En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 8

Om troens nådegave, skriver dr.theol og en av Norges fremste bibellærere og bibeloversettere, Ingulf Diesen: "Det at et menneske kommer til tro ved Kristusforkynnelsen er også en gave av bare nåde. Men her er det en tro som en spesiell nådegave som gir visshet om hva Gud kan og vil i en bestemt situasjon. En tro som kan flytte fjell om nødvendig. Gaven ser klart Guds vilje til å vise sin kraft og barmhjertighet og rydde hindringer av veien." (Biblex. Hermon 2005, side 703)

Troens nådegave er:

1. En tro uten å se.
2. En lydighet selv når man ikke forstår.
3. En utholdenhet selv når en ikke føler for det.
4. Å ha tillit til Gud selv når en ikke mottar alt

La oss se nærmere på disse punktene:

1) En tro uten å se.
Dette er jo selve definisjonen av hva tro er: "Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser." (Hebr 11,1) Vanlig tankegang hos mange er: "Jeg tror det når jeg ser det!" Slik er ikke bibelsk tro. Til tvileren Tomas, sa Jesus: "Fordi du har sett Meg, Tomas, er du kommet til tro. Salige er de som ikke har sett, og likevel tror." (Joh 20,29) Abraham er et eksempel på dette. Han begynte sin reise til Det lovede land, i tro, uten å vite hvor han skulle dra: "Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt til å dra ut til det stedet han skulle få som arv. Og han dro ut, uten å vite hvor han kom." (Hebr 11,8)

2) En lydighet selv når man ikke forstår
Igjen er Abraham et eksempel. Han kunne ikke forstå at sønnen han hadde ventet så lenge på, skulle ofres. Hvem kan vel forstå slikt? Tross alt: Gud hadde lovt ham at han skulle bli far til mange nasjoner, og Isak var løftessønnen. Men Abraham la all menneskelig forståelse til side og valgte å stole på Gud. Dette er troens gave.

3) En utholdenhet selv når en ikke føler for det.
Tro og utholdenhet knyttes sammen i Abrahams liv. I Hebr 11,27 heter det: "For han holdt ut, som om Han så Ham som er Den usynlige" Når blikket festes på Jesus, er vi uovervinnelige. Da ser vi ikke på omstendighetene, men på Ham som i Jes 9,6 kalles "Mektig Gud".

4) Å ha tillit til Gud selv når en ikke mottar alt.
Dette er en virkelig prøve. Vi får et delvis svar på det vi har tro for, men noe gjenstår. Da er det lett å gi opp og slå seg til ro med at en har mottatt det en har mottatt. Troens nådegave strekker seg lenger - til et umulige. Selv om det innebærer at vi ikke får det endelige svaret før vi er hjemme i himmelen. I Hebr 11,39 leser vi: "Og alle disse, selv om de fikk et godt vitnesbyrd ved troen, så fikk de ikke se oppfyllelsen av løftet."

(fortsettes)

"Pastor Hansen usensurert" snart ute for salg!

Nå blir Pastor Hansen tegneseriehefte! Første nr er snart ute for salg. Det er Øivind Crompton, kjent fra de mange ungdomsfestivalene fra Hedmarktoppen og nåværende pastor i Salemkirken i Oslo og en eminent tegner som er den kreative sjelen bak det nye tegneserieheftet. Og ja: det er undetegnede som er modellen for pastor Hansen.

Det hele begynte i 1993 da Øivind og jeg arbeidet i Norsk Misjon i Øst og jeg ble sykemeldt. For å oppmuntre meg sendte Øivind noen karikaturer av meg, og senere - da Øivind arbeidet i Korsets Seier - ble noen av disse gjort om til tegneseriestriper og publisert der.

Nå er disse og flere til blitt til Pastor Hansen usensurert!

En egen blogg er opprettet i dag som driftes av tegneren selv. Der kan også heftet kjøpes. Bloggen finner du her:

http://pshansen.blogspot.com/

Les om hvordan Gud talte gjennom profetiske budskap og forberedte de kristne i Kairo på det som skulle skje

En pastor for en stor menighet i Kairo, med nær forbindelse til Scripture Union (Bibelleseringen), forteller at Gud talte til menigheten mange ganger om at de måtte forberede seg på at noe ville skje i nær fremtid.

"Hva det dreide seg om, ante vi ikke, og vi kunne aldri ha forestilt oss at det skulle handle om noe så kolossalt som det som skjer nå," forteller pastoren, som av sikkerhetsmessige grunner er anonym. (Om du klikker på bildet får du en viss anelse av den store folkemengden som har vært samlet i Kairos gater.)

"Først av alt vil jeg få uttrykke min takk til Herren for kirkebygget vårt som er lokalisert rett ved siden stedet hvor de verste konfrontasjonene har skjedd, er uskadet. To regjeringsbygg som ligger like i nærheten er ødelagt. For tiden er vi ikke i stand til å komme oss til kirkebygget vårt," forteller den egyptiske pastoren.

Han forteller at de tre siste månedene før opprøret begynte hadde menigheten intensivert bønnekampen. Bønnesamlingene ble ledsaget av 40 dagers faste. 1200 deltok i denne bønne- og fastekampanjen! Menigheten fikk høre flere profetiske budskap om det som skulle skje.

"Det var veldig tydelige ord som omhandlet en stor forandring som skulle skje i 2011. På 1.nyttårsdag fikk vi et veldig tydelig ord fra 2.Mos 34,10, at Han vil gjøre ting som ingen har hørt om før i vårt land. Følelsen vi satt igjen med må ha vært den samme som Ester hadde, at vi var i stor fare samtidig som vi kunne få oppleve stor seier, og at Herren hadde satt oss i posisjon for 'en tid som denne' (Est 4,14)," forteller den egyptiske pastoren.

Menigheten holder nå på med å sette opp aksjonsgrupper som kan hjelpe til med medisinsk hjelp, rydde gater, dirigere trafikk etc, i det kaoset som nå hersker i Kairo.

En forunderlig profeti om Egypt i endetiden

Midt oppe i alt det som skjer i Egypt i disse dager, hvor nyhetsbildet preges av uroen som kan ende i borgerkrig, la oss ikke glemme hvilke sterke løfter Gud har gitt til Egypt!

Hos profeten Jesaja heter det:

"På den dagen skal fem byer i landet Egypt tale Kanaans språk og sverge ved hærskarenes Herre. En av dem skal kalles Ir-Haheres. På den dagen skal det være et alter for Herren midt i landet Egypt, og en støtte for Herren ved grensen. Den skal være et tegn og et vitnesbyrd for hærskarenes Herre i landet Egypt. For de skal rope til Herren på grunn av undertrykkerne, og Han skal sende dem en Frelser og en Stridsmann, og Han skal utfri dem. Da skal Herren bli kjent for Egypt, og egypterne skal kjenne Herren på den dagen, og de skal tilbe Ham med slaktoffer og gjødeoffer. Ja, de skal avlegge løfte for Herren og holde det. Herren skal slå Egypt, Han skal slå, men også lege. De skal vende om til Herren, og Han skal bønnfalles av dem. På den dagen skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria, og assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene sammen med assyrerne. PÅ DEN DAGEN SKAL ISRAEL VÆRE EN AV TRE SAMMEN MED EGYPT OG ASSYRIA, EN VELSIGNELSE MIDT PÅ JORDEN, SOM HÆRSKARENES HERREN VELSIGNER OG SIER: VELSIGNET ER EGYPT MITT FOLK, OG ASSYRIA, MINE HENDERS VERK, OG ISRAEL, MIN ARV." (Jes 19,18-25)

La oss holde frem dette ordet når vi ber for Egypt og det som skjer der i dag, og minne Herren om Hans ord og Hans løfter. De løftene gjelder ikke bare Israel, men også Egypt!

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 7

1.Kor 12 beskriver en egen troens nådegave, som er forskjellig fra den tro som alle har fått i gave. Det er den tro som kan flytte fjell. Apostelen Paulus nevner den i 1.Kor 13,2: "Og om jeg har profetisk gave, og forstår alle hemmeligheter, og om jeg har all kunnskap, OG OM JEG HAR ALL TRO SÅ JEG KAN FLYTTE FJELL ..."

Et eksempel på en slik troens gave hos et menneske er George Müller, mannen som aldri nevnte sine økonomiske behov med et ord, men som drev en rekke barnehjem "i tro". Eller Anthony Norris Groves (1795-1853), som er blitt kalt far til "trosmisjonen", det vil si de som står i tro for sitt underhold.

Smith Wigglesworth - som ble kalt for troens apostel - har sagt: "Når min egen tro på Gud stopper og står stille, da kommer Guds tro meg til hjelp." Dette er den nådegaven som omtales som "tro ved den samme Ånd." (1.Kor 12,9)

Men før vi ser nærmere på denne særskilte nådegaven, la oss se litt på hva Guds ord sier om tro generellt:

Hebr 11,1 definerer tro i bibelsk forstand slik: "Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser."

