Kirkehistorikeren Eivor Oftestad har skrevet en artikkel i dagens utgave av Vårt Land, som burde få stor oppmerksomhet.
Hun beskriver svært så tankevekkende nåtidens store utfordring for alle kirker: mennesket som autonomt individ, og som skaper sin egen tro uten noen kirke.
Men Eivor Oftestad gir oss ikke bare en knivskarp analyse av samtidens religiøsitet, hun beskriver også samtidens djupe lengsel etter hellighet. Hun velger å sitere den tyske teologen Karl Rahner som har sagt følgende : «Fremtidens kristen vil være en mystiker, eller ikke
kristen i det hele tatt». Så legger Oftestad til for egen regning: 'Jeg tror han vil få rett, og jeg tror moderne
mennesker vil søke seg til kirkens mystiske tradisjon som en veiviser i
vår tid.'
Jeg tror både Rahner og Oftestad har rett. Midt i samtidens religiøse tivolisering med alskens sammenrask av New Age, finnes det en genuin lengsel etter sannhet, etter hellighet, etter Gud.
Sakte, men sikkert, tror jeg de som søker etter det levende vannet, vil finne det i kirkens mystiske tradisjon. For de som søker etter hellighet, søker ikke etter alle forklaringene, definisjonene - de søker etter mysteriet, der Gud ikke defineres ihjel, men også forblir et mysterium.
Eivor Oftestad konkluderer slik:
'Gjennom hele historien har mennesker søkt det mystiske livet og prøvd
ut hvordan man kan åpne seg for Gud og gjennom ham for hele verden.
Stikkordet er øvelse og bønn: «En kristen uten bønn er en kropp uten
sjel», leser vi. Her tilbyr mystikerne åndelige selvbiografier og
praktiske råd gitt gjennom femten hundre år.
Den interesse som er
vist kristen mystikk de siste årene, og for den saks skyld kirkens
pilegrimstradisjoner – på tross av et protestantisk regime gjennom 500
år – er et tegn på at troen endres i vår tid. Mennesker søker mer enn å
fastholde et budskap eller holde frem bibelord som definerer rett og
galt i møte med samfunnsutviklingen.
De troende i vår tid vil søke
dybdene under overflaten.'
Ta deg tid til å lese hennes gode artikkel i sin helhet her:
http://www.vl.no/meninger/troende-i-v%C3%A5r-tid-vil-s%C3%B8ke-dybdene-1.87773
tirsdag, august 05, 2014
Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 2
Mange er de som har talt over Jesu ord om å bygge livet sitt på fjell - slik at når livets brottsjøer kommer veltende inn over en kan bli stående.
Ikke minst på søndagsskolen er denne historien av Jesus velegnet. Den er dramatisk og billedbruken levende.
Men som oftest er den tatt helt ut av sin sammenheng.
For Jesus forteller historien om de to to som bygget, den ene på fjell, den andre på sand, i en kontekst som det er særdeles viktig at vi får med oss. Hør bare:
'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og GJØR ETTER DEM ...' (Matt 7,24' Og: 'Men hver den som hører disse Mine Ord og IKKE GJØR ETTER DEM ...' (v.26)
Jesus forteller altså historien ved å legge visse forutsetninger til grunn: 1. Han sikter til noe Han allerede har sagt. 'Disse Mine Ord ...' er ikke hvilke som helst ord, men de ord som utgjør det vi kaller Bergprekenen! Det ser vi blant annet av vers 28: 'Når han hadde endt denne talen ...' Det andre forutsetningen vi bør merke oss er denne: Det er de som lever ut i praksis Bergprekenen som bygger huset sitt på fjell, og som vil oppleve at det blir stående i stormen.
Vi misbruker med andre ord denne fortellingen av Jesus ved å si at vi 'må bygge på Ordets klippegrunn', når vi tar disse versene ut av konteksten og hopper over det faktum at Jesu fortelling handler om å leve ut Bergprekenen!
Det er de som skyver hele Bergprekenen fra seg og sier at disse ordene gjelder ikke oss, de gjelder jødene, og ikke nå, men i det fremtidige 1000 års riket.
La oss se nærmere på denne teorien - en teori som er ganske så fremmed for kirkehistorien. Den dukker ikke opp før enn med dispensjonalismen på 1800-tallet.
Hvem er denne talen rettet til?
Det gir evangelisten Matteus svar på. Han skriver: 'Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, KOM DISIPLENE HANS TIL HAM. HAN ÅPNET SIN MUNN FOR Å TALE, LÆRTE DEM ...'. (Matt 5,1-2a)
Bergprekenen er en tale rettet til de som følger etter Jesus, ikke til folkemengden som trengte seg rundt Jesus. De lyttet sikkert til ordene, men Jesus underviser altså sine disipler. Bergprekenen er en undervisning om prinsippene og lovene som gjelder for de gode nyhetene om Guds rike som Jesus kom for å proklamere.
Så er det teorien om at Bergprekenen er en undervisning Jesus gir for et kommende 1000 års rike. I følge Guds ord vil dette fremtidige 1000 års riket være et fredens rike. Profeten Jesaja sier det slik: 'Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren'. (Jes 65,25, se også Jes 11,6-9).
1000 års riket er fredens rike. Hvordan kan man da mene at Bergprekenen ikke gjelder før dette riket fremstår?
For i Bergprekenen - i Saligprisningene - underviser Jesus om de som 'skaper fred, de skal kalles Guds barn', og om 'de som sørger, for de skal trøstes', og Han snakker om de som 'hungrer og tørster etter rettferdighet', og om de som er barmhjertige.
Hvorfor skulle man trenge fredsskapere i et rike som er preget av nettopp fred? Hvorfor skulle man trenge mennesker som fremmer rettferdighet, når dette er et rike hvor det ikke er klasseforskjeller, og hva skal man sørge over i et slikt rike, slik at man skulle ha behov for å trøstes?
Nei, teorien om at Bergprekenen hører til et fremtidig 1000 års rike og dermed ikke gjelder for oss i dag, tåler ikke å bli prøvd på Guds ord.
(fortsettes)
Ikke minst på søndagsskolen er denne historien av Jesus velegnet. Den er dramatisk og billedbruken levende.
Men som oftest er den tatt helt ut av sin sammenheng.
For Jesus forteller historien om de to to som bygget, den ene på fjell, den andre på sand, i en kontekst som det er særdeles viktig at vi får med oss. Hør bare:
'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og GJØR ETTER DEM ...' (Matt 7,24' Og: 'Men hver den som hører disse Mine Ord og IKKE GJØR ETTER DEM ...' (v.26)
Jesus forteller altså historien ved å legge visse forutsetninger til grunn: 1. Han sikter til noe Han allerede har sagt. 'Disse Mine Ord ...' er ikke hvilke som helst ord, men de ord som utgjør det vi kaller Bergprekenen! Det ser vi blant annet av vers 28: 'Når han hadde endt denne talen ...' Det andre forutsetningen vi bør merke oss er denne: Det er de som lever ut i praksis Bergprekenen som bygger huset sitt på fjell, og som vil oppleve at det blir stående i stormen.
Vi misbruker med andre ord denne fortellingen av Jesus ved å si at vi 'må bygge på Ordets klippegrunn', når vi tar disse versene ut av konteksten og hopper over det faktum at Jesu fortelling handler om å leve ut Bergprekenen!
Det er de som skyver hele Bergprekenen fra seg og sier at disse ordene gjelder ikke oss, de gjelder jødene, og ikke nå, men i det fremtidige 1000 års riket.
La oss se nærmere på denne teorien - en teori som er ganske så fremmed for kirkehistorien. Den dukker ikke opp før enn med dispensjonalismen på 1800-tallet.
Hvem er denne talen rettet til?
Det gir evangelisten Matteus svar på. Han skriver: 'Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, KOM DISIPLENE HANS TIL HAM. HAN ÅPNET SIN MUNN FOR Å TALE, LÆRTE DEM ...'. (Matt 5,1-2a)
Bergprekenen er en tale rettet til de som følger etter Jesus, ikke til folkemengden som trengte seg rundt Jesus. De lyttet sikkert til ordene, men Jesus underviser altså sine disipler. Bergprekenen er en undervisning om prinsippene og lovene som gjelder for de gode nyhetene om Guds rike som Jesus kom for å proklamere.
Så er det teorien om at Bergprekenen er en undervisning Jesus gir for et kommende 1000 års rike. I følge Guds ord vil dette fremtidige 1000 års riket være et fredens rike. Profeten Jesaja sier det slik: 'Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm som oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren'. (Jes 65,25, se også Jes 11,6-9).
1000 års riket er fredens rike. Hvordan kan man da mene at Bergprekenen ikke gjelder før dette riket fremstår?
For i Bergprekenen - i Saligprisningene - underviser Jesus om de som 'skaper fred, de skal kalles Guds barn', og om 'de som sørger, for de skal trøstes', og Han snakker om de som 'hungrer og tørster etter rettferdighet', og om de som er barmhjertige.
Hvorfor skulle man trenge fredsskapere i et rike som er preget av nettopp fred? Hvorfor skulle man trenge mennesker som fremmer rettferdighet, når dette er et rike hvor det ikke er klasseforskjeller, og hva skal man sørge over i et slikt rike, slik at man skulle ha behov for å trøstes?
Nei, teorien om at Bergprekenen hører til et fremtidig 1000 års rike og dermed ikke gjelder for oss i dag, tåler ikke å bli prøvd på Guds ord.
(fortsettes)
Karakterens modning
Peter Halldorf (bildet) skriver noe i sin andaktsbok, 'Med evig kjærlighet', som er svært tidsaktuelt, med tanke på kirkens ledelse:
'Modning har forrang fremfor entusiasme når Det nye testamente angir hvilke kriterier som bør søkes hos dem som skal betros oppdraget å være hyrder i kirken. Åndelig klarsyn er viktigere enn store drømmer. Karakter har en annen relevans enn karisma. Et lederskap som skal vare over tid, må hvile i det vedkommende er.
Med karakter mener vi den substansen i et menneske som gir oss grunn til å stole på vedkommende. Tillit opparbeider den som forvalter sine ord, sine penger og sine relasjoner med integritet.
Et menneskes karakter ligger mer i det som får vedkommende til å tale, enn i det han sier. Det er de dypere drivkreftene i et menneske som former dets karakter - eller ødelegger den. Det er motivene som skaper et menneske. I antikken sa man at karakteren hadde å gjøre med et menneskes måte å forholde seg til sine medmennesker på, og til sitt begjær. Derfor dannes ikke vår karakter over natten. Ledere bør velges blant dem som har vært med over tid. I kretsen av dem som har vist seg tilliten verdig, fordi de har lært seg å vente. 'Ta profetene til forbilde, de som talte i Herrens navn. De holdt tålmodig ut når de måtte lide vondt'. (Jak 5,10)
Utsatt tilfredsstillelse av egne behov fremmer modning, mens fokus på umiddelbare resultater leder til karakterens forfall. Å lære seg til å vente, er nødvendig for å bevare den indre friheten som gjør at vi verken lar oss forføre av smiger eller skremmes av motstand'.
(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 224)
Foto: Världen idag.
'Modning har forrang fremfor entusiasme når Det nye testamente angir hvilke kriterier som bør søkes hos dem som skal betros oppdraget å være hyrder i kirken. Åndelig klarsyn er viktigere enn store drømmer. Karakter har en annen relevans enn karisma. Et lederskap som skal vare over tid, må hvile i det vedkommende er.
Med karakter mener vi den substansen i et menneske som gir oss grunn til å stole på vedkommende. Tillit opparbeider den som forvalter sine ord, sine penger og sine relasjoner med integritet.
Et menneskes karakter ligger mer i det som får vedkommende til å tale, enn i det han sier. Det er de dypere drivkreftene i et menneske som former dets karakter - eller ødelegger den. Det er motivene som skaper et menneske. I antikken sa man at karakteren hadde å gjøre med et menneskes måte å forholde seg til sine medmennesker på, og til sitt begjær. Derfor dannes ikke vår karakter over natten. Ledere bør velges blant dem som har vært med over tid. I kretsen av dem som har vist seg tilliten verdig, fordi de har lært seg å vente. 'Ta profetene til forbilde, de som talte i Herrens navn. De holdt tålmodig ut når de måtte lide vondt'. (Jak 5,10)
Utsatt tilfredsstillelse av egne behov fremmer modning, mens fokus på umiddelbare resultater leder til karakterens forfall. Å lære seg til å vente, er nødvendig for å bevare den indre friheten som gjør at vi verken lar oss forføre av smiger eller skremmes av motstand'.
(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 224)
Foto: Världen idag.
Etiketter:
Kristi etterfølgelse,
modning,
Peter Halldorf,
åndelig veiledning,
åndelige øvelser
mandag, august 04, 2014
Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 1
Jeg har bestemt meg for å løfte fram igjen Jesu radikale undervisning om lovene og prinsippene som gjelder for det Riket Han kom for å undervise oss om. For det er få ting som kan konkurrere med å være brennaktuell som Bergprekenen. Jesu ord om at 'salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn' kunne ikke hatt større aktualitet. Vi trenger et korrektiv til krigs-retorikken hos enkelte kristne i dag.
Jeg har slått følge med fire personer som hver på sin måte har bidratt til å tolke Bergprekenen inn i vår egen samtid:
Etikeren og baptistteologen Glen H. Stassen, professoren i kristen etikk ved Fuller Theological Seminary, som døde 26. april i år og som har satt djupe spor etter seg. Hans bok: 'Living the Sermon on the Mount' (bildet), er banebrytende i så måte.
Den andre er Eberhard Arnold (1883-1935), kristen tysk forfatter, filosof og teolog, som grunnla den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof. Hans bok 'Salt and Light', med undertittelen: 'Talks and Wrightings on the Sermon on the Mount', er blitt en klassiker i emnet. Jeg leste den første gang tidlig på 1970-tallet, og den ble bestemmende for mitt teologiske ståsted.
Vi kommer ikke utenom Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) og hans bok 'Nachfolge', eller 'Etterfølgelse' som tittelen er på norsk. Boken som tar sitt utgangspunkt i Bergprekenen er en av de viktigste og mest siterte bøkene om disippelliv noensinne. Teologen og akademikeren Bonhoeffer treffer den ordinære etterfølgeren av Jesus som få andre.
Og sist - men ikke minst - har jeg hatt gleden - og utfordringen - av å lese en bok skrevet av en radikal Jesus-etterfølger av i dag: Jamie Arpin-Ricci, som med sin bok: 'The Cost of Community' sammenligner Jesu undervisning med Frans av Assisi, og hvordan Frans levde ut Bergprekenen i praksis. Jamie Arpin-Ricci som er en av stemmene innen den nymonastiske bevegelsen - en bevegelse jeg selv kjenner meg veldig hjemme i - lever selv i en kommunitet hvor Bergprekenen er utgangspunktet for den regel denne kommuniteten lever etter.
Artiklene i denne serien vil komme med jevne mellomrom - men ikke sikkert hver dag. Årsaken til det er at det krever mye forberedelse for å kunne skrive den, og jeg holder på med det bokprosjekt for tiden. Dessuten skal bloggen også oppdateres med nyhetsrelaterte artikler.
Da gjenstår det for meg å ønske deg lykke til med den videre lesningen.
(fortsettes)
Jeg har slått følge med fire personer som hver på sin måte har bidratt til å tolke Bergprekenen inn i vår egen samtid:
Etikeren og baptistteologen Glen H. Stassen, professoren i kristen etikk ved Fuller Theological Seminary, som døde 26. april i år og som har satt djupe spor etter seg. Hans bok: 'Living the Sermon on the Mount' (bildet), er banebrytende i så måte.
Den andre er Eberhard Arnold (1883-1935), kristen tysk forfatter, filosof og teolog, som grunnla den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof. Hans bok 'Salt and Light', med undertittelen: 'Talks and Wrightings on the Sermon on the Mount', er blitt en klassiker i emnet. Jeg leste den første gang tidlig på 1970-tallet, og den ble bestemmende for mitt teologiske ståsted.
Vi kommer ikke utenom Dietrich Bonhoeffer (1906-1945) og hans bok 'Nachfolge', eller 'Etterfølgelse' som tittelen er på norsk. Boken som tar sitt utgangspunkt i Bergprekenen er en av de viktigste og mest siterte bøkene om disippelliv noensinne. Teologen og akademikeren Bonhoeffer treffer den ordinære etterfølgeren av Jesus som få andre.
Og sist - men ikke minst - har jeg hatt gleden - og utfordringen - av å lese en bok skrevet av en radikal Jesus-etterfølger av i dag: Jamie Arpin-Ricci, som med sin bok: 'The Cost of Community' sammenligner Jesu undervisning med Frans av Assisi, og hvordan Frans levde ut Bergprekenen i praksis. Jamie Arpin-Ricci som er en av stemmene innen den nymonastiske bevegelsen - en bevegelse jeg selv kjenner meg veldig hjemme i - lever selv i en kommunitet hvor Bergprekenen er utgangspunktet for den regel denne kommuniteten lever etter.
Artiklene i denne serien vil komme med jevne mellomrom - men ikke sikkert hver dag. Årsaken til det er at det krever mye forberedelse for å kunne skrive den, og jeg holder på med det bokprosjekt for tiden. Dessuten skal bloggen også oppdateres med nyhetsrelaterte artikler.
Da gjenstår det for meg å ønske deg lykke til med den videre lesningen.
(fortsettes)
Historien til baptistmenigheten i Gaza, del 1
Flere har spurt om det finnes noen opplysninger om baptistmenigheten på Gaza-stripen.
