søndag, januar 11, 2009

Se der Guds lam som bærer bort verdens synd



De siste dagene av denne uken har vært slitsomme. Tåregassen som jeg fikk i meg torsdag, skapte både pusteproblemer og forverret hjerterytmeproblemene mine. Jeg kjenner meg også svært bedrøvet over det forferdelige som skjer i Oslos gater om dagen. Hatet, ødeleggelsene, voldsbruken. En kjenner også på avmektighet og fortvilelse.

Men sent i går kveld kom disse ordene til meg igjen. De er døperens ord om Jesus:

"Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Redningen for en verden full av hat er Guds Lam. Hos profeten Jesaja heter det om Herrens lidende tjener:

"Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn." (Jes 53,6-7)

Det er sant dette: Vi har alle kommet på villspor. Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Rom: "alle har syndet". (Rom 3,23) Med andre ord: det finnes ingen som ikke har gjort det. Alle betyr alle. Nordmenn har rotet seg bort, det samme har jødene, og palestinerne. Jeg er innebefattet i det lille så betydningsfulle ordet: alle.

Vi vendte oss hver vår vei. Skyldige, på grunn av vår synd.

Men det er til alle døperen roper ut: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd.

Jesus sonet all vår synd og brøde på Golgata kors. Alt det vi skulle stå til regnskap for lot Gud ramme Jesus. Han gjorde opp vår synderegning.

"Han (altså Jesus) UTSLETTET skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset." (Kol 2,14)

Her ligger redningen for oss alle. Fred blir det først når mennesket får fred med Gud, og den eneste veien til fred med Gud går gjennom Guds Lam. Han er den som forsoner oss med Gud, Han er den som banet veien like inn til Guds hjerte og trone.

Om nordmenn, jøder og palestinere kunne finne Jesus, og bli forsonet med Gud, ville hatet bli borte. Først da vil det kunne bli fred.

Alle disse forvillede, rotløse ungdommene som tyr til vold, måtte de finne Jesus, slik at deres liv kunne bli forvandlet.

Fra 1522 lyder det i salmen Agnus Dei:

O Guds Lam uskyldig, på korset ihjelslaget, inntil døden lydig, hvor ille du var plaget! For vår skyld var du såret, har verdens synder båret, miskunn deg over oss, o Jesus!

O Guds Lam uskyldig, på korset ihjelslaget, inntil døden lydig. Hvor ille du var plaget! For vår skyld var du såret, har verdens synder båret. Gi oss din fred, o Herre Jesus!

lørdag, januar 10, 2009

Menneskelige skjold brukes også i Oslo


Selv ikke den mektige Landsorganisasjonen ble hørt. Det tillyste demonstrasjonstoget SKULLE gå til Israels ambassade. Og volden har gjentatt seg. Også her i Oslo ser vi det samme: Mennesker brukes som skjold. Steinkastende ungdommer iført palestinaskjerf står i bakerste rekke og kaster steiner og sender av gårde fyrverkeri som de vet også må råke deres egne. Men det spiller jo ingen rolle, så lenge det tjener saken. Det hele minner om scener fra intifadaen. Jeg synes synd på politiet som må utstå hatet og volden fra disse menneskene. Oslo er ikke lenger den samme byen. Vi har åpnet dørene til elementer som drives av hat. Det ser ikke lyst ut for 2009. Når kommer statsministeren på banen? Det er i hvertfall en ting som er klart: Palestinavennnene har vist hvem de virkelig er!

Siv Jensen har skylda!


I dag viser Fellesutvalget for Palestina sitt sanne ansikt. Olav Svorstøl, som er leder for denne grupperingen, sier til ulike medier i dag at Siv Jensen må ta noe av ansvaret for gateopptøyene i Oslo! Dermed understreker han til fulle den politiske korrektheten. Ingen skal få lov å ha noen annen mening om det som skjer i Midt-Østen enn Fellesutvalget for Palestina og de som støtter Hamas. Finner da noen på å angripe meningsmotstandere med flasker, steiner, brannbomber, fyrverkeri, slag, spark og ødeleggelser av andres eiendom så er det de som mener noe annet enn Fellessutvalget for Palestina som må ta skylda! I følge Svorstøl opptrådte Siv Jensen provokativt! Han kan ikke ha hørt hennes meget balanserte tale. Nå finnes den gjengitt på web-TV, så Svorstøl kan høre på den i fred og ro. Men det er han nok ikke interessert i. Det interessante synes jeg er å se hvordan Fellesutvalget for Palestina faktisk forsvarer bruk av vold. De skulle ikke ha lært dette på sine opphold på Gaza-stripen?

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 4



Det er to ting som kjennetegner Saulus etterat han fikk oppleve den oppstandne Jesus på vei til Damaskus. Det første vi får høre om ham etter denne skjellsettende opplevelsen, leser vi om i Apgj 9,9:

"I tre dager kunne han ikke se, og han verken åt eller drakk."

Så i vers 11 leser vi:

"Han ber."

Bare disse to ordene, men de sier alt. Her ser vi det samme igjen: bønn og faste hører sammen. I denne meget spesielle situasjonen, hvor Saulus har møtt en person han er overbevist om er død, og hvor han i stor iver forfølger Hans etterfølgere, er blitt slått til jorden av et sterkt lys og blitt fratatt synet, faster han og ber.

Den fasten som er beskrevet her er det vi kan kalle for den absolutte faste. Det vil si avhold fra både mat og drikke. Vi finner noen få eksempler på en slik form for faste, men det er alltid snakk om en faste av kortvarig varighet. Årsaken til det er jo åpenbar: en absolutt faste er noe man ikke kan utsette kroppen for lenge, da vi ikke kan klare oss lenge uten vann, før vi pådrar oss en kroppslig skade. Som regel strekker en slik faste seg ikke over tre døgn.

En slik absolutt faste finner vi eksempler på i Esra 10,6:

"Da han var kommet dit, kunne han verken ete eller drikke. så dypt sørget han over utroskapen hos dem som var kommet hjem."

Esra sørget dypt over de svikefulle kompromisser folket hadde inngått under ledelse av prestene, levittene ig folkets eldste.

Et annet eksempel er Ester:

"Gå av sted og få samlet alle jøder som finnes i Susan, og hold faste for min skyld, så dere verken eter eller drikker noe i tre døgn, natt eller dag! Jeg og mine unge piker vil også faste på samme måte." (Est 4,16a)

Den såkalte Esterfasten kom som et resultat av en overhengende fare for det jødiske folk.

Og det siste eksemplet, så langt jeg har funnet, er eksemplet med den faste som Saulus, senere Paulus, gjennomfører og som jeg allerede har nevnt.

Vi har også eksempler på den 40 dager lange fasten som Moses gjennomførte - to ganger faktisk. Første gangen da han mottok de 10 bud, og like etter da han oppdager at folket tilba gullkalven.

(fortsettes)

fredag, januar 09, 2009

Politiet har tatt beslag i slagvåpen, brannbomber og kniver




SISTE:
Politiet sitter med opplysninger som tyder på at ekstreme miljøer fra utlandet er på vei til Oslo for å delta på demonstrasjonene i morgen.

Politiet i Oslo forteller nå i kveld at de oppdaget flere våpenlagre i forbindelse med den voldelige pøbelopptredenen i går:

"Vi tok beslag i molotovcocktails, slagvåpen og kniver. Flere steder i sentrum fant vi skjulte depoter med av molotovcocktails og slagvåpen", sier politiinspektør Johan Fredriksen til vg.no

Det er gjort ødeleggelser for millionbeløp i Oslo sentrum. I morgen er det tillyst ny demonstrasjon. Blitz skriver på sin nettside:

"Torsdag kveld var det massive opptøyer i Oslo sentrum mot Israel sine massakre på Gaza. I dagene som kommer så vil det være mange som skal ta avstand fra opprørernes steinkasting, ruteknusing og annen motstand mot den ettergivende linja som Norge har i forhold til Israel sin okkupasjon, men Blitz støtter og hilser opprørerne velkommen og ser fram til å delta i videre kamper mot okkupasjonen av Palestina."

Så da vet vi mer om hvem som hisser opp til vold. Det var vel ikke overraskende. Morgendagens marsj skal ikke uventet gå til Israels ambassade. Bak denne demonstrasjonen står også Rødt, SV, AUF, Muslim Unity, LO i Oslo, Redd Barnas ungdom (!) m.fl i følge opplysningher på nettsiden til Blitz. Det er oppsiktsvekkende at Redd Barna stiller seg bak denne demonstrasjonen. Hva sier Redd Barnas ledelse til dette?

Se her for mer informasjon:

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=546028

Befri dem fra Hamas



Aftenposten gjengir i dag et meget spennende og særdeles viktig debattinnlegg av den franske filosofen Bernhard-Henri Lèvy. Jeg skulle ønske mange leste det! Bernhard-Henri Lèvy var blant lederne for de såkalte "Nouvelle Philosophie" eller nyfilosofene, som var en spennende bevegelse med oppstart i 1976. Deres intelektuelle og kraftige oppgjør med marxismen gav gjenklang også her hjemme. Nå tar Bernhard-Henri Lèvy et like kraftig oppgjør med Hamas. Ikke minst denne terrorbevegelsens bruk av menneskelige skjold.

"En gammel taktikk med 'menneskelige skjold' som går ut på at Hamas, i likhet med Hizbollah for to år siden, plasserer sine hovedkvarterer, våpenlagre og bunkere i førsteetasjen i boligblokker, sykehus, skoler og moskeer - effektivt, men avskyelig."

