1000 raketter skutt mot Israel

Siden konflikten mellom Israel og palestina-araberne eskalerte mandag har Hamas skutt 1000 raketter mot Israel. 200 av dem har landet på Gazastripen. Ulike palestinske terrorgrupper skyter ut rakettene fra tett befolkede boligområder, og skader sine egne. I går ble mange av disse rakettene skutt mot sivilbefolkningen i Tel Aviv, Israels største by med med nærmere 436.000 innbyggere. Det er unntakstilstand i den israelske byen Lod, og utenfor den israelske ambassaden står palestina-tilhengere og roper: 'Død over jødene!', 'De som dreper israelere er velsignede martyrer' og 'Med blod skal vi frigjøre Palestina.' 25 politiske partier og organisasjoner sto bak demonstrasjon i Oslo. 

Meldinger om angrep, lyden av hissige luftvernsirener og febrilsk evakuering til tilfluktsrom preget både Gazastripen og Israel natt til i dag. Det er spesielt terrorgruppene Hamas og Islamsk hellig krig som skyter raketter mot sivilbefolkningen i Israel. Israel har i sine gjengjeldelsesaksjoner varslet på forhånd at de kommer til å angripe, mens terrorgruppene på palestinsk side bare har ett mål: ramme så mange sivile på israelsk side for å drepe dem som mulig. Israel har på sin side bombet en bygning som huset toppsjefene i etterretningstjenesten til Hamas. Det samme med hjemmene til flere Hamas-topper. To nøkkelpersoner i ettterretningstjenesten til Hamas skal være drept. De drepte skal være lederen og nestlederen for etterretningstjenesten.

Den miliære fløyen til Hamas - al-Qassem brigadene - opplyser at de alene har skutt 110 raketter mot Tel Aviv og ytterligere 100 mot den israelske byen Beersheva. Minst to personer skal ha blitt drept o angrepene på den israelske byen Lod. Det skal dreie seg om en 16 år gammel jødisk jente og hennes 52 årige far som døde da bilen deres ble truffet av en av rakettene fra Gaza. En kvinne i 40 årene og en syv år gammel jente skal også ha blitt offer for rakettangrepene.

Ifølge helsemyndighetene på  Gazastripen er minst 35 personer drept som en følge av de israelske luftangrepene. 10 av de drepte skal være barn. Over 200 skal være såret.

La oss fortsette å be om fred.

Foto: Pixabuy

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 4

Kronisk sykdom byr på mange grå dager. Men det å leve med sykdom er også definitivt fylt av overraskelser. Og avbrytelser, og tilbakeslag. Den er også en pågående leksjon i fleksibilitet og utholdenhet. Fra mitt ståsted som en 62 år gammel mann, tilbyr livet som syk en intens opplevelse av å leve her og nå. Sykdom klargjører og tydeliggjør hva som virkelig betyr noe. Hva som det er verdt å bruke tid på, hva som er essensielt. Fuglesangen om morgenene, når du klarer å komme deg opp av senga, er mye mer intens, vakrere - fordi du gleder deg over at du fikk oppleve det, enda en gang. Det er ingen selvfølge. Kveldshimmelens farger legger du merke til på en annen måte enn før. At det blir lysere ute, skaper djup berøring og forsterker lengslene. 

Å leve med sykdom handler om stadig nye begynnelser. Det er nåde det! 

Til å begynne med blir man lei seg og fortvilet. Men når man begynner å slippe taket i at man skal lykkes, og øver seg i å bli snillere med seg selv, lærer man ikke bare å sette pris på langsomheten, men at man kan begynne på nytt - og på nytt.

Sent i livet lærte jeg å forstå betydningen av å tynne. Selv det gode kan bli for mye, og det som er bra kan bli et hinder for det beste. Når vi tynner slipper vi også solen til slik at ting kan få gro.

Når du lærer deg til å leve langsomt lærer du deg til å være oppmerksom og da lærer du deg et nytt språk. Du lærer deg takknemlighetens språk. Det har mildere konsonanter, er mindre dømmende, rausere mot deg selv, ømmere. 

Og du lærer deg å lytte. Som er det første punktet i Benedikts regel.

Lytte til sjelen din. Kroppen din. Til den du egentlig er. Til andre. 

Da endres livet. 

Selv begrensningene kan da bli til velsignelser og gode overraskelser.

fortsettes

Palestinske terrorledere truer med å omgjøre Ashkelon til et brennende inferno

Ledere for den palestinske terrororganisasjonen Hamas, godt støttet av Iran, har truet med å omgjøre den israelske byen Ashkelon (bildet) til et brennende inferno. Ashkelon er en by med mer enn 144.000 innbyggere. Siden i går har mer enn 300 raketter sendt ut fra Gazastripen mot det sørlige Israael, og en rekke bygninger i Ashkelon og Ashdod er truffet. 50 av de 300 rakettene skal ha rammet Ashkelon og Ashdod. Så langt to bygninger i Ashdod og seks bygninger i Ashkelon. Dette ifølge israelsk politi. En av bygningene som er truffet er en skole. To israelere skal være drept i forbindelse med rakettangrepene mot Ashkelon.

Det er The Jerusalem Post som melder dette.

I den israelske byen Lod er synagogen påtent av to arabiske menn. En video viser jøder som forsøker å redde unna Torah-ruller fra den brennende bygningen. Synagogen ble påtent i natt. Skadeomfanget er foreløpig ukjent. Jeg har opplysningene fra Hananya Naftali. 

Billedtekst: Ashkelon. Foto: Wikipedia

Rakettregn mot Israel i natt

Iløpet av 24 timer har palestinske terrorister fra Gaza-stripen har skutt over 200 raketter mot Israel. Det har vært en intens og skrekkinnbgytende natt, med traumatiserende opplevelser for den israelske og den palestinske sivilbefolkningen. 27 israelere er skadet, en av dem alvorlig. Israelske fly har angrepet mål i Gaza. 24 palestinere er drept, de fleste av dem Hamas-medlemmer, blant dem barn. Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke fordømmer Israel, men ikke et ord om rakettangrepene mot sivilbefolkningen i Jerusalem og det sørlige Israel. Er det noen som spør hvor pengene til alle disse rakettene kommer fra? Vestlige land, deriblant Norge har i mange år pøst penger inn i den palestinske økonomien. 

Israelske myndigheter frykter at dagen i dag vil bli enda verre enn gårsdagen, og forbereder seg på nye massive rakettangrep fra palestina-araberne. Angrepene mot Israel skjer i deres fastemåned Ramadan. 

I pressemeldingen som preses i Den norske kirke og Mellomkirkelig Råd har sendt ut heter det:

Preses i Den norske kirke ber norske myndigheter bruke sin innflytelse for å få stopp på volden og stanse eskaleringen.

Preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit. Foto: Bo Mathisen/Kirkerådet

– Den norske kirke er dypt bekymret for situasjonen i Øst-Jerusalem, hvor volden nå eskalerer, sier preses i Den norske kirke Olav Fykse Tveit.

Jerusalem er en hellig by for tre religioner og to folk.

– Jeg er opprørt over den mangel på respekt for religionsfrihet som israelske myndigheter utviser gjennom bruk av vold mot muslimer som samles i Al Aqsa Moskeen ved avslutningen av Ramadan. Frustrasjon og sinne over at bosettere tvinger palestinere ut av deres hjem i bydelen Sheikh Jarrah, bidrar til å forsterke volden og gjør situasjonen svært utrygg. Vold løser ikke konflikten, og palestinerne må vise sin motstand mot uretten gjennom fredelig protest, sier han.

I dag har kirkelederne i Jerusalem bedt det internasjonale samfunn om å reagere på voldshandlingene og be om fred i Jerusalem.

– Jeg oppfordrer til forbønn og solidaritet og anmoder også norske myndigheter til å bruke sin innflytelse til å få stopp på volden, avslutter preses Fykse Tveit.

Mer ensidig er det vel neppe mulig å være. 

Jeg oppfordrer norske forbedere til å avsette tid for å be for det som skjer i Israel og ikke minst Jerusalem i disse dager.

Foto: The Jerusalem Post.

Om å bøye seg for Herren

For mange i "Vesten" viser dette bildet en muslimsk kvinne. Det er langt fra tilfelle. Det er faktisk en ortodoks kristen kvinne som følger den gamle fromme kristne tradisjonen med å bøye seg under bønnen. Mange hellige lærer oss å beholde denne eldgamle praksisen og den hellige Paisios av Athos lærte i moderne tid at man ikke burde be uten å gjøre minst noen få bøyelser. Filleryen kalles podrucnik og brukes til å holde hendene rene.

Vi ber med hjerte, sjel, sinn og kropp. "Ordet ble meeneske og tok bolig blant oss", og viste oss at de fysiske aspektene i våre liv ikke skal ignoreres i det virkelige livet og forbli en viktig del av vår hellige tro (det er også delvis hvorfor vi faste).

