Svikefulle arbeidere

Det er et ord fra 2.Kor 11 som blir spesielt aktuelt når man har lest ferdig den triste, sjokkerende og opprørende artikkelen om skandalene til USAs kjente TV-predikanter: Joyce Meyer, Benny Hinn, Paula White, Gloria og Kenneth Copeland, Creflo Dollar m.fl. Der snakker apostelen om "svikefulle arbeidere." (2.Kor 11,13) Det er det velrennomerte kristne tidsskriftet Chrisma som setter søkelyset på disse TV-predikantenes livsstil og enorme pengebruk, etter at den republikanske senatoren Charles Grassey har krevd at USAs finanskomite skal se nærmere på regnskapene til disse organisasjonene. Senator Grassey som selv er en bekjennende kristen har reagert med forferdelse på det som er avdekket i den siste tiden. Den amerikanske storavisen USA Today og nyhetsbyrået Associated Press har fulgt opp med god undersøkende journalistikk. Her er hva som er avslørt så langt:


Joyce Meyer, kjent i Norge for sine TV programmer via God Chanel og flere oversatte bøker, må svare for bruk av penger gitt til deres misjonsorganisasjon blant annet til:
Gullforgylt toalettlokk til 23.000 USD
En fransk klokke til 11.219 USD
Et malakitt bord til 30.000 USD
Et par Dresden vaser til 19.000 USD
Et konferansebord til 30.000 USD
I tillegg kommer store pengeoverføringer til ekteparets barn.


Benny Hinn må svare for at hans organisasjon har kjøpt hans hus i Dana Point i California til tre millioner USD. Fra før er det dokumentert at Hinn kun bor i presidentsuiten på verdens flotteste og dyreste hoteller når han er ute på sine korstog. Han eier et eget fly, hvor første avdraget var på 10 millioner dollar. Også Jessie Du Plantis og Gloria og Kenneth Copeland har egne private jetfly. Hvorfor kan ikke disse fly vanlige rutefly som vanlige mennesker? Hva er det som gjør dem til så spesielle mennesker at de må fly private jetfly? Han de påstås å tjene hadde ikke et sted han kunne hvile sitt hode på.


TV predikanten Paula White, som også har fått en av sine bøker oversatt til norsk, har gitt en luksus Bentley Cabriolet til en annen kjent TV stjerne, T.D. Jakes.


Creflo Dollar gav likesågodt to millioner USD i gave til ekteparet Copeland. De må svare for deres bruk av misjonens fly til feriereiser til Hawaii og Fiji. De driver en 20 millioner dollar organisasjon, og er selve pionerene innen "health and wealth" - den såkalte rikdom og framgangsforkynnelsen.


Ikke alle av disse vil samarbeide med de offentlige granskerne og legge frem sine regnskaper. Flere av dem må ha tid på seg til å gjøre det. Jeg undres på hvorfor?


Hvor annerledes er det ikke med Billy Graham og hans organisasjon. I alle år har de stilt sine regnskaper til disposisjon for alle som har ønsket innsyn. De setter inn annonser hvert år i flere av de amerikanske storavisene for å vise hovedtrekkene i regnskapene, og sier samtidig at de som ønsker fullt innsyn bare kan skrive for å få kopier av hele materialet. Så er det da aldri vært knyttet noen skandale til Billy Graham eller hans organisasjon.
Det er trist at mennesker skal skade Guds rike og Herren selv gjennom denne griskheten etter penger. Det er all god grunn til å advare mot dem, og ikke la seg lure. Like mye som vi snakker om andre synder, som homoseksualitet, må vi snakke om dette. Det står faktisk i Skriften, i 1.Kor 6,9-10:

"Eller vet dere ikke at DE SOM GJØR URETT, ikke skal arve Guds rike. Far ikke vill! Verken horkarer eller AVGUDSDYRKERE (Mammon er en avgud) eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller TYVER (de stjeler fra troskyldige mennesker) eller PENGEGRISKE eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.

Evig liv eller evig fortapelse?

Bibelen lærer tydelig og klart at livet har to utganger: enten et evig liv, eller en evig fortapelse! Vi skal ikke gå lenger enn til det som kalles for Den Lille Bibel - Joh 3,16 for å se dette: "For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Dette til tross: Det forkynnes veldig lite om fortapelsens mulighet. Dermed kan mennesker bedras og villedes. I falsk selvsikkerhet kan de tro at de er på vei til himmelen, mens de i realiteten er på vei til en evig fortapelse.

Du blir kanskje overrasket over det jeg så skal skrive, men det er likevel et faktum: Jesus selv er opphavet, selve kilden til vår kunnskap om helvete. Uten Hans undervisning om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet, ville det nærmest ha vært umulig å gi en beskrivelse av dette, som enkelte mener ikke kan stemme med at Gud er kjærlighet. Guds ønske og lengsel er at "alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse", men det finnes betingelser for å kunne bli frelst. Man må omvende seg fra sin synd, tro på Herren Jesus og leve et liv som er omvendelsen verdig,

Det brukes to forskjellige greske ord om fortapelsen i Det nye testamente: apoleia eller olethros. Fortrinnsvis brukes de om den evige fortapelsen:

"Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den." (Matt 7,13)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

" .. og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud." (Fil 1,28)

"For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen.." (Fil 3,18-19a)

"Han (Jesus) kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet." (2.Tess 1,8-9)

"Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneksene ned i undergang og fortapelse." (1.Tim 6,9)

Den Hellige Skrift - Bibelen - lærer at de menneskene som fordømmes på den ytterste dagen, går evig fortapt:

"Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans." (Matt 25,41)

"Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv." (Matt 25,46)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36)

Den evige fortapelsen består i en adskillelse fra Gud, det er snakk om et sted fullt av bitter kval, gråt og pine.

Den evige fortapelsen er en konsekvens av menneskets frie valg. Gud har satt mennesket i stand til å treffe et valg som har evig gyldighet: mennesket kan leve et liv i evig motsetning til Ham. Eller det kan leve i evig fellesskap med Ham.

Dette valget handler om Jesus. Om man velger å bøye sine knær for Ham, bekjenne sine synder, ta imot Ham i sitt hjerte, og ta opp sitt kors hver dag og følge Ham. Bare den veien fører til himmelen, - ingen annen!

Behovet for åndelige fedre

Jeg har ikke helt klart å summe meg etter møtet med den filippinske pastoren Jerome Ocampo, som jeg hørte tale i Filadelfia Hamar i går. Sammen med mine mennonittiske venner fra USA, som nå er kommet tilbake til Gjøvik, for å være sammen med oss denne uken, lyttet vi sammen med et nesten fullsatt pinselokale, til denne inspirerende taleren som er pastor for menigheten Jesus Flock. Det var etter sterk anbefaling fra en venn av familien, bosatt i Bergen, at vi dro til dette møtet, og jeg er veldig glad hun overtalte meg til å gjøre det.

Jerome Ocampo, som også er grunnleggeren av ungdoms- og bønnebevegelsen 'JesusRevolutionNOW!' på Filippinene talte om hvordan Gud er i ferd med å reise opp en ny generasjon av unge mennesker, som Gud vil bruke på en sterk og radikal måte for at verden skal få høre evangeliet. Gud er i ferd med, ennå en gang, å oppfylle ordene fra profeten Malaki: "Se, Jeg skal sende dere profeten Elia før den store og fryktinngytende Herrens dag kommer. Han skal vende fedrenes hjerte til barna og barnas hjerte til deres fedre, så Jeg ikke skal komme og lyse jorden i bann." (Mal 4,5)

Det er mange ting som en kunne ha trukket fram fra Jerome's tale, men det jeg først og fremst ble sittende igjen med er hans sterke betoning av behovet for åndelige fedre og mødre. Dette temaet har opptatt meg lenge, og jeg kjenner mer og mer at vi trenger å be frem mennesker som er i stand til å være gode forbilder og mentorer for den generasjonen som nå vokser opp.

En som har vært som en åndelig far for meg, John Noble fra England, skriver i sin bok "Rystelsen": "Fedre og farskap er vår tros grunnvoll. Det er helt sentralt for livet og er sterkt knyttet til lederskap fra apostler, profeter og pastorer (hyrder). I brevet til romerne skriver Paulus om Abraham som 'far til alle uomskårne som har troen...' (Rom 4,11), og Guds løfte var at han skulle bli 'far til mange folk.' (1.Mos 17,4) Slik ser vi at farskap er et grunntema som går igjennom hele Bibelen." (John Noble: Rystelsen. Prokla Media, 2002, side 138)

Går vi til det brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesos, skriver han noe svært viktig i denne sammenhengen. Han skriver om en side ved Guds karakter og personlighet:

"Av denne grunn bøyer jeg mine knær for vår Herre Jesu Kristi Far, - fra Ham som ethvert farsforhold i himlene og på jorden har fått sitt navn - ...." (Ef 3,14-15)

Det hebraiske ordet ab betyr "forfar", og dette ordet har dermed av historie og kontinuitet i seg. Israel med sine 12 fedre som har vært grunnleggere, og menigheten med sine 12 apostler, har gitt oss en sammenheng der hver eneste familie på jorden kan finne sin plass og sin bestemmelse.

Men ordet "ab" kan også oversettes "kilde", mens det greske og latinske ordet 'pater' betyr "beskytter", en som gir næring, fostrer, holder oppe. Det arameiske "abba" betyr "pappa".

Teologen og forfatteren Brennan Manning, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, er overbevist om at Jesus alltid henvendte seg til sin Far, med det arameiske ordet "pappa", siden det var det språket Han snakket.

Alt dette sier noe om hva det ligger i begrepet "åndelige fedre". En åndelig far skal vise denne siden av Guds karakter som handler om identitet, trygghet, oppmutring. Det handler om å gi videre erhvervet åpenbaringskunnskap - det man har lært i sin vandring med Gud. Det handler om å være et eksempel i ord og i gjerning. Det handler om å gjøre disipler.

Dette kjenner jeg at jeg vil gi mitt liv til.

Tar vi vare på Guds ord?

Lukas gjenforteller en historie hvor en kvinne kommer med følgende utsagn om Jesus: "Salig er det morsliv som bar Deg, og de bryster som ammet Deg!" Til dette svarer Jesus:

"Mer enn det: Salige er de som hører Guds Ord og tar vare på det!" Luk 11,28

Jeg føler en slik takknemlighet til vår himmelske Far for at Han har gitt oss Sitt Ord. Og jeg tror at Bibelens budskap er boktavelig sant. En av årsakene er vår Herre Jesu Kristi eget vitnesbyrd. For en Jesu disippel er Jesu lære den høyeste autoritet som en kristen kan påberope seg. Jesu syn på Skriften må derfor også være det syn Hans tjenere har. Det finnes jo ikke noe større vitne om Skriftens natur enn Han som døde og sto opp igjen fra de døde. Hvis vi godtar Jesu Kristi lære, må vi også godta vår Herres lære om Bibelen.

