Et stykke ærlighetsteologi, del 2

 Jeg fortsetter å dele noen tanker fra Salme 116:

Salmisten skriver også at han har fått hjelp med sin livsangst: I vers 4-6 heter det: "Da påkalte jeg Herrens navn: Å, Herre, redd livet mitt! Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. Herren vokter de uvitende, han kom meg til hjelp da jeg var langt nede." Og i vers 8: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer og foten fra å snuble."

Igjen er det personlige erfaringer vi får del i. Salmisten vitner. Det skulle vi gjøre mye mer. Fortelle om Herrens velgjerninger. Jeg har en god venn, som ofte møter sine medsøsken i troen med disse ordene: 'Har du noe godt å si om Jesus?' Det har vi alle når vi tenker etter! Hvorfor ikke snakke mer om hva Herren gjør i våre liv, smått og stort? I Åpenbaringen 12,10-11 leser vi hvor viktig vårt vitnesbyrd er i den åndelige kampen vi står midt oppe i: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet." 

Salmisten vet hvordan Gud har grepet inn i hans liv, som svar på bønn. Han kom ham til hjelp når salmisten var langt nede. Slik Herren har gjort i mange menneskers liv. Hvorfor ikke snakke om det?

Salmisten har gjennom sine personlige erfaringer fått sett noe av Guds vesen og karakter. Av egne erfaringer kan han si: Herren er nådig, rettferdig og barmhjertig. Det er ikke bare noe du kan lese deg til. Gjennom angsten, frykten og vanskelige omstendigheter har salmisten lært å kjenne disse karakteregenskapene hos Gud. Det er dyrekjøpte erfaringer. Vi kommer ikke utenom prøvelser, og lidelser om vi skal lære Gud å kjenne. Ørkenen er det stedet herren fostrer oss. Rom 8,28 forteller oss at "Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Vi ser det kanskje ikke der og da, men etter hvert som tiden går, ser vi hvordan Gud har ledet oss gjennom ødemarken og lidelsen. For å ta med et godt ord til fra Rom 8, nemlig versene 15-17: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham." 

Salmisten opplevde at Gud gjorde noe med hans frykt for døden: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden." (v.8)

Dette minner meg om noen ord vi finner i Hebreerbrevet: "...Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet." (Hebr 2,14-15)

Et stykke ærlighetsteologi, del 1

 Salme 116 er blitt min daglige bønn i den fasen av livet jeg befinner meg akkurat nå. Jeg ber den flere ganger om dagen.

Salmen er et personlig vitnesbyrd fra en ukjent salmist som beskriver takknemlighet for og tillit til at Gud utfrir når nøden er stor.

Vi må alle gjøre oss personlige erfaringer med Gud. Vi kan glede oss over det Gud gjør i andres liv, men vi kan ikke leve av deres tro og deres erfaringer. Vi må gjøre våre egne, og den ukjente salmisten har gjort seg den erfaring at Gud har hørt hans inderlige begjæringer: "Jeg elsker Herren for han hørte mitt rop om nåde. Han vendte øret til meg, jeg vil kalle på ham alle dager." (v.1)

Bønnen har mange språk og uttrykk. Å rope er et av dem. Et menneske som roper gir uttrykk for nød og fortvilelse. Det er hjertet som blør. Slik kan også hende i et menneskes liv. Også i en troendes. 

Salmisten setter ord på disse mørke dagene og livserfaringene han har opplevd: "Dødens bånd snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og sorg." (v.3) Vi vet at det er en mann som skriver dette, siden den ukjente forfatteren av denne salmen beskriver seg som "sønn av en tjenestekvinne" (v.16). 

Døden skremmer ham. Han bruker sterke ord for å beskrive sin livssituasjon: det er som om døden tar kvelertak på ham. Han beskriver det som dødsrikets redsler. I en annen oversettelse til norsk oversettes det med: "dødsrikets veer tok tak i meg." Han innrømmer at stilt overfor døden, opplever han angst: "...jeg er hardt plaget. jeg sa i min angst..."

Jeg merker meg dette som står i vers 11-12: "Jeg trodde, også da jeg sa: Jeg er hardt prøvet. Jeg sa i min angst..."

Dette er ærlighetsteologi. Dette er å snakke sant om livet. Både Jesus og apostelen Paulus opplevde angst. Jesus gruet seg for Getsemane og Golgata, og da Hebreerbrevets forfatter skal beskrive Jesu bønneliv gjør han det med disse ordene i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Og når apostelen Paulus skulle besøke den kristne forsamlingen i Korint, beskriver han dette møtet slik, i 1.Kor 2,3: "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere." Andre oversetter dette verset slik: "Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og stor beven." 

Vi må våge å være transparente. Sårbare. Da er vi ekte mennesker, og sanne kristne.

Gjenkjent fordi de hadde vært sammen med Jesus

 Et gammelt jødisk visdomsord lyder slik: 'Gud skapte mennesket fordi han elsker historier.'

Jeg ble sittende å tenke på et menneske jeg gjerne skulle ha møtt, mens jeg grunnet på dette visdomsordet. Men Carl August Flodberg levde lenge før jeg ble født. Han ga navn til den såkalte Flodbergkretsen som møttes ved det 20.århundrets begynnelse i Gamla Stan i Stockholm.

Lyktetenneren Carl August Flodberg. Tenk at det fantes mennesker med et slikt yrke! Han blir beskrevet slik av et av kretsens medlemmer, Kristusmystikeren Hjalmar Ekström, her i min oversettelse: "Man fikk fra første stund inntrykk av en høyverdig, ren enfoldighet hos ham. Han var på en sjelden måte samlet, konsentrert om det eneste nødvendige hvilket gjorde at han resolutt gikk verden forbi. Men denne enfoldighet hadde ingenting å gjøre med det vi vanligvis forbinder med enfoldighet, selv om han ytre sett kunne fristes til å sammenligne den med mangelfull begavelse og utdannelse som uten tvil fantes hos ham. Det var noe forunderlig med ham. Han hadde tilsynelatende små forutsetninger for å kunne tilegne seg på vanlig måte kunnskap og hans tanker hadde absolutt sine hull. Men likevel tilegnet han seg kunnskap og hans tanke var klar. I den utdannelsen som kan kalles hjerte-og åndsutdannelse, var han en usedvanlig velutdannet mann. Saken var den at han, i disse ting som i andre, fikk gå en helt annen og bedre vei enn den vanlige. Slik han levde av det åndelige for sin sjels behov, måtte han også stole på den indre åndelige veien, når det gjaldt å ta imot og gi videre forstandsmessige ting. Så fikk han den lærdom som kommer fra Gud og som var Åndens forklaring av Ordet. Han ble i ordets rette betydning en vis mann."

En annen som også tilhørte Flodbergkretsen, Ulrika Ljungman, skrev følgende om Flodberg: "Mange av de han møtte husket ting han hadde sagt, ting som fikk forandre deres åndelige syn. Og mange er de han hjalp i deres nød og som fant det indre livet gjennom hans ord. Ofte sa han: 'Forutsetningen for å kunne forstå de hellige tingene er en djup ydmykhet og en djup indre enfoldighet.' Det var mer enn bare ord. Han visste noe om det å senke seg ned i Guds-Ordets hav, slik at Den hellige ånd fikk gjennomtrenge ham og gjøre ham til en som skuer den åndelige virkeligheten. Han visste at det man ikke skuer, kan man ikke ta imot eller begripe. Han pleide å si at Ordet måtte fødes, ellers tjente det ikke til noe."

Når jeg leser dette kommer jeg til å tenke på et vers i Apg: "Da de så hvor frimodige Peter og Johannes var, og forsto at de var ulærde menn av folket, undret de seg. De visste at de hadde vært sammen med Jesus." (4,13)

Det er hele forskjellen! Carl August Flodberg hadde vært sammen med Jesus og drukket levende vann. Som apostelen Paulus skriver: "...Kristus er Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,24-25)

Det aller viktigste å be om: den første kjærligheten til Jesus

 Jeg har noen dager nå fulgt en serie med filmer om valdenserne. Nye funn bekrefter at vi kan føre deres trosrøtter helt tilbake til den første kristne tiden, og ikke til Peter Valdes, som man tidligere antok. Fra Italia spredte denne kristne bevegelsen, som hadde Guds ord som sin høyeste - og eneste - autoritet til Frankrike, Sveits og Sør-Tyskland. Valdenserne var på mange måter forløperne til Reformasjonen, og sluttet seg også til den.