(Hentet fra Russian Orthodox Old Ritualists/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

La oss be om fred for Jerusalem! SISTE: HAMAS SENDER RAKETTER MOT JERUSALEM

I dag har vi fått nok et bevis på hvor viktig det er å følge oppfordringen fra Salme 122: "Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innfor dine murer, ro i dine saler." (v,6-7) Det har mildt sagt vært en turbulent dag og en dag fylt med vold i Jerusalems gater. 'Jerusalem-dagen', for å feire gjenforeningen mellom Øst- og Vest-Jerusalem i 1967, startet med et rakettangrep fra Gaza-stripen mot den sørlige delen av Israel. Det dreier seg om tre raketter. Dette skjer samtidig, i følge The Times of Israel, med at volden eskalerer på grensen mellom Gaza og Israel. Rakettangrepene og ballonger fylt med brennbar væske førte til flere større branner og ødeleggelse av kornåkre. To raketter ble også avfyrt fra Gazastripen søndag kveld mot den israelske byen Ashkelon med sine drøyt 132.000 innbyggere.

Rakettangrepene de siste dagene mot sivile mål i Israel har ikke ført til noen reaksjoner fra FN eller fra vårt hjemlige Mellomkirkelig råd for Den norske kirke eller fra noen av biskopene. 

Når israelsk politi og soldater derimot begynte å arrestere steinkastende palestinske ungdommer kom reaksjonene fra FN. Mot israelsk politi. For å forsøke å stanse og forhindre de steinkastende palestinske ungdommene. 

Det utspant seg hjerteskjærende scener da en jødisk mann forsøkte å unnslippe en rasende steinkastende palestinsk mobb i bilen sin i en gate i nærheten av Tempelhøyden. Mens steinene haglet ble den jødiske mannen forsøt dratt ut av bilen sin. Han ble sparket og slått og unngikk så vidt døden på grunn av en enslig israelsk soldat, som kom ham til unnsetning. Jeg har sett det hele på film, og det gjorde et veldig sterkt inntrykk. 

Flere hundre er skadet i sammenstøt mellom israelsk politi og palestinske demonstranter på plassen ved Al-Aqsa-moskeen. Videoer tatt innefra denne moskeen viser store lagre av steiner som palestinerne bruker for å kaste mot både politiet, soldater og sivilister. En tid haglet det med steiner. I morgentimene stormet politiet plassen som er kjent som både Haram al-Sharif og Tempelhøyden i den østlige delen av Jerusalem. De avfyrte sjokkgranater og tåregass mot flere tusen palestinske demonstranter. Noen av disse landet inne i Al-Aqsa-moskeen. Palestinerne på sin side svarte med å kaste stein, stoler og andre gjenstander mot politiet. I følge den liberale israelske avisen Haaretz anslo politiet at rundt 8000 palestinere har barrikadert seg på plassen for å hindre jøder i å ta seg inn på området.

Uroen i Jerusalem har pågått i flere dager i forbindelse med den muslimske fastemåneden Ramadan. Denne høytiden samler titusener av palestina-arabere til bønn ved Al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden. Dette skjer samtidig med en betent eiendomstvist mellom jødiske bosettere og palestinske familier. NTB skriver at: "Fire palestinske familier risikerer å bli kastet ut hvis de jødiske bosetterne vinner fram, men søndag kveld besluttet jødiske myndigheter å utsette dagens behandlig i Høyesterett."

Mens disse linjene skrives i 17-tiden norsk tiden melder The Jerusalem Post at sirenene som varsler rakettangrep høres over hele den sentrale delen av Israel og Jerusalem samtidig med at tusenvis av jøder samler seg for å gå Jerusalemmarsjen. La oss be for den spente situasjonen.

Foto: Pixabuy

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 3

Når du må ta hensyn til en svekket kropp, begynner du å øve deg på å leve langsomt med alle de velsignelsene det innebærer. Å leve langsomt innebærer blant annet at man får et nytt syn på hvordan alle ting ser ut og fungerer, også relasjoner. Man innser at hurtighet ofte fører til overfladiskhet, og at man faktisk går glipp av så mye. Spiser du langsomt, for eksempel, smaker maten enda bedre. Lever du det åndelige livet mer langsomt, oppdager du også hvor velsignet du er! 

I det jeg har begynt å erkjenne at sykdommen i seg selv har sørget for dannelsen av en ny livsregel, kjenner man på en mye større frihet enn før. Man er ikke lenger slave av tiden. Kroppen min har tilbudt meg en plass for hvor den nye regelen kunne vokse. Veldig sakte, har jeg med hjelp av en god fastlege, lært å smake på det lille, men dog så betydningsfulle ordet: selvivaretagelse. 

"Elske sin neste SOM SEG SELV!"

Det var det Jesus som sa. Elsker jeg meg selv? Steller jeg godt om meg selv? 

Mange kristne sliter med selvforakt. 

Visste du at selvforakten er det åndelige livets verste fiende.  Det har Henri Nouwen lært meg. Det at jeg ikke elsker meg selv er egentlig å gjøre opprør mot Den treenige Gud som har skapt meg i sitt eget bilde. 

Jeg må derfor våge å la meg elske. Da trenger jeg å slippe Den Hellige Ånd inn på meg. Han som bærer navnet Trøsteren. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til Den Hellige Ånd, men noe helt annet å la Ånden berøre meg - også mitt følelsesliv. Det er mulig å ha et teoretisk forhold til trøst, noe helt annet er det å bli trøstet. 

Jeg ber stadig: Elsk meg med ømhet.

fortsettes

Et kongelig presteskap, del 1

Over en tid nå tror jeg Herren har henledet min oppmerksomhet på noen ord av apostelen Peter: "Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus." (1.Pet 2,5) Peter er ikke alene om å skrive om et åndelig presteskap. Apostelen Johannes skriver om det samme i Åpenbaringen: "... som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud vår Far..." (Åp 1,6)

Gud vil ha et eiendomsfolk på jorden gjennom hvilket Han kan utøve sin innflytelse. Dette kallet kom til det jødiske folket: "Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk." (2.Mos 19,6) Den kristne forsamlingen er 'tatt ut', 'utskilt', og 'innlemmet' eller 'innpodet' i dette oppdraget på jorden: "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom..." (1.Pet 2,9/Norsk Bibel)

Jeg tror de færreste av oss har loddet dybden i de ordene. Forbederen, nå avdøde, Kjell Sjöberg, som jeg var så heldig å få møte personlig noen ganger, sier det slik: "Et kongelig presteskap som proklamerer Hans herlige og veldige gjerninger, er nøkkelen til Guds måte å regjere på jorden gjennom det folk Han har utvalgt." Dette stemmer godt overens med ordene i Åp 5,9-10:

"Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden."

Stans litt ved disse ordene før du leser videre! 

"... gjorde dem til et kongerike..."

"... til prester for vår Gud..."

"... de skal herske som konger på jorden..."

Det kan vel nesten ikke bli bedre. Jeg skal forsøke i denne artikkelserien å se nærmere på hva dette betyr og hvilke implikasjoner det har for våre liv.

Det ser ut som om mange kristne glemmer at Gud har en helt annen regjeringsform enn det vi er vant med. Det bilde vi har fra verdslige regjeringsformer er at det er regjeringen og landets administrative administrasjon som styrer. I Guds rike, i Herrens regjeringsform, er det et kongelig presteskap som styrer.

Herren utvalgte en av Israels stammer til å være et prestfolk. Det var Levi stamme. De utgjorde en tolvtedel av folket. De var Herrens spesielle eiendom og skulle gjøre tjeneste innfor Ham. Nøkkelen til en konges fremgang i Israel ved å regjere i tråd med Guds vilje, hadde å gjøre med hans relasjon til prestfolket som fantes i Tempelet, og ikke bare kongene - hele nasjonens liv kretset rundt levittenes tjeneste.

fortsettes

Om å gjenoppdage vår bønnearv

Jeg har en drøm og en bønn: at vi må gjenoppdage hvilken betydning grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) har spilt i europeisk kirke- og vekkelseshistorie. Blant mye annet er han den moderne bønnebevegelsens far. Selv om han bare skulle bli 59 år gammel, bærer hans liv gode frukter like inn i vår egen tid. Det er hans minnedag i dag.

Zinzendorf tilhørte en tysk adelsfamilie. I år 1722 fikk han kontakt med noen flyktninger fra Böhmen, det som er det nåværende Tsjekkia. Han hadde på denne tiden kjøpt sin egen eiendom og tilbød disse flyktningene å slå seg ned der og bygge byen Herrnhut, som kan oversettes med 'Herrens vake'.Her ble det blant annet bygget et eget bønnetårn slik at man kunne be i alle himmelretninger. I Herrnhut ble det holdt kontinuerlig bønn 24 timer 7 dager i uken i 100 år. Ja, ikke bare det: i Herrnhut holdt Zinzendorf bibelstudier i hvert eneste hjem. Gjennom dette tok det form og vokste fram en overbevisning om at de som bodde her var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. En kommunitet vokste fram som skulle bli en bevegelse, og få navnet Herrnhutere. De som viet sine liv til bønn laget sin egen regel som man hvert år ga løfte om å etterfølge. Som et symbol på denne løftesavleggelsen bar man en egen ring. Det skulle minne dem som bar den at de hadde viet sitt liv til forbønnens tjeneste. Dette var et lekmannsfellesskap hvor også familier kunne være med. Bibelstudier og møter i små grupper var viktige innslag. I forbindelse med en nattverdgudstjeneste i år 1727 opplevde man et åndelig gjennombrudd, som i den herrnhutiske bevegelsen omtales som deres pinsedag.

