Betydningen av å lese Skriften - lectio divina

Jeg kommer nok aldri til å glemme ham, biskop Thomas fra den koptiske kirken i Egypt. Den lille mannen med de milde øynene, og det varme smilet. Jeg har tenkt mye på ham siden vi traff hverandre på en retreat på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige for en tid tilbake. Men like mye som hans personlighet, fascinerte hans iver og begeistring for Guds ord meg. Det var i grunnen betydningen av bibelstudiet denne retreaten handlet om. Jeg har skrevet om den tidligere på denne bloggen. Biskop Thomas var opptatt av at dagens kristne leser altfor lite i Bibelen, og overalt hvor han kommer, oppmuntrer den koptiske biskopen til å bruke sin Bibel mye mer. Jeg tror det er all god grunn for å gjøre dette. En del pastorer jeg kjenner leser Bibelen ene og alene for å få en tekst å preke over, andre kristne leser mye kristen litteratur med utleggelse av Skriften, men de leser sjeldent selve Skriften.

Jeg kom til å tenke på biskop Thomas i går, da jeg leste om ulike menneskers syn på begrepet lectio divina. Dette har sammenheng med mitt studium av Benedikts regel, som jeg holder på å studere nærmere. Skriftlesning kalles lectio divina, ikke bare fordi det er Guds ord man leser, men også fordi Gud er med den som leser. Man er altså to som leser: Den Hellige Ånd og jeg. Lectio divina utgjøres av tre komponenter som sammen utgjør et hele: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

Nå er ikke lectio divina noe nymotens fenomen. Lectio divina er like gammel som Kirken. Egentlig er det en arv fra jødene. Apostelen Paulus er inne på denne metoden når han skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som gav deg visdom til frelse ved troen på Jesus Kristus. Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning." (2.Tim 3,15-17) Til den samme Timoteus skriver han: "Ta deg særlig av skriftlesningen..." (1.Tim 4,13)

Kirkefedrene leste også Bibelen på denne måten, og i den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med den indre bønnen. I denne sammenhengen brukte man gjerne ordet ruminatio som betyr drøvtyggig! Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen. Bernhard av Clairvaux hadde en venn som het Wilhelm av St. Thierry (1085-1148), og denne Wilhelm skrev følgende til ordenbrødrene i Mont-Dieu:

"Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellon vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."

"La Kristi ord få rikelig rom hos dere!" skriver apostelen Paulus i Kol 3,16. Johannes Chrysostomos (345-407) er ikke nådig med dem som forsømmer sin bibellesning:

"Noen av dere sier kanskje: 'Jeg er ingen munk.' Men tror dere at Skriften bare angår munkene, tar dere feil. Dere vanlige troende midt i verden trenger den mye mer. Det finnes noe som er enda alvorligere og syndigere enn ikke å lese Skriften, og det er å tro at skriftlesning er unødvendig og ikke tjener noen hensikt."

Selve fornyeren av det koptiske klostervesen, abuna Matta al-Miskin, eller Mattues den fattige, og som har vært den åndelige veilederen for biskop Thomas, fikk en dag besøk av disippel av Jesus som sa: "Fader, lær meg å be." Abuna Matta, som da holdt til i Makarios-klosteret, svarte: "Gi meg Bibelen din." Han åpnet Det nye testamente ved begynnelsen av Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: 'Slik skal du be.'

Først leste han det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet armene mot himmelen, begynte å gråte... Så leste han videre og glemte fullstenig at disippelen stod der ved siden av ham.

Da jeg ble en kristen i 1972 kom jeg med i Laget, eller Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Der stiftet jeg bekjentskap med begrepet "en stille stund". Våre ledere lærte oss betydningen av å sette av en tid hver dag til bibelstudium og bønn. Det er noe av det aller viktigste jeg lærte da jeg var ny på troens vei. Jeg lærte det av en mann som heter Øystein Reinsberg. Han var sekretær for Laget i vårt fylke. I dag sitter jeg i styret for Bibelleseringen, hvor Øystein er styreleder! Broder Charles av Jesus (Charles de Foucauld, 1858-1916), som har betydd så mye for mitt eget kristenliv, har fylt hundrevis av sider med meditasjoner over evangeliene, i sin daglige stille stund. Han fikk installert et lite bord foran alteret i kapellet der han holdt til, og der skrev han sine meditasjoner.

La oss oppmuntre hverandre til å virkelig lese Skriften på en slik måte!

Bildene viser biskop Thomas, og biskop Thomas sammen med Peter Halldorf og undertegnede på Nya Slottet Bjärka Säby. (Foto: Arne Borgersen)

Å leve med motsigelser

Benedikts regel har fulgt meg en stund nå. Jeg har likevel innledet et dypdykk i den med tanke på en retreat jeg skal holde i oktober. Hva kommer det av at 1500 år etter at den ble skrevet, tiltrekkes tusenvis av mennesker av denne korte klosterregelen fra det 6. århundre? Det er nok flere årsaker til dette, blant annet den hellige Benedikts egen livserfaring. Balanse og moderasjon blir vanligvis betraktet som kjennetegnene på den benediktinske spiritualiteten. Men jeg tror også at det er noe annet som ikke bare fascinerer de som leser den, men som også gjør at mange tiltrekkes av Benedikt, og det er at man ved å følge hans regel kan leve med motsetninger! Livets regning går rett og slett ikke opp! Det er noe forunderlig frigjørende i dette, at jeg så lenge jeg lever skal jeg fortsette å holde ulike ting sammen - og gjøre det kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. I denne sammenhengen har jeg funnet noe Jean Vanier har sagt som spesielt nyttig for meg i min egen livssituasjon:

'"I vår tid er det en fare for at man tenker at alle kan bli fullstendig helbredet, og finne fullkommen enhet i seg selv og med andre. Denne type idealisme florerer overalt. Nye terapier fører til flere og bedre illusjoner. Og hver dag kommer nye teknikker som vil føre til denne etterlengtede helbredelsen. Personlig blir jeg mer og mer overbevist om at det ikke finnes noen perfekt helbredelse. Ethvert menneskelig vesen bærer sine egne sår, sine egne vanskeligheter i forholdet til andre og sine egne engstelser. Det er et spørsmål om å lære å leve fra dag til dag med denne realiteten, og ikke i en tilstand av illusjon."

Benedikt inviterer oss til å gå et stykke vei. Ingen enkel vei, den er veldig sammensatt, den åpner for paradokser. Og vi er vel alle paradoksets mennesker. Hver av oss kjenner bare så altfor godt til de konkurrerende krav mellom barn og voksen, mellom mann og kvinne, mellom hjerte og hode. Gjennom Benedikts regel lærer vi å holde motsatte ting sammen, vi lærer å leve med motsigelser. Men vi blir ikke presentert for et lukket system, men for en serie med åpne dører.

Skulle du ønske å delta på denne retreaten, holdes den på Johannesgården i tiden 1.-6. oktober. Det er noen få ledige plasser. Retreaten blir heltaus, med innlagte tidebønner, undervisning på ettermiddagen og med muligheter for personlig veiledning. Tema for denne retreaten er: "Men jeg er bare bønn", om bønn og kontemplasjon. Kontakt Johannesgården direkte: http://www.johannesgaarden.no/

Far, i dine hender overgir jeg min ånd

"Far, i Dine hender overgir jeg min ånd."

Denne bønnen Jesus bad på korset, rett før Han døde, er blitt "min" bønn. Det er overgivelsens bønn. I disse dager kjennes det både rett, og godt å be nettopp denne bønnen. Fredag mottok jeg et brev hvis innhold endrer min livskurs hva angår min fremtid.

Men jeg vet også at mitt liv, og min fremtid er i Guds hender, og min lengsel er at Hans vilje skal skje, til Hans navns ære, i alle ting. Det høres kanskje fromt ut, men jeg er kommet hit i livet nå. Og hvor skulle jeg være tryggere? Når Han som har skapt meg, elsker meg, er den som også tar imot meg og holder meg, da er jeg på det tryggeste sted som det er mulig å være. For tiden og for evigheten. Alt blir ikke alltid slik vi hadde tenkt, og lagt planer for. Gud i sin visdom ville det annerledes. Og det ligger en skjult velsignelse i ubesvarte bønner.

I det siste brevet den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee skrev, rett før han døde, etter å ha tilbrakt 20 år i kinesiske fangeleire, kunne man lese følgende:

"I min sykdom forblir mitt hjerte fyllt av glede."

Jeg ber om at jeg skal være i stand til å avlegge samme vitnesbyrd.

Kjærlig oppmerksomhet

Jeg sitter i kveldsstille hus og tenker gjennom denne første søndagen i september. Deler av den ble tilbrakt inne i skogene ved bønnekoia mi, sammen med min kone, min datter og hunden vår Poirot. Hvilken strålende septemberdag! Med skrått solskinn, skummende bølger på vannet nedenfor koia, gress som rasler i vinden.

Det som har opptatt mine tanker er de jeg tenkte lørdag da jeg også var i koia, dette som handler om vår rastløshet. For mange blir også bønnen noe rastløst. Det blir et kappløp om å formulere alle ordene. Men Gud vil det annerledes. Han er ikke så opptatt av alle ordene våre. Han er opptatt at vi kommer inn i hvilen, og da vil også bønnelivet vårt utvikle seg mot en stadig djupere taushet. Da blir det stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner mer på en indre dragning mot å bare være stille hos Gud.

Å be handler egentlig om å være på vei hjem! Hjem til Farshuset og Fars fang. Å be er å være på vei mot denne djupe enheten med Gud, den som mennesket opprinnelig var skapt til.

Mystikeren Johannes av Korset skrev om en "kjærlig oppmerksomhet", og det er viktig å følge den dragningen som er skapt av Den Hellige Ånd, hvor vi mer og mer dras mot stillheten og tausheten. Det er noen hindringer underveis, men Gud trekker oss stadig nærmere seg ved gradvis og fjerne det som hindrer foreningen med Ham.

