Noen spurver i en fangeleir i Sibir og Guds omsorg

Jeg holder på å lese en bok av lederen for de såkalte reformbaptistene i det tidligere Sovjetunionen, Georgij Vins. Han satt mange år i fangeleir i Sibir for sin tro på Jesus. Etter å ha blitt satt fri, reiste han til USA, hvor han startet en misjonsorganisasjon - Russian Gospel Ministries - for å fortsette å evangelisere og hjelpe trosfanger og menigheter i Sovjet. Georgij Vins, som hadde mennonit-bakgrunn døde for noen år siden av hjernesvulst.

I bokens første kapitel forteller han om sitt møte med noen spurver i fangeleiren. Nå er det ikke så mange fugler som overlever den strenge vinterkulden i Sibir. Rundt fangeleiren fantes det en del kråker og skjærer, og spurver. Vins la merke til disse fuglene som trykket seg sammen i vinterkulden, hvordan de blåste opp fjærdrakten og satt dørgende stille. Av og til, om han kom dem riktig nær, kunne han se at de satt med lukkede øyne og sov.

En dag tok ham med seg noen tørre brødbiter ut. Det var lite mat i fangeleiren, og egentlig trengte Vins selv hver smitt og smule, men han fikk slik omsorg for disse spurvene som han hadde slik glede av å se på. Den tørre brødbiten knuste han mellom fingrene, og lyden tiltrakk seg spurvenes oppmerksomhet. Plutselig var det spurver over alt, og noen av dem satte seg på ham, noen til og med på hånden hans og spiste av den.

Dagen etter gjorde han det samme. Og dagen derpå. Etter hvert ble det slik at fuglene så etter ham, og gjenkjente ham der han gikk rundt i fangeleiren. Han var gråkledd som de alle de andre fangene, men spurvene gjenkjente likevel Vins. Han var blitt deres venn. Gjennom sprengkulden og mørket i fangeleiren hadde han slik glede av disse følgesvennene sine. De minnet ham om det Jesus hadde sagt:

"Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke èn av dem til jorden. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver. Derfor, hver den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen." (Matt 10,29-33)

Enda en baptistpastor fengslet i Kasakhstan. Se artikkel på Martyrkirkens venner:

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Vi må forberede oss på å lide for Jesus

I 14 år satt han i fengsel med andre kriminelle eller i enecelle djupt under jorda. Hans forbrytelse? Han var jøde, kristen og prest. Richard Wurmbrand (bildet) vet hva han snakker om når han taler om å lide for Jesu navns skyld.

Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet om mitt møte med ham. Etter at jeg hadde skrevet gårsdagens bloggartikkel om en kommende forfølgelse av kristne i Norge, kom jeg til å tenke på hva denne uredde og trofaste mannen led. For Jesus. I en tale han holdt, hvor han ba oss om å forberede oss på de vanskelige tidene som ligger foran oss, sa han blant annet:

"Lidelse kan ikke unngås i undergrunnskirken. Forberedelse for å gjøre et arbeid i en menighet som lever skjult for omverdenen, begynner med å studere 'lidelsesologi' og 'martyrologi'. En kristen pastor må lære hva en undergrunnskirke er og hvordan den fungerer."

Når jeg leste disse linjene kom jeg til å tenke på det som Paulus fikk høre da han ble omvendt til Gud. Først får han høre:

"For han er et utvalgt redskap for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og Israels barn." (Apgj 9,15)

Fremtidens tjeneste hørtes jo lovende ut. Men så sies det:

"FOR JEG SKAL VISE HAM HVOR MYE HAN MÅ LIDE FOR MITT NAVNS SKYLD." (v.16)

I enkelte land er det en meget høy pris som må betales for å følge Jesus. Noen mister sine familier, noen fengsles, totureres, plages, sjikaneres. Noen som tar imot den Herre Jesus i et muslimsk land, vet at det kan koste ham eller henne livet. Herren forbereder dem på hvor mye de må lide for Hans navn.

En slik forkynnelse er nesten fraværende i Norge. Det forkynnes mye om at vi må få et bedre selvbilde, om hvor rike og velsignet vi blir når vi gir penger til visse predikanter, om hva jeg kan få etc. Sjelden hører jeg om korset. Sjelden om hva en radikal ettefølgelse innebærer.

Men en slik forkynnelse vil bli nødvendig i tiden fremover. Vi må forberede oss på at vanskeligere tider ligger foran - og fremtiden kommer raskere enn vi aner. La oss arbeide mens det ennå heter i dag. Jesus sa at når natten kommer, da kan vi ikke arbeide. Hvor sanne er ikke de ordene!

FN skole i Gaza ble IKKE truffet av israelske bomber!

FN bekrefter nå at FN-skolen i Gaza likevel ikke ble truffet av israelske bomber 6. januar!!!

Opplysningene om bombingen av FN skolen var altså ren krigspropaganda. Det er utrolig at det har tatt så lang tid før FN går ut med de korrekte opplysningene.

Hvor mye mer av det som har kommet frem i media er løgn?

Meldingene om angrepet på en FN-skole der mange hadde søkt vern, var en av de episodane som Israel fikk aller mest kritikk for under krigen mot Hamas. Hendelsen ble over alt omtalt som en skolemassakre. Angrepet skulle ha skjedd 6. januar og førte til at fordømmingen av Israel skjøt ny fart.

Det var Maxwell Gaylord, FNs humanitære koordinator i Jerusalem, som i dag sier at bombenedslaga likevel ikke rammet skolen, men ei av gatene utenfor. Bombene ramma ikke skolen. De som ble drept oppholdt seg altså utenfor skolen.

Hva sier Mads Gilbert nå?

Foto: FN skolen i Gaza/Telegraph

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/irak/artikkel.php?artid=557748

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=557779

Viktig oppdatering av Maryrkirkens venner. Se egen link

Like før kristenforfølgelsen? I Norge?

Det er skremmende å følge utviklingen som skjer i vårt kjære Norge for tiden, ikke minst når det gjelder de tydelige forsøkene på å kneble trosfriheten. I en egen artikkel, publisert tidligere i dag, viser jeg til det brevet som 13 kristne ungdomsorganisasjoner fikk fredag, hvor det i klartekst sies at om de ikke ansetter homofile ledere når nye stillinger utlyses, så vil de miste økonomisk støtte. Samtidig sørger den rødgrønne regjeringen for å pøse inn 73 millioner kroner til en demokratiseringsprosess i Den norske kirke. En kirke den samme regjeringen har forsynt med liberale biskoper, som er nyttige redskaper for den samme regjerningen til å undergrave bibelsk kristendom. Regjeringen Stoltenberg er sannsynlig den mest antikristne regjering vi har hatt. Den har sørget for å radbrekke ekteskapsloven, innføre statlig inseminasjon av lesbiske, svekke den kristne formålsparagrafen og fjerne kristendomsfaget fra skolen.

Jeg har lest sendebrevene i Åpenbaringsboken på nytt i dag. I disse brevene, til de tidlige kristne frie forsamlingene i Lille-Asia, spørres det etter om de har ører til å høre hva Ånden sier til menighetene? Det er kanskje grunn til å spørre om det samme i dag? Hva sier Ånden til den kristne forsamling i Norge? Til de som vil gå troens vei, og forbli tro mot Guds ord?

Om jeg skal våge meg på et svar, tror jeg det er dette:

1. "Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apgj 20,23) Til sin unge medarbeider Timoteus, sier apostelen Paulus: "Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, SKAL BLI FORFULGT." (2.Tim 3,12) Forfølgelse av de troende vil komme. Det er ikke et alternativ.

2. "Kom ut av henne, mitt folk! for at dere ikke skal ha del i hennes synde, og for at dere ikke skal få del i hennes plager." (Åp 18,4)

Vi står allerede nå ved en skillevei, og det kommer til å bli alt mer tydelig i tiden framover. De menigheter som velger å kompromisse med Guds ord, og dermed sannheten, og ta imot økonomisk støtte fra staten og ansette homofile i ledende stillinger, de vil få del i Skjøgens synder og plager. De vil miste Guds velsignelse. Vel vil de kunne fortsette sin virksomhet, sikkert også med synlig ytre framgang, men de vil ikke lenger stå under Guds velsignelse og salvelse. De har vist at de tjener to herrer: Gud og Mammon. Jesus sa at det var umulig.

Sanne kristne kommer til å latterliggjøres, hånes, sjikaneres og plages. Noen vil måtte gå i fengsel. Ja, også her i Norge. Er du forberedt for dette?

Vil du følge Jesus selv om det nå i nær fremtid vil koste?

Hvilken vei velger du? Kompromisset eller Jesu lidelsesvei?

Den sanne kristne forsamling er en fri forsamling. Den har intet med stat og regjering å gjøre. Den har ett hode: Kristus.

For en del år siden sa Richard Wurmbrand, som selv satt 14 år i fengsler og enecelle og utholdt store lidelser for Jesus: Det kommer en tid da vi alle må gå under jorden.

Jeg tror vi etter hvert vil se nettopp dette. De sanne troende må forlate sine sammenhenger, der menigheten går på kompromiss, og slutte seg sammen med andre troende, som vil lide for Jesus.

Jeg er også sikker på at denne artikkelen vil bli gjenstand for hoderysting hos enkelte, og vil bli ivrig kommentert av de som spotter og håner de som vil stå for Guds ord. La dem så gjøre. Det viktigste for oss er ikke å høre på dem, men å høre hva Ånden sier til menighetene. Den lidende kirke i Norge vil bli en undergrunnskirke, lik den vi ser i andre land. For forfølgelsen kommer til hele Europa. Vi kommer ikke til å unnslippe den.

