Jacob Gerhard Thiessen - en troshelt

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de mange evangelistene som har reist fra sted til sted med evangeliet, og vunnet mennesker for Guds rike. En av dem var Jacob Gerhard Thiessen (bildet). Dessverre ser det ut til at det blir færre og færre evangelister - i hvert fall av 'den gamle sorten'.

Jacob Gerhard Thiessen ble født 2.mai 1876 i Muntau, i mennonite-bosetningen Molotschena i det sørlige Russland. Dette var et av de eldste bosetningene til mennoniter som kom fra Vest-Preussen i Tyskland. Det var i juni 1804 at 21 av de 162 familiene som emigrerte til Russland slo seg ned i Taurida provinsen. De gressdekkende steppene som var så karakteristisk for dette landskapet ble litt av en utfordring for disse nybyggerne. De fikk ikke satt opp ordentlige hus før enn i 1805-1806.

Jacob Gerhards foreldre het Gerhard Peter og Maria Thiessen, hun født Friessen. For å foregripe begivenhetens gang så giftet Jacob Gerhard seg i 1897 med Sara Goetz i Fürstemwerder, og de skulle få hele 12 barn sammen, den ene døde som nyfødt.

18 år gammel begynte Jacob Gerhard som lærer. Han underviste først i Fürstemwerder i årene 1894 til 1898 og i Rückeneu fra 1898 til 1906. 15.mai 1899 ble han døpt og ble medlem av The Mennonite Brethren Church. Han fulgte med i bibelstudier sammen med professor Stroeter og Benjamin Unruth, to velkjente teologer på denne tiden. Flere anerkjente hans gave til å tale Guds ord, og ble derfor invitert til å slå seg i lag med Jacob W. Reimer, en eldre reisende evangelist som besøkte landsbyer og menigheter og noen ganger også holdt møter sammen med russisktalende forsamlinger. Reimer ble en mentor for Jacob Gerhard.

De to møtte motstand fra såvel mennoniteledere, siden regjeringen forbød proselyttisering blant russisk ortodokse. Reimer og Thiessen fortsatte likevel å forkynne Guds ord og døpe de som kom til tro. Etter en tid ble Jacob Gerhard Thiessen ordinert som forkynner innen The Mennonite Brethren Church.

I 1923 emigrerte Jacob Gerhard og hans hustru Sara til Canada sammen med den store barneflokken. De slo seg ned på en bondegård i Dalmeny, Saskatchewan og ble medlemmer av en lokal mennoniteforsamling der. Gårdsarbeid var ikke helt Jacob Gerhards greie og han reise ofte på kryss og tvers av Canada og USA med evangeliet, og overlot til guttene i familien å drive gården. Han ble kjent som 'Reverend Jacob G.Thiessen', og var en dynamisk og effektiv taler i vekkelsesmøter og som bibellærer i spesielle møteuker.

Thiessen var selv en ivrig student av Guds ord og talte over emner som: 'Guds kongerike på jord', 'Jesu andre komme, 'Evangeliet om Jesu blod og rettferdighet' og andre emner. Han hadde et eget talent for å gjøre disse emnene relevante og praktiske. For å få sine lyttere til å tenke, kunne han stille provoserende spørsmål som: 'Hva var den siste tanken du hadde før du la deg til å sove? Hvis Herren skulle kalle deg hjem til seg, ville du da være rede? Er samvittigheten din ren?'

Under hans tjeneste var det mange mennesker, ung som gammel, som bestemte seg til å bli etterfølgere av Jesus.

I 1938 flyttet Jacob og Sara til Vancouver i British Columbia og ble en del av Vancouver Mennonite Brethren Church. Han ble den første pastoren i denne menigheten, og det varte ikke lenge før 15 hadde meldt seg til å bli døpt.

Jacob Gerhard var svært interessert i mennesker. Han hadde alltid tid til å gi folk et oppmuntringens ord, spesielt unge mennesker. På 1940 og 1950 tallet kom det mange mennesker til Vancouver for å få seg arbeid, og Jacob Gerhard ble som en åndelig far for dem.

Etter å ha blitt pensjonist på 40-tallet fortsatte han å forkynne i menigheten, og siden han kunne snakke russisk flytende og hadde en sterk byrde for å nå den store russisk talende befolkningen i Vancouver med evangeliet besøkte han en rekke russisktalende menigheter. Det gjorde han i mange år.

Jacob og Sara Thiessen kunne feire sin 70'de bryllupsdag 5.januar 1967, bare seks uker før Jacob døde. Jacob Gerhard Thiessen ble forfremmet til herligheten 25.februar 1967.

Christian de Chergè - en historie om tilgivelse, del 1

Jeg blir visst aldri ferdig med filmen 'Des Hommes et des Dieux' - på norsk 'Om guder og mennesker'. Filmen om de åtte trappistmunkene som lever sitt stillferdige liv i gammelt kloster djupt inne i de algeriske fjellene. Idyllen brytes av islamistiske fundamentalister og munkene lider martyrdøden.

Historien er sann. Filmen - som jeg har sett mange ganger, og skrevet om mange ganger, har satt seg i kroppen min. Og det er jeg ikke alene om. Lederen for den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen, Johann Christoph Arnold, har nylig skrevet om Christian de Chergè, prioren for munkefellesskapet ved Atlasfjellene i Algerie, og jeg har valgt å oversette denne artikkelen til norsk for bloggens lesere. Artikkelen til Johann Christoph Arnold ble publisert 10. januar i år:

'Mens Europa er vitne til det som utfolder seg i Paris, kunne det knapt nok være mer betimelig og håpefullt enn å dele historien om Christian de Chergè, en forunderlig fredsskaper omtalt i vår e-bok: Why forgive? I 2010 ble hans gripende historie gitt liv i den storslåtte filmen 'Om guder og menensker' av den franske filmskaperen Xavier Beauvois. De Chergè og munkene hans levde i Algerie og ble myrdet av radikale muslimer. Forunderlig nok - de Chergè hadde skrevet et brev før dette skjedde hvor han tilgav sine forfølgere!

Gjennom James Christensen, prioren for et Trappist-kloster i Roma, fikk jeg nylig del i denne usedvanlige historien om noen som faktisk tilgav sine forfølgere før de ble forfulgt. I mai 1996 kidnappet GIA, en radikal muslimsk gruppering som var aktive i Algerie, de Chergè og syv av hans munker i Atlas-fjellene og truet med å holde dem fanget inntil Frankrike løslot flere av deres fengslende kompanjonger. Flere uker gikk, men den franske regjeringen gav ikke etter for presset. Til slutt drepte GIA alle munkene ved å halshugge dem.

Drapene rystet Frankrike, og hver eneste katolske kirke i Frankrike ringte med sine kirkeklokker samtidig for å minnes munkene. Men det som virkelig slår oss midt oppe i denne forferdelige tragedien, var noe som på en stillferdig måte overskygger det hele. Det fant sted to år tidligere.

Prioren for dette klosteret i Algerie, Christian de Chergè hadde en forunderlig forutanelse om at han kom til å dø en voldsom død, og skrev et brev hvor han tilgav sine fremtidige drapsmenn, forseglet det og sendte det til sin mor i Frankrike. Det skulle åpnes først etter hans død.

I morgen kan du lese brevet i sin helhet her på bloggen:

Når radikaliteten i etterfølgelsen blir bortforklart

Den nye nådelæren som forfektes i en del kristne sammenhenger gir seg utslag i mange slags underlige villfarelser.

På et samtaleforum for bibelske spørsmål hevdet en av disse nye nådelærerne følgende: 'Dette med å ta opp sitt kors (bære sin egen forbannelse) og følge Ham var vel før korset'.

Med et lite pennestrøk har vedkommende som skriver nullet ut radikaliteten i etterfølgelsen av Jesus. Den gjelder ikke lenger.

Hva var det Jesus sa: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, så må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det'. (Luk 9,23-24)

Hvem er det Jesus taler til? 'Så sa han til alle'. Altså ingen unntak. Ordene er ikke rettet til noen bestemte mennesker, men til ALLE som vil følge Ham, uten unntak.

Når skal dette skje? 'Hver dag'.

Hva er det som kreves for å følge Jesus?

1. At man fornekter seg selv.
2. At man tar opp sitt kors.

Dette mener altså de nye nådelærerne ikke gjelder lenger. Om ikke disse ordene gjelder så gjelder vel heller ikke noe annet av det Jesus sa eller lærte før korset. Da kan vi i grunnen nulle ut de fire evangeliene og si som disse at dette hører til tiden før forsoningen. Det betyr i praksis at ikke noe av det Jesus underviser om i Bergprekenen eller noen av lignelsene har noen som helst betydning for oss.

Men slik er det selvsagt ikke. Det vil jo bety at vi mister all den undervisningen Jesus gav oss om Guds rike, det riket Han var kommet for å bringe inn i verden. Problemet i dag er at vi ikke forkynner Evangeliet om Guds rike. Hadde vi gjort det ville Norges kristenhet sett annerledes ut. Da ville mange flere ha tatt Jesu ord på ramme alvor, slik våre kristne trossøsken i de land hvor kristne blir forfulgt, gjør. For dem er Jesu radikal om radikal etterfølgelse ramme alvor. Hver eneste dag betaler de en høy pris for å følge Jesus, slik mennesker har gjort siden urkirkens dager som har tatt Jesus på ordet, og ikke bortforklart dem.

Og for å si til den som skrev dette: Å bære korset har aldri handlet om 'å bære sin egen forbannelse', men om å legge ned sitt liv, sitt eget - det Jesus kaller 'å fornekte seg selv'. Tenk det - midt oppe i all forkynnelsen av 'nåde' kalles vi til å fornekte noe: oss selv.

Trosheltene - Martyrene fra Suzanovo

Landsbyen Suzanovo i Orenburg regionen i Russland ble grunnlagt i 1911 av Johann Peters, som et gårdsbruk beliggende utenfor en større mennonite-bosetning i området. Orenburg, er for den som ikke vet det, beliggende ved elva Ural, 1.478 kilometer sørøst for Moskva, nært grensen til Kasakhstan.