Så ble de da også kraftig forfulgt. Særlig av den offisielle kirken, Den romersk-katolske. Valdenserne hørte med blant de mange kristne grupperingene som levde på utsiden av statsreligionen.

Hva var det som gjorde valdenserne til en så livskraftig bevegelse, og hva kan vi lære av dem i dag? Jeg vil trekke fram to ting: troskapen mot Bibelen, og kjærligheten til Kristus!

Det Bibelen omtaler som "den første kjærligheten", var helt avgjørende for at valdenserne holdt ut de grusomme forfølgelsene de ble utsatt for. De ble blant annet kastet utfor høye fjell, og stupte rett i døden.

Hvordan skal vi kunne holde ut i den mørke tiden vi har gått inn i? På samme måte: gjennom troskapen mot Bibelen og gjennom å leve ut den første kjærligheten til Jesus!

"Men dette har jeg imot deg," sier Jesus til de kristne som utgjør menighetsfellesskapet i Efesos, og så forklarer han hva han sikter til: "Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerningene du gjorde før! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om." (Åp 2, 4-5)

Det er bare en ting som er sterkere enn lidelsen, og det er kjærligheten.

Mor Basilea Schlink (1904-2001), grunnleggeren av De evangeliske Mariasøstre, skriver i boken 'Jesus den eneste' (Nomi forlag 1970): "Alle utsagn i Den hellige skrift viser at kjærligheten mellom brudgom og brud her på jorden var en skygge av den kjærlighet som Jesus, den sanne brudgom, møter et menneske med, som også elsker Ham igjen. Stilt overfor denne første sterke, grenseløse kjærligheten til Jesus, blekner all kjærlighet mennesker imellom. Denne første kjærligheten kalles vel også derfor brudekjærlighet fordi den er en udelt kjærlighet, likesom en brud møter sin brudgom med et udelt hjerte, som bare er rettet mot ham. Han er den ene som hun har gitt sitt hjerte til. Den samme udelte kjærlighet gjelder også i forholdet til Jesus. Fordi Jesu gjenkomst er nær forestående, er den første kjærligheten, brudekjærligheten, i dag så viktig. For Jesus som den kommende konge og brudgom, forener seg bare med brudesjeler." (side 12)

Lammets vrede

 Vi skal ikke lese mye i Johannes' åpenbaring før vi leser om Lammet. Guds Lam har en helt sentral plass. Det er Lammet som er gjenstand for tilbedelsen, og det er Lammet som bryter de syv domsseglene. I denne profetiske boken støter vi også på begrepet 'Lammets vrede'. Det er ikke mye forkynnelse om dette i vår tid, enda det kunne ikke være mer tidsaktuelt. 

'Lammets vrede' er et begrep som bare finnes hos ham som er blitt kalt 'kjærlighetens apostel', Johannes og bare i Åpenbaringen. Det er et paradoksalt begrep, siden et lam forbindes med uskyld og mildhet. 

I Åpenbaringen 6,15-17 leser vi: "Jordens konger, stormenn og hærførere, de rike og de mektige, hver slave og hver fri, alle gjemte de seg i huler og mellom berghamrer. Og de sa til fjellene og berghamrene: Fall over oss og skjul oss for ansiktet til ham som sitter på tronen, og for vreden fra Lammet. For den store vredesdagen er kommet, og hvem kan da bli stående?"

Disse versene representerer selve fullendelsen av Guds dom over menneskeheten. De som dømmes er de som ikke har tatt i mot Jesus som Herre og Frelser.

'Lammets vrede' refererer til Jesus, som allerede fra starten av sin tjeneste, ved Jesu dåp, omtales som 'Guds Lam': "Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: Se, Guds lam som bærer bort verden synd." (Joh 1,29)

Det er Guds lam som fullbyrder Guds dom over verden. I Åpenbaringen møter vi ham både som Frelser og Dommer. Etter oppstandelsen møter vi Jesus som Allherskeren, han som seiret over døden, og sto opp igjen fra de døde. Dette beskrives i Salme 2, som er en messiansk salme: "Så taler han til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem. Det er jo jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg...du skal knuse dem med jernstav, som en pottemakers leirkar skal du slå dem i stykker. Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden. Tjen Herren med frykt, og juble med beven. Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien! For snart kunne hans vrede bli opptent. Salig er alle som tar sin tilflukt til ham." (v.5-6 og 9-12)

Amir Tsarfati, messiansk jøde og bosatt i Israel, kommenterer dette slik i boken: 'Åpenbaringen åpenbart': 'Jesus er herskeren over jorden og alle kongene. Bibelen åpenbarte Jesus først som en hjelpeløs baby i en krybbe. Men akkurat som alle andre mennesker, ble Han ikke værende en baby. Han vokste i kraft og visdom og overgikk alle andre. Senere i Johannes' åpenbaring avslørte Johannes hvem den lille babyen ble da han skrev: "Og Han skal selv herske over dem med jernstav. Han trår selv vinpressen med den Allmektige Guds harme og vrede. Han har et navn skrevet på sin kjortel og på sin hofte: KONGERS KONGE OG HERRERS HERRE." (Åp 19,15-16) En dag skal hvert kne bøye seg for Ham, og hver eneste person skal erkjenne at Han er den rettmessige Kongen på tronen.'

Striden i luftrommet

 Jeg tror det var Winston Churchill som sa følgende i forbindelse med krigen mot nazismen og slaget om Storbritannia: 'Hvis slaget skal vinnes på landjorden, må den først vinnes i luftrommet!' Eller noe lignende. Apostelen Paulus skriver følgende i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos, en by viden kjent for en sterk territorial åndsmakt, avgudsdyrkelsen av Diana eller Artemis: "...herskeren i luftrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige..." (Ef 2,2) "De ulydige" oversettes med "vantroens barn" i andre oversettelser. I det samme brevet understreker apostelen at "vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12)

Bibelen beskriver altså en strid mot territoriale åndsmakter, det Paulus beskriver som "makter og åndskrefter", "verdens herskere" og "ondskapens åndehær i himmelrommet", for å sitere oversettelsen fra 2011. Både i Ef 2,2 og i 6,12 ser vi at denne åndskampen utkjempes i himmelrommet. Profeten Daniel avdekker for oss at denne kampen i himmelrommet pågår over geografiske områder.

Daniel var 84 år gammel da han sitter ved elven Tigris, og Herrens ord kommer til ham og han får se et syn. Det må være en av Guds mektige stridsengler han ser: "I den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av Storelven, det vil si Tigris. Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! - en mann kledd i lin, med et belte av Ufas-gull om livet. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild, og armene og føttene var som skinnende bronse. Når han talte, lød stemmen som bruset av en folkemengde. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet." (Dan 10,4-7a)

Daniel ber, Gud sender svaret, men svaret forhindres. Daniel får egentlig svar med det samme, for Gud sender en av sine engler, men så oppstår det en strid i himmelrommet og svaret forhindres. Det finnes onde makter, representanter fra mørkets rike, her i form av territorielle åndsfyrster som har innflytelse over spesielle geografiske områder. Daniel nevner: "fyrsten over Persia" og "fyrsten over Javan" eller Hellas.

En engel ble sendt av Herren på grunn av Daniels bønner! Dvel litt ved den tanken!

Daniel forandret ikke Gud med sin bønn, men han beveget Guds arm når han ba. Og Gud handler. Men en av de falne englefyrstene bestemte seg for å gjøre motstand. Dette skjer i himmelrommet, i den usynlige verden. Dette er realiteter! Også i dag.

Daniel ba i 21 dager, og striden i luftrommet varte i 21 dager. Det var en strid som måtte utkjempes i bønn.

