Havutsikt, Roald Dahl og kroppsliggjort tro

Disse linjene skrives fra vakre Strand Hotel i Fevik. May Sissel og jeg er her i forbindelse med pastor- og lederdagene i Misjonskirken Norge, eller Misjonsforbundet som det het tidligere. Senere i dag skal jeg ha et seminar om bønn. Det gleder jeg meg til.

Det er litt underlig å komme tilbake til akkurat dette stedet. Somrene 1992-1993 ferierte May Sissel og jeg sammen med barna våre, Benedicte og Joachim i Grimstad, og da dro vi ut til den flotte sandstranden som finnes her for å bade. Herfra har vi mange gode minner.

Rommet vi ble tildelt oss i går kveld er veldig spesielt. Herfra burde det være mulig å skrive! På dette rommet bodde nemlig Roald Dahl (bildet), legendarisk engelsk forfatter av krim- og barnebøker, i flere somre og herfra ble mange av hans bøker til. Den lille balkongen utenfor rommet vårt ble spesielt bygget for ham og hans kone, slik at de kunne innta sin te med fantastisk havutsikt.

Jeg ble sittende i bilen nedover til Fevik å tenke på denne setningen:

Gjør som Gud, bli menneske!

En fantastisk setning. Inkarnasjonens under vil vi aldri helt forstå. Dette forunderlige at Gud ble menneske.

Men jeg tenker også på utsagnet til Grundtvig:

Menneske først, kristen så.

Det gir perspektiver det også. Veldige perspektiver.

I det hele tatt er den kristne tro en svært kroppsliggjort tro.

Det er gresk tankegang som skiller mellom ånd, sjel og kropp. Men våre trosrøtter er ikke greske, men hebraiske. Der ser man mennesket som ett hele.

Forfatteren Roald Dahl. Foto: Wikipedia.

Den fantastiske spisesalen på Strand Hotel Fevik. Begge bildene derfra er hentet fra deres nettside.

Fastebetraktning i Gjøvik kirke: Leve i langsomhetens rytme

Dette er den siste fastebetraktningen jeg hadde i Gjøvik kirke. Jeg hadde den i går. Fantastisk flott å få være med på denne reisen gjennom fasten på vei mot den strålende påskedagen:

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighe som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter med sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. 

De biter tennene sammen. Stålsetter seg - og håper at det bærer. Men erfaringene er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli mer slitne og mer frustrerte. Corrie ten Boom ga en gang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er i grunnen ganske opplagt, men ikke i praksis.

Jeg hadde en veldig fin prat med sønnen min her om dagen. Vi snakket om troen, og han spurte om alle disse meningene som finnes i kristenheten. Alle de som tror at det er de som har rett, og alle de andre som tar feil. 'Hva tror du, pappa?', spurte han. Da kunne jeg ha svart: Jeg tror på Bibelen, men i dag betyr ikke det utsagnet så mye.Det kan i grunnen bety hva som helst. Jeg svare:'Slik som troen kommer til uttrykk i Den nikenske og Den apostoliske trosbekjennelsen'. Jeg har nemlig oppdaget hvilken hvile det er i å tro det disse to trosbekjennelsene sier. Der har jeg landet. Ikke forsøke å formulere alt på nytt, men hvile i 'den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert.' (Jud v.3)

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet ned noen ord fra en sang som betyr mye for meg: 'Nåden bærer meg, straffen lå på deg'. I dette er det også hvile: at Jesu frelsesverk er fullbrakt. Ikke noe kan legges til, men det er mye som kan trekkes fra, om vi begynner å tvile på forsoningens følger.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg stor hvile og ro. 'Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funne noe annet enn bønn,' skriver Willi Lamber i boken: 'Å be med livets pulsslag.'

Han legger til: 'Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som menneske lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'.

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om dette? I flere år har jeg derfor øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrense. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente alle. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius - Galilea. I gangavstand til det meste.

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet. 

