Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 9

"Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?", spør fangevokteren i Filippi, og får til svar: "Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apgj 16,30-31)

Hva innebærer det så å tro på Herren Jesus?

I følge Apostlenes lære er det fem ting som konstituerer tro: det historiske faktum, den personlige erfaringen, den verbale bekjennelsen, de praktiske konsekvensene, og den fortsettende frelsesgjerningen. Vi skal se litt nærmere på dette:

1. Det historiske faktum

Den tro det her snakk om er basert på fakta, ikke følelser. Vår tro baserer seg på det faktum at Gud ble menneske. I trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel uttrykkes dette slik: "For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på den tredje dagen ifølge Skriftene ..."

Den tro det her er snakk om gir apostelen Johannes uttrykk for slik:

"Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss, det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere skal ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus." (1.Joh 1,1-3)

Vå tro baserer seg på det faktum at Jesus har levd, virket, døde og oppstod igjen i det land som kalles Israel. Vi tror ikke på en ånd, eller en ubestemmelig kraft, men på en person, som er høyst levende. Selv ikke døden kunne holde Ham fast.

Apostelen Paulus skriver om dette: "For jeg overgav dere blant de første ting det jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på en gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han og sett av meg som det ufullbårne foster." (1.Kor 15,3-8)

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 8

Å vende om fra sine synder er selve essensen i ordet "omvendelse" slik det er brukt i Det nye testamente. Dette er det sentrale i Peters pinsepreken, som en reaksjon på de fremmøttes spørsmål: "Hva skal vi gjøre?" Da svarer Peter:

"Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse ..."

Når apostelen Paulus står foran kong Agrippa forteller han kongen hva Jesus sa til ham etter at Paulus møtte ham på vei til Damaskus:

"Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, SÅ DE KAN VENDE SEG FRA MØRKE TIL LYS OG FRA SATANS MAKT TIL GUD, for at de kan få syndernes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg. Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn. Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at DE SKAL FATTE ET ANNET SINN OG OMVENDE SEG TIL GUD OG GJØRE GJERNINGER SOM ER OMVENDELSEN VERDIGE." (Apgj 26,17-20)

Omvendelse betyr å snu seg helt rundt, forandre kurs, endre retning.

Det innebærer ikke at man kan fortsette å leve som før, som om ingenting har skjedd.

I Apgj 3,19 finner vi nok et eksempel på den radikalte apostoliske forkynnelsen:

"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet..."

Så annerledes dette er enn det som forkynnes i mange sammenhenger i dag.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som ligger i ordene: "Tro på den Herre Jesus."

(fortsettes)

I Omsk får barn av ikke-kristne foreldre høre om Jesus

Baptistene i Omsk i Russland er virkelig på offensiven for tiden. Leser du bloggen fast vil du ha lest om frelse, dåp, medlemsopptagelse, nye bedehus og ulike konferanser.

Fra 30. juni til 5. juli har flere menigheter gått sammen om teltmøter for barn. Her er det arrangert søndagsskole, og det for barn som vanligvis ikke går på søndagsskole og er ukjent med evangeliet. Gjennom lek og moro, film og forkynnelse har de fått høre om Jesus. 50 barn har vært regelmessig på disse samlingene. La oss be for oppfølgingsarbeidet.

Hva er mer fornemt enn å være i Guds nærvær?

Hver dag mottar jeg et bibelord og et sitat fra en av ørkenfedrene fra pave Shenouda, Den koptisk ortodokse kirkes øverste leder. Disse bibelordene og sitatene er svært ofte til stor velsignelse for meg. I går ble bibelordet fra Hebr 10,35 ledsaget av et ord av den hellige Nilos av Sinai (ikonet), en av disiplene til Johannes Chrysostomos. Dette sitatet synes jeg var så bra at jeg har forsøkt å oversette det til norsk, for å dele det med bloggens lesere:

"Ikke bekymre deg eller bli sorgfull fordi Gud ikke besvarer dine bønner med det samme.

Gud ønsker å lære deg utholdenhet i bønn og tålmodighet når du står foran Ham, for hav er mer fornemt enn å stå i Guds nærvær og tale med Ham og ha fellesskap med Ham?"