For en tid siden opplevde jeg at Herren talte til meg, og sa: 'det vil skje et sceneskifte'. Jeg tror det ordet innebærer flere ting, for meg personlig og for andre som opplever at det orden sanksjonerer i deres liv. Jeg tror også at vi står overfor et regimeskifte i den åndelige verden. Mørket vil bli mørkere, men lyset vil bli kraftigere og den åndelige kampen mer intens. Regimeskiftet går ut på at de mørke kreftene vil detroniseres. Guds rike vil gå fram - og vinne. Vel har mørkets rike makt, men >Gud har all makt. Gud reiser nå opp enkle menn og kvinner til å kjempe i bønn. 

Det Jesus hater

 Det er oppsiktsvekkende, og svært underkommunisert, men det finnes noe Jesus hater. Tanken er kanskje fremmed for deg, fordi når vi forkynner om Jesus, forkynner vi om hans kjærlighet.

Hvem var nikolaittene? De nevnes kort to ganger i sendebrevene i Åpenbaringen. De karakteriseres som onde, og Jesus hater denne læren! Han sier det selv. De er som giftig ugress i åkeren. Til og begynne med som harmløst, men når det får vokse opp kveler det hveten og ødelegger innhøstningen.

For den tidlige kirken var nikolaittene en stor trussel. Innflytelsen fra dem merkes den dag i dag, og det er de som mener at de er en medvirkende årsak til det Bibelen kaller det store frafallet som skal finne sted før Jesus kommer igjen.

De nevnes i brevet til menigheten i Efesos, i Åpenbaringen 2,6. Denne menigheten får ros av Jesus for "å hate nikolittenes gjerninger, slik jeg selv gjør."

Den andre gangen de nevnes, er i brevet til menigheten i Pergamum, en menighet Jesus refser fordi den tillater at noen "holder seg til nikolaittenes lære", og Jesus ber menigheten om å vende om. Om den ikke gjør det vil Jesus "kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn." (Åp 2,15-16)

Det er sjelden Bibelen nevner en gruppe og en lære så direkte, og enda sjeldnere at Jesus uttrykker hat mot en bevegelse. Men det er kanskje ikke så merkelig når denne gruppen var som kreft som truet selve menighetens eksistens.

I en tid hvor det snakkes så mye om kjærlighet og inkludering, er det viktig at vi får med oss at det er noe Jesus ber oss om å ikke tolerere.

Menigheten i Efesos hadde mange problemer og utfordringer, men når det gjaldt nikolaittenes lære nektet den å kompromisse. For her var ondskap kamuflert som nåde.

Menigheten i Pergamum gikk kompromissets vei. De omfavnet riktignok ikke denne læren, men de tolererte den. Toleransen førte til korrupsjon. Konklusjonen er klar: vi kan ikke flørte med det falske og forbli trofaste mot sannheten.

Niko på gresk betyr å beseire eller overvinne, og laos betyr folk. Vi kan gjerne oversette det med: de som søker å dominere eller å herske over de troende.

Enkelte bibelforskere mener at nikolaittenes lære gikk ut på å fremstille nåden på en slik måte at den ga tillatelse og aksept til å synde. I stedet for å sette folk fri førte de dem djupere inn i bundethet. 

Ireneus mente at nikolaittene stammet fra Nikolaus, "en proselytt fra Antiokia", som omtales i Apg 6,5 og som hører med blant de syv første diakonene som ble valgt i menigheten i Jerusalem. Nikolaus omtales i Skriften som en trofast mann, men over tid kan det ha skjedd noe med ham som førte til at han eller hans disipler falt for vranglære.

Dette forblir et mysterium, men det vi vet er at det vokste opp en gruppe som ble oppkalt etter hans navn, og som lærte i strid med apostlenes lære. Det var en falsk lære kombinert med moralsk forfall. De lærte at folk kunne synde uten at det fikk konsekvenser for dem. Dette var billig nåde, nåde uten medfølgende omvendelse. Det var syndenes tillatelse, ikke syndenes forlatelse. Nåden dekket alt, så man kunne fortsette å synde, man fikk jo tilgivelse likevel. For dem var hellighet et valg, ikke et krav. De visket ut grensen mellom det profane og det hellige. Budskapet var enkelt og populært, men dødelig.

Seksuell umoral og åndelig hor preget denne læren, på denne tiden var seksuell umoral nært knyttet til avgudsdyrkelsen. 

Hvorfor hater Jesus denne læren? Fordi kompromiss dreper tro. Nikolaittene sa: en liten synd betyr ingenting. Verdslighet er ikke farlig. Men en liten surdeig syrer hele deigen! Jesus kaller menigheten til hellighet, ikke som en byrde, men som et kjennetegn på sann kjærlighet. Når menigheten tolererer synd i kjærlighetens navn nuller den ut kraften i Jesu kors. Den kraften som kan sette oss fri.

En røst

 "En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud." (Jes 40,3)

En røst. 

Ikke noe mer. Ikke noe mindre. En røst som roper. Men tenk å få være en røst! Med sin ord. Med sitt liv. De finnes fortsatt.

Jesus advarer mot falske profeter. Med god grunn. Men om det finnes falske, må det nødvendigvis også finnes ekte! Det er logisk. Og Guds ord sier klart og tydelig: "I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter..." (1.Kor 12,28a)

Døperen var en røst. Han oppholdt seg i Judeas ødemarker. Formet av stillheten. Som alle profeter før ham, og etter ham. Uten stillheten alene med Gud, ingen profeter. Ekte profeter fostres i ørkenen! De falske kommer fra byens larm og søker scenen, ikke alteret. Profetens oppgave er å vekke folket og forberede dem på det Gud skal gjøre. De er veiryddere. De ber de som lytter til dem om å omvende seg, være trofaste mot Gud og holde hans ord. Ekte profeter advarer mot avgudsdyrkelse, og til å elske de svake og fattige, enker og farløse. De taler mot makten, og kan ikke kjøpes for penger.

I prologen til Evangeliet etter Johannes heter det om døperen Johannes: "Et menneske stod frem, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men skulle vitne om lyset." (Joh 1,6-8)

Jeg siterte fra Jesaja 40 som profeterer om 'veirydderen'. Litt senere i det samme kapitlet heter det: "Se, Herren Gud kommer med styrke. Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene." (v.10-11)

Slik arbeider også en profet. En, som Johannes.

Guds ansikt

Jeg ble visst ikke helt ferdig med bibelverset jeg delte i går: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Det uutgrunnelige mysteriet vi kaller Gud, Skaperen og Dommeren, Opprettholderen av alt liv, Den Veldige, som bor i et lys der ingen kan nå, har fått et ansikt i Jesus fra Nasaret!

De menneskelige ordene er begrenset når vi står overfor Ham som er ubegrenset og uendelig. Gud overskrider alle våre forestillinger. Han er per definisjon 'alltid større'. Han er både maskulin og feminin. Han er alt livs kilde og opphav.

Bare Jesus kan vitne om hvem Gud Faderen er. For Han kjenner Ham. 

Når Jesus omtaler Gud som Far, er det fordi Sønnen utgår fra Gud. Gud er kilden til Ordet eller Visdommen som utgår fra Gud. Han er født av Gud, ikke skapt av Gud. Når Jesus snakker om sin Far, snakker han om livets uendelige kilde, som Sønnen utgår fra. Gjennom Sønnen dras vi nær Faderen.

Dette gir meg stor trøst og hvile. Jesus gjør Gud mindre skremmende! For slik Jesus er, slik er Gud. Derfor ser jeg inn i Jesu ansikt når jeg skal bli sett av Gud.

Da jeg ble en kristen i 1972 hadde jeg et anstrengt bilde av Gud. Det var før jeg hadde møtt Jesus. Jeg opplevde det slik at det var Gud som hadde tatt faren min og gjort meg farløs. Gud var for meg noe skremmende som tok livet av folk! Som Job beskrev det når han hadde mistet alt, kone, barn og gods: "Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. Herren ga, Herren tok, velsignet være Herrens navn!" (Job 1,21)

Men så fikk jeg møte Jesus, og med det møtet fikk jeg et helt nytt gudsbilde: "...men den enbårne...har vist oss hvem han er." Det er et stort takkeemne.
 

