En mosaikk som viser oss Guds ansikt

'En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gylne. Når vi ser nærmere kan vi beundre skjønnheten hos hver enkelt stein.

Men tar vi et steg tilbake , ser vi at alle disse små steinene danner et vakkert bilde. Det forteller noe som ingen av steinene skulle kunne fortelle selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men til sammen er vi Guds ansikt for verden. Ingen kan vi: 'Jeg gjør Gud synlig'. Men andre kan sammen si: 'De gjør Gud synlig'.

Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

Oversatt er Henri Nouwen: Bread for the Journey

Husmenighetspastor i Kina banket helseløs av representanter for Tre-Selv-Kirken

En husmenighetsleder i Wuhan i Kina er blitt angrepet av representanter for Tre-Selv-Kirken. Pastor Wu Qixi ble banket opp så kraftig at han nå ligger i koma.

Wuhan er hovedstaden i Hubei-provinsen, mellom flodene Yangtze og Han, og hører med blant de mest folkerike provinsene i Kina.

Konflikten skal dreie seg om eiendomsretten til et hus i Wuhan. Bygningen er kjøpt og eid av husmenighetslederen, pastor Wu Qixi. Bygningen er tatt over med makt av den offisielle Tre-Selv-Kirken fem år siden. Pastor Quxi skal ved den anledningen ha fått et løfte om å få huset tilbake innen fem år. Når han nå kom til sitt eget hus, sammen med noen medlemmer av sin egen menighet, gikk representanter for Tre-Selv-Kirken - som blir fullt og helt kontrollert av kinesiske myndigheter - til fysisk angrep på ham og slo ham helseløs.

Det hører med til historien at angriperne ikke er arrestert eller på noen måte straffet for ugjerningen.

Vekkelsen i Bukovina, del 3

Her fortsetter artikkelen skrevet av Alexa Popovini. Forrige del ble publisert tirsdag 13.mai:

Alle disse var etterkommere av anabaptister fra Østerrike, som hadde flyktet til Bukovina i 1763. Siden denne provinsen lå i periferien av det østerriske imperiet og alle innbyggerne var ortodokse våget ikke disse troende å utsette seg verken for de sivile eller religiøse myndigheter. Forsiktighet lærte dem til å leve ut sin tro i et skjulte, bare for familiemedlemmer. Ved noen få anledninger avslørte de sin tro for noen venner, eller ungdommer som sluttet seg til dem gjennom giftemål. Men de gjorde bare dette når de var fullt forsikret og overbevist om at denne personen var omvendt til deres tro.

Det faktum at denne underjordiske gruppen skulle ha en så lang historie viser at de var i besittelse av en hardfør tro og en sterk undervisning, som ingen kunne ødelegge eller utrydde.

Men det var ikke lett for dem å leve skjult, be, undervise sine barn, forrette Herrens måltid og dåp kun innenfor deres familie sirkler. Men de ble snart vant med denne livsformen. Det interessante er at slik fortsatte de å leve og lære i over et århundre.

Det mest kritiske punktet var ekteskapseremoniene for de unge. Faktum var at det ikke var lett for en troende å finne en ektefelle. Hvis en ung mann fra et slikt fellesskap ble kjent med en jente fra en familie de ikke kjente, så kunne han forsiktig gjøre henne kjent med sin tro, uten å røpe at de var de foraktede 'gjendøperne' (anabaptister). I de fleste tilfeller var de sikre på at de delte felles overbevisning. Det å inngå et ekteskap kunne derfor fungere som evangelisering!

Kartet viser Bukovina.

(forsettes)

Gravid kristen lege dømt til døden i Sudan

En kristen mor som lever i Sudan, gravid med sitt andre barn, ble idømt 100 piskeslag og dømt til døden 12.mai, for utroskap og for frafall fra Islam.

Kvinnen, 27 år gamle Meriam Yahia Ibrahim, kommer fra en ortodoks kristen familie. Hun er utdannet ved Universitetet i Khartoum og praktiserte som lege. Hun er gift med en sør-sudansk kristen, Daniel Wani, men siden hun var født i Sudan, ble hun offisielt sett på som muslim, enda hun aldri har vært det. Det gjør det ulovlig å gifte seg med en kristen. Ekteskapet blir derfor sett på som at hun levde i hor.

Meriam Yahia Ibrahim satt fengslet i det føderale kvinnefengslet i Omdurman, sammen med sin 20 måneder gamle sønn. Det er ventet at dødsdommen blir utført umiddelbart etter at hun har født sitt andre barn.

Det er den offentlige domstolen, El Haj Yousif i Khartoum som har dømt kvinnen til døden.

La oss huske Meriam og hennes mann Daniel og barna deres i våre forbønner.

El Haj Yousif Public Order Court in Khartoum, Sudan.
Read more at http://global.christianpost.com/news/christian-pregnant-mother-in-sudan-sentenced-to-death-100-lashes-on-mothers-day-119572/#VxYED2obg8xHjSsq.99

El Haj Yousif Public Order Court in Khartoum, Sudan.
Read more at http://global.christianpost.com/news/christian-pregnant-mother-in-sudan-sentenced-to-death-100-lashes-on-mothers-day-119572/#VxYED2obg8xHjSsq.99

El Haj Yousif Public Order Court in Khartoum, Sudan.
Read more at http://global.christianpost.com/news/christian-pregnant-mother-in-sudan-sentenced-to-death-100-lashes-on-mothers-day-119572/#VxYED2obg8xHjSsq.99

Venner og deres særskilte gaver

'Det finnes ikke to venner som er like. Hver og en har sin gave til oss.

Når vi venter oss at en venn skal ha alt vi behøver, blir vi alltid kritiske og aldri helt fornøyd med det som han eller hun faktisk har.

En venn kan gi oss medfølelse, en annen kan stimulere tankene, en annen kan formidle sjelsstyrke.

Jo mer vi kan ta imot av de ulike gavene som våre venner har å gi, desto mer makter vi å gi andre av akkurat våre ufullkomne gaver.

Vennskapet vever et fantastisk kunstverk av kjærlighet'.

Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey

Radikalt nattverdsyn og etterfølgelse av Jesus, del 2

Andreas Ehrenpreis (1650) skrev en rekke bøker, deriblant en bok som er et rent skattkammer for den som leter etter eksempler på hvordan man fortsatt kan leve ut urkirkens menighetsliv i et hverdagslig liv.

6.mai publiserte jeg en presentasjon av ham. Her følger en oversettelse jeg har gjort av hans utlegging av synet på nattverden blant de første anabaptistene. Oversettelsen har copyright. Vil du bruke den i noen sammenheng, vennligst ta kontakt:

'Til den første menighet ble Herrens måltid gitt som en deltagelse, en forening i det ene brød og i den ene kropp.  Hvetekornet måtte dø for enheten i det ene brød. Bare ved å dø kunne det slå rot og vokse på markene og være i stand til å stå imot stormene. Bare på denne måten kunne det bære frukt.

På samme måte - må hver av oss oppgi seg selv, dø fra seg selv, hvis han ønsker å følge Kristus på Hans vei.

Den innhøstede hveten knust til mel om det skal bli et brød. Vår egen vilje går igjennom det samme for fellesskapets skyld. Den må også brytes hvis vi skal tilhøre Brødsbrytelsens fellesskap og tjene i fellesskapets arbeid. Som om det ikke var nok - kornene må bli brakt sammen slik at det blir en smak, et brød. Ikke ett korn kan bli bevart som om det skulle kunne klare seg på egenhånd. Ingen kjerne kan bli isolert. Hvert korn må oppgi seg selv og hele sin styrke for å bli ett brød.

