Kristne kinesere stevner kinesiske myndigheter for brudd på loven

To kristne i den fjerne vestlige kinesiske autonome regionen Xinjiang Uyghur venter på rettsavgjørelsen etter at de stevnet områdets sikkerhetspoliti, for å ha arrestert dem for å sunget kristne salmer i et privat hjem.

'Disse to kristne sang en salme i deres hjem', forteller advokat ved navn Xing, som representerer den ene av de to kristne som nå har stevnet myndighetene. 'Før de var ferdige med å synge, brøt mannskaper fra det lokale politiet seg inn i leiligheten og førte dem bort'.

Ren Demei satt fengslet i fem dager, mens Zhao Qi satte inne i syv dager. Zhao Qi ledet sangen, mens Ren Demei er eier av huset.

I de offisielle dokumentene fra myndighetene i forbindelse med arrestasjonen heter det at Ren Demei den 12. januar i år inviterte Zhang Yang og Zhao Qi til hennes hjem for 'å være opptatt av religiøse aktiviteter, utveksle informasjon og studere kristendommen'. To dager senere, den 14. januar hadde Ren Demei invitert mange til sitt hjem, og det var da det lokale politiet slo til mot huset.

Den offisielle anklagen er at de gjennom sin religiøse aktivitet har forstyrret den offentlige orden.

Nå har de to gått til det uvanlige skrittet og anmelde myndighetene for brudd på menneskerettighetene og på Kinas egen lovgivning, som garanterer trosfrihet. De henviser også til at Peng Liyan, som kalles Kinas førstedame, velkjent folkevisesanger og president for kunstavdelingen i Folkets Frigjøringshær, har sunget 'Halleluja' på et offentlig sted!

La oss be for disse to djerve kristne!

Billedtekst: Kinesiske myndigheter angriper ofte kristne som samles i hjemmene. Her er en gruppe kristne fra Beijing som ble arrestert fordi de hadde besøkt en kristen som var syk. (Foto: ChinaAid)

Tunger likesom av ild

Det er underlig hvordan enkelte ord fester seg. Ordene jeg tenker på er hentet fra beretningen om pinsedagen i Jerusalem, hvor profetien fra Joel om Ånden som skal utøses over 'alt kjød', oppfylles. Kirkehistorikeren Lukas bruker ordene som har festet seg hos meg:

'... tunger likesom av ild ...' (Apg 2,3)

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen. Frelst våren 1972, døpt i Den Hellige Ånd, tidlig på høsten samme år. Rundt alterringen i Gjøvik kirke, på et bønnemøte en mandag kveld, falt Den Hellige Ånd over meg, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det var en sterk opplevelse, som fullstendig forandret livet mitt. Kjærligheten til Jesus ble djupere, mer inderlig, og det ble skapt en tørst i meg, som har fordjupet seg med årene. Tungetalen ble fremfor alt et bønnespråk.

Apostelen Paulus beskriver tungetalen slik: 'For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i ånden'. (1.Kor 14,2, min uthevelse'.

Og: 'For når jeg mer med tunger, da er det min ånd som ber ...' (1.Kor 14,14)

Det er tydelig at apostelen Paulus brukte tungetalen som bønnespråk. Han vitner om dette på denne måten: 'Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle. Men i en menighetssamling vil jeg jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen med tunger'. (v.18-19)

Sammen med andre troende, var apostelen Paulus nøye med å ordlegge seg slik at folk forstod ham. Alene med Herren talte han i tunger.

I dag tales det ikke mye om tungetale. Det Åndens vær som Gud sendte med den karismatiske vekkelsen førte til at folk i alle kirkesamfunn ble døpt i Den Hellige Ånd. Man talte frimodig om Åndens dåp og Åndens gaver. I dag er det for det meste taust.

Noe annet som skjedde når jeg ble døpt med Den Hellige Ånd var at jeg fikk en større kjærlighet til Bibelen. En trang etter å lese den. Som et kjærlighetsbrev.

På pinsefestens dag kom kom Den Hellige Ånd som en stormvind.

'Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser ...' (Apg 2,2)

Det er litt mer 'sus' over Bibelforlagets oversettelse: 'Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind og den fylte hele huset der de satt...'

Ja, slik kan Den Hellige Ånd komme! Uten tvil. Helligånden er en stormende, mektig vind! Og med Ånden kommer ilden! Hellig ild.

Og Ånden kan komme 'plutselig'. Når vi vandrer med Gud må vi alltid være forberedt på det uventede!

Men Ånden kan også komme som 'lyden av skjør stillhet', jfr 1.Kong 19,12 i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

Slik jeg er skrudd sammen fra Skaperens hånd foretrekker jeg det siste. Men Gud gjør det alltid på sin måte, til sin tid.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Å bli menneskelig

Jeg vender stadig tilbake til Jean Vanier (bildet), canadieren som tok med seg to funksjonshemmede ut fra en nitrist og voldelig institusjon, og skapte et hjem for dem og seg selv. Det var starten på det som nå er 134 bofellesskap i 39 land.

Årsaken er at få - om noen - har betydd mer for mitt åndelige liv, som Jean Vanier. Han er så djupt menneskelig, og dermed også så djupt åndelig.

I boken 'Becoming Human' skriver Vanier:

'Tro det eller ei, men det er dette livet levd sammen som har hjulpet meg til å bli mer menneskelig. De som jeg har levd sammen med har hjulpet meg til å bekrefte og akseptere mine egne svakheter og min sårbarhet. Jeg trenger ikke lenger å late som om jeg er sterk eller klokere eller bedre enn andre. Jeg er som alle andre, med min skrøpelighet og med mine gaver'. (Oversatt fra Becoming Human av Jean Vanier. Paulist Press 2008, side 2)

Videre, skriver Jean Vanier, i denne boken som har solgt mer enn 70.000 eksemplarer:

'Det å bli menneskelig innebærer to realiteter. Det betyr å bli noe, å ha kultivert sine gaver, men også å være åpen overfor andre, se dem, ikke med en følelse av overlegenhet, men med øyne av respekt. Det betyr å bli menn og kvinner med visdommen til kjærligheten. Når det gjelder dette, trenger vi ofte hjelp'. (s.3)

SISTE: Enda en syrisk prest kidnappet

Det er med sorgtynget hjerte jeg må meddele bloggens lesere at nok en syrisk prest er kidnappet av en islamistisk gruppe.

Fire menn kidnappet fader Jacques Mourad (bildet) i byen Qaryatayn i guvernementet Homs i dag, sammen med en kirkelig medarbeider vi ikke kjenner identiteten til.

Fader Jacques Mourad er en prest som er knyttet til Deir Mar Musa klosteret. Fra før av er prioren for dette klosteret, fader Paolo, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med fader Paolo. Fader Jacgues har arbeidet de siste 12 årene blant syriske katolikker.

La oss huske alle disse tre i våre forbønner, og resten av munkene som befinner seg der.

Minnegudstjenesten etter Lance Lambert overføres live

I dag ble det kjent at det vil holdes en minnegudstjeneste etter Lance Lambert (bildet). Som jeg meddelte bloggens lesere hentet Herren Lance hjem til seg søndag 10. mai.

Minnegudstjeneste vil bli holdt i The Pavilion, Clal Building på Jaffa Road i Jerusalem, onsdag 27.mai kl.11.00 (Israel-tid).