De som bodde her i utgangspunktet var Johann Peters og hans barn. Senere slo andre mennoniter seg i lag med ham i denne landsbyen som hadde grenser til både russiske og bashkiriske landsbyer.

I 1918, mot slutten av 1.verdenskrig, og rett før den russiske borgerkrigen tok til, dro Johann Peter jr, sønn til landsbyens grunnlegger, sammen med sin familie og noen andre mennesker, på en misjonsreise til Ostyak-folket i det nordlige Sibir. I 1925 begynte dette arbeidet å bli viden kjent, og i de følgende årene var det mange andre som slo seg i lag med dette misjonsteamet og det ble etter hvert det største mennonitiske misjonsprosjeket i Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker.

Når den kommunistiske antireligiøse kampanjen nådde det nordlige Sibir flyktet Peters-familien tilbake til Suzanovo. Landsbyens innbyggere klarte å unngå å bli en del av kommunistenes kollektivfarmer, ved selv å gå sammen for å forme gårdsbruk som ble drevet i fellesskap. Den lille landsbyen besto av tolv hus, og klarte seg godt helt frem til 1937. Fram til dette året var de i stand til å holde gudstjenester der.

2.februar 1937 dro den 26 år gamle læreren, Abram Teichrieb, til en konferanse for lærere i den sentrale landsbyen i regionen. I forbindelse med lunsj i den felles spisesalen, ble han arrestert. Kona hans, Lisa, fikk først kjennskap til dette vi andre landsbybeboere.

Dagen etter kom politiet for å arrestere 27 år gamle Nicolas Wiebe som arbeidet ved mennonites fellesgård. Han var anklaget for å ha forgiftet grisebesetningen på fellesgården!  Ti dager senere, den 13. februar, dukket sikkerhetspolitiet opp igjen og arresterte den 54 år gamle mølleren, Paul Peters, den 52 år gamle Ostyak-misjonæren, Johann Peters, den 48 år gamle Daniel Peters, den 40 år gamle Johann Kehler, som var medlem av misjonsteamet til Ostyak, og den 39 år gamle evangelisten, Johann Wieler, som tidligere hadde studert ved en teologisk skole i Leningrad. Samme dag ble også den 35 år gamle Heinrich Peters, også misjonær til Ostyak-folket arrestert, sammen med den 27 år gamle Johann Peters, sønn til Paul Peters og dirigenten for menighetskoret.

Etter en måned med angst og frykt i den lille landsbyen, dukket det hemmelige politiet opp igjen og arresterte den 42 år gamle Nikolai Wiebe. To uker senere, da såsesongen ble fullført, arresterte politiet 43-åringen som ledet fellesgården, Heinrich Neufeld. Neufeld hadde hatt en forutanelse fordi ondskapsfulle tjenestemenn gjentatte ganger anklaget ham for å ha tolerert sekteristene på fellesgården. Samme dag ble 50-åringen Peter Ens arrestert. Han klarte å sende en kort melding fra fengselet som ga de pårørende som trøst i og med at de fikk vite hvor han befant seg. 1. mai, den 28-år gamle David Pätkau, sønn av David Pätkau, Sr., arrestert.

Alt i alt, i en kort tid, ble tretten personer fra den lille landsbyen arrestert. Slektninger av de arresterte beholdt håpet om at de skulle bli løslatt før 1950, men da ble de informert av de kommunistiske tjenestemennene at alle de som var blitt arrestert nå var henrettet. Først på slutten av 1980-tallet ble slektninger informert om at den nøyaktige datoen for gjennomføring av henrettelsen. Det viste seg at henrettelsen hadde funnet sted kort tid etter deres arrestasjoner.

Billedtekst: Tiege Brethren Mennonite Chruch i bosetningen Zagradovka i Kherson oblast, Ukraina.

SISTE: Amin Khaki løslatt fra iransk fengsel

Her er dagens gladmelding! En iransk kristen, Amin Khaki (bildet) ble satt fri fra fengsel 3.januar etter å ha betalt 500 millioner iranske Rials eller drøyt 18.000 USDollars i kausjon.

Amin Khaki, som er diakon i husmenigheten han tilhører, ble arrestert sammen med en gruppe på åtte kristne 5. mars i fjor. Da var de på en grillfest i Shoush.

Selv om Amin Khaki nå er løslatt på kausjon, så er situasjonen hans fremdeles svært uavklart. Han kan fremdeles bli stilt for retten på grunn av sin tro.

Han har sittet fengslet i Karoun fengslet i byen Ahvaz. La oss fortsette å be for ham, og be for alle de andre kristne trosfangene i Iran. Det er mange av dem. Noen kjenner vi identiteten til, andre ikke.

Foto: Voice of the Martyrs.

God oppslutning om 'Bønn for Trondheim'

Nå dette skrives er vi kommet trygt hjem etter en 'lynvisit' i Trondheim. I går kveld talte jeg for en svært lydhør forsamling i Salem menighet.

Jeg var invitert til å tale på åpningsgudstjenesten til Bønneuka for Trondheim, og jeg talte over det samme tema som jeg gjorde når jeg hadde seminar i Filadelfia Oslo torsdag under Bønn for Oslo: 'Kom, bli hos oss, det lir mot kveld og dagen heller. Om bønnes hvile og livet i Guds nærvær'.

Det var godt å ta del i det spennende bønnearbeidet som skjer i Trondheim. Denne uka er kristne fra mange av Trondheims menigheter samlet for å be for byen. Mange går bønnevakter slik at alle døgnets timer fylles opp av mennesker som ber. Og uka byr også på seminarer og møter.

Møtelokalene til Salem menighet var nærmest fullsatt i går kveld. Jeg tror det gleder Guds hjerte at kristne fra så mange ulike sammenhenger kommer sammen for å 'stille seg i gapet' for byen. Det var så godt å møte mennesker med nød for den byen de lever i og som samtidig ønsker å fordjupe sitt eget bønneliv.

Fra møtefolderen for i kveld kan vi lese: 'Mandag kveld i Bønneuka 2015 starter et helt nytt konsept, under tittelen “Våre åndelige røtter”. Det blir et seminarpreget opplegg, med fokus på en åndelig tradisjon hvert år framover. Denne første gangen setter vi søkelyset på den keltiske åndelige arven.

Gruppa Vadested bidrar med keltisk inspirert musikk, og Sven Aasmundtveit, leder av Anam Cara, den norske grenen av Community of Aidan & Hilda, les mer på www.anamcara.no vil holde hovedinnlegget om keltisk kristen åndelighet.

Arrangementet blir i Pilegrimsgården.

Foto: Wikipedia.no

Skulle svært gjerne vært i Trondheim for å ta del i seminaret til Sven Aasmundtveit, men andre avtaler gjorde det umulig. Det tror jeg blir et svært spennende seminar som også handler om vår norske kristenarv. Takk til alle dere som ba for meg.

Trosheltene - Johann og Katharina Claassen

Johann og Katharina Claassen var blant de 18 familiene i Molochna kolonien i det sørlige Russland, som den 6.januar 1860 grunnla The Mennonite Brethren Church.

Den nye gruppen erfarte mye glede, men også mange utfordringer. I mars, nær tre måneder senere, gav de kommunale myndighetene beskjed om at de måtte gå tilbake til de menighetssammenhengene de hadde tilhørt, og siden Johann var talsmann for den nye gruppen, sto han i fare for å bli arrestert. Som en konsekvens av dette forberedte han seg for å reise til St.Petersburg for å forsøke å oppnå en legal status for den nye gruppen.

Før han reiste, knelte Johann og Katharina i bønn. Katharinas biograf, Betty Sunderman Klassen forteller:

'De overga hverandre i Guds varetekt'.

Når Johann var reist følte Katharina seg ganske så hjelpeløs og undret seg på om hennes eneste bidrag til den nye menighetsdannelsen ville bestå i det offer at hun måtte klare seg uten sin ektemann. Skulle hun fortsette å invitere gruppen til deres hjem for gudstjenester selv om ektefellen var bortreist? Hun valgte å gjøre dette og det ble til trøst for henne. Dagen etter at han hadde reist søkte de lokale myndighetene etter ham. De endevendte deres hjem. Men Johann var reist, og Katharina gledet seg over at han var fri. Det ville ta ham tre uker å nå St.Petersburg, og han ville bruke flere måneder på hjemreisen.

De neste fem årene var Johann borte flere måneder ad gangen fra sin familie. Katharina hadde fire barn å ta seg av. Jacob, David og Johannes var syv, fire og to år gamle og Maria var bare en baby. Selv med innleid hjelp var det svært mye arbeid som måtte gjøres for å få hverdagene til å henge sammen, stelle hagen som lå ved siden av Tokmak bekken, være vert for fellesskapsgruppen og delta på bibelstudier.

Den tragiske drukningsulykken der hennes sønn Johannes omkom påvirket Katharina veldig. Gjennom de første fire årene av deres ekteskap hadde hun mistet fem babyer, men da var Johann der for å trøste henne. Nå var han bortreist. Når hun nå slet med sorgen etter tapet av Johannes var det enda vanskeligere at de to var fra hverandre. Hun fant trøst i de ordene som Heinrich Huebert hadde talt ved begravelsen: 'Dere vet at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.

Ulike problemer oppstod for den nye gruppen. I oktober 1860 når Johann var hjemme skulle det være dåp. Noen ble ivrige og ropte: 'Halleluja!' 'Glory!' 'Seier!' Og de sang ganske så høylydt og ropte ut.

Katharina synes ikke noe om dette og snakket med Johann om det etterpå. Naboene klaget og Johann og forkynnerne i gruppa måtte møte i retten. Gruppen fikk beskjed om å gå tilbake til de menighetene de hadde tilhørt. Om de så ikke gjorde ville de miste de privilegiene mennonitene hadde. Dette måtte skje innen to måneder. Nok en gang måtte Johann reise til St.Petersburg.

I juni 1861 i Kakbaks i forbindelse med pinsen var det ikke lett å få med seg det som ble forkynt på grunn av høylydt sang og instrumenter. Katharina skrev brev til mannen sin og beskrev disse møtene for ham. På denne måten ble Johann oppdatert på det som skjedde i menigheten, og han holdt kontakt med de moderate og mer radikale medlemmene som tilhørte gruppen for å forsøke å forsone dem.