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby: 'Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lysskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.' (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette med å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

Listhaugianerne og 'helgi'

I en tid hvor bevæpnet politi bryter seg inn i et kirkebygg, og samtidig påberoper seg retten til å ha definisjonsmakten over hva som kan kalles en kirke, er det grunn til å se litt nærmere på norsk historie. Vi må passe oss så vi ikke blir historieløse, i en tid hvor 'Listhaugianerne' rår grunnen:

I norrøne kilder kalles 'kirkeasyl' for 'kirkefreden'. Det er i prinsppet den eneste innskrenkning som finnes på statens rettsmonopol. Men det finnes også et annet vakkert norrønt ord: 'helgi'. Oversatt til moderne norsk er betydningen 'fredshellig' eller nærmest 'ukrenkelig'.

Da Norge ble kristnet ble også kirkebyggene omfattet av 'helgi', og det ble slik at det å bryte kirkefreden var omtrent det samme som å bryte tingfreden. Tingfreden var etter norsk rettsvern for den som var på vei til tinget, oppholdt seg der eller var på hjemvei derfra. Angrep man en slik person ble man lyst fredløs.

Skal vi forstå dette begrepet må vi vende blikket vårt mot Europa. Til den såkalte 'Gudsfredsbevegelsen'. Vi er tilbake i det første årtusenskiftet. Europa er i krise. Ingen kunne føle seg trygg for voldsbruken til en bokstavelig talt militær overklasse. Den levde av krig og elendighet. 'Gudsfredsbevegelen' arbeidet for å skape, om ikke fred, så fredeligere forhold. Ideene nådde også Norges kyster. 'Gudsfredsbevegelsen' mente det skulle være forbudt å forgripe seg på kvinner og barn og geistlige. Og når og hvor det skulle brukes vold. Dermed ble det skapt rom for immunitet. Historikerne våre ser denne bevegelsen som en forløper for kongsfreden.

Kongene skulle komme til å anerkjenne kirkenes uavhengighet. Det innebar at kirkene selv hadde egne lover og hellige steder. Disse hellige stedene var ukrenkelige. Mennesker skulle få søke tilflukt i en kirke for å forsikre dem som søkte ly at de ville få en rettferdig rettergang om noen tiltalte dem for noe.

Dette har igjen sin bakgrunn i Bibelen. I det gamle Israel hadde de tilfluktsbyer. De var nevnt med navn. Dit kunne man dra for å få beskyttelse når noen sto en etter livet. Så når 'Listhaugianerne' angriper kirkeasylet, så er det en eldgammel rett og hevd de forsøker å sette tilside.

Så til bildet: Hvilken bygning på bildet er en kirke?

Stor feiring av 75 års jubileet til Koinonia Farm

Radikale og progressive kristne satte hverandre stevne i Americus, Georgia 8.-10 mars for å feire 75 års jubileet til Koinonia Farm. Et sympositum markerte den profetiske visjonen til Clarence Jordan, sørstatsbaptisten, om å bygge opp en verden preget av fred, fellesskap og rettferdighet for alle mennesker. I tillegg handlet sympositumet om ikke-volds prinsipper, og bærekraftig praksis for et kristent liv levd i fellesskap.

Jonathan Wilson-Hartgrove, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen i Amerika, var vertskap for sympositumet, som ble holdt i First Baptist Church i Americus og First Metodist Church i Americus. At sympositumet ble holdt her hadde en stor symbolsk verdi.

I 1965 fjernet diakonene i First Baptist Church en gruppe fra Koinonia som bestod av både hvite og svarte fra gudstjenesten julaften. De fikk ikke delta. Høsten 1968 blokkerte en gruppe fra First Metodist Chruch kirkedøren slik at amerikanere med afrikansk herkomst skulle få komme inn. Heller ikke Clarence Jordan eller andre tilhørende Koinonia Farm fikk lov å komme inn.

Nå feiret begge menighetene 75 års jubileet for det store forsoningsarbeidet som i alle disse årene har pågått på bondegården Clarence Jordan startet. Talerne på sympositumet var Rev Dr William J. Barber II, Kathy Kelly, Ruby Sales, Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove.

Fra programmet kan nevnes:

Torsdag 8.mars talte Rev Dr William J. Barber II over emnet: 'Poor peoples campaign: A national call for moral revivial'.

Fredag 9. mars talte Anton Flores om 'Building up Justice" og Kathy Kelly, sistnevnte en fredsaktivist-veteran og grunnleggeren av Voices for Creative Nonviolence, om 'Building up peace.'

