Svenske klostre: Et liv i Kristi etterfølgelse, del 2

I Alsike kloster i Knivstad finner vi Helgeandssystrarna, en kommunitet tilhørende Svenska Kyrkan. Fem ganger om dagen kommer søstrene som tilhører denne orden sammen for å be tidebønner. De avsetter også tid for personlig bønn og åndelig lesning. I en presentasjon om dem heter det:

"Den Helige Andes klosterfamilj är stiftad till Guds ära i tillbedjan inför hans väldiga gärningar i den Helige Ande, med uppgift att under ett ständigt mottagande av Guds nåd i Kristus vittna om Kristi kyrka såsom en levande gemenskap, en Guds familj. Den vill därför i en familjegemenskap sammansluta dem som vill ställa sig själva och sitt sökande av Gud under klosterfamiljens motto och så medverka till dess levande vittnesbörd om Kristi kyrkas enhet och mångfald, med utrymme för personlig begåvning och yrkeskunnighet.Systrarna vill leva med öppna dörrar mot omvärlden och försöker hjälpa varje människa som kommer till dem och söker Guds frid."

Det er mulig å komme hit på endagsretreater, andre lørdagen i februar, mai og september-desember. Klosteret har også en egen venneforening, St. Nicolai Vänkrets.

For flere opplysninger:

http://home.swipnet.se/alsike_kloster/beratta_forst.htm

Dette er en meget innholdsrik web-side, som jeg anbefaler at du bruker litt tid på. Her finnes en god introduksjon til klosterlivet, og en god veiledning om hvem Jesus er og betydningen av å lese Bibelen.

En rose på døra

En hjertens takk til den som sendte meg en rose i går! Det var en kjempeoppmuntring. Blomsterbudet kom på døra i går ettermiddag. Jeg vet ikke hvem blomsten kom fra, ikke annet enn at det var fra "en broder". Bibelstedet du hadde valgt ut fra Salmenes Bok passet også svært godt inn i min livssituasjon. Må Herren rikelig velsigne deg tilbake.

Det er godt å få slike oppmuntringer når dagene er vanskelige. Pga av sykdom blir mye av dagen tilbrakt innendørs. Takk til alle dere som ber for meg.

Viktigheten av å lyde Gud med det samme

I dagens meditasjonstekst leste jeg Apgj 3,19:

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder skal bli utslettet, for at husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn."

Om dette verset skriver Johannes Crysostomos (ikonet):

"Slik er den lydighet som Kristus hos oss, at vi ikke utsetter det et eneste øyeblikk."

Det er spennende å lese Skriften med Kirkefedrenes veiledning. Vår tids hovmod er at vi tror at vi er så veldig opplyste, og har en slik åpenbaring, som tidligere tiders kristne ikke har. Vi er jo så skolerte, har tilgang på så mye informasjon, det er jo så mange lærde i blant oss.

Mon tro det. Kunnskap er en ting, erfaring kan være noe ganske annet. Ikke det at ikke dagens kristne også har gjort seg erfaringer i sin vandring med Gud. Men vi må ikke glemme at noen har gjort erfaringer også i Kirkens tidlige historie, og noe av dette de skriver om vitner om en langt djupere erfaring enn svært mye av det overfladiske vi er vitne til i dag. Jeg vil mye heller ta del i dette enn det vi tilbys fra mange kristne sammenhenger i dag. Noe av det vi tilbys i dag er faktisk til å bli kvalm av.

Svenske klostre: Et liv i Kristi etterfølgelse, del 1

Mens vi i Norge har kun et protestantisk kloster, finnes det flere i vårt naboland Sverige. Vi skal i en serie her på bloggen presentere noen av dem. Og vi begynner med Helige Franciskus Systraskap i Sjövik utenfor Göteborg.

Klaradals kloster har eksistert i 30 år. Det er knyttet til Svenska Kyrkan. Nylig ble et kapell innviet av biskop Carl Alex Aurelius, hvor også katolikker, frelsesarmesoldater og medlemmer av kommuniteten på Bjärka Säby deltok. Klostret er blitt flyttet flere ganger. Tidligere befant det seg i Rävlanda, men fordi de ikke fikk bygge ut, ble det flyttet til Sjövik.

Søstrene som bor i Klaradals kloster har hentet sin inspirasjon fra livene til Frans av Assisi og Klara av Assisi. Mens Frans av Assisi tør være kjent for de aller fleste av bloggens lesere, er kanskje ikke Klara like kjent. Hun var født i Assisi i 1194. Det er grunn til å tro at Klara var vitne til Frans av Assisis dramatiske brudd med sin far. Da hun var 16 hørte hun Frans tale, og ble veldig grepet av det han sa. Til tross for at hennes foreldre nektet henne møtte hun Frans og hans medarbeidere i skjul for å lære mer. Hun ble senere nonne, og grunnlegger av en klosterorden - klarissene. Hun ledet denne ordenen i 41 år.

Søstrene ved Klaradals kloster har gitt sitt liv til Kristi etterfølgelse, til arbeid og stillhetens bønneliv. Å ta imot gjester og dyrke grønnsaker til eget behov har sammen med undervisning vært søstrens arbeid. Hverdagene rammes inn av tidebønner - fire tidebønner synges daglig i kapellet og gudstjeneste feires fire ganger i uken. I bønnelivet, i kommunitetens fellesskapsliv og i møte med andre mennesker vil søstrene virkeliggjøre det fransiskanske kallet om å bygge Kristi kirke.

Her finnes det et gjestehus, så det er mulig å reise hit for å smake på klosterlivet, og delta i det bønnens liv som finnes her. Søstrene har også spilt inn en egen CD: "Tala ut med Gud - bibliska sånger från Klaradals kloster". De 18 sangene er hentet fra Salmenes Bok og Det Nye testamente, og selges i klostret. Man kan også skrive og bestille den.

Her finnes adressen:

Helige Franciskus Systraskap, Klaradals kloster, Lindåsvägen 22, 443 45 Sjövik. Tfn. 0302-432 60.

Dagen har også skrevet om Klaradals kloster. Du finner artikkelen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=225391

Foto: Klaradals kloster/Svenska Kyrkan.

Guds rike vokser i Armenia, del 1

Guds rike går fram i Kaukasus! I 1990 fantes det fire lokale baptistmenigheter i Armenia, med 350 medlemmer. Fem år senere var dette tallet økt til det dobbelte. I 1998 fantes det 1100 baptister i landet, i 2002 viser statistikken 2500 medlemmer i 100 menigheter. I 2006 var det registrert 3800 medlemmer i 137 menigheter. Nå i 2010 finnes det 4700 medlemmer i 150 lokale menigheter. De første baptistforsamlingene så sin begynnelse på 1800-tallet.

Armenias kristne tradisjon er gammel, faktisk helt tilbake til år 301 e.Kr. Majoriteten - det vil si tre millioner - av befolkningen tilhører Den armensk Ortodokse kirke. Armenske baptister er svært aktive i misjonsarbeide, og det er stor åpenhet blant armenerne. Mange stiller spørsmål om åndelige ting. Behovet for Nytestamenter, barnebibler og musikkinstrumenter til bruk i gudstjenestene er stort.

Det finnes et teologisk seminar i Jerevan, og siden 1998 har 70 studenter blitt uteksaminert herfra. Hver sommer arrangerer baptistene leir for barn og ungdom, og en egen sommerbibelskole. Mange tusen deltar på disse arrangementene. Det drives også et godt hjelpearbeid blant foreldreløse.

I neste artikkel skal vi se nærmere på noe av det evangeliseringsarbeidet som baptistmenighetene driver.

(fortsettes)

På bildet ser vi styret for Unionen av europeiske baptistkvinner, sammen med representanter for armenske baptistmenigheter.

Dere vet ikke hvilken ånd dere er av

Det er ikke vanskelig å forstå at det kommer reaksjoner mot byggingen av en moskè i nærheten av området hvor tvillingtårnene i New York sto. Det er mange legitime årsaker til ikke å bygge den der.

Når det er sagt forundres jeg over det hat som kommer til uttrykk hos flere av motstanderne. Noen av dem påstår sågar at de er kristne. Man skriker ut sitt hat mot islam og muslimer. Når jeg ser disse skremmende TV-innslagene er det vanskelig å se forskjellen på muslimer fulle av hat i gatene i f.eks Pakistan eller Afghanistan, og det vi ser i New Yorks gater. Det er samme ånd.

Jeg tenker på Jesu ord i Luk 9, hvor vi leser om Jakob og Johannes, som opplever at de blir avvist i en samaritansk by. Da sier de:

"Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelem og fortære dem, slik som Elias gjorde?"

Hva svarer Jesus til dette?

"Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse." (Luk 9,51-56 - Slå gjerne opp dette i ditt Nytestamente og les versene i sammenheng!)

Vi må vokte oss vel så vi ikke blir influert av en slik åndsmakt som Jakob og Johannes stiftet bekjentskap med. Som Jesu etterfølgere er det ikke hat som skal prege oss, men Jesus!

