Kappes om å hedre hverandre, del 8: Ragnhild Helena Aadland Høen

Hva skulle kirken gjort uten kvinnene? Ikke mye. Helt siden starten, det ser vi blant annet i evangeliene og i brevene, hadde kvinner ikke bare sin naturlige plass, men de hadde betydningsfulle roller. Enkelte bibelforskere mener apostelen Paulus betrodde Føbe, som var menighetstjener i Kenkreæ, det ærefulle oppdraget med å ta med seg brevet han skrev til menigheten i Rom. De myrrabærende kvinnene er også de første oppstandelsesvitnene, og kvinner har fungert som diakoner og vært profetiske røster opp gjennom kirkens historie - bare for å nevne noe.

Mange av de kvinnene vi leser om i kirkens 2000 årige historie var visjonære. En slik visjonær kvinne May Sissel og jeg har møtt, og som vi har lært å kjenne noen år nå og som vi setter stor pris på, er Ragnhild Helena Aadland Høen. Hun bærer på en drøm om å se den hellige øya Selja gjenreist som et nasjonalt bønnens hus. Det berører May Sissel og meg sterkt, for dette er Norges kristenrøtter. Hit kom hellige Sunniva, hit kom benediktinermunker og her ble det reist et kloster som ble et bønnens hus 24/7. Sammen med venner har Ragnhild Helena Aadland Høen fått kjøpt et hus, som det første steget til å få realisert drømmen. Det hører med til historien at Sigrid Undset ønsket å kjøpe samme sted, men fikk det ikke. Men Ragnhild Helena fikk kjøpe, og jeg tror jeg vet hvorfor. Det er Herren som har gitt henne drømmen om å gjenreise Selja som et bønnens fyrlys for Norge og Norden.

Mange har lært Ragnhild Helena å kjenne gjennom velskrevne kronikker og artikler, eller de har lyttet til hennes andakter i NRK. Det er en kunnskapsrik dame vi snakker om. En som kommuniserer godt i en tid som vår. Hun er modig, og forfekter synspunkter som er motstrøms i sekularisert tid som vår. Hun er en livsverner, idet hun våger å snakke om det ufødte livets uendelige verdi. Ragnhild Helena har en egen evne til å være nær og med det berører hun også menneskene rundt seg. Hun er en klar stemme i en uklar tid. Men det koster. En brann i deres hus kunne raskt ha blitt fatal, men Herren holdt sin hånd over dem og reddet deres liv. Ragnhild Helenas eget liv har blitt spart flere ganger.

En moderne kvinne er hun, men hun hører også hjemme i en sammenheng som har kontinuitet, og er rotfestet i kirken. Det var en stor ære for meg da Ragnhild Helena delte drømmen sin om Selja, på et seminar jeg hadde på Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, for noen år siden. Mange ble berørt av det hun fortalte, og flere har i etterkant fortalt at det hun brakte der har betydd mye for dem senere.

I dag vil May Sissel og jeg hedre Ragnhild Helena Aadland Høen på denne måten i denne serien som nettopp har til hensikt å fremsnakke mennesker! Vi tilhører hver vår kirkelige sammenheng, men er ett i Kristus. La det bli mange som ber om at Gud gjenreiser Selja som et bønnens hus for alle folk.

Billedtekst: Bildet er tatt i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Her sammen med en annen god venn, Alv Johan Magnus. Om ham skal jeg skrive senere.

Brutalt angrep på tre evangeliske pastorer i India

Lørdag 8. september angrep medlemmer av Vishwa Hindu Parishad tre evangeliske pastorer. De tre pastorene ble alvorlig skadet under den brutale mishandlingen. Angrepet fant sted i Premnagar, som ligger i distriktet Barely i den indiske delstaten Uttar Pradesh. En politimann skal ha vært vitne til mishandlingen, uten å gripe inn.

Det brutale angrepet skjedde i forbindelse med en todagers retreat. De tre pastorene: Ashok Benjamin, Vijay Mahish og Shivcharan pådro seg skader i hodet, hendene og i korsryggen.

Det er International Christian Concern som skriver om dette. Etter at det nasjonalistiske hindupartiet vant det siste nasjonalvalget, har situasjonen for lndias kristne gått fra vondt til mye verre. Ikke minst har volden eskalert. Radikale hinduer står for en like brutal vold mot kristne, som vi har sett fra radikale muslimer.

Frelsens mysterium, fortid, nåtid og fremtid, del 2

Til den kristne forsamlingen i Efesos beskriver apostelen Paulus den stilling mennesker befinner seg i når de ikke er blitt født på ny:

"Også dere gjorde han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, de som dere engang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. I disse levde vi også alle før i våre menneskelige lyster, og vi gjorde det som lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn, slik som de andre." (Ef 2,1-3)

Hva sier dette oss om menneskets stilling uten Kristus?

1) De er døde i sine overtredelser og synder.
2) De er ulydighetens barn
3) De lever i sine lyster
4) De er vredens barn

Dette er Skriftens klare tale.

Jesus sier det slik i Joh 5,24: "Den som hører Mine Ord og tror på Ham som har sendt Meg, han har evig liv og skal ikke komme til dom, men har gått over fra døden til livet." Det betyr jo at den som ikke tror på Ham, ikke har evig liv, vil bli dømt, og befinner seg i døden. Apostelen Johannes er inne på det samme: "Vi vet at vi har gått over fra døden til livet..." (1.Joh 3,14)

Årsaken til at mennesker uten Kristus er døde i deres synder, og er ulydighetens- og vredens barn, er Adams fall. I Rom 5,15 leser vi: "For om de mange døde på grunn av den enes fall...." og videre i vers 19: "For slik som de mange ble stilt fram som syndere  ved det ene menneskets ulydighet."

Rom 3,23 forteller oss at "alle har syndet og mangler Guds ære."

Alle er alle, uten unntak.

Alle er vi redningsløst fortapt uten Jesus: "Da tar han hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu Kristi evangelium. De skal bli straffet med en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og borte fra Hans krafts herlighet, når Han kommer på den Dagen, for å bli herliggjort i sine hellige og med undring bli hyllet blant alle dem som tror, fordi vårt vitnesbyrd blant dere ble trodd." (2.Tess 1,8-10)

Fallet i Edens hage førte til at alle mennesker ble stengt ute fra Guds paradis:

"Så drev Han mennesket ut, og Han satte kjeruber øst for Edens hage og et flammende sverd som svingte i alle retninger, for å vokte veien til livets tre." (1.Mos 3,24)

Guds vrede er ikke noe som hører Den gamle pakt til. Guds vrede er en del av Guds karakter. "For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og over all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet," (Rom 1,18)

Det er bare en måte en kan unnfly Guds vrede, det er bare en måte man kan gå over fra døden til livet. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Ukrainske menigheter tømmes for ledere og medlemmer

Tenk dere situasjonen: Lovsangslederen i menigheten du tilhører, lederen for søndagsskolen, lederen for ungdomsarbeidet, leder for kvinneforeningen - alle sammen, med deres familier, flytter og reiser til et annet land, i løpet av noen få uker eller måneder. Hva ville du tenkt og gjort da?

Det er situasjonen for flere ukrainske pastorer jeg kjenner. Årsaken er ikke bare den spente situasjonen i den østlige delen av landet, med stadige trefninger mellom ukrainere og russiske separatister. Hovedårsaken er økonomien. For å få bedre råd og bedre levevilkår flytter mange ukrainere til europeiske land, blant annet til Polen. Mange av disse er kristne. Menighetene tappes for ressurser, og flere av dem er blitt så små og sårbare, at de knapt vil overleve. De som blir igjen er ofte de gamle, de skrøpelige og de syke. I flere tilfeller har også pastoren reist sin vei.

Hva kan gjøres?

Den norske evangelisten Hallvard Hasseløy og hans organisasjon gjør en formidabel innsats med å lindre direkte nød gjennom sine hjelpesendinger, og trenger all vår støtte. Men det som skjer i Ukraina blant de kristne er nå så alvorlig, at vi må omslutte dem i våre forbønner. Og: hva kan gjøres praktisk? Kunne norske menigheter adoptere ukrainske menigheter, og hjelpe dem praktisk og økonomisk?

Om Herren legger dette som en nød inn over livet ditt hører jeg gjerne fra deg. Det samme om du kunne tenke deg å stå med i bønn for ukrainske menigheter.

Frelsens mysterium - fortid, nåtid og fremtid, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hva Bibelen lærer om frelsen. Så langt jeg kan se bruker den begrepet i fortid, nåtid og fremtid.

Når vi 'pakker' ut ordet "frelse" vil vi finne ut at pakken inneholder tre andre begreper, som gir oss en definisjon:

1) Frelse omtales som fortid. Dette handler om det vi kan kalle 'atskillelse fra syndens straff'. Frelsen ble tilveiebrakt på Golgata kors, når Jesus ropte ut: 'Det er fullbrakt!' Frelsen handler altså om noe som er gjort, ikke av deg, men av Frelseren. Frelse i denne betydningen handler om rettferdiggjørelsen:

"Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved Ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet." (Rom 5,1-2)

Jeg merker meg at den som er blitt kjent rettferdig "HAR" fred med Gud. Det neste jeg merker meg at han eller hun nå har et HÅP om Guds herlighet.

"Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra  vreden." (Rom 5,9)

Igjen: ER blitt rettferdiggjort. Vi merker oss også at dette skyldes kun en ting: Jesu Kristi blod. Intet annet frelser.

2) Frelse omtales i nåtid. "Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født ikke av blod, heller ikke av menneskenaturens vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud." (Joh 1,12-13) Frelse i nåtid handler om at vi 'atskilles fra syndens mak'. Vi har et annet ord for dette, og det er ordet: helliggjørelse. Målet med den er at vi skal bli mer og mer lik Jesus.