Skapt i Guds bilde, til mann og kvinne, del 2

Her følger andre del av Stein Solbergs artikkel:

Jeg skal ikke diskutere historisiteten i skapelsesbertningene. Kort vil jeg si: Dersom Bibelens første kapitler ikke er (”ur”) historie, med hvilken rett har vi da til å kanonisere 1 Mos 1,27 og betrakte det øvrige stoffet som historisk illegitimt? For øvrig siterer Skriften ofte fra 1 Mos 1-3. Uten å blunke.

1 Mos 2,18ff åpenbarer en annen side ved hemmeligheten mellom mannen og kvinnen enn 1,27. Mennesket er, som vi har sett, ikke skapt for å være isolert og alene. Vi er skapt for å ha samfunn, v.18. En «medhjelp» eller ”livshjelp” betyr her en som utfyller, kompletterer og gjør hel. En som tilsvarer det andre kjønn. Som hånd i hanske. Ja, ezer brukes i GT mest om Gud. Eva er Guds feminine hjelp for Adam. Og omvendt! - Dette er et rikt avsnitt: Ikke et dyr eller det samme kjønn kunne møte Adams innerste lengsel. Ikke engang Gud. Bare det motsatte – det andre (hetero) - kjønnet.

Kvinnen ble ikke tatt av jorden, men av mannen. Av hans side. Adam fikk dermed et tomrom som bare kvinnen kunne fylle! Bare hun «passet inn» i hjertegapet. Det samme tomrom er bygd inn i Eva. Slik er det med enhver mann og kvinne. Kvinnen eier en fylde av femininitet som mannen lengter etter. Og omvendt. Mannen har en maskulinitet som hun søker å bli komplett ved. Vi lengter etter ”det andre” i ”den andre”. Vi er andre – hetero – orientert. Alle er derfor fundamentalt og potensielt hetero-seksuelle/emosjonelle i lys av skapelsen.

Skapelsen av kvinnen forkynner utfylling mellom kjønnene. En komplettering. Vårt liv og våre personer blir relasjonelt, identitetsmessig og seksuelt komplette bare sammen med det motsatte kjønn - når kjønnene utfyller hverandre i avhengighet. Det betyr ikke at en må være gift for å demonstrere denne komplettering. (Dessverre er faktisk noen ekteskap mindre kompletterende enn ugifte som samarbeider.) Hva erfarte så Adam når han møtte Eva?

a. Hans (ur)ensomhet blir fylt. Eva er ikke en fremmed. Han er mann - ish. Hun er kvinne - isha. Dette betyr at mannen og kvinnen er ett. De er to sider av samme sak. Adam finner seg selv i henne. Han møter et «du» som han kan dele alt med. Men ikke bare det.

b. Han erfarer å bli komplett/hel hos henne som utfyller ham.

c. Han får identitet. Personlig identitet får vi ikke minst i relasjon til andre mennesker. Kjønnsidentitet, som er sentrum i vår identitet, får vi i møte med vår Far som har designet meg og med det motsatte kjønn. Adam skjønte først hvem han var som mann når han møtte ”den andre”. Ikke den samme. Det samme gjaldt Eva.

Eva/kvinnen er så lik Adam/mannen at hun fullt og helt kan møte ham på det menneskelige plan. Samtidig er hun så ulik at han trekkes ut av selvkretsingen. Adam skjønner hvem han er. Han får identitet – Han er mann, og erfarer det på dypet, i møte med det motsatte kjønn. Som Karl Barth (d.1968) har sagt det: «Hvis Eva bare var som han (Adam), en tallmessig mangfoldiggjøring av ham, ville ikke hans ensomhet bli fjernet. Et slikt menneske ville ikke stå for ham som en annen. Han ville bare gjenkjenne seg selv i det.» Vi får ikke full identitet i møte med og foran det samme kjønn. Bare i en respektfull og kjærlig relasjon til det andre kjønn kan vi begynne en spennende oppdagelsesreise i hverandres verden. Adam og Eva fant her likheter og forskjeller mellom hverandre i ånd, sjel og kropp.

Børre Knudsen sier: «Adam oversetter vi med menneske. Men straks mennesket har funnet kvinnen, oversetter vi Adam med mann. For først da blir han mann. Først da opplever han seg selv som mann. Først da har du polariteten mann og kvinne. Og fra nå av er det disse to sammen som er mennesket. Det er uropplevelsen som beskrives her. Den gjentar seg gjennom historien hver gang en mann finner en kvinne… Han finner igjen helheten i sitt liv».

(fortsettes)

Statens religionsvesen, frihet og en kommende forfølgelse

Forholdet til den frie menighets stilling i Norge ble berørt av to viktige saker i går. Den ene av dem viser at trosfriheten har fått et alvorlig skudd for baugen, og at vi ser enda et tydelig tegn på en kommende forfølgelse av de sanne troende. De sanne troende er de som ikke vil bøye seg for keiseren, men som har Jesus som Herre.

De sakene jeg tenker på er at Fordelingsutvalget nå krever at 13 kristne ungdomsorganisasjoner må åpne for homofile ledere. Brevet mottok de 13 organisasjonene fredag. Saken ble kjent i media i går. Det skjedde samtidig med at det ble kjent at kirkeminister Trond Giske kunne fortelle at Den norske kirke får 73 millioner kroner til den såkalte demokratireformen i Den norske kirke. 23 av disse millionene skal brukes på valgkort foran årets kirkevalg!!

På den ene siden har vi nå et statens religionsvesen - representert i Den Norske Kirke, med Trond Giske som fungerende "erkebiskop". Han og den rødgrønne regjeringen har sørget for å få på plass en gruppe liberale biskoper, som gjør som "erkebiskopen" sier. Den arbeider aktivt for å få flest mulig praktiserende homofile inn i den kirkelige ledelsen, og den ene av biskopene ikke bare applauderer den nye kjønnsnøytrale såkalte "ekteskapsloven", men han synes også det er helt i orden å vigsle samboende prester og arbeider for å få på plass en kirkelig liturgi for å "vie" homofile i kirken.

På den andre siden vil den rødgrønne regjeringen få mest mulig kontroll med det kristne ungdomsarbeidet, som drives av ulike kirker og organisasjoner. Det gjør de ved å true med å frata dem den økonomiske støtten de trenger for å kunne drive dette arbeidet, om de ikke ansetter homofile i ledende stillinger i de samme kirkene og organisasjonene.

Det som skjer nå i Norge er ikke ulikt det som skjer i Kina, hvor den kommunistiske ledelsen opprettet Tre Selv kirken som de har all kontroll med. Vi så det samme under regimet som rådde grunnen i det tidligere Sovjetunionen. Får Fordelingsutvalget det som de vil har vi ingen virkelig religionsfrihet lenger i Norge. Vi har et statens religionsvesen med en del biskoper og prester som utfører ritualer på statens premisser. Denne kirken er frafallets kirke, den vranglærende.

De menigheter som vil være tro mot Guds ord kan nå raskt komme i den situasjonen hvor den eneste løsningen er å frasi seg den økonomiske støtten de har fått fra staten. For de kan ikke selge sannheten på billigsalg. Da vil de også bli frafallets kirker, vranglærende menigheter som har gått kompromissets vei.

Ingen sann kirke kan ansette mennesker som lever i åpenbar synd, og dermed i strid med Guds ord, uten å bli en frafallen kirke. Derfor må norske menigheter - også de frikirkelige - takke nei til statens penger. Gud vil sørge for de menighetene som ikke er villige til å selge seg, men som vil stå for Guds ord, og Guds ord alene. Vi kan ikke tjene både Gud og mammon. Stat og kirke hører ikke sammen. Det er to vidt forskjellige størrelser. Tiden vil vise om hvor mange menigheter som vil gå med Gud, og sette sin lit til Ham alene. De vil bli velsignet. Gud vil ære dem som ærer Hans ord.

At den rødgrønne regjeringen vil øse 73 milloner inn i Den norske kirke, og at 23 av disse skal brukes på valgkort, i en krisetid for landet, for at staten skal ha sitt eget religionsvesen, det tror jeg mange mennesker i dette landet vil reagere på. I de frikirkelige sammenhengene har vi i alle år klart oss selv, og brukt egne midler. Selv frimerkene har vi betalt! Og det skulle bare mangle.

Hvor er Gilbert og norske kulturarbeidere nå?

Sykehus og klinikker blir bombet. Sivilbefolkningen lider. 250.000 mennesker skal være direkte berørt av de siste dagens kamphandlinger. Det er store tap, og de menneskelige lidelsene er grusomme. Men hvor er Mads Gilbert nå? Hvor er det blitt av de mange konsertene? Tamilene demonstrerte i Oslo, men hvor er Blitz, stortingspolitikere og hvor er Kåre Willoch? En sanger skrev på bloggen her at han stilte opp på solidaritetskonsert for palestinerne, men da jeg spurte ham om han ville stille opp på en soldaritetskonsert for de traumatiserte barna i Sderot, svarte han ikke en gang. Kommer han til å stille opp på soldaritetskonserter for sivilbefolkningen på Sri Lanka? Kanskje ikke. Kanskje er det bare palestina-arabere som lider? Er ikke menneskelig lidelse den samme, om den er på Sri Lanka, Gaza, Sderot eller i dagens Zimbabwe. Hvor er engasjementet for de mange som lider i dette afrikanske landet? Er det for langt unna? Er det for få journalister der, så man ikke får oppmerksomhet selv? Jeg bare spør, fordi det ser ut som om folk bare er engasjerte når det dreier seg om hatet mot Israel. I Sri Lanka er det klare brudd på humanitær rett. Jo, men Sri Lanka er ikke Gaza, det er visst sant.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=546715

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=557768

Skapt i Guds bilde, til mann og kvinne, del 1

Jeg har publisert en rekke artikler på denne bloggen om ekteskapet og om forholdet mellom mann og kvinne, som jeg har skrevet selv. I dag vil jeg gjerne slippe til teologen Stein Solberg, en teolog jeg verdsetter høyt. Han har vært evangelist i Indremisjonen, vikarprest i Den norske kirke, og er engasjert i stiftelsen Levende Steiner og leder for Living Waters i Norge. Han har deltatt i revisjonen av Norsk Bibel, og har skrevet flere bøker og artikler. Her følger en av disse artiklene:

Skapelsen av kjønnene er en hemmelighet, der alt ikke er åpenbart. Vi trenger lys i Ordet og hjelp fra hverandre som menn og kvinner for å forstå denne dimensjon. Vi må stride for det jøde-kristne syn på mann og kvinne, men ikke bare strides. Vi må også søke sammen for å trenge inn i mysteriet, lytte til Ordet, se hvordan vi utfyller hverandre som kjønn i lys av Herrens plan for oss.