Minnegudstjenesten vil overført direkte via Internett på følgende link:

http://livestream.com/accounts/1140382/events/4048279?utm_source=Intercessors+for+Israel+Mailings&utm_campaign=ecae79afea-FPP_English_2015_05_22&utm_medium=email&utm_term=0_b87cbfd6ec-ecae79afea-26548825

Etter det jeg får opplyst vil linken bli liggende permanent ute på Internett, slik at om du ikke har anledning til å følge denne minnegudstjenesten direkte så er det mulig å se den når det passer deg.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 4

Her er fjerde og det siste forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi kan være jordens salt på en praktisk måte:

4. Ta vare på jorden

'Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden'. (Matt 5,5)

De ydmyke er det som ikke presser seg på andre, men skaper rom for andre. De har ikke monopol på jorden. Mildhet er ikke resignasjon, men mestring av de voldelige impulsene som finnes i oss.

Jorden er ikke vår eiendom. Den er betrodd oss; vi er kalt til å se etter den. Ressursene på planeten vår er ikke ubegrensede. Vi har en plikt til å vise solidaritet blant enkeltpersoner, som folk, og fremtidige generasjoner.

Når vi forbruker og bruker naturlige ressurser, må det finnes en god balanse mellom basisbehov og ønsket om alltid å ha mer.

For å finne en livsstil for bærekraftig utvikling, trenger vi trenger vi alle våre evner til kreativitet og innlevelsesevne. Dette må vi omsette i hverdagslig liv, men også stimulere til vitenskapelige forskning, kunstnerisk inspirasjon, og til oppfinnelser av nye prosjekter som tjener samfunnet.

* Kan vi se nærmere på den måten vi lever på og forsøke å forenkle det som synes kunstig og overdrevent. Hvordan kan vi forenkle våre liv slik at det kan bli en kilde til lykke? Hvordan kan vi åpne opp områder av våre liv slik at vi kan dele med andre? Hva kan vi gi, og hva kan vi motta? Glem ikke å lovprise Gud for Hans skaperverk. For å gjøre dette er det avgjørende at vi forstår at det trenges tid for hvile og ettertanke.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)

'Der du hører om korset, der er Kristus!'

I dag har jeg latt meg gripe av et sterkt vitnesbyrd fra 1539. Fra en mor som led martyrdøden 28 år gammel. På vei til retterstedet henvender Anneken Jans seg til sin 15 måneder gamle sønn, Esaias, og sier til ham:

'Hører du om en fattig, enkel, foraktet liten flokk, som verden ikke vil vite av, slå deg i lag med dem! For der hvor du hører om korset, der er Kristus'.

Tenk hvilken arv hun etterlot sin sønn! Og alle oss andre!

Anneken Jans var anabaptistisk martyr fra Holland. Hun er også kjent som Anneken von den Briel, for hun levde en gang der, men også som Anneken van Rotterdam, fordi det var der hun led martyrdøden.

Anneken var arving til en betydelig formue, men hun ofret alt for sin tro. Hun var bare 24 år gammel da hun, sammen med sin mann, Arent Jans, ble døpt på bekjennelsen av sin tro i nærheten av deres hjem i Brielle i den sørlige delen av Holland. På grunn av sin tro flyktet hun sammen med sin mann til England, der mannen døde. I 1538 reiste hun tilbake til Holland.

Ombord i et skip, sammen med en søster i troen, Christina, i Rotterdam blir hun arrestert. Det skjer i forbindelse med at hun synger en salme. Dette skjer i desember 1538. Hun anklages for sekterisme fordi hun åpenlyst hadde bekjent sin tro.

24.januar 1539 dømmes hun til å bli druknet i en elv i Rotterdam av Den romersk-katolske kirke.

Anneken Jans skrev også en sang: 'Jeg hørte lyden av en trompet', som fremdeles synges i mange mennonitiske menigheter.

Et av versene lyder slik:

“The Lord will prepare a feast for all birds                                                                                            In Bosra in Edom,  so I have read                                                                                                     Come all you birds gather quickly:                                                                                                     What they did will be done to them.                                                                                                      But You true Christians be of good cheer                                                                                             Put off dipping your feet in blood                                                                                                  Because this is the reward                                                                                                                which those who robbed us will receive."

Vi minnes martyrene

Det hender ofte at jeg tenker på de syv trappistmunkene som ble drept i Algerie i 1996. Det skyldes nok filmen: 'Om guder og mennesker', filmen om deres liv og skjebne, som har gjort et så djupt og varig inntrykk på meg.

Og i disse dager når jeg er så dårlig, er det noe legen Luc sier i filmen, som berører meg sterkt: 'Be for meg, at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Det var den 21. mai 1996 at en militant islamistisk organisasjon tilkjennega at de hadde henrettet syv trappistmunker som var blitt kidnappet fra Notre Dame de l'Atlas i Algerie to måneder tidligere.

Du kan lese mer om dem, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Største pinsefest i Jerusalem noensinne

Den største kristne pinsefesten i Jerusalem noensinne, finner sted i The Jerusalem Pais arena (bildet) denne helgen. 11.600 kristne ledere vil fylle arenaen.

Bak den store pinsefesten står Empowered 21 Global Congress, og det har vært hektisk aktivitet i Jerusalem for å gjøre alt ferdig til kongressen som begynte allerede i går.

En rekke organisasjoner står bak Empowered 21 Global Congress, blant annet pinseretningen Assemblies of God. I lederskapet for kongressen sitter George O. Wood, som er president for Assemnlies of God. Han sier til den kristne nettavisen, The Christian Post, at 'vi forventer at mange liv vil forandres når tusenvis av åndsfylte kristne kommer sammen for å søke Gud og velsigne det hellige land'.

En av hovedtalerne er Daniel Kolenda, som er den nærmeste medarbeideren til Reinhard Boonke og Stephen Mills, pastor for Lighthouse Church i Kuwait.

I forkant av kongressen ble det også holdt en stor konferanse i Jordan som samlet kristne fra hele Midt-Østen. Den samlet 1000 kristne fra 15 nasjoner. Denne konferansen foregikk i Amman forrige fredag og lørdag.

Du kan følge sendingene fra kongressen i Jerusalem i pinsen her:

Jerusalem2015.com

Hva kan vi lære av Reformasjonen og reformatorene, del 1

I 2017 kan vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. Det er det mange gode grunner for. I denne serien skal vi se nærmere på betydningen av Reformasjonen - både teologisk og historisk. Det forunderlige Guds verk som skjedde den gangen må ikke undervurderes.

I første del av denne serien skal vi først se på de fem grunnleggende pilarene som Reformasjonen bygger på: Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene og Ære til Gud alene. Dette er felles tankegods for alle evangeliske kirker, som springer ut av Reformasjonen. Men Reformasjonen innebar så mye mer.

Men vi skal ikke stanse der. Vi skal også se nærmere på det som mange har kalt reformasjonenes tredje gren. De to mest kjente er den katolske og den protestantiske, men den tredje er blitt mer eller mindre oversett: det er den gren som Døperbevegelsen representerte, og som jeg selv representerer. Jeg kommer kort til å berøre calvinismen og arminianismen.

Skriften alene
Bildet viser Luther-Bibelen. Den kom til å få avgjørende betydning for Reformasjonen. Luther-Bibelen, fra 1534, er en oversettelse av Det gamle- og Det nye testamente direkte fra grunnspråkene, gjort av Martin Luther selv. Han foretok revisjoner av teksten helt fram til sin død, men etter hans død våget ingen av de lutherske kirkene å foreta noen endringer av den før enn på andre halvdel av 1800-tallet. Luthers bibeloversettelse skulle ikke minst få betydning for Døperbevegelsen. Endelig kunne man lese Bibelen på sitt eget språk, og studere den fritt uten at noen presten tolket den for leseren. Ganske raskt kom mange frem til at mye av det Den romersk-katolske kirken lærte, ikke stemte overens med Bibelen.