Og vi har mange klare og krystallklare uttalelser av Jesus om Guds ords betydning. Ifølge Jesus selv er Skriften guddommelig åpenbaring. Det Skriften sier, sier Gud.

"For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt!" (Matt 5,18)

"Skriften kan ikke gjøres ugyldig." (Joh 10,35)

Jesus har satt sitt autoritetsstempel på hele Bibelen. For meg er det mest overbevisende argument for Bibelens verbalinspirasjon, det faktum at Jesus selv betraktet og handlet Skriften ut fra dette syn. Jesus trodde og lærte at Skriften var ufeilbar, og Han betraktet den som guddommelig autoritet og som den endelige domsstol i alle spørsmål. Den måte Han siterte Skriften på, viser dette med all tydelighet. Stadig stilte Han spørsmål som: 'Har dere ikke lest?' eller Han sa: 'Det står skrevet!'

For Jesus er Bibelen en historisk bok, og dens åpenbaring er fra Gud. Du finner ikke et eneste eksempel på at Han setter spørsmålstegn ved dens guddommelige autoritet.

Det er også interessant å merke seg at Jesus aldri setter Skriften til side til fordel for et møte med Gud, slik mange forsøker å gjøre i dag. Man prøver å løsrive Gud fra Skriften. Det fører bare på villspor! For Jesus selv var Skriften middelet til og prøven på dette møtet med Gud. Hans egen innstilling til Skriften tilkjennegav fullstendig tiltro. Det som er skrevet, skal vi tro på og lyde.

Det finnes knapt noe vakrere syn enn en slitt Bibel.

Jesus er Herre!

Jeg har tenkt mye på noe Tore Lende skrev på bloggen her for noen dager siden. Tore skrev om de første kristnes klare trosbekjennelse: Jesus er herre! For dem var dette mer enn ord. Dette dreide seg om deres hverdagsliv. Jesus hadde førsteplassen, og sannheten om Jesu herredømme var samtidig noe veldig praktisk. Når Han virkelig hadde førsteplassen fikk de konsekvenser for hvordan de brukte deres tid, krefter, hvordan de brukte deres penger, hvordan de levde sine liv.


Jeg er blitt mer og mer overbevist om at det er forkynnelsen av Jesu herrevelde som vi må vende tilbake til. Om vi skal vende tilbake til urkristendommen og den apostoliske forkynnelsen, kommer vi ikke utenom! Den argentinske forkynneren Juan Carlos Ortiz talte på midten av 1970-tallet om ”de evangeliske kristnes evangelium”, som han mente var noe ganske annet enn det bibelske evangeliet. Dette femte evangeliet er menneskeskapt. Det handler om meg, mitt og mine. Hvordan jeg skal bli velsignet, hvordan Gud skal svare på mine bønner – de som stort sett dreier seg om meg.

Det finnes noen veldig radikale ord av Jesus i Luk 6,46: ”Men hvorfor kaller dere Meg, Herre, Herre, og gjør ikke det Jeg sier?”

De første kristne fikk store problemer fordi de ikke ville bøye seg for Cæsar, keiseren. Når embetsmenn og soldater møttes på gaten, måtte de hilse hverandre med: ’Cæsar er herre!’ Og så måtte de svare tilbake: ’Ja, vår herre er Cæsar!’ Ingen kristen kunne si noe slikt. Ble de hilst med: ’Cæsar er herre!’ måtte de svare: ’Nei, Jesus Kristus er Herre!’ Det skapte omgående problemer for dem. Ganske enkelt fordi de var underlagt en helt annen myndighet, og at i livets valg veide hensynet til Jesus tyngre enn hensynet til Cæsar.


Døperen Johannes hadde en tydelig forkynnelse om hvilke følger omvendelsen må få: "Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig." (Matt 3,8)


Så jeg spør meg selv i dag: Hvilke konsekvenser får det for meg at Jesus er Herre i mitt liv? Apostelen Paulus skriver om det radikale kristenlivet vi er kalt til å leve: "For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til." (Rom 14,7-8) Stemmer dette overens med våre liv?

Dåpens femfoldige betydning

I går skrev jeg om en av anabaptistenes mest betydelige døperteologer, Balthasar Hübmaier. Han tok sin doktorgrad i teologi samtidig med Martin Luther, og var en tid professor i teologi ved universitetet i Ingolfstadt. Balthasar Hübmaier oppfattet dåpen som et synlig vitnesbyrd på og en ytre bekjennelse av en tro som mennesket allerede hadde mottatt i sitt indre, som en forpliktelse og en avleggelse av et løfte. Troen forstår Hübmaier som en Guds gave, dåpen derimot som menneskets svar på den guddommelige gjerning gjennom Ordet. Og det er jo nettopp Den Hellige Skrift vi må henvende oss til, og når vi gjør det så vil vi finne ved å lese Det nye testamente, at dåpen har en femfoldig betydning:

1. Dåpen er en erklæring av samfunn med Kristus. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 3,3-4)

I de aller fleste baptistkirker finnes det en dåpsgrav. Det er her dåpen som regel finner sted, og en slik dåpsgrav er et sterkt symbol på det som skjer i dåpshandlingen. I mai 1939 befinner den kinesiske husmenighetslederen, Watchman Nee, seg i London hvor han holder en preken om dåpen. Den kaller han: "En verden under vann". Det er meget treffende sagt, for å dåpsgraven legger vi igjen det gamle livet og begynner på et nytt. Å bli døpt er å dø bort fra sitt gamle liv til den nte måten å leve på, den som Kristus viste oss ved å bruke sitt eget liv som levende eksempel. Det å la seg døpe er en revolusjonerende handling - det er nemlig å anerkjenne at Kristus er Herre. Dåpen er altså mer enn en lydighetshandling, selv om baptiser gjerne liker å omtale dåpen som det. Det er en fullstendig hengivelse til Kristus - det er en overgivelse på livstid. Etter dåpen er det ingen vei tilbake. Kanskje er det dette som gjør dåpen så truende, ikke minst for muslimer. Dåpen er det definitive bruddet med det livet som en gang var, og inngangsporten til et nytt.

2. Dåpen er et tegn på renselse. Dåpen er et bad hvor syndene blir vasket bort. Vi finner dette synet på dåpen en rekke steder i Det nye testamente. "Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,16) Det er viktig å legge merke til hva som vitterlig står her: Det står ikke at vannet alene renser. Men det er en sammenheng mellom at våre synder vaskes bort, og "påkaller Herrens navn." For videre studium kan du gjerne lese: Tit 3,5;Hebr 10,22;1.Pet 3,21

3. Dåpen er en bekjennelse av troen. Apostelen Paulus hadde sikkert en dåpshandling i tankene når han skriver følgende i Rom 10,9: "For dersom du bekjenner Herren Jesus med din munn og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst." Og det er bred enighet om at det er dåpen Paulus henviser til når han skriver til Timoteus: ".. grip det evige liv, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." (1.Tim 6,12)

4. Dåpen er en innvielseshandling. Her er Guds ord veldig tydelig: "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd å drikke." (1.Kor 12,13) Innvielsen det er snakk om er innvielsen til menigheten. Vi døpes inn i Jesu kropp. Ved dåpen blir vi en del av Guds ekklesia.

5. Dåpen er et tegn på Åndens nærvær. "Da sa Peter til dem: Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes tilgivelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Den Hellige Ånd er klart knyttet til dåpen. Den gis som en konsekvens av dåpen. I Tit 3,5 kan vi lese: "frelste Han oss, ikke av gjerninger som vi hadde gjort i rettferdighet, men etter sin barmhjertighet, ved gjenfødelsens og fornyelsens bad ved Den Hellige Ånd."

Pave Aleksander VI - en antikrist og horebukk

Jeg lyttet til kunsthistoriker Daniel Johansen på radio i dag morges, da jeg var på vei til Brumunddal baptistkirke for å tale der i forbindelse med formiddagens gudstjeneste. I programposten "Mellom himmel og jord" ble han intervjuet om pave Aleksander VI, som er blitt kalt historiens verste pave. Det var spesielt interessant for mitt vedkommende, for jeg holder på å skrive bok om anabaptistenes historie. Kardinal Rodrigo Boriga ble utpekt til pave i 1492, antagelig ved hjelp av enorme bestikkelser. Han skulle ta navnet Aleksander VI og ble var en notorisk skjørtejeger og horebukk. Det er ikke til å undres over at både Luther og anabaptistenes ledere mente paven var en anti-krist og at Romerkirken var selveste skjøgekirken fra Åpenbaringsboken.


For hør bare: Han ble selv far til minst fem barn, og selv om det ikke er bevist, er det mye som tyder på at han fikk et av disse barna med datteren Lucrezia. I pavepalasset arrangerte han teateroppsettinger, danseforestillinger og orgier! Her deltok både kardinaler og prester. Den mest beryktede av disse orgiene fant sted i pavepalasset i 1501, under den såkalte Kastanjebanketten. I følge pavens egen seremonimester, Johann Buchard, gikk det nokså vilt for seg:


”Femti kurtisaner var på plass for å underholde bankettens gjester. Etter at maten var fortært, ble kandelabre plassert rundt på gulvet og mengder av kastanjer ble kastet ut i salen. Deretter ble kurtisanenes klær auksjonert bort, hatt etter hatt, strømpe etter strømpe. Dette for at de skulle krype nakne over gulvene og plukke opp alle kastanjene. Etter å ha nytt dette synet, engasjerte medlemmer av presteskapet og bankettens gjester seg i seksuelle aktiviteter med de avkledde pikene. Tjenerne ble satt til å holde tellingen med herrenes orgasmer, for paven verdsatte virilitet og målte en manns maskulinitet ut fra hans ejakulasjonskapasitet.”


Nå var det ikke bare de ville sexorgiene som gjorde denne paven "berømt". Han forgiftet også dem som var i hans nærhet, de han ikke likte. Det skjedde samtidig med at han innførte en lov som sa at de som døde i pavens nærhet, de arvet han!


