Nordkoreaner arrestert for å ha besøkt kristne slektninger i Kina

En nordkoreaner, Kim Seung-mo, er anklaget for spionasje etter at han besøkte kristne slektninger i Kina.

3. juni ble han arrestert og dratt ut av toget på togstasjonen Wiyon i Nord-Korea. Arrestasjonen skjedde ved at alle togpassasjerene måtte redegjøre for hva de hadde gjort under deres besøk i Kina. Det gjorde også Kim Seung-mo, men han fortalte ikke at hans slektninger var kristne. Men det visste nordkoreanske myndigheter, og Kim Seung-mo ble dratt ut av toget og foran alle de togreisende ble han banket opp av politiet ute på perrongen.

Kim Seung-mo er 61 år gammel. Han bor i den nordkoreanske byen Hyesan i provinsen Yanggang. Vitner som så arrestasjonen forteller at Kim Seung-mo ble bundet på hendene og dratt bort fra stasjonsområdet. Da hadde han en sprukken leppe og et blått øye og hadde skader i den ene foten.

La oss huske ham og hans familie i bønn denne helgen.

Billedtekst: Den nordkoreanske diktatoren sammen med sine alltid tilstedeværende offiserer. Legg merke til notatbøkene. Disse offiserene har en oppgave: skrive ned alt det Kim Jonng-un sier og gjør.

En bønn

"Før meg fra død til liv, fra falskhet til sannhet. Før meg fra fortvilelse til håp,fra frykt til tillit. Før meg fra hat til kjærlighet, fra krig til fred. Måtte dyp fred fra Fredens Gud fylle våre hjerter, vår arbeidsplass, vår verden.

Herre, velsign oss nå i denne middagstimen. Vær hos oss og alle som er oss kjær. La oss få være i det som er godt. La våre liv bli fylt av glede.

Måtte Guds kjærlighet skinne i øynene på dem vi skal møte. Måtte Guds kjærlighet strømme mot oss gjennom denne dagens timer."

- Ray Simpson i Din rytme - Din bønn. Verbum forlag 2007. Norsk oversettelse Oskar Stein Bjørlykke, side 197.

Hl.Columba, Irland, Iona og norsk laks

Det er en spesiell dag for alle laksefiskere i dag. Etter gammel folketro kommer laksen oppover elvene denne dagen, og det store eventyret kan begynne. Jeg forstår godt de som kjenner på den sitrende spenningen som laksefisket innebærer.

Men mer spennende - i hvert fall for mitt vedkommende - er at dagen i dag er minnedagen til en av de store åndelige skikkelsene innen den keltiske spiritualiteten, som er Norges kristenrøtter, nemlig Columba (521-597).

Det er jo litt morsomt at den irske helgenen er nevnt i et høringsnotat fra Regjeringen om den norske laksebestanden! Jeg fant det i NOU 1999:9, hvor det står å lese: "9. juni: Kolumbusmesse - Kolbjørn med laksen. Denne dagen er opprinnelig en minnedag for den hellige Columba, en irsk abbed. Navnet ble fornorsket og mange kalte ham Kolbjørn. Siden markeringen av falt sammen med tiden da laksen begynte å gå oppover i elvene, ble dagen rett og slett kalt for Kolbjørn med laksen."

Han var født Crimthain - den listige ulven! Og født inn i en edel irsk familie. Helt fra tidlig barndom bar han på en slik Gudslengsel. Han var ofte i bønn, og som en gutt fikk han tilnavnet Columcille, "kirkens due", eller Columba i sin forkortede latinske form. Kristus skulle komme til å forandre ulven til en due, men det tok tid, som med så mange av oss. Columba kom i konflikt med kongen. Columba hadde nemlig i all hemmelighet kopiert et manuskript fra et kloster han besøkte. Da gjerningen ble oppdaget, ble saken ble ført for retten. Dommen gav klosteret rett i at Columbas kopi med tilhørte klosteret. Han nektet å akseptere beslutningen og samlet en hær for å motsette seg kongen. Mange døde i kampen og kongen ble beseiret, men Columba fant ingen trøst i dette.

Columbas straff var å forlate Irland og sette seg til et annet land for å vinne så mange sjeler for Kristus som hadde gått tapt i kampen. Slik var det at Columba og hans tolv ledsagere lot Guds vind blåse dem til de ikke lenger kunne se Irlands kyst. De ble endelig brakt til til en øy, vi nå kaller Iona. Med Iona som base begynte Columba å spre Kristi budskap så langt som mulig gjennom det som nå er Skottland.

Herre Kristus, forandre ulven i meg og gi meg din fred, og fyll meg med den visdommen du gav til Columba, slik at jeg kan erkjenne mine egne feil og arbeid for å spre din kjærlighet hvor din vind kan blåse gjennom livet mitt. Amen.

Norge diskriminerer døve kristne og gir dem ikke innreisevisum

Det er nesten så man ikke tror det man leser, men norsk asylpolitikk får følger også for døve kristne som var invitert til en internasjonal konferanse i Stavern til uka.

Australia, som er kjent for en meget restriktiv asylpolitikk, har ikke hatt noen problemer med å innvilge visum til deltagere fra Afrika og Asia når Deaf International Ministrives, holdt konferansen sin dør. Det har heller ikke vært problemer i Sør-Korea.

Rundt 30 kristne døve fra Uganda, Burundi, Rwanda, Kongo, Syria, Egypt og Malawi nektes innreisevisum til Norge. Deaf Ministries International, hvis visepresident er nordmannen Gunnar Dehli, kjenner godt deltagerne fra disse landene, dekker alle deres utgifter og garanterer for at de reiser tilbake til sine respektive hjemland når konferansen er over.

Norge viser dermed med  alle tydelighet at de diskriminerer borgere fra enkelte land i Afrika og Asia. Dette er en veldig trist dag for Norge.

Det er journalist Stein Gudvangen som skriver om denne saken i dagens utgave av Dagen.

Kroppens betydning

"Vi må ikke glemme at vi har en kropp med sine egne lover, og at det fysiske har sin effekt på det åndelige. Vi må respektere kroppen vår og dens behov, og ta vare på den enda bedre enn det en håndverker tar vare på verktøyet sitt. 

Kroppen vår er viktigere enn et verktøy. Den er en integrert del av vår væren, vårt selv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 255. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Som når en mektig vind blåser, del 5

I 1918 var det ikke lett å være pinsevenn i Sør-Afrika. Det var vel ikke lett å være pinsevenn noe sted den gangen, og hvert fall ikke blant boere i det sørlige Afrika. De ville være anstendige. Tungetale passet ikke det besteborgerlige miljøet. Deres kristendom - den reformerte kirke - representerte en respektabel kristendom, må vite!

Blant annet var det store problemer med å leie et møtelokale. Den lille pinsemenigheten som familien til David du Plessis tilhørte holdt møtene sine i private hjem, men sommeren 1918 skulle de ha besøk av en engelskmann -  en evangelist ved navn Charles Heatley, og da trengte de et større lokale. Charles Heatly hadde rykte på seg for å hjelpe mennesker til å ta imot dåpen i Den Hellige Ånd.

Men over alt var dørene stengt. Ingen ville leie ut lokalene sine til pinsevennene. Bortsett fra en. Han eide et lager for likkister. Det kunne pinsevennene få leie. Elskverdig skulle han, mot en god slump penger, sette likkistene opp etter veggen og kanskje også dekke dem til med noe lin!

I de dagene var det å be for syke del av virksomheten til en pinsemenighet. David du Plessis skriver morsomt om dette i sin selvbiografi:

"Vi ba for dem til de enten ble helbredet eller døde. Det med døden var ikke så forferdelig i de dager.  Vi synes ikke døden var så forferdelig, men lidelsen var det. I dag ser mange på den som noe endelig, og har mistet synet av evigheten. I de dagene ba vi: "Herre, om du ikke tenker å helbrede dem, ta dem hjem." Og vi ba til de ble bra, eller døde."