På Guds fang

Det er helt feil årstid, jeg vet, men jeg går nå her og nynner på 'romjulsdrøm', av Alf Prøysen! Det er en setning som ikke vil slippe tak i meg: 'Da væla var et hus med fire vegger, og saligheta var et bessmorfang.'

Men jeg husker fars fang! Jeg var bare 12 år gammel da far døde. Jeg har ikke kommet over det ennå, selv om det har gått 54 år. Fanget til far var 'saligheta' for meg. Tryggheten. ømheten, roen. 

Jeg ble sittende og tenke på dette, når jeg leser dette verset fra prologen til Evangeliet etter Johannes: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Professor Luc de Villers, ved L'Ecole Biblique i Jerusalem, oversetter dette slik: "Guds eneste Sønn, som kom for å føre oss inn i Faderens favn..."

Johannes hadde personlig erfaring erfaring med dette. Han beskriver seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og at han ved det siste måltidet Jesus hadde med disiplene "lå ved Jesu bryst", altså i fanget til Jesus, tett inntil hans hjerte.

En bønn jeg ber ofte, er denne: 'Elsk meg med ømhet'! Jeg trenger denne ømme berøringen av Guds kjærlighet og rause nåde. Jeg trenger tryggheten av å ligge på Guds fang og kjenne hans gode favntak.
 

Et liv i tilbedelse

 I går, på Aposteldagen i kirkeåret, mediterte jeg over fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen, og da spesielt ordene som evangelisten Johannes gjengir i samtalen mellom henne og Jesus: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha." (Joh 4,23) Teksten kan virke litt malplassert med tanke på Aposteldagen, men tro om den ikke er brennaktuell likevel.

Henri Nouwen skriver i sine dagboksnotater dette om Evangeliet etter Johannes, her i min oversettelse: 'Det er skrevet for modne åndelige mennesker som ikke er ute etter å argumentere om elementære ting, men som ønsker å bli introdusert inn i det gudommelige livets mysterier.' (The Road to Daybreak, side 58)

Jeg deler den oppfatningen. Her er hva jeg selv har kommet fram til, som disippel av Jesus siden 1972:

Vi modnes i det daglige samfunnet med Kristus til å bli enklere, mer rotfestede, få større tillit til Gud, leve mer åpne, transparente liv, bli mer evangeliske og mer fylt av fred. Vi kalles ut av det hektiske livet, til et liv skjult med Kristus i Gud, i tilbedelse. 

Ordet 'tilbedelse' gjør det klart for oss at oppmerksomheten vendes bort fra oss selv, til Kristus. Å tilbe er å bli drevet vekk fra vår egen selvsentrering inn i Jesu nærvær. Det betyr å slippe taket i det jeg ønsker og har planlagt til å sette min lit til Jesus, og hans kjærlighet.

Den som tror tar det med ro

 Alt skal være så effektivt i dagens samfunn. Hvor annerledes Guds rike er! Der kan ikke resultater måles så lett. Gud stresser ikke. Han har det ikke travelt. Akkurat det kan være frustrerende for oss.

I Guds rike må vi lære oss til å vente på hverandre. Der er den sist ankomne like viktig som den som kom først, ja det forventes mer av den som har lang fartstid enn den som nettopp har begynt. Effektivitet er ikke et viktig ord i denne sammenhengen, men omsorg er!

Lars arbeider med fire funksjonshemmede på et snekkerverksted. Han har fortalt om sine frustrasjoner og sine gleder, og hvor vanskelig det er å gjøre et godt arbeid og samtidig ta vare på de fire mennene han har ansvar for og deres behov. Han ønsker å være en dyktig og effektiv snekker, som han er utdannet som, men har kommet til den erkjennelse at produktene de lager er mindre viktige. Det som betyr noe er den voksende følelsen av å ha lykkes med noe, for de fire mennene. Det som kreves av ham er tålmodighet og en villighet til å la andre arbeide i sitt tempo i stedet for at du gjør jobben raskere selv. 

Ikke løp foran de menneskene Gud har betrodd deg. Gå ved siden av. Vær en som oppmuntrer!

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv." (Rom 12,10)

"Ta dere av den som er svak i troen, uten å gjøre dere til dommere over hans tanker." (Rom 14,1)

"Den som tror, har ingen hast..." (Jes 28,16)

Sett av Jesus

 I går, etter å ha kommet hjem fra en vellykket behandling på øyeavdelingen på Lillehammer sykehus, satte jeg meg i hvilestolen min i stua. Jeg hadde fått beskjed om å hvile øynene, så jeg lukket dem og så for mitt indre blikk Natanael, disippelen vi leser om i Evangeliet etter Johannes.

Det er en setning fra beretningen som finnes i Joh 1,45-51, som har fanget min oppmerksomhet:

"Jeg så deg..."

Tenk å bli sett av Jesus! Lagt merke til. Elsket. 

Større blir det ikke. 

Jeg vil bli sett av Jesus. Kjent av ham. Elsket av ham. Da vil mine øyne også åpnes for å "se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen." (v.51)

Han ser meg som jeg er, og som jeg en dag skal bli. Og han elsker meg, til tross for mine synder, mine skrøpeligheter, mine tilkortkommenheter. Han har sett alt - likevel elsker han meg. For det, er jeg ham evig takknemlig.

Nødvendigheten av å være enkel

 I et dagboksnotat mandag 19.august 1985 skriver Henri Nouwen (bildet) følgende, her i min oversettelse: 'I kveld føler jeg for å be om at livet mitt må bli så enkelt at jeg er i stand til å si 'ja', når Jesus ser på meg i kjærlighet og inviterer meg til å legge alt bak meg og følge ham.'

Det er en bønn jeg også gjerne ber. Vi binder oss til så mye her i livet, så mye blir så komplisert. Det er ikke lett å rive seg løs. Jeg tenker ofte på de første disiplene som møtte Jesus langs Galileasjøen. "Kom, følg meg", sa Jesus. Så brøt de opp og fulgte ham.

Var det virkelig så enkelt? Et møte med Jesus forandrer alt. Ingen ting kan måle seg med ham. Han har en egen dragningskraft. Det vet man når man har møtt ham.

I dag tar vi med oss ordene fra 2.Kor 11,3: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vende bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus."

Den som bærer Gud med seg

 Vi har vel alle møtt dem, kvinner og menn som bærer med seg et forunderlig, stillferdig Gudsnærvær. De er kvinner og menn av få ord. Når de sier noe er det tyngde i ordene. Når de kommer inn i et rom, fyller de rommet. Man merker på dem at de har brukt lang tid i stillhet og bønn. De er Kristussentrerte, fokuset er ikke på dem selv. For den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud. 

Ignatius av Antiokia høre med blant lederne og forfatterne av generasjonen etter apostlene. Han etterlater seg syv brev, til ulike menigheter. Samtlige brev innledes med en hilsen fra Theoforos - navnet oversettes med: 'den som bærer Gud med seg'. Det sier ikke så rent lite om det skjulte livet i Gud, som Ignatius hadde.

Å, som vi trenger slike mennesker i dag! Vi trenger mer enn ord, troen må kroppsliggjøres. Hellighet er noe virkelig! Hellige mennesker dufter himmel. Himmelsk fred og ro og tilfredsstillelse. 

Vi preges av å være sammen med Jesus.

Å være den elskede

 Jeg vender stadig tilbake til fortellingen om Jesu dåp. Den inneholder en grunnleggende sannhet, som ved to anledninger gjentas ved skjellsettende øyeblikk i Jesu liv. Den ene hendelsen skjer ved inngangen til Jesu tjeneste. Den andre er første etappe på veien opp til Jerusalem ved hans lidelse og død. Den første skjer ved jordens laveste punkt, ved Jordan-elven, den andre oppe på et fjell. Setningen jeg tenker på lyder slik: "Og det lød en røst fra himmelen: Dette er min sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17) 

Disse ordene: "Du er den elskede", avslører den innerste sannheten om alle mennesker. 