Bernhard-Henri Lèvy mener også at det er en grunnleggende forskjell mellom den ene og den andre parts strategi, "en forskjell man ikke kan tillate seg å se bort fra hvis man vil danne seg et riktig bilde av tragedien og virkemidler for å gjøre slutt på den: Palestinerne skyter mot byer, eller med andre ord mot sivile (en 'krigsforbrytelse' ifølge folkeretten); israelerne sikter mot militære mål og forårsaker sivile ødeleggelser utilsiktet (som i krigsterminologien kalles 'kollaterale skader', riktignok et motbydelig navn, men som likevel påpeker en reell strategisk og moralsk asymmetri)."

I motsetning til en god del norske politikere, med ett hederlig unntak: Siv Jensen, så har Bernhard-Henri Lèvi vært i Sdrerot.

"Ingen regjerning og intet annet land i verden utenom dette baktalte og demoniserte Israel ville i årevis akseptert å se tusentalls granater ramle ned over byene sine. Det som virkelig forbauser, er ikke Israels 'brutalitet', men hvor lenge landet har vist tilbakeholdenhet.

Det faktum at Hamas' Kassam-raketter og nå også deres Grad-raketter har drept så få mennesker, beviser ikke at rakettene er hjemmelagede, ufarlige og så videre, men skyldes at israelerne beskytter seg, at de gjemmer seg i kjellere i husene sine, i bomberom. De lever en marerittlignende tilværelse på nåde til lyden av sirener og eksplosjoner - jeg har vært i Sderot, og jeg vet det."

Det er bare en ting å si: Om du ikke abonnerer på Aftenposten, stikk av gårde og få tak på dagens utgave, og se i kulturdelen på side 5! Dette debattinnlegget MÅ du bare lese.

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 3



Jeg er begeistret for en dame som heter Anna, og min kone vet om det!

Du kan lese om henne i Det nye testamente, i Luk 2. Hun var datter av en som het Fanuel as Asjers stamme. Han vet vi ikke noe om. Men vi vet at Anna var 84 år gammel, at hun var enke og at han var profetinne. Og så får vi vite dette i Luk 2,37:

"Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn dag og natt."

Jeg tenker: Vi hadde virkelig trengt mange slike Anna'er i våre forsamlinger i dag. Og vi har mange av dem også. Jeg møter stadig på kvinner, gjerne eldre, som virkelig lever i bønn, og som faster. Det som slår meg når jeg møter dem er dette: Nesten uten unntak har de lysende ansikter! Det er noe mildt over dem. Når de ber, finner du et annet særtrekk: De har autoritet i bønn.

Anna i NT eller ikke ulik Hanna i GT. Også hun utøste sin sjel for Herrens åsyn, jfr 1.Sam 1,15.

Anna fastet og ba. Hun levde sitt liv innfor Guds ansikt.

Ordet faste slik det er brukt i Det nye testamente, nesteuo, dette ordet består et negativt prefiks som er ne og ordet esthio som betyr å spise.

Det er blitt moteriktig å si at faste er noe mer enn det å avholde seg fra mat, og det er riktig det at faste er mer enn avhold fra å spise. Men det er det òg. På Bibelens tid hadde fasten tre hovedformer, men alle besto i bokstavelig avhold. Om ordet enkelte ganger utvides til også å innbefatte andre former for selvfornektelse, forandrer ikke dette på noen måte ordets bokstavelige betydning. Så vi kan godt si at den normale fasten i bibelsk forstand er å avholde seg fra fast, og av og til også flytende føde, men ikke vann.

Eksemplet på denne normale fasten ser vi i eksemplet med Jesu faste i ørkenen: Jesus fastet, og til slutt ble han sulten! I Luk 4,2 leser vi at "i disse dagene spiste han ikke noe..."

At faste i første rekke er å avholde seg fra føde, ser vi også klart av 2.Kor 6 og 11. I 2.Kor 6,5 forteller Paulus at han ofte hadde "nattevåk". Dette kunne, slik ordet faste forstås av enkelte i dag, bety at nattevåkingen var som å faste. Men slik forholder det seg ikke, for i 2.Kor 11,27 nevner apostelen spesielt ordet "faste", som en del av det han nevner som han har vært igjennom i sin aposteltjeneste. Og legg nøye merke til hva han skriver her:

"ofte i faste"

Med andre ord: apostelen Paulus fastet ofte, det var en del av hans åndelige liv. Hør det alle som mener at faste er lovisk!

(fortsettes)

Når onde åndsmakter slippes løs





Kreftene som ble sluppet løs i Oslos gater i går, viser at Norge har åpnet døren for noe vi ikke helt har forstått hva er. Det er ikke bare pøbelstreker fra uoppdragen ungdom, som ikke har bedre å finne på en torsdagskveld. Dette er åndsmakter som først kom inn bakdøra, men som nå også kommer inn hovedøra til Norge. Jeg tror at det vi så i Oslo i går bare er forsmaken på det som vil komme til å komme, ikke bare i Oslo, men også i andre byer i Norge. Islamistene representerer en dødskultur, hvor de er villige til å bruke sine kvinner og barn som levende skjold, for å oppnå sine mål: en fullstendig utslettelse av Israel og alle jøder. Når de har tatt lørdagsfolket, står søndagsfolket for tur.

Noen har forsøkt å forklare det vi så i Oslo i går som fremprovosert av Israels venner. Vi burde holdt oss hjemme, skrives det. Ja, det passer jo veldig godt med det politisk korrekte. Det er kun en mening som det er lov å hevde i dette landet, både når det gjelder Midt-Østen og homofili. Eller det hevdes at på grunn av frustrasjon over det som skjer, er det naturlig at det må gå ut over noe, les: de som mener noe annet enn den til enhver tid oppleste korrekte politiske mening.

Disse etter min mening lettvinte meningsytringene er det de er lettvinte. De skraper bare i fernissen. Den egentlige årsaken stikker mye djupere. Den handler om noe ganske annet. Bibelen forteller oss at vi ikke har "kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Det vi så sluppet løs i Oslo i går har med dødsrikets krefter å gjøre, med onde ånder. Et av djevelens kjennetegn er at han er kommet for å stjele, myrde og ødelegge, jfr Joh 10,10. Det så vi til fulle i går. I går var den onde ute etter både å stjele, myrde og ikke minst ødelegge. Det siste fikk ikke minst Oslos forretningsstand merke med ødelagte vinduer, stoler, bord. Mennesker ble skadet. Store mengder med brannbomber ble oppdaget av politiet. Jeg tør ikke tenke på hva som ville ha skjedd om alle disse hadde blitt kastet inn i folkemengden foran Stortinget. Vil skarpe våpen brukes neste gang? Vil noen skyte for å drepe?

Mer enn noensinne trenger vi bederne. De som vil stille seg på muren og be for våre byer og tettsteder. Jeg misunner ikke politiets oppgave i går kveld. Stakkars folk som blir utsatt for dette hatet, for steinene, slagene, sparkene og glassskårene.

Flere av de som deltok i vandalismen i går skal visstnok komme fra Gaza. De er kommet til et fredelig land hvor de er blitt godt tatt imot. De har fått hus, klær og varme. De svarer igjen med steiner, vold mot gamle fredelige demonstranter som mannen som ble sparket og slått igår, og brannbomber. Så takknemlige er de for demokratiet.

La oss be for dem at de får møte Jesus, som kan sette fri fra hatet. I dag er det mange muslimer som møter Jesus i drømmer og syner. Måtte mange av dem som opptrer som pøbler i Oslos gater bli løst fra satans bånd, måtte de gå fra mørke til lys, når de får møte Frelseren og Helbrederen fra Golgata.

Se denne linken:

http://www.dagbladet.no/2009/01/09/nyheter/opptoyer/krigen_i_gaza/4309076/

torsdag, januar 08, 2009

Pøbelen tok til gatene i Oslo




De kaller Israel en terrorist og aggressor, men kaster brannbomber mot politi og presse. Mens vi stod fredelig og lyttet til appellantene utenfor Stortinget forsøkte de å overdøve dem med taktfaste rop, fløyter og kinaputter. Når det ikke lykkes begynte de å kaste steiner og flasker inn i folkemengden. En som stod ikke så langt unna oss ble truffet i hodet så blodet fosset. Når fyrverkeri ble sendt inn i folkemengden, måtte politiet be oss forlate stedet hvor vi stod. De kunne ikke lenger garantere for vår sikkerhet. En eldre mann som bar et Israelsflagg ble slått beina under, og sparket mens han lå nede. Så kom tåregassen. Det var svært ubehagelig. Det sved i øynene, det var vanskelig å puste, og jeg kastet opp et par ganger. For min del forverret det hjerteproblemene mine, og jeg hadde store problemer med å komme meg unna og i sikkerhet. Heldigvis hadde jeg god hjelp av de jeg reiste sammen med.


Fordi vi hadde bilen vår parkert i nærheten av Slottet, og måtte ta opp dit til fots, gikk vi ned mot Oslo rådhus, og forsøkte å komme oss opp mot Universitetet derfra. Da kom vi rett inn i en gate hvor det åpenbart hadde vært regelrette gatekamper mellom politiet og palestinavennene som gikk amok. Her lå en av journalistene nede truffet av et eller annet. Tåregassen drev så kraftig her, at vi måtte trekke oss tilbake.


Når vi endelig klarte å komme oss opp bak Slottet kom vi rett opp i forberedelsene til gateslaget mot politiet som stod oppmarsjert utenfor Israels ambassade. Der så jeg med selvsyn en gutt klatre opp på et av husene tilhørende Slottet, og rev av takstein som han kastet i bakken. Bitene ble plukket opp av unge gutter i Palestinaskjerf som ropte på allah og kastet steinene mot politiet. Noen rev ut biter av en ødelagt vindusrute å kastet disse mot politiet. En mann som kjørte ut bilen sin rett før oss, og som ikke hadde noe å gjøre med verken demonstrasjonen eller Israels ambassade, ble angrepet av ungdommene som kastet noe inn i bilen hans.