For David du Plessis var dette spennende dager. Før møtet skulle ta til og noen var kommet ba han i lagerrommet med likkistene. Det var bekmørkt. Det fantes ikke noe elektrisk lys og man måtte spare på parafinlampene. David du Plessis bad inderlig til Gud om å bli døpt i Den Hellige Ånd. Han lengtet etter å ta i tunger. Han ba med desperasjon. Og han var redd. Han visste likkistene sto rundt om i lokalet.

Han var 13 år gammel. Omvendt når han var 11, døpt på bekjennelsen av sin tro når han var 12, og nå 13 år, pinsevenn uten å tale i tunger.

"Jeg var fast bestemt på å be og faste til jeg ble døpt i Den Hellige Ånd," skriver David du Plessis. Hvor mange 13 åringer - eller for den saks skyld voksne - har en slik besluttsomhet i dag?

(fortsettes)

Det menneskelige hjerte

"Kjærlighet kan aldri bli statisk. Et menneskelig hjerte enten utvikler seg eller trekker seg tilbake. Hvis det ikke blir mer åpent, lukker det seg og forvitrer åndelig."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Med hjertet tror en ..." 
- Apostelen Paulus i Rom 10,10.

"Men hellige Kristus som Herre i deres hjerter."
- Apostelen Peter i 1.Pet 3,15.

"Ta vare på ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."
- Kong Salomo i Ord 4,23

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
- Jesus i Matt 15,8

SISTE: Muslimer på Filippinene hjelper kristne med å flykte

Muslimer hjelper kristne med å flykte fra islamister som står dem etter livet.

På Filippinene har byen Marawi vært under angrep i omlag to uker. Islamister, som går under navnet Maute, står bak og de har ressurser til å holde det gående en god stund til. De kristne er svært utsatt, og muslimske naboer har hjulpet dem til å komme seg unna. Til nå har omlag 1.500 kristne klart å flykte, men man antar at så mange som 2.000 kan være fanget inne i byen og de har store problemer med å komme seg ut. Et sted mellom 20 til 38 sivilister skal være drept under kamphandlingene.

Filippinenes uberegnelige president, Rodrigo Duerte, uttalte søndag at byen Marawi ville bli befridd i løpet av tre dager, men andre øvrighetspersoner sier i dag at det er lite sannsynlig.

La oss be for denne fortvilte situasjonen.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 5

"Forestillingen om fortjeneste er fremmed for den østlige tradisjonen," skriver Vladimir Lossky, kanskje den fremste ortodokse teologen i moderne tid i boken "The Mystical Theology of the Eastern Church.

Likevel hevder Den ortodokse kirke at "menneskets frie vilje er en nødvendig betingelse", men det betyr likevel ikke at frelsen er noe mennesket gjør seg fortjent til. For en ortodoks kristen forblir frelsen alltid Guds frie gave. Det er viktig å merke seg dette fordi enkelte mener at østlig ortodoks kristen tro er 'gjerningskristendom'. Slik ser ikke Den ortodokse kirke selv på dette. Den hevder at frelsen er Guds gave alene.

Den hellige Johannes av Chrystomos (d.407) sier det slik: "For oss er det aldri mulig å fullføre noe godt med mindre vi får hjelp ovenfra."

Den ortodokse kirke hevder også at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, slik apostelen Paulus skriver i 1.Tim 2,4.

Men hvordan blir så mennesker frelst? Biskop Kallistos Ware skriver:

"For det første må en frelseslære utlegges ved hjelp av personlig uttrykk. Vi blir frelst gjennom tro og tro er ikke en hypotese, men et personlig forhold. Den innebærer ikke at vi gir vår tilslutning til bestemte påstander om Kristus, men at vi har direkte tiltro til Kristus selv.... Den frelsende sannhet består ikke i en samling av ideer, men i en levende person... Spørsmålet 'Hvordan blir jeg frelst?' kan derfor omformes til spørsmålet: Hvem er frelseren? ... Frelse er ikke en teori, ikke en ideologi. men dette unge barnet som Simeon ser umiddelbart foran seg."

Den ortodokse kirke hevder derfor bestemt at man blir frelst ved å ta imot gaven, som er Kristus.

Den ortodokse kirke er viden kjent for sin sterke understrekning av Jesu Kristi oppstandelse. Mens man i Vestkirken ofte ser krusifikser, så er det mer sjeldne i Den ortodokse kirke. Korset fremstilles som regel tomt, uten Kristus hengende der.

"En frelsesteologi som konsentrerer seg snevert om korset på bekostning av oppstandelsen, er ubalansert slik ortodoksien ser det," skriver Ware.

Derfor er Den ortodokse kirke kjent som "Oppstandelseskirken", og alle gudstjenester som feires er en understrekning av at Kristus har oppstått fra de døde. Oppstandelsesgleden er derfor stor i ortodoks teologi.

(fortsettes)

Billedtekst: Katedralen i Kazan.

Åndelig vekst

"Mer og mer har jeg oppdaget den fantastiske måten som ansvar fører til åndelig vekst. Selvfølgelig er det et kors, og noen mennesker stønner under byrden av det. Andre ser på ansvaret som noe som er fortjent, noe som gir prestisje og fordeler. 

Men hvis er klar over tyngdekraften som finnes i det å ha ansvar og hva det betyr å bære folk, og hvis vi aksepterer korset med alle dets implikasjoner, er dette en fantastisk måte å vokse på."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 211. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Hele" Sverige på kne for Gud

"Hele" Sverige er i bønn på nasjonaldagen i dag! Det er fantastisk å se den bønnemobiliseringen som har funnet sted i vårt naboland de siste årene.

På minst 209 steder bes det i Sverige i dag. Målet var i år 290 plasser. Det kan godt være at innen dagen er omme har de nådd dette målet. Det har vært en jevn økning i antall steder det bes fra år til år.

Min store drøm for Norges vedkommende er å gjenreise "Bots- og bededagen" som nasjonal bønnedag for Norge. Både gjennom en kronikk i Dagen, og ved ulike sammenhenger, har jeg forsøkt å få menigheter og enkeltpersoner tent for saken, men responsen har vært liten. Jeg tror virkelig vi trenger en nasjonal bønnedag også her i landet. En dag for en nasjonal omvendelse fra våre mange synder og en dag i bønn om vekkelse, gjenreisning, beskyttelse av våre grenser og for å velsigne mennesker og steder. Jeg har ikke tenkt å gi opp forsøket på å få det til.

Men det skjer veldig gledelige ting også i Norge: Interessen for bønnehus er stor og det er flere og flere unge mennesker å se og høre på bønnekonferanser landet rundt. Det gir håp for fremtiden - også for Norge.

I dag gleder jeg meg over alle som ber i Sverige. La oss slå følge med dem å be for vårt naboland! Gratulerer med nasjonaldagen!

100 kristne arrestert i Eritrea - plassert i containere

Det har aldri vært enkelt å være kristen i Eritrea. Nå er det blitt mye verre. Den siste tiden har eritreiske myndigheter arrestert 100 kristne i et forsøk på slå ned på uregistrerte menigheter og deres innflytelse.

Eritrea tillater nemlig kun fire religiøse samfunn i landet, og de holder tett kontroll med disse. Disse er: sunni-muslimer, ortodokse kristne, katolikker og lutheranere.

De 100 kristne som nå er blitt arrestert har alle det til felles at de ikke tilhører disse fire kirkesamfunnene. De sitter nå fengslet i containere uten noen form for luftventilasjon, og får svært lite mat. Flere av dem er blitt angitt av sine naboer, som har fått kjennskap til at de er kristne. Kristne som ikke er ortodokse, katolikker eller lutheranere samles i hjemmene, og med jevne mellomrom blir de angitt av naboer og deres hjem raidet av politiet.

La oss huske de kristne i Eritrea i våre forbønner.

Som når en mektig vind blåser, del 4

Det er mange forhold som rent menneskelig sett skulle tilsi at David du Plessis var et uegnet redskap til den gjerning som han skulle utføre. Jeg har allerede pekt på det faktum at han og familien ble kastet ut av det kirkesamfunnet de tilhørte, fordi de var blitt døpt i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Med årene ble han også "skikkelig pinsevenn", med alle piggene ute når det gjelder økumenikk og Den romersk katolske kirke.