Den som har deltatt i en gudstjeneste i Den norske kirke vil finne igjen flere elementer fra den romersk-katolske messen. Det gjelder vel fremdeles selv etter Gudstjenestereformen, som trådte i kraft fra 1. søndag i advent 2011.

Men Reformasjonen var også en et oppgjør med Den romersk-katolske kirkes ekklesiologi. Det betydde at all kirkelære som ikke kunne begrunnes i Bibelen, måtte forkastes. Reformasjonen var et brudd med Den romersk-katolske kirkes tradisjon som omhandlet blant annet læren om skjærsilden, bønner rettet til Maria, og nattverden som et offer til Gud. Sist, men ikke minst, var det et brudd med Pavens overhøyhet.

Men i de lutherske statskirkene valgte man å beholde det i den romersk-katolske gudstjenesten som ikke stred mot Bibelens budskap, slik man så det.

Dette kommer til uttrykk i Den augsburgske bekjennelse (Art 15) slik:

'Om kirkeskikkene lærer de at en bør holde på de skikkene som en kan holde på uten synd, og som tjener til ro og orden i kirken , som for eksempel visse helligdager, fester og lignende'.

Hva betyr så dette begrepet 'Skriften alene' eller 'Sola Scriptura'? Først og fremst at dette: At Bibelen er den eneste autoritative standard for lære og liv. Forkynnelsen må samsvare med og kunne prøves på Guds Ord:

'Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene i den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus - ham som æren og makten i all evighet. Amen'. (1.Pet 4,11)

Utgangspunktet for bekjennelsen til 'Skriften alene' er 2.Tim 3,16-17:

'Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning'.

Skriften alene innebærer også at Bibelen må være sentral i den enkelte kristnes liv. I kjølvannet av Reformasjonen kom bibeloversettelsene til andre språk og man oppfordret den enkelte kristne til å lese og studere Bibelen. Reformasjonen var på mange måter en bibelvekkelse. Dette var fremmed for Den romersk-katolske kirke, hvor det personlige bibelstudiet var noe fremmedartet. I romersk-katolsk sammenheng på reformasjonstiden var Bibelen først og fremst en liturgisk bok brukt i gudstjenesten, hvor Skriften måtte tolkes av presten.

Urkirken holdt seg til 'apostlenes lære', og menigheten er 'bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv'. (Ef 2,20). 'Apostlenes lære' er en lære som er overgitt de kommende generasjoner kristne. Det er ikke en lære som har utviklet seg med tiden, og tilpasset seg tiden, men det er snakk om en 'overlevert tro' som er 'gitt en gang for alle'!

'Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere som vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige'. (Jud v.3)

Hvor finnes denne troen beskrevet? I de skrifter som utgjør vårt Gamle og Nye testamente, og med særlig vekt på den åpenbaring som er gitt oss i de apostoliske skriftene: Det nye testamente.

(fortsettes)

Koptisk kirke utsatt for bombeattentat

En bombe plassert nær veggen til kirken Mar-Girgis i landsbyen Tamiya i Fayoun, omlag 100 kilometer sørvest for Kairo, eksploderte lørdag 16.mai. Ingen mennesker kom til skade.

Angrep mot koptiske kirker er mer eller mindre blitt dagligdagse, og egyptisk politi er svært ineffektive og gjør lite for å stanse disse angrepene.

Fader Raphael Samy, som er prest for Mar-Girgis (Hl.Georg) forteller til en koptiske nyhetskanalen, Watani, at bomben eksploderte sent lørdag kveld. Vinduene i kirken og kontordelen ble blåst ut. Men siden det ikke pågikk noen gudstjeneste på denne tiden, kom heldigvis ingen til skade.

Overvåkningskameraene viser at to menn kommer til kirken på motorsykkel. De er ikke maskerte. De setter fra deg en bag ved muren til kirken, og reiser så fra stedet. Like etter går bomben av. Filmen er overlevert til politiet, da ansiktene er lett gjenkjennelige, men kirken tror ikke at politiet vil foreta seg noe.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 3

Her er tredje forslaget fra bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan vi praktisk kan være Jordens salt:

3. Arbeid for fred

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)

Fred er noe mer enn fravær av konflikt. Det er lykke; den gir alle deres rettmessige plass, den er livets fylde. Når vi ønsker Guds fred i oss, så utvides den til de som er rundt oss, ja, til alle skapninger.

Ønsket om fred gjør hjertet vårt mer medlidende og fyller oss med medfølelse for alle. Freden kommer til uttrykk i en holdning av gjestfrihet og elskverdighet i våre familier, nabolag, og i våre daglige aktiviteter.

Fred er også roten til rettferd i det store bildet. I samfunn hvor luksus og fattigdom lever side om side, skulle vi da være overrasket over at forskjellige former for vold eksisterer? Å dele rikdom letter spenningene og er et viktig bidrag til felles goder.

Noen mennesker gjør en forpliktelse til å fremme fred ved å ta på seg ansvar i det offentlige liv - i sitt land, i en forening, i et selskap der de jobber, ved å tjene mennesker med spesielle behov.

* Kan vi strekke oss mot noen som ikke opplever fred? Hvordan kan vi bli mer oppmerksomme på innvandreres behov? Kan vi skjelne urett og gi beskyttelse til de som er sårbare? Hvordan kan vi avsløre moderne former for slaveri? Kan vi slå oss i lag med andre for å be om fred, for eksempel ved å være stille en halv time hver søndag kveld?

(fortsettes)

Bilde: Mamma Maggie som hjelper de fattigste av de fattige i Kairo.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 2

Her er det andre forslaget til bror Alois, prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, om hvordan du på en praktisk måte kan være jordens salt:

2. Forplikt deg på forsoning

'Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror...'. (Matt 5,23-24)

I oss alle finnes det et menneskelig ønske om å leve sammen som en familie, men det skjer ikke av seg selv, heller ikke med våre venner, heller ikke mellom våre byer, eller mellom nasjoner.

Når kristne er forsonet, blir de et tegn midt i en menneskehet som selv søker sin egen enhet.

Det finnes situasjoner hvor behovet for forsoning er presserende. Å forplikte oss på forsoning, trenger vi å forstå den frykten som sperrer andre inne i fordommer, og vi må erkjenne at det finnes mennesker kan ha noe i mot oss.

Evangeliet kaller oss til ikke å overføre til de rundt oss eller til neste generasjoner den bitterheten vi kan ha arvet fra fortiden.

* Våger vi å oppmutre til møter mennesker som ikke deler de samme ideene, de samme livsvalgene eller samme religion, som ikke kommer fra samme kultur eller samme sosiale bakgrunn? Kan vi bli kjent med hverandre, kan vi våge å invitere hverandre til et besøk? Våger vi å finne motet til å be om tilgivelse og tilgi?

(fortsettes)

Det blomstrer og gror i Deir Mar Musa klosteret

I dag har jeg fått tilgang på noen bilder som jeg gleder meg veldig over! Det er bilder fra et svært spesielt sted i Syria, fra Deir Mar Musa klosteret - eller Hl.Moses' kloster - ikke så langt unna byen Nabk, omtrent 80 kilometer nord for Damaskus.                              

Stedet betyr mye for meg, og for alle som samles til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Helt siden vi startet opp med våre gudstjenester for tre år siden, har vi bedt for Deir Mar Musa og alle som samles der. Bakgrunnen for det er litt spesiell. Det handler om et bønnesvar, men mer om det senere i denne artikkelen.