(fortsettes)

Kristne jenter gruppevoldtas i Pakistan

Bare noen få uker etter at en syv år gammel kristen jente ble gruppevoldtatt av muslimske menn i Pakistan, kommer det nå nye rapporter om et grusomt overgrep.

Denne gangen dreier det seg om en 11 år gammel kristen jente som er blitt kidnappet fra byen Distt i Seikupora. Hun er blitt voldtatt gjentatte ganger de tre dagene hun ble holdt fanget.

Det er Sharing Life Ministry i Pakistan som melder dette.

Som i lignende tilfeller truer voldtektsmennene med represalier mot ofrenes familier for å hindre dem i å melde sakene til politiet. I dette tilfellet har de truet med å brenne ned husene til de kristne ofrenes familier. Ja, de vil sette i gang et opprør og brenne ned alle de kristnes hjem.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken i Pakistan.

Vekkelsen i Bukovina, del 2

Bøketrærne gjør det vakkert i Bukovina (bildet). Så er det også trærne som har gitt området sitt navn: Bukovina - Bøkelandet.

Artikkelen du er i ferd med å lese er skrevet av rumenske Alexa Popovini. Den er opprinnelig skrevet på rumensk, så oversatt til russisk, og derfra til engelsk, før jeg har oversatt den til norsk:

Under forfølgelsestiden i Østerrike i 1763, flyktet grupper av anabaptister til Transylvania, andre til Bukovina. Flyktningene som kom seg til Bukovina, forsøkte å unngå å bli utsatt for forfølgelse og lidelse, holdt troen innenfor familiekretsen, og mistet all offentlig anerkjennelse som en religiøs gruppe.

Det var mange slike tyske familier i Bukovina. En baptist-predikant ved navn Silvester Unguryan, vendte tilbake fra Amerika i 1921. Han fant en familie i byen Chernovtsi ved navn Dittmar. I denne familien bodde det en svært gammel mann. Han var nå over 90 år gammel. Han kunne fortelle at han var en troende, og at han hadde blitt døpt i sin ungdom.

Det faktum at denne gamle mannen var blitt døpt mens han var ung, omlag år 1850, illustrerer det historiske faktum at fra 1763 til omlag 1850, at anabaptister som hadde flyktet fra Østerrike beholdt sin religiøse overbevisning, ja, holdt dem selv til 1921 når de ble en del av de nylig opprettende baptistmenighetene.

I landsbyen med navn Gamle Fratovski fantes det også en gammel mann. Han bar navnet Seltzer, og arbeidet som smed. Han kunne fortelle at han hadde blitt døpt før 1880. Denne mannen levde avsondret, og ba til Gud i djupeste hemmelighet innenfor familiekretsen.

I Fratovski bodde det andre lignende familier. Blant disse var det en mann som het Masier, som også praktiserte sin tro innenfor familiesirkelen.

Vi kjenner til at det i landsbyen Ganle Fratovski befant seg i år 1900 med sammen tro i Bukovina.

(forsettes)

Vekkelsen i Bukovina, del 1

Jeg vil tro at ikke så mange av oss har hørt om Buchenland - det hadde ikke jeg inntil ganske nylig - men det er et lite stykke av Romania og Ukraina. Stedet heter Bukovina på rumensk - og skulle vi oversette det til norsk ville det blitt noe slikt som 'Bøkelandet'. For her vokser det massevis av vakre bøketrær.

Stedet har en svært spennende historie. Det har en del av vår sentraleuropeiske historie, som en del av Moldova. Nå delt mellom en rumensk- og en ukrainsk del. Området er lokalisert i de sentrale og østlige delene av Karpatene. Bukovina spiller også en viktig rolle i anabaptistenes historie i Europa. Og det er denne delen av historien denne artikkelserien skal handle om:

I dag ligger Bukovina der kuttet i to deler: en rumensk og en ukrainsk. Men det var en gang en del av det østerriske imperiet. Nesten alle anabaptistene som bodde her har flyktet - og reetablert seg først i Østerrike, så Tyskland, via USA, til Argentina og Australia.

Mange flyktet da den sovjetiske armeen inntok Bukovina 4.juli 1940.

Guds ord frigjør
Det var på slutten av 1700-tallet at mange fattige familier forlot det sørlige Tyskland og Østerrike. De slo seg ned i de fruktbare dalene i Bukovina. Blant rumensk-talende bønder. Mesteparten av dem levde i fred med sine omgivelser. Så lenge de tok del i de ortodokse gudstjenestene eller de romersk-katolske messene, og døpte deres barn, slik alle var pålagt etter loven.

'Men ikke noe land på jord, ingen regjeringen, ingen kultur har noen gang klart å stå imot kraften i Guds levende ord, Jesu ånd, når ydmyke mennesker ønsker Ham velkommen', skriver Peter Hoover i en epost nylig.

Bloggens faste lesere kjenner ham som lederen for den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia og en av vår tids beste kjennere av den anabaptistiske historien.    

Anabaptistisk historie
Det er vanskelig å vite nøyaktig når de første anabaptistene kom til de rumensk og tysktalende landsbyene i Bukovina. Noen av dem må ha kommet som nybyggere på slutten av 1700-tallet fra Baden-Württemberg. Noen av dem har sveitsiske navn kjent blant anabaptistene der, men mange flere, skulle senere bære rumenske og ukrainske navn.

(fortsettes)

SISTE: Ortodoks prest skutt ned og drept i Donetsk

Den ortodokse presten, Pavel Zhuchenko (bildet), ble skutt ned og drept med hele åtte skudd, da han forsøkte å roe ned en samling med opprørte mennesker i Donetsk natt til 9. mai.

Fader Pavel tilhører Den ukrainsk-ortodokse kirken, som er en del av Moskva-patriarkatet. Han var prest i Hl.Dmitrij Donskij kirken i byen Druzhkovka, som ligger i Donetsk regionen. Omstendighetene rundt drapet på den ortodokse presten er foreløpig ukjent.

Om å bli mer menneskelig

Jeg finner stadig gull i bøkene til Jean Vanier.  Her sammen med en av beboerne i bofellesskapet L'Arche, som er psykisk utviklingshemmet. I dag fant jeg dette, og synes det var så godt at jeg måtte oversette det for bloggens lesere:

'Det er fordi vi hører til sammen med andre og ser dem som brødre og søstre i deres menneskelighet, at vi ikke bare aksepterer dem som de er, med ulike gaver og kapasiteter, men ser hver av dem som en person med et sårbart hjerte.

Vi lærer å tilgi dem som sårer eller avviser oss; vi ber om tilgivelse fra dem som vi har såret. Ydmykt lærer vi å akseptere de som peker på våre feil og dumme ting vi gjør og som utfordrer oss til å vokse i sannhet og kjærlighet.

Vi støtter og oppmuntrer hverandre på reisen til indre frihet. Vi lærer hvordan vi kan være nær de som er svakere og mer sårbare, de som kanskje er syke, som går gjennom en krise eller sørger.

Vi aksepterer våre egne begrensninger og svakheter, og vi oppdager at vi trenger og vi lærer å sette pris på andre og takke dem'.

Jean Vanier i boken Becoming Human, side 59.

Ingenting former deg som bønn

Den høyt respekterte pinseprofilen, Jack Hayford (bildet), har skrevet en ny bok. Denne gang om åndelig krigføring.

Nettutgaven til Charisma har gjort et intervju med ham i den forbindelse, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette deler av det:

'I sin bok 'Penetrating the Darkness' forteller pastor Hayford om sin personlige kamp for å forløse Guds kraft og beseire ondskapens krefter på jorda. Han forklarer hvordan det å omfavne korsets kraft gjør det mulig for deg å utvikle et kraftfullt bønneliv, engasjere deg i effektiv forbønn og forstå våpnene du har til din disposisjon og hvordan du kan konfrontere og beseire det onde'.