Nå ba Herren ham om å gå til de historiske kirkesamfunnene - også til det kirkesamfunnet som ekskluderte hans familie - og fortelle dem om at det finnes en dåp i Den Hellige Ånd!

Men det er typisk Gud å velge en person som David du Plessis til å bli Herrens redskap til å gi pinsens budskap til sammenhenger som ikke trodde på noen Åndens dåp.

Men la meg, før vi kommer så langt, fortelle deg om den gangen David du Plessis ble døpt.

Lenge hadde David du Plessis kjempet med spørsmålet om dåp.

"Når skulle jeg døpes i vann? Sa ikke Skriften: 'Vend om og bli døpt'? Jeg ønsket så inderlig å bli døpt. Jeg hadde hatt en dramatisk omvendelse og jeg var veldig klar for dette. Men far sa nei. Han synes jeg var altfor ung. Jeg forstod ikke meningen med dåpen," skriver David du Plessis i sin biografi.

Så faren og menighetens eldste i pinseforsamlingen de tilhørte begynte å snakke med David du Plessis om dåpen og meningen med å bli døpt. Særlig tok de for seg Romerbrevets 6. kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp dra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

"Du må leve et nytt liv", insisterte de eldste og det synes som om de ikke trodde David du Plessis viste så mange tegn til det. Så han ventet, og ventet. Ingen dåp.

Så en dag - det var i 1917 og David du Plessis var 12 år gammel - annonserte menighetens eldste at det skulle være dåp. To eldre, som nettopp var blitt frelst, skulle døpes. Og de skulle døpes i en liten kulp rett utenfor Ladybrand. Det rant noen store elver i nærheten, og en av dem hadde dannet denne flotte kulpen som passet aldeles nydelig for utendørs dåp med full neddykking!

"Enda en gang spurte jeg: Kan dere være så snill å døpe meg nå? Jeg trodde ikke på noe positivt svar, men til min store overraskelse svarte de: Ja, vi tror du er klar for å bli døpt," skriver David du Plessis.

Og folk kom fra hele området - både kristne og ikke-kristne for å se disse tre bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Dåp utendørs var rene vekkelsesmøtene den gangen. En stor anledning til å forkynne evangeliet i ord og gjerning. David du Plessis,beskriver det som en stille, fredfylt søndag. Hundrevis av mennesker var samlet, mange av dem var barn, og blant dem skolekameratene til David du Plessis. Ingen ville gå glipp av dette.

"Jeg husker dagen som om den var i går. Menighetens eldste døpte først det gamle paret. Så ble det min tur. Den yngste som ble døpt på denne måten i vårt område. Jeg kom opp av vannet og forventet at jeg skulle bli døpt i Den Hellige Ånd med det samme. Men ingen ting skjedde."

David du Plessis hadde forventet at han skulle begynne å tale i tunger med det samme han kom opp av vannet, for foreldrene talte jo i tunger.

"Men jeg var helt sikker på en ting: Jeg hadde blitt begravet med Kristus og reist opp til et nytt liv. Det mest signifikante beviset på dette var den nye kraften jeg hadde funnet når jeg leste Bibelen."

(fortsettes)

Tillitens nøkkel

"Skal du åpne en dør trenger du en nøkkel. Skal vi åpne døren til vårt hjerte for å oppdage meningen og livets rytme, trenger vi også en nøkkel. Vi kan la oss selv forbli låst inne i et tristhetens fengsel og nekte å leve. 

Så vi trenger en nøkkel til å åpne døra til livet, frihetens dør. Denne nøkkelen handler om tillit; en tillit som stikker djupere enn alle følelser av tristhet og død, og i denne tilliten ligger vårt skjulte sanne jeg, som er unikt og viktig."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 51. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En glemt profeti?

Mange aviser skrev i sine helgeutgaver rett før pinse om at det denne dagen - mandag 5. juni - er 50 år siden den såkalte "Seks-dagers-krigen". Jeg har lest de store oppslagene i Dagen, Vårt Land og Klassekampen.

Men det er en ting de tre avisene overser - også de kristelige avisene - og det er det profetiske budskapet Jesus kom med vedrørende den dagen da Jerusalem igjen skulle komme i jødenes hender på nytt.

I sin store eskatologiske tale forutsier Jesus Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr:

"Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dage, DA ALT DET SOM STÅR SKREVET, SKAL BLI OPPFYLT. Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falle for sverds egg, og føres som fanger til alle folkeslag." (Luk 21,20-24a)

Observante bibellesere forstår at når Jesus taler om at Jerusalems ødeleggelse "er nær", så gikk det omlag 37 år før denne profetien gikk i oppfyllelse. Da tar jeg høyde for at Jesus døde i år 33 og Jerusalems ødeleggelse fant sted i år 70.

Jesus understreker i sin profeti at det som skjedde i år 70 skjedde fordi Guds ord skulle gå i oppfyllelse. Men Jesus forutsier også noe mer. Han sier:

"OG JERUSALEM SKAL LIGGE NEDTRÅDT AV HEDNINGER INNTIL HEDNINGEFOLKENES TIDER ER TIL ENDE." (Luk 21,24b)

I år - nærmere bestemt 7. juni - er det ganske nøyaktig 50 år siden jødene inntok Øst-Jerusalem og byen ble forent. Ved denne anledningen sa Moshe Dayan: "I morges frigjorde den israelske hæren Jerusalem. Vi har forent Jerusalem, Israels delte hovedstad. Vi har returnert til vårt helligste sted, for aldri å forlate det igjen."

Det var dette Jesus forutså. Jerusalem skulle være nedtrådt av hedninger, folket skulle spres til alle verdens hjørner, men det skulle komme en dag når byen igjen skulle komme tilbake på jødiske hender - da - sa Jesus, skulle hedningenes tider være til ende.

Så sier spotterne: Ja, det har nå gått en tid siden 7. juni 1967. Hele 50 år. Ja, det er så, men det gikk også 37 år før Jesu profetiske ord gikk i oppfyllelse.

Tror vi Jesu ord så lever vi nå på overtid. Fremdeles er det nådetid, men hedningefolkenes tider er til ende. Snart henter Jesus sine hjem, og Israels nye storhetstid begynner.

Som når en mektig vind blåser, del 3

Det var i 1914 at familien du Plessis kom i kontakt med pinsebevegelsen. De kom opprinnelig fra Den hollandsk reformerte kirke. Den gangen levde familien i Ladybrand, en liten småby med 4.000 innbyggere ved foten av Flat Mountain i Oranjefristaten, en uavhengig boerstat i det sørlige Afrika.

Det var her David du Plessis (bildet) begynte på skolen. Her kjente alle hverandre. Faren inviterte en av pinsevenn for å be for bestefaren til David du Plessis. Han slet nemlig med hjerteproblemer. Pinsevennene i Sør-Afrika ble kalt "tros-helbredere".

"Merkelig nok", forteller David du Plessis, "ble ikke bestefar helbredet, men både han og faren min fikk slik en djup erfaring med Herren at livene deres ble totalt forandret. Det skjedde i forbindelse med at bestefar ble bedt for til helbredelse. Det neste som skjedde var at far gikk rundt og sa: 'Salme 103 - Han som leger alle dine sykdommer - er fremdeles sant'. Og så kom de andre Åndens gaver. Som det å tale i tunger."

Det gikk ikke upåaktet hen i Den hollandsk reformerte kirke!

"Med det samme ble det annonsert fra talerstolen i Den hollandsk reformerte kirken at min far hadde kommet under falsk lære og var nå en ulv i fåreklær. Både far og mor ble øyeblikkelig ekskludert som medlemmer."

David du Plessis forstod ikke så mye av det som skjedde, men han forteller at det gjorde et djupt inntrykk på ham at hans far trodde at Herren kan helbrede og at man kunne leve et liv i god helse. Det var hans mor som forklarte ham dette på kjøkkenet en dag, når de to var alene.

"Hvis det er det min far tror," erklærte David du Plessis, "så trenger jeg ikke å ta castor-olje lenger!"

Castor-olje var en olje laget av vegetabilsk fett, som hørte til det daglige kostholdet i du Plessis-familien, men som smakte forferdelig.