"Han skal vokse, jeg skal svinne bort", var døperen Johannes' vitnesbyrd, slik de lyder i oversettelsen til Erik Gunnes.

Vi er i en prosess - i Helligåndens gjerning - og da vil vi nødvendigvis konfronteres med ting i våre liv som Herren må gjøre noe med. Enten helbrede våre sår, eller hjelpe oss til å kvitte oss med vår synd. Kanskje begge deler.

Jo mer vårt eget blir stille, jo nærmere kommer vi Gud.

Bildet på bloggen er tatt av min datter Benedicte i bønnekoia i går. Vår flatcoated Wheaton Terrier Poirot skimtes på bildet.

Rastløshet og Guds fred

I går ettermiddag ble jeg sittende i bønnekoia mi, og tenke på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

Gud taler. Hvem lytter?

I dag, på denne første septemberdagen, vil jeg gjerne dele noe med dere som jeg leste i morges. Det er skrevet av den kjente karmelittmunken Wilfrid Stinissen:

Hele den kristne tradisjonen har sett på Maria fra Betania som en typisk representant for det kontemplative livet. Maria setter seg ved Jesu føtter og lytter til Hans ord. Hun gjør nettopp det alle mennesker gjør når de vil leve et kontemplativt liv. Kontemplasjon er ikke det å speile seg selv, slik mange tror. Det er heller ikke å synke ned i et bunnløst, kosmisk dyp. Karmelittordenens regel sier at en karmelitt skal meditere over Herrens lov dag og natt, dvs, lytte til Guds ord. Vår Gud er ikke stum. Han er en Gud som taler, som uttrykker seg. Gud sier ett ord, og verden blir til. Gud taler til Abraham, til Moses, til Samuel. Hele Bibelen er Guds ord. Det er livsviktig for Gud å tale. Allerede før verden og mennesket var til, talte Gud. Gud har aldri kunnet beholde sin rikdom for seg selv. Fra evighet av har Han talt et ord som uttrykker Ham totalt. Det er dette Ordet som kommer til verden. Når Gud kommer til oss i menneskeskikkelse, kommer Han som Ordet, som Faderens endelige Ord.

Man skulle tro at verden holdt pusten når Gud taler sitt Ord. Vi skulle vente at verden lyttet i respektfull taushet. Og vi kan lese dette i Visdommens bok: "Midt på natten, da en dyp stillhet hersket overalt, fòr ditt allmektige ord ned på jorden fra din kongetrone." (Visd 18,14-15)

Men hvor er det blitt av denne tausheten? Hvem i vår tid gjør som Maria? Alle vil snakke, men hvem vil lytte?

Kallet til et liv i stillhet og bønn

I går gjorde jeg to hyggelige ting. Først tilbrakte jeg tid i bønnekoia mi, inne i skogene i ved Skumsjøen. På kvelden fikk jeg hengt opp de nye, vakre ikonene som min kone kom hjem med fra Hellas. Disse to tingene har sammenheng med hverandre. Mens jeg satt på trappen utenfor koia, i det gode solskinnet, og bad kom en setning til meg: "Du har samlet nok. Du eier så mye. Det er på tide å ta ibruk det du har." Med ett kjente jeg hvor uendelig rik jeg er. Ikke på jordisk gods, skjønt jeg eier et hus og denne lille koia. Men jeg er rik fordi Gud har velsignet meg, og jeg er blitt så velsignet gjennom å møte så mange mennesker som har betrodd meg de skatter de har funnet, i omgangen med Gud. Mennesker som har søkt stillheten, levd i bønn og kontemplasjon. Jeg har presentert noen av dem på bloggen allerede. I går ble jeg igjen minnet om Hellige Herman, som tidlig på 1800-tallet steg i land på en av de mest fjerntliggende øyene i Alaska, Spruce Island. Mot slutten av sitt liv profeterte han at det skulle komme en som skulle følge i hans fotspor: "En munk som meg, som flykter fra menneskers ære." 100 år senere ble denne profetien oppfylt av en mann, arkimandrit Gerasim, som levde som eneboer på denne øya i 30 år. Gerasim bad for verden, og tok vare på stedet hvor Hellige Herman hadde bodd. Gerasim døde i 1969. I dag er det andre munker som lever her. Enkelte vil sikkert si at disse menneskene kaster bort sine liv. Tenk å bruke dem opp inne i disse avsidesliggende strøkene av verden, når de kunne ha vært midt oppe i det pulserende livet i en storby! Men tenk om disse menneskenes liv har større betydning, og kan bringe rikere frukt, når de tilbringes med Gud alene!

Eller ta en mann som fader Isidor, død i 1908, en av Russlands siste store staretser, eller åndelige veiledere. Han enkel sjel, som søkte Gud og levde i avsondrethet og stillhet i de dype russiske skogene. Han fikk berøre mange, mange mennesker som fant veien ut til hans lille bønnekoie i skogen. Mer enn han ville ha berørt om han hadde bodd såkalt sentralt, og ute av Guds plan med sitt liv.

Begge disse har påvirket mitt liv, og gjort det så rikt. Og det kjennes godt nå når sykdom setter sin begrensning på hva jeg kan og ikke kan, som gjør at jeg må forandre planer, og reorientere meg i forhold til mange avtaler som er blitt gjort. Men midt oppe i alt dette tenker jeg på den rikdommen jeg har i mine bøker, notater, i venner, i forbedere, i stillheten, i bønnen, i nattverden og vennskapet med Gud. Rikdommen i å tilhøre en kirke på jorden, og kunne feire gudstjeneste både med den jordiske og den himmelske menighet. Rikdommen i liturgien, hymnene og lovsangene. Rikdommen i Kristus. Og rikdommen som består i å tilbringe mye av min tid her i bønnekoia. Jeg har fornyet mitt kall til et liv i stillhet og bønn. Og det kjennes godt og rett.

I kveld, når disse linjene skrives, står jeg foran ikonene og tegner meg med det hellige korsets tegn, og jeg føyer en setning til i min kveldsbønn: Takk for alt Du har velsignet meg med. Ære være Gud.

Bildene på dagens blogg viser fra venste: Bokomslaget til boken om fader Isidor, og til høyre, ortodokse munker som stiger i land på Spruce Island i Alaska.

Uendret oppdrag

Jeg har funnet frem igjen en gammel bok som utfordrer meg veldig. Det er professor Peter Beyerhaus (bildet) sin bok ”Uendret oppdrag”, som utkom i Fast Grunn serien på Lunde forlag. Min utgave er fra 1974, men innholdet føles like tidsaktuelt. Og den blir ikke mindre aktuell etter at de sør koreanske misjonærene som er blitt holdt som gisler i Afghanistan nå er blitt frigitt. I kjølvannet av frigivelsen har sør koreanske myndigheter lovet Talliban at landet skal forhindre sør koreanere i å sende misjonærer til landet. Denne avtalen kan føre til at nye misjonærer blir kidnappet både i Afghanistan og i andre muslimske land, for å presse misjonærene ut av landene.

Peter Beyerhus som har vært en av de kritiske røstene mot Kirkenes Verdensråd, stiller i denne meget viktige boken dette avgjørende spørsmål:

Hvor har vi egentlig vår fullmakt fra til å drive misjon som for verden virker anstøtene?

Beyerhus trekker frem motforestillingene mot misjon. Det argumenteres ut fra politiske, sosiale, kulturelle, religiøse, etiske og også misjonshistoriske synspunkter. Og man konfronteres med de rivaliserende misjonsutfordringer fra andre religioner og ideologier. Og så har man de liberale kreftene som sier: ”Har dette som inntil nå har vært forkynt for den ikke-kristne verden, at Jesus er den eneste frelsesveien, noen gyldighet lenger. Hvilken rett har vi til å si det? Er kirken troverdig når den er så inntollerant?”

Peter Beyerhus er ikke tydelig i sitt svar på disse utfordringene. Han sier: ”Selv er jeg overbevist om at den eneste mulighet for på ny å oppdage og klarlegge misjonens grunn, er å vende tilbake til opphavet for kristne tanke og virke, nemlig til Skriftens grunn. Og jeg mener det foreligger god grunn til å ta utgangspunkt i den klassiske teksten som misjonsbevegelsen til alle tider på ny og på ny har hentet sin sterkeste inspirasjon og fullmakt fra.” Og da tenker Beyerhus selvsagt på misjonsbefalingen. Den har fremdeles gyldighet. Jesus har ikke trukket den tilbake.

Professor Beyerhus og er også tydelig på at realiteten i Kristi oppstandelse er selve forutsetningen for kirkens misjonsengasjement. Og slik må det selvsagt være. Den Frelseren vi tror på, og forkynner, er en høyst levende person!

Avisen Dagen skrev fredag i et stort oppslag om blant annet Norsk Luthersk Misjonssamband nå vil sette et enda større fokus på pionermisjon. Intet kunne glede meg mer. Jeg takker Gud for våre venner i Misjonssambandet som fortsatt brenner for å nå de mange unådde folkeslagene med evangeliet.

”Vi ønsker å fokusere på store unådde muslimske folkegrupper i det østlige Afrika”, sier generalsekretær Ola Tulluan til Dagen.

Misjonssambandet vil bruke både ressurser og misjonærer på dette området. Det samme gjelder det fransktalende Vest-Afrika der organisasjonen har startet pionerarbeid i den sørvestlige delen av Mali. Men Misjonssambandet satser ikke bare her. De har også startet opp et nytt arbeid i Mongolia, og har også planer om å utvide arbeidet i Kina.

Det er mye å glede oss over! La oss ta inn over oss det kall vi alle har for å støtte misjonens store sak. Det er fremdeles mange som venter der ute! La oss på nytt be om at misjonsutfordringen igjen kommer frem i taler og samtaler og bønn i våre menigheter.

