Guds plan for Norden. Del 4

Her er fjerde del av artikkelserien til den norske forbederen, Gunnar Brudeli, som omhandler profetiske ord til Norden. Den første delen ble publisert den 31. oktober, del to den 1.november og del tre den 5.november:

'Fra nord kommer det et gyllent skjær, Guds skremmende lysglans'. (Job 37,22)

'Nei, Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene'. (Amos 3,7)

Mange har mottatt fra Herren budskap og bilder om Norden:

'Nå skal vi grave opp igjen brønnene så Den Hellige Ånd kan flyte utover landet (1.Mos 26,18) ... Jeg skal endre verden fra Norge... og det skal berøre hele Europa.' (Cindy Jacobs 2000)

'Gud vil smelte hjertene i disse nasjonene ved sin Ånd, og sønderknuselse vil flyte nedover fra Norge, Sverige, gjennom Danmark og inn i Tyskland og resten av Europa som en ustoppelig strøm'. (Bernhard Brown, 2001, som fikk budskap om å gå til nasjonene og vekke de troløse ... hjelpe til og forberede en vekkelse)

'Det skyter opp ild fra byer og steder i landet, og etter hvert står hele landet i brann. Dette er ingen vanlig tid, men det er som en vulkan over hele landet. Så begynte ilden å bevege seg over til England, over grensen til Sverige og Finland. Da den kom til grensen av Russland, var det som den møtte en mur eller en vegg, men den brente ned denne muren og blåste inn i Russland. På samme tid gikk den ned i Europa slik at hele Europa sto i brann, og til slutt fløt den som en elv av ild mot Jerusalem'. (Surprise Sithole, 2001 og 2004. Samme syn to ganger).

'En mektig barnevekkelse vil bli som et episenter for vekkelse i hjemmene. Den vil bre seg i de skandinaviske landene og til det europeiske kontinentet, og lengre enn det. En barnas bønnebevegelse vil oppstå i Skandinavia'. (Cindy Jacobs, 2010)

Dette er bare noen få utvalgte budskap og bilder.

Det er viktig å understreke to forhold:

* Profetiske budskap skal prøves. Gud gir nådegave (1.Kor 12,10 og 2.Kor 13,1)
* Profetiske budskap er primært ment for bønn og ikke for media

Derfor:
La oss søke det som ligger på Guds hjerte for Norden og be det fram!

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsassser. Del 2

Her er andre del av artikkelen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen:

En kort tid gikk alt bra. Brødrene og søstrene som tilhørte den nystartede kommuniteten arbeidet sammen i kjærlighet. De plantet, laget mat, sydde og dro omsorg for dyrene sine. Men ingen av dem hadde noen erfaring med dette. Hans sto overfor store utfordringer, på grunn av umodne og ubalanserte mennesker han hadde rundt seg. Det var bare på grunn Kristi nåde at de kom seg igjennom forfølgelse, arrestasjoner og en flukt over fjellene og inn i Tyrkia og derfra østover for å finne et trygt ly.

Nær grensen av dagens Romania og Moldova, fant en russisk general dem og hjalp dem til å finne veien til hans eiendom i Vishinsk i Ukraina. De så på dette som et stort bønnesvar og ble frivillig med en ung sersjant og ti kosakk-soldater, gjennom polsk territorium til den gamle byen Kiev, hvor de gullskimrende domene ligge ovenfor den brede eleven Dniepr tok imot dem. Hus beliggende langs elvebredden skulle bli deres nye hjem.

Den første natten sov de i vognene som hadde brakt dem dit. Men den påfølgende dagen, 2. august 1770, flyttet kvinnene, de minste barna, de som var syke, inn i tre hus tilhørende generalen. Så satte de i gang med å bygge et forsamlingslokale, en matsal, en snekkerbod, et kjøkken og et lager. Noen av brødrene begynte også å plante hvete. Bestyreren av eiendommen gav søstrene 50 saueskinn slik at de kunne bruke dem for å lage varme klær til vinteren kom. De spant, sydde og sto på for å klare dette. Fordi Andreas Wurtz nå var død, bestemte brødrene at Josef Kleinsasser, skulle ha ansvaret for kommunitetens praktiske arbeid.

Hvilken utfordring! Hvilken endring! I hvert fall om man sammenlignet dette med den store gården til faren i Dreu dalen i Østerrike. I Russland måtte de starte helt fra begynnelsen av. Men Josef tok fatt på oppgaven med mot og stor glede. Hvor mye større glede det er å arbeide for hele fellesskapets nytte enn bare for sitt eget. Hvor mye mer tilfredsstillende å bygge opp en kristen forsamling for Herren enn en privat eiendom.

Sakte, men sikkert, vokste det frem et nytt fellesskap i Vishinsk, langs elva Desna, en sideelv til Dniepr. Troende fra Stein, fra fengselet i Sibiu i Romania, og fra de gamle anabaptistiske menighetene i Alwinz og Sabatisch, slo seg sammen med dem. Hans Kleinsasser frydet seg over denne rike tiden. Så døde hans kone. Med nye medlemmer kom også nye ideer og med dem nye problemer som måtte overvinnes. Men han sto ansikt til ansikt med hver av disse utfordringene, ved hjelp av Kristi nåde helt til han døde bare ni år etter at de hadde kommet til Ukraina.

Livet i kommuniteten var ikke mindre utfordrende for Josef Kleinsassser. Han var bare 16 år da han ble fordrevet fra Kaernten. Han så aldri sine foreldre igjen. I Romania giftet seg med Christina Egerter. Sammen med henne ble han far til to gutter og en jente. Alle tre døde før kommunitetens medlemmer måtte flykte til Tyrkia. Så døde Christina. Josef giftet seg så med Gretl Kuhr. Med henne var han gift i fire år. Så døde Gretl. Han giftet seg da med Katherina Koller. Med henne var han gift i 15 år. Så døde Katherina og Josef giftet seg for fjerde gang, denne gang med Maria Hofer.

Under alle disse prøvelsene bevarte Josef både roen og gleden i Herren. Alle visste at de kunne stole på ham. Han var husholderen for alle de troende. I 35 år ledet han brødrene og søstrene til materiell stabilitet, mens hans bror, Hans Kleinsasser, og senere Johannes Waldner, hadde det åndelige ansvaret.

Når de feiret Herrens måltid for første gang I Vishinsk skrev en av brødene:

'Vi roste og takket ham fra djupet av våre hjerter. Alle sammen besluttet å leve i sann fred og enhet, vi ville tjene Gud og våre brødre og søstre i kjærlighet, styrke hverandre i troen, og dele alle våre åndelige og materielle velsignelser i Kristus'.

(fortsettes)

Billedtekst: Et sjeldent bilde som viser etterkommerne av familien Kleinsasser. En mor og hennes datter (Elisabeth) spinner ull i Crystal Spring kolonien

Kristne i vest er så selvopptatte at de ikke bryr seg om sine forfulgte trossøsken!

Jeg tror ikke vi helt har fått med oss og forstått betydningen av det felleskristne møtet som fant sted i Tirana i Albania 2.-4. november. Jeg laget en forhåndsomtale om dette møtet her på bloggen, som ble publisert fredag 30. oktober.

Jeg skrev den gangen at det var svært oppsiktsvekkende fordi møtet - som handlet om den pågående forfølgelsen av kristne - har lagt til Albania, av alle steder. Men det er også svært oppsiktsvekkende at både ortodokse, katolikker, protestanter - herunder både evangelikale og pinsevenner - finner inn til hverandre og søker enhet for bedre å kunne møte forfølgelsen. 'Tirana-møtet' er intet mindre enn en historisk samling av kristne fra ulike kirkelige tradisjoner. For første gang i moderne historie kom kirkelige ledere på et så høyt nivå sammen for å drøfte hvordan de skal møte forfølgelsen i årene fremover.

En av hovedtalerne var Dr.Andrea Riccardi (bildet), professor i nåtidig historie ved universitetet i Roma. Som 17-åring - i 1968 - hadde han utfordret klassekameratene sine på den videregående skolen:

'Hvis vi tar Bibelen seriøst, hvordan skal vi da leve?'

Sammen med en gruppe medstudenter flyttet Andrea Riccardi inn til en nedslitt del av Roma for å leve blant de fattige og utstøtte. Med bakgrunn i de erfaringene de da gjorde seg ble kommuniteten, Community of Sant'Egidio grunnlagt. Den har nå avleggere i mer enn 70 land, og er blant de ledende globalt som bekjemper HIV/AIDS.

Riccardi minnet de 145 kirkelederne om sin venn Christian de Cherge, prior for et kloster i Algerie, hvor flesteparten av munkene ble kidnappet og senere halshugget i mars 1996 (deres liv er skildret i filmen: Blant guder og mennesker). Han minnet også forsamlingen om de to syriske erkebiskopene fra Aleppo som ble kidnappet i april 2013 'fordi de var generøse troende' og forsøkte å forhandle med de islamske ekstremistene. Skjebnen til de to erkebiskopene er fremdeles ukjent. Man antar at de fremdeles er holdt fanget.

'Hvordan kan vi forbli de samme, når vi kjenner disse mennene og har sittet ved samme bord som dem', spurte Riccardi.

Han la til:

'Vi i Vest har liten bevissthet om kristnes martyrium'.

Og snakket deretter om hvor innadrettet vi er og oppdaget av vårt eget. Og fordi vi er så selvsentrerte hører vi ikke ropet fra de som lider for Jesu navns skyld.

'Veldig ofte har kirker og kristne enkeltindivider nektet å møte Ham i de levende kroppene til de brødre og søstre som er blitt ydmyket, fordi de tilhørte et annet kirkesamfunn, eller var av en annen nasjonalitet, fordi de var langt unna eller fordi det ikke passet seg slik'.

Ordene til Riccardi er svært aktuelle all den stund millioner av kristne i dag blir forfulgt i Irak og Syria, India og Pakistan, Cuba og Myanmar, Sudan og Iran, fra Algeria og Kenya, Nigeria, Nord-Korea, Kina, Vietnam, Kambodsja - bare for å nevne noen land.

Ensomhet

'Ensomhet synes å være en essensiell menneskelig erfaring. Det handler ikke bare om det å være alene. Ensomhet er ikke det samme som å trekke seg unna. Vi kan være alene, og likevel lykkelige, fordi vi vet at vi er en del av en familie, et fellesskap, ja, en del av universet.

