Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Alt står eller faller med et eneste punkt i den kristne tro: sto Jesus opp igjen fra de døde eller ikke. Om Jesus ikke sto opp igjen fra de døde er alt forgjeves og vi som kaller oss kristne står tilbake som de ynkeligste menneskene på jord. Om ikke Jesus sto opp igjen fra de døde var vår tro i beste fall en moralsk høyverdig etikk.

"Men nå er Kristus stått opp igjen fra de døde ..." (1.Kor 15,20)

Dermed krones alt med seier - også seieren over døden! Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Det er to plasser jeg dras mot når jeg er i Israel. Det ene stedet er Getsemane, det andre er Gravhagen (bildet). Når man besøker disse to stedene er det lett å bli "ført tilbake" til Jesu tid. Stedene er autentiske. Når disse linjene skrives er jeg i ferd med å legge meg for å sove. Jeg skal opp tidlig for å feire Kristi oppstandelse i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00. Kl.11.00 feirer jeg gudstjeneste i Lillehammer baptistkirke, hvor jeg skal tale. Senere i dag vil jeg publisere talen jeg skal holde på Lillehammer. I den forteller jeg hvorfor Gravhagen i Jerusalem er så spesiell for meg.

Inntil videre roper jeg glad: KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Johann Christoph Arnold er hjemme hos Herren

Det er med sorg jeg i kveld mottar meldingen om at Johann Christoph Arnold  (bildet) er død, 77 år gammel. Arnold som var ledende eldste for Bruderhof-kommunitetene, var barnebarnet til grunnleggeren av denne anabaptistiske bevegelsen, Eberhard Arnold. Bevegelsen ble grunnlagt år 1920 og er en høyst oppegående og levende bevegelse, med kommuniteteri en rekke land. Han døde i dag, påskeaften, etter en måneds kamp mot en kreftsykdom.

Johann Christoph Arnold var en internasjonal bestselgende forfatter, med over to million solgte bøker. Bøkene ble oversatt til 20 språk. Kun en av dem er oversatt til norsk. I 1999 ga Luther forlag ut boken "Tilgivelsens tapte kunst", med undertittelen: "Fortellinger om veien bort fra bitterhet." Ved siden av forfatterskapet arbeidet Johann Christoph Arnold som fredsmegler og ekteskaprådgiver.

Johann Christoph Arnold arbeidet også mye med forsoning mellom kristne av ulike konfesjoner. Han etterlater seg kona Verena, syv av hans åtte barn, og mange barne- og oldebarn. Han vil bli djupt savnet, ikke bare av medlemmene i Bruderhof-bevegelsen, men blant kristne i mange forskjellige sammenhenger som fikk gleden av å møte ham og samarbeide med ham.

På grunn av Jesu blod

Det er få ting jeg kjenner slikt åndelig slektskap til som grev Zinzendorf (bildet) og den herrnhutiske bønne- og misjonsbevegelsen. 13. august i år er det ganske nøyaktig 290 år siden "den herrnhutiske pinsen" - jeg kommer tilbake til alt dette i en senere bloggartikkel.

I dag vil jeg bare dele en påskesalme skrevet av Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (1700-1760). Den er oversatt til dansk, og det burde ikke by på så store problemer å få med seg det fantastisk sterke innholdet.

Det finnes jo ingenting annet som frelser enn Jesu Kristi blod. Dessverre er salmer og sanger om blodet blitt fjernet fra mange kirkesamfunns moderne salme- og sangbøker. En kan jo spørre seg hvorfor?

Jeg synes denne salmen passet så godt i dag, mens vi venter på den strålende påskemorgen!

Min frelser mig af døden drog,

thi al min synd han på sig tog,

han siger: Hvo som tror på mig,

han skal ej dø evindelig.

Jeg tror, at Jesus ved sit blod,

har gjort for alle synder bod,

at dette blod evindelig,

fra al min synd kan rense mig.

Hans blod og hans retfærdighed

er alt, hvad jeg vil smykkes med,

dermed kan jeg for Gud bestå,

når jeg i Himlen skal indgå.

Det skyldbrev, som mig var imod,

udslettet er ved Kristi blod,

jeg tror, at Jesus det borttog

og nagelfast til korset slog. (1)

Jeg arme var i syndens magt,

men Kristus har mig frihed bragt;

han drog mig ud af Fjendens vold,

da han betalte syndens sold.