Det har også forundret meg at mange kristne er ivrige motstandere av at det bygges moskeer i f.eks Norge, når de på samme tid vil kjempe for retten til å bygge kirker i muslimske land! Det blir ikke troverdig. Vi kan ikke på den ene siden kjempe for trosfrihet for kristne, og på samme tid nekte andre frihet til å utøve deres tro. Skal vi på en troverdig måte nekte dem dette i Norge eller andre land, så må vi også akseptere at vi ikke kan drive med evangelisering eller bygge kirker i muslimske land.

"Men dette er et kristent land, med kristne tradisjoner og med en kristen historie," hører jeg enkelte si. Men da kan jo også muslimene bruke denne argumentasjonen når det gjelder sine land. Dessuten: Kan et stykke jord bli kristent?

I mange år har jeg arbeidet for den forfulgte kirke. Både som ansatt i Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, som redaktør av Ropet fra Øst, og nå som grunnlegger av Martyrkirkens venner. Gjennom dette arbeidet har jeg sett og ser fortsatt betydningen av å kjempe for trosfrihet for alle mennesker. Uansett hva de tror. Så får vi vinne mennesker gjennom trofasthet mot Jesu misjonsbefaling. Frans av Assisi sa ved en anledning: "Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!" Det er noe å reflektere over.

Å leve i takt med sitt hjerte

Etter hvert som årene går forstår jeg mer betydningen av ordene fra Ord 4,23: "Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det." Jeg har vært nødt til å lære mange lekser, noen av dem ganske harde, før jeg har forstått hvor avgjørende viktig sannheten i dette ordet er.

Father Philippe Thomas (bildet) var prest og sjelesørger for kommuniteten av funksjonshemmede og funksjonsfriske i Trolsy i Frankrike, før Henri Nouwen tok over. Father Thomas var også mentor for Jean Vanier, som startet disse kommunitetene for noen av samfunnets mest utsatte og tilsidesatte. De som i manges øyne ikke har noen verdi fordi de ikke yter noe tilbake til samfunnet. Det sier jo mer om oss, enn om dem. Father Philippe Thomas startet La Ferme de Trolsy, et sted for bønn.

I dagboken til Henri Nouwen, som jeg holder på å lese for tiden, forteller Nouwen om sine møter med father Thomas. Denne dominikanerpateren er opptatt av det samme som Salomo: å ta vare på vårt hjerte - fremfor alle andre ting.

Til Nouwen sier han:

"Krisen kirken opplever i dag har sammenheng med mangelen på hjertets kunnskap."

Father Thomas snakker om at vi ikke må miste mysteriet i livet. Alt kan ikke og skal ikke forklares.

"Fra livets unnfangelse er vi født til en intim relasjon og kommunikasjon med Gud, den Gud som har skapt oss i kjærlighet. Vi tilhører Ham fra livets unnfangelse av."

Disse ordene ble veldig virkelige for meg denne uken. Jeg satt i en samtale med en ung mann som slet med et for ham stort problem. Under samtalens løp ble jeg klar over at hans problem ikke var det synlige som han snakket om, men mangelen på erfaring av å være elsket av Gud. Med en slik erfaring lærer vi oss å leve fra innsiden ut.

Anabaptister og muslimer går sammen om fredshage i Illinois

I Illinois i USA finner du et unikt prosjekt: en fredshage, mellom anabaptister og muslimer. Mer enn 80 medlemmer fra First Mennonite Church og Central Illinois Mosque and Islamic Center gikk i vår sammen om å plante en hage. Gjennom sommeren har de arbeidet med å luke, vanne og holde den vedlike. Poenget er å skape vennskap og vise at det er mulig å leve i fredelig sameksistens.

Hageprosjektet har også ført til at man samarbeider om tiltak som skal føre til mer sosial rettferdighet innbyggerne imellom. Kurs om dette er holdt i forbindelse med menighetens søndagsskoletur, som også muslimene var invitert til å være med på.

I løpet av dette året er mang en god samtale blitt til over en kopp tea eller kaffe, samtidig som man har arbeidet med hageprosjektet. Mennesker som ikke har hatt noe forhold til hverandre, er blitt kjent og man har fått mulighet til å hjelpe hverandre med ulike praktiske ting.

Et helt spesielt prosjekt som ble gjennomført var en innsamlingsaksjon til flomoftene i Pakistan. Initiativet kom fra pakistanske studenter ved Illinois University. Studentene sto for matlagingen, medlemmene av mennoniteforsamlingen solgte billettene til middagen.

Lengselen etter autentisk liv

Jeg har fortsatt lesningen av dagboken til Henri Nouwen (bildet), med tittelen: "The Road to Daybreak". Nouwen forteller om Nick, en av assistentene som arbeider sammen med fire funksjonshemmede i kommuniten L'Arche utenfor Toronto i Canada. Nick er snekker. Han har ambisjoner om å bli en meget god snekker, faglig dyktig. Men sammen med de fire funksjonshemmede guttene han arbeider sammen med oppdager han noe viktig: det han lager er mindre viktig enn den voksende selvfølelsen til mennene han arbeider sammen med. Det krever mer å skape noe sammen med de fire funksjonshemmede, og en villighet til å arbeide sakte, slik at de også kan ta del. Dette betyr også at han alltid må velge å gjøre ting som andre med mindre kapasitet enn ham selv kan utføre. Sakte arbeid sammen med andre er bedre enn en hurtig jobb alene.

Historien om Nick er blitt viktig for meg. Den handler om det virkelige livet. Jeg strever for tiden med tanken om at vi som kaller oss kristne har fjernet oss for mye fra det virkelige livet rundt oss. Gjennom en del av det som har skjedd i våre liv de siste årene har vi møtt mennesker med mange slags livshistorier. Ikke minst mennesker som vet noe om lidelse, og hvor hardt livet kan være for mange. Flere av disse forteller oss historier om at de ikke passer inn i noe menighetsliv, fordi det handler ikke om deres hverdager. Det er en sprikende avstand mellom søndager og hverdager.

Mer enn før lengter jeg etter et fellesskap som tar vare på hele livet - hele uken.

Henri Nouwen beskriver L'Arche kommuniteten for funksjonshemmede og funksjonsfriske slik:

"Det er en kommunitet underveis, alltid i forandring, alltid tilpassende nye mennesker, alltid åpen for overraskelser, alltid villig til å prøve nye ting, men med et solid sentrum av hengitte mennesker som kjenner viktigheten av stabilitet."

Det er vel omtrent noe slik jeg ønsker meg. Umulig, nei jeg tror det er flere enn meg som lengter etter autentisk kristent fellesskap. Et sted hvor det er mulig at friske og kronisk syke kan leve side ved side, hvor vi ser verdien av det enkelte menneskes hellighet - gjennom å leve sårbart med hverandre.

Eckernförde i Tyskland - et bønnesenter for Norden

Den evangeliske frikirken i Eckernförde er blitt et bønnsenter ikke bare for Tyskland, men for alle de nordiske landene. Her i Eckernförde, som ligger litt nord for Kiel, har det siden 1. mai 2004 vært bønn 24 timer syv dager i uken! Det har med andre ord vært noen som har bedt i denne kirken de siste seks årene. Menigheten, som ledes av pastor Bernd Lehnung (bildet), har 250 medlemmer.

Det er kona til Bernd, Maria Lehnung, som leder bønnearbeidet. Menigheten har brukt de siste fem årene på å bygge det opp. Bønnearbeidet begynte i 1998 med at de ba to timer tre dager i uken. I 2001 arrangerte de en såkalt bønnevandring i 14 dager om sommeren. De gikk fra en til tre mil om dagen. Hver kveld stoppet de ved en kirke der de hadde bønn. Deltagerne kunne være med fra en til tre dager om gangem.

To ganger i året arrangeres det nå bønnekonferanser for bønneledere fra de nordiske landene.

Mot til å møte en djupere smerte

Ved siden av Henri Nouwen, har kanadieren Jean Vanier (bildet) betydd mye for min egen teologiske tenkning rundt det som har med lidelsen å gjøre. De bærer begge med seg en ærlighet og en menneskelighet, som jeg savner hos mange andre. Dette er ikke teoretikere, men mennesker som har levd og stridd med livsspørsmålene. Vanier er grunnleggeren av Tro og Lys bevegelsen og Arken-fellesskapene for mennesker med mentale handikap.

Jean Vanier skriver - med mer enn 20 års erfaring fra det å leve sammen med mennesker med mentale handikap - om mot til å møte en djupere smerte. La meg sitere fra noe Vanier skriver i boken The Broken Body:

"I fellesskapets skjøre skjønnhet fins også smerte. Gjennom vår evne til å elske vekkes også vår sårbarhet og følsomhet.

Når barrierer og forsvarsmekanismer forsvinner, oppdager vi kjærlighetens kildevann, men også mørkets makter: vårt behov for å eie, vårt ønske om å knytte andre til oss for å fylle vårt tomrom - ofte symbiotisk, sjalusi, hat og seksuelle behov som forstyrrer oss. Kjærlighet er ikke bare vakker, men er ofte blandet med frykt for å gå for langt, blir for involvert, så vi mister vår 'frihet', for å bli såret - for når vi elsker, blir vi også sårbare. Å elske medfører risiko.