Lurer du på hva som står i Hebr 10,35, så kan jeg avsløre det for deg:

"Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn."

Måtte Herren rikelig velsigne Kristi oppstandelsesdag for deg!

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 7

ADVARSEL - STERKT INNHOLD! LESER DU DETTE KAN DET FÅ KONSEKVENSER FOR DITT LIV!

En skal ikke snakke mye om frelse før noen raskt understreker at man blir ikke frelst av å være god og gjøre gode gjerninger. Og det er sant. Likevel er det nærmest en panisk redsel for å snakke om gjerninger i det hele tatt i visse protestantiske sammenhenger. Det er som om gjerningene ikke betyr noe som helst. Stemmer dette med Guds ord?

3. Gjerninger:

Nei, det er snarere slik at når vi bekjenner våre synder og vender oss vekk fra synden, så skal omvendelsen følges av omvendelsens frukt.

Døperen Johannes sa det slik: "Bær da frukt som er omvendelsen verdig." (Luk 3,8)

Sakkeus forstod dette. Om hans omvendelse leser vi i Luk 19,1-10. I denne sammenheng skal vi se nærmere på versene 6 og 8:

"Så skynde han seg og kom ned, og han tok imot Jesus med glede .... Da stod Sakkeus fram og sa til Herren: Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye."

Her ser vi tydelig at omvendelsen fikk konsekvenser. Det var altså ikke bare snakk om ord, en slags formel som man fremsa, og så var man plutselig frelst. Selve omvendelsen fikk konsekvenser i praktisk liv. Vi ser dette også hos apostelen Paulus. Det dramatiske møtet med Jesus på vei til Damaskus får konsekvenser for hans liv. Omvendelsen må bære frukt. Det må være mulig å se en endring i hans liv. Og slik ble det, og dette fikk også betydning for hans undervisning:

"Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn, men jeg forkynte først for dem i Damaskus og i Jerusalem og over hele Judea området og så for hedningene, at de skulle få et nytt sinn, vende om til Gud OG GJØRE GJERNINGER SOM ER OMVENDELSEN VERDIG."
(Apgj 26,19-20)

Omvendelsen fikk følger for de som tok imot Jesus i Efesos. Apgj 19,19 forteller oss følgende: "Også mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet sammen bøkene sine, kom med dem og brente dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien av dem, og de fant at den samlet kom opp i femti tusen sølvstykker."

En sann omvendelse til Gud vil føre til at man må avslutte relasjoner som er bygget på synd. Samboende må flytte fra hverandre, eller gifte seg. I 1.Kor 6,9-11 leser vi:

"Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere, eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, seller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukkenbolter eller spottere eller pengeutspressere skal arve Guds rike. Og slik var noen av dere en gang. Men dere ble renset, dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd."

Korintermenigheten bestod av syndere. Som i alle andre menigheter. Men de fortsatte ikke med å leve i sin synd. De omvendte seg fra den, og omvendelsen fikk konsekvenser, den bar frukt. De drev ikke lenger med hor - de levde altså ikke sammen som ugifte, de drev ikke lenger med avgudsdyrkelse, de brøt ikke ekteskapet, homoseksuelle omvendte seg fra sin synd, de stjal ikke lenger eller var grådige, men ble gavmilde, de sluttet å drikke seg fulle, sluttet å spotte og presset ikke lenger penger fra folk.

De var omvendt. Hva sier dette om dagens menigheter?

(fortsettes)

Til de som slumrer i benkeradene

"Vi har alt vi trenger for å evangelisere vårt land,
men de slumrer i våre kirkers benkerader." John Stott (bildet)

Jesus sa:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,19-20. Rev.overs.2005)

I august er det 70 år siden Taize kommuniteten ble grunnlagt

I august vil det være fem år siden grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, ble brutalt myrdet av en sinnsforvirret rumensk kvinne. Det skjedde under kveldsbønnen 16. august 2oo5. I august er det også nøyaktig 70 år siden kommuniteten i Taize ble grunnlagt. Det skjedde 20. august 1940 da bror Roger (bildet) kom til den lille høyden Taize i Frankrike.

Både dødsdagen til bror Roger og grunnleggelsen av kommuniteten vil markeres lørdag kveld den 14. august i Taize.

