vi leser lite i evangeliene. Derfor er jeg glad for vi alltid lytter til evangeliene stående - for liksom å understreke deres store betydning. Uten dem ingen kristen tro. Alt bygger på dem.

Og jeg kjenner på glede og takknemlighet for den tro som en gang for alle er blitt gitt oss. Jeg har intet behov for å endre den, selv om jeg lever i 2017. Det gir en egen ro og trygghet å holde seg til noe som har holdt i 2000 år. Jeg har tatt stilling. Jeg holder meg til det som er blitt overlevert, den overleverte troen, fra apostlene og den tidlige kirken. Det har vist seg å holde i tid og evighet.

Billedtekst: The Book of Kells.

Huset med de mange rom

Ordene fra Joh 14,1-2 fikk en spesiell betydning for meg denne helgen:

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?"

Helga har vært spesiell tøff på grunn av mye smerter og svimmelhet, uro og lite søvn.

I stor kroppslig skrøpelighet kjente jeg på en djup takknemlighet over å ha et hjem hvor jeg kunne få lov å være svak. Et trygt sted å søke ly. Og jeg tenkte over hvor lett det er å betrakte sitt eget hjem som noe selvsagt. Egentlig er det jo virkelig noe å takke Gud for. Det er ikke selvsagt for mange mennesker jorden rundt.

Og jeg tenkte på det Jesus sier: at Han har gjort et sted for oss den dagen vi flytter herfra. Jeg elsker dette: "I min Fars hus er det MANGE rom."

Ikke et hvilket som helst sted, men "Min Fars hus". Huset til den Far som Jesus har presentert for oss. Huset hvor det er plass til mange. Oss alle.

Den ukjente salmisten som skrev Salme 91 hadde forstått dette:

"Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.1-2)

Det er det jeg har gjort denne helgen: funnet nattely i skyggen av Den veldige. Det gir ro til en urolig sjel.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize.

Druer, askese og livsglede

Den hellige Teresa av Avila og Johannes av Korset møttes en dag over et måltid. Noen kom med druer til dem. Johannes utbrøt: "Jeg skal ikke ha noen. Altfor mange mennesker får ikke smake druer." Teresa svarte: "Men jeg tar derimot gjerne noen, for på den måten kan jeg lovprise Gud for dem."

Gjengitt i boken "I alle ting en stille glede", av bror Roger av Taize.

Fredens Gud

"Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele skal gå med uro,
men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.
Den er som en bølge av tillit
som gjør det mulig for oss
å legge alle våre feiltrinn på Deg.
Og da, i lyset av tilgivelsen,
oppdager vi litt etter litt, 
en hjertes fred."

"Jesus, vårt hjertes glede.
Helt siden din oppstandelse har du lyst i vårt indre.
Selv når vi er sårbare og har mistet alt, kan vi si til Deg:
Vi elsker Deg uten å ga sett Deg, og vi ønsker å elske Deg av hele vår sjel og av hele vårt hjerte."

- Bror Roger av Taize (bildet) i boken "I alle ting en stille glede."

På randen av krig, del 26

Dette området av Linz i Østerrike (bildet) ble hjemmet til et blomstrende anabaptistisk fellesskap i 1520-årene  ledet av brødrene Wolfgang Brandhuber, Hans Schlaffer og andre. De troende her hadde alt felles, men hvert utvidede hushold ble sin egen 'kjerne-familie', ledet av familiens hode, på en måte ikke ulikt den moderne patriarkalske bevegelsen. Men myndighetene sørget for å ødelegge disse fellesskapene i 1529.

Vi kom oss over elva Enns og til byen Linz. Den har 120.000 innbyggere. 72 av våre brødre og søstre ble offer for myndighetene her og ble drept for sin tros- og overbevisning. Det skjedde i 1529. Vi dro også til byen Wels. Her ble 10 av våre trossøsken drept. Vi dro så til Salzburg hvor 38 av våre forfedre led martyrdøden.

Deretter dro vi til Basel i Sveits. Byen har 160.000 innbyggere. Vi er nå i Frankrike. Her er det mange flokker med storfe, og mange sauer og gjerder over alt. Franskmennene har få barn, og de beklager seg over at de dør ut. For hvert barn som fødes betaler myndighetene en stor sum.

Basel, langs Rhinen i Sveits. Hovedsete for kristne biskoper tilbake til Romertiden. Byen har også vært et hjem for mange anabaptister til ulike tider. The St.Chrischona Pilgermission støttet av mennonitter fra Sveits og det sørlige Tyskland har fortsatt sitt arbeid på dette stedet siden 1840.

3. august ankom vi Paris klokken tre om ettermiddagen. Byen har fem millioner innbyggere. Her ble vi møtt av Hardy Arnold. Han gav oss en broderlig omfavnelse og vi snakket om mange ting. Vi trengte en tolk på vår vandring rundt i byen. Vi gikk til den store verdensutstillingen. Vi kan ikke beskrive alt det vi så der med noen få ord. Høye tårn, med heiser, en telefon hvor du kan se personen du snakker med, solen, månen, stjernene, regn, snø, skoger - alt dette synes så virkelig. Russland viser frem mest maskiner og høye bygninger.

Verdensutstillingen i Paris i 1937, beskrevet her av Michael Vetter. Folk fra hele verden deltok i denne ekstraordinære begivenheten, men lite kunne de ane om hvordan Paris ville se ut om bare noen få år etter.