Zinzendorf var med på å grunnlegge Den herrnhutiske brødremenighet i 1727. Dette var et evangelisk kirkesamfunn med lutherske og pietistiske røtter. Han ble deres første biskop. Denne pietistiske menigheten utviklet seg til å bli en internasjonal bevegelse som har påvirket kristen vekkelsesbevegelser siden. Ikke minst har de hatt en enorm betydning når det gjelder å sende ut misjonærer verden over. Dette var en frukt av det stadig pågående bønnearbeidet.

Jeg tror nosrk bønnebevegelse har mye å hente fra den bønnens ild som ble tent i Herrnhut, ikke minst fordi den har en luthersk kontekst, og Norge er et altoverveiende luthersk land.

Da Zinzendorf døde i 1760, overtok 'Brødrene' godset til Zinzendorf. Grev Zinzendorf er representert i Norsk Salmebok med salmen: 'Kristne, la oss søke sammen', oversatt til norsk av biskop Sigurd Lunde og biskop Johannes Smemo.

Zinzendorfs motto: 

 "Jeg har en lidenskap. Det er Ham. Ham alene."
 

Høyreekstremismen på fremmarsj: Skremmende utvikling i Tyskland - og Norge.

Det som holder på å skje i Tyskland er skremmende. Høyreradikale og høyreekstremistiske ideer er i ferd med å få fotfeste blant mange tyskere gjennom partiet Alternativ for Tyskland. Det skjer samtidig med at tyske vaksinemotstandere trivialiserer Holocaust ved å gå med den symboltunge gule Davidsstjernen som nazistene påla jødene å gå med. 

Journalisten, historikeren og Tyskland-kjenneren Astrid Sverresdotter Dypvik avdekker svært urovekkende realiteter om dagens Tyskland. Det hun forteller får det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste, vil jeg tro. Om man da vil ta inn over seg virkeligheten. Hun gjør det i boken: 'Det mørke Tyskland', med undertittelen: 'Ei reise blant høgreekstremistar', som utkom på Samlaget denne uka. 

De som har fulgt med i timen har sett det lenge. Media har med nokså jevne mellomrom de siste årene kommet med små drypp som har avdekket utviklingen i det høyreekstremistiske miljøet i Tyskland. Det har også vært fokus på den voksende oppslytningen om partiet Alternativ for Tyskland eller Alternativ Für Deutscheland. Opprinnelig et parti for motstand mot europeisk samarbeide, men som mer og mer er blitt kjent for sin ekstreme og nasjonalistiske motstand mot den tyske invandringspolitikken. Dypvik skriver også om hvordan det høyreekstremistiske nettverket 'Der Flügel' har arbeidet aktivt for å få dratt dette partiet i en enda mer ekstremistisk og nasjonalistisk retning. Alternativ for Tyskland fikk i 2017 hele 12,6 prosent av stemmene ved valget til Forbbundsdagen, og ble med ett det tredje største partiet i Tyskland.

Som om ikke dette var skremmende nok, skjer de mest skremmende tingene i de høyreekstre og nynazistiske nettverkene. Dette er nettverk som i høy grad assosierer seg med Alternativ for Tyskland, og som vist vilje til å ta ibruk vold for 'å ryste og omsider velte sosial orden i Tysklan', for å sitere forfatteren. Et eksempel på dette skjedde i februar i fjor da en høyreekstem person drepte ni innvandrere i byen Henau. Sommeren 2019 ble politikeren Walter Lübcke drept fordi han gikk ut offentlig med støtte til flyktningers rettigheter. Bak drapet som en tysk høyreekstremist.

Det skal ifølge tysk politi finnes på mange som 32.000 ektive høyreekstremister i Tyskland. 13.000 av dem er kjent som voldelige. 

Vi er ikke fri for dette i Norge heller. Den nordiske motstandsbevegelsen marsjer også i våre gater, og Filter Nyheter har avdekket at noen av dens medlemmer har deltatt på vaksinemotstandernes demonstrasjoner i Norge. Filter Nyheter har også avdekket at partileder Hans Jørgen Lysglimt Johansen, kjent for sitt jødehat, kobler tenåringer som tilhører Alliansen med nynazister i norsk valgkamp. 

Hva angår tyske koronavaksinemotstandere ble det nyllig kjent at de har tatt ibruk den gule jødestjernen som nazistene tvang jødene til å bruke, som et symbol på sin vaksinemotstand. Dette vekker sterke reaksjoner i det jødiske samfunnet verden over. Det er vanskelig å forstå at motstandere av koronavaksinen kan få seg til å sammenligne seg med nazistenes forfølgelse og massedrap på jøder før og under andre verdenskrig. Dette er ikke bare ubenksomhet, men nok et utslag av antisemittisme.

Om å være til for Ham

Det finnes en ikke uvesentlig nyanseforskjell i 1.Sam 2,11 og 3,1 som utgjør hele forskjellen i vår oppfatning av Guds kall til tjeneste. I Norsk Bibel og Bibelforlagets oversettelser leser vi at Samuel "tjente Herren", mens Bibelselkapet oversetter det slik: "(Samuel) gjorde tjeneste for Herren." Det er et hav av forskjell mellom de to måtene å oversette disse to bibelversene på!

Å tjene Herren kan være så mangt. Vi snakker da om alle mulige slags gjøremål i form av aktiviteter. Men når vi gjør 'tjeneste for Herren' er vi til for Herren og Ham alene. Det handler da ikke om å gjøre noe for Ham først og fremst, men å være der til for Ham. Satt til side for Herren, til Hans dispoisjon. Det kan bety å være stille sammen med Ham og vente på Ham. Det handler om et vennskap, hvor en også tar del i Herrens lidelsesfellesskap. Det handler om et liv i tilbedelse. Det kan bety et tilbaketrukket liv, et liv borte fra offentighetens lys. Det kan handle om at Herren gir deg spesielle oppdrag, som du utfører for Ham alene, og som ingen andre får vite om. Å være til for Ham handler om en helt spesiell varhet for Herrens stemme, hvor man handler på det minste vink når Herren taler. Herren er sentrum og man er der for å betjene Ham - og Han alene.

Gud reiser opp mennesker med en djup lengsel etter Ham selv. De kjenner seg igjen i Davids hjerterop: "Min sjel henger fast ved deg." (Salme 63,9) Det gjengis sterkere i King James: "My soul followeth hard after thee." De er desperate etter mer av Gud selv. Deres liv er ikke drevet etter et ønske om mer penger, eller velsignelser som handler om materielle ting. Og de blander ikke sammen deres tjeneste for mennesker med 'å gjøre tjeneste for Herren'. De er ute etter langt mer enn manifestasjoner og gaver - de jager etter Giveren, de kan simpelthen ikke leve uten mer av Ham. 

Kristus-mystikeren A.W Tozer skriver i boken: 'The Persuit of God', her i min oversettelse: 

"Innenfor konservativ kristendom finnes det et økende antall mennesker hvis religiøse liv er markert av en økende hunger etter Gud selv. De er ivrige etter åndelige realiteter, og vil ikke nøye seg med ord, ei heller bli tilfredse med den korrekte 'tolkningen' av sannheten. De tørster etter Gud, og de vil ikke bli tilfredstilt før de drikker djupt av Det levende vannet."

Jeg vil være en av de som jager etter Gud.

Bare i Deg har jeg alt

I dag feirer vi minnet om Kristus-mystikeren, bederen og den første kvinnen noensinne som har fått publisert en bok på engelsk: Julian av Norwich (1343-1416). Her skal du få del i noe hun har skrevet:

"Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Eneboeren Julian, som levde i siste halvdel av 1300-tallet, er en av de jeg stadig vender tilbake til. Julian hadde et sterkt ønske om å få se djupere inn i Kristi kjærlighet slik den ble åpenbart på korset - og hennes lengsel ble møtt av Gud, gjennom et overveldende syn hun fikk av Guds kjærlighet. Julian var en åndelig veileder. Med tilslutning fra sin biskop hadde hun avlagt løfte om aldri å forlate stedet for denne veiledningstjenesten. Det betydde at hun livet igjennom levde som eneboer i et lite tilbygg til kirken i Conisford i Norwich. Nå var ikke dette noen uvanlig livsstil i senmiddelalderen. En åndelig veileder disponerte ofte to eller tre rom og en hage. Veilederen fulgte faste bønnetider og gjorde en eller annen form for håndarbeid for å tjene til livets opphold. Sin veiledningstjeneste utførte hun sittende ved et vindu. Når lokalbefolkningen trengte åndelig råd og hjelp, henvendte de seg til henne med sine spørsmål. Poenget med et slikt avgrenset liv en slik åndelig veiledningstjeneste innebar, var paradoksalt å sprenge grenser og gi rom for bønn og konsentrasjon om det som hørte Gud til.                                                                                                                                          

 I Julian av Norwich tilfelle dreide det seg om et overveldende syn av den korsfestede Kristus, mens hun var dødssyk. Hun var villig til å gå enda djupere inn i Kristi døds betydning enn de fleste av oss, i det hun var overbevist om at Kristi død på korset var selve nøkkelen til å forstå forholdet mellom Gud og menneskene.