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus at "Gud har tildelt hver enkelt et mål av tro." (Rom 12,3) Tro er dermed noe alle har fått. Jak 2,19 oss at vi er ikke alene om å tro: "Også demonene tror - og skjelver."

Vi trenger tro for å kunne bli frelst: "For av nåde er dere frelst, ved tro." Men vi kan ikke tro hva som helst, om vi skal bli frelst. Enkelte tror at utsagnet "enhver blir salig i sin tro", står i Bibelen, men det gjør det ikke. Derimot står det: "For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for DET er en Guds kraft til frelse for hver den som tror." (Rom 1,16) Tro er ikke det samme som konsentrasjon, tankeanstrengelser eller det å krampaktig ta seg sammen. I Rom 10,10 står det: "For med hjertet tror en ..." Det er altså snakk om en prosess som skjer i vårt indre.

Jesus slår fast: "... alt er mulig for den som tror." (Mark 9,23)

Den tro det her er snakk om er den grunnleggende troen som vi alle har, og vi alle trenger, for i Hebr 11,6 heter det:

"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud, for den som kommer til Gud, må tro at Han er til og at Han er Den som belønner dem som søker Ham med iver."

(fortsettes)

Kristne i Egypt plyndres og det er nesten umulig å komme sammen for å feire gudstjenester

Lederen for Barnabas Fund, dr Patrick Sookhdeo (bildet), som jeg hadde gleden av å møte for noen år siden, advarer nå mot det som skjer i Egypt og karakteriserer situasjonen for de kristne i landet som vanskelig. Hans hjelpeorganisasjon er på plass for å gi mat til de kristne som nå har store problemer med å få skaffet seg dette.

Barnabas Fund er opprettet for å hjelpe forfulgte kristne. Soockhdeo forteller at butikker eid av kristne i Egypt er blitt plyndret. Sookhdeo forteller at kristne er de som er mest utsatt for plyndringer og ødeleggelser i Egypt akkurat nå.

"Uroen og opptøyene gjør det svært vanskelig for kristne å få endene til å møtes, og det er få om noen muligheter for dem til å komme sammen for gudstjenester. Vi må ikke glemme våre trossøsken i Egypt nå," sier Patrick Sookhdeo med en inderlig oppfordring til å be.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 6

Nådegaven "kunnskaps ord ved Ånden" må ikke forveksles med den kunnskapstilegnelse alle kristne må få gjennom lesningen og det daglige studiet av Guds ord. Når apostelen Paulus ber for den kristne forsamlingen i Kolossæ, ber han målrettet og konkret om dette:

"Fra den dagen vi hørte om dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere, og vi ber om at dere må bli fylt med kunnskap om Hans vilje i all visdom og åndelig forstand..." (Kol 1,9)

Dette handler om den innsikt og kunnskap som Guds ord formidler oss, og som en kristen ikke kan klare seg uten. Og la meg si det så tydelig jeg bare kan: Gud går aldri imot sitt skrevne ord! Visdomsord eller kunnskapsord eller profetier som strider mot det som står skrevet i Bibelen, er ALDRI fra Gud! Slike ord og de som formidler dem, skal vi avvise! De er inspirert av den onde for å forvirre og bedra oss. Alt - absolutt alt, uansett hvem som formidler det, må prøves på Guds ord. Holder ikke den testen, så er det Guds skrevne ord som gjelder.

Nådegaven "kunnskaps ord ved Ånden" er den gudgitte evnen til å motta fra Gud, gjennom åpenbaring, kunnskap om hendelser og personer som det menneskelig sett er umulig å få kunnskap til.

Denne nådegaven gis på ulike måter:

a) Gjennom en hørbar stemme.
Et eksempel på dette er det som skjer med profeten Samuel, som får kunnskap om det som skjedde og skulle skje med famlien til Eli. (1.Sam 3,11-14)

b) Gjennom drømmer
Josef, Marias ektefelle, fikk kunnskap om Herodes' død mens de var i Egypt. (Matt 2,19-20)

c) Gjennom syner.
Ananias fikk et syn som fortalte om Paulus' ankomst til Damaskus (Apgj 9,10-16)

d) Gjennom en indre innskytelse av Den Hellige Ånd.
Et typisk eksempel på dette er den åpenbaringkunnskap som Gud gir Peter vedrørende løgnen til Ananias og Safira (Apg 5,3-4)

Det er vel gjennom den siste måten de fleste opplever at denne nådegaven fungerer i deres liv, og den er til stor hjelp i en menighets liv. Nådegaven "kunnskaps ord ved Ånden", kan åpenbare skjulte ting som kan få avgjørende betydning for mange. Gjennom denne nådegaven ga Gud profeten Daniel åpenbaring om drømmen til Nebukadnesar som ingen visste om.

Vi ser gaven brukt etter Åndens ledelse i Apostlenes gjerninger kapitel 9, hvor Gud gir veldig tydelig åpenbaring til Ananias om at en mann var kommet til Damaskus som Ananias skulle møte. Gud åpenbarte for Ananias både hans navn, hvor han var fra, og hvor han bodde! "Så sa Herren til ham: Reis deg og gå til gaten som blir kalt Den rette, til Judas' hus, og spør etter en som kalles Saulus fra Tarsus, for se, han ber." (Apg 9,11)

Kunnskaps ord ved Ånden avslører også ting mennesker er bundet av. Et eksempel er Luk 18 hvor vi leser om en mann som Jesus aldri har møtt, og ikke kjenner. Men Ånden åpenbarer for Jesus at det er pengene denne mannen er bundet av.

(fortsettes)

Reiser 130 km og går på beina i flere timer for å nå frem til kristen familie i fjellene i Ukraina

For en tid tilbake ble jeg kjent med Dudka Paul (bildet), pastor for en baptistkirke i Ukraina og lærer på et teologisk seminar. Jeg kommer til å presentere både han og menigheten i en egen bloggartikkel senere, men vil bare fortelle noe om ham som har gjort et veldig sterkt inntrykk på meg.

Dudka Paul er bare 28 år gammel, men han har et stort ansvar lagt på sine unge skuldre. Ved siden av menigheten, har han også ansvar for 15 utposter. Alle disse ligger oppe i fjellene. For å komme til den som ligger aller lengst unna må Dudka Paul ta buss. Det er 60 kilometer en vei. Så må han ta beina fatt i flere timer for å komme frem til en familie som er den eneste troende familien i den landsbyen. Snakk om utholdenhet og trofasthet!

Tirsdag dro han og kona for å besøke denne familien. Når bussen når endeholdeplassen er det mørkt ute - og det er virkelig mørkt i Ukraina på denne tiden av året! Det er vanskelig å gå i disse fjellområdene, blant annet fordi man kan støte på ulv. Men Dudka Paul har gitt sitt liv for å forkynne evangeliet, og det skal frem. At noen er villig til å reise 130 kilometer og gå på beina i mange timer for å nå frem til en eneste familie for å oppmuntre dem og bygge dem opp i troen, det både begeistrer meg, utfordrer meg og griper meg veldig.

Tenk om en rik nordmann kunne gi denne pastoren en bil! Tenk hva han da kunne få utrettet med det pågangsmotet og trofastheten han viser i tjenesten.

Nytt anabaptistisk nettverk for Øst-Asia

Øst-Asia har fått sitt eget anabaptistiske nettverk. Det uoffisielle navnet er Chinese Anabaptist Network, og er likt de anabaptistiske nettverkene vi finner i Storbrittania, Frankrike, Sør-Afrika og flere andre.

Det nye nettverket består av anabaptistiske forsamlinger i Kina, Taiwan, Macau og Hong Kong. I flere tiår har mennonite-menigheter slått rot på Taiwan og Hong Kong, og nå ganske nylig på Macau, men kontakten mellom disse har vært ganske begrenset. Fellesskapet av mennonite-menigheter på Taiwan har det største antallet mennonite-menigheter i regionen, med 21 menigheter. I Hong Kong finnes det tre. I fastlands-Kina finnes det ingen mennonite-menighet som man kjenner til, men mennonitene har arbeidet her siden 1980.

De øst-europeiske martyrenes historie like viktig som de som ble martyrer på 1600-tallet

"Historien til de anabaptistiske martyrene i det 20 århundre, er like viktig som historien til 1600-tallets anabaptistiske martyrologi," sier Walter Sawatsky (bildet), professor i kirkehistorie og misjon ved Associated Mennonite Biblical Seminary in Elkhart, Indiana, USA. Sawatsky fikk en æresbevisning for sitt forskningsrarbeid på det årlige "Council of International Anabaptist Ministries som ble holdt 17.-22. januar. Mer enn 60 representanter fra ulike anabaptistiske misjons- og utviklingsorganisasjoner møttes for å samtale om temaet: “Eastern Europe: Reflecting on 20 Years After the Fall of the Wall.” Blant de 60 deltagerne var det representanter for the Brethren in Christ Church, Mennonite Church USA, Mennonite Church Canada, Conservative Mennonite Conference, Evangelical Mennonite Conference og Mennonite Brethren.