Til syndens lyst, jeg sige vil: 

Vig bort! Jeg hører Kristus til,

jeg skylder ei at lyde dig,

til ejendom han købte mig.

Så længe jeg på jorden er,

det bliver ene mit begær

at vidne højt med trøstigt mod

om nåden udi Jesu blod.

Thi kun at Kristus for mig led

mig hjælpe kan til salighed;

og verken lidet eller stort 

det hjælpe kan, hvad jeg har gjort.

Og man skal skrive på min grav,

at Kristi død, mig frihed gav, 

at ved hans blod jeg håbed på

hos Herren hist et sted at få.

Grev Zinzenforf, 1739. Dansk 1793

N.J Holm 1829. Bearbeidet 1951

1) Kol 2,14

Korsets tydelige språk

"Timen er kommet," sier Jesus, "da Menneskesønnen skal bli forherliget." (Joh 12,23) Hvordan og når skal han bli forherliget? Er det i oppstandelsens første påskedag? Ikke bare da, men også tidligere. I Johnnesevangeliet blir det tydelig hvordan Jesus får sin herlighet allerede på korset. Når Jesus tenker på den herlighet som Faderen vil gi ham, tenker han på døden. Han er hvetekornet som faller i jorden og dør, og som dermed gir rik høst.

Jesus hadde ennå ikke vist hele sin kjærlighet. Når han henger der på korset, viser han den "til det siste" (Joh 13,1). Der får han sin herlighet, der åpenbares hans og Faderens ufattelige kjærlighet. 

Hele den kristne tradisjonen viser oss at det bare er når vi ser opp mot korset at vi kan få et glimt av Guds herlighet. Alle helgener har vært fascinert av korset. Jesus sier selv: "Når jeg blir løftet opp fra jorden (det sil si: løftet opp på korset) skal jeg dra alle til meg" (Joh 12,32). Korset åpner himmelens dør på gløtt. På korset ser vi noe av kjærlighetens herlighet.

På langfredag kneler vi foran korset og kysser vår korsfestede Herres føtter. Dette er ingen tom gest. Vi kneler for ham som stråler i all sin herlighet fordi han ble løftet opp på korset. 

Hvis vi så oftere opp mot korset, så ville vi oppgi enhver tanke på å anklage Gud for å ikke bry seg om oss. Da ville det bli umulig å påstå at han har forlatt oss."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum forlag 1994, side 90.

Billedtekst: Det enkle trekorset på inngangsdøra til Kristi himmelfartskapellet. Foto: Kurt Urholt

Klassekampen med stort positivt oppslag om jødene i Egypt

Klassekampen slutter ikke å overraske - positivt! De siste månedene har denne avisen hatt flere og store oppslag om Martin Luther og Reformasjonsjubileet, og nå i siste nr før påskedagene - onsdag 12. april - et stort oppslag på hele fem avissider om Egypts jødiske arv. Også veldig positivt vinklet.

Artikkelen har oversikten: Jakten på en glemt arv.

Artikkelen er også hovedoppslaget på avisens førsteside: "Kulturarv går tapt: Jødenes flukt fra Egypt.

I tittelbildet heter det: "For få tiår siden levde titusener av jøder i Egypt. Nå er det bare en håndfull igjen", og i ingressen: "Egypts jøder har spilt helt avgjørende roller i landets historie. Nå er de gjenværende i ferd med å dø ut." Artikkelen er skrevet av den kvinnelige arabiske journalisten Amal A. Wahab, som stadig leverer innsiktsfulle artikler om såvel det politiske som det hverdagslige livet i Egypt.

Og det er spennende ting hun serverer Klassekampens lesere i denne artikkelen: f.eks historien om jødiske Yousef Darwish, som sammen med to andre, startet det egyptiske kommunistpartiet. Han var en sekulær jøde, som ble muslim, i solidaritet med den arabiske arbeiderklassen, og som ble ekskludert av partiet når det ble mer og mer nasjonalistisk og jødefiendtlig.

Vi får også historien om de jødiske familiene Cicurell, Rola og Qattawi som sammen med muslimske Talaat Harb, etablerte Den egyptiske bank i 1929.