3) Frelse omtales som noe fremtidig: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss SOM BLIR FRELST, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18) "Dessuten, søsken, kunngjør jeg for dere det evangelium som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, og som dere står fast i. Ved dette BLIR DERE FRELST, HVIS DERE holder fast ved det ord som jeg forkynte for dere - HVIS dere da ikke FORGJEVES er kommet til tro." (1.Kor 15,1-2) Uthevningene er mine.

Frelse som noe fremtidig handler om vår herliggjørelse. Det handler om 'atskillelse fra syndens nærvær.' Det skjer først når vi er hjemme i himmelen.

Frelst er altså noe jeg er og noe jeg blir.

Jesus sier: "Men den som holder ut til enden, SKAL BLI frelst." (Matt 10,22)

Frafall fra troen er en mulighet, så frelst i denne betydningen er jeg ikke før jeg er hjemme hos Gud.

I neste artikkel skal vi se nærmere på menneskets fortapte stilling uten Kristus.

(fortsettes)

Alt tjener til gode for dem som elsker Gud

I går talte jeg i Brumunddal baptistkirke. Her er talen:

Vi skal stanse ved et velkjent bibelvers denne formiddagen, men det er samtidig et av de mest utfordrende versene jeg kjenner til. Likevel er det fullt av håp:

"Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud..." (Rom 8,28)

I en annen oversettelse står det: "tjener til det gode." Jeg skulle ønske det sto: "enkelte ting tjener til det gode." Det hadde vært mye lettere å forholde seg til. Men Paulus skriver: ALLE TING, og så merker jeg meg at han skriver: "og vi vet". Dette er altså noe han og andre har gjort seg erfaringer med. Gud har en fantastisk evne til å omskape noe som egentlig i menneskelig øyne er ødeleggende og omskaper det som tjener Hans hensikter for våre liv. Ikke nødvendigvis det som var våre planer eller drømmer, men til noe som tjener Hans hensikter, vilje og planer, og da blir det til Guds ære.

Et annet av disse litt utfordrende og vanskelige versene som står i sammenheng med det vi nettopp har lest, er Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn." Det blir i meste laget for meg, for å være helt ærlig, men det ligger en hemmelighet her som vi nå skal se litt nærmere på:

Vi kan alltid være takknemlige, for også vi gjør oss erfaringer ved at Gud snur det vonde til noe godt. Ja, Gud bruker enhver situasjon uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Det ser nok ikke slik ut i øyeblikket, men tiden selv viser oss hvor sant det er. Hvis vi av hele vårt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan vi også frimodig la Ham få vite alle våre ønsker. Selv om vi ber om at Gud skal forandre en situasjon, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir vi ikke bitre eller skuffet hvis den bønnen vi ber ikke blir oppfylt på den måten vi hadde ønsket.

Det merkelige er at takknemligheten ofte forandrer selv de vanskeligste situasjoner. Når vi lærer oss til å takke for det som er strevsomt, kan den strevsomme situasjonen bli annerledes, uten at vi har bedt om det. Dette øver jeg meg på for tiden. Det er en vei å gå.

Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Jeg snakker med en mann for tiden som er blitt meg til stor hjelp. Han sier at jeg må se på Gud som en lærer, og at jeg går på skolen. Læreren gir elevene sine stadig vanskeligere lekser for at vi skal kunne bruke stadig mer av evnene våre. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, så er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen hensikt. Senere kommer det sikkert andre vanskeligheter. Men de er altså muligheter til å utvikle enda mer av vår iboende evne til å stole på alt det Gud gjør.

Tomas Sjödin

Jeg skal gi deg to gode eksempler på dette. Det ene er et eksempel fra nåtiden og det andre er et eksempel fra Det gamle testamente. Begge handler om levd liv med store utfordringer. Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner til historien til Tomas Sjödin, pastor for Smyrna kirken i Göteborg, som er en del av den svenske pinsebevegelsen. Han er en skattet forfatter, og flere av hans bøker er oversatt til norsk. Lotta og Tomas Sjödin er foreldre til tre barn, bare sønnen John lever i dag. De to andre sønnene; Ludvik og Karl Petter fikk begge en sjelden muskelsykdom. 15 år gammel dør Karl Petter, mens Ludvik bare ble 14. Alle opp- og nedturene, barnas sykdom, sorgen over tapt liv, har vært en utfordring så stor at det er vanskelig for oss å forestille oss det. Bare den som har vært i en slik situasjon kan skjønne det. Men vi kan jo ane. Det ble mange tøffe år for familien, og særlig tungt ble det når foreldrene var borte den dagen Karl Petter døde.

I sommer talte Tomas på generalforsamlingen til Misjonssambandet, og bladet Utsyn hadde et intervju med ekteparet i den forbindelse. Det ble publisert denne uken. Både Lotta og Tomas er bånn ærlige med det vanskelige livet de har levd.

"Mitt liv har vært ganske sørgelig," sier Tomas i intervjuet, men så legger han til: "men likevel har jeg våknet glad hver dag. Det har vært noen mørke år, men grunntonen i meg er ikke trist, den er en lovsang. Jeg kan bare takke Gud for det."

Det er sterkt å lese slikt. Lotta og Tomas Sjödin er mennesker som har prøvd hva livet har å by på av godt og vondt. Likevel er grunntonen lovsang og takknemlighet. De er levende eksempler på det ordet vi leste innledningsvis: at alt samvirker til gode for dem som elsker Gud.

Josef

Dere er her kjenner godt til historien om Josef og brødrene hans. Om rivaliseringen, kranglingen, misunnelse, som fører til at brødrene hans forsøker å kvitte seg med Josef og han ender opp med å bli solgt som slave til noen ismaelittiske kjøpmenn, som fører ham til Egypt hvor han blir solgt til Potifar, som hadde ansvaret for den kongelige livvakten. Kona til Potifar kommer med falske anklager mot ham og Josef ender opp med å bli kastet inn i det innerste fangehullet. Der ender han, som fikk en så høy stilling i det egyptiske samfunnet, med å bli glemt for en lang stund. Man skulle tro at med de livserfaringene Josef gjorde seg, at han ville ende opp som en bitter mann. Men nå skal du få høre noe veldig interessant. Vi leser fra 1.Mos 50,20:

"Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker."

Josef hadde planer for sitt liv, og jeg er ganske sikker på at de var annerledes enn Guds planer. Josef var en ganske egoistisk, selvskrytende person, og hadde ikke Gud grepet inn ville han ganske sikkert endt opp med å kretse rundt seg selv. Men Gud hadde andre planer! Gjennom alle de prøvelsene Josef ble utsatt for, ble livet hans til velsignelse både for egyptere og israelere. Gud formet og dannet Josef til et kar Han kunne bruke, og på den måten berget han livet til mange mennesker under den hungersnøden som rådde.

Det er ikke alltid vi forstår Guds veier. For oss kan de være ganske uforståelige. Om dette skriver Paulus:

"Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga han noe først så han skulle få noe igjen? For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen." (Rom 11,33-36)

Dagmar Norell

Mens jeg arbeidet med denne prekenen i går, tror jeg Herren ledet meg til å lese livshistorien til Dagmar Norell. Jeg hadde aldri hørt om henne. Hun ble født i 1917 og døde i 1996. Kort fortalt var hun en svensk misjonær. senere psykiater og ender opp som keramiker. Hun vokste opp i et godt kristent hjem. Foreldrene var aktive medlemmer av kirke og bedehus. Faren leste mye i Bibelen, men Dagmar skulle etterhvert få et ganske anstrengt forhold til alle de vekkelsespredikantene som overnattet i foreldrehjemmet. De skremte henne med sitt alvor og alt snakket om Jesu gjenkomst.

Allerede som treåring opplevde hun et tydelig kall til å bli misjonær. Likevel skriver hun om en langt senere epoke i sitt liv: "Jeg lengter nok en gang etter å lese i Bibelen, men uten å høre vekkelsespredikantenes røst fra min barndom."

Seks år gammel oppdager hun at noe er galt med det ene øyet sitt. Dette var innledningen til år med sykdom og feilbehandlinger. Hun kastes ut en en psykisk og åndelig krise. Hun forteller: "Det kom til en tillitskrise mellom Gud og meg. Jeg følte meg stadig mer innesluttet, med fortsatte med å gå i kirken, lese Bibelen og be. Jeg hadde det imidlertid ikke godt." Hun reiser ut som misjonær til India og mens hun er der fatter hun interesse for psykiatrien. Dagmar Norell kommer i kontakt med den legendariske misjonæren Stanley Jones. Han har planer om å åpne en klinikk for psykisk syke i India, og Dagmar Norell blir en del av dette arbeidet. Men det er liten forståelse å få blant kristne for dette arbeidet blant psykisk syke. Vi skriver slutten av 1940-tallet.

Dagmar Norell kaster seg ut i arbeidet, men motstanden er stor, og det harde arbeidet og lite søvn, fører til et psykisk sammenbrudd i 1956. Hun opplever en eksistensiell krise, depresjon og psykose. I det som tilsynelatende er et eneste stort nederlag, finner hun likevel tilbake til Gud. Fra å være legemisjonær trår hun etter hvert ut av sin tjeneste og inn i en annen. Til et liv i stillhet og bønn og et liv som keramiker. På denne måten skulle hun bli til stor hjelp for mange mennesker. Hun blir det vi kaller en Kristusmuystiker. La meg dele med deg en bønn hun ba. Den sier mye om henne:

"Kristus, min brudgom. La meg gjemme meg i ditt hjerte.. La mitt hjerte bli helt forenet med ditt hjerte så jeg lever i deg og du i meg."