I intervjuet sier pastor Hayford:

'Ingenting har i større grad formet erfaringene og begivenhetene i mitt liv som bønn: personlig bønn, offentlige bønnesamlinger, fokuserte bønner, lidenskapelige bønner, og bønner fulle av kraft og Ånd'.

I boken forklarer hvordan man kan utvikle personlige bønnevaner, ta del i forbønn, be om Kristi blods beskyttelse, og hvordan man kan forstå betydningen av å binde og løse. Han skriver også om hvordan man kan konfrontere det onde, og hvorfor vi ikke får bønnesvar,

Jack Hayford skriver også om betydningen av en personlig stille stund med Gud hver dag. Og at ingen ting må komme i veien for den. Heller ikke lovprisning og forbønn for andre.

Her er noen av Hayfords råd:

* Fremstill deg selv for Herren med takksigelse og lovprisning
* Gi ditt hjerte til Ham så Han kan rense det
* Fremstill din dag for Herren som et offer
* Be for familie, medarbeidere, naboer, etc.

En karikatur av den sanne kirke

Det er uendelig trist når en prest blir en karikatur av seg selv, og lar seg bruke av nasjonalistiske krefter. Som her i Russland hvor en russisk-ortodoks prest bryter med alt hva Jesus underviste om Guds rike, og velsigner våpen.

Men dette er ikke noe nytt. Vi har sett det før, ikke minst under krigen på Balkan og røttene finnes i den kirke som fremsto under keiser Konstantin og keiser Theodosios. Sistnevnte er jo den keiseren som gjorde kristendommen til Romerrikets statsreligion. Tankegodset fremmes også av Augustin som selv var tilhenger av å bruke makt og tvangskonvertering av hedninger og ikke-kristne, slik det kommer til syne i hans 93. brev til biskop Vincentius som ble skrevet i år 408.

'Salige er de som skaper fred', sa Jesus.

Urkirken var preget av Jesu ikke-volds prinsipper slik de kommer til uttrykk i Bergpreken. For dem handlet Guds rike om å bringe himmelens atmosfære ned til jorden. Og leve ut dette rikets prinsipper og lover her i tiden.

For dette riket gav de sine liv.

Og slik fortsatte mennesker å gi sitt liv opp gjennom kirkens historie av mennesker, som ofte sto på utsiden av Storkirken, og ble selv forfulgt av den.

Be for disse kristne som sitter fengslet i Iran

For at du lettere skal kunne be konkret for fengslede kristne i Iran, har jeg laget denne oversikten over noen av fangene vi kjenner til:

Saeed Abedini:
Fengslet: 26.sept 2012
Status: Dømt til 8 års fengsel i januar 2013. Sted:  Rajai Shahr fengslet i Karaj.

Rasoul Abdollahi:
Fengslet: 2.desember 2013.
Status: Dømt til 3 år fengsel. Sted: Evin fengslet, Tehran.

Alireza Seyyedian:
Fengslet: 14.mars 2012
Status: Dømt til 6 års fengsel
Sted: Evin fengslet, Tehran

Maryam Naghash Zargaran:
Fengslet: 15.juli 2013
Status: Dømt til 4 års fengsel
Sted: Evin fengslet, Tehran

Ebrahim Firouzi:
Fengslet: 21.august 2013
Status: Dømt til 1 års fengsel, 2 år i eksil
Sted: Evin fengslet, Tehran

Behnam Irani:
Fengslet: 3. juni 2011
Status: Dømt til 6 års fengsel
Sted: Ghezal Hezar fengslet i Karaj

Farshid Fathi:
Fengslet: 26.desember 2010
Status: Dømt til 6 års fengsel
Sted: Evin fengslet, Tehran

NB! Flere av disse kristne fangene sliter med store helsemessige problemer, noen av dem med alvorlig sykdom og/eller følgene av tortur. Husk spesielt på dette når du ber for dem.

Husk også på ordene fra Hebr 13,3:

"Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp".

Knapphetens eller overflodens mentalitet

'Motsetningen til knapphetens mentalitet er overflodens. Har man overflodens mentalitet sier man:

Det finnes nok for alle, mer enn nok: mat, kunnskap, kjærlighet - alt.

Med den innstillingen gir man det man har til alle man møter. Når vi ser noen som sulter gir vi dem mat. Når vi treffer noen uten kunnskap, lar vi dem få del i vår kunnskap. Når vi møter mennesker som trenger kjærlighet tilbyr vi dem vår vennskap og vennlighet og gjestfrihet. Vi presenterer dem for vår familie og våre venner.

Når vi lever med denne innstillingen får vi se overflodens under. Alt vi gir bort blir mangfoldiggjort: maten, kunnskapen, kjærligheten - alt. Det blir til og med noen kurver til overs'.

Henri Nouwen (bildet). Oversatt fra hans bok: Bread for the Journey.

92 ungdommer døpt etter ungdomsleir på Filippinene

I dag gleder jeg meg stort over nybrottsarbeidet som Noralv Askeland står midt oppe i på Filippinene. Han forteller om to medabeidere, Joel og Elvie, som nettopp har avsluttet en leir. I går ble 92 ungdommer som har bestemt seg for å følge Jesus døpt. De er villige til å gjøre alt Jesus befaler dem å gjøre. Leiren hadde 310 deltagere som alle reiste hjem til sine ulike landsbyer fulle av glede og takk til Gud. Dette er virkelig et stort takkeemne. Guds rike vokser!

Anabaptister i USA søker fornyelse og tilbakevending til deres røtter

Det skjer spennende og forhåpningsfulle ting blant amerikanske mennoniter for tiden.

En ny gruppe - Anabaptist Renewal Circles - vil gjerne bidra til fornyelse og en tilbakevending til de historiske røttene ved å arrangere en nasjonal konferanse denne sommeren. Konferansen skal holdes i Weaverland Mennonite Church i Lancaster i Pennsylvania 10.-12. juli. Tema for konferansen er: 'Proklamer de gode nyhetene om Jesus'.

En talsmann for Anabaptist Renewal Circles, Sunoko Lin, kan fortelle at det var i forbindelse med årskongressen til Mennonite Church USA i Pittsburg i 2011 at en liten gruppe anabaptister kom sammen for å samtale om den åndelige situasjonen i dette kirkesamfunnet.

'Flere av oss, pastorer og menighetsledere fra ulike etniske grupper, var svært bekymret for den åndelige helsen til amerikanske mennoniter', forteller Lin, som er pastor for Maranatha Christian Fellowship i Northridge i California, til avisen Mennonite World Review.

Han legger til:

'Denne bekymringen fikk oss til å søke etter nye måter oppmuntre hverandre på i vår felles tro, tjeneste og misjon. Siden den gang har vi møtt hverandre for å be sammen og planlegge ulike ting som produserer liv og vitalitet fremfor den evige debatten om seksualitet'.

Pastor Lin sier at gruppens mål er et 'bibelsk paktsfellesskap hvor vår enhet er inspirert og formet av Guds autoritative ord'.

Blant talerne finner vi Ervin Stutzman, som er eksekutiv direktør for Mennonite Church USA; Wes Furlong, som er hovedpastor for Cape Christian Fellowship i Cape Coral, Florida; Christopher Yuan, instruktør ved Moody Bible Institute og tidligere homofil som taler og skriver om hvordan det er å leve med HIV; Madeline Maldonado, medpastor i Iglesia Evangelica Menonita Arca de Salvacion i Fort Myers, Florida; Nelson Okanya, som er president for Eastern Mennonite Missions; og Esdras Ferreras, hovedpastor i Sonido De Alabanza i Cicero, Illinois.