Journalist Amal A. Wahab forteller også om hvilken betydningen jødene har hatt når det gjelder landets industri - særlig tekstilindustrien - og kanskje overraskende for noen, for Egypts teaterliv og filmindustri. Hun skriver også om bakgrunnen for fremveksten av sionismen i Egypt, og hvem som var sentrale skikkelser i den sammenhengen. Hun omtaler jødene som fredselskende mennesker som har villet Egypt vel. Vi får også del i jødenes smertefulle historie i Egypt.

Hun forteller om den nå 76 årige Abdel Nabi Moawad som husker godt tiden før jødene forlot Egypt:

"Vi levde sammen og ingen brydde seg om religioner. Jeg jobbet for en jødisk gullsmed og hadde jødiske venner. Etter hvert som Israel ble til, og spesielt etter krigen i 1956, ble stemningen veldig anti-jødisk. I løpet av et tiår hadde de fleste forlatt Egypt. Det er synd, sier han."

I følge Wahab er det så få som 10 jøder igjen i dagens Kairo.

Får du muligheten til å få tak på Klassekampen for onsdag 17. april 2017 er det vel verd de 32 kr den koster.

Lidelse? Nei, takk! Det vil vi ikke høre om.

Hans disipler ville ikke høre om det den gang - kanskje ikke i dag heller. Det passet ikke inn i bildet av Messias, den seierrike, han som skulle fri dem fra åket som romerne representerte og opprette sitt messianske rike. Det passer ikke i dag heller, med den teologien som skal gi oss bedre selvbilde, herlige liv - her og nå!

Lidelse er noe disiplene avviste, den gangen som nå. I dag skal alle være friske, sunne, og vellykkede. Særlig om de er kristne.

Gang på gang leser vi i evangeliene om at Jesus forsøker å fortelle om sin forestående lidelse og død. Uten unntak avviste disiplene Hans å lytte til det Jesus hadde å si.

En typisk situasjon i så måte finner vi beskrevet i Evangeliet etter Matteus:

"Fra da av begynte Jesus Kristus det klart for disiplene sine at måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått ihjel, og på den tredje dagen skulle han reises opp." (Matt 16,21)

Peters reaksjon på dette er illustrerende:

"Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg." (v.22)

Hva svarer så Jesus Peter: "Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som hører Gud til, bare for det som mennesker vil." (v.23)

Her ser vi tydelig hvordan Guds og menneskers vei ikke alltid er den samme. Og lidelsen er alltid uønsket. Mennesket søker en annen vei. Det må finnes en annen løsning. I Jesu tilfelle fantes det bare en vei: lidelse og død. Om Jesus hadde valgt Peters vei ville vår frelse ikke vært tilveiebrakt.

Om denne dagen heter det i Matteus 26,31: "Da sier Jesus til dem: I natt kommer dere alle til å falle fra og vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt."

I andre oversettelser heter det: skal alle ta anstøt av meg.

Ja, slik var det, og slik er det.

Hvor mye forkynnelse hører vi om Jesu lidelse, og om "samfunnet med hans lidelser"? Hvor mye hører vi om alt Jesus skal gjøre for deg og meg, og om hvor fantastisk livet blir om du bare vil tro på Ham. Da slipper du unna all lidelse, da blir du frisk, da blir du rik, da blir du vellykket. Da lykkes livet for deg.

Vi bør snakke sant. Å følge Jesus er også å gå lidelsens vei. Mange av våre trossøsken verden over betaler en svært så høy pris for å følge Jesus.

Vi forkynner Hans død helt til Han kommer igjen

Vi var 12. Akkurat som disiplene den minnerike kvelden på Øvresalen. Vår Øvresal var et lite skogskapell. Begge stedene ble en kalk velsignet og et brød brutt, og delt ut.

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp?" (1.Kor 10,16)

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det som skjedde skjærtorsdag på Øvresalen, og det som skjedde i Kristi himmelfartskapellet i går. Hvilken gave Herrens måltid er!

Det er et stort tidsspenn mellom innstiftelsen av dette hellige måltidet på Øvresalen og feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet skjærtorsdag 2017. Men alle feiringer av dette måltidet siden Jesus innstiftet det, har dette til felles:

"For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer." (1.Kor 11,26)

Feiringen er den sterkeste forkynnelsen av alle om Jesu lidelse og død for vår skyld. Hans sårmerkte kropp som brytes i stykker, blodet som rant, og sonet all vår synd.

I går ble ordene fra 1.Joh 2,2 så levende for meg:

"Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens."