Lørdag 10. mars startet med en tale av Shane Claiborne. Han talte over emnet: 'Building up Community.' I den forbindelse delte David Johnson fra Bruderhof sitt vitnesbyrd. Jonathan Wilson-Hartgrove talte ved avslutningen av sympositumet.

Søndag var det samling på Koinonia Farm hvor det ble servert brunsj og hvor det var mange gode muligheter for å hilse på gamle kjente.

Politiet skal bestemme hva en kirke er

Det er norsk politi som har definisjonsmakt når det gjelder hva som kan kalles en kirke.

Det slår kommunikasjonsrådgiver Daniel Dragseth ved Politiets utlendingsenhet fast overfor Norge idag. Ifølge Dragseth skal 'menighetens egen betegnelse ikke legges til grunn.'

Om dette er riktig er det skremmende. Det betyr at mange frie menigheter i Norge kan vente seg politiet på døra. Uttalelsen burde vekke norske frikirkelige ledere og medlemmer av frikirkelige menigheter. Dette er en alvorlig krenkelse av friheten til religiøs utøvelse og kirkeasylretten. Det er dessuten en grov diskriminering av menigheter som ikke er en del av Den norske kirke. Eller skal norsk politi også ha definisjonsmakten på hvilke kirkebygg som er et kirkebygg tilhørende Den norske kirke? Neppe. Da er norske frimenigheter i realiteten diskriminert.

Uttalelsene fra kommunikasjonsrådgiveren i Politiets utlendingsenhet ligner på stater vi helst ikke vil sammenligne oss med. Men det ligner mye på den situasjonen kristne tilhørende frie menigheter opplever i Sentral-Asia

Forførelse og Guds vei

Ser du personen som løper? Han eller hun er ikke så lett synlig. Morgendisen visker ut landskapet.

Slik er det også i den åndelige verden for tiden. Veien er ikke like synlig. Det er så mange stemmer. Så mye forvirring. Så mye som bringer folk på avveier.

Sosiale medier har i sterk grad bidratt til det. Vi er bare et tastetrykk unna røster som snakker som slangen: Har Gud virkelig sagt? Tidligere hadde ikke disse stemmene noen mulighet til å nå så mange med sitt budskap. Men det har de i dag. Budskapene de formidler er likevel ikke nye. Djevelen er ikke så oppfinnsom. Kirken har hørt de før. Opp gjennom historien. Forskjellen er bare innpakningen. De vil fortelle deg at Bibelen er ikke Guds ord, at helvete ikke eksisterer, om det finnes noen fortapelse så er den kun dennesidig. De vil fortelle deg at kristne ikke har synder å bekjenne. Og flere og flere biter på slangens gamle løgn.

Hvorfor ikke gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn og holde seg til den tro som en gang for alle er blitt overlevert de hellige? De sannheter kirken alltid har trodd? Hvorfor ta seg nye lærere når du da står i fare for å komme deg bort fra veien? Hvorfor gi sine beste år til han som har til hensikt å ødelegge ditt liv?

Jeg holder meg til Jesu forsoningsverk på korset, at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, guddommelig inspirerte ord, evig gyldig og autoritativt for liv og lære, at jeg fortsatt har synder å bekjenne, at det finnes et evig liv og en evig fortapelse, og at den eneste frelsesveien går gjennnom Jesus Kristus.

Det er en enkel, velprøvd vei, som fører fram. Mange har løpt den før og er nå hjemme hos Gud. Jeg vil ikke gi mine år til en som har til hensikt å føre meg bort fra den veien som Gud har sagt vi skal løpe. Det koster noe å løpe den veien, den er smal, men den er den eneste som fører frem.

"Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet..." (Matt 7,14)

Du høyrer dei dårande røyster, som lovar deg gullglim og glans. Men ingen legg lys over vegen, som Jesus og kjærleiken hans.

Gud gir oss daler

"HERREN er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile..." (Salme 23,1-2)

Hvor finner gjenopprettelse sted?

På toppen av fjellene, blomstrer ingen blomster. Blomster gror i dalene. Gud gir oss daler idet håp at vi vil slakke ned på farten og legge merke til dem, og ta oss tid til å kjenne dens duft. Glede oss over de små tingene Han har gitt oss. Gud gir oss ikke alltid de store velsignelsene. Noen ganger må Han vise oss veien ned i dalen slik at vi vil se og sette pris på de små tingene."