Bildene gir håp! De viser at våren har kommet, at det spirer og gror og at livet går sin gang også i krigens Syria. Det vi ser er et under. Ved tre anledninger har bevæpnede menn kommet til Deir Mar Musa. En gang var de helt inne i selve klosteret og opptrådte truende. Munkene i Deir-Mar Musa fortsatte bare gudstjenestefeiringen mens de holdt på. Flere ting ble stjålet, og enkelte ting ødelagt, men det skjedde ikke noe mer. På forunderlig vis har Gud holdt sine hender over klosteret.

Historien til det forunderlige Deir Mar Musa al-Habashi klosteret, som ligger på en klippeavsats nord for Damasus i Syria, har en historie som skriver seg tilbake til de aller første ørkenfedrene. Det var de som tok grottene i bruk, grotter som tidligere var brukt av gjetere, for meditasjon, stillhet og bønn og på denne måten skapte de første monastiske samfunnene.

Deir Mar Musa al-Habashi - bokstavelig Hl.Moses Abyssinian's kloster - er i dag et et kloster etter syrisk katolsk ritus. I følge den lokale tradisjonen var Moses Abyssinian sønn av et etiopisk konge, som nektet å bære kronen, æren og gifte seg og heller ville leve for Guds rike. Han reiste til Egypt og deretter til Det Hellige Land. Etter et opphold her levde han som munk i Qara i Syria, deretter som eneboer ikke langt fra det dalføre hvor klosteret ligger i dag. Han led så martyrdøden i hendene på bysantinske soldater.

Klosteret til den hellige Moses eksisterte fra midten av det sjette århundre, og tilhørte den syrisk-antiokiske ritus. Den nåværende klosterkirken ble bygget i det islamske år 450, som tilsvarer 1058 e.Kr. Dette i følge en arabisk innskrift på en murvegg, som begynner med ordene: 'I navnet til Gud Den nådefulle og barmhjertige'. De nydelige freskene som finnes i klosteret er fra det 11 og 12 århundre.

I det 15 århundre ble klosteret delvis restaurert og utvidet, men i den første delan av det 19 århundre var klosteret fullstendig overgitt og forlatt, og forfallet var satt inn. Det forble i eie til Det syrisk katolske sognet Homs, Hama og Nabk. Innbyggerne i Nabk fortsatte å gjeste klosteret med stor ærbødighet, og det lokale sognet forsøkte å ta vare på det.

Så en dag dukket fader Paolo opp.

Fader Paolo
Fader Paolo Dall'Oglio grunnla den monastiske kommuniteten Al-Khalil - eller på norsk: 'kommuniteten Abraham Guds venn', bedre kjent som kommuniteten Deir Mar Musa, i den syriske ørkenen i 1991. Kommuniteten lever i det eldgamle klosteret Mar Musa al-Habashi - eller på norsk: Hellige Moses - egypteren.

Klosterkommuniteten er dedikert til en kristen-muslimsk dialog, til kontemplasjon, manuelt arbeid og gjestfrihet mot alle. I dag er klosteret involvert i mange ulike prosjekter. I og med at klosteret er bygget ved slutten av et fjellandskap, et dalføre som leder mot ørkenen, er det en perfekt ramme for mennesker som ønsker å trekke seg tilbake for å søke stillhet for å kunne be. Dette har da også vært et sted hvor pilegrimer har stanset på vei til Jerusalem, og har vært under oppsyn fra Den syrisk ortodokse kirke i Den hellige byen.

I boken "Duften av de hellige" beskriver Peter Halldorf et møte med denne kommuniteten:

"Høydepunktet når jeg oppholder meg i Mar Musa er kveldsgudstjenesten i klosterkirken. Alle sitter på gulvet. Lysflammene blafrer foran ikonene. Duften av røkelse fyller luften. Liturgien er på en og samme gang lekende avspent og ladet med hellighet. Fader Paolo i sin hvite tunika fortaper seg en stund i bønn, for i neste øyeblikk å oppfordre oss som sitter på gulvet: 'Be! Kom med deres bønner. Be fritt! Gi oss et ord fra Gud!' Det er selsomt. Gjennom gudstjenesten, som hviler i den urgamle, syriske liturgi, flyter en varm karismatisk strøm. Så bryter fader Paolo brødet, heller vin og vann i begeret. De hellige gavene sendes rundt til alle. Uten forskjell."

Situasjonen i dag
I dag er situasjonen den at ingen vet om fader Paolo er i live. Etter at han ble kidnappet av IS i Raqqa 29. juli 2013 har ingen hørt fra ham. Hver torsdag når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet ber vi for ham. Derfor var det så spesielt å se bildene fra Deir Mar Musa klosteret i dag. Du kan se flere bilder på min Facebook-side.

På veggen i Kristi himmelfartskapellet henger det et kors som vi har fått i gave fra Deir Mar Musa klosteret, som skal minne oss om å be for dem.

Bildene er brukt med spesiell tillatelse

Evangelisten Lennart Larsson - i ordets og sangens tjeneste

Omreisende evangelister har mer eller mindre forsvunnet, selv om det er en av de tjenestegavene Kristus har gitt til sin kropp. Det er et kolossalt tap. Tenk hvor mange som har kommet til tro gjennom dem! Jeg husker ennå Martin Omdal som besøkte hjembyen min på 1970-1980 tallet, med gode 'gammeldagse' vekkelsesmøter. Noen av hans prekener husker jeg store deler av. Jeg ble preget for livet av den radikale forkynnelsen.

I lengre tid nå har jeg merket meg en av de få evangelistene som er igjen: Lennart Larsson (bildet). Utrettelig besøker han små og store forsamlinger i Sverige og Norge. Det er utrolig hvor mange steder han rekker over i løpet av et år. Jeg lar meg fascinere av at Larsson ikke bryr seg om forsamlingene er små. For ham er det det enkelte menneske som betyr noe. Fordi de er verdifulle for Gud, så er de også verdifulle for Lennart Larsson. Hans kall er å gi dem evangeliet. Slik alle evangelisters kall er.

Lennart Larsson gjør det både med ord og toner. Det er nok hans store styrke.

Men jeg har også merket meg noe annet med Lennart Larsson. Han er også en tydelig røst i en utydelig tid. For ham er det Bibelen som gjelder. Det burde det jo være med alle Ordets forkynnere, men slik er det slett ikke lenger.

Jeg skulle ønske Norges bedende menn og kvinner kunne løfte Lennart Larsson frem for Nådens trone. Be om helse, styrke, beskyttelse og mye nåde. Be om at Ordet som synges og tales må bære rik frukt, og at han får oppleve at mennesker kommer til tro og at frafalne kommer tilbake.

En evangelists gjerning
I 2009 skrev jeg en artikkel om evangelist-tjenesten. Det passer i grunnen med en reprise her:

Da jeg ble en kristen på begynnelsen av 1970-tallet fantes det fortsatt evangelister. I dag blir de sjeldnere og sjeldnere. Innen pinsebevegelsen har det vært en merkelig tradisjon, hvor evangelistkallet har vært første steg på å bli forstander for en menighet. Som om evangelistkallet var litt mindre verdt enn det å være forstander.

Jeg husker evangelister som kom til Gjøvik: Martin Omdal fra Vennesla som fikk en rik tid her, hvor mange omvendte seg til Gud. Han kom hit sammen med Kai Karlsen. Det var sterk omvendelsesforkynnelse. Jeg husker det sterke møtet med den argenitinske verdensevangelisten Luis Palau (bildet). I forbindelse med Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland en gang på 80-tallet, fikk jeg være sammen med Palau en hel dag. Det gav sterke inntrykk å sitte alene med denne mannen som har vunnet hundretusener av mennesker for Jesus. Og i dag mens disse linjene skrives kommer meldingen om at Norges Billy Graham, John Olav Larssen er død, 81 år gammel.