"Ingen skapning kan forstå hvor høyt Skaperen elsker oss. Derfor ønsker vi, ved Hans nåde og hjelp, å forbli i den åndelige betraktning, så vi ikke blir ferdige med å undre oss over den uendelige kjærlighet Herren i sin godhet har for oss. Og derfor ber vi med ærefrykt Ham som elsker oss, om hva vi vil, for det er vår vilje at vi må dras til Gud, og Gud dras til oss. Og vi kan ikke slutte å be slik, før den dag kommer da vi skal fylles helt i himmelen... Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt."

Norges frihet skyldes Guds nåde, Hans velsignelse og de helliges bønner

I dag er det nok en anledning til å be for vårt kjære fedreland. Etter fem lange krigsår var Norge atter fritt, 8.mai 1945. Det er ingen selvfølge at vi kan feire denne dagen som en fri nasjon 76 år senere. Egentlig burde vi ikke ta noe for gitt. Dette beror ene og alene på Guds nåde og velsignelse og norske menn og kvinner som har løftet hellige hender til himmelens og jordens Skaper og Herre. 

Jeg husker Emanuel Minos ved en anledning snakket om hva som var den egentlige årsaken til at Norge var et så rikt og velsignet land. Det var ikke oljen, sa han. Det var de små misjonsforeningene som trofast har bedt for Kongen og hans hus, Storting, Regjeringen og styresmaktene og som har gitt sin skjerv til misjonens sak i det store utland. "Dette er Norges rikdom", sa vekkelsesevangelisten Minos.

Mandag var jeg så heldig å få være sammen med bedere som hører til bønnehuset til Oase. Jeg talte om forbederens viktige tjeneste. Vi var over 60 bedere samlet via zoom fra mange kanter av landet. Hvilket privilegium å få be sammen med menn og kvinner, som trofast i mange år har bedt for Norge. Å lytte til noen av dem som øste ut sitt hjerte i inderlig bønn til Herren, gjorde slikt inntrykk på meg. Jeg kjenner på en slik stor takknemlighet. Merete og Evind Arnevåg står i spissen for dette strategiske nasjonale bønnehuset i Søndre Skøyen kapell i Oslo. Jeg takker Gud for dem og velsigner dem for deres trofasthet.

Men jeg velsigner også små og store, unge og gamle, som folder sine hender i dag og som ber for Norge. La oss spesielt be for nordområdene og for landets grenser. For byer og bygder og ikke minst de bittesmå stedene med få innbyggere. Det har ofte gjennom historien brutt ut vekkelse på små steder. Ubetydningsfulle i menneskers øyne, men elsket av Gud. 

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 7

Apg 18,18 er et godt eksempel på at Nasareerløftet beskrevet i 4.Mos 6,1-5, også kan avlegges under den nye pakt: "I Kenkræ klippet han håret, for han hadde et løfte på seg." 

Etter at Paulus forlater Korint legger han ut på en seilas hvor målet er Syria. Han reiser sammen med sine nære medarbeidere, ekteparet Priskilla og Akvilas. Kenkræ var en av de to havnebyene i det som ble kalt 'Stor-Korint'. Dette var havnebyen i Korint, og den lå ved den Saroniske bukt. På Paulus' tid var den en blomstrende by, men ligger nå i ruiner. Her fantes det en egen kristen menighet. Den omtales i Romerbrevet: "Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster som er menighetstjenerinne i Kenkræ." Hvem som grunnla menigheten her og når vet vi ikke.  Det er naturlig å tro at det likevel har skjedd når Paulus oppholdt seg såpass lenge i storbyen Korint. Stemmer det er det interessant å merke seg den menighetsplantingstrategi Paulus hadde. En husmenighet i en havneby er strategisk. Hit kommer folk, og herfra reiser de ut.

Men tilbake til det Nasireerløftet Paulus avlegger her. Det kan ha vært en profetisk handling. Hva mener jeg med det? En profetisk handling forstår jeg som en synlig, fysisk og offentlig handling av et enkelt menneske eller en gruppe, i lydighet mot Den Hellige Ånds ledelse. Bibelske eksempler på profetiske handlinger inkluderer for eksempel Esekiel, som lå på venstre side i 390 dager, deretter på høyre side i 40 dager (jfr Esek 4,4-6), eller Josva som hentet steiner i Jordanelven til et minnesmerke (jfr Jos 4,7).

Blant jødene ble nasireerløftet betraktet som et takksigelsesrituale og en innvielse til en spesiell gjerning. Bibelske eksempler på mennesker som avla et slikt løfte er for eksempel Samson i Dommernes bok og døperen Johannes. Paulus var uten tvil takknemlig for fruktene han hadde sett av den andre misjonreisen, og kanskje spesielt for den store menigheten som hadde vokst fram i Korint og den juridiske seieren han hadde vunnet.

Nasireer, er et hebraisk ord som betyr "utskilt" og som hos jødene betegner et menneske som har avlagt et løfte for en viss tid eller for hele livet eller for å uføre en bestemt oppgave. Foreldre kunne også før sitt barns fødsel innvie det til tjeneste for Herren. En nasireer var innviet for Herren og var til for Ham, jfr Mos 6,8. Samson ble for eksempel innviet til en bestemt oppgave, nemlig til å befri Israel fra filisternes hånd, jfr Dom13,5. Samuel, en annen nasireer, ble innviet til nasireer for å tjene ved helligdommen, selv om han senere ble kalt profet og dommer, jfr 1Sam 1,11. Av Amos 2,12 kan man trekke den sluningen at nasireerne i den gamle pakt har vært mange og at de har spilt en viktig rolle for de sammenlignes med profetene. Også i dag kaller Gud mennesker til særskilte oppgaver som krever en særskilt innvielse for en tid eller for hele livet eller for en særskilt oppgave.

Slutt

Tilbedelse i avmakt

Torsdag så jeg nevrologen min. I knappe 20 minutter. Det er måneder siden sist vi så hverandre. Iløpet av disse 20 minuttene får jeg vite ting jeg helst skulle vært foruten. Det kommer ikke som noen overraskelse. Parkinsons-sykdommen min har forverret seg. Medisinene nevrologen foreslår vet jeg at jeg ikke kan bruke. Det dreier seg om et medisinplaster. Jeg reagerer allergisk mot plasteret. Andre omstendigheter gjør at det heller ikke er aktuelt med en deep brain-operasjon, hvor de setter elektroder i hjernen. Jeg har allerede prøvd to medisiner mot Parkinson. De gjorde meg verre. Nevrologen foreslår opphold på et opphold på et rekreasjonssted. Jeg har prøvd det før. Det ble en voldsom følelsesmessig nedtur. 

Alt dette på 20 minutter. Inntrykkene er sterke. Det er ikke bare Parkinson som gjør at jeg skjelver når jeg går en lang sykehuskorridor. Tårene renner. Jeg etterlates alene med følelsene mine. 

Der og da bestemmer jeg meg: jeg vil fortsette å tilbe!

Det er mitt overordnede kall. Fremfor alt annet.

Det er ingen heltemodig avgjørelse. Den er foretatt i avmakt og skrøpellighet.

Disse ordene fra Fil 1,20 er blitt mitt personlige vitnesbyrd og min inderlige bønn:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som allltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø."

Canon Andrew White og 'herlighets'-opplevelsene på sykehuset

Min gode venn, Canon Andrew White (bildet) er ute av sykehuset etter å ha vært sengeliggende i hele 17 uker, blant annet har han vært svært syk av Covid-19. Jeg er så glad for at han endelig er hjemme igjen. Nå begynner han å fortelle noen av de forunderlige historiene som fant sted mens han lå på sykehuset, historier han kaller "Herlighets Covid-19". Her er en av dem i min oversettelse:

"Nevrologen jeg hadde på sykehuset hadde fått sin skolegang i Liverpool, men jeg la merke til at han het Issa Ibrahim. Han la merke til at jeg var veldig interessert i hans navn på navneskiltet  hans. Min interesse var ikke bare fordi han hadde et kristent arabisk navn. Jeg visste at det var noe annet. Jeg så på ham og sa:  'kjenner du meg?' Han smilte til meg og sa at han, tilfeldigvis hadde vært en av søndagsskolebarna dine i Bagdad da han var 10 år. Han kunne ikke tro at han var i Guilford og snakket med en av pasientene på arameisk, det eldgamle språket talte."

Tilfeldigheter? Kall det heller en 'gudfeldighet'. Av alle steder møter Andrew White et av søndagsskolebarna sine fra tiden han var prest i Bagdad. Han er tilfeldigvis den nevrologen som skulle behandle ham for Andrews MS-sykdom. Den var blitt forverret, og det var mens han lå på sykehuset at han ble smittet av korona.

Billedtekst: Canon Andrew White var hovedtaler på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i 2019. Det var jeg som inviterte ham. Her er vi to avbildet i stuen til Alv Magnus.