Når vi nærmer oss sårede mennesker, kommer våre egne sår til overflaten, særlig når vi blir slitne, nedfor eller mangler kontakt med oss selv."

Jeg blir stadig mer overbevist om dette: vi trenger ikke mer herlighetsteologi, men vi kunne trenge enda mer ærlighetsteologi. Vi trenger trygge åndelige rollemodeller som ikke bare snakker sant om livet, men som lever livet slik at det blir troverdig å etterfølge.

Møt hat med kjærlighet

Mens en pastor for en heller tvilsom kirke truer med å brenne koraner og antenne hat verden over, går anabaptister i USA motsatt vei. Som en respons på de forferdelige terrorhandlingene 11. september i 2001, gikk mange medlemmer av Mennonite og Brethren i Christ- forsamlinger aktivt ut for å støtte og oppmuntre muslimene som bodde i deres nabolag. Foran morgendagen går nå Mennonitenes sentralkomite ut og ber om at disse bestrebelsene for å skape fred og forsoning fordobles. Mennonitenes sentralkomite ber også innstendig om at kirken i Florida som står for koranbrenningen snur og lar være å gjøre dette. De ber kirkens medlemmer i stedet om å omfavne Kristi kjærlighet for alle mennesker.

I brevet som Mennonitenes sentralkomite har sendt ut henviser de til anabaptistenes historie på 1500-1600 tallet, hvor religiøse og politiske ledere forfulgte annerledestenkende, og hvor tusener døde en voldsom død på grunn av sin tro. På grunn av dette har anabaptister lenge kjempet for trosfrihet uansett tro.

"Kristne skulle hente sitt eksempel fra Jesus, som i kjærlighet strakte seg ut til alle mennesker og Han anerkjente den menneskelige verdighet og verdien til et hvert menneske, for alle er vi skapt i Guds bilde. Han utfordret sine etterfølgere til å utvide sin medlidenhet uten reservasjoner," heter det blant annet i dette brevet.

I brevet ber de også kristne om å være gjestfrie, slik også Guds ord oppfordrer oss til:

"La broderkjærligheten bli ved! Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det." (Hebr 13,1-2)

Undring om sykdom og bønn

Sykdom gjør at jeg for tiden tilbringer mye av dagen liggende. Det setter sine begrensninger. Ordene fra 2.Kor 12,9: "Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet," - oppleves - bokstavelig talt.

Innimellom leser jeg en annens dagbok! Og ennå en gang finner jeg så mye å lære av Henri Nouwen. Hans ærlighet gjør meg godt.

I en av sine dagboksopptegnelser nevner han Rose. En 22 år gammel kvinne som ser ut som om hun ikke er mer enn 14: veldig tynn, skrøpelig, svært såret, og svært vakker. Hun kan ikke snakke, og er veldig dårlig på å gå, men hun er en kilde til glede for alle de som er i hennes nærhet.

En dag ble Rose alvorlig syk. Og kommuniteten hvor Nouwen bor, kommer sammen i kapellet for å be for henne. Her er både funksjonshemmede og funksjonsfriske. Og de ber sammen. De funksjonshemmedes bønn er enkel, direkte, og deres nærhet til Gud får Nouwen til å føle seg som en betrakter. Han misunner dem deres helt spesielle nådegave til å be. Etter bønnen blir Nouwen omfavnet av dem. De klemmer og kysser ham, og han føler seg med ett så velkommen inn i deres fellesskap. Inn i deres sårbarhet.

Så skriver Nouwen:

"Herre, gi meg et hjerte som disse menneskene slik at jeg kan forstå enda bedre dybden av din kjærlighet."

Det er en bønn jeg ber disse dagene som er fulle av så mange spørsmål og så mye undering rundt dette som har med sykdom og bønnesvar å gjøre.

Gravhagen trues av muslimsk byggearbeid

Gravhagen i Jerusalem er det vakreste stedet i Israel jeg kjenner til. Det har jeg skrevet om ved flere anledninger her på bloggen. Minnene derfra vil for alltid være blant de sterkeste og rikeste jeg eier.

Det er derfor med forferdelse jeg leser Dagen/Magazinet i dag. Deres journalist i Israel kan nemlig fortelle at muslimene som har en gravplass ovenfor Gravhagen, har tatt seg til rette. Uten byggetillatelse har de startet byggingen av en fem meter høy mur. Denne muren kan nå true muren som er satt opp i gravhagen. Denne muren er nemlig ikke dimensjonert for det enorme trykket fra den nye muren. Ubekreftede rykter vil også ha det til at muslimene planlegger å bygge en minaret på toppen av den såkalte Golgata-høyden. Dette er nok bare en forsmak på det vi kan vente oss om palestina-araberne får Øst-Jerusalem som sin hovedstad.

Rundt 250.000 mennesker er innom Gravhagen hvert år, og dette tallet øker. Byggingen av muren startet for noen uker siden, uten noen form for varsel til Gravhagens ansvarlige eller noen søknad om byggetiltalelse hos myndighetene. Hva myndighetene i Jerusalem kan gjøre for å stanse denne ulovlige byggingen er usikkert. Sikkert er det også at denne ulovlige byggingen ikke kommer på TV nyhetene. Det er jo ikke jøder som bygger den!

Om å vokte det indre livet

Jeg vil gjerne dele disse gode rådene av Charles Rigma med dere:

Noen ganger tror vi helt feilaktig at alle tanker bør uttrykkes, alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Vi tror at alt som skjer i vår indre verden, straks skal deles med alle andre.

Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det finnes mye som er hellig og privat. Vanligvis bekjentgjør vi ikke de intime sidene ved vårt kjærlighetsliv for andre. På samme måte finnes det intime sider ved vårt indre liv som bør forbli skjult. Henri Nouwen bemerker at 'taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og som holder den ved like'. Det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker.

Det er der vi hardnakket kan holde håpet oppe. Det er der drømmer kan vekkes. Det er i vårt indre livs ensomhet vi kan smi våre planer og fatte vanskelige beslutninger. Der kan fortroligheten øves uforstyrret. Der kan vårt eget jeg bli fornyet og forvandlet. Der kan kjærligheten vokse og det som er hellig, voktes og beskyttes.

Hvis vi ikke tar vare på dette indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av vår tids dominerende stemmer og miste oss selv. Å holde fast på det som er hellig for oss, er ikke egoisme. Det er rett å ta vare på det som beskytter vårt eget jeg. Dessuten er dette det jordsmonnet modig handling kan vokse opp av.

Godt nytt år!

I dag innledes Rosh Hashanah - det jødiske nyttår, eller år 5771. I følge 3.Mos 23,24 er dette en dag for hvile: "Tal til Israels barn og si: I den sjuende måneden, på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst." Jødisk nyttår feires i måneden Tishrei, som er den syvende måneden i den jødiske kalenderen.

I jødisk liturgi blir Rosh Hashanah beskrevet som Yom ha-Dim, eller Dommens dag eller Yom ha-Zikkaron, Påminnelsens dag, en dag som skal huskes.

Det er et urolig nytt år våre jødiske venner går inn i. Hva som vil komme ut av disse såkalte "freds"-forhandlingene, er det ingen som vet. Hamas og andre terrororganisasjoner fortsetter både de verbale truslene mot Israels land og folk, såvel som terrorhandlinger i form av stadige raketter som sendes mot Sderot og andre israelske byer, og drap av sivile. Nå intensiveres også kampen om Jerusalem.

På denne nyttårsdagen for alle våre jødiske venner, hilser jeg dem med Salme 105,5-11:

"Kom i hu hans undergjerninger som han har gjort, hans under og hans munns dommer, dere barn av Abraham, hans tjener, Jakobs barn, hans utvalgte. Han er Herren vår Gud, hans dommer er over all jorden. Til evig tid minnes han sin pakt, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Han sa: Til deg gir jeg Kan'ans land til arv og eiendom."

304 menigheter grunnlagt i Kambodsja siden 1994

304 baptistmenigheter har vokst fram i Kambodsja siden 1993. Nå søker kambodsjanerne vennskapsmenigheter i Vesten, for å få hjelp til å vokse videre. I august var presidenten for Baptistunionen i Kambodsja på besøk i USA, invitert av Sørstatsbaptistene. Nivath Nhem (her på bildet sammen med familien), er gjenvalgt for sin andre periode som president for landets baptistunion, besøkte amerikanske baptistmenigheter hvor han presenterte visjonen om å plante 1,621 nye menigheter de neste fem årene.

"Vi ønsker å se hvert eneste menneske i Kambodsja akseptere Jesus Kristus som sin Frelser og Herre. Målet for baptistunionen i Kambodsja er å nå Kambodsja med evangeliet og plante nye menigheter over hele landet," sa pastor Nivath Nhem i forbindelse med USA besøket.