Kristus i alle Bibelens bøker

Kristus finnes i hele Skriften! Om dette har den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee skrevet følgende: "Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og nettopp de vitner om meg!" (Joh 5,39) I Det gamle testamente finner vi ikke bare Loven, Salmene og Profetene, der finner vi også Kristus. Men hvordan finner vi Ham der? Vi finner typer på Kristus og profetier om Kristus og salmer som henspiller på den kommende Messias, men er Han bare beskrevet i disse formene, eller finnes det noe mer? Jesus slår fast at Abraham frydet seg ved å se Hans dag, og fikk oppleve å se den. (Joh 8,56) På et avgjørende tidspunkt i sitt liv forkastet Moses all Egyptens rikdom til fordel for Kristi vanære (Hebr 11,23) Vi leser om Davids hjertesukk og ønsker og lovprisninger, og vi sier: 'Det er David!' Nei, det er Kristus. For når David beskrev sine egne erfaringer, 'så han inn i fremtiden og talte om at Messias skulle oppstå.' (Apgj 2,31) Og Jesaja ga ikke bare videre slike ting som han selv fikk å vite, nei, 'han så Jesu herlighet og talte om ham.' (Joh 12,41) Du kan ikke skille Gud fra Hans tjenere. Jesu liv i dem førte dem gjennom visse opplevelser, og de skrev dem ned. Gjennom alle disse mennesker har Kristus ned gjennom århundrene uttrykt seg, og hele mengden av nedtegnelser utgjør Guds Ord, "det som er skrevet om ham." (Fra Watchman Nee: Brød i ørkenen, side 191-192)

Læren om Kirken

Det finnes vel neppe noen periode i Kirkens historie som har hatt en slik betydning for oppbyggingen av en teologisk ekklesiologi som den oldkirkelige. Ekklesiologien er ”læren om kirken”.

En rekke av de ekklesiologiske grunnkategoriene og hovedanliggender ble nemlig utviklet i denne perioden:

*Ignatios av Antiokia (død ca 117) understreket Kirkens katolisitet, synlighet og betydningen av biskoppelig embetsstruktur.
*Irenenus av Lyon (død ca 200) fokuserte i sin kamp mot heretikerne, altså vranglærerne, på kirkens apostolisitet og slo fast at det finnes en grunnleggende sammenheng mellom Kirken og Helligånden.
*Hippolyt av Rom (død ca 236) var opptatt av Kirkens hellighet og dens eskatologiske karakter.
*Cyprian av Kartago (død ca 238) slo fast at Kirken er et frelsens sted, og knyttet Kirkens katolisitet til en biskoppelig embetsstruktur.

Vårt nye testamente beskriver Kirken ved hjelp av en rekke forskjellige uttrykk og bilder. Det er begrepet ekklæsia, som er latinisert til ecclesia, som i våre norske bibeloversettelser er oversatt som kirke eller menighet. Dette er et begrep som stammer fra verbet (ek) kalein, som betyr å kalle ut eller sammen. I profangresk ble det anvendt om en folkeforsamling.

I den greske oversettelsen av Det gamle testamente, den som kalles Septuaginta, brukes det ofte som gjengivelse av det hebraiske qahal, som fungerer som en betegnelse på det forsamlede Israels folket. I Det nye testamente dreier det seg primært om Kirken i betydningen det nye utvalgte Guds folk. Vi finner dette oftest i den nytestamentlige brevlitteraturen og i Apostlenes gjerninger.

Ekklæsia begrepet knyttes både til lokalkirken, eller som betegnelsen ”alle kristne på ett sted”, og til den universelle kirke, som eksisterer på tvers av både tid og rom.

”Det nytestamentlige ekklæsia er summen av alle dem som i tro og lydighet hører Kristus til,” sier professor Carl Fr. Wisløff i en artikkel i boken: ”Skriften tro – Kirken tro”, side 201, som ble utgitt i forbindelse med 75 års jubileet for Foreningen for Bibel og Bekjennelse.

I 1.Tim 3,15 omtales Kirken på denne måten: ”Den levende Guds menighet – sannhetens støtte og grunnvoll.”

For jøde først

Lausanne-bevegelsens råd for evangelisering blant jøder, var samlet i Ungarn i forrige uke.

160 deltakere fra 18 land og 16 misjonsorganisasjoner var samlet for å drøfte metoder og trender som kan stimulere til misjon blant jøder. Norge var representert ved 13 deltakere fra Den Norske Israelsmisjon og Frikirken. Fra denne konferansen har det kommet viktige uttalelser som det er verd å merke seg for norske Israelsvenner:

«Vi stadfester at de gode nyhetene om at Jesus er det eneste håp om frelse for det jødiske folk. Vi gleder oss over rapporter om at jøder kommer til tro på Jesus, og at antall messianske forsamlinger vokser. Vi hevder at den største urett kristne kan gjøre mot jødene er å nekte dem evangeliet. Vi oppmuntrer til evangelisering for alle Abrahams kjødelige barn, og ber om forsoning mellom palestinske arabere og israelske jøder i Kristus. Vi tar avstand til den senere tids antisemittisme og fordommer mot staten Israel og oppmuntrer hele kirken til å være med og tale mot disse holdningene, ettersom de er til hinder for at jødene får høre evangeliet om Kristi kjærlighet.»

På talerstolen under konferansen i Ungarn, generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann, i Den Norske Israelsmisjon.

Meninger, meninger, meninger eller Una Sancta

For en tid tilbake stod partisekretær Martin Kolberg frem og ropte: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen! Når man kikker på en del blogger med teologisk og kirkehistorisk innhold, kunne man bytte ut Kolbergs rop med: Meninger, meninger, meninger! Du verden hvor mange meninger. Det er de som med brask og bram sier seg uenig med Paulus, fordi det apostelen skriver i deres ører oppfattes som diskriminerende og forstokkende gammeldags. Så da må man sette noe annet i stedet, gjerne vedkommendes egne meninger. Så har du de som sier at man må avvise Bibelen som Guds ord, for å finne Jesus. Eller som innfører nye begreper og skaper nye ord, i et forsøk på å lage seg en kirke som passer best for vedkommendes teologiske syn. Jeg kjenner jeg blir mer og mer trett av alle disse meningene.


I den nikenske trosbekjennelsen, som siden 300-tallet har vært fremsagt av tusener av mennesker over den ganske jord, kalles Kirken: "Èn, Hellig, Katolsk og Apostolisk kirke". Det er en sammenfatning av alt hva den kristne Kirken opplever som sitt egentlige vesen. Det er det ferdige bygget, som reises på den bibelske grunnvollen.

Selv i tider med splittelse og forfall står den bekjennelsen fast. Selve ordene: Una Sancta - den Ene og Hellige - sier hva Kirken har vært, hva Kirken burde være og hva Kirken kan bli, ja egentlig hva Kirken er.

"I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet." Slik heter det i Efeserbrevet om menneskehetens to halvdeler - jøder og hedninger. Begge to er kalt til å bli lemmer på samme kropp: Kristi hellige kirke. Biskop Bo Giertz sier det slik: "Dette er grunnvollen for kirkens enhet: forbindelsen med samme Frelseren i samme mystiske fellesskap, delaktigheten i samme forsonende offer, mottagelsen i en tro, formidlet gjennom en dåp, og innesluttet i et brød."

Kirkens enhet er først og frem et åndens fellesskap i Kristi kropp, men dette fellesskap er også synlig. Det må fremstå og ta skikkelse på jorden i et fellesskap, i ekklesia, i Kirken. Denne synlige Kirken er nødvendigvis èn. Kristi kropp er èn.

"Ha salt i dere selv, og hold fred med hverandre!", sa Jesus. (Mark 9,50)

For urkirken var denne enheten en hellig plikt, selv om den ikke var lett å virkeliggjøre. "Ulikheten i tankemåte, tradisjoner og naturlige interesser var så stor, at den skulle ha sprengt i stykker hver eneste menneskelige organisasjon. Avstanden mellom en gammeltroende jødekristen i Jerusalem og en nyomvendt gresk slave i Korint var sikkert større, enn den naturlige distansen som fremstår i dag mellom en pinsevenn og en romersk katolsk. Men på tross av disse spenningene ble enheten bevart. Den hvilte på en hellig forpliktelse, " skriver biskop Giertz.

Det er i Kirken at vi har fått Den Hellige Skrift. Kirken kom først. De kanoniske skriftene etterpå. Derfor trenger vi å lese Skriften i lys av Kirkens tradisjon. Og være tro mot den. Da blir det ikke meningene mine som blir så viktige, men da blir det troskapen mot det apostlene har lært og stått for. Da blir det heller ikke så slitsomt å være kristen. Da kan man hvile i Kirkens tro. I dette har jeg også funnet min hvile. Ikke i alle meningene, men i Kirkens overlevering av den tro som fantes hos apostlene.

Å søke Jesu ansikt og følge Ham

I dag gjør jeg bror Rogers bønn til min egen:

"Jesus Kristus, Ditt ansikt søker vi. Ditt blikk er nok til å få sorg og uro til å forsvinne. Og når vi stoler på Deg, er det mulig - nå og alltid - å følge Deg."