Denne artikkelen, er et forsøk på å svare på det spørsmålet, og er sammensatt av opplysninger tilgjengelig på Wikipedia, og via andre interne kilder jeg har. På grunn av sikkerhetsrisikoen kan jeg ikke røpe hvilke kilder dette er.
Baptistmenigheten i Gaza er den eneste evangelikale menigheten som finnes i dette området, som er på størrelse med Mjøsa. Ved siden av baptistmenigheten finnes to andre kirker her: Hl.Porphyrisus' kirke og den romersk-katolske kirken på Zeitoun gaten. Man regner med at det finnes 2.000-2.500 kristne på Gaza-stripen.
Baptistmenigheten ble grunnlagt på 1950-tallet, og har rundt 150-200 døpte medlemmer. Eksakte tall er det vanskelig å få bekreftet, på grunn av situasjonen de lever i. Noen av medlemmene har også flyttet fra Gaza.
Selve menighetsbygget består av en bygning på hele seks etasjer. De to første etasjene brukes til et offentlig bibliotek, som ble åpnet i 2006. Her finnes både kristne og ikke-kristne bøker. Biblioteket fungerer som et kontaktsenter mellom menigheten og lokalsamfunnet rundt dem. Den tredje etasjen er kontoravdelingen, mens den fjerde etasjen brukes til utadrettet virksomhet. Femte etasje er husvære for gjester, og den sjette etasjen er menighetslokalet, hvor gudstjenestefeiringen pågår.
Menigheten driver også en skole for 250 studenter. Den var i virksomhet frem til mai 2010. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om den fremdeles er i funksjon. Mange av studentene har muslimsk bakgrunn.
Denne artikkelen, er et forsøk på å svare på det spørsmålet, og er sammensatt av opplysninger tilgjengelig på Wikipedia, og via andre interne kilder jeg har. På grunn av sikkerhetsrisikoen kan jeg ikke røpe hvilke kilder dette er.
Baptistmenigheten i Gaza er den eneste evangelikale menigheten som finnes i dette området, som er på størrelse med Mjøsa. Ved siden av baptistmenigheten finnes to andre kirker her: Hl.Porphyrisus' kirke og den romersk-katolske kirken på Zeitoun gaten. Man regner med at det finnes 2.000-2.500 kristne på Gaza-stripen.
Baptistmenigheten ble grunnlagt på 1950-tallet, og har rundt 150-200 døpte medlemmer. Eksakte tall er det vanskelig å få bekreftet, på grunn av situasjonen de lever i. Noen av medlemmene har også flyttet fra Gaza.
Selve menighetsbygget består av en bygning på hele seks etasjer. De to første etasjene brukes til et offentlig bibliotek, som ble åpnet i 2006. Her finnes både kristne og ikke-kristne bøker. Biblioteket fungerer som et kontaktsenter mellom menigheten og lokalsamfunnet rundt dem. Den tredje etasjen er kontoravdelingen, mens den fjerde etasjen brukes til utadrettet virksomhet. Femte etasje er husvære for gjester, og den sjette etasjen er menighetslokalet, hvor gudstjenestefeiringen pågår.
Menigheten driver også en skole for 250 studenter. Den var i virksomhet frem til mai 2010. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om den fremdeles er i funksjon. Mange av studentene har muslimsk bakgrunn.
Etiketter:
Baptister,
Baptister i Gaza,
Forfølgelse,
Gaza,
Hanna Massad,
kirkehistorie,
Martyrkirken,
vekkelseshistorie
Guds rike går fram i Malaysia
På rekke og rad går de ut i vannet for å la seg døpe på bekjennelsen av sin tro på Jesus som sin Frelser og Herre.
Bildet er tatt for få dager siden i Malaysia. Dåpskandidatene er ungdommer som har deltatt på en ungdomsleir, ledet av pastor Gum Ja Naw, eller Aung Aung, som kan kalles til daglig.
Jeg var i kontakt med pastor Aung Aung i går. Han er en evangelikal pastor i Malaysia, et land vi ikke hører mye fra hva angår misjon og menighetsbygging. Men det er tydelig at Gud gjør sitt verk i denne nasjonen med nesten 30 millioner mennesker.
Pastor Aung Aung forteller at Gud gav ham en visjon for å nå hjemlandet med evangeliet, og startet så smått opp i 2008. I Johor Bahru. Ikke minst har han en nød for å se unge mennesker frelst, og ungdomsleirene han arrangerer er blitt svært populære. Pastor Aung Aung startet opp dette pionerarbeidet med tomme hender, uten noen støtte fra noe hold. Han forteller at de første årene var ganske så utfordrende.
'Herren sørget for meg og min familie', forteller han begeistret.
Men han var fristet til å gi opp når det hardnet til. Til å reise til Kuala Lumpur for å tjene gode penger. Men hver gang han ble fristet til dette talte Gud til ham og sa: 'Hvem skal da bringe de gode nyhetene til de som bor i Johor Bahru?'
Pastor Aung Aung forteller at han hver gang omvendte seg og fortsatte så det viktige pionerarbeidet.
'Vi sultet aldri. Gud er trofast mot sine', forteller Aung Aung.
Og nå ser han resultater. Unge mennesker kommer til tro på Herren Jesus, og i Johor Bahru bygges en livskraftig menighet. De har ingenting, men Gud sørger for dem. Seks ganger har de arrangert disse ungdomsleirene, og hver gang ser de mennesker komme til tro.
Fra mars 2009 og frem til i dag har de sett 147 mennesker komme til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.
På den siste ungdomsleiren, som ble avsluttet 30. juli, deltok 211 ungdommer. 35 av dem var ikke-kristne. 10 av dem ble døpt. Den neste ungdomsleiren er planlagt i februar 2015.
La oss huske dette viktige pionerarbeidet i våre forbønner.
Bildet er tatt for få dager siden i Malaysia. Dåpskandidatene er ungdommer som har deltatt på en ungdomsleir, ledet av pastor Gum Ja Naw, eller Aung Aung, som kan kalles til daglig.
Jeg var i kontakt med pastor Aung Aung i går. Han er en evangelikal pastor i Malaysia, et land vi ikke hører mye fra hva angår misjon og menighetsbygging. Men det er tydelig at Gud gjør sitt verk i denne nasjonen med nesten 30 millioner mennesker.
Pastor Aung Aung forteller at Gud gav ham en visjon for å nå hjemlandet med evangeliet, og startet så smått opp i 2008. I Johor Bahru. Ikke minst har han en nød for å se unge mennesker frelst, og ungdomsleirene han arrangerer er blitt svært populære. Pastor Aung Aung startet opp dette pionerarbeidet med tomme hender, uten noen støtte fra noe hold. Han forteller at de første årene var ganske så utfordrende.
'Herren sørget for meg og min familie', forteller han begeistret.
Men han var fristet til å gi opp når det hardnet til. Til å reise til Kuala Lumpur for å tjene gode penger. Men hver gang han ble fristet til dette talte Gud til ham og sa: 'Hvem skal da bringe de gode nyhetene til de som bor i Johor Bahru?'
Pastor Aung Aung forteller at han hver gang omvendte seg og fortsatte så det viktige pionerarbeidet.
'Vi sultet aldri. Gud er trofast mot sine', forteller Aung Aung.
Og nå ser han resultater. Unge mennesker kommer til tro på Herren Jesus, og i Johor Bahru bygges en livskraftig menighet. De har ingenting, men Gud sørger for dem. Seks ganger har de arrangert disse ungdomsleirene, og hver gang ser de mennesker komme til tro.
Fra mars 2009 og frem til i dag har de sett 147 mennesker komme til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.
På den siste ungdomsleiren, som ble avsluttet 30. juli, deltok 211 ungdommer. 35 av dem var ikke-kristne. 10 av dem ble døpt. Den neste ungdomsleiren er planlagt i februar 2015.
La oss huske dette viktige pionerarbeidet i våre forbønner.
Etiketter:
Aung Aung,
Evangelikale,
Guds rike,
Malaysia,
Menighetsvekst,
Pastor Gum Ja Naw
Oppfordrer til strategisk forbønn for Albania
1967 utstedte den ateistiske staten Albania et forbud mot all religiøs utøvelse. Men etter at diktatoren Enhver Hoxha døde og landet igjen ble fritt, ble religionsfrihet garantert i landets nye konstitusjon i 1998.
Muslimer har investert mye penger i bygging av moskeer, og i distribusjon av Koranen.
Men også evangelikale menigheter vokser, og det drives et utstrakt misjonsarbeid i landet.
Nå oppfordrer mange av de som driver misjonsarbeid i Albania, med sine 3,1 millioner mennesker, til å intensivere forbønnen for landet som grenser til Montenegro i nordvest, Kosovo i nordøst, Makedonia i øst, og Hellas i sør og sørøst. Albania ligger med andre ord strategisk til for pionermisjon.
Et av problemene med å drive kristent misjonsarbeid i Albania er at mange albanere er bundet til albansk kultur, og den kristne tro virker fremmedartet. Nå oppfordres vi til å be om at jordmonnet blir til god jord å så evangeliet i, slik at man kan høste 100-fold.
Blir du med?
Muslimer har investert mye penger i bygging av moskeer, og i distribusjon av Koranen.
Men også evangelikale menigheter vokser, og det drives et utstrakt misjonsarbeid i landet.
Nå oppfordrer mange av de som driver misjonsarbeid i Albania, med sine 3,1 millioner mennesker, til å intensivere forbønnen for landet som grenser til Montenegro i nordvest, Kosovo i nordøst, Makedonia i øst, og Hellas i sør og sørøst. Albania ligger med andre ord strategisk til for pionermisjon.
Et av problemene med å drive kristent misjonsarbeid i Albania er at mange albanere er bundet til albansk kultur, og den kristne tro virker fremmedartet. Nå oppfordres vi til å be om at jordmonnet blir til god jord å så evangeliet i, slik at man kan høste 100-fold.
Blir du med?
søndag, august 03, 2014
Gir verdighet og et sted å dø for Indias AIDS-ofre
Å få HIV/AIDS betyr ikke bare en bokstavelig dødsstraff for kvinner som er fanget i prostitusjonshandelen i India.
Det betyr også døden for enhver relasjon de måtte ha.
Det sier Gary Bishop i Far Corners Mission.
'Ingen vil ha smittede kvinner rundt seg. De kan ikke vende tilbake til sine familier eller til sine landsbyer', sier Gary Bishop og legger til: 'De trenger noen som kan elske dem, og det er nøyaktig det Jesus gjør'.
Det er årsaken til at Far Corners Mission nå bygger om deler av det sykehuset de driver for spedalske, og starter en hospice-hjem for ofre for HIV/AIDS.
'De blir gitt et tilfluktssted og et sted hvor noen vil vise dem kjærlighet og ta seg av dem. De trenger å høre evangeliet, og i noen tilfeller blir de også troende', forteller Gary Bishop.
Akkurat nå er det seks kvinner som nyter godt av denne omsorgen. Alt rundt dem skal nå minne dem om Jesu kjærlighet til dem. Men kvinnene lærer ikke bare om Kristus og den evige verdien deres relasjon til Ham innebærer. Deres personlige verdi forløses også. For mange av disse sliter med å se at de har noen verdi i det hele tatt.
Far Corners Mission har arbeidet med og reddet kvinner i India i over 40 år. De har reddet dem ut av bordeller og andre forhold som har gjort dem til sex-slaver.
Du kan lese mer om Far Corners Mission her:
http://fc-usa.org/
Foto: Zoriah.
Det betyr også døden for enhver relasjon de måtte ha.
Det sier Gary Bishop i Far Corners Mission.
'Ingen vil ha smittede kvinner rundt seg. De kan ikke vende tilbake til sine familier eller til sine landsbyer', sier Gary Bishop og legger til: 'De trenger noen som kan elske dem, og det er nøyaktig det Jesus gjør'.
Det er årsaken til at Far Corners Mission nå bygger om deler av det sykehuset de driver for spedalske, og starter en hospice-hjem for ofre for HIV/AIDS.
'De blir gitt et tilfluktssted og et sted hvor noen vil vise dem kjærlighet og ta seg av dem. De trenger å høre evangeliet, og i noen tilfeller blir de også troende', forteller Gary Bishop.
Akkurat nå er det seks kvinner som nyter godt av denne omsorgen. Alt rundt dem skal nå minne dem om Jesu kjærlighet til dem. Men kvinnene lærer ikke bare om Kristus og den evige verdien deres relasjon til Ham innebærer. Deres personlige verdi forløses også. For mange av disse sliter med å se at de har noen verdi i det hele tatt.
Far Corners Mission har arbeidet med og reddet kvinner i India i over 40 år. De har reddet dem ut av bordeller og andre forhold som har gjort dem til sex-slaver.
Du kan lese mer om Far Corners Mission her:
http://fc-usa.org/
Foto: Zoriah.
Etiketter:
AIDS,
Barmhjertighetsarbeid,
Far Corners Mission
Jesus, vårt hjertes lys
I dag ber jeg denne bønnen, skrevet av bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize:
'Jesus, vårt hjertes lys, Du legger ned i oss en lengsel tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet - lengselen etter Ditt nærvær. Selv om vi ikke alltid forstår, ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraft til å begynne på nytt'.
Bror Roger har sagt:
'Du som dras mot å følge Den oppstandne - hvilket tegn har du på at du har møtt Ham? Dette: når du på din vei mot Kristus erfarer at dine indre kamper ikke forherder deg, men fører deg til Hans kjærlighets kilder.
I denne indre omveltningen vil veien framover ikke lenger sperres av alt det som ellers kunne ha slitt i stykker fibrene i din sjel, som ensomhet og følelsen av å være til ingen nytte. Det danner seg en åpning som alltid leder fra engstelse til tillit mot Gud'.
(Bror Roger: I alle ting en stille glede. Verbum, side 124-125)
'Jesus, vårt hjertes lys, Du legger ned i oss en lengsel tilgjengelig for vår menneskelige skrøpelighet - lengselen etter Ditt nærvær. Selv om vi ikke alltid forstår, ønsker vi å leve ut fra evangeliets vakre håp og der finne kraft til å begynne på nytt'.
Bror Roger har sagt:
'Du som dras mot å følge Den oppstandne - hvilket tegn har du på at du har møtt Ham? Dette: når du på din vei mot Kristus erfarer at dine indre kamper ikke forherder deg, men fører deg til Hans kjærlighets kilder.
I denne indre omveltningen vil veien framover ikke lenger sperres av alt det som ellers kunne ha slitt i stykker fibrene i din sjel, som ensomhet og følelsen av å være til ingen nytte. Det danner seg en åpning som alltid leder fra engstelse til tillit mot Gud'.
(Bror Roger: I alle ting en stille glede. Verbum, side 124-125)
Etiketter:
Bror Roger,
Kristi etterfølgelse,
Taize
Kristne i Gaza opplever en desperat situasjon
Det kanskje ikke så mange vet er at det finnes en baptistmenighet i Gaza.
I går var jeg i kontakt med den tidligere pastoren, Hanna Massad, som for tiden bor i Jordan. Pastor Massad er grunnlegger av Christian Mission to Gaza, og fakultetsmedlem ved Jordan Evangelical Theological Seminary.
Pastor Hanna Massad, som regelmessig besøker Gaza, og som hjelper til med å skaffe baptistmenigheten i Gaza humanitær hjelp, beskriver situasjonen på Gaza som desperat. Han ber derfor om at bønneinnsatsen må øke.
På mandag denne uken mistet Jalila Ayyad livet. Hun var det første kristne offeret for Israels bombing. Sønnen hennes er hardt skadet. Pastor Hanna Massad sier at det er stor frykt blant sivilbefolkningen på Gaza.
'Frykten og ødeleggelsene til tross. Folk gjør hva de kan for å hjelpe hverandre. Den gresk ortodokse og den romersk-katolske kirken åpner sine dører for å hjelpe de som må rømme fra sine hjem', sier pastor Massad som beskriver situasjonen på Gaza som verre enn noensinne.
'Den er mye verre enn ved de foregående krigene. Nylig snakket jeg med noen av de menighetens medlemmer som bor der, på telefonen. De brøt sammen de forferdelse over de traumatiske opplevelsene de lider under på grunn av den konstante bombingen. Selv blant de som ikke har mistet livet, vil ikke livet bli det samme igjen etter dette. Vi snakker om kjære trossøsken,' forteller pastor Hanna Massad.
Han forteller også at mange er i ferd med å gå tom for mat. Pastor Hanna Massad arbeider sammen med en medarbeider for Bibelselskapet for å skaffe til veie humanitær hjelp. Baptistmenigheten i Gaza er klar til å hjelpe til med å distribuere denne hjelpen.
Pastor Hanna Massad foreslår at vi ber for følgende bønneemner:
* Be om at krigen må ta slutt
* Be for familien til Jalila Ayyad som er blitt drept.
* Be for familien som har flyttet inn i huset der pastor Hanna Massad bodde
* Be for menighetene som har åpnet sine kirker for muslimer på flukt
* Be for de som er blitt traumatisert av den massive bombingen
* Be om at kristne må være sterke i troen og bli fyrlys for håp og kjærlighet
* Be for organiseringen av humanitær hjelp via Bibelselskapet
* Be om at kristne midt i krigens redsler kan kjenne den fred som bare Kristus kan gi.
Bildet viser inngangspartiet til baptistkirken i Gaza.