Den store visjonen handler om nå alle landsbyene i Kambodsja - i alt 13,871. Nivath Nhem har utfordret landets baptistmenigheter om å plante minst en ny menighet hvert eneste år. Nhem har også ledet an i å starte ungdomsprogrammer og programmer for utdannelse av pastorer.

"Skal vi lykkes med våre store ambisjoner trenger vi støttepartnere," sier Nivath Nhem.

Kanskje det finnes norske menigheter som vil være med på det store innhøstningsarbeidet i Kambodsja? Ta kontakt med oss så formidler vi kontakt videre.

For flere opplysninger om arbeidet til den kambodsjanske baptistunionen se:

http://www.cambodiabaptistunion.com/history.aspx

En ny erfaring med å be Salmene

For tiden gjør jeg meg noen nye erfaringer med det å be salmene fra Salmenes Bok. Jeg er inne i en fase av livet hvor jeg sliter med en del følelser i forbindelse med min sykdom, og hvor det er vanskelig å sette ord på noe av dette. Fra før av har jeg funnet mye trøst gjennom regelmessig lesning av Salmene, og jeg har også brukt salmene som bønn i forbindelse med tidebønnene jeg ber. Nå opplever jeg at noen av disse salmene blir veldig personlige, kanskje på en enda sterkere måte enn før. Det er jo noe så forunderlig med Guds ord, det er ikke som menneskeord. Så er de da også "innåndet av Gud", jfr 2.Tim 3,16.

Nå taler ordene inn i min livssituasjon, og jeg gjør dem til mine. Og det er noe med dette at mennesker har opplevd akkurat det samme som meg, i møte med disse gamle salmene, opp gjennom tiden, som forsterker betydningen av dem. Ordene var sanne for David, eller Korah-sønnene, Asaf, Moses, Salomo, Etan eller noen av de for oss ukjente salmeforfatterne. Men de var også sanne som jødene som ba dem gjennom århundrene, og for den kristne kirke som fulgte jødenes bønnetradisjon med å be salmene. Salmenes bok er jo Bibelens bønnebok.

Nå skulle jeg ønske at Bibelforlaget eller Norsk Bibel - som er de oversettelsene jeg bruker - kunne utgi Salmenes Bok som egen bok, i et hendig format, som gjør det mulig å bære den med seg. De små nytestamentene i skinn som hadde Salmenes bok som ekstra tillegg, lages dessverre ikke lenger. Om noen skulle ha noen slike i den reviderte utgaven fra 1930, og ikke bruker dem lenger, er jeg veldig interessert. Vi trenger dem i vårt bønnearbeid. Om du kunne tenke deg å donerere dem til oss, vennligst ta kontakt via: bolahans@online.no

Nå skal ikke jeg si hva du skal gjøre, men jeg kan likevel anbefale å be Salmene i Salmenes Bok, uansett livsfase. Det gjør noe med deg å be Guds ord.

Kinesisk baptistpastor og hans kone brutalt myrdet

Pastor Qin Jia Ye (bildet) og hans kone Hong En He, begge i 80 årene, ble brutalt myrdet 31. august. Jia Ye var pastor for Penglai Kristne Kirke, hvor Sørstatsbaptistene startet opp sitt arbeid i Kina tidlig på 1900-tallet. Qin Jia Ye og hans kone arbeidet på menighetskontoret denne onsdagen da de ble drept. En mann i 40 årene, som tidligere har vært medlem av menigheten, ble kort tid etterpå arrestert av politiet mistenkt for det brutale drapet. Drapsmannen brukte en øks.

Drapene på de to trofaste menighetsarbeiderne har rystet mange i Kina og USA. Kirken var stengt i 49 år etter kommunistenes maktovertagelse. Kirkebygget ble reåpnet i 1988, og menigheten hadde da bare 20 medlemmer. I dag har den 3.600 medlemmer. Pastor Qin Jia Ye døpte rundt 300 mennesker i året de siste årene! Omtrent en hver dag.

Representanter for Sørstatsbaptistene som møtte pastor Qin Jia Ye forteller om en mann som lignet veldig på Jesus.

12 timer i bønn og faste for California

4. september samlet en stor mengde kristne seg fra ulike sammenhenger foran California's State Capitiol Building. De var samlet til en 12 timers bønn- og fastedag.

Biskop Harry Jackson, en afrikansk-amerikansk pastor og kristen leder, og som ledet an i motstanden mot loven om samkjønnet "ekteskap", ba om at president Obama måtte få en "Damaskus" opplevelse - en referanse til den opplevelsen Paulus hadde på vei til Damaskus for å forfølge de kristne. Lou Engle, som er primus motor i disse "The Call" samlingene over hele USA, utfordret deltagerne til å be for medlemmene av Kongressen at Gud skulle reise opp rettferdige ledere som er ydmyke, har omsorg for de fattige, som kjemper for de ufødte barna og som forsvarer det tradisjonelle ekteskapet.

The Call henter sin inspirasjon fra profeten Joel som beskriver en samling for bønn og faste når et land er i krise. Den første samlingen ble holdt i år 2000 i forbindelse med presidentvalget. Mer enn 400.000 mennesker - flesteparten unge voksne - var da samlet The National Mall i Washington DC. Hvor mange som deltok på dette arrangementet i Sacramento i California er det ikke opplyst noe om.

Israel vil bli stående alene til slutt

Gjennom noen gode venner får jeg av og til en kopi av Middle East Update, som er en undervisningskassett laget av Midt-Østen eksperten og bibellæreren Lance Lambert (bildet). Det er ikke bare interessant, men det er også oppbyggelig og utfordrende. Lance Lambert, som er messiansk jøde, er en anerkjent profetisk røst i vår tid, med stor integritet. De som har lyttet til hans undervisning over en tid, vil ha merket seg at Lambert stadig gjentar at det kommer en tid hvor Israel vil stå alene. I sin siste "update" gjentar han dette, og siterer noe apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Rom:

"Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob." (Rom 11,26)

Så skriver Lambert: "Det var da Jakob var latt alene, uten noen, Laban bak seg og Esau foran, at Herren, Den gudelige kjempe, besøkte ham og forandret ham til Israel. Slik vil det bli. Herren vil møte Israel når de er alene, og vil kjempe med Israel og dra ut av Israel en intens lengsel som vil ende i Israels frelse. Det kan derfor ikke være noen tilfeldighet at Sakarja profeterer at det kommer en tid på jorden hvor alle nasjoner vil være mot Jerusalem, en tid når Herren vil søke å ødelegge disse nasjonene. Da vil Han utøse nådens og bønnens Ånd over Israel, og de vil se opp til Ham som de har gjennomstunget."

Så kaller Lambert oss til å be:

"Vår oppgave er å be. Vi trenger å gå på våre knær og virkelig be, ikke fra hodet, men fra hjertet. Mange mennesker har sin agenda, som kanskje ikke kommer fra Guds ords lys eller Den Hellige Ånds opplysning."

I forbindelse med den siste "update" fra Lambert skriver han også noe som jeg tror han har helt rett i:

"Det ser for meg ut som om det jødiske folk ikke vil bli frelst når de ser Jesus fysisk. De vil bli frelst før, ved Den Hellige Ånds virke. Dette arbeidet til Den Hellige Ånd vil føre til opplysning. Det er nådens Ånd som vil bli utgytt over det jødiske folk og Davids hus som representerer deres ledere, og innbyggerne i Jerusalem som er hele Israel. Jeg ser noe stort når Den Hellige Ånd tenner, ved nåde, tilbedelse til Herren og møter Israel. Ut fra dette kommer frelsen til dette folk, ikke bare for det jødiske folk. Det vil bli liv av døde for hele det forløste Guds samfunn. Det er siste fase i Guds store forløsningsplan."

Jeg synes dette er veldig interessant, av flere grunner. En av dem er at det samsvarer veldig med det jeg sa da jeg underviste om Israels plass i Guds endetidsvekkelse på den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i 2005. Utgangspunktet mitt den gangen var Rom 11,15:

"For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde."

Norges første 24/7 bønn- og lovprisningssenter

Om snaut en måned, det vil si fredag 1. oktober får Norge sitt første 24/7 bønnehus- og lovprisningsalter. Det er all god grunn til å rope et høyt halleluja!

24 timer, syv dager i uken, året rundt skal det bes på Grimerud gård på Ottestad i Stange på Hedmark. Dette er hovedsenteret til Ungdom i Oppdrag i Norge.

Primus motor i det hele, og en av initiativtagerne, Tom Anders Olsen, som også er bønneleder for Ungdom i Oppdrag, skriver i en epost at de ønsker at dette skal bli "et bønn- og lovprisningssted hvor Herrens herlighet kan hvile, hvor Hans navn blir løftet opp og hvor vi løfter opp Norge og nasjonene til Gud."