I 1503 fikk paven smake sin egen medisin. Etter et smertefullt dødsleie forårsaket av en forgiftet konfekt, døde pave Aleksander VI. Det fortelles at hans lik gikk raskt i oppløsning mens han lå på lit de parade, og at det illeluktende liket måtte presses ned i kisten på grunn av at det var så oppsvulmet. Knapt 50 år seinere var den protestantiske reformasjonen et faktum. Rodrigo Borgias utsvevende liv som katolsk leder har måttet ta store deler av skylden.


Jeg anbefaler å høre dette innslaget på dagens utgave av Mellom himmel og jord, hvor dette innslaget finnes.

Sannheten er udødelig

"Sannheten er udødelig" - det var Balthasar Hübmaiers valgspråk. Hübmaier var en av de profilerte lederne for det som er blitt kalt reformasjonens tredje vei - den radikale. Motstanderne kalte foraktelig Hübmaier og de som tenkte og lærte som ham for gjendøpere, anabaptister.


I Nikolsburg, hvor Hübmaier virket som forkynner, forsamlingsleder og forfatter, fra sommeren 1526 til juli 1527, skrev han en bok om dåpen hvor han imøtegikk dåpsynet til Ulrich Zwingli. Det var ikke ufarlig. I mars 1528 ble han ført til Wien hvor han ble forhørt under tortur. Men Hübmaier var standhaftig, han ville ikke endre sin overbevisning om nattverden og dåpen. Som en følge av dette ble han den 10. mars 1528 brent på bålet som kjetter, og tre dager senere ble hans kone Elsbeth kastet i Donau slik at hun druknet.


Jeg spør meg selv: Hva er det med dåpen som skaper slike sterke reaksjoner? Ikke bare den gang, men også nå. For spørsmålet om dåp skaper debatt, anfektelser og motstand. Den engelske bibellæreren Arthur Wallis forteller i sin bok "Den radikale kristne", at han møtte den kjente bibelsmugleren Broder Andreas på det karismatiske fornyelsessenteret Fountain Trust i London:


"Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid. Det var mye begeistring over det Gud gjorde i menighetene gjennom Den Hellige Ånds dåp, til tross for motstand. Jeg husker hvor forbauset jeg ble da vår hollandske bror bemerket at stridens kjerne ville være spørsmål om vanndåp, og ikke Den Hellige Ånds dåp." (Arthur Wallis: Den radikale kristne. Gjenreisning forlag, side 60-61)


Det er veldig interessant å legge merke til at når muslimer og hinduer som kommer til tro på Jesus, så er det ikke deres mottakelse av Kristus, heller ikke deres offentlige bekjennelse av Kristus, men at han eller hun ble døpt, som fører til forfølgelse.


Apostlenes gjerninger viser oss med all tydelighet at de første kristne var nøye med å etterkomme Jesu misjons- og dåpsbefaling. De forkynte omvendelsens budskap og døpte de som kom til tro. Overalt vokste det opp kristne menigheter som var grunnlagt på den bibelske lære. Dåpen var den ytre bekjennelsen av Kristus, og den var inngangsdøren til det kristne fellesskapet. I hele aposteltiden holdt en nøye fast ved Jesu praksis i dåpsspørsmålet. Det var en levende, åndelig kraftstrøm.


Mitt spørsmål er om vi har sviktet denne apostoliske overleveringen når det gjelder dåp, fordi dåpen provoserer og skaper skille. Hvor tok den bibelske dåpen veien?


Jeg kommer i noen artikler fremover til å se nærmere på dåpen i lys av Guds ord. Men kom gjerne med kommentarer og spørsmål.


(fortsettes)

Sviktet sine velgere og Guds ord

Så måtte også dette komme. Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa talte med store bokstaver når hun valgkampen kom med følgende utsagn:

«Dere trenger overhodet ikke la dere plage av skremmeskuddene fra Dagfinn Høybråten om at en rødgrønn regjering vil innføre kjønnsnøytral ekteskapslovgivning og fjerne kontantstøtten. Han vet godt at Sp ikke vil fjerne dagens ekteskapslovgivning» (Kilde: Stavanger Aftenblad)

Idag er dette valgløftet glemt. Meltveit Kleppa sitter trygt på Stortinget, valgt inn av mennesker som trodde de kunne stole på det hun sa i forbindelse med valget. I dag slapp hun nyheten om at hun nå går inn for den loven hun selv var imot for noen måneder siden. En medvirkende årsak er samtaler med sitt eneste barn, som er homofil. Jeg har stor forståelse for at det har vært vanskelig for Meltveit Kleppa å ta den beslutningen hun nå har tatt, men for å få til dette må hun samtidig kompromisse med Guds ord, og vrake det tradisjonelle synet på ekteskapet som har vært selve grunnpilaren i samfunnet frem til nå.

Om det ikke skjer et mirakel, må man ikke være profet for å kunne forutse at når regjeringen i statsråd førstkommende fredag vil behandle den nye "ekteskaps"-loven, er loven sikret et klart flertall, og det samme vil nok også dessverre skje når loven skal opp i Stortinget iløpet av våren. Og kanskje tillater også Gud dette, fordi forfallet og frafallet er så stort i denne nasjonen, at en kommende dom er uunngåelig. Det er derfor ingen tvil om at vi trenger en gjennomgripende vekkelse om Norge skal reddes.

Dåpen - inngangsporten til Guds nye folk

I går snakket vi om at vi ikke går til kirke, men vi er kirken! Det er en ganske revolusjonerende tanke for mange, i hvert fall for dem som tenker at kirken, det er en bygning. For å kunne bli en del av kirken, må man la seg døpe. Dåpen er selve inntredenen inn i det fellesskap som heter Kristi menighet. Bibelens rekkefølge er tro, omvendelse, dåp.


Jeg synes det er sterkt å tenke på at dåpen bringer ulike mennesker sammen. For den tidlige kirken hadde nemlig dåpen også en sosial betydning. Den betydde at man ble en del av et nytt slags folk - menigheten. Å tilhøre dette nye folket gav de troende en identitet som var sterkere enn rase og familie. Ulike slags mennesker som tidligere hadde vært fiender ble ved dåpen ført inn i den samme familien. I Gal 3,27-28 skriver apostelen Paulus:


"For så mange av dere som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken slave eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus."


Han er inne på det samme i Ef 2,14-15 og 2.Kor 5,16-17:


"For Han er vår fred, Han som har gjort dem begge (jøder og hedninger) til ett, og som brøt ned skilleveggen som sto imellom. Dette gjorde Han da Han ved sin kropp avskaffet fiendskapet, det vil si budenes lov som er i forskriftene, for i seg selv å skape ett nytt menneske av de to og på den måten skape fred." "Derfor fra nå av kjenner vi ingen etter kjødet. Selv om vi har kjent Kristus etter kjødet, kjenner vi Ham ikke lenger på den måten. Derfor om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt."


Poenget med dette apostelen her skriver er at Kristus har revet ned det som skiller menneskene. Det vi snakker om er en ny skapning, og vi trer inn i denne gjennom dåpen.


Dåpen fremhever kontrasten mellom vår gamle identitet, og vår nye. Før dåpen var vi del av en etnisk gruppe, i dåpen har vi fått en ny identitet, nemlig som en del av Kristi kropp. En del av evangeliet er at jøde og hedning er ett i Kristus, et nytt menneske, et nytt folk. I Kristus er vi ett fellesskap, hvor vi spiser sammen og bryter brødet.


Det er intet mindre enn revolusjonerende!

Gå ikke til kirke - vær kirke!

Vi får ulike assosiasjoner når vi hører ordet "kirke" eller "menighet". Vi tenker kanskje møte/gudstjeneste, benker, salmer, pastor/prest. Leser vi vårt Nye testamente stifter vi derimot bekjentskap med helt andre ord og bilder. Ordet som brukes om menighet i Det nye testamente er ekklesia. Dette er et ord som vi har omtalt flere ganger på denne bloggen, så jeg skal ikke gå i detalj her, annet enn å si at dette ordet kommer av ordet ek-kaleo som betyr å "kalle ut fra". I et studiedokument utgitt av Avdelingen for teologi og utdanning i Den europeiske baptistføderasjonen heter det: "Vi forstår menigheten som fellesskapet av troende, som deler Herrens bord. Baptistene forstår menigheten som bestående av troende som har inngått en pakt med hverandre og Gud om å tjene Ham og arbeide sammen for Ham. De har ofte omtalt seg selv om et 'samlet fellesskap', og det betyr at Gud har kalt dem sammen med Kristi synlige legeme på et sted, og at de frivillig har blitt enige om å møtes sammen på denne måten. Denne gjensidigheten uttrykkes sentralt i samlingen om bordet hvor Herrens nattverd feires med brød og vin, og de tror at de her også har fellesskap med hele Jesu Kristi legeme, som er den verdensvide kirken."


Det nye testamente understreker at menigheten er Kristi kropp. "Nå er dere Kristi kropp, og hver for seg er dere lemmer på Hans kropp." (1.Kor 12,27) Menigheten er altså ikke et hus eller en bygning, men mennesker! Den eneste måten til at dette kan bli mer enn ord, er at hver og en av oss fyller den rollen som den enkelte av oss er tiltenkt som en del av denne kroppen! Når hvert medlem av kroppen fungerer som de skal ifølge deres særskilte gave, blir Kristus fullt ut sett.


I Det nye testamente er kirke/menighet brukt i følgende sammenhenger:


* Den universelle kirke - som er forsamlingen av de hellige i himmel og på jord og gjennom alle tider.
* Menigheten på et sted - slik som menigheten i Jerusalem, Antiokia, Cæsarea, Filippi, Efesos, Laodikea, Pergamum etc.


Det er en generell enighet blant nytestamentlige forskere at menighetens basisenhet i de første tre århundrer var det som på gresk kalles "oikos", og som på norsk oversettes med "husfolk", "hushold" eller "hus". Det er ikke da i første rekke snakk om det vanlig hus, men de som bor i dette huset. På den tiden da Det nye testamentes tekster ble skrevet var et hushold mer enn kjernefamilien. Vi snakker om et utvidet familiebegrep bestående av tjenere, slaver og andre som hadde tilknytning til ens familie.


Det er også bred enighet om at de første kristne kom sammen i hus, hvor de feiret sine gudstjenester. Disse husene var gjerne store nok til å romme mange mennesker. I Rom 16,3-5 møter vi en av disse husmenighetene, men vi finner også mange andre eksempler på dette i Det nye testamente: "Hils Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus, de som vågde sine egne liv for mitt liv, ikke bare jeg takker dem, men også alle menighetene blant hedningefolkene. Hils også menigheten som er i deres hus!" Legg merke til ordformuleringen her: "Menigheten som ER I deres hus." Huset er ikke menigheten, men menigheten er menneskene som samles der.