Forræder - ikke jeg! Jovisst!

Jeg våkner med disse ordene denne Skjærtorsdagens moren: "I den natt da Herren Jesus ble forrådt..." (1.Kor 11,23)

Forrådt. Et grusomt ord.            

Brutt tillit. Svik. Etter tre år med Jesus.

Er det mulig? Etter alt Judas hadde sett, hørt, vært med på. Ja.

Kunne jeg være i stand til noe slikt? Etter alt hva vi har opplevd med Jesus? Jeg tror det. Den som ikke tror at han eller henne kan bli forført, er allerede forført. Under gitte omstendigheter er alle mennesker i stand til de mest grusomme ting - selv gjenfødte mennesker. Historien har dessverre mange eksempler. Peter fornektet sin Herre, rundt varmen fra kullilden i borggården til øverstepresten. Det var nok ikke tilfeldig at det skjedde rundt et varmt bål. Det ble for ukomfortabelt å bekjenne navnet Jesus. Har vi vært i situasjoner hvor vi har tidd stille, fordi det krevde for mye av oss å bekjenne oss som en av Jesu etterfølgere? Jeg har.

Hva er det som gjør dette mulig? Vår iboende evne til å synde. Vi er svikefulle.

Det finnes de som sier at de ikke lenger har synder å bekjenne. Da har de liten selvinnsikt og selverkjennelse. Da er de snublende nær ved å bli forført - om de ikke allerede er det. Jeg har hørt så mange si: utroskap er utenkelig for meg, det skjer ikke. Så skjer det likevel. Eller: jeg er ikke i stand til å lyve, så lyver de likevel. Jeg kommer ikke til å svikte Jesus, så svikter de likevel når det gjelder.

Jeg har til gode å møte et menneske som ikke synder eller er i stand til å synde. Derfor trenger jeg daglig syndernes forlatelse. Jeg er nemlig i stand til det meste. Så godt kjenner jeg meg selv etter 58 levde år.

Ta de kristne høytidene tilbake!

Jeg har gledet meg lenge over den svært positive utviklingen i menigheten United Malmø. Den har gått fra å være en av de mest søker-vennlige menighetene i Skandinavia, hvor det var kult å være og man gjerne feiret Valentinsdag og mors- og farsdag, men i liten grad feiret de kristne høytidene, til å bli en menighet som nå feirer gudstjenester med tros- og syndsbekjennelse, vekselbønn og nattverd.

I går var det enda mer å glede seg over. Da presenterte avisen Dagen et intervju med menighetens pastor, Magnus Persson. Der snakker han om at "frikirkene i Skandinavia har mistet påsken".

I United Malmø dro gjerne medlemmene på påskeferie, som svensker - og nordmenn - flest. Men de siste tre årene har denne pinsemenigheten gjenoppdaget viktigheten av de kristne høytidene. De feirer gudstjenester både palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og 1. påskedag - og antall gudstjenestebesøkende er økende for hvert år.

Magnus Person har ikke noe i mot ferie, og unner alle noen dager fri. Men vi står i fare for å bli sekulære kristne, fordi påsken - av alle kristne høytider - er den aller viktigste. Påsken er den kristne tros hjerte og sentrum, i og med at den handler om Jesu lidelse, død og oppstandelse.

Jeg har hørt innvendingen mange ganger: Den om at Jesu oppstandelse feires jo hele året, så vi trenger ingen spesiell dag til å feire den.

Innvendingen kommer gjerne fra enkelte frikirkelige som hevder at en slik feiring bare dreier seg om noe religiøst.

Jeg synes Magnus Persson svarer så godt:

"Tenk om vi hadde en slik innstilling til våre barns bursdager? Tenk om jeg skulle si til min sønn: Vi trenger ikke å feire bursdagen din fordi du er jo 13 hele året."

Pastor Persson mener vi må ta høytidene tilbake. Det har jeg ment lenge.

Påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet

Det er en stor glede å kunne ønske velkommen til påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på Eina:

Skjærtorsdag kl.18.00. 

1.påskedag kl.08.00: Vi feirer Kristi oppstandelse denne påskedags morgen, slik det er blitt tradisjon for i Kristi himmelfartskapellet.

Alle er hjertelig velkommen!

Billedtekst: Det vakre bildet av Kristi himmelfartskapellet er tatt av Kurt Urholt.