Det var skremmende å se at flesteparten av de som var samlet her var ungdommer i 12-15 års alderen. Mange av dem norske jenter som ropte taktfast: "Israel terrorist", mens guttene, de fleste av dem av utenlandsk opprinnelse ropte på allah og kastet stein og glass mot politiet. Dette er altså hva vi har fått inn i landet vårt! Dette er ren skjær pøbel, fulle av hat og ødeleggelseslyst. Noen av dem besatte av onde åndsmakter.


Jeg er glad vi kom uskadet hjem. Jeg er også glad for at jeg dro. Vi må aldri tillate at gatas parlament får råde grunnen. Vi må reise oss mot dette hatet og ødeleggelsestrangen og si klart fra at slik vil vi ikke ha det i Norge. Hamassympatisørene avslørte seg grundig i går. De viste at de ikke liker det norske demokratiet. Det er kun deres mening som skal bli hørt. Ingen har forstyrret noen av deres "arrangementer", men de tålte ikke at andre meninger kom frem. De måtte stanses med vold.


Kan jeg boikotte palestinastøtten?



Finansministeren skal se på Oljefondet - igjen, for å se om det finnes selskaper vi har puttet pengene våre i som støtter Israel direkte og indirekte. Kunne ministeren samtidig sjekke hvor det er blitt av alle de millardene som palestina-araberne har fått fra Norge, om hva de er brukt til? Hvordan kan det ha seg at fattige palestinere har penger til å kjøpe avanserte raketter som sendes mot sivilbefolkningen i Israel? Det skulle ikke være komponenter i disse rakettene som er laget i Norge vel? Eller kanskje er rakettene finansiert av norske skattekroner? Jeg bare spør, for en slik undersøkelse burde være rettferdig, ikke sant? Hvis den bare gjelder Israel, så må vi spørre Kristin Halvorsen om det er hatet mot Israel som styrer henne.

I går trykket Aftenposten et leserbrev av Eva Aasheim fra Oslo. Jeg aner ikke hvem hun er, men leserbrevet synes jeg er et så godt ord inn i dagens situasjon at jeg tillater meg å gjengi det her på bloggen:

5. januar egger Helèn Ingrid Andreassen, leder for AUF i Oslo, til boikott av Israel. Hvilken innsikt har hun om hva som foregår i Israel? Er det basert på hva vi ser på TV her i Norge?

Min familie bor i en forstad sør for Tel Aviv. Rett før jul slp raketter ned bare 12 km fra dem. Vi snakker ikke om "hemmelagede" små Kassam-raketter, men moderne langtrekkende raketter som kommer fra Russland via Iran. Dette har pågått i mange år. Israels befolkning har levd under dette rakettregnet i mer enn åtte år.

Hamas tenkte ikke på sine kvinner og barn da de avslo å videreføre våpenhvilken. De tenkte heller ikke på sivilbefolkningen når de står midt inne i boligområder og skyter ut sine raketter mot boligområder i Israel.

Du vil boikotte Israel. Hva med min mening om at et titalls millioner blir sendt til palestinerne fra den norske regjering. Kan jeg boikotte det?

Jeg er totalt imot at mine skattepenger brukes til dette formål. Styringen med de pengene som blir overført er dårlig, og hvor går pengene? Trolig til nnkjøp av våpen som brukes mot Israel. Men jeg må finne meg i det som nordmann. Mengden varer som innføres fra Israel er forsvinnende liten. Hvis du ikke ønsker å kjløpe Israels varer, så la det være, men la meg ha retten til å velge hva og hvem jeg vil kjøpe fra.

Jeg er hjertens enig med Eva Aasheim.

Ennå har ikke regjeringen klart å redegjøre for hvordan norske penger er brukt. Hvor er de blitt av? Alle disse millionene som skulle gå til veier, skoler, mat? Arafat stakk nok av med mange, Vi ser også dagens palestinske ledere kjøre i flotte biler, og bo i flotte hus. Og så har de jo hatt god råd til raketter.

Foto: Regjerningen.no

Mens de holdt gudstjeneste og fastet. Del 2

Beretningen om disiplene som spør Jesus om hvorfor Hans disipler ikke faster er blitt brukt som en forklaring på hvorfor vi som er Hans disipler i dag heller ikke behøver å bry oss om å faste. Men det er slett ikke det som står skrevet i Matteus kapitel 9.

Jesus svarer nemlig disiplene til døperen Johannes med følgende ord:

"Kan vel brudesvennene sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men de dager skal komme da brudgommen skal bli tatt fra dem, OG DA SKAL DE FASTE." Matt 9,15

Hvilke dager er det Jesus sikter til? Til tiden etter Kristi himmelfart. Med andre ord den tiden vi lever i nå. Dette er en tid for faste og bønn.

Likevel er det mange kristne som forbinder faste med lovtrelldom og middelalder. Eller vi møter velmenende mennesker som sier: "Vær forsiktig. Du kan komme til å skade helsen din, og det har du jo ikke råd til." Joda, kirkehistorien gir eksempler på usunne tider blant Guds folk da man mishandlet kroppen sin og drev asketiske øvelser for langt. Nå har pendelen svinget den andre veien. I dag er det nok få som driver askesen for langt, det er vel heller det stikk motsatte som er problemet. Vi er blitt grådige fordi vi lever i en grådighetskultur hvor Mammon er gud.

Skal vi vende tilbake til nytestamentlig menighetsliv, så må vi gjenvinne den åndelige balansen som nytestamentlig kristendom representerer: bønn og faste.

Også her er Jesus vårt store forbilde. Om Ham heter det:

"Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten." (Matt 4,1-2)

Legg merke til at det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen. Og legg merke til at ørkenoppholdet ble kombinert med en lang faste, hele 40 dager og 40 netter. Så om Jesus trengte å faste ved innledningen av sin jordiske tjeneste, er det da slik at vi ikke behøver? Nei, ikke om vi skal bli som Mesteren. Da hører også fasten med til det normale kristenlivet.

Leser vi Bibelen ser vi at mange fastet: Lovgiveren Moses, kong David, profeten Elia, dronning Ester, seeren Daniel, profetinnen Anna, apostelen Paulus. Blant kirkehistoriens kjente skikkelser finner vi navn som Martin Luther, Jean Calvin, John Knox. John Wesley, Jonathan Edwards, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, bare for å nevne noen.

John Wesley sa en gang: "Noen har opphøyd kristen faste langt ut over det Skriften og fornuften sier. Andre har helt og holdent oversett den."

Richard Foster som har skrevet en innføring i de såkalte åndelige disipliner, forteller om en interessant observasjon: "I mine forberedelser kunne jeg foreksempel ikke finne en eneste bok om kristen faste utgitt mellom 1861 og 1964, en periode på nesten 100 år."

For egen del kan jeg tilføye at jeg kjenner til kun tre kristne bøker om faste utgitt på norsk de senere år. Det dreier seg om en bok av Franklin Hall som pinsemenigheten Klippen i Sandnes utgav for en del år siden, Arthur Wallis: "Den faste som gleder Gud", utgitt av Logos i 1974 og en bok Gunnar Sameland har skrevet.

Men jeg tror også Gud vil gjenopprette fasten i sin forsamling før Jesus kommer igjen. Ja, jeg tror at bønn og faste vil være avgjørende for oss i sluttspurten før bortrykkelsen.

(fortsettes)
Posted by Picasa

onsdag, januar 07, 2009

Støttemarkering utenfor Stortinget i morgen kl 1700.



I morgen får vi se om palestina- og Hamasvennene er demokratiske og tillater at deres meningsmotstandere får anledning til å gi uttrykk for sitt syn. Men allerede før markeringen er avholdt har det kommet trusler mot markeringen, og ved et lignende arrangement i 2006 gikk enkelte til direkte angrep på de fredlige demonstrantene. I Oslo har minst en av de pro-palestinske demonstrasjonene vært voldelige, men det har ikke vært motdemonstrasjoner mot disse fra Israelsvennene. Klarer Blitzerne, de røde med ulike avskyggninger og palestinerne bosatt i Norge å la denne demonstrasjonen være i fred uten å forsøke å ødelegge den med megafoner, for ikke å si voldelige angrep? Det gjenstår å se.

Det er Indremisjonsforbundet, Ordet og Israel, Internasjonale kristne Ambassade Jerusalem, som sammen med organisasjonen Med Israel for Fred (MIFF) som står for arrangementet.

Støttemarkeringen skjer på Eidsvoll Plass utenfor Stortinget klokka 17.00 i morgen torsdag 8. januar.

Siv Jensen og Ingebrikt Sørfonn skal holde appeller.

Politiet har lovd å sørge for tryggheten for arrangementet.

Viktig oppdatering på Martyrkirkens venner.