I det fjerde århundre skjer det dramatiske endringer i dette nytestamentlige mønsteret. Keiser Konstantin gjør kristendommen til statsreligion, egne kirkebygg reises, det innføres skikker som er Det nye testamente helt fremmed, ikke minst sammenblandingen mellom kirke og stat, samt dåp av små barn. Det er ingen tvil om at mye av det som skjer rundt Keiser Konstantin er et brudd med apostlenes lære og dermed den sanne kristne tro.


Hvordan så de første kristne på seg selv?


De var disipler samlet rundt Jesus. Mark 3,14 og Matt 18,20
De var Kristi kropp. Rom 7,14 og 1.Kor 12
De var en familie. NT bruker en rekke ord og bilder på dette: Små barn, husfolk, brødre, søstre
De var ekklesia
De var Kristi brud, Ef 5,22-32
De var levende steiner og et åndelig tempel: 1.Pet 2,5
De var grenene på vintreet, Joh 15.
De var et hellig folk (nasjon), en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, 1.Pet 2,9

(Bildet er hentet fra en gudstjeneste i en mennonittkirke)

Sodomas synd og frafallet

I sine profetiske syner i 1973 så David Wilkerson at Sodomas synd kommer til å være fremherskende i endens tid:

"Sodomas synd vil gjenta seg i vår generasjon. Av alle de synder som Sodoma var skyldig i, var den alvorligste av dem alle de homoseksuelle angrep av rasende sodomittiske mobber som forsøkte å antaste usyldige mennesker... Det er bare to krefter som holder tilbake de homofiles fullstendige overgivelse til sin synd, og disse kreftene er samfunnets forkastelse og kirkenes fornektelse og lære. Når samfunney ikke lenger forkaster deres synd som abnorm, men fullt ut aksepterer dem og oppmuntrer dem i deres abnormitet, og når kirken ikke lenger fordømmer det som synd, men trøster dem i deres seksuelle aktiviteter - da vil det ikke lenger eksistere noen som helst hemmende krefter. Slusene blir åpnet og homofile blir oppmuntret til å fortsette i sin synd. I mitt syn har jeg sett disse to sperringene revet bort. Når det som hindrer blir tatt bort, vil kaos følge.... Du kan vente deg flere enn en homoseksuell skandale i meget høye kretser. De homoseksuelle gruppene kommer til å bli så aggressive og frekke at de om kort tid vil skryte av sin synd i fjernsynsintervjuer o.l...."

David Wilkerson så også for seg et stort frafall blant de troende:

"Moralnormene blant mange forsamlingsmedlemmer kommer til å svekkes. Såkalt konebytte kommer til å øke, og et stort antall unge mennesker bor simpelthen sammen uten å gifte seg. Et stadig påtrykk av sex og nakenhet i alle media kommer til å plage sjel og sinn hos de mest oppriktige kristne. Dette vil forårsake at kjærligheten hos mange blir kald. Det vil føre til hensynsløshet og troløshet. Dette blir hovedårsaken til et stort frafall. De som står imot denne smussflommen er få, og de vil bli ansett som 'utenfor' i et opplyst samfunn og en mer moderne kirke.

Fri abort, P-pillen og en økende seksuell frihet vil bidrag til en revolusjon i umoral som til slutt ender i en dåp av smuss som er så omfattende at menneskesinnet ikke vil kunne ta til seg alt. De som elsker sanselige fornøyelser kommer til å være langt overlegne de som elsker Gud. Vær oppmerksomme og advart: Dette er en krig i full målestokk mot Guds utvalgte.

Skilsmisser og umoral kommer til å bli mer og mer vanlig blant predikanter. Et økende antall prester blir implisert i seksuelle affærer og fratrer sine embeter. Andre kommer til å fortsette i sitt embete, men drive på med hemmelige forhold. Et stadig økende antall protestantiske predikanter "faller" i seksuell synd, og mye av det foregår i hemmelighet."

David Wilkerson så også i sitt profetiske syn en stadig større aksept for skilsmisse i ulike kirkelige sammenhenger. Det er ikke vanskelig å se at det Wilkerson "så" for 35 år siden, stort sett har gått i oppfyllelse. Vi lever i frafallets tid.

Å høre hjemme et sted

Gjennom mange bloggartikler har jeg skrevet om min egen lengsel etter nytestamentlig menighetsliv. Lengselen er ikke blitt mindre med årene, heller tvert om. Jeg har skrevet om den tidlige kirkens historie, om ørken- og kirkefedre, om trosbekjennelsene og apostlenes lære og nå i den senere tid om anabaptismen. I går kom et ord til meg fra Apostlenes gjerninger, som jeg stadig har vendt tilbake til, av ulike årsaker. Vi finner det i Apgj 3,21: "Ham (Jesus) som Himmelen skal ta imot, inntil de tider kommer da ALT SKAL GJENOPPRETTES, det som Herren deres Gud har talt om ved alle sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder."


Det er jo dette det dreier seg om: At Gud skal gjenopprette noe som er blitt ødelagt eller lagt øde, og det er mye som har gått tapt siden den tidlige kristne tiden! "Alt", leste vi i Apostlenes gjerninger, "SKAL gjenopprettes." Akkurat det fryder jeg meg over. Ikke bare en del, men ALT som Gud har talt om. Jeg tror derfor på en gjenopprettelse og en restaurering av menigheten før Jesus kommer igjen.


Mine mennonittiske venner som er på besøk understreker hele tiden: "Alt som skjer og skal skje må være i tråd med Bibelen!" Gerald Coates har sagt: "Vekkelse er ikke det vi ønsker, men det vi trenger for å få det vi ønsker - et samfunn gjennomsyret av Guds rike."


I dag har jeg takket Gud for mange mennesker som i min søken har hjulpet meg til å finne veien. Jeg er ikke minst glad for at jeg rett etter at jeg ble en kristen fikk være en del av et kommunitetsliv i min hjemby, som har satt dype spor i meg, og som nok er en sterk medvirkende faktor til å søke tilbake til røttene mine. Men jeg er også dypt takknemlig for gode venner som har satt dype spor i meg: John Noble, David Matthews, Peter Lyne, og i de senere år: Lance Lambert og ikke minst litteraturen til Watchman Nee, Stephen Kaung, David Pawson, Arthur Wallis. T. Austin Sparks, DeVern F. Fromke, Eberhard Arnold, David W. Bercot og John W. Kennedy. Mange, mange flere kunne vært nevnt, men det er spesielt disse jeg har takket Gud for i dag.


Det er nemlig viktig å høre hjemme et sted, og for meg er det noen brikker som faller på plass disse dagene. Årsaken til dette er den kontakten vi etter hvert har fått med ulike anabaptistiske grupper flere steder i verden, og det er vel ingen hemmelighet at vi dras i den retningen. Det skal bli veldig spennende å se hva vi ender opp med. Jeg tror det er noe rett rundt hjørnet!

Baptister fra Gaza på besøk i Israel

Det umulige ble mulig 5. januar i år da medlemmer av Baptistkirken i Gaza fikk midlertidig visum til Israel for å feire julen der, som Sammenslutningen av Israelske Baptistkirkers gjester. Den korte avstanden til tross, var det for flere av deltagerne den aller første gangen de var i Israel. Noen av deltagerne var medlemmer av familien til Rami Ayyad, som døde som martyr da han ble drept av islamister i Gaza kort tid før reisen.

Første del av besøket i Israel var lagt til Nasaret, hvor de blant annet så synagogen hvor Jesus leste sin programtale fra Jesaja. Historien er gjengitt i Luk 4,16flg. I Nasaret møtte gruppen fra Gaza også Tara Kreider, som arbeider i Israel. Tara's besteforeldre, Roy Edward og Anne Nicholas arbeidet på Gaza-stripen i mange år, og var den tidligere pastoren for Gaza Baptistkirke. Det ble et gripende møte, for begge parter. Tara og hennes ektefelle Danny Yoder arbeider som frivillige i Nasaret Village. Familien Yoder kunne forsikre den lille gruppen troende i Gaza at de er omsluttet av forbønnene til tusenvis av mennesker verden over.

Rundt 3000 kristne lever i Gaza i dag, omsluttet av 1,5 millioner muslimer. I Nasaret møtte de også andre baptister, som de spiste lunsj sammen med. Baptistene fra Gasa benyttet anledningen til å fortelle om sin vanskelige hverdag. Etter bespisningen ledet to baptistledere fra Israel, Hanna Eid fra Eilaboun og Hani Billan fra Kana i Galilea, dem på en tur rundt i Galilea området for å se på steder hvor Jesus har vandret.

Klimaforandringene et endetidstegn

De siste årene har vi vært vitne til kolossale værforandringer, helt i tråd med Jesu ord om endens tid. "Det skal være tegn i solen, i månen og i stjernene. På jorden skal folkeslagene gripes av angst og rådvillhet, når havet og bølgene bruser. Mennesker skal bli makesløse av frykt og gru for alt det som skal komme over jorden. For himmelens krefter skal rokkes.." (Luk 21,25-26)

Som jeg allerede har nevnt hadde David Wilkerson et syn i 1973, hvor han så profetisk noe av det som vil skje i den siste tid, og jeg har i en tidligere artikkel skrevet om superkirken som vil fremstå. I denne artikkelen skal jeg sitere noe om det Wilkerson forutså ville skje når det gjelder værforandringene vi nå opplever. Det er veldig interessant at det i år er 35 år siden Wilkerson hadde denne profetien. Det var ikke mye snakk om disse klimaforandringene den gangen:

"I tidligere århundrer har verden opplevd ødeleggende jordskjelv, drepende hetebølger, forferdelige flommer og mange slags merkelige forandringer i været. Alt dette har alltid normalisert seg igjen. I mitt syn har jeg sett svært lite som er overnaturlig når det gjelder de drastiske værforandringene som vi har opplevd hittil. Men jeg ser også meget tydelig et guddommelig inngrep som begynner å skje rundt omkring i verden. Den bør nok forberede seg på værforandringer som ikke vil kunne forklares ved noe annet ord enn "overnaturlig". Verden vil snart være vitne til store sorger som skyldes historiens mest drastiske værforandringer, jordskjelv, flommer, fryktelige katastrofer som langt overstiger det som menneskene hittil har vært vitne til."

Åpenbaringsboken taler om de kommende dommene som skal ramme vår jord. Er det fødselsveene, som Jesus snakket om, som vi faktisk opplever nå? Jeg er ikke i tvil om at det forholder seg slik. Det er en av mange gode grunner til å holde seg åndelig våken i en tid som denne.