Det finnes en røst - en røst som taler ovenfra og innenfra og som hvisker stille: "Du er min elskede". Jeg innrømmer at det ikke er lett å høre den røsten i en verden fullt av andre røster som roper: 'du er mislykket, du er stygg, du er verdiløs, du er ingenting verdt - Om du ikke kan bevise det motsatte.' Så starter stresset, kampen for å overbevise seg selv og andre om det motsatte. Disse negative røstene er så høylytte at det er lett å tro på dem. Dette er selvforaktens felle.

Selvforakten er det åndelige livets verste fiende, for selvforakten taler imot den røst som sier at vi er elsket. Å være DEN ELSKEDE er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen. Men bibelordet sier mer. Det sier: "I ham har jeg min glede." Tenk at Gud har sin gled i meg.

Jeg lytter gjerne til Magnus Malm, den svenske retreatlederen og åndelige veilederen. Nylig hørte jeg en tale hvor han nettopp trakk fram fortellingen om Jesu dåp, og jeg noterte meg følgende: 

'Det som skjer ved Jesu dåp er kilden til hele Jesu offentlige tjeneste. Forholdet er bygget på den relasjon han har til Faderen. Kilden er ikke posisjonen, kompetansen, Åndens gaver eller resultatene, men relasjonen! Kilden er Faderens kjærlighet. Han er trygg i den relasjonen. Der er Jesus alt han kan bli. Det er ikke noe som kan tilføres hans selvfølelse. Om han møter motstand, så trekker ikke det noe fra hans selvfølelse. Han er allerede alt han skal være i sin relasjon til Faderen. Han trenger ikke 'å melke andre' for å få bekreftelse. Jesus har tilgang til denne kilden i sin relasjon til Faderen. Den tryggheten er et must for alt kristent lederskap. Et fritt lederskap, er et ikke manipulerende lederskap. Det knytter ikke folk til seg for å få en selvbekreftelse, men til Jesus.'

Utholdenhet

 Jeg våkner av drømmen tidlig tirsdag morgen, syngende: 'Til døden tro, tålmodig, sterk...'

Jeg lytter regelmessig til sendingene til et jødisk- messiansk ektepar, Deborah og Noam Cohen, og har stort utbytte av det. De kaller seg 'ekteparet fra Gallilea'. I går delte de noen tanker rundt Jesu ord i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." Det var dette med å holde ut som jeg festet meg ved. Ordene 'holde ut' kan på hebraisk også oversettes: 'hold din posisjon, hold stillingen', akkurat slik en soldat får befaling om. Vik ikke. 

Så delte Noam ordene fra Rom 5,3-4: "Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp."

Så sa Noam noe som traff meg, og som jeg tar med meg videre på livsveien: 'Det er bare gjennom lidelse du kan oppnå utholdenhet. Utholdenhet er ikke noe noe vi får på gode dager. Å holde Guds ord betyr også å stå vakt over det! Hindringer må komme fordi det er det som bygger oss opp.'

Knelende bønn

 Knelende bønn. Nei, jeg snakker om en ytre religiøs fromhet.

Apostelen Paulus ba på sine knær når han kjempet i bønn. I Ef 3,14 leser vi dette om apostelens bønneliv: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far..."

Bønnelederen Dick Eastman skriver i sin bok: 'No easy road', her i min oversettelse: 'De som lærer seg til å knele i ydmykhet og svakhet vil snart føle Guds overnaturlige kraft.'

Jeg snakker altså ikke om en lovisk eller ritualistisk rutine du må følge. Det å knele er et ytre uttrykk for et indre nådens arbeid i oss. Selv er jeg ikke i stand til å knele lenger på grunn av parkinson, jeg kommer meg rett og slett ikke opp igjen. Men jeg kan bøye mitt hjerte for Herren. Men til alle dere som er i stand til å bøye deres knær, vil jeg gjerne oppmuntre der til å gjøre det. Det er nemlig den beste stillingen å kjempe i bønn du kan benytte deg av.

Når Paulus i Galaterbrevet skriver følgende: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere" Gal 4,19), er det nok en fødende kvinne han har i tankene. Orientalske kvinner fødte ikke liggende i en seng på den tiden dette ble skrevet, men fødende på sine knær.

Uavbrutt bønn

 "...be uavbrutt...slukk ikke Ånden." (1.Tess 5,17 og v.19) 

Mange har stilt spørsmålet, og undret seg: hvordan er dette mulig? Hadde moravianerne funnet hemmeligheten? Siden jeg hørte om bønnemøtet i Hernhut for første gang, et bønnemøte som varte 24/7 i hundre år, har jeg vært fascinert av historien.  Hvordan var det mulig?

I går brukte jeg deler av den varme julidagen til å se en dokumentar med Dean Taylor om den moravianske misjonsvekkelsen. Der fremkommer det interessante opplysninger. De delte døgnet inn i bønnevaker, som hver tok ansvar for sin time. Det ble skrevet dagbøker fra bønnevakene i Hernhut med oversikter over hvem som deltok, når de deltok og de tok bønnen på ramme alvor. Ingen fikk delta på menighetsmøter hvor beslutninger ble fattet, uten at de deltok i en av bønnevakene regelmessig. Hvor annerledes hadde ikke våre menighetsmøter sett ut om det hadde vært en forutsetning at man først hadde deltatt i regelmessig bønn? Jeg tviler på om det hadde vært like mange konflikter da og jeg tror vi hadde fattet andre beslutninger bygget på en djervere tro at ingenting er umulig for Gud. 56 av disse dagbøkene finnes nå digitalisert og ligger ute på internett. Der kan man lese om hvordan man ba, hvem som ba og om bønnesvarene Gud ga dem.

Åndelig modning og vekst skjer naturlig

 Det er lett å tenke seg det åndelige livet som en strak, rettlinjet vei framover, hvor man går fra et mål til det neste. Men slik er det ikke. Det er heller tvert om. Vi må stadig vende tilbake til utgangspunktet. Jeg har funnet ut at vi hele tiden må vende tilbake til korset, og derfra navigere oss videre. Jesus er veien, bokstavelig talt, men veien til ham ser ut til å gå på kryss og tvers, tilbake til ham. Det viser iallefall min åndelige erfaring siden jeg møtte ham aller første gangen i 1972.

I lengre tid nå har jeg grunnet på noen ord fra Mark 4,26-29: "Og han sa: Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet."

Jeg har merket meg noen ting her. For det første skjer spiringen uten at bonden forstår hva som finner sted. Jeg har funnet ut at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. For det andre: veksten skjer av seg selv. Det er noe herlig befriende med det. 

I går leste jeg en artikkel av Christopher Chapman, en britisk åndelig veileder og forfatter. En forkortet utgave publisert i tidsskriftet The Way, er gjengitt i siste nummer av Strek. Jeg gjengir litt av teksten her. Han tar også utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Markus. Hans observasjoner er svært interessante: 'Her og andre steder i det bibelske narrativet ser jeg fire bevegelser som går igjen: Noe slår rot, det grunnfester seg. Nye skudd kommer til syne. Så, den komplekse og mystiske utviklingen av planten, underveis mot innhøstingen. Selv om det - som lignelsen angir - finnes en form for rekkefølge i disse bevegelsene, utgjør de ikke en rett linje av stadier, hvor den ene forlates så den neste kan ta til. For at grøden skal utvikle seg, må planten forbli i jorden med røttene sine, og det er til jorden frukten vil falle, så nye frø kan spire og gro.

Kornet finner bakken, og her begynner forvandlingen. Akkurat som plantene trenger vi dybde; et sted hvor vi kan høre til, kjenne oss selv, finne hvile og gro.' Her er det mye å grunne på en varm lørdag i juli 2025.

Viktig for troen vår i 2025

Hvordan kan et kirkemøte i Nikea for 1700 år siden ha en så avgjørende innflytelse på mitt liv som kristen i 2025?