I sin tale med tema: “Serious Co-Mission in Eastern Europe: Reflections on 20 Years of Post-Communism,” oppmuntret Sawatsky anabaptistene til å se nærmere på deres nære historie i Øst-Europa.

Han fortalte historier fra øst-europeiske kommuniteter og utfordret sine tilhørere til bortenfor en begrenset vestlig tilnærming:

"Det er en vestlig tenkemåte å søke å finne sine røtter, selve opprinnelsen til sannheten," sa Sawatsky og la til: "I stedet for å gjenoppdage den tidlige visjonens renhet og uforfalskethet, trenger vi å bryne oss litt på de ulike veiene den anabaptistiske historien har utfoldet seg på i ulike kulturelle sammenhenger."

I 37 år har Walter Sawatsky tjent ulike mennonite-organisasjoner. Han begynte i Mennonitenes Sentralkomite. I 1990, etter 12 år i Europa for Mennonitenes Sentralkomite, ble han professor ved Associated Mennonite Biblical Seminary in Elkhart. I forbindelse med samlingen i januar ble Sawatsky overrakt et festskrift for å ære ham for hans gedigne forskningsarbeide. Festskriftet har tittelen: "History and Mission in Europe: Continuing the Conversation."

En annen taler ved samlingen var den tidligere direktøren for Eastern Mennonite Missions, David W. Shenk, kjent forfatter av bøker om mennoniter og deres dialog med muslimer. Han delte erfaringer fra sine mange besøk i øst-europeiske land. Shenk sa at etter hvert som fremsto som en følge av Sovjetunionens kollaps, bidro mennoniter ofte i samtalene om hvordan noen av de nye landene skulle bli seende ut. Han delte også fra sin egen erfaring med å samtale med muslimske lærde i Kosovo om Jesus og Hans vei til fred, når disse muslimske lærde skulle lage en ny konstitusjon for Kosovo:

David Shenk oppmuntret de russiske mennonitene hvis familier ble forfulgt av sovjetiske myndigheter, til å se på de mulighetene disse erfaringene har gitt for å hjelpe andre samfunn som opplever lignende traumer.

I vår svakhet finnes Kristus

Jeg holder på å lese en bok av Merrill Mow, som heter: "Torches Rekindled". Boken handler om historien til Bruderhof-kommunitetene, som jeg har hatt kontakt med siden 1970-tallet. Bruderhof, som kan oversettes "Brødregården" ble grunnlagt av Eberhard Arnold, i Tyskland i 1920 og har i senere tid skiftet navn til Church Communities International.

Nå skal jeg ikke skrive om deres historie - det har jeg gjort ved flere andre anledninger her på bloggen. Jeg vil dele noe Merrill Mow skriver som jeg vil tro har allmenn interesse for alle kristne: hvor lett det er for oss å snakke negativt om det som virker lite og uten særlig betydning.

Merrill Mow minnes en episode han hadde hørt om Eberhard Arnold som ble veldig oppbrakt over noe som ble sagt av et medlem av den første Bruderhof kommuniteten i Tyskland. Denne kommuniteten hadde vært igjennom en tid med store problemer, og når svakheten i kommuniteten var svært åpenbar, sa dette medlemmet noe slikt som: "Vel, vi har sannelig ikke noe å skryte av, ingenting vi kan vise verden."

Merrill Mow skriver så at dette er jo en svært så menneskelig reaksjon. I perioder hvor enten det fellesskapet vi er en del av, eller vi selv, går gjennom problemer og vi opplever oss svake, så er det lett å si at det ikke er noen grunn til å sende noen ut på misjonsoppdrag eller ta imot gjester, for vi har ikke noe å by på!

Så forteller han om den kommuniteten Bruderhof hadde i Paraguay. Der var det mange problemer. Men i en av disse fasene de gikk igjennom kom det gjester til dem. De opplevde ting helt annerledes. Midt i svakheten til kommuniteten opplevde de noe av Jesus! Så skriver Merrill Mow:

"Vi skulle forsøke å huske at gjennom alle prøvelser - uansett hva slags - at bak dem er det et kall fra Gud som ikke er avhengig av oss. Det er kallet som er perfekt; et kall til et liv som ingen av oss kan, eller vil, kunne leve opp til. Den livets vei som vi er kalt til å gå, og det vi representerer, er mer enn det vi er."

Så sant dette er!

Dietrich Bonhoeffer skriver om noe av det samme i sin bok "Et liv i fellesskap":

"Gud hater drømmeriet, for det gjør oss stolte og fordringsfulle. Den som drømmer om bildet av et fellesskap, han krever at det blir virkeliggjort av Gud, av den andre og av seg selv. Han går kravfull inn i det kristne fellesskapet, oppretter sin egen lov og dømmer brødrene og Gud selv etter den. Han gjør som om han først hadde å skape det kristne fellesskapet, som om hans drømmebilde skulle forene menneskene. Det som ikke går etter hans vilje, kaller han svik. Når bildet hans slås i stykker, ser han fellesskapet bli ødelagt. Slik blir han først sine brødres anklager, så Guds anklager og til sist sin egen fortvilte anklager."

La oss ta med oss Guds ord som sier: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,25) Og: "Derfor vil jeg mest av alt rose meg av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ha rom hos meg. Derfor gleder jeg meg midt i svakhetene, i mishandling, i nød, i forfølgelser og angst for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,9-10)

Bildet er fra en av Bruderhof kommunitetene.

En bønn

Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele tiden skal gå med uro, men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.

Den er som en bølge av tillit som gjør det mulig for oss å legge av alle feiltrinn på Deg.

Og da, i lyset av tilgivelsen oppdager vi litt etter litt en hjertets fred.

(Bror Roger av Taize)

Tenk om vi kunne ta søndagen tilbake!

Jeg drømmer om at kristenfolket i Norge tar søndagen tilbake!

I går fikk jeg et bønnebrev fra Shetland. Der skriver Jean Keith fra Skellister (kart og bilde) om minnene hun har fra sin barndoms søndager. Jeg har valgt å oversette deler av det hun skriver. Dette er selvsagt historie, men likevel: Tenk om vi kunne gjøre søndagen - Kristi oppstandelsesdag, til noe spesielt - igjen!

"Når jeg vokste opp var søndagen hviledag. Forberedelsene startet på lørdagen, når huset ble gjort rent, bakingen unnagjort, innkjøpene foretatt på butikken, vann hentet fra brønnen og dyrene hadde fått fòr.

Søndag morgen kunne folk sove en time lenger. Etter at vi hadde melket kyrene og gitt dem mat, tok vi på oss søndagsklærne. De hadde blitt lagt frem kvelden før. Jeg likte å besøke naboen vår, Eliza, som var blind og vanfør. Mannen hennes og de to sønnene de hadde skiftet på meg å lese i Bibelen for henne. Jeg likte å dra stolen inntil peisen som brant med en nydelig ild, på en krok over ilden hang kjelen med teavannet. Å, som jeg skulle ønske at jeg kunne ha startet på skolen så jeg kunne lære å lese og ta min del av lesningen!

På kvelden dro vi til kapellet. Folk kom fra alle retninger til fots - det var ikke mange bilene den gangen. Kvinnene bar vakre hatter på hodene (1.Kor 11,5). Når vi nådde døra inn til kapellet kunne vi høre noen spille på orgelet. Sangen var så nydelig. Noen sendte alltid rundt en pose med sukkertøy. Barna elsket å slippe myntene ned i kollektkurven med trehåndtak. Etterpå dro vi hjem på tea. Da var klokka blitt åtte. Så skrev vi brev til de som var ute på sjøen. Når vi var ferdige med dette var det kveldsbønn og så gikk vi til ro for natten."

Nattverdfeiringen og fasten hører sammen og fasten får sin djupeste mening i nattverden

James Arpin-Ricci, en av lederne for Little Flowers kommuniteten i Winnipeg, legbroder i fransiskanerordenen og anabaptist, har skrevet en bok som snart er ute på markedet. I denne boken skrever han noe om nattverden som jeg ikke har tenkt på før.

Han setter fasten og nattverden i sammenheng med hverandre:

"Det er i lys av Herrens bord, i nattverden, at fasten får sin djupeste mening. Kristus alene er Livets Brød, og kan tilfredstilles vår djupeste hunger. En flyktig tilfredstillelse gjennom mat, rikdom og makt kan blinde oss i vår alltid nærværende og universelle hunger etter det sanne Brød. Fasten kler av oss innbillingen av at det vi har er nok. Den frigjør oss fra illusjonen om at vi skal klare det på egenhånd. Dette er en kraftfull helhetlig vei på hvilken vi kan praktisk underkastelse til vår Herre og Far. For det er fra Ham alle gode ting kommer."