Mange har skrevet om dette temaet. Og fortsatt vil mye skrives. Personlig har jeg vært opptatt av skapelsen av kjønnene fra omvendelsen av. Diskusjonen om mann-kvinne, spørsmålet om kvinnelige prester og tjenestedeling var svært aktuelt i mitt teologistudium og er det fortsatt. Og spesielt aktuell har saken blitt i forbindelse med mitt Living Waters-engasjement, hvor vi møter en mengde medmennesker som strever med spørsmål rundt selve kjønnsidentiteten. Hva er det å være mann og kvinne? Hva er maskulinitet og femininitet? Hvorfor tiltrekkes jeg av samme kjønn? Det å være skapt til mann og kvinne er høyst aktuelt og omfattende – og kontroversielt.

Jeg skal ikke forsøke å si alt om Gudsbildet, men konsentrere meg om Guds bilde som mann og kvinne. Først: Det at mennesket eier Guds bilde betyr:
a. Vi avspeiler Gud – (liksom Kristus). Hebr 1,3; Kol 1,15.
b. Er herlige, rettferdige og sanne. (Jf. Efes 4,24)
c. Oppreiste, dvs. vi står i en spesiell relasjon til Skaperen.
d. Vi hersker over fisker, fugler og dyr og hele verden liksom Gud (v.26.)
e. Vårt kall å tilbe Ham.

Guds bilde er imidlertid ikke bare en individuell størrelse. Guds bilde er primært mannen og kvinnen. Mennesket er ikke bare mann. Ordene i 1 Mos 1,27 er et oppgjør med all mannssjåvinisme og mannsopphøyelse. «I tillegg til menn finnes det også kvinnfolk», er et fullstendig ubibelsk utsagn. Mennesket er mann og kvinne! Begge kjønn avspeiler Gud. Dette glemmes eller overses i dag. Vi avbilder ikke Gud bare som enkeltmennesker. Men sammen. Mannen og kvinnen er, om jeg kan si det, to ”halvdeler” av Guds bilde. (Og av menneskeheten.) Sammen er vi totaliteten og fylden av Guds bilde. Det komplette mennesket er mann og kvinne.

Guds vesen er kjærlighet. Hans vesen er å elske en annen, dele alt med en annen og hengi seg til en annen. Han er et guddommelig jeg som søker et du. Mennesket kjennetegnes derfor ved å kunne hengi seg til og elske en annen. Sammen formidler vi kjærlighetens vesen, vi som er skapt i Kjærlighetens bilde. Når Adam og Eva erfarte sin egen kjærlighet så de langt inn i Guds eget vesen. De ante trolig også at de var et bilde på forholdet Gud og mennesker, på Kristus og kirken. «Denne hemmelighet er stor», skriver Paulus. «Jeg taler her om Kristus og menigheten» (Efes 5,32).

Det at mannen og kvinnen er skapt i Guds bilde betyr at det er en ”mannlig” og ”kvinnelig” (eller bedre: en maskulin og en feminin) side i selveste Gud. Ikke i biologisk, men transcendent forstand. Gud er ikke «Mann-Kvinne», men det maskuline og feminine har sitt opphav i Guds vesen. Dette betyr også at det mannlige alene eller feminine alene ikke kan åpenbare Gud. Dersom det bare var menn eller bare kvinner på jord, kunne ikke helheten i Guds bilde avspeiles. Fylden av Guds vesen sees bare i foreningen mellom mannen og kvinnen. (Eller rettere: Mellom det maskuline og det feminine).

Denne sannhet gjelder ikke bare for ekteskapet, men også i kirke og samfunn. Vi er bestemt til å være ett. Være én ånd og én sjel. I ekteskapet er mannen og kvinnen dessuten ett kjød. Her åpenbares en ny dimensjon ved Guds bilde. Gud er Skaperen. Mennesket avspeiler Ham når vi ”skaper et nytt liv”. Bare mannen og kvinnen sammen kan skape et nytt kjød = barnet.

(fortsettes)

Kilde: http://www.mannogkvinne.info/

Guds bolig blant menneskene, del 1

Kanskje er navnet Charles Andrew Coates (1862-1945), eller C.A Coates som han gjerne ble kalt, et nytt bekjentskap for deg? Han tilhørte de såkalte "Brødrene", født i Bradford i Yorkshire, men bodde mesteparten av livet sitt Teignmouth i Devon, på sørkysten av England. Mesteparten av sin tjeneste som bibellærer var knyttet til dette området, mest sannsynlig på grunn av store helseproblemer.

C.A Coates hadde et sjeldent lys over Guds ord, særlig når det gjaldt forståelsen av den nytestamentlige forsamlingen.

"Det er svært viktig," sier C.A Coates, "at vi ser at Gud har et sted på jorda. Alle forstår vi at himmelen er Guds trone og bosted, men det jeg skulle ønske å klargjøre er at Gud har et sted på jorda hvor Han bor i sin nåde og med sin velsignelse og må jeg få legge til, i hellighet."

Så legger Coates til:

"Han har et sted på jorda hvor Han er kjent, og hvor Hans vitnesbyrd er tatt vare på. Guds hus er: den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15)

C.A Coates tar utgangspunkt i fortellingen om Jakob i 1.Mos 28,10-22; 1.Mos 31,13 og 1.Mos 35,1-15. "Ingen kan lese Skriften uten å se at Guds hus er et viktig tema både i Det gamle- og i Det nye testamente," sier Coates og så legger han til:

"Det er blitt sagt at den første gang noe nevnes i Skriften får vi selve nøkkelen til hele emnet, og jeg tviler ikke på at det er sant. Fra fallet til syndfloden fremkommer det ikke noe som viser at Gud har et sted her på jorda. Mennesket ble drevet ut av Edens hage, og kjerubene med det flammende sverd hindret adgangen til Livets tre. Jorda var under forbannelse på grunn av menneskets synd, og mennesket ble en omflakkende vagabond. Det som kjennetegnet troens menn på denne tiden var at de 'vandret med Gud,' noe som var tilfelle med både Enok og Noah. De forstod at Gud ikke hadde noe sted her, og de vandret med Gud og holdt seg adskilt fra den ugudelige verden. Noah forkynte rettferdighet og selve byggingen av arken var et konkret vitnesbyrd om den kommende dom."

Etter syndfloden ser vi verdenssystemet som den onde står bak, ta mer og mer form. Vi finner dette beskrevet blant annet i 1.Mos 10,9 hvor vi leser om Nimrod. Om han står det at han var en "mektig jeger for Herren". Han grunnla et kongedømme. Det andre vi skal merke oss er byggingen av tårnet i Babel. Gjennom dette forsøkte mennesket å skape seg et navn. Men det verste av alt var at den tjener som hadde erklært at jorden var Herrens, brukte den til å opphøye seg selv. Guds navn var ikke det høyeste og opphøyde på jorden. Så kommer kallet til Abraham, og løftet om landet og folket. Men det er ikke før enn i kapitel 28 at vi stifter bekjentskap med Guds lengsel og Guds ønske om et bosted på jorda.

(fortsettes)

Hovedsynagogen i Caracas vandalisert

Jødenes situasjon i Venezuela er blitt vanskeligere og vanskeligere under det diktatoriske styret til Hugo Chavez. Etter hans famøse reise til en annen diktator, til Irans president, er situasjonen for landets jøder blitt kritisk. Så har da også mange jøder valgt å forlate Venezuela. Lørdag ble hovedsynagogen i Caracas vandalisert. Et 15-talls personer brøt seg inn i synagogen og ødela toraruller, bønnebøker og andre hellige skrifter. Antisemittiske og antiisraelske slagord er malt på veggene. Lederen for det jødiske forbundet i landet, Elias Farache, sier at de antisemittiske strømningene har øket i intensitet etter at regjerningen i Caracas brøt forbindelsene med Israel og utviste den israelske ambassadøren.

Sabbatens velsignelser

At Gud har forordnet en hviledag og ber oss om å holde den hellig, og at denne dagen inneholder Hans velsignelser på en særskilt måte, er noe som er blitt aktualisert for mitt vedkommende den siste tiden. Det har sammenheng med ulike ting, blant annet at jeg for tiden på nytt leser Det gamle testamente og "nyere" jødisk historie. Man skal ikke lese mye jødisk historie før man oppdager, at helligholdelsen av sabbaten har vært med på å holde jødene sammen som folk. Det er selvsagt ikke dette alene, for det handler også om andre ting, men sabbatsfeiringen har vært selve limet som har holdt familiene sammen. Og skal tro om ikke "gjenoppdagelsen" av denne velsignelsen også vil være med på å holde familiene i 2009 samlet også?

For sabbaten har vært og er selve samlingspunktet for familien, og er som skapt for vårt stressende samfunn, hvor travle foreldre og barn knapt har tid til hverandre. Sabbaten bidrar til familiens samhold og til å bli opplivet både kulturelt og åndelig. For på sabbaten sitter hele familien omkring et vakkert dekket bord med hvit silkeduk, og vakkert porselen. På bordet står levende lys og et veltilberedt måltid. Det synges, man forteller historier, samtaler og har det hyggelig sammen.

I dag leste jeg på nytt ordene fra 2.Mos 20,8:

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig."

Jeg ble oppmerksom på ordene "komme i hu".