Den svenske retreatlederen, Magnus Malm, har vært en viktig person i mitt trosliv siden jeg leste hans første bok 'Veivisere' i 1991, og møtte ham på Menighetsfakultetet i Oslo noen år senere. Malm, som blir intervjuet av magasinet Strek i sitt siste nummer, gir oss svaret på det spørsmålet. Hør bare:

'Det var ikke spissfindig teologi da den tidlige kirken insisterte på at Jesus var sann Gud og sant menneske. Det var en bekjennelse som ble til på barrikadene - i kamp med ideer som man så alvorlige skadevirkninger av. Også i dag er det slik. Dyrker man det ene på det andres bekostning er resultatet alltid sekularisering: Mennesker fratas sin kontaktflate mot Gud. Når kirken for eksempel velger å nedtone Jesus som sant menneske, er veien kort til en menneskefiendtlig overåndelighet.'

Malm trekker fram som et eksempel en del trosmenigheter som dyrker Jesu guddom så ensidig at de menneskelige realitetene medlemmene lever i blir irrelevante.

'Ta en kvinne som er forkjølet - eller er deprimert. For trospredikantene blir slike realiteter lite interessante i seg selv. Det eneste som gjelder er å bekjenne en annen, åndelig realitet, se bort fra det menneskelige og holde seg til proklamasjonen av Guds ord og Jesu seier. I lys av den skal så personen i prinsippet alltid være frisk - eller glad...Kort sagt handler det om en sekularisering av det menneskelige.'

Også når det guddommelige ved Jesus velges bort, er resultatet det samme mener den åndelige veilederen Magnus Malm:

'Kirken står igjen med et moralsk ideal, et flott menneske, 'en av oss' - og ikke noe mer. Her er det Jesus som sekulariseres. En slik Jesus blir det meningsløst å be til. Og han har ingen makt til å frelse.'

Stor er din trofasthet, del 4

 Salme 121,3-4 introduserer Gud som Israels vokter: "Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd." Til tross for de mange bestrebelsene fra Israels fiender tilhører det jødiske folk det eneste folket som har overlevd siden bibelsk tid. Fra en generasjon til den neste ble Israel voktet av Herren, og bevart som folk.

Tro mot sitt Ord har Israels Vokter, med ed fortsatt lovet å være Skjoldet for det jødiske folk idet det vender tilbake til deres hjemland: "På den dagen skal Herren verne Jerusalems innbyggere." (Sak 12,8a)

Den nye staten var bare en time gammel da en forenet hær, bestående av hærstyrker fra fem arabiske land angrep Israel i 1948. Israel hadde ingen fly, stridsvogner, maskingeværer, artilleri eller armerte kjøretøyer og landet var rammet av en internasjonal våpenembargo. Den lille israelske hæren hadde en forsvinnende liten mulighet til å forsvare seg mot veltrente og velutrustede arabiske hærstyrker - men Israels vokter viste seg å være trofast! Han hadde brakt det jødiske folket tilbake til det land Han hadde lovet å gi dem, for godt: "Herren skal brøle fra Sion, han lar sin røst høre fra Jerusalem. Himmel og jord skal skjelve. Men Herren er en tilflukt for sitt folk og et vern for Israels barn." (Joel 3,20) Det er sterkt å lese de profetiske ordene fra Amos 9,14-15: 

"Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem sier Herren din Gud."

Dette profetiske ordet har gått i oppfyllelse rett foran våre øyne.

Med Guds inngripen og hjelp slo de angrepet tilbake, og beviste at Israel er kommet for å bli.

'Mot alle odds' synes å være Guds 'modus operandi' for Israels forsvar. På kvelden før Israels seksdagers krig tok til var utgangspunktet det verst tenkelige. Israels parkområder var gjort klare for massegraver, men til hele verden forbløffelse beseiret Israel overmakten. Militære eksperter kunne ikke i etterkant forklare hvordan dette var mulig. Men Moshe Dayan, Israels forsvarsminister, visste hvorfor. Morgenen etter at krigen var vunnet stakk Dayan en lapp inn i sprekkene i klagemuren. På lappen sto det skrevet: "Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne." Et sitat fra Salme 118,20.

Det samme skjedde nå nylig under det som er blitt kalt 12-dagers krigen, i krigen mellom Iran og Israel. Gud Herren er Israels vokter, som verken slumrer eller sover.

Israel utgjør 0,2% av hele Midt-Østen. Landet er omringet av 22 fiendtlige innstilte arabiske nasjoner 640 ganger Israels størrelse og 60 ganger landets befolkning. Hva er hemmeligheten til Israels overlevelse? Tro om vi ikke finner svaret her i Mal 3,6: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Gud er Israels vokter, derfor, er Israel bevart.

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 3

 Tragisk nok - Israels historie er en historie, en syklus av åndelig utroskap, tukt, omvendelse og gjenopprettelse som spenner fra Israels inntog i Det lovede land til Israels nasjonale gjenfødelse.

Amos - se 5,27; 6,14 og 7,17 - profeterte at Israels nordlige kongedømme ville bli ført i eksil, en profeti som ble oppfylt da Assyria beseiret Israel og spredte folket. Så ble folket i det sørlige kongedømmet, Juda, ført i eksil - se Jeremia 16,13 og 21,10. Disse profetiene ble oppfylt da Babylon ødela Jerusalem og det første tempelet. Salomo hadde profetert om dette i 2.Krøn 7,19-21. 

Men Gud var trofast, og brukte den persiske kongen, Kyros, som et instrument for å få en rest av Israel til å vende tilbake til det lovede land - Jesaja 6,11-13 og Jesaja 48,20.

Syklusen fortsetter idet Jerusalem og tempelet ble ødelagt for andre gang - se Daniel 9,26; matt 24,2 og Luk 19,43-44. Det jødiske folk ble spredt til jordens fire hjørner - 3.Mos 26,33-34 og Esek 12,15 - hvor de skulle utsettes for mye lidelse, forfølgelse og undertrykkelse av hedningefolkene. 

I over 2000 år, holdt det jødiske folk fast ved overbevisningen om at Ham som spredte dem også ville samle dem slik at de kunne vende tilbake til deres eldgamle hjemland. Og deres tro var baser på mer enn et vagt håp. Det finnes over 60 stedet i Det gamle testamente hvor Gud gir et løfte om å føre Abrahams etterkommere tilbake til Løfteslandet. Her er noen eksempler: "På den tid skal Herren enda en gang rekke ut sin hånd for å vinne tilbake resten av sitt folk, de som blir berget fra Assyria og Egypt og Patros og Etiopia og Elam og Sinear og Hamat  og havets øyer. Han skal løfte et banner for folkene, han skal samle de fordrevne av Israel og sanke de spredte av Juda fra jordens fire hjørner." (Jes 11,11-12) 

Så har vi ordene fra Sakarja 10,9-10: "Jeg vil så dem ut blant folkene. Men i de fjerne land skal de komme meg i hu. De skal leve med sine barn og komme tilbake. Jeg vil føre dem tilbake fra landet Egypt og samle dem fra Assur og føre dem til Gileads land og til Libanon, og der skal det ikke bli rom nok for dem." 

Denne hjemkomsten - Aliyah - begynte på slutten av det nittende århundre og fra jordens fir hjørner. Profetordet går i oppfyllelse: "Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi dem min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu. For så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager." (Jer 31,31-36) Med andre ord Guds løfter har ikke gått ut på dato, men er evige.

Gud har ikke bare gitt et løfte, å samle de adspredte, men også å gjenføde Israel som nasjon på en forunderlig måte: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner. (Jes 66,8)

Guds utvalgte tid for denne profetiske begivenheten fant sted 14.mai 1948. Og tro mot sitt ord skjedde det på en dag! I en fotnote til Jes 66,8 i The Amplified Bible, heter det, her i min oversettelse: "Aldri før i verdenshistorien har noe slik skjedd før - men Gud holder sitt ord."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 2

 Vår reise starter med at Gud introduserer seg selv for et menneske som en dag skal bli kalt Troens far og Guds venn, og som jødenes stamfar. Fra Abraham ville Gud la føde fram et folk for seg selv: "Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse." (1.Mos 12,2) Se også 5.Mos 7,6.