I eposten skriver Tom Anders følgende:

"Vi vil være med å forberede bruden for Herren, en ren brud som lever i nærhet til Ham, som vokser i åpenbaring og kunnskap om Ham og blir gjenopprettet til slik Gud vil ha henne. Han ønsker seg en overgitt brud som i ydmykhet og lydighet følger Ham. Gud har særlig gitt oss verset fra Joel 2,15 til oppstarten: "Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling." Vi trenger å be om nåde for vårt land og at Jesu menighet i Norge våkner. La oss derfor komme sammen for å søke Ham."

Jeg gleder meg stort over det som skjer på Grimerud, og håper og ber om at mange vil bli involvert i dette arbeidet fremover. Senteret trenger også vår økonomiske støtte. Tom Anders nevner følgende måter vi kan involvere oss:

1.. Du kan gi en gave til oppstartskostnader. Bruk kontonummer 3000.14.69378. Merk giroen med: Bønn 24/7. Hvis du oppgir navn og personnummer kan du få skattefritak på gaven.
2.. Du kan være med å be for det Gud gjør, for oss og for landet vårt.
3.. Ønsker du oppdatering fra oss, send oss en mail om det; til: restore@ywam.no
4.. Du kan komme hit og bruke tid i bønnerommet. Vi tilbyr overnattingsmuligheter på Grimerud. For overnatting, kontakt sentralbordet på 62 57 43 00 mellom 9 og 16 på hverdager.
5.. Vil du være med på ukentlige eller månedlige økter i bønnerommet? Ta kontakt. Vi har et særlig behov for flere lovsangsledere."

Finner ikke Jesus igjen i manifestasjonene

Nettutgaven til Korsets Seier har publisert et interessant intervju med Young Hoon Lee (bildet), den nye pastoren for Full Gospel Central Church i Seoul, Korea (bildet), og arvtageren etter Yonggi Cho. I dette intervjuet kommer Hoon Lee inn på et par ting som jeg har merket meg:

Jeg synes han uttrykker seg med visdom når det gjelder manifestasjoner som av og til gir seg til uttrykk i forbindelse med møter. Hoon Lee sier det slik:

"Vi må være forsiktige med manifestasjonene."

Det han sikter til er blant annet fenomenet med å falle. Hoon Lee sier: "Vi finner ikke alltid Jesus i disse manifestasjonene. Mirakler og manifestasjoner må aldri bli viktigere enn budskapet om Jesus Kristus. Hvis vi bare ser etter manifestasjoner, blir det farlig. Dette uroer meg. Mennesker søker spesielle opplevelser, men hva er egentlig frukten av det i disse menneskenes liv?"

Så innvender journalisten fra Korsets Seier:

"Men mange opplever seg velsignet gjennom disse manifestasjonene."

Til dette svarer så Hoon Lee:

"Velsignet? Den sanne velsignelse er hellighet. Kjernen i helligheten er i Jesus Kristus. Det er ham vi skal imitere. Av og til undres jeg: Hvor er Jesus? Mange pastorer feiler og faller på grunn av hovmod. Det er et stort problem i mange menigheter. Derfor bør vi vurdere oss selv og våre menigheter nøye. Det er bare Jesus vi skal proklamere fra begynnelse til slutt. Bare Guds rike. I vår menighet skal vi i hvertfall aldri fokusere på menneskenavn. Aldri!"

Klare ord dette.

Det andre jeg merker meg i intervjuet er at Full Gospel Central Church bygger et spesialsykehus for hjerteoperasjoner i Nord-Korea!! Det er regjeringen i den ateistiske staten som har henvendt seg til menigheten og spurt om de kan bygge sykehuset, og menigheten har påtatt seg ansvaret. Litt av et vitnesbyrd.

Kristen pasifisme, del 14

Her er siste del av professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme. Jeg håper mange har hatt gleden av å lese den, og blitt utfordret av Augsbergers undervisning:

"Å hengi oss selv til en fullstendige lojalitet til Jesus Kristus betyr å bli samfunnets samvittighet, hvor samfunnet befinner seg under nivået til det som er Guds vilje. Som medlemmer av himmelriket, så er lydighet mot Kristus er selve utgangspunktet for vårt tilnærming til spørsmålet om krig. Lignelsen om den gode samaritan understreker hva det betyr å være medlem av himmelriket. Det virkelig interessante i denne lignelsen er at den dømmer oss alle.

Lignelsen om den gode samaritan forteller oss om presten og levitten som kirkemedlem, og viser oss så at mens disse sitter og diskuterer, og det kommer til konkret erfaring, så kunne de ikke gå over gaten for å hjelpe den som var blitt utsatt for overfallsmenn og slått.

Et av de triste fakta vedrørende vårt liv som kirke i det amerikanske samfunn er at vi ofte kan snakke om det å elske menneskeheten på en generell måte, uten å gjøre noe for å elske det enkelte individ. Vi kan elske mennesker på den andre siden av havet, men vi kan ikke gå til den andre siden av gaten vår og hjelpe et menneske i nød. Den virkelige konsekvensen av vår innvending mot krig har å gjøre med mer enn bare motstanden mot krig.

Det er minst tre andre synspunkter på krig blant den moderne kristne kirke. En er at krig er det minste av to onder, og at vi ikke kan unngå den. En annen er at vi går til krig som den absolutt siste løsning. En annen er at en kristen skulle være i stand til å heve seg over hat og drepe i kjærlighet. Men fra mitt ståsted er ikke denne problemstillingen bevart med noen av disse synspunktene, i stedet må Guds folk konfrontere dette med basis i Guds rikes karakter.

Min intensjon med det jeg har skrevet er å utfordre den kristne samvittiget til å motvirke vold med positive kjærlighetshandlinger og på denne måten promotere fred i vårt samfunn og i verden. En slik handling er ikke en nøytralisering av relasjoner, men et aktivt uttrykk for Kristi kjærlighet som behandler et hvert menneske som en som har uendelig verdi."

300.000 nye misjonærer for å nå de unådde

Det er svært interessante opplysninger, min gode venn, Erik Jensen, kommer med i siste nr av Rapport fra Asia. Erik Jensen, som er misjonskonsulent for misjonsorganisasjonen AsiaLink og pastor i Forsquare menigheten Livets Vann på Stathelle, skriver om "Tilbake til Jerusalem" visjonen. Du kjenner sikkert til denne visjonen som går ut på å sende 10 prosent av sine ledere - det vil si 100.000 misjonærer - langs de gamle handelsrutene i retning av Jerusalem.

Nå viser det seg at det ikke bare er de kinesiske kristne som har grepet denne visjonen. Nå kommer også koreanerne med!

Jensen, som tolket den japanske legen, Dr Kanayama, på Oase i år, kan fortelle at Kanayama, som har legepraksis i USA, også arbeider som internasjonal misjonskonsulent for en koreansk misjonsorganisasjo ved navn Intercp. Den ble grunnlagt i 1983. Denne organisasjonens mål er å trene 100.000 misjonærer som kan stå sammen med kineserne og de andre nasjonene for å fullføre oppdraget om å nå alle unådde folkeslag.

Og som om ikke dette var fantastisk gode nyheter i seg selv, så begynner også indiske kristne å tenne på visjonen! India vil også trene 100.000 kristne til å stå sammen med kineserne og koreanere!

Nå mener flere at vi allerede innen 2030 vil ha nådd alle folkeslag med evangeliet! Og da vet vi jo hva som skjer! Kongen kommer tilbake.

Lovsang midt i nødens stund

Jeg leste en historie om Charles Wesley (bildet) i går, bror til John Wesley, som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Året er 1744 og salmedikteren Charles Wesley er i Leeds og leder et bønnemøte i et rom i andre etasje. Plutselig høres det et høykt knirk fra gulvplankene, etterfulgt av et enda høyere knak, så faller hele gulvet ut.

Alle de 100 som er samlet faller gjennom gulvet, ned i rommet nedenfor. Hele salen er i kaos, noen skriker, noen gråter, andre sitter stille i sjokk. Men når støvet har lagt seg, roper Wesley, som selv er såret og ligger i en haug:

"Vær ikke redde! Herren er med oss, våre liv er i trygg hånd!"

Så stemmer han i lovprisningssalmen "Praise God, from whom all blessings flow."

"Kanskje et rart valg av sang, med tanke på alt det som hadde skjedd" skriver Matt Redman, som nevner denne historien i sin bok, og legger til:

"Men det er faktisk poenget - mens alle andre slikker sårene sine, stemte denne ustoppelige tilbederen i med uforstyrret lovprisning."

Jeg leste dette og tenkte på historien om Paulus og Silas som satt fengslet i det innerste fangehullet. Om den leser vi:

"Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem." (Apgj 16,25)

Noen ganger lyder lovsangen i nattens mørke. Også da lovpriser vi Gud. Han har full kontroll - tross alt.

Lite begeistring for fredsforhandlingene i Washington

Knut-Einar Norborg kommer med en svært god analyse av de pågående fredsforhandlingene mellom Israel og palestina-araberne, på nettsiden til Karmel Israel-Nytt. Jeg gjengir analysen her, da jeg tror det er flere enn meg som vil finne den opplysende og interessant. Nettsiden til Karmel Israel-Nytt er for obligatorisk å regne i disse dager, for alle som er interessert i Israel og det profetiske ord. Norborg, som er bosatt i USA, ser forhandlingene ut fra amerikanske forhold. Analysen er skrevet før forhandlingene tok til.

