Hvis du vil bli frelst må du forlate din synd, følge Kristus og leve i følge Hans vilje

Som en oppfølging av artikkelen jeg skrev i går med den provoserende tittelen: "Jesus er ikke din personlige Frelser," følger jeg opp med noe som en tidlig anabaptist, Michael Schneider, skrev. Michael Schneider sluttet seg til Phillip Plener i 1527, og ble senere ordinert av Plener som biskop for en gruppe på 60 mennesker. Han ble en betydelig salmeforfatter. I årene 1535-1540 satt han fengslet på grunn av sin tro i et slott i Passau i Bavaria. Her skrev han følgende om frelsen i Jesus:

Lytt til meg all dere folk som bor på jorden. Lytt til meg ung og gammel, store og små. Hvis du ønsker å bli frelst trenger du å forlate din synd, følge Kristus Herren og leve i følge Hans vilje. Kristus Jesus kom til jord for å lære mennesker den rette veien å gå, å lære dem hvordan de skal vende seg bort fra sin synd og følge Ham. Han sa: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Min Far uten ved Meg." (Joh 14,6)

Han som lengter etter fellesskap med Kristus, og ønsker å ha del i Hans rike, må gjøre det Kristus gjorde mens Han var her på jorda. Han som vil regjere med Kristus må først være villig til å lide for Hans navns skyld. Det menneske som dør med Kristus i dette liv vil tre inn sammen med Ham i Faderens rike, i evig glede.

Men det menneske som ikke følger Kristus er ikke forløst gjennom Kristi blod og hans synder vil aldri bli tilgitt. De hvis synder er blitt tilgitt skulle ikke lenger leve i synd. Dette er hva Jesus Kristus vår Herre lærer oss. De som faller tilbake til det gamle bryter pakten med Gud. Større smerte og lidelse enn før vil bli deres - og deres tap vil være evig.

Ikke alle som sier Herre, Herre vil komme inn i riket. Bare de som holder Hans pakt vil bli akseptert av Ham. Den som bekjenner Kristus for verden og står for sannheten til enden vil bli frelst.

Hjelp oss til det, Herre, at vi må bli stående med Kristus - at vi alltid må vandre i følge Hans lære, at vi ikke må begå flere synder og at vi må bringe ære til Hans navn, nå og alltid - helt inn i evigheten.

Jesus er ikke din personlige Frelser!

Setningen som danner overskriften på denne bloggartikkelen ble jeg presentert for i dag. Først provoserte den meg, så fikk den meg til å tenke.

For kan vi gjøre Jesus til en personlig eiendom som tilhører oss?

Er mennesker som gjør det virkelig frelst? Tilhører Jesus deg eller tilhører du Jesus?

En lek med ord, sier du kanskje? Nei, forskjellen mellom de to utsagnene er himmelvid. Hva sier Guds ord om dette? I Apgj 20,28 leser vi om Guds menighet "som Han kjøpte med sitt eget blod..." I Åp 5,9 finner vi samme tanke: "Du er verdig til å ta bokrullen og åpne seglene på den. For Du ble slaktet og har frikjøpt oss til Gud med Ditt blod fra hver stamme og tungemål og folk og folkeslag." Og i Åp 14,4b: "Dette er de som følger Lammet hvor Han enn går. De ble kjøpt fra menneskene, for å være en førstegrøde for Gud og Lammet."

Hva sier disse skriftstedene oss? Jo, frelse betyr at vi tilhører Lammet, ikke det at Lammet tilhører oss!

Når Kristus døde på korset, gav Han da seg selv til oss eller seg selv for oss?

Hva sier Jesus selv?

"Og den av dere som vil være den første, skal være alles slave. For Menneskesønnen kom ikke for å bli tjent, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange." (Mark 10,44-45)

Hva trengte vi løsepenger for?

"... slik at de kan våkne opp fra og komme ut av djevelens snare, de ble jo fanget av ham slik at de måtte gjøre hans vilje." (2.Tim 2,26)

Han var løsepenger gitt for oss, ikke til oss. Jesus er bare vår Frelser hvis vi tilhører Ham. Dette er noe de første kristne visste helt fra begynnelsen av. Legg merke til hva som skjedde med dem rett etter at de hadde omvendt seg: "Hele flokken av de troende var av ett hjerte og èn sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget men de hadde alt felles." (Apgj 4,32)

Frelse for de første kristne var akkurat det motsatte av det det er for mange som kaller seg kristne i dag: Det er ikke noe som legges til alt det andre. Kristus er ikke noe vi legger til alle de andre eiendelene vi har! De første kristne gav opp sitt eget for å følge Ham. De gav opp eierskapet til eget liv og sine eiendeler.

Glem ikke at djevelen selv forsøkte å eie Jesus. Les beretningen om Jesu fristelse i ørkenen i Matteus kapitel fire så vil du se det. I dag er det mange som gjør krav på å eie Jesus, og ha tilhørighet til Ham. "Vi er da kristne vi også," sier de. Men eier Kristus dem?

Er de blitt Kristi slave? Det var Paulus. Der hvor Paulus kaller seg "tjener" står det "slave" på gresk.

Når apostelen Paulus skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området skriver han:

"Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg." (Gal 2,20)

Dette er sann kristen tro.

Oppdatering for de som ber for Brita Helmersen

Her følger litt oppdatering for deg som ber for Brita Helmersen:

Kjære venner og medstridere!

Siden Britas situasjon ennå ikke er avklart og hun fremdeles står foran harde dager (med oppstart av nye cellegiftkurer etc.), ønsker vi å utvide engasjementet til en bønneuke!

Takk til alle som engasjerte seg spesielt gjennom gårsdagens bønne- og fasteaksjon! Og takk til alle som vil fortsette å be for Brita helt til gjennombruddet er et faktum! Be om styrke, glede, tro, beskyttelse, ledelse, full helbredelse og fullstendig restitusjon.

Med takknemlig og håpefull hilsen fra
Pål, Rebekah, Mathias, Sara og Andreas Helmersen.

Jeg anbefaler sterkt at du blir medlem av Facebook siden: Vi som støtter Brita i kampen mot kreften.

Gud legger lengsler ned i våre hjerter og leder på forunderlig vis

Jeg forsøker å følge litt med på det Gud gjør i Sør-Afrika gjennom Sally og Floyd McClungs (bildet) tjeneste. I et av sine siste nyhetsbrev skriver Floyd om den store og herlige Gud som vi tjener, og om hvor konkret Gud vil lede oss:

"Flere år siden, mens vi ennå bodde i Kansas City, vokste det frem en lengsel i hjertet mitt. Den var egentlig ganske enkel og rett frem - en lengsel etter å leve i nærheten av vann. Jeg må legge til at jeg egentlig ikke forstod så mye av det. For her levde vi - i Kansas City, omtrent midt i Amerika, og da er det vel ikke mulig å være lenger unna vann enn det vi var! Jeg undret meg på om ikke dette hadde noe med barndommen min å gjøre. Jeg vokste opp i Galveston, med Mexico Gulfen bare en amerikansk mile unna."

Floyd McClung forteller at han forsøkte å glemme det hele, men lengselen ble bare sterkere. Han visste ikke hva han skulle gjøre med dette, annet enn å be og gi hele lengselen tilbake til Gud. Det var mens han gjorde dette at han i økende grad forstod at dette hadde med Gud å gjøre, men han kunne på dette tidspunktet ikke forstå hva det handlet om.

"Som dere nå vet bor vi i Cape Town i Sør-Afrika, en by ved havet. Når vi flyttet til Sør-Afrika bad vi om hvor vi skulle bosette oss. Jeg tenkte på den lengselen Gud hadde gitt meg. Det kunne kanskje bety at vi skulle bo i Cape Town. Resultatet var at vi følte oss ledet til å bosette oss i Cape Penincula, i et nabolag med Atlanterhavet som nabo. Vi ser havet bare noen kilometer unna oss. Det er fremdeles vanskelig for meg å tro hvor konkret Gud kunne forberede mitt hjerte for den forandringen som skulle finne sted i våre liv."

Så legger Floyd til:

"En av de tingene jeg fryder meg over er å se ut av vinduet vårt og se det alltid skiftende utsynet av fjellene og havet. Da tenker jeg på at det jeg ser reflekterer ulike aspekter av Gud og Hans karakter. Vakre, fredfulle, stille, stormfulle, utrolige farger, majestisk, stadig skiftende, men likevel grunnfestet, overskyet, strømmende sol, regn og vind. Hver gang jeg ser ut av vinduet kjenner jeg meg berørt og velsignet. Gud tjenestegjør overfor mitt hjerte på en spesiell måte. Hvis jeg er bekymret, urolig over over trygghet og sikkerhet, hvis jeg er sliten, mismodig, hvis jeg savner familie og venner - å være ved vann og tenke på hvordan det reflekterer at Gud hele tiden taler til meg. Jeg ville aldri visst at jeg trengte dette - eller hva det ville bety for meg i den fasen av livet jeg befinner meg nå - men Gud visste det. Han forberedte mitt hjerte gjennom den lengselen Han la ned i meg, og Han førte meg gjennom alle de forandringene vi har vært igjennom til der hvor vi befinner oss nå. Han møtte også helt og fullt den lengselen Han la ned i mitt hjerte. Jeg er slått av Guds storhet. Han kjenner og forstår oss bedre enn oss selv."