Ser du hvordan Gud kan forandre og forvandle et liv til å tjene Hans hensikter?

I 1995 får Dagmar Norell kreft i leveren. Den siste tiden på Hospice ble en eneste lang retreat. Hun tok bare i mot noen få besøk. Den siste tiden skulle bare tilbringes i bønn. I april 1996 går hun hjem til Gud.

"Det er ikke noe ondt, som ikke kan forvandles til en lykkelig natt," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "Men Gud forvandler kun det vi bærer fram for ham."

Israel og Babylon

Det må ha vært både smertefullt og gåtefullt for Israels barn når de ble ført i fangenskap til Babylon. En av salmistene setter ord på dette: "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion ihu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sanger på fremmed jord?" (Salme 137)

Men sang gjorde de! Lovsanger og klagesanger. Det er også det vi er kalt til. Hebreerbrevets forfatter skriver: "La oss derfor ved Ham alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn."

Legg merke til at forfatteren av Hebreerbrevet skriver: lovprisningsoffer! Et offer er ikke et offer om det ikke koster oss noe.

70 år skulle Israel tilbringe i det babylonske fangenskapet. Tempelet i Jerusalem ble ødelagt, murene nedrevet. Det må ha vært forferdelig. Men gjennom profeten Jeremia hadde de fått løfte fra Gud om at de skulle få vende tilbake. En dag sitter en av de bortførte, profeten Daniel, og leser profeten Jeremia og han oppdager at tiden er inne for at Guds profetiske ord skulle gå i oppfyllelse. I Dan 9,2 leser vi: "I det første år av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner."

Da er det at Daniel vender sitt ansikt til Gud og søker Hans ansikt i ydmykhet og bønn. Og som svar på profetiene og Daniels bønn får Israel vende tilbake, Hjemkomsten uttrykkes slik i Salme 126:

"Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting var Herren gjort mot disse! Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekkene i sydlandet! De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd."

Ser du hvordan Gud forandrer og forvandler?

Hva gjør vi i mellomtiden?

Ser på Jesus. Fester blikket på Ham. Han er den strålende morgenstjernen, den fremste blant ti-tusener, Herrenes Herre og Kongenes Konge. Hans skjønnhet ovegår menneskenes barn. Nåde er utøst på hans lepper.

For å sitere Anton Levinsen til slutt: All verdens fagre skjønnhet, meg dårer ikke mer. Jeg ser jo ikke annet enn Ham hvorhen jeg ser.

Utfordringene med gudstjenesten

Det hender jeg møter mennesker som fnyser når de hører ordet 'liturgi'. Noe slikt religiøst vil de ikke ha. Men nå har jeg vært med på møter i frikirkelige sammenhenger siden 1972, og det er blitt noen møter gjennom årene. De er ganske like hverandre, enten det er i den ene eller den andre menigheten jeg har vært. Og det blir uro om noe av det man er vant med skulle endres.  Så det er vel et spørsmål om det ikke er like mye 'liturgi' i frikirkelige sammenhenger, som i mer høykirkelige.

I de siste årene har jeg også begynt å tenke på hvor mye som kreves for å holde virksomheten i dag. Ta nå en enkel gudstjeneste eller møte. Som oftest krever det:

* Noen til å ønske velkommen i døra, såkalte møteverter.
* Noen til å spille.
* Noen til å lede.
* Noen til å innlede.
* Litt program rettet mot barn før søndagsskolen.
* Litt for ungdommen.
* Noen til å preke..
* Noen til å lede lovsanger.
* Lovsangere.
* Kollektører

Og dette er ikke bare til et møte eller en gudstjeneste. Det gjelder minst en gudstjeneste i uken hele året igjennom og i mange år.

Dette krever ressurser, og ressurser mange menigheter ikke har, noe som igjen skaper slitasje.

Mitt spørsmål er: Må det være slik? Er tiden inne til å spørre oss selv hva gudstjenesten er og handler om? Hva er gudstjenestens sentrum? Hvem er den til for? Mennesker eller Gud, eller begge deler?

Ingenting annet enn Jesu Kristi blod

I en tid som vår er det slett ikke selvsagt lenger, så la meg si det så tydelig jeg bare kan: Ingenting annet enn Jesu blod renser fra synd. Kun Jesu blod.

Jeg hører sjelden forkynnelse eller undervisning om Jesu blod. Det var mer vanlig før. Da snakket man også om korset, om lidelsen, om forsakelsen, om himmelen. I dag handler det mye om hvordan livet ditt kan bli bedre, hvordan du kan få et bedre selvbilde, om hvor lykkelig du kan være.

Men sjeldent om din synd.

Og om blodet.

"Men hvis vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd." (1.Joh 1,9)

Gjentatte ganger de siste årene har jeg opplevd at Herren har minnet meg om at jeg på tale om Jesu Kristi blod. Jeg har nevnt det før, men jeg har foretatt en liten undersøkelse av de frie menighetenes sangbøker. Det var veldig interessant. Der hvor disse kirkesamfunnene har kommet med nye, reviderte sangbøker, er de fleste sangene som handler om Jesu Kristi blod, blitt fjernet. Vi har bokstavelig talt fått et blodfattig evangelium tilbake! Hva det gjør med oss kan man jo se med det blotte øyet. Man behøver ikke være profet for det.

Det er en tid for å gjenoppdage kraften og styrken i Jesu blod.

Det finnes ingen erstatning! Det hjelper ikke å modernisere språket. Det er kun Jesu blod som renser.

De siste dagene har jeg sunget denne sangen for meg selv:

Det blod som Jesus gav for meg  
en gang på Golgata   
Det blod som gir meg styrke 
fra dag til dag   
det skal aldri miste sin kraft 

REFRENG 
Det når meg når jeg er på høyden  
og det når meg når jeg er i dypet  
Det blod som gir meg styrke fra dag til dag 
det skal aldri miste sin kraft 
  
Hans blod skal fjerne all frykt og tvil
Tårene tørkes bort   
Det blod som gir meg styrke 
fra dag til dag 
det skal aldri miste sin kraft

Basunens høytid

Ved soloppgang i morgen inntreffer Rosh Hashanah, bokstavelig 'årets begynnelse' eller 'hodet på året', det jødiske nyttår. Det bibelske navnet på denne Herrens høytid, er Yom Teruah - 'Basunhøytiden' eller 'Basunenes høytid'. Det er den første av de jødiske 'høyhellige dagene' eller 'ærefryktens dager'.

For en kristen er dette også en helt spesiell tid. En dag skal nemlig en basun lyde!

"Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i et nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde..." (1.Kor 15,51-52a)

Basunhøytiden er derfor en profetisk tid, og jeg tror Gud har reist opp og reiser fremdeles opp menn og kvinner til å være vektere på muren i en tid som denne. Forbedere med profetisk salvelse til å blåse i basun eller shofar for å vekke Kristi kropp, og gjøre oss rede for Jesu gjenkomst. Disse bønnevekterne vil også varsle fare, og de trengs mer enn noensinne i en tid hvor ærefrykten for Gud nærmest er borte.

Basunhøytiden har sin bakgrunn i de forordninger Herren gir sitt folk i 3.Mos 23,23-25:

"Så talte Herren til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde sabbatshvile, en minnedag da dere gir et støt i basunen, en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk..."

Dagen beskrives også i 4.Mos 29,1 slik:

"I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere ha en hellig samling. Dere skal ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er en dag for dere til å gi et støt i basunene."

Kanskje mindre kjent er at Rosh Hashanah også er 'dommens dag', en dag da de himmelske bøker åpnes. Denne dagen beskrives slik i Mishnah, bedre kjent som den 'muntlige Torah' og i Talmud, hvor det nevnes at bøker åpnes. Her beskrives gjerningene til de onde, de rettferdige og en av bøkene som åpnes er 'livets bok'.

Rosh Hashanah er derfor en dag hvor man prøver seg selv. Det er ettertankens dag. Det er en dag for omvendelse. Dette kan vi også bruke dagen til!

Rosh Hasanah ender når natten faller på 11.september.

Da gjenstår det å ønske alle mine jødiske venner: shana tova! Godt nytt år 5779.

Fremstiller den hellige nattverden som en fyllefest

At en av Norges største folkehøgskoler, med kristent verdigrunnlag, eid av KFUM/KFUK og Normisjon, setter opp en skolerevy hvor nattverden fremstilles som en fyllefest, er bare trist, men vekker knapt nok noen reaksjon. Det sier mye om den manglende gudsfrykten som finnes blant norske kristne. Den eneste som står oppreist i denne saken er rektor Willy Mangernes, som har valgt å si opp. I følge avisen Dagen, som omtaler den triste hendelsen, har rektor Mangernes ikke fått gjennomslag for for å løfte frem kristne verdier, selv om han gjentatte ganger har forsøkt.

I revyen blir Jesus og disiplene ikke bare fremstilt som godt beruset, men Jesus fremstilles også som gift, og Jesus går bannende ut etter å ha delt nattverden med sine disipler. Tema for revyen handler om krenkelser, og vår frykt for å bli krenket.

Det er trist når ingen ting er hellig lenger. Hvor det som kanskje er den helligste handlingen som finnes, skal bli harselert med, tråkket ned i søla, og det på en skole eid av to kristne organisasjoner. Det blir ikke noe bedre av at skolens studierektor og en av lærerne har gått god for innslaget i revyen. Studierektoren, som nå er fungerende rektor, er selv en kristen, går regelmessig til nattverd, synes det er helt i orden å spøke med den! Han sier:

"Om Gud og Jesus hadde sittet i salen, så tror jeg ikke de ville hatt problemer med denne scenen. Jeg tror kanskje de ville ha ledd de også."