Hvem følger i sporene til Martin Omdal og John Olav Larssen, og alle andre evangelister som dette landet har hatt? Oslo ble skaket av vekkelsen under den finsk-svenske evangelisten Frank Mangs, som vant mange mennesker for Gud. Hvem følger i hans fotspor?

Foruten de fire evangelistene - Matteus, Markus, Lukas og Johannes - som hver på sin måte har gitt oss Det nye testamentes evangelieberetninger, møter vi tidlig i Apostlenes gjerninger en utpreget evangelist: Filip.
Han ble opprinnelig kalt som diakon, og skulle ta seg av diakonale oppgaver i den første menigheten, jfr Apgj 6,5. Men kallet utvides også til å gjelde evangelistens gjerning. Det skjer blant ikke-jøder, i byen Samaria. Det karakteristiske ved evangelistens gjerning finner vi da også beskrevet her: "Filip kom da ned til en by i Samaria, OG FORKYNTE KRISTUS FOR DEM." (Apgj 8,5)

Dette er evangelistens overordende mål: Å forkynne Kristus! Han er ikke lærer eller pastor, han forkynner Kristus til omvendelse, med de medfølgende tegn.
I Samaria ble folk frelst, krøplinger gikk, onde ånder ble drevet ut, og mange med ulike sykdommer ble helbredet. "Og det ble stor glede der i byen." (Apgj 8,8) Deretter døpte han skarer av mennesker, både menn og kvinner, som var kommet til troen.

At evangelistens hovedgjerning er å peke på Kristus, og lede mennesker til tro, ser vi et godt eksempel på i Apgj 8,26 flg, i beretningen om Filip og den egyptiske hoffmannen. Leser vi den beretningen nøye, ser vi at Filip hjelper egypteren til å se Kristus ved å hjelpe ham til å forstå den teksten han leser fra profeten Jesaja. Det fører til at etiopieren blir frelst og døpt.

Når apostelen Paulus skriver om tjenestene som skal finnes i den nytestamentlige forsamlingen, så finnes evangelisttjenesten med.

"Han er det som ga noen til .... EVANGELISTER." (Ef 4,11)

I brevet han skriver til sin nære medarbeider Timoteus, som også var hyrde, skriver han:

"Men hver du edru i alle ting. Lid ondt, GJØR EN EVANGELISTS GJERNING, fullfør din tjeneste." (2.Tim 4,5)

For meg personlig er dette ordet fra 2.Tim 4,5 veldig spesielt. Det var nemlig dette ordet som ble lest da jeg i sin tid ble ordinert til pastor i Det norske Baptistsamfunn på landsmøtet i Langesund. Jeg har alltid kjent at evangelistkallet har vært en del av mitt kall, og jeg skulle ønske at jeg hadde fått se mer av den siden ved min egen tjeneste.

Vi trenger evangelister. Landet vårt må reevangeliseres. Måtte Herren reise opp uredde, djerve evangelieforkynnere salvet av Den Hellige Ånd, som kan ryste denne nasjonen med et klart budskap om frelsen i Jesus alene.                         Foto: Eva Westlund. Brukt med tillatelse.

I begge Herrens hender er jeg tegnet

Etter enda en vond natt med mye smerter finner jeg så mye hvile i dette blendende vakre diktet av Sven Aasmundtveit:

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er hans skapning preget, hver i sær.
Men fram for alle bærer du hans merke,
som kronen av hans gjerning er du der.

I begge Herrens hender er du tegnet,
som linjene i huden, kjent og nær.
På jorden bære du din Herres bilde,
som avtrykk av hans finger er du her.

I begge Herrens hender er du tegnet
da Jesus gikk i dødens mørke natt.
Der finner du ditt framtidsmønster preget,
der finner du din hemmelige skatt.

I begge Herrens hender er du tegnet,
din framtid og ditt nå er formet der.
Der skal du være gjennom alle tider,
der hviler du i sol og sommervær.

I begge Herrens hender er du tegnet,
der er du tenkt og dannet, kjent og kjær.
Men fram for alt i sårene som sier
at du er elsket med alt det du er.

I dag forsøker jeg å be Salme 31,6: 'I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud'.

Av og til synes jeg de ordene er vanskelige å be, men jeg kjenner mer og mer at jeg hviler i dem. Overgivelsen til Gud er en måte å stadig leve i Guds nærvær.

Tidligere muslimsk journalist - nå kristen - mishandles i egyptisk fengsel

En egyptisk muslim, som attpåtil er en landskjent journalist, er blitt en kristen. Nå sitter han fengslet mens han blir etterforsket for blasfemi. Han har allerede sittet seks måneder i fengsel, som er grensen før en sak skal bringes inn for domstolen, og mens han sitter der utsettes han både for fysisk og psykisk vold.

Omvendelsen fant sted for syv år siden. Mohamed Hegazy eller som han heter nå, Beshoy Armia (bildet) holdes fengslet i toppsikkerhetsfengselet Tora. Hans advokat sier til Daily News Egypt at Armia blir mishandlet i fengselet av medfanger.

Advokat Karam Ghobrial sier til avisen at han skal ha blitt banket opp gjentatte ganger på grunn av sin kristne tro. Han blir også nektet å ha en Bibel på cella. Det samme med brillene sine, som ble ødelagt av en medfange for en tid tilbake.

Slag og ulike former for tortur er vanlig i egyptiske fengsler. I april alene, fant El Nadeem, som er et rehabiliteringssenter for ofre for vold, ut at 10 personer som hadde vært fengslet, er døde. De kunne også dokumentere 68 tilfeller av vold mot fanger i statsfengsler.

Beshoy Armia holdes nå fanget uten rett og dom. La oss huske ham i våre forbønner.

Fire forslag til hvordan man kan være jordens salt, del 1

Bror Alois (bildet), prior for den økumeniske kommuniteten i Taize har kommet med fire forslag til hvordan man kan være jordens salt. For det er jo et kall gitt til Jesu etterfølgere:

'Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen?'

Første forslag: Del med de som er rundt deg en begeistring for livet

Å være jordens salt er en gave fra Gud som vi ønsker velkommen med glede. Ved å være jordens salt, kan vi kommunisere en begeistring for livet. Og når vi gjør livet vakkert for de som befinner seg rundt oss, blir vårt liv meningsfullt.

Når vi står overfor en rekke hindringer spør oss selv: Hvorfor fortsetter vi å kjempe? skulle vi forsøke å huske på at vi bare trenger litt salt for å sette smak.

Gjennom bønn lærer vi oss til å se hvordan Gud ser oss; Gud ser våre gaver, våre muligheter.

Hvis vi skal beholde smaken så må vi forplikte oss - ånd og sjel, og stole på Guds gaver i oss.

* Kan vi søke å finne for oss selv og andre hva som får oss til å vokse og som leder oss til å føle oss hele?

(fortsettes)

Israel feiret Jerusalem-dagen i dag

Jerusalem-dagen faller i år på vår nasjonaldag. I Israel er dette en nasjonal helligdag hvor man minnes gjenforeningen av Jerusalem i 1967.