Til slutt siterer Floyd McClung disse ordene:

"Et oppfylt ønske er søtt for sjelen." (Ord 13,19)

Anabaptistisk bønnebok i 88 opplag

I arbeidet med boken jeg skriver om anabaptistenes historie har jeg kommet over noe så sjeldent som en anabaptistisk bønnebok! Dette er sjeldent fordi anabaptistene som oftest bad frie bønner, både i hjemmene og i forbindelse med sine gudstjenester.

Ernsthafte Christenpflicht er den første komplette bønnebok for mennoniter skrevet på tysk. Det var helt på begynnelsen på 1600-tallet de første spede forsøkene på å lage en slik bønnebok ble gjort. Initiativet til bønneboken kom fra Nederland, hvor nederlandske mennoniter har følt et behov for skrevne bønner til bruk i andaktsstunder i hjemmene. Noen mindre samlinger ble utgitt, men det var først på slutten av 1700-tallet at sveitiske mennoniter gav ut en komplett samling av disse bønnene.

I år er det nøyaktig 270 år siden bønneboken ble utgitt med tittelen: Die Ernsthaffte Christenpflicht, Darinnen Schone Geistliche Gebater, Darmit sich fromme Christen-Herzen zu allen Zeiten und in allen Nohten trosten konnen.

Det finnes en eneste kopi av denne boken, og den befinner seg i det historiske biblioteket i Goshen i Indiana i USA. Boken er på 323 sider i et lite format. At bønneboken ble mye brukt forteller opplagene om. 13 utgaver ble utgitt i Europa i årene 1739 til 1852. I Amerika ble det utgitt hele 32 utgaver. Alle utgitt på tysk. Frem til 1997 har bønneboken vært utgitt i 88 utgaver.

Tok Paulus og de første kristne feil mht fasten - et oppgjør med lettvint nådeforkynnelse

Tok apostelen Paulus og de første kristne feil, hadde de fullstendig misforstått Jesu verk på korset? Det er grunn til å spørre fordi enkelte mener at vi ikke lenger skal faste eller gå inn i bønnekamp. En av de som kommenterer på bloggen her, skriver:

"Hei, var det ingen som kunne fortelle predikanten at Jesus kom med det glade budskap?? Alvorligheten sto Moses for, han produserte blod og bot, jesus fikset vin og sang. Spre det budskapet dere, da kan dere feste istedet for faste."

Argumentasjonen har jeg hørt før, hos noen av Åge Åleskjærs ivrige tilhengere, ja til dels hos ham selv også. Men holder argumentet vann?

Jesus fastet: "Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter." (Matt 4,2)

I sin undervisning i Bergprekenen taler Jesus om faste: "Og når dere faster, så vær ikke som hyklerne, som faster med et trist ansikt ..." (Matt 6,16) Legg merke til to ting i denne forbindelse: Jesus sa ikke OM dere faster, men NÅR dere faster. Legg også merke til at faste ikke er snakk om hykleri eller det enkelte foraktelig kaller religiøsitet. Han skiller mellom de som faster og de som hykler! Det er jo blitt så populært i enkelte kretser dette å kalle andre for hyklere, religiøse og fariseere. Jeg hører det ofte brukt fra mennesker som representerer den såkalte nådebevegelsen. De bør merke seg Jesu ord i denne sammenhengen.

I Matteus kapitel 9 møter vi Jesu disipler som stiller spørsmålstegn ved disiplene til døperen Johannes. De fastet. Hva svarer så Jesus på dette spørsmålet? "Kan brudgommens venner sørge så lenge brudgommen er hos dem? Men dager skal komme da brudommen vil bli tatt fra dem, og da skal de faste." (Matt 9,15) Hvilken tid er dette snakk om? Tiden etter Jesu død og Hans himmelfart. Brudgommen ble jo tatt bort fra disiplene da Han ble lagt i graven, og etter himmelfarten.

En dag møter disiplene en mann som er besatt av onde ånder. De klarer ikke å drive de onde åndene ut. Da svarer Jesus dem: "Men dette slaget farer ikke ut uten ved bønn og faste." (Matt 17,21) Er det slik å forstå at det ikke finnes onde ånder lenger? Eller er det bare "dette slaget" som ikke eksisterer lenger?

For argumentasjonen til den såkalte nådebevegelsen er at de ordene jeg nå har sitert handler om tiden før Golgata, og at de ikke gjelder lenger for oss som lever etter Golgata. Om denne påstanden er sann, må det bety at Jesus ikke mente det Han sa da Han sa vi skulle faste etter at Han var blitt tatt fra oss. Og da er det også slik at enkelte demoner ikke eksisterer lenger.

Forstod de første kristne det slik at fasten ikke gjaldt lenger? At det var et før og ett etter Golgata med hensyn til fastepraksisen? La oss se hva Apostlenes gjerninger og brevene forteller oss.

Når Saulus fikk møte den oppstandne Jesus, fastet han i dagene som fulgte. "Og i tre dager var han uten syn, og han verken spiste eller drakk." (Apgj 9,9) Jo, hører jeg Nådebevegelsen si, men dette var før Saulus ble Paulus, før han forstod betydningen av korset. Stemmer dette? Nei, ingen har vel skrevet mer om betydningen av korset - både den vertikale og den horisontale betydningen - enn Paulus. Likevel skriver han om seg selv: "ofte i faste ..." (2.Kor 11,27) Om det var slik at vi ikke trenger å faste lenger, hvorfor fastet da Paulus, som skrev mer om korsets betydning enn noen annen, og fastet ikke bare en gang, men han gjorde det ofte? Hadde han likevel misforstått? Er de noe nådebevegelsen forstår som Paulus ikke forsto?

For om nådebevegelsen har rett på dette punkt, så hadde de første menighetene feil! For praksisen med å faste var utbredt blant dem. Men dette er jo en jødisk praksis, innvender nådefolket? Ja, jødene fastet, men det gjorde de første kristne også. I Antiokia, hvor flesteparten av medlemmene var hedningekristne og ikke jødiske, leser vi: "Mens de tjente Herren (holdt gudstjeneste) OG FASTET ..." (Apgj 13,2)

Senere, når nye eldste skulle innsettes i de nye menighetene, leser vi: "Etter at de hadde utpekt eldste i hver menighet og bedt og fastet, overga de dem til Herren ..." (Apgj 14,23) Dette var med andre ord en fast praksis. Det gjaldt ikke bare en menighet, men i hver menighet.

Svaret er med andre ord helt annerledes enn det nådebevegelsen hevder. Det å faste opphørte ikke med korset, det er noe vi finner på begge sider av Golgata kors, et mektig våpen gitt til menigheten brukt i innvielse for Herren.

Paulus malt av Rembrandt.

Alternativet: Enten Helligåndens vekkelse eller frafall

Det gjør inntrykk å lese Jonathan Goforth's bok "By My Spirit", hvor denne pionermisjonæren beskriver noen av de vekkelsene han fikk oppleve i Kina. I innledningen til boken merker jeg meg følgende uttalelse:

"Det finnes ikke noe alternativ: det er enten Helligåndens vekkelse eller frafall."

Goforth forteller at han talte ved to ulike anledninger om vekkelsen i Kina, og det store behovet for å la seg fornye av Den Hellige Ånd, i sitt hjemland Canada. Den første anledningen var for en samling predikanter.

"Jeg snakket om at jeg var sikker på at det Gud hadde gjort i Kina var Han også i stand til og villig til å gjøre i Canada. Så nevnte jeg behovet for at hver forkynner skulle se hen til Gud Den Hellige Ånd til å fornye sitt folk. Jeg fortsatte med å si at John Wesley og hans kollegaer var helt vanlige folk før deres hjerter ble berørt med guddommelig ild."

Når Jonathan Goforth sa de ordene ble han avbrutt av en metodistprest som sa:

"Mener du å fortelle oss at vi ikke preker bedre enn John Wesley noensinne gjorde?"

Til dette svarte Goforth: "Får dere de samme resultatene som John Wesley?"

Ved en annen anledning talte han til synoden for den presbyterianske kirken. Også her fortalte Goforth om de mange under de så Gud gjorde i Kina. Når han fortalte hvordan Ånden falt og mennesker kom i syndenød, så han reaksjonene hos en teologiprofessor som satt i salen. Mannen hadde det ikke godt. Han satt og vred seg og likte særdeles dårlig det Goforth talte om. Et annet sted i salen satt en annen teologiprofessor og hadde det ikke stor bedre han heller. Når Goforth talte om de mange som ble omvendt, hveste han ut: "Rotter!"

Goforth skriver: "Det var farlig nær å være synden mot Den Hellige Ånd."

"Er det noe merkelig at det står så dårlig til med våre teologiske institusjoner," sier Goforth når de avviser Helligåndens verk.

Be for Brita - firebarnsmamma med alvorlig kreft

Vanligvis legger jeg ikke ut slike bønneemner som dette, men nå gjør jeg et unntak. Brita Helmersen (til venstre), kona til Pål Helmersen, gode venner av vår familie, er rammet av kreft enda en gang. I fire lange år har Brita, som er mor til fire flotte barn på 6, 8, 11 og 14 år kjempet iherdig mot kreftsykdommen. Hun har gått igjennom radikal kirurgi til nærmere 50 doser med cellegift.

7. desember - på fødselsdagen sin - ble hun innlagt på sykehuset igjen. Det har vært noen tøffe dager etterpå. Nye cellegiftbehandlinger står for tur, kanskje også kirurgiske inngrep.

Flere har følt at de skal bruke dagen i dag til å be og faste for Brita. Er du med? Vi håper at riktig mange kan bli med på denne bønneinnsatsen!