På hebraisk brukes ordet "zachor". Det handler om å huske på, ikke glemme, komme i hu. Kanskje trenger vi denne påminnelsen? I 5.Mos 5,12 heter det: "Ta hviledagen i akt". Her brukes ordet "shamor". Disse to ordene er viktige i denne sammenhengen. Ordet Zachor handler om huske på de oppgaver man har på hviledagen: tenne sabbatslysene, fremsi lovprisningene, synagogegudstjenesten og det avsluttene sabbatsritualet. I det andre ordet ligger forståelsen i at man skal avholde seg fra å arbeide.

Ordet sabbat eller shabbat som det heter på hebraisk, stammer fra det hebraiske ordet lishbot, som betyr å streike eller avbryte.

Om sabbaten sier Jesus: "Sabbaten ble til for menneskenes skyld." (Mark 2,27)

Og det hele begynner før Loven gis:

"Så ble himmelen og jorden fullført med hele sin hær. Gud fullførte den sjuende dagen det verk han hadde gjort og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk han hadde gjort. Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1.Mos 2,1-3)

Jødene taler om sabbaten som en vakker dronning. På samme måte som Gud så at det ikke var godt for mannen å leve alene, og gav ham en hustru, slik er sabbaten Guds spesielle gave til menneskeheten.

Hvordan lever vi evangeliet?

La meg presentere en gammel venn av meg: David Matthews (bildet). David er ire, født i Belfast i Nord-Irland, hvor han i mange år drev et forsoningsarbeid. I dag er han hovedpastor for New Harvest Community Church i Brentwood i Essex. På Gjøvik, både mens vi var en del av det kristne fellesskapet her som sprang ut av Jesusvekkelsen, og senere har David Matthews vært mange ganger. En høyreist, raus og radikal Jesusetterfølger med masse omsorg for enkeltpersoner. Jeg kom til å tenke på David her om dagen, da jeg samtalte med en av mine aller beste venner, som bor rett her i nabolaget. Vi snakket om praktisk levd kristenliv. Om hvordan vi er kalt til å leve evangeliet. Håvald mintes en setning som David Matthews ofte sa i sine prekener:

"Vi taler om det. Vi synger sanger om det. Vi skriver til og med dikt om det. Men faktum er at vi aldri gjør det."

Jeg tror David Matthews har helt rett. Når jeg ser på våre menigheter og fellesskap opplever jeg en djup sorg, og det er mangelen på Kristuslikhet i handling. Vi er så flink med ordene våre. Det er ikke problemet, eller kanskje det er det. Kanskje ordene våre egentlig skygger for handlingene? At vi faktisk ikke er Kristi kropp, men snakker om den, synger om den, og skriver dikt om den?

Mitt store spørsmål for 2009 er dette: Hvordan lever vi evangeliet?

Hvordan blir Kristus inkarnert i våre liv?

Hvordan ser mennesker Kristus i oss?

Det er så mange ting jeg kunne skrive om på denne bloggen, men jeg vender stadig tilbake til disse spørsmålene. De vil ikke slippe taket i meg. Jeg lengter etter noe autentisk. Noe håndgripelig. Noe virkelig.

Og med disse spørsmålene og tankene vender jeg også tilbake til det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20)

I oversettelsen til Norsk Bibel heter det: "Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død."

Eretz Israel

Det hebraiske ordet for land: "eretz", skal være det fjerde mest brukte substantiv brukt i Det gamle testamente. Det er brukt 2.504 ganger på hebraisk og 22 ganger på arameisk. Den generelle bruken av dette ordet refererer til Jorden, men det handler også om et helt konkret landområde, primært Israels land.

I 1.Mos 1,9-13 leser vi at Gud skapte himmel og jord. Det står i motsetning til den moderne ide at universet er et naturens lykketreff, et resultat av Det store smellet. For kort tid siden ble det kjent at det i Sveits gjøres et forsøk med den såkalte "Atlas Particle Detector", hvor fysikere forsøker å bevise denne teorien i deres gigantiske maskin kalt "Large Hadron Colider". Deres håp, i følge deres hypoteser, er å finne "Higgs Boson": "Guds partikkel", som satte det hele i gang. Ingen bibeltro kristen vil føle seg truet av dette, men det er jo interessant at de leter etter det de kaller "Guds partikkel". De som kjenner Bibelen vet hvordan universet kom til: "Jorden hører Herren til - og alt det som fyller den, verden og de som bor der. For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer." (Salme 24,1-2)

Men som sagt, det finnes også en annen bruk av dette ordet, eretz, og det handler om det land som Gud har gitt til Abraham og hans ætt. Det er snakk om et konkret landområde mellom Eufrat og Nilen: "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til en store elv, floden Frat." (1.Mos 15,18) Gud bryr seg om dette landet, Eretz Israel, fordi det er Hans land: "Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende." (5.Mos 11,12)

Eretz Israel representerer håp og trøst for de jøder som bor i Disaporaen, de jødene som er fordrevet til folkeslagene. Djupt i deres hjerter finnes lengselen, kjærligheten og hengivelsen til landet, og til det er også knyttet deres evige håp om forløsning. Eretz Israel er kallet tilbake til fedrenes land.

Det fortelles en historie om rabbi Hyyya ben Gammada at han viste sin hengivelse til landet ved å rulle seg i Eretz Israels støv. Han gjorde det med henvisning til Salme 102,15: "For dine tjenere elsker steinene på Sion, og de har medynk med dets støv."

Guds løfte er et evig løfte til jødene om Eretz Israel:

"Til evig tid minnes han sin pakt, de ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en EVIG PAKT FOR ISRAEL. Han sa: TIL DEG gir jeg Kana'ans land til ARV OG EIENDOM." (Salme 105,8-11)

Hva er det som gjør Eretz Israel til Det Hellige Landet? Det er hellig fordi Herren valgte å etablere sitt navn der!

"Men dersom dere omvender dere til meg, og holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg, om de fordrevne blant dere er ved himmelens ende, samle dem derfra og føre dem til DET STED JEG HAR UTVALGT TIL BOLIG FOR MITT NAVN." (Neh 1,9)

Om Jerusalem heter det hos profeten Jesaja:

"For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende. Og hele ditt folk skal være rettferdig. TIL EVIG TID SKAL DE EIE LANDET. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære. Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk. Jeg, Herren, jeg vil la det skje hastig i sin tid." (60,20a-22)

Bildet viser byggingen av Kibbutz Ein Hasofet i 1937.

Liten baptistmenighet i USA adopterer folkegruppe i Senegal

Colony Baptist Church i Missouri, Texas har adoptert en folkegruppe i Senegal. Menigheten satser på et langtidsengasjement hvor målet er at menigheter grunnlegges etter nytestamentlig mønster, og selv begynner å sende ut misjonærer. For å nå dette målet har Colony Baptist Church sendt ut team fra menigheten. Folkegruppen det er snakk om heter Mankanya.

Bakgrunnen for menighetens adopsjonsprogram starter egentlig med Mark Deans foreldre. De var misjonærer og Mark som er pådriveren i dette nye pionerarbeidet tilbrakte 10-13 år som misjonærbarn. Etter at hans far døde ute på misjonsmarken, kom hans mor hjem til USA. Men Mark kunne ikke glemme "de som ventet på evangeliet!" Fordi han selv hadde førstehånds kjennskap til og satte pris på mennesker fra andre folkegrupper, så kjente han Guds kjærlighet brenne for de fortapte.

"Jeg har lært at Gud gjør store ting gjennom skrøpelige redskaper," sier Mark Dean, og legger til: "Mest av alt har jeg lært å sette pris på den kjærlighet, ydmykhet, offer og hengivelse som man ser i livene til våre misjonærer."

Adopsjonen av denne folkegruppen i Senegal har økt misjonsiveren i Colony Baptist Church. I stedet for å sette sin lit til at andre reiser ut på misjonsmarken, sender de nå sine egne folk. Det gir en nærhet til arbeidet som man ikke får på annen måte. Menigheten ønsker å være en Gudsrike-orientert menighet, og ønsker å være lydige slik Gud leder dem.

Mens de arbeidet med denne folkegruppen i Senegal oppdaget de at en annen annen menighet innenfor nettverket av Sørstatsbaptistene opplevde seg kallet til samme gruppe! Det var Bethel Baptist Curch i York i South Carolina. Disse to menighetene går nå sammen om adopsjonen, og begge sender ut misjonsteam. Wycliffe Bible Translators hjelper til med nødvendig materiell.

Mark Dean er opptatt av at små menigheter kan tjene en stor Gud! Det er ikke størrelsen på en menighet som tilsier om man kan satse på misjon eller ikke. Alle menigheter burde være misjonsmenigheter, mener Mark Dean og har opplagt et poeng i det. Når Colony Baptist Church startet opp sitt misjonsarbeid for to år siden hadde menigheten rundt 100 medlemmer. Etter den tid har også menigheten opplevd å vokse på hjemstedet. 16 av menighetens medlemmer har vært på teamreiser til Senegal, og hjemme i USA kommer menigheten sammen for å be, planlegge og forberede seg på slike teamreiser. De lærer seg også språket.

Kanskje en ide for en norsk menighet dette?

Bildet: Mark Dean (i grønn tskjorte), sammen med Danny Blake og David Mosher fra Colony Baptist Church. Her drikker de te med en gruppe fra Mankanya folket i en landsby i Senegal.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 8

Mange som hørte Jesus var forundret over Hans ord og Hans lære. Stadig når vi leser evangeliene støter vi på utsagn som disse: "De gikk så inn i Kapernaum. Og på sabbaten gikk han straks inn i synagogen og lærte. De var slått av undring over hans lære, for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde." (Mark 1,21-22)

Her i Johannes 17 sier Jesus:

"For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg har utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg." (v.8)

Ordene til Jesus grep mennesker, først og fremst fordi de ikke lignet noe de hadde hørt før. De var nemlig var nemlig ånd og liv:

"Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6,63)

I det samme kapitlet som dette verset står, omtaler Jesus seg selv som: "Livets brød." (v.48) Og det er når de spiser dette brød, at de i sannhet får sine innerste behov dekket og tilfredsstilt.