Bibelen oppfordrer oss til å be for Jerusalem:

'Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler'. (Salme 122,6-7)

Dagen har vært markert på ulike måter i Israel. Tusenvis av jøder feiret Jerusalem-dagen i Gamlebyen i dag, og i følge The Jerusalem Post har det kommet til sammenstøt mellom jøder og palestina-arabere. Prosesjonen gikk gjennom Damaskus-porten.

Han talte Roma midt imot og mente at Bibelen sto over kirken

I dag minnes vi en av de virkelig betydningsfulle Guds menn gjennom tidene: Peter Valdes (1140-1218). Peter Valdes var en av de profetiske skikkelsene som Gud har reist opp, for å gjenopprette menigheten slik den fremsto i all sin apostoliske kraft i urkirken.

Peter Valdes mente at Guds ord sto over kirken, og at alle kristne var forpliktet på å forkynne Guds ord for hele skapningen.

Det som særpreget valdenserne var bibellesningen og bibelstudiet. Dette var noe uvant og spesielt for Storkirken, som reagerte på at lekfolk leste Den Hellige Skrift, uten en prests fortolkning. På mange måter er den måten valdenserne forholdt seg til Bibelen på det som skulle bli veiledende for den moderne frikirkebevegelsen.

Du kan lese mer om Peter Valdes og det valdenserne sto for, blant annet et utdrag fra boken min: En tro verd å dø for, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Norge holdes oppe av bedende kvinner og menn

Bibelen omtaler mange nasjoner, og beskriver disse nasjonenes vekst og fall, velsignelser og synder. Det synes som om nasjonene også spiller en spesiell rolle helt mot slutten av verdenshistorien.

Det står noen forunderlige ord helt mot slutten av Åpenbaringsboken, om Det nye Jerusalem:

'Byen trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser byen, og Lammet er dens lys. Folkeslagene skal vandre i byens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den ...' (Åp 21,23-24)

Jeg tror hver nasjon har en herlighet, en profetisk hensikt, som er unik for hvert eneste land. Og denne 'herligheten' har altså en slik verdi at den finnes plass for den i Det nye Jerusalem. Da gjelder det jo at man finner ut hva den enkeltes nasjons profetiske kall er, og verner om den. Det er en skatt som er oss betrodd, og en dag skal denne 'herlighet' ære Faderen på den nye jord og i den nye himmel.

På denne dagen, den 17. mai, vår nasjonaldag, har vi mye å takke Gud for. Og i år spesielt.

Vi må takke Gud for friheten vår, selvstendigheten som nasjon, alt Gud har velsignet oss med av rikdom, naturressurser, demokrati. For vår keltiske kristenarv. Munkene som seilte ut fra Irland og brakte oss evangeliet med fred. For alle misjonærer som er blitt sendt ut fra denne nasjonen. For arven etter Hans Nielsen Hauge.

Vi lever i høyprofetiske tider. Det vi har av rikdom i denne nasjonen i dag, behøver vi ikke ha i morgen. Vi må ikke ta Guds velsignelse for gitt. Om Gud skulle trekke sin velsignelse tilbake, hvordan ville Norge sett ut da?

Jeg husker Emanuel Minos, ved en anledning talte om den velsignelsen som Gud hadde gitt Norge. Han snakket om Vestlandet, og alle fabrikkene og om oljeeventyret. Da sa Minos: Kilden til denne velsignelsen var de bedende misjonskvinnene, som kom sammen i enkle hjem, strikket og bakte og sørget for at det kunne sendes ut millioner av kroner til misjonens store sak.

'Du kan følge i fotsporene deres fra oljeriggene, fra fabrikkene tilbake til de enkle stuene hvor kvinner kom sammen for å samle inn penger til misjonen, og for å be. Der finner du svaret på hvorfor Norge er blitt en så rik nasjon'.

Hva skjer når disse blir borte? Når det ikke løftes hellige hender i bønn fra hver en liten bygd i denne nasjonen? Når ingen lenger løfter Norge i bønn?

En velsignet 17. mai til dere alle.

IKAJ avdeling åpnet i Georgia - konferanse samlet 500 kristne

Det kommer gode nyheter fra Georgia. En helt ny avdeling av Internasjonale kristne Ambassade Jerusalem ble åpnet i fjor i dette transkaukasiske landet, med grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør, Tyrkia i sørvest og Svartehavet i vest.

Den nye avdelingen holdt sin første konferanse i mars. Den ble holdt i landets hovedstad, Tbilisi. Tema for konferansen var 'Israel og Menigheten. Primus motor i dette arbeidet er Oleg Khubashvili (bildet), som er valgt til nasjonal leder for IKAJ i Georgia og som er biskop for pinseunionen i Georgia.

For å forberede konferansen, hadde et lokalt team for IKAJ satt sammen og trykket mange artikler og brosjyrer om Israel og den kristne tros jødiske røtter, står det å lese i den internasjonale utgaven av 'Word from Jerusalem'. I følge pinsebiskopen er første gang i Georgias historie at det et slikt materiale finnes på georgisk.

'Mange kirkesamfunnsledere og vanlige troende har stor interesse av og hunger etter å lære mer om forholdet mellom Israel og Menigheten', sier biskop Khunashvili.

Over 500 mennesker deltok på konferansen. Filolinisten Sergeij Popov, kjent også her i Norge fra sommerstevnene til IKAJ, deltok og satte sitt sterke preg på konferansen. Hovedtaleren var pastor Michael Utterback, den tidligere internasjonale lederen av IKAJ, som fremdeles er aktivt med på å hjelpe jøder til å gjøre alijah til Israel.

Tre nivåer av bønn vi trenger å kjenne, del 3

Her følger tredje del av undervisningen til James Goll (bildet). Del 2 ble publisert den 9.mai, mens første del ble publisert 8.mai:

Vår evne til å flyte i gavene: undergjerninger, inkludert kreative mirakler, kommer gradvis som en del av at vår forestillingsevne overgis til Herren, for det er der vi begynner å tro det umulige.

Å benytte vår fantasi i kontemplasjon er helt relevant og en av de beste måter den kan brukes når vi ber Gud om å hellige den og fylle våre sanser med Hans Ånd. Dette har ingen ting med hvordan forestillingsevnen brukes i New Age, men ganske enkelt det Broder Laurentius kaller 'å venne seg til å leve i Guds nærvær'.

Hvis frustrasjoner og distraksjoner presser seg på oss, trenger vi en strategi for å holde dem ute. Madame Jeanne Guyon, en fransk kristen mystiker fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen på 1800-tallet og en pioner når det gjelder kontemplativ bønn, anbefalte å meditere på Skriften i denne hensikt. Hun skrev at når konkurrerende distraksjoner kjemper om å få vår oppmerksomhet, skulle vi grunne, meditere, tenke over og mumle over Skriften. Når vi mediterer over Bibelen så hjelper det oss å re-fokusere vår oppmerksomhet på Herren.

(fortsettes)

Pinsenovenen

'Meningen ligger i det å vente', sier den walisiske poeten, R.S Thomas (bildet).

De ni dagene etter Kristi himmelfartsdag kalles fra gammelt av for pinsenovenen. Ordet 'novene' kommer av tallet ni og henspiller på det antallet dager Maria, Jesu mor og disiplene Hans oppholdt seg på Øvresalen i inderlig bønn til Gud.

Noe av det aller siste Jesus hadde sagt til dem var dette:

'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye'. (Luk 24,49)

Kirken innbyr til stille dager etter Kristi himmelfartsdag. Dager som kan brukes til å vente på Herren, til bønn. Pinse er målet for alle kristnes liv, for det er Den Hellige Ånd som levendegjør Kristus for oss. Gjennom Helligånden forenes vi med Ham som nå sitter på Fars trone. Det er interessant å merke seg at Kristus sitter på tronen. Det er en posisjon av hvile, men også av autoritet.