Løgnpropaganda fra aktivisten Mads Gilbert


I www.dagbladet.no i dag hylles Mads Gilbert som "Stemmen fra Gaza" Hamas sympatisøren og tilhengeren av terrorangrepet mot USA, aktivisten Mads Gilbert driver bevisst løgnpropaganda for åpen mikrofon i norske og utenlandske TV-kanaler. Gang på gang har han påstått at sykehuset i Gaza er helt uten hjelpemidler fordi Israel ikke slipper inn forsyninger. Sannheten er at Israel har sendt inn 405 trailerlass med mat og medisiner siden kamphandlingene tok til. Tirsdag - altså i går - sendte Israel inn 80 trailerlass. Gilbert hevder også at skadede palestinere dør for fote fordi de ikke kan behandles ved sykehuset i Gaza. Hva han ikke forteller er at palestinere i stort antall sendes til sykehus inne i Israel for behandling, På bildet ser vi at Gilbert bærer palestinaskjerf. Han er intet uhildet sannhetsvitne. Mens Gilbert hauser opp norske politikere og det skrikes opp om boikott av Israel, er det ikke snart noen norsk journalist som våger å spørre om hvor det er blitt av alle pengene Norge har gitt til de palestinske områdene? Hva er disse pengene brukt til? Er det noen som undrer seg over hvordan fattige palestinere kan ha råd til alle våpnene de har, og til rakettene som skytes mot den israelske sivilbefolkningen? Det skulle ikke være finansiert av norske skattekroner vel? (Foto: Tromsøaksjonen for Gaza)

Nasjonale husmenigheter underholder egen misjonær



Jose Chillambo er den første misjonæren, som et nettverk av husmenigheter i Guayaquil i Ecuador sender ut som misjonær. Mer enn 100 husmenigheter samler inn 200 USD i måneden for å skaffe Jose Chillambo de midlene han trenger til opplæring, mat og andre livsnødvendigheter.

Selv er Jose Chillambo vokst opp i en husmenighet ledet av Guy og Linda Muse fra Texas. De er utsendte misjonærer fra Sørstatsbaptistene.

Allerede første dagen som nyfrelst dro Jose Chillambo ut sammen med en pastor til en avsidesliggende landsby for å finne mennesker som aldri hadde hørt evangeliet før. Den dagen opplevde han å bli kalt som misjonær.

Jose Chillambo arbeider nå med å starte husmenigheter i kystbyene, og er antatt som nasjonal partner for Sørstatsbaptistene.

La oss be for ham og nybrottsarbeidet i Ecuador.

Mens de holdt gudstjeneste og fastet, del 1



Den første menigheten var en bedende og en fastende menighet! Ikke bare en bedende menighet, men en som fastet. Her ligger mye av hemmeligheten til dens fremgang! Det er jeg ikke i tvil om. Om kirken i Antiokia heter det:

"Mens de holdt gudstjeneste OG FASTET..." (Apgj 13,2)

Når la menigheten du er en del av til rette for felles faste sist? Har det skjedd noen gang?

Det er ingen som helst tvil om at faste er nødvendig i den åndelige kampen. En dag spurte disiplene Jesus, etter at de hadde forsøkt å drive onde ånder ut av en mann, og ikke lykkes, om hvorfor de ikke hadde klart å drive de onde åndene ut? Da svarer Jesus:

"Dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste." (Matt 18,21)

Av og til er ikke en bønnekamp nok. Da må vi gå inn i faste.

Noen gode venner av meg i Romania som tilhører Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk-ortodokse kirke, faster mye når de står overfor tilfeller av livstruende sykdom i deres menigheter. Og Herren stadfester sitt ord med tegn og under. De ser mange helbredet. Av og til spør jeg meg selv: Gir vi for lett opp når vi tilsynelatende ikke får bønnesvar? Stormer vi virkelig himmelenes rike og river det til oss med makt? Eller glir vi inn i apatien?

I en serie artikler skal vi se nærmere på hva Bibelen har å si om faste, både fra Det gamle og Det nye testamente. Jeg vil også se på hvilken betydning kirkens fastetider kan ha og hjelpe oss med. Denne serien er en naturlig del av serien om behovet for og betydningen av den gjennomgripende vekkelsen som vårt land så desperat trenger. Jeg føler selv at jeg har undervurdert betydningen av fasten, og at jeg har vært altfor tilbakeholdende med å snakke om den. Det er så merkelig dette at vi er redd for at man skal bli "for åndelig" i enkeltes øyne om man snakker om faste. Men Bibelen har faktisk mye å si om den. Følg med så skal du se!

(fortsettes)

Baptistkirken i Gaza truffet av bomber



Baptistkirken i Gaza fikk store skader i forbindelse med et israelsk flyangrep 1. nyttårsdag. Målet for bomben var en palestinsk politistasjonen som ligger i nærheten av baptistkirken. Det var i forbindelse med angrepet på denne politstasjonen at baptistkirken også ble truffet. Ut fra den rådende situasjonen finnes det ingen flere opplysninger om eventuelle skadede, eller kirkebygget. Menighetens pastor, Hanna Massad, ble tvunget til å flykte da Hamas kom til makten. En annen baptistleder i Gaza, Rami Ayyad, som blant annet hadde ansvar for den eneste bibelbutikken på Gaza, ble kidnappet og myrdet i oktober 2007.

Samme år som Rami Ayyad ble myrdet ble Baptistkirken i Gaza overtatt av soldater fra Fatah og ble brukt som utkikkspost i forbindelse med borgerkrigen mellom Fatah og Hamas.

Den humanitære krisen i Gaza er katastrofal, og vi oppfordrer bloggens lesere til å be for alle de som lider, enten det er palestina-arabere som holdes i jerngrepet til Hamas, eller våre kristne venner eller det er israelere i Sderot, Askalon og andre byer som utsettes for terroren som rakettene fra Hamas representerer.

tirsdag, januar 06, 2009

Lege støttet terrorangrep mot USA, får snakke for åpen mikrofon i NRK og TV2



Den norske legen Mads Gilbert som forsvarte terrorangrepet mot USA 11. september i 2001, får ukritisk låne mikrofonstativet til NRK1 og TV2, og får boltre seg i norske aviser om dagen. Det er slett ingen heltemodig norsk objektiv lege som opererer på sykehuset i Gaza, men en aktivtivist som arbeider for Palestinafronten i Norge og medlem av partiet Rødt (tidl. Rød Valgallianse). Det sier mye om hvor lite reflekterte nyhetsredaksjonene i våre to store TV selskaper er. Dagbladets objektivitet har jeg for mange år siden sluttet å regne med. Også internasjonale medier har sluppet Gilbert og Erik Fosse, også han aktivist og medlem av partiet Rødt, ukritisk til. Den svenske avisen Dagen gjengir på sin nettside en sms som Gilbert har sendt ut, og er nesten overrasket glade over at de er blitt den store æren til del å få en sms fra det holdet. Forstår de ikke at det står et propagandaapparat bak som uten problemer skaffet seg mobilnr til avisens kulturredaktør? Det var da vel ingen sensasjon av Gilbert sendte en sms til henne. Hun var et nyttig redskap, og Gilbert fikk full uttelling på avisens nettside. Jeg har skrevet en epost til journalisten som skrev reportasjen i svenske Dagen, men har ikke fått noe svar.

Påstår jeg at det ikke skjer grusomheter blant sivilbefolkningen på Gaza? Nei, men jeg mener Gilbert ikke nødvendigvis er objektiv i sine rapporter. Om angrepet på USA 11. september sa han blant annet:

«Hvis USAs regjering har en legitim rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape. Døde sivile er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere.»

På direkte spørsmål om Gilbert støttet terrorangrepet mot USA svarte han:

"Terror er et dårlig våpen, men svaret er JA, innenfor den konteksten jeg har nevnt."

Ha dette litt i bakhodet neste gang du hører Mads Gilbert på TV eller leser hans uttalelser i avisene!

Det store behovet for en gjennomgripende vekkelse, del 2





I april i fjor talte vekkelsesforkynneren og bibellæreren Richard Owen Roberts, her sammen med sin kone, på Hjerterop for vekkelse, en årlig konferanse som holdes i North Carolina. Der sa Owen Roberts blant annet: "I en sann vekkelse er alle øyne vendt mot Kristus. Alt hva djevelen trenger å gjøre for å ødelegge en sann vekkelse, er å få menneskenes øyne vekk fra Kristus og over på noe annet. Det kan være en helt legitim ting, men likevel får det oss vekk fra Kristus."

Jeg tror Richard Owen Roberts har alldeles rett. Vekkelse handler om å feste øynene på Kristus, og la synet av Ham endre ens liv totalt. Og det er dette vi virkelig trenger. Problemet er bare det at vi ikke ser det! Vi er så opptatt av alt mulig annet. Men det er slik at selv det gode, kan bli det bestes aller verste fiende.

"Ingen er større enn sitt bønneliv," sier Leonard Ravenhill. Og så legger han til:

"Den pastoren som ikke ber, han leker. Vi har mange som organiserer, men få som kjenner på smerte. Vi har mange sangere, men få som ynker seg, vi har mange forkynnere, men få som kjemper, vi har mye frykt, men få tårer, vi har mye mote, men lite lidenskap."

Med ordene smerte, ynk, kamp, tårer og lidenskap, taler Ravenhill om mennesker som ser den åndelige nøden rundt seg, og som innvier seg i bønn og kjemper i bønn. Dem er det få av.

Hadde vi virkelig forstått hva som skjer når vi ber, og den kraften som finnes i bønn, så hadde bønnemøtene vært de sammenkomstene i menigheten som samlet flest folk. Men 4-5 på et ukentlig bønnemøte viser egentlig trosnivået i menigheten! Det er sannheten. Måtte det få oss til å våkne!

Når menigheten vi tilhører tillater synd i sin midte, og brorparten av menigheten uteblir fra bønnemøtene, og menighetens ledelse aldri dukker opp på disse bønnesamlingene, da nærmest skriker svaret ut mot oss i all sin grelle virkelighet: En slik menighet er i ferd med å dø, og den trenger desperat VEKKELSE! Det hjelper ikke mye om denne menigheten har aldri så mye aktiviteter og flotte arrangementer. Den har kanskje navn av å leve, men den er døende. Hvorfor? Fordi bønnen er åndedrettet i menigheten, og uten dør den. Den trenger å vekkes på nytt, og nøden må legges ned i våre hjerter.