Så annerledes apostelen Johannes opplevde det når Jesus sto foran ham under kristenforfølgelsene i den første kristne tiden: "Da jeg så Ham, falt jeg ned som død foran føttene hans." (Åp 1,179 Johannes ble grepet av en sterk ærefrykt for Den oppstandne og apostelen Peter, i møte med Jesus, sa: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann."

Men kristne anno 2018 er annerledes. Alt kan krenkes, alt skal man drive gjøn med, og Jesus er bare en snill kar, som ler og synes alt er gøy og ikke noe er hellig. Problemet er det fremdeles finnes noen mørkemenn som reagerer på dette, ikke at Gud er hellig.

Satser på stor teltkampanje i Sverige sommeren 2019

Carl Gustav Severin, Hans Weichbrodt og Sebastian Stakset går sammen om en stor teltkampanje i 2019. De tre har bestilt et telt med sitteplasser til 4000 mennesker, med muligheter til å utvide antall plasser!

Evangeliseringskampanjen har fått navnet: "Det finnes håp", og første stoppested er Sävsjö i Småland første uken i juli. Andre steder hvor det er planlagt teltmøter er Tjörn og Piteå.

Det er Världen idag som skriver om disse planene i nettutgave fredag.

For en måned siden ble det holdt møter i en 'prøve-telt' med plass til 600-700 mennesker. Dette teltet ble satt opp i Piteå. De tre evangelistene opplever en tydelig tiltale fra Herren til å sette igang med teltmøter.

La oss be for disse teltmøtene! Måtte mange komme til en levende tro på Jesus.

Kappes om å hedre hverandre, del 7: Erling Rimehaug

Djup åndelig visdom og innsikt gjennom sprukkent leirkar. De ordene kommer til  meg når jeg tenker på Erling Rimehaug. Et sprukkent leirkar har den egenskapen at det slipper det indre lyset ut. Ikke perfekt, men det reflekterer et prøvd liv, et ekte liv. For meg, og sikkert mange, mange andre, ble møtet med "Tørsten gir lys", en lindrende drikk for en strupe som har opplevd noe av sjelens mørke natt.

Så er da også Rimehaug ærlig med eget levd liv, og de erfaringer han har gjort seg når troen settes på prøve. Slikt blir til hjelp for andre pilegrimsvandrere. Ikke som noe belærende, men som sår som legges mot sår, og som gir lys til veien videre. Gjennom sitt forfatterskap byr Erling Rimehaug på grovbrød for sjelen.

Jeg vet om de som abonnerer på Vårt Land ene og alene for å kunne lese kommentarene til Erling Rimehaug. Nå har denne avisen veldig mange gode kvaliteter, men Rimehaug er absolutt en av dem. Analytisk, kunnskapsrik som få, stillferdig, djup, men også kvass. Erling Rimehaug er noe så sjeldent som en folkeopplyser. Slik journalister av den gode gamle sorten var. Man føler seg nemlig litt klokere etter å ha lest noen av Rimehaugs kommentarer og samfunnsanalyser. Han tar pulsen på tiden og setter ting i perspektiv. Tiden går med hurtigtogsfart, men Rimehaug har stanset på stasjonen, og gjør tilbakeblikk, samtidig som han har klatret litt høyere for å få oversikt.

Noen venner av meg satt å snakket sammen forleden dag, og vi kom til å snakke om at Sverige har så mange gode kristne forfattere hvis røster det virkelig er verd å låne ører til: Tomas Sjödin, Ylva Eggehorn, Samuel Rubenson, Peter Halldorf, bare for å nevne noen. Hvem har vi så i Norge, spurte en, og så kom det: Erling Rimehaug.

Kanskje er det oppveksten i Hallingdal, med fjell og vidde, med gammel kultur, som er noe av byggmaterialet, som gjør stemmen til Erling Rimehaug, så ekte? Den som har gått litt i landskapet hvor Rimehaug kommer fra har ikke vanskeligheter med å forstå at bekkesilder gjennom røsslyng og blankskurte fjellsider, sauebjeller og låten fra vidda setter djupe spor. Boken jeg henviste til, har undertittelen: Om åndelig lengsel og modning. Kanskje ligger svaret der, at Rimehaug tar lengselen på ramme alvor og at han tar tid til å modnes. Det overfladiske, det lettvinte, er nemlig ikke noe man forbinder med journalisten, forfatteren og redaktøren, Rimehaug. Wikipedia forteller meg at det er blitt ni bøker. Nå er mannen blitt pensjonist, så det er å håpe at det blir flere.

For noen år siden ble en av dem, Veien til Betlehem, som kom i 2012, min adventslesning, Jeg satt i godstolen hjemme, men følte jeg egentlig befant meg i Det hellige land. Landskapet og menneskene kom meg så nær. Konflikten i Midt-Østen ble mennesker, på begge sider, med deres egne levde liv.  Takk! Det gav meg nytt perspektiv.

Rimehaug er da også reiseguide, ikke bare i bøkenes verden,, men han er også turguide på sine modne dager. Akkurat en slik tur skulle jeg gjerne ha vært med på en gang! En reise i et landskap, gjennom et levd liv, gir nok virkelig perspektiv - kroppslig, sjelelig og åndelig. Drømmen min ville være å sitte på en fjellnut med vinden blåsende i håret, og høre Erling Rimehaug fortelle om sin medvandrer, den spanske Kristusmystikeren, Johannes av Korset.

Hva er det som gjør menigheten til et vidunderlig sted å være?

"Det som gjør en 'menighet' til en 'menighet' og et vidunderlig sted å være og vokse er ikke fantastiske prekener, eller hvor flott lovsangsbandet er, eller karismatiske ledere, eller de ulike virkegrenene den har.

Det er hva dens medlemmer velger å investere ved å ofre et rent og hellig offer til Herren og hva de velger å investere i hverandre i kjærlighet.

Ofrer vi vår tid for å være sammen med våre brødre og søstre for deres skyld slik den tidlige kirken gjorde det etter pinsedag? Støtter vi hverandre når de andre har behov? Gir vi næring til Guds rike gjennom oppmuntringer. lovprisning og positivitet?

"Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre." (Joh 13,35)

DETTE er hva som gjør en menighet til et vidunderlig sted å være."

- R. Loren Sandford (bildet), pastor og en profetisk stemme i vår tid. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Anne Graham Lotz har fått brystkreft

Anne Graham Lotz (bildet) er blitt diagnostisert med brystkreft. Det skriver hun selv på sin egen nettside i dag. Hun forteller om et merkelig sammentreff:

17. august 2015 ved 15.00-15.30-tiden fant hun sin ektemann, Danny, bevisstløs i ekteparets svømmebasseng. To dager senere var hennes ektemann hjemme hos Herren. Tre år senere, på dagen. mellom kl.15.00-15.30 fikk Anne Graham Lotz, Billy Grahams datter, beskjed fra sin lege om at hun har fått brystkreft.

"Med det samme jeg fikk vite dette kom jeg til den konklusjonen et dette var et angrep fra fienden. Men i samme øyeblikk formet det seg en tanke i mitt sinn. Jeg hørte den milde stemmen til Den Hellige Ånd, som minnet meg på at at det var på en fredag , mellom klokken 15.00-15.30 at Guds påskelam ble slaktet. Jesus døde også samme dag i uken, på samme tidspunkt på dagen, og knuste slangens hode. Pris Herren! Korset, Guds Lams blod, triumferer over alt som djevelen kan kaste mot oss eller bestemme for oss. Så jeg befinner meg i en tilstand av tilbedelse og stoler på at Gud har fullstendig kontroll på alt sammen."

Anne Graham Lotz forteller at hun hver dag siden hun fikk diagnosen har fått et løfte og en oppmuntring fra Guds ord.

Hun ber om forbønn, og jeg ber alle mine bedende venner om å omslutte Anne Graham Lotz i sine daglige bønner.

Fortvilelse og håp

Gårsdagen ble en litt tøff og utfordrende dag - men den endte godt! Det begynte med at May Sissel og jeg deltok på en messe. Neida, ingen gudstjeneste, men en messe for hjelpemidler for ulike funksjonshemminger i Vikingskipet på Hamar.

Med det samme vi kom innendørs, ble jeg grepet av en avmaktsfølelse så stor at min første tanke var at jeg måtte se å komme meg ut! Tårene bare strømmet, og følelsene tok helt overtaket. 'Jeg vil ikke være syk!", tenkte jeg. "Dette orker jeg ikke. Det blir for mye!"

Men så var vi der i ens ærend for å se på en elektrisk rullestol, slik at jeg skal bli ser selvstendig og ikke så avhengig av May Sissel eller andre når jeg skal ut på tur eller skal handle. Ergoterapeuten min hadde også anbefalt denne messen, så det ble til at jeg ble, og fant til slutt den elektriske rullestolen som passer mitt behov, blant annet med nakkestøtte og som attpåtil er sammenleggbar slik at vi får den i baggasjerommet på bilen vår. Hyggelige utstillere var det også!

Når jeg hadde fått roet de sterke inntrykkene, kjørte jeg med den manuelle rullestolen rundt i den svære hallen for å se på hva annet det var av hjelpemidler jeg kunne ha bruk for. Sakte, men sikkert seg det innover meg hva jeg var med på!

Jeg var på en håpsmesse!

En messe for mestring og livsglede.

Til tross for hva sykdom stjeler fra deg.

Jeg er ikke så flink til å be om hjelp. Da er det lettere å hjelpe andre. Jeg synes det er vanskelig å spørre om hjelp, og vil helst klare meg selv. Så dette er en prosess hvor jeg lærer. I dag har jeg spurt to helt fremmede mennesker om hjelp på et kjøpesenter om helt hverdagslige ting, så det går fremover!