I går var jeg i kontakt med den tidligere pastoren, Hanna Massad, som for tiden bor i Jordan. Pastor Massad er grunnlegger av Christian Mission to Gaza, og fakultetsmedlem ved Jordan Evangelical Theological Seminary.
Pastor Hanna Massad, som regelmessig besøker Gaza, og som hjelper til med å skaffe baptistmenigheten i Gaza humanitær hjelp, beskriver situasjonen på Gaza som desperat. Han ber derfor om at bønneinnsatsen må øke.
På mandag denne uken mistet Jalila Ayyad livet. Hun var det første kristne offeret for Israels bombing. Sønnen hennes er hardt skadet. Pastor Hanna Massad sier at det er stor frykt blant sivilbefolkningen på Gaza.
'Frykten og ødeleggelsene til tross. Folk gjør hva de kan for å hjelpe hverandre. Den gresk ortodokse og den romersk-katolske kirken åpner sine dører for å hjelpe de som må rømme fra sine hjem', sier pastor Massad som beskriver situasjonen på Gaza som verre enn noensinne.
'Den er mye verre enn ved de foregående krigene. Nylig snakket jeg med noen av de menighetens medlemmer som bor der, på telefonen. De brøt sammen de forferdelse over de traumatiske opplevelsene de lider under på grunn av den konstante bombingen. Selv blant de som ikke har mistet livet, vil ikke livet bli det samme igjen etter dette. Vi snakker om kjære trossøsken,' forteller pastor Hanna Massad.
Han forteller også at mange er i ferd med å gå tom for mat. Pastor Hanna Massad arbeider sammen med en medarbeider for Bibelselskapet for å skaffe til veie humanitær hjelp. Baptistmenigheten i Gaza er klar til å hjelpe til med å distribuere denne hjelpen.
Pastor Hanna Massad foreslår at vi ber for følgende bønneemner:
* Be om at krigen må ta slutt
* Be for familien til Jalila Ayyad som er blitt drept.
* Be for familien som har flyttet inn i huset der pastor Hanna Massad bodde
* Be for menighetene som har åpnet sine kirker for muslimer på flukt
* Be for de som er blitt traumatisert av den massive bombingen
* Be om at kristne må være sterke i troen og bli fyrlys for håp og kjærlighet
* Be for organiseringen av humanitær hjelp via Bibelselskapet
* Be om at kristne midt i krigens redsler kan kjenne den fred som bare Kristus kan gi.
Bildet viser inngangspartiet til baptistkirken i Gaza.
Etiketter:
Baptister,
Gaza,
Hanna Massad,
Israel,
krig,
Martyrkirken
lørdag, august 02, 2014
Besøk fra Hvite-Russland i Kristi himmelfartskapellet
Mandag denne uken hadde vi et sjeldent besøk i Kristi himmelfartskapellet.
Da fikk vi besøk av søster Maria, som er nonne ved Hl.Elisabeths kloster i Minsk i Hvite-Russland. Hun kom sammen med ei ung jente som arbeider for Sisters of Mercy, som er en hjelpeorganisasjon som støtter barmhjertighetsarbeidet til nonnene ved Hl.Elisabeths kloster og en sjåfør.
Vi gledet oss stort over besøket! Nonnene ved Hl.Elisabeths kloster arbeider blant de fattigste av de fattige i hjemlandet. De har grunnlagt hjem for bostedsløse, og arbeider ved Europas største psykiatriske sykehus med over 3000 pasienter. De bringer håp og trøst gjennom evangeliet.
Det var sterkt å lytte til søster Marias vitnesbyrd. Hun er opprinnelig lærer, og var en sterk sannhetssøker. Leste alt hun kom over av filosofiske verker, uten å finne noen svar. Ikke før hun kom over Det nye testamente, leste det, og kom til en levende tro på Herren Jesus.
Billedtekst: Søster Maria sammen med meg. Kristi himmelfartskapellet i bakgrunnen. (Foto: Pavel)
Her er en link til Hl.Elisabeths kloster i Hvite-Russland:
http://www.obitel-minsk.by/welcome_text-1_mid33.html
Da fikk vi besøk av søster Maria, som er nonne ved Hl.Elisabeths kloster i Minsk i Hvite-Russland. Hun kom sammen med ei ung jente som arbeider for Sisters of Mercy, som er en hjelpeorganisasjon som støtter barmhjertighetsarbeidet til nonnene ved Hl.Elisabeths kloster og en sjåfør.
Vi gledet oss stort over besøket! Nonnene ved Hl.Elisabeths kloster arbeider blant de fattigste av de fattige i hjemlandet. De har grunnlagt hjem for bostedsløse, og arbeider ved Europas største psykiatriske sykehus med over 3000 pasienter. De bringer håp og trøst gjennom evangeliet.
Det var sterkt å lytte til søster Marias vitnesbyrd. Hun er opprinnelig lærer, og var en sterk sannhetssøker. Leste alt hun kom over av filosofiske verker, uten å finne noen svar. Ikke før hun kom over Det nye testamente, leste det, og kom til en levende tro på Herren Jesus.
Billedtekst: Søster Maria sammen med meg. Kristi himmelfartskapellet i bakgrunnen. (Foto: Pavel)
Her er en link til Hl.Elisabeths kloster i Hvite-Russland:
http://www.obitel-minsk.by/welcome_text-1_mid33.html
Amerikansk misjonær i nord-koreansk arbeidsleir føler seg sviktet av USA
Kenneth Bae (bildet), den amerikanske statsborgeren som sitter fengslet i Nord-Korea, anklaget for misjonsvirksomhet, føler seg sviktet av amerikanske myndigheter.
Bae ga nylig et intervju til Choson Sinbo, en japansk avis. Han møtte til intervjuet iført en blå fangedrakt. Intervjuet skal ha skjedd 30.juli.
I intervjuet sier Bae at han hører at amerikanske myndigheter gjør alt de kan for å få ham løslatt, og han takker både amerikanske og nord-koreanske myndigheter for å gi ham tillatelse til å snakke med familien over telefon.
Han har nå sittet to år i fengsel i Nord-Korea, og det er ikke noe tegn på at det har skjedd fremgang i hans sak, ifølge den japanske avisen.
Kenneth Bae sliter med ulike helseutfordringer og er bekymret at hans helsesituasjon vil forverre seg når han nå returnerer til en spesiell arbeidsleir ganske snart. I mars ble han behandlet på et sykehus i Pyongyang. Bae må selv betale for medisiner og legebehandling.
Kenneth Bae, som kommer fra Lynwood utenfor Washington, ble arrestert i november 2012 i Rason, langs den nordøstlige kysten av Nord-Korea. Han er dømt til 15 års fengsel i arbeidsleir anklaget for misjonsvirksomhet.
Bae ga nylig et intervju til Choson Sinbo, en japansk avis. Han møtte til intervjuet iført en blå fangedrakt. Intervjuet skal ha skjedd 30.juli.
I intervjuet sier Bae at han hører at amerikanske myndigheter gjør alt de kan for å få ham løslatt, og han takker både amerikanske og nord-koreanske myndigheter for å gi ham tillatelse til å snakke med familien over telefon.
Han har nå sittet to år i fengsel i Nord-Korea, og det er ikke noe tegn på at det har skjedd fremgang i hans sak, ifølge den japanske avisen.
Kenneth Bae sliter med ulike helseutfordringer og er bekymret at hans helsesituasjon vil forverre seg når han nå returnerer til en spesiell arbeidsleir ganske snart. I mars ble han behandlet på et sykehus i Pyongyang. Bae må selv betale for medisiner og legebehandling.
Kenneth Bae, som kommer fra Lynwood utenfor Washington, ble arrestert i november 2012 i Rason, langs den nordøstlige kysten av Nord-Korea. Han er dømt til 15 års fengsel i arbeidsleir anklaget for misjonsvirksomhet.
Etiketter:
Forfølgelse,
Kenneth Bae,
Martyrkirken,
Misjon,
Nord-Korea
Skal noe ha verdi må det koste
'Hva verdsetter vi høyest i en tid som vår, da alle verdier synes å synke', spør den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, og svarer:
'Det slagg som menneskelig dyktighet og verdens oppfinnsomhet frembringer, eller det gull og sølv som er av guddommelig opphav og forløsning gjennom Jesus Kristus?
Det er mange ting innen kristenheten som er altfor billige i dag, men det finnes i virkeligheten ingen snarvei til de åndelige verdiene. Forkynnelse, bønn og vitnetjeneste, til det ytre kan de virke som de ikke krever mye disse tjenestene, men for at de skal ha noen verdi, må de koste oss år av blodslit og disiplin.
Guds 'kar til ære' er det menneske som har latt seg undervise av Ånden, og ventet på at dette skulle skje, i mellomtiden har han ikke skammet seg for å innrømme at han ikke kjente til alle ting. For det kommer en dag da alle tings sanne vesen skal bli prøvet.
Forkynnelse, i en tid preget av oppbrudd og forvirring, er av liten verdi dersom menneskene ikke får se Gud gjennom den. I en slik tid kan det virkelig komme klart fram hvorvidt den som forkynner selv har fått gå med Gud gjennom slike opplevelser som han taler om. Det som ikke har berørt djupet av hans eget liv, har liten kraft i seg til å røre ved andre som befinner seg i lignende situasjon'.
'Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv'. (Mal 3,3)
Bildet viser en kinesisk Bibel holdt i en arbeiders hender.
'Det slagg som menneskelig dyktighet og verdens oppfinnsomhet frembringer, eller det gull og sølv som er av guddommelig opphav og forløsning gjennom Jesus Kristus?
Det er mange ting innen kristenheten som er altfor billige i dag, men det finnes i virkeligheten ingen snarvei til de åndelige verdiene. Forkynnelse, bønn og vitnetjeneste, til det ytre kan de virke som de ikke krever mye disse tjenestene, men for at de skal ha noen verdi, må de koste oss år av blodslit og disiplin.
Guds 'kar til ære' er det menneske som har latt seg undervise av Ånden, og ventet på at dette skulle skje, i mellomtiden har han ikke skammet seg for å innrømme at han ikke kjente til alle ting. For det kommer en dag da alle tings sanne vesen skal bli prøvet.
Forkynnelse, i en tid preget av oppbrudd og forvirring, er av liten verdi dersom menneskene ikke får se Gud gjennom den. I en slik tid kan det virkelig komme klart fram hvorvidt den som forkynner selv har fått gå med Gud gjennom slike opplevelser som han taler om. Det som ikke har berørt djupet av hans eget liv, har liten kraft i seg til å røre ved andre som befinner seg i lignende situasjon'.
'Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv'. (Mal 3,3)
Bildet viser en kinesisk Bibel holdt i en arbeiders hender.
Etiketter:
Kristi etterfølgelse,
radikal tro,
Radikalt liv,
Watchman Nee
fredag, august 01, 2014
Den kristne familien, del 5
'En god kone, hvem finner vel henne? For langt mer enn perler er hun verd'. (Ord 31,10)
Det er få ting som har vakt sterkere reaksjoner enn Bibelens tekster om at kvinnen skal underordne seg sin mann.
En av disse tekstene er Ef 5,22-24:
'Dere koner, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode. Og Han er Frelser for kroppen. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor konene underordne seg sine egne menn i alle ting'.
Nei, ordene er ikke kulturelt betinget, ei heller tidsbegrensede. Dette er Bibelens undervisning om kvinnens rolle, slik det er Bibelens undervisning om at mannen skal elske sin kone, som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Så er spørsmålet om vi vil holde Guds ord for å være sant og bøye oss for Bibelens autoritet. Kun den som bøyer seg for Guds ords autoritet kan regne med å være under Guds beskyttelse med sine liv. Gud støtter ikke opprør mot Hans ordninger. De står fast.
'Selve tanken på å 'underordne seg' ens mann vil vekke negative følelser hos dyktige og intelligente kvinner, som med dette straks tenker på at de skal være passive, ubetydelige dørmatter', skriver den lutherske presten Larry Christenson, før han legger til: 'For Gud betyr imidlertid underordning noe annet. Å være underordnet betyr at man viser ydmykhet og intelligent lydighet mot en innsatt makt eller autoritet. Det eksempel apostelen tar fram, er at menigheten er underlagt Kristi styre. Det er så langt fra at dette er noe degraderende, det er menighetens lykke og ære! Gud gav ikke denne lov for hustruer om at de skulle være sine menn underordnet fordi Han hadde noe imot kvinner. Nei, tvert imot, han ville etablere denne bestemmelse for at Han ville beskytte kvinnene og hjemmenes harmoni. Han vil at kvinnen skal være beskyttet mot mange av de vonde ting som livet fører med seg. Skriften kjenner ikke til noe 50-50 'demokratisk ekteskap'. Guds bestemmelse er 100-100. Hustruer er 100 prosent hustru og mannen er 100 prosent mann. Gud har gitt hustruer muligheten til å velge fritt om de vil innta en denne underordnede stilling, akkurat som Jesus selv underordnet seg Faderen'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 32-33)
Guds ordning
Guds ordning for familien fremstilles slik i Bibelen:
'Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud'. (1.Kor 11,3)
'Dere koner, underordne dere under deres egne menn, slik det sømmer seg i Herren'. (Kol 3,18)
'Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren'. (Kol 3,20)
Vi kan fremstille dette på følgende måte:
1) KRISTUS er mannens hode. Han er altså under Kristi autoritet, og bærer ansvaret overfor Gud for sitt hjem.
2) MANNEN er hustruens hode, men samtidig er han underlagt Kristus, og skal elske sin kone, som Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Det er altså umulig å misbruke denne stillingen til maktutøvelse.
3) HUSTRUEN er underordnet sin mann i alle ting, men hun er samtidig mannens medhjelper (1.Mos 2,18),
4: BARNA er underordnet far og mor og skal lyde dem.
(fortsettes)
Det er få ting som har vakt sterkere reaksjoner enn Bibelens tekster om at kvinnen skal underordne seg sin mann.
En av disse tekstene er Ef 5,22-24:
'Dere koner, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode. Og Han er Frelser for kroppen. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor konene underordne seg sine egne menn i alle ting'.
Nei, ordene er ikke kulturelt betinget, ei heller tidsbegrensede. Dette er Bibelens undervisning om kvinnens rolle, slik det er Bibelens undervisning om at mannen skal elske sin kone, som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Så er spørsmålet om vi vil holde Guds ord for å være sant og bøye oss for Bibelens autoritet. Kun den som bøyer seg for Guds ords autoritet kan regne med å være under Guds beskyttelse med sine liv. Gud støtter ikke opprør mot Hans ordninger. De står fast.
'Selve tanken på å 'underordne seg' ens mann vil vekke negative følelser hos dyktige og intelligente kvinner, som med dette straks tenker på at de skal være passive, ubetydelige dørmatter', skriver den lutherske presten Larry Christenson, før han legger til: 'For Gud betyr imidlertid underordning noe annet. Å være underordnet betyr at man viser ydmykhet og intelligent lydighet mot en innsatt makt eller autoritet. Det eksempel apostelen tar fram, er at menigheten er underlagt Kristi styre. Det er så langt fra at dette er noe degraderende, det er menighetens lykke og ære! Gud gav ikke denne lov for hustruer om at de skulle være sine menn underordnet fordi Han hadde noe imot kvinner. Nei, tvert imot, han ville etablere denne bestemmelse for at Han ville beskytte kvinnene og hjemmenes harmoni. Han vil at kvinnen skal være beskyttet mot mange av de vonde ting som livet fører med seg. Skriften kjenner ikke til noe 50-50 'demokratisk ekteskap'. Guds bestemmelse er 100-100. Hustruer er 100 prosent hustru og mannen er 100 prosent mann. Gud har gitt hustruer muligheten til å velge fritt om de vil innta en denne underordnede stilling, akkurat som Jesus selv underordnet seg Faderen'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 32-33)
Guds ordning
Guds ordning for familien fremstilles slik i Bibelen:
'Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud'. (1.Kor 11,3)
'Dere koner, underordne dere under deres egne menn, slik det sømmer seg i Herren'. (Kol 3,18)
'Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren'. (Kol 3,20)
Vi kan fremstille dette på følgende måte:
1) KRISTUS er mannens hode. Han er altså under Kristi autoritet, og bærer ansvaret overfor Gud for sitt hjem.
2) MANNEN er hustruens hode, men samtidig er han underlagt Kristus, og skal elske sin kone, som Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Det er altså umulig å misbruke denne stillingen til maktutøvelse.
3) HUSTRUEN er underordnet sin mann i alle ting, men hun er samtidig mannens medhjelper (1.Mos 2,18),
4: BARNA er underordnet far og mor og skal lyde dem.
(fortsettes)
Etiketter:
Bibelen,
Ekteskap,
Larry Christenson,
skapelsesordningen,
underordne,
underordning
50 landsbyer i India forbyr kristne møter
Motstanden mot kristen tro øker i India, og dens eksistens trues nå i de sentrale strøkene.
I forrige måned lykkes hindu-ekstremister å få innført restriksjoner i flere titalls landsbyer og det er nå forbudt å holde gudstjenester der. I følge disse ekstremistene tvinger de kristne mennesker til å omvende seg til kristendommen. Disse hinduene har derfor funnet frem til en lov som er ment å ivareta stammekulturen i disse landsbyene til å forby kristendommen som religion.
Samles kristne til bønn eller gudstjenester eller andre aktiviteter så ansees det nå som en kriminell handling.
The Times of India rapporterer at forbudet gjelder hele 50 landsbyer.
La oss huske våre hardt prøve trossøsken i våre forbønner.