Arrangøren håper på 250 deltagere.

Anti-kristen kampanje i Zhejiang provinsen i Kina

Kinesiske myndigheter slår med jernhånd ned på kirkebygg i Zhejiang provinsen. Det pågår en kampanje for tiden rettet mot de kristne i denne provinsen, som er en av Kinas minste hva angår territorium, men samtidig en av landets rikeste. Den ligger ut mot Østkinahavet. Navnet har den fått etter elven Zhejiang, som nå heter Qiantang.

Over 10 kirker er blitt ødelagt siden april i år. Lokale forsamlinger i byen Wenzhou har fått beskjed om at de ikke lenger får komme sammen. Mer enn 10 kors som har stått oppe på kirketakene, er fjernet, eller dekket til.

Bymyndighetene i Wenzhaou har også startet etterforskning mot flere kristne, og mange kristne opplever trakassering på ulike måter. Mange lokale troende mener at den antikristne kampanjen som nå pågår bare er begynnelsen til en større forfølgelsesbølge i Kina.

Når man egentlig skulle vært i Assisi

Det kjennes litt merkelig å skrive disse linjene. Trist, på en måte. Jeg skulle nemlig ikke vært her hvor dette skrives. Hadde alt gått etter planen skulle jeg ha befunnet meg i Assisi, Italia.

Sammen med medlemmer av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby og dens preses, Peter Halldorf.

I San Masseo - Boses kloster i Assisi. Bildet er fra klosterkirken fra 1100-tallet. Her skulle jeg vært med på å feire gudstjeneste.

Men slik ble det ikke. Selv om jeg har lagt bak meg det operative inngrepet på Feiringklinikken, har jeg ikke kommet meg helt. Blodtrykket er kjempehøyt, og legen frarådet meg fra å reise. Selv om jeg hadde meldt meg på.

Men på en måte kjennes det ut som om jeg er der - likevel. Det er jo dette som er så underlig med å være en del av Kristi kropp. Man knyttes til noe større, en helhet, en kontinuitet gjennom historien.

Når vi feirer gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet så skjer ikke det i et vakuum. Da feirer vi gudstjeneste også med den himmelske festforsamlingen, og som en del av Kristi universelle kropp. Jeg tenker ofte på at vi har engler på besøk.

Så håper jeg det blir en tur til San Masseo og Assisi senere. Det hadde vært flott.

'Send forfulgte kristne asylsøkere hjem - hvis ikke blir det anarki i Norge'

Egentlig trodde jeg at jeg ikke ville bli overrasket lenger. Etter at Internett og Facebook kom stiftet jeg bekjentskap med så mye rart, at jeg etter hvert trodde jeg hadde hørt det meste.

Men slik er det ikke. I kjølvannet av at jeg startet opp Facebook-siden 'Respekter lokalmenighetene', etter at politiet hentet ut en iransk kvinne fra lokalene til pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand, skulle jeg høre ting jeg virkelig skulle undres over at noen kan mene.

Trygt bak sine datamaskiner sitter det folk og skriver at kristne som har fått avslag på sine asylsøknader, og som har et reellt beskyttelsesbehov, fordi de vil bli eller allerede er forfulgt i hjemlandet, skal sendes tilbake dit hvor de kommer fra!

De begrunner dette med to ting:

1) Kristne må regne med forfølgelse, og Gud vil gi dem styrke og passe på dem om de blir fengslet.

2) En skal lyde myndighetene. Om ikke - som en skrev - 'blir det fullstendig anarki'.

Jeg har tenkt mye på dette etter at jeg leste det første gang.

Det er voksne, oppgående mennesker som skriver dette. Jeg spurte en av dem som mente dette, om han ikke kunne reise til Iran og evangelisere der, og så la seg fengsle. Siden han mente at dette ikke var så farlig, Gud var jo med, likevel. Da svarte han: 'jeg kan informere deg om at det er ikke den oppgaven Gud har kalt meg til i livet'. Så da er det jo greit. Andre mener han kan bli fengslet, torturert og drept, for de må ha fått 'den oppgaven Gud har kalt dem til i livet'. Det er nesten så jeg ikke tror det er mulig at oppegående mennesker kan mene noe slikt. Men det gjør de i ramme alvor.

Disse som gir uttrykk for disse meningene er kristne nordmenn. De har det trygt og godt. Ikke noe beskyttelsesbehov. Har vel knapt nok opplevd at deres tro har vært gjenstand for motstand. Men de har sterke meninger om andre menneskers liv som de aldri har møtt, aldri delt kår med. 

De har ikke kjent på angsten, eller piskeslagene mot kroppen. De har aldri sittet innelåst og hørt redselsskrikene fra medfanger som blir torturert. De har aldri vært frarøvet sin familie.

De eneste de tenker på er at det kan bli anarki i Norge, om noen stakkares medsøsken i troen skulle få bli her. Tenk hvilke tilstander det da ville bli i Norge!

Kanskje vi alle skulle lese Heb 13,3 en gang til:

'Husk på dem som er i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'.

Forsoningskonferanse i Kiev mellom jøder og kristne

I Kiev, Ukraina, finnes det en messiansk menighet med omlag 1.600 medlemmer!

I begynnelsen av mai arrangerte de en konferanse med deltagere fra Storbritannia, Irland, Nederland, Sveits, Østerrike, Slovakia, Polen, Romania og Norge.

Lovsang, bibelundervisning og forsoning var ingrediensene i konferansen.

Fra Norge deltok Ola Simon Østtveit, og hans kone, aktive innen Ungdom i Oppdrag og styreleder for den kristne humanitære organisasjonen, Ny Start i Øst.

Den messianske menigheten arrangerte samlingen sammen med Toward Jerusalem Council II Europe. Her deltok såvel protestanter, katolikker som ortodokse. Dette handler om et forsoningsinitiativ mellom kristenheten og det jødiske folk, basert på ordene fra Efeserbrevet:

'Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne, de som er omskåret på kroppen, av menneskehånd. Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel, uten del i paktene og løftet, ja, uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet'. (Ef 2,11-16)

Jeg kommer tilbake med flere opplysninger om denne konferansen så fort de foreligger.

34 åring har sittet fengslet i 589 dager for sin tro på Jesus

I går fylte Saeed Abedini 34 år. Dagen markerte også at han har sittet 589 dager under grufulle forhold i iransk fangenskap.

Og han sitter ikke alene. Et dusintalls andre kristne sitter også fengslet i Iran. Og de som befinner seg utenfor fengslene, lever i konstant frykt for å bli fengslet på grunn av sin tro og religiøse overbevisning.

5.mai ble Silas Rabbani - som er medpastor for en husmenighet i Karaj, gift og far til to, arrestert av agenter for den iranske nasjonale sikkerhetsstyrken. I følge Present Truth Ministries ble pastor Rabbani's hus ransaket av politiet 23. desember, mens han selv var bortreist. De beslagla både hans bærbare datamaskin samt en del kristent materiale. I januar ble han så innbrakt til politiet til tøffe avhør som varte i åtte timer, før han ble løslatt.

Og nå er han altså arrestert.

Rabbani er den tredje kristne lederen fra samme menighet som nå sitter fengslet i Iran. 6. mai ble han brakt inn for retten, og da fikk hans kone lov til å se ham et lite øyeblikk.

Amin Khaki sitter fremdeles fengslet i Shoush. Han ble fengslet 5. mars, og Benham Irani skal sone i seks år. Og Shahin Lahouti - en kristen musiker - er nylig blitt fengslet på nytt.

La oss fortsette å be for våre lidende trossøsken.

Det uskapte lyset

'Det kristne livet hviler på et faktum: at Gud er blitt menneske.