- Brown Eagle. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Pariark av Jerusalem i en urolig tid

Han må ha vært litt av en personlighet, Sofronius av Jerusalem (560-638). Så levde han da også i svært omtumlende dager. For kirkens vedkommende var det dramatisk, og det var ikke mindre dramatisk i politisk henseende. Sofronius tilhører nemlig en generasjon som er samtidig med Muhammed. Sofronius ble patriark i Jerusalem to år etter Muhammeds død, og to år senere beleiret muslimske hærer Jerusalem.

Men la oss begynne med begynnelsen. Denne Sofronius ble født i Damaskus i året 560. Han var av arabisk hærkomst. Han ble født inn i en urolig tid. Det var kaos alle steder. Det vestromerske riket var i oppløsning. Det østromerske riket sammen med Kontantinopel var derimot sterkere enn noensinne.

I 20 års alderen skjer det endringer i hans personlige liv. Etter år med en dragning mot det monastiske livet, med en sterk Gudslengsel trer han inn i et kloster i nærheten av Betlehem. De første spirene til denne engselen etter denne livsformen ble sådd i Egypt. Rundt år 580 blir han tatt opp som novise i Hl.Theodosius' kloster ved Betlehem. Hans åndelige reise førte til at man besøkte monastiske kommuniteter i Tyrkia, Egypt og Romerriket.

I kirken pågikk det en sterk strid om Kristi to naturer. For Sofronius var læren om at det finnes to viljer i Kristus en ufravikelig og helt naturlig konsekvens av kirkemøtet i Khalkedon i 451, På samme måte som Kristus må ha hatt en menneskelig kropp for at frelsen skal omfatte kroppen, må han også ha en menneskelig vilje for å kunne frelse viljen.

I år 634 blir Sofronous patriark av Jerusalem. Det skjer i en tid hvor altså muslimske hærer omringer Den hellige byen. Under ledelse av byens nye patriark holder byen stand i et halvt år. Da orker ikke de utsultede menneskene i Jerusalem lenger. Patriarken av Jerusalem sender da bud etter kalifen Omar og tilbyr seg å kapitulere.

Men patriark Sofronius stiller en bestingelse: de kristne må behandles ordentlig. De skulle ikke tvinges til å konvertere og de skulle få beholde sine helligdommer.

Merkelig nok gikk kalifen med på dette. Dermed reddes mange liv.

Sofronius skrev mye. Blant annet en biografi om Hl.Maria av Egypt, som leses på den femte torsdagen i Den store fasten i Den ortodokse kirke.

Patriark Sofronius døde 11.mars år 638 i Jerusalem. Altså for ganske nøyaktig 1380 år siden i dag.

Tre menigheter plantet i krigssonen i Ukraina

I dag har jeg virkelig gode nyheter! Tre nye menigheter er blitt plantet i selve krigssonen i det østlige Ukraina. Det dreier seg om byene Andreyevka, Avdeyevka og Berdyansk.

Menighetene er plantet av Sammenslutningen av mennonite-kirker i Ukraina, i samarbeide med Skolen uten vegger.

Dette er et stort gledes- og takkeemne!

Behovene i disse krigstrette byene er så store. Mange er kommet til tro. La oss huske dem i våre forbønner.

Fri til å være barmhjertig

Vi bruker en stor mengde energi til kritisk dømme andre mennesker. Det går ikke en dag uten at noen gjør eller sier noe som vekker vårt behov for å ha en mening om ham eller henne. Vi hører så mye, ser så mye og vet så mye. Denne følelse av at man må ha alt klart for seg og felle en dom kan være ganske ubarmhjertig.

Ørkenfedrene sa at det var en tung byrde å dømme andre, men at det å bli dømt av andre er en lett byrde. Om vi bare kunne slippe behovet for å dømme andre, får vi en djup indre frihet. Når vi slipper å dømme, er vi fri til å være barmhjertige. 

La oss minnes Jesu ord: 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt.'

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Spennende dager i Drammen

Når disse linjene skrives befinner jeg meg i Drammen - på baptistenes lederkonferanse i Scandic Ambassadeur Hotell. Klokken 15.30 skal jeg ha et seminar om bønn i menighetsfelleskapet.