Ensomhet er en følelse av ikke å være del av noe, av å bli skjært vekk. Det er en følelse av å være uverdig, av ikke å være i stand til å holde ut stilt overfor et univers som synes å motarbeide oss.

Ensomhet er en følelse av å være skyldig. Av hva da? Av å eksistere? Av å være dømt. Av hvem? Vi vet ikke. Ensomhet er en smak av døden'.

Jean Vanier i Becoming Human, side 33. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Kristen satt fri fra fengslet i Kasakhstan

SISTE: Ykylas Kabduakasov (bildet), som har sittet fengslet for sin evangeliske tro i Kasakhstan, ble satt fri tidligere i dag.

Jeg kommer tilbake med flere detaljer senere, men la oss benytte anledningen til å takke for bønnesvar og samtidig be for alle de andre kristne som blir forfulgt, trakassert og fengslet i Sentral-Asia.

Ykylas Kabduakasov tilhører adventistene og ble arrestert 11.august. Da hadde politiet ransaket hans hus i hovedstaden Astana og beslaglagt religiøs litteratur. Også menigheten som Kabduakasov tilhører fikk denne dagen besøk av politiet, og også der ble det beslaglagt litteratur.

Bidrar du til å spre frykt og handlingslammelse?

Den svenske sangerinnen, Ingalill Vaim, løfter frem et svært viktig anliggende på sin Facebook-side i dag. Hun skriver om alle de som sprer ondskapen til IS videre i form av de mange videoklippene som ligger ute på nettet, uten å tenke på at de dermed sørger for at IS og andre terrorgrupper får stadig flere treff på sine nettsider og større oppmerksomhet. Dermed bidrar de til det IS ønsker: spre frykt.

Jeg har sett det samme selv. Hver dag bidrar mange kristne til det samme: spre frykt og handlingslammelse.

Det betyr jo ikke at vi ikke skal skrive om de forfulgte kristne og deres situasjon. Det skal vi og det har jeg jeg gjort siden jeg startet denne bloggen i 2006.

Jeg har dokumentert overgrep og forfølgelse av kristne i alle disse årene og har noen ganger vært først ute med deres historier, men aldri på overgripernes eller forfølgernes premisser. Jeg legger aldri ut bilder av døde, mishandlede eller lemlestede mennesker. Aldri noe som bidrar til det som IS eller andre terrororganisasjoner vil: spre frykt. Det er ikke mitt kall - det er i grunnen ingen kristens kall.

Min datter har på sin blogg vært opptatt av å skrive om det som skaper tro og er byggende og oppbyggelig. Det er jeg helt enig med henne i.

Derfor skriver jeg om bønnesvar, om Guds trofasthet midt i lidelsene og forfølgelsene. Og løfter fram dette. Det skaper nemlig tro. Det bidrar til at vi trer inn i forbederens rolle og ikke blir handlingslammede.

I grunnen er det helt i tråd med Guds ord, som sier:

'De har seiret over ham i kraft av Lammets blod OG DET ORD DE VITNET...' (Åp 12,11)

La oss være forsiktig med hva vi sprer videre. Mennesker i dag er fulle av frykt og nederlagsfølelse. Vi skal selvsagt bringe sannheten, og sannheten er at mange kristne lider og blir forfulgt, men sannheten er også at Gud er der og vitnesbyrdene om Guds trofasthet fra de som blir forfulgt er også sanne. Og sterke. La oss løfte fram Guds seier midt i ondskapen og ikke bidra til det nedbrytende arbeidet til vår sjelefiende.

Fikk livet sitt forandret på grunn av Guds ord

'Jeg heter Cherry og jeg vokste opp i Myanmar (Burma). Min familie er bønder. Mor er født inn i en familie som tilber onde ånder. Faren min var kristen. Min bestefar var en sjaman eller heksedoktor i landsbyen vår, men i 2008 hørte han om Jesus. Han omvendte seg, og ble en kristen. 

Litt etter litt ble flere og flere i landsbyen vår kristne og livene deres ble på en forunderlig måte forvandlet. 

Når jeg ble 14 år gammel ble jeg tvunget til å leve i en flyktningeleir. Her ble jeg en sann etterfølger av Jesus. Takk for at dere har sørget for Bibler på mitt eget språk. Jeg er så glad fordi dette er jo Guds eget ord. Jeg kjenner på djup takknemlighet for alle som har hjulpet meg'.

Dette er et av svært mange vitnesbyrd som organisasjonen Asia Harvest har fått inn etter at tusenvis av mennesker i Asia har fått en av Biblene de har distribuert.

La oss huske på å be for dette særdeles viktige arbeidet.

Eben-Eser - hittil har Herren hjulpet oss. Del 2

Her er andre og siste del av prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistmenighet i går. Første del ble publisert i går her på bloggen:

Samuel vitner om Guds uendelige trofasthet når han reiser dette minnesmerket mellom Mispa og Sen. En stein som han kaller 'Eben-Eser'. Den er reist for å understreke betydningen av at Gud aldri svikter, men er trofast mot alle sine løfter.

Det er ikke til å komme bort fra at Samuel reiser denne steinen i en svært så turbulent tid for Guds utvalgte folk. Bakgrunnen er kort fortalt denne: Filisterne hadde invadert landet. Israel var beseiret. Guds paktsark stjålet. Selve symbolet for Guds nærvær. De syv månedene som arken befant seg i filisternes land, ble svært prøvsomme for dem, og da deres eksperter på religiøse anliggender ble innkalt for å si sin mening, var det allerede klart at de måtte kvitte seg med den. Så følger vi reisen tilbake til Israel. På denne tiden har avgudsdyrkelsen fått bre som seg i landet. Det er nødvendig å gjøre bot og omvende seg. Samuel samlet folket i Mispa, som lå omkring 12 kilometer nord for Jerusalem, og mens Samuel ofret og filisterne angrep, sørget Gud for å sende et kraftig tordenvær som skremte fienden i den grad at Israel slo den tilbake.

Det er etter den seieren at Samuel reiser minnesteinen. Hele det syvende kapitlet i 1.Samuelsbok handler om Guds hjel. Ordet 'hittil' peker ikke bare bakover, men det er også et troens-ord som inkluderer framtiden. 'Hittil' understreker at det også er et 'heretter'. Det er derfor like mye fremtid som fortid i denne minnesteinen som Samuel reiser. Minnene blir ikke stående som engangsopplevelser, men de blir til håp om nye seire. Den vekkelsen som nå har gått over landet, og som fører til at arken er kommet tilbake, ville føre til nye tider for Israel, dersom folket holdt fast ved Gud som 'hittil' hadde hjulpet dem.

Det handler om Guds hjelp og inngripen.

Jeg holder på å lese om Hudson Taylor for tiden. Hans liv handler om tro på Guds hjelp og inngripen, og nettopp hans definisjon av tro har hjulpet meg mye. Hudson Taylor understreker at tro hviler på Guds trofasthet. Han likte å gjengi Jesu ord i Mark 11,22: 'Ha tro til Gud', med disse ordene: Regn med Guds trofasthet!

Denne omskrivningen er teologisk uangripelig. Vår tro og Guds trofasthet er to sider av samme sak. Det er nettopp fordi Gud er trofast at troen er fornuftig, for det finnes jo ikke noe mer troverdig enn Gud. For det andre er troen barnets tillit. Gud er den som er trofast, men Han er også vår Far gjennom Jesus Kristus og Han lærer oss å be: Vår Far! og dele våre bekymringer og behov med Ham slik som et barn gjør det med sine foreldre.

Det tredje Hudson Taylor lærer oss er dette: Tro er noe som er nødvendig i den materielle verden som i den åndelige. En av hans mest berømte aforismer er denne: 'Arbeid for Gud gjort på Hans måte, vil aldri mangle ressurser!'

Hudson Taylor satte sitt håp til en stor Gud. I seg selv var han ingenting.

I 1888 besøkte han Canada. Overalt hvor han prekte, meldte unge mennesker seg til tjeneste som misjonærer i Kina. Men pressen - da som nå - hadde et annet syn på som skjedde under disse møtene. Det fortelles en historie om Harry Frost som satt på toget til Montreal og holdt pusten mens Hudson Taylor leste en kritisk artikkel som Frost hadde forsøkt å skåne ham for. I artikkelen om Taylors besøk i Toronto ble det hevdet at 'han var litt av en skuffelse', og at han ikke så ut som noen stor misjonær. En fremmed ville ikke legge merke til ham på gaten, men bare som en hyggelig utseende engelskmann. Hans veltalenhet nådde ikke opp mot Canadas beste predikanter.

Da Hudson Taylor hadde lest artikkelen, la han fra seg avisen og smilte til sin venn:

'Dette var en god artikkel, for den er helt riktig. Jeg har ofte tenkt på at Gud gjorde meg liten for at Han skulle vise hvor stor Han er!'

Hvor sant er ikke dette! Det er ikke så vanskelig for en liten mann å prøve å være stor, men det er svært vanskelig for en stor mann å prøve å være liten.

Samuel løfter fram Guds storhet når han reiser minnesteinen og sier: HITTIL har Gud hjulpet.

Charles Haddon Spurgeon forteller at Hudson Taylor hadde besøkt ham i Sør-Frankrike, hvor Spurgeon av og til oppholdt seg på grunn av sin dårlige helse. Dette var i 1879:

'Fremdeles merket av sine skader', skriver Spurgeon, 'halt og liten, så han ikke ut som en mann som noen ville velge til å lede en stor misjonsorganisasjon. Han viste ingen tegn til selvhevdelse, bare en sterk tillit til Gud. Han var altfor sikker på Guds nærvær og hjelp til å vike fra en kurs han hadde valgt'.

Etter at Taylor hadde gått sin vei husket Spurgeon at ordene 'China, China, China', sang i ørene hans på den spesielle og musikalske måten som Hudson Taylor uttalte ordet på.

Ja, det var dette med Kina. Jeg nevnte Helen Western, den amerikanske misjonæren som levde blant båtfolket - en fattig gruppe mennesker som tilbrakte hele sitt liv ombord på sine båter i havna i Kanton og andre kinesiske byer i Sør-Kina. 7.desember 1941 ble krigen mellom Kina og Amerika erklært. Kina og Japan var allerede i krig med hverandre og Japan hadde allerede annektert området i Kanton hvor Helen Western hadde sin båt liggende langs Perle-elven. Kun to timer etter at krigen var erklært gikk japanerne ombord i sluppen til de amerikanske misjonærene som arbeidet der og erklærte dem som krigsfanger.