I vår kropp, skapt av Ham, har Han vist oss sin evige fullkommenhet. Takket være det har vi fått et konkret kriterium som hjelper oss til å avgjøre hvor langt vi har kommet bort fra Ham, eller tvert om, hvor nær vi er Ham.

Om vi ligner Ham i vårt hjertes innerste følelser, i vår måte å tenke og i våre reaksjoner overfor det som skjer med oss på det jordiske plan, blir vi lik Ham også i Hans guddommelighet. Evangeliene gir et tilstrekkelig klart bilde av Ham, og epistlene beskriver erfaringen av livet i Ham.

Hans befalinger er det uskapte lyset, i hvilket Han særskilt avslører seg for oss 'slik som han er' (1.Joh 2). 'Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys'. (Joh 8,12)

Dette lys har en forunderlig virkning på oss'.

(Arkimandrit Sofrony: Vi skall se Honom sådan Han är/Artos 2003, side 168)

'Det uskapte Guddommelige Lyset er av en annen natur enn det fysiske lyset. Når man ser det fylles mennesket først og fremst av en følelse av den levende Guds nærvær ... Denne ufattelige, altoppslukende følelsen av den levende Guds nærvær sammenfaller med synet av et lys. Mennesket befinner seg da selv i lyset, blir lik det lyset hun skuer ...' (Arkimandrit Sofrony: Den Hellige Starets Siluan/Artos 1994, side 180)

Bildet: Fra Yell, Shetland. (Kevin Ritch/Promote Shetland)

To artikler om to bedere publisert på bloggen Monastisk

Ved bredden av elva Sora, omlag 17 kilometer fra Hl.Cyrils kloster ved Kvitsjøen, en stor innbuktning av Nordishavet i det nordvestlige Russland, står en flott bronsjestatue av Hl.Nil av Sora (bildet).              

Denne Nil av Sora er svært betydningsfull med hensyn til den monastiske historien i det veldige russiske riket. Han skulle bli en av Middelalderens viktigste reformatorer og fornyere av det russiske klosterlivet - en beder i ordets rette betydning. Han ville føre den monastiske bevegelsen i moderlandet tilbake til røttene - til en radikal eiendomsløshet og enkelhet.

Du kan lese mer om Nil av Sora på bloggen Monastisk, hvor du også finner en artikkel om bederen Edbert av Lindisfarne. 

Se http://www.monastisk.blogspot.com

Maisnø, del 2

Her er andre del av artikkelen til den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson. Første del ble publisert 1.mai:

1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.                                                                                     

(fortsettes)

I dag mister Norge sin troverdighet som fredsnasjon

Fredsnasjonen Norge ligger i dag med brukket rygg. Illusjonen har gått i stykker. Norske politikere har vist at det er pengene og norsk anseelse i et diktatur som er viktigere enn menneskene som lever under undertrykkelsen.

Når statsministeren forbeholder seg retten til ikke å hilse på fremtidige fredsprisvinnere - men de an om det kan skade Norges omdømme - har menneskerettighetene spilt fallitt.

Den ene politikeren etter den andre - med Storingspresidenten i spissen - har rømt fra sine tidligere uttalelser om Tibet og Dalai Lama - og gjort knefall for markedskreftene, ja, for illusjonen om at Norge skulle ha noen som helst påvirkningskilde overfor Kina og dette landets undertrykkelse av elementære menneskerettigheter. Det er bare to ord for dette: skammelig og feigt. Snakk om om svikte når det gjelder.

Og så dukker kremmeren Stein Erik Hagen opp. Skal man le eller gråte? Eller skal man bli fortvilet over den fullstendige mangelen på innsikt?

I VG i dag foreslår han at Nobelkomiteen gir Fredsprisen til Kina!

Hallo der ute!

Har den siste resten av anstendighet overfor de mange fengslede og forfulgte i Kina blitt blåst bort?

I dag er det pinlig å være nordmann.

Det drepes flest kristne i Nigeria, Syria og Den sentralafrikanske republikk

Nigeria, Syria og Den sentral-afrikanske republikk står for 85 prosent av drapene på mennesker som bekjenner den kristne tro.

Det er Åpne Dører som slår fast dette i en helt fersk rapport som ble presentert i går.

Islamsk ekstremisme, stammefeider og organisert korrupsjon er de fremste drivkreftene bak forfølgelsen og volden mot kristne.

Rapporten dekker perioden 1.november 2012 og frem til 31. mars i år. I denne perioden ble 5479 personer drept på grunn av sin kristne tro. 3641 kirker og andre kirkelige eiendommer ble ødelagt, og kristne ble utsatt for 13.120 voldshandlinger. Disse voldshandlingene handler om mishandling, kidnappinger og voldtekter.

I følge rapporten topper Nigeria listen over land hvor flest kristne blir drept. Deretter følger Syria, Den sentralafrikanske republikk, Pakistan, Egypt, Kenya, Irak, Burma, Sudan og Venezuela.

Nord-Korea er ikke tatt med. Årsaken til dette er at det er vanskelig å fremskaffe sikre tall.

La oss huske disse landene i vår forbønn.

Kristen humanitær organisasjon ekskludert fra Den evangeliske allianse

En av de største kristne humanitære organisasjonene i Storbritannia: Oasis Trust, er ekskludert av Den evangeliske Alliansen.

Årsaken er at Steve Chalke (bildet), som er grunnlegger og leder av Oasis Trust, ikke lenger holder fast ved ekteskapet som en paktsrelasjon mellom èn mann og en kvinne, men nå gir sin støtte til samkjønnede ekteskap.

Steve Chalke har med sitt nye syn skapt sjokkbølger i den engelske kristenheten.

Etter flere måneder med bønn og samtaler, har Den evangeliske alliansen i Storbritannia kommet frem til at Oasis Trust ikke lenger kan være del av Den evangeliske allianse, en allianse som består av 79 kirkesamfunn, 3.500 organisasjoner og 750 organisasjoner.

Det var i februarnummeret av Christianity Today at Stece Chalke gikk ut og sa at han ikke anså samkjønnede ekteskap som syndige og at kirker burde støtte opp om dem.

9. mai: Den internasjonale bønne- og fastedagen for Russland

9.mai er Den internasjonale bønne- og fastedagen for Russland.

På bildet ser du russiske kristne i Ivanova som ber for evangeliseringsarbeidet i dette området av det veldige russiske riket.

Jeg fikk en epost fra min gode venn, Ioan Peia, i går. Han er leder for Det østeuropeiske bønnerådet. Ioan forteller at 9. mai er valgt fordi dette er dagen da Russland vant over nazismen. Og et av bønneemnene som er satt opp for denne dagen handler om å be for alle byene og landsbyene som skal markere denne dagen, at 9.mai må bli en dag for et åndelig gjennombrudd.

'La oss be om at fredens Ånd faller over Russland og alle nasjonene som omgir landet,' skriver Ioan Peia i eposten.

Han kaller nå alle verdens bedere om å be for Russland: om vekkelse, for fred, for et åndelig gjennombrudd, slik at evangeliet kan gjennomsyre hele det veldige russiske riket.

Blir du med denne dagen og står sammen med våre russiske trossøsken?

Radikalt nattverdsyn og etterfølgelse av Jesus, del 1

Andreas Ehrenpreis hører med blant de mange tusen martyrene i den anabaptistiske bevegelsen. Han var biskop blant Hutterianerne, en gren av Døperbevegelsen som praktiserer eiendomsfellesskap.

Hutterianerne opplevde store utfordringer etter at de ble fordrevet fra Moravia i 1622. Antallet medlemmer var synkende. Misjonsiveren var mer eller mindre borte. Livet i Slovakia under 30 års krigen og de stadige angrepene fra tyrkerne var så tøffe å forholde seg til, at man bare hadde så vidt pust igjen til å overleve.