I forrige måned lykkes hindu-ekstremister å få innført restriksjoner i flere titalls landsbyer og det er nå forbudt å holde gudstjenester der. I følge disse ekstremistene tvinger de kristne mennesker til å omvende seg til kristendommen. Disse hinduene har derfor funnet frem til en lov som er ment å ivareta stammekulturen i disse landsbyene til å forby kristendommen som religion.
Samles kristne til bønn eller gudstjenester eller andre aktiviteter så ansees det nå som en kriminell handling.
The Times of India rapporterer at forbudet gjelder hele 50 landsbyer.
La oss huske våre hardt prøve trossøsken i våre forbønner.
Etiketter:
Forfølgelse,
Hinduisme,
India,
Martyrkirken
Slik kan vi be for Israel
Billy Grahams datter, Anne Graham Lotz (bildet), gir et godt råd når vi skal be for det som skjer i Israel og på Gaza:
'Det vil ikke bli noen permanent fred eller trygghet for Jerusalem før Fredsfyrsten selv kommer for å etablere Hans styresett her på jorden.
Så når jeg ber om fred for Jerusalem, så ber jeg i realiteten ikke om noen form for avtale. Jeg ber ikke for en uavhengig palestinsk sak eller for en anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Hva jeg virkelig ber om er at Jesus skal vende tilbake, Yeshua, Israels Messias, Fredsfyrsten'.
Dette skriver hun i et nyhetsbrev datert 29.juli og siterer Salme 122,6-7:
'Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være fred innenfor dine murer, trygghet i dine borger!'
'Det vil ikke bli noen permanent fred eller trygghet for Jerusalem før Fredsfyrsten selv kommer for å etablere Hans styresett her på jorden.
Så når jeg ber om fred for Jerusalem, så ber jeg i realiteten ikke om noen form for avtale. Jeg ber ikke for en uavhengig palestinsk sak eller for en anerkjennelse av Israels rett til å eksistere. Hva jeg virkelig ber om er at Jesus skal vende tilbake, Yeshua, Israels Messias, Fredsfyrsten'.
Dette skriver hun i et nyhetsbrev datert 29.juli og siterer Salme 122,6-7:
'Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, få gode dager! Må det være fred innenfor dine murer, trygghet i dine borger!'
Etiketter:
Anne Graham Lotz,
Billy Graham,
forbønn,
Israel
torsdag, juli 31, 2014
Åndelig sommerlesning, del 31
I dag, på den 31 dagen av tekster vi leser denne sommeren, vil jeg dele med deg noen sitater fra Mike Bickle (bildet), grunnleggeren av Det internasjonale bønnehuset i Kansas City, som jeg har oversatt til norsk:
'Forvandling kommer ikke som et automatisk resultat av prøvelser. Den fremkommer når vi responderer på rett måte overfor Gud'.
'Gud forløser mer av sin kraft og nærvær som en følge av vår hunger etter Ham'.
'Når vi trer inn i Guds glede, slås døren igjen for mye av satans aktiviteter i våre liv'.
'Forvandling kommer ikke som et automatisk resultat av prøvelser. Den fremkommer når vi responderer på rett måte overfor Gud'.
'Gud forløser mer av sin kraft og nærvær som en følge av vår hunger etter Ham'.
'Når vi trer inn i Guds glede, slås døren igjen for mye av satans aktiviteter i våre liv'.
Etiketter:
Den andliga ängen,
Johannes Moschos,
Mike Bickle,
ørkenfedre,
åndelig lesning
Den kristne familien, del 4
Et gudfryktig hjem er et hjem under Guds beskyttelse, men den som
er under Guds beskyttelse er er samtidig en som er under Guds myndighet.
Vi kan ikke sette oss ut over Guds ord - heller ikke hva angår vårt ekteskap - og våre hjem - og tro at Gud sanksjonerer det og velsigner oss. Skal vi regne med Guds velsignelse må vi være villige til å bøye oss for Guds ords autoritet.
Og det koker ned til noe veldig praktisk!
Som forholdet mellom mann og kone.
Det finnes sterke kritiske røster til Bibelens lære om underordning. Den hevdes å være kvinneundertrykkende. Da kan man ikke ha lest hva Bibelen sier om Guds bestemmelse for ektemenn særlig grundig. Et eneste bibelsted punkterer fullstendig myten om at kvinnen skal underordne seg sin mann er undertrykkende og kvinnefiendtlig.
Det verset er dette:
'Dere ektemenn, elsk deres koner, slik også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.' (Ef 5,25)
Vi kan ta med et vers til i samme sammenheng: 'På samme måte skylder ektemennene å elske sine egne koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv'.
Det er ikke mulig å undertrykke noen, snakke nedsettende om noen, utøve noen form for vold, om man elsker slik Kristus elsket! Kristi kjærlighet gav alt, seg selv, sitt liv, for den menighet Han vant seg med sitt blod. Han la ned sitt eget for å kunne elske menigheten. Slik skal en mann elske sin kone!
Så hjelpe oss Gud! For dette er mer enn vi kan i oss selv. Her må det en radikal overgivelse til hos mannen, hvor han ydmyker seg for Guds ansikt, og legger ned sitt eget - for sin kone. I Kol 3,19 heter det: 'Dere ektemenn, elsk deres koner og vær ikke bitre mot dem'.
'En mann som elsker sin hustru etter Skriftens ord, vil først og fremst se til hennes åndelige behov', skriver den lutherske presten Larry Christenson, og legger til: 'Hans første omsorg gjelder dette at hun står i et rett forhold til Herren. Han er klar over at virkelig lykke for henne som kvinne, hustru og mor ligger i dette at hun har bygd på den solide grunnvoll som forholdet til Jesus gir. Dette er ikke bare å nikke gudfryktig til snakket om 'religiøst behov' eller 'åndelig utsyn'. Dette er en praktisk erkjennelse av den primære betydning av å ha Jesus Kristus som Herre i sitt liv'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 135)
Mannens fremste oppgave i sitt hjem er å være prest for sin familie! Det betyr at han har et ansvar for å be! For sin familie, og bære sin kone i bønn og på den måten gi støtte til hennes åndelige liv.
Her svikter mange menn! Da er det bare en vei å gå: korsets vei. Bøye oss, erkjenne at vi har sviktet, be om tilgivelse, og innvie oss til den store oppgaven som er oss betrodd.
En mann som elsker sin kone går korsveien!
Om Jesus er mannens eksempel så vil en mann som elsker sin kone gå korsets vei. Det er praktisk: når det blir uoverensstemmelser i ekteskapet, så må da mannen først ydmyke seg og be om tilgivelse for det han har gjort som var galt. Dette er i praksis døden over vårt selvliv! Hva sier Guds ord?
'For jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg ...' Gal 2,20.
Det kan godt henne at konas skyld er større. Det har ingenting med saken å gjøre! Mannens kall er å 'elske sin kone, slik Kristus elsket menigheten'. Om det er slik at konas skyld er større, så dømmer ikke en mann som elsker sin kone, slik Kristus elsket menigheten. En som elsker sin kone på denne måten, ydmyker seg selv og går korsets vei. Han fornekter seg selv, og gir opp sine egne rettigheter.
Men stopp nå litt! Det finnes de menn som gjør dette, og som sier: Nå har jeg bekjent min synd. Nå bør du bekjenne din!
Men går man korsets vei har man ikke slike motiver! Da legger man ned sitt liv for den man elsker, og som Gud har gitt mannen gjennom en pakt de inngikk da de lot seg vie for Guds ansikt.
(fortsettes)
er under Guds beskyttelse er er samtidig en som er under Guds myndighet.
Vi kan ikke sette oss ut over Guds ord - heller ikke hva angår vårt ekteskap - og våre hjem - og tro at Gud sanksjonerer det og velsigner oss. Skal vi regne med Guds velsignelse må vi være villige til å bøye oss for Guds ords autoritet.
Og det koker ned til noe veldig praktisk!
Som forholdet mellom mann og kone.
Det finnes sterke kritiske røster til Bibelens lære om underordning. Den hevdes å være kvinneundertrykkende. Da kan man ikke ha lest hva Bibelen sier om Guds bestemmelse for ektemenn særlig grundig. Et eneste bibelsted punkterer fullstendig myten om at kvinnen skal underordne seg sin mann er undertrykkende og kvinnefiendtlig.
Det verset er dette:
'Dere ektemenn, elsk deres koner, slik også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.' (Ef 5,25)
Vi kan ta med et vers til i samme sammenheng: 'På samme måte skylder ektemennene å elske sine egne koner som sin egen kropp. Den som elsker sin kone, elsker seg selv'.
Det er ikke mulig å undertrykke noen, snakke nedsettende om noen, utøve noen form for vold, om man elsker slik Kristus elsket! Kristi kjærlighet gav alt, seg selv, sitt liv, for den menighet Han vant seg med sitt blod. Han la ned sitt eget for å kunne elske menigheten. Slik skal en mann elske sin kone!
Så hjelpe oss Gud! For dette er mer enn vi kan i oss selv. Her må det en radikal overgivelse til hos mannen, hvor han ydmyker seg for Guds ansikt, og legger ned sitt eget - for sin kone. I Kol 3,19 heter det: 'Dere ektemenn, elsk deres koner og vær ikke bitre mot dem'.
'En mann som elsker sin hustru etter Skriftens ord, vil først og fremst se til hennes åndelige behov', skriver den lutherske presten Larry Christenson, og legger til: 'Hans første omsorg gjelder dette at hun står i et rett forhold til Herren. Han er klar over at virkelig lykke for henne som kvinne, hustru og mor ligger i dette at hun har bygd på den solide grunnvoll som forholdet til Jesus gir. Dette er ikke bare å nikke gudfryktig til snakket om 'religiøst behov' eller 'åndelig utsyn'. Dette er en praktisk erkjennelse av den primære betydning av å ha Jesus Kristus som Herre i sitt liv'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 135)
Mannens fremste oppgave i sitt hjem er å være prest for sin familie! Det betyr at han har et ansvar for å be! For sin familie, og bære sin kone i bønn og på den måten gi støtte til hennes åndelige liv.
Her svikter mange menn! Da er det bare en vei å gå: korsets vei. Bøye oss, erkjenne at vi har sviktet, be om tilgivelse, og innvie oss til den store oppgaven som er oss betrodd.
En mann som elsker sin kone går korsveien!
Om Jesus er mannens eksempel så vil en mann som elsker sin kone gå korsets vei. Det er praktisk: når det blir uoverensstemmelser i ekteskapet, så må da mannen først ydmyke seg og be om tilgivelse for det han har gjort som var galt. Dette er i praksis døden over vårt selvliv! Hva sier Guds ord?
'For jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg ...' Gal 2,20.
Det kan godt henne at konas skyld er større. Det har ingenting med saken å gjøre! Mannens kall er å 'elske sin kone, slik Kristus elsket menigheten'. Om det er slik at konas skyld er større, så dømmer ikke en mann som elsker sin kone, slik Kristus elsket menigheten. En som elsker sin kone på denne måten, ydmyker seg selv og går korsets vei. Han fornekter seg selv, og gir opp sine egne rettigheter.
Men stopp nå litt! Det finnes de menn som gjør dette, og som sier: Nå har jeg bekjent min synd. Nå bør du bekjenne din!
Men går man korsets vei har man ikke slike motiver! Da legger man ned sitt liv for den man elsker, og som Gud har gitt mannen gjennom en pakt de inngikk da de lot seg vie for Guds ansikt.
(fortsettes)
Etiketter:
Bibelen,
Ekteskap,
Larry Christenson,
skapelsesordningen,
underordne,
underordning
95 år gamle Billy Graham ber fremdeles for de fortapte
Det gjør et sterkt inntrykk å lese hvordan Franklin Graham beskriver hvordan hans far, Billy Graham (bildet), har det for tiden.
Franklin Graham fortelle at den 95 år gamle legenden ber fremdeles for de fortapte!
'Min far kan ikke gå lange turer eller knele i skogen. Synet hans er sløret og samtalene er korte. Men jeg kan fortelle deg at han bøyer sine knær i ånden i det han ber til Herren for de fortapte sjelene og ser fram mot det evige fellesskapet med sin Frelser i himmelen en dag', skriver Franklin Graham i en artikkel publisert denne uken.
Han forteller også at denne sommerens varme har gjort Billy Graham godt, og at han er helt vital, selv om kroppen er svak.
I artikkelen kommer også Franklin Graham inn på den helt avgjørende opplevelsen hans far hadde for 65 år siden.
Da sto den da 30 år gamle evangelisten foran et veikryss i livet og tjenesten. Hvordan skulle han forholde seg til Guds ord? Han kjempet med spørsmålet om han virkelig kunne tro alt som Bibelen lærer.
Det hører med til historien at Billy Graham gikk seg en tur ute i skogen, bøyde seg ved en stubbe og tok sitt livs viktigste bestemmelse - ved siden av den dagen han bestemte seg for å bli en kristen: at han skulle holde Guds ord for å være sant, og bøye seg for at Guds ord er autoritativt, guddommelig inspirert, evig og uforanderlig.
Det er ingen tvil om at det er dette som har vært styrken i Billy Grahams tjeneste som evangelist, at han har gitt Gud rett gjennom sitt ord.
Du kan lese artikkelen her:
http://billygraham.org/story/franklin-graham-my-father-still-prays-for-the-lost/
Franklin Graham fortelle at den 95 år gamle legenden ber fremdeles for de fortapte!
'Min far kan ikke gå lange turer eller knele i skogen. Synet hans er sløret og samtalene er korte. Men jeg kan fortelle deg at han bøyer sine knær i ånden i det han ber til Herren for de fortapte sjelene og ser fram mot det evige fellesskapet med sin Frelser i himmelen en dag', skriver Franklin Graham i en artikkel publisert denne uken.
Han forteller også at denne sommerens varme har gjort Billy Graham godt, og at han er helt vital, selv om kroppen er svak.
I artikkelen kommer også Franklin Graham inn på den helt avgjørende opplevelsen hans far hadde for 65 år siden.
Da sto den da 30 år gamle evangelisten foran et veikryss i livet og tjenesten. Hvordan skulle han forholde seg til Guds ord? Han kjempet med spørsmålet om han virkelig kunne tro alt som Bibelen lærer.
Det hører med til historien at Billy Graham gikk seg en tur ute i skogen, bøyde seg ved en stubbe og tok sitt livs viktigste bestemmelse - ved siden av den dagen han bestemte seg for å bli en kristen: at han skulle holde Guds ord for å være sant, og bøye seg for at Guds ord er autoritativt, guddommelig inspirert, evig og uforanderlig.
Det er ingen tvil om at det er dette som har vært styrken i Billy Grahams tjeneste som evangelist, at han har gitt Gud rett gjennom sitt ord.
Du kan lese artikkelen her:
http://billygraham.org/story/franklin-graham-my-father-still-prays-for-the-lost/
Etiketter:
Billy Graham,
forbønn,
fortapelsen,
Franklin Graham,
frelse
onsdag, juli 30, 2014
Farshid Fathi, Iran: En dag er natten endelig over
Farshid Fathi (bildet) sitter fengslet i det beryktede Evin fengslet i Tehran. Han har skrevet et brev, som er smuglet ut av Iran nylig. Det er gripende å lese hva en kristen iraner tenker der han sitter bak murene, ene og alene fordi han er en kristen. Det har Farshid gjort i 43 måneder. Jeg har oversatt det til norsk:
'Hver enkelt av oss opplever at det er perioder hvor det er natt i våre liv: netter av ensomhet, netter med mareritt, netter med feber og smerte, endeløse netter i fengsel, netter med savn, netter hvor det er vanskelig å puste, og noen skremmende, uforklarlige netter i våre liv ... For de av oss som lever, er det uunngåelig, selv for de av oss som vandrer nært Kristus, og unngå å gå gjennom disse nettene.
Når et barn opplever en vanskelig natt, ligger hans far eller mor ved siden av ham natten igjennom, og styrker varsomt over håret, kysser hans kinn igjen og igjen, nevner hans navn med mild stemme og fortsetter å se på barnets ansikt helt til den vonde natten er over. Når barnet åpner øynene tenker barnet at pappa nettopp har kommet! Han var ikke stand til å føle sin fars pust mens han kjempet med nattens mareritt.
Slik er det også, når vårt livs vanskelige netter er over, åpner vi våre øyne, og det er som om vår himmelske Far nettopp er kommet.
Men realiteten er at Han kom ikke bare om morgenen, Han var hos oss de mørke nettene i livene våre ... så jeg er absolutt sikker på at en dag vil 'rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger'.
'Hver enkelt av oss opplever at det er perioder hvor det er natt i våre liv: netter av ensomhet, netter med mareritt, netter med feber og smerte, endeløse netter i fengsel, netter med savn, netter hvor det er vanskelig å puste, og noen skremmende, uforklarlige netter i våre liv ... For de av oss som lever, er det uunngåelig, selv for de av oss som vandrer nært Kristus, og unngå å gå gjennom disse nettene.
Når et barn opplever en vanskelig natt, ligger hans far eller mor ved siden av ham natten igjennom, og styrker varsomt over håret, kysser hans kinn igjen og igjen, nevner hans navn med mild stemme og fortsetter å se på barnets ansikt helt til den vonde natten er over. Når barnet åpner øynene tenker barnet at pappa nettopp har kommet! Han var ikke stand til å føle sin fars pust mens han kjempet med nattens mareritt.
Slik er det også, når vårt livs vanskelige netter er over, åpner vi våre øyne, og det er som om vår himmelske Far nettopp er kommet.