Menighetsliv i Sibir, del 2

I den forrige artikkelen siterte jeg Peter Deyneka jr som sammenlignet de russiske menighetene med den første århundres menighet. Og det er sant at likhetstrekkene er mange - blant annet at de måtte ta i bruk sine hjem som møteplasser for de troende. Baptistmenigheten i Barnaul ble kastet ut av sin registrerte kirkebygning allerede i 1961, og begynte straks med samlinger i hjemmene. På denne tiden herjet forfølgelser mot de kristne over hele Russland. I Vladivostok, en sibirsk by langt mot øst, rev sovjetmyndighetene også en registrert kirke. De troende der fortsatte å møtes i et hus i nærheten som ikke var stort mer enn et skur. De hamret på et tak på den forfalne bygningen og møtes der året rundt til tross for mange vanskeligheter.


I Barnaul fikk de troende høre at det var illegalt for dem å samles noe sted - med mindre de var registrert i følge en lov fra utstedt av Josef Stalin i 1929. De troende hadde til sist søkt om registrering etter at myndighetene hadde stengt dem ute av kirken i Radishchevskaiagate, uten at dette førte fram.


Så fortsatte baptistene å møtes i hjemmene uten myndighetens godkjennelse. Først flyttet de fra hjem til hjem for å holde gudstjenestene sine. Senere etablerte de seg i ett hjem, og hadde det som fast møtested fordi de hadde kommet til at "enheten gav oss et sterkere vitnesbyrd." Å presse 150-200 mennesker inn i et eller noen få hjem var ingen enkel sak, spesielt ikke i Russland, hvor de fleste bor i to- eller tre-roms leiligheter. De troende brukte ikke vanligvis leiligheter til gudstjenester, men når en familie flyttet inn i en ny leilighet var det mulig å holde "innflyttingsfest". De kristne fylte noen få små rom, sang, bad og talte. Når politiet klaget over at de kristne holdt et evangelisk møte, svarte de: "Nei, en innflyttingsfest."


Noen få av medlemmene av den nå uregistrerte baptistmenigheten i Barnaul eide små hus, og disse utgjorde de beste møtestedene. Leonid, som bodde i et tømmerhus som hadde tilhørt hans foreldre og besteforeldre, åpnet ofte hjemmet sitt for de andre troende på stedet. "Dagen før møtet hjalp kona mi og barna mine meg å flytte møblene ut i hagen. Huset vårt var så lite at vi bestemte oss for å fjerne veggen mellom to av rmmene for å få plass til møtet."
Hvor de enn møttes, forsøkte de troende å ikke forstyrre naboene. Men til tross for vaktsomheten gikk ikke møtene deres upåaktet hen. Politiet beskyldte dem for ordensforstyrrelse, og påstanden ble et påskudd for forfølgelser og trakassering. Selv om det bare var 150 til 200 troende som møttes, visste hele byen Barnaul med sine 350.000 mennesker om baptistmenigheten der.

Kritisk for fengslet baptistpastor

Husker du baptistpastoren Zaur Balajev som sitter fengslet i Azerbajdsjan? Han ble dømt til to års fengsel etter en falsk anklage. Pastor Balajev, som er hjertesyk og lider av svak helse, skal i følge anklagen ha gitt fem politimenn regelrett juling samtidig! Den egentlige årsaken er nok at Zaur Balajev er pastor for en liten baptistmenighet hvis gudstjenester politiet flere ganger har forsøkt stanset. Intervjuet er foretatt av Ilya Zenchenko, som er generalsekretær for Aziri Unionen av Evangeliske Kristne-Baptistene, som nylig var i fengslet hvor Balajev sitter og fikk mulighet til å snakke med ham. La oss huske Zaur Balajev i våre daglige forbønner:


Hvordan føler du deg akkurat nå?
Åndelig føler jeg meg rik og jeg kjenner på en dyp takknemlighet til Gud for jeg er en som Jesus elsker. Jeg håper på Guds hjelp. Noen ganger føler jeg meg som Job: Jeg fornekter Ham ikke, men noen ganger klager jeg oppriktig min nød for Gud, og så ber jeg om Hans tilgivelse. Fysisk så vrir jeg meg i smerte. Jeg går som en bil som av og til virker og som av og til svikter. Seks måneder i en celle har satt sitt preg på meg. Jeg er bekymret for hjertet mitt, mine hender og legger lider av reumatisme på grunn av fuktigheten her og på grunn av dårlig blodsirkulasjon. Problemene med mine nyrer har forsterket seg fordi jeg enten må sove på et harde treplanker eller i en metallseng. Synet mitt blir stadig dårligere. Jeg blir ofte forkjølet, har hatt influensa, og andre virus på grunn av elendige sanitære forholdene. Vi koker og spiser vår mat på jordbakken, sammen med rotter og kakkerlakker. Jeg bor også sammen med AIDS-syke, tuberkuløse, - vi bor bokstavelig talt på et baderom.


Hva er holdningen fra de andre innsatte?
De respekterer meg, men det er på grunn av Jesus! Den generelle oppfattelsen i fengslet er at jeg er en respektert mann fordi jeg er fengslet i følge paragraf 315.1, jeg er respektert fordi de ser på meg som en som har utdannelse, og de respekterer meg fordi jeg er en troende og dermed ikke banner, forsøker å gjøre det gode, ikke synder og derfor kaller de meg "hellige far". De respekterer meg også fordi min familie og mine trossøsken støtter meg.


Hva er holdningen fra fengselsadministrasjonen?
De er veldig skeptiske til meg fordi jeg er fengslet etter paragraf 315.1, fordi jeg er baptist og en som sprer den kristne tro. De kaller meg inn til utspørringer, våker over hvert skritt jeg tar og hvert ord jeg sier. De har sine agenter. Akkurat som en sirkus-bjørn må jeg må stadig mate dem med penger, slik at de ikke skal være onde mot meg eller tale ondt om meg.


Vitner du?
Ja, men jeg må være veldig forsiktig når jeg snakker om Jesus. Til noen har jeg gitt kristne bøker og Det nye testamente.


Er det noen troende blant de innsatte eller i fengslets administrasjon?
Nei, dessverre ikke ennå. Her finnes det bare muslimer og fanatiske Wahhabis, som er en muslimsk sekt.


Hvordan er levekårene her?
I fengselssystemet er det slik at alt gjøres for å skvise den siste dråpen ut av deg. De gjør alt for å få skaffet seg de siste pengene du har. Her i fengslet sier de at en mann med god helse vil forlate fengslet syk, og en som allerede er syk vil forlate fengslet død. Jeg kan derfor bare sette min lit til Gud at Han vil føre meg ut herfra i live.


Her slutter intervjuet med Balajev. Jeg kan føye til at Balajev har sittet fengslet under særdeles elendige kår i fire måneder. Cellen har hatt murgulv, det har vært elendig ventilasjon, og for få åpnet en luftekanal, har fangene måtte betale for det, den lille stunden den har vært åpnet. Fra toalettene er det en grusom stank. Det er dysenteri i fengslet Balajev oppholder seg. Han har nå betalt for å være på celle med de tuberkuløse fordi disse har noe bedre celler, blant annet har de tregulv. Han må betale legen for at denne ikke skal sende ham ned i kjelleren, hvor cellene har murgulv, og må også betale legen for medisiner som er brakt til fengslet av Balajevs familie og som altså er hans egen! Zaur Balajev er helt avhengig av sine hjertemedisiner for å kunne leve. Maten de får er egentlig mat som er egnet som dyrefor, med en forferdelig smak. Mat som blir brakt til fangene fra deres familier må det betales for.


Så hva kan vi gjøre med dette? Først og fremst be. Jeg kommer nå til å ta kontakt med noen stortingsrepresentanter for å se hva som konkret kan gjøres fra norske myndigheter for å få satt Balajev fri. Be om at vi må lykkes med dette, og at jeg selv skal ha fysisk styrke til å arbeide med det. Vi kommer tilbake med flere opplysninger om Balajev når disse foreligger

Menighetsliv i Sibir, del 1

For en del år siden, mens jeg arbeidet i Norsk Misjon i Øst som redaktør for Ropet fra Øst, hadde jeg den store gleden å møte Peter Deyneka jr. Han var sønn av den legendariske stifteren av Slavic Gospel Association, en av pionerorganisasjonene for å nå det dengang veldige Sovjetunionen med evangeliet. Deyneka junior var like lidenskapelig opptatt av misjon som Deyneka senior, og det var som et eneste eventyr å kunne tilbringe en dag sammen med ham og hans kone, Anita. Dessverre døde Peter av kreft for en tid tilbake. Peter fortalte mye om Sibir. Han hadde en spesiell kjærlighet til dette ugjestmilde landområdet, hvor 40 millioner mennesker utvikler verdens rikeste naturressurser. Sibir ligger, som du helt sikkert vet, øst for fjellkjeden Ural og omfatter mer enn 60 prosent av det som en gang ble kalt for Sovjetunionen.

Peter Deyneka jr fortalte om Barnaul, et av Sibirs viktigste industrisentre, med en befolkning som nærmer seg en halv million mennesker. Den er hovedstaden i Altai-området, og ligger omtrent 1500 kmøst for Uralfjellene, 3000 km vest for Stillehavet og 200 km øst for Novosibirsk, Sibirs største og ledende by. Barnaul ligger ved elven Ob, der temperaturen varierer fra ca +40 grader celcius til -50.

I denne byen finnes det en baptistmenighet, og Peter fortalte om medlemmene her med en helt spesiell varme i stemmen. Gjennom personlige møter med flere av menighetens medlemmer, og fordi Peter mer enn mange andre kunne øse av en enorm kunnskap om forholdene til mange frimenigheter i det dengang stengte Sovjet, var det med spesiell autoritet han kunne si:

"Vi ble slått av likheten mellom de russiske menighetene og den første århundres menighet i Apostlenes gjerninger."

Gjennom en serie artikler vil du stifte bekjentskap med menigheten i Barnaul. Jeg skriver den fordi jeg mener at vi har svært mye å lære av våre forfulgte trossøsken, ikke minst fordi det hjelper oss til å kunne forberede oss på trengselstidene som ligger foran oss.