Oppmyknig av reiserestriksjoner gjør evangelisering på Cuba lettere

Obama-administrasjonen har nå myket opp restriksjonene for amerikanere til å reise til Cuba. Dette ble applaudert av lederne for Alliansen for Baptister. Endringen i reisebestemmelsene ble annonsert 14. januar, og allerede 24. januar var en delegasjon fra Alliansen for baptister på vei til Cuba for å ta del i 20 års jubileet for samarbeidet mellom Alliansen for baptister og det som kalles Fraternity of Baptist Churches in Cuba.

Alliansen for Baptister har 2.000 individuelle medlemmer og 130 menigheter er tilsluttet alliansen. Flere av disse menighetene har vennskapsmenigheter på Cuba, og det var store glede da amerikanere og cubanere kunne feire gudstjeneste sammen.

Handelsblokaden med Cuba har vart i 50 år. Oppmykningen vil gi muligheter for bedre samarbeide mellom menighetene i de to landene, og det vil ikke minst bety at man kan nå enda flere med evangeliet.

Bildet er fra en gudstjeneste i den 2. baptistkirken i Santiago, Cuba.

Kristne og ikke-kristne er blitt så lik hverandre at man ikke lenger ser forskjell

Kristeligt Dagblad i Danmark offentliggjorde i går en norsk undersøkelse som viser at unge danske kristne som tilhører konservative menigheter ligner i "langt højere grad andre danske unge, end de ligner deres norske trosfæller".

Det er sosiologiprofessor Willy Pedersen som har fulgt 2600 ungdommer fra midten av 1990-tallet og frem til i dag. Sosiologiprofessoren hadde forventet å finne en langt høyere grad av sekularisering blant de unge enn det han fant. Det er her Kristeligt Dagblad kommer inn med sin vinkling av saken, hvor de skriver: "Den kunne han derimod have fundet blandt danske kristne unge fra konservative kirkeretninger, som i stigende grad påvirkes af samfundsudviklingen."

Undersøkelsen og kommentarene fra Kristeligt Dagblad er interessant i seg selv, men det er en annen side ved denne saken som burde komme på sakskartet:

Flere synes å mene at vi bør bli mest mulig lik verden for å vinne verden for Kristus.

Det er en av vår tids største misforståelser, og det strider da også ettertrykkelig imot Guds ord. Den sier faktisk det motsatte. Vi er kalt til å være salt og lys, og vi skal ikke skikke oss lik denne verden. Guds rike representerer det motsatte av denne verdens rike. Jeg tror at en av årsakene til at vi ikke vinner flere for Kristus, er at vi ikke er motkulturelle! Det er ingen forskjell på den som er en kristen, og den som ikke er det. Mye av det vi tilbyr i møtesammenheng er bare en "light-utgave" av hva som serveres på enkelte dansetilstellninger! Hvor er gudsfrykten blitt av?

Russiske baptistledere fordømmer terroren mot Domodedovo flyplassen

Lederne for Den russiske unionen av Evangeliske kristne/Baptistene har kommet med en uttalelse hvor de fordømmer den grusomme terrorangrepet mot Domodedovo flyplassen 24. januar, hvor 35 mennesker ble drept og over 130 skadet.

Evgenij Bakhmustsky, visepresidenten for Den russiske unionen av Evangeliske kristne/Baptistene, uttrykker i uttalelsen sin dypeste medfølelse med familiene som er rammet og karakteriserer selvmordsangrepet som ren ondskap utført av feiginger. Bakhmustsky sees til høyre på bildet, her sammen med Alekseij Smirnov, som er president for denne baptistunionen i Russland.

"Angrepet viser at menneskehjertet fremdeles er ondt. En person blir drept på en flyplass, en annen begår fosterdrap, en tredje fullfører en konkurranse med hjelp av uærlige metoder og ødelegger sitt liv, en annen forråder en venn. Vi trenger derfor omvendelse. Gud venter fremdeles på at vi skal omvende oss," sier Bakhmustsky.

Pastor Vitalij Vlasenko fra Moskva, direktør for utenlandsseksjonen i Det russiske baptistsamfunnet, har kommet med en lignende uttalelse. Han skriver at kristne av alle konfesjoner fordømmer en hver form for terrorisme. Han ber landets kristne om å søke Gud for å forhindre at slike ting som terrorhandlingen mot flyplassen skjer igjen, og siterer samtidig Rom 12,15:

"Gled dere med de som gleder seg, og gråt med dem som gråter."

"I dag gråter jeg for ofrene, og jeg uttrykker med deres familier og jeg ber for de sårede," skriver pastor Vlasenko.

Fredsskuptur skaper store problemer for amerikanske myndigheter

Den vekker nok fortsatt sterke reaksjoner, skulpturen til Esther Augsberger og hennes sønn, Michael. Den fire tonn tunge skulpturen, laget av 3000 ødelagte håndvåpen og formet om til et plogskjær, er nok en gang blitt flyttet uten at kunstnere har fått beskjed om det.

Skulpturen er laget med bakgrunn i ordene fra profeten Jesaja 2,4:

"Han skal dømme mellom folkeslagene og skifte rett for de mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og sine spyd om til vingårdskniver. Folkeslag skal ikke løfte sverd mot folkeslag, de skal ikke lenger læres opp til strid."

Fra 1997 til 2008 sto skulpturen i Judiciary Square, mindre enn en amerikansk mil fra Capitol. I forbindelse med en renovering av og utvidelse av D.C Historic Courthouse and Grounds, ble den byttet ut med en fontene og flyttet til avsidesliggende sted sørøst i Washington. Så ble den flyttet igjen til et enda mer øde sted. Reaksjonene uteble ikke. I et USA hvor våpen i mange sammenhenger glorifiseres er denne skulpturen som en torn i øyet på de som fremmer våpenindustrien og hevder det er en menneskerett å bære våpen.

Skulpturen er nå satt opp sør for Reagen International Airport på et sted hvor det er svært lite trafikk, så få har anledning til å se den.

Esther og Michael Augsberger er mennoniter og aktive i fredsarbeid.

"Så dine dager skal bli mange i det landet Herren din Gud gir deg"

Jeg tenker på ordene fra 2.Mos 20,12 når jeg leser om Elisabeth Buhler, som døde 23.januar, mindre enn tre uker før hun fylte 112 år!

"Du skal hedre din far og din mor, så dine dager kan bli mange i det landet Herren din Gud gir deg."

Elisabeth Buhler, bosatt i Manitoba i Canada, var så vidt man vet Canadas eldste innbygger, og sannsynligvis verdens eldste mennonite. Hun var medlem av Bethel Bergthaler Mennonite Church, hvis kirkebygg ligger sør for Winkler. Elisabeth Buhler var født den 8.februar 1899 i Ukraina og flyttet til Canada i 1925 med sin ektemann. Mannen døde da han var 69. Sammen fikk de en sønn og fire døtre. De drev et gårdsbruk sør for Winkler, og var gift i 43 år og Elisabeth Buhler var enke nesten like lenge som hun var gift.

Selv mente hun at hennes tro og trim var oppskriften på et langt liv. På bildet sees hun sammen med tre av sine døtre.

Retreatstedet Anafora angrepet av rømte fanger

Lørdag ble Anafora (bildet), det etter hvert så kjente og kjære retreatsenteret i Egypt, som ledes av biskop Thomas (bildet), angrepet av rømte fanger. Fangene hadde i tumultene som skjer i forbindelse med opprøret i landet, klart å rømme fra et fengsel som ligger i nærheten av Anafora og kom i samlet gruppe mot retreatsenteret. Biskop Thomas forteller at han samlet alle arbeiderne ved retreatsenteret for å vise styrke. Skjelvende og i inderlig bønn til Gud stod retreatarbeiderne der, mens fangene sakte forsvant fra stedet.

Retreatstedet Anafora ligger langs hovedveien mellom Kairo og Aleksandria, og er bygget opp av biskop Thomas. Mange nordmenn har vært på retreat her gjennom årenes løp.

La oss huske våre venner i inderlig bønn til Gud, om at Han må beskytte Anafora og alle medarbeiderne der. La oss be for biskop Thomas, og alle prestene og biskopene i Den koptisk ortodokse kirken som er særlig utsatte i disse dager.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 5

Golgata konstituerer hjertet i Guds «hemmelige visdom». Der – på det bloddryppende korset ble syndens pris betalt og frelse tilveiebrakt for alle. For det mennesket som ennå ikke har opplevd dette, er korset nonsens. Det representerer den absolutte dårskap.

«For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt,» skriver apostelen Paulus til den kristne forsamlingen i den greske byen Korint, vel vitende om at grekerne «søker etter visdom» (1.Kor 1,22) Så legger han til: «Men bi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for grekere dårskap, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, forkynner vi Kristus som Guds kraft og Guds visdom. For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (v.23-25)

Dårskapen i grekernes øyne var blant annet dette: Guds svakhet. Gud som dør på korset. Her ligger Guds visdom, men for mange er og blir dette et mysterium. «Men for oss som blir frelst, er det Guds kraft,» skriver apostelen i 1.Kor 1,18.