Det er opprettet en egen Facebookside for Brita, her skriver hennes mann:

"Kanskje er det et helt spesielt mulighetens vindu som åpnes nettopp i morgen? Kanskje er dette din unike mulighet til å bli med på å forløse et livsforvandlende mirakel - svaret på tusener av bønner - en ny vår og en herlig fremtid for Rebekahs, Mathias', Saras og Andreas' umistelige mamma!?"

Er det noe jeg virkelig ønsker meg til jul så er det at Brita skal bli fullstendig helbredet! Hun som er en slik velsignelse for sin kjære mann og sine barn, og for alle oss andre som har det store privilegiet å kjenne henne.

Facebooksiden heter: Vi som støtter Brita i kampen mot kreften. I går hadde siden 512 medlemmer. La det bli veldig mange flere!

Bloggartikkelen er publisert med tillatelse av Britas nærmeste familie.

Frigitt slave ble den første ordinerte svarte baptistpastor og grunnla den første evangeliske menighet på Jamaica

I år er det 160 år siden baptister på Jamaica sluttet seg sammen i en union.

Det hele begynte med George Leile (bildet), født i Georgia, USA. Han var den aller første med svart bakgrunn som ble ordinert som baptistpastor. Ordinasjonen fant sted i en baptistkirke i Burke Country, nær Savannah 20. mai i 1775. Det var i denne menigheten Leile ble frelst. I samme menighet var Henry Sharp diakon, og George Leile var Sharps slave. Henry Sharp gav George Leile friheten tilbake og tillot at han fikk utøve sin tjeneste som ordinert pastor.

Det var derfor en allerede erfaren evangelist, pastor og menighetsplanter som kom til Jamaica i 1783. I hjemlandet hadde han drevet menighetsarbeid ulike steder, blant annet grunnla han en menighet i Silver Buff i North Carolina. Dette var den aller første menigheten for svarte i Amerika. Men det var ikke bare lett for George Leile å bli værende i USA. Familien til Henry Sharp truet med å få ham og familien omplassert, dermed så ikke Leile noen annen mulighet enn å forlate hjemlandet.

George Leile startet å forkynne evangeliet på Jamaica i Kingston Race Course, senere kalt National Heroes Circle i 1783. Mange ble frelst, og den første menigheten ble grunnlagt i Windward Road i den østlige delen av Kingston. Denne menigheten kan også feire jubileum i år. Den ble nenlig grunnlagt i 1789, altså for 220 år siden. Etter grunnleggelsen av denne menigheten ble det grunnlagt baptistmenigheter over hele Jamaica.

I tillegg kom grunnleggelsen av en rekke skoler. Disse ble startet av medlemmer av de ulike baptistmenighetene, mange av dem av frigitte fattige slaver. Skolene fikk stor betydning for barna på Jamaica, og flere av Leile's nærmeste medarbeidere startet selv nye menigheter. Grunnleggende uenighet førte til splittelse med noen av disse medarbeiderne.

En av medarbeiderne var George Gibbs. Denne Gibbs kom også fra det sørlige USA. Han røk uklar med Leile og startet menigheter St.Thomas og St.Mary, og noen av de som ble frelst i Gibb's møter forkynte evangeliet på den gang avsidesliggende plasser som St.Ann og i Portland. Her ble det grunnlagt menigheter.

En nær medarbeider av Leile var Moses Baker, også han fra Amerika, nærmere bestemt New York. Han ble frelst i Leiles menighet og det var George Leile som døpte ham. Moses Baker grunnla også en rekke nye menigheter.

Det var frukten av dette store menighetsplantingsarbeidet som førte til at baptistmenigheten gikk sammen i en union i 1849. I dag er det 322 menigheter på øya, og rundt 40.000 medlemmer.

Martyrfond gir støtte til over 700 forfulgte kristne i Kina

Visste du at det finnes et eget Martyrfond? Misjonsorganisasjonen Asia Harvest etablerte et slikt fond for det de kaller "levende martyrer" for noen år siden. Hvem er disse? Det er kinesiske pastorer og evangelister som på grunn av skader og sykdom påført dem gjennom forfølgelse ikke har mulighet til å arbeide. De og deres familier lever i ekstrem fattigdom.

Gjennom Asia Harvest er det nå mulig å støtte disse direket. Misjonsorganisasjonen gir allerede støtte til 706 av disse Kristi trofaste vitner, men behovet for hjelp er så mye større. Kinesiske myndigheters behandling av kristne kan gå meget hardhendt for seg, og mange av dem er kvestet for livet.

Vi formidler gjerne kontakt med de rette personene som sørger for at pengene kommer direkte til dem det gjelder. En månedlig gave på 35 USD kan gi støtte til en disse som har lidd mer enn mange i troen på Jesus.

Hva kan Vestens kristne lære av Kinas kristne når vi nå står overfor vanskelige tider?

Hva kan vi lære av de kristne i Kina, når tider av prøvelse og forførgelse nå ser ut til å komme over Vestens kristne? Wayne Graham (ikke hans egentlige navn) arbeider i Kina og er styremedlem i organisasjonen Asia Harvest, hvis leder er Paul Hattawy, forfatteren av boken om Den himmelske mannen. Graham skrev nylig en artikkel i bladet Asia Harvest, som berørte meg dypt. Det Wayne Graham skriver om, handler ikke bare om Kina, men også om vår egen åndelige situasjon her hjemme.

"Som en del av min tjeneste, møter jeg mange kristne i mitt hjemland, USA og mange steder i Asia. I det siste året, eller så, har jeg oppdaget at utallige kristne som elsker Herren Jesus Kristus har en voksende følelse av at noe stort er i ferd med å skje - at en flod av ondskap er i ferd med å utøst over samfunnet. Denne følelsen er spesielt sann for kristne i Amerika, i og med at en politisk og økonomisk utvikling er i ferd med å forandre vår nasjon som aldri før.

Selv om vi i Amerika er velsignet med en frihet til å kunne stemme på hvem de vil ha sittende i en regjering, så har ikke våre trossøsken i Kina det samme privilegiet. Nylig "feiret" Kina 60 års kommuniststyre. På alle disse årene har det ikke vært et eneste valg. Jeg er opptatt av at vi som kristne har lagt alt for stor vekt på å velge de rette representantene slik at vi får den rette sosiale endringen. I Kinia roper de kristne til Gud i bønn om forandring av nasjonen samtidig som de forkynner evangeliet overalt i Kina og utenfor landets grenser. Ingenting forandrer en nasjon slik enkeltpersoner kan som er forvandlet av Guds kraft.

I Kina i dag vil du finne kristne i forrretningslivet, regjeringen, innen utdannelse, kunst, underholdning og media. De bringer det liv og de prinsipper som hører Guds rike til i en nasjon som søker etter sannheten og et fundament som holder for en voksende økonomi med over 1,3 milliard innbyggere.

Jeg ønsker å oppmuntre alle sanne etterfølgere av Herren. Ikke bekymre dere, og ikke vær redde! Lik våre trossøsken i Kina, la oss være frimodige og forkynn Guds ord i vår nasjon samtidig som vi ber Gud lege vårt land. Bibelen forteller oss at det kommer en dag hvor mørket vil råde:

"For den skal komme som en snare over alle dem som bor på jorden." Luk 21,35.

Men i verset forut for dette sier Jesus til sine sine disipler:

"Men ta dere i vare, så ikke deres hjerte blir tynget av rus, drukkenskap og bekymringer for dette livet, slik at dagen skulle komme uventet over dere."

Tidlig på 1950-tallet sto menigheten i Kina ansikt til ansikt med det presset som Vestens kristne opplever nå. Mange mørke år med forfølgelse fulgte, men det var ikke slutten på historien."

Så forteller Wayne Graham at de kinesiske kristne mistet alle sine "rettigheter", og om alle kristne som fornektet sin tro. Enkelte historikere vil ha det til at så mange som 70 prosent av de daværende 750.000 kinesiske kristne fornektet sin tro. På på 1970-tallet da Kina åpnet dørene litt på gløtt ble folk veldig overrasket over hva som hadde skjedd. Forfølgelse og press til tross, menigheten i Kina har vokst og vokser. Vi er vitne til kirkehistoriens aller største vekkelse. I dag regner man med at det finnes mer enn 100 millioner kristne i Kina.

"Hvis du tror," skriver Graham til sutt, "at vanskelige tider står foran deg i din nasjon, så sett ikke lyset ditt under en skjeppe. Dette er ikke tiden for å bygge et bomberom mens du venter på at Herren skal komme igjen. Vær sterk og frimodig, og innse at dette er en kjempemessig anledning til å nå andre for Jesus og se en stor innhøstning av sjeler, akkurat som det har skjedd i Kina. Herren har total kontroll, og vi kan være sikker på dette:

"Og jeg er overbevist om dette, at han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag." (Fil 1,6)

Et alvorlig budskap til Norges kristne - må leses! Del 3 av 3

Her følger tredje og siste del av Dale Andersons undervisning på Grimerud. Jeg gjør samtidig oppmerksom på at januar 2010 er fastemåned for Norge.