Når Jesus uttaler ordene i sin yppersteprestlige bønn, henviser Han kanskje til den skjellsettende opplevelsen som Peter har, og som er gjengitt i Matteus 16. Det er mens Jesus vandrer sammen med sine disipler i områdene rundt Cæsarea Filippi, at han spør dem: "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?" Ulike svar gis. Så snur Jesus på det hele, og blir direkte: "Men dere, hvem sier dere at jeg er?" Da er det at Simon Peter svarer: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Som en respons på dette svaret sier Jesus:

"Salig er du, Simon, Jonas' sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (v.17)

Her er vi ved selve kjernen. Det trengs åpenbaring for å se hvem Jesus er. Uten den åpenbaringen er Jesus bare en flott morallærer. Det trengs åpenbaring til for å se at Han er Guds Sønn.

Jeg tror det er dette Jesus sikter til når Han uttaler disse ordene i sin yppersteprestlige bønn. Apostelen Paulus er inne på det som skjer når jødene leser den gamle pakt uten denne åpenbaringen:

"Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dette dekket tatt bort." (2.Kor 3,14-16)

Det er Kristus som er nøkkelen, og Ånden har den oppgaven at han kaster glans over Jesus, han setter lyskasteren på Jesus, og åpenbarer Ham for oss. Da blir vi seende. Da ser vi hvem Jesus er, akkurat slik Jesus taler om i Johannes 17. Ikke før.

Det er derfor vi må be med Paulus om at:

"... vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far. må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg." (Ef 1,17)

Spennende og aktuell jødisk kommentar til NT

La meg få introdusere en usedvanlig godt hjelpemiddel for enhver seriøs gransker av Guds ord, og som leser engelsk: Jewish New Testament Commentary av David H. Stern. I dag finnes det en lengsel etter å finne tilbake til menighetens røtter. Da må vi grave så djupt at vi finner de jødiske! Den første kristne forsamling hadde tilholdssted i Jerusalem og besto for det aller meste av jøder, og i de første kristnes gudstjenester finner vi igjen mye fra synagogegudstjenesten.

David H. Stern, født i Los Angeles i 1935 fant i 1972 at Yeshua var den lovede Messias. Han har doktorgrad i teologi fra Fuller Theological Seminary og har arbeidet for organisasjonen Jøder for Jesus. I 1979 gjorde Stern-familien aliyah til Israel. Han er godt kjent blant de messianske menighetene i landet og er aktiv der. Han har oversatt Det nye testamente, og nå har altså hans kommentar til NT kommet. Det er en kolloss av en bok på hele 935 sider, og tar for seg vers for vers gjennom alle nytestamentes skrifter.

Nå har jeg samlet ganske mange kommentarer på det nytestamentes bøker gjennom årenes løp, men denne er helt unik. Ved siden av at Stern gransker og utlegger for oss den greske grunnteksten, gir han oss innblikk i Talmud og ulike rabinske skrifter, jødedommen og jødedommens historie. Vi stifter bekjentskap med hebraiske og jødiske begreper og forståelse. Vi får innblikk i hvordan de messianske jødene tenker og tror. Slikt materiell som dette har jeg ikke sett i noen annen bibelkommentar.

Jeg fikk min utgave i går, så jeg har bare hatt anledning til å ta noen stikkprøver, men det jeg har lest er ikke bare oppbyggelig, det åpner også om teksten på nye måter. Klart at det igjen vil kunne føre til at man må justere sitt syn, ettersom vårt syn ofte er preget av kirkens antisemitisme i enkelte spørsmål, men det er jo bare av det gode at vi må!

Min utgave ble kjøpt hos Bok og Media i Oslo til den nette sum av 329,-

Boken har ISBN: 965-359-011-1

Utgiver er: Jewish New Testament Publication.

Prinsipper for sant menighetsliv, del 3

I to artikler har jeg skrevet om de prinsippene de ukrainske baptistene legger til grunn for deres syn på nytestamentlig menighetsliv. Her i den tredje artikkelen ser S. Sannikov og Y. Reshetnikov på nærmere på prinsippet om at stat og kirke er to uavhengige størrelser:

Vi er av den mening at dette prinsippet er nært knyttet til begrepet frihet. Det tradisjonelle synspunktet baptister i denne sakens anledning kommer klart til uttrykk i Hamburg-bekjennelsen, i kapitel 13 hvor det heter: 'Vi tror at øvrigheten som eksisterer idag er innsatt av Gud, og at Gud gir øvrigheten rett til å forsvare det gode og dømme et onde. Vi ser det slik at vi er ansvarlige i å lyde dens lover hvis de ikke begrenser vår frihet til å utføre det vår kristne tro krever av oss, ved et stille og gudfryktig levesett leve opp til dens vanskelige oppgave.

Vi anser det også som vår plikt å be for vår øvrighet i følge Guds egen befaling, slik at den, etter Herrens vilje og under Hans nådige beskyttelse kan bruke den autoritet den er blitt gitt på en slik måte at vi kan bevare freden og yte rettferdighet.

Vi tror at for kristne er det forbudt å avlegge ed, vårt kall fra Gud er å vitne om sannheten, og at når vi så gjør er også den en form for bønn.

Vi tror at øvrigheten ikke bærer sverd for ingenting, men som i den nytestamentlige tid har den rett til å straffe, ved Guds lov, de som gjør ondt, til å bruke sverdet for å forsvare dens borgere. Av denne grunn ser vi oss selv ansvarlige, om våre myndigheter skulle kreve det av oss, at vi utfører militær tjeneste. På samme tid tror vi at ingen bør tvinges til dette, om de av samvittighets grunner ikke kan utføre slik tjeneste, og ber om at de blir fritatt fra en tjeneste hvor de må bære våpen.

Vi ser det heller ikke problematisk om vi sitter i styrende organer.'

Derfor, når vi holder stat og kirke adskilt, faller de evangeliske kristne/baptistene ikke i sekterisme. Men vi understreker at staten ikke har noe med å blande seg inn i det åndelige livets sfærer.

Vi slutter oss til det som ble sagt av pastor Freeman ved åpningsmøtet til den første verdenskongressen for baptister, holdt i London i 1905.

"Troens viktigste prinsipp er å anerkjenne Jesu Kristi herrevelde og kraft over enhver menneskesjel.... Dette er hovedfaktoren for våre åndelige erfaringer, sentrum for vår bekjennelses nervesystem, ryggraden i vår teologi, hjørnesteinen i våre kirkers organisering, drivkraften i vår misjonsvirksomhet, håpets anker og vår gledes krone."

Henri Nouwens hemmlighet: Jesus, del 1

I forbindelse med et besøk i Oslo i går kom jeg over en relativt ny biografi om Henri Nouwen. Den er skrevet av en av hans nærmeste medarbeidere, Michael O'Laughlin, som tidligere har utgitt en samling av Henri Nouwen's tekster som omhandler evangeliene. Michael O'Laughlin kaller sin bok om Nouwen for en åndelig biografi, og den bærer den meget talende tittelen: "God's beloved".

Det er spesielt et kapitel i denne boka som fanget min interesse. O'Laughlin stiller spørsmålet: Hva var det som særpreget Henri Nouwen fremfor andre? Finnes det noe som samler alt han skrev, og alt han representerte, i en fellesnevner?

Svaret Michael O'Laughlin gir berører også det som jeg selv er svært opptatt av for tiden, nemlig spørsmålet: Hvordan lever vi evangeliet? Hvordan blir Jesu ord inkarnert i våre liv og blir en del av oss? Eller: hvordan ser andre Jesus i våre liv?

For hva er Michael O'Laughlin's svar? Det er dette: Henri Nouwens sentrering om Jesus. O'Laughlin sier det slik: "Henri brakte Jesus nærmere mange, mange mennesker." Det er litt av en nådegave!

O'Laughlin siterer senator Mark Hatfield som tilbringer en lørdag ettermiddag i en bokhandel i Portland, hvor han kikker på en del kristne bøker. En av disse fanger hans oppmerksomhet:

"Forfatteren av denne boken taler om Herren på en slik nær og lidenskapelig måte at Jesu Kristi person liksom hoppet ut av siden og slo armene rundt meg på en varm måte. Min nysgjerrighet vokste: Jeg måtte vite hvem denne Henri Nouwen var, som talte om vår Herre med slike farger og slik oppriktighet."

Henri Nouwen vandret virkelig i kompaniskap med Mannen fra Nasaret, og hans livslange vandring inneholdt alle nyansene som finnes i et riktig godt vennskap. Vennskapet var likevel ikke alltid harmonisk. O'Laughlin skriver at han tror Nouwen var noe overrasket over at Jesus ikke åpenbarte seg tydeligere for ham. Selv skrev Nouwen følgende:

"Hele livet har vært et besværlig forsøk på å følge Jesus slik jeg ble kjent med Ham gjennom dine foreldre, venner og lærere. Jeg har tilbrakt utallige timer med å studere Skriften, lytte til forelesninger og prekener, og lesende åndelig litteratur. Jesus har vært meg veldig nær, men også langt unna; en venn, men også en fremmed, en kilde til håp, men også til frykt, skyld og skam."

Dette er typisk Nouwen, hans ærlighet og utlevering av seg selv. Det skal vi komme tilbake til senere.

(fortsettes)

Gjest hos virkeligheten

Jeg glemmer ikke første gang jeg leste den svenske Nobelprisvinneren Pär Lagerkvist første gang. Det var en skjellsettende opplevelse. Hans forfatterskap traff en nerve i meg, og jeg ble dratt inn i hans fascinerende univers av Gudslengsel, av spørsmålene rundt tro og tvil, liv og død. Stadig finner jeg meg selv i situasjoner hvor et eller annet Lagerkvist-sitat dukker opp. Og nå og da leser jeg opp igjen hans bøker: Barabas, Dvergen eller Det Hellige Landet. Anbefales på det varmeste for den som har tid til å slappe av med god litteratur, som også setter tankene i gang!