"Det er helt greit," sa mor, "ikke mer medisin."

Både moren og faren til David du Plessis uttrykte mange ganger at de var så glade for at Herren hadde gitt dem lys over Guds ord hva angår Den Hellige Ånd og Åndens gaver. Ikke minst når det gjaldt helbredelse ved bønn og tungetale. Familien du Plessis levde i denne småbyen en tid. De slo seg i lag med en liten gruppe pinsevenner som kom fra forskjellig menighetsbakgrunn. Noen kom fra Den anglikanske kirken, andre fra metodistene og noen fra Den hollandsk reformerte kirken. De hadde en ting til felles: de var alle blitt kastet ut av sine menigheter etter at de hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. I de gamle menighetene var det ingen plass for dem lenger. De ble sett på som vranglærere.

Dette er bakgrunnen til mannen som Smith Wigglesworth profeterte over, og som skulle bli Guds spesielle sendebud til de historiske kirkesamfunnene med budskapet om Den Hellige Ånds dåp. En mann som sammen med sin familie var blitt ekskludert fra et av dem.

(fortsettes)

Kristen fange i Iran trenger øyeblikkelig medisinsk behandling - blir nektet

Enda en gang kommer det svært alarmerende nyheter fra Iran hva angår helsesituasjonen til Maryam Naghash Zargaran (bildet). Den har nå forverret seg ytterligere, og som tidligere nekter iranske fengelsmyndigheter henne medisinsk hjelp.

Helt siden hun ble arrestert har iranske myndigheter behandlet Maryam Naghash Zargaran svært umenneskelig og krenkende. De har ved en rekke tilfeller brutt elementære menneskerettigheter, som Iran har forpliktet seg på. Maryam Naghesh Zargaran ble arrestert for sitt arbeid ved et barnehjem. Hun ble arrestert samtidig med pastor Saeed Abedini, og dømt til fire år i fengsel.

Hennes helse har hele tiden vært dårlig. Hun lider av en hjertesykdom og trenger øyeblikkelig medisinsk behandling. Nok en gang nekter iranske myndigheter henne dette.

La oss denne pinsedagen huske henne i inderlig bønn til Gud. Hun er svært syk.

Som når en mektig vind blåser, del 2

David du Plessis (bildet), født nærheten av Cape Town i Sør-Afrika 7.februar 1905, var mannen som Smith Wigglesworth profeterte over og som jeg fortalte om i går. På forunderlig vis åpnet Gud dørene for denne mannen, med bakgrunn fra pinseretningen Apostolic Faith Mission, til kirker med både reformert, luthersk, baptistisk og katolsk bakgrunn - ja helt inn i Vatikanet og Kirkenes verdensråd. For en pinsevenn som David du Plessis var det helt utenkelig, ja, absurd, men ikke for Gud. Som kjent har han lovet å "utøse sin Ånd over alle mennesker" (Apg 2,17)

Man kan ikke fortelle historien om David du Plessis uten å fortelle om bestefaren og faren, og historien om dem er forunderlig nok knyttet til Norge!

David du Plessis ble født på et sted som ble kalt "Twenty-four Rivers", et fellesskap av kristne som vokste frem under en vekkelse ledet av en norsk evangelist. Dessverre forteller ikke David du Plessis hvem denne norske evangelisten var, så har noen av bloggens lesere informasjon om dette, er jeg takknemlig om du lar meg få vite det. David du Plessis var eldste sønn av foreldre som nedstammet fra franske hugenotter. Dette fellesskapet bestod av en stor bondegård, forretninger, ja, alt som trenges for å kunne leve.

"En gang," forteller David du Plessis, "før jeg var født, begynte noen av brødrene å profetere om at Jesu gjenkomst var nært forestående og at det ikke var tid for å høste inn hveten. Beboerne tilhørende dette fellesskapet planla å drive krøtterne ut i hveteåkeren og la dem få spise hveten."

Men dette ville ikke bestefaren vite av. Han grep fatt i riflen sin, steg opp på sin hest og proklamerte: "Den som forsøker å drive kveget ut i hveteåkeren skyter jeg, han og kveget." På denne måten reddet han hveteåkeren fra å bli ødelagt. Det året ble det en svært innhøsting av hvete.

David du Plessis bestefar hadde fått nok. Han krevde å få kjøpe seg ut av fellesskapet, og kjøpte seg sin egen gård. Og denne gården ble et viktig møtested, ikke bare for familien, men for alle tjenerne og arbeiderne på gården. I storstua møttes de alle tidlig om morgenen for å be og lese Bibelen. Både sorte og hvite. Det var sjeldent i Sør-Afrika på den tiden. Svært sjeldent.

Faren til David du Plessis var som sin far en svært gudfryktig mann. Men streng. I sin selvbiografi forteller David en forunderlig historie om sin far. Den fant sted tidlig i 1961. Til sin sønn, Justus, en av tre av brødrene du Plessis som ble forkynner:

"Det kan hende David kommer til Sør-Afrika igjen i år, og da, hvis du skriver til ham, fortell ham da at hvis han kommer, så må han komme før Kristi himmelfartsdag. Jeg har nemlig spurt Herren om han ikke kan ta meg hjem på Kristi himmelfartsdag."

Til dette svarte sønnen: "Du kan ikke gjøre noe slikt, far."

"Vel," sa faren, "Jeg sier ikke at jeg kommer til å dø, jeg har bare samtalt med min himmelske Far, og hvis Han er enig, så er det mitt ønske. Så jeg kommer til å forberede meg for den dagen."
Justus trodde faren var blitt senil, så han sa ikke noe om dette til noen.

Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, noen måneder senere, kom en pastor til huset for å spørre faren om han hadde noe av nattverdvinen som han laget, og som han var kjent for. Pastoren kunne få kjøpe, og så sa faren: "Det er Kristi himmelfartsdag i dag. Jeg har bedt Herren om å hente meg hjem i dag." Pastoren trodde faren spøkte. Så gikk faren inn i huset, hentet vinen, og pastoren betalte. "Jeg blir ikke med deg til garasjen, du vet hvor de andre tingene er. Jeg kjenner meg bare litt trett, så jeg skal bare sette meg ned."

Det gjorde faren, pastoren gikk, men kom ikke langt før han hørte en merkelig lyd - og så et "halleluja", og når han snudde seg, hang faren litt fremover i stolen. Pastoren løp bort til ham. Det var et skinnende sollys der og han fant faren bevisstløs. Akkurat da kom mor til David du Plessis så fredfull. Pastoren sa: "Bestefar (han ble kalt det) har besvimt!"

"Å nei," sa moren, "han har reist hjem. Han sa farvel ved frokost, og sa at det kunne hende Herren hentet ham hjem i dag og det kunne hende han ikke fikk sagt farvel senere."

David du Plessis befant seg på Kennedy flyplassen i New York da hans kone ringte for å overbringe den triste beskjeden. Da svarte David du Plessis:

"Så typisk far. Han ventet til Kristi himmelfartsdag, så han kunne fare opp, han også!"

(fortsettes)

Tysk lege ville ikke utføre abort - vant i arbeidsretten

Arbeidsretten i Lüneburg har kjent oppsigelsen av en klinikksjef i det nordøstlige Tyskland ugyldig. Det opplyser organisasjonen Respekt.

Thomas Börner (bildet) som er gynekologisk overlege ved Capio Elbe-Jetzeel-klinikken i Dannenberg, ga ved begynnelsen av 2017 beskjed om at han av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne utføre abort.

Når klinikksjefen, Markus Fröhling offentlig ga overlegen sin støtte, ble han uten noe forvarsel sagt opp av sykehusets eiere. Det skjedde i februar. Nå har arbeidsdomsstolen erklært oppsigelsen som ugyldig og krevd at Fröhling fikk jobben tilbake. Capio har likevel valgt å ikke ansette ham på nytt, men i stedet gi ham økonomisk kompensasjon.