11 karakteristiske trekk ved anabaptister

I den siste tiden har jeg fått flere spørsmål om jeg kunne sammenfatte noen av de viktigste særtrekkene ved den anabaptistiske bevegelsen, slik den oppsto på 1500-tallet, og om disse særtrekkene har noe å si for de som i dag søker seg tilbake til den urkristne menighetsmodellen. Jeg kommer til å redegjøre for dette i mer dybde i min kommende bok, men her er noen punkter som jeg mener er sentrale:


1. Bibelen - Guds autoritative ord. Anabaptistene aksepterte Den Hellige Skrift som Guds autoritative ord, og gjennom Den Hellige Ånd, den ufeilbarlige veileder til å lede mennesker til tro og veilede dem til et liv i kristent disippelskap. Anabaptistene insisterte på at de kristne alltid måtte bli veiledet gjennom Ordet, kollektivt forstått og gjennom Ånden.


2. Vektlegging av Det nye testamente. Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene en klar funksjonell atskillelse mellom det likt inspirerte Gamle og Nye testamente. Det finnes en gammel og en ny pakt, og vi leser Det gamle testamente i lys av det Nye, og Det nye testamente som en fullendelse av Det gamle testamente. Der hvor de to skiller lag, så er det Det nye testamente som gjelder, og slik er altså den anabaptistiske etikken avledet fra Det nye testamente.


3. Vektlegging av Jesus som det helt sentrale. Anabaptister avleder sin kristologi direkte fra Ordet og vektlegger en dyp overgivelse til å ta Jesus på alvor på alle livets områder. Frelse for anabaptistene handlet ikke først og fremst om adgang til himmelen, men om en forvandling av ens liv. De la tydelig vekt på at Jesus ikke bare er Frelseren, men også Herre. Anabaptistene trodde, lik Luther, at vi blir frelst av nåden alene, men med frelsen følger et liv i etterfølgelse, overgivelse, forsakelse og helliggjørelse, som vil vise seg i en liv som bærer Åndens frukter.


4. Menigheten er for troende. Anabaptistene trodde at en omvendelse, selv om den kan skje plutselig, så handler en sann omvendelse om en helt bevisst handling. Anabaptistene døpte kun mennesker som var kommet til personlig, levende tro. Dåp og et liv i daglig etterfølgelse var inngangsporten til å bli medlem av menigheten. Ingen kunne bli medlem av menigheten på noe annet grunnlag. Dagens folkekirketanke var dem totalt fremmed.


5. Vektlegging av disippelskap. Å bli en kristen handlet for anabaptistene om mer enn at man trodde, det handlet om et liv levd som en disippel. I Kristus blandes frelse og etikk sammen. Vi blir ikke bare frelst gjennom Kristus, men vi kalles til et liv i daglig etterfølgelse. Dette var en av årsakene til at de også nektet å avlegge ed, dermed fulgte de også Jesu ord på dette området.


6. Nei til en nasjonalistisk kirke. For anabaptistene var Kristus menighetens hode, og menigheten var Kristi kropp. De avviste nasjonale kirker og de avviste enhver pave, og enhver statlig innblanding i menighetens anliggender, men de lokale menighetene hadde likevel en ledelse. Det fantes ingen rasemessige skillelinjer blant dem. Man anså alle mennesker for å være like.


7. Menigheten var et fellesskap av troende, knyttet sammen i en pakt. Felles tilbedelse, praktisk hjelp, fellesskap og gjensidig ansvar, var det som karakteriserte de kommunitetene som ble grunnlagt. Individualistisk og et selvsentrert liv er en umulighet i disse sammenhengene.


8. Atskillelse fra verden. Fellesskapet av de forvandlede tilhører Guds rike. Og Guds rike er totalt annerledes enn denne verdens riker. Anabaptistene så på seg selv som fremmede i denne verden, som pilegrimer som var på gjennomreise. De la vekt på Guds-rikets etikk. I prinsippet betydde dette at stat og kirke var atskilt. Dette fikk de følger at anabaptistene ikke ville ta del i f.eks politiske valg.


9. Hengitt til fredsskapende arbeid. Anabaptistene bygget sin tro på Bergprekenen, og som en konsekvens av denne, tok de ikke del i militæret, og de insisterte på ikkevolds løsninger. De arbeidet for fred og forsoning mellom mennesker.


10. Vi er tjenere! På samme måte som Jesus kom for å tjene, er vi kalt til det samme. Dette var anabaptistenes syn. Selv om man levde atskilt fra verden, så betydde ikke det at man vendte ansiktet bort fra verdens nød. Anabaptistene har alltid hatt et sterkt engasjement i fredsskapende arbeid, og arbeid blant fattige og undertrykte.


11. En anabaptistisk menighet er alltid en misjonsmenighet! De anså at alle kristne er kalt til å være vitner om Jesus, og gjennom ulike perioder har anabaptistiske forsamlinger hatt et sterkt misjonsengasjement.
Disse 11 punktene karakteriserte de første anabaptister, og de har fulgt den anabaptistiske bevegelsen helt opp til våre dager. Men dessverre er noen av dagens grupper blitt mer isolerte og eksklusive enn sine opprinnelige brødre og søstre. Vi ser at misjonsiveren er i ferd med å våkne i flere av disse sammenhengene i den siste tiden. Den gruppen med menonitter som vi har på besøk nå, er f.eks svært misjonsbevisste.


Bildet viser en hule i Sveits hvor anabaptister skjulte seg for sine forfølgere, og hvor de feiret sine gudstjenester.

Sårbare dager, en diktsamling og Guds farsomsorg

Dette har vært en underlig, og vanskelig dag. En krevende undersøkelse, en nærmest total utmattelse og et hjerte som slett ikke vil slå som det skal er noe av ingrediensene. Det er dager som dette hvor en mer enn noe annet trenger å oppleve Guds farsomsorg. Og det opplevdes som et håndtrykk fra Gud, når jeg i postkassen vår fant en liten pakke som inneholdt et brev og en aldeles nydelig diktsamling. Fra en av bloggens lesere på sørlandet. Tårene fikk fritt spillerom da, både mens jeg leste det gode brevet, og kikket på det vakre illustrasjonene i diktsamlingen. Nå i kveld har jeg tenkt å brygge meg en god kopp te, tenne opp i peisen, kroe meg i godstolen og lese disse diktene. En stor takk til hun som sendte meg dette, og oppmuntret meg på en dag som denne!

En gjør seg så mange tanker på slike sårbare dager. Nå går jeg å venter på resultatene av dagens undersøkelse. Må si at jeg gruer meg litt til resultatet av den. Slike dager som dette er dager hvor jeg tenker mye på framtiden, om hvordan den blir. Joda, jeg vet at vi ikke skal gjøre oss bekymringer. Corrie ten Boom har sagt: "Bekymring er som en motor som går på tomgang. Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft." Den gamle hollandske damen har sikkert helt rett, men jeg bekymrer meg likevel. Hennes råd var: "Gi deg ikke - gi deg over." Herli ligger selve hemmeligheten. Framtiden er i Guds hender, uavhengig av resultatene fra rønteninstituttet.

Jeg leser Salmenes Bok - igjen, og fra dagens lesning heter det: "Det er mange som sier: Hvem vil vise oss det gode? Herre, løft Ditt ansikts lys over oss! Du har gitt meg glede i hjertet, mer enn de andre da de fikk korn og vin i overflod. I fred vil jeg både legge meg ned og sove. For Du, Herre, bare Du, la meg bo i trygghet." (Salme 4,7-9)

Dagens bloggbilde er hentet fra forrige sommers vandring i Rondane nasjonalpark, sammen med sønnen min, som har tatt bildet, og Poirot, vår trofaste følgesvenn. 4. januar ble han ett år gammel. I dag drømmer jeg om at det skal komme dager da jeg fungerer så godt at det blir en ny tur inn i fjellenes verden.

Imellomtiden skal jeg lese diktene jeg fikk. Lyrikk og poesi, har ved siden av Bibelen, vært til stor glede og velsignelse for meg, og er det. Kanskje er det en av årsakene til at jeg ofte dras mot poesien som også finnes i Den Hellige Skrift. Den taler ofte sitt eget språk om livserfaringer - på godt og på vondt.

(Foto: Joachim Hansen)

En superkirke vil stå frem i endens tid

Besøket fra våre menonittiske venner fra USA og Canada disse dagene, betyr mye i forbindelse med forarbeidet til boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie. Min fascinasjon for de radikale gruppene som oppstod på 1500-1600 tallet, som søkte til Guds ord for å finne de bibelske svarene på brennende spørsmål i deres egen samtid, er ikke blitt mindre. Heller tvert imot. Men en ting er å lese om de historiske kjennsgjerningene, noe annet er å møte mennesker som lever i pakt med de verdiene den anabaptistiske bevegelsen representerer. Noe av utfordringen vi står overfor i Norge idag, er nettopp mangelen på fungerende nytestamentlig menighetsliv. Vi har få eksempler å vise til, og at vi trenger slike eksempler synes for meg tydeligere og tydeligere.

Menno Simons (tegningen) var en av de toneangivende anabaptistiske lederne i Holland. Han var opprinnelig katolsk prest, men brøt med Romerkirken. For en tid tilbake kjøpte jeg hans "Complete works", og den første delen av dette gedigne verket på 450 sider i stort format, handler om hans brudd med katolisismen. Dette er ikke bare av historisk interesse - og da for spesielt interesserte - men det går rett inn i en trend som vi opplever idag, nemlig at flere vender seg den andre veien - mot Romerkirken.

Anabaptistene var særdeles tydelige i sin avvisning av denne kirkens lære. Jeg skal komme tilbake til Menno Simons brudd med sin gamle kirke senere, men vil bare i denne sammenhengen sitere Pilgram Marpeck, en anabaptistisk leder som i 1544 skrev en traktat med tittelen: "Aufdeckung der Babylonischen hürn", som på norsk kanskje kunne oversettes: Avsløringen av den Babylonske skjøgen." I et nytrykk på engelsk har denne traktaten, som mer er en brosjyre fått en mindre dramatisk og provoserende tittel: "The Triumph, Peace and Power of True Christianity."

Pilgram Marpeck er ikke tvil om at Den store skjøgen i Åp 17 er Romerkirken - eller Den romersk katolske kirke. Dette er et synspunkt flere av de anabaptistiske lederne, sammen med reformatorene delte.

Idag er det flere av de som lengter tilbake til den urkirkelige modellen, som vender seg til Romerkirken. Jeg tror det er et blindspor. Dette sier jeg samtidig som jeg understreker at jeg har mange gode venner innen Den romersk katolske kirke, og at jeg tror vi har mye å lære av dem. Men Romerkirken avviker fra flere helt sentrale læremessige spørsmål.