Israels statsminister Binyamin Netanyahu og PLO-myndighetens leder Mahmoud Abbas vil møtes til middag i Washington DC onsdag 1. september sammen med representanter fra Obama-administrasjonen, Jordan og Egypt. Middagen er startpunktet for den hittil siste runden i fredsforhandlingene mellom Israel og palestina-araberne.

De direkte forhandlingene som starter torsdag 2. september kommer i gang etter initiativ og press fra Obama-administrasjonen. Tidligere indirekte forhandlinger stanset opp for 20 måneder siden og PLO-myndigheten nektet å forhandle med Israels nye regjering i fjor, som er ledet av Netanyahu. For Obama-administrasjonen blir forhandlingene betegnet som en forholdsvis stor prestasjon. Barack Hussein Obama har de siste 18 månedene som president ikke klart å bringe parter sammen, verken politiske rivaler på hjemmebane eller i utlandet for den saks skyld. Samtidig står administrasjonen og partene overfor store hinder dersom de skal klare å nå en sluttavtale innen september neste år, noe som er målet.

Den amerikanske utenriksministeren Hillary Rodham Clinton sa på en pressekonferanse da oppstarten av forhandlingene formelt sett ble kunngjort, at forhandlingene vil forsøke å løse alle de store uenighetene som ingen av partene til nå har vært villig til å fire på kravene over. Blant disse er en grense for en fremtidig palestina-arabisk stat i Israel, en ny deling av hovedstaden Jerusalem og retten for palestina-arabiske ”flyktninger” til å returnere til Israel. Dette gjelder ikke bare de som forlot mandatområdet Palestina i 1948, da Israel ble opprettet, men alle generasjonene som er født siden. Dersom millioner av palestina-arabere får reise inn til Israel vil jødestaten i praksis opphøre.

Likevel tror Obama-administrasjonen at de kan få til en endelig fredsavtale som vil foreligge samtidig som presidentvalgkampen i 2012 begynner. Demokrater i USA snakker i dag om president Obama som en ”en termin president” som bare blir sittende i fire år, ettersom hans popularitet har sunket betraktelig i takt med innførselen av hans politiske plan i USA. Med mindre noe drastisk skjer i Obamas favør vil det bli vanskelig for ham å vinne gjenvalg, noe som har ført til spekulasjoner om at hans tidligere rival og nåværende utenriksminister Hillary Rodham Clinton, kan stille opp som utfordrer i 2012.

Statsminister Netanyahu har lenge tatt til orde for direkte forhandlinger med palestina-araberne, men bare for å bli avvist av Abbas, inntil nå i sommer. PLO-myndigheten nektet å inngå direkte forhandlinger med mindre Israel gikk med på en serie med forhåndsbetingelser. Men etter press fra administrasjonen droppet de disse kravene.

Det er ingen tegn til begeistringen over de nye forhandlingene i Washington. De tre foregående administrasjonene forsøkte å dra i gang lignende forhandlinger, og under Clinton-administrasjonen ble palestina-araberne tilbudt over 95 prosent av det de forlangte, men likevel valgte Yassir Arafat å vende tommelen ned til en fredsavtale.

Skepsisen til de kommende forhandlingene eksisterer også innenfor Obama-administrasjonen. Flere fremstående medlemmer er skeptiske til statsminister Netanyahus ønske om en fredsavtale. Avisen Wall Street Journal har også sitert flere medarbeidere til Netanyahu som sier at få tror at fredsforhandlingene vil lykkes, men verden dømmer Israel på grunnlag av om de forhandler, så Israel har ikke noe annet valg enn å delta.

Netanyahu har gjort det klart at han er i mot å dele Jerusalem slik at det kan opprettes en palestina-arabisk hovedstad i den østlige delen av byen. Han har også insistert på at Israel må beholde store landområder i Judea og Samaria, inkludert Jordandalen, og han er i mot at de såkalte ”flyktningene” skal kunne returnere til Israel.

Amerikanske og israelske kilder sier at en eventuell avtale i første omgang vil bli implementert i Judea og Samaria hvor PLO-myndigheten tilsynelatende er i kontroll. Gaza som nå kontrolleres av Hamas vil komme senere alt avhengig av hvorvidt Hamas og Fatah klarer å forsone seg, noe de har forsøkt utallige ganger siden Hamas kuppet Gaza i 2007. Hamas sier de ikke tror at forhandlingene vil føre frem, og når de havarerer vil det styrke dem. Palestina-arabere sier at de frykter en ny forhandlingsrunde som ikke fører frem bare vil svekke en allerede svak Mahmoud Abbas, og bane vei for Hamas og andre grupper.

På bildet ser vi Israelsvenner demonstrere i Washington.

Kristen pasifisme, del 13

Her følger en ny del av professor Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Å tjene i kjærlighet må bli en del av hele vår livsfilosofi. Vårt yrkesvalg så vel som vår involvering i andre ting skulle være et uttrykk for og en forlengelse av vår kjærlighet til Jesus Kristus. Å åpne ens liv for en annen gjør spørsmålet om fred uunngåelig. I stedet for å vente på at en katastrofe skal inntreffe, så skulle vi gjennomsyre vår verden med med kjærlighetshandlinger for å lindre lidelsene.

Som kristne tror vi på menneskets uendelige verdi. Vi skulle derfor motsette oss all slags revolusjonær taktikk som går ut på at ofre mennesker for sakens skyld. I stedet, ut fra vårt kristne ståsted at forringelse skjer når mennesker følger voldens vei som et svar på menneskehetens lidelse. Fordi vi tror på livets hellighet, kan vi ikke involvere oss i noe, enten det er sosial urett, vold, krig eller noe som fører til fattigdom, og som på den måten frarøver et menneskes mulighet til et fullverdig liv."

Denne artikkelserien avsluttes i morgen med siste artikkel.

Guds ord går i oppfyllelse: Tre millioner jøder returnert til Israel siden 1948

Jødenes tilbakevending til Eretz Israel viser hvor trofast Herren er mot sine egne løfter. Den Gud vi tjener, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, er til å stole på. Det Han er sagt, holder Han.

Enkelt hevder at enhver profeti om jødenes tilbakekomst til Israels land, ble oppfylt i midten av det sjette århundre f.Kr, etter ordre fra perserkongen Kyros. Men de som hevder dette kan ikke lese Bibelens ord slik de står. De ignorerer for eksempel det som profeten Jesaja forutsier, nemlig at Gud ville "rekke ut sin hånd en gang til for å ta tilbake den rest som er igjen av Hans folk," og denne gangen "vil Han ... samle de fordrevne av Israel ... fra de fire hjørnene av jorden." (Jes 11,10-12)

Leser man disse, og andre lignende løfter, så vil man se at tilbakekomsten fra Babylon umulig kan være det som disse profetordene beskriver. For disse profetordene hander om de jøder som er spredt til jordens "fire hjørner", det vil si fra nasjonene, mens tilbakekomsten fra Babylon kun handlet om de som kom derfra - det vil si fra en nordøstlig retning. Dette dreier seg derfor om det vi kan kalle den første samlingen.

Jesaja profeterer også om en andre samling, og den vil komme fra alle nasjoner som jødene ble spredt til etter Templets fall i Jerusalem i år 70 e.Kr.

1948 er det profetiske året. Den britiske tilbaketrekningen fra deres mandatområde i det som den gang ble kalt Palestina, 14. mai 1948, gav jødene mulighet til å etablere sin egen stat. Under ledelse av David Ben Gurion (bildet), var den første loven som ble vedtatt av staten Israel loven om tilbakevending, hvor alle jøder ikke bare ble ønsket velkommen, men oppmuntret til å bosette seg i sitt gamle hjemland.

Siden 1948 har over tre millioner jøder returnert til Israel. I løpet av 1990-tallet forlot en million av dem det tidligere Sovjetunionen og reiste til Israel. Hos profeten Esekiel heter det:

"Da skal de kjenne at jeg er Herren deres Gud. For jeg har bortført dem til folkene, men igjen samler jeg dem til deres eget land, og jeg lar ikke noen av dem bli tilbake." (Esek 39,38)

Dette er vi vitne til i dag. Det er intet mindre enn et Guds under.

Menneskets dårskap

Den britiske astrofysikeren og matematikeren Stephen Hawling, er en av verdens mest berømte vitenskapsmenn. Det skyldes ikke minst en rekke TV-opptredener, populærvitenskapelige bøker og masse presse-oppslag.

Slik Norges nest største avis, VG, gir ham i dag. Her hevder Hawking at Universet ikke ble skapt av Gud. Det skal visstnok være skapt av tyngdeloven.

Det er mulig noen mener at dette er klokskap, men det er ikke annet en dårskap. Oppstod tyngdekraften av seg selv? Sånn helt plutselig - likssom? Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Det skal virkelig stor tro for å tro noe slikt! Og "vitenskaps"-menn er virkelig troende til litt av hvert. Som det å benekte at det finnes noen Gud.