Gjennom Helligånden strømmer den fred som Jesus talte om.

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus har altså lagt noe igjen etter seg, som kan gis oss av Helligånden.

Mangler du denne freden? Da er den verd å vente på i dagene mellom Kristi himmelfartsdag og pinse. Igjen og igjen trenger vi at Kristus kommer inn gjennom våre stengte dører og lyser sin fred. Derfor er pinsenovenen også en tid for å slippe tak i ting vi holder fast ved, som stjeler denne freden fra oss.

Til Sven Aasmundtveit på 60 års dagen

30. september 2012, i forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet, ble også det vakre ikonet av Kristi himmelfart, malt av Sven Aasmundtveit, velsignet.

I dag fyller ikonmaleren, lyrikeren, forfatteren, og lederen av Frikirkens Studiesenter, 60 år.

Sven Aasmundtveit er også leder av AnamCara, den norske avdelingen av Community of Aidan and Hilda, et keltisk inspirert økumenisk fellesskap og en betydelig sang og salmeforfatter.

Mange er de som er blitt hjulpet av Aasmundtveits praktiske og prøvde hverdagstro, som holder i motbakker, gjennom hans Jesusmeditasjoner, foredrag og åndelige veiledning. Et varmt smil, innlevelse i andres liv, en raushet i møte med kristne fra andre konfesjoner, samtidig med en klar evangelisk tydelighet, preger den unge 60 åringen.

Det er tydelig at Sven Aasmundtveit er glad i Jesus! Og det er tydelig at Jesus er glad i Sven. Mellom disse to er det et godt vennskap. Det setter spor. Også i andre mennesker. Så er da også det å gjøre disipler en av lidenskapene til denne 60 åringen.

Kristi himmelfartskapellet er velsignet, ikke bare med ett, men med to ikoner malt av Sven Aasmundtveit. Det andre er et Kristus-ikon. Vi inviterer gjerne folk inn i kapellet for at de skal få se dem begge. Vi tror flere enn oss som er der hver uke for å feire vår gudstjeneste blir velsignet av dem. Du må gjerne komme å se dem!

Sven har skrevet en velsignelse - en av de vakreste jeg vet - som igrunnen beskriver ham selv:

Velsignet være dere som
gir brød i tomme hender,
som bruker ord og gjerning slik
at fiender blir venner.

Velsignet være dere som
gir rom for fred og nåde;
ved milde ord og vennlig sinn
lar kjærligheten råde.

Velsignet være dere som
gir legedom og varme,
lar Herrens fred få leverom
gir vennlighet mot harme.

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner deres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Fra alle oss som møtes i Kristi himmelfartskapellet: Velsignet 60 års dag, Sven Aasmundtveit! Takk for at du er den du er - en som hjelper andre til å se Jesus!

Takknemlig for mine trossøsken

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for det kristne fellesskapet. For alle de gode vennene jeg har i alle deler av Kristi kropp.

Lutheranere, metodister, misjonsforbundere, pinsevenner, baptister, koptere, katolikker, anglikanere og ortodokse.

Hver på sin måte har de vist meg noe av Jesus. Jeg tenker på ordene til apostelen Paulus: 'Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap'. (Ef 3,18-19)

Jeg er kommet til den erkjennelse at det jeg har sett er bare bittelitt, mens en annen bror eller søster, har sett og erfart noe annet. Når vi legger det sammen ser vi litt mer, likevel er det vi ser bare en liten brøkdel av den enorme kjærlighet Far har til hver enkelt av oss.

Apostelen legger vekt på at det er 'sammen med alle de hellige' at vi fatter noe av bredden, lengden, høyden og dybden. Det er ikke så lett å forstå det i en individualistisk tid som vår, men som kristen er jeg helt avhengig av andre kristne. Jeg er ikke hele den kropp som utgjør Kristi kropp, men en liten del av den.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for den tradisjonen jeg selv står i. Den har også sine feil og mangler og synder. Men den er sammenvevd med min egen troshistorie. Jeg har også mine feil, mangler og synder.

Jeg har også funnet ut etter hvert som årene går at er man trygg i sin egen overbevisning, behøver man ikke være redd for andres. Jeg har funnet ut at det er mye å lære om man lærer seg til å lytte.

På mobiltelefonen min har jeg en app som gir meg dagens bibelord. Det var interessant at ordet for tre dager siden var dette: 'Vit dette, min kjære brødre: Hvert menneske skal være snart til å høre, sen til å tale'. (Jak 1,19).

For tiden holder jeg på å lese en bok av kopternes forrige pave, Shenouda II, som heter 'Hellig glød'. Hadde jeg ikke visst at det var kopternes pave som har skrevet denne boken, ville jeg ha trodd det var en god pinsevenn!

Ingen skal ta gleden fra dere!

Noe av det siste legen, historikeren og evangelisten Lukas forteller om er det som preget disiplene etter Kristi himmelfart:

'Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede...'

I hele går kjente jeg på den yrende gleden som hadde satt seg i kroppen min. Som boblet opp innenfra. Den fikk sitt store utløp når vi i går fylte bønnekapellet vårt for å feire himmelfarten.

Dagene etter 1.påskedag må ha vært forunderlige dager for disippelflokken. Kristus hadde overvunnet gravnattens mørke, og i 40 dager hadde Han vist seg for dem levende. Undervist dem om Guds rike, og så setter Han dem stevne oppe på Oljeberget, og mens de står der og Han løfter sine hender og velsigner dem, blir Han tatt opp i en sky rett foran deres øyne.

Forundret står de og ser opp mot himmelen.

Han er tatt fra dem. Men det er ikke fortvilelsen som lammer dem. Det de nå opplever er ikke det samme som det som skjedde etter at Jesus døde på korset. Da lammet frykten dem. De stengte seg inne. Bak stengte dører fryktet de for hva som nå ville skje med dem.

Så byttes frykten og vantroen ut med oppstandelsens liv som endrer alt.  Håpet vender tilbake. Men de har Jesus hos seg bare noen dager, før Han tas fra dem. Ikke ved død, men ved at Han vender tilbake til sin Far. Slik Han hadde sagt.

Likevel - denne gangen fylles de med glede.

Ingen påtatt glede. Ingen kunstig glede.

Men en glede som kommer innenfra - ikke skapt av dem selv - men av Den Hellige Ånd.

Jeg kjenner jeg blir sliten av møteledere som spør forsamlingen om de er glade. Det er ikke alltid jeg er glad, heller ikke tror jeg alle i forsamlingen er det heller. Den gleden det her er snakk om er ingen slik selvproduserende glede. Nei, den er av guddommelig art og opprinnelse.

Jesus sier dette i sin avskjedstale:

'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Deres skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere'. (Joh 16,20-22)

Disiplene gråt og klaget over at deres kjære Mester var død. Men deres sorg ble forvandlet til glede ved Hans seierrike oppstandelse, og med forvissningen om at de skulle se Jesus igjen etter Hans himmelfart, kan ingen ta gleden fra oss!

Det finnes en himmelfartsglede

For noen år siden ble en teolog spurt om hvilken betydning Kristi himmelfartsdag har i den kristne tro. Vedkommende, som senere har tatt en doktorgrad i teologi, kunne ikke gi noe svar.

Denne personen, som jeg ikke skal røpe navnet på, er ikke alene om sitt manglende syn på denne dagens store betydning. Kristi himmelfartsdag er den glemte dagen i kirkeåret.