Pär Lagerkvist var født i 1891 i Växjö som den yngste av syv søsken. Han kom fra et dypt religiøst hjem der troen på en god og allmektig Gud, oppstandelsen fra de døde og det evige liv var noe selvsagt som det ikke ble stilt spørsmål med. Men Pär skulle kjempe med de store livsspørsmålene livet ut. Han fikk også kjempe med sin angst, som den kunstnersjel han var. Det er vel derfor han kommer en så nær og berører en så sterkt, ikke minst gjennom hans lyrikk.

I dag leste jeg en dødsannonse hvor et dikt av Pär Lagerkvist var gjengitt. Og det er så typisk Lagerkvist som det er mulig å bli. Jeg vil gjerne få dele det med deg:

Det är vackrast när det skymmer. All den kärlek himlen rymmer ligger samlad i ett dunkelt ljus över jorden, över markens hus.

Allt er ömhet, allt är smekt av händer. Herren själv utplånar fjärran stränder. Allt er nära. allt är långt ifrån. Allt er givet människan som lån.

Allt er mitt, og allt skall tagas från mig, inom kort skall allting tagas från mig. Träden, molnen, märken där jag går. Jeg skal vandra - ensam utan spår.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 7

I gårsdagens bloggartikkel så vi nærmere på vers 6 i Johannes 17, hvor Jesus taler om at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham. Dette navnet tror jeg er navnet Far eller Abba.

Men det står mer i dette verset, som burde fange vår oppmerksomhet. Jesus sier:

"De har holdt ditt ord."

Dette er, sier Jesus, kjennetegnet på de som Faderen har gitt Sønnen, de som er kalt og utvalgt fra før skapelsen. Mennesker som har fått åpenbart hvem Far er, det vil være mennesker som holder Guds ord, og ikke viker fra det. For dem vil Bibelen være deres kjæreste eie.

For virkelig å forstå Guds ord, trenger vi Åndens åpenbarelse. Jeg tror det skjer noe med alle som virkelig opplever at Gud er deres Far. Helligånden vil legge ned i dem en hunger og tørst etter Herrens eget ord. Og de vil for alt i verden holde Guds ord, leve etter det, gjøre etter det. En ting er å lese Guds ord, noe ganske annet er å gjøre det som står der!

Tidligere i Johannesevangeliet siterer Johannes Jesus som sier:

"Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord." (Joh 14,24)

Vi ser altså klart og tydelig at kjærligheten til Jesus er knyttet til om vi holder Guds ord, eller ikke.

I Matteus 7 forteller Jesus lignelsen om mannen som bygget på fjellgrunn og mannen som bygget på sand. I den sammenhengen sier Han:

"Derfor - hver den som HØRER disse mine ord og GJØR ETTER DEM ..." (Matt 7,24)

I Lukas 8 kaller Jesus "de som hører Guds ord OG GJØR ETTER DET," for sin mor og sine brødre. (v.21)

Jakob er inne på den samme tanken i Jak 1,22:

"Men vær Ordets GJØRERE, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv."

Skal vi spørre oss selv hvilket av Jesu ord vi kan omsette til handling i dag?

(fortsettes)

Skomaker i Honduras vinner mennesker for Jesus

La meg presentere Saul Marin, skomaker fra Honduras. Saul Marin tilhører en liten anabaptistisk menighet i Siguatepeque. Det har han gjort de siste åtte årene. Saul og hans kone har arbeidet aktivt i Herrens tjeneste i mange år, og ganske nylig gjorde han ferdig sin bachelor-grad i teologi. Skomakeryrket lærte han seg for 20 år siden. For fire år siden bestemte han seg for å åpne sin egen skomakerverksted. Han har ansatt fem personer som hjelper ham.

Det er takket være et mikrofinansieringslån som en anabaptistisk kommunitet i USA har gitt ham, at Saul Marin nå har muligheten ikke bare til å brødfø sin egen familie, men også andre i dette fattige landet. Mens forretningsvirksomheten gikk strålende, opplevde Saul Marin at han skulle studere Guds ord og gå på bibelskole. Han ville nemlig bruke mer av sin tid til å tjene Herren. For å få til dette måtte han overlate skomakerverkstedet til de ansatte, og reise bort fra hjemstedet i to år. Det betydde at både han og hans kone måtte leve på absolutt minimum av penger.

Dessverre gikk det ikke bra med skomakerverkstedet mens han studerte, og Saul Marin måtte legge det ned. Nå når han er ferdig med sine teologiske studier, har han startet opp igjen virksomheten. Dermed kan han igjen brødfø kona, de to barna deres og seg selv. All fritid bruker den unge familien til evangelisering og menighetsbyggende virksomhet.

Jeg blir så inspirert av en mann som Saul Marin, som er villig til å leve radikalt og overgitt for Jesus, og som tross for sin fattigdom er villig til å leve på absolutt minimum for å skaffe seg bibelkunnskap. Vi har mye å lære av slike som ham. Jeg synes også det er så flott å se at det gis muligheter til å skaffe mennesker som Saul et levebrød gjennom mikrofinansiering, og at menigheter satser på dette som en del av sin virksomhet. Saul Marin får støtte gjennom noe som kalles The Society of the Good Shepherd, som er en del av forlaget Scroll Publishing, et amerikansk forlag som har spesialisert seg på bøker om menighetsliv, kirkehistorie og disippelskap.

The Society of the Good Shepherd har Matt 25,40 som sitt valgspråk:

"Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg."

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link.

Når både biskop og prest blir forførere

Det er uendelig trist at en biskop kan fjerne seg så mye fra sin kirkes tro og bekjennelse, at han til og med er villig til å ordinere en samboende prest. Men så langt er frafallet kommet. Nå er det jo godt kjent fra før at biskop Tor B. Jørgensen har et meget liberalt syn på både Bibelen og på ekteskapet, så en burde vel ikke overraskes for mye. Likvel er det trist for alle som vil stå for det Bibelen sier om ekteskapet. Det var 18. januar i år at biskop Tor B. Jørgensen ordinerte den første hetrofile samboer til prest i Den norske kirke. Silje Meisal (26) mener det er bra at de som arbeider i kirken ikke lever så annerledes enn folk flest. Bare en slik uttalelse burde få henne til å virkelig spørre om hun virkelig mener det hun sier. Det stemmer jo veldig dårlig med Bibelen. Der omtales menigheten som de som er kalt ut, og vi er kalt til å leve hellige liv, og være salt og lys. Om ikke Silje Meisal vet bedre etter å ha studert teologi i seks-syv år, burde jo biskopen hennes vite bedre. Som hennes overordnede og som hennes biskop burde han ha veiledet henne ut fra Bibelen. Men når begge to ser ut til å forholde seg til den som Guds evige, uforanderlige og autoritative ord, som om det ikke lenger er gydlig - så må det jo gå slik. Så blir både biskop og prest forførere. Da er det ille stelt med Den norske kirke. Dette er blinde veiledere, og Jesus advarte nettopp mot blinde som leder blinde! Bildet viser biskopen i forbindelse med bispevigslen i Bodø domkirke. (Foto: Den norske kirke)

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=540345

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 6

"Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden. De var dine, og du gav dem til meg, og de har holdt ditt ord."

Slik lyder det sjette verset i Johannes 17. Nå er det slik at Gud åpenbarer seg gjennom en lang rekke navn i Bibelen. Disse navnene avslører ulike sider ved Guds personlighet og karaktertrekk. Så kan man da spørre seg hvilket navn Jesus tenker på, når Han sier at Han har åpenbart Guds navn for de menneskene som Gud har gitt Ham av verden? Jeg tror det bare kan være snakk om et eneste navn, og det er navnet Far eller Abba.

Årsaken til dette er at Jesus lærer sine disipler å be til Gud som Far.

"Slik skal dere da be: Fader vår, du som er i himmelen." (Matt 6,9)

Leser du igjennom den såkalte Bergprekenen så finner du at Jesus hele tiden snakker om Far. Vi skal bli "barn av deres Far i himmelen." (Matt 5,45) Vi skal få "lønn hos deres Far i himmlen" (Matt 6,4) Når vi ber skal vi "be til din Far som er i lønndom" (Matt 6,6). Vår himmelske Far "vet hva dere trenger til." (Matt 6,8) Og vår "Far i himmelen," skal "gi gode gaver til dem som ber ham." (Matt 7,11) Jeg nevner bare disse stedene, men det er mye mer.

Jesus forteller lignelsen om faren som venter på den bortkomne sønnen. Kanskje det beste og vakreste bildene på hvem Gud er i hele Den Hellige Skrift.

Selv omtaler Jesus Faderen med de ømmetse av alle ord: "Abba, Far!" (Mark 14,36) Det skjer mens Han kjemper i Getsemane.

Derfor tror jeg det er navnet Abba eller Far, som er det navnet Jesus åpenbarer og som viser Guds sanne personlighet. Vi inviteres til å relatere til Gud som Far, derfor er det slik Jesus vil at vi skal kalle Ham når vi ber.

Dette er et emne jeg tror jeg aldri blir helt ferdig med. Det er så grensesprengende at jeg får kalle den tre ganger hellige Gud for Abba, Far! Det skaper en fortrolighet og en intimitet når Gud oppleves som en raus og omfavnende, tilgivende, elskelig Far.

9 personer døpt i Den internasjonale Baptistkirken

Søndag hadde pastor Robert Burns (bildet) i Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika den store gleden å døpe ni personer, som alle ble tillagt menigheten. I tillegg til de ni sluttet også to familier seg til fellesskapet som holder til i Løxaveien 15 på Rud. De siste tre søndagene har pastor Burns undervist om dåpens betydning ut fra Guds ord, og ni personer meldte seg for dåp etterpå! Guds ord virker hva det nevner, og vi har løfter på at det ikke skal vende tomt tilbake.