Men fremdeles sliter jeg med tap av mestring og sorg over alle de tingene som jeg ikke får til lenger. Det er ikke alltid like lett å bli avhengig av andre, men så kjenner jeg også på stor glede over alle de tingene jeg fremdeles får til!

På hjelpemiddelmessen så jeg noe veldig spennende. Et program som gjør det mulig å skrive store bokmanus bare ved å snakke til datamaskinen din. Med den kan jeg diktere, rette, redigere med mye mer. DET hadde vært en drøm det, men så spørs det om jeg er berettiget til å få noe slikt, siden jeg ikke lenger er i arbeid. Men det er lov å drømme.

Billedtekst: Et sted hvor jeg drømmer store drømmer, er på Domkirkeodden ved Hamar. Det er et av mine bønnesteder. Dette er fra et tidligere besøk i år, og det er May Sissel som har tatt bildet.

Guds nåde må få konsekvenser for våre liv

Jeg har fundert mye den siste tiden på hva som ville skje om vi la fra oss våre vestlige briller når vi leser Bibelen, og leste Bibelen med østlige og jødiske briller? Ville vi da få samme resultat?

Vårt Land bød i går sine lesere på et intervju med den som nå regnes som den verdensledende Paulus-forskeren, John M. G. Barclay fra Universitet i Durham. Han hadde nylig en forelesning på Menighetsfakultetet. Det var spennende lesning:

"Hvis Guds nåde ikke får konsekvenser for en kristens liv, har han eller hun aldri mottatt Guds nåde," mener John Barclay.

Det springende punktet i Paulus-forskningen til John Barclay er dette: Gis Guds nåde helt gratis til mennesket, eller krever det noen form for gjenytelse?

Helt siden Luthers dager har protestanter lagt vekt på at nåden er aldeles gratis. Da har man blant annet henvist til Ef 2,8: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave." Og så har man stanset der. Men vi spør kanskje ikke om hvordan Paulus med sin jødiske bakgrunn forstod ordet gave? Er det gitt at han forstod dette ordet slik vi her i Vesten?

Guds nåde, sier Barclay, følges av etiske utfordringer, altså det vi kaller gjerninger, og allerede her skurrer det for den lutherske forståelsen av det de kaller gjerningskristendom.

I Vest, har man lenge ment at en gave er mest høyverdig om den gis uten noen form for forventning om gjenytelse, mener Barclay, men hvordan forstod Paulus dette? Er det gitt at vi med våre vestlige briller har samme utgangspunkt som Paulus?

Er det bare jeg som synes slike spørsmål er spennende?

På den tiden Paulus levde, hevder Barclay, var tanken bak en gave at den skulle skape en relasjon mellom giver og mottaker. Nådebudskapet til Paulus krever noe tilbake av mennesket.

"En gratis gave ville vært en dårlig gave, en billig nåde. En god gave forandrer mottakeren. Poenget med nåden er at den endrer oss, at den er transformativ. Paulus sier at når vi mottar nåden, får vi en relasjon til Gud, og denne relasjonen fører til at vi blir mer lik Kristus. Den vil også få konsekvenser i handling", sier Barcley i intervjuet som journalist Ingeborg Misje Bergem har gjort med ham.

Et intervju som absolutt er verd å lese og reflektere over.

Kappes om å hedre hverandre, del 6: Rune Edvardsen

I dag er det 10 år siden Aril Edvardsen ble hastig hentet hjem til Gud. Bygdegutten fra Kvinesdal ble verdensevangelist og misjonshøvding. En tydelig stemme med stor lidenskap for Guds rikes fremme var ikke mer. Det var et smertelig tap for familien, men også for Norges kristenhet, ja, for kristne i mange, mange nasjoner. For tusener begynte et nytt liv, er evig liv, i møte med Aril, Guds løve, fra Kvinesdal. Han hjelp dem til å finne evig liv i Kristus.

I 10 år har Aril's sønn ført det store arbeidet i Sarons dal videre. Rune er ikke Aril. Hver på sin måte er de begge store personligheter. Det er likevel noen fellestrekk. Som sin far våger Rune Edvardsen  stå for egne meninger, og begge tenker utenfor boksen. Heldigvis. ¨Men det koster. Det gjorde det for Aril og det gjør det for Rune. Man blir ikke alltid like populær når man går mot strømmen, men både Aril og Rune  er forbilledlig dem selv.

Og: både Aril og Rune er visjonære. Og: begge har et raust og stort hjerte for alle som lider. Å nå dem med de gode nyhetene om Jesus er selve pasjonen. Men for begge handler det om noe mer enn å sikre folk himmelbilletten. Det handler også om rettferdighet for folkeslagene. Derfor våger Rune å snakke makten midt imot, og ta parti med de marginaliserte, flyktningene, ofre for urett. Dina-stiftelsen er et godt eksempel på det. I visse kristne sammenhenger blir man ikke populær når man våger å snakke om flyktninger, men Rune våger, fordi han har forstått at evangeliet også omhandler de gode nyhetene til de fattige.

I sommer hadde jeg gleden av å dele noen måltider med Sølvi og Rune Edvardsen. Det var sterkt å høre hvordan Rune dele sitt hjerte for de unge og de kommende generasjoner. Hvordan han visjonært endrer en del av fokus for Troens Bevis Verdens evangelisering fordi de ønsker å nå unge mennesker med evangeliet. Ikke fordi de eldre ikke er like mye verdt, men fordi fremtiden ligger i det å nå de unge. Da må man ha tro på dem, og det har Rune. Derfor satser han på at den nye Sarons dal hallen skal bli et sted hvor unge mennesker kommer, og trives. Rune tar ungdommene som sitter på rommene sine med sine datamaskiner på ramme alvor, og i stedet for å snakke dem ned, fremsnakker han dem og ser hvilket enormt potensiale som finnes i denne generasjonens enorme datakunnskaper. Derfor snakket Rune varmt om å gjøre den svære Sarons dal hallen om til en eneste stor data-event for hele Sørlandet for unge mennesker.

Under Runes ledelse har Sarons dal vokst. De har blant annet doblet antallet innfødte evangelister på disse 10 årene. Stevnet i Sarons dal fortsetter med like stort trøkk. Og fokus er og blir misjon. Det gjør det store sommerstevnet i Sarons dal annerledes enn alle de kristne sommerstevnene i Norge. Og gjør at det overlever!

Bak Rune står en kvinne med et varmt hjerte: Sølvi. Hun er limet i det hele. Rune ville ikke ha vært i stand til å gjøre det han gjør uten Sølvi ved sin side.

Så en liten ting til slutt, som egentlig ikke er så liten, men som sier veldig mye om hvem Rune Edvardsen er: Som mange av mine lesere vet, har jeg Parkinsons. Jeg bruker rullestol en del, og når jeg skal tale har jeg med meg min egen prekestol: en litt uhåndterlig Baden-Baden stol. Som regel er det May Sissel, min kone, som bærer den med seg. Når vi skulle reise fra Sarons dal i år, etter at jeg hadde hatt mitt seminar sammen med Arnfinn Clementsen, spør Rune Edvardsen om det er noe han kan hjelpe oss med. Men før vi rekker å si noe griper Rune tak i "prekestolen" min og sier: Den kan  jeg bære til bilen! Og som sagt, så gjort.

Jeg tenkte: Rune er en god leder fordi han er en tjener. Derfor er ingen oppgave for liten. Det sier det meste.

May Sissel og jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at vi fikk komme til Sarons dal i år. Det har betydd veldig mye for oss. Sjelden har vi blitt tatt imot noe sted med en slik raushet, omsorg og inkludering som i Sarons dal.

Billedtekst: Sølvi og Rune Edvardsen. Foto: May Sissel Hansen

Den Hellige Ånds gjerninger, del 9

Den profetiske tjenesten opphører ikke med Det gamle testamente og Den gamle pakts siste profet, døperen Johannes. Profetembetet fortsetter i Den nye pakt og i den kristne forsamlingen.

"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

"Og han ga noen til å være apostler, noen til profeter..." (Ef 4,11)

Apostelen Paulus begrunner også hensikten med apostel- og profetembetet slik:

"for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde..." (Ef 4,12)

Intet mindre! Apostel- og profetembetet hører alltid sammen i Det nye testamente, så er det også den kristne forsamlingen "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen." (Ef 2,20)

Verken apostel- eller profetembetet opphørte når de 12 apostlene døde. Gjennom hele kirkens historie har Gud reist opp apostler og profeter.

Men det er forskjell på å profetere og ha en tjeneste som profet. Når jeg tenkte nøye igjennom det jeg skulle skrive i dag om profeten Agabus, som blir navngitt i Apg 11,27-30, så kom denne setningen til meg:

"Alle profeter profeterer, men ikke alle som profeterer er profeter!"

Profetere er noe alle troende kan: "For dere kan alle tale profetisk", jfr 1.Kr 14,31, og vi oppfordres og oppmuntres til å tale profetisk: "Jag etter kjærligheten, og søk med iver etter de åndelige gaver, slik at dere i større grad kan tale profetisk." (1.Kor 14,1) Samtidig skriver apostelen Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29)

Nei, alle som taler profetisk er ikke nødvendigvis en profet! Det skal mer til enn som så! En profet må kalles og utdannes av Herren selv, og det skjer ikke over natten. Alle bibelske profeter er blitt 'utdannet' gjennom bønnens og lidelsens skole.