Vaksinemiraklet i Israel

Det er ikke hverdagskost at statskanalen NRK skriver om 'mirakler' og definitivt ikke fra Israel, men i dag gjorde de det! Det er overlege Preben Aavitsland som bruker ordet 'mirakel' om vaksinefunn i Israel, som imponerer Folkehelseinsituttet,

Studier viser at vaksinene mot Covid-19 er mellom 95-97 prosent effektiv mot ulike evalueringspunkter som dødsfall, sykehusinnleggelser og den britiske virusvarianten. Studien er gjort på alle aldersgrupper.  Saken ble først omtalt i Dagens Medisin.

Den bedende biskopen fra Lindisfarne

På denne dagen minnes vi den bedende biskopen av Lindisfarne, Eadeberht (død 698). To ganger i året, under fasten før jul og under påskefasten, tilbrakte han 40 dager i bønn og avsondrethet på en liten øy. 

På den hellige øya Lindisfarne utenfor det engelske fastlandet ble det i år 695 grunnlagt et kloster som kom til å bli den kristne tros viktigste utpost i Nord-Europa. Det ble bygget opp under ledelse av den hellge Aidan. Fra dette klosteret ble det så sendt ut misjonærer til forskjellige deler av England og Europa. Her ble også noen av de mest berømte manuskriptene med evangeliene - de såkalte Lindisfarne gospels - til på 600-tallet. Det er rikt og svært vakkert illustrert, og denne evangelieboken inneholder alle fire evangeliene. 

Da den hellige Cuthbert, som både var munk, klosterets abbed også biskop i Durham døde, ble han altså etterfulgt av bederen Eadeberht, en mann hvis kjærlighet til Bibelen var viden kjent. Men han var også kjent for en ting til, sin store generøsitet. Hvert år ga han tiende av hele buskapen sin og frukten hans kloster produserte, til de fattige. 

Eadeberht sovnet stille inn den 6.mai 698. Han ligger begravet i katedralen i Durham. Det første dokumenterte angrepet av vikinger skjedde på Lindisfarne 8.juli 793. I forbindelse med det brutale angrepet på Lindisfarne ble mange av munkene drept, og andre ble tvunget til å flykte. Da tok munkene med seg levningene etter Cuthbert og Eadeberht for at gravne deres ikke skulle bli skjendet.

Billedtekst: Slottet på Lindisfarne. Foto: Pixabuy

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 3

Vi trenger en skole for en ny måte å leve på! Innen den kristne tradisjonen har de monastiske strømmene vært en kilde til konstant formende ressurser for en ny måte å leve på under nye omstendigheter. Vi starter aldri fra scratch, men i stedet lærer vi fra den bønnepraksis og fra liv levd sammen i små kommuniteter og klosterfellesskap opp gjennom tiden. 

Benedikts regel er rotfestet i realiteter, i det daglige livet, i ivaretagelsen av kroppen og i respekten for hverandre, i spenningen mellom det å elske Gud av hele sitt hjerte, sitt sinn og sin makt og vår neste som oss selv. 

Faktisk er det slik at når vi begynner å reflektere over det å leve med kronisk sykdom som en livsregel, så tilbyr Benedikts regel visdom som man kan dra veksler på. Jeg har for eksempel måtte lære meg å avgrense og begrense meg. Og lytte mer til kroppen enn det jeg har gjort til nå. Kroppen har definitivt sine behov, ikke minst for restituering og hvile. 

Benedikt har hjulpet meg til å ordne og organisere hverdagene mine mer. Det handler om å finne en bønnerytme som er tilpasset kroppen min og sykdommn min. 

"Jeg måtte begynne på nytt og finne en ny måte å ordne livet mitt på," forteller Mary C. Earle, episkopal prest som fikk livet snudd på hodet etter kronisk sykdom, og legger til: "Jeg måtte ta hensyn til svært svekket fysisisk tilstand." Blant annet måtte Earle rydde plass for regelmessige blodprøver, nye rutiner for når og hva hun skulle spise. "Sakte, over måneder mens jeg ventet på å bli helbredet, begynte en ny regel å vokse fram. Dette var en regel som tok utgangspunkt med restriksjonene forårsaket av sykdommen. Dette var en regel hvis parametre ble bestemt av et liv levd innenfor nye begrensninger, begrensninger som gjorde at jeg ville gjøre opprør, få meg til å gråte, til å gi opp. Ganske overraskende, ble disse begrensningene råmaterialet som en ny regel kunne oppstå fra. Det skjedde da jeg fikk veiledning til å se dem fra en annen synsvinkel. Jeg startet med å tilegne kreativitet og bønn for å gjenskape en ny livsregel for livet mitt."

Slik har også denne prosessen vært for meg. Jeg øver meg på ordet 'fleksibilitet'. Dagene er så forskjellige at mye må justeres.

fortsettes

Alt er skapt for Ham og alt holdes sammen av Ham

Det er lett å miste perspektivet, særlig når man står midt oppe i store utfordringer med alvorlig, kronisk sykdom. De siste ukene har jeg kjent på en sorg og en fortvilelse som er til å ta og føle på. Jeg tror det er vanskelig å forstå dette før man har prøvd dette. 

Her om dagen kom jeg over noen profetiske bilder malt av Todd L. Thomas som er blitt til stor hjelp for meg. Hhan har hjulpet meg til å se ting med et evighetsperspektiv. Derfor tok jeg kontakt med ham og spurte om jeg kunne få gjengi dette fantastisk flotte bildet med dere, et bilde som både begeistrer meg og ikke minst velsigner meg. Jeg fikk hans velvillige tillatelse. meg Maleriet minner meg om ordene til Paulus i Kol 1,15-21:

"Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt, med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset."

Alt handler om Kristus. Jeg merker meg at alt er skapt, ikke bare av Kristus, men for Kristus. Og at alt holdes sammen av Kristus. Det gir det rette perspektivet.

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 6

Det kan virke som en motsetning mellom de profetiske ordene apostelen Paulus får i sitt syn denne natten og det som skjer senere i det Lukas forteller. Paulus får en forsikring fra Herren om at han ikke måtte frykte, men bare være frimodig å tale , for Herren var med ham og "ingen skulle gjøre ham noe ondt." (Apg 18,9-10) Det neste Lukas beretter handler likevel om at Paulus råker ut for virkelige problemer! 

Lukas henviser til noe som fant sted mens "Gallio (bildet) var landshøvding i Akaia". Da slo jødene seg sammen mot Paulus", og de fører ham for domstolen og den romerske landshøvdingen, jfr Apg 18,12-16. Det er to ting vi skal merke oss: For det første sier ikke Lukas når dette skjedde. Det må ha skjedd iløpet av den tiden Paulus oppholdt seg i Korint, men vi vet altså ikke om når det skjedde. Det kan for eksempel ha skjedd, slik enkelte hevder, mot slutten av den tiden Paulus oppholdt seg i Korint. Han var der i "et år og seks måneder." (Apg 18,11). Men dette stemmer dårlig med det som Lukas skriver etter denne hendelsen: "Paulus ble der ennå en lang tid. Så tok han avskjed med brødrene og seile av sted til Syria..." (Apg 18,18) Det andre vi skal merke oss, og som vi kan lære av, er at det profetiske ordet Paulus fikk denne natten, ikke ga noen garanti for at ikke Paulus ville få problemer. Det Herren ga lovnader om var at "ikke noe ondt" skulle ramme Paulus mens han oppholdt seg i Korint! Det er interessant å merke seg at det ikke innebar at han ble dratt inn for en domstol! I Herrens øyne var ikke det noe ondt! 

Apostelen Paulus hadde benyttet sin rett som en jødisk rabbiner til å forkynne, men det skapte reaksjoner utfra jødisk tankegang. Han forlot synagogen, samtidig som han tar med seg en gruppe mennesker som har kommet til tro og de danner kjernen i den første kristne forsamlingen i Korint. De begynner å ha møter hjemme hos Justus hvis hus lå vegg i vegg med synagogen. Som om ikke dette var nok ble også synagogeforstanderen Krispus og hele hans hus etterfølgere av Kristus. Den jødiske forsamlingen i Korint var rede til å ta radikale skritt for å kvitte seg med Paulus.

Jødenes anklage var denne: "Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven." (Apg 18,18) Jødene var fullt klar over at den romerske landshøvdingen Gallio ikke ville ta det så tungt om jødenes lov, ble krenket. Derfor bestemte de seg for å anklage Paulus for å bryte den romerske loven. Det gjør vi ved å henvise til keiserdyrkelsen.

Det er viktig å merke seg at på den tiden da den kristne tro begynte å få fotfeste, hadde romerriket begynt å guddommeliggjøre sine keisere, og det ble krevd av enhver romersk borger at han skulle delta i festligheter og seremonier som æret de romerske keiserne som guder. Dette kunne selvsagt de første kristne være med på. Dette blet alvorlig problem mot slutten av det første århundret og fortsatte å være det helt til keiser Konstantins tid i det fjerde århundret. I mer enn to hundre år var de romerske myndighetene ansvarlig for noen av de verste forfølgelser som er begått mot kristne. 