Når Johann returnerte i juni 1862 kunne han vise Katharina papirer fra tsaren om at han hadde gitt tillatelse til å etablere en ny mennonite-bosetning i elva Kuban. Mange familier hadde vært utsatt for økonomisk boikott fra medlemmer av sine tidligere menigheter. Rett etter at Katharina fødte datteren Aganetha, i april 1863, tok Johann med seg sønnen Jacob og dro for å rydde land og bygge et hjem i Kuban.

Tre år senere, i januar 1866, ble nok en datter født, oppkalt etter moren. Den høsten kom Katharina og resten av familien til Kuban, for å hjelpe Johann med å gjøre ferdig jordhytta og gjøre den til et hjem. Livet ble på nytt vanskelig da datteren Katharina døde.

I 1869, 42 år gammel, måtte Katharia selv gi tapt for malaria.

Bildet til denne artikkelen er hentet fra nybyggere i Nebraska i USA, men hytta og forholdene er forvekslende lik forholdene i Kuban på samme tid.

Om vårt hovmod og Guds nærvær

'En ettermiddag, gikk jeg for å se fader Paisios (1924-1994). I løpet av disse dagene, ble jeg som besatt av en visst hovmod som ble avledet fra mangelen på varme i mitt stakkars bønneliv. Da jeg begynte å styre min hemningsløs sinn, begynte jeg å se ting mer klart. Men nå har jeg ikke en ydmyk holdning, og trodde derfor at jeg jeg hadde nådd en viss åndelig tilstand og jeg ble begynte å skryte av det.

Jeg gikk for å se denne åndelige veilederen for å betro meg til ham mine tanker, som ble gjennomsyret av den følelse av hovmod jeg nettopp beskrev. Fader Paisios lyttet til meg og uten å si noe spesielt, begynte å fortelle meg følgende historie:

- I går besøkte en munk meg og fortalte meg noe som fikk meg til å huske den hendelsen jeg skal fortelle deg.

En natt, var jeg i min celle på Katounakia og ba Jesusbønnen og gradvis ble jeg helt inntatt av en himmelsk glede. Samtidig ble cellen min som lå i mørket bare opplyst av den skjelvende flammen fra et stearinlys, fylt med en vakkert hvit-blått lys. I begynnelsen, var lyset veldig sterkt. Jeg følte at mine øyne var også "bli sterkere" for å tåle denne gløden. Det var 'det uskapte lyset!' Jeg oppholdt meg cellen min i mange timer, og mister følelsen av alle jordnære ting, og levde i en åndelig verden, svært forskjellig fra denne.

Mens jeg var i denne tilstanden av 'det uskapte lyset' og av himmelske opplevelser, mistet jeg all følelse av tid.

På ett punkt begynte 'det uskapte lyset' å bli gradvis borte, og jeg var tilbake til min gamle tilstand av å være. Jeg begynte å føle meg sulten, så jeg tok et stykke brød å spise. Deretter var jeg tørst og hadde litt vann å drikke. Jeg begynte å bli sliten og jeg trengte å sitte ned og få litt hvile. Jeg følte meg som et dyr, og jeg beklaget meg selv for det. Endringen fra en situasjon tilbake til den andre fødte en naturlig ydmykhet. Etter å ha opplevd forskjellen mellom den åndelige tilstand jeg ble funnet i og mine jordiske behov, var det ingenting igjen for meg, uten å forakte og klandre meg selv for det.

Lenger ned fra der hvor cellen min var, var en annen munk bosatt. Jeg sto utenfor og hadde inntrykk av det var fortsatt natt med fullmåne. Jeg gikk ut og spurte ham:

-Hva Er klokka? Det virker som daggryet ennå ikke har kommet.

Munken så forbauset og spurte meg:
- Hva sa du, fader Paisios? Jeg forstår ikke.

Først da skjønte jeg hva som hadde skjedd. Det var ti om morgenen. Jeg trodde det jeg hadde sett var solen. 'Den uskapte lyset' at det så ut som var så ut som dagslys og solen så ut som en natt med fullmåne. Forskjellen mellom lyset fra solen og 'det uskapte lyset' var som den mellom natt og dag.

Når fader Paisios avsluttet sin historie, ba han meg å gå, da det var andre mennesker som venter på å se ham. Jeg gjorde min vei tilbake til cellen min og innså den tilstanden av hovmod jeg var i'.

Oversatt fra Facebook siden til Elder Paisios)

Jacob Aron Rempel - en troshelt, del 3

Her kommer tredje og siste del av historien om troshelten Jacob Aron Rempel (bildet). Del to ble publisert den 2.januar, og del en 23. desember 2014:

I november 1929 forsøkte Rempel å emigrere sammen med familien sin via Moskva til Tyskland. Han hadde mottatt de nødvendige papirene fra det tyske konsulatet i Kharkiv. Men 16. november 1929 ble Rempel arrestert i Moskva av GPU (forløperen til KGB), anklaget for å være en pådriver og selve lederne for utvandringen fra Russland!

9. juni 1930, etter syv måneder i varetekt, ble saken mot Rempel ført for retten. Anklagen lød på 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet' og dommen lød på 10 år i konsentrasjonsleir på den beryktede fangeøya Solovki i Kvitsjøen. Fra denne leiren var det det svært få som kom hjem i live.

I april året etter ble han forflyttet fra Solovki-leiren til en konsentrasjonsleir i sør, nærmere bestemt i Alma-Ata regionen. I januar 1932 skulle han forflyttes enda en gang. Denne gangen klarte Rempel å flykte. Det skjedde mens fangetoget gikk gjennom Omsk. Jacob Aron Rempel klarte å flykte til en mennonite-koloni i Metschet i Turkmenistan.

Her levde han som en fri borger i omtrent fire år under navnet Sundermann, som var hans kones familienavn. I løpet av disse årene besøkte han mennonitene i Trakehn-bosetningen i Pyatigorsk i Kaukasus, hvor han ble gjenforenet med sin kone. Men noen forrådte ham og han ble arrestert av det hemmelige politiet 13. mars 1936.

Via Moskva ble han ført til Vladimir hvor han ble satt i fengsel. Så i november 1936 ble han sendt tilbake til Pytatigorsk hvor han igjen måtte gjennom lange forhør. Rettssaken var et rent skuespill og igjen ble Rempel dømt for 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet'. Dommen falt 18.april 1937 og Rempel ble dømt til døden.

Etter å ha bedt om benådning ble dommen redusert til 10 års fengsel og fem års frarøvelse av alle borgerrettigheter. Rempel ble sendt tilbake til Vladimir, og så i april 1939 kom han til statsfengselet i Orel, som ligger 500 kilometer sør for Moskva.

Frem til juni 1941 fikk han tillatelse til å sende brev til familien. I et av disse brevene skrev han:

'Jeg vet at Gud har bestemt det beste for meg, så jeg vil bære denne byrden med verdighet'.

I et av sine siste brev skriver han:

'De kan sette lenker på meg, slå meg, kutte av meg hodet, men de kan ikke ta fra meg troen. Fra stallgutt til professor og nå i fengsel. Jeg opplever nå høydepunktet i livet mitt'.

Generelt var det å kommentere religiøse spørsmål forbudt, så brevene handlet for det meste livet han levde og om familiens gjøren og laden, og ikke minst om hans lengsel etter å se dem igjen.

8. september 1941 nærmet tyske tropper seg Orel. På nytt ble Rempel stilt for retten og dømt til døden nok en gang for 'anti-sovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet'.

11.september ble han skutt sammen med 157 andre fanger.

Billedtekst: Jacob Aron Rempel i 1932 da han levde i eksil i Ashkabad.

Bønn for å nøre opp ilden

Hver morgen når jeg tenner opp i ovnen kjenner jeg på en djup takknemlighet for ilden. At denne lille ovnen nede i gangen vår varmer opp hele huset. Og tankene mine går til alle mine trossøsken i Syria og Irak som nå bor i flyktningeleire - om de er så heldige - og som fryser.

Vi har sett bildene av de rimete teltene, og barbeinte barn som som skjelvende gråter i kulda.

Mange av dem er en del av denne samme kroppen jeg tilhører - Kristi kropp. Det er neimen ingen selvfølge at man kan tenne opp en ild, og kjenne varmen brer seg. Det daglige rituale med å tenne opp i ovnen er for meg blitt en påminnelse om å be for de som ikke har det så godt som jeg. Når jeg skal tenne opp i ovnen må jeg nemlig bøye kne. Så Jøtulovnen er blitt et bønnealter.

Da hender det jeg også ber denne keltiske bønnen:

Bønn for å nøre opp ilden 

I denne morgen, mens jeg nører opp ilden,
ber jeg om at Guds kjærlighetsflamme må brenne
i mitt hjerte, og i hjertene til alle jeg møter i dag.
Jeg ber om at ingen misunnelse og ingen ondskap,
intet hat og ingen frykt må kvele flammen.
Jeg ber om at ingen likegyldighet og apati,
ingen forakt og stolthet, må skylle som vann over ilden.
Måtte i stedet gnisten fra Guds kjærlighet tenne kjærligheten
i mitt hjerte, slik at den kan brenne klart gjennom dagen.
Måtte jeg få varme dem som er ensomme,
de som har harde og livløse hjerter,
slik at alle kan kjenne velværet
av Guds kjærlighet.

Bønn for å dekke til ilden (avslutning)
Herre ta vare på ilden,
slik Kristus tar vare på oss alle.
Herre, måtte dens varme forbli i vår midte,
slik Kristus alltid er iblant oss.
Herre, la den blusse opp til liv i morgen tidlig,
slik vi skal oppstå med Kristus til evig liv.
Amen

(Fra Harald Olsen: Ilden fra Vest)

Siste: Andrae Crouch er 'Through it all' og hjemme hos Gud

Andrae Crouch (bildet) er 'Through it all'. Gospellegenden døde i går av hjerteinfarkt, 72 år gammel.

Crouch har slitt med sviktende helse på grunn av diabetes og hjerteproblemer lenge. Likevel har han fortsatt i tjenesten, og velsignet og oppmuntret millioner av mennesker med sin fengende gospelmusikk.