Norge er i et veikryss. Det er som dere lever under et dekke og ser ikke klart. Det er tid for å omvende seg - ellers vil dere miste lysestaken, miste oljeressursene, miste rikdommen. Dere vil få det som virkelig er på innsiden: ufruktbarhet, tomhet. Dette er ikke Guds hjerte for deg. Han har noe annet. Du må ha et øre som hører. Du må til Ham på en måte som Han ønsker. Gå tilbake til din første kjærlighet, omvend deg fra falsk lære og falske profetier, og dem Ham gi deg sanne sønner og døtre som opererer i en sann profetisk ånd, som elsker sin Herre Gud med hele sitt hjerte, sinn, sjel og kraft, og som kommer til Jesu Kristi kors. Han er fredsfyrsten. Han er den eneste som kan bringe fred. Antikrist kommer snart - falsk fred. Vil du peke på ham, eller vil du si at han er et dyr fra helvete, eller vil du peke på Jesus Kristus? Valget er ditt. Jeg har en så sterk byrde for denne fasten, og jeg kaller deg: Fra denne kvelden av: Kall din familie, selv om de bor i en annen nasjon, kall dem til bønn og faste. Jeg reiser hjem til Kansas City. Jeg føler byrden til å bære denne fasten sammen med dere i januar. Og så ofte som jeg kan vil jeg kalle bønnerommet i Kansas City til å be og faste sammen med dere. Dere er i et veikryss. Dere er plassert på riktig sted. Det er et godt sted. Hvis dere har ører til å høre med vil det bli et enda bedre sted. Men hvis du lukker dine ører og gjør din nakke stiv, vil Herren begynne å arbeide mot deg på en tydelig måte, som vil innebære å ta bort din lysestake for verdens nasjoner.

Hvorfor har Nobelkomiteen gitt fredsprisen til Obama - et falskt fredsvitne! Herren har allerede gitt dere et vitne. Dere har salvet vår president. Men han er et falskt fredsvitne. Dere har nettopp godkjent ham som en budbærer av fred, men det er bare falsk vind i hans ånd. Han bærer ikke et tydelig budskap om Jesus Kristus. Det kommer forvirring ut av hans munn. Jeg ber mye for ham at Gud skal lede ham med visdom og forstand. Men dere har sagt at han er en budbringer av fred. Min venn, det er mange på jorden i dag som undres på hvorfor dere kan gjøre noe slikt. Jeg er sikker på at mange av dere i salen undrer dere. Men dette er et budskap til dere: Nobelkomiteen bærer et falskt budskap om Gud. Gud er vred over dette. Gud tilbyr barmhjertighet, hvis du er villig til å lytte til Ham. Hvis du vil komme til stedet av faste og bønn, så vil du finne at Han har noe annet for dere. Dette er noe av grunnen til at Han kaller dere til faste og bønn i januar 2010.

Gikk i to timer for å faste og be en hel dag

Kvinner fra 10 baptistmenigheter i Volograd i Russland og i regionene rundt, var nylig samlet til en felles bønnedag. De om fra byer som Kamyshin, Ilovli, Frolovo og Volga. Mange av dem hadde reist i over to timer for å komme til denne bønnesamlingen, noen av dem hadde gått på beina den lange veien! De som tok beina fatt måtte ha startet grytidlig om morgenen for å rekke frem. 60 søstre i ulike aldre tilbrakte nemlig denne kalde dagen, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden, i Herrens nærvær. Unge mødre hadde tatt med seg barna sine for å kunne delta. Alle hadde ett eneste ønske: be!

Samtlige av kvinnene fastet også denne dagen. De ble ønsket velkommen av pastoren i vertsmenigheten for bønnedagen, Dimitrij Gusev. Han hilste dem med ordene fra 2.Sam 7,27:

"For Du, hærskarenes Herre, Israels Gud, har åpenbart dette for Din tjener og sagt: Jeg vil bygge et hus for deg. Derfor har Din tjener fått det lagt på sitt hjerte å be denne bønnen til Deg."

Tema for dagen var: "Guds skapelse sett med nye øyne." Utgangspunktet var Salme 24,1: "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den, verden og de som bor i den."

Det ble bedt for regionen kvinnene kommer fra, for Russland og for mange steder rundt om på jorden. For å gjøre det lettere å be konkret ble det vist videoklipp fra ulike steder. Et bønneemne var at de selv skulle bli mer frimodige i å vitne om Jesus for andre.

Jeg blir så grepet av å lese om disse russiske bederne! Etter selv å ha reist i Russland en del vet jeg litt om levekårene deres. Når jeg så får høre at noen av disse kvinnene, noen av dem i høy alder, har gått i to timer grytidlig om morgenen en kald vinterdag for å komme seg på bønnemøte står det stor respekt av dette. Noe å etterligne her i Norge? Noen her som vil gå i to timer for å komme på et bønnemøte?

Elefanter angriper kristenforfølgere i Orissa

I 2008 brøt det ut en forferdelig forfølgelse av kristne i Orissa i India. Da bølgene av forfølgelse endelig la seg var mer enn 500 kristne drept på den bestialske måte, og tusener var skadet for livet og deres hjem ødelagt eller totalt nedbrent.

Nylig skjedde det noe underlig i det samme området av India. Store flokker med elefanter har angrepet landsbyene hvor de som forfulgte de kristne er bosatt. I en landsby hvor de kristne i august for et år siden måtte flykte for sine liv og hvor deres hjem ble ødelagt, kom en stor flokk med elefanter ut av jungelen og gikk i retning denne landsbyen. På nøyaktig samme tidspunkt og samme dag som forfølgelsen av de kristne tok til, måtte nå forfølgerne selv flykte fra elefantene. Først angrep de en steinknusermaskin hvis eier var lederen for de som hadde forfulgt de kristne. Denne ble fullstedig ødelagt. Så dro elefantene til denne mannens hus og bondegård, og ødela alle bygningene der. Etter at elefantene var ferdig med dette gikk de fra hus til hus og ødela hjemmene til alle de som hadde deltatt i forfølgelsen av de kristne. Kun de kristnes hus som var blitt gjenoppbygget fikk stå i fred! Elefantene har ødelagt mer enn 700 hus i 30 landsbyer!

Ingen har noensinne sett noe lignende i dette området. Det er som om de hevner martyrenes blod. En frykt for Gud har spredt seg i befolkningen. Lokalbefolkningen kaller nå disse elefantene for "kristne elefanter!"

Romerkirkens lære om Maria stemmer ikke med Bibelens, del 3

Dette er tredje og siste artikkel om sammenligningen med Romerkirkens katekisme og det vi kan lese om jomfru Maria i Det nye testamente. Det finnes mer, men det får vi eventuelt komme tilbake til senere.

I katekismen heter det: "Etter denne nådens ordning eller økonomi forblir Maria uten opphør vår mor, helt fra bebudelsens dag da hun trodde og gav det samtykke som hun uten forbehold fastholdt under korset, og inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål. Hun sa ikke fra seg denne frelsesbringende oppgave da hun ble opptatt i himmelen, hun går tvertom på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss. (...) Derfor påkalles Maria i Kirken under navn av talskvinne, hjelper, støtte og formidler". "Men den oppgave Maria har fått som menneskenes mor, hverken skygger for eller forminsker i minste grad Kristi stilling som den ene mellommann: den viser tvertom dens kraft. For (...) hver saliggjørende innflytelse som Maria øver, (...) utgår fra Kristi overveldende fortjenester, støtter seg til Hans formidling som den helt og fullt er avhengig av, i det den der henter all sin kraft". "For ingen skapning kan noensinne sidestilles med det menneskevordne Ord, vår Frelser. Men på samme måte som både embedsbærerne og det troende folk på forskjellig vis får del i Kristi prestedømme, på samme måte som Guds fullkommenhet, uten å ha noe sidestykke, dog virkelig meddeles på mangfoldig vis til skapningene, lar også Kristi enestående stilling som formidler seg forene med, ja, den fremkaller hos skapningen, en medvirken og en delaktighet i forskjellige former som alltid har sitt utspring i denne ene kilde". (969)

Her er det flere ting å gripe fatt i, men jeg skal bare konsentrere meg om at Romerkirken fremholder Marias rolle som "frelsesbringende". Noen slik rolle eller oppgave hos Maria finner vi ikke noe eksempel på i Guds ord. Det er kun en eneste en som har en frelsesbringende oppgave og det er Jesus Kristus.

I Apgj 4,12 heter det: "Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved."

I Rom 10,12-13 leser vi: "For det er ingen forskjell på jøde og greker, for Han er den samme Herre over alle. Han er rik nok for alle som kaller på Ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."