Jødedommen var blitt erklært som: religio licita, altså en lovlig religion. Jødene var derfor unntatt fra kravet om deltagelse av keiserdyrkelsen. Den kristne tro begynte som messiansk jødedom og ble til å begynne med betraktet som en gren av jødedommen av de romerske myndighetene. I årene frem til Apostelmøtet i Jerusalem hevdet jødene det samme. Men det ser ut for at i Korint hadde de jødiske lederne tydelig bestemt seg for å trekke en grense og erklære offentlig at kristendommen ikke kunne betraktes som en del av jødedommen. 

De jødiske lederne forsøkte derfor å rette et knusende slag mot apostelen Paulus og få denne troen erklært som: religio illicita, altså en illegal religion. Det ville tvinge de kristne til å begynne med keiserdyrkelse. For å få til dette måtte de først få overbevist Gallio, som var den høyeste romerske autoriteten i provinsen Akaia, om at den kristne tro ikke var en del av jødedommen. Ved å bringe saken for Gallio, satte de saken virkelig på spissen. 

Men de jødiske lederne led et stort nederlag. Landshøvdingen Gallio fjernet saken fra rettsapparatet før Paulus fikk forsvart seg. Det forelå ingen forbrytelse som krenket romersk lov.

fortsettes

 

La oss på 200 års-dagen for Norges flagg be for nasjonen vår

I dag - 4.mai 2021 er det på dagen 200 år siden Stortinget vedtok at det korsmerkede flagget i fargene rødt, hvitt og blått skulle være vårt nasjonalflagg. Det er det grunn for å feire, for vakrere flagg finnes ikke - synes jeg, og mange med meg. Se for deg flagget i strålende mai-sol, med hvite bjørkelegger med nyutsprungent løv, hvitveis og blåveis - det er Norge! 

Sent på kvelden 4.mai vedtok Odelstinget det korsmerkede flagget med 40 av 59 stemmer. Det var stortingsmann Fredrik Meltzer fra Bergen som utarbeidet forslaget til det norske flagget slik vi kjenner det i dag. Meltzer var medlem av Riksforsamlingen på Eidsvoll 17.mai 1814 der han sluttet seg til Selvstendighetspartis moderate fløy. Valget av de tre fargene rødt, hvitt og blått begrunnet han med ar de 'nu betegne Friheden, saaledes som vi have seet det i det franske Friheds Flag, og endnu see det i Hollændernes og Americanernes Flag, og Engellændernes Union.' 

Det ble nedsatt en flaggkomite. De kom med 18 forskjellige forslag. Disse forslagene ble drøftet av Odelstinget 30.april 1821. Kjøpmann Gabriel Kielland fra Stavanger fremmet blant annet forslag om at Den norske Riksløven, skulle være med i flagget, men dette forslaget fikk ikke støtte. Det hadde ved siden av korset, vært et sterkt kristent symbol og understreket at nasjonen Norge tilhører Løven av Juda.

La oss bruke dagen i dag til å be for Norge. Nasjonen vår trenger en gjennomgripende vekkelse. Det er tegn som tyder på at noe er på gang! Det ser vi blant annet i den bønneiver som finnes blant ungdommer. Gud er i ferd med å gjøre noe i denne nasjonen.

Vi henger ut balkongflagget vårt i dag og oppfordrer også andre kristne til å gjøre det samme, og la oss sammen velsigne Norge, Kongen og hans hus, Stortinget og Regjeringen og hjemstedet vårt!

Bibelstudium: Blant tungetalere i Korint, del 5

 "Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen." (Apg 18,9-10) Nok en gang får vi et eksempel på at Gud taler gjennom syner og drømmer! Bibelen er full av slike eksempler. Dette er det normale kristenlivet. Det vi leser om tiden for profeten Samuel var derimot oppsiktsvekkende: "Gutten Samuel tjente Herren under Elis tilsyn. Herrens ord var dyrt i de dager. Av syner var det få." (1.Sam 2,1) 

Ordene fra Apg 18,9-10 er en oppfyllelse av de profetiske ordene til Elihu i Job 33,14-16: "Men en gang taler Gud, ja, to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

Det er en oppmuntrende profetisk hilsen apostelen Paulus får i dette synet om natten. Han skal bare være frimodig, og behøver ikke å være redd for at noen skal gjøre ham noe ondt. Apostelen Paulus var jo vant til motstand, både verbalt og fysisk. Men det er viktig å få med seg at dette profetiske ordet var temporært, altså begrenset, midlertidig og forbigående. Det gjaldt for tiden han oppholdt seg i Korint. Senere kom nye vanskeligheter. Den kristne tro er ingen garanti for at man ikke vil oppleve vanskeligheter og prøvvelser. 

"For jeg har mye folk i denne byen..." (Apg 18,10) Ordene minner meg om Jesu møte med en skriftlærd Jesus kom i snakk med, og som Jesus sier dette om: "Du er ikke langt borte fra Guds rike!" (Matt 12,34)  

I prologen til Evangeliet etter Johannes står det: "Det sanne lys som lyyser for hvert menneske, kom nå til verden." (Joh 1,9) "Opplyser hvert menneske", heter det i oversettelsen til Norsk Bibel. Om dette verset pleide Edin Løvås å si: 'Kristus lyser for alle, men det er noen han lyser mer for enn andre.' Med andre ord: det finnes tider og øyeblikk hvor mennesket er mer åpent for Gud enn andre tider. Det er de gyldne øyeblikkene hvor Guds Ånd på en helt spesiell måte har bearbeidet deres hjerter, hvor de er påvirkelige og mottagelige. Korint hadde en besøkelsestid og Paulus og hans apostoliske tid vaar i denne storbyen på rett sted og rett tid. 

Paulus ble derfor halvannet år i Korint, lengre enn han vanligvis pleide å stanse på et sted. Uten tvil var en av grunnene at Gud ba ham om å bli der i byen.

fortsettes

Profetisk: Hva skjer med Tyrkia akkurat nå?

Lenge før Recep Tayyip Erdogan for alvor entret scenen sa en god venn av meg som er en ivrig gransker av det profetiske ord i Skriften: "Hold øye med den mannen! Han vil spille en viktig rolle i det som heretter vil skje!"  Så jeg har forsøkt å følge med både på det som skjer i Tyrkia, og særlig med Erdogan. 

Jeg følger jevnlig med på oppdateringene til Amir Tsarfati og hans Middle East Update. Tsarfati i dag major i Den israelske hærs reservestyrke. Han har vært guide i Israel for mer enn 20 år, og vært styreformann for Sar El Tourrs. Amir Tsarfati er messiansk-jøde, og grunnlegger og president for Behold Israel som produserer relevant nyhetstoff fra Israel og Midt-Østen fra et bibelprofetisk perspektiv. Han er gidt, har tre barn og bosatt i et område av Israel som har Megiddo-sletten, stedet for Harmageddon-slaget, som nærmeste nabo.

I sin aller siste nyhetsoppdatering er han innom det som nå skjer i Tyrkia. Tsarfati peker på fem forhold vi bør merke oss, gjengitt med mine ord etter en TV-sending, ikke som direkte sitater: 

1) Tyrkia opplever en full nedstegning på grunn av Covid-19:

50.000 smittes av korona hver eneste dag i Tyrkia. Omlag 40.000 er døde på grunn av viruset. 4 millioner er smittet. Sykehusene er på bristepunktet. Dette fører til at Tyrkia må stenge ned midt i en økonomisk krise for landet, 

2) En devaluering av pengeverdien

Verdien av tyrkiske lira er nå rekordlav. Tyrkia er ute av stand til å betjene en stor mengde lån som landet har tatt opp i arabiske land. Tyrkere som har tatt store lån til billig rente på biler og hus klarer heller ikke å betjene dem. Dette er blitt et stort problem for Erdogan akkurat nå. 

3. USAs anerkjennelse av det armenske folkemordet

Dette forvolder Erdogan virkelig hodebry. Tyrkia har fornektet hele tiden at det har funnet sted noe folkemord på armenere. Siden Tyrkia er medlem av NATO har ingen ville røre ved dette spørsmålet - før nå. Ikke før Joe Biden kom på banen. Reaksjonene fra Tyrkia har ikke uteblitt. De har vært sterke. For første gang i historien sier nå den amerikanske regjeringen at Det ottomanske regimet er ansvarlige for og har begått et folkemord på armenerne.

4. 'Kiced out' av F-35 programmet 

Tyrkia var del av de som har produsert dette kampflyet. Faktisk er 188 deler av flyeet tilvirket av 22 tyrkiske selskaper. Nå kanselleres disse. Dette er et slag mot tyrkisk forsvarsevne, men mot den tyrkiske økonomien. 

5. Tyrkia gjør det ikke særlig bra på noen av sine frontlinjer 

Med det mener Tsarfati Hellas, Kypros, Israel, Egypt, Libya, heller ikke med Russland eller USA. Tyrkia opplever virkelig store problemer for tiden. Tyrkia har vært gode venner med både Israel og USA, men Erdogan mislikte militærkuppet i Egypt, siden han er en tilhenger av Det muslimske brorskapet. Erdogan har derfor vært særlig fiendtlig overfor egypterne. Det var et stort feilgrep, fordi Tyrkia trenger Egypt, og Egypt trenger Tyrkia. Som en følge av dette er Egypt blitt bestevenner med Tyrkias fiender. Som for eksempel Hellas. Og Israel styrker sin relasjon med Hellas. Tyrkia har oppført seg som en bølle, og det er ingen som liker det. Tyrkia har truet Europa med å slippe løs alle flyktningene de huser, og slippe millioner av flyktninger inn til de europeiske kontinentet. For å svare på dette sende Hellas 52 kystvakt-skip og fikk stanset dette. De få båtene som klarte å komme seg inn til Hellas, ble stanset og ble tatt i arrest. Fra det øeblikket stanset Tyrkia med dette. Ved siden av dette har Tyrkia opplevd en stor boikott av deres handelsvarer fra arabiske land. 