Uten Den Hellige Ånds åpenbaring ser vi ikke dette. Da ser vi bare dårskapen. Men ved Åndens åpenbaring ser vi det med vårt indre blikk. Ånden gjør det levende for oss, og maler Kristus korsfestet for våre øyne, jfr Gal 3,1.

Når apostelen Paulus taler om «visdoms ord ved Ånden», så tror jeg han primært mener «teologisk visdom», og med det begrepet mener jeg «Guds frelseshistorie» åpenbart gjennom visdom på en slik måte at det er mulig for vårt sinn å gripe det.

For over alt ellers i Den Hellige Skrift er visdom noe «praktisk» eller «etisk». Med andre ord: Gud gir visdom til sine tjenere når de trenger å vite hvordan de skal handle eller tale i en vanskelig situasjon. La meg gi deg noen konkrete eksempler på dette:

Mark 2,13-17: Når Jesus spiser i huset til Levi, spør fariseerne Ham hvorfor Han spiser sammen med tollere og syndere, og Jesus svarer: «De som er friske trenger ikke lege, men de som er syke.»

Mark 3,20-30: Når Jesus anklages for å drive ut en ond ånd med demonisk kraft, svarer Han: «Hvordan kan Satan drive Satan ut?»

Mark 7,1-23: Når fariseerne stiller Jesus spørsmål om Hans holdning til renselseslovene, svarer Han: «»Det som kommer ut av mennesket, er det som gjør mennesket urent.»

Mark 12,13-17: Når Jesus blir spurt om skatt til keiseren, svarer Han: «Gi keiseren hva keiseren er, og gi Gud hva Guds er.»

I hvert av disse tilfellene, og i mange andre, uttrykker Jesus en spesiell visdomsinnsikt. I Matt 13,54 stilles dette spørsmålet om Jesus: «Da Han var kommet til hjemstedet sitt, lærte Han dem i synagogen deres, så de ble forundret og sa: Hvor fikk Denne Mannen slik visdom og slike kraftige gjerninger fra?» Fra Guds Ånd.

(fortsettes)

SISTE: Innstendig oppfordring fra kopterne om å be for dem

SISTE: En venn av meg har nettopp lykkes med å komme i kontakt med abba Shenouda Mamdouh (bildet) i Kairo, etter at mobilnettet var oppe igjen. Abba Shenouda Mamdough bekrefter at situasjonen i Egypt er svært spent og han ber inderlig om vår forbønn.

Han forteller at mange butikker er fullstendig ødelagt, og at mange kvinner er blitt voldtatt. Men han forteller også at midt oppe i alt det som skjer finnes det en god solidaritet mellom de kristne og muslimene i det området hvor han bor.

Shenouda Mamdouh tror at flertallet av egypterne ikke ønsker Mubarek's avgang. De er livredde det kaos som vil kunne bli en følge av dette. Mange håper derimot at opprøret vil bringe frem reformer og at lov og orden blir gjenopprettet. Shenouda Mamdouh advarer mot vestlige mediers dekning av opprøret, som han mener vektlegger for sterkt synspunktene til opprørerne, som han mener ikke representerer det brede lag av befolkningen. Al Jazzera har i følge ham sin egen agenda. Han sier også at det er få som har noen tiltro til Mohammed El Baradei, som ansees å være en stor opportunist.

Den store frykten nå er at Mubarek går av og etterlater landet i kaos, og som en følge av dette vil ekstremistgrupper kunne ta over. Da er kopterne i en enda verre situasjon enn de er i dag.

Så la oss følge oppfordringen: BE FOR EGYPT OG BE SPESIELT FOR KOPTERNE!

Hesychia - en tilstand av hvile, ro, stillhet og taushet

I ortodoks sammenheng støter man gjerne på ordet "hesychia" når det snakkes om bønn. Ordet har grunnbetydningen hvile, ro, stillhet, men også mer konkret: taushet.

Hesychia er en tilstand av indre stillhet og hvor en forblir i sin ånd alene med Gud. Den hellige Theophan har sagt det slik:

"En hesychast er en som er fullstendig opptatt av å være med den ene Herre, med hvilken han samtaler ansikt til ansikt ... Denne hjertets aktivitet er omsluttet og bevoktet av en vedvarende tankens stillhet."

Som man ser av denne definisjonen handler dette om et bønneliv for viderekommende. Og det er jo dette som er så fantastisk med vårt forhold til Gud: til Ham kan alle komme, barnet med sitt pludder, den som er nybegynner på veien - og blir like raust mottatt som den som har vandret på veien i mange år. Det finnes ikke noe a- eller b-lag - vi er alle like innfor Gud. Og vi trenger alle å be: "Kyrie Eleison! Herre forbarme deg!" Det stadiet kommer vi aldri forbi. Men som med alle andre forhold: de kan fordjupes og Gud har mer for oss! Han ønsker å trekke oss inn i et forhold hvor Han kan gi oss mer og mer del i sitt hjerte. Et av mine favorittskriftsteder er 1.Kor 2,9:

"Men det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham."

For den som søker dette vennskapet med Gud, kommer man ikke utenom stillheten. Søken etter stillhet er det første steget. Å søke, ja strebe etter stillhet er en forutsetning for et djupere åndelig liv. Stillheten befrir oss fra den strøm av inntrykk som forsøker å kreve hele vår oppmerksomhet og kvele den nødvendige ettertenksomheten Om vi ikke stanser opp og blir stille er det ikke noe rom for å tenke etter, uten taushet ingen mulighet for å lytte. Stillheten gir en mulighet til å se og lære seg selv å kjenne, å se både hvor fanget en er og veien ut til frihet.

Men å erverve seg stillhet er ikke enkelt å oppnå. Det er noe vi stadig må strebe etter. Ikke så mye for at den ikke kan oppnås men fordi den stadig tapes. Stillhet er ikke noe man kan oppnå en gang for alle.

Kanskje du reagerer på ordet "strebe". Men det er bibelsk. Apostelen Paulus skriver i 1.Kor 14,1: "Streb etter de åndelige gaver." I den bibeloversettelsen jeg bruker heter det: "Søk med iver ..."

Ja, la oss gjøre det. La oss med iver søke å lære Herren å kjenne.

La oss be for kopterne i Egypt som nå er svært utsatt på grunn av uroen i landet

I går kom kristne fra ulike kirkesamfunn sammen i London for å be for den spente situasjonen i Egypt. Spesiell fokus for bønnesamlingen var forfølgelsen av de koptiske kristne. 23 koptiske kristne er drept de siste ukene, og mer enn 80 skadet. Uroen i mange av byene i Egypt kan føre til ytterligere voldshandlinger mot kristne og ødeleggelse av kirkebygg. Opptøyene de siste dagene har dreid seg om regjeringsbygninger og kamp mot politi og myndigheter, men kan fort snu seg til også å gjelde de kristne. Når politi og militære styrker er opptatt med å slå ned på opprøret mot myndighetene, er det ingen som kan forsvare kirker, klostre og kristne i sine hjem. Situasjonen er derfor ytterst vanskelig for våre venner i Egypt for tiden.

La oss derfor følge eksemplet fra våre kristne trosbrødre i London som kom sammen i går for å be. Vi kan gjøre det samme der hvor vi bor. Hvorfor ikke kontakte en venn i dag for å be sammen med ham eller henne for kopterne i Egypt?

Bishop Angaelos, lederen for den koptiske kirken i Storbritania, ledet den økumeniske gudstjenesten i London i går. Dr. Raafat Girgis, en ledende ekspert på kristendommens historie i Egypt, og Ibrahim Habib of United Copts of Great Britain medvirket.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 4

Om du og jeg skulle sette opp en rangeringsliste over de ni nådegavene som nevnes i 1.Kor 12 ville vi kanskje ikke ha valgt å sette «visdoms ord ved Ånden» først? Har du lagt merke til at «tungetale» og «tydning av tunger» kommer nederst på listen? Nå tror jeg likevel ikke det er noen rangering fra apostelens side, hvor den ene gaven settes opp mot den andre. Men Paulus er nok likevel klar over at om vi skulle prioritere – og det ikke var Den Hellige Ånd som inspirerte Paulus – så ville nok «visdoms ord» bli nedvurdert fremfor f.eks «nådegaver til å helbrede»!

C.Peter Wagner (bildet), tidligere professor i kirkevekst ved Fuller Theological Seminary, skrev for en del år siden boken «Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow». Her gir han uttrykk for en populær forståelse av «visdoms ord ved Ånden» og «kunnskaps ord ved Ånden». Han definerer «visdoms ord ved Ånden» slik:

«... en spesiell evne som Gud gir til visse medlemmer av Kristi kropp til å kjenne Den Hellige Ånds sinn på en slik måte at man mottar innsikt i hvordan gitt kunnskap på best mulig måte kan anvendes på spesielle situasjoner.»