Syv Grammypriser gjennom en musikkarriere som strekker seg over et halvt århundre, taler sitt eget språk. Andrae Crouch skulle bli selve pioneren i den gryende 'Jesus Music'-bevegelsen. Ikke minst Jesusvekkelsen på 1970-tallet nøt godt av hans mange sanger, som for eksempel: 'The Blood will never Lose its Power', og 'Soon and very soon we are going to see the King'.

I 1993-94 mistet Andrae Crouch foreldrene sine og en eldre bror. Etter sin fars død tok han over som hovedpastor for Christ Memorial Church of God in Christ i California, en menighet som var grunnlagt av sin far. I boken 'Through it all', som er oversatt til norsk, forteller Andrae Crouch sin livshistorie og gir Herren all æren for at Han har ført ham 'gjennom alt'. Guds gode omsorg og nåde holdt hele livet ut.

Bygg indre broer

'Bønnen er broen mellom det bevisste og det underbevisste livet.

Ofte finnes det en stor kløft mellom menneskers tanker, ord og handlinger og de mange bilder som stiger fram i hennes dag- og nattlige drømmer.

Å be er å koble sammen disse sidene av livet gjennom å gå til den plass der Gud bor. Bønn er 'sjelens arbeide', for sjelen er det hellige sentrum der alt blir ett og der Gud er hos oss på den mest inderlige måten.

Altså må vi be uopphørlig slik at vi virkelig kan bli hele og hellige'.

Oversatt fra 'Bread for the Journey' av Henri Nouwen

La meg få drikke!

Det begynner etter hvert å bli kjent nå at vi følger et spesielt bibelord en måneds tid, og forsøker å leve dette ordet ut i våre hverdager, vi som samles i Kristi himmelfartkapellet.

Vi følger det som kalles 'Fra ord til liv' som den økumeniske Focolare-bevegelsen utgir.

Månedens ord for januar er dette:

'Jesus sier til henne: La meg få drikke'. (Joh 4,7)

Hva betyr dette ordet, og hvordan kan vi leve ut dette ordet i praksis denne måneden?

Fra det å stadig tenke til det å stadig be

'Hjernen vår er alltid aktiv. Vi analyserer, funderer, dagdrømmer eller drømmer. Det går ikke et sekund iløpet av dagen eller natten da vi ikke tenker. Man kan si at vi tenker 'uavbrutt'.

Iblant ønsker vi at vi skulle kunne slutte å tenke en stund; da ville vi slippe mange bekymringer, skyldfølelse og frykt. Vår evne til å tenke er den fremste gaven til oss, men den er også kilden til våre største plager.

Må vi være offer for våre stadige tanker? Nei, vi kan omvende vår stadige tankevirksomhet til uavbrutt bønn ved å gjøre den indre monologen til en stadig dialog med vår Gud, som er all kjærlighets kilde.

La oss bryte oss ut av isolasjonen og innse at Noen finnes der i vårt innerste vesen og vil lytte i kjærlighet til det som fyller og oppfyller hjernen'.

Oversatt fra Henri Nouwen (bildet): Bread for the Journey

Konferansen av Europeiske kirker fordømmer drapene i Paris

Konferansen av Europeiske kirker fordømmer de grusomme henrettelsene i Paris.

I en pressemelding sendt ut i går heter det:

'Konferansen av Europeiske Kirker fordømmer dagens dødelige angrep på kontorene til franske magasinet Charlie Hebdo i Paris. Skytingen har ført til at 12 personer døde og fire alvorlig skadet.

Konferansen av Europeiske Kirker er forferdet av denne fryktelige handling av vold og tap av menneskeliv. Vår dypfølte bønner er med ofrene for denne tragedien, de overlevende, og alle deres kjære.

Som en reaksjon på dagens hendelser, uttrykte CEC 's generalsekretær Guy Liagre sin sorg og håp for fred i etterkant av trageien. "Vi sørger for ofrene og deres familier i kjølvannet av dette uopprettelige tap," uttalte Liagre og la til: "Menighetene i Europa vil delta sammen med alle mennesker av god vilje i et dypfølt håp for rettferdighet og fred i de kommende dagene." Konferansen av Europeiske kirker avviser også religiøse forklaringer på volden og oppfordrer det europeiske fellesskapet til å svare på fredelig vis.

Tony Peck, generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, som er medlem av Konferansen av Europeiske Kirker, forteller på Facebook-siden til Den europeiske baptistføderasjonen, at han har sendt en epost til den franske baptistunionen for å uttrykke den sjokk og den sorg europeiske baptister kjenner etter tragedien i Paris i går. Han forteller at han har oppfordret europeiske baptister til å be for Frankrike.

Første egyptiske presidenten noensinne på julegudstjeneste i Kairo

Bildet du ser her er historisk! For aller første gang i historien har en egyptisk president deltatt i kopternes julefeiring - og det på eget initiativ!

Dette er dagens store takke- og gledesemne.

Riktignok var besøket kort, men det vekker stor oppsikt at president Abel Fattah al-Sisi dukket opp i Hl.Markus-katedralen tirsdag . Her ble han varmt mottatt av pave Tawadros II.

10 prosent av den egyptiske befolkningen er koptere. President al-Siri har ved ulike anledninger sagt at hans mål er å bygge broer mellom ulike grupper i det egyptiske samfunnet. Kopterne har lenge vært forfulgt og trakassert. Den koptiske kirken har stilt seg bak landets nye president og ber for ham. Presidenten fikk anledning til å tale til den gudstjenestefeirende forsamlingen.

Foto: Copt.se

Sovjetunionens siste opposisjonelle stemme er blitt taus

En av de siste store russiske opposisjonelle fra Sovjet-tiden, den ortodokse presten Gleb Jakunin (bildet), er død. Han døde 25. desember, 80 år gammel.

Jakunin, som ble født inn i en kristen familie i Moskva, 4.mars 1934, ble en av Sovjetunionens mest markante menneskerettighetsforkjempere. Hans far var musiker i et symfoniorkester, moren arbeidet ved en postkontor. Gleb mistet troen mens han 15 år gammel studerte biologi i Irkutsk, Sibir. Takket være en av sin samtids fremste teologer og radikale Kristus-etterfølgere, Aleksander Men, som senere skulle dø som martyr for sin tro, fant Gleb Jakunin tilbake til troen.

Fader Gleb Jakunin tok tidlig et tydelig oppgjør med det undertrykkende sovjetiske regimet. Han bemerket seg med å skrive under på Helsinki-erklæringen i 1975, som satte menneskerettigheter og trosfrihet på den internasjonale agendaen. På denne tiden holdt sovjetregimet systematisk på med å arrestere mennesker som kjempet for demokrati. Dette førte til at Jakunin svarte med å etablere 'Den kristne komiteen for forsvar av de troendes rettigheter'.

Han sendte en appell til den femte generalforsamlingen i Kirkenes Verdensråd som ble holdt i Nairobi og tryglet det økumeniske fellesskapet om å handle på vegne av den forfulgte kirke. De afrikanske redaktører av forsamlingens dagsavis unngikk sensuren som de russiske delegatene hadde krevd og forårsaket en furore ved å offentliggjøre teksten til Jakunin. Men den russiske delegasjonen var sterk. Under press fra Moskva patriarkatet fikk ikke Jakunin noe gjennomslag for sin henvendelse.

Men Gleb Jakunin gir ikke opp. Han øker derimot sin innsats, og klarer å samle inn 400 underskrifter fra nesten alle kirkesamfunn i Sovjetunionen. Han kjemper ikke bare for de kristnes rettigheter, men for jødene og muslimene. Det var mer enn de sovjetiske myndighetene kunne tåle, og 1.november 1979 ble han arrestert. Han ble dømt til å sone 10 år, første halvdel i en arbeidsleir og den andre i eksil. Så kom Gorbatsjov til makten, og Gleb Jakunin satt fri, to år før tiden.

I 1988 kunne russerne feire 1000 års jubileet for kristningen av slaverne. Gleb Jakunin skulle markere dette på sin helt spesielle måte: Sammen med sin kone, Iraida, som han hadde giftet seg med i 1961, holdt de åpent hus for religiøse dissidenter. De sørget også for å invitere utenlandske kristne ledere. Hensikten var å fortelle den usminkede historien om Sovjetunionens forfølgelse av de kristne de siste 60 årene, og ikke den pyntede versjonen som Moskva-patriarkatet presenterte. Det fortelles at atmosfæren i leiligheten til Jakunin var elektrisk, da en rekke ofre for forfølgelsen fortalte sine gripende historier.

For den russisk-ortodokse kirke har Gleb Jakunin hele tiden vært et hår i suppa. Han ble valgt inn i Dumaen, som representant for det demokratiske Russlands-partiet. I denne tiden hadde han en kort tid tilgang til statsarkivene. Her fant han registreringer av Rådet for religiøse anliggender - de som hadde kontrollert livet i de ulike kirkene under kommunisttiden. Og det han fant var ikke overraskende, men svært avslørende: uomtvistelige bevis for det tette samarbeidet med de russiske kirkelederne og KGB, en av dem er nåværende patriark Alekseij II.

Han fikk ikke lov til å ta fotokopier, men skrev av det han fant, og sendte dette til Jane Ellis, en forsker ved Keston College, Kent, som publiserte som publiserte dem i sitt magasin, 'Religion in Communist Countries'. Dette ble for mye for Moskva-patriarkatet. Etter hvert som Moskva-patriarkatet gjenvant sin ledende posisjon i det russiske samfunnet, ble Jakunins posisjon svekket. Han ble prest i Den uavhengige Ukrainsk-ortodokse kirken, som hadde sin opprinnelse som 'katakombe-kirken' på 1930-tallet. Helt frem til sin død fortsatte Jakunin å kjempe for tros- og samvittighetsfrihet.

Nå er han hjemme hos Gud. I Putins Russland hadde det fremdeles vært stort behov for ham.

Får høre evangeliet for første gang

Her er dagens store gledesemne!