Jeg undrer meg

Jeg undrer meg over at så få av de som tilhører frikirkelige sammenhenger i Norge er interessert i sine røtter og historie? Når jeg skriver, f.eks artikkelserien "Bønner fra hesteryggen", som til nå har tatt for seg sentrale spørsmål om frelse og frelsesvisshet, så er det veldig få som responderer. Nesten ikke noen i det hele tatt. Skriver jeg derimot en artikkel hvor jeg nevner katolikker eller ortodokse er noen av disse frikirkelige - enten det er pinsevenner, frie venner eller baptister - raske til å kritisere. Men de er mer eller mindre tause når jeg skriver positive artikler om deres egen historie. Kanskje de ikke er interessert i den eller verdsetter den?

Jeg vurderer å avslutte serien om "Bønner fra hesteryggen", siden det er mye arbeid med oversettelsen, og så få som leser den.

Bønner fra hesteryggen, del 5

Når vi ser ned i Conestoga River Valley i Lancaster County, ser en helt i fronten gården som i sin tid tilhørte Christian Newcomer (1746-1809) og hans hustru Anna Graf. Christian kom til Amerika åtte år gammel sammen med sin mor, som da var blitt enke, tre søstre og to brødre. Når han var blitt voksen valgte mennonite-forsamlingen i Groffdale han som forkynner, senere ble han valgt til å tjene som biskop.

I mange år ledet biskop Christian Burkholder, en fornuftig og åndelig sinnet mann, menigheten med en tydelig sanksjon fra Herren. Fremgang og fred hvilte over hans arbeid og den store bondegården hans utvidet seg enormt. Når han var omlag 60 år gammel eide han og hans kone 1,2 millioner kvadratmeter av den beste dyrkbare marken i området. Barna deres vokste opp som seriøse og trofaste medlemmer av menigheten, og de har fremdeles mange tusen etterkommere som lever blant anabaptister i området.

Alt dette synes godt på 1700-tallet og gjør det fremdeles den dag i dag. Men Christian Burkholder og Christian Newcomer - begge biskoper for menigheten - hadde ulikt syn på omvendelsen, livet som Jesu etterfølgere, og den sanne veien til evig velsignelse ganske annerledes. De utviklet markante forskjellige verdier, og det så konsekvent, og det har ført til at deres etterfølgere har gått hver sine veier.

Gården til Christian Newcomer (gården han egentlig ikke ville ha) omlag 3,2 kilometer sør for Barneville i Lancaster County. I mange år nå har den vært eid av Amish-brødre.

Etter sin omvendelse oppsøkte Christian Newcomer sin pastor - som ikke er navngitt i hans dagbok, men som de fleste tror er Christian Burkholder - for å høre hva han tenkte om dette. Dette er hva som kom ut av deres samtale:

"Flere uker gikk i denne tilstanden av glede - jeg er rede til nesten å si at dette er de mest gledefylte ukene av mitt liv - med en fred som fløt som en elv og med Guds kjærlighet dvelende i min sjel. Nå følte jeg en trang, ja, som noe inne i meg som drev meg, til å dele denne gleden med mine medskapninger. Jeg tenkte og trodde at det var en plikt å informere et hvert individ, om Guds kjærlige vennlighet, og spesielt det Han hadde gjort for min sjel, men jeg fryktet for at folk ville tro jeg var gal, og det holdt meg vekk fra å gjøre dette.

Jeg bestemte meg derfor til å gå til en av våre forkynnere, en person jeg satte høyt (antagelig Burkholder), for å fortelle ham om det som hadde skjedd. Jeg delte dette med ham med all den iver en nyfrelst sjel har, og måten jeg uttrykte meg på var kanskje i overkant! Mitt hjerte var fylt av Guds kjærlighet. Han forsto meg ikke. Han synes jeg var for overfladisk, at det hadde gått for kort tid og at det kunne være lett å bli ført vill ved å tro på en slik opplevelse jeg hadde hatt.

Når jeg forlot ham og var alene på vei hjemover kom sjelefienden til meg og skapte en tvil fylt av frykt: 'Se', hvisket han til meg, 'denne mannen er en predikant, en gudfryktig mann, og ikke uvitende om nådens gjerning i hans sjel. Han kjenner ikke til noen visshet om at han er akseptert av Gud, så hvem er du? Skulle du kunne vite noe mer enn denne gode mannen? Skulle Gud gi deg en erfaring av nåden som han tilsynelatende holder tilbake fra gudfryktige mennesker?'

Faktisk hadde jeg på langt nær fortalt alt det som hadde hendt meg, for jeg oppdaget raskt at han ikke forsto meg. Det var blitt mørkt den kvelden og jeg hadde omlag 12 kilometer å gå før jeg kom hjem. Hele veien måtte jeg kjempe litt av en kamp med fienden. Jeg var redd jeg kanskje hadde uttrykt denne nådens gjerning i min sjel med for mye iver og forsikring. Jeg satte jo, som jeg har fortalt, denne forkynneren høyt. Faktisk elsket jeg ham som den beste blant mennesker og min venn, og følte meg svært bekymret over at han ikke forsto den samme fornuft og mening i det som hadde skjedd med meg.

Ofte i de samtalene vi hadde om dette senere var vi uenige. Jeg, på min side, trodde at en person kunne og skulle være bevisst det faktum, at når Gud for Kristi skyld hadde vist nåde til en elendig synder, så ville Han tilgi all vår skyld. 

Selv om han var min overordnede, kunne jeg ikke lenger være sammen med ham, for det han sa overbeviste ikke meg om at jeg hadde tatt feil."

(fortsettes)

Dette er femte del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai og fjerde del mandag 28.mai.

Som når en mektig vind blåser, del 1

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

(fortsettes)

En bønnebølge er på gang!

Erkebiskopen av Canterbury er heftig og vilt begeistret! Justin Welby sier det slik: "Jeg kan ikke huske noen ting jeg har vært involvert i hvor jeg har følt så klart at Den Hellige Ånd er på ferde!"

Hva han snakker om? "Den globale bønnebølgen" som tok til 25. mai og som avsluttes 4. juni. Initiativet er blitt forbigått av stort sett alle medier i Norge - men hele 85 land deltar, 34 katedraler, tusenvis av menigheter. Alle ber: La Ditt rike komme!

Det bes på ulike måter i ulike sammenhenger. Enkelte menigheter har bønnsamlinger for de aller minste til de aller eldste. Og det bes kontinuerlig. Det skjer noe som vi ikke har sett maken til på mange år: mennesker drives til å be. Den Hellige Ånd er på ferde.

Og nå ved pinsetider, hva er vel mer naturlig?

Verdens politikere har sine planer, mennesker gripes av fortvilelse og avmakt over mye av det som skjer i vår tid - men løft blikket - GUD har noe på gang! Mange har ikke fått det med seg, men mange fylles også av en djup lengsel etter at Guds rike skal komme og forvandle alt.

Bærer du på den lengselen? Da kan du be sammen med tusenvis av andre nå i dagene før og under pinse.

Om å gi liv

"Mennesker som er gamle og syke og som gir seg selv til Gud kan bli de mest verdifulle medlemmene av et lokalsamfunn - nådens brennende fakler.

Det er et mysterium som finnes i den hemmelige styrken i deres sønderknuste kropper, som synes å være uvirksomme hele dagen, men som forblir i Guds nærhet. Deres manglende mobilitet gjør at de forplikter seg til holde deres sinn og hjerter fokusert på det essensielle, på selve livets kilde. Deres lidelse og deres smerte bærer frukt. De gir liv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 155. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På bildet ser vi en ung Vanier sammen med moder Teresa. Begge har gitt sine liv for å dele liv med de marginaliserte i samfunnet.

En gartner og hans hage

Jeg tenker så mye på Focas om dagen. Focas Gartneren. Han er død for mange år siden, men bodde i sin levetid i den lille byen Sinope ved Svartehavet.

Hvorfor jeg tenker på akkurat Focas vet jeg ikke, men det har sammenheng med noen forunderlige ord fra 1.Mosebok: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (3,8) Er det ikke nydelig?

Noe av det første vi kan lese om Gud er dette: "Så plantet Gud en hage i Eden, i Østen." (2,8) Med andre ord: Vår Gud er en gartner! Tenk det.