The South China Boat Mission er en såkalt trosmisjon. Det vil si at de selv måtte sørge for sitt underhold.

'Det krevde ikke mye tro,' skriver Helen Western, 'å leve i tro i Kina når jeg fikk mitt underhold, av en sjenerøs menighet i hjemlandet som støttet meg både økonomisk og i forbønn'.

Et par ganger i måneden kom det båter fra Amerika som brakte med seg brev og gaver fra hennes bedende venner. Men nå - etter at japanerne hadde tatt dem som krigsfanger og sørget for å stenge dem helt inne i havneområdet, så hadde de verken tilgang på mat eller pengestøtte. Det ville ikke komme noen flere båter fra Amerika. Hva da? Da er det at ordene fra 1.Sam 7,12 blir levende for Helen Western: 'HITTIL har Herren hjulpet oss'.

Lik Samuel reiste også Helen Western en minnestein, idet hun visste at Han som hadde hjulpet henne så langt var til å stole på. Selv om hun sviktet, ville Han aldri svikte. Han er trofast.

'Jeg skal alltid huske dagen da vi hadde brukt opp vår siste dollar og måtte ta en avgjørelse for hva vi skulle gjøre med skolebarna vi hadde ansvaret for. Hva med de innfødte arbeiderne? Skulle vi sende dem hjem? Hva med bibelkvinnene? Alle disse fikk jo sin lønn fra amerikanerne. Og hva med de foreldreløse barna vi har ansvar for?'

Så mange spørsmål. Helen Western bestemt seg for å gjøre som Gideon:

'Da sa Gideon til Gud: Dersom du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt, så legger jeg nå denne ulldotten på treskeplassen. Hvis det da faller dugg bare på ullen, mens det er tørt på hele marken, da vet jeg at du vil frelse Israel ved min hånd, som du har sagt. Og slik ble det, Da han tidlig om morgenen sto opp og klemte på ullen, presset han ut dugg av den, en skål full av vann. Men Gideon sa til Gud: La ikke din vrede bli opptent mot meg, om jeg taler en gang til! Jeg ville gjerne få gjøre en prøve til med ullen! La nå ullen være tørr, mens duggen faller på hele marken! Og denne natten gjorede Gud det slik: Ullen var tørr, men utover hele marken lå det dugg'. (Dom 6,36-40)

For Helen Western handlet det om å be Gud sende noen penger til henne samme dag. Det var ikke spørsmål om mye penger, men sendte Gud penger ville hun ta det som et tegn på at hun ikke skulle sende noen av arbeiderne hjem. Da ville hun stole på at Herren sørget for det de trengte.

Da kvelden kom falt øynene hennes på noen ord fra 5.Mos 33,27: 'En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer'.

Rett før de skulle legge seg for kvelden hadde Helen Western samlet alle de kinesiske medarbeiderne, de ba sammen og delte løftet fra Jes 59,1: 'Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke tunghørt så han ikke skulle høre'.

'Vi visste at Gud hadde hørt oss, og vi var overbevist om at andre ba for oss på dette tidspunktet', skriver Helen Western og så legger hun til: 'Vi gråt. Vi ba. Vi frydet oss'.

Nesten morgen visste de at de skulle samles rundt bordet og stole på at Gud ville sørge for dem. De hadde ingen penger. Ingen mat. Ingen brensel. Akkurat da de skulle bryte opp og gå hvert til sitt, kom en av lærerne og sa at hun hadde helt glemt av at en av foreldrene hadde kommet med en konvolutt tidligere på denne dagen. De åpnet dem og der lå det seks dollar som skulle gå til innkjøp av skolebøker til sønnen hans!

Fra den dagen, forteller Helen Western, gikk de ikke glipp av et eneste måltid. Så lenge krigsfangenskapet varte sørget Gud for dem. Slik er Gud. Stor er Hans trofasthet. I Salme 50,10 kan vi lese dette herlige løftet: 'For meg tilhører alle dyr i skogen, dyrene på fjelene i tusentall'.

Herren har alltid en vei og sørger for oss. Han har sagt at om vi søker Hans rike først, skal vi få alt det andre i tillegg til det. Kong David vitner slik i Salme 37,25-26: 'Jeg har vært ung og blitt gammel, men har ikke sett den rettferdige forlatt eller hans avkom lete etter brød. Hele dagen er han barmhjertig og låner ut ...'

Hittil har Herren hjulpet! Hva er ditt vitnesbyrd om Herrens trofasthet? Har du også reist et Eben-Eser?

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 1

Når du stiger opp fra Sankt Peter, i det dalføret som kalles Drau, og som ligger i Kaernten, kommer du til Kleinsasserhof (bildet). De som besøker Østerrike om sommeren vil gjerne komme hit, hvor ender svømmer i sjøen under de skyggefulle trærne, hvor solen varmer grønnsakshagene og hvor blomstene blomster i rause blomsterkasser i hvert et vindu i de massive bondehusene, bygd for 400 år siden.

Her bodde den velstående Kleinsasser-familien. Ulikt de andre bøndene i området eide de sin egen gård. Kvinnene i huset hadde alltid leid hjelp for å gjøre rent i det store huset, og mennene hadde sine arbeidere ute på markene og vingårdene, eller til å ta seg av kveget som holdt til på engene rundt Alms. Hans, Stefan, Mathias og Josef Kleinsasser som vokste opp her på begynnelsen av 1700-tallet hadde få grunner til å bekymre seg om fremtiden. De hadde heller ikke deres seks søstre.

Men det skulle skje ting som endret dette.

Etter hvert som de vokste opp fikk de venner i landsbyen. Noen av dem fikk dem til å tenke seg om - at det å ha penger og jord ikke gav virkelig lykke. Virkelig glede opplever man bare når man er fri! Fri fra dårlige vaner som binder et menneske, og fri til å tro og tenke som man vil.

Vennene i landsbyen kjente Jesus, og de fortalte Kleinsasser-brødrene, om veien til den absolutte friheten. Kveld etter kveld møtte de hverandre, disse ungdommene, som tilhørte Wurtz, Glanzer og Hofer-familiene, sammen med mange andre. De kom sammen for å lese Bibelen, selv om det var strengt forbudt. Med ansikter som skinte av glede, delte de med hverandre hvordan Jesus hadde forandret deres liv. De sammen og oppmuntret hverandre.

Til å begynne med brydde ikke Hans og Dorothea Kleinsasser seg om det som skjedde. 'De kommer over dette når de gifter seg og slår seg til ro,' forsikret Hans sine rike venner. Men når de troende i Sankt Peter sluttet å gå til messe og de statlige myndigheten la seg borti det som skjedde, ble foreldrenes toleranse satt på en hard prøve.

Samtlige av Kleinsasser-guttene - Hans med sin kone Barbara og deres to små barn, Stefan (tidlig i 20-årene), Matthias (19 år) og Josef (6) - sto klippefast på sin overbevisning og lot seg føre til Spittal fengselet. Det gjorde også en av døtrene til Kleinsassser, Dorothea, sammen med sin unge ektemann, Christian Nagler.

Faren, Hans Kleinsasser (den ene sønnen het det samme), gråt og tryglet guttene sine. Moren vred sine hender i djup fortvilelse over hva som ville skje med den vakre bondegården deres hvis alle guttene deres holdt fast ved deres merkelige ideer. Følgende av sønnenes og datterens overbevisning var nemlig at de ville bli forvist fra Østerrike. Og det, mente moren, ville bli deres ruin. Men ingenting kunne endre deres overbevisning.

'Vi har funnet usigelig mer enn en gård, kyr og penger', kunne sønnene og datteren fortelle sine ulykkelige foreldre.  'Vi har funnet veien til det evige liv og vi ikke gi dette opp for alt i verden'.

Så faren og moren ble vitner til at de fire guttene deres og den ene datteren og svigersønnen ble ført bort av vakter. De ble tvunget til å gå veien fra Spittal til Klagenfurt sammen med en broket skare med 'heretikere' (vranglærere), alle sammen dømt til eksil. Faren og moren hadde ikke noe annet valg enn å overdra gården til den ene svigersønnen, Thomas Gasser, hvis etterkommere fremdeles eier den vakre Kleinsasserhof i dag. De som ble tvunget til å gå i eksil hadde ikke noe mer med seg enn klærne de hadde på kroppen, og det lille de kunne bære med seg. De flyktet sjøveien via en elv gjennom det som nå er Slovenia, Ungarn til de kom til Romania.

Det å følge Jesus ga indre frihet og fred, men brødrene Kleinsasser, søstren og hennes mann, oppdaget snart at veien kunne være ruglete og bratt. Allerede i den første flyktningeleiren, i Romania, døde Stefan. Så etter å ha møtte de som foraktelig ble kalt 'gjendøperne' - anabaptistene - i Alwinz, fikk de nye problemer med myndighetene. Med jevne mellomrom ble de spredt omkring, inntil den lille kommuniteten i Kreutz tok form. Det var der Christian Nagler døde. Hans kone og deres tre jenter flyttet da inn i hjemmet til Hans og hans familie.

I Kreutz valgte alle medlemmene av lille fellesskapet Hans Kleinsasser til sin leder. De sendte ham til Alwinz for at han skulle la seg døpe på bekjennelsen av hans tro og for å bli ordinert til pastor. Når han så kom hjem til Kreutz skulle handøpe resten av flokken.

(fortsettes)

Eben-Eser - hittil har Herren hjulpet oss. Del 1

I formiddag talte jeg i Brumunddal baptistmenighet, som er min hjemmemenighet. Jeg talte over teksten fra 1.Sam 7,12:

'Og Samuel tok en stein og satte den mellom Mispa og Sen. Denne steinen kalte han Eben-Eser og sa: Hittil har Herren hjulpet oss'.

Her følger første del av prekenen. Andre del blir publisert i morgen.

Vi skal stanse ved et ord i formiddag som har talt til meg over lengre tid, og som ble veldig aktualisert på fredag: 'Hittil har Herren hjulpet', eller som det står i den nye oversettelsen: 'Han kalte steinen Eben-Eser - Hjelpesteinen - og sa: Så langt har Herren hjulpet oss'. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd. I dag vil jeg si noe om Guds store trofasthet og Han er en Gud som fullender eller fullfører det Han har påbegynt.