"For det er èn Gud og èn Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus." (1.Tim 2,5)

Et alvorlig budskap til Norges kristne - må leses! Del 2 av 3

Her følger andre del av Dale Andersons (bildet) tale på Grimerud. Du bør ta deg tid til å lese første del først, om du ikke har gjort det. Den ble publisert i går:

Guds folk må inn i faste og bønn - en ny prioritering. Slutt å se på pornografi, bruke tid på TV og bli fanget av underholdning. Kvinnene er bekymret. Det er ingen maskulin sjel som står opp for Norge. Sønner, vil dere dra opp kamplinjen igjen? Vil dere være villige til å fylle revnene i muren og dra tilbake fienden igjen? Våre hjem er i krig. Barna våre er i krig. Deres hjerter blir revet i stykker av denne verdens ånd. Verden kaller på dem og dere har ingenting å si. Hvorfor sitter du ned og begraver ansiktet ditt i avisen, og ignorerer det kallet Gud gir til deg? Gå ut av din apati og din passivitet. Hanna gråter sin nød og ville ikke spise (v.7) Hun faster og ber om en slik mann. Hun blir med barn. Samuel spør: "Hørt fra Gud?" Gud vil igjen gi denne nasjonen en byrde som kommer fra Ham. Samuel ble oppdratt etter Guds hjerte. Han ble presentert for presteskapet. Han ville bli en mann som sto i gapet. Samuel vokste med Herren. Gud kalte ham. Gud ordinerte ham til å være en profet for nasjonen, den siste dommer i Israel. Han salvet den første kongen. Han var en nasireer fra fødselen. Livsstil av faste. Han skulle peke ut landets konge. Gud sier i dag: Vil du gå inn i en faste - så jeg kan kalle på dine sønner og døtre - legge på dem en profetisk salvelse - som gjør at de kan avsløre det falske - og de kan peke på det som er rett - peke på Jesus. Gud kaller oss til å komme til korset - legge av synd - finne fred ved Hans kors. (Ef 2) Gud er rik på barmhjertighet (v4) - budskap av sann fred - forene de to ved korset (v.14)

Norge har et kall fra Gud til verdens nasjoner, og spesielt til Israel. Herren har kalt dere til å være budbringere til verdens nasjoner. En nasjon som Gud vil sende dere til, er Israel. Dere skal stå som Guds sanne profeter - skyve fienden tilbake - se til at det blir sanne profeter i Israel igjen - som vil fortelle hvem Israel er i Guds øyne. Nå kan du ikke gjøre det. Gud kan ikke forløse profeter fra din nasjon, fordi nå tar du opp en falsk fred mot Israel, og ikke for Israel. (Rom 10-11) Hvordan vil de kjenne Gud om ikke en budbringer taler til dem? Gå til nasjonene og til Israel og proklamer fred gjennom Jesus Kristus. Åp 2,1 flg. Til menigheten i Efesos: Hvis du ikke vender tilbake til din første kjærlighet vil jeg flytte lysestaken. De vil miste den skinnende lysestaken av tjeneste. Ingen profeter vil bli sendt ut fra dem.

Tredje og siste del publiseres i morgen.

BAPTISTKIRKE I TADSJIKISTAN TVINGES TIL Å STENGE DØRENE Se http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Romerkirkens lære om Maria stemmer ikke med Bibelens, del 2

Her følger andre del av gjennomgåelsen av hva katekismen til Romerkirken sier om jomfru Maria, sammenlignet med hva Det nye testamente sier:

I katekismen heter det: "Til sist, da den rene Jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot den opprinnelige synds plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet og av Herren opphøyet til alle tings dronning, for enda mer å bli likedannet med sin Sønn, Herrenes Herre, seierherre over synd og død". Den hellige Jomfrus opptagelse i himmelen innebærer en særlig deltagelse i Sønnens oppstandelse og en foregripelse av de andre kristnes oppstandelse: Da du fødte, forble du jomfru; da du sov inn, forlot du ikke verden, o du Guds Mor: du gikk tilbake til livets kilde, du som unnfanget den levende Gud, og som ved dine bønner frelste vår sjel fra døden." (966)

Noe slikt som dette finnes det ikke grunnlag i Det nye testamente for å hevde. Ingen steder i Apostlenes gjerninger fremkommer det noen opplysninger om Maria opptagelse i himmelen. Så langt jeg kan se heller ikke i de tidlige kristne skriftene. Om det virkelig var slik at Maria har den helt spesielle plassen blant de første kristne, som Romerkirken later til å tro, så er det underlig at det ikke finnes et eneste skriftsted i Apostlenes gjerninger eller brevene som omtaler henne på denne måten.

Ikke et eneste sted omtales Maria som "himmelens dronning". Det eneste sted Bibelen bruker en slik benevnelse handler om en avgud, nemlig den babylonske gudinnen Isjtar. I Jer 44,17- 22a leser vi følgende:

"Men vi vil sannelig gjøre alt det vi har lovt med vår munn. Vi vil brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, slik vi også har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre ledere, i byene i Juda og på gatene i Jerusalem. For da hadde vi rikelig med brød, vi hadde det godt og det kom ingen ond ulykke over oss. Men siden vi sluttet å brenne røkelse for himmeldronningen og utøse drikkoffer for henne, har vi manglet alt og forgår ved sverd og hungersnød. Da vi brente røkelse for himmeldronningen og utøste drikkoffer for henne, lagde vi da kaker for henne og lagde bilder av henne, og utøste vi drikkoffer for henne uten at våre ektemenn gikk med på det? Da talte Jeremia til hele folket, mennene, kvinnene og hele folket som hadde gitt ham dette svaret, og han sa: Den røkelsen som dere brente i byene i Juda og på gatene i Jerusalem, dere og deres fedre, deres konger og deres ledere og folket i landet, har ikke Herren husket på det? Sannelig, det har nådd Hans hjerte! Derfor kunne ikke Herren lenger bære dette, PÅ GRUNN AV ALLE DE STYGGEDOMMENE DERE HAR GJORT. Derfor har deres land blitt til en ødemark, et skremsel, en forbannelse ...."

Et annet eksempel fra Romerkirkens katekisme, som ikke stemmer med Guds ord er dette at vi skal be til jomfru Maria og særlig påkalle henne når døden nærmer seg: "Hellige Maria, Gud Mor, be for oss..." Sammen med Elisabet bryter vi ut i undring: "Hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg?" (Luk 1, 43.) Fordi hun gir oss Jesus, sin Sønn, er Maria Guds Mor og vår mor; vi kan legge all vår bekymring og alle våre bønner i hennes hender: hun ber for oss slik hun bad for seg selv: "Det skje meg som du har sagt" (Luk 1, 28). Ved å betro våre bønner til henne overgir vi oss til Guds vilje sammen med henne: "Skje din vilje."

"Be for oss syndere, nå og i vår dødstime". Ved å be Maria om å gå i forbønn for oss, bekjenner vi oss som syndere, og vi vender oss til "Miskunns Mor", til den Allhellige. Vi overgir oss til henne "nå", i vårt livs "i dag". Og vår tillit går så langt at vi allerede her og nå legger "vår dødstime" i hennes hender. Måtte hun være til stede da, slik hun var det da hennes Sønn døde på korset, og måtte hun ta imot oss som en mor når vi kommer hjem og føre oss til sin Sønn Jesus, i paradiset." (2677)

Ikke noe sted i hele Det nye testamente finnes det eksempler på bønner som rettes mot Maria. Ingen av apostlene ba til henne. Det finnes bare èn som vi skal kalle på, og det er Faderen i Jesu navn:

"For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Rom 10,13)

Vi kan ikke legge noe i Marias hender. Når Jesus døde på Golgata kors overgav Han sitt liv i sin Fars hender: "Far, i Dine hender overgir Jeg Min ånd." (Luk 23,46)

Et alvorlig budskap til Norges kristne - må leses! Del 1 av 3

Dale Anderson (bildet), en av lederne for det internasjonale bønnehuset i Kansas City, har nylig vært i Norge igjen. 28. november talte han på Grimerud, og kom i den forbindelse inn på kallet til faste i januar 2010. Øyvind Fjellestad har tatt notater av talen som Nasjonalt Bønneråd nå sender ut. Vi ber Norges kristne merke seg dette budskapet, og be over det!

Jeg vil tale til dere om hvorfor dere skal faste i januar 2010. Sønner og døtre av Norge. Hvorfor er det slik at at folk andre steder i verden ser hva Gud har for dere, men dere ser det ikke? Denne fasten er alvorlig. Den vil bestemme de neste 10-12 årene av deres historie. Den vil avgjøre om dere fortsatt skal ha en lampe som lyser for nasjonene. Herren står for døren og banker. Fredsfyrsten ønsker å gå inn.

Norge - en fredsnasjon i verden, med en falsk definisjon av fred. Men Herren har en sak Han ønsker å ta opp med dere i kveld: Dere har vært en stemme til fred i verden. Dere har salvet menn av fred - brakt dem til deres land og gitt dem gullmedaljer. Dere har salvet dem til "generaler" og fredsstemmer til verden. Men det har gått ut fra dere en falsk definisjon av fred som har latt denne nasjonen øde av Herrens profeter. Dere har gitt en definisjon av fred som ikke er Hans definisjon, og Han kommer for å gi en rask dom over deg. Han står ved din dør i kveld og Han ber deg gå inn i faste og bønn. Det er kun en definisjon på fred, bare et sted der mennesker finner fred: Ved Kristi kors. Omvend deg. Kom til korset. Rop om nåde. Så vil Han inngå fred med deg ved korset. Rop ut i alle retninger dette kallet til faste og bønn.

Norge - en sammenligning med Hanna (1.Samuelsbok kapitel en) Dette ropet kan sammenlignes med Hannas, som ropte ut om en sønn som skulle ha en profetisk stemme til nasjonen. Dette skulle igjen kalle nasjonen tilbake til Gud. Dette ville gi ekte rettferdighet til nasjonene. Hun var selv ufruktbar, men hun slo seg ikke til ro med situasjonen. Norge - du har et ansikt overfor nasjonene. Det ser bra ut fra utsiden. Du har et budskap om fred. Men det er et falskt budskap. Morslivet ditt er ufruktbart. Fremfor Gud har du ingen profetisk stemme. Du er ufruktbar og tom framfor Hans trone. Gud spør: Vil du bruke en måned sammen med meg? Vil dere falle ned på deres ansikter og rope ut til meg? At jeg vil forløse min smerte i ditt hjerte, og at dere tar inn over dere byrden jeg har på mitt hjerte. At du igjen vil forløse mennesker som har en profetisk stemme. Dette er kallet jeg gir dere i kveld: At dere fra denne kveld vil ta vare på dette. At du vil ta det alvorlig og kalle dine venner og familie inn i dette. Herren vil at du skal være en som bringer fredsbudskap ut til verdens nasjoner. Han vil at dine sønner og døtre skal bli forløst ut i den rette definisjonen av fred. Hanna var ufruktbar. Hun ropte ut år etter år: Gud, gi meg en sønn! Gud er ute etter en sønn som vandrer i Guds kraft. Ord fra Herren var sjeldne i landet. Prester og profeter var falske. Elis sønner levde i umoral. Hanna var ute etter noe annet. Hun brant i sitt hjerte etter en mann som ville tale Guds ord, - en som ville være bærer av en profetisk ånd. En som ville tale Guds ord selv om ingen ville lytte. En som ville vandre i hellighet på Guds veier. En som var annerledes enn datidens prester. Hun ba om den maskuline sjel. En som ville stå på barrikadene, ikke trekke seg tilbake. I Norge: Gud vekker den maskuline sjel. Han kaller menn til å reise seg - sette opp grensene - sette menn i revnene på muren. (Esek 22,30) - skyve fienden tilbake. Denne muren er Norge. Dere har et kall til å stå i revnene i muren.