Tyrkia holder nå på med å bygge opp en ny marine med nye våpen. Blant annet fregatter, som er som små krigsskip. 

Nå når Tyrkia har mistet sin fremste allierte, USA, vender de seg bare en vei. Til Russland og Putin. En dag skal Russland, Iran og Tyrkia danne en allianse som vil gå til angrep på Israel. Den er i ferd med å dannes rett foran våre øyne. 

Profetisk: Bruden var ikke der!

I natt drømte jeg at jeg var vitne til et selskap. Litt på avstand så jeg et stort hus pyntet for fest. Det var lukseriøst, som et herskapshus. Det var mange gjester. Alle de inviterte hadde fargerike klær, men det var noe merkelig med dem. Dressene og kjolene var alle falmede, og var slitte. Jeg tenkte: Slik kan dere ikke gå når dere er innbudt til et bryllup! Festlyden var høy. Jeg ble stående å se på dette da det plutselig gikk opp for meg:

Bruden var borte!

De som var tilstede i dette hærskapshuset trodde allle at de var i et bryllup. Men det var et fake bryllup. Idet jeg våkner av drømmen hører jeg ordene: 'Dette er de som ikke haar gjort sine kjorler hvite!'

Det var en rystende opplevelse.

"... og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod." (Åp 7,14)

"Men du har noen få navn i Sardes som ikke har sølt til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det." (Åp 3,4)

Om å høre stemmen til din sjel

 Når du tar deg tid til å konsentrere deg om din lyttende fantasi, vil du begynne å høre denne milde stemmen i hjertet av livet ditt. Det er djupere og sikrere enn alle andre stemmer av skuffelse, uro, selvkritikk og dysterhet.

All hellighet handler om å lære å høre stemmen til din egen sjel. Den er alltid der, og jo djupere du lærer å lytte, desto større overraskelser og oppdagelser vil utfolde seg. Å gå inn i mildheten til din egen sjel endrer tonen og kvaliteten på livet ditt. Livet ditt blir ikke lenger fortært av sult etter neste begivenhet, opplevelse eller prestasjon. Du lærer å stige ned fra tredemøllen og gå på jorden. Du får en ny respekt for deg selv og andre, og du lærer å se hvor fantastisk verdifullt dette livet er. Du begynner å se gjennom de fortryllende slørene av illusjon som du hadde tatt for virkeligheten. Du sliter deg ikke lenger ut på ting og situasjoner som tømmer essensen din. Du vet nå at din sanne kilde ikke er utenfor deg. Sjelen din er din sanne kilde, og en ny energi og lidenskap våkner i deg.

- John O'Donohue i  Beauty: The Invisible Embrace/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Foto: Pixabuy

Profetiske ord for årene 2022-2025

Dette profetiske ordet som min gode venn Rodney W. Burton fra Belfast har fått, sanksjonerer veldig med mitt eget hjerte, så mye at jeg måtte oversette det til norsk. Alle profetiske ord skal selvsagt prøves, og jeg vil derfor oppmuntre mine bedende venner om å ta med dere disse ordene når dere søker Herrrens ansikt i bønn i tiden fremover, Selv har jeg stadig fått ordene om å 'være våkne' og 'beredt' for det som ligger foran oss, og ennatt gikk det en alarm i rommet hvor jeg sov og jeg våknet med ordene: 'Vær på vakt!' Her er de profetiske ordene fra Rodney, som forøvrig har deltatt på flere av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud:

"Våknet opp og følte at 2022 til 2025 vil være fantastiske år for de som virkelig søker og lytter til Herren. Samtidig føler jeg at det er behov for å "lagre" snart, lagre hva? Det er derfor vi trenger å søke og lytte slik at vi vet hva vi skal gjøre.

2022 blir et 'djupt' år med tilbedelse med renhet som mitt mål.

2023 til 24 vil være to års forsyning for å lagre det som trengs.

2025 bygge et alter for Herren. Sion.

Da jeg så tilbake på tidsskriftet mitt i 2017, skrev jeg:

2017 til 2020 forberede seg på 3 år for 2020, noe vil skje i 2020. Du vil bli velsignet i april 2020. Herren vil ta det som er vanskelig og gjøre det enkelt for deg og din familie. Du trenger ikke å skyve dører, de vil åpne for deg.

Se til 2022 etter at den tredje bølgen kommer.

(Jeg skrev "3. bølge" uten å vite om covid og dens bølger). Alt dette skjedde! 

La oss gå lenger tilbake til 1997, Herren lot en mann legge et skriftsted i min hånd "5,Mos 20:1-20." Det står "en offiser/prest vil komme ut før deg og fortelle deg at du skal i krig, i dag går du i krig." (engelsk oversettelse)

I 2002 befant jeg meg i Kuwait ved Irak-grensen på et sted som heter "camp nowhere". Avskåret fra Internett og kommunikasjon slik at ingen visste hvor vi var. En offiser kommer gående og stiller sef opp på et podium og roper ut !!! 5,Mos 20:20; "en offiser/prest vil komme ut før deg og fortelle at du skal i krig, i dag, denne dagen, går du i krig " - så ropte han" hvem vil gå?" Vårt svar" send meg "som var min enhets motto. Alt dette skjedde!

Det er godt å lytte til Herrens stemme fordi vi ikke vet hva som er rundt hjørnet. Det kan være krig eller hungersnød som vi trenger å være klar for. Jeg er takknemlig for at han forberedte meg på forhånd. "

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 2

Mot slutten av det 5.århundre, når en ung italiensk middelklassegutt, ved navn Benedikt forlater hjemmet sitt i Nursia for å gå på skole i Roma, var det storslåtte romerske imperiet i fullstendig oppløsning. Kirken opplevde en tid av frafall og forfall. På alle måter var dette en overgangstid. Mmed andre ord: en tid ikke ulik vår egen. Alle visste at en ny tid var i emning, men ingen var sikker på hva de hadde i vente. Heller ikke ulikt verden post-covid. 

I klarsynets øyeblikk så Benedikt at undervisningssystemet som var blitt designet for å forberede ham for den verden sonm nå var passe bare kunne føre ham på et sidespor. Selv om det kunne lære ham om de tingene som hadde fungert i tiden som var gått, hadde ikke systemet de ressursene som trengtes for å kunne bevege ham og hans samtid fremover. En annerledes skole var nødvendig. Benedikt hadde en fornemmelse av at ørkenens fedre og mødre hadde skapt dette nye systemet og forberedt det for en tid som nå brøt frem. Han fant en hule, bygget seg en bønnehytte, og slik fremsto det akademi, det universitet som skulle forme den nye tid i Europa.

Alle som studerer ørken-tradisjonen lærer det de første utøverne praktiserte: en autentisk søken etter Gud leder til et liv i fellesskap med andre mennesker. Det særegne samfunnet som vokste frem trengte en struktur. Derfor ble en regel til.                                                                                                            

En 'livsregel' er et forsøk på å sette på papiret det en liten gruppe mennesker er blitt enige om er veien for dem for å leve nært Gud og hverandre. Når Benedikt underordnet seg visdommen til ørkenens skol, ble deres regler hans tekstbok.

Så hendte det at når andre kom for å spørre Benedikt til råds - og når mennesker til slutt kalte ham til å lede deres kommunitet - så brakte han med seg både den kunnskapen som bare kan erverves gjennom å praktisere den og den kollektive visdommen som er ervervet fra dem som har gått foran oss. 

Vi vet med sikkerhet at det siste inkluderte Johannes Cassianus 'Institues and Conferences', Basilios av Cæsarea's regel, et doment som ble kalt 'Mesterens regel' og flere andre, når tiden kom for at Benedikt skrev sin egen regel. For Benedikt startet ikke fra scratch. Han redigerte og omskrev regler som andre hadde skrevet, modifiserte dem slik at de kunne leves ut i hverdagene; ja, slk at de kunne læres utenat, gjøre dem til tekstbøker for en ny slags skole. 'Denne måten å lære på,' sa Benedikt, ville være 'en skole for Herrens tjeneste.'

Benedikt kunne selvsagt ikke forstå eller forutse hvilken enorm betydning hans regel ville få for etterslektene, for Europa. 1500 år senere kan vi se tilbake og se at dette uttrykket for ørkenens vistdom, ble helt avgjørende for den vestlige monastisismen. Den har gitt veiledning til et utall klosterfellesskap og små kommuniteter, og vært en vugge for demokratiet, et trengssenter for utdannelse og bevarelse av eldgamle dokumenter. Disse klosterfellesskapene og kommunitetene ble bokstavelig læringssentre for en ny verden i emning.