Men realiteten er at Han kom ikke bare om morgenen, Han var hos oss de mørke nettene i livene våre ... så jeg er absolutt sikker på at en dag vil 'rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger'.
Etiketter:
Evin-fengselet,
Farshid Fathi,
Forfølgelse,
Iran,
Martyrkirken
Vil du støtte Kristi himmelfartskapellet?
Vi forsøker å holde kostnadene ved driften av Kristi himmelfartskapellet
så lave som mulig. Men det påbeløper en del utgifter til strøm og
vedlikehold.
Nå har vi vært så heldige å få skaffet oss 10 håndlagede bønnereip, som brukes når man ber Jesusbønnen. Disse er svært vanskelig å få tak på. De er håndlagede i Hvite-Russland og er et nydelig håndarbeid.
Vi selger disse for 300 kroner pr.stykk.
Det vil gi oss sårt tiltrengte midler.
Om du er interessert i å støtte oss ved å kjøpe et slikt bønnereip, send oss en epost. De koster altså 300 kroner stykke. I tillegg kommer frakten.
Skriv til:
bjornolav58@gmail.com
Nå har vi vært så heldige å få skaffet oss 10 håndlagede bønnereip, som brukes når man ber Jesusbønnen. Disse er svært vanskelig å få tak på. De er håndlagede i Hvite-Russland og er et nydelig håndarbeid.
Vi selger disse for 300 kroner pr.stykk.
Det vil gi oss sårt tiltrengte midler.
Om du er interessert i å støtte oss ved å kjøpe et slikt bønnereip, send oss en epost. De koster altså 300 kroner stykke. I tillegg kommer frakten.
Skriv til:
bjornolav58@gmail.com
Åndelig sommerlesning, del 30
"Det var et kors i Guds hjerte lenge før de reiste korset utenfor Jerusalem.
Og når dette korset er tatt ned, blir korset i Guds hjerte fremdeles stående'.
Fader Lev Gillet - en munk fra Østkirken.
Og når dette korset er tatt ned, blir korset i Guds hjerte fremdeles stående'.
Fader Lev Gillet - en munk fra Østkirken.
Etiketter:
Den andliga ängen,
fader Lev Gillet,
Johannes Moschos,
ørkenfedre,
åndelig lesning
Et år siden fader Paolo ble kidnappet av ISIL
I går var det en spesiell dag for alle oss som ber for fader Paolo Dall'Oglio (bildet). Da var det på dagen ett år siden han ble kidnappet av den grusomme islamistorganisasjonen ISIL.
Hver eneste torsdag, når vi samles i Kristi himmelfartskapellet, ber vi for fader Paolo og Deir Mar Musa - klosterkommuniteten som han grunnla i et overgitt kloster oppe i de syriske fjellene. Bønnekapellet vårt mottok en gave fra dette klosteret - et kors - som henger på veggen ved utgangsdøren, og som er en stadig påminnelse om å be for våre forfulgte trossøsken.
Det har sett mørkt ut. Lever fader Paolo? Vi som har bedt har vært fortvilet, og vi har undret oss hvordan vi kan be i en slik situasjon hvor uvissheten er stor.
Derfor har vi bedt omtrent slik: 'Vi vet ikke, Herre, om fader Paolo er hjemme hos deg, eller han er i hendene på mennesker som vil ham ondt. Du vet. Er han hjemme hos deg, takker vi deg for at han er i Din nærhet, er han i hendene på kidnapperne, takker vi Deg for at han er i Din nærhet der også. Beskytt ham, befri ham, la han gjenforenes med sine brødre og sine venner. Er han hos Deg, takker vi Deg fordi han kan fryde seg over himmelens herlighet'.
Men det går rykter om at fader Paolo fremdeles er i live.
Avisen Vårt Land hadde en sak på fader Paolo i sin nettutgave i går. Der heter det blant annet:
"I løpet av sommeren har det kommet meldinger som bekrefter at fader Paolo fortsatt er i live og at det har vært forhandlinger om frigivelse, men fortsatt er hans skjebne uviss. Siden ISIL i mellomtiden har hatt stor framgang i Syria og Irak, og har proklamert eget kalifat for de områdene de kontrollerer, er behandlingen av fader Paolo av stor interesse. Den forteller noe om hvordan disse ekstremistene tenker og handler. En kilde som hevder å være «knyttet til» ISIL påstår at fader Paolo ble møtt med stor mistenksomhet i organisasjonen. At den kjente klostergrunnleggeren og dialogpresten allerede hadde en høy stjerne i den demokratiske delen av motstandsbevegelsen mot Assad-regimet, bidro nok til det. Det gjorde også det faktum at han i Raqqa insisterte på å møte ISIS’ øverste ledelse, og argumenterte for frigivelse av to franske journalister. En «vennligsinnet» islamistisk gruppe skal overfor ISIL ha påstått at president Assads etterretningstjeneste plasserer kristne angivere i motstandsbevegelsen for å undergrave den innenfra, og at fader Paolo var mistent for å inngå i dette. Denne påstanden er det få som har tatt alvorlig, men det sier noe om hvordan man systematisk har forsøkt å svekke hans posisjon og omdømme.... Ulike kilder bekrefter at det har vært ført forhandlinger om frigivelse av fader Paolo."
Du kan lese hele Vårt Land artikkelen her: http://www.vl.no/samfunn/ett-%C3%A5r-i-islamistenes-fangenskap-1.87543
Vi som feirer gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet vil fortsette å be for fader Paolo, og for alle våre trossøsken i Syria, og oppfordrer også andre kristne til å gjøre det samme.
Hver eneste torsdag, når vi samles i Kristi himmelfartskapellet, ber vi for fader Paolo og Deir Mar Musa - klosterkommuniteten som han grunnla i et overgitt kloster oppe i de syriske fjellene. Bønnekapellet vårt mottok en gave fra dette klosteret - et kors - som henger på veggen ved utgangsdøren, og som er en stadig påminnelse om å be for våre forfulgte trossøsken.
Det har sett mørkt ut. Lever fader Paolo? Vi som har bedt har vært fortvilet, og vi har undret oss hvordan vi kan be i en slik situasjon hvor uvissheten er stor.
Derfor har vi bedt omtrent slik: 'Vi vet ikke, Herre, om fader Paolo er hjemme hos deg, eller han er i hendene på mennesker som vil ham ondt. Du vet. Er han hjemme hos deg, takker vi deg for at han er i Din nærhet, er han i hendene på kidnapperne, takker vi Deg for at han er i Din nærhet der også. Beskytt ham, befri ham, la han gjenforenes med sine brødre og sine venner. Er han hos Deg, takker vi Deg fordi han kan fryde seg over himmelens herlighet'.
Men det går rykter om at fader Paolo fremdeles er i live.
Avisen Vårt Land hadde en sak på fader Paolo i sin nettutgave i går. Der heter det blant annet:
"I løpet av sommeren har det kommet meldinger som bekrefter at fader Paolo fortsatt er i live og at det har vært forhandlinger om frigivelse, men fortsatt er hans skjebne uviss. Siden ISIL i mellomtiden har hatt stor framgang i Syria og Irak, og har proklamert eget kalifat for de områdene de kontrollerer, er behandlingen av fader Paolo av stor interesse. Den forteller noe om hvordan disse ekstremistene tenker og handler. En kilde som hevder å være «knyttet til» ISIL påstår at fader Paolo ble møtt med stor mistenksomhet i organisasjonen. At den kjente klostergrunnleggeren og dialogpresten allerede hadde en høy stjerne i den demokratiske delen av motstandsbevegelsen mot Assad-regimet, bidro nok til det. Det gjorde også det faktum at han i Raqqa insisterte på å møte ISIS’ øverste ledelse, og argumenterte for frigivelse av to franske journalister. En «vennligsinnet» islamistisk gruppe skal overfor ISIL ha påstått at president Assads etterretningstjeneste plasserer kristne angivere i motstandsbevegelsen for å undergrave den innenfra, og at fader Paolo var mistent for å inngå i dette. Denne påstanden er det få som har tatt alvorlig, men det sier noe om hvordan man systematisk har forsøkt å svekke hans posisjon og omdømme.... Ulike kilder bekrefter at det har vært ført forhandlinger om frigivelse av fader Paolo."
Du kan lese hele Vårt Land artikkelen her: http://www.vl.no/samfunn/ett-%C3%A5r-i-islamistenes-fangenskap-1.87543
Vi som feirer gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet vil fortsette å be for fader Paolo, og for alle våre trossøsken i Syria, og oppfordrer også andre kristne til å gjøre det samme.
Etiketter:
Fader Paolo,
forbønn,
Forfølgelse,
ISIL,
Kristi himmelfartskapellet,
Martyrkirken,
Syria
Den kristne familien, del 3
Hva er fundamentet for et gudfryktig hjem?
Det er et viktig spørsmål å stille, og svaret på det spørsmålet er avgjørende for hele den paktinngåelse som skjer når èn mann og èn kvinne gifter seg.
Fundamentet for et gudfryktig hjem er en tydelig omvendelse. En livsforvandlende erfaring av frelsen - av å bli født på ny. Et forsøk på å skape et gudfryktig hjem uten at de som skaper det virkelig er født på ny, hvilket elendig liv er ikke det! Da blir ekteskapet bare krav, lov og et ytre religiøst liv. Det er nok av mennesker som har levd i slike familier og som er blitt vaksinert for livet av bud og regler, som springer ut av gjenfødelsens under. Spørsmålet vi alle må stille oss - det viktigste av dem alle - er om vi virkelig er født på ny?
David Pawson, en internasjonalt anerkjent bibellærer, har skrevet en svært interessant bok: The Normal Christian Birth, hvor han hevder at mange kristne får problemer fordi de starter kristenlivet i feil ende. Den nye fødselen innebærer følgende:
At man omvender seg fra sine synder
Omvendelsen innebærer at du snur deg i motsatt retning av hvor du har gått til nå, 180 grader, og vender ansiktet mot Gud. En sann omvendelse innebærer at man får et annet sinn: 'Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet ...' (Apg 3,19) En sann omvendelse innebærer at man holder Guds ord for å være sant, og bøyer seg for Guds ord, om man liker det eller ikke, om man forstår det eller ikke. Er man sant omvendt vil man leve slik Guds ord sier man skal leve, også hva ekteskapet angår.
Et gudfryktig hjem er et hjem som bygges på fjellgrunn!
'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og gjør etter dem, ham vil Jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men hver den som som hører disse Mine Ord og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Og det falt, Og fallet var stort'. (Matt 7,24-27)
Ordet hus - oikos på gresk - betyr også hushold, familie.
Skal man bygge huset eller familien på noe som holder, så må det bygges på fjellgrunn. Det betyr at man ikke bare lese det som står og så finne ut om man vil lyde dette eller ikke. Man bygger ikke et gudfryktig hjem etter eget forgodtbefinnende. Man må gjøre - det vil si handle - på det Guds ord sier. Sette det man leser ut i praksis.
Første steg er å bøye seg for Guds eget ord. Andre steg er å gjøre hva Guds ord sier.
Dette er ganske grunnleggende, er det ikke? Men i praksis viser det seg at mange ektepar gjerne vil bygge et gudfryktig hjem, men de vegrer seg for å gjøre det Guds ord sier og forholde seg til at det er Guds ord som er sant. Dermed skapes en mengde frustrasjoner.
Har man begynt i feil ende og levd som ektepar i mange år og ikke startet rett, så må man ta konsekvensene av det, og komme til et punkt hvor man sine knær - gjerne bokstavelig - sammen og bekjenner sine synder og starter på nytt med bestemmelsen om at man vil bøye seg for hva Guds ord sier. Også det ubehagelige. Også det som man ikke synes passer seg. Det er ikke vår vilje vi bøyer oss for, eller konas eller mannens vilje, men Guds vilje. Ekteskapet er ikke en menneskelig oppfinnelse, men Guds.
La oss følge det apostoliske rådet i 2.Kor 13,5:
'Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv at Jesus Kristus er i dere? Det må da være at dere ikke består prøven'.
Vi får en gudfryktig familie bare hvis vi gjør det på Guds måte. Gud er veldig sta. Sier Han noe i sitt Ord så kan du være sikker på at det er slik. Advarer Han om noe i sitt Ord, og du ikke hører på det, så vil det ikke gå deg vel. Gud fører oss ofte til et punkt hvor vi blir trengt opp i et hjørne, og vi må velge. Hvis du vil ha et gudfryktig hjem må du bli enig - ikke med tidsånden - men med Gud og Hans ord. Gi Gud ditt hjerte.
Lisa Bevere sier - og jeg kommer til å gjenta det ofte i denne serien: 'Det er frihet i underkastelse, og trelldom i opprør'.
(fortsettes)'
Det er et viktig spørsmål å stille, og svaret på det spørsmålet er avgjørende for hele den paktinngåelse som skjer når èn mann og èn kvinne gifter seg.
Fundamentet for et gudfryktig hjem er en tydelig omvendelse. En livsforvandlende erfaring av frelsen - av å bli født på ny. Et forsøk på å skape et gudfryktig hjem uten at de som skaper det virkelig er født på ny, hvilket elendig liv er ikke det! Da blir ekteskapet bare krav, lov og et ytre religiøst liv. Det er nok av mennesker som har levd i slike familier og som er blitt vaksinert for livet av bud og regler, som springer ut av gjenfødelsens under. Spørsmålet vi alle må stille oss - det viktigste av dem alle - er om vi virkelig er født på ny?
David Pawson, en internasjonalt anerkjent bibellærer, har skrevet en svært interessant bok: The Normal Christian Birth, hvor han hevder at mange kristne får problemer fordi de starter kristenlivet i feil ende. Den nye fødselen innebærer følgende:
At man omvender seg fra sine synder
Omvendelsen innebærer at du snur deg i motsatt retning av hvor du har gått til nå, 180 grader, og vender ansiktet mot Gud. En sann omvendelse innebærer at man får et annet sinn: 'Derfor, få et nytt sinn og vend om, så deres synder kan bli utslettet ...' (Apg 3,19) En sann omvendelse innebærer at man holder Guds ord for å være sant, og bøyer seg for Guds ord, om man liker det eller ikke, om man forstår det eller ikke. Er man sant omvendt vil man leve slik Guds ord sier man skal leve, også hva ekteskapet angår.
Et gudfryktig hjem er et hjem som bygges på fjellgrunn!
'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og gjør etter dem, ham vil Jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men hver den som som hører disse Mine Ord og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Og det falt, Og fallet var stort'. (Matt 7,24-27)
Ordet hus - oikos på gresk - betyr også hushold, familie.
Skal man bygge huset eller familien på noe som holder, så må det bygges på fjellgrunn. Det betyr at man ikke bare lese det som står og så finne ut om man vil lyde dette eller ikke. Man bygger ikke et gudfryktig hjem etter eget forgodtbefinnende. Man må gjøre - det vil si handle - på det Guds ord sier. Sette det man leser ut i praksis.
Første steg er å bøye seg for Guds eget ord. Andre steg er å gjøre hva Guds ord sier.
Dette er ganske grunnleggende, er det ikke? Men i praksis viser det seg at mange ektepar gjerne vil bygge et gudfryktig hjem, men de vegrer seg for å gjøre det Guds ord sier og forholde seg til at det er Guds ord som er sant. Dermed skapes en mengde frustrasjoner.
Har man begynt i feil ende og levd som ektepar i mange år og ikke startet rett, så må man ta konsekvensene av det, og komme til et punkt hvor man sine knær - gjerne bokstavelig - sammen og bekjenner sine synder og starter på nytt med bestemmelsen om at man vil bøye seg for hva Guds ord sier. Også det ubehagelige. Også det som man ikke synes passer seg. Det er ikke vår vilje vi bøyer oss for, eller konas eller mannens vilje, men Guds vilje. Ekteskapet er ikke en menneskelig oppfinnelse, men Guds.
La oss følge det apostoliske rådet i 2.Kor 13,5:
'Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv at Jesus Kristus er i dere? Det må da være at dere ikke består prøven'.
Vi får en gudfryktig familie bare hvis vi gjør det på Guds måte. Gud er veldig sta. Sier Han noe i sitt Ord så kan du være sikker på at det er slik. Advarer Han om noe i sitt Ord, og du ikke hører på det, så vil det ikke gå deg vel. Gud fører oss ofte til et punkt hvor vi blir trengt opp i et hjørne, og vi må velge. Hvis du vil ha et gudfryktig hjem må du bli enig - ikke med tidsånden - men med Gud og Hans ord. Gi Gud ditt hjerte.
Lisa Bevere sier - og jeg kommer til å gjenta det ofte i denne serien: 'Det er frihet i underkastelse, og trelldom i opprør'.
(fortsettes)'
Etiketter:
Bibelen,
Ekteskap,
frelse,
Kristi etterfølgelse,
Lisa Bevere,
skapelsesordningen,
underordne,
underordning
tirsdag, juli 29, 2014
Åndelig sommerlesning, del 29
I dag låner vi øre til noe Andrew Murray (bildet), kjent blant annet for sine mange bøker om bønn, jar skrevet om ydmykhet:
'Stoltheten må dø i deg, hvis ikke vil ingenting av himmelen kunne leve i deg.
Her er veien til et djupere liv: ned, bøy deg ned.
Ydmykhet er ikke noe annet enn at selvet forsvinner. Det skjer når vi får se at Gud er alt'.
'Stoltheten må dø i deg, hvis ikke vil ingenting av himmelen kunne leve i deg.