Bildet er tatt tidlig en morgen ganske så nylig under en reise til øya Nosy Mitsio, en bitteliten øy på den nordvestlige kysten av Madagaskar. Det er tatt av en av teamlederne for African Inland Mission, i forbindelse med et evangeliseringsfremstøt mot Antakarana-folket.

Dette evangeliseringsteamet representerer det aller første kjente forsøk på å forkynne evangeliet på denne øye noensinne!

La oss be for Adam Willard og hans team. Be om åpne hjerter for evangeliet. Familien Willards kommer fra Youth with a Mission og skal lede dette teamet i to år i samarbeide med African Inland Mission.

Lev hver dag!

'Jeg forsøker å leve i nuet og akseptere realitetene slik de er - realitetene med hensyn til min kropp og min ånd, realitetene i fellesskapet jeg tilhører, realitetene i skaperverket og verden vi lever i. I dag skinner sola og det er kaldt; i går regnet det og var kaldt. Aksepter hver dag, hvert øyeblikk som kommer - de ulike årstidene - og snart blir det vår.

Så har vi kroppens årstider. Før eller senere vil noe skje med meg - en ulykke, sykdom, eller jeg bare blir svakere, går saktere, ikke er i stand til å lese eller skrive, ikke lenger kan tale.

Jeg skal si dere sannheten: jeg undrer meg ikke så mye over morgendagen. Lev heller bra i dag. Hver årstid er vakker på sin måte. Jeg har styrke for i dag, og forhåpentligvis også for i morgen. Hvorfor kaste bort tiden med å stille spørsmål eller gruble? Skriv et brev til meg når jeg er 86 - så skal jeg fortelle deg hvordan jeg føler meg da!'

Jean Vanier (bildet)

(Oversatt fra The Globe and Mail', mars 2009)

30.000 på nyttårssamlingen til Taize i Praha

Over 30.000 ungdommer deltok i nyttårsfestivalen til den økumeniske kommuniteten Taize, som denne gangen ble holdt i Praha.

Ungdommene som kommer fra både protestantiske, katolske og ortodokse sammenhenger, kom fra 65 forskjellige land, blant annet Storbritannia, Polen, Ukraina, Tyskland, Italia, Frankrike, Kroatia og Hvite-Russland.

Kirker i hjertet av det historiske Praha åpnet sine dører for ungdommene. I hver av disse kirkene knelte ungdommene ned rundt det karakteristiske Taize-korset, som lå på gulvet, hvert av dem malt av et team med kunstnere ledet av Matej Forman.

Det fantes også fem bønnesentre ved Letnay Exhibion Centre, hvor kveldsbønnen fant sted og på grunn av det store antallet deltagere måtte man også ta i bruk et stort telt. Bønnegudstjenesten 1. nyttårsdag ble overført på tsjekkisk TV. Der deltok også representanter for Det tsjekkiske kirkerådet. På nyttårsaften avslørte prioren for Taize, bror Alois, at neste års nyttårssamling vil finne sted i Valencia.

'De lærer ikke noe annet enn kjærlighet, tro og korset'

Samtidshistorikeren Sebastian Franck fra det 16.århundre beskriver anabaptistene på følgende måte:

'Anabaptistene fikk ganske snart stor oppslutning ... mange oppriktige mennesker med iver for Gud sluttet seg til, for de lærte ikke noe annet enn kjærlighet, tro og korset.

De viser seg å være ydmyke og tålmodig under mange lidelser, de bryter brødet med hverandre som et bevis på enhet og kjærlighet. De hjelper hverandre trofast, og kaller hverandre brødre. De døde som martyrer, tålmodig og ydmykt i det de utholder all forfølgelse'.

(Gjengitt i Harold S. Bender: The Anabaptist Vision. Herald Press, 1944, side 25)

Brutale drap og kidnappinger av koptere i Libya

Koptiske kristne som arbeider i Libya for å skaffe inntekter til sine familier, er svært utsatt for forfølgelse.

30. desember ble en gruppe på syv koptere kidnappet på vei fra Libya tilbake til sitt hjem i Minya i Egypt. Utenriksdepartementet i Egypt er underrettet om saken, men det er uklart om noe vil bli gjort for å finne dem og redde dem.

Opplysningene om kidnappingen kommer fra fader Estefanous Shehata som er prest i Anba Karas og pave Kyrillios' kirke i Samalout i Minya. Det er snakk om syv unge menn som hadde leid en minibuss for å komme seg hjem. Underveis, nær al-Mawarda distriktet i Libya dukket så en gruppe med bevæpnede menn opp og siden har ingen hørt noe mer fra dem.

Lørdag 3. januar dukket bevæpnede og maskerte menn opp og kidnappet 13 koptere fra et leilighetskompleks i den libyiske byen Sirte. Kidnapperne gikk fra rom til rom og ba om å få se identitetskort. De kristne ble plukket ut, mens muslimene som bodde der ble etterlatt uten at de kom til skade. Kidnapperne kom i fire biler, og de 13 kopterne ble kjørt vekk fra stedet.

1. juledag ble den koptiske legen Magdy Sobhy Tawfiq, hans kone Sahar, som arbeidet som farmasøyt og deres 13 år gamle datter, Catherine, brutalt drept i byen Sirte. Begravelsen fant sted 30. desember Tanta i Egypt, som ligger 90 kilometer nord for Kairo.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 2

Her følger andre og siste del av min preken i Brumunddal baptistmenighet i går:

4) Det fjerde vi merker oss med Simeon et at Den Hellige Ånd var over ham. Merk deg hvor viktig Den Hellige Ånd var i denne gamle mannens liv. Vers 25 forteller oss at 'Den Hellige Ånd var over ham'. I det neste verset leser vi at Den Hellige Ånd hadde gitt ham åpenbaringer, og det så konkret at han visste at han ikke kom til å dø før han hadde sett 'Herrens Messias', og i vers 27 ser vi at Simeon kom til Tempelet i Jerusalem 'drevet av Den Hellige Ånd'.

Av disse versene forstår vi at Simeon var en helt overgitt mann. Han levde for Gud. Og han var åpen for det overnaturlige livet. Det vil si det som er normalt for en troende som er overgitt til Gud. Det normale hos oss er at det overnaturlige er unormalt. Men ikke for gamle Simeon. Han levde med underets Gud. Derfor lot han seg villig 'drive av Den Hellige Ånd'. Det er det tryggeste! Simeon levde med de profetiske ordene han hadde fått.  Disse løftene påvirket ham. Han levde med forventning. Kanskje han slet med sykdom og tenkte at snart er alt over. Men han visste: Sykdom til tross, jeg skal ikke dø, før de løftene Gud har gitt har gått i oppfyllelse.

Og hvilken fred han fylles med når løftet går i oppfyllelse! Når han står der med Jesusbarnet i sine armer og bryter ut i lovprisning. Jeg ser det hele for meg: Den gamle mannen som står der og holder Jesusbarnet i sine armer og priser Den Allmektige. For Frelseren. Den frelse som ikke bare gjelder for jødene, 'men som Gud har beredt for alles åsyn'. Denne frelsen sier den gamle Simeon: 'er et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel!'

En av anledningene til at dette ordet går bokstavelig falt i oppfyllelse finner sted i synagogen i Antiokia i Pisidia. Historikeren Lukas gjengir det i Apg 13. I denne synagogen holder apostelen Paulus en tale som vekker sterke reaksjoner. Nå Paulus taler ved neste sabbat er reaksjonen enda sterkere:

Apg 13,45-49

Den gamle Simeon er en profet. Mens han står der med Jesusbarnet i sine armer, kommer han med et profetisk budskap til Maria: 'Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt'.

Det er ingen tvil om at denne profetien går i oppfyllelse. Simeons profeti understreker at ingen vil kunne stå nøytral i forhold til Jesus. Noen vil falle, andre skal reise seg som et resultat av et møte med Jesus. Både Det gamle- og Det nye testamente forteller oss nemlig at Jesus er en snublestein. Apostelen Peter gjengir det slik: 'For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme! Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet'. (1.Pet 2,6-8)

Men profetien gjelder ikke bare Jesus, den gjelder også Maria:

'men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjertes tanker skal bli åpenbare'.

Vi klarer nok ikke helt å sette oss inn i hva Maria gjennomlevde når hun er vitne til Jesu lidelse. Marias hjerte ble gjennomstunget når Jesus ble forkastet og korsfestet. Jo, høyere privilegium, jo djupere sår. Jo, nærmere Kristus, jo nærmere sverdet.

Det greske ordet for 'sverd' er 'romfaia'. Det er et uttrykk som brukes om de store og brede sverdene som barbarerne brukte. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, er det samme ord brukt om sverdet til Goliat.

Maria forsto nok ikke disse profetiske ordene når hun fikk dem. Det gjør heller ikke vi når vi mottar profetiske ord. Ikke før en tid har gått. Slik også med Maria. Ved korset skulle hun forstå rekkevidden av det Simeon profeterte.

Anna - Fanuels datter
Men det var ikke bare Simeon som ventet. Det gjorde også Anna, Fanuels datter. Hvem denne Fanuel var, forteller ikke Lukas oss. Han var sikkert kjent i sin samtid. Livene til Simeon og Anna vitner om at det å vente ikke er noe passivt. Disse to ventet aktivt!

Anna var et profetisk oppmuntrer! Det står mot slutten av vers 38 at hun 'talte til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'. Hva talte hun til dem om? Det står også i vers 38: OM HAM! Om Ham som skulle komme! Om Frelseren! Forløseren! Israels trøst!

Anna talte til andre som ventet, og gav dem håp! Disse som ventet var de som profeten Sefanja profeterte om:

'Men jeg vil la det bli tilbake hos deg et bøyd og ringe folk, og de skal ta sin tilflukt til Herrens navn. Israels rest skal ikke gjøre urett. De skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn. For de skal finne føde og leve i ro og ingen skal forferde dem'. (Sef 3,12-13)

Dette var mennesker som hadde forstått betydningen av å vente. Mennesker som venter har mottatt et løfte som tillater dem å vente. De har mottatt noe som arbeider i dem, lik et såkorn som har begynt å spire. Dette er det så viktig at vi forstår: Vi kan egentlig ikke vente hvis det vi venter på ikke allerede har begynt å spire i oss. Det å vente handler ikke om en bevegelse fra ingenting til noe. Det er alltid en bevegelse fra noe til noe mer.