Be om å få tak på det som ligger på Guds hjerte når du ber



En av lederne for den nasjonale bønnebevegelsen i Israel sendte i går ut et nyhetsbrev, hvor han gir et godt råd til alle de som ber for det som nå skjer i Israel og Gaza.

Ofer Amitai, her sammen med sin familie, gir oss det rådet at vi må søke Gud for det vi skal be for. Han forteller at da han involverte seg i bønn i forbindelse med den siste krigen i Libanon, så opplevde han at Herren stanset ham da han ba:

"Ofer, ikke be dine egne meninger, be det jeg vil gi deg å be!"

Det er store sivile lidelser både blant israelere og palestina-arabere. Jeg er helt enig med Ofer Amitai: La oss be om å ha Herrens eget sinnelag, og la oss be om at Gud viser oss konkret det vi skal be for. Selv har han kjent seg ledet til å be Salme 115, som begynner med disse ordene:

"Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære. for din miskunnhets og din trofasthets skyld!"

Be gjerne Salme 115 sammen med Ofer, men be også Herren gi deg ord å be inn i denne situasjonen. Jeg tror Herren Jesus gråter når Han ser lidelsene til barn, kvinner og menn på begge sider. I denne stund er det mange som opplever fryktens kalde grep, enten de bor i Sderot, Askalon eller på Gazastripen. De roper til Gud. La oss be for dem, og gråte med de som gråter. Alle disse steder legger det seg barn som er redde for morgendagen.

Jeg for min del ber Salme 121 når jeg ber for Israel og Midt-Østen i dagens situasjon.

mandag, januar 05, 2009

Hvor er evangelistene blitt av?



Da jeg ble en kristen på begynnelsen av 1970-tallet fantes det fortsatt evangelister. I dag blir de sjeldnere og sjeldnere. Innen pinsebevegelsen har det vært en merkelig tradisjon, hvor evangelistkallet har vært første steg på å bli forstander for en menighet. Som om evangelistkallet var litt mindre verdt enn det å være forstander.

Jeg husker evangelister som kom til Gjøvik: Martin Omdal fra Vennesla som fikk en rik tid her, hvor mange omvendte seg til Gud. Han kom hit sammen med Kai Karlsen. Det var sterk omvendelsesforkynnelse. Jeg husker det sterke møtet med den argenitinske verdensevangelisten Luis Palau (bildet). I forbindelse med Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland en gang på 80-tallet, fikk jeg være sammen med Palau en hel dag. Det gav sterke inntrykk å sitte alene med denne mannen som har vunnet hundretusener av mennesker for Jesus. Og i dag mens disse linjene skrives kommer meldingen om at Norges Billy Graham, John Olav Larssen er død, 81 år gammel.

Hvem følger i sporene til Martin Omdal og John Olav Larssen, og alle andre evangelister som dette landet har hatt? Oslo ble skaket av vekkelsen under den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs, som vant mange mennesker for Gud. Hvem følger i hans fotspor?

Foruten de fire evangelistene - Matteus, Markus, Lukas og Johannes - som hver på sin måte har gitt oss Det nye testamentes evangelieberetninger, møter vi tidlig i Apostlenes gjerninger en utpreget evangelist: Filip.

Han ble opprinnelig kalt som diakon, og skulle ta seg av diakonale oppgaver i den første menigheten, jfr Apgj 6,5. Men kallet utvides også til å gjelde evangelistens gjerning. Det skjer blant ikke-jøder, i byen Samaria. Det karakteristiske ved evangelistens gjerning finner vi da også beskrevet her: "Filip kom da ned til en by i Samaria, OG FORKYNTE KRISTUS FOR DEM." (Apgj 8,5)

Dette er evangelistens overordende mål: Å forkynne Kristus! Han er ikke lærer eller pastor, han forkynner Kristus til omvendelse, med de medfølgende tegn.

I Samaria ble folk frelst, krøplinger gikk, onde ånder ble drevet ut, og mange med ulike sykdommer ble helbredet. "Og det ble stor glede der i byen." (Apgj 8,8) Deretter døpte han skarer av mennesker, både menn og kvinner, som var kommet til troen.

At evangelistens hovedgjerning er å peke på Kristus, og lede mennesker til tro, ser vi et godt eksempel på i Apgj 8,26 flg, i beretningen om Filip og den egyptiske hoffmannen. Leser vi den beretningen nøye, ser vi at Filip hjelper egypteren til å se Kristus ved å hjelpe ham til å forstå den teksten han leser fra profeten Jesaja. Det fører til at egypteren blir frelst og døpt.

Når apostelen Paulus skriver om tjenestene som skal finnes i den nytestamentlige forsamlingen, så finnes evangelisttjenesten med.

"Han er det som ga noen til .... EVANGELISTER." (Ef 4,11)

I brevet han skriver til sin nære medarbeider Timoteus, som også var hyrde, skriver han:

"Men hver du edru i alle ting. Lid ondt, GJØR EN EVANGELISTS GJERNING, fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)

For meg personlig er dette ordet fra 2.Tim 4,5 veldig spesielt. Det var nemlig dette ordet som ble lest da jeg i sin tid ble ordinert til pastor i Det norske Baptistsamfunn på landsmøtet i Langesund. Jeg har alltid kjent at evangelistkallet har vært en del av mitt kall, og jeg skulle ønske at jeg hadde fått se mer av den siden ved min egen tjeneste.

Vi trenger evangelister. Landet vårt må reevangeliseres. Måtte Herren reise opp uredde, djerve evangelieforkynnere salvet av Den Hellige Ånd, som kan ryste denne nasjonen med et klart budskap om frelsen i Jesus alene.

Radikale etterfølgere av Jesus i Sveits måtte bøte med livet



Jeg kom over dette vitnesbyrdet om trofaste Herrens tjenere i Sveits for noen dager siden, og deler det med bloggens lesere da jeg tror det har noe å si oss som lever i dag om viktigheten av å leve radikale liv for Jesus.

Konflikter omgav Hans og Margrethe Landis så lenge de levde. Etter å ha valgt å følge Jesus i ung alder, blitt døpt inn i et troende fellesskap i Hirzel i Sveits, ble han talsmann og leder for dette fellesskapet og kom dermed under angrep fra de fiendtlige omgivelsene. I 1608 dukket politiet opp, arresterte ham og lenket ham til veggen i Wallenberg fengslet i Zürich. Herfra klarte han så å rømme. Fem år senere forsøkte de en annen taktikk. Da inviterte sveitsiske protestanter Hans Landis og andre anabaptister fra Zürcher Oberland til en offentlig debatt i Waldenswil. Det skjedde 21 januar 1613. Det gikk ikke så bra, så de inviterte til en ny debatt to dager senere. Det gikk enda dårligere, og Hans Landis og fem andre ble satt i fengsel for deres opprørske oppførsel mot statskirke autoritetene.

I fem måneder ble brødrene holdt fengslet og ved flere anledninger ble de enten truet eller forsøkt overtalt ved hyggelige samtaler. Så i ren fortvilelse over å ikke lykkes, ba de brødrene om å forsvinne fra Sveits. Tre av brødrene grep denne muligheten og flyktet, men Hans Landis, Gali Fuchs og Stefan Zehnder nektet å forlate området. "Jorden hører Herren til, ingen kan fortelle oss hvor vi skal bo, unntatt Gud," svarte de myndighetene.

Myndighetene responderte med dømme dem til slavearbeid og skipet dem av gårde til Solothurn og så direkte til Venezia. Tre dager senere, takket være sympatiserende vakter, klarte de å rømme.

Rett før jul klarte politiet å fange Hans Landis enda en gang. Dette skulle bli den siste. Da hadde de jaktet på ham i ni måneder. På nytt truet de ham, og byttet på med trussler og godsnakk, men Hans Landis sto fast på sin overbevisning. Da gikk myndighetene lei, og dømte ham til døden.

Kona til Hans, som da var i 60 årene, og hans gifte barn kom for å se ham. Det rant mange tårer den dagen. Hans Landis ba dem om å gå hjem, så det ikke skulle bli så vanskelig å holde fast på sin beslutning.

30. september 1614, tok de Hans Landis ut av fengslet og kappet av ham hans hode. Myndighetene konfiskerte bondegården hans slik at det kunne betale omkostningene ved rettsaken og henrettelsen. Elisabeth Landis og alle de andre anabaptistene flyktet fra kantonen Zürich. Deres etterkommere teller nå tusener (over 100.000) som lever i konservative mennonitiske og hutterianske kommuniteter den dag i dag.

Bloggbildet er fra området i Hirzel hvor bondegården til Hans Landis lå.

Det store behovet for en gjennomgripende vekkelse, del 1





Man trenger ikke en spesiell Åndens gave for å se at det største behovet Norges kristne har er vekkelse. Det kan man se med det blotte øyet. Tilstanden i Kristi forsamling i Norge i dag er av en slik karakter, at den burde få oss alle ned på våre knær og be.

Jeg hadde ikke vært kristen så mange årene før jeg kom over en bok som gav meg en slik tørst etter det velsignede liv som finnes i Kristus. Den var skrevet av en engelsk evangelist ved navn Roy Hession (det lille bildet). Boken: "Golgata - veien til vekkelse", kom ut på 40 ulike språk i mer enn 1,5 millioner eksemplarer. Her i Norge ble den utgitt av Ansgar forlag. I fjor ville det ha vært 100 år siden Roy Hession ble født. Hans liv ble fullstendig forvandlet da han opplevde den store vekkelsen som gikk over Øst-Afrika i 1947, og som han var øyenvitne til.