5000 kristne har rømt inn i skogen på grunn av forfølgelsene i Kongo

Volden mot kristne i Den demokratiske republikken Kongo øker i intensitet. I forrige måned ble Michael J. Sharp, en amerikansk mennonite og medarbeider i et fredsbevarende team utsendt av FN drept. Nå har 5000 kongolesiske mennoniter gjemt seg i et forsøk på å unngå volden og forfølgelsene.

Det finnes tre mennonitiske kirkesamfunn i Den demokratiske republikken Kongo. Visepresidenten for det ene, Communaute Mennonite au Congo, Joly Birakara, ber nå om forbønn i den svært spente situasjonen. Forfølgelsen har ført til at 30 menigheter med til sammen 4000 medlemmer har søkt tilflukt i skogene. Situasjonen er fortvilet. Dette kirkesamfunnet består av medlemmer fra minst seks forskjellige etniske grupper, som er blitt forsonet med hverandre gjennom troen på Jesus som sin Frelser og Herre.

Bercy Mundedi, som er direktør for Bibel-instituttet i Kalonda, hvor dette kirkesamfunnets pastorer får sin opplæring, er fortvilet og lurer på hva som er riktig å gjøre: skal hun sende 36 studenter hjem? Opprørsstyrker befinner seg i noen åser bare omlag fem kilometer unna Tshikapa, hvor kamper pågår. Noen av disse studentene skal uteksamineres i juli.

Jean-Felix Cimbalanga, som er president for et annet mennonitisk kirkesamfunn i landet, Communaute Evangelique Mennonite, rapporterer at 1000 av dette dette kirkesamfunnets medlemmer, fra åtte menigheter, har rømt inn i skogene.

La oss be for våre forfulgte trossøsken i denne spente og forferdelige situasjonen de nå opplever.

Om å gi sitt liv for sine venner

"Gode hyrder er villige til å legge ned sine liv for fårene (se Joh 10,11). Som åndelige ledere som vandrer i Jesu fotspor er vi kalt til å legge ned våre liv for vårt folk.

Å legge ned sitt liv kan i visse tilfeller innebære å dø. Men først og fremst betyr det å gjøre sitt liv - med den sorg og glede, ensomhet og nærhet, tilgjengelig for andre som en kilde til nytt liv.

En av de største gaver vi kan gi andre er oss selv. Vi tilbyr trøst og lindring, særskilt i vanskelige stunder, ved å si:

'Vær ikke redd, jeg vet hva du går igjennom og er med deg. Du er ikke ensom.'

På den måten er vi Kristus-like gjetere."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

To spennende pilegrimsreiser til Selja

Her er et spennende reisetips om du drømmer om å gjøre en pilegrimsreise i år. Sommeren byr nemlig på spennende muligheter til pilegrimsreiser til den hellige øya Selja. Pilegrimsfellesskapet St. Jakobs skriver om to alternativer på sin nettside. Begge kombinerer vandring og reise med båt:

1. Sunnivaleia - over sjø og land. Denne pilegrimsreisen fra Kinn til Selja arrangeres i år for femte gang.

Du kan lese mer om denne reisen her:

http://www.pilegrim.no/page.php?id=1488233298

2. Sunnmørsleia - over fjord og fjell. Denne starter fra Giske kyrkje og arrangeres i år for tredje gang.

Du kan lese mer om denne reisen her:

http://www.pilegrim.no/page.php?id=1488054571

Om noen av bloggens lesere skulle melde seg på en eller begge disse turene, hadde det vært veldig koselig om du skrev et reisebrev og tok noen bilder, så kunne du dele det her på bloggen. Vi er mange som gjerne kunne tenke oss å få del i en slik reiseskildring. Ta gjerne kontakt med meg på denne adressen: bjornolav58@gmail.com

Foto: Det vakre bildet av Selja er tatt av Ørjan Aarmo. En stor takk for at jeg får bruke det!

Pave Tawadros II bringer håp til de de fortvilede etter bombeangrepet mot to koptiske kirker

Våre koptiske venner er i sorg. De har gravlagt de 44 ofrene etter de forferdelige terrorangrepene mot hellige Georgs kirke og hellige Markus katedralen palmesøndag. Bombene, som ble brukt i terrorangrepet, gikk av midt under gudstjenesten og førte til at 44 mennesker mistet livet, mens minst 126 mennesker ble skadet, noen av dem svært alvorlig.