I dette kritiske øyeblikket ble det reist opp en leder av virkelig stort format - Andreas Ehrenpreis (1589-1662). I 1621 ble han valgt til Ordets tjener (pastor), og ble fra 1630 den faktiske lederen for hele denne grenen av Døperbevegelsen. I 1639 ble han ledende eldste - eller biskop. Han oppnådde like store resultater som såvel Jakob Hutter og Peter Riedeman gjorde 100 år tidligere.

Ehrenpreis, som var møller av yrke, satte seg det nesten umulige mål, å fornye de gamle Bruderhofene - som er anabaptistiske kommuniteter eller fellesskap, hvor man hadde alt felles, og levde etter ikke-volds prinsipper, og i en ånd av brorskap, kjærlighet og disippelskap.

Han skrev en rekke bøker, deriblant en bok som er et rent skattkammer for den som leter etter eksempler på hvordan man fortsatt kan leve ut urkirkens menighetsliv i et hverdagslig liv.

Man antar at den er skrevet før 1650, når misjonærer ble sendt fra Slovakia til Sveits og sannsynligvis også til deler av den vestlige delen av Tyskland for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike.

Fra denne boken har jeg oversatt hva Andreas Ehrenpreis skriver om nattverden. Jeg tror flere av bloggens vil finne dette interessant. Boken inneholder også så mye annet spennende om Hutterianernes syn på Guds rike, og hvordan leve i fellesskap, at jeg ved en senere anledning vil komme tilbake med oversettelser av dette også.

Vel er dette skrevet for veldig mange år siden, men innholdet er like radikalt og nyttig for oss som lever i det 21. århundre. Utfordringene er de samme, om vi skal ta etterfølgelsen av Jesus på ramme alvor.

(fortsettes)

Russisk vekkelse, del 3

Her følger tredje og siste del av artikkelserien om opprinnelsen til baptismen i Russland:

Så tidlig som i 1890 slo baptister seg ned i Turkmenistan. Et fellesskap mellom emigranter bestående av mennoniter og baptister begynte å vokse fram. To år senere - i 1892 - formet de sin egen bosetning, som gikk under navnet Kuropatkinsky, ikke så langt fra Ashkhabad (bildet).

En evangelikal bevegelse blant både tysk- og russisktalende så dagens lys i Usbekistan i 1892, og den første baptistmenigheten i dette landet ble grunnlagt i Tashkent i 1902. En baptistmenighet ble grunnlagt i Petropavlosk, Kasakhstan, i 1908. Den tjente først og fremst de tysktalende innbyggerne i Kasakhstan, som bodde ganske spredt rundt i landet.

I 1912 flyttet en russisk baptist ved navn, Rodion G. Bershadskij, til Bishkek, og grunnla den første baptistmenigheten i Kirgisistan.

Disse menighetene, spredt som de var og uten noe nettverk seg i mellom, overlevde til 1928. Da ble deres legale status trukket tilbake fra myndighetenes side. Noen forsamlinger, som de i Tbilisi og Ashkhabad, fortsatte å møtes som undergrunnsmenigheter.

Og noen ble fornyet i 1944 og slo seg da i lag med Unionen av Evangelikale kristne/Baptistene.

I 1990 - i forbindelse med at Sovjetunionen kollapset - opplevde mange av disse menighetene en fornyelse. Men selv om kommunismen opplevde sitt sammenbrudd, oppsto det nye utfordringer for disse menighetene: Verken Den ortodokse kirke eller Islam er særlig godt kjent for religiøs toleranse. Dermed oppsto det ny forfølgelse - fra begge disse parter mot baptistene.

I 1992 dannet baptistmenighetene i Turkmenistan, Tadsjikistan og Usbekistan en union under navnet: Unionen av Evangelikale kristne/Baptistene i Sentral-Asia. Den har noen tusen medlemmer. Det største baptistsamfunnet i dette området finner vi i Kasakhstan, med sine ca 10.000 medlemmer. I Georgia finnes det rundt 4.000 baptister.

Koreanske baptister og pinsevenner ser på Sentral-Asia som 'sitt' misjonsområde. Blant annet har Yoido Full Gospel Central Church, David Yonggi Cho's menighet, blant menigheter her. Flere av dem har over 2.000 medlemmer.

FrP - et kristenfiendtlig parti

Fremskrittspartiet delte ut sukkerspinn til kristne velgere ved siste Stortingsvalg. Og mange grep begjærlig søtsakene. Nå skulle alt bli så mye bedre - bare vi ble kvitt den rød-grønne regjeringen.

En del av sukkerspinnet handlet om Israel. Med FrP i regjering ville man få en helt annen Israels-politikk. Og når det gjelder Israel så er det mange kristne som får så høyt blodsukker av sukkerspinnet, at de ikke helt klarer å tenke så klart lenger.

Dessuten - med fremmedfrykten som også finnes hos en del kristne - så man jo også muligheten til å bli kvitt noen muslimer. Man kunne få demmet opp mot de fremmedkulturelle elementene i samfunnet, og så kunne man kanskje ha håp om at den kristne tro kunne få en rennesanse i samfunnet?

Etter hvert som sukkerspinnet ble spist opp har man våknet til helt annen virkelighet. Plutselig oppdaget man at det samme partiet man så gjerne så i regjeringskontorene også har sørget for å sende kristne asylsøkere med stort behov for vern med hurtigtogsfart ut av landet.

Og for mange frikirkelige er de blitt smertelig klar over at FrP slett ikke bryr seg om deres menighetslokaler. For FrP er det forskjell på lokalene til Den norske kirke - de har vel spir - og lokalene til en pinsemenighet i Kristiansand. Hva bryr de seg vel om en bestemor som har behov for å bli vernet mot å sendes tilbake til Iran og fengsler? Hun er jo bare en av mange slike som ikke hører hjemme i FrP-Norge.

Med den nye blå-blå regjeringen har kristne med asylbehov fått det mye verre. Fr.P viser seg å være et kristenfiendtlig parti.

De gode nyhetene om Guds rike

I går fikk jeg en epost fra Peter Hoover, som gjengir et vitnesbyrd fra en ung mann fra Melbourne i Australia. Det vitnesbyrdet grep meg.

Han har vært en kristen noen få år. Hjemme hos foreldrene fant han en gammel King James Bibel og begynte å lese den. Siden har han konstant søkt å holde fast ved og bli oppbygget i sin tro gjennom lesningen av Bibelen.

For noen måneder siden kom han over en bok av Leo Tolstoj (bildet). Den boka skulle hjelpe ham til å oppdage at Jesu undervisning og forkynnelse handlet om Guds rike.

Og at denne undervisningen var veldig praktisk. Som det å 'snu det andre kinnet til'. Den unge mannen skrev til Peter: 'Ingen menighet jeg hadde besøkt hadde undervist om dette. Hele livet mitt hadde jeg trodd på at man skulle forsvare seg selv, og at det å avtjene militærtjenesten var noe ærerikt. Men Gud viste meg at vi skal stole på at Han beskytter oss, og om tiden skulle komme da mennesker vil gjøre oss noe ondt, så vil det være en planlagt tid for oss til å bli Kristi martyrer'.

Så langt vitnesbyrdet fra den unge mannen og Peter Hoovers epost.

Jeg blir mer og mer overbevist om en ting: Vi må gjenoppdage det som var hovedtema i Jesu undervisning og forkynnelse. Det var ikke de gode nyhetene  om at vi må vende om og bli frelst, for å sikre oss at navnet vårt blir skrevet i Livets bok, og så slutter historien der.