Det er godt å treffe gode venner og kollegaer igjen, og det er spennende å treffe nye. Ved siden av seminaret har jeg en del sjelesorgsamtaler.

Lederkonferansen i år har rekordoppslutning. Baptistsamfunnet i Norge er i vekst, mange nye menigheter har kommet til de siste årene. Det pågår mye spennende, blant annet det som kalles 'Ungkloster'. Dette ble startet opp i august i fjor, og er et forpliktende bofelleskap, der man lever med tidebønnenes rytme, deler måltidsfellesskap og deler livet sammen. Helt etter mitt hjerte! Det finnes nå to slike fellesskap i Oslo, og et i Kristiansand. Fredrik Krunenes er koordinator for Ungkloster, ved siden av å være pastor for Oslo Sentrum Baptistkirke (tidl. Oslo 1. baptistkirke). Det var veldig trivelig å møte ham igjen i går.

Nå skal jeg straks på seminar med Einar Nymoen med tema: "Fellesskap som smerter - når noe går galt i en menighet", og så er det mitt seminar om bønn i fellesskapet.

Åndelig erfaring

"Spør ikke etter råd hos noen som ikke lever samme liv som du, hvor vis han enn må være. Det er bedre å betro seg til en enkel og uutdannet menneske som selv har erfaring, enn hos en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring...

Gud skjenker ikke en nådegave til noen uten samtidig å gi oss en stor prøvelse. Nådegavene gir Han etter samme mål som prøvelsene. De lidelsene som rammer oss og som Guds forsyn sender deg er altså tegn på hvor høyt din sjel har nådd..."

- Isak Syreren, 600-tallet. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Åndelig visdom

Behovet for åndelig veiledning er ikke blitt mindre med årene. Heller tvert om. I en tid med så mange røster, og ikke minst forvirrende røster, trenger vi hjelp fra de som går veien. Ikke bare snakker om den. Som lever livet med Kristus. De som har gjort seg erfaringer med Han som er Veien.

De er ikke lett å finne. De er sjelden vare.

Jeg snakker om mennesker med en prøvet tro. En erfaringsbasert tro. Selv om det er viktig med boklig lærdom, så er ikke det ikke de lærde jeg snakker om. 'Kunnskapen oppblåser', sier Skiften. Nei, jeg snakker om en åndelig visdom som erverves i stillheten, i Guds nærværet, gjennom år.

Jeg har lagt fra meg en del bøker. Noen av dem bestsellere. Jeg har funnet at de ikke holder mål. De består ikke livstesten. Budskapet de formidler bærer ikke varig frukt. Kanskje fordi de som har skrevet dem snakker om noe de selv ikke lever.

Selvsagt kan de være interessante, ja, de kan til og med begeistre meg. Men det er intet annet enn loff. Skal det bi noen næring for sjelen og for ånden min må det være åndelig grovbrød.

Jeg finner det sjeldent hos moderne åndelige forfattere, selv om det finnes flere hederlige unntak, så jeg må grave tilbake i tiden. Til bøker som har tålt tiden.

Men finner også denne visdommen hos mennesker som lever i dag, og som gjennom deres prøvede tro, kan bli til hjelp for andre som opplever prøvelser. De er ofte ikke så høylydte. De hører med til de stille i landet. Til bederne.

I den russisk-ortodokse tradisjonen snakker de om 'staretser', mennesker med en spesiell karismatisk utrustning, til å skjelne ånder, til å lege sjelelige sår. Jeg ber om at Gud også reiser opp slike i Norge.

Modellere tro og tillit midt i lidelsen og smerten

Det er merkelig hvorfor akkurat dette bildet har slik dragningskraft på meg. Jeg har delt det ved flere anledninger her på bloggen. Det viser Shenouda III, koptisk pave fra 1971 og frem til sin død, 17.mars 2012, sterkt svekket av sykdom. Like vel i full tjeneste for den Herre og Frelser han elsket. Han sitter på sengekanten med surstoff for å gjøre det lettere å puste.

Nå har jeg tatt det frem igjen. Egentlig skulle jeg ønsket å få laget en kopi av det og henge det på veggen hjemme, eller legge det inn i Bibelen min.