Det er flere viktige forskjeller på profetembetet i Den gamle- og Den nye pakt, men før jeg sier noe om det, så skal jeg gjengi den liten oversikt over noen av profetene i Den gamle pakt og det som særpreget deres tjeneste. Oversikten finnes i Larry Randolf: En brukervennlig profetisk tjeneste. Hermon forlag 2000, side 25-27:

ELIA: En undergjørende profet som fikk mat av fugler og engler. Han oppvekte døde. og kalte ild ned fra himmelen.

ELISJA: Fikk en dobbel del av Elia's ånd. Han gjorde helbredelsesunder, og tilkalte engler. En død mann som ble kastet på hans grav, ble levende.

JONA: Hele Ninives befolkning angret sin synd, og unngikk Guds dom i flere tiår på grunn av hans profetiske virke.

AMOS: En fargerik profet, som arbeidet som hyrde. Han refset Israel for avgudsdyrkelse.

HOSEA: En høyt utdannet profet. Han var svært visjonær i sine profetier, både allegorisk og direkte. Gud ba ham gifte seg med en prostituert, som et tegn.

JOEL; Han profeterte om den fremtidige utgydelsen av Guds Ånd over alt kjød. Peter siterte Joel i Apostlenes gjerninger.

JESAJA: En av de profetene som har skrevet mest. Han forutsa at Messias skulle komme, og kalles GT`s evangelist.

MIKA: Han talte profetisk om dom, og om Messias som skulle komme.

OBADJA: Han kalles vanligvis en "mindre" profert. Han forutså Edoms ødeleggelse.

NAHUM: Han regnes som en poetisk profet. Noen regner hans bok for å være et litterært mesterverk. Han forutsa ødeleggelsen av Ninive.

JEREMIA: En omsorgsfull profet, kjent som den gråtende profeten. Hans skrifter er kjent som profetiske prekener.

HABAKKUK: Muligens en levittisk musiker. Han profeterte i lyrisk form.

SEFANJA: En profet av kongelig avstamning, som hadde en framtredende posisjon i landet.

DANIEL: Han hadde fått stor visdom, forståelse og fatteevne. Han mottok og tolket drømmer, og fikk apokalyptiske syner.

ESEKIEL: En kraftfull lærer. som var både prest og profet. Han mottok mange uvanlige syner, og ble bedt om å legge fram profetiene på en like uvanlig måte.

SAKARJA: Var både prest og profet, og forutsa Jerusalems ødeleggelse og gjenoppbygging. Hans skrifter består av åtte visjoner.

HAGGAI: Han profeterte om gjenoppbyggingen av Guds hus, og forkynte at husets herlighet ville langt overgå dets opprinnelige herlighet.

MALAKI: Han ble sendt ut for å korrigere levittene, gjeninnsette loven, og proklamere at Elia ville komme før Herrens store dag.

(fortsettes)

Billedtekst: Tegningen forestiller profeten Agabus som var en del av profetene som hadde tilhold i menigheten i Jerusalem, og som ved to anledninger frembar profetiske budskap av stor betydning for Kristi forsamling og for apostelen Paulus i særdeleshet.

Kappes om å hedre hverandre, del 5: Terje Berg

De blir sjeldnere og sjeldnere, de omreisende bibellærerne. Dessverre. En av de som fremdeles holder ut - og med stor glede - er Terje Berg.

Med dyrekjøpt erfaring fra en tid som pastor besøker han små og store menigheter, og åpner Skriftene for de som kommer for å lytte. For pinsevennen Terje Berg, serverer grovbrød for sjelen. Han gir folk litt tyggemotstand, slik at de skal ha noe å leve på og død for.

Ikke minst løfter han frem håpet som ligger i Jesu soningsdød og Jesu gjenkomst. Terje Berg er kors-teolog. Korset, universets sentrum, er også Terje Bergs sentrale tema, og så er han levende opptatt av det profetiske ordet og den tiden vi lever i. Men ikke for å male skyene mørkere enn de er. men for å hjelpe folk til å forstå hvilket håp vi eier i Kristus. Det er tydelig for alle at Berg er grepet av Kristus.

Terje Berg er også en ivrig leser av skjønnlitteratur og historie, og er modig nok til å bruke dette til å skrive artikler og kronikker og holde foredrag, og ta sine lesere med inn i det tankegods dette representerer. Både for å berike oss med alt det gode som mye av den profane litteraturen beriker oss med, men også se samtiden og historien med troens øyne. Så har da Berg gode forutsetninger for det han gjør, belest og skrivefør som han er.

Grundighet, iver, flid, trofasthet er ord som passer godt på Terje Berg, men det som best karakteriserer ham er glede! Glede over å få stå i tjenesten, glede over å forkynne og undervise, glede over alle de små og store tingene i livet. Nå etter at han ble pensjonist - og en svært sprek pensjonist - reiser han land og strand rundt for å gi videre det han har fått gjennom sine studier av Bibelen.

Terje Berg er en bibeltroende. Så er han da også en av bidragsyterne til "Ressurs", den flotte Studie-Bibelen til Norsk Bibel. Den er virkelig en ressurs for alle som er glad i Bibelen, ikke bare forkynnere men for alle som kan lese.

Måtte Herren gi Terje Berg stor styrke og åndelig innsikt slik at han i mange år fremover kan fortsette tjenesten som Ordets forkynner.

Billedtekst: Terje Berg på talerstolen i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad.

Antisemittisk forening får økonomisk støtte fra svensk kommune

I følge nettutgaven til Världen idag har den omstridte organisasjonen "Milli Görus", som har en avdeling i Malmö fått mer enn 70.000 kroner i bidrag fra kommunen siden januar 2016. Organisasjonen, som har sin opprinnelse i Tyrkia, beskrives som antisemittisk.

Bidraget fra Malmö kommune har gått til barne- og ungdomsvirksomhet i form av koran-lesning og undervisning i Islam, samt til fotball for gutter og svømming for jenter.

Representanter for Malmö kommune forsvarer den økonomiske støtten med at de ikke har ressurser til å se nærmere på de organisasjonene de gir støtte til. En talsmann for organisasjonen sier til Världen idag, at organisasjonen ikke er antisemittisk, men antisionistisk. Det går vel ut på det samme, så nært jødene er knyttet til sitt elskede land.

Kristne i India trues med å bli drept om de går i kirken

15 familier har sluttet å delta i gudstjenester i Jhabua i India de siste seks månedene. Årsaken er trusler de har mottatt fra radikale hinduer.

Det er International Christian Concern som melder dette. Menighetens pastor, Sing forteller at de radikale hinduene truer med mishandle og drepe menighetens medlemmer.

Jhabua er en av mange småsteder ute på landsbygda i den indiske delstaten Madhya Pradesh, og er et av mange eksempler på en økende intoleranse kristne møter i det mer olg mer nasjonalistiske India. Ikke bare skaper denne økende intoleransen bekymring, men de etterlater de kristne i en situasjon hvor de blir nektet en fundamental religionsfrihet som er garantert i den indiske konstitusjonen.

Rundt 200 mennesker kom til gudstjenestene i menigheten til pastor Singh. Nå er de bare 50 til 60.

International Christian Concern har snakket med flere av de som er blitt utsatt for truslene fra de radikale hinduene, og det er virkelig snakk om alvorlige trusler. Mange er redde. Flere av dem har vært kristne siden fødselen, men de radikale hinduene ser på den kristne tro som et fremmedelement i dagens India.

La oss be for våre hardt prøvede trossøsken. 

Kroppsliggjort hellighet

I går leste jeg noe som gjorde inntrykk. I lang tid har jeg båret på en djup lengsel etter det som er ekte, en hellighetslengsel, om jeg kan bruke et slikt ord. I Bibelen min leser jeg følgende: "Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren." (Hebr 12,14)  "Jeg etter hellighet," står det i en annen oversettelse.

Jeg er lei av det overfladiske. Jeg ber om å få grave djupere. Derfor spør jeg stadig: hva har evighetsbetydning? Hva er det som virkelig har verdi?

I går leste jeg som sagt noe som handler om det jeg vil kalle 'kroppsliggjort hellighet'. Jeg startet på en revidert utgave av boken den anglikanske biskopen, Simon Barrington-Ward, har skrevet om Jesusbønnen. Om den har jeg selv skrevet en bok.

Biskop Simon Barrington-Ward (bildet) forteller om sitt aller første bekjentskap med Jesusbønnen. Det skjedde i et russisk-ortodoks kloster i Essex i Storbritannia. En venn hadde invitert ham med seg, og de ankom akkurat i det munkene og nonnene der skulle be kveldsbønnen. Barrington-Ward forestilte seg at dette ville bli som han stort sett var vant med fra den vestlige-, i hans tilfelle, anglikanske kirke. Men i stedet skulle de bli med på noe ganske så annerledes.

Det var bare stemmen til en av nonnene som hørtes. De andre ba stille sammen med henne, i det hun gjentok Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder." Disse ordene ble gjentatt i en stille bønnens rytme. Barrington-Ward sto der sammen med sin venn, munkene, nonnene og gjestene i kapellet som var blitt mørkt. Bare opplyst av levende lys. Lysene fikk ikonene til å skinne. Her fantes ikoner av kjente ortodokse helgener og bedere, som fader Sofrony, som hadde grunnlagt dette klosteret - Hl.Døperen Johannes' kloster, og fader Silouan, som fader Sofrony hadde lært å be Jesusbønnen av. Og fader Serafim av Sarov, med sitt hvite hår og skjegg. Nedover veggene fantes ikoner av de bysantinske og østlige åndelige fedrene og mødrene, ørkenfedrene, Døperen Johannes, evangelistene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, jomfru Maria, ja, hele evangelienes historier malt på veggene. Så et stort ikon av Det siste måltidet, og over dem, himmelens herlighet. Alt synes, skriver biskop Simon Barrington-Ward og være et eneste stort stykke, som om de som var der var del av noe mye større, en kontinuitet gjennom hele den hellige historien.