I april 1973 har David Wilkerson et syn, og i dette synet ser han blant annet at det i endens tid vil fremstå en superkirke. La oss lytte til hva Wilkerson har å si om dette:

"Jeg ser at en verdensomfattende superkirke vil bli dannet som består av en union av liberale økumeniske protestanter og den romersk katolske kirke, og som politisk går hånd i hånd og danner en av verdens mektigste religiøse faktorer. Denne verdensomfattende superkirke blir åndelig bare i navnet idet den åpent vil bruke Jesu Kristi navn, men i virkeligheten er den antikristelig og politisk i mange av sine aktiviteter. Denne mektige unionen kommer til å være meget opptatt med sosialt arbeid, omfattende veldedighetsprogram og medmenneskelig virksomhet. Deres ledere vil komme med storsinnede utsagn om hverandre, man skal møte menneskelige behov ved å sende ut opprop om fornyet sosial virksomhet, politisk inngrep og en større interesse for saker av internasjonal betydning.

Nettopp når det synes som den økumeniske bevegelsen nesten er død vil en temmelig mystisk serie av begivenheter danne denne unionens ramme. Rom vil insistere på og få mang konsesjoner fra de økumeniske lederne. Paven vil bli ansett mer som en politisk enn som en åndelig leder av denne store unionen. Protestantiske ledere av den økumeniske bevegelsen vil forlange og få visse konsesjoner fra Rom i bytte. Det blir ikke krevet at de må betrakte paven som kirkens ufeilbarlige overhode, og de kommer til å akseptere hans politiske ledelse uten å måtte akseptere hans rolle som Peters etterfølger.

Jeg forsøker på ingen måte å si at paven eller andre kirkeledere som er tilknyttet denne superkirke vil bli implisert i antikristelige aktiviteter. Bibelen har mye å si om den saken, men det er ikke min sak på dette tidspunkt å spekulere over dette emnet. Jeg ser imidlertid noe som skremmer meg. Jeg ser en hær av karrierejagende mennesker som trenger seg inn i denne superkirkens mest innflytelsesrike stillinger. Mange av disse er ugudelige, antikristelige mennesker, besatt av ideen om at denne superkirken må bli en politisk makt som blir mektig nok til å legge press på alle dem som står imot dens handlinger. Mens de i de høyere stillingene snakker om mirakler, kjærlighet og forsoning, kommer de ansatte som er underordnet dem til å forstyrre og forfølge de religiøse organisasjonene som setter seg imot deres ledelse.

Dannelsen av denne verdensomspennende superkirke vil begynne smått. Det vil begynne med et uformelt samarbeidsvillig studie- og forskningsprogram. Andre samarbeidsprogram blir satt i gang uten lovbestemte eller bindende forpliktelser fra protestanter eller katolikker. Men liberale protestantiske ledere fra USA og England vil slå seg sammen med liberale katolske teologer fra Europa i et forsøk på å tvinge fram et 'økumenisk mirakel."

La oss følge det gode bibelske rådet fra 1.Tess 5,20-21: "Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt."

Alle mine kilder er i deg!

En god venn av meg sender meg stadig noen henvisninger til Salmenes Bok, på sms. Det setter jeg veldig stor pris på. Som oftest er disse salmeversene direkte inn i min livssituasjon. I går, mens jeg satt på toget for å treffe mine menonittiske venner, sendte han Salme 87,7 hvor det står: "ALLE mine kilder er i Deg." Det er et ord som åpenbarer en dyp hemmelighet. Om vi bare kunne gripe den! Alt, absolutt alt jeg trenger finnes i Jesus. Det finnes ingenting utenfor Ham - ingenting av verdi, eller som kan tilfredsstille. Alt er i Ham! En personlig opplevelse av personen Jesus vil gjørevår lydighet brennende og nidkjær. Den vil gjøre slutt på vår rastløshet og misnøye. Et dypere og mer intimt forhold til Ham vil tilintetgjøre vår kjedsommelighet og sette våre hjerter i brann. Om vi bare kunne få et glimt av Jesus, i all Hans skjønnhet og majestet! Når vi blir stilt overfor, om så bare en liten del av Hans fortærede herlighet, slik hans disippel og gode venn Johannes ble, vil vi bli motivert til å leve fri fra synd. Da vil vi ønske å dø bort fra all selviskhet og overgi oss til Herren uten snev av kompromiss og lunkenhet. Når vi får se Hans skjønnhet, blir vi villige til å dø fra alt det som hindrer oss i å ligne Ham! Dette er vårt aller, aller største behov. La oss gjøre det vil vårt daglige bønneemne!

480 år gammel anabaptistisk ordning for brødsbrytelsen

Hvordan feiret anabaptistene brødsbrytelsen? I de tidlige anabaptistiske gruppene var nattverdfeiringen uformell, og man brukte sjeldent skrevne tekster, så vidt vi kjenner til. Men det finnes et unntak, en nattverdsliturgi skrevet av Balthasar Hübmaier, en anabaptistisk leder som virket i det sørlige Tyskland og i Moravia. Den er skrevet rett før rettssaken mot ham, som førte til at han ble henrettet, i Wien i 1528, altså for ganske nøyaktig 480 år siden.

Forberedelse: Velg egnet tid og sted, slik at ikke noen kommer tidlig og andre sent. Alle burde være der for å lytte til den evangeliske utleggelsen. Forbered et bord hvor det ligger et ordinært brød, og sett frem vin. Dere kan bruke beger av sølv, tre eller tinn - hvilket slag har ingen betydning. De som deltar bør være respektabelt kledd, og sitt sammen på vanlig måte uten at dere snakker om uvesentligheter eller er stridige.

Syndsbekjennelse: Alle, lederen inkludert, skulle falle på sine kne og be om Guds nåde i det han sier: "Far, jeg har syndet mot Himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn." (Luk 15,21) "Tal et trøstens ord og vi blir gjort hele. Gud vær nådig mot oss syndere."

Forkynnelse: Det neste som nå skjer er at Ordets tjener setter seg ned og åpner sin munn, og forklarer hva Skriften sier om Kristus. (Hübmaier mener det skal være stor frihet når man velger tekster for undervisningen, men at hensikten er at Kristi død skal forkynnes).

Respons: Etter undervisningen skal det gis anledning til å stille spørsmål. Dette er ikke en tid for meningsløst småprat, men en tid hvor man samtaler om det som har med broderlig kjærlighet og om troen å gjøre. Dette er å handle på 1.Kor 14,26 - hvis noen har fått noe åpenbart - skal han undervise, og de andre lytte.

Selvransakelse: Hübmaier foreslår fire punkter til hjelp i denne selvransakelsen. Jeg skal komme tilbake til disse punktene i en egen artikkel.

Stillhet: Nå følger en tid i stillhet, som skal brukes til å meditere over Kristi lidelser. Etter dette følger Fadervår, som alle ber høyt og unisont.

Kjærlighetens forpliktelse: Etter Fadervår fremsier lederen det som kalles "Kjærlighetens forpliktelse." Se egen artikkel om dette.

Takksigelse og utdeling: Takksigelsesbønnen er kort og enkel. Så tar lederen brødet, bryter det og sender det rundt, i det samme som han sier instiftelsesordene fra 1.Kor 11. Så sendes kalken rundt, mens instiftelsesordene sies. Alt dette skjer mens folk står og tar imot gavene.

Avslutning: Nå setter alle seg, og lederen sier noen ord om nattverdens betydning.

Selve "liturgien" med hele ordlyden for hvert ledd er i ferd med å oversettes, og vil bli publisert i min nye bok om anabaptistenes historie, som vil utkomme på Frihet forlag dette året.

Ikke katolikk og heller ikke protestant

De grupper av kristne som foraktelig ble kalt for gjendøpere, eller anabaptister, så ikke på seg selv om protestanter. De var ikke en del av Martin Luthers reformasjon, som kirkehistorisk er blitt kalt den første reformasjonen. Selv om flere av anabaptistenes sentrale ledere, til å begynne med var en del av gruppene rundt Ulrich Zwingli, så var de heller ikke en del av den såkalte andre reformasjonen. De tilhørte en tredje vei - den radikale. Den tredje reformasjonen kan på mange måter sies å være de ytterste konsekvensene av Martin Luthers kamp mot Romerkirken. Fordi vi bor i et land hvor den lutherske kirke er dominerende, er det lett å glemme at det under reformasjonstiden også oppsto en annen statskirke, nemlig den reformerte. Grunnleggeren var reformatoren Ulrich Zwingli. Mens vi fikk lutherske statskirker i Tyskland, Danmark, Sverige, Finland, Island og Norge, oppsto det reformerte kirker i blant annet Holland og Skottland.


Omtrent samtidig med at dette skjedde vokste de frie forsamlingene frem, bestående av mennesker som søkte sammen for å studere Guds ord, og som lengtet tilbake til den første menighets liv og praksis.


Å lese disse menneskenes historie, er ikke bare spennende, men også befriende. Ikke minst er deres selvforståelse spennende. I stedet for å være en del av sin samtids to store blokker innen kristenheten: den katolske eller den protestantiske, så de seg selv som noe annet. De gikk en annen vei, i det de brøt med det rådende systemet, som søkte å knytte sammen stat og kirke. De ville tilbake til den første menighets praksis med frie lokale forsamlinger, og de la vekt på at skulle man bli medlem av den kristne forsamlingen, så måtte man bli født på ny, man måtte døpes også bli lagt til menigheten. Kun troende mennesker kunne bli en del av Kristi forsamling på jord.


Dette er for meg personlig blitt en veldig befriende måte å tenke min egen tilhørighet på. Ikke minst i lyset av den debatt som nå pågår om hvor veien går videre for de som ønsker å ivareta den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.


Jeg har i den siste tiden skrevet mye om den nye monastiske bevegelsen, og det er mye å hente ved å vende tilbake til de kristne disiplinene som et regelmessig bønneliv, regelmessig studium av Skriften, faste etc. Men veien går ikke tilbake til Romerkirken, den går tilbake til urkirken, og til Ham som sa: Jeg vil bygge MIN menighet.


Bildet viser dåp i Jesus Abbey i Sør-Korea.

En sterk bok om menighetens historie

For de av bloggens lesere som er interessert i hva Guds ord har å si om menigheten, om urkirken, om forholdene mellom den tidlige kirken og jødedom og om menighetens historie frem til vår egen tid, kan jeg anbefale en svært tankevekkende bok av John W. Kennedy. Den heter "The Torch of the Testimony", og er utgitt av Christian Books i California.