Den internasjonale Baptistkirken i Sandvika har ikke eget dåpsbasseng i sitt møtelokale, og hadde derfor lånt Bærum baptistkirke for anledningen. Siden jeg likevel var i Oslo denne søndagen og preket på formiddagen, rakk jeg akkurat dåpsgudstjenesten i Den internasjonale baptistkirken. Jeg kjenner denne menigheten godt fra før og har hatt gleden av å forkynne i deres møter. For meg var det en stor glede å se alle de ni som fulgte Kristus i dåpens grav, og ble reist opp igjen til et nytt liv i Ham. Det var rett og slett noen bevegede øyeblikk. Etter dåpsgudstjenesten var alle de fremmøtte velkommen til et fellesskapsmåltid i menighetens egne lokaler.

Om du trenger et menighetsfellesskap i Oslo-området, anbefaler jeg denne menigheten på det aller varmeste. Her serveres det solid bibelundervisning hver søndag på engelsk, menigheten har også noen samlinger på norsk. Mange av de som er medlemmer av menigheten eller er besøkende snakker godt norsk, så det skulle ikke være noen problemer med kommunikasjonen. Her finner du et varmt, genuint kristent fellesskap.

Menigheten har egen nettside: http://www.ibch.no/cmsimple/

Pastor Robert Burns treffer du på telefon: 67 56 57 14 eller 915 11 423.

På bildet ser vi pastor Burns som døper, og på det andre bildet sees en av familiene som ønskes velkommen av menighetens diakoner.

(Foto: Matthew Burns)

Til minne om de myrdede jøder

Den 27. januar markeres minnedagen for Holocaust. Som fellesskap av kristne kirker og trossamfunn vil Norges Kristne Råd (NKR) entydig beklage den forfølgelse og det hat den jødiske befolkning ble utsatt for i Europa frem til slutten av 2. verdenskrig. Som kristne må vi med sorg bekjenne at vi også bærer med oss en arv av jødeforfølgelse.

Også i dagens samfunn ser vi spor av jødehat og jødeforfølgelse, og det bekymrer oss at det virker å være en økende tendens i dette. Vi ber med sterk og samlet stemme om at jødehatet i Europa må stoppe, og at kirker og trossamfunn, skolevesen, kulturliv og offentlige myndigheter sammen bidrar til å hindre ny fremvekst av antisemittisme

I dagens situasjon minner vi om at jøder i Europa – som jøder - ikke svarer for staten Israels politiske handlinger, uansett hvor mislikt disse handlinger er, eller hvordan de vurderes. For oss er det viktig at jøder i Europa naturlig hører hjemme i våre samfunn, og at deres bidrag til europeisk kultur og mangfold blir verdsatt.

Pensjonist har vitnet om Jesus til mer enn 11.000 siden 2005

Pensjonert baptistpastor Ted Cotton(bildet) har vitnet for mer enn 11.000 mennesker, siden han i 2005, hørte en forkynner utfordret tilhørerne sine til å vitne om Jesus for 100 personer i løpet av et år. 85 åringen håper å ha klart å vitne for 50.000 før han dør!

Pastor Ted Cotton nådde en milepæl 1. juledag. Da hadde han vitnet for 10.000 mennesker. I løpet av den andre uka i år hadde han vitnet for enda 1.000 mennesker. "Hvis Gud lar meg leve lenge nok, er målet mitt 50.000," sier han. Hvor han enn går spør han folk om de kunne tenke seg å lese en kort bønn som Cotton forteller forvandlet hans liv for mer enn 70 år siden. Bønnen på kortet lyder slik:

"Kjære Herre Jesus, jeg vet at jeg har syndet og har gjort gale ting. Vær så snill å tilgi min synd, og gi meg evig liv. Jeg stoler nå på deg Herre Jesus som min Frelser. Hjelp meg til å vokse i min relasjon til deg, slik at jeg kan bli en kristen slik som du ville at jeg skulle være. I Jesu navn. Amen."

Ted Cotton skriver logg hver dag, så han kan holde regnskap med hvor mange han vitner for. Til å begynne med vitnet han for fem eller 10 personer i uka. Så økte han på. Nå går han rundt med 40 eller 50 slike bønnekort som han deler ut hver dag. Bare i byen hvor Ted bor har 6.000 mennesker lest denne bønnen, og han kjenner til mange som leser den hver dag.

Det var i 2005 på Northwest Baptist Convention i Spokane, at en av talerne utfordret sine lyttere til å vitne om Jesus for 100 personer i løpet av et år. Pastor Ted Cotton tok utfordringen. Han nådde målet sitt i løpet av seks måneder. I april 2007 hadde han vitnet for 2.500 mennesker. Flere har kommet til tro på Jesus gjennom dette arbeidet.

Kanskje en ide for andre? Man behøver ikke være pensjonist for å gjøre dette! Men Gud bruker i aller høyeste grad pensjonister også. Det er Ted Cotton er glimrende eksempel på.

Prinsipper for sant menighetsliv, del 2

Vi fortsetter her artikkelen til S. Sannikov og Y. Reshetnikov om prinsippene som ukrainske baptister vektlegger for sine menigheter. I den forrige artikkelen poengterte de at kilden for all autoritet er Den Hellige Skrift, og at menigheten består kun av de som er født på ny:

Hvert fellesskap er selvstendig og har ingen organisatorisk eller administrativ enhet over seg. Det betyr at hvert fellesskap uavhengig av hverandre velger sin måte å fungere på, særlig i de spørsmål som ikke er beskrevet i Bibelen. Fellesskapet mottar medlemmer, formaner og refser syndere, og tilgir de som er blitt utestengt og som har omvendt seg. Menighetsmøter hvor alle medlemmene er tilstede finner frem til måter å organisere menighetens indre liv, antallet menighetstjenere, deres ansvarsområder etc. Utvelgelsen og valget av menighetstjenere, spørsmål vedrørende økonomi og andre spørsmål hører inn under menighetsmøtet. Den vanligste måten å løse ting på er at det skjer i menighetsmøtet eller av et lederskap i form av det vi kaller et råd. Dette rådet er enten valgt av menighetene eller i de fleste tilfeller er det organisert av pastorer, diakoner og forkynnere.

Når vi legger slik vekt på den lokale menighetens selvstendighet, er det fordi baptister har funnet frem til en sunn likevekt mellom uavhengighet og betydningen av fellesskap. Dette prinsippet ser vi i utformingen av de ulike baptistunionene som er skapt for å hjelpe lokalmenighetene til å løse sine problemer og for å kunne stå sammen. Selvsagt er det slik at en slik union ikke kan løse alle åndelige, administrative og organisatoriske problemer menighetene har, men kan gi råd eller på annen måte hjelpe til i de konfliktene eller problemene som har oppstått. Om dette sier J. Vins:

"Unionen (les sammenslutningen av baptistmenigheter) kan gjennom valgte medlemmer som kommer sammen, (les: f.eks i forbindelse med en konflikt) gi sine råd og komme med sine synspunkter, overfor de selvstendige menighetene, men har ingen rett til, uavhengig av disse menighetene, uten først å ha rådført seg med dets medlemmer, å gripe inn i dens indre anliggender og dømme i dem. En slik rett er forbeholdt lokalmenigheten alene." (The basic faith principles of the evangelical Christians Baptists– Elkhart, 1992. – p. 121).

Det er en kjent sak at evangeliske kristne/baptistene alltid og under enhver omstendighet forsvart samvittighetsfriheten for alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, rase og kirketilhørighet og har aldri forfulgt noen for deres tro.

(fortsettes)

Bildet er fra Baptistkirken i Vologodonsk i Russland.

Å avlegge den gode bekjennelsen for mange vitner

Av og til er det liksom noen brikker faller på plass, og man ser ting i sin sammenheng eller kanskje på en annen måte enn før. Så skjedde med meg i går. Jeg leste noe apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:

"Strid troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til - du som og har avlagt den gode bekjennelsen for mange vitner." (1.Tim 3,12)

Da var det jeg så det! Dette skjedde i forbindelse med at Timoteus ble døpt! Det var som om jeg så scenen for meg. Timoteus ute i vannet sammen med den som forrettet dåpen, og med alle vitnene omkring. Da avla han "den gode bekjennelsen for mange vitner." Dåpen er jo blant annet dette: en bekjennelse av troen.

Det er en sammenheng mellom troen som et aktivt vitnesbyrd som vi avlegger når vi blir døpt og innlemmelsen i Kristi menighet. Kanskje er Rom 10,9 også en tekst som kan knyttes til selve dåpshandlingen?

"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst."

Den kristne forsamlingens kanskje eldste trosbekjennelse er jo nettopp denne: JESUS ER HERRE! Og det er mye som taler for at den bekjennelsen ble avlagt når noen ble døpt i de første kristne forsamlingene. At man lar seg døpe er jo en meget sterk understrekelse av at det gamle livet er begravd, og et nytt liv er begynt med Kristus som Herre i ens liv:

"Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,4)

Jeg ble både glad, oppmuntret og aldri så lite begeistret over å gjøre denne "oppdagelsen" i går. Det var liksom noe som falt på plass.

Viktig oppdatering av Martyrkirkens venner. Se egen link!