Og det var også Focas. Om jeg fikk leve livet om igjen, så ville jeg ha blitt gartner. Absolutt. Tenk noe så flott. Grave i jorden, plante, vanne, se det gror og vokser. En frodig, grønn jord.

Focas gledet menneskene med sin avling og sin frukt. Bønn og arbeid var ett og det samme for ham, og blant blomstene og frukten i sin hage, mediterte han over Guds storhet. Han delte frukten med de fattige, og forbipasserende, og vitnet enkelt om sin tro på Jesus.

Focas skulle ende sitt liv som martyr, i år 303, under en av de store kristenforfølgelsene. Keiser Decius sendte soldater for å arrestere ham. Også soldatene fikk smake den gode frukten til Focas. Han viste dem stor gjestfrihet. Til slutt ble han halshugget.

Rundt Kristi himmelfartskapellet har vi en bønnehage. Det hender jeg av og til ser Focas der. Da setter jeg meg ned på en av benkene og kjenner på djup takknemlighet for at jeg kjenner noen av de hellige.

Tre bønner av bror Alois av Taize

Bror Alois (bildet) tok som kjent over som prior for brødrekommuniteten i Taize etter bror Roger 16. august 2005. I tradisjonen etter grunnleggeren offentliggjør også kommuniteten noen av bønnene som bror Alois ber under middagsbønnen.

Her er tre av dem, vil du be dem sammen med meg?

"Kristus Jesus, på denne himmelfartsdagen, lar Du oss forstå at Du aldri etterlater oss alene, Du sender Din Hellige Ånd, styrken fra det høye. Og Hans nærvær åpner oss for gleden og en ånd av lovprisning."

"Hellige Ånd, selv om Ditt nærvær ikke alltid er synlig, er Du alltid hos oss: Du bor i oss, Din kjærlighet løfter oss opp igjen når vi faller. Du gir oss et hjerte som er medfølende for andre. Du vil være vår glede.

Den levende Guds Ånd, puster i oss som en mild bris, slik at vi igjen kan legge ut på reisen fra skyggene til klarheten i lyset Ditt.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jublende glede hos kvinner fylt av Den Hellige Ånd

Før den siste maikvelden glir over i den lyse juninatta, og skråningen i nærheten av huset vårt byr på Maria nøkleblom og skogslysningen skjuler noen Marisko, feirer kirken i Vest jomfru Marias besøk hos Elisabeth.

Det er en stor gledesdag dette, og det er på denne dagen Maria bryter ut i den store lovsangen, i Magnificat, som kirken over hele verden synger i sin vesper.

Det er kirkens første historiker, legen Lukas, som forteller om Marias besøk hos kusinen Elisabet. Etter at Maria har fått den forunderlige beskjeden at hun skal bli Gudsmoderen, skriver Lukas: "Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde..." (Luk 1,39-40)

I dag har jeg sett henne for meg! Tenåringsjenta som løper innover fjellet. Hun løper med gode nyheter. Overveldet av glede! Og det er ikke bare hun som er glad. Elisabet blir også grepet av dette forunderlige at hun får besøk av Guds mor! Elisabet er den første som omtaler Maria som den som skal føde Gud Ordet. Barnet Maria bærer under kjolelivet er jo mor til Gud kommet i kjød.

Det er mye som skjer i beretningen til Lukas. Den er ladet av det profetiske. Av Den Hellige Ånd. Når Elisabet hører Marias hilsen til seg, "sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ..." (Luk 1,41).

Gleden ropes ut! "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv."

Ja, det er virkelig grunn til å glede seg og vise stor takknemlighet. Og om litt kan vi igjen feire Frelserens komme! I mens kan vi glede oss over alle Maria-blomstene. Maria og Elisabet minner oss også om den glede og fryd som finnes i Den Hellige Ånd!

Maria nøkleblom, min mors favroittblomst.

Maria gullsko

Marikåpe.

SISTE: Egyptiske myndigheter fjerner sikkerhetssjefen for al-Minya provinsen

Egyptiske myndigheter har i dag fjernet sikkerhetssjefen for al-Minya provinsen. Det er i dette området mange av angrepene mot kopterne skjer, også det siste angrepet som kostet så mange kristne livet. Lite har skjedd fra egyptiske myndigheter siden angrepene tok til i 2016. Om det å fjerne Maj-Gen Feisal Dewidar gjør sikkerheten bedre for kopterne, gjenstår å se.

Det siste angrepet, som skjedde forrige fredag, drepte 29 koptiske kristne. Som jeg skrev i går har det egyptiske helsedepartementet oppsiktsvekkende forsøkt å dekke over at de 29 faktisk ble drept, ved å utstede et dokument som viser at de døde av traumer ved å se terroristenes våpen!

Også 13 andre som arbeider med sikkerhetsspørmål i Innenriksdepartementet skal være fjernet fra sine stillinger.

450 år siden Guido de Brés ble hengt for sin tro

I dag er det på dagen 450 år siden presten og teologen Guido de Brés ble hengt av den spanske inkvisisjonen. Da var han 45 år gammel.

Guido de Brés, som var født i Mons i fylket Hainaut i Nederland, fikk en streng katolsk oppdragelse av sin mor. I dag er Mons en del av det sørvestlige Belgia. Familien de Brés var i hjemlandet kjent som dyktige glassmalere. Den unge Guido gikk i lære, og ble en dyktig glassmaler før han flyttet til England.

En eller annen gang fra han var 18 til 25 kom Gudio de Brés til en levende tro på Jesus som sin Frelser. Sannsynligvis ble han kjent med Luthers skrifter og reformert teologi gjennom andre bøker han stiftet bekjentskap med.

22. september 1540 ble det utstedt en såkalt proklamasjon hvor en hel rekke bøker ble forbudt. Dette gjaldt blant annet bøker av Erasmus på latin, Melanchton såvel som Det nye testamente og profetbøkene i Det gamle testamente på fransk og flemsk. Den romersk-katolske kirke anså disse bøkene som vranglære og dermed forbudt. I 1543 ble det laget til et enormt bokbål i Lille hvor disse og andre bøker ble brent.

I 1548 - mens de Brés fremdeles oppholdt seg i Mons, ble han venner med et engelsk ektepar, Mr Nicolas og hans kone. Sammen med et annet ektepar og en rekke andre protestanter ble de av de romerske myndighetene arrestert og anklaget for å styrte den katolske tro. de Brés klarte å flykte og kom seg til England. Han forlot England i 1552 før Mary ble dronning. Han dro til Tyskland og senere til Geneve. Her ble han kjent med Jean Calvin og gikk til undervisning hos denne. Han forfattet så Den belgiske konfesjonen, som var ment som et forsvarsskrift overfor den spanske inkvisisjonen. Denne trosbekjennelsen skulle forklarte hvorfor de ikke kunne anklages for å være anabaptister.

I 1565 ble så de Brés arrestert, anklaget for den spanske inkvisisjonen og dømt til døden ved å henges. Han led martyrdøden foran en stor folkemengde. I det han talte til denne folkemengden og forsvarte sin tro dyttet bøddelen til ham slik at han ble hengt.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 4

Synet på menneskets falne stilling er ikke så mørkt og dystert som hos Augustin, Martin Luther og Jean Calvin. Forenklet sagt hevder de at mennesket tvers igjennom er syndig og har en fordervet karakter. Biskop Kallistos Ware skriver: "Vi bærer ikke skyld for Adams syndige handling, men er likevel delaktige i den og i noen grad er vi medansvarlige for den i kraft av at vi hører til den samme menneskelige familie."

Og videre: "Riktignok er de ortodokse enige i at vi lider av en svekket vilje og at dette beror på syndefallet, men vi vil ikke si som Luther eller Calvin at vår natur har gjennomgått en radikal fordervelse eller fullstendige ødeleggelse. Mens Luther tenderer i retning av å hevde at som følge av syndefallet er Guds bilde i mennesket blitt 'utsletet' eller 'tapt' vil de ortodokse si at det er blitt anløpet, men ikke tilintetgjort. Alternativet vil vi trekke et skillemellom 'bilde' og 'likhet', og hevde at med syndefallet gikk 'likheten' tapt, men ikke 'bildet.'