Denne forståelsen er på mange måter adoptert i vide kretser av den karismatiske bevegelsen. Men samstemmer denne definisjonen med Guds ord? Om vi ser nærmere på hva Paulus mente med «visdoms ord ved Ånden», vil vi se at han la mer i dette enn det som fremkommer i Wagners definisjon.

Ordene som brukes på gresk er «logos sophias». I denne sammenhengen kan «logos» oversettes med «budskap» eller «ytring», og dette indikerer at Paulus så på denne gaven som noe som manifesteres gjennom inspirert tale. Når vi så spør om hva slags tale da siktes til, så er svaret «sophia», som refererer til noe guddommelig fremfor noe som er rent intellektuelt. Denne gaven skulle derfor generellt sagt defineres som kommunikasjon som involverer to prosesser:

1. Først av alt trenger vi å forstå at det handler om et budskap kommunisert av Den Hellige Ånd til den troende. Vi kunne definere det som en plutselig innsikt gitt av Den Hellige Ånd som handler om Guds visdom.

2. Vi trenger også å se dette fra mottagerens side, fordi kommunikasjon ikke bare handler om avsender, men også mottageren.

Slik jeg ser det handler denne gaven om å være i stand til å forstå og uttrykke noe av Guds visdom på en slik måte at menigheten kan bli oppbygget og styrket.

I visse pinsekarismatiske sammenhenger er det en forakt for teologi. Det er ikke stuerent å snakke om boklig lærdom og kunnskap. Nå er det blitt mindre av dette, men det finnes fortsatt enkelte som åndeliggjør veldig betydningen av det de kaller åndelig. De snakker foraktelig om det som er religiøst, i motsetning til det de selv står for, som er det som virkelig er åndelig. Da blir de som ser annerledes på ting gjerne omtalt som fariseere.

Om vi ser litt nærmere på det andre kapitlet i 1.Korinterbrev vil vi oppdage at visdom knyttes til det vi kaller «frelseshistorien». I 1.Kor 2 ser vi at guddommelig visdom er noe som har vært skjult for mange generasjoner, men som er blitt åpenbart i Kristus:

«Likevel taler vi en visdom blant de modne, ikke en visdom som tilhører denne tidsalder eller denne tidsalders herskere, de som går til grunne. Men vi taler Guds visdom i hemmelighet, den skjulte visdom som Gud før tidenes begynnelse bestemte til vår herlighet, den visdom som ingen av herskerne i denne tidsalder har kjent. For hadde de kjent den, hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Men, som det er skrevet: Det øyet ikke har sett, og det øret ikke har hørt, det som heller ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud har forberedt for dem som elsker Ham. Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd.» (1.Kor 2,6-10)

For apostelen Paulus er Guds visdom et mysterion – et mysterium. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Den vakre klosterkirken i Hurdal ferdig og vigslet

Som jeg har skrevet om på bloggen ved flere anledninger har Den Hellige Trifons skete bygget en klosterkirke på eiendommen i Hurdal. Nå står den endelig ferdig, som et vakkert smykke djupt inne i Hurdals skoger. På Demetriosdagen ble den innviet av erkebiskop Gabriel. Det var en kirkehistorisk begivenhet i Norge. Så omtalte også erkebiskopen dette som en dåp - i en større dimensjon. Det er blitt et usedvanlig vakker kirkebygg.

Alteret er bygget vakkert edeltre fra Russland. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en særdeles utsøkt bysantinsk ikonografi. Her finnes Anna av Novgorod og Hellig Olav. Disse to skulle jo gifte seg med hverandre, men svenskekongen Olof Skötkonung satte en stopper for dette og giftet bort sin datter med storfyrsten Jaroslav av Novgorod. Vennskapet mellom de to holdt likevel livet ut.

Fire kvinnelige martyrer er malt på den nordlige veggen: Nina av Georgia, Katharina av Sinai, Maria Magdalena og den hellige Maria Skopsova - den sistnevnte fra vår egen nære historie.

På den nordlige veggen er det malt to andre personer med skandinavisk opprinnelse. Det er Theodor og hans sønn Johannes, som ble martyrer i Kiev under Vladimir den store og Olga styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i Østerled og blitt døpt i Konstantinopel. I Kiev var det på denne tiden store motsetninger mellom kristne og hedninger og de to ble drept i porten utenfor sitt eget hus. Etter at Vladimir selv ble en kristen og lot seg døpe, sørget han for å reise en kirke på det stedet de to var blitt myrdet. I den kirken ble hans mor Olga, og senere ham selv begravd.

Klosterkirken i Hurdal har også en svært vakker kuppel i glassmosaikk. Klosteret er bygget til minne om den hellige Trifon av Petsjenga (1500 tallet), som drev misjonsarbeid blant skoltesamene og folket på nordkalotten.

Bilder: Fra innvielsen av klosterkirken. www.ortodoks.com

Radikalt kommunitetsliv i Romania

I byen Mures, nord for Sibiu (tidigere Hermanstadt) i Romania ble det for fire år siden etablert en anabaptistisk kommunitet. Historien bak denne etableringen er spennende av flere grunner.

For det første: Det var fra nettopp dette området at anabaptister slo seg ned og gjemte seg for sine forfølgere på 1700-tallet. Her levde forgjengerne til medlemmene av den anabaptistiske kommuniteten i Australia, som jeg har skrevet så mye om: familiene Wurtz, Waldner, Kleinsasser, Hofer og Glanzer. De bodde alle i den lille landsbyen Crucea Suceava. Denne delen av Romania, Siebenbürgen (Transylvania), var da en del av Østerrike. En kraftig forfølgelse tvang så disse hutterianerne - en del av en anabaptistiske bevegelsen - til å flykte over fjellene og finne ly i det østlige Romania som da var en del av det muslimske Tyrkia. Herfra dro de videre til Moldova, Ukraina og senere USA.

Mye har skjedd på disse 300-årene. For en tid tilbake fikk våre venner i den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, et brev fra Mures i Romania, fra Bodolan Cristian, som ble frelst for 15 år siden. Han var født inn i en ortodoks familie, hvor ingen av familiemedlemmer var bekjennende kristne eller interessert i den kristne tro. De var kun medlemmer av den ortodokse kirke på grunn av tradisjon.

Bodolan Cristian giftet seg 17 år gammel, og det var hans kone som skulle føre ham ham til tro på Jesus. Det skjedde i november 1995. I baptistmenigheten i Caransebes ble Bodolan døpt. Ivrig begynte Bodolan å granske Guds ord. Det han fant der synes han ikke helt harmonerte med livet i baptistmenigheten, så han begynte å stille spørsmål. Reaksjonene uteble ikke og Bodolan følte seg ikke lenger særlig velkommen i menigheten.

"Vi begynte å lete etter et virkelig uttrykk for Kristi kropp," skriver han. Det skulle bli for dem et vanskelig veistykke. En tid opplevde han at djevelen angrep ham så sterkt at han var mest fristet til å gi opp alt sammen. Kampen varte i to år. Så plutselig en dag fikk Bodolan evnen til å lese engelsk. Det skjedde helt overnaturlig og på èn dag. Han kom over "Complete works" av Menno Simons og "Martyrs Mirror". Det skulle bli hans redning. Her fant han næring for sin tro. Bodolan begynte så å forkynne evangeliet. Overalt møtte han motstand, og han ble forfulgt for sin tro og overbevisning. Etter fire år ble en ung mann - Marius - frelst, og døpt. Han er blitt bevart i troen. Sammen med Marius og en ung familie fra Østerrike - Mathias, Isabella og deres to barn, og et ektepar fra North Carolina i USA, har de nå grunnlagt den hutterianske kommuniteten i Mures.

På bildet ser vi noen av medlemmene av denne kommuniteten.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 3

I den forrige artikkelen stilte vi spørsmålet om hva som er hensikten med de åndelige gavene Herren gir, og jeg henviste til 1.Kor 14,4 hvor apostelen Paulus understreker at gavene er gitt til Kristi kropp for å "oppbygge menigheten". Med andre ord: Nådegavene er ikke et gave som jeg skal beholde for meg selv, men er for menigheten og de gis for oppbyggelse. Det er interessant å merke seg at ordet "oppbyggelse" på gresk er en arkitektonisk term som brukes for å bygge hus - oikodome. Paulus bruker denne metaforen i samheng med profetiske budskap, for lik alle de andre nådegavene, er hensikten med profetiske ord å bygge Guds hus, ikke rive det ned. Hensikten med disse nådegavene er å styrke menigheten, ikke svekke den.