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men alle løftene Gud har gitt er gitt i tider hvor omstendighetene ropte: Umulig!

Når alt så som mørkest ut talte Gud. Det er ikke for ingen ting at Gud kalles: Håpets Gud! Apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Rom: 'Må så håpets Gud fylle dere med all gled i troen, så dere kan være rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft'.

Fredag måtte jeg få hjelp på sykehuset på grunn av store smerter. Mens jeg ventet på legen i mottagelsen, fant jeg fram en avis jeg hadde med meg. Det er en kristen avis jeg har abonnert på siden 1970-tallet. Den heter: 'Herold of His Coming', og der fant jeg en artikkel av Helen Western, en amerikansk misjonær som i 13 år arbeidet i Sør-Kina, blant det såkalte 'Båtfolket'. Jeg skal komme tilbake til henne, men bare nevne at jeg i min fortvilelse ba om et ord fra Herren inn i min sårbare situasjon. Så river jeg opp konvolutten, blar gjennom avisen og finner artikkelen til Helen Western. Hun skriver om Guds trofasthet, og hvilket ord tar hun utgangspunkt i? 1. Sam 7,12: 'Hittil har Herren hjulpet'.

Det var en sterk opplevelse for meg, som handlet om at Gud så meg i min situasjon, og så hva jeg trengte. Det var jo det samme ordet jeg har opplevd Han har talt til meg om en stund. Det hjalp meg til å se at Gud har vært med så langt, og det er ikke slik med Gud at Han begynner med noe uten å sluttføre det.

Et av Guds mange løfter er dette vi finner i Fil 1,6: 'Og jeg er fullt viss på dette at han som har begynt en god gjerning i dere, vil fullføre den'.

Den Gud vi kjenner er ikke som meg, som kan begynne på en ting, la den så ligge, og begynne på noe nytt for siden ikke å vende tilbake til det første jeg begynte på. Gud begynner og Han fullfører.

Jeg har blitt så uendelig glad i et annet løfte i Bibelen, nemlig den beskrivelsen Jesus gir av seg selv, i Åp 1,8: 'Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige'.

Herrens beskrivelse av seg selv som Alfa og Omega, den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet, betyr at Han er Den Allmektige, fra begynnelsen til enden av all skapningen. Denne kunnskapen vil være en stor trøst for alle som opplever trengsel - som Johannes beskriver i det neste verset: 'Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen ...' Herren leder nemlig historien suverent mot dens fullendelse - Kristi seier over alt.

Den Hellige Skrift viser at Gud ikke bare er Skaperen, men også Fullenderen. Den treenige Gud har fullendelsen som mål for sitt skaperverk, og for oss alle. Jesus beskrives jo på denne måten i Hebr 5,9: 'Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle den som adlyder ham'. Og om sin egen gjerning sier Jesus selv: 'Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning du har sendt meg for å gjøre'. (Joh 17,4).

Så kalles da også Jesus for 'troens opphavsmann og fullender'. (Hebr 12,2a)

Vi som lever av Hans forløsningsverk, får del i denne fullendelsen. Apostelen Paulus vitner mot slutten av sitt liv på denne måten: 'Jeg har fullført løpet...' (2.Tim 4,7 flg) Det er det som har vært hans djupe lengsel, og som han gir uttrykk for når han skal ta avskjed med de eldste i menigheten i Efesos. I Apg 20,24 leser vi: 'Men for meg selv akter jeg ikke livet mitt et ord verd, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus, å vitne om Guds nådes evangelium'.

Ordet 'fullendelse' er jo et slikt vakkert ord. Det inneholder jo stavelsen 'full' - noe som ført fram til hele sin fylde og stavelsen 'endelse' - det skal komme til en ende, et mål. Det er en stor trøst for oss at Herren har dette for øye og ikke unner seg verken rast eller ro før Han har vist seg som Fullender, og alt er ført fram til fullendelsen. For Herren er dette enda viktigere med tanke på våre liv enn på skaperverket, fordi Jesus elsker sine utvalgte så høyt at han utøste sitt blod for dem. De må nå fram til fullendelsen.

Det finnes et vidunderlig løfte i Bibelen som taler om denne fullendelsen. Ja, det finnes utsagn som synes helt ufattelige, som dette fra 1.Kor 1,8: 'Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere kan være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag'.

I den nye oversettelsen er dette gjengitt, slik: 'Han skal også grunnfeste dere helt til enden kommer, så dere kan stå uten å bli anklaget på vår Herre Jesu Kristi dag'.

(fortsettes)

Uredd kristen kineser arrestert for ha kritisert kinesiske myndigheter

En kinesisk dissident og forfatter er innbrakt til avhør hos kinesisk politi etter at han har skrevet om myndighetenes fjerning av kors i Zhejiang-provinsen.

Zan Aizong (bildet) ble innbrakt av politiet på tirsdag, og huset hans ble så ransaket. Politiet skal ha beslaglagt hans PC og mobiltelefon.

Zan Aizong er bosatt i Zhejiang og som forfatter er han medlem av Kinas Uavhengige Pen-senter. Han er en tydelig stemme hva angår menneskerettighetsspørsmål, og har skrevet mye om den fengslede Nobelprisvinneren, Liu Xiaobo, og myndighetens massive kampanje for å få fjernet kors fra kirkebygg.

Som kristen og tidligere journalist har han også skrevet mye om Kinas husmenighetsbevegelse, og uredd har han bedt myndighetene om at de må godkjennes.

Myndighetene i Zhejiang gikk målrettet til angrep og slo til mot tusenvis av kirker i Wenzhou - kjent som Kinas Jerusalem. Organisasjonen ChinaAid har offentliggjort tall som viser at kinesiske myndigheter har fjernet mer enn 350 kors fra kirkebygg i denne provinsen fra januar til juli.

La oss huske på å be for Zan Aizong.

Hva forbønnens skjulte tjeneste innebærer

'Forbønn i det skjulte gjør det mulig for arbeidere som arbeider i det synlige å gjøre deres arbeid og vinne.

De gjør like mye for Herrens sak de som går i forbønn lik Moses oppe på fjellet, som de som kjemper lik Josva ute på slagmarken. 

Bønn som baserer seg på Guds ord er det eneste våpen mennesket kan bruke i dag for å berøre den usynlige fienden. Det individuelle medlem av Kristi menighet vil ikke vite før de når evighetens verden hva de blitt frelst fra på grunn av forbønnens skjulte tjeneste'.

Den walisiske vekkelsesforkynneren, Evan Roberts (bildet), gjengitt i Herald of His Coming, nr 11, november 2015. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Canadisk mennonit med bakgrunn som lege i Niger blir Canadas nye helseminister

Jane Philpott (bildet), som er medlem av Community Mennonite Church i Stouffville, og sjef for familiemedisin ved Markham-Stouffville Hospital, er utnevnt til ny helseminister i regjeringen til Canadas nye liberale statsminister, Justin Trudeau.

54 år gamle Jane Philpott har arbeidet som lege de siste 31 årene. Hun vant over Paul Calanda, som har representerte de konservative de siste syv årene.

I et intervju med Canadian Mennonite som ble gjort 10.november i fjor, forteller Philpott at hennes politiske engasjement har sine røtter i anabaptismen. Hun nevner i denne sammenhengen verdier som sjenerøsitet, tilgivelse, forsoning, nestekjærlighet og fredsskapende arbeid.

'Jeg tror vi kan gjøre mye godt gjennom en god påvirkning av politikken gjennom politisk lederskap. Disse kvalitetene jeg nevner er vevd inn i selve fibrene av min karakter og vil alltid influere mine tankeprosesser, avgjørelser og handlinger'.

Om menigheten hun tilhører, sier hun: 'Den hjelper meg ved å være et trygt ly og sted for gjenopprettelse'.

Jane Philpott har arbeidet som ung lege i Niger for det som den gangen het Sudan Interior Mission' og hun ble i Niger i 10 år. Her skulle tragedien ramme henne. Hennes eldste datter døde av hjernehinnebetennelse, og hennes andre barn måtte evakueres til Canada. Likevel returnerte Jane Philpott da Niger var rammet av en sultkatastrofe.

Mens nordmenn legger ned bedehus bygger russiske mennoniter nye

Skulle du en gang i livet havne i Sibir og finne frem til den urgamle landsbyen Mirolyubovka, som ligger omlag 80 kilometer vest for den vestsibirske byen Omsk, så vil du nok bli ganske overrasket.

For her finner du en gruppe mennesker som skiller seg ut. Jentene går med hestehale, lange kjoler, og både små og store snakker en gammelmodig tysk dialekt. Og etternavnene deres er slett ikke russiske. De heter Reimer, Klassen, Wiens, Wiebe, Schellenberg. Landsbyen er en typisk jordbrukslandsby. Gudstjenesten begynner gjerne etter at kuene er melket. Dette er De mennonitiske brødre, en gren av den anabaptiske bevegelsen, som oppsto i det sørlige ukrainske regionen Zaporozhe i 1860.

De første mennoniter av nederlandsk og preussisk opprinnelse ankom Ukraina i 1789. Etter 1890 flyttet grupper av dem til den vestlige delen av Sibir og til nabolandet Kasakhstan. I august 1941 begynte som kjent den tvangsmessige forflytningen av tyskere østover og det førte til at mange mennoniter kom til denne regionen. Andre kom ikke hit før enn på 1950-tallet.

Flesteparten av disse mennonitene gikk sammen i en regional sammenslutning, som fra 1996 er kjent som 'Brorskapet i Omsk'. Denne organisasjonens røtter går tilbake til 1907, be re-startet i 1957 etter tre tiår med kraftig forfølgelse. En leghistoriker, Peter Epp, fra Isilkul ved grensen til Kasakhstan, rapporterer at organisasjonen i 1987 besto i all hovedsak av tyskere , og en femtedel av dem kalte seg baptister. I all hovedsak har disse etnisk tyske baptistene emigrert.

I dag består dette brorskapet av 950 døpte menn og kvinner. I 1987 var de 2.306. Overraskende nok er det få av disse baptistene som har emigrert siden da.