I forordet til denne lille boken med det radikalt sterke budskapet skriver Hession:

"Vekkelse er ikke i første rekke noe Gud sender til de uomvendte, men til sitt eget folk. Vekkelse betyr å vekkes til nytt liv, og forutsetter at det allerede finnes liv, men liv som litt etter litt er blitt svekket. Du kan bare vekke til live det som gradvis er blitt svakere. Følgelig kan bare de som er villige til å bekjenne at det har vært et forfall i deres liv, oppleve vekkelsen."

Og så legger Roy Hession til:

"Vekkelse er ganske enkelt dette at Jesu Kristi liv strømmer inn i menneskehjertene."

Senere i boken gjengir Hession et meget talende dikt som lyder slik:

Ydmykt Han fødtes i krybben. Gikk villig til korsets tre. Men jeg er for stolt til å lære. For stiv til å tvinges på kne.

Hans vilje var ikke Hans egen. Han vandret i Faderens lys. Men jeg velger alltid å stå imot Og gjør ikke det som meg by's.

Herre, bryt meg - så rens meg og fyll meg. Og gjør meg til ett med Deg. Så vi to blir ett med hverandre. Og Ditt navn kan prises i meg.

En annen vekkelsesforkynner som har betydd svært mye for meg er Leonard Ravenhill. Jeg skal komme tilbake til ham senere i denne serien, men la meg her innledningsvis sitere ham på dette:

"Tragedien i denne sene time er at vi har altfor mange døde menn på talerstolene som gir ut altfor mange døde prekener til altfor mange døde mennesker! Å hvilken forferdelig ting dette er! Det er noe underlig jeg har sett under solen, selv blant fundamentalister, og det er forkynnelse uten salvelse.... En preken født i hodet, når bare hodene. En preken født i hjertet, når hjertene. Forkynnelse uten salvelse bringer død. Salvelse kan ikke bli lært, bare opptjent - gjennom bønn!"

(fortsetets)

søndag, januar 04, 2009

Elsket inn i døden



Det er merkelig hvordan et ord eller en setning kan begynne å leve sitt eget liv! Noen dager nå har en setning fra den siste offentliggjorte dagboken etter Henri Nouwen betydd mye for meg. Der heter det:

"Vi har vært elsket siden vi ble født og vil bli elsket etter vår død."

At jeg har vært elsket siden jeg ble unnfanget, det er noe som Gud i sin nåde har latt meg få se mer av de siste årene. Faderens ubetingede kjærlighet er en personlig erfaring for meg. Den er ikke bare en teori.

Men det er den andre delen av denne setningen som ble så sterk for meg: "... og vil bli elsket etter vår død." De siste månedene, hvor hjerteproblemene har satt inn igjen for full styrke, og hvor jeg venter på en ny innleggelse på Feiringklinikken, har jeg slitt en del med frykt. Innimellom har det vært noen tøffe dager. Tankene på døden har kommet. Denne siste fiende, som Bibelen kaller den. Så definitiv. Avskjeden. Joda, jeg har visshet om at navnet mitt er skrevet i Livets bok hos Lammet. Men likevel.

Så kom denne setningen til meg, ja jeg vil bruke de ordene. Den kom til meg: "og vil bli elsket etter vår død."

Selv i døden er vi ikke forlatt, eller glemt, av Gud.

Selv når Han ser vår døde kropp, er den elsket. Og med kropp mener jeg da ånd, sjel og legeme.

Apostelen Paulus skriver om dette: "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,38-39)

Samtidig med at jeg har tomlet med disse tankene, har jeg også tenkt mye på de siste månedene i livet til den messianske jøden Art Katz (bildet). Den internasjonalt kjente og anerkjente bibellæreren, og anabaptistiske kommunitetslederen, opplevde at den ene sykdommen etter den andre rammet ham mot slutten av hans liv. Den ene mer alvorlig enn den andre. De av oss som fulgte nyhetesbrevene fra ham selv, og hans familie i perioden før han døde, fikk et innblikk i denne mannens vandring med Gud. Han eide en sjeldent trygghet i dette at han var sammen med Far, og var elsket av Ham, Jeg ber om å få eie den samme tryggheten.

I dag morges, da jeg våknet, våknet jeg med disse ordene av Jesus:

"Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste." (Joh 13,1)

Gud har sannelig sine veier til å nå inn til oss i vår smerte. Jeg er elsket, også etter at jeg er død.

Gammel trosbekjennelse med aktuelt innhold om hva menigheten er



21 april i år vil det være 377 år siden det ble holdt en konferanse for mennoniter i den sør-hollandske byen Dordrecht. Denne konferansen - eller kanskje det er mer korrekt å kalle den en synode - forfattet og vedtok den såkalte Dordrecht-bekjennelsen, som mange mennonitt-forsamlinger og kommuniteter bekjenner seg til den dag i dag. Det gjelder blant annet menigheten Reba Place, som det ligger en link til på denne siden.

På 1600-tallet fantes det en stor anabaptistisk bevegelse i Dordrecht. Allerede i 1533-1534 kom Bartel Boeckbinder hit sammen med Willem de Cuyper hit og forkynte evangeliet. Som Bartels etternavn indikerer var han bokbinder, og var en av de 12 som ble sendt ut fra Amsterdam i 1533 med et apostolisk oppdrag. Gjennom tjenesten til Leenaert Bouwens, som var en anabaptistisk leder fra Holland med stor innflytelse, ble seks personer døpt her i perioden 1557-1561, og ikke mindre enn 44 i årene 1563-1565. Omtrent på denne tiden fikk den anabaptistiske kommuniteten her mange medlemmer fra Flandern. Dette til tross for en kraftig forfølgelse.

Behovet for en samlet fremstilling av disse menneskenes tro og overbevisning meldte seg av ulike årsaker. Dette førte til at ulike ledere kom sammen og forfattet det som er blitt kjent som Dordrecht-bekjennelsen.

Siden jeg for tiden skriver om et hellig og kongelig presteskap, finner jeg det særdeles interessant at nettopp dette verset fra 1.Petersbrev danner grunnlaget for det som skrives om menigheten. Om den nytestamentlige forsamlingen heter det blant annet:

Vi tror på og bekjenner oss til en synlig Guds menighet, bestående av de vi har omtalt tidligere, som på en sann måte har omvendt seg og tror, er rettelig døpt, er en med Gud i himmelen og rettelig innelemmet i de helliges fellesskap her på jorden. Disse bekjenner vi er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, og som er bestemt til å være Kristi brud og hustru, ja, barn og arvinger av evig liv, et telt, et tabernakel, en Åndens bolig for Gud, bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hvor Jesus er bestemt å være hjørnesteinen (hvorpå hans menighet er bygget). Denne levende Guds menighet som Han har ervervet, kjøpt og forløst gjennom sitt eget dyrebare blod. I følge sitt løfte vil Han gjennom dette blod helt til verdens ende beskytte og bevare, ja bo og vandre iblant dem, så ingenting, selv ikke helvetes porter skal ødelegge denne menighet. Den vil bli kjent gjennom sin tro som er i henhold til Skriften, sin lære, kjærlighet, gudelige tale, og også gjennom sin trofaste iaktagelse, praksis, og opprettholdelse av de sanne forordninger som Kristus gav oss.

Det er også interessant å merke seg at disse forsamlingene la vekt på et lederskap, gjennom innsatte eldste og diakoner. Det skal jeg komme tilbake til senere.

lørdag, januar 03, 2009

Indianermenighet vinner mennesker gjennom julespill, søppelplukking og forkynnelse





Gloritea Baptist Church i Oklahoma City består av 90 prosent indianere. Til jul i år satte de opp en forestilling knapt noen har sett maken til. De 350 medlemmene inviterte til et skuespill som viste Jesu fødsel sett med indianske øyne. Alle skuespillerne, som besto av menighetens egne medlemmer, var kledd på tradisjonellt indiansk vis. De vise venn var kledd som indianske høvdinger, og hyrdene på marken var jegere. Kirken var fullsatt av mennesker fra fjern og nær som var kommet for å se den uvanlige juleoppsetningen.

Emmerson Falls (det lille bildet), som selv er indianer, tok over som pastor for fem år siden, og har gjort noen radikale endringer i Glorieta Baptist Church. Han har flyttet kveldsgudstjenesten til klokka to på søndag, og hele denne samlingen er viet til disippeltrening. Onsdagen er gjort om til en spesiell samling hvor bønnen står i fokus. Menighetens medlemmer inviteres til et måltid mat, og så bruker man tiden etterpå til å be sammen.

"Vi oppmuntrer våre medlemmer til å lese Bibelen hver dag og til å skrive dagbok. I denne boken ber vi dem skrive ned hva Gud taler til dem om," forteller pastor Emmerson Falls.

Pastor Falls er valgt til president for Baptist General Convention of Oklahoma, i fjor høst.

Glorieta Baptist Church, som er en del av nettverket til Sørstatsbaptistene, satser også på noe de kaller "Give Friday Nights to Jesus". Dette er et lavterskel arrangement hvor de inviterer gjester til et måltid mat, en filmkveld med popkorn og brus, eller en kveld med spill og lek. Disse kveldene er veldig kontaktskapende.

"En mann hadde ikke satt sine ben i noen kirke på 20 år. Han ble invitert til en av disse kveldene, etter at han først hadde blitt invitert hjem til noen av våre medlemmer. To måneder senere var han blitt en kristen," forteller pastor Falls.

Menigheten er også involvert i et utadrettet arbeid hvor de plukker søppel for en lokal indiansk folkedansklubb. Dette er blitt så godt mottatt at den lokale indianske folkedansklubben har invitert menigheten til å holde lovsangssamlinger med dem, og folkedansklubben bruker menighetens lokaler til deres årlige julemiddag. Glorieta Baptist Church samler også inn leker for et indiansk sykehus. En av de som hjelp dem med dette, ble frelst, og ble døpt seks måneder senere. Samtlige av menighetens medlemmer tilhører smågrupper, og menigheten er blitt kjent fordi den tar vare på folk!