En annen ting vi skal huske på er den konteksten som de ni nådegavene i 1.Kor 12 står i. Leser vi 1.Korinterbrev i sammenheng vil vi se at de mer spektakulære gavene som tungetale, helbredelse og profeti var kommet i sentrum for denne menigheten, og at dette var splittende, ikke forenende. I 1.Koriterbrev får vi beskrevet en slags åndelig elite i fremmarsj, hvor man overdrev de mer ekstraordinære og spektakulære gavene. Noen hevdet at de dermed var med åndelige enn de andre. Dette er et velkjent fenomen også i vår tid. Enkelte er veldig opptatt av hvilken gave de har, og snakker om det, i stedet for å la menigheten oppdage og anerkjenne gaven og tjenesten som er gitt til Kristi kropp.

Apostelen Paulus møter denne utfordringen med å si at alle gavene er gitt til menigheten i den hensikt å bygge opp, og alle gavene har like stor betydning i det Gud ønsker å fremme.

Vi finner dette igjen i Romerbrevet:

"For slik som vi har mange lemmer på en kropp, men uten at alle lemmene har samme funksjon, slik er vi, selv om vi er mange, èn kropp i Kristus og hver enkelt er vi hverandres lemmer. Vi har da gaver som er ulike ifølge dem nåde som er gitt oss." (Rom 12,4-6a)

I neste artikkel skal vi se nærmere på den første nådegaven Paulus lister opp i 1.Kor 12,8: "Visdoms ord ved Ånden ..."

(fortsettes)

Minnedagen for Isak Syreren

I dag feires minnedagen om Isak Syreren eller Isak av Ninive. Isak har vært en nærmest daglig følgesvenn for meg i mange år nå. Det er jo noe av det fantastiske med å være en del av Kirken, at den ikke bare er nutidig, men de som har gått foran oss hører jo nå med til den himmelske festforsamlingen. Jesus sa det slik: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på Meg, skal leve selv om han dør. Og hver den som lever og tror på Meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?" (Joh 11,25-26) En liten bok med sitater av Isak, har fulgt med i ryggsekken min og jeg leser i den så ofte jeg kan, dermed blir Isak en åndelig veileder som jeg opplever ofte har ord rett inn i min livssituasjon.

Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium.

Den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby

Jeg får av og til spørsmål om den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby. I denne artikkelen vil jeg derfor redegjøre for hva kommuniteten står for. Innholdet bygger på den introduksjonen som kommuniteten selv gir ut:

For å tre inn i kommuniteten forplikter man seg til en åndelig disiplin som omfatter et mål om dagen, et for uken og et for året:

* Medlemmer av kommuniteten ber minst en daglig tidebønn. Med dette menes at man ber til en bestemt tid om dagen kombindert med bibellesning.

* Medlemmer av kommuniteten feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling man tilhører, eller i en annen forsamling som feirer nattverd. Feires ingen nattverdgudstjeneste, deltar men i en annen gudstjeneste, fortrinsvis i den forsamling man tihører.

* Kommunitetens medlemmer deltar på minst en retreat årlig, i første rekke på Nya Slottet.

Kommunitetens medlemmer oppmuntres til:

* Hver dag leve trofast i og gjennom bønn.

* Å dyrke den åndelige lesningen av Bibelen i Lectio Divina tradisjonen med hjelp av den bibellesningsplanen kommuniteten hver måned får del i og som følges i de daglige gudstjenestene på Nya Slottet.

* Å være en del av et lokalt menighetsfelleskap på det stedet hvor man bor og gjennom trofasthet og ansvar virke for den lokale menighetens fornyelse.

* Å leve stadig i forbønn for sin egen menighet og hele Kirken og alle dens ledere.

* I troen på "èn allmen og apostolisk kirke", virke ufortrødent for den kristne enheten og dermed et vitnesbyrd som vinner hjertene for Guds rike.

* Å fordjupe seg i den udelte kirkens tro gjennom egen kunnskapsinnhentnig og gjennom muligheten til å delta i det studie- og samtalemiljøet som Johannesakaemin utgjør.

* Å søke personlig veiledning gjennom å ha en åndelig medvandrer, samt å gå til skriftemål, fremfor alt i fastetiden.

* Å delta regelmessig i de daglige tidebønnene og de eukaristiske gudstjenestene på Bjärka Säby når man er i nærheten.

* Å øve seg i gjestfrihet, blant annet gjennom deltagelse i kommunitetens bærerlag på Nya Slottet, som bistår i det praktiske arbeidet med retreater og gudstjenesteliv. Dette kan skje gjennom at man for kortere eller lengre tid er en del av husfolket.

* Å etterstrebe enkelhet i livsstil og tilbakeholdenhet i bruk av medier for å fordjupe seg i den indre stillheten og konsentrasjonen som er en forutsetning for et liv i Guds nærvær og oppmerksom kjærlighet.

* Å vise solidaritet med verdens fattige ved å ta steg for et mer miljøvennlig liv og gjøre en konkret innsats for å dele vår overflod med andre.

* At i alt etterstrebe utholdenhet gjennom å betone verdien av "de lange linjene".

Bildet er tatt i forbindelse med en retreat på Bjärka Säby for noen år siden med biskop Thomas (midten). Til venstre Peter Halldorf og til høyre undertegnede.

Retreat om Jesusbønnen i april

8. til 10.april inviterer Peterstiftelsen til retreat om Jesusbønnen på Solåsen Pilegrimsgård i Son med Bjørn Olav Hansen som retratleder.

Pilegrimsgården ligger på en åskam i Son (bildet) med vakker utsikt over Oslofjorden omtrent 40 minutter fra Oslo og kun 15 minutter fra Rygge flyplass. Son er blitt kalt for Østlandets sørlandsperle!

Her finnes fire laftede hus med 12 gjesterom og tre leiligheter. Plassen er dermed begrenset, så det er lurt å melde seg raskt. Det enkelte er å sende en epost til:

post@peterstiftelsen.no

eller direkte til oss på: bolahans@online.no

Priser og detaljer kommer senere.

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 2

Apostelen Paulus bruker tre ord for å beskrive Åndens åpenbaring: «Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, med Herren er den samme. Og det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle.» (1.Kor 12,4-6)

Det ene ordet så vi nærmere på i artikkelen som ble publisert i går: Det er ordet charismata, som understreker at det er snakk om nåde og gave, og som her settes sammen til ordet: nådegave. De to andre ordene er:

Diakoniai – tjenester. Det er fra dette ordet vi henter vårt «diakon», som betyr Guds tjener.

Energemata – som her oversettes med «virkninger». Det er fra dette ordet vi har vårt ord «energi».

Paulus bruker det første ordet når han skriver at det er forskjellige tjenester, men det er den samme Herre. Han bruker det andre når det er snakk om forskjellige virkninger, men det er den samme Gud. Det første ordet er viktig fordi det understreker det faktum at de åndelige gavene er gitt slik at vi kan tjene andre i Kristi kropp: de er gitt for å bli gitt bort igjen!

Det andre ordet er viktig fordi det viser at hver nåde-gave er et eksempel på Guds energi eller kraft som er virksomt i våre liv.

Den undervisningen apostelen Paulus gir i 1.Kor 12,4-6 åpenbarer for oss tre ting om naturen i Åndens gaver:

Ordet «charismata» viser først og fremst til selve opprinnelsen. Det åpenbarer for oss at det først og fremst er snakk om gaver av Guds nåde. De er uttrykk for Guds ufortjente kjærlighet. Ordet «diakoniai» viser til selve hensikten. Gavene er gitt for å tjene Gud og andre. De er ikke gitt for å beholdes selv, og knyttes til oss. Ingen av oss eier en av Åndens gaver. De er Åndens gaver. Ordet «engergemata» åpenbarer gavenes kraft. De er ikke naturlige gaver som brukes i vår egen menneskelige styrke. I stedet er de et uttrykk for Den Hellige Ånds kraft.

Så må vi spørre oss hvorfor disse Åndens gaver er gitt?

Svaret gir Guds ord oss i 1.Kor 12,7: «Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig.» Og da handler det først og fremst om det som er til gagn for kirken. I vår «overindividualistiske» tid så er det nesten en fremmed tanke, fordi vi tenker automatisk at det handler om det som først og fremst er gagnlig for meg selv. Men ser vi hva apostelen skriver i 1.Kor 14,4 ser vi dette tydelig:

«Den som taler i en tunge, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.»

(fortsettes)

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 1

Som allerede nevnt i en tidligere bloggartikkel vil jeg i en ny serie se nærmere på de ni Åndens gaver som apostelen Paulus omtaler i 1.Kor 12:

"Men Åndens åpenbaring blir gitt til hver enkelt, etter hva som er gagnlig: For til èn blir det gitt visdoms ord ved Ånden, til en annen kunnskaps ord ved den samme Ånd, til en annen tro ved den samme Ånd, til en annen nådegaver til å utføre helbredelser ved den samme Ånd, til en annen kraft til å gjøre undergjerninger, til en annen profetisk gave, til en annen å prøve ånder, til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger. Men den ene og samme Ånd virker alle disse forskjellige nådegavene og deler ut til hver enkelt, slik Han vil." (v.7-11)

Vi skal se nærmere på hver enkelt av disse gavene, men først litt om bakgrunnen for dem. Behovet for denne undervisningen er blitt større ettersom det er blitt tausere i de kristne forsamlingene når det gjelder Åndens gaver de siste årene. La meg med det samme si at jeg er av den oppfatning at det er en forskjell på Åndens gaver og det vi kan kalle manifestasjoner, derfor er jeg litt tilbakeholden med å kalle disse ni nådegavene for "Åndens manifestasjoner", slik enkelte gjør. I den oversettelsen som er benyttet her brukes ordet "Åndens åpenbaring", som er en mye mer riktig benevnelse.