Når jeg ser den koptiske paven på dette gripende bildet, ser jeg så mye av hvordan Kristi bilde er blitt formet i et menneskeliv. Det ytre - kroppen - er svak, og brytes ned, men ånden er sterk.

Vi trenger forbilder. Åndelig liv må aldri bli noe svevende. Det må leves ut. I all skrøpelighet. Det er da Kristi lys i våre liv skinner som klarest. For da er det Han som får all ære. Ikke vår styrke. Vår kløktighet.

En strofe fra en sang av Lydia Lithell lever i meg om dagen: 'när allting annat vacklar...'. Hva er det som holder da? 'Guds nåd', sier Lydia Lithell.

Hvor sant det er! Når alt vakler, når du ikke har mer kroppslig, eller sjelelig eller åndelig styrke. Når du er sliten, ja, utmattet, når kreftene virkelig tar slutt og kroppen bare er smerte. Hva da? Da er Guds nåde der. Den bærer. Den holder.

Pave Shenouda III modellerte dette med sitt eget liv.

Jeg går en vei nå som ikke er rett frem, men som har mange svinger og mange bakker. Læringskurven er bratt. Jeg faller av og til. Ting må læres på nytt - og på nytt.

Jeg øver meg på dette for tiden:

Jeg forsøker å lære å kjenne mitt liv som et liv med sykdom, i stedet for å kjempe imot eller leve på tross av min sykdom. Hver dag minner meg om tap, men jeg forsøker å merke meg det som skjer her og nå. Gud inviterer meg til å huske det livet jeg hadde, men Han inviterer meg også til å velsigne det livet mitt er blitt i hvilken begrenset form det måtte være. Jeg forsøker å anerkjenne de forunderlige muligheter det innebærer at Gud er med meg i de skremmende og stressende øyeblikkene Parkinsons sykdommen skaper.

Kvinnene i mitt liv

I dag - på kvinnedagen - vil jeg gjerne få uttrykke stor takknemlighet og beundring for alle de kvinnene som på ulike måter har satt sitt preg på mitt liv og som har lært meg så mye.

For min mor - raus, god, snill, omtenksom. For min kone - i år har vi vært kjærester i 40 år. Vi har vært gift i 36. Det samme kan sies om henne. I tillegg er hun min beste venn, mor til våre barn og min aller kjæreste skatt. Hun er vakker, vis, med stor omtanke for andre mennesker. Hun er bare god.

For min datter. Hun er sin mor opp av dage. De samme gode egenskapene.

Min svigermor, Marie. Hun ble som en mor for meg etter at min mor døde. Hun sa aldri et vondt ord om noen. Så snill, så omtenksom.

Men det er andre kvinner som også har hatt stor betydning i mitt liv. Min kone vet om det!

Jesu mor, Maria. Jeg har ofte undret meg på Johannes, apostelen. Han som fikk i oppdrag fra Herren Jesus selv om å ta vare på Hans mor. Hva gjorde det med Johannes? Kanskje noe av svaret på hvorfor evangeliet han skriver er så annerledes enn de tre andre, skyldes at han levde tett på henne som bar Gud under kjolelivet. Johannes, som av Jesus ble kalt en av tordensønnene, kanskje på grunn av sitt oppfarende sinn, er jo så øm, så kjærlig, mot slutten av sitt liv. Jeg er ganske sikker på at Johannes er blitt preget av Maria. Slik også hennes kontemplative liv har fått preget meg. Et år, for noen få år siden, var mitt 'Maria-år'. Det var et år da jeg leste evangelienes tekster om henne, og gjennom dem lærte hun meg til å se Jesus. Maria peker nemlig alltid på Jesus, ikke seg selv.

Så er det Teresa av Avila, henne jeg har brukt som illustrasjon på denne artikkelen. Få har lært meg så mye om bønn, som henne. Det var hun som hjalp meg til å finne den beste definisjonen av bønn noensinne: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss." Hun sa også: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." Hele mitt kristenliv ble snudd opp ned etter å ha lest disse to utsagnene og etter å ha blitt kjent med det liv Teresa av Avila levde.