Jeg vet dessverre lite om forfatteren, og noen dagers søk på internett har ikke gitt meg noen opplysninger ut over følgende: John W. Kennedy virket som pionermisjonær i India siden 1952. Han var opprinnelig fra Skotland, og utdannet ved University of London og University of Glasgow. I India arbeidet han blant grupper av innfødte kristne spredt over hele India. Han bodde i Tamilnadu, og drev sitt apostoliske arbeid derfra. De siste opplysningene jeg har funnet om ham, er at han døde for noen ganske få år siden. Ved siden av denne boken har han også skrevet "Secret of His purpose" som er en gjennomgang av Efeserbrevet, og "Mukyokai" som er en skildring av en gruppe uavhengige kristne i Japan, ikke ulikt anabaptistiske fellesskap. Jeg skal komme tilbake med en presentasjon av disse japanske gruppene senere. Skulle noen av leserne sitte inne med opplysninger om John W. Kennedy vil jeg være svært takknemlig for å få del i dem.

Det som er John W. Kennedy's anliggende med denne boken er å skildre de kristne gruppene som har stått utenfor den protestantisk-katolske tradisjonen. Denne boken ble opprinnelig utgitt i India så tidlig som i 1964, men har vært lite kjent her i vest.

Kennedy begynner med det første århundres kristne, og skriver om de kristne gruppene som forble utenfor formalisert religion gjennom hele menighetens historie. Dette er en sterk, lidenskapelig, utfordrende historie om lidelser, tap, seire til det legemet som utgjør Kristi kropp. Denne boken har gitt meg mange dager hvor jeg har vært utfordret til selve nerven av min tro. Jeg håper mange vil lese den.

NTB feilinformerer om homofile forhold

Du har kanskje lagt merke til en liten NTB melding de siste dagene, som enkelte aviser har slått opp, hvor det står at at homofile parforhold er like stabile som ekteskap. Vel - det er helt feil! Men det er vel ikke tilfeldig at en slik melding kommer ut i media nå, rett før den nye "ekteskaps"-loven skal fremmes. Og Norges Telegrambyrå er i ferd med å skape en ny mediebasert myte.

NTB's kilde er nettstedet forskning.no, der en journalist refererte hovedpunktene i to amerikanske studier. Studiene handler om kommunikasjon og tilfredshet hos en del hetrofile og homofile par, og ikke om forholdenes varighet. På dene bakgrunn sender NTB ut en melding hvor det heter: "Det finnes mange myter og fordommer om mennesker med homoseksuell legning, blant annet at homofile parforhold er mindre stabile. Men i følge studiene i tidsskriftet Developement Psychology, er dette feil." Problemet med denne meldingen er at både overskriften og innholdet beror på en oversettelsesfeil! Og innholdet stemmer da heller ikke med virkeligheten.

Journalisten har nemlig oversatt ordet "committed" med "stabil". En riktig oversettelse ville være "hengiven, overgitt", uten at det dermed sies noe om varighet. Ettersom studiene dreide seg om kvaliteten i relasjoner og kommunikasjon, blir det helt galt å ovetsettte "commited relationship" med "stabile forhold" - ikke minst fordi varighet ikke var tema for studiene!

Så blir spørsmålet: Vet vi noe hvor stabile homofile forhold er? Svaret er ja, og vi behøver ikke engang å gå til utenlandske undersøkelser for å finne det ut.

I en lang rekke undersøkelser de siste tiårene er det grundig dokumentert at hyppig partnerbytte og ustabile parforhold kjennetegner mange homofile miljøer. Selvsagt finnes det unntak, men det forandrer da likevel ikke på denne kjennsgjerningen.

Turid Noack er Norges fremste ekspert på trender og endringer i norske ekteskap og samliv. Hun arbeider i Statistisk Sentralbyrå og har publisert statistikk om oppløsning av lesbiske og homofile partnerskap. Studiene hennes dokumenterer at lesbiske partnerskap går i oppløsning tre ganger så ofte som ekteskap - også når det er barn inne i bildet. Dette kan vanskelig kalles like stabilt som ekteskap. Mannlige homofile partnerskap blir oppløst halvannen gang så ofte som ekteskap.

Det skal bli interessant å se om NTB retter opp denne feilen, eller om denne myten fester seg, også hos politikere, og brukes i kampen for den nye "ekteskaps"-loven.

Hva er menigheten ifølge Det nye testamente? Del 2

De første kristne bekjente seg som gjester og fremmede på jorden. De visste hvor grensen gikk mellom den kristne menighet og verden. For dem var den romerske keiserens rike og Guds rike to helt diamentralt motsatte størrelser. Vi finner intet eksempel på noen sammenblanding av disse, før keiser Konstantin. De første kristne forkynte evangeliet, og mennesker kom til tro og ble vunnet for ekklesia Theou, Guds menighet. Dette er en av navnene som brukes om de første kristne, ved siden av "de utvalgte", "de kalte", "de hellige", "de som tilhørte veien", og de kristne. Det er verd å merke seg at ordet kirke forekommer aldri i Det nye testamente i forbindelse med menigheten. Ordet kirke kommer av det greske ordet Kyriake, som betyr Herrens eller det som hører Herren til. Ordet forekommer et par ganger i Det nye testamente, men ikke i forbindelse med eller i betydningen ekklesia. Senere brukes ordet kyriake sammen med ordet oikia som betyr hus, og da i betydningen menighetens gudstjenestehus.


Det vanligste ordet for de kristne gruppene som oppsto etter hvert overalt i Romerriket, var ekklesia. Ordets egentlige betydning er "folkeforsamling", og det var et profant ord, som kunne brukes om borgere som var samlet til et rådsmøte.


Det ordet som brukes i den greske oversettelsen av den hebraiske tekst i Det gamle testamente, Septuaginta, er ordet kahal Jahve, det sammenkalte Israel. I utgangspunktet står dette ordet for Gudsfolket Israel. Men på grunn av frafallet i folket, ble det brukt om en rest, kahal Jahve, ekklesia Theou. Vi ser i dette allerede en begynnende avgrensning - nå er det ikke lenger brukt om folketotaliteten, altså hele Israels folk.


Dette ble også karakteristisk for det kristne ekklesiabegrepet. Ordet gjaldt kun kalte personer, ikke en institusjon. Ekklesia er ensbetydende med de som er kalt ut, et utvalgt folk, en frelst skare. Ånden vinner seg et nytt folk, når den nytestamentlige forsamlingen grunnlegges på pinsefestens dag. Den får sitt første lokale uttrykk i Jerusalem, men snart finnes det menigheter i Antiokia, Efesos, Korint. Dette var frie lokale menigheter, men samtidig hadde menigheten også en universell karakter - den var en universell menighet, dog uten nasjons eller folkegrenser. Bibelen gir intet eksempel på noen nasjonal kirke - som f.eks Den norske kirke, Den svenske, Den tyske etc. Et slikt begrep stemmer ikke med Bibelen. Men ekklesia er altså ikke bare et lokalt begrep og en lokal størrelse, men det brukes også om hele det kristne brorskapet: soma Christhou, Kristi kropp. De hellige, innlemmet i Kristi kropp ble oppfattet som en åndelig enhet, uansett avstand og ytre grenser. Menigheten er soma pnevmatikon, et åndelig legeme. Den er både lokal, og universell, og den er en.


For oss som lever i dag, og opplever at menigheten er fragmentarisk, det vil si splittet opp i alle slags små og store enheter, er ordene fra Efeserbrevet en skikkelig utfordring.


"Det er en kropp og èn Ånd, slik som dere ble kalt i ett håp ved deres kall, det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, Han som er over alle og gjennom alle og i dere alle." (Ef 4,4-6)


Bildet er fra Jesus Abbey i Korea, med besøkende fra den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof.

Hva er menigheten ifølge Det nye testamente? Del 1

I vår søken etter den nytestamentlige menighetsmodellen, er det interessant å legge merke til hva den urkristne menighet ikke var. Det sier jo også noe om hva den menigheten er. Den var ikke et folkekollektiv eller en folkekirke, ikke en folketotalitet innenfor visse geografiske grenser. Den var heller ikke en sammenslutning av mennesker, en slags "foreningskirke", og vi leter forgjeves etter en beslutning av mennesker, en slags fellesaksjon for å skape en menighet.

Menigheten er først og fremst Guds verk. Det handler om åpenbaringen av et mysterium, og Guds Ånds skjulte virksomhet i tiden. For den kristne menigheten er det Jesu liv og gjerning som er det umiddelbare utgangspunktet. Jesus displer var mennesker som var kalt av Gud og som hadde gått i undervisning hos Jesus. Det er som en kalt og utskilt krets at den kristne menighet er en historisk størrelse.

Det er veldig interessant å legge merke til det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem. "De som tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre." (Apgj 2,41)

Det er ved dåpen at disse tre tusen menneskene ble lagt til menigheten. Og det skjedde ved forkynnelsen av evangeliet. Det faktum at det fantes noen som tok imot forkynnelsen førte til den kristne menighets tilblivelse.

Legg nå merke til følgende: Det var ikke byen, altså folkesamfunnet Jerusalem som ble den kristne menigheten, men en krets innenfor dette samfunn. Det samme ser vi skje i samtlige byer hvor det ble grunnlagt menigheter. Dagens folkekirkeideal er Bibelen totalt fremmed. Det hele handlet om en minoritet som tok imot Ordet om Jesus Kristus. Vi ser aldri menigheten som en folketotalitet, aldri som et helt bysamfunn. For disse samfunnene var enten jødisk eller hedensk, mens de som hørte til den kristne tro var en ny retning - hàiresis, hodòs, som det heter noen steder i den nytestamentlige greske teksten.

Den vanligste ordet som brukes var ekklesia. De kristne var altså noe nytt, røttene var jødiske, men den jødiske rammen ble sprengt ved at hedningene også ble frelst, og lagt til menigheten. At den kristne menighet fremsto som noe nytt og annerledes, i forhold til det jødiske, var da også oppfatningen ute blant folk. I Apgj 24,5 og 14 leser vi: "For vi har funnet ut at denne mannen er en plage, en som skaper opprør blant alle jødene over hele verden, og er leder for nasareernes sekt.... Men dette bekjenner jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg mine fedres Gud på den måten at jeg tror alt det som er skrevet i loven og profetene."

De kristne var noe annet, noe nytt i forhold til jødedommen og til den hellenistiske omverdenen. Denne selvbevissteten og denne eksklusiviteten preget den kristne menighet i århundrer, men gikk tapt da kristendommen mer og mer ble vevd inn i staten og ble en del av den.