Og det forsterket seg ved å be Jesusbønnen i denne stille bønnens rytme.

Den ble bedt på engelsk, gresk og russisk.

Så en pause.

Før en munk tok den opp igjen og de tilstedeværende tok del i stille bønn.

En hellig nærvær. Guds nærvær. I et mørklagt kapell. Sammenheng. Kontinuitet. En pågående gudstjeneste med Jesus i sentrum. Uten alle de moderne effektene. Uten den oppjagede stemningen. Uten alt programmet. Uten alle forventningene om noe spesielt.

Bare bønnen. Ikke noe mer. Mer trengs ikke, når Gud er der.

Kappes om å hedre hverandre, del 4: Anne Kristin og Sven Aasmundtveit

Lavmælte poeter og profeter. Slik tenker jeg når jeg tenker på Anne Kristin og Sven Aamundtveit. Gjennom prosa, poesi, musikk, ikoner, fortellerkunst og levd liv formidler de evangelium. Ikke sukkerstrødd og søtladent, men ramsalt evangelium som forvandler, enten det er med palett, strenger, tastatur eller med pilegrimsstav i hånden.

De er formidlere av den glede som skal vederfares alt folket.

Jeg er så takknemlig for at jeg har lært disse to å kjenne. Deres liv bærer så mange gode frukter. Ta nå Anne Kristins store formidlerevne og formidlerglede. Jeg har sett flere av hennes forestillinger, hvor hun spiller bibelske og historiske skikkelser, så levende at man av og til føler at man er deltagere eller i hvert fall tilskuer mens det faktisk skjedde! Eller hennes bøker. Enten det er romaner eller oppbyggelseslitteratur. Jeg lever med hennes siste bok: Alle år har du sett meg, og skulle ønske den fantes i alle norske hjem, som folkelesning. Da tror jeg mange ville ha funnet frem til en levende tro på Ham som elsker oss. Eller jeg er på reise med Anne Kristin gjennom hennes svært velskrevne bok: Alle mine veier, med undertittelen: En pilegrims vandringer. Den er noe mye mer enn en reiseskildring. Den er grovbrød for en åndelig pilegrimsreise.

Sven har jeg lært å kjenne gjennom hans salmer og dikt. Et av dem har bæret meg og bærer meg gjennom tunge sykdomsdager: I begge Herrens hender er du tegnet

I begge Herrens hender er du tegnet,
du er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet.
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bærer du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender ble du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

Er det ikke vakkert. Jeg ønsker at det skal leses den dagen som er min siste her på jord.

Men jeg har også lært Sven å kjenne gjennom hans vakre ikoner. Sven ber ikke bare med sine lepper, hans hjerte ber også gjennom hans pensel. I Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell henger to av hans ikoner, og jeg har to av dem hjemme hos meg. Det siste, hvor Sven har malt profeten Elia og ravnene ved Trøstens bekk, betyr spesielt mye for meg. Men jeg har også lært Sven å kjenne gjennom hans Kristus-sentrerte og grundige bibelforkynnelse.

Nevnes bør også at det er så flott å høre når Anne Kristin og Sven synger sammen, spesielt de keltiske sangene og salmene.

Så takknemlig for hva ekteparet Aasmundtveit har velsignet May Sissel og meg med gjennom flere  år.

Begge bildene er tatt av Kurt Urholt i forbindelse med stevnet vårt Kristi himmelfartsdag.

Glad for at jeg ikke fikk jobben

Jeg har søkt på noen jobber gjennom livet, men det er en jeg ikke har søkt på, og som jeg heller ikke ville hatt om jeg fikk tilbudt den:

Portvakt ved himmelporten.

Men det er de som tror at de er blitt tildelt den oppgaven i livet. Det må være den mest slitsomme av alle jobber! Være den som plukker ut de som kommer til himmelen. Klare å skille det ekte fra det uekte. Kjenne alle hjertes motiver. De bruker dagene sine til å sitte foran en dataskjerm for å advare, fordømme, og har sjeldent, om aldri, noe godt å si om Jesus. Men de forteller de som leser deres innlegg om alle de som ikke kommer til himmelen, alt det gale de gjør, sier og tror. Som ikke følger deres rette lære. Selv har de ingen tid til å leve sammen med noen i noen menighet. De er for travelt opptatt med å være himmelens portvakt, og de finner ingen så gode som dem til å være sammen med. For portvakten har forstått alt, hans eller hennes liv er uten feil, uten misforståelser, uten synd. De skal ikke svare for noe. Men det skal de andre. De som står utenfor porten skal belæres. Fortelles om hva de gjør feil, hvor feil de tar og hvor feil de tror.

Så glad for at jeg ikke har en slik jobb.

Så glad for at den er gitt den eneste som kjenner alles hjerter.

Så glad for at det finnes bare en mulighet til å komme inn himmelporten: Jesu blod. Hans fullbrakte verk på Golgata kors. Det hjelper ikke hvor mange fortjenestemedaljer du har skaffet deg gjennom livet. Frelst blir du, bare av nåde.

Og til alle dere som tror Herren har ansatt deg som portvakt ved himmelporten:
Det er en jobb som bare eksisterer i din fantasi.

Den jobben er allerede opptatt, og Han som har den gir den ikke fra seg. Det er bare en som har nøklene til døden og dødsriket og himmelen. Hans navn er JESUS.

Du som tror du står, se til at du selv ikke faller!

Jeg tror du vil bli overrasket en dag over å finne mennesker i himmelen DU trodde ikke ville være der.

Den himmelske gleden

Det står ingen steder i evangeliene at Jesus lo."Det trengs ikke," sa Edin Løvås, "fordi det var så vanlig, at det ikke var noe å skrive om!

Et vers fra Salmenes bok har fulgt med meg en lengre tid nå: "For Ditt ansikt er gledens fylde. Ved din høyre hånd er evig fryd." (Salme 16,11)

Himmelen er full av glede! Det er stedet for den djupeste gleden, og fryden og saligheten.

Det er interessant at Peter siterer nettopp dette verset når han taler om det som har skjedd på pinsefestens dag i Jerusalem. Da sier han: "Du skal fylle meg med glede for Ditt åsyn." (Apg 2,28) Når Gud øser ut sin Ånd øser Han ut glede.

Den som søker å leve i Herrens nærvær, vil oppleve Hans vidunderlige fred og hellighet, men kan ikke unngå å smittes av glede - nettopp fordi Han trer fram for Guds ansikt, og der er det GLEDE.

Det er en slik overflod av glede i himmelen - over en synder som vender om - at den himmelske gleden renner over og Herren deler denne himmelgleden med alle som søker Hans ansikt!

Jeg snakker ikke om en tvungen glede, en utenpåklistret glede, men en glede som veller fram innenfra. En glede ingen kan ta fra deg.

I prekestolen!

Så godt det var å se alle vennene i Pinsekirken Kolbotn igjen! Alle de kjente og kjære ansiktene, og alle de nye. Pinsekirken var nærmest fullsatt, og det  var godt og åpent å dele det jeg kjente Gud hadde lagt på mitt hjerte. Jeg talte om Gud som velger det som ingenting er.

Utgangspunktet var profeten Samuel som Gud sender til Isai for å velge en av hans sønner til Israels nye konge. Gud velger den minste, den yngste, han som gjeter småfeet til faren sin. Han velger det minste og minst betydningsfulle stedet, Betlehem.  Samuel øste oljehornet over David, en mann etter Guds hjerte. For Herren ser ikke etter det store i menneskers øyne, men etter hjertet. Og med dette som utgangspunkt snakket jeg om hvordan Gud velger de som kjenner seg små, uten betydning, og gjennom deres knuste liv, flyter salveoljen ut til andre mennesker og er med på å lege sår i deres liv. Så avsluttet jeg med hvordan Gud vil bytte bort våre sørgeklær, kle oss i lovprisningens drakt og øse gledens olje over våre liv.

Jeg har med meg min egen prekestol! På grunn av Parkinsons så klarer jeg ikke å stå særlig lenge, men så får jeg gleden av å sitte når jeg underviser. Det gir en egen nærkontakt med de som hører på.

Så det er altså ikke 'på prekestolen' med meg, men 'i prekestolen'!

Stor var overraskelsen når menigheten i Kolbotn hadde laget ostekake og sang bursdagssangen for meg 28 dager før jeg fyller år! Så koselig. Det satte jeg veldig stor pris på.

Men før jeg kom så langt innbød jeg alle til å komme frem slik at jeg kunne få velsigne alle som ville det. Køen ble lang. Så mange gode klemmer, så mange tårer, så mange smil. Fantastisk når Gud berører mennesker med sitt hellige nærvær.

Takk til Pinsekirken Kolbotn som inviterte meg. Det er ikke selvsagt lenger å bli invitert til noen menighet når man er fysisk begrenset som meg. Men så godt å bli regnet med til tross for alvorlig sykdom. May Sissel og jeg er velsignet.  Bare ta kontakt om det er andre menigheter som vil ha besøk av oss.

De neste 10 årene

Denne måneden er spesiell for meg. Den 30. september fyller jeg 60 år. Det er litt skremmende, synes jeg. Da er det bare 10 år til jeg er 70. Du verden hvor fort de har gått de siste årene!