Når disse linjene skrives skulle jeg etter planen ha sittet på nattoget fra Trondheim til Fauske, og derfra skulle jeg ha tatt buss til Evenskjær, hvor jeg fra fredag til søndag skulle ha ledet en retreat for retreatlederne i Nord-Norge. Søndag kveld skulle jeg ha talt i Metodistkirken vis a vis Soltun Folkehøgskole. Men sykdom gjør det umulig. Det kjennes vanskelig. Men midt oppe i fortvilelsen over dette, med tanke på de vanskelighetene jeg lager for arrangørene, og skuffelsen over ikke å få gjøre det jeg kjenner meg kalt til og har store glede av å gjøre, kommer nok en gang Jesu radikale ord til meg, hentet fra Johannes evangeliets siste kapitel: "Elsker du Meg?" Det er jo dette alt dreier seg om: Kjærligheten til Jesus. Ikke det vi gjør for Ham. Men vår hengivelse til Ham, og Ham alene. Kanskje stanser Herren meg igjen, for å si det samme som Han sa til apostelen Peter når denne var så opptatt av hvordan det skulle gå med Johannes: "Herre, hva skal så skje med ham? Jesus svarte; Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." Igjen dette kallet til radikalt oppbrudd og etterfølgelse. Akkurat nå føler jeg det som om ordene i Joh 21,18 angår meg helt personlig: "Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du er gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil." Nå føres jeg dit jeg ikke vil. Tilbake til hjelpeløsheten og skrøpeligheten med et hjerte som ikke vil det jeg vil. Som slår sin egen takt, urytmisk og krevende. Og midt oppe i dette lyder Jesu ord: "Følg meg!" I dette øyeblikk minnes jeg noe Henri Nouwen skrev i boken: "The Wounded Healer":

"Når vi ikke er redde for å gå helt inn i vårt eget jeg og samle oss om vår egen sjels bevegelser, vil vi litt etter litt forstå at å være levende vil si å være elsket. Denne erfaringen forteller oss at vi kan elske bare fordi vi er født av kjærlighet, at vi kan gi bare fordi vi er satt fri av Gud, Han hvis hjerte er større enn vårt hjerte. Når våre liv har anker i vårt innerste jeg, kan vi være fri til å la andre danse sin egen dans, synge sin egen sang, og snakke sitt eget språk uten frykt. Da er vårt nærvær ikke lenger truende og krevende, men innbydende og frigjørende."

I forening med den bedende kirken

Som lem på Kristi kropp er jeg en del av et større hele. Akkurat det er blitt så stort for meg disse dagene. Bevisstheten om dette er en kilde til trøst, oppmuntring og kraft: Den store, universelle Kirkens bønner hører aldri opp! Fra hele jorden stiger det dag og natt et brus av bønner opp mot Gud. Dette forener seg med lovprisningen fra de skarer som alltid står rundt Guds trone. I disse bønner blander din og min røst seg. Og om våre bønner stilner av, så får du lov til å tenke på Kirkens bønner som dine bønner og Kirkens lovprisning som din lovprisning. Du er ikke alene. Ditt bønneliv er ikke et privat eller et isolert område. Dine personlige bønner og Kirkens bønner er to sider av samme sak. Jeg tenker mye på at når den jordiske menighet samles, så deltar også den himmelske. Våre røster blandes. Det er godt å tenke på når man av og til kjenner seg riktig alene. Jeg takker Gud for sannheten i ordene fra 1.Kor 12,12-14: "Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle èn Ånd å drikke. Legemet består ikke av ett lem, men av mange." Så når vi hever vår røst i dag, ber vi ikke alene, vi ber sammen med hele den kristne kirke, i himmel og på jord.

Jeg er verdens lys

På disse for meg vanskelige dagene, hvor sykdommen setter sitt tydelige preg på hverdagene, har jeg tenkt mye på Jesu egne ord i Joh 8,12: ”Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.”

Igjen har jeg funnet trøst i de enkle betraktningene over Frelseren, skrevet av fader Lev Gillet, han som kaller seg selv ”en munk fra Østkirken”:

Jesus utstråler bare lys. I Ham er lyset fullkomment. ”Jeg er verdens lys.”

Hos Jesus finnes ikke spor av truende skyer eller uværsstormer. Ikke noe mørke, sønderflenget av lyn. Ja, selv ikke halvmørke finner vi der. Alt i Jesus eier krystallets klarhet uten derfor å utelukke dets skarphet, til smerte for dem som rammes av den.

Omkring Jesus finnes ingen tragedier, fordi det ikke finnes noe problem som forblir uten løsning. Det vanskelige for disiplene er ikke å kjenne det de skal gjøre, men å ha styrke til å gjennomføre det. Det man kaller den menneskelige tilværelsens tragedie, forsvinner i Jesu rene lys. Har man sett lyset, kan man også vandre i lyset.

Ved forklarelsen ble Jesu klær ”skinnende” og av en slik hvithet at ”ingen som bleker klær her på jorden, kan få dem så hvite.” Beskuelsen av Jesus, ja, selv det personlige bildet som vi danner oss av Ham, er uatskillelig fra dette inntrykket av lys, av hvithet og av strålende renhet.

Jesus, du uendelighetens hav! Havet som blåner så dypt mot skumringstimen. Havet som svøpes i skinnende hvitt under middagssolens glød. Havet som fjernt i horisonten smelter sammen med himmelen. Så langt mitt øye rekker, følger jeg Deg, Herre, inntil Din skikkelse forsvinner inn i Din Faders herlighet….

Hva skjedde ved forklarelsen? Mesteren som levde med sine disipler og hvis utseende de var fortrolige med, synes med ett å bli forvandlet, innsvøpt i skinnende lys. Men også oss er det undertiden gitt å motta et nytt og overveldende inntrykk av Jesus. Et inntrykk som gjennomryster oss.

Det dreier seg ikke om en legemlig visjon av Frelseren, som den som i århundrenes løp ble enkeltes, kanskje manges, privilegium. Men det hender undertiden at Jesu nærvær når ned til dypet i oss, bryter inn over oss og griper oss. Vi aner Hans lys uten å se det, eller rettere, vi fornemmer det på forhånd. Omtrent som når vi merker at morgensolen trenger seg inn gjennom våre søvntunge øyelokk. Mesteren hvis vanlige utseende er så mildt og ydmykt, får oss til å skjelve ved kontakten med Hans makt. Dette er forklarelsens øyeblikk.

Hebreerne kjente ikke noe annet guddommelig lys enn ildstøtten som førte dem gjennom ørkenen. Det begrensede og midlertidige lys. Lyset for et folk og en epoke. Jesus sier om seg selv at Han er ”verdens lys”. Det evige, altomfattende lys. Det som ”opplyser hvert menneske som kommer til verden.”

Velsignet være Du, Herre, for at Ditt lys virker i alle sjeler og for at det gjenfinnes – selv når det er brutt – i alle raser, i alle troende.

Gregorios av Nyssa om Moses

I går gikk jeg til sengs med en bok fra 300-tallet som sengelektyre! Den hellige Gregorios av Nyssa (332-395) skrev en biografi om Moses, som er oversatt til svensk og utgitt på Artos Bokförlag. Denne boken er spesielt interessant fordi den gir oss et innblikk i den tidlige kirkens bibelutleggelse. Sammen med den hellige Basilios den Store, og den hellige Gregorios av Nazianz dannet Gregorios av Nyssa den kretsen som er blitt kalt de kappadokiske fedre. Få teologer har hatt en slik innflytelse som disse. På en særskilt måte har Gregorios av Nyssa, gjennom sin skarpsindige syntese av teologi og filosofi hatt stor betydning for Østkirkens tradisjon.

Den hellige Gregorios var spesielt fremtredende som mystiker. Og biografien som han skrev om Moses, er en av den kristne mystikkens klassikere. Den svenske oversettelsen eer gjort direkte fra gresk. I sin bok fremstiller Gregorios Moses som en lærer i mystikk - en som leder sitt folk dypere og dypere inn i gudskunnskapens hemmeligheter. Men Gregorios skriver også om livet til Moses.

Gregorios av Nyssa ble født omkring år 332 og hørte til den tredje kristne generasjonen av en fremstående familie i Kappadokia, i den indre delen av det som er blitt kalt for Lille-Asia. Han var tredje sønnen i en søskenflokk på 10. Ikke bare hans bror Basilios, men også hans søster Makrina betydde mye for hans åndelige utvikling. Når man leser skriftene til kappadokierne får man en følelse av et veldig sterkt familiesamhold. Det er noe å tenke på at man allerede i den korte tiden som Kirken hadde eksistert hadde man rukket å utdanne kristne slekter. Til dette sterke samholdet bidro også ganske sikkert de usikre forholdene som den tidlige Kirken sto overfor, både innad og utad. De arianske stridighetene hadde blitt offisielt avblåst i forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325, men fortsatte i virkeligheten og ble fulgt av nye kristologiske og pneumatologiske lærestrider.

Jeg gleder meg til å ta fatt på boken til Gregorios, og kommer sikkert tilbake til den på bloggen. Det gjør jeg også med boken som Tore Lende har sendt meg, og som jeg fikk i posten i dag, nemlig: The Myth of a Christian Nation av en annen Gregory, nemlig Gregory A. Boyd! Med et hjerte som ikke synes å lystre resten av kroppen, noe som gir meg en hvilepuls på 120, er det ikke så mye annet jeg orker enn å sitte stille i godstolen i håp om at hjertet vil roe seg og slå normalt igjen. Jeg er veldig takknemlig for forbønn.

Kristus er kommet til oss - og bor i oss

Jeg ble så grepet av den tidlige morgenbønnen for tirsdag, fra den hellige øya, Lindisfarne, så jeg vil gjerne dele den med deg. Kanskje vi kunne be den sammen?

Ære være Gud i det høyeste, som er kommet for å leve i blant oss. Du er kommet for å skape fred i en fiendtlig verden. Kristus, båret til verden av jomfru Maria, Du som er hos oss i vår fødsel. Kristus, oppfostret som tømmermann, Du som er med i oss i vårt arbeid. Kristus, venn av dem som søker, av dem som er utenfor, Du er med oss i våre vennskap. Kristus, som holder ut i smerter og død, Du er med oss i våre prøvelser. Kristus, evige Guds Sønn, Du er alltid med oss.

Bror Roger, grunnleggeren av Taize, har sagt:

Kristus bor i oss! Trenger vi ikke tid til å forberede vårt indre for å kunne fatte denne evangeliets virkelighet? Den er nesten utilgjengelig for vår forstand.