Gjennom Abrahams etterkommere, skulle deres relasjon med Gud, deres historie, deres profeter og deres skrifter, introdusere Gud for nasjonene. Gud ga også Kana'ans land, fra Nilen til Eufrat til Abrahams ætt som en arv: "Og Herren sa til Abram etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider. Jeg vil la din ætt bli som støvet på jorden. Hvis et menneske er i stand til å telle jordens støv, så skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra gjennom landet så langt og så bredt som det er! For deg vil jeg gi det." "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elv, floden Frat." (1.Mos 15,18)

Denne arven ble sikret som en betingelsesløs pakt som opprettholdes av Gud, ikke mennesker: "Herren åpenbarte seg for ham og sa: Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det land jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg! For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse land, og jeg skal holde den ed jeg har lovt Abraham, din far. Jeg vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land. Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes." (1.Mos 26,2-4)

Gud åpenbarer videre for Abraham at hans etterkommere skulle være slaver i Egypt i 400 år ( se 1.Mos 15,13). Deretter skulle det komme en dom over Egypt, og Israels befrielse fire generasjoner senere.

Begge disse profetiene ble oppfylt ned til minste detalj.

40 år etter at de hadde forlatt Egypt, sto en nasjon av tidligere slaver på utsiden av Det lovede land, klar til å gjøre sin entre. Rett før han ga over lederskapet til Josva profeterte Moses og forutså et opprør og at israelittene ville falle for avgudsdyrkelse:  - se 5.Mos 52,15-21. Dette opprøret ville få en konsekvens som er beskrevet i 5.Mos 28,64-67: "Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre. Der skal du dyrke andre guder, som verken du eller dine fedre har kjent, stokk og stein. Blant disse folk skal du aldri ha ro. Det skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel. Ditt liv skal henge i et hår. Du skal engstes natt og dag og aldri være sikker på ditt liv. Om morgenen skal du si: Var det bare kveld! Om kvelden skal du si: Var det bare morgen! - for den angst du kjenner i ditt hjerte, og for det syn du ser med dine øyne."

fortsettes

Stor er din trofasthet, del 1

 Sangen  'Stor er din trofasthet', skrevet av Thomas Chrisholm (1866-1960), hører med blant de sangene jeg oftest valgte når jeg ledet gudstjenestene i den kirkelige sammenhengen jeg tilhører. Det hender jeg nynner på den om dagen også.

En annen sang om Guds trofasthet lyder slik: 'Gud er trofast! Slik lød sangen blant Guds folk i fordums tid. Samme sang fra tider gangen toner klar som dagen lid. Han som før sitt folk velsignet er for oss den samme enn. Gud er trofast, Gud er trofast, syng det om, og om igjen!'

Det fortelles en historie som går 150 år tilbake i tid. Den tyske keiseren, Wilhelm II, spurte en gang sin rådgiver, Otto von Bismarck, om han kunne bevise Guds eksistens. Bismarck skal da ha svart uten å nøle: 'Jødene, Deres Majestet, jødene!'

I dag, mer enn noensinne, står det jødiske folk - og spesielt staten Israels mirakuløse gjenfødelse - som et sterkt vitnesbyrd om Guds eksistens! Den er en proklamasjon om at Gud holder ord. At han er trofast mot sine løfter. De er evige og uforanderlige. 14.mai 1948 gikk ordene i Jesaja 66,8 i sin bokstavelige oppfyllelse: "Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på en dag, eller blir et folk født på en gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner."

Det jødiske folkets historie, gjenopprettelsen av staten Israel, jødenes overlevelse fram til vår tid og løftene om deres framtid og håp står som et bevis på det profetiske ordets oppfyllelse. Som en gylden tråd gjennom hele Det gamle testamente, presenterer de hebraiske profetene en liste med helt spesifikke begivenheter for det jødiske folk, som skulle gå i oppfyllelse tusenvis av år frem i tid. I det Gud trekker forhenget til side og tillater Moses, Jesaja, Esekiel, Sakarja og flere andre å avsløre detaljene, ser vi en linje som går fra Abraham, Isak og Jakob og som bekrefter Guds evige løfter til Israels land og folk. Her passer det godt å sitere det profetiske ordet fra Jesaja 46,10: "...jeg som fra begynnelsen forkynner enden, og fra fordums tid det som ikke er skjedd. Det er jeg som sier: Mitt råd skal bli fullbyrdet, og alt det jeg vil, det gjør jeg."

Vi skal i kommende artikler se nærmere på hvordan Gud viser sin trofasthet i praksis mot det jødiske folk, som et eksempel for oss.

fortsettes

Å gå til myrraberget

 Det dere nå skal få lese er notater jeg har skrevet i forbindelse med en kommende bok jeg håper å få utgitt om Salomos Høysang:

Jeg leser Salomos Høysang på nytt for tiden. Det er en av Bibelens bøker jeg stadig vender tilbake til. Jeg leser den allegorisk som en fortelling mellom Bruden og Brudgommen, altså mellom menigheten og Kristus. I min lesning har jeg nå kommet frem til kapitel fire. Der leser jeg om jomfruen som nå er klar til å gå til myrraåsen og virakhaugen. "Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse."(Høy 4,6) I kapitel to sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget. Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset. Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker beslutsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11,29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."

Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først nå hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.

Når dagene er en plage

 Alt er ikke bare halleluja. Jesus er realist når han sier: "Hver dag har nok med sin egen plage." Plage.

Tenk det! Det er Jesus selv som sier det. Slik kan også dagene oppleves. Som en plage. Det er søvnløse netter. Fulle av angst, og smerte. Rastløse, urolige dager, fulle av tvil.

Jeg vet hva jeg snakker om. Dagene mine kan være slik, som nå. Fulle av smerte, plagsom svimmelhet som skaper angst og dager når man er redd. Plagsomme dager. Dager med mange hvorfor pg få svar. Slik kan også livet arte seg. Selv for en kristen.

Hver dag har nok med sine egne utfordringer. De er oppfordringer til å leve i nuet og fokusere på det som skjer her og nå.

Uttrykket Jesus sier at hver dag har nok med sin egen plage står i en bestemt sammenheng: "Vær derfor ikke bekymret for morgendagen, for morgendagen skal bekymre seg for seg selv." (Matt 6,34)

En får ta en dag om gangen.

Med blikket festet på Jesus

 Dagene er utfordrende, med flere smerteanfall. Jeg forsøker å øve meg på å gjøre som Hebreerbrevet 12,2 oppmuntrer oss til: "...med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender..." Dette verset står i en helt spesiell sammenheng. Det begynner slik: "Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger..." En av de som tilhører denne skyen av vitner er den hellige Columba. Hans største bidrag for ettertiden er først og fremst dette: å hjelpe oss til å feste blikket på Jesus.

'Deg å få skode er sæla å nå, Gud, ver det syn som mitt hjarta vil sjå...'

Denne vakre irske salmen betyr så mye for meg, og jeg nynner på den når jeg tenker på den hellige Columba.

Columba er med kjærlighet blitt kalt 'kirkens due', og inspirerer oss til å få del i Den hellige ånds gaver og kreativitet. Columba kaller oss til å hengi oss helt og holdent til Kristus som eier den kraften som skal til for å forvandle verden.

Så begynner da Columba's liv med et syn. Hans mor, som var av kongelig ætt fra det nordlige Irland, var med barn. Hun hadde store tanker for barnet. Ble det en gutt, håpet hun at en dag ville han bli konge. Like før fødselen får hun se et syn og i synet forteller en engel henne at barnet ville bli en profet, med stor innflytelse.

Så snart gutten var moden for det sendte moren ham til de beste lærerne i området. Helt fra begynnelsen av viste Columba en spesiell kjærlighet for Salmene i Salmenes bok i Bibelen. Han har også inspirert meg til å bruke Salmene som min personlige bønnebok. Salmene inneholder ord både for sjelens smerte og sjelens glede, for høydene og de djupe dalene i menneskenes liv. I Salmene finner jeg et slitesterkt språk.