For det andre: Det å vente er noe aktivt. Mange oss tenker vel at det å vente er noe veldig passivt. En håpløs stilling som er bestemt av noen utenfor vår kontroll. Men det finnes ingen slik passivitet i Skriften! Der et venting noe aktivt. De som venter i Bibelen er mennesker som vet at det de venter på vokser ut av det jordsmonnet der de står. Ordet 'tålmodighet' betyr: 'en som er villig til å bli der vi er og levde i den situasjonen helt og holdent i den tro at noe er skjult som vil bli åpenbart'.

Anna, Fanuels datter, hadde levd med håpet lenge, samtidig med at hun virkelig hadde fått prøvd det livet har å by på. Hun var enke. Hadde kjent sorgen tett innpå livet, men hadde ikke endt opp som et bittert menneske. Sorg kan enten gjøre oss bite eller mildere og mjukere. Sorg kan røve troen fra oss, eller den kan grunnfeste troen enda djupere.

Tenk det! Anna var 84 år gammel, men hun hadde aldri sluttet å håpe! Aldringen kan ta fra oss blomstringen og styrken i kroppen vår, men den kan gjøre noe enda verre: Den kan ta livet ut av hjertene våre, slik at alt håp dør.

Men slik var det ikke med Anna. Hva var hennes hemmelighet:

1) Hun holdt aldri opp med å tilbe
2) Hun oppholdt seg i Guds hus med Guds folk. Der ble hun velsignet
3) Hun holdt aldri opp med å be.

Anna holdt kontakten levende med Han som er kilden til all vår styrke. Du verden hvor vi trenger slik Simon'er og Anna'er i Kristi forsamling!

La oss runde dette av med ordene fra Jes 46,3-4.

Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder, del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet om 'Simeon og Anna - profetiske forbedere og forbilder'. Her følger første del av prekenen. Den blir for lang for bloggformatet, derfor kommer andre del i morgen. Av plasshensyn har jeg ikke sitert alle skriftstedene, så finn gjerne frem Bibelen din og les dem.

I formiddag, på den aller første dagen i det nye året, vil jeg så gjerne få presentere for deg to mennesker som jeg er blitt så glad i. Det er Lukas som gir oss del i deres livs- og troshistorie:

Luk 2,25-38

Historien om Jesu fødsel introduserer for oss fem mennesker som alle hadde det til felles at de ventet. Vi hører om Sakarja og Elisabet, om Maria - og om Simeon og Anna. Det å vente er noe de færreste av oss verdsetter. Faktum er vel at de fleste av oss synes det å vente er bortkastet. En av årsakene til det er at vi lever i en tid som i all hovedsak forteller oss at vi må 'stå på', 'holde det gående', 'gjøre noe', 'vise at du er i stand til å utgjøre en forskjell'. Vår verdi som menneske måles i 'vår restarbeidsevne'.  For mange mennesker er det å vente som en tørr ørken mellom der de befinner seg og hvor de ønsker å være.

De to - hvis livs- og troshistorie vi har foran oss i dag, levde i en spesiell tid. Ikke bare levde de under en beinhard okkupasjonsmakt. Det var heller ingen profetrøst i tiden. Mellom profeten Malaki i Det gamle testamente og døperen Johannes, som er den siste av de gammeltestamentlige profetene, går det 400 år. Ikke et syn, ingen åpenbaringer, ikke noe 'Så sier Herren'. Det synes som om Gud er taus. Noen ville sikkert si at Gud hadde forlatt dem. Jødene var ikke frie i sitt eget land, de levde med okkupasjonsmakten, med et hardt skattetrykk som utarmet folket, og titt og ofte var de vitner til henrettelser av mennesker som motsa regimet.

Men det fantes altså noen som ventet.

En av dem var Simeon. Historikeren Lukas gir oss en liten biografisk skisse:

1) Simeon var bosatt i Jerusalem, men Lukas forteller ikke noe mer. Ikke hvor gammel han er. Vi antar at han var en gammel mann siden han hadde fått det løftet at han ikke skulle dø, før han hadde sett Messias komme.

2) Men Lukas beskriver ham egentlig veldig godt med ordene: 'en rettferdig og gudfryktig mann'. Både Simeon og Anna var blant dem som vi kaller 'de stille i landet'. Jødene hadde et eget navn for dem: tsjadik. Å bli en 'tsjadik' betydde å bli erklært rettferdig. Lukas gir oss egentlig en god beskrivelse av hvem og hva en 'tsjadik' er i Luk 1,6 når han forteller om Elisabet og Sakarja: 'Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter Herrens bud og forskrifter'.

Disse 'rettferdige' ventet hele sitt liv i stillhet og tålmodighet på Gud. I bønn, i tilbedelse, i ydmyk og trofast forventning ventet Simeon på den dagen da Guds profetiske løfte skulle gå i oppfyllelse.

Lukas forteller oss at Simeon ventet på 'Israels trøst'. Hva siktet Simeon til med de ordene? Ord som gav stemme til hans egen lengsel og håp.

David Stern, messiansk jøde og bibelforsker, mener bestemt at Simeon siktet til den såkalte 'Trøsteboken' - som utgjør kapitlene 40-66 i Jesajaboken. At David Stern har aldeles rett i dette fremgår av de mange henvisningene til denne 'trøsteboken' i det som kalles Simeons lovsang.

Fra denne trøsteboken heter det: Jes 40,1-5

Simeon hadde forstått at det var viktig for jødene å oppleve denne siden av Guds karakter: Hans trøst.

For hva er det Jerusalems innbyggere trenger å høre? Deres virkelighet: Okkupasjon, harde tider, et folk drevet ut til yttergrensene av hva de tålte og klarte å utholde. Jo: trøst, vennlighet, et budskap som kunne forvandle og skape håp!

Når apostelen Paulus har beskrevet frafallet og forfallet i Romerbrevet, når han har skrevet om Guds vrede, så heter det så forunderlig: 'Vet du ikke at det er Guds godhet som driver deg til omvendelse?' (Rom 2,4)

Det er ikke vreden som bringer oss i kne, men godheten! Når alt kommer til alt er det bare kjærligheten som forvandler et menneske. Det er derfor Jesaja roper ut: 'Rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt igjen for hennes synder'.

Hva er dette? Dette er evangeliet. De gode nyhetene om Guds forunderlige nåde.

Det er disse ordene fra Trøsteboken Simeon har gransket. Han har funnet frem Jesajaboken, og mens oljelampen brant i sene nattetimer har han minnet Gud om Hans løfter. Han har ropt ut: 'Når skal du innfri ditt ord? Når skal disse ordene gå i oppfyllelse?' Som en av samtidens rettferdige har han tatt Jesaja på ordet:

'På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro. Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og gjør henne til en lovsang på jorden'. (Jes 62,6-7)

3) Dette kan vi lære av Simeon: å minne Gud på Hans evige løfter.

(fortsettes)

Velkjent pastor i Iran arrestert

Sikkerhetspolitiet i Iran har slått til flere steder mot kristne denne julen. En av dem er en pastor i Tehran. Victor Bet-Tamarz er pastor for en assyrisk-talende menighet, en av de få registrerte og godkjente menigheter for etniske minoriteter i Iran. Som kjent er alle farsi-talende menigheter stengt forbudt, det språket som tales av flertallet iranere.

Pastor Victor (bildet) hadde invitert noen få kristne venner for å feire julen i sitt hjem. En aktivitet som også er forbudt i Iran. Plutselig slo sikkerhetspolitiet til og stormet huset hans. Arrestasjonen fant sted 26. desember klokken halv seks på ettermiddagen.

To av gjestene skal også være arrestert, og det ble foretatt en husransakelse. Blant annet var sikkerhetspolitiet på jakt etter Bibler.

Corrie ten Booms møte med Sadhu Sundar Singh, del 2

Her er andre og siste del av Corrie ten Booms (bildet) beskrivelse av sitt møte med Sadhu Sundar Singh:

'Med ryggsekk og et pledd under den ene armen kom jeg til inngangen til leirstedet. En lang student som het van Hoogstraaten fordelte plasskortene til rommene. Da han kom til meg, sa jeg fort:

- Jeg har ikke fått reservert noen plass, men jeg kan sove ute på marken. Jeg ville bare så gjerne være med på møtene til Sadhu.

Studenten smilte da jeg fortalte om mine planer.

- Frøken ten Boom, sa han, - du skal få plass på et rom. Velkommen skal du være!

Denne samme unge studenten ble senere misjonær. Han døde i en japansk fangeleir under Andre verdenskrig. Hans vennlighet mot meg var karakteristisk for ham. Og mange år senere var han til velsignelse for sine fangekamerater. En av hans døtre, Connie, ble senere min første reiseledsager for en periode av syv år, mens jeg fartet rundt hele kloden.

Den weekenden mens jeg lyttet til Sadhu Singh ble jeg overrasket, men også litt forvirret. Han fortalte om synder han hadde hatt - at han virkelig hadde sett Jesus, enda han ikke trodde på Ham. Vi hadde alt lest om apostelen Paulus' opplevelser på veien til Damaskus, men her var det en som fortalte at han selv hadde opplevd det samme.

En ung gutt våget å stille det spørsmålet som vi alle brente etter å få vite svaret på:

- Hvordan så Jesus ut?

Inderen strøk seg over øynene før han begynte:

- Å, øynene Hans, øynene Hans ... de var så vakre.

Siden da har jeg alltid lengtet etter å se Jesu øyne.

Det var helt stille. Ingen verken sa noe eller rørte på seg. Jeg har aldri sett noen som har lignet så på Jesus som Sadhu Singh akkurat da. Det gjorde meg både glad og bedrøvet på samme tid. Etter møtet mens jeg gikk dypt hensunket i mine egne tanker holdt jeg på å gå rett på Sadhu Singh som også var ute på en spasertur. Jeg forsøke å ta mot til meg for å stille ham noen spørsmål, men snart fant jeg at han var meget enkel å snakke med. Han gjorde meg fullstendig trygg.