Ware siterer den hellige Gregor av Nyssa som sier at vi "har del i Adams natur og derfor har vi også del i hans feil."

Biskop Kallistos Ware viser til en annen side av Den ortodokse kirkes syn på frelsen som er ganske annerledes fra det protestantiske synet, hvor man legger sterk vekt på individets frelse. Ware skriver:

"Vi blir ikke frelst som isolerte individer, men i fellesskap med våre medmennesker gjennom alle generasjoner... Vi blir ikke frelst hver for oss, men sammen."

Vi ser altså tydelige forskjeller mellom Augustin, Luther og Calvin og Den ortodokse kirkes syn på menneskets falne natur. Ware skriver:

"Den ortodokse forståelse av syndefallet og dens konsekvenser for menneskene innebærer altså at menneskene beholder Guds bilde og dessuten beholder viljens frihet til å velge mellom riktig og galt. Selv om vår utøvelse av valgfrihet er innskrenket og undergravd på grunn av syndefallet, er den ikke opphevet. I vår falne tilstand er viljen syk, men ikke død. Selv om det er vanskeligere for menneskene å velge det gode, er det fremdeles mulig å gjøre det. Vi ortodokse kan ikke være enige når Augustin hevder at 'den frie vilje gikk tapt som en følge av syndefallet' eller når han hevder at vi begår synd 'under tvingende nødvendighet', og at 'menneskenaturen ble overveldet av den feil den forvillet seg inni og på den måten kom til å mangle frihet. Mot dette hevder den ortodokse kirke, slik hl.Kyrillos fra Jerusalem (d.386) formulerte det, at hvert menneske 'har kraft til å gjøre hva det ønsker. For du er ikke født til å synde."

(fortsettes)

Vi har alle våre sykluser

"Ja, hver av oss med våre kropper, våre hjerter og sinn, er vakre. Hver av oss har sin egen vekstsyklus som bringer med seg sine opp- og nedturer, somre som vintre, dårlige tider og gode tider; tilbakeslag og tørketider er en del av livet.

Det finnes faser vi bare må igjennom, og en ny start er alltid mulig."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 43. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

SISTE: Egyptiske helsemyndigheter skal benekte at kopterne som omkom fredag ble drept

Fra gode kontakter i Israel som har arabisk som morsmål har jeg fått tilgang til en rapport fra det egyptiske helsedepartementet. Denne rapporten skal i følge vår kilde konkludere med at de koptiske kristne som mistet livet da terrorister i militæruniform åpnet ild mot bussen de satt i, ikke ble drept "men døde av traumatisk sjokk fordi de fikk se våpnene" terroristene bar!

Det er ganske utrolig. Alle som så TV-bildene fra de grufulle hendelsene fredag så blodet som fløt, og alle skuddskadene på bussen. Hvorfor egyptiske helsemyndigheter vil lyve om dette kan man bare spekulere i, men de vil altså ikke si at disse kristne ble drept. De skal ha omkommet av frykt! Underlig da at de mange som ble skadet blir behandlet for skuddskader!

La oss be om at sannheten kommer frem, og la oss fortsette å be for alle de som er rammet av den islamistiske terroren i Egypt.

En skamplett i amerikansk historie: Martyrene fra Alcatraz

I går var det Memorial day i USA, hvor amerikanerne minnes sine falne soldater. Til alle de historiene som ble fortalt i går, hører det også med en for mange ukjent historie - en historie som ikke er mye å skryte av for USA, men som viser hatet mot de som av kristen overbevisning ikke kunne iføre seg soldatuniform og drepe.

Det er historien om de tre brødrene Michael, Joseph og David Hofer og deres svoger Jacob Wipf som her skal fortelles. Det er en kristen martyrhistorie, du kanskje ikke har hørt. Dette er historien om fire anabaptister som led døden i en amerikansk konsentrasjonsleir. Ja, du leste helt riktig. En amerikansk konsentrasjonsleir. Året er 1918.

De var ikke gamle guttene: Jacob var den eldste. Han var 30 år. Han var gift og hadde tre barn. Den nest eldste var David, 28 år, gift og far til fire barn, etterfulgt av Michael på 24. Kona hans hadde nettopp født datteren Mary. Den yngste av dem, Joseph, var 23, også han gift og far til et barn på to og et halvt år og en som var underveis. De var alle hutterianere, en del av den såkalte Døperbevegelsen, med røtter tilbake til 1500-1600 tallet. Fredselskende menn, pasifister av kristen overbevisning, som aldri hadde gjort en katt fortred. De skulle bli stemplet som forrædere av den amerikanske staten. Ene og alene fordi de ikke ville bære våpen og drepe.

De kom fra Sør-Dakota, fra Rockport kolonien og ble innrullert i det amerikanske forsvaret etter en forordning fra 1917, og skulle få sin militære opplæring i Camp Lewis i Washington. Underveis på et tog, sammen med tusenvis av andre unge menn, ble de utsatt for et grovt overgrep av to offiserer. Først ble de nektet å sitte sammen med de andre ungdommene, de skilte seg ut med sine svarte, enkle klær, og plassert i en egen vogn. Deretter ble de dratt ut en etter en fra denne vognen, skamklypt på håret for så å få skjegget fjernet. Når de kom frem til militærforlegningen, og det ble kjent at de nektet å iføre seg uniform, ble det straks arrestert og satt i fengsel. Derfra ble de ført til det beryktede Alcatraz-fengselet, som mer enn noe annet var en konsentrasjonsleir. Da hadde de blitt dømt til 20 års hardt tvangsarbeid. Det betydde også fysiske og psykiske overgrep. Husk: deres eneste forbrytelse var at de levde etter Jesu Bergpreken!

De fire unge anabaptistene ble kastet i eneceller, som gikk under navnet "hølet". Cellene var kalde og våte. Det kunne gå dager uten mat, før de fikk litt brød og vann. De ble utsatt for en torturmetode kjent under navnet "high cuffing", hvor armene strekkes ut i hele sin lengde og håndleddene som er iført håndjern er festet høyt oppe på veggen. Beina berørte gulvet såvidt. Slik ble de tvunget til å stå i timevis. Deres forbrytelse igjen? De nektet å bære våpen av samvittighetsgrunner.                                      

Utmagrede og mishandlede ble de så overført til Fort Leavenworth i Kansas. De kom hit 19. november 1918. Innen to uker var Joseph (29 november) og Michael (2.desember) døde. Den amerikanske hæren skyldte på at de døde av influensa. Deres nærmeste var ikke i tvil: de døde på grunn av mishandling og utmagring.

Det hører med til historien at ingen representant for de amerikanske myndighetene noen gang har bedt om unnskyldning for den lidelse de påførte disse mennene, eller deres familier. Tilbake satt deres koner og deres barn, frarøvet en ektefelle og far. På grusomste måte. De to andre, David Hofer og Jacob Wipf, ble løslatt.

Syv ting du kan be om for ditt barn

Her får du syv skriftsteder som kan hjelpe deg til å be konkret og målrettet for ditt barn.

1. Be om at Jesus kaller dem og at ingen vil hindre dem fra å komme til Ham:

"Så de bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem. Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til. Og han la sine hender på dem, og dro så bort derfra." (Matt 19,13-15)

2. At de vil respondere i tro på Jesu trofaste, vedvarende kall

"Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse." (2.Pet 3,9)

3. At de vil oppleve helliggjørelse gjennom Den Hellige Ånds forvandlende kraft og at de i økende grad vil oppfylle Herrens befalinger.

"Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv." (Matt 22,37-39)

4. At de ikke knytter seg til intime forbindelser utenom ekteskapet.

"Dra i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?" (2.Kor 6,14)

5. At deres tanker må være rene

"For øvrig brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd - gi akt på det." (Fil 4,8)

6. At deres hjerter vil berøres så de gir sjenerøst til Herrens arbeid

"Hver mann og kvinne av Israels barn som kjente at deres hjerte drev dem til å gi noe til det store verket som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, kom med det som en frivillig gave til Herren." (2.Mos 35,29)

7. At når tiden er inne, så vil de GÅ.

"Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,18-20)

Etter en ide av Jon Bloom/Desiring God

Første bok på forlaget Monastisk

Det er med stor glede jeg kan presentere den aller første boken på vårt nye forlag: MONASTISK.