(fortsettes i morgen)

NYE OPPDATERINGER:

http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Romerkirkens lære om Maria stemmer ikke med Bibelens, del 1

Jeg oppholder meg for tiden i evangelieberetningene som omhandler tiden før Jesu fødsel, samtidig som jeg studerer de gammeltestamentlige profetiene som omhandler Jesu første komme. Det synes jeg er et interessant studium i adventstiden.

I den forbindelse har jeg sett litt nærmere på hva Romerkirken lærer om jomfru Maria, og sammenlignet dette med det nytestamentlige tekstmaterialet. Forskjellen mellom Romerkirkens lære og Det nye testamente blir da ganske åpenbar. Jeg har sammenlignet Romerkirkens katekisme med Guds ord. Katekismen ligger ute på nettet. Du vil finne igjen sitatene i de nummerhenvisningene jeg oppgir.

Romerkirken lærer foreksempel at Maria var ubeflekket av arvesynden fra unnfangelsens første øyeblikk. I Romerkirkens katekisme heter det: "Den saligste Jomfru Maria ble, fra det første øyeblikk av sin unnfangelse, ved en særlig nåde og gunst fra Den allmektige Gud, med henblikk på Jesu Kristi, menneskeslektens frelsers fortjenester, bevart ubesmittet av den opprinnelige synds flekk." (491) Forut for dette sitatet kan vi også lese: "Gjennom århundrenes gang er Kirken blitt klar over at Maria, "full av nåde" fra Gud (Luk 1, 28), var blitt gjenløst allerede da hun ble unnfanget. Det er dette som bekjennes ved dogmet om den ubesmittede unnfangelse som ble kunngjort i 1854 av pave Pius 9."

Hvordan stemmer dette med Guds ord? "Derfor, slik som synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden slik trengte seg inn i alle mennesker, fordi de alle syndet ..." (Rom 5,12) Guds ord gjør ikke noe unntak for Maria, det finnes intet i Det nye testamente som sier at Maria er uten synd. Ingenting om hennes ubesmittede unnfangelse. Tvert om. Den sier at ALLE har syndet.

Romerkirken lærer følgende om Maria: "Dessuten har mange Fedre og kirkelærere sett Kristi mor, Maria, den nye Eva, i den kvinnen Protoevangeliet bærer bud om. Hun var den første som på en enestående måte høstet fruktene av Kristi seier over synden: hun ble bevart ubesmittet av den opprinnelige synd, og hele sitt jordeliv igjennom, ved en særlig nåde fra Gud, begikk hun ingen synd av noe slag." (411, 493)

Guds ord sier: "Jesus svarte og sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten Èn, det er Gud." (Luk 18,19) "... for alle har syndet og mangler Guds ære." (Rom 3,23) "Hvem skal ikke frykte Deg, Herre, og ære Ditt navn? For Du alene er hellig. For alle folkeslag skal komme og tilbe framfor Deg, for Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare." (Åp 15,4)

Maria var en synder, som alle andre. Det finnes intet eksempel i Det nye testamente på at hun ikke "begikk noen synd av noe slag." Noe slikt er Det nye testamente helt fremmed.

Romerkirken lærer dette om Maria: "virkelig var og alltid forble jomfru, selv da hun fødte Guds menneskevordne Sønn. Kristi fødsel hadde nemlig ikke krenket, men stadfestet hennes jomfruelighet. Kirkens liturgi feirer Maria som Aeiparthenos, alltid jomfru." (499)

Det nye testamente forteller oss derimot at Maria, etter at hun fødte Jesus, fikk flere barn: "Er ikke dette tømmermannens sønn? Heter ikke Hans mor Maria? Og Hans brødre Jakob, Joses, Simon og Judas? Og Hans søstre, er de ikke alle i blant oss?" (Matt 13,55-56)

Dette skriftstedet vrir så Romerkirken dit hen at den Maria det her er snakk om er ikke jomfru Maria, men en annen Maria. Men det sier altså ikke Matt 13.

(fortsettes)

700 feiret 400 års jubileum i Ukraina

700 mennesker hadde funnet veien til Kulturhuset i den ukrainske byen Kaments Podolskij for å feire 400 års jubileet for den første baptistmenigheten i Europa. Baptistene i Ukraina kan se tilbake på omtrent 160 års virksomhet. Bak jubileumsarrangementet sto fire baptistmenigheter i Kaments Podolskij og 30 baptistmenigheter i den sørlige Khmelnytskij regionen. Gjester kom fra overalt i Ukraina, også fra Kiev, for å feire. Et eget jubileumskor var satt sammen for anledningen. Som seg hør og bør på en slik dag som denne var det en rekke taler, også fra ukrainske myndighetspersoner.

400 års jubileet er markert en rekke steder i Ukraina. Disse markeringene har ført til at mange har fått høre evangeliet for kanskje aller første gang.

Arrangementet i Kaments Podolskij ble avsluttet med en forbønnshandling for alle som deltok.

Ukrainsk rugbrød og Livets brød delt ut på gata

Baptister i Ukraina brukte minnedagen for den forferdelige sultkatastrofen som rammet landet i det 20.århundre, 28. november, til å dele ut gratis brød og Det nye testamente. Gjennom den utadrettede aksjonen ville baptistene også sette søkelyset på Ukrainas åndelige hungersnød i dag. Mange av landets innbyggere ligger under for alkoholisme, narkotikabruk, mange lever under fattigdomsgrensen.

500 brød og 500 nytestamenter ble delt ut. Dette resulterte i at 40 unge mennesker tok imot Jesus som sin Frelser og Herre.

506.000 mennesker døpt og 93 nye folkeslag nådd med evangeliet

Sørstatsbaptistene kan melde at hele 506.000 mennesker ble døpt på beskjennelse av sin tro og overgivelse til Kristus i 2008. Det er omtrent en dåp hvert eneste minutt. Sørstatsbaptistenes misjonærer og samarbeidspartnere plantet også mer enn 24.650 menigheter. Det totale antall menigheter utenfor USA er nå 204.000 tusen. For fire år siden var dette tallet 111.000. 93 nye folkegrupper ble også nådd med evangeliet i fjor.

Dette er store tall. Tenk hvilken glede i himmelen dette har forårsaket! Det er et stort takkemne for oss også. Jeg tenker på alle misjonærene som Sørstatsbaptistene sender ut, og som ofrer mye for å nå andre med evangeliet. La oss fortsette å be for dem, det skal bli spennende å få høre tallene for inneværende år også. 2008 ble et virkelig fruktbringende år for Sørstatsbaptistene.

Bildet viser en dåp bak det som en gang ble kalt Sovjetunionen på 1990 tallet.

Sverige går foran for å dele Israels land og pådrar seg skyld

Ikke nok med at svenske frimenigheter svikter troskapen mot Guds ord, nå pådrar også Sverige som nasjon seg skyld ved at de fronter et nytt press på Israel med krav om en palestinsk stat med Øst-Jerusalem som hovedstad.

Det er i kraft av å ha formannsvervet i EU at Sverige har fremmet forslaget. Palestina-araberne skal i følge dette forslaget få Øst-Jerusalem, og andre områder som Gud for evig og alltid har gitt til jødene. Det er ikke til å undres over at reaksjonene i Israel er sterke. Yigal Palmor, talsmann for det israelske utenriksdepartementet, sier i en kommentar at EU diplomatiet ensidig lytter til kravene til palestina-araberne.

Når jeg leser om dette tenker jeg på advarselen som gis gjennom profeten Joel:

"For se, i de dager og på den tiden, når Jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem, da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal. Der skal Jeg holde dom over dem FOR MITT FOLK OG MIN ARV ISRAELS SKYLD, FORDI DE SPREDTE DEM BLANT FOLKESLAGENE, OG FORDI DE DELTE OPP MITT LAND. De har kastet lodd om Mitt folk, de gav en gutt som betaling for en horkvinne, de solgte en jente for vin, så de kunne drikke." (Joel 3,6-8)

Gud, se i nåde til Sverige og Norge.

En spennende bok om Irland, Bysants, munker og klostre

Det er ikke så ofte jeg leser skjønnlitteratur lenger. Sjeldent det blir tid til slikt. Men jeg kom over en roman av Stephen R. Lawhead (bildet), bestsellende engelsk forfatter av blant annet historisk fiction. Boken jeg snakker om er en av mange han har skrevet. Den heter "Byzantium" og handler om Aidan som er prest og munk i et avsidesliggende irsk kloster. Her lever han og resten av munkene i dette klostret som ligger helt i ytterkanten av den kristne verden. De arbeider, ber og lever i kontemplasjon. En dag velges Aidan ut sammen med en gruppe munker for å legge ut på en farefull ferd til Bysants. Oppgaven deres er å presentere et svært vakkert, kostbart, håndmalt manuskript - The Book of Kells - til keiseren.