- Vær så snill å fortelle meg hva som er galt med meg, sa jeg. - Jeg er et Guds barn, jeg har mottatt Jesus som min Frelser, og jeg vet at mine synder er forlatt. Jeg vet at Han er med meg, for Han har selv sagt: 'Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. Men hva er det som er galt med meg? Jeg har aldri hatt noe syn eller opplevd et mirakel.

Han smilte til meg.

- Noen ganger kommer det folk til meg for å se et mirakel, sa han. - Neste gang det kommer noen skal jeg sende dem Corrie ten Boom. Det er ikke noe mirakel at jeg vet Jesus lever og er hos meg ... disse øynene har jo sett Ham. Men du som aldri har sett Ham, du vet at Han er her! Er ikke det et mirakel ved Den Hellige Ånd? Les i din Bibel hva Jesus sa til Tomas i Joh 20,29: 'Salige er de som ikke ser, men tror likevel!' Ikke be om å få se et syn. Han vil gi deg forvissningen om at Han er til stede uten at du skal behøve et syn!

Dette ble til stor trøst for meg. Det var som om Herren hadde trukket til side et forheng og nå strålte lyset over meg. Ja, det er fantastisk å vite at Herren er med oss!

Paulus sa: Jeg vet på hvem jeg tror!

Og Peter - hvor vakkert han uttrykker det: Han elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. (1.Pet 1,8-9)'

(Fra boken: I min Fars hus av Corrie ten Boom. Ansgar forlag 1977, side 79-82)

Corrie ten Booms møte med Sadhu Sundar Singh, del 1

I går leste jeg igjen historien om møtet mellom to av mine troshelter: Corrie ten Boom og Sadhu Sundar Singh (bildet). Corrie ten Boom beskriver dette møtet slik:

'Et menneske som hadde stor innflytelse å meg i slutten av tenårene var en mann fra India. Som gutt ble han opplært til å hate Jesus. Han kjente til Gud, men de kristnes Bibel var en bok han trodde var en kjempeløgn.

En gang tok han en Bibel og brente den, og følte at han ved å gjøre det, offentlig kunne vise forakt for de løgnene han trodde at den inneholdt. Da misjonærer gikk forbi ham, tok han jord og skitt og kastet på dem.

Men han hadde en forferdelig uro inne i seg. Han lengtet etter virkelig å lære å kjenne Gud. Han har selv fortalt meg følgende:

"Selv om jeg trodde at jeg hadde gjort en virkelig god gjerning ved å brenne Bibelen, følte jeg meg svært ulykkelig. Etter tre dager kunne jeg ikke holde ut lenger. Jeg sto tidlig opp den morgenen og ba om at hvis Gud virkelig eksisterte, måtte Han åpenbare seg for meg. Jeg ønsket å få vite om det var noe liv etter døden, om det fantes en himmel. Den eneste måten jeg kunne få vite det på var ved selv å dø. Derfor bestemte jeg meg for å dø.

Jeg hadde planlagt å kaste meg foran toget som gikk forbi huset vårt. Da plutselig hendte det noe forunderlig. Hele rommet ble fylt av en strålende glans, og jeg fikk se et menneske som sto der. Jeg trodde først det måtte være Buddha eller en annen hellig mann.

Da hørte jeg en stemme:

'Hvor lenge vil du fornekte meg?' sa stemmen. 'Jeg døde for deg. Jeg har gitt mitt liv for din skyld'.

Da så jeg hendene hans. Det var de gjennomstungne hendene til Jesus Kristus. Dette var den Kristus som jeg hadde tenkt meg var en stor mann som en gang levde i Israel, men som døde og forsvant. Men nå sto Han foran meg ... levende! Jeg så hvordan ansiktet Hans strålte av kjærlighet! Plutselig ble jeg som forvandlet ... jeg så Ham som Kristus, den levende, verdens Frelser!

Jeg falt på kne, og en vidunderlig fred som jeg aldri før hadde funnet, strømmet inn i mitt hjerte. Dette var den lykken jeg hadde søkt etter så lenge!"

Etter at jeg første gang hadde fått høre om Sadhu Singh syntes jeg historiene om ham begynte å vokse, så det var vanskelig å vite hva som var virkelig sant og ikke. Men så en dag kom han til Holland. Han ble invitert av noen som var aktivt med i misjonsarbeid om å komme til en weekend-konferanse i Lunteren. Jeg ble så ivrig ved tanken på at jeg skille få en sjanse til å høre ham personlig at jeg reiste til Lunteren selv om jeg visste at plassene allerede var overtegnet.

(fortsettes)

Ukrainere hyller jødehateren Bandera - 5000 i fakkeltog 1.nyttårsdag

Det er mye skremmende som skjer i dagens Ukraina. Nei, jeg tenker ikke på krigshandlingene i det østlige Ukraina, som jeg har skrevet mye om her på bloggen.

Jeg tenker på de sterke og ikke minst farlige nasjonalistiske og fascistiske strømningene som nå kommer opp til overflaten.

1.nyttårsdag marsjerte 5000 i fakkeltog for å hylle nazisten Stephen Bandera, kanskje den mest kontroversielle skikkelsen i det delte Ukrainas historie.

Hvem var så denne Stephen Bandera? Han var en ukrainsk nasjonalist som slåss på lag med tyskerne under 2.verdenskrig, og som er ansvarlig, sammen med sine folk, for jødeutryddelser, og drap på russere og polakker. Dette er historiske fakta hevet over en hver tvil.

Men Stephen Bandera var en svært sammensatt person. Bandera ville et uavhengig Ukraina uten tysk overherredømme, og gjorde forsøk på statskupp sendte tyskerne ham like så godt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Men ikke ikke lenge. Når han var nyttig for dem igjen løslot de ham, han gjenopptok sine aksjoner og hans folk kjempet for ukrainsk uavhengighet langt ut i 1950-åra. I 1959 ble han drept, sannsynligvis av KGB.

For en del ukrainere er han den store helten, ikke minst ukrainere fra Vest-Ukraina, fordi han for dem står som et symbol som sloss mot Sovjetunionen. Men for de som kommer fra Øst-Ukraina og i særdeles for russerne er han nazisten som står for drap og jødeutryddelser.

Sterke nasjonalistiske krefter trykker igjen Bandera til sitt bryst. De bærer store bilder av ham i demonstrasjonstogene, ikke minst under fakkeltogene 1.nyttårsdag. De feiret hans 106. fødselsdag denne dagen.

Det sier sitt om det splittede Ukraina at Viktor Justsjenko, presidenten fra Oransje-revolusjonen, tildelte Bandera den største utmerkelsen av dem alle: Ukrainas helt, post mortem i 2010, mens den svært så russisk-vennlige presidenten, Viktor Janukovitsj, fratok Bandera utmerkelsen.

Bedere fra Ukraina til Norge
I forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud 13.-15. februar får vi besøk fra bønneledere i Ukraina. Det skal bli veldig spennende å høre hva de har å fortelle som er øyenvitner til det som skjer. Du er hjertelig velkommen til bønnekonferansen.

Jacob Aaron Rempel - en troshelt, del 2

Lille julaften publiserte jeg første del av historien om Jacob Aron Rempel - en av de ukjente trosheltene i vår tid.

Noe av det siste jeg skrev i den første delen var at Jacob Aaron Rempel deltok på det som er kalt 'Den andre martyrsynoden'.

Den første martyrsynoden ble holdt i Ausburg i august 1527. Der deltok 60 anabaptistiske ledere fra Sveits, Sør-Tyskland og Østerrike. På denne synoden var Døperbevegelsens ledere opptatt av styrke enheten mellom brødrene, og av evangeliseringen av Europa. Etter denne synoden brøt forfølgelsen løs. Den andre martyrsynoden - den som Jacob Aron Rempel deltok på - i Moskva i januar 1925, har fått dette navnet fordi de kommunistiske makthaverne nå startet en systematisk forfølgelse av Russlands mange mennoniter.

I forbindelse med synoden i Moskva ba Rempel innstendig om at han fikk en annen lederrolle i bevegelsen - mindre synlig. Av den grunn ble Alexander Ediger valgt til formann for Kommisjonen for religiøse spørsmål. Men Rempel ville ikke trekke seg helt tilbake. Han påtok seg ansvaret for å fortsette det arbeidet han hadde startet opp, spesielt organiseringen av et teologisk seminar, som selvsagt ikke hadde tillatelse av myndighetene til å eksistere.

I juni 1925 deltok Jacob Aron Rempel på den første mennionitiske verdenskonferansen som ble holdt i Basel, som representant for mennonitene i Russland. Han tilbrakte fire måneder etterpå til å besøke mennonitiske forsamlinger i Tyskland.

I Russland ble det politiske presset på menighetene og dens ledere større for hvert år. Selv om det rent teoretisk var slik at enhver russisk statsborger kunne ha sin private religiøse overbevisning, var enhver form for religiøs propaganda forbudt.

Nær sagt alle aktivitetene som fant sted i de mennonitiske forsamlingene ble sett på som anti-revolusjonære. Alle forkynnere måtte la seg registrere som 'religiøse tjenere' og av den grunn mistet de sin stemmerett. De ble også nektet muligheten til å tjene til sitt livsopphold. Skattene som menighetene og forkynnerne på pålagt å betale steg høyere og høyere. Målet var å ta fra både menighetene og forkynnerne alle deres basis-ressurser.

I august 1929 var skatten som Jacob Aron Rempel skulle betale hele 800 rubler. Faktum var at Rempel bare tjente litt under 360 rubler! Det var absolutt ingen mulighet for at han kunne betale det han skyldte i skatt. I håp om å unngå å bli arrestert - hvilket var uunngåelig når man skyldte så mye penger - stakk han av fra Grünfeld 8. september 1929.

Men myndighetene gav seg ikke. Noen uker senere - den 13. oktober ble hele eiendommen hans konfiskert og familien fordrevet fra Grünfeld.

Likevel kunne Rampel skrive:

'Jeg takker Gud for at jeg kan få lide for Hans skyld ... Jeg vil gå og takke Gud for at vi kan erfare en slik mulighet til å bevise at vår tro på Gud ikke er bundet av jordiske eiendeler ...'

(fortsettes)

Bildet viser fabrikker drevet av mennoniter i Zaporitzia, Russland, i 1925.