Angrepet karakteriseres som det verste bombeangrepet mot landets kristne befolkning i Egypts historie. Angrepet viser også hvor sårbar den koptiske befolkningen er i dagens Egypt.

I Tanta, som ligger omlag 96 kilometer nord for Kairo, gikk den første bomben av, og tok livet av minst 27 kristne, og skadet 78. Noen timer senere slo en selvmordsbomber til i kystbyen Alexandria. Selvmordsbomberen skal ha gått frem til en av sikkerhetsvaktene og sprengt seg selv i luften. Her skal 17 mennesker være drept, og 48 såret. IS hevder å stå bak begge angrepene.

I den svært spente situasjonen som har oppstått etter terrorangrepene har pave Tawadros II av Alexandria (bildet) vist seg å være en samlende skikkelse for en koptisk befolkning i sorg og fortvilelse. Han bringer et budskap av trøst og håp og forsoning midt i kaoset. La oss huske alle de som er rammet i våre bønner, og be spesielt for den koptiske paven og alle hans medarbeidere at de må være i stand til å formidle håp midt i det beksvarte mørket.

Møtt med Guds forunderlige nærvær på Voss

Når disse linjene skrives er det blitt natt til tirsdag. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Out Cry, bønnekonferansen på Voss. For vår del ble det to velsignede dager. Jeg talte på søndagens kveldsmøte og på et seminar om den profetiske forbønnstjenesten mandag ettermiddag. Vi skulle egentlig ha reist lørdag med toget, men jeg ble syk natt til lørdag, og vi valgte å utsette reisen til søndag og da kjøre bil over Filefjell. Det gikk greit til Voss, men tilbakereisen ble litt utfordrende med tett snødrev over fjellet.

120 deltagere på konferansen. Mange av dem ungdommer. Møtene var preget av et stillferdig Gudsnærvær, hvor mange mennesker ble berørt av Gud. Jeg setter stor pris på den várheten for Den Hellige Ånd som Anders Skarpsno fra Bønnesenteret på Levanger viser når han leder lovsangen. Det var så godt å lovprise Herren, og det var gripende å se så mange ungdommer i stille tilbedelse. Jeg talte som sagt søndag kveld. Emnet var hentet fra 1.Mosebok 17,1 om Guds kall til Abraham om å leve for Guds ansikt. Da jeg inviterte til å komme frem for å ta imot Herrens velsignelse, kom like så godt hele forsamlingen fram! Hver av dem fikk med seg korsets tegn i deres panne, og, en hilsen fra Herren.

Her er den lange køen av mennesker som gjerne ville få del i Herrens gode velsignelse! En av de som kom frem viste seg senere å være en kvinne fra Moldova. I det jeg tegnet korsets tegn i hennes panne, hørte jeg Herren si til meg at jeg skulle hilse henne og si: Du må huske at Herren har sagt at Han er din bolig!

I går før vi skulle reise fra Voss fortalte hun meg at hun hadde sagt til Herren når hun kom til Norge at hun følte seg så alene. Hvem skulle ta vare på henne? Da sa Herren: Jeg vil være din bolig! Og nå fikk hun samme hilsenen fra Herren en gang til. Jeg visste ikke noe om at Gud hadde sagt de samme ordene før jeg ba for henne. Og mange andre ble sterkt berørt av Herren under denne forbønnsstunden. All ære til Jesus.

Det var en stor velsignelse å få treffe Daphne og Roy Godwin (det øverste bildet), lederne for bønnehuset Ffald-y-Brenin i Wales. Boken om det forunderlige Gud gjør er nettopp oversatt til norsk: "Strømmer av nåde", og har blitt til så stor velsignelse for meg. Jeg har hatt gleden av å skrive en anbefaling som er trykket på bokens forside. Det underlige er at omtrent samtidig som Gud begynte å gjøre forunderlige ting i Wales, begynte det samme å skje i Kristi himmelfartskapellet. Begge steder opplever vi et påtagelig Gudsnærvær. Daphe og Roy Godwin er to enkle mennesker, som kommuniserer svært godt med nordmenn. Deres stillferdige vitnesbyrd om det Gud gjør midt i blant dem på dette vakre retreatstedet griper alle som hører på. Jeg er overbevist om at de kom til Norge, til Voss, på nøyaktig rett tidspunkt for de planer Gud har med Norge. Det som begynte på Voss disse dagene vil få ringvirkninger over hele landet. Jeg tror vi ser begynnelsen til at Gud reiser opp bønnens hus over hele vår nasjon, steder hvor mennesker blir velsignet. Mer om dette senere.