Fire hundre år etter Kristus skrev en afrikansk kristen ved navn Augustin: "Kristus er i deg. Der er Hans bolig. La Ham høre din bønn, men skrik ikke, som om Han var langt borte. Han er i ditt dypeste dyp."

Vi ble styrket og fikk nytt mot

Når apostelen Paulus kom til Forum Appii og til vertshuset Tres Tabernæ, på vei til keiseren av Rom, ble han møtt av sine kristne søsken. Vi leser da i Apgj 28,15: "Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot." Slik kan vel også vi vitne, etter å ha tilbrakt noen gode timer sammen med våre mennonittiske venner. Selv om jeg ikke hadde truffet noen av dem før, så var det ikke vanskelig å se hvem de var, da de steg av toget på Gjøvik stasjon. Brødrene kledd i svarte bukser, beige skjorter som var kneppet igjen i halsen, og søstrene i kjoler og med skaut på hodet - og alle sammen strålende av Kristi fred. Det var som om vi skulle ha kjent hverandre i mange, lange år. Vel hjemme, gjorde vi det jeg skrev om i går, vi benket oss rundt det store spisestuebordet vårt og delte et måltid mat, mens praten gikk og latteren satt veldig løst. Det var Guds rike vi snakket om. Delte med hverandre våre liv, og erfaringer i vandringen med Jesus. Så enkelt, og samtidig så veldig dyrebart. Og de fortalte fra sine liv - i USA, Canada, Kamerun og Sverige. Om et liv i nært fellesskap, om dagliglivet og om utfordringene de har møtt. Om kirker som blir stadig mer verdsliggjort, og som vender seg vekk fra nytestamentlig kristendom, om nøden for å nå andre med evangeliet, om moderne teknikk, om bønn og om Guds ord. Samtalen fløt så vidunderlig lett. Jeg ble dypt grepet av disse menneskenes iver etter å dele Kristus med andre, og deres dype nød etter at andre måtte få høre, og få del i det de hadde funnet. Ikke påtrengende - ingen av disse var påtrengende og fremhevet seg selv, men de var mennesker med dybde, som hadde gjort seg noen erfaringer underveis. Ikke minst med det å dele liv sammen i nært fellesskap. Hva det innebærer i praksis. Jeg for min del spurte og grov. Jeg måtte få vite alt. Om hvordan de møtes, om hvordan de tenker lederskap, om brødsbrytelsen og bønnene. Og de fortalte om deres gudstjenestefeiring preget av mye sang. De gamle hymnene og de gamle vekkelsessangene, som vi kjenner fra både salmeboken og sangboken. Ved gudstjenestens begynnelse var det gjerne noen som delte noe. Det kunne være kvinner og menn. Et vitnesbyrd, et bibelvers, en erfaring. Etterpå brøt de opp, og gikk til hver sine søndagsskoleklasser. Liten som stor, og kom så sammen igjen for å synge og tilbe mer, før pastoren delte Guds ord med dem. Hele samlingen varte to timer. Midt i uken møttes de til bibelstudium og bønn. Og de samles rundt bordene i sine hjem, for å dele med hverandre. De velger sitt eget lederskap, for livstid, enten det er biskoper, Ordets tjenere eller diakoner. Jeg spurte dem om hvordan disse valgene foregikk, og hva disse ble kalt, og de bekreftet at de brukte ordet biskop. Vedkommende hadde tilsyn med to-tre av deres menigheter. En Ordets tjener var å ligne med vår bruk av ordet pastor eller forstander, og utførte vanlige pastorale oppgaver som dåp, vigsel og forkynnelse, mens diakonene hadde mer praktiske oppgaver. Men de understreket at alle var deltagende i gudstjenestefeiringen og i fellesskapslivet - som tjenere. Men et lederskap var de tydelige på måtte finnes i blant dem, og henviste flittig til de nytestamentlige skriftene for å underbygge dette. Våre venner var også svært bevisste på læremessige spørsmål, og bekjenner seg både til den Sleitheimske trosbekjennelsen fra 1527 og til den såkalte Dortrecht bekjennelsen. Den Sleitheimske har jeg omtalt på bloggen tidligere, og Dortrecht bekjennelsen skal jeg komme tilbake til. Etter en lang og god tid rundt bordet, tok vi en sightseeing rundt det totenske landskapet, til stor begeistring for våre venner. Om de kommer til å slå seg ned i Norge, kanskje her på flatbygdene - vel, det gjenstår å se. Nå skal de tilbake til sine respektive menigheter og snakke sammen. Men de var ikke fremmede for tanken. De er bare opptatt av å følge Herrens ledelse. Uansett har vi fått venner for livet. Det ble knyttet vennskapsbånd i går, og vi kjente alle en tilhørighet og en samhørighet, som vi sjelden gjør. Kanskje fordi vi delte med hverandre om det som hører Guds rike til. Og lik Emmausvandrerne, på dagens ikon, så opplevde vi tydelig Jesu nærvær.

Å sitte benket rundt et bord

Det er en forunderlig historie som rulles opp for oss i 1.Mos 18. Om Herren som åpenbarer seg for sin venn Abraham. Beskrivelsen fra 1.Mosebok gir mange assosiasjoner. Jeg ser den for mitt indre blikk. Der sitter Abraham i teltåpningen til teltet sitt, som befinner seg i Mamres terebintelund. Eller eikelund, som det også oversettes. Sikkert ikke uten grunn at han har funnet denne plassen med de vakre trærne, for å slå seg ned der. Det er "midt på heteste dagen", leser vi. Og det er mens han sitter her for å forsøke å svale seg under disse mektige eiketrærne at han oppdager at han får gjester. Han reiser seg og springer disse tre mennene i møte. Og så inviterer han dem på et måltid mat.

Blant bibelforskerne er det bred enighet om at det er den hellige treenighet som Abraham og hans hustru får besøk av denne dagen. Og det er ting som tyder på at Abraham forstod hvem de celebre gjestene var. Og det første Abraham tenker på er å servere dem noe å spise! Det kan sikkert gis ulike forklaringer på Abrahams reaksjon, ikke minst med at måltidsfellesskapet har en stor plass i denne delen av verden. Det er ikke Abrahams reaksjon jeg først og fremst er opptatt av, men det er reaksjonen på dette hos hans gjester. De setter seg til bords. De tar del i måltidet.

I går hadde jeg et seminar på Gjøvik i forbindelse med Pinse for alle. Jeg var invitert til å tale om "Den Hellige Ånd og vårt bønneliv", og siterte i den forbindelse Åp 3,20 som forteller om et annet måltidsfellesskap. Der sier Jesus: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg."

En dag skal vi sitte benket rundt et bord, hvor vi skal feire Lammets bryllupsmåltid. Der kommer det vil å være mennesker fra alle stammer, tungemål og ætter, og vi skal spise sammen. Nå - mens vi ennå er her, inviterer Jesus oss på et måltidsfellesskap som er så nært at Han vil spise sammen med oss.

I ettermiddag kommer vi til å være noen fra Amerika, Argentina og Afrika som sitter rundt spisestuebordet vårt. Det er venner som representerer de konservative mennonittene. Noen av dem går med tanker om å slå seg ned her i Norge, for å bygge opp en anabaptistisk kommunitet. Rundt bordet skal vi snakke sammen om det som hører Guds rike til, og vi vet at Jesus selv kommer for å ta del i dette måltidsfellesskapet sammen med oss.

Å sitte benket rundt et bord. Det gir mening. Det skaper fellesskap. Da deler vi liv sammen. Gud fryder seg over måltidsfellesskapet med Abraham, og det gjør Han fortsatt når noen kommer sammen for å bryte brødet i hjemmene.

Herrnhut, før og nå, del 2

I gårsdagens bloggartikkel skrev jeg litt om bakgrunnen for Herrnhut. I dag skal vi se nærmere på den bønnevaken som ble opprettet her, og som varte i 100 år med kontinuerlig bønn! Som jeg skrev i går ble arbeidet her i Herrnhut startet opp i 1722. Så langt jeg kan se bygget de sitt fellesskap på tre ting:

1. De hadde en enhet bygget på relasjoner, fellesskapet var av åndelig karakter og de levde oppofrende liv.

2. Kraften i deres utholdende bønn forårsaket en guddommelig lidenskap og tjenesteiver for misjon rettet mot de fortapte. Mange av dem solgte seg til og med som slaver til steder som Surinam i Sør-Amerika bare fordi de ønsket å bringe evangeliets lys inn i disse stengte samfunnene. Moravianerne, som folkene i Herrnhut ble kalt, var de første misjonærene blant slavene i St. Thomas på Jomfruøyene. De sendte misjonærer til Lappland og Grønland og til mange steder i Afrika.

3. De levde etter et motto som lød: "Ingen arbeider hvis det ikke er noen som ber." Det var dette mottoet som dannet grunnlaget for et felles bønneinitiativ, 24 timer i døgnet, syv dager i uka i over 100 år.

Moravianernes over 100 år lange bønnevake og verdensvide misjon markerer en av de reneste bevegelsene som Den Hellige Ånd har initiert i kirkehistorien. Og den forandret radikalt hvordan den kristne tro ble uttrykt på i sin samtid. Det er mange som mener at nesten hvert eneste misjonsinitiativ som ble tatt på 1800-1900 tallet - uansett kirkebakgrunn - kan spores tilbake til misjons- og bønneiveren hos moravianerne.

Det er snakk om en trofasthet mot Guds kall uansett prøvelser og vanskeligheter. For det opplevde de også. Også seg i mellom. Gleden og freden som disse menneskene bar med seg ble lagt merke til. Grev von Zizendorf som gav dem landområdet de fikk bygge ut, kalte dem for "Guds trubadurer". Det som kjennetegnet dem var at de stadig så på korset og frydet seg fordi de der fant at all deres synd var sonet. Zinzendorf sa ved en anledning: "Vi er Frelserens lykkelige folk". Moravianerne er av andre også kalt "Påskefolket", og kanskje er det slik at ingen andre deler av Kristi kropp har til de grader uttrykt sin tilbedelse av det oppstandne Guds Lam, som nettopp moravianerne.