Jødisk forsamlingslokale i Helsingborg påtent



Svensk politi karakteriserer det som et mordbrannforsøk da det jødiske forsamlingslokalet i Helsingborg ble påtent fredag kveld. Brannen var heldigvis ikke omfattende, og ble raskt slukket. Omstendighetene viser at brannen var menneskeskapt. Politiet vil ikke si noe nærmere om hvordan de kan trekke denne konklusjonen. Lokalene ble raskt røyfylte, men ingen skal være kommet fysisk til skade. En tretrapp i tilknytning til forsamlingslokalet ble ødelagt i brannen. Det er ved flere anledninger påvist at jødehatet brer om seg også i Skandinavia. La oss be for våre jødiske venner i denne tiden. For de som blir redde og fryksomme i en tid som vår, hvor det å bære kipa eller Davidsstjerne nok en gang er grunnlaget for angrep, trakassering og som her forsøk på mordbrann.

Kommunitet med stor kjærlighet til Jesus





The Brothers and Sisters of Charity, som er en katolsk kommunitet bestående av både munker, nonner og lekfolk, ble grunnlagt i 1980 av John Michael Talbot. Talbot har en lang karriere som musiker, og har utgitt en lang rekke av lovsangsplater. Han ble radikalt frelst i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelsen på 1970-tallet. I sin søken etter autentisk kristent liv, kom han i kontakt med noen fransiskanere. Inspirert av Frans av Assisi solgte han alt han eide i 1978, og gikk inn i en orden bestående legfolk som ønsket å leve i tråd med det ideal som Frans av Assisi representerte. Talbot bygget en koie i skogen. "Til å begynne med tenkte jeg at jeg ville leve som en eneboer som levde i bønn og bibelmeditasjon, men når jeg leste kirkehistorien, så jeg at fellesskap alltid hadde vært en del av et slikt liv," forteller John Michael Talbot. Etter råd fra sin åndelige veileder grunnla han så sin egen klosterorden.

Det som særpreger The Brothers and Sisters of Charity er at munker, nonner, enslige og familier lever i samme fellesskap, selvsagt i separate hus. De møtes for fellesskap i bønn, lovsang og til gudstjenestefeiring, men bruker også tid alene i bønn og meditasjon. De integrerer både det liturgiske og det karismatiske. Her er det plass for såvel det spontane som faste tidebønner.

I dag har denne kommuniteten 40 medlemmer. De livnærer seg ved husdyrhold, hagearbeid, produksjon av bøker, musikk og retreater. Kommuniteten kalles Little Portions Hermitage med beliggenhet i Berryville i Akansas, USA. Stedet ble delvis ødelagt av en brann i vår, men bygningene som ble ødelagt av brannen blir nå bygget opp igjen.

Talbot, som har vært en stor inspirasjon for meg selv, både gjennom sin nydelige, stillferdige lovsangsmusikk, og sin grunnleggende radikale undervisning om Jesus og et autentisk kristenliv, sier at "Jesus er grunnleggeren av kommuniteten, vår primære regel som vi lever etter er Bibelen, og kjærligheten er vår lov."

Bildet av John Michael Talbot er tatt i 2008 hvor han og kona var på besøk i Irland, hvor Talbot holdt flere konserter.

Betydningen av å leve avsondret i bønn og bibellesning

John Michael Talbot, grunnleggeren av kommuniteten The Brothers and Sisters of Charity at Little Portion Hermitage, et fransiskansk fellesskap i Arkansas, USA taler her om sitt kall til å leve avsondret og om betydningen av å be tidebønnene og lese evangeliene. Ta deg tid til å lytte til dette viktige budskapet.

Et hellig og kongelig presteskap for Gud, del 2



Det fortelles en historie om den lutherske presten Friedrich von Bodelschwingh (1831-1910), som startet en del barnehjem i Tyskland. En dag han møtte en gutt langs veien, la han sine hender på hans hode med og gudfryktig kjærlighet og autoritet uttalte han disse ordene: "Gud velsigne deg, mitt barn. Må Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds velsignelse hvile over deg." Fra det øyblikket ble det sagt hvilte noe av Guds herlighet over den gutten.

Dette er det samme som levittene i den gamle pakt ble kalt til å gjøre. Det heter i 4.Mos 6,27:

"Slik skal de legge mitt navn på Israels barn, og så vil jeg velsigne dem."

Fordi Guds velsignelse var lyst over denne lille gutten, fløt noe av Guds natur, Hans fred og guddommelige kjærlighet inn i hans hjerte. Vi finner et eksempel på denne prestelige tjenesten i 3.Mos 9,22-23:

"Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem. Så steg han ned, etter at han hadde ofret syndofferet og brennofferet og fredsofferet. Deretter gikk Moses og Aron inn i sammenkomstens telt. Og da de kom ut igjen, velsignet de folket. Da åpenbarte Herrens herlighet seg for hele folket."

Jeg tror denne velsignelsestjenesten også er en del av den nytestamentlige tjenesten med å være "prester for Gud", jfr Åp 1,6. For vi er som nytestamentlige troende kalt til å velsigne!

"Til slutt: Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse." (1.Pet 3,8-9)

Vårt kall er å løfte våre hender for å velsigne. Ikke knytte dem. Med åpne hender velsigner vi.

I den forrige artikkelen så vi på 1.Pet 2 som viser oss noen av kjennetegnene på det kallet som prestene i den nye pakt er kalt til å være. Vi så kort på at dette kallet innebærer offer, men det står mer i versene fra 1.Petersbrev. Det står at dette skal være et hellig presteskap. De offer vi skal bære fram for Gud skal være "slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus", v.5.

Hellig betyr blant annet at vi er kalt ut, vi er kalt til å være annerledes, og skal vi være Gud til behag må vi handle i tråd med Gudsrikets prinsipper. Et av de prinsippene finner vi beskrevet i Matt 5,43-45a:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, og velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen."

Vårt eksempel er Jesus: "han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,23)

Her har jeg et stykke vei å gå. Men også dette hører med til det å være et hellig presteskap. Det er prester som bærer fram åndelige offer, offer som er Gud til behag.

fredag, januar 02, 2009

Storhertuginne Elisabeths martyrium



"Du, lieber Goot."

Dette var de siste ordene til storhertuginne Elisabeth. Jeg ble så grepet da jeg leste om henne martyrium for en tid siden. Storhertuginne Elisabeth var født tysk prinsesse, og dronning Victoria, som hun ofte korresponderte med, var hennes bestemor. Hun var datter nr to til storhertug Louis IV av Hessen og prinsesse Alice av Storbritania. Under en difteriepidemi i 1878 døde både hennes mor og hennes yngste søster, og det var dronning Victoria som delvis sto for hennes oppdragelse.

Storhertuginne Elisabeth døde etter at hun var kastet ned i forlatt gruve i Sibir for å sulte ihjel, sannsynligvis etter ordre fra selveste Lenin.

Storhertuginnen var døpt i den lutherske kirke. Da hun giftet seg med prins Sergeij, som var bror til Tsar Aleksandr III, trådte hun etter eget ønske inn i Den russisk-ortodokse kirke. Hun var en hengitt kristen. Metropolitt Anastassy minnes at Tsar Aleksandr III ble dypt rørt over Elisabeths beslutning, og gråt da han fikk vite det. Hennes ektefelle, prins Sergeij, velsignet henne med et spesielt ikon i forbindelse med myronsalvingen. "Det av hender ikke gjorde ikon", som viser Frelseren. Dette ikonet fikk en spesiell betydning for henne resten av hennes liv. Storhertunginnen gjorde ordene fra Rut 1,16 til sine egne:

"Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud."

18. februar 1905 blir prins Sergij drept av av en bombe mens han besøker Krim. Attentatet ble utført av den sosialistrevolusjonære Ivan Kalyayev.

Storhertuginne Elisabeth hadde slik moralsk styrke at hun oppsøkte mannens drapsmann i hans celle.

"- Hvem er du", spurte han når hun trådte inn i cellen. "-Jeg er hans enke, hvorfor drepte du ham?" "Jeg ønsket ikke å drepe ham," svarte Kayayev og la til: "Jeg så ham flere ganger før da jeg hadde bomben med meg. Men du var der sammen med ham og jeg kunne ikke få meg til å røre ham." "Men forsto du ikke at da du drepte ham drepte du også meg," svarte hun. Så begynte hun å tale om hans forferdelige forbrytelse innfor Gud. Hun holdt et Nytestamente i hendene og ba ham innstendig om å lese det. Når hun forlot cellen sa hun: "Jeg nådde ikke frem til ham, men hvem vet, i hans siste minutter kanskje han forstår konsekvensen av sin synd og vender om."

Etter sin manns døde blir storhertuginnnen nonne. Hun gir bort alle sine smykker og sine kostbare eiendeler. Hun åpnet "Marta og Maria huset" i Moskva og gav seg hen til bønn og barmhjertighetsarbeid. I mange år hjalp hun fattige og nødlidende fra dette huset i Moskva. I april 1909 trådte hun inn i klosterordenen "Barmhjertighetens og nådens søstre" sammen med 17 andre kvinner.