Nevnes må også Susanna Wesley, mor til Charles og John Wesley, i tillegg til 17 andre barn! Midt oppe i sitt strevsomme hverdagsliv var hun en beder! Det hendte hun dro kjolen opp over ansiktet, og med barna rundt seg på alle kanter, sto der og ba! Det gav henne bittelitt privatliv,

Vår egen Marie Monsen. Av henne har jeg lært mye. Om syndenød, om nåden hos Jesus, om vekkelse og forutsetning for vekkelse, om et overgitt liv.

Og Ingeborg Skjervheim, seterjenta fra Ål i Hallingdal som ble jordmor og misjonær i Nepal. Jeg fikk be sammen med henne noen ganger. Det glemmer jeg aldri. Hun kjente Jesus.

Et liv uten fordommer

"Noe av det vanskeligste i det åndelige livet handler om å leve uten fordommer. Iblant er vi ikke en gang oss bevisste på hvor djupt fordommene våre sitter. 

Vi tror kanskje at vi betrakter mennesker med annen hudfarge, religion eller livsstil som likeverdige, men i konkrete situasjoner viser vi ofte våre spontane tanker, usensurerte ord og de viser at fordommene enda finnes der.

Fremmede, mennesker som er ulik oss, vekker frykt, usikkerhet, mistenksomhet og fiendskap. De gjør oss usikre bare fordi de er annerledes. Ikke før vi virkelig innser at Gud elsker oss betingelsesløst, innser vi at 'de der andre' er like elsket, og da kan vi begynne å oppdage at variasjonsrikdommen blant mennesker er et uttrykk for hvor sløsende rik og stor Gud er. Da kan våre fordommer mot andre sakte men sikkert forsinne."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristusmystikk, del 3

I sin artikkel om Edin Løvås (bildet) skriver Joachim Grün at "han satte Jesus Kristus selv, hans oppstandelse og dermed Jesu nærvær i sentrum". Dette er den sanne Kristusmystikken.

Løvås identifiserte seg selv ut fra et ord i 2.Korinterbrev, et ord han kalte sin 'landingsplass i livet': "Jeg kjenner et menneske i Kristus." (2.Kor 12,2).

Et menneske. Ikke en helgen.

Men hva betyr det å være 'et menneske i Krisus'?

I sin bok: 'Et menneske i Kristus', skriver Edin Løvås:

"Det betyr at Paulus levde i bevisstheten om at han var innesluttet i Kristus på alle sider og fylt av ham. Når han så sier: 'kjenner et menneske', så mener han to ting: Først og fremst var han fylt av troen på at dette var den virkelighet han levde i. Dernest hadde han hatt stunder i livet da han opplevde dette i virkeligheten. Troen ga ham en tilstand å hvile i og opplevelsen en inspirasjon til å leve og arbeide videre." (Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 8)

Hvordan opplevde så Edin Løvås dette selv?

I den samme boken skriver han følgende:

"For meg er dette blitt slik: Jeg hviler meg i Kristus Jesus. Når jeg er trett og nedfor og synes at tingene går meg imot, vet mitt innerste, mitt hjerte, at jeg likevel er innesluttet i Kristus og fylt av ham. Dette er min trostilstand, som er uavhengig av mine følelser. Og når denne opplevelsen av denne tilstand kommer over meg, fryder min ånd seg. Lovprisningen og tilbedelsen er ikke bare ord, men en strøm av jube. Opp eller ned, frem eller tilbake i livet, under alle forhold er jeg et menneske i Krisus. Jeg har landet der. 'Jeg kjenner et menneske i Kristus', og dette mennesket er meg selv. Det har vært en lang ferd før jeg har kommet dit. Mye teologisk refleksjon og mange faser bak før jeg er kommet dit jeg befinner meg i dag. Men jeg har kommet til ro her: 'Jeg er et menneske i Kristus' Det har Den Hellige Ånd lært meg... Men det trengs øvelse for at det skal bli til praktisk virkelighet..." (side 8-9)

(fortsettes)

Billedtekst: Kristusmystikeren Edin Løvås. Foto: Ragnhild Helena Aadland Høen. Bildet brukt med velvillig tillatelse.

Sann gjestfrihet

"Hver god relasjon mellom to eller flere, det være seg vennskap, ekteskap eller fellesskap, skaper et rom der fremmede kan komme og vennskap utvikles. Gode relasjoner er sjenerøse. Når vi kommer inn i et hjem, og kjenner oss varmt velkommen, merker vi snart at det er kjærligheten blant dem som bor der som gjør gjestfriheten mulig.