Gud selv har sagt hva Han mener om dette:

"Dåren har sagt i sitt hjerte: Det er ingen Gud." (Salme 14,1)

Og i Salme 2 beskrives det menneskelige opprøret mot Gud, slik:

"Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!." (v.2)

Hva svarer Herren på denne dårskapen?

"Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og i sin dype harme skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg." (v.4-6)

En dag er Stephen Hawking bare et navn i en historiebok. Han skriver seg inn i rekken av dårer som har forkastet Gud. Mens Hans navn forblir til evig tid, Han som skapte himmel og jord.

Se

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036009

Vi trenger en fornyet tro på Guds kraft

"Vi må være de som dreper kjempene, ved å ha en fornyet tro på Gud Den Allmektige," sa den nye presidenten for Sørstatsbaptistene, Frank Page (bildet), med henvisning til Davids kamp mot Goliat, da han besøkte stabsmedlemmene i California Southern Baptist Convention, 1. september.

"Selv om pesimisme, frykt, nederlag og negativisme er fremheskende over hele vår nasjon, så er det håp om en holdningsendring, for Gud har den hele og fulle kontrollen," la Page til i sin hilsningstale.

Page snakket om at flere blant Sørstatsbaptistene snakker om at den beste tiden ligger bak dem:

"Men vi må ikke glemme at vi så mer enn to prosent økning i antall dåpshandlinger fra 2008 til 2009," sa Page og la til at Davids kamp mot Goliat burde inspirere oss. Kjempene kan nedkjempes av mennesker som er djerve på Guds vegne, fordi det er Hans kamp, ikke vår. Og selv den lille kan bli en helt.

"Nøkkelen er ikke menneskelig kraft, men at vi får en fornyet tro på Guds Den allmektiges kraft," sa Frank Page.

Tidens Israels-reise med 1500 deltagere

Dette må vel være tidens Israels-reise for en og samme forsamling! 1500 mennesker deltar på en reise til Israel i disse dager.

Hele 33 busser tar deltagerne med rundt i landet. Det er en kolonne av pilegrimer som virkelig blir lagt merke til. Hele 35 nasjonaliteter er med. 400 av dem er svensker, resten kommer fra Singapore, Kina og Brasil. På grunn av at reisegruppen er så stor, må de dele den opp. På bildet sees halvparten av deltagerne på trappene til sørsiden av tempelmuren i Jerusalem.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=223905

Foto: Richard Eriksson

Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter

Så mye hat det finnes. Mens Abbas og Nethanyahu sitter sammen i samtaler, har 13 bevæpnede palestinske grupper med Hamas i spissen, bestemt seg for å samordne sine terrorhandlinger mot Israel. Det er vel ingen tvil om hvilken åndsmakt dette representerer?

Disse 13 terrorgruppene vil "slå til mot sioniststaten Israel når som helst", i følge deres egne talsmenn. Og at de mener hva de sier er det vel heller ingen tvil om. Palestina-araberne på Gaza-stripen feiret denne uken drapene på fire israelere som ble skutt i bilen de satt i nær Kiryat Arba. To av de drepte var ekteparet Yitzhak Ames og hans kone Tali, og to haikere Avishai Schindler og Kochava Ben-Haim. Ekteparet hadde seks barn og den yngste av dem var ett og ett halvt år gammel. Det israelske forsvaret tror at terroristene enten ventet i bakhold eller at de kom kjørende i en bil på siden av den til ofrene.

Som om ikke dette var nok kom lederen for Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, med sin utrolige uttalelse om at Jerusalem burde være en delt hovedstad i en fremtidig palestinsk-arabisk stat, slik at Øst-Jerusalem kunne bli palestinsk-arabisk og Vest-Jerusalem, israelsk. Har denne mannen virkelig lest sin Bibel?

Vi beveger oss virkelig i slutfasen for Jesu gjenkomst. Om det hersker det ingen tvil. Hva Israels fremtid angår tenker jeg på disse ordene for tiden:

"Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Han som er Israels vokter." (Salme 121,4)

Herren selv vil våke over sine evige løfter til Israels land og folk. Det kan vi være absolutt trygge på. Om Jerusalem heter det i Sak 12,3:

"På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte henne bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot denne."


Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=223939

http://www.vl.no/verden/article93718.zrm

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10035973

Ved to venners død

Denne uka har vært preget av mye vemod og sorg. Med noen få dagers mellomrom er to av mine venner døde. Den ene døde på grunn av sykdom, den andre valgte å avslutte livet selv. Livet er slett ikke enkelt. Det er mange som sliter. Jeg tenker mye på de to som er gått ut av tiden, og på deres familie og deres venner.

Begge disse dødsfallene reiser mange spørsmål. Jeg har ingen svar. Det er noe gåtefullt ved livet. Det er slett ikke A4.

Det er et dikt av Hans Børli som betyr mye for meg. Det heter Junikveld og det lyder slik:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen ...

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her ute på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

La oss ta godt vare på hverandre, og være snille mot hverandre. Det er mange ting som slett ikke er viktig. For det er sant som Børli skriver: den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.

Bildet er tatt av min datter, Benedicte, på en av de fine turene vi har hatt sammen på Eiktunet kulturhistorisk museum. Jeg er ute sammen med Poirot.

Nedenfor finner du en video fra et møte i menigheten Levende Ord i Mobile, Alabama. Lovsangslederen ble utsatt for en ulykke for 22 år siden. På fredag ble hun bedt for, og reiser seg og går!

Lam kvinne reiser seg etter 22 år i rullestolen

Den guddommelige gjerning i et menneskeliv

Disse ordene av Watchman Nee møtte meg i dag tidlig, jeg håper de kan være til hjelp og velsignelse for flere enn meg. Utgangspunktet er apostelen Peters ord fra 2.Pet 1,10:

"Derfor, brødre, legg enn mere vinn på å gjøre deres kall og utvelgelse fast!"

Åndelig rikdom kommer ikke gjennom spesielle nådegaver ved særskilte anledninger, men skriver seg fra en utrettelig guddommelig gjerning i et menneskeliv over en årrekke.

Det er en sorg for meg å oppdage at brødre og søstre er så avhengige av spesielle opplevelser, rent bortsett fra den hjelp de får gjennom disse fra tid til annen, så faller de inn i en livsstil som er umulig å skille fra det liv som gudløse mennesker rundt om lever. For en fattigslig tilstand avslører ikke dette! De samler seg ingen åndelige rikdommer. Mellom den midlertidige oppmuntring de får gjennom møter eller andre nådemidler, så lever de et liv preget av nederlag.

Men slik er ikke livet i Ånden. Dets rikdommer er ikke slik som kan samles på livets holdeplasser, men bare gjennom den utrettelige aktivitet som Guds nåde utøver på de veistrekningene som ligger mellom.

Kristen pasifisme, del 12

Her følger en ny del av professor Myron Augsbeger's (bildet) artikkel om kristen pasifisme:

"Det kan hende noen lesere spør: Forstår ikke Augsberger at Gud brukte krig i Det gamle testamente og velsignet den? Svaret er ganske enkelt ja, dette er riktig forstått, men forstått i relasjon til den 'progressive åpenbaring' i hvilken Gud beveget til en høyere forståelse av sin vilje. Jeg sier dette med en dyp overbevisning om at Skriften er helt og fullt inspirert av Gud. Det er ingen motsetninger i Bibelens mening. Men jeg er også overbevist om at Bibelen ikke er en 'flat' bok. Det er mer snakk om en progressiv åpenbaring av Guds vilje i Guds vilje i Jesus Kristus. Gud bruker ikke lenger en nasjon for å utføre sine hensikter, i stedet bruker Han et fellesskap av troende, menigheten av de gjenfødte. I stedet for å bruke en nasjon, så har Jesus gitt oss misjonsbefalingen hvor vi skal gå ut i hele verden og gjøre disipler fra alle nasjoner.

Dette er vår misjon: gjøre disipler av mennesker som blir medlemmer av Kristi rike, ikke hjeloe til med å rettferdiggjøre deltagelse i krig.

David Ben Gurions spørsmål konfronterer fremdeles den kristne kirke: 'Når skal dere kristne begynne å arbeide for fred?'

Den kjærlighet som er grunnlaget for en kristens relasjon til andre er bygget både på følelser og noe vi beslutter oss til. Dette betyr at vi som kristne må finne måter å bygge forståelse på. Et problem vi står overfor er i hvilken retning vår kjærlighet skal gå. Et annet problem er hvordan vi skal uttrykke denne kjærligheten. Dette involverer selvsagt mer enn bare det å snakke om disse problemene. Mange unge mennesker har gitt seg selv til alternativ tjeneste for å uttrykke brødreskap, av fred og forståelse gjennom rehabilitering og hjelp til de som lider. Ikkevoldsforkjempere er ikke bare mennesker som protesterer."