I 1918 ble hun av kommunistene ført i eksil til Yekaterinburg og senere til Alapaevsk. Lokale bolsjeviker tok 18 juli dette året storhertuginne Elisabeth, storhertug Sergeij Mikhailovich Romanov, prinsene Ioann Konstantinovich, Konstantin Konstantinovich, Igor Konstantinovich og Vladimir Pavlovich Paley, storhertug Sergeij's sekretær Fjodor Remez, og nonne Barbara Jakoleva, som tilhørte Elisabeths gruppe inn i skogen. Derfra førte de dem inn i den nedlagte gruven som så ble stengt. Et vitne hørte medlemmene av tsarfamilien sang lovsanger i det de ble ført inn i gruven, og man kunne høre dem synge i dagene som kom. Den siste tingen Elisbeth gjorde mens hun var døende, var å bandasjere sårene til prins Ioann med sitt lommetørkle.

De gjenværende restene av hennes kropp ble tatt av den hvite hær og ført til ført til Beijing hvor de en tid ble oppbevart i Hellige Serafim av Sarovs kirke, før de ble ført til Jerusalem hvor de nå oppbevares i Hellige Maria Magdalena kirken som hun og hennes mann hjalp til med å bygge.

Et hellig og kongelig presteskap for Gud, del 1



Som jeg alt har nevnt føler jeg at Gud dette året kaller meg inn i en tilbedelsens tjeneste. På den første dagen i det nye året har jeg nok en gang lest om det kallet som alle kristne har, som apostelen Peter skriver om i sitt første brev:

"Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.... Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys." (1.Pet 2,5 og v.9)

Et hellig presteskap. Et kongelig presteskap.

Vi kjenner igjen disse ordene fra det kall som Israel har fått som nasjon og som folk. I 2.Mos 19,6 leser vi: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ordene du skal tale til Israels folk."

Hvem er det Peter skriver til? Vi finner svaret på det i det første verset i det første kapitlet i hans første brev, hvor det heter: "Peter, Jesu Kristi apostel - til de utvalgte, de som er utlendinger og spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia." Med andre ord: han skriver til både jøder og hedningekristne. I den nye pakt er det ikke bare Israel som er kalt til å være et kongerike av prester, men også den hedningkristne menighet.

Det er ikke bare apostelen Peter som er inne på dette, Johannes er det også. I begynnelsen av Åpenbaringen leser vi: "Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far - ham være æren og makten i all evighet. Amen." (Åp 1,5b-6)

Ser vi nøyere på teksten fra 1.Petersbrev ser vi mer konkret hva denne hellige og kongelige prestetjenesten går ut på:

"... til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus." (v.5)

Dette nytestamentlige presteskapet skal bære frem åndelige offer.

Da må vi spørre oss hva åndelige offer er for noe.

To skriftsteder gir oss svaret på det spørsmålet. Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom: "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste." (Rom 12,1)

Så å bære frem åndelige offer er ensbetydende med å bære fram sitt legeme, i betydningen hele meg som et levende og hellig offer. Troen angår ikke bare mitt sinn, men omfatter hele mitt liv. Jeg overgir hele meg til Ham. Dette er mer enn ord. Dette er noe helt konkret. Det er snakk om en overgivelse, og det betyr vanligvis at noe ofres eller forsakes. Jeg vet at dette ikke er populære ord i dag, men det er ekte kristendom!

Det andre verset jeg tenker på er Hebr 13,15: "La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er frukt av lepper som priser hans navn."

Vi bærer først frem våre liv, så vår lovprisning. Dette er også en aktiv handling, og kanskje ofte på tvers av hva vi måtte føle for. Vi takker Ham for alt under alle forhold. Her har jeg en vei å gå! Men slik er det med alle offer. Det er en pris å betale.

(fortsettes)

Arabisktalende nås med evangeliet i Tennesse



Visste du at Sørstatsbaptistene er blant de mest flerkulturelle kirkesamfunn i Amerika med mer enn 9330 etniske menigheter. En av disse forsamlingene er Den evangeliske Arabiske Kirke i Antioch i Tessessee. Medlemmene i denne menigheten komme fra Egypt, Irak, Marocco, Libanon og Jordan. Gudstjenestene foregår på arabisk. Flesteparten av møtene skjer på kveldene da mange av menighetens medlemmer arbeider i kafebransjen, og er opptatt på dagtid. Denne menigheten har vokst fra å være en liten gruppe på fire medlemmer til å telle 120 døpte medlemmer i dag. Den er en aktiv evangeliserende menighet, som når ut til de mange arabisktalende i nabolaget. De inviterer dem til bibelstudier på onsdager, og på søndagskveldene har menigheten sin faste gudstjeneste hvor de feirer brødsbrytelse, synger lovsanger og blir undervist i Guds ord. Det er stor åpenhet for evangeliet blant de arabisktalende i denne byen. På det store bildet ses en del av søndagens gudstjenestefeirende forsamling, og på det lille bildet ses Mafdy Moussa fra Kairo som for tiden er i USA på grunn av medisinsk behandling. Han spiller et særegent egyptisk instrument, som kalles Oud.

torsdag, januar 01, 2009

Theofania - tiden for åpenbaring





Når nyttårsdagen er kommet tror enkelte at nå er julen over. Den er langt fra over! I det hellige året forholder det seg annerledes. Julenes 13 dager - fra juledagen til trettendedag jul, er egentlig en eneste lang julefest. Feiringen av Jesu fødsel tar til juledagen og når sitt høydepunkt på trettende dag jul. I mange østlige kirker er trettende dag jul - i øst kalt Theofania - og i vest Epifania - til og med en større festdag enn selve juledagen.

Jeg tror vi trenger alle disse 13 dagene til å ta inn over oss noe av julens mysterium: Gud blir menneske.

Som vismennene trenger vi også falle ned og tilbe, åpne våre skrin og bære fram våre gaver: takksigelsen, lovsangen og tilbedelsen.

Mens juledagen forkynner at "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by" (Luk 2,11) så forkynner theofania på en særskilt måte at barnet som Maria fødte er Gud, kommet i kjød.

Ordet theofania betyr åpenbarelse eller manifestasjon. Barnet ble født til å bli konge. Det er dette vi feirer.

En av de som har hjulpet meg mye er Henri Nouwen (bildet), universitetsprofessoren som ble prest for en gruppe psykisk utviklingshemmede, og som skrev så mye som går på djupet om den kristne tro. Nouwen har skrevet mye om theofania. Han ser Jesus som en åpenbaring av Guds ubetingende kjærlighet til alle mennesker. Selv var han en urolig sjel som alltid søkte etter å bli sett og bli bekreftet, etter å høre hjemme - inntil han kom for å bo hos denne gruppen psykisk utviklingshemmede og ble elsket som den han var, ikke som den kunnskapsrike professoren. Gjennom sine bøker avdekker han for oss Guds kjærlighet for andre.

La meg gi et eksempel på dette, som Michael Ford, en av hans biografer, kommer med i en samling av Nouwens tekster:. Michael Ford forteller om en aktiv kvinne i det sognet hvor han bor:

"Engang var hun en stor vandrer i vind og all slags vær. Nå blir hun dratt omsorg for på et behandlingshjem. Hun er blind og bevegelseshemmet, men hun utstråler Guds nærvær hver eneste gang jeg ser henne. Vi holder hverandre i hendene og ber sammen, men det er hun som tjenestegjør overfor meg, hun velsigner meg med alderens og troskapens visdom. Våre møter er hellige stunder og som sakramenter i sin intensitet."

Så legger Michael Ford til:

"Epiphany er tiden for medlidende sammentreff."

Og her ligger jo hele julemysteriet: Gud som blir menneske for å dele våre kår. I Jesus har Gud fått et ansikt.

Fortsatt velsignet jul!

Kom morgendag - Kristus var der før deg!



Hva er tryggere og bedre enn å gå inn i det nye ubeskrevne året med Jesunavnet på våre lepper? Ordene fra Matt 1,23 lyser over det nye året: "Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud.

Jeg hviler i dette. At Gud er med oss. Å tro er jo dette at man gir avkall på egen sikkerhet og overgir seg selv til Gud når det gjelder liv og død. Et menneske som kalles av Gud, inviteres til dette: å la det gamle livet ligge og gå inni et nytt liv og i et ukjent landskap - i tillit til Ham.

Corrie ten Boom - holenderinnen som reddet mange jøder fra den visse død i forbindelse med 2. verdenskrig, pleide å si at når vi bekjenner våre synder, blir de kastet i glemselens hav, og på dette havet setter Gud en bøye hvor det står: Fisking forbudt!

Kanskje trenger vi å våge å tro at bekjent synd er tilgitt, og at nåde er å starte med blanke ark?

Jeg synes alltid det er noe spesielt med tiden før en trer inn i det nye året. For meg er det nåde. Synlig nåde. Jeg gis nye anledninger, nye muligheter. Men det er jo også slik at hvert enese øyeblikk lyder Hans røst: Forlat det som har vært, stol på meg og gå inn i det nye som Jeg har gjort klart for deg.

Kristus er den samme. I går, i dag og i morgen.

Jeg lyttet til David Wilkerson her om dagen. Han sa dette: Om du lurer på hvordan Gud vil handle i fremtiden, se på hvordan Han handlet i fortiden. Han er jo den samme!

Jeg vet at jeg trenger å lære mer om hva det vil si å slippe taket i meg selv og kaste meg blindt i Kristi armer dette nye året. En ting er nemlig å si det, noe ganske annet kan det være å gjøre det i praksis.

Men jeg har lært Kristus å kjenne, slik bror Charles av Jesus kaller ham, som "min bror og venn".

Dette vennskapet ber jeg om å få utvikle videre.

Men det skjer ikke uten gjennom prøvelser og mørke. Jeg må lære å gå troens skritt - steg for steg. Derfor sier jeg med frimodighet, disse ordene som kom til meg da kvelden rundet dag og ble 2009: Kom morgendag, Kristus var der før deg! Han var jo fra begynnelsen, og Han er Alfa og Omega.