24. august reiste vi fra Paris med tog gjennom et bølgende landskap med mye busker og små trær, opp til den engelske kanal, og der gikk vi fra toget ombord i et skip. Det var så tåkete at skipet måtte la sitt horn lyde hvert andre minutt. Vi anløp Newhaven i England. Tollere gikk gjennom bagasjen vår. Det tok ham 50 minutter. Vi takker Gud for at det gikk bra. Bakkene her er hvite, og kuperte med en god del trær, busker og hekker.

Om kvelden den 24. august kom vi til London og vi oppholdt oss der natten over.

25. august forlot vi London klokken 11 på formiddagen og klokken 2 om ettermiddagen møtte våre brødre og søstre oss noen kilometer fra gården på en vennlig måte. Vi ble møtt med sang fra hele fellesskapet. Men det virket ikke som enheten dem i mellom var like sterk som før. Kjærligheten og tilliten var redusert. Jeg ledet bønnesamlingen og leste fra Filipperbrevet 2.

Tilbake i England til de vakre åsene i Cotswold. Et flott sted for de troende å vokse opp - bortsett fra at flesteparten av dem var tyskere, attpåtil pasifister, har alt felles, og det mens den største krigen i menneskehetens historie var i ferd med å bryte løs.

26. august var en overskyet dag. Det ble tresking og halmen ble bundet på nytt ved hjelp av et bindemiddel som var plassert på baksiden av treskemaskinen. Hveten kommer fra maskinen i fire kvaliteter. Nekene fraktes på en skinne med to hjul og halmen ble raskt solgt. Når treskingen var over hadde vi over 666 tønner hvete, 320 tønner rug og 200 tønner havre. De har 60 melkekyr og fire melkemaskiner.

Klærne, som er en gave fra Canada, har kommet. Hvilken glede det utløste! De ble pakket ut og en del av dem distribuert, mens resten ble gjemt til jul. Emma Basel ropte ofte ut: Å, så vakkert!

27. august kom Emma Basel gråtende. Hun hadde hørt at vi skulle reise tilbake 17. september. Hun sier at det er så mye som skulle ha vært ordnet opp i.

28. august fikk vi et kjært brev hjemmefra og var veldig glad for å høre fra dem. Regnet øser ned.

(fortsettes)
----
Dette er del 26 av artikkelserien til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 16.august, andre del onsdag 17. august, tredje del onsdag 21. august, fjerde del mandag 29. august, femte del onsdag 31.august, sjette del søndag 4. september, syvende del onsdag 28. september, åttende del onsdag 5. oktober, niende del mandag 10. oktober, del 10 torsdag 20. oktober. del 11 mandag 14.november, del 12 tirsdag 15. november, del tretten, onsdag 16. november, del 14 mandag 28.november, del 15 onsdag 30. november, del 16 torsdag 1. desember, del 17 mandag 6. desember, del 18 tirsdag 6. desember, del 19 torsdag 8. desember, del 20 fredag 16. desember, del 21 søndag 18.desember, del 22 onsdag 28. desember, del 23 torsdag 29. desember, del 24 tirsdag 10.januar og del 25 mandag 16. januar.  Artikkelserien er basert på dagboken til Michael Waldner fra 1937.

Kristne ungdommer vil forvandle Sentral-Asia med evangeliet

Det skjer spennende og ikke minst oppsiktsvekkende og gledelige ting i Sentral-Asia!

Unge skolerte ungdommer er i ferd med å forvandle dette området av verden, som i alt vesentlig grad er muslimsk, for Kristus. Det hele skjer på en stillferdig måte.

Veksten i islamsk fundamentalisme gjorde 2016 til det verste året hva angår forfølgelse av kristne.

Om du er en kristen og lever i en av de fem tidligere sovjetiske republikkene: Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan eller Turkmenistan kan du forvente latterliggjøring, sjikanering, eller fengsling, om du forteller andre om din tro.

Til den kristne TV-kanalen CBN News forteller Maxim fra Tadsjikistan:

"Når myndighetene oppdager at noen har blitt kristne, vil de samle slektninger, familie og venner til den anklagede, og bringe ham eller henne foran en islamsk domstol. Den som er blitt kristen må så velge mellom familie og venner og Jesus."

25 år etter at Sovjetunionen kollapset og disse fem republikkene fikk deres uavhengighet, har disse såkalte "stan-landene", blitt svært fiendtligsinnede mot kristne. De har innført lover, som i utgangspunktet skulle brukes til å bekjempe ekstremisme innen Islam, men lovene har i alt vesentlig grad blitt brukt mot kristne. Sørlig baptister har vært utsatt for forfølgelse.

Dr Michael Cherenko, som arbeider med spørsmål knyttet til religionsfrihet, sier i et intervju med CBN News:

"Disse lovene har tvunget de kristne til å bli mer kreative og finne nye måter å dele evangeliet på."

Cherenko tror at mens kristne menigheter vekker mistenksomhet, så legges det ikke så lett merke til relasjoner mellom mennesker.

"Vi har oppdaget at det å være et vitne for Kristus på arbeidsplassen sannsynligvis er den eneste sikre og effektive formen for evangeliseringen av disse sentral-asiastiske landene," sier Chenenko.

Nylig ble det holdt et seminar med 500 unge nøkkelpersoner fra dette området. Bak initiativet sto Mission Eurasia, en misjonsorganisasjon med baptistiske røtter, ledet av Sergeij Rakhuba. Denne organisasjonen arbeider i 13 av de landene som en gang utgjorde Sovjetunionen. Disse 500 ungdommene har visjoner og drømmer om hvordan de kan forvandle de fem "stan-landene" med evangeliet. La oss støtte dem i våre forbønner.