Og som jeg har nevnt i andre bloggartikler: I dag skjer det noe nytt i Herrnhut. Gamle bygninger renoveres og settes i stand, til bedehus, overnattingssted, forsamlingssal. Mer om det i neste artikkel. Dagens bilde er hentet fra et møte i Christliches Zentrum, en evangelisk menighet i Herrnhut.

(fortsettes)

Herrnhut før og nå, del 1

I en tidligere bloggartikkel publisert i dag, skrev jeg at Gud er i ferd med å gjøre nye store ting i byen Herrnhut i Tyskland. Det var på begynnelsen av det 18 århundre at Gud gjorde noe unikt i denne byen, som skulle få ringvirkninger til de fjerneste avkroker i verden. De såkalte bøhmiske brødre søkte da etter et sted hvor de kunne utøve sin tro i frihet. De sendte snekkeren Christian David til Tyskland i den hensikt å finne et slikt tilfluktsted. Han oppsøkte grev Zinzendorf, som på den tiden tilhørte Tysklands profilerte skikkelser og la frem sin sak for ham. Og Zinzendorf svarte: "Om slike mennesker ønsker å komme til meg, så vil jeg gladelig gi dem et sted å slå seg ned. Hvis de i tillegg ønsker å søke Gud så er det enda mer verdifullt for meg." Så i 1722 begynte brødrene å emigrere til Zizendorfs store eiendom. Den 17. juni 1722 ble landsbyen Herrnhut grunnlagt. Det finnes flere vitnesbyrd fra denne tiden som taler om Guds ledelse gjennom Herrnhuts historiske begynnelse. Disse vitnesbyrdene forteller også om hengitte mennesker som innviet dette stedet for Gud. Når det første huset ble bygget. drev Christian David øksen sin inn i treet med disse ordene: "Ja, fuglen har funnet et hjem , svalen har fått seg et rede, hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre, Allhærs Gud, min konge og min Gud." (Salme 84,4) Ved en annen anledning sa han: "Dette stedet vil bli kalt Herrens vakt, og dere som bor her skal våke over det dag og natt, så den nådens gjerning som starter her skal kunne fortsette uhindret." Ordet "herrn" betyr "Herrens," på tysk og ordet "Hut" er et gammelt ord for "våke". I Jesaja 62,6-7 kan vi lese: "Jeg har satt vaktmenn ut på murene dine, Jerusalem. De skal ikke tie, verken dag eller natt. Dere som lovpriser Herren, unn dere ikke ro! La heller ikke ham få ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør byen til en lovsang på jorden." Den 30. august samme år taler magistraten Schäfer, som kommer fra nabobyen Görlitz: "På disse høydene vil Gud sette et lys som vil skinne inn over landet. Dette er jeg dypt forvisset om." Det er ingen tvil om at Schäfer talte profetisk. Zinzendorfs tjener, Mr. Heitz, talte ved innvielsen av det første huset i landsbyen, og brukte ordene fra Åp 21,2-3: "Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for din brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem." Heitz bad i sine bønner om at Gud skulle bo midt i deres landsby. Og her i denne landsbyen skulle Gud opprette en 24 timers bønnevake som varte kontinuerlig i mer enn 100 år! Mer om det i neste artikkel. Bildet viser et møte i den evangeliske forsamlingen Christliches Zentrum i Herrnthut i år.

(fortsettes)

Gud gjør noe i Herrnhut - igjen!

Igjen skjer det noe spennende i byen Herrnhut. Som bloggens lesere sikkert kjenner til var Herrnhut et sterkt vekkelsessentrum på begynnelsen av det 18-århundre. Hit søkte brødre fra Bøhmen for å finne frihet til å praktisere sin tro. I kretsen rundt grev Zinzendorf vokste det frem en bønne- og misjonsbevegelse som står i en særstiling i kirkehistorien. Jeg skal i en annen bloggartikkel komme tilbake til denne spennende historien. I bygningen vi ser til høyre på bildet er det nå etablert et nytt bønnesenter i Herrnhut. Det kalles Jesus-Haus. Stedet drives ut fra den evangeliske menigheten Christliches Zentrum, og er primært et bedehus i ordets rette betydning. Hit kan mennesker komme for å bo og be, og finne stillhet til å søke Herren. Denne evangeliske forsamlingen er nå i startfasen til å etablere et undervisningsopplegg i Herrnhut, ut fra dette bedehuset, som tar sikte på å utruste mennesker til bønne- og misjonsoppdrag, både nasjonalt i Tyskland og internasjonalt. Allerede neste år vil dette studieopplegget være på plass. Det er all god grunn til å følge med på hva Herren nok en gang utretter i denne byen! Neste artikkel til handle om den herrnhutiske vekkelsen.

Henri Nouwen - en medvandrer

Noen vil kanskje undre seg over denne artikkelen. Kanskje særlig de som har sagt og skrevet at jeg hater homoseksuelle. Noe slikt er meg fremmed. Henri Nouwen hører med blant de som har påvirket mitt åndelige liv aller mest. Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Faderens kjærlighet, at Han ser på oss "som Den elskede, i hvem jeg har min glede." Få, om noen har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den. Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen. I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut. De som har lest hans bøker, i sær de som han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten nå er åpen med i sin biografi. Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus. Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker. Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk. Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristin.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Simon Peter i nytt lys

I går begynte jeg på et nytt personlig bibelstudium med utgangspunkt i Simon Peters liv. Det var Brennan Manning (bildet) som satte meg på tanken. Jeg har skrevet om Manning før, på denne bloggen. Brennan Manning har bakgrunn som fransiskaner og som medlem av Jesu små brødre, som ble grunnlagt av en som har påvirket min teologi sterkt, Broder Charles av Jesus. Manning sier i en av sine mest kjente bøker: "Abba's child", som er solgt i over 100.000 eksemplarer: "I prosessen med å studere teologi og søke om å bli ordinert som prest, oppdaget jeg at det jeg virkelig ønsket aller mest i mine år med stillhet og studier var å bli forelsket i Gud." Brennan Manning er i dag en meget lest forfatter og taler som leder retreater for mennesker i alle aldre og med alle slags bakgrunner. Men det var dette med Simon Peter da. Jeg ønsker å studere hans liv med et annet utgangspunkt enn det som er mest vanlig. Jeg ønsker å se på denne mannens følelsesmessige kompleksitet. Mens det vanlige måten er å presentere Peter som en heftig, stri, hissig, uvørn og sta mann, ønsker jeg å se hans liv i lys av hans møte med Jesus i ulike faser av hans liv. Jeg vil gjerne vise Peters svakhet, for å vise hvordan han finner styrke hos Gud. Jeg tror det vil vise sider ved Peters liv som er helt annerledes enn det nesten karikerte bildet som er blitt gitt av ham. Jeg gleder meg til dette studiet, og vil sannsynligvis dele noe av det jeg finner, med bloggens lesere. Det er ikke uten grunn at jeg nå velger å studere Peters liv, fordi det er sider ved det som taler rett inn i mitt liv for tiden. Fortsatt må jeg spare på kreftene. Det er ikke mye jeg klarer nå om dagen. Hjerterytmeforstyrrelsene er veldig plagsomme. Klarer ikke å gå særlig langt, før jeg hiver etter pusten. Ber om å få styrke til lørdagen. Da skal jeg ha et seminar i forbindelse med Pinse for alle jubileet. Tema er: Den Hellige Ånd og vårt bønnliv. Neste uke er det meningen at jeg skal til Evenkjær, hvor jeg skal lede en retreat for alle retreatlederne i Nord-Norge. Jeg takker alle dere som ber for meg.

Å våge og bli elsket

Av og til er det vanskelig å bli gjenstand for noens kjærlighet. Man føler seg så uverdig. Og det kan være vanskelig fordi man bærer på smertefulle sår og avvisning.

Bønn kan defineres på så mange måter, og det er ulike måter å be på. For meg er bønn først og fremst dette: En invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter.

Henri Nouwen har sagt det slik: "Bønn... forutsetter et forhold der du lar den andre få snakke, tillater ham å få berøre den følsomme kjernen i ditt liv, og lar ham se mye av det du heller ville latt ligge i mørke." Slik kaller altså bønnen oss inn i et annerledes og ikke minst fortrolig samfunn med vår himmelske Far. Et av de skriftstedene som har fått avgjørende betydning for mitt eget liv, er hentet fra Jesu dåp. Når dåpen er forrettet, og Jesus stiger opp fra vannet, åpner himmelen seg over Ham og det lyder en røst fra himmelen: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17)

Vi trenger også å høre disse ordene: "min sønn, eller datter, den elskede, i ham eller henne har jeg min glede." Og vi trenger ikke bare å høre dem, men vi trenger å bli berørt av Fars kjærlighet, omfavnet og holdt. Vi trenger det ikke bare en gang, men mange. Så mange ganger som vi kjenner avvisningens kulde fra dem som vi bryr oss om, så mange ganger som vi kjemper med våre indre sår og vår smerte, så mange ganger som bitterheten veller fram. Det blir med andre ord mange ganger i ens liv.

I dag hører jeg Jesus si til meg: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." (Matt 11,28) I dag setter jeg meg på Jesu fang, for å bli omfavnet og leget.

Våre tapte slag vendes til seier

En gang på 1970-tallet fikk jeg et lite avlangt hefte i gave med tittelen: Trosvåpen. Det var skrevet av Mor Martyria Madauss. Sammen med Mor Basilea Schlink grunnla hun De evangeliske Mariasøstre i Darmstadt i Tyskland. I går fant jeg frem igjen dette heftet, som har fulgt meg i mange år, og det var spesielt en setning som grep meg så sterkt, at jeg må dele den med bloggens lesere. Den lyder slik:

"Jesus Kristus, Seierherren, overtar selv ansvaret for alle tapte slag i vårt liv. Derfor skal vi av hele vårt hjerte stole på Ham, for Han er det som ut av tapte slag kan vinne en fullkommen og endelig seier."