Prinsipper for sant menighetsliv, del 1

Ukrainske baptister har laget en presentasjon av sine prinsipper for nytestamentlig menighetsliv som jeg synes er så interessant, at jeg har oversatt dem:

1. Den Hellige Skrift er basis for troen til De evangelisk kristne/Baptistene.

2. Menigheten består kun av de som er født på ny.

3. Dåpen og Herrens måltid hører ene og alene til de som er født på ny.

4. Hver lokalmenighet er selvstendig.

5. Alle medlemmer av de lokalene menighetene har like rettigheter.

6. Samvittighetsfriheten gjelder alle.

7. Menighetens og statens funksjoner er uavhengig av hverandre.

Disse syv punktene er kommentert av S. Sannikov og Y. Reshetnikov. Her heter det blant annet:

Aller først, disse prinsippene henviser til det som er selve kilden til all autoritet og basis for hele vårt fundament: Den Hellige Skrift, hvor vi finner menighetens ordninger beskrevet. Evangelisering og misjon og de baptistiske prinsipper er opplagt for den posisjon vi har tatt, og blir derfor ikke spesielt nevnt her.

Menigheten må bygges ene og alene av de som er født på ny. Medlemskritieriene i en baptistmenighet og for religiøse rettigheter generelt, er for dem som personlig har tatt imot Kristus og som har hengitt seg til leve i følge evangelisk standard, nøye knyttet sammen med lokalmenighetens uavhengighet og selvstendighet. Denne norm skiller historisk baptister radikalt fra andre kirker. Hovedforskjellen ligger i betydningen av lokalmenigheten.

Den ortodokse kirke ser lokalmenigheten som en kirke i en stat eller en nasjon. Evangeliske troende ser på lokalmenigheten som fellesskap som samles på et bestemt sted. Ivan Prokanov sier det slik: Den lokale menigheten er "en samling, en union av gjenfødte sjeler forenet i en tro (en bekjennelse), en kjærlighet og et håp som lever i et område."

Bildet viser nattverdfeiring i en ukrainsk baptistmenighet.

(fortsettes)

Mor Teresa, fosterdrapet og menneskeverdet

Artikkelen jeg skrev om president Barak Hussein Obamas vedtak om å gjøre det mulig for amerikanerne å gi pengestøtte til fosterdrapsorganisasjoner har skapt tildels sterke reaksjoner. La meg i denne sammenhengen få minne om noe Mor Teresa sa.

Da Mor Teresa ble tildelt Nobels fredspris i 1979, holdt hun en takketale i Universitetets aula som blir husket for ettertiden:

"Det er én ting jeg føler at jeg må dele med dere alle. Den største trussel mot freden idag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre? I Skriften står det skrevet: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, ---? Men idag blir millioner av ufødte barn drept. Og vi sier ingenting. I avisene kan du lese at så og så mange blir drept eller ødelagt, men ingen snakker om de millioner små som har vært til, som er blitt fylt med det samme liv som du og jeg er fylt med, --"

Og så fortalte denne kvinnen, som kom fra det problemfylte Calcutta, at der ute kjempet de mot abort ved hjelp av adopsjon. "Vi bekjemper abort med adopsjon," sa hun. "Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på," sa hun som kom fra det fattige, problemfylte Calcutta til vårt rike land. Men om akkurat det med fattigdom og rikdom, sa Mor Teresa: "For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste."

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 5

Johannes 17 inneholder et særdeles viktig punkt i den kristne tro, nemlig det som kalles for Kristi preeksistens. I den nikenske trosbekjennelsen uttrykkes dette slik:

"Jeg tror på .... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til."

Her i Johannes 17 ber Jesus selv om at Han blir herliggjort "med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til." (v.5)

Tidligere i Johannes evangeliet kommer Han med en bekjennelse som nok sjokkerte Hans tilhørere. Han sa:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til." (Joh 8,58)

Begge disse skriftstedene avviser at Jesus bare var et menneske. De viser til fulle Hans guddommelighet. Det er en som er hevet endog over selve tiden som taler her, Han som er Gud åpenbart i kjød, det evige Ordet som var fra begynnelsen, og som selv er begynnelsen til alt som er blitt til.

Vi finner det samme i det som kalles Johannes prologen:

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,1-3)

Når Johannes skriver sitt første brev så understreker han også i den sammenhengen Kristi preeksistens i den han skriver om både Kristi preeksistens og inkarnasjonen, når han skriver:

"... livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart hos oss." (1.Joh 1,2)

I prologen viser også Johannes at det er Kristus alt handler om. Det kommer så tydelig frem i vers tre: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Om Jesus bare var et menneske, så ville Han jo ikke ha vært opphavet til skapelsen. Da ville Han ikke ha eksistert før unnfangelsen og fødelsen i Betlehemsgrotten. Men Han var før Abraham ble til.

I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ er apostelen Paulus veldig tydelig når han skriver om nettopp Kristi preeksistens:

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham." (Kol 1,15-17)

At Kristus er Gud, kommet i kjød ser vi også veldig klart i det Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk." (Hebr 1,8-10)

Å lede noen til tro på Jesus i 2009

Etterat jeg oppdaget nettsiden til Floyd og Sally McClung er jeg stadig innom for å la meg inspirere! Jeg liker veldig godt mennesker som lever i en radikal overgivelse til Jesus, og som har misjon som sin hjertesak. Og det har dette ekteparet. Ikke gjør det noe heller at de og deres arbeid er stasjonert i Sør-Afrika. Det er et land jeg har stor interesse av, ikke minst på grunn av landets blendende vakre natur. I en rapport for ganske nylig delte Floyd McClung historien om Sibu. Det er ikke så mange månedene siden han kom til tro. Sammen med tre andre unge menn ble han døpt forrige søndag. Bildet viser dåpshandlingen som skjer ute i havet. Jeg blir så grepet av slikt! Det er jo så fantastisk å tenke på at mennesker kommer til tro på Jesus, og gir sitt liv til Ham. det er slett ingen selvfølge. Det er et nådens under.

Og akkurat dette ber jeg om for 2009. At jeg skal se mennesker komme til tro. Det finnes jo ikke noe større enn å hjelpe et annet menneske til å ta de første stegene i troens verden, hjelpe dem til å bekjenne sin synd, omvende seg og tro på Jesu fullbrakte verk på korset. Jeg beskriver bevisst "hjelpe", for vi kan ikke være noe annet enn en fødselshjelper eller jordmor. Det er Den Hellige Ånd som overbeviser et menneske. Det er ikke min eller noen annens oppgave. Troen er også en gave gitt av Gud.

Sibu og de tre andre ble lagt til en husmenighet i området hvor han bor. Nå har han samlet noen av sine venner, og invitert dem hjem og ut fra disse samlingene startes det snart en ny menighet.

Jeg kom til å tenke på beretningen om høvedsmannen Kornelius i Apostlenes gjerninger kapitel 10, når jeg leste om Sibu. Det står slik å lese i Apgj 10,24:

"Dagen etter kom de til Cæsarea. Kornelius ventet på dem. Han hadde bedt sammen sine slektninger og nærmeste venner."

Enn om vi gjorde det samme. Ba inn naboer, venner og slektninger og samtalte om troen på Jesus. Mennesker blir frelst gjennom slikt! Over en kopp kaffe!

Tenk om 2009 kunne bli det året da du leder noen til tro på Jesus, ber frelsesbønnen med dem og leser Guds ord med dem! La oss be om at vi må bære rik frukt dette året.

På Gjøvik der har vi det bra

Så ble det ikke tur til Vennesla. Det ble rett og slett for strevsomt. Det var nok med turen til Oslo i dag, hvor jeg preket i Pinsekirken på Kolbotn. Hjertet fungerer ikke særlig godt for tiden. 11. februar ble det innleggelse på Hjerteklinikken på Feiring. Det er ennå ikke tatt stilling til hva de da kommer til å gjøre. Så til dere jeg skulle treffe mens jeg var på sørlandet. Vi får satse på en annen gang. I mellomtiden får jeg holde meg her på Gjøvik. Det er ikke så verst det heller, selv om jeg forstår at sørlandet er spesielt. :D Jeg takker hjerteligst for forbønn. Det trenger jeg!

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 4

Vi har nå kommet til vers fem i vår gjennomgang av Jesu yppersteprestlige bønn i Johannes 17. Akkurat dette verset har betydd mye for meg de siste årene. Det lyder slik:

"Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre."

Jeg har gjort dette verset til en bønn for mitt eget vedkommende. Vi er alle kalt av Gud til en tjeneste i Hans rike. Efeserbrevet understreker med tyngde at vi er frelst av nåde. Så legger apostelen Paulus til dette: "For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem." (Ef 2,10)

Jesus hadde en helt spesiell gjerning å utføre. Han kom for å oppsøke og frelse det som er tapt. Ved å fullføre soningsdøden på Golgata kors fullførte Jesus det Han var sendt for å gjøre, og ved å fullføre frelsesgjerningen gav Han Gud æren.

I mindre målestokk selvsagt, for hvem kan sammenligne sin gjerning med Frelserens, herliggjør også vi Faderen når vi fullfører det vi er kalt til. Jeg spør meg selv stadig om hva dette er. Jeg tror jeg har sett noe av det, og har fått det bekreftet gjennom andre som står meg nær og kjenner meg - både sterke og svake sider - men jeg spør hele tiden: Herre, hva vil Du? Det er så lett å tenke at vår livsgjerning har med noe stort og betydningsfullt å gjøre. Noe som virkelig vil sette spor etter seg. Vi har ambisjoner. Tror nok at jeg hadde mest av dem for en del år siden, og ikke så mye nå. I forbindelse med de daglige utfordringer jeg har med sykdom er det ting som er blitt mye mindre viktig.

Jeg vender stadig tilbake til bror Charles av Jesus. Han har lært meg noe vesentlig. Han sier nemlig at den som vil følge Jesus må ta den bakerste plassen, en laveste plassen. Derfor søkte bror Charles av Jesus de fattige og lidende og foraktede.

Uansett hva vårt livskall er, må vi huske på dette: I all vår gjerning må vi ha det for øye at Faderen og Sønnen gjennom dette skal bli herliggjort og få all ære. Da har vi levd til det fulle potensiale her på jorden. Da bærer vi rik frukt.

I Joh 4,34 sier Jesus:

"Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning."

Hva er din mat? Hva gjør deg tilfreds?