Jeg er så vidt i gang med å lese boken som har 870 sider, men allerede helt i begynnelsen blir min interesse vakt og det ville ikke forundre meg om jeg dras inn og fanges av dette som for meg er en spennende tidsepoke og som fremdeles har betydning for vår kristne tro.

Kanskje en julegaveide til deg selv, om du leser engelsk. Tror ikke noe norsk forlag har utgitt denne, men Stephen R. Lawhead er noe de absolutt burde se nærmere på! Hører du, Asle Dingstad, dette burde være noe for Luther! :D

En bekjennelse av hvem Jesus er

Ignatios var en av de første biskopene over menigheten i Antiokia i Syria. I sitt brev til trallerne skriver han om Jesu fødsel og liv på denne måten:

"Så må dere bare være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, Han som er av Davids ætt. Han er Marias sønn, Han som virkelig ble født og både spiste og drakk. Han ble virkelig forfulgt på den tid Pontius Pilatus var landshøvding, Han ble virkelig korsfestet og Han døde, mens de i i himmelen, og på jorden og under jorden så på. Han ble virkelig også reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp. På samme måte skal Faderen oppreise oss i Kristus Jesus, vi som tror på Ham. Uten Ham eier vi ikke det virkelige liv."

Biskop Ignatios tar her et kraftig oppgjør med datidens vranglærere som påstod at dette med Jesus bare var noe åndelig. At Han ikke fysisk hadde vært her, men åndelig. Biskop Ignatios river i filler slike påstander og understreker at historien om Jesus er virkelig. Han ble født av Maria, og Han levde her på jorden og Han overvant døden og lever. Dette er autentisk kristen tro.

Jeg synes det er så interessant å lese disse første kristne lederes egne beskrivelser. Det gir oss innblikk i den tidlige kirkens tro, og Ignatios er en av de som bidrar sterkt til dette gjennom flere av de brevene han skrev.

Måtte vi alle vende tilbake til den sanne kristne tro slik den "èn gang for alle ble overgitt til de hellige" (Jud v.3) Mer enn noensinne i tiden etter Jesu oppstandelse er dette nødvendig. Aldri før har det vel vært så mye "hjemmesnekret" tro, hvor man tar litt her og litt der, og setter sammen det som man selv vil tro. Da skaper man en gud i sitt eget bilde. Det har man ikke med Gud å gjøre lenger. Troen er gitt - èn gang for alle.

Meninger, meninger, meninger

Du husker sikkert Tevye i Spelman på Taket, (Fiddler on the Roof), som ropte ut: Tradisjoner, tradisjoner, tradisjoner. Han var tildels frustrert over dem.

Jeg likte Tevye og jeg liker tradisjoner! Det jeg blir så trett av er meninger. Om både det ene og det andre, og disse stadige endringer til det verre. I går ble jeg sittende på biblioteket. Det ble til at jeg bladde i noen bøker om ulike trossamfunns lære. Slikt kan jo være interessant, og noe av det jeg leste sa meg at det er visse steder jeg ikke kjenner noen tilknytning til.

På ettermiddagen var omgivelsene mine veldig annerledes. Inne i skogen sto jeg foran en laftet koie som om noen måneder skal bli et kapell. Innenfor de lune tømmerveggene vil det bli bedt, sunget salmer, lest fra Skriften. Jeg kjente på en djup takknemlighet. Over meg var himmelhvelvet stjernestrødd, jeg hørte suset fra en bekk hvor vannet ennå ikke har frosset. Jeg kjente takknemlighet over å stå i en tradisjon tilbake til den tidlige kirken. Jeg kjenner takknemligheten over biskoper som førte videre overleveringen fra Kristi apostler, som igjen hadde fått det fra Kristus selv.

En setning fra den hellige Vincent av Lerin, død 445, har fanget min oppmerksomhet den siste tiden:

"Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

Neida, ikke katolsk i betydningen Romerkirken. Ordet katolsk kommer av ordet "kath-holon" og betegner da det som er i overensstemmelse med helheten.

Det er denne helheten jeg er blitt glad i. Den eldste kirkens tro.

Adventus domini - Herrens ankomst

Med tillatelse bringer jeg her en artikkel som har stått på trykk i Benkeblad for St.Johannes Døperen Menighet, modermenigheten til Den nordisk katolske kirke, i Oslo. Artikkelen handler om den tiden vi nå er inne i - advent, og den holder frem sider ved denne høytiden som vi trenger å dvele ved:

I sin nåværende form, som forberedelse til jul, er adventiden av relativt sen dato. Den har sitt utspring i Østkirkens feiring av Epifania til minne om Jesu dåp og forberedelse til denne høytiden. Etter at Vestkirken begynte å feire jul som Jesu fødselsfest, ble advent mer og mer vanlig også her.

Etter mønster fra fastetiden før påske, ble det i år 480 fastlagt en førti dagers fastetid fra St Martinsdag (Mortensmesse) 11. november. De seks søndagene ble regnet som søndager før Kristi fødselsfest (ante Natale Christi). Antallet søndager varierte mellom seks og fire. Det nåværende antallet har vært vanlig siden 1000-tallet. Ved siden av botsmotivet, har gledesmotivet vært dominerende for feiringen.

De tre sentrale personene i adventstiden er Jesaja, Døperen Johannes og jomfru Maria.

I Middelalderen talte man om advent som Kristi komme i kjødet, i sinnet og til dom (in carnem, in mentem, in judicium). Vi taler derfor om advent i et trefoldig perspektiv: som perfektum (Han kom), som presens (Han kommer) og som futurum (Han skal komme igjen).

Adventens perfektum: Kristus er født - Kongen er kommet. Advent er altså en forberedelse til å feire inkarnasjonens under. Adventens presens: Herren kommer igjen og igjen til sin kirke - i Ord og sakrament. Adventens futurum: Kirken venter med lengsel på Kristi gjenkomst. Dette siste aspektet er det som gir nerve til de andre og som holder de troende våkne.

Kirken ber slik: Maranatha! Ja, kom, Herre Jesus!

Betydningen av kirkeåret

I går leste jeg noe fader Ottar Mikael Myrseth i Den nordisk katolske kirke skriver om advent. Jeg synes det var så beskrivende og godt sagt at jeg deler det her på bloggen:

"Kyrkjeåret er trua sin kalendar."

Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg lært å sette mer og mer pris på kirkeårets tekster og liturgi. På feiringene, fastene og minnedagene, på fargene og duftene. Livet kjennes mer helhetlig på denne måten. Mer riktig og sant. Nå undres jeg av og til på bakgrunnen til at enkelte tekster er valgt ut, men nettopp det at tekstene gir et slikt innblikk i Jesu liv og tjeneste, gjør slike tekstrekker verdifulle. I enkelte frikirkelige sammenhenger avhenger jo det som prekes hver søndag av hva pastoren har funnet interessant og kjenner seg ledet til. Vel, det kan også være godt og riktig, men jeg er redd det i enkelte sammenhenger blir vel heller grunt. Det finnes de predikantene som har sine kjepphester, som de rir hele tiden.

Også dette året vil jeg leve med i både årstidenes skiftninger og i kirkeårets. Dermed stifter man bekjentskap med ulike sider ved seg selv, og sin egen åndelige utvikling og modning.

Evangeliseringsteam besøker avsidesliggende landsbyer i Nepal som ikke har hørt evangeliet

Det er gripende å lese om det pionerarbeidet som team fra Operasjon Mobilisering driver med i Nepal for tiden. De besøker avsidesliggende landsbyer, som den vi ser på dette bildet. Her selger de kristen litteratur. Mottakelsen er blandet. Et sted ble de ønsket hjertelig velkommen og det ble lagt til rette for at teamet kunne overnatte, men når vertskapet fikk vite at de var kristne, ble de bedt om å gå sin vei. Andre derimot åpnet sine hjem for teammedlemmene. I de landsbyene teamet fra Operasjon Mobilisering besøker finnes det ingen kristne fra før. Teamene bruker julen som et utgangspunkt for å snakke med folk, nå i desember. Be om at mange mennesker må finne Jesus gjennom dette pionerarbeidet.

Kom og vær mitt lys

Jeg har bestemt meg for å bruke adventstiden til å lese Mor Teresas brev. Da den kom ut i fjor bestemte jeg meg for ikke å lese den. Det var ulike årsaker til det, som jeg ikke skal komme inn på her, men mest kanskje fordi jeg ikke kjente meg klar for det. Noe ved hennes opplevelse av det Johannes av Korset kalte "sjelens mørke natt", ble for vanskelig for meg i min livssituasjon. I løpet av året har jeg "møtt" mor Teresa ved ulike anledninger. Både i form av ting jeg har lest om henne, av henne og i forbindelse med mennesker som har møtt henne. Alle disse "møtene" har utfordret meg, mer enn jeg har likt.

Mor Teresas arbeid blant de fattigste av de fattige, er godt kjent blant folk flest. Denne brevsamlingen berører også denne siden ved Mor Teresas liv, for dette er jo henne. Det er ikke mulig å skille hennes uuttrettelige arbeid for dem, for de dødende, de som lever uten håp, og hennes liv og hennes tro. Men det som interesserer meg like mye er at disse brevene handler om hennes indre liv, om hennes tvil, anfektelser, om det å leve med en opplevelse av Guds fravær.