Døperen Johannes - forløperen for Jesus - Jesus selv, og apostlene forkynte De gode nyhetene om Guds rike. Det er hva 'evangelium' betyr - de gode nyhetene. Men snakket du om 'evangeliet' på Jesu tid, så ville se se rart på deg om du stanset der. De ville spørre: De gode nyhetene om hva da?

Evangeliet gav ingen mening. Man måtte fortelle folk hva de gode nyhetene handlet om. Og for døperen Johannes, Jesus og apostlene handlet det om Guds rike.

Jesus bruker de 40 dagene mellom påske og himmelfarten til å undervise disiplene om en eneste ting: Guds rike.

Forstår vi hva dette riket er - hva det handler om?

Kjøpt fri for 300 kroner etter 19 år som slave

Hun ble kidnappet i det sørlige Sudan før hun ble tenåring og tvunget med til den nordlige delen av landet. Her ble hun kjønnslemlestet, stadig utsatt for juling, og kommandert til å 'be som en muslim'.

Torturhelvetet pågikk i hele 19 grusomme år.

Ayul Aguer (bildet), er en kristen.

I 1994 ble hun brutalt revet opp fra hjemmet sitt i Gok Macar, sammen med flere andre. De som nektet å bli med kidnapperne, ble drept. Ayul Aguer's hender ble bundet til en hest. Dag og natt gikk de. Kidnapperne brydde seg ikke om noen av dem ble syke.

Når de var kommet fram til bestemmelsesstedet, solgte hennes mye mester - en mann ved navn Mohammad Jamos, to av de andre kidnappede jentene. Kun Gok ble igjen - som hans personlige slave. Brutalt banket han henne opp, og tvang henne til alle slags tjenester.

En dag Mohammad sendte henne ut på markedet for å handle inn matvarer, ble hun voldtatt av noen arabiske menn. De knivstakk henne også i fingeren, armen og låret.

På den tiden Agyl ble kidnappet var hun aktivt medlem av en kristen menighet. Men Mohammad tvang henne til å ble til Allah. Han truet med å drepe henne, om hun snakket om menigheten hun tilhørte. En gang sa hun at hun ville gå til gudstjeneste likevel. Da bandt han henne utendørs i solsteiken, og tvang henne til å se mot sola. Hun var blindet etter dette i flere dager etterpå. Fremdeles sliter hun med svimmelhet etter denne grusomme torturen.

En kort tid etterpå ble Agyl gitt bort til en annen slave. Hun ble hans kone og fikk tre barn med ham.

I september i fjor ble hun kjøpt fri etter 19 år for 300 norske kroner.

En mosaikk som viser oss Guds ansikt

En mosaikk består av tusentalls små steiner. En del er blå, andre grønne, en del er gule, andre gyldne.

Når vi ser nærmere etter, kan vi beundre skjønnheten hos hver eneste stein. Men tar vi et steg tilbake, ser vi at alle disse små steinene danner et stort maleri. Dette maleriet forteller noe som ingen av steinene kan fortelle om selv.

Dette er hva livet i det kristne fellesskapet handler om. Hver og en er som en liten stein, men sammen viser vi Guds ansikt for verden.

Ingen kan si: 'Jeg gjør Gud synlig'. Men andre som ser oss sammen kan si: 'De gjør Gud synlig'. Fellesskap oppstår der ydmykhet og herlighet møtes'.

(Henri Nouwen i Bread for the Journey)

Fire eritreere som skulle ordineres som pastorer i Den evangelisk lutherske kirke arrestert

Fire pastorer som skulle ordineres i Den evangelisk lutherske kirke i Eritrea, er blitt arrestert av sikkerhetspolitiet i Asmara.

Arrestasjonen skjedde umiddelbart etter at det ble offentlig kjent, 20.april, at Petros Yosief, Bemnet Tesfay, Ermias Hagdu og Aron Mehretu skulle ordineres.

Det er anslått at 1.500 kristne sitter fengslet i ulike fengsler rundt om i Eritrea ene og alene på grunn av deres kristne tro. Eritrea blir ofte kalt 'Afrikas Nord-Norea' eller 'Det store fengsel', på grunn av regimets grusomheter mot de som bekjenner troen på Jesus. President Isaias Afwerki har en svært autoritær administrasjon.

La oss huske disse fire og alle andre som sitter fengslet i Eritrea i våre forbønner.

Brunei innfører sharia-lovgivning

Sultanen av Brunei, Hassanal Bolkiah (bildet), har nå kunngjort at landet han har ledet de siste 47 år, innfører sharia-lover.

Det vil skape en særdeles utfordrende situasjon for landets 40.000 kristne. Brunei har i alt 420.000 innbyggere.

Brunei er en selvstendig stat og sultanat på nordkysten av øya Borneo i Sørøst-Asia. Landet grenser til Sørkinahavet i nord, og er omsluttet av Sarawak tilhørende Malaysia i sør.

Brunei blir dermed det første landet i Sørøst-Asia som offisielt innfører sharialover.

Rettsinnstansene i landet vil dermed en hel rekke med straffereaksjoner for ulike kriminelle handlinger, inklusive dødsstraff for ærekrenkelser av profeten Muhammed.

Sharialovene ble innført 1.mai.

Liselotte J. Andersson til Hamar i september

Merk deg datoen allerede nå! En av Sveriges mest etterspurte talere, forfatter og medlem av redaksjonen til tidsskiftet Pilgrim: Liselotte J. Andersson (bildet), kommer til Hamar lørdag 27. september.

Sted: Filadelfia, Hamar kl.15.00-18.00.

Bak arrangementet står Filadelfia, Hamar, Hamar Frikirke, Den norske kirke og Den katolske kirke, Hamar.

I tillegg kommer også ikonmaleren Oussama. Han flyktet fra Syria til Libanon for ett år siden, og har med seg en ikonsamling til Hamar.

Kl.20.30 invitere Stefanusalliansen til den katolske kirken i Hamar for et foredrag om de kristnes situasjon i dages Syria.

Dette ser jeg virkelig fram til.

Baptistene danner nasjonal allianse i Tyrkia

Bare to måneder før Baptistenes Verdensallianse holder sitt årsmøte i Tyrkia, har baptistene i landet dannet sin første nasjonale kirkeorganisasjon.

Fire baptistmenigheter har gått sammen om å danne 'Alliansen av baptistmenigheter i Tyrkia', og har valgt ledere som skal arbeide med målsetninger. Gruppen har til hensikt å medlemskirkene, forklare baptistisk lære, kartlegge de ulike menighetenes behov og styrke de troende ved å organisere seminarer, leire og konferanser.

Tyrkia er et land med en kristen arv helt tilbake til urkirken, men de kristne er nå en minoritet i landet. Det er anslått at 120.000 kristne lever i dagens Tyrkia. Av disse er bare noen få tusen protestanter. Befolkningen er på 76 millioner. De fleste av dem er sunni-muslimer.

På bildet ser vi menighetslokalet til Agapekirken, i Samsun, ved Svartehavet.

Russisk vekkelse, del 2

Her følger andre del av artikkelserien om opprinnelsen til baptismen i Russland:

Nikita Voronin var ekstremt vokal når han delte sin tro med andre. I både samtaler og prekener snakket han regelmessig om frelse ved troen på Jesus, og at den måtte ledsages av at man lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Det er blitt sagt at hans hjem var et sted 'for konstant bønn og glødende diskusjoner'. Som et resultat av Voronins utadrettede virksomhet begynte ryktene å spre seg om en ny lære blant den russiske befolkningen i området rundt Tbilisi. Folk flokket seg om ham for å høre ham forkynne Guds ord. Gud velsignet Volonin's iver og forkynnelse, og han fikk oppleve å stifte Russlands aller første baptistforsamling noe sted - i Tbilisi.