Om trær og Edit

Jeg elsker trær. Å sitte i skyggen av dem, eller vandre inn i skogene og kjenne deres nærhet rundt meg, har så lenge jeg kan huske, skapt ro og hvile for trette tanker. Så er jeg da også oppvokst med skog rett ved siden av barndomshjemmet. Det var bare å krype ut av vinduet, og sette beina i djup mose og lyng. Jeg benytter alle ledige muligheter til å ta beina fatt inn i skogsområdene der jeg bor. Jeg elsker å plukke bær, og på tidlige morgener vandre langs en sti og se duggen funkle i skrått sollys. Det var slik jeg møtte Edit i fjor, på hennes siste skogstur. I går døde hun, 82 år gammel. Vi sto inne i et skogsholt og snakket om vår Frelser. Hun elsket trær og skog og bær like mye som meg. Men enda mer Jesus. Jeg ble kjent med henne da jeg såvidt hadde startet på tenårene. Da arbeidet hun i en bokhandel, og hadde ansvaret for den kristne litteraturen. Om jeg hadde lest den boken? Eller kjente jeg til "Fra bønnens verden", av Ole Hallesby? Slik hjalp hun meg videre fram på troens vei. Alltid smilende, med en latter som fikk deg til å se bare sol når du betalte og gikk. De siste leveårene hennes fikk jeg gleden av et dypere og nærere vennskap med henne. Vi kom hverandre inn på livet. Delte de personlige tingene. Fikk be med hverandre. Nå lengtet hun så inderlig hjem til himmelen. Særlig det siste leveåret. Mett og tilfreds med hva livet hadde gitt. Hun var en utpreget evangelist. Alltid et ord om Jesus til hver og en hun møtte, men aldri påtrengende. Aldri. Hun eide en varhet som jeg nesten ikke har sett før. Fredag begraves Edit Nyjordet fra Toten Frikirke på Raufoss. Det kommer til å bli en spesiell begravelse. Et sterkt vitnesbyrd om Jesus, tenker jeg det blir. Et kall til omvendelse for de som ennå ikke har møtt Ham som Edit elsket mer enn noe og noen her på jord. Selv om hun hadde så stort et hjerte for så mange. Når jeg tenker på Edit tenker jeg på trær. På Libanons sedrer. Disse store trærne som templet ble bygget med. Og så tenker jeg på Salme 1 "Salig er den mann (og kvinne) som ikke vandrer etter ugudeliges råd, og som ikke står på synderes vei eller sitter på spotternes sete, men som har sin lyst i Herrens lov, og grunner på Hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved strømmer av vann, som gir sin frukt i sin tid, og som har blader som ikke visner. Og alt han gjør, skal lykkes." Slik levde Edit. Ved en levende vannkilde, og hennes liv har båret mye frukt. I dag, om jeg har krefter til det, skal jeg gå til den åpningen i skogen ovenfor der hvor jeg bor, hvor jeg traff Edit den siste gangen hun var i skogen for å plukke blomster. Så skal jeg knele ned og takke Jesus for at Han lot meg på kjenne denne lille, vakre kvinnen med det store varme smilet, som elsket Jesus. Måtte Herren gi meg krefter til det idag. Selv om været er så godt, og sola endelig skinner denne augustdagen, så fungerer ikke kroppen min som den skal. Dette er en tung dag for meg, med et hjerte som løper løpsk, hvor det er best å finne ørelappstolen for å hvile. Og det er en dag fylt av vemod, men også med stor takk til Gud som tok Edit hjem. For det var det hun aller mest ønsket seg. I går lukket hun øynene her i tiden, for så med det samme å se inn i sin kjære Frelsers øyne. Om Edits øyne var milde, så er Hans det enda mer.

Ordet og bønnen

I går leste jeg noe den amerikanske evangelisten Dwight L. Moody skrev om ordet og bønnen, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere: "De to første og viktigste nådemidler er Guds ord og bønn. Ved disse kommer omvendelsen, for vi fødes på ny ved Guds ord, som lever og blir til evig tid, og hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Ved disse vokser også vi, for vi oppfordres til å drikke den uforfalskede melk som er i Ordet, så vi kan vokse ved den, men vi kan ikke vokse i nåde og kjennskap til den Herre Jesus Kristus hvis vi ikke taler til Ham i bønn. Det er ved Ordet Faderen herliggjør oss, men vi blir også bedt om å våke og ve, så vi ikke skal falle i fristelse. Disse to nådemidler må brukes i rett proposjon. Hvis vi leser Ordet og ikke ber, blir vi oppblåst av kunnskap, uten den kjærlighet som oppbygger. Hvis vi ber uten å lese Ordet blir vi ukjent med Guds vilje og plan og blir mystiske og fanatiske. Da står vi i fare for å bli revet med av ethvert lærdoms vær som blåser. Skal vi be etter Guds vilje, må bønnen være basert på åpenbaringen av Hans vilje til oss. Alt er nemlig for Ham og ved Ham og til Ham, og det er bare når vi hører Ordet vi lærer Hans vilje å kjenne, både med oss og med verden. Da først kan vi be som vi bør. Da ber vi i Den Hellige Ånd. Vi ber om det som er velbehagelig i Hans øyne. Luther og hans medarbeidere var så ivrige i sine bønner til Gud at de brøt århundrers lenker og førte nasjoner til korsets fot. John Knox grep hele Skottland i sine sterke trosarmer. Hans bønner fikk tyranner til å frykte. Whitefield gikk ut på djevelens marker, etter å ha bedt inderlig i lønnkammeret, og bare på en dag rev han tusen sjeler ut av løvens klør. Se en bedende Wesley omvende mer enn ti tusen sjeler til Herren! Se på den bedende Finney, hvis bønner, tro, prekener og skrifter rystet hele Amerika og sendte en bølge av velsignelser til menighetene på begge sider av havet." (Bildet viser D.L. Moody på sine gamle dager, omgitt av venner)

Selvlivets død

En god venn av meg, en forstander i pinsebevegelsen, minnet meg på noe den legendariske evangelisten, Smith Wigglesworth (bildet) har sagt. Wigglesworth hadde overhørt en mann som bad til Gud på følgende måte: "Fyll meg, fyll meg, fyll meg!" Da mannen var ferdig med sin inderlige bønn, sa Wigglesworth på sin karakteristiske måte: "Jeg synes synd på den mannen. Han skulle heller ha bedt: Tøm meg, tøm meg, tøm meg!" Wigglesworth hadde nemlig forstått noe som det nesten aldri forkynnes noe om idag, og det er hvor nødvendig det er at selvet vårt dør. Apostelen Paulus sier det slik i Gal 2,20: "Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv som jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og tav seg selv for meg." Tidens tale handler om selvrealisering. Hvordan kan Gud møte mine behov? Hvordan kan jeg bli velsignet? Hva får jeg ut av dette? Hvordan skal mine planer virkeliggjøres? Den kloke sjelesørgeren og legen, Einar Lundby, en mann som virkelig levde med Gud, sa det slik: Alt du kan sette selv foran er av det onde og den onde selv! Jeg tror han hadde rett i det. Apostelen Paulus sier det slik i Rom 6,6-13: "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, sp vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han en gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud. Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus. La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster. Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud." Når vi omgås Gud blir det mer og mer Ham, enn Meg.

En preken over emnet: Kristus, mitt liv

I går talte jeg i Filadelfia Kolbotn ut fra ordet i Kolosserbrevet, som jeg de siste dagene har skrevet om på bloggen her. Her følger utdrag av prekenen:

Vi skal stanse ved et ord i formiddag, så innholdsmettet, at vi vel aldri kommer til å lodde dybden i det, før vi er hjemme hos Gud. Vi finner det i brevet som apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Kolossæ.

Kolossæ var en by i Frygia ved elven Lykos, ca 30 kilometer nordøst for Laodikea i Lille-Asia. Av Kolosserbrevet fremgår det at det fantes en kristen forsamling her. Den var ikke grunnlagt av Paulus. Derimot vet vi at Epafras, han som vårt nye testamente forteller, var en ivrig forbeder, brakte evangeliet hit.

Paulus begynner sin hilsen til denne forsamlingen slik: ”Vi takker Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, og ber alltid for dere, etter at vi hørte om deres tro på Kristus Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige, på grunn av det håpet som er gjort ferdig for dere i Himmelen, det som dere før har hørt om i sannhetens ord fra evangeliet, som er kommet til dere, slik det er i hele verden, og som bærer frukt, som det også har gjort hos dere fra den dagen dere hørte det og kom til erkjennelse av Guds nåde i sannhet. Slik dere også har lært det av Epafras, vår kjære medarbeider…”

La oss nå gå til Kol 3,4

La oss stanse et lite øyeblikk, og smake på de ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Går vi litt lenger frem i dette brevet, til Kol 1,24-29 så er apostelen inne på samme tema, og forklarer det noe nærmere for oss.
Her bruker Paulus noen andre ord: ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Og han trekker sløret til side, og gir oss et titt inn bak det himmelske forhenget, for å fortelle forsamlingen i Kolossæ om det han kaller ”mysteriet som i tidligere tider og for tidligere slekter har vært skjult, men som nå er blitt åpenbart for Hans hellige.”

Å, venner: Dette er veldige saker. Om jeg bare kunne male dette for deres øyne i formiddag. Om jeg bare kunne ta dere med inn bak dette forhenget, og la dere få se noe av det som ligger apostelen så på hjertet å formidle. Men det er bare Den Hellige Ånd som kan gjøre det for oss.