David du Plessis, som fikk tilnavnet Mr Pinse, og som ble redskapet Gud brukte til å bringe pinsens budskap til de historiske kirkesamfunnene på 1970-1980-tallet, har sagt noe svært viktig om forskjellen på Åndens åpenbaring og manifestasjoner:

"La meg si det rett ut at jeg anser det som vranglære å snakke om risting, skjelving, falling, dansing, klapping, roping og slike ting som Den Hellige Ånds manifestasjoner. Dette er kun menneskelige reaksjoner på Den Hellige Ånds kraft. Det er altfor mange kristne som er tilfredse med følelsesmessige reaksjoner og som av den grunn ikke søker å vokse i nåde og bli kanaler gjennom hvilken Den Hellige Ånd kan åpenbare sine gaver for oppbyggelse av menigheten." (David du Plessis: The Spirit bade me go. 1963, side 93)

Dette er viselige ord selv i dag, ja kanskje enda mer i dag!

Gavenes natur

Hvor kommer de åndelige gavene fra? Svaret er kanskje opplagt for de fleste, men ikke nødvendigvis i vår tid. Det er så mye underlig der ute som utgir seg for å være av Gud, som slett ikke er det. Varme hender f.eks. Det har intet å gjøre med Åndens gaver, men er en forførelse som kan åpne opp for demonisk innflytelse i ens liv. Mer om det senere.

Apostelen Paulus skriver at kilden til Åndens gaver er den treenige Gud. Vi ser dette tydelig i 1.Kor 12,4-6:

"Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Og det er mange forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme som virker alt i alle."

Paulus understreker at gavene er fra Ånden, Herren og Gud. Ånden refererer her til Den Hellige Ånd. "Herren" (kurios på gresk) refererer til Jesus, som enhver sann troende anerkjenner som Herren: "Derfor kunngjør jeg dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: Forbannet være Jesus, og ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd." (1.Kor 12,3) Og Gud refererer til Gud Faderen. Jeg understreker disse tingene fordi det i vår tid er de som hevder at Åndens gaver er det samme som naturlige talenter. Det er de ikke. Dette er noe annet, som apostelen Paulus beskriver med det greske ordet "charisma" eller "charismata" i flertall. Dette ordet kommer av ordet "charis" som betyr "nåde". Nåde er den kjærlighet og den favør som Gud øser over oss uverdige syndere. Ved å bruke ordet nådegaver så hinder det oss i å sette dette i forbindelse med naturlige evner enkelte har, eller noe som vi selv skal forsøke å få til. De er og blir nåde - og gaver!

Kanskje vi kunne kalle dem 'Guds fødselsdagsgaver" gitt til hver nyfødt troende av Kristus etter at Han satte seg ved Allmaktens høyre hånd. Apostelen Peter sier jo i sin pinsepreken i Jerusalem:

"Denne Jesus reiste Gud opp, og dette er vi alle vitner om. Etter at Han ble opphøyet til Guds høyre hånd og av Faderen har fått løftet om Den Hellige Ånd, utøste Han dette som dere nå ser og hører..." (Apg 2,32-33)

Hva var det han mente når han skriver "dette som dere nå ser og hører..?" Svaret finner vi her: "Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begyte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,2-4)

(fortsettes)

Bekvemmeligheten må motarbeides!

Den svenske pinseprofilen, Stanley Sjöberg (bildet), har et meget interessant debattinnlegg i svenske Dagen i dag. Det er et ord i rette tid - ikke bare for Sveriges kristne - men også for oss her i Norge. Jeg håper det kan vekke til ettertanke og debatt, for det trengs. Da David Wilkerson var på besøk i Norge, talte han om at apatien lammer oss. Stanley Sjöberg - selv mangeårig pionermisjonær og pastor - setter fingeren på vår bekvemmelighet. Det er på tide at Kristi forsamling våkner og ser sitt ansvar for en verden som er i ferd med å gå fortapt, mens vi lever våre gode dager og er opptatt med vårt. Her følger Sjöbergs, ja jeg vil si, profetiske ord:

"På de platser i världen där det finns väckelse satsar människor helhjärtat på sitt sammanhang. I Sverige är det bekvämligheten som styr.

Pingströrelsens medlemsantal är ända sedan år 1945 oförändrat! För sextiofem år sedan fanns det då som nu cirka 76 000 medlemmar. Dessutom tillkommer nu närmare sju tusen med dubbelanslutningar till näraliggande samfund.

1985 var det drygt 100 000 medlemmar och sannolikt finns många nu inom Trosrörelsen, som förr tillhörde Pingströrelsen. Bland övriga kyrkor och samfund finns ingen tillväxt att uppmärksamma, med undantag för invandrarkyrkorna.

Sveriges befolkning ökar, medan de troendes antal minskar. Islams inflytande ökar tillsammans med österländska religioner och en aggressiv ateism som påverkar många.

Pingstväckelsen i ett globalt perspektiv växer med miljontals nya medlemmar år efter år. Därför är det viktigt att förstå vad som medverkat till vår stagnation och omvärldens framgångar. En församlingspastor i Indonesien, Kina, Vietnam och på Sri Lanka arbetar mer operativt än administrativt. Erfarenheten är också att en afrikansk eller latinamerikansk predikant arbetar mer än en svensk pastor. Följden blir fler människors frälsning och större församlingar.

En vanlig kyrka i Sydostasien och i Fjärran Östern har både fyra och fem gudstjänster varje söndag. Dessutom hålls offensiva möten varje veckokväll. Samlingarna till bön samlar en majoritet av medlemmarna regelbundet. I Sverige begränsas verksamheten till en gudstjänst i helgen, förutom några mindre grupper och samlingar i veckan.

Jag hade nyligen kontakt med Colombo, Sri Lanka där det finns en församling med ursprung i svensk pingstmission. Varje söndag är det fem fullsatta gudstjänster och församlingen har nu 70 utposter! Tusentals människor möts och tillväxten är stark. Den globala pingstväckelsen samlar extra mycket folk till jul, påsk, pingst och varje söndag samlas alla till gudstjänst. I Sverige tar många pastorer ledigt under de stora helgerna och låter folket koppla av. På söndagarna möts ofta halva antalet medlemmar i Sverige. En svensk pastor har regelbundet lediga helger och går då inte i kyrkan. En sådan idé är otänkbar i de växande församlingarna.

Storstockholm har nu två miljoner invånare och har ökat med en halv miljon sedan 1980-talet. Det finns ingen jämförbar tillväxt i församlingarna. Tusentals medlemmar från mindre orter har förlorat församlingskontakt i nya förorter och storstadens annorlunda tempo.

Satsa på flexibla gudstjänster! Äldre människor vill sjunga de klassiska sångerna och vara med om fördjupad bibelundervisning. Yngre medelålder måste erbjudas mötestider som stämmer med jobbet, barnens vanor och nya sociala mönster. Ungdomar är uppe sent och samlas helst på söndagseftermiddagar eller nattmöten då musik och estradteknik kan anpassas till den nya kultur som präglar vår tid. Halva svenska befolkningen finns på Facebook och surfar omkring på Internet. Församlingarnas hemsidor syftar generellt till att ge intern information, medan utmaningen är att använda nya sociala medier till evangelisation.

Globalt byggs stora pingstkyrkor som rymmer 10 000-tals besökare. Ekonomin bärs av tiondegivandet och Guds välsignelse i medlemmarnas framgångsrika vardag. I Sverige vädjar pastorn om större kollekter och blir allt mer beroende av statliga bidrag, uthyrning av kyrkan och annan affärsverksamhet. Verksamheten är på sparlåga, men kostnaderna skjuter i höjden.

Begränsa arbetstiden på expeditionen. Jobba operativt och intensivt med människors frälsning som mål. Ge tid för församlingens uppbyggelse med fördjupad bibelkunskap. Våga karismatisk tillämpning av Guds löften. Ta tid för den strategiska form av bön som kan leda till väckelse i vårt land.

Våga krismedvetande och en ärlig analys. Tillåt folkets delaktighet i processen. Utestäng inte oss som är gamla från rätten att finnas med. Det gäller mer än vår församlings framtid. Det gäller kristendomens existens eller förintelse. Djupast sett handlar det om varje människas räddning inför evighetens allvar. Jesus offrade sitt liv. Martyrerna gav sitt blod. Vi måste vara beredda att offra oss och med lidelse kämpa för förändring."