Boken - Onsdagslunsj med ørkenfedrene - er skrevet av Sven Aasmundtveit, og inneholder 50 små biografier med bønner skrevet i verseform. Ønsket med boken er at den skal inspirere ditt tros- og bønneliv gjennom livet til noen av de som levde i den store ørkenvekkelsen. Det er meningen at du kan lese og fordjupe deg i bokens innhold uke for uke. Onsdag var en av fastedagene i den tidlige kirken.

Bøker fra MONASTISK er ment å være små i format - passe til å lommen, eller vesken eller ryggsekken - og til en overkommelig pris - men med et innhold som er som grovbrød for ånd, sjel og kropp.

Boken Onsdagslunsj kan du bestille hos meg. Send en epost til bjornolav58@gmail.com med navn og adresse så sender jeg den.

Den koster 100 kroner + porto.

Bønner fra hesteryggen, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai og tredje del lørdag 27.mai. Jeg har sett meg nødt til å gjøre noen valg med hensyn til oversettelsen. Stoffmengden er så stor at jeg må korte den ned, slik at det av og til vil være sammendrag av hendelsene, og ikke direkte oversettelser av hele teksten. I disse tilfellene vil jeg av og til legge til forklarende kommentarer:

"Jeg husker det svært så levende: Jeg var ute på markene for å pløye, når Guds nåde strømmet inn over meg. Jeg falt på mine knær der ute på markene, og ropte ut til Gud i det jeg sa: Velsignede Frelser, med stor glede tror jeg på Deg, for Du er min Forløser, og jeg er kjøpt med Ditt dyrebare blod, jeg elendige menneske, jeg vet ikke om jeg våger å komme til Deg, en synder som meg."

Men Peter Newcomer kom likevel ikke helt igjennom og fikk frelsesvisshet. Han slet lenge med en sterk følelse av sin egen syndighet, og kjente frykt for evigheten. Han forteller i dagboken sin at han gav seg hen til å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Etter hvert skulle ha også forstå mer av kampen mellom ånden og kjødet, han ydmyket seg ofte for Gud. Peter Newcomer ønsket å gi deg hen til sin Frelser, men slet med å komme frem til visshet om at han var frelst.

I denne tilstanden gikk han til en eldstebror blant mennonitene. Denne gav han det råd at han burde la seg døpe, bli en del av fellesskapet og ta del i nattverden.

Peter Newcomer fulgte dette rådet, men han fikk ikke tilbake den gleden og fryden han hadde kjent der ute på markene mens han pløyde åkeren.

"Flere år skulle gå i denne tilstanden. Jeg hadde kommet til en alder hvor jeg ennå ikke hadde stiftet familie, og jeg brydde meg ikke noe om rikdom. Jeg holdt meg unna dårlig selskap, og var redd for å begå syndige handlinger. Mitt ønske var å leve et godt moralsk liv. Kroppslig sett var jeg sterk, mer enn kanskje hos mine kamerater. Jeg drev med hardt kroppsarbeid, og ble aldri sliten."

På denne tiden arbeidet Peter Newcomer som snekker. Hans far ble syk og sendte bud etter ham. Når han kom frem ba faren ham om å sette seg på sengekanten. Faren, som var åpen med Christian om at hans dager var talte, fortalte ham at han og moren hadde bestemt at Christian skulle få overta gården, og at han skulle gi hver av søsknene sin del av arven. Christian ville ikke høre om dette, og rådet sin far til å selge gården, men hans mor og hans søsken tryglet han med tårer om at han måtte akseptere farens siste ønske. Han gjorde det. Faren ble sykere og sykere og døde til slutt. Men før han døde ble han svært opptatt av sin sjels frelse, ba inderlig til Gud om nåde, "og vi har det håp at vi skal se ham igjen en dag," skriver Christian Newcomer.

Det skulle fortsatt gå en lang stund med store sjelekvaler før Christian Newcomer kom igjennom og kunne glede seg over frelsen i Jesus Kristus. Det skjedde mens han leste i Bibelen sin, nærmere bestemt i Åp 12,10-12:

"Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."

Det var da han leste ordene: "de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden", at lyset fosset inn over hans liv og frelsesvissheten kom!

"I det øyeblikket kom Guds fred og jeg kjente at jeg hadde fått Guds tilgivelse for mine synder, og Guds Ånd vitnet med min ånd om at jeg var et Guds barn."

(fortsettes)

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 3

En ortodoks prest jeg møtte en gang på en av mine reiser i Russland forklarte ved en anledning forskjellen mellom protestantisk og ortodoks syn på arvesynden slik:

"Enkelte protestantiske retninger mener at menneske tvers igjennom er fordervet av synd. Vi tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde og at dette bildet fremdeles er i dem. Synden har tilsmusset dette bildet, lag på lag. Frelsen består i at dette smusset blir borte lag for lag. Det gir et helt annet og positivt bilde av mennesket, enn at det ikke skulle finnes noe godt i det."

Biskop Kallistos Ware sier det slik i boken: 'Hvordan blir vi frelst? Forståelsen av frelse i Den ortodokse tradisjonen'

"I kraft av syndefallet har hver av oss en nedarvet tilbøyelighet til å gjøre det som er syndig på det moralske plan; hver av oss er født inn i en verden hvor det er lett for oss å gjøre ondt, men vanskelig å gjøre godt."

"De greske fedrene," skriver Ware "innskrenket ikke virkningene av syndefallet til det fysiske plan, men anså det også for å ha moralske implikasjoner i tillegg."

Om arvesynden, skriver Ware: "Vanligvis antas det at troen på en arvelig 'opprinnelig synd' er karakteristisk for det latinske Vesten, snarere enn for det greske Østen, og det er ingen tvil om at denne tilnærming er utviklet langt mer systematisk av hl.Augustin enn det noen gang ble gjort i den greske tradisjon. Ikke desto mindre finner man forekomster av antagelsen om arvet syndighet hos mer enn en gresk forfatter."

Ware gir to eksempler: Hellige Gregor av Nyssa og Markus Munk. Denne Gregor av Nyssa gav uttrykk for at setningen "Forlat oss vår skyld" burde brukes både på Adams synd og vår egen:

"Vi burde huske på at den skyld som er felles for menneskenaturen, derfor har hver enkelt av oss del i denne skylden siden vi har del i denne naturen ... Adam lever i oss ... og derfor er det bra at vi bruker bruker disse ordene: 'Forlat oss vår skyld'. Selv om den personen som ber, er Moses eller Samuel eller en annen med fremragende dyd, ville han ikke desto mindre anse disse ordene som passende for ham selv, ettersom han er et menneske, har han del i Adams natur og derfor også del i hans syndefall."

Ware kommenterer dette slik: "Vi ser altså at i følge Gregor av Nyssa er Adams synd noe hver og en av oss må be om tilgivelse for. Av dette følger det utvilsomt at hans synd i en viss forstand er vår egen synd også. Det faktum at vi er kallet til å dele hans bot må innebære at vi også har del i hans synd og skyld."

(fortsettes)

Egyptiske myndigheter sliter med å beskytte landets kristne befolkning

Egyptiske myndigheter med president Abdel Fattah al-Sisi (bildet), sliter med å finne frem til en strategi for å gi de koptiske kristne i landet en større grad av sikkerhet.

Etter fire store og massive angrep på landets kristne befolkning, har det vært en rekke møter på høyt nivå. Egypt ønsker å beholde image som et stabilt og forskjelligartet land i en sjø av ulike land i Midtøsten som plages av sekterisk vold.

Den første responsen som kom fra president al-Sisi på bakholdsangrepet på bussen med kristne pilegrimer fredag var å bombe et sted i det østlige Libya hvor man mistenker at militante muslimer får trening og opplæring i terrorhandlinger.

Visse deler av Egypt blir stadig farligere for kopterne, som utgjør 10 prosent av befolkningen.

La oss be for de egyptiske myndighetene, om at Gud gir dem visdom til hvordan de kan beskytte landets kristne befolkning mot den tiltagende islamistiske volden.