Økende press - men også økende framgang - baptister slår seg sammen i Tyrkia

Det som skjer på dette bildet er noe å glede seg over nå ved starten av 2015. Det viser en dåpshandling i Samsun i Tyrkia ganske nylig. Fire lokale baptistmenigheter i landet har nå gått sammen og dannet en organisasjon. Hensikten er å oppmuntre hverandre og og kunne samarbeide om å nå ut med evangeliet.

Lederen for denne sammenslutningen av baptister i Tyrkia er Etan Cevik, som er pastor for baptistmenigheten i Izmir, bedre kjent for leserne av Det nye testamente som Smyrna, og en av menighetene som tilhører denne sammenslutningen er baptistmenigheten i Samsun, hvor dåpen fant sted. Pastor for denne menigheten er Orhan.

For en del år siden så Orhan en annonse i en tyrkisk lokalavis hvor noen tilbød et gratis Nytestamente. Orhan skrev og ba om å få et eksemplar. Etter noen dager fikk han en pakke i postkassen fra de som tilbød dette Nytestamentet, men til sin store overraskelse var pakken tom. Han henvendte seg på nytt og fikk tilsendt et Johannes-evangelium. Han ble svært imponert over det han leste, men han kjente ingen der i byen som han kunne samtale med om det han hadde lest.

På grunn av sitt arbeide skiftet Orhan bosted og fortsatte å lese i Johannes-evangeliet. En dag kunne sjefen på jobben hans fortelle at han var en kristen og leste Bibelen. Nå ble Orhan svært glad. De to begynte å lese Bibelen sammen og samtalte om kristen tro en stund, og så ble Orhan invitert med til den menigheten sjefen hans gikk i. Og Orhan ble kristen og døpt.

Etter en tid opplevde han at Gud kalte ham til Svartehavskysten for å grunnlegge en menighet der, og dro dit sammen med familien sin. De slo seg ned i byen Samsun, en by på omlag en halv million mennesker. Han begynte å dele evangeliet med folk og fant at mange av dem var svært åpne. Flere tok beslutningen om å følge Jesus, og de nye troende ba ham om å bli deres pastor. Dette var den spede begynnelsen til menigheten Agape.

Den nye menigheten startet sin egen web-side og oppdaget til sin store glede og overraskelse at tusenvis av mennesker besøkte den. Dette har vist seg å være en svært effektiv måte å komme i kontakt med nye mennesker på, særlig lokalbefolkningen. Hundrevis av mennesker oppsøkte menigheten og ba om å få en samtale. De hadde alle slags spørsmål om den kristne tro. Flesteparten av de som kom hadde kommet i kontakt med menigheten enten via web-siden eller ved personlig kontakt.

Baptistmenigheten i Samsun er som en eneste stor familie. Båndene mellom de troende er sterke og medlemmene er hengitte mennesker. De møtes flere ganger i uka, og hver lørdag møtes de for å be og spise sammen. På søndag er det gudstjeneste og det er regelmessige dåpshandlinger, enten i et nærliggende svømmebasseng, i en nærliggende innsjø eller som her i Svartehavet.

Eneste evangeliske menighet
Offentlige kristne tilstelninger er forbudt, men i begrenset omfang har menigheten muligheten til å besøke enkelte fengsler. Menigheten har ingen muligheter til å kunne drive leirvirksomhet da dette er altfor kostbart. Men det hender de arrangerer noen utflukter hvor de kommer sammen for å spise.

Mange flyktninger fra Syrkia har kommet til Tyrkia, og menigheten Agape tar seg av noen av dem. De har hjulpet dem med mat, ulltepper og ved.

Baptistmenigheten Agape er den eneste evangeliske menigheten blant 7,5 millioner mennesker og du kan reise opptil seks timer i hvilken retning du vil før du finner en annen kristen menighet! Tenk litt på det neste gang du reiser til Tyrkia på ferie!

Agape-menigheten disippelgjør en mengde mennesker i dette enormt store området av Tyrkia, og det er lange reiseavstander mellom dem. Hele regionen har 16 byer, og det er planer om å etablere flere menigheter for å nå ut til disse. Nylig ble en menighet plantet i byen Amasya, omlag 120 kilometer fra Samsun. Her finnes det mennesker som er åpne for evangeliet, og her finnes det en potensiell leder. Hans kone er også en kristen. De trenes nå opp av Orhan for å kunne lede den nye menigheten.

Helt siden Orhan kom til Samsun området har han og hans familie opplevd mange angrep mot dem. Det er kommet trusler via brev og eposter, så vel som aggressive telefonsamtaler. Kors og andre kristne symboler er blitt revet ned fra kirkebygget og noen har knust vinduer for å komme seg inn i lokalet.

I 2005 ble Orhan kidnappet av en gruppe ekstremister som truet med å drepe ham om han ikke sluttet med sin kristne virksomhet. Siden den gangen har politiet satt en bevæpnet vakt utenfor menighetens lokale. Menighetslokalet bevoktes 24/7.

Orhan sier dette i et intervju med representanter for Den europeiske baptistføderasjonen:

'Det er viktig å sette pris på folk om du skal relatere deg til dem. Og vi må være rede til å betale en hvilken som helst pris hele tiden ... I vårt land er en hver kristen en misjonær som må være rede til å lide for sin tro'.

La oss huske våre trossøsken i Tyrkia i våre forbønner!

Den frukt som vokser fram av sårbarheten

Livet er dyrebart. Ikke fordi det er uforanderlig, som en diamant, men fordi det er sårbart, som en liten fugl.

Å elske livet er å elske dets sårbarhet, søke omsorg, oppmerksomhet, ledelse og støtte. Livet og døden hører sammen gjennom sårbarheten. Det nyfødte barnet og den døende aldringen minner oss på at livet er dyrebart.

La oss ikke glemme at livet er dyrebart og sårbart i de periodene da vi er sårbare, framgangsrike og populære.

Det er forskjell mellom det å være framgangsrik og det å være fruktbærende. Fremgang kommer av styrke, kontroll og verdighet. Et framgangsrikt menneske har kraft til å skape noe, kontrollere dets utvikling og formere det. Framgang gir lønn og ofte berømmelse.

Det som bærer frukt kommer derimot fra svakhet og sårbarhet. Og frukten er spesiell.

Et barn er en frukt som fødes fram i sårbarhet, fellesskap er en frukt som modner under sønderbruttheten man deler, og nærhet er en frukt som vokser fram når man rører ved hverandres sår.

La oss minne hverandre på at det som gir sann glede ikke er framgang men det som bærer frukt'.

God livsregel for 2015

'Bønn er mat for sjelen.
La ikke sjelen hungre, da
er det bedre å la kroppen sulte.
Døm ingen,
tilgi alle.
Se på deg selv
som verre enn noen annen i verden
og du vil bli frelst.
Så mye som det lar seg gjøre,
vær stille'.

Elder Joseph av Optina
1837-1911

Bedende kristne i India angripes av hinduer, mishandles og arresteres av politiet

Situasjonen for kristne i India forverres og forfølgelsen intensiveres.

I både Orissa og Madhya Pradesh ble kristne angrepet av ekstremistiske hinduer i forbindelse med julehøytiden. Hinduene angrep bønnemøter som hadde blitt organisert for å feire Jesu fødsel. De kristne ble banket opp og senere arrestert av politiet anklaget for å drive med tvangskonvertering.

Sajan George, som er president for Global Council of Indian Christians kaller angrepene 'et svært alvorlig brudd på religionsfriheten'. Sajan George kommer med denne uttalelsen til til Asian News.

Det første tilfellet fant sted i landsbyen Balisuda i Sundergarh distriktet i Orissa. Her ble tre protestantiske pastorer arrestert: R. Mahanta, J.Das og Kaila Badaika,  samt seks menighetsmedlemmer. Politiet kom på grunn av at 35 hinduer i området hadde klaget over at de kristne drev med tvangskonvertering av hinduer. De 15 familiene det gjaldt hevder å ha blitt kristne av fri vilje.

Noe lignende skjedde i landsbyen Deogarth i Khandua disktriktet i Madhya Pradesh. 1.juledag dukket fire personer opp og begynte å ta bilder av medlemmene av Friends Missionary Prayer Band, et pinsefellesskap ledet av Jibaratna Bira og hans kone Siporah Singh. Medlemmene av bønnegruppen ba de som tok bildene om å forlate stedet. Drøyt 15 minutter senere dukket det opp en mobb på 100 hinduer som stormet lokalene hvor bønnemøtet ble holdt. Alle var bevæpnet med stokker, de kristne ble trakassert og truet på livet.

Omlag 25 av medlemmene av denne menigheten, sammen med pastoren og hans familie, klarte å flykte inn i jungelen like i nærheten, men dagen etter, på 2. juledag ble de funnet og banket opp av hindu ekstremistene. Selv ikke kvinnene ble spart. Etter mishandlingen tilkalte hinduene politiet og de kristne ble arrestert!

Selv det å lese Bibelen er blitt en trussel for hindu-ekstremistene.

I landsbyen Shahjahanpur i Uttar Pradesh har en gruppe på 70 hinduer kommet sammen hver søndag de siste fire årene for å lese Bibelen sammen. Disse 70 hinduene forteller at bibellesningen har vært til stor hjelp for dem i deres hverdag og hjulpet dem til å løse mange problemer. De kommer sammen i huset til en tidligere hodejeger!

Denne bibelgruppen ble angrepet forrige uke av illsinte hinduer, men bibelgruppa fortsetter å møtes. De leser Bibelen sammen for omlag to timer. Men alle er tydelige på at de fortsatt er hinduer. La oss huske dem i våre forbønner, og at de finnes Jesus som sin Frelser og Herre.

La hver dag i 2015 bli en overraskelse

Hver dag innebærer en overraskelse. Men bare om vi venter oss den kan vi se, høre eller kjenne den når den kommer til oss.

La oss ikke være redde for å ta imot hver dags overraskelse, enten den kommer til oss som sorg eller som glede.

Den åpner en dør i hjertet, til en plass dit vi kan ønske velkommen nye venner og mer fullstendig oppleve fellesskapet'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)