Snart begynner Columba å grunnlegge monastiske kommuniteter over hele Irland. Det sies at han grunnla 41 klostre på 41 år. Mange av disse ble sentre for bønn, gjestfrihet og undervisning. Et av disse klostrene var Iona. Derfra ble hele Skottland nådd med evangeliet, og Iona ble et sted for inspirasjon for mange og er det fremdeles den dag i dag.

Om å ha omsorg for en annen i de små tingene

 I går skrev jeg om hans mor, som et eksempel på det å være en åndelig mor. I dag minnes vi hennes sønn, som et eksempel på å vøre til stede i de små tingene, de skjulte handlingene og på den måten veve sammen trådene som utgjør et kristent fellesskap.

David av Wales var fra begynnelsen av sitt liv først og fremst et menneske som satte fellesskapet med sine trossøsken høyt. Utdannelsen han fikk forberedte han for et liv i kirkens tjeneste. Ikke minst elsket han å lese og studere Den hellige skrift, Bibelen.

12 klostere sies det at han bygget. Det siste ble etablert på det stedet vi i dag finner byen St.Davids' i det sørvestlige Wales langs kysten av Pembrokeshire. Det sies også at han hadde helbredelsens nådegave. Det aller første under skjedde når han la sine hender på læreren sin, Paulinias, og han fikk synet tilbake. Han var høy og fysisk sterk, men valgte å leve et liv i enkelhet, dedikert til Kristus. Han er kjent for å behandle mennesker med respekt og vennlighet. Både ordene hans og måten han levde på oppmuntret mange til å slutte seg til kommuniteten han ledet. Og det er understrekningen av fellesskapets betydning fremfor askesen som særpreger det monastiske livet i Wales.

Når han skulle dø samlet han hele fellesskapet rundt seg. David minnet dem om å følge hans eksempel: Å bry seg om hverandre i de små tingene!

Hva kan vi lære?

Når har en annens omsorg i de små tingene gjort deg oppmerksom på Kristi omsorg og nåde for deg?

Lag en liste over mennesker som har dratt omsorg for deg i de små tingene. Takk Gud for hver enkelt av dem.

Be Herren gjøre deg oppmerksom på hvordan du kan glede en annen, for eksempel med å be for dem, sende dem blomster, et lite oppmuntringskort, ta en telefon, gå på besøk, spandere en middag, ta oppvasken, sitte barnevakt.

Åndelige mødre og fedre

 Jeg har tenkt mye på dette: Det er et morshjerte gjemt i Guds hjerte!

Behovet for åndelige mødre er stort. Ikke minst med tanke på alle ungdommene som kommer til tro i Norge akkurat nå. De trenger veiledning, åndelige mødre - og fedre - som gjennom levd liv kan dele sine erfaringer med det å vandre med Gud. 

En slik kvinne var Non, som ble mor til David, han som skulle bli en av de markante åndelige skikkelsene i Wales. Noen ble sett på som kirkens mor i Wales.

Historien om hennes svangerskap kunne ikke vært mer dramatisk og nedverdigende. Vakker som hun var, av kongelig ætt, gudfryktig, ble hun iakttatt av kong Sanctus. Han så på henne med lyst og begjær og det endte med at kongen forgrep seg på Non og voldtok henne. Resultatet av voldtekten var at Non ble med barn.

Med et nytt liv spirende i magen fortsatte Non å leve et hellig liv hengitt til Gud. En dag hadde hun en så sterk lengsel og hunger etter å høre Guds ord. Hun oppsøkte en lokal kirke, satte seg og da presten skulle til å tale fikk han ikke fram et eneste ord. Gudstjenestedeltagerne måtte gå hjem, men Non gjemte seg i kirken. Så desperat var hun etter å høre Guds ord, at hun ville vente i kirken til at presten fikk talens evne tilbake! Presten prøvde igjen ved neste gudstjeneste, men det samme skjedde. Det var ikke før Non forlot kirken at presten kunne tale igjen. Det barnet Non bar hadde med seg en slik grad av hellighet og Gudsnærvær at presten ikke var i stand til å tale. 

Hva kan vi lære av Non?

Non bar fram barnet. Hun fostret det, ga det næring og husrom, og lot det vokse opp som et fritt og selvstendig menneske, Når det ble voksen lot hun barnet flytte ut og hun lot barnet leve ut sitt eget kall og utforske livet på egen hånd. Slik gjør også en åndelig mor. 

Brigid av Kildare - sjelevenn med Åndens ild

 Alle kristne burde ha en sjelevenn, en mentor, en medvandrer. En kristen er ikke skapt til å leve alene. Vi klarer oss ikke uten det kristne fellesskapet.

En tid nå har jeg levd sammen med Brigid av Kildare. Hun ble født i Irland i år 452, far var konge og mor en slave, og oppdratt av fosterforeldre. Helt fra fødselen av var Brigid av Kildare berørt av Gud. Kildare betyr: kirken ved eika. Den hellige ånds ild fulgte henne over alt hvor hun reiste. Flere vitner om at de hadde sett ildtunger over hennes hode, slik vi leser om i Apostlenes gjerninger.

Brigid hadde et spesielt hjerte for de fattige, og hun hadde helbredelsens nådegave. Det finnes mange vitnesbyrd fra mennesker som ble helbredet etter at Brigid hadde bedt for dem. I følge en muntlig tradisjon skal hun ha sagt følgende: 'Det er i navnet Jesus jeg gir mat til de fattige, for Kristus er til stede i hver fattig person.' 

Hun var også kjent for stor gjestfrihet, og ønsket alle velkommen i Jesu navn.

Fordi hun vokste opp i et fosterhjem og oppdratt som en kristen der, fikk hun tidlig sans for det irerne kaller 'anam cara' eller det vi kaller en 'sjelevenn'. Hele hennes liv kroppsliggjorde Kristi vennskap med oss, noe som er fundamentalt for kristent sjelevennskap.

Fra den keltiske tradisjonen har vi fått historien om en av Brigid's egne fostersønner, som kom for å tilbringe tid sammen med henne i Kildare. Mens hun ba fikk hun kunnskap om at fostersønnens sjelevenn var død helt plutselig. Hun ga fostersønnen det råd at han straks måtte skaffe seg en ny sjelevenn. I følge keltisk tradisjon var jordiske sjelevenner alltid ledsaget av himmelske sjelevenner. Disse som var gått i forveien til himmelen anså de keltiske kristne som levende i Kristus, og dermed kunne de ledsage oss her på jorden ved sitt eksempel. De trodde bokstavelig på Jesu ord at de som tror på ham skal leve om han enn dør.

Det er Edward C. Cellner som i sin bok: "Wisdom of the Celtic saints" som siterer den hellige Brigid av Kildare, som skal ha sagt, her i min oversettelse: 'Alle som er uten en sjelevenn er som en kropp uten et hode, side 73.

Tradisjonen med anam cara eller sjelevenn er nært knyttet til de keltiske hellige, og særlig til Brigid. Hun er kjent for å ha veiledet både menn og kviner på deres åndelige reise. En vis sjelevenn tjener som en mentor og en guide, men mest av alt er han eller hun en medvandrer, en som går ved siden av deg. Vedkommende er kjent for sin gjestfrihet, ved å akseptere ens djupeste tanker og drømmer. Med en sjelevenn føler man seg ikke lenger hjemløs i verden. Det er sammen med sjelevenner at man oppdager Kristi nærvær i ens liv. Jesus sier jo at der to eller tre er samlet i hans navn, der er han midt i blant dem.

Det kan være nyttig å bruke litt tid og se tilbake på mennesker som har betydd noe for deg i ulike faser av ditt liv. Hva var det de gjorde? Hva sa de? Hva gjorde inntrykk på deg? Hvorfor var det akkurat det mennesket du husker? Hvilke gaver har de gitt deg ved sitt nærvær?

Hvem kan du være sjelevenn for?

Hvilke gaver kan du tilby andre? Medfølelse? Trofasthet? Generøsitet? Evnen til å lytte?