Her er veien til et djupere liv: ned, bøy deg ned.
Ydmykhet er ikke noe annet enn at selvet forsvinner. Det skjer når vi får se at Gud er alt'.
Etiketter:
Andrew Murray,
Den andliga ängen,
Johannes Moschos,
ørkenfedre,
åndelig lesning
Pave Frans ber pinsevennene i Italia om tilgivelse
Det ble skrevet kirkehistorie i Italia i går: For første gang har en pave besøkt en pinsemenighet, og pave Frans kom for å be om tilgivelse for måten Den romersk-katolske kirke har behandlet pinsevennene!
Det var pinsepastor Giovanni Traettino og pinsemenigheten i Caserta i Italia som fikk besøk. Og besøket har vakt både oppsikt og skapt reaksjoner. Når pave Frans fikk høre om disse, sa han: 'Jeg reiste dit for å besøke mine venner!'
Italienske medier siterte i går pave Frans I når han ba om tilgivelse for den forfølgelse som katolikker har gjort seg skyldige i overfor pinsevenner.
'Det har vært flere katolikker blant de som forfulgte pinsevennene. De har behandlet dem nesten som om de skulle være gale. Som deres hyrde ber jeg om tilgivelse for hva disse brødre og søstre gjorde i uforstand', sa paven når han møtte pastor Traettino.
Pinsepastoren på sin side sa at et slikt besøk var utenkelig bare for kort tid siden. Han understreket at det var mange pinsevenner som 'ber for paven hver dag. Mange av oss tror at valget av deg til pave var Den Hellige Ånds verk'.
I forbindelse med besøket i pinsemenigheten i Caserta, hvis menighetslokale er under oppførelse, sa pave Frans:
'Den Hellige Ånd er kilden til mangfoldet i kirken. Dette mangfoldet er rikt og vakkert. Ut av dette skaper Den Hellige Ånd enhet. Det er på denne måten mangfoldet i kirken, et forsonet mangfold, for å anvende et uttrykk jeg er svært glad i'.
Billedtekst: Pave Frans I hilser på pinsepastoren Giovanni Traettino.
Det var pinsepastor Giovanni Traettino og pinsemenigheten i Caserta i Italia som fikk besøk. Og besøket har vakt både oppsikt og skapt reaksjoner. Når pave Frans fikk høre om disse, sa han: 'Jeg reiste dit for å besøke mine venner!'
Italienske medier siterte i går pave Frans I når han ba om tilgivelse for den forfølgelse som katolikker har gjort seg skyldige i overfor pinsevenner.
'Det har vært flere katolikker blant de som forfulgte pinsevennene. De har behandlet dem nesten som om de skulle være gale. Som deres hyrde ber jeg om tilgivelse for hva disse brødre og søstre gjorde i uforstand', sa paven når han møtte pastor Traettino.
Pinsepastoren på sin side sa at et slikt besøk var utenkelig bare for kort tid siden. Han understreket at det var mange pinsevenner som 'ber for paven hver dag. Mange av oss tror at valget av deg til pave var Den Hellige Ånds verk'.
I forbindelse med besøket i pinsemenigheten i Caserta, hvis menighetslokale er under oppførelse, sa pave Frans:
'Den Hellige Ånd er kilden til mangfoldet i kirken. Dette mangfoldet er rikt og vakkert. Ut av dette skaper Den Hellige Ånd enhet. Det er på denne måten mangfoldet i kirken, et forsonet mangfold, for å anvende et uttrykk jeg er svært glad i'.
Billedtekst: Pave Frans I hilser på pinsepastoren Giovanni Traettino.
Etiketter:
Enhet,
forsoning,
Italia,
Pastor Giovanni Traettino,
Pave Frans I,
pinsevenner,
tilgivelse
Kristne kvinner krenkes offentlig i Usbekistan
Usbekistanske myndigheter slutter ikke med å trakassere og forfølge kristne. Heller tvert om.
11. juli ble hjemmet til en kristen kvinne, som tilhører en baptistmenighet i byen Karshi stormet av politiet.
60 år gamle Gulzhahon Kuzebayeva, var ikke hjemme da politiet kom og de hadde heller ingen ransakingstillatelse. Likevel brøt de seg inn i hennes hjem. Det er Forum18 som melder dette.
En kvinnes ære er et svært følsomt tema i Usbekistan og det at en kvinnes hjem blir ransaket av politiet oppleves svært krenkende. Dette vet usbekiske myndigheter godt, og bruker dette for alt det er verdt mot de kristne. Derfor blir også avhør av kvinner foretatt av menn, for at det skal virke mest krenkende.
La oss be spesielt for de kristne kvinnene i Usbekistan, om beskyttelse, om mot, styrke og visdom og kraft til å holde ut.
11. juli ble hjemmet til en kristen kvinne, som tilhører en baptistmenighet i byen Karshi stormet av politiet.
60 år gamle Gulzhahon Kuzebayeva, var ikke hjemme da politiet kom og de hadde heller ingen ransakingstillatelse. Likevel brøt de seg inn i hennes hjem. Det er Forum18 som melder dette.
En kvinnes ære er et svært følsomt tema i Usbekistan og det at en kvinnes hjem blir ransaket av politiet oppleves svært krenkende. Dette vet usbekiske myndigheter godt, og bruker dette for alt det er verdt mot de kristne. Derfor blir også avhør av kvinner foretatt av menn, for at det skal virke mest krenkende.
La oss be spesielt for de kristne kvinnene i Usbekistan, om beskyttelse, om mot, styrke og visdom og kraft til å holde ut.
Etiketter:
Forfølgelse,
Gulzhahon Kuzebayeva,
Martyrkirken,
Usbekistan
Den kristne familien, del 2
Skal vi komme rett ut til slutt må vi begynne med begynnelsen! Med skaperordningen. Det er her familien og ekteskapet har sin opprinnelse.
'Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse ...Så skapte Gud mennesker i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem'. (1.Mos 1,26-27)
De to første menneskene ble skapt i den treenige Guds bilde - både mann og kvinne. Det er dette som gjør mennesket unikt i skaperverket. Og Han skaper mennesket som mann og kvinne. Deres utgangspunkt er det samme: begge er skapt i Guds bilde, begge ligner de på Gud, Han har etterlatt noe av seg selv i dem. Likevel er de forskjellige. For å kunne utfylle hverandre.
Det ser vi av teksten i 1.Mos 2,18:
'Og Herren Gud sa: Det er ikke godt for Adam å være alene. En hjelper som svarer til ham, vil Jeg gjøre for ham'.
Gud skaper altså kvinnen for å være en hjelper for mannen. Det må jo bety at Adam ikke er hel alene uten en kvinne ved hans side! Adams kraft til å gjøre alt Gud kalte ham til å gjøre var utilstrekkelig. Legg merke til ordlyden her: 'som svarer til ham'. Den det her er snakk om utfyller denne utilstrekkeligheten.
Denne medhjelper skapes av en del av mannen, forteller 1.Mosebok oss, fra hans ribben, og det understreker hvor uatskillelige mann og kvinne er. Mannen er ikke hel uten kvinnen, og kvinnen er så knyttet til mannen at hun er en del av ham. Det er derfor Gud fører disse to sammen og innstifter ekteskapet:
'Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de skal være et legeme'. (1.Mos 2,24).
Ekteskapet innstiftes altså ikke som en fornuftig ordning en eller annen gang i menneskehetens historie, men har sin opprinnelse og sin begynnelse i skapelsen. Dette er viktig å understreke i en tid hvor det står en slik kamp om ekteskapets hellighet. Ekteskapet er ikke menneskets oppfinnelse, men hører med i Guds tanke - fra begynnelsen av.
Jesus selv henviser til denne skaperordningen når Han taler om ekteskapet:
'Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen gjorde dem til mann og kvinne'. (Matt 19,4)
Man skal gjøre store akrobatiske øvelser teologisk for å skape illusjonen om at Gud sanksjonerer et 'ekteskap' mellom to av samme kjønn. Det er å gjøre vold mot Skriftens eget vitnesbyrd. Det Gud skaper i begynnelsen er en mann og en kvinne, og disse to er skapt på en slik måte at de er helt avhengige av hverandre, og nettopp derfor skaper Gud den pakten som ekteskapet er.
Den vil føre disse to sammen på en slik måte at de blir en kropp. Dette skjer i den seksuelle foreningen mellom èn mann og èn kvinne. Da blir de ett.
Apostelen Paulus taler om dette 1.Korinterbrev. Han skriver om de som bedriver hor, og advarer mot konsekvensen av det:
'Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For de to, sier Han, skal være ett legeme'. (1.Kor 6,16)
Apostelen Paulus tar også frem skaperordningen når han skriver om underordningen mellom mann og kvinne:
'For mannen er ikke tatt av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld'. (1.Kor 11,8-9)
Hva er dette? Dette er Bibelens syn på mann og kvinne. Stemmer det med dagens syn? Neppe. Men det er likevel det Guds ord sier. Så kan vi velge om vi vil ha Bibelen som eneste autoritative kilde for liv og lære - eller ikke. Jeg velger å bøye meg for Guds ords autoritet. Og Gud sier i sitt eget ord at 'kvinnen ble skapt for mannens skyld'.
Hvilke konsekvenser får det? Det skal vi komme tilbake til.
(fortsettes)
'Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse ...Så skapte Gud mennesker i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem'. (1.Mos 1,26-27)
De to første menneskene ble skapt i den treenige Guds bilde - både mann og kvinne. Det er dette som gjør mennesket unikt i skaperverket. Og Han skaper mennesket som mann og kvinne. Deres utgangspunkt er det samme: begge er skapt i Guds bilde, begge ligner de på Gud, Han har etterlatt noe av seg selv i dem. Likevel er de forskjellige. For å kunne utfylle hverandre.
Det ser vi av teksten i 1.Mos 2,18:
'Og Herren Gud sa: Det er ikke godt for Adam å være alene. En hjelper som svarer til ham, vil Jeg gjøre for ham'.
Gud skaper altså kvinnen for å være en hjelper for mannen. Det må jo bety at Adam ikke er hel alene uten en kvinne ved hans side! Adams kraft til å gjøre alt Gud kalte ham til å gjøre var utilstrekkelig. Legg merke til ordlyden her: 'som svarer til ham'. Den det her er snakk om utfyller denne utilstrekkeligheten.
Denne medhjelper skapes av en del av mannen, forteller 1.Mosebok oss, fra hans ribben, og det understreker hvor uatskillelige mann og kvinne er. Mannen er ikke hel uten kvinnen, og kvinnen er så knyttet til mannen at hun er en del av ham. Det er derfor Gud fører disse to sammen og innstifter ekteskapet:
'Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin kone, og de skal være et legeme'. (1.Mos 2,24).
Ekteskapet innstiftes altså ikke som en fornuftig ordning en eller annen gang i menneskehetens historie, men har sin opprinnelse og sin begynnelse i skapelsen. Dette er viktig å understreke i en tid hvor det står en slik kamp om ekteskapets hellighet. Ekteskapet er ikke menneskets oppfinnelse, men hører med i Guds tanke - fra begynnelsen av.
Jesus selv henviser til denne skaperordningen når Han taler om ekteskapet:
'Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen gjorde dem til mann og kvinne'. (Matt 19,4)
Man skal gjøre store akrobatiske øvelser teologisk for å skape illusjonen om at Gud sanksjonerer et 'ekteskap' mellom to av samme kjønn. Det er å gjøre vold mot Skriftens eget vitnesbyrd. Det Gud skaper i begynnelsen er en mann og en kvinne, og disse to er skapt på en slik måte at de er helt avhengige av hverandre, og nettopp derfor skaper Gud den pakten som ekteskapet er.
Den vil føre disse to sammen på en slik måte at de blir en kropp. Dette skjer i den seksuelle foreningen mellom èn mann og èn kvinne. Da blir de ett.
Apostelen Paulus taler om dette 1.Korinterbrev. Han skriver om de som bedriver hor, og advarer mot konsekvensen av det:
'Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For de to, sier Han, skal være ett legeme'. (1.Kor 6,16)
Apostelen Paulus tar også frem skaperordningen når han skriver om underordningen mellom mann og kvinne:
'For mannen er ikke tatt av kvinnen, men kvinnen av mannen. Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld'. (1.Kor 11,8-9)
Hva er dette? Dette er Bibelens syn på mann og kvinne. Stemmer det med dagens syn? Neppe. Men det er likevel det Guds ord sier. Så kan vi velge om vi vil ha Bibelen som eneste autoritative kilde for liv og lære - eller ikke. Jeg velger å bøye meg for Guds ords autoritet. Og Gud sier i sitt eget ord at 'kvinnen ble skapt for mannens skyld'.
Hvilke konsekvenser får det? Det skal vi komme tilbake til.
(fortsettes)
Etiketter:
Bibelen,
Ekteskap,
Kristi etterfølgelse,
skapelsesordningen,
underordne,
underordning
mandag, juli 28, 2014
Den kristne familien, del 1
Denne artikkelserien har jeg lenge gledet meg til å skrive, men samtidig også gruet meg til å publisere. Den handler om den kristne familien. Slik den var ment å være fra Guds side. Om forholdet mellom mann og kone, om underordning,
Det er et vanskelig tema å skrive om, og ikke minst et kontroversielt tema. For mange opplever i dag at deres ekteskap går i stykker.
Likevel: vi må våge å løfte frem Guds standard, Hans evige prinsipper og holde fast ved dem. Så får vi omvende oss og ved Guds nåde, gjenopprettelse og kraft gå videre om noe går i stykker. Denne serien tar utgangspunkt i Bibelen. Jeg holder den for å være Guds autoritative ord evig gyldig for liv og lære. Hva skulle ellers være normgivende og retningsgivende? Selv om tiden sier noe annet. Jeg tror at Guds ord er evig gyldig også når det gjelder ekteskapet, og forholdet mellom mann og kvinne. Det Bibelen sier om dette er ikke historisk eller kulturelt betinget, men evig gyldig. Det være seg også det Bibelen sier om underordning mellom mann og kvinne.
Det er mulig dette vil skape reaksjoner. Reaksjonene kom allerede i Edens hage: 'Har Gud virkelig sagt?'.
Det spørsmålet har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie. Så også i vår tid, ja, kanskje spesielt i vår tid. Dette gjelder ikke minst de ordninger Gud har gitt for ekteskapet.
Jesus forteller oss at den siste tid skal være preget av at 'lovløsheten skal ta overhånd' (Matt 24,12). Det handler ikke om at kriminaliteten skal øke i omfang. Årsaken til det er at Jesus føyer til: 'kjærligheten skal bli kald hos mange'.
Den lovløsheten det her er snakk om er at menneskene vender seg bort fra Guds ord, fra Guds standard. Da kjølner også kjærligheten. For det er Gud som er opphavet til den. Når enhver vil være sin egen konge, og ikke bøye seg for Guds ordning mellom mann og kvinne, lever man lovløst, i følge Guds eget ord. Da mister man Guds velsignelse og dermed også Hans beskyttelse. For i de ordninger Gud har gitt finnes det beskyttelse. Vi skal se nærmere på dette senere i artikkelserien.
I en bryllupspreken for en niese av seg, som Dietrich Bonhoeffer skrev mens han satt i sin celle i nazifengselet, skrev han blant annet:
Den lutherske presten Larry Christenson har skrevet følgende: 'Den kristne familien eksisterer ikke for sin egen skyld. Den er skapt for å bringe ære til Gud... Familien tilhører Gud. Han skapte den. Han bestemmer dens indre struktur. Han bestemte dens hensikt og mål. Etter guddommelig tillatelse kan en mann og en kvinne samarbeide med Guds hensikt og bli en del av den. Men det hjem de bygger blir Hans eiendom. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves" (Salme 127,1). Barna får sin egen status som familiemedlemmer etter Hans bestemmelse: "Gud gir de enslige hus" (Salme 68,7). Det er derfor ikke vårt ekteskap, men Hans ekteskap, ikke vårt hjem, men Hans hjem, ikke våre barn, men Hans barn, ikke vår familie, men Hans familie. Dette kan høres ut som gudfryktig snakk, men det viser seg på en meget jordnær måte. Hvis Jesus virkelig er Herre i vår familie, så vil det influere på alt, fra måten du pynter hjemmet til måten du tilbringer sommerferien på'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 8-9).
Det kom en tid i mitt liv når Guds ord måtte bli bestemmende for alt, herunder også mitt syn på familien. Det avgjørende er nemlig ikke hva vi mener om ekteskapet, eller hva andre måtte mene om det, herunder ekteskapsrådgivere, men hva Gud sier i sitt eget ord. Vi kan like det eller ikke, bøye oss for det eller la være. Det er opp til den enkelte av oss. Men vi kan ikke regne med Guds velsignelse og beskyttelse om vi ikke gir Gud rett når Han taler om ekteskapet, og bøyer oss for det.
(fortsettes)
Det er et vanskelig tema å skrive om, og ikke minst et kontroversielt tema. For mange opplever i dag at deres ekteskap går i stykker.
Likevel: vi må våge å løfte frem Guds standard, Hans evige prinsipper og holde fast ved dem. Så får vi omvende oss og ved Guds nåde, gjenopprettelse og kraft gå videre om noe går i stykker. Denne serien tar utgangspunkt i Bibelen. Jeg holder den for å være Guds autoritative ord evig gyldig for liv og lære. Hva skulle ellers være normgivende og retningsgivende? Selv om tiden sier noe annet. Jeg tror at Guds ord er evig gyldig også når det gjelder ekteskapet, og forholdet mellom mann og kvinne. Det Bibelen sier om dette er ikke historisk eller kulturelt betinget, men evig gyldig. Det være seg også det Bibelen sier om underordning mellom mann og kvinne.