Fra undervisningen mandag ettermiddag med tema: Den profetiske forbønnstjenesten.

En stor takk til arrangørene av OutCry Voss som inviterte May Sissel og meg til å være med på dette. Det var en stor ære å få dele fellesskap med dere disse dagene. Vi kommer gjerne tilbake.

Var Lasarus funksjonshemmet?

Den femte uken i fasten har i den ortodokse tradisjonen fått et navn: Lasarus-uken, til minne om at at Jesus vekker opp igjen Lasarus fra de døde.

En for meg helt ny side ved Lasarus fortellingen har de siste dagene dukket opp, nemlig den at Lasarus kan ha vært funksjonshemmet. Spiller det noen rolle, spør du kanskje? Den forteller meg i hvert fall noe svært gripende, om så er tilfelle.

Det er Peter Halldorf som skriver om dette i sitt siste brev til medlemmene av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby.

"Jeg møtte denne forklaringen første gangen gjennom den engelske teologen Francis Young", skriver Peter Halldorf. Det skjedde i forbindelse med et kurs Johannesakademiet holdt for en del år siden. Peter Halldorf skriver videre, her i min oversettelse:

"Hun har selv en sønn med funksjonshemming, og fortalte at hun hadde funnet hjelp i fortellingen om Lasarus og Jesu djupe hengivenhet til ham i hans svakhet. Vi kom da særskilt til å betrakte det koptiske ikonet av oppvekkelsen av Lasarus som vi hadde fått fra Egypt. Den gjorde et sterkt inntrykk på Francis Young som ble djupt berørt av likhet mellom Lasarus, slik som han ble fremstilt på ikonet, og hennes egen sønn..."

En annen av dem som har løftet frem denne mulige tolkningen er Jean Vanier, grunnleggeren av L'Arche-kommunitetene, og som jeg har både skrevet så mye om og oversatt mye av her på bloggen. Om dette skriver Halldorf:

"Han mener at det ordet som anvendes om sykdommen til Lasarus, asthenes, også kan oversettes 'handikappet'. Det skulle i så fall forklare hvorfor Lasarus ikke hadde noen familie, men bodde sammen med sine søstre, og at det dessuten er Marta, ikke Lasarus, som fremstilles som den som hadde hovedansvaret i hjemmet. Det vanlige i datidens kultur skulle ellers ha vært at broren, ikke en av søstrene, var familiens 'overhode' i en husholdning som ble delt av flere søsken. At så ikke var tilfelle antydes blant annet av at navnet Lasarus alltid nevnes sist når søsknene i Betania blir omtalt. Selv om denne tolkning ikke kan fastslås, og heller ikke stemmer overens med de ulike tradisjonene fra den tidlige kirken, er det interessant og rørende å tenke på at første gangen som Evangeliet etter Johannes bruker ordet 'philia' om Jesu kjærlighet til et enkelt menneske, så er det i forholdet til en person med en betydelig sårbarhet. Jesus begynte å gråte over et menneske som var død på grunn av kroppslig svakhet."

Dette kjenner jeg at jeg vil arbeide videre med.

Mammons grelle grådighet

De døde er ikke begravet ennå. Fortsatt ligger det mennesker hardt skadet på sykehus i Stockholm etter det feige terrorangrepet. Sverige er i djup sorg. Midt oppe i alt dette ville varehuset Åhléns invitere til røykskadesalg. Finnes det ingen anstendighet lenger?

Nei, det er slett ingen forsinket og dårlig aprilspøk. Varehuset Åhléns åpner dørene igjen i dag, og sendte like så godt ut en epost til sine kunder hvor de annonserte med tilbud på varer som er blitt utsatt for røykskader etter at bilen som ble brukt i det forferdelige terrorangrepet begynte å brenne.

Hva er dette? Dette viser den grådighet som finnes hos den avgud som Jesus kalte Mammon. Denne avguden vil ha alt, men har nå avslørt seg i sin villeste og grelle grådighet. Åhléns er et åsted for en terrorhandling. Mens det ble kjent at en 11 år gammel jente som var på vei for å møte sin mor er blant de drepte, finner altså varehusets ledelse det riktig å legge ut klær og andre gjenstander for salg!