Nye bedehus
Perestroika og glasnost skapte muligheter for nye evangeliseringsfremstøt blant ikke-tyskere. I dag forkynner deres legpredikanter hovedsakelig på russisk. Brorskapet hadde ingen egne forsamlingshus (bedehus) før Gorbatsjov. Mens vi i Norge legger ned bedehus, eller selger dem til annet forhold,  har våre russiske trossøsken bygget 17 nye bedehus og 36 er privatboliger som er omgjort til bedehus. Et slik bedehus med omlag 200 sitteplasser finner vi i landsbyen Putchkovo. Slektninger og venner i Tyskland har finansiert mesteparten av byggeprosjektet.

Selve 'patriarken' blant disse forsamlingene er Nikolai Dieckmann fra Marionovka. Han er 86 år gammel. I årene 1951-1956 var han tvunget av de kommunistiske myndighetene til å arbeide i gruvene i tvangsarbeidsleiren i Vorkuta.

En annen landsby hvor det finnes en slik mennonite-menighet er Solntsevka som ligger litt nord for Isilkul. Denne menigheten hadde i 2008 130 døpte medlemmer og 160 barn, og er den største mennonite-menigheten i det tidligere Sovjetunionen. Vi finner mindre forsamlinger i Nieudachino som ligger øst for Omsk og i Novosibirsk. Men ingen av disse tilhører Brorskapet i Omsk.

Vi finner også mennonite-menigheter i området rundt Slavgorod som ligger i Alttai-regionen sørøst for Omsk såvel som i Shutshinsk nær Karaganda i Kasakhstan. Det finnes også misjonstasjoner i regionen Orenburg/Ural. Disse misjonstasjonene får støtte fra mennoniter som er emigrert til Bielefeld i Tyskland.

Mennoniter og baptister
Alexander Weiss, som er ordinert pastor innenfor 'Det internasjonale rådet for Evangelisk-kristne Baptistene', som er en sammenslutning av uregistrerte baptister, i Slavgorod, er svært tydelig på deres anabaptistiske røtter.

Han sier: 'Når vi fikk tillatelse til å re-starte livet i menighetene på 1950-tallet, så var det bare bestemødrene som kjente til vår mennonitiske fortid. Men de var redd for å si noe'.

Likevel - skillelinjene mellom anabaptister og baptister er blitt uklare med årene. Dåpssyn og dåpspraksis er blitt samstemt. Begge grupper er sterkt påvirket av det pietistiske synet til Johann Gerhard Oncken (1800-1884), og i 1966 gikk mange av mennonitene sammen med baptistene i 'All-unionen av Evangelisk-kristne/Baptistene', for å få en offisiell registrering hos myndighetene.

Presidentene for baptistunionene i Kasakhstan og Kirgisistan, Franz Thiessen og Genrikh (Heinrich) Foth, er like tydelige på sine mennonitiske røtter.

En svært kjent skikkelse blant 'Mennonite-Brethren' er tysk/russiske/canadiske Viktor Hamm. Han er en av Billy Graham organisasjonens mest kjente evangelister og en svært populær taler i Øst-Europa. Far til Georgij Vins, Peter Vins (eller Wiens) som var generalsekretær for de uregistrerte baptistene, men hadde mennonitisk bagrunn og var sendt ut som misjonær av canadiske mennoniter. Han endte sitt liv som martyr.

Flere misjonsorganisasjoner med base i Tyskland som arbeider i Russland har mennoniter som ledere. Det dreier seg blant annet om en av stifterne av 'Light in the East', Jakob Kroeker (1872-1948), var mennonit fra Ukraina. Omlag 10 prosent av de 2,2 millioner russiske-tyskere som lever i Tyskland i dag har bakgrunn som mennoniter. Ved utbruddet av 1.verdenskrig fantes det over 120.000 døpte mennoniter i Russland.

Ny-kalvinisme og arminianisme
En liten flokk mennoniter i områdene vest for Omsk holder fremdeles fast ved sine historiske røtter: pasifisme, pietisme, arminianisme og atskilthet som også er utbredt blant de russiske baptistene. Dette er veldig interessant fordi dette står i skarp kontrast til mange av de amerikanske baptistene som heller til kalvinismen.

Det har skapt sterke reaksjoner og mye uro blant russiske baptister at amerikanske baptister med ny-kalvinistisk bakgrunn har forsøkt å få innpass blant dem. Disse gruppene begynte å arbeide i Russland siden 1990-tallet.

Et annet interessant fenomen å merke seg er at nesten alle mennonite- og baptistmenighetene vest for Omsk er uregistrerte menigheter. Det betyr i praksis at de ikke har menighetenes godkjennelse. Bedehusene eies av private.

Tusenvis av muslimer vender seg til Jesus i det nordlige Irak

Tusenvis av muslimer i det nordlige Irak vender seg nå til Jesus etter å ha vært vitne til råskapen og ondskapen hos IS.

Det skriver Gospel Herald.

Flere og flere kurdiske muslimer som lever i Irak vender seg nå til Jesus etter å ha vært vitne til brutaliteten hos terrorgrupper som IS, som utfører grusomheter i Allahs navn. En av lederne for Christian Aid Mission forteller at hans organisasjon klarer ikke å følge opp alle henvendelsene de får fra flyktninger som ønsker å lære mer om Jesus og Bibelen. Henvendelsene har vokst i takt med at IS har hatt framgang, og er stadig økende.

'De er så utrolig lei av Islam', forteller denne medarbeideren. 'Folk er så sultne etter å høre om Jesus, spesielt når de hører om Hans undergjerninger, helbredelser, nåde og kjærlighet'.

Han legger til:

'Grusomhetene som IS begår drar dem til Jesus. All drepingen og brutaliteten er beskrevet i Koranen, og det gjør at de nå vender seg vekk fra den. Vi trenger ikke si så mye, vi trenger bare å fortelle dem sannheten'.

I følge FN fantes det i januar i år 900.000 flyktninger i det nordlige Irak. 233.000 av disse kommer fra Syria. Ved siden av kurderne, finnes det også svært mange arabere her som har flyktet fra byene i Anbar provinsen, som IS terroristene inntok i 2014.

De kristne arbeiderne i området driver et utstrakt barmhjertighetsarbeid ved siden av å distribuere Bibler.

Den som elsker brødrene bygger fellesskapet

'Fellesskap betyr omsorg: omsorg for mennesker. Dietrich Bonhoeffer (bildet) sa: "Han som elsker fellesskapet ødelegger fellesskapet. Han som elsker brødrene bygger fellesskap". 

Et fellesskap (kommunitet) er ikke et abstrakt ideal. Vi streber ikke etter et perfekt fellesskap. Fellesskap er ikke et ideal; det er mennesker. Det er du og jeg. I fellesskapet er vi kalt til å elske mennesker akkurat slik de er med alle sine sår og gaver, ikke som verden vil at de skal være. 

Fellesskap handler om å gi dem plass, hjelpe dem til å vokse. Det betyr også å motta fra dem slik at også vi kan vokse. Det handler om å gi hverandre frihet; det er å gi hverandre tillit. Det handler om å bekrefte hverandre, men også om å utfordre hverandre. 

Vi gir verdighet til hverandre ved at vi lytter til hverandre, i en ånd av tillit, og  ved å dø fra oss selv slik at det andre må leve, vokse og gi'.

Jean Vanier i From Brokeness to Community, side 35-36. Norsk oversettelse: (C) Bjørn Olav Hansen

Noen velger tradisjonen mens andre ber folk velge det som passer best

Omtrent samtidig med at biskopene i Den norske kirke bestemmer seg for å forene to syn som motsier hverandre, og går inn for at disse to synene skal leve side om side som likeverdige, bestemmer familiesynoden i Den romersk-katolske kirke seg for å holde fast ved tradisjonen. Mens Den norske kirke legger sin teologi ut for å bli stemt over og hele tiden må redefineres holder våre katolske venner fast ved at Ånden virker i historien og gjør at all teologi må formuleres i kontinuitet med tradisjonen. Kirken kan derfor ikke endre seg i spørsmålet om ekteskapet, men bare fordjupe sin forståelse av det.

Det er virkelig en forvirringens tid vi lever i. De norske biskopene snakker om å 'realitetsorientere' seg. Når alt skrelles vekk betyr det i praksis at man gjør knefall for tidsånden. Man har innført et system der man velger hva som skal være gjeldende teologi for den tiden man lever i. Teologien tilpasses tidsånden. I Den romersk-katolske kirke går man en annen vei. Man holder fast ved at teologien er definert og ikke trenger å redefineres for å tilpasse seg utviklingen i samfunnet.

Mens Den norske kirke - og mange andre kirkesamfunn - taler med ulike stemmer og de som hører på kan velge det de liker best og som passer deres liv - taler Den romersk-katolske kirke med en stemme hva angår Bibelens syn på ekteskapet. Og blant katolikkene kan man ikke velge det man synes passer en best. Der er valget allerede tatt. Ikke i år, ikke i fjor, men ved kirkens grunnleggelse og ikke endres dette synet i morgen heller.

Hva velger Gud?

Hvis Gud fikk velge, hva ville Han da ha valgt? Det spørsmålet har jeg dvelt ved en tid nå. For i grunnen er det av avgjørende betydning hva Han velger når det kommer til stykket.

Jeg har funnet ut at Han ved en anledning velger det samme, ikke bare en gang, men tre ganger.

1.Kor 1,26-31 forteller oss at Gud velger seg det som ingenting er. Ingen av de Han velger seg er mennesker som imponerer andre, stille seg over andre, undertrykker andre. Ingen som skryter av sin kunnskap og er vis i egne øyne, eller er av fornem slekt. Han velger ikke noe av det som i menneskelige øyne er noe.

Men det som ingenting er.

Det er en ting Gud står imot og det er stolthet. Stolte mennesker får Gud som motstander.

Ikke alle får nåde. Den tilgodesees kun av de som er ydmyke.

Når stormene kommer finnes den trygge havnen bare for de som søker ly hos Herren. Det kreves mot til å bøye kne og sette sin lit til Herren. Akkurat nå stormer det i mitt liv. Smertebølgene går skyhøye om natten. Men jeg har valgt å finne ly hos Herren.

Når det er slik at Gud velger det som ingenting er, hva velger vi da? Hvem omgir vi oss med? Hvem får vår oppmerksomhet? Det som er stort, stolt, mektig, gjevt?

Hvor har Gud sin jordiske bolig?

'Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig. Den hellige er navn. I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust'. (Jes 57,15)

Guds plan for Norden. Del 3

Her er tredje del av artikkelserien til Gunnar Brudeli om profetiske ord for Norden. Første del ble publisert lørdag 31.oktober, mens andre del ble publisert søndag 1.november:

Slik var invitasjonen til bønnegruppen i Kalmar:

'Innbjudan til en helig fest, inför en helig Gud, med et heligt syfte i Kalmar den 12.-14. oktober 2007. Välkommen till Kalmar för att stå som en representant för Kristi kropp! Gud vill smälta sammen sitt folk, till en enhet nu. 1.Kong 18,30-39. Syftet är att vi i andevärlden ska få stadfästa en ny Andens union mellom våre nordiska länder. På Herrens uppdrag: Kyrkbåtsfolket i Kalmar, gm Gudrun Svensson'.

En ny start for nordiske bønnekonferanser
42 personer fra fem land kom sammen. Det var lovprisning, vitnesbyrd og bønn. Høydepunktet var festkvelden i Kalmar slott. Alle undertegnet en unionsplakat som lyder slik i svensk originaltekst:

Nordens åndelige enhet:

«Den nya Kalmarunionen»

Vi tror att Herren på ett nytt sett vill samla Guds pånyfödda barn i de nordiska länderna til en enhet i Jesu namn. Alla dessa länder har korsets tecken i sina flaggor: Danmark, Finland, Färöarna, Island, Norge, Sverige och Åland. Vi tror att Gud har ett mål för den enskilda människan, för det enskilda landet och för Norden som enhet. Vår Heliga Gud kommer att bygga sitt heliga tempel av levande stenar till Herrens ära. Genom att lyda Anden i det profetiska Ordet vill vi i denna union söka Guds ansikte för att rätt tjäne hans syften i våra egna länder, vidare till jorden ände och tilbaka till Jerusalem, Den Stora Konungens Stad, Israels eviga hovudstad. I andevärlden har vi i dag fått stadfästa denna nya unionen mellom våra länder. Vi böjer oss under korsets tecken i tacksamhet till Jesus för vad Han har gjort och gjör, och vill vara för sin brud, och proklamerar en ny Andens enhet mellan de nordiska länderna.  All ära till Israels Gud, Den treenige, Fadern, Sonen och Den Helige Ande.

1.    Kon. 18:30-39, Joh. 11:40.

Proklamationen

Gud Fader Allsmektig. Vi kommer inför ditt ansikte, som ett folk, som en forsamling, som Kristi brud, och proklamerar ut denna nya Andens union mellan våra nordiska länder. Och som en stadfästelse av denna nya Andens union och enhet så utbringar vi ett trefaldigt Amen: AMEN – AMEN – AMEN!

«Da for Herrens ild ned... Folket så det og kastet seg på jorden og sa: Herren, han er Gud. Herren, han er Gud» 1. Kong 18,38f.

La oss be om en Herrens ild over våre folk i Norden slik Elias opplevde på Karmel.

(fortsettes)

Åndelig modenhet og fader Eusebios - åndelig veileder med røtter i Hellas og Sverige

Åndelig modenhet er noe som erverves over tid, gjennom prøvelser, nær omgang med Gud og Den Hellige Ånds gjerning og veiledning. Åndelig modne mennesker er alltid prøvede mennesker - uten unntak.

Jeg har tenkt mye på dette den senere tiden fordi vår tid serverer så mange lettvintheter. Det er slett ikke alt man kan lese seg til, eller fange opp og tro at det er en del av ens levde liv. Dessverre foregår alt for mye i vårt hode. Vi har for liten kontakt med vårt hjerte.

Vi trenger alle åndelig veiledning. Dessverre er det så veldig få veiledere med integritet, modenhet og levd liv. Underlig at i det sekulære livet skal vi 'kurses' i alt mulig, mens det åndelige livet skal vi klare på egenhånd.

Hvordan blir man en åndelig veileder?

Livshistorien til Grekeren ved Siljan - Stergios Vittis - han som senere skulle bli Eusebios Vittis (bildet) gir oss et svar. Vi feirer minnet om denne distingverte og ydmyke munken i dag. Han døde 4. november 2009 i en alder av 82 år.

Hans liv er knyttet til både Sverige og Hellas. Til Sverige kom han på midten av 1960-tallet. Da var han utdannet teolog. Først til Lund, så til Uppsala. På grunn av den økte arbeidsinnvandringen på slutten av 60-tallet ble det et økende behov for gudstjenester og sjelesorg og i fraflyttingstruede Algutsboda i Småland begynte prestegjerningen til Stergios Vittis. Han ble nemlig viet til prest og munk og fikk navnet Eusebios.

Men det var ikke bare i innvandrerbygda Algutsboda at fader Eusebios hadde sin prestegjerning. Den tok ham over hele landet. En konflikt med stiftsledelsen førte til at fader Eusebios trakk seg tilbake. Denne gangen til Dalane. På retreatstedet St.Davidsgården i Rättvik fikk han seg jobb som vaktmester og i 1973 kjøpte han seg et hus inne i skogene noen kilometer fra retreatgården. Dette ble et stillhetens og bønnens sted. Hver dag kunne man se fader Eusebios gå den lange veien til og fra arbeidsstedet.

Gjennom et omfattende forfatterskap kom han i kontakt med mange mennesker som søkte fader Eusebios for råd. I 1980 vendte han tilbake til hjemlandet, hvor han tilbrakte sine siste år i bønn. Om mange hadde søkt hans råd mens han oppholdt seg i Sverige, ble det nesten overveldende nå. En stadig strøm av mennesker kom til hans skete i Faya Petra i Sidirokastro som ligger i det nordlige Hellas. Fader Euseboios ble en geron, en erfaren og karismatisk åndelig veileder, det russerne kaller en starets.

En som opplevde fader Eusebios, hadde dette å si om ham:

'Fader Eusebios var en attraksjon for tusenvis av sjeler fra et hvert samfunnslag; han var en åndelig far som var anerkjent av lærde mennesker gjennom hele livet'.

Det forteller Stilianos Kemetzetzidis, eieren av forlagshuset 'Orthodox Kipseli', som har utgitt flere av bøkene til fader Eusebios. Han legger til:

'Han var veldig ydmyk. Han ville ikke at noen av hans bøker skulle bære hans navn, så han benyttet pseudonymet 'Kexri', som kan oversettes 'ikke viktig'. Det var med stor møye jeg fikk overtalt ham til å benytte hans eget navn på hans bøker. Han tillot ikke at noen fotograferte ham, han snakket heller aldri om seg selv. Han ønsket heller ikke å tjene noe på sine bøker, penger interesserte ham ikke'. 

Bønn, stillhet, avholdenhet, faste, den regelmessige bibellesningen, ikke minst Jesusbønnen - alt dette formet fader Eusebios, som det former alle de som Herren utruster til å være åndelige veiledere. I dag er det mange gode grunner for å takke Gud for livet til fader Eusebios. Han var en eget vennlig mann, slik Jesus var.

'... ved Kristi egen vennlighet ...' (2.Kor 10,1)

Fader Eusebios hadde selv bedt om at hans død ikke skulle bli kunngjort før etter hans død, likevel strømmet store skarer til kirken for å ta avskjed. Selve begravelsen ble forrettet av hele tre metropolitter: Barnabas av Neapolis, Makarios av Siderokastro og Meletios av Kouluez.

165 millioner mennesker har ennå ikke tilgang til Bibelen

165 millioner mennesker har ennå ikke tilgang til Bibelen. Det er noe å tenke på når du i dag forhåpentligvis åpner din egen Bibel, og leser i den.

Eller sagt på annen måte: 6600 folkegrupper er fremdeles unådde.

Det burde også få oss til å tenke når vi setter opp budsjettene for menigheten vi tilhører. Definisjonen på 'unådd' er grupper av mennesker som ikke har tilstrekkelig mange kristne eller tilstrekkelig med midler til å kunne evangelisere blant sine egne. Støtte til bibeloversettelser og bibeldistribusjon burde derfor være førsteprioritet blant alle kristne.

Tallene fremkommer i statistikkene til organisasjonen Frontier Ventures og Wycliffe bibeloversettere.

Bibelen mangler på 1778 språk. Flest antall språkgrupper som savner Bibelen på sitt eget språk finnes i Afrika, nemlig 715. Som nr to kommer Asia med 547 folkegrupper.

Men det går fremover: For ett år siden var det 1.857 språk der bibeloversettelser ikke finnes eller er påbegynt. Altså nesten 100 mer enn i dag.

La oss be for dette særdeles viktige arbeidet.

Smiger

'Vi kan gi mennesker den gaven som kalles verdighet. Vi kan hjelpe andre bare med måten vi lytter og snakker med dem. Med vår egen tillit kan vi vise dem at det de har å si er viktig og godt. Å være sammen er å bry seg om mennesker.            

Vi vet at det finnes mennesker som vil tvinge oss opp i et hjørne. Noen som vi virkelig vil like, fordi de tenker på samme måte som oss. Så risikerer vi å føres inn i en verden av gjensidig smiger. Vi er alle i så stort behov for hengivenhet at når noen forsøker å gi oss det ønsker vi holde på den. 

Men smiger hjelper ingen til å vokse. Den bringer ingen frihet, men sørger heller for at folk blir lukket. Vi dras mot bestemte mennesker, mens andre blir vi støtt av. Vi får det ikke så godt med dem. De utløser vår indre kval. Noen mennesker truer oss, andre smigrer oss. Noen møter er fulle av glede, mens andre er smertefulle. Når vi begynner å snakke om å bry oss om andre, begynner vi også å se hvor vanskelig det kan være. I en kommunitet eller bofellesskap er vi kalt til å ha omsorg for det enkelte medlem. Vi kan velge våre venner men vi kan ikke velge våre brødre og søstre; de er gitt oss enten i familien eller i fellesskapet'.

Jean Vanier (bildet) i From brokeness to Community, side 37-38. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen 

I nattens gys - i morgenens lys

'Jeg står opp med Kristus i dag og Kristus står opp med meg'.

Slik lyder en av de morgenbønnene jeg ber, i det jeg tegner korsets tegn over min panne og mitt bryst. Å leve med Den oppstandne gir hvile og trygghet og mening.