Kan Benedikts regel få en fornyet aktualitet for post-covid samfunnet?

fortsettes

"Boikott Israel"

Ganske så forutsigbart: Den eneste internasjonale parolen i det digitale 1.mai toget var "Boikott Israel - ingen kontrakter til CAF i Norge". Ikke et ord om situasjonen til uigurene i Kina, ikke et ord om den spente situasjonen mellom Russland og Ukraina, eller den forferdelige situasjonen i Myanmar med drap av sivile, ingenting om fengslingen av journalister og politikere i Hvite-Russland, ingenting om krigshandlingene i Jemen.

Ikke et ord om rakettene som sendes fra Gazastripen mot den traumatiserte sivilbefolkningen i Israel.

Men altså: Boikott Israel. 

Ganske avslørende. 

1.mai: Hvitveis på fars grav

13.desember i år er det 50 år siden far døde. Jeg savner den gode faren min fremdeles. Denne første maidagen dro min sønn og jeg til fars grav for å sette de første hvitveisene på graven hans, fordi 1.mai var hans dag fremfor noen. Viktigere enn fødselsdagen hans, viktigere enn 17.mai og julaften, for den del. Ikke det at de andre dagene ikke var viktige, for det var de for far, men 1.Mai skilte seg ut fordi det var arbeidernes dag - og far var arbeider. Først skomaker, så industriarbeider. 

Far tilhørte arbeiderbevegelsen, og var stolt av det. Det aller første han gjorde 1.mai var å kle seg i de fineste klærne han hadde, og så ruslet han ned til Lindbakken i Hunndalen, til krigsminnesmerket, for å hedre de falne fra 2.verdenskrig. Da var klokka blitt 07.00. Så var det hjem igjen for å spise frokost, for så å forberede seg på dagens store høydepunkt: 1.mai toget. Fra jeg var en neve stor var jeg med! Det var så trygt å leie far i hånda der vi gikk under røde faner i takt med skolekorpset. Etter at vi hadde lyttet til dagens taler vanket det så mye is og så mange pølser jeg bare orket! Og gratis kino på Folkets hus.

Dagen før dagen ble jeg sittende foran fjersynsskjemen for å se på et program om Einar Gerhardsen, selveste Landsfaderen. Det brakte med seg så mange gode minner om min far, at jeg så deler av programmet i tårer. I djup takknemlighet til de som bygget landet. Det gjorde inntrykk på meg at landets statsminister bodde i en blokkleilighet, og det ble fortalt en fornøyelig historie om da Gerhardsen fikk besøk av Nikita Khrusjtsov, og Gerhardsen ba han med seg hjem. Da Gerhardsen hadde vist ham rundt i den spartanske leiligheten, spurte så hans russiske gjest: "Når skal du vise meg hvor du egentlig bor?" Han trodde ikke at en norsk statsminister kunne bo så enkelt.

Det andre som gjorde et så sterkt inntrykk på meg var datteren til Gerhardsen som fortalte om sin da 90 år gamle far som lå syk på sykehuset, og som fikk så mange brev fra 'såkalte kristne', som datteren ordla seg, og som kunne fortelle at faren hennes kom til å 'brenne i helvete', om han da ikke omvendte seg. Det gjorde så vondt å få alle de brevene, kunne datteren fortelle. Tenk om vi kristne kunne vært litt klokere! 

I dag var det sønnen min som plukket hvitveis til en farfar han aldri fikk oppleve. De ble plukket på Lindbakken og satt i et syltetøyglass vi hadde med oss. Vi satte dem på grava. Jeg vet at far ville ha satt stor pris på det. Han elsket våren.

Josef arbeideren

 I dag - på 1.mai - feirer vi minnet om Jesu fosterfar, Josef arbeideren. Det kjennes veldig riktiig.  Han som underviser oss gjennom sitt levde liv, ikke gjennom sine ord. Vi trenger virkelig slike forbilder! Det er alt for mange ord. Vi trenger de som lever ut troen gjennom sin kropp. Josef er en veileder i det indre livet.

Vi må ikke glemme at Jesus vokste opp blant de fattigste av de fattige i Nasaret.

Josef var en enkel mann, familiefar, en hengitt arbeider som tjente sitt levebrød gjennom hardt og ærlig arbeid. Denne Guds trofaste tjener, som valgte å fortsette trolovelsen med Maria, til tross for alle ryktene som gikk om hennes graviditet, var nær Jesus i avgjørende år av hans liv. Hvor lenge vet vi ikke. Evangelieforfatterne er tause hva angår Josefs liv. Vi får bare noen små glimt av ham i forbindelse med Jesu fødsel, og som flyktning i Egypt og bittelitt om Jesu oppvekst. Det lille vi får vite gir oss likevel et bilde av en snill mann.

Jesus, sann Gud og sant menneske, var også Snekkersønnen! Hans gudfryktige far la igjen viktige ting hos barnet han tok se av. I Josef kan hvert menneske se sitt kall. Han hjelper oss til å akseptere vårt liv som det er, og være tilfreds med oss selv, vårt kall, vårt arbeid, og til å leve et liv i all enkelhet - og at akkurat det er Guds vilje med våre liv.

Josef arbeider midt i verden. For hans vedkommende i Nasaret. I et snekkerverksted. De fleste av oss er også kalt til å leve midt i verden med våre liv og med vårt arbeid. Måtte også vi ære Gud gjennom vårt arbeid, og ta på oss ansvar, slik Josef gjorde, selv for det som ikke er vårt

Noe av det beste jeg har lest om å holde ut i prøvelser

Jeg leste noe Sally McClung (bildet) skrev i går som gjorde slikt inntrykk på meg. Sally har opplevd store prøvelser de senere åra, både med egen kreftsykdom og med ektefellens, Floyds, sykdom. Det hun forteller i en oppdatering handler om mange år tilbake, den gangen de var unge misjonærer for YWAM i Amerdam i Holland. Jeg lar Sally selv fortelle, her i min oversettelse: 

"Jeg hadde det veldig vondt. Legene slet med å finne årsaken. Det var så intenst at det var deaktiverende - jeg kunne ikke gjøre mye av noe. Midt i dette mens jeg ba om lettelse og helbredelse, følte jeg at Herren sa til meg å "omfavne" min svakhet, å godta den. Det var ikke det jeg ønsket å høre! Men jeg følte at Herren sa til meg at hvis jeg omfavnet det og jobbet med Ham, var det være verdifulle leksjoner å lære. Og det var sant. Da jeg endret holdning, ble perspektivet mitt - det ble en spesiell sesong med å vandre med Herren.

Iløpet av årene med denne uventede reisen vi er på nå, har jeg prøvd mitt beste for å anvende det samme prinsippet. Nylig hørte jeg på noen budsskap fra Elizabeth Elliott. Hun sa at de prøvelsene hun har gjennomgått (inkludert hennes mann Jim's martyrdød i Ecuador), hun har lært at "aksept er nøkkelen til fred når det gjelder lidelse." Å høre henne si det var en ny bekreftelse på hva Gud hadde sagt / og fortsetter å si til meg.

For å være tydelig er aksept ikke en fatalistisk ting! Mens jeg godtar sesongen jeg er inne i, og jobber med Guds hensikt med det - gjør jeg fortsatt alt jeg kan for å bli bedre i min fysiske prøvelse. Jeg tar medisin. Jeg spiser godt. Jeg bruker naturlige medisiner som hjelper meg. Jeg trener. Jeg prøver å få god søvn. Jeg ber om helbredelse !!! Men under alt prøver jeg å holde hjertet mitt i en holdning av aksept og omfavner alt som Gud har for meg i denne sesongen. Den "holdningen" hjelper med å frigjøre nåde på de virkelig tøffe dagene. Jeg prøver mitt beste for å jobbe med Gud og ikke "bekjempe" sesongen jeg er i. Jeg håper jeg forklarer det tydelig nok slik at du forstår hva jeg sier.

Jeg antar at jeg prøver å si at mitt hjerteholdning er viktigere enn min fysiske situasjon.

Aksept innebærer tillit. Det betyr at jeg ikke skal sutre eller klage. Det betyr at jeg ikke sammenligner tiden min med tidligere tider - eller prosjekterer hva jeg vil for en fremtidig tid. Aksept tar "stikket" ut av en vanskelig tid. Aksept lar meg finne Guds nåde for alle mine behov. Det lar meg til og med finne glede i lidelsestiden. Aksept lar meg se Guds godhet når jeg har det vanskelig. Aksept lar håpet holde seg i live i hjertet mitt. Vi lever i en dag og tid når alle ønsker en rask løsning. Aksept lar meg holde ut når ting ikke endrer seg raskt. Aksept lar meg utvikle guddommelig karakter når jeg fortsetter med Guds hjelp. Et hjerte av aksept i det jeg går gjennom endrer alt !!

Jeg håper fortsatt og ber om endring ..... men inntil det skjer, velger jeg å godta alle Guds planer og formål for den uventede reisen jeg er på. Det er leksjoner å lære i svakhet som jeg ikke kan lære i tider med styrke. Gud har vært så trofast mot meg på denne reisen! Han har hjulpet meg å lære noen av disse leksjonene."

Elisabet Elliot