Reaksjonene blant svensker flest er så sterke at Åhléns har trukket tilbake salget og bedt om unnskyldning.

"Ingen kan tjene to herrer. Han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (Matt 6,24)

Foto: Wikipedia.

Religiøs frihet

En pastor tilhørende pinsebevegelsen i Russland sa dette til meg ved en anledning:

'Når vi satt fengslet var kristne med ulik kirkesamfunnsbakgrunn forenet. Men nå får vi er frie, snakker vi ikke lenger med hverandre. Murer er reist mellom oss. 

Vi lærte hvordan vi skulle leve sammen i fengselet, men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere friheten.'

Jean Vanier (bildet) i Our Journey Home, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kina: To sør-koreanske pastorer arrestert for å ha hjulpet nord-koreanere

Kina har nå offisielt bekreftet at de har arrestert to sør-koreanske pastorer. Det er Radio Free Asia som melder dette. De to sør-koreanske pastorene er anklaget for hjulpet nord-koreanske avhoppere med å komme seg inn i Kina.

De to sør-koreanske pastorene ble arrestert i februar sammen med sine koner. Arrestasjonen er først blitt kjent nå. De to konene er blitt løslatt. Forberedelsene til rettsaken skal være i gang.

Det er nå et økt spenningsnivå mellom Kina og Sør-Korea på grunn av rakettsystemene USA nylig utplasserte i Sør-Korea. Kina arbeider for tiden intensivt med å spore opp ikke bare kinesiske kristne, men også utenlandske misjonærer, og da særlig de som arbeider med å hjelpe nord-koreanere.

Navnene på de to sør-koreanske pastorene er hemmeligholdt. De skal ha blitt arrestert i det de gikk ombord i et fly fra Qingdao i den østlige Shandong provinsen i Kina. Flyet skulle til Sør-Korea.

La oss be for de to sør-koreanske pastorene, deres koner og deres menigheter og la oss be for arbeidet med å hjelpe nord-koreanere som forsøker å komme seg ut av Nord-Korea.

Dagens rytme og en genser fra Shetland

Den har noen hull her og der, og noen steder er den blitt ganske så tynnslitt, Shetlandsgenseren min. Men jeg elsker den. Varmere genser finnes ikke. Den er god på kalde vinterdager. Jeg jeg tar den også på ellers i året - ikke bare for varmens, men for kosens skyld!

Jeg kjøpte den i 2005 i Lerwick. I en liten butikk. Når innehaveren hørte at jeg var norsk, var det helt uaktuelt å betale full pris. Hun var så glad for at nordmenn var kommet til øya og slo av halvparten av prisen og vel så det.

Så har den fulgt meg siden, og blitt en del av meg. Det er jeg glad for. Det er de små tingene som gleder - og i dette tilfellet - varmer.

Jeg kom til å tenke på denne genseren i går da jeg reflekterte over hverdagslivets gode rytmer. De som gjør livet så rikt å leve. Rutinene. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren som jeg berører samtidig, og som jeg tegner korstegnet med hver morgen i det jeg berører min panne, mitt hjerte, venstre, så høyre skulder. Korstegnet utgjør min aller første bønn. Den er samtidig en bekjennelse om at hele meg hører Kristus til. Så går jeg ned fra loftet, rusler inn på badet, ordner meg for en ny dag. Så trappa opp til kjøkkenet, for å brygge meg en kopp Yorkshire tea - om jeg er så heldig at jeg har den i boksen jeg oppbevarer teen i. Så den første tidebønnen og Bibelen.

Så begynner dagen, frokosten og dagens gjøremål.

Så følger andre tidebønner og så kommer kvelden. Det siste jeg gjør, etter å ha bedt den siste tidebønnen, og Jesusbønnen, er å tegne korsets tegn på nytt før jeg sover.

Det hender jeg har med meg Shetlandsgenseren opp i senga og legger den over dynen min. Da blir jeg god og varm og sover godt.

La oss ikke forakte dagsrytmen og de gode rutinene. Det er jo dette som er livet flest dager i året. Jeg kjenner på stor takknemlighet for å leve. Det er ingen selvfølge.

Billedtekst: Shetlandsgenseren min.