En av de som ble omvendt i forbindelse med Nikita Voronins tjeneste - og som ble lagt merke til - var Vasilij Pavlov (1854-1924), som her er avbildet. Han var bare 16 år gammel da Voronin døpte ham. Vasilij Pavlov ble et av de første medlemmene av den nye baptistmenigheten i Tbilisi, og allerede som ung viste han hadde en egen forkynnergave og en spesiell evne for å lære nye språk.

Han dro til Tyskland for å studere teologi, og etter å ha vendt hjem ble han så ordinert til pastor. Han preket Guds ord i mange forskjellige byer, og brakte utallige mennesker til tro på Kristus. Gjennom hans tjeneste ble nye menigheter etablert, og fra dem igjen ble det sendt ut nye forkynnere.

Flere år senere var Nikita Voronin først ute med en sangbok: 'Troens stemme'. En samling av 207 salmer og sanger på russisk.

Problemer med Den ortodokse kirke
Voronins aktiviteter ble lagt merke til av Den ortodokse kirkes prester. Når regionale ortodokse ledere sendte guvernøren en liste over 'bråkmakere' som de anbefalte skulle sendes avgårde til isolasjon, var Nikita Voronins navn øverst på denne lista.

I 1887 ble Voronin, hans familie og Vasilij Pavlov innbrakt av politiet og forvist til Orenburg, hvor de levde i fire år under oppsikt av politiet. Etter å ha vendt hjem etter sin første periode av eksilet, ble Voronin på nytt innbrakt til politiet og under tvang forvist på nytt. Denne gangen til Vologda for fem år.

Disse årene i eksil ødela Voronins helse, og i 1905 døde han. Dødsfallet fant sted under en kongress for russiske baptister i Rostov na-Don.

I mellomtiden hadde Martin Kalweit fortsatt gudstjenestefeiringen og forkynnelsen i baptistmenigheten i Tbilisi. Det hjalp ikke at han var utlending. Han ble forvist til Gerusy - nåværende Gori i Armenia. Der levde han under oppsikt av politiet, og fikk ikke lov til å komme sammen med andre troende.

Forfølgelsen til tross - Martin Kalweit levde lenge nok til å glede seg over 50 års jubileet til baptistmenigheten i Tbilisi, samt etableringen av mange andre lignende forsamlinger av gjenfødte baptister og til og med etableringen av en russisk baptistunion.

(fortsettes)

Maisnø, del 1

Mai måned innledes med en ny artikkelserie her på bloggen. Den er skrevet av den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson (bildet), som var aktiv innen Helgelsesförbundet. Maken undervisning finnes neppe i dag:

Artikkelen er hentet fra bladet 'Trons Segrar' fra 1894:

'For at Guds Sønn skal bli æret ved den.

Fra Abels dager til Johannes åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal sti. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens djup. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem . Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at Han vil fostre deg for himmelen.

'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av'.

Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan du ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men Hans nærvær gjør oss brennende, og når Han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel.

(fortsettes)

Gratulerer med 1.mai dagen

1. mai var fars dag, og jeg var ikke gamle karen før jeg grep hans gode hånd, og slo lag med de mange som gikk i arbeidertoget i min barndoms bygd. Når maidagen kommer strømmer minnene på.

De hadde noe å kjempe for. Far kom fra fattige kår i Oslo. Hans mor vasket flasker på et bryggeri, og klærne til de som jobbet der. Hun sto i elva og vasket klærne til seine kvelden. Som attåtnæring. Ektefellen var reist til Amerika. Hun så ham aldri igjen. Barna måtte hun ta ansvar for sjøl.

Far ble skomaker og senere industriarbeider. Solidaritet med andre arbeidere var en selvfølge - og en ære. Jeg husker når far ble alvorlig syk, og ikke kunne gå i 1.mai-toget. Da kunne han heller ikke stå langs veien og se på. Det var et for stort nederlag. Da ble han hjemme. Livet var ikke så greit da. Han følte vel at han sviktet. Den følelsen er ikke god.

Jeg har hedret far hver 1.mai med å gå til graven og sette på blomster. I år blir det hvitveis og blåveis. Far var alltid så glad i å plukke blomster. Det har jeg arvet fra ham. Derfor finnes det ikke noe vakrere å sette på graven og minnes en god far, som etterlot seg så mange gode verdier. Verdier jeg selv har adoptert. Arbeiderbevegelsens verdier er jo ikke så ulike urkirkens verdier.

Gratulerer med 1.mai dagen!

Russisk vekkelse, del 1

Kirke- og vekkelseshistorie er spennende! Her skal du få en liten smakebit av baptistenes historie i Georgia, som også er opprinnelsen til baptismen i Russland, og høre hvordan vekkelsen spredte seg til de andre landene i området:

I 1862 flyttet den tyske baptisten, Martin Kalweit (1833-1918), til Georgia, og slo seg ned i daværende Tiflis, nåværende Tbilisi. Her begynte han å holde gudstjenester for den tysktalende delen av befolkningen. Blant de aller første som omvendte seg og fant frelsen i Jesus, var Nikita I. Voronin (1840-1905), som er avbildet her.

Voronin tilhørte de såkalte molokanerne, eller melkedrikkerne, en gruppering innen Den ortodokse kirke, som understreket betydningen av å leve et liv i enkelhet. Han ble døpt i elven Kura som renner gjennom Tbilisi, 27.august 1867 i ly av nattemørket.

Melkedrikkerne
For å forstå opprinnelsen til baptismen i Russland må man gå litt tilbake i russisk historie og se nærmere på disse molokanerne. Til tross for den dominerende rollen Den ortodokse kirken hadde, var molokanerne etterkommere av pasifistiske bønder som nektet å ta del i militærtjeneste. De stilte også spørsmålstegn ved en rekke sider av ortodoks trosliv. I Den ortodokse kirke finnes det en rekke fastedager gjennom året. Disse bøndene brydde seg ikke så mye om å følge dem til punkt og prikke, og drakk melk også på fastedagene. Det førte til at Den ortodokse kirke satte navnet 'molokanerne' på dem, som kommer av det russiske ordet 'moloko' - melk.

Mokokanerne formet sine egne samfunn, hvor legpredikanter forkynte i deres gudstjenester.

Nikita I. Voronin
En av disse forkynnerne var Nikita I. Voronin. Han var kjent i Tbilisi som en ivrig talsmann for ren kristen tro. Like kjent var han også for sine diskusjoner med de ledende eldste blant molokanerne, som han beskyldte for å mistolke Bibelen når det gjaldt dåpen og andre sentrale temaer.

Det var inn i denne konteksten at Martin Kalweit kom. På slutten av 1800-tallet tilbød russiske myndigheter tyske nybyggere gratis land for de av dem som ville bosette seg i grisgrendte strøk langs de russisk europeiske grensene. De tyske emigrantene ble lovet religionsfrihet og slapp å gjøre militærtjeneste. Kravet var at de skulle holde sin religiøse overbevisning for seg selv.

Martin Kalweit var ikke alene om å forkynne evangeliet. Her befant det seg også mange mennoniter. Deres historie har jeg skrevet om i andre artikler her på bloggen.

Når Voronin endelig møter Kalweit forstår han at den tyske baptisten har se samme synspunktene med hensyn til den bibelske læren, som han selv har kjempet seg til gjennom sine grundige studier av Bibelen som har pågått over lang tid. Selv om de kom fra forskjellige land, anerkjente de hverandre som brødre av samme tro.

Det gikk ikke lang tid før Voronin spurte om ikke Kalweit kunne døpe ham på bekjennelsen av hans tro. Som allerede nevnt skjedde det i ly av nattemørket 27. august 1867. Nikita I. Voronin er så langt vi vet den aller første russer som har kalt seg 'baptist'.

(fortsettes)