Men egentlig er den av uvurderlig betydning, for den kroner jo den strålende påsken! Dette er dagen da Kristus setter seg ved Faderens høyre hånd i det høye, som Allherskeren. Fra denne plassen er Han nå også den himmelske forbederen: '... Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss'. (Rom 8,34)  Det er på grunn av at Jesus har satt seg på æresplassen ved Guds side at Faderen sender Den Hellige Ånd på pinsefestens dag:

'Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører...' (Apg 2,32-33)

Og apostelen Peter gir også enda en grunn for himmelfarten: 'For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for mine føtter! Så skal hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet'. (v.34-36)

Her ser vi Allherskeren i all sin prakt og glans sittende på tronen til Gud får lagt alle Guds fiender til skammel for Jesu føtter. Kristus er mer enn Frelseren, Han er også Herren. Og for denne Herre skal en dag alle bøye kne.

I den vakre Kristushymnen i Fil 2, som sannsynligvis er en av de aller første kristne salmene brukt i gudstjenesten i urkirken, heter det:

'for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under  jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære'. (v.10-11)

Dette gir ekstra mening og håp i vår tid, hvor Kristus har så mange fiender og hvor Hans menighet blir forfulgt. Salme 2 gir oss et glimt av dette antikristelige opprøret: 'Jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og hans salvede: La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!'

Responsen på dette antikristelige opprøret fra Tronsalen er dette: 'Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem: Det er jo jeg, som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg'. (v.2-3 og 4-6)

Det kommer en dag da Han som for opp skal stige ned igjen og sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem, og fremstå som Kongen. Det heter i den samme salmen: 'Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden! Tjen Herren med frykt, og juble med beven! Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salige er alle som tar sin tilflukt til ham'. (v.10-12)

Jordens konger og denne verdens herskere har ikke det siste ordet. Det har Sønnen, Han som sitter på æresplassen ved Guds høyre hånd. Det gir håp. Det gir trøst. Det gir styrke.

Vi synger med Edin Løvås i hans vakre himmelfartssalme:

'På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren. Amen!'

Frans av Assisi og gleden

'Det finnes en himmelfartsglede', skriver Edin Løvås, og Jesus ønsker å gi oss del i denne gleden.  Det er godt å minne hverandre om på Kristi himmelfartsdag. Nå sitter Jesus ved Faderens høyre side, og Helligånden øses ut.

Det fikk meg til å tenke på noe jeg har lest i en av dagbøkene til Henri Nouwen. I Genesee Diary skriver han om Frans av Assisi:

'Chesterton gir et vakkert innsyn i Frans' omvendelse. Han beskriver han som 'Guds akrobat, som står på hodet for å glede Gud. Da Frans ser hele verden opp ned 'med alle trærne og tårnene som henger med toppen ned' oppdager han at den av natur er avhengig. Frans så sin verden, sin by, opp ned, han så den samme verden og den samme by, men på en annen måte. 'I stedet for rett og slett å være stolt over sin sterke by som ikke kunne rokkes, kunne han være fylt av takk til Gud den allmektige fordi den ikke hadde falt ned'.

Denne omvendelsen, denne helomvendingen, denne nye synsvinkelen, gjorde det mulig for Frans å gjøre takk og lovprisning til sin bærende holdning i en verden som han hadde gjenoppdaget i dens djupeste avhengighet av Gud.

Her når vi virkelig det mystiske punkt hvor askese og glede berører hverandre. Frans som var en meget streng asket, er likevel kjent som den gladeste blant helgener. Hans glede over alt som er skapt, skyldes at han fullt ut innser hvordan det er avhengig av Gud. I faste og fattigdom minnet han seg selv og andre om Guds herredømme. I sine lovsanger og takkesanger åpenbarte han skjønnheten i alt som adlyder Skaperen'.

Genesse Abbey, 4. oktober 1974
Henri Nouwen

Kristne overses i matutdelingen til jordskjelvsofre i Nepal

Kristne i Nepal hevder at de blir oversett i forbindelse med matutdelingen, som følge av jordskjelvene som har hatt en slik ødeleggende effekt på landet. Nepalesiske kristne har lenge vært diskriminert for sin tro.

Det er USA kontoret til Open Doors som melder dette.

Kristne i Nepal er også bekymret for at jordskjelvkatastrofen vil føre til at signeringen av den nye konstitusjonen som skal sikre religionsfrihet i landet, nå vil utsatt. Landets kristne har lenge sett frem til signeringen av denne.

Jordskjelvet 25. april har drept mer enn 7000 mennesker, av disse er 500 kristne. Tusenvis av kristne har mistet sine hjem, og lever nå i telt eller under åpen himmel. Det nye og kraftige jordskjelvet som rammet Nepal i går, med episenter rundt Mount Everest, førte også til manges død. Hvor mange av disse som er kristne, vet vi foreløpig ikke.

Menighetene Nissi og Alpha i Sindupalchok forteller at de har henvendt seg til nepalesiske myndigheter for å få hjelp til å ta ut døde, men har ikke mottatt noen form for hjelp. Disse menighetene måtte for egen regning leie kranbiler for å få ut i døde.

Ute på landsbygda skal situasjonen være kritisk for mange, melder Open Doors. Svært lite mat er tilgjengelig her ute. I landsbyen Madhevista har 30 kristne mistet sine hjem. 60 kristne skal bo sammen i et eneste telt. De fleste teltene huser omlag 30 mennesker. Hygienesituasjonen er kritisk, og man frykter for at epidemier kan bryte ut når som helst.

La oss huske våre trossøsken i Nepal i våre forbønner!

Samtidig rettferdig og synder

Nylig spiste jeg lunsj med en pastorkollega av meg. I løpet av den gode samtalen ble navnet Tullian Tchividjian (bildet) brakt på bane. Det eneste jeg vet om han tok over etter D. James Kennedy som pastor for Coral Ridge Presbyterian Chruch, og at han er barnebarn av Billy Graham.

Min kollega hadde møtt Tullian Tchividjian i USA, hvor han var taler på en konferanse min pastorkollega hadde deltatt på. Det hadde gjort inntrykk. 'Han taler som en lutheraner, selv om han ikke er det,' sa min kollega.

I ettertid har jeg bestilt to av hans bøker, og i går kveld leste jeg også et intervju med Tchividjian om nettopp Martin Luther.

I dette intervjuet bekrefter Tullian Tchividjian det som min kollega ganske riktig hadde observert, nemlig at han i sin forkynnelse høres ut som en lutheraner. Så har han da ingen som helst problemer med å bli assosiert med lutheranernes understrekning av lov og nåde i forkynnelsen. Tvert imot: det er denne forkynnelsen som har vært så befriende for Billy Grahams oldebarn!

Tullian Tchividjian ser på seg selv som 100 prosent rettferdig i Kristus og 100 prosent syndig i meg selv.

I følge Tchividjian gav Martin Luther ham et språk når han strevde med sine teologistudier med utsagnet: 'simul iustus et peccator' - samtidig rettferdig og synder.

Noe annet som er veldig interessant i dette intervjuet er at Tullian Tchividjian forteller at det er en bok som har så stor betydning i livet hans, at han stadig forsøker å få andre til å lese den og det er 'Steingrunnen' av den lutherske biskopen, Bo Giertz.

'Ikke bare er den velskrevet. Teologien i den er også helt utmerket'.

Jeg forstår Tchividjian veldig godt. Boken til Bo Giertz burde alle kristne lese. Den er befriende evangelisk. Nå venter jeg bare på å få lese Tullian Tchividjian selv.