Det er mulig dette vil skape reaksjoner. Reaksjonene kom allerede i Edens hage: 'Har Gud virkelig sagt?'.
Det spørsmålet har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie. Så også i vår tid, ja, kanskje spesielt i vår tid. Dette gjelder ikke minst de ordninger Gud har gitt for ekteskapet.
Jesus forteller oss at den siste tid skal være preget av at 'lovløsheten skal ta overhånd' (Matt 24,12). Det handler ikke om at kriminaliteten skal øke i omfang. Årsaken til det er at Jesus føyer til: 'kjærligheten skal bli kald hos mange'.
Den lovløsheten det her er snakk om er at menneskene vender seg bort fra Guds ord, fra Guds standard. Da kjølner også kjærligheten. For det er Gud som er opphavet til den. Når enhver vil være sin egen konge, og ikke bøye seg for Guds ordning mellom mann og kvinne, lever man lovløst, i følge Guds eget ord. Da mister man Guds velsignelse og dermed også Hans beskyttelse. For i de ordninger Gud har gitt finnes det beskyttelse. Vi skal se nærmere på dette senere i artikkelserien.
I en bryllupspreken for en niese av seg, som Dietrich Bonhoeffer skrev mens han satt i sin celle i nazifengselet, skrev han blant annet:
'Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud selv har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjon vil han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn i hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig - det er en status, en tjeneste'.
Den lutherske presten Larry Christenson har skrevet følgende: 'Den kristne familien eksisterer ikke for sin egen skyld. Den er skapt for å bringe ære til Gud... Familien tilhører Gud. Han skapte den. Han bestemmer dens indre struktur. Han bestemte dens hensikt og mål. Etter guddommelig tillatelse kan en mann og en kvinne samarbeide med Guds hensikt og bli en del av den. Men det hjem de bygger blir Hans eiendom. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves" (Salme 127,1). Barna får sin egen status som familiemedlemmer etter Hans bestemmelse: "Gud gir de enslige hus" (Salme 68,7). Det er derfor ikke vårt ekteskap, men Hans ekteskap, ikke vårt hjem, men Hans hjem, ikke våre barn, men Hans barn, ikke vår familie, men Hans familie. Dette kan høres ut som gudfryktig snakk, men det viser seg på en meget jordnær måte. Hvis Jesus virkelig er Herre i vår familie, så vil det influere på alt, fra måten du pynter hjemmet til måten du tilbringer sommerferien på'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 8-9).
Det kom en tid i mitt liv når Guds ord måtte bli bestemmende for alt, herunder også mitt syn på familien. Det avgjørende er nemlig ikke hva vi mener om ekteskapet, eller hva andre måtte mene om det, herunder ekteskapsrådgivere, men hva Gud sier i sitt eget ord. Vi kan like det eller ikke, bøye oss for det eller la være. Det er opp til den enkelte av oss. Men vi kan ikke regne med Guds velsignelse og beskyttelse om vi ikke gir Gud rett når Han taler om ekteskapet, og bøyer oss for det.
(fortsettes)
Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 2
Her er andre del av Heidi og Roland Bakers nyhetsbrev:
I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.
Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?
Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.
Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!
(fortsettes)
I Pemba har vi nettopp startet opp nok en tre måneder bibelskole med nye pastorstudenter fra bushen, flere av dem er lite kjent med kristen lære og er fremdeles ganske så forvirret over mangt og mye. Men tre av dem har vært vitne til at døde har stått opp igjen og de har gitt sine vitnesbyrd i klassen! Den Hellige Ånd åpner hjertene og bringer inn høsten mer enn noensinne, våre svakheter til tross. Våre menigheter er vitne til Guds nåde. Vi er blitt spurt om hvordan vi klarer å holde dem alle sammen, organisere og skape opplevelsen av å være en forenet familie, kan vi kan ikke gi deg noen adekvat menneskelig forklaring, til tross for alle våre bestrebelser. Vi har lært at Han er i stand til å smelte hjerter og holde mennesker forbundet til hverandre i Hans egen kraft og skape en hunger for Frelseren som overvinner en hver hindring. Dette er Hans vekkelse, Hans menighet, Hans herlighetsuttrykk, og det er Han som kvalifiserer oss til å gjøre Hans gjerning.
Hva motiverer oss så for å holde det gående? Hva gir energi til vår ånd når vi ikke lenger har svar eller ressurser? Hvordan kan vi være tålmodige når utfallet synes dårlig nok en gang? Hvor kommer kraften fra til å leve, tjene og gi? Spørsmålene er viktige, for misjonærer blir også trette, mismodige og utslåtte. Kristne av alle slag mister motivasjonen, uansett hvor mye de måtte ha av den. Ledere med stort ansvar mister sin fred og glede. Tjenester blir mer som forretningsvirksomhet, og predikanter mer som selgere. Men hva er det som får Riket til å holde det gående? Hva er bensinen som går ilden til å brenne lystig? Hva er den virkelige tingen?
Hver dag finner vi flere svar på disse fundamentale spørsmålene, og hver dag lærer vi at det som pleide å motivere oss ikke lenger er nok. Vi stiger høyere, vi jager mot det som ligger foran. Vi holder på å lære oss hva Jesus er interessert i, og vi holder på å miste interesse for det vi pleide å være interessert i. Og vi lærer at med mindre vi er interessert i det Jesus er interessert i, så blir ting så tunge at vi knapt nok klarer å bære dem.
Men det finnes et hemmelig sted, et skjulested, et sted som ligger lavere, et hellig sted, som langt overgår våre drømmer. Det er ikke å finne noe utvendig og upersonlig. Det finnes ikke i aktiviteter, offer eller hengivelse alene. Det finnes ikke i mål, prosjekter, produksjoner eller framgang. Du finner det ikke i økonomi eller vekst. Du kan gå glipp av det selv om du preker, lærer, trener og disippelgjør. Du kan glemme det helt når du evangeliserer eller ber for de syke. De største og mest kraftfulle gavene behøver nødvendigvis ikke inneholde det. Selv det å tjene de fattige kan bli noe upersonlig og som gjør at du mister den største og mest motiverende som Gud har skapt, dette ypperste uttrykk for Hans herlighet: relasjonen!
(fortsettes)
Etiketter:
Heidi Baker,
Kristi etterfølgelse,
Kristi lidelsesfelleskap,
Misjon,
Mosambik,
Roland Baker
Åndelig sommerlesning, del 28
I dag leser vi en tekst som Dwight L. Moody (1837-1899), en av sin samtids største evangelister, har hentet fra en mann som het Guthrie. Utgangspunktet er 2. Pet 3,18:
'Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!'
Nåden har både sitt morgengry og sin dag. Nåden har både sine grønne blader og etterpå sine modne maiskorn i kolben. Nåden har både sine babyer og sine menn i Kristus.
I Guds verk på dette området, som med alle Hans gjerninger, 'på alle steder i Hans rike', er fremgang både innledningen og veien til fullkommenhet. Derfor blir vi formant til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vi blir oppmuntret til å fortsette mot det fullkomne. Som Paulus sier:
'Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus'.
(D.L Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994, side 107-108)
'Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!'
Nåden har både sitt morgengry og sin dag. Nåden har både sine grønne blader og etterpå sine modne maiskorn i kolben. Nåden har både sine babyer og sine menn i Kristus.
I Guds verk på dette området, som med alle Hans gjerninger, 'på alle steder i Hans rike', er fremgang både innledningen og veien til fullkommenhet. Derfor blir vi formant til å vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser, Jesus Kristus. Vi blir oppmuntret til å fortsette mot det fullkomne. Som Paulus sier:
'Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus'.
(D.L Moody: Alene med Gud. Hermon forlag 1994, side 107-108)
Etiketter:
Den andliga ängen,
Dwight L. Moody,
Johannes Moschos,
ørkenfedre,
åndelig lesning
søndag, juli 27, 2014
Presset til det ytterste for Jesu skyld, del 1
Jeg har lest det siste nyhetsbrevet fra Heidi og Roland Baker (bildet), og deres pionerarbeid i Mosambik og er djupt grepet av deres innsats og ikke minst av deres ærlighet. Her er det også så mye åndelig visdom, at jeg har valgt å oversette deler av det til norsk.
Det er skrevet 16. juli i år:
'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.
Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.
Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.
Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.
I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:
'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)
Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:
'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)
(fortsettes)
Det er skrevet 16. juli i år:
'Årene våre i Pemba har vært omtumlende, intense, fylt med demoniske angrep, vold, trusler, motstand fra myndighetene, mismot, tyveri, tap, skuffelser, feilsteg, stabsmedlemmer som har sluttet, og de konstante, bønnhørlige kravene fra den ekstreme fattigdommen og sykdommene som er rundt oss på alle kanter.
Det synes nesten alltid å være slik at våre evner og krefter var en lett match for de utfordringene vi står overfor hver eneste dag, noe som resulterer i en viss grad av kaos og stress som bokstavelig talt truer vår helse og liv.
Intens trolldom og mangel på eksponering for kjente standarder for det som rett og galt har gjort vårt arbeid i denne svært avsidesliggende delen av verden alt mer umulig. Heidi og jeg tenker tilbake på tider da vi nesten ikke visste hvordan vi kunne fortsette, ofte undret vi oss om vi virkelig hadde varig frukt som var verdt vårt offer.
Vi blir ofte spurt om hva den virkelige nøkkelen er til vår tjeneste og vekst. Vi tror ikke på noen form for nøkler eller hemmeligheter, men på de enkle sannhetene i evangeliet. Vi har lært gjennom erfaring at det ikke er veien å gå når vi er presset til det ytterste, men å ofre oss selv hver gang for Hans skyld; vi vet ikke noe annet enn Jesus og Ham korsfestet. Vi må dø for å leve. Det er bedre å gi enn å motta, og bedre å elske enn å bli elsket. Vi kan ikke tape fordi vi har en fullkommen Frelser som er i stand til å fullføre det Han har begynt i oss, hvis vi ikke gir opp og vraker vår tro.
I årene som har gått har det vært utenkelig at vi kunne identifisere oss med Paulus, og hva han gikk igjennom, men nå forstår vi mer av hva han mente:
'For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel som møtte oss i Asia. Vi ble i den utstrekning nedtynget, mer enn vi maktet, slik at vi til og med tvilte på om vi skulle berge livet. Ja, vi hadde felt dødsdommen over oss selv, for at vi ikke skulle stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde'. (1.Kor 1,8-9)
Heidi og jeg blir overveldet av erkjennelsen av at vi er krukker av leire, som har lett for å gå i stykker, endelige, og bare i stand til gi ut så mye, og med svært begrenset forståelse og styrke. Men vi er likevel kommet til det punkt at vi er oppmuntret over denne erkjennelsen, fordi Guds kraft og herlighet blir så tydelig i vår svakhet:
'Men vi har denne skatten i leirkar, for at den veldige kraften skal være av Gud og ikke av oss. Vi er hardt trengt på alle kanter, men ikke knust. Vi er tvilrådige, men ikke i fortvilelse. Vi er forfulgt, men ikke forlatt, nedslått, men ikke ødelagt. Og alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp'. (2.Kor 4,7-10)
(fortsettes)
Etiketter:
Heidi Baker,
Kristi etterfølgelse,
Kristi lidelsesfelleskap,
Misjon,
Mosambik,
Roland Baker
Spurgeon og menighetens eldstetjeneste, del 1
Dette er vel en artikkel for spesielt interesserte, men i anledning av at det i år er 180 år siden 'predikantenes fyrste', Charles Haddon Spurgeon, ble født har jeg funnet frem noen interessante opplysninger om Spurgeons syn på eldstetjenesten.
Som kjent var Spurgeon baptist, og i mange - kanskje de fleste - baptistmenighetene har man ikke eldste. Man velger diakoner, og i en norsk kontekst, menighetsråd. I sistnevnte kategori velges man for en bestemt tidsperiode, mens de som velger diakoner, velger dem ofte på 'livstid'. Det hele koker ned til hvilket syn man har på begrepene pastor, eldste og diakon. Det skal jeg ikke utdype her. Nå er det Spurgeons syn på tjenesten som eldste som gjelder. Her i min oversettelse:
'Når jeg kom til New Park Street, hadde menigheten diakoner, men ikke eldste; og jeg tenkte, fra mine studier av Det nye testamente, at de skulle ha begge deler. De er svært nyttige når vi kan ha dem - diakonene som forholder seg til alle sekulære forhold, og de eldste som kan hengi seg til den åndelige siden av arbeidet. Denne arbeidsdelingen gir uttrykk for ulike typer talent, og tillater to forskjellige slags menn å være tjenestevillige for menigheten; og jeg er sikker på at det er godt å ha to forskjellige slags brødre som tjenere, i stedet for en som skal gjøre alt, og som ofte blir 'herrer' og ikke tjenere i menigheten. Derfor skulle det være både diakoner og eldste i menigheten.
Det var altså ingen eldste i Park Street, men når jeg leste mitt Nytestamente og tolket de henvisninger til eldste som det refereres til der, pleide jeg å si:
Dette er en ordning av menigheten som synes å være glemt. På apostlenes tid hadde de både eldste og diakoner; men, et eller annet sted i historien har menigheten veket av fra denne praksisen. Vi har en forkynnende eldste - det er pastoren, - og det er forventet at han skal utøve alle de oppgaver som er tiltenkt en eldste.
En og annen av menighetens medlemmer begynte da å spørre meg:
'Burde ikke vi da, som menighet, ha eldste? Kan vi ikke velge noen av våre brødre som er kvalifisert til å inneha denne tjenesten?'
Jeg svarte da at vi burde nok ikke forstyrre den orden som allerede eksisterte; men noen yngre menn svarte da at de ville foreslå dette på et menighetsmøte, slik at det ble valgt eldste.
Menighetsmøtet var enstemmig. Vi skulle velge eldste.
Jeg tvang ikke spørsmålet fram. Jeg viste dem bare hva som var bibelsk, og selvfølgelig ville menigheten da sette dette ut i praksis'.
Menighetsmøtet hvor eldstetjenesten ble besluttet opprettet
I Spurgeons selvbiografi finnes det også et interessant avsnitt som forteller oss om vedtaket som ble gjort på dette menighetsmøtet, som ble holdt 12. januar i 1859:
'I samsvar med det vår pastor tidligere hadde uttalt, understreket han nødvendigheten av det han lenge hadde følt, når det gjaldt å oppnevne visse brødre til eldstetjenesten, slik at de kan våke over de åndelige anliggende i menigheten. Vår pastor pekte på at Skriften garanterer for en slik tjeneste, og siterte flere skriftsteder knyttet til ordinasjonen av eldste:
Tit 1,5 og Apg 14,23 som omhandler ordinasjonen av eldste, kvalifikasjonene blir beskrevet i 1.Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9; de eldstes plikter i Apg 20,28-35; 1.Tim 5,17 og Jak 5,14, samt andre ting hvor eldste nevnes: Apg 11,30; 15,4,6 og 23; 16,14 og 1.Tim 4,14.
Hvorpå det ble bestemt at menigheten etter å ha hørt uttalelsen fra sin pastor skulle respektere eldstetjenesten; ønsker å velge et visst antall brødre som kan inneha denne tjenesten for ett år. Det forstås da slik at disse skal ta seg av de åndelige anliggender i menigheten, og ikke de timelige, da disse skal ivaretas av diakonene.
(Kilde: C.H. Spurgeon: Autobiography, Bind 3, side 22-38).
I neste artikkel skal vi se nærmere på Spurgeon's syn på valg av eldste.
(fortsetter)
Som kjent var Spurgeon baptist, og i mange - kanskje de fleste - baptistmenighetene har man ikke eldste. Man velger diakoner, og i en norsk kontekst, menighetsråd. I sistnevnte kategori velges man for en bestemt tidsperiode, mens de som velger diakoner, velger dem ofte på 'livstid'. Det hele koker ned til hvilket syn man har på begrepene pastor, eldste og diakon. Det skal jeg ikke utdype her. Nå er det Spurgeons syn på tjenesten som eldste som gjelder. Her i min oversettelse:
'Når jeg kom til New Park Street, hadde menigheten diakoner, men ikke eldste; og jeg tenkte, fra mine studier av Det nye testamente, at de skulle ha begge deler. De er svært nyttige når vi kan ha dem - diakonene som forholder seg til alle sekulære forhold, og de eldste som kan hengi seg til den åndelige siden av arbeidet. Denne arbeidsdelingen gir uttrykk for ulike typer talent, og tillater to forskjellige slags menn å være tjenestevillige for menigheten; og jeg er sikker på at det er godt å ha to forskjellige slags brødre som tjenere, i stedet for en som skal gjøre alt, og som ofte blir 'herrer' og ikke tjenere i menigheten. Derfor skulle det være både diakoner og eldste i menigheten.
Det var altså ingen eldste i Park Street, men når jeg leste mitt Nytestamente og tolket de henvisninger til eldste som det refereres til der, pleide jeg å si:
Dette er en ordning av menigheten som synes å være glemt. På apostlenes tid hadde de både eldste og diakoner; men, et eller annet sted i historien har menigheten veket av fra denne praksisen. Vi har en forkynnende eldste - det er pastoren, - og det er forventet at han skal utøve alle de oppgaver som er tiltenkt en eldste.