De handler om ekte liv.

Og om Gudserfaringer hun ikke snakket mye om, men som lodder djupt.

Jeg er interessert i slike. Kjenner meg overmettet på det overfladiske og lettvinte.

Det må være ekte, om det skal være sant, det som sies om livet.

Jeg oppholder meg i Johannesevangeliet for tiden. I den såkalte Johannesprologen heter det om Jesus:

"Dette var Det sanne Lyset, som gir lys til hvert menneske som kommer inn i verden." (Joh 1,9 Bibelen - Guds ord)

Jesus var mor Teresas lys, også når hun opplevde mørket.

Jeg kommer helt sikkert til å referere til denne boken: "Mor Teresa - kom og vær mitt lys" (Luther forlag) i dagene som kommer.

En adventkalender

Ikke siden jeg var barn har jeg hatt en adventkalender. Men i går fikk jeg en. Den er laget av et medlem av Toten Frikirke, og fylt med bibelord og sjokoladebiter av et annet medlem. Det var en gledelig og svært hyggelig overraskelse. Jeg fikk den som takk fordi jeg har hatt en av undervisningsøktene ved menighetens lørdagsbibelskole. De to andre som har undervist har fått hver sin også.

Jeg setter pris på disse "ventedagene" som varsler Herrens komme! Jeg ønsker at de skal være nettopp det: dager fulle av forventning, av ro, hvile, ettertanke, dager proppende fulle av løfter!

Inkarnasjonen. Hvilket vidunderlig vakkert navn.

Gud ble menneske og fikk et ansikt i Jesus Kristus.

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for å kjøpe fri dem som var under loven, for at vi skulle få del i barnekåret." (Gal 4,6)

Kan det bli bedre?

Nei.

Når tiden var inne. Gud har sitt perspektiv, også med hensyn til tiden.

En meditasjon over Guds skaperverk

Jeg måtte bare dele denne utrolig vakre meditasjonen over Guds skaperverk med dere. Den passer i grunnen veldig godt til artikkelen av Joyce Huggett som du finner nedenfor. Ta deg tid til å se denne korte videoen, og les så artikkelen etterpå. Det bringer velsignelse.

Et liv i samtidighet

Joyce Huggett skriver noe som jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i, og som kan hjelpe oss til å praktisere Guds nærvær i våre hverdagssituasjoner:

Å praktisere Guds nærvær betyr ganske enkelt å være oppmerksom på sannheten i Apostlenes gjerninger 17,28, at Gud aldri er langt borte fra noen av oss. For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.

Noen ganger tenker jeg på det slik: Nå da jeg bor utenfor England, blir jeg stadig flinkere til å holde kontakten med England. Jeg er meget takknemlig for BBC's programmer som sendes både dag og natt. Alt jeg trenger å gjøre er å stille inn radioen, så er jeg forbundet med hjemlandet. Slik sender også Gud sitt budskap hele døgnet, budskapet om unedelig kjærlighet. For å få fobindelse med denne kjærligheten, trenger vi bare å innstille hjertene og sinnene våre på den slik at vi blir bevisst at den er der. Uansett hva vi da holder på med, kan vi holde kontakt med Guds hemmeligheter: At Han virkelig finnes, at Han er kjærlighet, at Han bryr seg om oss, at Han alltid arbeider til det beste for oss, at Han steg inn i vår verden fo å ta bolig i våre liv, at Han bor i oss. Som David Adam sier det: 'Vi kan vibrere i Hans nærvær.'

Kvekeren Thomas Kelly kaller denn bevissthet overfor både det hellige og det verdslige 'å leve i samtidighet'. Han hevder at vi kan øve oss opp til å bli bevisst Guds nærvær og den verden vi lever i på samme tid. Han sammenligner oss med skilpadden og utfordrer oss: 'Skilpadden svømmer rundt i vannet, men oppmerksomheten er rettet mot eggene som ligger på bredden. Gjør derfor alt det du må i denne verden, men la tankene være rettet mot Gud.'

For en tid tilbake deltok jeg i en nattverdgudstjeneste. Gudstjenesten hadde knapt begynt da en liten venninne på knapt tre år ble enig med seg selv om at hun foretrakk mitt selskap fremfor morens. Følgen var at hele gudstjenesten ble et liv i samtididighet. På den ene siden fulgte jeg nøye i Miriams stillferdige (og ikke fullt så stillferdige) prat, tegnet og leste for henne. På den andre siden fulgte jeg fortsatt nøye med i liturgien. De to opplevelsene konkurrerte ikke med hverandre. I stedet utfylte de hvernadre og gjorde gudstjenesten enda rikere.

Mange av oss bruker store deler av vår tid på å tenke, og til og med snakke med oss selv - når vi går, arbeider, sover, våkner - spesielt hvis vi er sinte eller reddee. Fordi det er slik, krever det ikke så mye å omstille seg til Guds kanal, slik at vi taler med den Gud som alltid er nær oss like vel som til oss selv.

I boken Dialogue with God (Dialog med Gud) beskriver Mark Virkler hvordan han har arbeidet for å leve i denne bevissthet slik at han nå kjører, så tilber han samtidig: 'Jeg deler min kjærlighet med Jesus, synger kjærlighetssanger til Ham og er åpen for at Han taler til meg i tankene mine.'

Gjennom en personlig krise ble forfatteren Sue Monk Kidd overbevist om at Gud kommer til oss midt i vår hverdag. I God's Joyful Surprise (Guds gledelige overraskelse) lar hun oss få del i denne erfaring:

Hver dag samlet Guds nærvær seg i meg som regnvann. Jeg følte at Han kom og kom og kom ... gjennom en lyd, en lukt, en berøring, en bevegelse, vanlige ting som formet dagen min ... Jeg kunne stirre på de kjedeligste ting og bli oppmerksom på Hans kjærlighet. En krukke med melk i kjøleskapet, en gammel genser, dampen som steg fra suppen min, en stille himmel, et tre som hadde blitt dratt opp med roten ... alt var kjærlighetsgaver. 'Nyt Meg. Drikk av Meg,' virket det som Gud sa: 'Finn Min kjærlighet over alt!'

Disse to forfatterne hadde ikke snublet over en ny åndelig dimensjon. De hadde ganske enkelt våknet og er blitt klar over at Jesus sa: Jeg vil aldri forlate dere, og mente det.

Forfølgelse og vanskeligheter til tross - Kristi forsamling vokser i Hvite-Russland

Yuri Romanchik (bildet til venstre) er pastor for baptistmenighet i landsbyen Ostrinio, som er en del av Grodno provinsen i Hvite-Russland. Det var her Peter Deyneka, grunnleggeren av Slavic Gospel Association, ble født. Denne organisasjonen har fått bety enormt mye for misjon i Øst-Europa, og støtte til forfulgte kristne.

I en rapport fra Yuri Romanchik som jeg har hatt tilgang til og som han nylig skrev forteller han at kristne forsamlinger som forkynner Guds ord, opplever fornyet motstand fra evangeliets fiender. Slik har det alltid vært og slik kommer det til å fortsette inntil Jesus kommer igjen.

"Men denne motstanden hindrer ikke Jesus Kristus fra å bygge sin menighet, og motstanden hindrer heller ikke trofaste troende fra å finne godvilje, noen ganger fra svært overraskende hold," skriver pastor Romanchik.

Da tenker han på en helt spesiell hendelse som skjedde for kort tid siden. En dag fikk den lille baptistmenigheten en henvendelse fra selveste ordføreren i Ostrinio. Han kom til menighetens forsamlingslokale for å be om hjelp til en familie. Denne familien holdt på å bukke under på grunn av alkoholisme. Barnet deres var tatt fra dem, de arbeidet ikke og levde i dyp fattigdom. Ordføreren fortalte at om ikke familien fikk hjelp ville de dø, og barnet sendt på barnehjem.

"Vi fortalte ordføreren at vi skulle be for dem, og at Gud ville gjøre noe," forteller pastor Romanchik.

Menigheten bad og dro så på besøk til familien.

"Gud forandret denne familien fullstendig," forteller pastor Romanchick begeistret og legger til: "Mor og far sluttet å drikke, de fant seg jobber og et sted å bo. Et hus som noen hadde forlatt, ble pusset opp av noen av menighetens medlemmer. Hit fikk de to flytte. Ordføreren la merke til den enorme endringen i deres liv. Han skrev et brev for å få myndighetene til å levere barnet tilbake til familien. I brevet het det: 'Jeg har aldri sett så sterk og rask endring i noens liv, og det takket være påvirkningen fra denne menigheten.' Familien har ikke tatt imot Jesus som sin Frelser ennå, men de går fast på møtene og Gud arbeider med deres hjerter. Vær så snill og stå sammen med oss og be for denne familien," skriver pastor Romanchik.

Den lille baptistmenigheten, som virkelig er et lys som skinner på et meget mørkt sted, arbeider blant annet med å nå ungdommene i landsbyen. Pastor Romanchik talte nylig på en ungdomskonferanse hvor 200 ungdommer var tilstede. I forbindelse med konferansen hadde han personlige samtaler med 30 av disse ungdommene, og 10 av dem tok imot Jesus som sin Frelser. Menigheten arbeider også mye med familier som har adoptert barn for å støtte og hjelpe dem. Blant annet lærer han adoptivforeldrene i å holde bibelstudier med barna.

Vær med å be for pastor Romanchik og hans kone Natasha, og deres barn Pavel, Viktoria, Irina, Misha og Andreij. Det er viktige arbeidere i Guds rike i Hvite-Russland.