Troen vår står og faller med dette: at Kristus sto opp igjen fra de døde. Derfor møter jeg den nye dagen med forvissningen om at Jesu eget løfte er sant: 'Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende'. (Matt 28,20)

Alle dager. Det må jo bety alle slags dager og alle slags netter. Også de vonde. Som natten i natt, med så mye smerter.

Når jeg går til sengs har jeg de siste dagene hatt med meg en liten bok: 'Sanger fra Lindisfarne'. Tekstene er inspirert av den keltiske arven. Vår egen kristenarv. Jeg kan ikke lese noter, og sangene er ukjente for meg, men tekstene, tekstene, du verden, så rike. Sangene er blitt 'mine' bønner, en del av mitt eget hjertespråk. Noen ganger kjennes det godt å klyve inn i noe andre har bedt og levd. Når dagene er onde, er det ikke alltid du finner ord for det du opplever akkurat nå. Flest ganger, ber jeg da salmer fra Salmenes bok. Men av og til - som nå - hender det at jeg ber bønner andre har bedt før meg, skrevet av mennesker fra vår egen tid. Som andre samler frimerker samler jeg på bønner i en egen bok.

Jeg skal dele en slik bønn med deg i dag: St.Patricks brynje slik den er oversatt så vakkert av Sven Aasmundtveit:

Jeg binder om meg selv i dag
Guds sterke bånd på dette sted.
Jeg påkaller dette høye navn
de Tre i En og En i tre.

Jeg binder om meg selv i dag
Treenighetens sterke kraft,
vår Herre Krist, i kjøtt og blod,
hans dåp, hans død, hans frelsermakt,
hans fødsel og hans himmelferd,
hans seier gjennom nederlag,
hans kongemakt ved dommedag,
jeg binder om meg selv i dag.

Jeg binder om meg selv i dag
den glød som solens stråler gir,
det rene lys av måneskinn,
det stjernelys som er og blir,
den frie kraft i lyn og ild,
i virvelvind, i storm og fokk,
den faste jord og snøen dyp
omkring den gamle klippeblokk.

Jeg binder om meg selv i dag
Guds makt og kraft, hans sterke hånd,
hans ører - de som hører alt,
hans øyne og hans tungebånd,
hans ord så jeg kan lede rett,
hans visdom til å vise vei,
hans hender og hans skjold til vern,
hans englehær som omgir meg.

Kristus med meg, Kristus i meg,
ved min side og framfor meg.
Han min trøster, han min seier,
han mitt lys på alle veier. 
Kristus over og omkring meg.
Kristus under, Kristus bak meg.
Kristus i hvert blikk som ser meg,
Kristus i alt det som skjer meg.

Jeg binder om meg selv i dag
Guds sterke bånd på dette sted.
Jeg påkaller dette høye navn;
de Tre i En og En i Tre.
Guds ord, Guds Ånd og Evig Far;
all skapning er blitt til ved ham,
all pris og ære over alt,
min Frelser og min Redningsmann.

Manipulering

'Vi har vokst opp i et teknologisk samfunn hvor vi er blitt hjernevasket. Vi er blitt fortalt at vi må skaffe oss det ene eller det andre om vi skal være frie, slik at vi kan bli lykkelige.

På den måten har ingen erfaring av hva det vil si å være virkelig fri. Vi er alle blitt manipulert av et samfunn som presser oss inn i en verden av materiell suksess og privilegier, men ingen lærer oss om den indre friheten'.

Jean Vanier (bildet) i Man Alive, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

SISTE FRA DEIR MAR-MUSA KLOSTERET I SYRIA: 'Klart vi er redde - vi overvinner frykten og vi ber og arbeider hver dag'

Fader Jihad Youssef (bildet) som er en del av kommuniteten i det syriske Deir Mar Musa klosteret, som ligger i nærheten av byen Nabk, omlag 80 kilometer nord for Damaskus, besøkte Geneve nå i midten av oktober. Vi har et spesielt forhold til Deir Mar Musa klosteret, og har hatt det i mange år nå, hvor vi ukentlig ber for klostret i forbindelse med vår gudstjeneste på torsdagene. I Kristi himmelfartskapellet finnes det også et kors som er gitt oss i gave fra dette syriske klosteret, for at vi bli påminnet om å be for dem.

Møtet i Geneve var organisert av 'Venner av Deir Mar Musa' (Mose' kloster). Klosteret trues til stadighet fra IS. Fader Jihad Youssef sa i forbindelse med møtet i Geneve: 'Vi blir så lenge vi kan!'

'Selvsagt er vi redd. Men vi forsøker å overvinne frykten og vi ber hver dag', forteller fader Jihad Youssef.

Overfor vennene i Geneve understreket fader Youssef betydningen av klosterets nærvær i et land som er vitne til en slik destruktiv og ødeleggende konflikt som Syria. Jihadistene i den selvproklamerte Islamske Staten (IS) er ikke langt unna, og de som tilhører kommuniteten i Deir Mar Musa er forberedt på det verste:

'Vi forsøker ikke å bli martyrer for en hver pris', forteller Youssef og legger til: 'Vi vurderer situasjonen fra uke til uke, noen ganger fra dag til dag. For tiden velger vi å bli. Men vi er rede til å forlate klosteret. Vi har pakket hver vår koffert. Men vi velger å bli for vi vil ikke miste alt det vi møysommelig har bygget opp gjennom bønn og arbeid. Men mer enn dette: Vårt nærvær er et håpets tegn for kristne og muslimer som holder til i området rundt klosteret. Vi har sett dette håpet i deres øyne. Men vi er ikke her fordi vi er imot noen', sier den 38 år gamle munken.

'Å bli i Syria er et misjonsoppdrag for en kristen. Vi er her for å elske muslimene', sier Youssef og legger til at de første ofrene for IS er sunnimuslimene.

Historien om Deir Mar-Musa
Klosteret Deir Mar-Musa eller Mar Musa al-Habashi skriver seg tilbake til det 6.århundre, og ruinene av det ble oppdaget i 1982 av den italienske jesuitt-presten Paolo Dall'Oglio. Han ble som kjent kidnappet av IS i 2013 og siden har ingen hørt fra ham. Fader Paolo elsket muslimene, restaurerte klosteret og grunnla en ny monastisk kommunitet der etter en syrisk-katolsk rite, men som i aller høyeste grad også er økumenisk. Før krigen ble det holdt seminarer her og stedet ble et møtepunkt for muslimer. Men med den pågående konflikten endret alt seg, selv om Mar-Musa aldri har vært helt stengt.

'Vi har hele tiden arbeidet og bedt på stedet. For tiden består kommuniteten av fem mennesker: tre søstre og to brødre', forteller fader Youssef.

For tiden oppholder han seg i Roma, hvor han studerer ved det pavelige gregorianske universitetet. Planen er at han skal vende tilbake til Deir-Mar Musa klosteret i februar, etter at julefeiringen er over.

'Takk Gud, vi har aldri manglet noe. Det er ikke vanskelig å møte behovene til brødrene og søstrene som ber og arbeider her hver dag. Vi har mistet de 103 geitene men vi lager fortsatt ost ved hjelp av melk vi kjøper. Noen av muslimske og kristne familiene som bor i Nebek kommer på besøk til oss. Sjenerøsiteten og solidariteten fra våre venner har gjort det mulig å restaurere de 63 husene til de kristne og muslimske familiene som har fått dem ødelagt av IS.

La oss fortsette å be for vennene våre i Deir Mar-Musa og de muslimske og kristne familiene som bor i nærområdet til klosteret. La oss be for fader Youssef og for fader Paolo, sistnevnte vet vi ikke noe om. Om han fremdeles er fanget av IS eller om han er hjemme hos Herren. Men vi har valgt å be for ham som om han fremdeles skulle være i live.

Opplysningene i denne artikkelen baserer seg på en artikkel offentliggjort i et fransk nyhetsbrev samt opplysninger vi har fra interne kilder vi har i vårt nettverk.

Jeg har ingen mening om alt og alle

Av og til - og oftere enn før - får jeg henvendelser fra mennesker som ønsker at jeg skal si noe - gjerne offentlig - om offentlige mennesker - underforstått: ta avstand fra dem. Eller at jeg skal ha en mening om noe av det som skjer i tiden.

Det finnes nemlig noen som føler seg spesielt kallet til å ha meninger om alt og alle, og som spesielt kjenner på kallet til å ta avstand fra mennesker som tror annerledes enn dem.

Et slikt kall har jeg ikke. Egentlig er det befriende å ikke ha en mening om alt og alle. Hvorfor skulle jeg ha det egentlig? Jeg kjenner bare en som kjenner alles hjerter. Jeg har ikke den gaven, og jeg har ennå til gode å møte noen som har den gaven. Men jeg kjenner litt til ham som kalles 'våre brødres anklager'. Om ham leser jeg i Skriften: 'For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt ...' (Åp 12,10)

Jeg har i grunnen nok med mitt eget hjerteforhold til Gud, og det ansvar jeg har med å leve for Guds ansikt, bekjenne mine egne synder og leve i tråd med det lys jeg har fått fra Den Hellige Skrift.

Hva kristne i andre kirkesamfunn gjør eller vedtar har jeg heller ikke noe ansvar for. Det er av og til fristende å komme med mitt syn på utviklingen i Den norske kirke, bare for å ta et eksempel, men nå er jeg nå ikke medlem av denne kirken. Men jeg kjenner mange som er det, og mange prester i denne kirken er mine gode venner. Jeg velger å stå sammen med dem i den nødstid denne kirken opplever. Men jeg har egentlig ingen ting med de vedtakene denne kirken fatter på sine kirkemøter, eller som deres biskoper fatter. De står de selv ansvarlig for overfor Gud - ikke meg.

Det er mange andre ting jeg heller ikke har så mange meninger om. Faktisk opplever jeg at jeg har skiftet syn på en hel rekke ting, slik at det jeg mente når jeg var i 20-årene, mener jeg ikke lenger. Da trodde jeg nemlig at jeg hadde svar på alt - særlig om de siste tider. Det har jeg ikke lenger. Med årene modnes man og blir med ydmyk, forhåpentligvis.

Det betyr ikke at jeg ikke er opptatt av spørsmål vedrørende lære, eller av og til må si tydelig fra om ting som rører seg i tiden, og som jeg selv er involvert i eller blir involvert i i kraft av den tjenesten jeg står i som bønneleder på nasjonalt og internasjonalt hold. Av og til må man si fra.