(fortsettes)

Menigheten "Hjemmet til Jesus- Kongen" i Nasaret vokser

I går mottok jeg gode nyheter fra
vår samarbeidskirke i Israel, fra baptistmenigheten, "Hjemmet til Jesus - Kongen", i Nasaret. Det er gjennom vårt misjonsarbeid "White Fields Mission", at vi støtter denne nye menigheten. Flere har kommet til tro på Jesus den siste tiden, og antall medlemmer øker. Til møtene kommer det nå 40-45 personer, og menighetens pastor Saleem Salash, uttrykker stor takknemlighet til Gud for det som skjer.

Menigheten har siden sist jeg skrev også fått laget seg sin egen logo, som vi viser her. Vi har også gleden av å legge ut en video, som viser noen av barna i menigheten. De synger Salme 23. Det er vårt håp at vi skal få flere som kan være med på å støtte denne menigheten økonomisk fremover. Noen norske venner er med på å gi et månedlig beløp, men vi trenger å øke dette betraktelig, slik at menigheten kan få muligheten til å få pastor i full stilling. Det ville kunne gjøre det mulig å nå enda mer ut med evangeliet i Nasaret. Om du kunne tenke deg å være med på dette prosjektet, vennligst ta kontakt med oss, så videreformidler vi dette.

Barna fra Hjemmet til Jesus kongen synger Salme 23

Kristen pasifisme, del 11

Her følger en ny del av Myron Augsbergers artikkel om kristen pasifisme:

"Som kristne anser vi medlemskap i Kristi rike som vår primære lojalitet. En slik måte å se tingene på er enda mer grunnleggende for Det nye testamente enn kjærligheten er det. Jesus sa selv at Han var kommet for å introdusere et annet kongerike. Dets ånd er kjærlighet, men dets plattform eller handlingsmønster er lojaliteten til en annen Herre, en autoritet som er atskilt fra enhver jordisk makt. Denne premiss, som sier at vår primære lojalitet er himmelriket, understreker jo det faktum at vi først og fremst svarer til Jesus Kristus og Hans mandat alene.

Dette er med all respekt å melde sant i en hver kultur eller nasjon som en kristen lever. En troende vil søke å være en god borger, og med bevisstheten om at det er mange medvirkende kristne som kan gjøre mye godt for sine medmennesker, bare de gir seg hen til dette på en positiv måte. Dette bør ikke oversees av dem som antyder at om en ikke tar del i militære handlinger så bidrar ikke han eller henne til nasjonen. Vi bærer en etisk ansvar for å demonstrere at en holdning av samvittighetsfull innvending mot krig ikke er noe du "skrur på" i forbindelse med en krig, for at du med dette skal komme deg unna militærtjenesten. Ikkevold er en total livsstil. Det betyr at vi stiller oss til tjeneste for andre. Vår oppgave er ikke å bygge status som mennesker som gir seg selv til materialistisk jag.

På bildet ser vi en gruppe unge anabaptister somvil leve i pakt med Guds rikes prinsipper.

(fortsettes)

Sjelden dåpshandling i Sveits

8. august ble ringen sluttet for 300 års anabaptistisk historie da Simon og Regula Fankhauser fra Trub i Sveits ble døpt.

I 1710 ble en slektning av Simon, Christian Fankhauser, en av lederne for den anabaptistiske bevegelsen, bannlyst fra Bern og ble skipet nedover Rhinen i retning Holland. Med trusler om den visse død ble han advart om ikke å vende tilbake. Men Christian Fankhauser klarte ikke å være borte fra familien sin, og vendte tilbake til Sveits i dypeste hemmelighet senere dette året.

Simon og Regula Fankhauser bor i huset til Christian Fankhauser (bildet). Det er mange som har besøkt dem her på gården Hinter Huetten, som ligger i enden av Trub dalen. På gården her finnes det nemlig et skjulested under gulvet, hvor Christian gjemte seg. Dette skjulestedet hører nå med blant de nasjonale historiske severdighetene i Sveits. Kommer man hit får man virkelig følelsen av å være tilbake i den tiden da Christian og vennene hans ble forfulgt på grunn av sin tro.

Det er i de siste årene at Simon og Regula Fankhauser er kommet til tro på Jesus. De ble aktive i den reformerte kirken i landsbyen Trub. Regula fikk snart ansvaret for søndagsskolen, men det utløste spenninger, og presten kritiserte henne for å være for livfull når hun fortalte historier for barna og for å konsentrere seg for mye om Jesus!!

Ekteparet Fankhauser følte seg ikke lenger velkommen, og ble medlem av en husmenighet i Langnau, hvor de nå blomstrer i troen. I forbindelse med at Simon viste en turistgruppe rundt i hjemmet sitt, og fortalte så levende om anabaptistene og sin nyfunne tro, spurte guiden han om han nå var blitt anabaptist. Simon bekreftet dette. Guiden spurte da om han var troende døpt?

"Ikke ennå," svarte Simon. Guiden fulgte så opp med spørsmålet: "Når du tenkt på når dette skal skje," og Simon svarte: "8. august."

Spørsmålet fra guiden var det som skulle til for at Simon tok sin avgjørelse. Da han senere fortalte kona si dette, spurte hun når han hadde tatt avgjørelsen, og Simon svarte: "For ikke så lenge siden." Det skulle vise seg at også Regina hadde gått med samme tanker, men at hun ville vente til at Simon fikk samme tankene!

Slik skulle det gå at ennå en gang - etter 12 generasjoner - skinner vitnesbyrdet til en anabaptistisk kirke av troende mennesker i Trub dalen i huset til Fankhauser i Emmental regionen i Sveits. Det er det gode grunner til å takke Gud for.

Komme Ditt rike!

Bønnen: "komme Ditt rike", er en bønn jeg stadig drives til å be. Om dette skriver Watchman Nee, med utgangspunkt i Jesu ord i Matt 6,10: "... komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden."

"Dette skal vi om: 'Komme ditt rike!' Hvis Guds rike ville komme av seg selv, ville vi ikke fått vite at vi skulle be på denne måten. Men Guds folk må be, for at Hans verk blir utført som svar på deres bøner. 'Skje din vilje!' Ja, men hvor?

'På jorden', for det er dey eneste sted hvor Guds vilje ikke blir gjort. Hvordan kan da Guds vilje komme ned hit? Ved den skapte vilje, som i forening med den Evige vilje, søker å fortrenge djevelens opprørske vilje.

For bønnen har alltid tre sider. Den omfatter den vi ber til, den vi ber for, og den vi ber mot, og på jorden finnes det virkelig en å be mot - en vilje som setter seg opp mot Gud. Mot denne opprørske vilje vil ikke Gud handle alene. Han venter at vi skal be. Herrens bønn er ikke bare et bønnens forbilde for meg, det er en åpenbaring av Guds hjerte."

Historisk tursti åpner i Sveits - du kan følge i sporene etter anabaptistene

18. september åpner en ny tursti - Chemin des Anabaptistes - i Jurafjellene i Sveits. Det var i disse fjellene at de foraktede "gjendøperne" fant et tilfluktsted på midten av 1600-tallet, etter at de var blitt fordrevet fra sine hjem. Jurafjellene danner grensen mellom Sveits og Frankrike.

Det var de katolske biskopene Basel som styrte disse fjellområdene på 17. og 18 hundretallet. Disse biskopene tillot at anabaptistene fikk bo her, fordi de var så produktive og kunne dermed gi biskopene økonomiske fordeler. Men de måtte bosette seg i områder som lå svært høyt oppe. Men friheten varte ikke lenge. Fornyet intolleranse og forfølgelse skulle drive de anabaptistiske kommunitetene over på fransk side av fjellene.

Historien om disse anabaptistene blir nå fortalt gjennom en tursti som deler seg i to grener. Begge har start i Sonceboz og vil lede deltagerne til små avsidesliggende plasser og gårder hvor de så vidt var mulig å dyrke noe. Men det er vakkert her med fjellene som omkranser det hele, og med vakre sletter inneklemt mellom disse fjellene.

I Sonnenberg finnes det et historisk arkiv drevet av mennoniter. I Creux de Glace, en ishule, kan man se initialer fra anabaptister som har skjult seg for sine forfølgere.

Høydepunktet på turen er det som er igjen av den såkalte Anabaptist-broen. Denne broen krysset et juv som heter Combe du Bez. Anabaptister holdt forbudte gudstjenester under denne broen. Her finnes mange navn og datoer inngravert i steinene. De tidligeste er fra 1633. I 2007 under Täuferjahre (Gjendøperåret) i Sveits søkte mennoniter støtte fra ViaStoria, en organisasjon som arbeider med å ta vare på gamle historiske stier. Det er ut av dette samarbeidet at den historske anabaptist-stien nå er blitt en realitet.

Jeg vet i hvert fall hvor jeg skal reise neste gang jeg skal til Sveits!

På bildet ser vi et "melkehus", som ligger halvveis fra stedet hvor de tidlige anabaptistene bodde og drev sine gårder. Du passerer dette om du legger ut på turstien.