En og annen av menighetens medlemmer begynte da å spørre meg:
'Burde ikke vi da, som menighet, ha eldste? Kan vi ikke velge noen av våre brødre som er kvalifisert til å inneha denne tjenesten?'
Jeg svarte da at vi burde nok ikke forstyrre den orden som allerede eksisterte; men noen yngre menn svarte da at de ville foreslå dette på et menighetsmøte, slik at det ble valgt eldste.
Menighetsmøtet var enstemmig. Vi skulle velge eldste.
Jeg tvang ikke spørsmålet fram. Jeg viste dem bare hva som var bibelsk, og selvfølgelig ville menigheten da sette dette ut i praksis'.
Menighetsmøtet hvor eldstetjenesten ble besluttet opprettet
I Spurgeons selvbiografi finnes det også et interessant avsnitt som forteller oss om vedtaket som ble gjort på dette menighetsmøtet, som ble holdt 12. januar i 1859:
'I samsvar med det vår pastor tidligere hadde uttalt, understreket han nødvendigheten av det han lenge hadde følt, når det gjaldt å oppnevne visse brødre til eldstetjenesten, slik at de kan våke over de åndelige anliggende i menigheten. Vår pastor pekte på at Skriften garanterer for en slik tjeneste, og siterte flere skriftsteder knyttet til ordinasjonen av eldste:
Tit 1,5 og Apg 14,23 som omhandler ordinasjonen av eldste, kvalifikasjonene blir beskrevet i 1.Tim 3,1-7 og Tit 1,5-9; de eldstes plikter i Apg 20,28-35; 1.Tim 5,17 og Jak 5,14, samt andre ting hvor eldste nevnes: Apg 11,30; 15,4,6 og 23; 16,14 og 1.Tim 4,14.
Hvorpå det ble bestemt at menigheten etter å ha hørt uttalelsen fra sin pastor skulle respektere eldstetjenesten; ønsker å velge et visst antall brødre som kan inneha denne tjenesten for ett år. Det forstås da slik at disse skal ta seg av de åndelige anliggender i menigheten, og ikke de timelige, da disse skal ivaretas av diakonene.
(Kilde: C.H. Spurgeon: Autobiography, Bind 3, side 22-38).
I neste artikkel skal vi se nærmere på Spurgeon's syn på valg av eldste.
(fortsetter)
Etiketter:
Baptister,
eldste,
eldstetjeneste,
jubileum,
Metropolitan Tabernacle,
Spurgeon
Muslimsk jusprofessor forsvarte de kristne i Mosul - betalte med sitt liv
Dette er historien om heltemot. Om en muslim som forsvarer de kristne i Mosul, og som betaler den høyeste prisen av alle: sitt liv.
Jusprofessor Mahmoud Al ‘Asali, som underviste i pedagogikk ved universitetet i Mosul, reagerte kraftig og hadde mot nok til å protestere og stå opp mot det særdeles brutale ISIL-regimet. Han protesterte mot ISIL's behandling av de kristne, hvor de ble truet med å bli drept eller måtte flykte om de ikke ville betale en særskatt for kristne. Mahmoud Al ‘Asali mente dette stred mot hans muslimske tro og overbevisning.
Forrige søndag ble han drept av militante islamister fra ISIL.
Det er kaledonske websiden ankawa.com som melder dette, en nettside som tar for seg de kristnes situasjon i det inferno de nå opplever i Irak.
Det er flere muslimer som nå står opp for de kristne i Irak. De har lansert kampanjen: 'Jeg er iraker, jeg er kristen'.
La oss be for våre forfulgte trossøsken og la oss be for våre muslimske venner, om at de må få se Jesus og oppleve Hans frelse.
Bildet viser kristne som forlater Mosul.
Jusprofessor Mahmoud Al ‘Asali, som underviste i pedagogikk ved universitetet i Mosul, reagerte kraftig og hadde mot nok til å protestere og stå opp mot det særdeles brutale ISIL-regimet. Han protesterte mot ISIL's behandling av de kristne, hvor de ble truet med å bli drept eller måtte flykte om de ikke ville betale en særskatt for kristne. Mahmoud Al ‘Asali mente dette stred mot hans muslimske tro og overbevisning.
Forrige søndag ble han drept av militante islamister fra ISIL.
Det er kaledonske websiden ankawa.com som melder dette, en nettside som tar for seg de kristnes situasjon i det inferno de nå opplever i Irak.
Det er flere muslimer som nå står opp for de kristne i Irak. De har lansert kampanjen: 'Jeg er iraker, jeg er kristen'.
La oss be for våre forfulgte trossøsken og la oss be for våre muslimske venner, om at de må få se Jesus og oppleve Hans frelse.
Bildet viser kristne som forlater Mosul.
Etiketter:
Forfølgelse,
Irak,
ISIL,
Islam,
islamister,
Mahmoud Al ‘Asali,
Martyrkirken,
muslimer
Åndelig sommerlesning, del 27
Teksten vi leser sammen i dag er noe Corrie ten Boom (bildet) har skrevet. Corrie ten Boom er kjent for sin store innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig, og etter krigen besøkte hun en rekke land med sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet gjennom trengselstiden:
'Vi kan aldri vite hvordan Gud vil svare på våre bønner. Men vi kan forvente at Han vil involvere oss i sine planer som en del av bønnesvaret.
Hvis vi er sanne forbedere, må vi være rede til å ta vår del i Guds arbeid på vegne av de menneskene vi ber for'.
'Vi kan aldri vite hvordan Gud vil svare på våre bønner. Men vi kan forvente at Han vil involvere oss i sine planer som en del av bønnesvaret.
Hvis vi er sanne forbedere, må vi være rede til å ta vår del i Guds arbeid på vegne av de menneskene vi ber for'.
Etiketter:
Corrie ten Boom,
Den andliga ängen,
Johannes Moschos,
ørkenfedre,
åndelig lesning
lørdag, juli 26, 2014
Enzo Bianchi: Pave Frans villig til å reformere paveembetet
Jeg slutter ikke med å forundre meg over pave Frans I.
Tirsdag denne uken kom han med en svært overraskende uttalelse hvor han sier at han til og med er villig til å reformere paveembetet om nødvendig for å kunne skape enhet.
Det skjedde samtidig med at pave Frans I utnevnte Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Bose, til en nøkkelrolle i pavelige rådet for kristen enhet.
Jeg kan ikke se at denne oppsiktsvekkende uttalelsen har fått noen oppmerksomhet i norsk presse - heller ikke i den kristelige.
Utnevnelsen av Enzo Bianchi kom også veldig overraskende. Enzo Bianchi leder en økumenisk kommunitet i Italia, som mer og mer er blitt et sted hvor det bygges broer mellom kristne av ulike konfesjoner. Det skjer gjennom bønn og måltidsfellesskap, og gjennom å feire gudstjenester og søke stillheten sammen.
Enzo Bianchi møtte pave Frans I den 2. juli, og dette var tredje gangen at han møtte paven siden Frans tiltrådte som biskop av Rom. De samtalte da om hva som kreves for å gjøre fremsteg på enhetens vei. Men paven nevnte ingen ting om sine planer om å utnevne Enzo Bianchi til denne viktige posisjonen.
I følge Enzo Bianchi er pave Frans svært opptatt av kristen enhet:
'Han er djupt overgitt til denne saken, han gir den sin høyeste prioritet, og er beredt til å reformere paveembetet for å oppnå kristen enhet'.
For de av dere som leser engelsk står det mye interessant å lese her:
http://vaticaninsider.lastampa.it/en/inquiries-and-interviews/detail/articolo/ecumenismo-ecumenism-ecumenismo-35400/
Hva en slik reformasjon av paveembetet går ut på sier Vatican Insider ingen ting om. Først og fremst vil en slik enhet kunne bli en enhet mellom Vest- og Østkirken. Noen enhet mellom evangelikale kirkesamfunn og Vest- og Østkirken er det vanskelig å kunne forestille seg. Dertil er de læremessige for store.
Tirsdag denne uken kom han med en svært overraskende uttalelse hvor han sier at han til og med er villig til å reformere paveembetet om nødvendig for å kunne skape enhet.
Det skjedde samtidig med at pave Frans I utnevnte Enzo Bianchi (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Bose, til en nøkkelrolle i pavelige rådet for kristen enhet.
Jeg kan ikke se at denne oppsiktsvekkende uttalelsen har fått noen oppmerksomhet i norsk presse - heller ikke i den kristelige.
Utnevnelsen av Enzo Bianchi kom også veldig overraskende. Enzo Bianchi leder en økumenisk kommunitet i Italia, som mer og mer er blitt et sted hvor det bygges broer mellom kristne av ulike konfesjoner. Det skjer gjennom bønn og måltidsfellesskap, og gjennom å feire gudstjenester og søke stillheten sammen.
Enzo Bianchi møtte pave Frans I den 2. juli, og dette var tredje gangen at han møtte paven siden Frans tiltrådte som biskop av Rom. De samtalte da om hva som kreves for å gjøre fremsteg på enhetens vei. Men paven nevnte ingen ting om sine planer om å utnevne Enzo Bianchi til denne viktige posisjonen.
I følge Enzo Bianchi er pave Frans svært opptatt av kristen enhet:
'Han er djupt overgitt til denne saken, han gir den sin høyeste prioritet, og er beredt til å reformere paveembetet for å oppnå kristen enhet'.
For de av dere som leser engelsk står det mye interessant å lese her:
http://vaticaninsider.lastampa.it/en/inquiries-and-interviews/detail/articolo/ecumenismo-ecumenism-ecumenismo-35400/
Hva en slik reformasjon av paveembetet går ut på sier Vatican Insider ingen ting om. Først og fremst vil en slik enhet kunne bli en enhet mellom Vest- og Østkirken. Noen enhet mellom evangelikale kirkesamfunn og Vest- og Østkirken er det vanskelig å kunne forestille seg. Dertil er de læremessige for store.
Etiketter:
Bose,
Bose-kommuniteten,
Enhet,
Enzo Bianchi,
Pave Frans I,
reformasjon
August spesiell bønnemåned for amerikanske baptister
Generalsekretæren for American Baptist Churches, Roy Medley (bildet), oppfordrer nå alle baptistmenighetene i dette kirkesamfunnet til å bruke august måned som en spesiell bønnemåned for alle konfliktene som pågår rundt om i verden.
American Baptist Churches, som er et av flere baptistsamfunn i USA, med røtter tilbake til 1600-tallet, og som består av 5,200 menigheter med 1,3 millioner døpte medlemmer, vil gjøre hver søndag i august til en spesiell bønnedag.
'Nedskytingen av det malaysiske flyet til den pågående volden mellom Israel og Hamas, er eksempler å konflikter hvor stadig flere uskyldige drept fordi man nekter å gå fredens vei', sier Roy Medley.
American Baptist Churches, som er et av flere baptistsamfunn i USA, med røtter tilbake til 1600-tallet, og som består av 5,200 menigheter med 1,3 millioner døpte medlemmer, vil gjøre hver søndag i august til en spesiell bønnedag.
'Nedskytingen av det malaysiske flyet til den pågående volden mellom Israel og Hamas, er eksempler å konflikter hvor stadig flere uskyldige drept fordi man nekter å gå fredens vei', sier Roy Medley.
Etiketter:
American Baptist Churches,
bønn,
bønnemåned,
Roy Medley
Åndelig sommerlesning, del 26
I dag leser vi en tekst av Isak Syreren, fra 600-tallet, en av de viktigste stemmene fra Østkirken:
'Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med Ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylle av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot.
Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden'.
(Hentet fra Peter Halldorf: Kysse spor. Luther forlag 2002, side 290)
'Alle de helliges visjoner er gitt dem under bønn, når hver og en kommuniserer med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler med Ham, anstrenger seg for å samle alle sine tanker og impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylle av Ham. Da forstår mennesket det uforståelige. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver enkelts evne til å ta imot.
Han får næring av menneskets bønn og blåser i dette mennesket til det når det høyeste stadium av oppmerksomhet, da selve bønnen opphører og sjelen, overveldet og henført, fylles av kjærlighet, så den glemmer sin bønn og dens innhold. De er ikke lenger i verden'.
(Hentet fra Peter Halldorf: Kysse spor. Luther forlag 2002, side 290)
fredag, juli 25, 2014
Pastor i 44 år i en og samme menighet - og menigheten vokser!
I dag fikk jeg lyst til å skrive noen linjer om Peter Masters (bildet). Hans pastortjeneste fascinerer meg. I 44 år har han vært pastor for legendariske Metropolitan Tabernacle i London, menigheten til like legendariske Charles Haddon Spurgeon.
Tenk det! I 44 år. Har det ført til nedgang i antall besøkende? Har folk gått lei av pastorens forkynnelse?
Nei. Tvert om. Når Peter Masters kom til Metropolitan Tabernacle i 1970 hadde menigheten opplevd nedgangstider en lang stund. Sakte, men sikkert, har Peter Masters bygget opp igjen menigheten slik at den i dag fremstår som en av de største, kanskje den største reformerte baptistmenigheten i Storbritannia.
Hva er hemmeligheten? En usvikelig tro på Guds ord! Som den eneste autoritative kilden for liv og tro, ufeilbarlig og guddommelig inspirert. Her er ingen fancy forkynnelse, her forkynnes Bibelens bøker, bok for bok, kapittel for kapittel, vers for vers. Her synges de gamle salmene, og en moderert utgave av nåtidens lovsanger. Ingen lyskastere, ingen røyk fra scenen, ingen skrikende stemme, intet mas om penger.
Kun Guds ord. Her lefles ikke med liberalteologi eller moderne strømninger som skifter fra år til annet. Kun Guds ord.
Klart og tydelig. Ingen er i tvil om hva pastor Masters lærer.
Går man til menighetens nettside ligger hans undervisning ute - både på video og som lydfiler. Men du finner ingen presentasjon av Peter Masters! Det finnes knapt noe på nett i det hele tatt om hans liv. Hans kone er svært aktivt med i menigheten som søndagsskolelærer.
Jeg var så heldig å få tilbringe en dag sammen med Peter Masters for noen år siden. Sønnen min, Joachim, var med. Det var en opplevelse å sitte der på hans kontor og lytte til denne Gudsmannen. Det kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke at vi fikk spesiell tillatelse til å ta del i menighetens nattverdsfeiring. Den er nemlig kun for medlemmene.
Peter Masters er likevel ikke alene om å ha vært pastor i så mange år for denne menigheten. Menigheten som ble grunnlagt i 1650 har hatt mange pastorer som ble lenge:
Den som har hatt lengst 'fartstid' er Dr John Rippon (1772-1863) som var pastor i 63 år! Han følges av Dr. John Gill (1720-1771), som var pastor i 51 år. Deretter følger Charles Haddon Spurgeon (1854-1892) som var pastor i 38 år, Benjamin Keach (1668-1704), som var pastor i 36 år, sønnen til Spurgeon, Thomas (1893-1908) var pastor i 15 år.
Tenk det! I 44 år. Har det ført til nedgang i antall besøkende? Har folk gått lei av pastorens forkynnelse?
Nei. Tvert om. Når Peter Masters kom til Metropolitan Tabernacle i 1970 hadde menigheten opplevd nedgangstider en lang stund. Sakte, men sikkert, har Peter Masters bygget opp igjen menigheten slik at den i dag fremstår som en av de største, kanskje den største reformerte baptistmenigheten i Storbritannia.
Hva er hemmeligheten? En usvikelig tro på Guds ord! Som den eneste autoritative kilden for liv og tro, ufeilbarlig og guddommelig inspirert. Her er ingen fancy forkynnelse, her forkynnes Bibelens bøker, bok for bok, kapittel for kapittel, vers for vers. Her synges de gamle salmene, og en moderert utgave av nåtidens lovsanger. Ingen lyskastere, ingen røyk fra scenen, ingen skrikende stemme, intet mas om penger.
Kun Guds ord. Her lefles ikke med liberalteologi eller moderne strømninger som skifter fra år til annet. Kun Guds ord.
Klart og tydelig. Ingen er i tvil om hva pastor Masters lærer.
Går man til menighetens nettside ligger hans undervisning ute - både på video og som lydfiler. Men du finner ingen presentasjon av Peter Masters! Det finnes knapt noe på nett i det hele tatt om hans liv. Hans kone er svært aktivt med i menigheten som søndagsskolelærer.
Jeg var så heldig å få tilbringe en dag sammen med Peter Masters for noen år siden. Sønnen min, Joachim, var med. Det var en opplevelse å sitte der på hans kontor og lytte til denne Gudsmannen. Det kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke at vi fikk spesiell tillatelse til å ta del i menighetens nattverdsfeiring. Den er nemlig kun for medlemmene.
Peter Masters er likevel ikke alene om å ha vært pastor i så mange år for denne menigheten. Menigheten som ble grunnlagt i 1650 har hatt mange pastorer som ble lenge:
Den som har hatt lengst 'fartstid' er Dr John Rippon (1772-1863) som var pastor i 63 år! Han følges av Dr. John Gill (1720-1771), som var pastor i 51 år. Deretter følger Charles Haddon Spurgeon (1854-1892) som var pastor i 38 år, Benjamin Keach (1668-1704), som var pastor i 36 år, sønnen til Spurgeon, Thomas (1893-1908) var pastor i 15 år.
Etiketter:
Metropolitan Tabernacle,
pastor,
Peter Masters,
Spurgeon
Abonner på:
Innlegg (Atom)













.jpg)






