Både i brevet til forsamlingen i Kolossæ og til forsamlingen i Efesos, støter vi på ordet ”mysterium”. Det er tidligere blitt oversatt med ordet ”hemmelighet”, men det er riktigere å bruke ordet ”mysterium”, da er vi mer tro mot grunnteksten. På gresk står det: ”mysterion” Dette ordet brukes om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og derfor må åpenbares. Når tiden er inne åpenbarer Gud denne hemmelighet, dette mysterium, som dog fremdeles er skjult for andre enn de troende. Når Paulus taler om kirken som Jesu brud, i Ef 5,28-32 så sier han: ”Dette er et stort mysterium, jeg taler her om Kristus og kirken.”

Hva er det - som har vært skjult siden evighetens morgengry, men som nå er blitt åpenbart ved et helt bestemt tidspunkt i menneskehetens historie, og som er det store vannskillet, hvor vi skriver et før og et etter? Jo, det er inkarnasjonens mysterium. Dette at Gud ble menneske. Apostelen Johannes beskriver dette så blendende vakkert i 1.Joh 1,2: ”.. og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss….”

Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som har betydd så mye for min egen åndelige utvikling, sier det slik: ”Jesus er alt, og alt er intet uten Ham.” For å kunne si noe slikt må Den Hellige Ånd ha åpenbart Jesus for oss. Dette er ikke noe man sier fordi det høres åndelig og riktig ut. Gjør man det blir det bare platt, utrykksløst og falskt.

Biskop Ambrosius av Milano (334-397) hadde en slik åpenbaring av Kristus. Vi eier alt i Kristus, sa han og la til:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber,
er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp
er Han kraften.
Hvis du frykter døden,
er Han livet.
Hvis du flykter fra mørket,
er Han lyset.
Hvis du sulter,
er Han føden.

Den norske dikteren Edin Holme, hadde samme Kristus opplevelse som Ambrosius. Han skriver: ”Den som Han har sett kan intet friste, ringe synes alt han ser. Den som eier Ham, kan allting miste, han begjærer intet mer.”

Hvordan forstod og hvordan tok de kristne i Kolossæ imot disse ordene som apostelen Paulus skrev: ”Kristus – vårt liv.” ”Kristus i dere, håpet om herligheten.” Det vet vi ikke. Men vi kan jo forsøke å sette oss inn i deres situasjon. Paulus skriver dette brevet mest sannsynlig under sitt første fangenskap i Rom, år 61-63, og muligens i andre halvdel av dette. Kolosserbrevets foranledning var et besøk av Epafras under apostelens fangenskap. Han kunne bringe gode nyheter fra sin forsamling, men de slet også med vranglærere. Hovedveien fra Efesos til Mesopotamia gikk tvers gjennom Kolossæ, og byen fikk derfor impulser fra både øst og vest. Befolkningen var frygere, men med et islett av grekere og jøder, og forsamlingen i denne byen besto i vesentlig grad av hedningekristne, men har sikkert også hatt jødekristne medlemmer. Mange av dem var sikkert nye i troen. En dag får de altså dette brevet fra apostelen Paulus, et brev som også er blitt kalt for Kristusbrevet, fordi dets hovedtema er helt avgjort betydningen av Kristi person og verk. Og så leser de altså disse ordene: ”Kristus – vårt liv.”

Hva skulle de mene om en slik uttalelse? Siden mange av dem var nye i troen, var sikkert begeistringen der. Over å ha funnet Jesus. De forstod hva Paulus mente. Jesus var jo alt. Han kunne alt. Ingenting var umulig for Ham. Disse hadde den første kjærlighets forelskelse. Men det fantes sikkert også de i forsamlingen som livet hadde fart ille med, og som ikke lenger kjente på den samme begeistringen når de hørte denne setningen opplest i forbindelse med forsamlingens gudstjeneste. Kanskje dro de litt på det. Kan det virkelig sies så enkelt? Hva betyr de ordene – egentlig? Kanskje spurte de slik.?

Hvordan reagerer du når du hører disse ordene? ”Kristus – vårt liv?”

Apostelen Johannes skildrer tre grupper mennesker i sitt første brev. Han snakker om barna, de unge og fedrene. Du finner dette i brevets andre kapitel. Det er ikke tid til å gå dette nærmere i dybden, men jeg håper å vende tilbake til det en gang. Det Johannes her gjør er at han skildrer ulike utviklingstrekk hos en kristen. Det er snakk om en vekst, hvor man modnes. Den vandringen med Gud som vi er kalt til, er likevel ikke rettlinjet, slik mange vil ha det til, hvor vi beveger oss fremover mot et mål, langt der fremme. Vi skal se litt nærmere på dette.

Jeg holder på å lese journalist Erling Rimehaugs bok: ”Tørsten gir lys. Om åndelig lengsel og modning”, som utkom på Lunde forlag tidligere i år. Det er en bok til å bli klok av, og velsignet av. Og sikkert også utfordret av. Rimehaug er i innledningen av denne boken inne på noe svært vesentlig, som går rett inn i disse ordene til apostelen Paulus. Hør bare:

”Forståelsen av det åndelige liv som en vandring, steg for steg, har gitt meg en helt ny hvile. Jeg skal ikke prøve å finne tilbake til det som var. Jeg skal slå meg til ro med at jeg er på dette trinnet og prøve å se hva Gud vil lære meg her, inntil han kaller meg til et nytt trinn…”

Videre skriver Rimehaug: ”Når kristenlivet beskrives som en stige eller en trapp, der vi stadig skal opp på nye trinn, kan det selvsagt oppleves som alt annet enn befriende. Det kan oppleves som enda et sett med krav. Og det kan oppleves som en ny form for elitetenkning, der noen står høyere enn andre. Da blir dette ikke befriende. De kristne mystikerne motsier en slik forståelse ved å beskrive den åndelige veien som en vei nedover. Trinnene går ikke oppover mot stadig nye høyder, men nedover mot større ydmykhet, selvinnsikt og selvutslettelse…. Gud har sin vei for hver av oss. Så lenge vi søker ham der vi er, behøver vi ikke bekymre oss over at andre er et annet sted på vandringen. De er ikke bedre eller dårligere kristne – de er bare et annet sted.”

Og for å ta med dette til slutt: ”Det handler om å være på veien, ikke om å ha kommet fram. Jeg kan ikke bestemme meg for å gå fra trinn til trinn. Det er ikke jeg som kvalifiserer med for å komme videre. Det er bare Gud som kan føre meg videre, og han gjør det når han finner tiden inne.”

Jeg er helt enig med Erling Rimehaug i denne beskrivelsen av det kristne livet. Det indre livet som vi er kalt til å leve er ikke rettlinjet der vi beveger oss fra det ene nivået til det andre, fra en tilstand til en ny. Livet er ikke slik. Der er mer som en sirkel. Det kommer tider der vi så å si må starte helt på nytt, der vi må omvende oss enda en gang og lære om igjen lekser og øvelser vi har glemt i vår åndelige utvikling.

Apostelen Paulus gir oss god åndelig veiledning i Filipperbrevet der han ber oss om å glemme det som er bak, og strekke oss etter det som er foran, men så sier han noe vi ikke så ofte minner hverandre om, når vi siterer de ordene. Han skriver, i Fil 3,16: ”La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor.” Hvor har Den Hellige Ånd stanset i ditt liv akkurat nå? ”Fortsett i samme spor.” Med andre ord, bli hvor du er. Konsentrer deg om det Den Hellige Ånd viser deg. Arbeid med det Ånden viser at du skal konsentrere deg om, og bli der til Ånden sier: Gå!

Jeg er blitt så glad i dette ordet hos Johannes, som jeg allerede har sitert for dere: "og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige livet, det som var hos Faderen og ble åpenbart for oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,2-3) Johannes er inne på det samme i 1.Joh 5,20: "Vi vet at Guds Sønn har kommet og har gitt oss forstand, for at vi skal kjenne Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i Hans Sønn Jesus Kristus. Han er Den Sanne Gud og det evige livet." Hva er det Johannes åpenbarer for oss? Jo, det evige livet er ikke bare å finne i Sønnen, men det er Sønnen. Det er så viktig at dette ikke bare blir en teori for oss, men en dyp erfaring i våre liv. Johannes sier: "Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet."

Det er nemlig slik at det er Kristus selv som er livsinnholdet i den kristne troen. Kristus er Guds siste ord til menneskene og Guds siste ord til deg.

Det Faderen har gitt oss er Sønnen. Vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Alt det Gud gir oss, er Sin Sønn, ikke en masse ting. Å, hvilke dyrebare sannheter er ikke dette. Bak disse ordene skjuler det seg en hemmelighet som må åpenbares for av Ånden selv.

Når Paulus skriver til forsamlingene i Galatia området, så avslører han for oss noe av det som ligger ham så på hjertet. Han skriver, i Gal 4,19: ”Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte inntil Kristus vinner skikkelse i dere.”

Det er dette det handler om: At Kristus vinner skikkelse i oss. At vi blir Ham mer og mer lik. At Han mer og mer blir vårt liv, så vi kan istemme med Paulus: ”Kristus – mitt liv.”

Dette er en gradvis prosess. Mange av oss kan si: Kristus er mitt liv, og det er sant. Men det er mer land å innta, og denne sannheten, ”Kristus er mitt liv”, vil bli dypere og dypere for oss etter hvert som vi modnes i vår vandring. Det betyr noe annet for meg i dag enn det gjorde for 10, for ikke å si 20 år siden. I denne prosessen har jeg gått en vei med Gud. Jeg har vært tilbake ved utgangspunktet flere ganger. Underveis har jeg kvittet meg med en del ting. Jeg forstår Paulus bedre i dag, og ordene han skriver i Fil 3,7-8.

Spør meg om 10 år, og jeg vil sikkert svare at det er mye verdiløst skrap som jeg da har kvittet meg med, om jeg får nåde av Herren til å gjøre det, og nåde til å leve med Ham, dag etter dag. Ting som jeg synes betyr mye for meg i dag. Men som vil miste sitt grep om meg, jo nærmere jeg kommer Herren.