Når det er stridigheter i hjemmet tvinges gjesten ganske snart til å velge side. 'Står du på hans eller hennes side?' 'Synes du mer om ham enn om meg?' 

Slike spørsmål blir et hinder for sann gjestfrihet, som jo bør innebære at den fremmede kan kjenne seg trygg og oppdage sine gaver. Gjestfrihet er mer enn omtanke for gjesten. Den er også et uttrykk for kjærlighet mellom dem som er vertsskap."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Bare godhet og miskunnhet - bønnesvar

Noen linjer fra Salme 23 har levd sitt eget liv i meg noen dager nå: "Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager ..."

Det er et litt spesielt ord å bli minnet om når dagene er fulle av smerter, begrensninger, savn. Likevel - det er så mye godhet å oppleve. Flere har vært på døra med ved til oss, slik at vi kom oss gjennom de kalde dagene. Litt mer ved venter i en garasje, som vi skal hente. Vi er djupt rørt over å ha slike venner. Noen tilbød seg å måke taket vårt, andre har tilbudt seg å betale for å få måkt det. Det endte opp med at borettslaget vi bor i tok ansvaret for snømåkingen. Men bare det at noen tilbød seg, og andre ville betale. Vi er målløse. Det er blitt mange takknemlighetstårer og glede.

Andre har ringt, sendt sms'er, delt ut klemmer og spurt hvordan det går.

Så det er bare godhet og miskunn.

Noen uker fremover er jeg dagpasient på et rekonvalisenthjem. Der møter jeg bare godhet hos fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier. Selv om dagene er tøffe, kroppen sliter og jeg kan bli mismodig og lei - omgis jeg og familien av bare godhet. Gud er raus, mennesker er rause, det er masse nåde.

Og vi blir spurt om å komme å holde møter og seminarer. Det er ingen selvfølge. Tenk at noen vil ha en Parkinsonspasient på besøk i menigheten for å dele fra Guds ord. Det er stort.

Til helgen skal vi være sammen med baptistene på deres pastor- og lederkonferanse i Drammen. Den har rekordoppslutning. Lørdag skal jeg ha et seminar om menighetens bønneliv. Søndag taler jeg i Brumunddal baptistmenighet, og torsdag 15. skal jeg ha et seminar på pastor- og lederkonferansen til Misjonskirken Norge (Misjonsforbundet) og lørdag 17. har jeg bønneseminar i Arendal baptistmenighet, og taler i gudstjenesten der 18. mars.

Takk for all godheten vi møter. Vi kjenner på slik takknemlighet til Gud og til alle våre venner. Dere gjør det lettere å leve med tøffe sykdomsdager.

Politiet stenger stadig flere protestantiske kirker i Algerie

Politiet i Algerie har stengt to nye kirker under påskudd av at de ikke har myndighetenes godkjennelse. Lik andre kirker som har fått politiet på besøk og som har blitt stengt, sa politiet at de kom på grunn av klager på sikkerhetsforskriftene.

Begge kirkene som er stengt nå er medlemmer av Den protestantiske kirke i Algerie, som er godkjent av de algeriske myndighetene.

Nå kaller Den protestantiske kirke i Algeria til en uke i bønn og faste for det økende presset kristne i Algerie opplever. La oss stå sammen med dem.

Det er lokale politimyndigheter i Algerie's nordvestlige by Oran som har stengt kirkene L'Oratoire, en kirke som ligger i sentrum av Oran og en landsbykirke i Layayda, som ligger omlag 40 kilometer fra Oran.

9. november i fjor ble også en annen kirke i Oran-området stengt. Dette dreier seg om en kirke i byen Ain Turk. I den forbindelse hevdet myndighetene at kirken drev med illegal trykking av Evangeliene og andre kristne publikasjoner ment til bruk for evangelisering.

Siden 25. desember i fjor har 25 av de 45 medlemskirkene i Den protestantiske kirke i Algerie hatt besøk av representanter for Religionsdepartementet, nasjonalt politi, det hemmelige politiet eller brannvesenet. Det er tydelig hva disse er ute etter.