Men ikke om alt og alle. Jeg står i et økumenisk arbeid. Det betyr at jeg ikke involverer meg i lærespørsmål som skiller oss. Bønneseminarene jeg holder handler om bønn. Det som samler. Det som forener. Det som bygger. Jeg har gode relasjoner til lutheranere, pinsevenner, metodister, frie venner, Frelsesarmeen, anglikanere, presbyterianere, karismatikere, katolikker, ortodokse, koptere og baptister (har jeg glemt noen) - og det akter jeg å ha, selv om noen raser og kaller meg både det ene og det andre. En blir etter hvert vant med å få stempel som vranglærer, forfører, sviker og andre ting, stemplet av de som selv mener seg å vite det aller meste og som selvfølgelig lærer helt i tråd med Guds ord.

Selv er jeg glad for å være fri fra meningstyranniet. Jeg ønsker heller å oppmuntre mennesker til å følge Herren Jesus, og da vet jeg at vi alle er underveis og har et stykke vei å gå. Underveis har i hvert fall jeg erfart at Han har korrigert meg, og jeg opplever å være i prosesser hvor jeg endres og formes. Det tror jeg ikke at jeg er alene om.

Spennende å se hvordan Den Hellige Ånd knytter oss sammen med andre tjenester

Det har vært utrolig godt å se Christine Larkin (bildet) igjen. Denne helgen har hun holdt et seminar i Toten frikirke, og i går talte hun i forbindelse med gudstjenesten samme sted. Jeg hadde gleden av å tolke henne i noen av møtene, slik jeg har gjort under andre av Christine Larkins besøk. Hun har blant annet undervist to ganger på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

May Sissel og jeg ble kjent med Christine Larkin i 2005 i forbindelse med 'Fire from the North'-konferansen på Shetland. Jeg var invitert dit som en av talerne. Det var også Christine og siden den gangen har vi holdt god kontakt med Christine og hennes mann John. Mens John har det pastorale ansvaret for en menighet i Southampton, står Christine i en profetisk tjeneste hvor hun besøker menigheter både i Storbritannia og i mange andre nasjoner. Hun har blant annet besøkt Times Square Church i New York, som ble grunnlagt av David Wilkerson. Christine har stor integritet, og er en anerkjent stemme blant de aller fleste kirkesamfunn. Hun er jordnær, ydmyk, prøvd i livet og med djup innsikt i Guds ord.

Nå innleder May Sissel og jeg og den tjenesten vi står i et tettere samarbeide med hennes tjeneste og har lagt planer om at vi skal møte hverandre i Herrnhut i Tyskland neste vår. Vi ønsker å lære mer om røttene til den moravianske vekkelsen og grev Zinzendorf, til det bønnens liv som vokste fram der og som resulterte i at misjonærer ble sendt ut til mange nasjoner. Vi arbeider også med en tverrkirkelig bønn- og lovsangssamling på Selja i 2016 eller 2017. Våre kristenrøtter er jo keltiske, og tanken er å bringe sammen lovsangere og bedere fra Storbritannia, Irland og Norge for å markere vår felles arv og be for våre nasjoner og opphøye Jesus som Herre over våre land. Både Herrnhut og de keltiske munkene og nonnene som kom til Norge var svært misjonsbevisste. Vi ønsker å se en ny misjonsbrann tent!

De siste dagene har vi vært vitne til forunderlige 'gudfeldigheter'. Det kan ikke ha vært noen andre enn Den Hellige Ånd som har knyttet mennesker sammen slik det har skjedd disse dagene, fra så mange forskjellige sammenhenger og land. Jeg skal fortelle mer om det senere. Akkurat nå gleder vi oss stort over hvordan Gud legger alt til rette 'i sin tid'. Det er veldig spennende å leve med Den Hellige Ånd! På kort tid har Gud ført oss sammen med bedere i både Irland og Shetland som har den samme visjonen.

Guds plan for Norden. Del 2

Her er andre del av artikkelserien til Gunnar Brudeli om profetiske ord for Norden. Første del ble publisert i går, lørdag 31.oktober 2015:

'Herren vill göra Nordens länder till en enda stor missionstation med et sterkt missioninteresse i riktning Europa. Jag har visionen om et nytt vikingatåg till Europa. Då tänkar jag på Europa-kampanjer med team av ungdom, som reser til Europas länder för att evangelisera. Men jag tänker också på andliga guerillagrupper, som reser til Europas städer på böneuppdrag för att i Anden strida emot mörkets makter för att befria människor och bana vägen för skördetider och Guds rike'. (Kjell Sjöberg: Andliga vikingar, side 135)

November 2006, et syn:
Ingen ting visste jeg om Kjell Sjöberg (1933-1997) den gangen. Siden har jeg lest flere bøker og hørt flere taler av ham. En profet før sin tid. Men i november 2006 fikk jeg et syn om noe av dette som var Kjell Sjöbergs visjon:

'Jeg sto på et stort kart over Europa. Plutselig blir alle de nordiske land farget blodrød. Så begynner det å flyte fire røde strømmer fra Norden nedover kartet, gjennom de europeiske landene og til Israel. Strømmene blir bredere og bredere og fylte til slutt alle land i Europa. Den vestlige strømmen gikk over Spania til Marokko og fulgte Middelhavskysten til Israel. Strømmene var mennesker som gikk med evangeliet for å re-evangelisere Europa. Strømmene hadde blodets farge. Oppdraget ville koste martyrers blod på veien tilbake til Jerusalem'.

Var dette fra Herren
eller var det noe fra mitt eget hode? Nasjonale bønnedager for Sverige i Filadelfiakyrkan i Stockholm i januar 2007 bekreftet synet. En pastor som hørte dette, sa etterpå: 'Det stemmer. Jeg har hatt presis det samme bildet'.

Planen ble å samle alle bønneledere for å søke Gud om Hans plan for Norden.

I Stockholm kom Gudrun Svensson fra Kalmar. Hun var leder for Kyrkbåtsfolket, en bønnegruppe i byen, og hun presenterte visjonen og arbeidet for sin gruppe. Gudrun ble invitert, men svarte spontant: 'Gjelder det Norden, må vi samles i Kalmar. Det er Nordens hovedstad. Det er en portstad og har nøklene til Norden!'

Selvfølgelig! Den gamle Kalmarunionen av 1397 ble underskrevet der. Det var en politisk enhet i Norden. 'Den nye Kalmarunionen' måtte skrives der. Den handler om Åndens enhet i Norden. Det er Guds plan.

La oss be fram denne enheten vi har i Jesus Kristus, - en enhet i Guds folk! Den er avgjørende viktig for vekkelse og gjennombrudd.

De hellige i himmel og på jord

I anledning Allehelgensdag stiller Bridget Braybrooks ut sine fantastisk flotte bilder i St.Mary's Church i Penzance i Cornwall. Hennes bilder tar meg med på en reise, som både er jordbundne, men også himmelvendte.

Jeg klarte ikke å få øynene mine vekk fra dette bildet. Teknikken som Bridget Braybrooks benytter er en teknikk hvor man benytter bivoks, harpiks og pigment for å skape et nesten overjordisk bilde.

Døden er fortsatt tabu i Norge. Den skaper frykt. Aller helst snakker vi ikke om den. Jeg er ikke fremmed for at jeg kjenner ubehag rundt det Bibelen omtaler som 'vår siste fiende'. Jeg synes i grunnen det er helt greit at den omtales som det; en fiende. 44 år etter at min far døde og snart 20 år siden min mor døde kjenner jeg fortsatt på vemodet. Jeg har også fulgt andre til graven som jeg kjenner savnet etter.

Det er Henri Nouwen som sier at 'døden og det å stelle for de døende kan bli din djupeste erfaring av kjærlighet'. Han reiser følgende problemstilling: 'Spørsmålet er ikke hvor mye vi fremdeles kan gjøre i årene som ligger foran oss? men: Hvordan kan vi forberede oss for døden på en slik måte at vår død kan være fruktbringende i livene til andre'.

Jeg har et stykke vei å gå før jeg er der at jeg kan si det samme. Jeg holder døden på avstand.

Men på denne dagen er det annerledes. Dette er dagen da himmelen rykker oss nærmere, slik bildet til Bridget Braybrooks gir uttrykk for. Jesu ord, slik det gjengis av apostelen Johannes, i Joh 11,25-26, har fått stadig større betydning:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø'. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som pastor har lest de ordene ved en grav. Det er mange. Men for meg har spesielt de siste årene dette blitt større og større: De som dør i Kristus har aldri vært mer levende! Deres løp er fullført og de er hjemme hos Herren.

Og større og større blir dette: Når jeg tar del i gudstjenestefeiringen så er det med forvissningen om at jeg også feirer sammen med den himmelske festforsamlingen! Jeg omgis av de hellige. Peter Halldorf har sagt ved en anledning: 'Helgenene er de minner oss alle om vår menneskelige verdighet og kall'.

Den samme Halldorf skriver i boken 'De fulgte Jesus':

'Allehelgensfesten er påminnelsen om alle som frambar livene sine som et levende og hellig offer for Herren og seiret. Den levendegjør kirkens kosmiske dimensjon. Alle som er dødd for Kristus, med Kristus og i Kristus, lever med ham. Og ettersom vi er lemmer på Kristi kropp, og de er forherligede lemmer på Herrens forherligede kropp, har vi fellesskap med hverandre. Den bibelske grunnen for at vi hedrer troens vitner er blant annet Paulus' ord om kirkens som Kristi kropp med mange lemmer, og ordene om at de kristne har det samme medborgerskap som de hellige som har hjemmet sitt hos Gud.

Den kirken som består av alle pilegrimer her i tiden, og den store, hvite flokk i himmelen, skildret i Johannes' åpenbaring, er en kropp i Kristus. Sammen er vi sammenføyd til et hellig tempel i Herren. Når røkelsen stiger fra Herrens gudstjeneste, er den også et tegn på vår forening med kirken i himmelen, det himmelske Jerusalem som venter på at Guds barn skal bli fulltallige.

Denne festen helbreder hjertet fra ensomhet og isolasjon: vi minnes om vi at vi ikke er alene, men en del av et fellesskap som er skapt til evig liv'. (Peter Halldorf/Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 326)