Men det som virkelig opptar meg er hva slags planer Gud har for meg de kommende 10 årene. Det tredje kapittelet i boken som bærer tittelen "Forkynneren" i Det gamle testamente, har i flere år nå vært til stor hjelp for meg. Det begynner slik: "Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen: en tid for å ..." Det åndelige livet har også sine faser, sine årstider og sesonger; akkurat slik som årstidenes rytme: vår, sommer, høst og vinter. Det jeg er spent på å finne ut av er hva slags tid Gud kaller meg inn i de neste 10 årene. Hva skal jeg fokusere på, hva skal jeg konsentrere meg om, hva skal jeg kvitte meg med og hva skal jeg la ligge, og hva skal jeg eventuelt ta med meg inn i de kommende 10 årene.

Jeg vet ikke. Derfor er disse 28 dagene så spennende og så viktige. Jeg vil bruke dem til å søke Herren. Jeg har holdt enkelte dager blanke, slik at jeg kan ha tid til å be og søke Guds ansikt alene.

Nå har alvorlig sykdom satt sitt preg på livet mitt de siste årene, og særlig det siste. Parkinsons gir begrensninger, og tapsfølelse og fortvilelse, men det er når vi er svake og skrøpelige at vi erfarer Herrens styrke. Den blir man bokstavelig talt helt avhengig av. Hver dag. Men slik jeg har lært Herren å kjenne, har Han sikkert noen planer for meg. Det beste - og tryggeste sted å være, er å være i Herrens vilje med våre liv

Det er et ord fra det første brevet apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus som jeg har grunnet på de siste månedene:

"... i samsvar med de profetord som før er talt om deg, SÅ DU VED DEM KAN STRIDE DEN GODE STRID..." (1.Tim 1,18)

Det er ved profetiske ord vi har fått, at vi skal stride den gode strid.

Det er noe å merke seg. Vi skal ikke, sier Guds ord, "ringeakte profetisk tale" (1.Tess 5,20), men vi  skal "prøve alt, holde fast på det gode."

Ikke alle 'profetord' vi får er fra Herren, men noen er det. Det gjelder å finne ut hvilke! Skal vi styre livene våre gjennom profetiske ord? Nei, men de kan inspirere, rettlede, utfordre oss. Det eneste pålitelige er likevel det som er selve kompasset: Guds Ord, Bibelen. Men jeg har noen slike profetiske ord som har vært viktige for meg selv og for den tjenesten jeg står i. Noen gav meg også noen nye her om dagen. De kom fra et menneske hvis integritet jeg setter høyt.

Selvsagt er det også slik at det er bare Gud som kjenner morgendagen. Det jeg snakker om er mer en retning. Kjell Sjöberg, en anerkjent profetisk røst i Norden, kjente at han ved anledning skulle endre fokus på det han holdt på med. Bønnerommet hans var fylt med store verdenskart, Europakart og kart over Norden og sitt elskede Sverige. Han pleide å stå foran dem for å be. Strategisk. Målrettet. Men så opplevde han at livet fikk en ny retning. Innfor det nye året som lå rett foran kjente han at det nye året skulle handle om lovprisning og tilbedelse. Så han tok kartene ved fra veggen. Malte om rommet i lyse farger og brukte året  til nettopp det han kjente i sin ånd: lovprisning og tilbedelse.

En ny fase. En ny sesong. Hvilket fokus skal mine neste 10 år ha?

Det er dette jeg skal finne ut av ved å søke Herrens ansikt for Hans egen skyld.

Billedtekst: Mine gode venn, Salah Ibrahimi, tok dette bildet av meg ved Hurdalsjøen for noen uker siden.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 8

"... falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss I BEGYNNELSEN...". (Apg 11,15)

Det som skjer i huset til den romerske offiseren Kornelius, er en gjentagelse av pinseunderet i Jerusalem:

"For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud." (Apg 10,46)

Her ser vi tungetalens hensikt: 'opphøye Gud'. På pinsefestens dag i Jerusalem talte disippelflokken på ulike språk 'om Guds underfulle gjerninger...' (Apg 2,10). I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over de 120 som var samlet på Øvresalen. De var alle jøder. I huset til den romerske offiseren Kornelius, faller Ånden over hedningene. Dette vekker stor oppsikt, og er jo en direkte oppfyllelese av synet Peter har på taket til garveren Simon:

"Og de troende som var omskårne ble forskrekket - alle de som var kommet sammen med Peter - over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene." (Apg 10,45)

Det er to ting vi skal merke oss her:

For det første: Det som skjer i huset til Kornelius er en oppfyllelse av de profetiske ordene som ble uttalt av profeten Joel, og som Peter siterer i forbindelse med pinseunderet i Jerusalem: "Og det skal skje i de siste dager. sier Gud, at Jeg vil utøse Min Ånd OVER ALLE MENNESKER..." (Apg 2,17)  Over ALT KJØD.

I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over jødene. I Cæsarea, hos Kornelius, faller den over hedningene. Vi burde virkelig fryde oss over det som skjedde i denne romerske offiserens hus, fordi dette er gode nyheter til alle som ikke er av av jødisk ætt. Apostelen Peter sier det slik i sin pinsepreken: "For løftet tilhører dere og deres barn og så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg." (Apg 2,39)

For det andre: tungetalen ansees som GUDS GAVE (Apg 10,45-46). Den regnes som en av Åndens ni nådegaver, slik vi finner dem beskrevet i 1.Kor 12,4 og v.10: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme... til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger."

Tungetale er en gave, ikke noe man får som fortjeneste. Dette var slett ikke noe de som oppholdt seg i huset til Kornelius forventet å få. Når Ånden faller kommer det alltid som en OVERRASKELSE.

Når Peter ser det som skjer rett foran sine øyne setter han det i sammenheng med noe han har hørt av Herren selv: "Da husket jeg hvordan Han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd." (Apg 11,16) Peter setter altså det som skjer i sammenheng med Jesu eget løfte om at Han er den som døper i Den Hellige Ånd. Så sier Peter noe veldig interessant: "Hvis Gud gav dem DEN SAMME GAVEN som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus ..." (v.17) Peter refererer til sin omvendelse, og sikkert også til sin pinseerfaring. Det er ingen kvalitetsforskjell på det han hadde opplevd, og det hedningene nå opplever.

Lukas avslutter kapittel 11 av sin kirkehistorie med å fortelle om noen profeter som kommer menigheten i Jerusalem til Antiokia. "En av dem, en ved navn Agabus ..." (Apg 11,27)

Dette er veldig interessant. For det første er det snakk om PROFETER, altså flertall, og for det andre kommer de fra Jerusalem. Som vi skal se fantes det også PROFETER i menigheten i Antiokia, jfr Apg 13,1. Profettjenesten forsvant ikke i og med Den gamle pakt. Den finnes også med i kristne forsamlingen, og blant annet som profet-team. Men mer om profet-tjenesten eller profet-embetet i neste artikkel.

(fortsettes)

Kappes om å hedre hverandre, del 3: Biskop Thomas

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas. Det finner sted i biblioteket på Bjärka Säby. Stillheten er følbar, selv om folk sitter tett i tett på stoler foran en sprakende peis. En mikrofon på stativ er satt frem. Så går døren opp. En liten mann i svart prestekjole kommer inn. Det merkelige skjer. Den lille, vevre skikkelsen fyller rommet og er bærer av Guds hellige nærvær.

Biskop Thomas tar frem en liten Bibel med glidelås, og uten manus forteller han stillferdig hva Bibelen betyr for ham. Jeg føler meg hensatt til en leir i Skolelaget tidlig på 1970-tallet hvor en skoleungdomsprest forteller om hvorfor og hvordan vi skal lese Bibelen. Biskop Thomas gir oss samme undervisningen, og han forteller om Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til oss.

"Dette er min Bibel," sier han mens øynene hans stråler. "Den får dere ikke se. Den er nemlig helt personlig. Med datoer og notater jeg har gjort meg når bibelordet ble levende, og Gud talte til meg. Dere må skaffe dere en slik Bibel. Som er deres helt personlige. Som dere kan skrive i og hvis notater bare Gud ser."

Siden har jeg truffet biskop Thomas mange ganger. Hver gang har det vært et møte med en mann som utstråler Kristi kjærlighet. Man føler seg vel i denne biskopens nærvær. Han ser deg. Bekrefter deg. Lytter til deg.

Dette bildet av biskop Thomas og meg er tatt i Oslo domkirke i anledning pave Tawadros II besøk i Norge. Jeg var tilstede sammen med noen prester fra Den norske kirke og Den norske kirkes preses, biskop Helga Byfuglien. Den gangen sto biskop Thomas foran oss gråtende.

Til å begynne med forstod jeg ikke at det var bam. Eukaristien skulle feires, og vi som ikke var koptere kunne ikke delta. Det vakte djup sorg hos biskop Thomas. Han sto der med kalken foran oss. Da oppdaget jeg at det var ham. Tårene rant nedover hans kinn. Så peker han med den ene hånden oppover, og så sier han med stort smil rundt munnen: "Men en dag, en dag ...."

Og vi forstår hva han mener. Han tenker på Lammets store bryllupsmåltid.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Så mange av denne kirkens medlemmer har gitt sine liv ene og alene fordi de er kristne. I bombeattentater, i kidkappinger, i bestialske drapshandlinger. Jeg kjenner kopterne som hengivne kristne, mange av dem er bedere. Derfor kjenner jeg meg både inderlig lei meg og opprørt når noen av mine protestantiske venner kaller kopterne for 'ikke-kristne' og 'vranglærere'. Selv har jeg opplevd en dybde av Den Hellige Ånd hos mine koptiske venner, som jeg har savnet hos mange av mine protestantiske venner. Jeg tror mye av disse reaksjonene handler om ren uvitenhet om den åndelige skatten Den koptisk-ortodokse kirke er bærere av. Neida, vi deler ikke syn på flere ting, men du verden så mye vi har å lære.