I juni har mange abbeder og munker fra ulike benediktinerklostre kommet til Taize for å ta del i 1100 års jubileet for grunnleggelsen av klostret i Cluny, som ligger like i nærheten av Taize. Blant de øvrige gjestene har det vært folk fra Sverige, Danmark og Russland. Nå i begynnelsen av juli ventes det 3.000 gjester fra mange ulike nasjoner, blant annet fra Ungarn, Holland og en liten gruppe fra Armenia.

I mai deltok to brødre fra kommuniteten i Taize på en pinsemarkering i Kambodsja, nærmere bestemt i Phnom Penh. Brødrene var her en hel uke, og fikk være til stor oppmuntring for de mange kambodsjanere som var møtt frem til pinsefeiringen. I juni deltok en gruppe brødre fra Taize på en samling i Herzegovina. På en høyde utenfor Siroki Brljeg ligger det et franiskanerkloster. Her kom 300 ungdommer sammen for å be og lovsynge. Møtet var en forberedelse for en større samling i Sarajevo i september hvor bror Alois skal delta. Det er han som har tatt over ledelsen av Taize kommuniteten etter bror Rogers død.

Hl. Sunniva av Selja - vår norske helgen

I går feiret vi Hl. Sunniva av Selja, irsk prinsesse som etter farens død måtte regjere hans fyrstedømme med hjelp av slekt og venner. Da hun så vraket en fremmed vikingekonges frieri, forlot hun Irland sammen med en flokk våpenløse menn i tre skip uten seil, ror og årer og lot seg føre av strømmen. Hun ville følge Kristus dit veien måtte gå.

De tre skipene ble ført nord for Skottland, forbi Orknøyene. En storm skilte de tre båtene. En av dem havnet på den lille øya Kinn, nord for Sognefjorden. Man antar at de irske pilegrimene ombord har levd et isolert eneboerliv her, inntil de døde en naturlig død.

De to andre båtene drev med Sunniva videre nordover til øya Selja, som ligger i en bukt ved Stadt. Her slo Sunniva og hennes følge seg ned i noen huler. Beboerne ved fjorden kjente seg truet av de fremmede gjestene, fordi sauene deres beitet på øya. Håkon jarl sendte derfor menn over til Selja for å jage dem bort. Sunniva og hennes følge ropte da til Gud om hjelp, og da jarlen og hans menn steg i land, falt store steiner ned og stengte for hulene hvor Sunniva befant seg, og verken hun eller hennes reisefølge ble oppdaget.

En tid etter seilte to storbønder fra Firdafylke - Tord Eigileivsson og Tord Jorunsson - til Trondheim. En natt da de ankret opp ved Selja, oppdaget de et merkelig lys over øya. Det synes som om det strømmet ned fra himmelen og samlet seg på et sted over stranden så glansen av det speilet seg i havet. De rodde i land og fant en hodeskalle på stranden, hvit og blank og med en søt duft. De tok med seg denne hodeskallen til Håkon jarl, men jarlen var drept, så de fortsatte reisen til Olav Tryggvason, som på denne tiden regjerte Norge. Olav Tryggvason var nylig blitt døpt, og sammen med biskop Sigurd, antok de at hodeskallen var en relikvie. De sørget for at de to bøndene ble døpt, og undervist i den kristne tro.

Så seilte de ut til Selja og der fant de Sunniva, like hel. Det så ut som hun sov. Og sammen med henne flere skjelletter. Olav Tryggvason lot hulen bygge om til et kapell og en liten kirke nedenfor.

Senere flyttet en gruppe benediktinere hit, og bygget et kloster her til minne om Hl. Alban - i følge en tradisjon var han bror til Sunniva. I 1668 fortelles det at en enke etter en prest brente ned klosterets arkiv som hevn etter at den nye presten ikke ville forsørge henne! Tradisjonen vil ha det vil at Hellig Olav har knelt i bønn i den lille Sunnivakirken og i hulens kapell. Det skal ha skjedd da han landet på Selja på veien hjem fra England da han ville erobre Norge og videreføre Olav Tryggvasons misjon.

I går var en gruppe fra Hl. Nikolai menighet i Oslo på Selja. De ankom øya onsdag, på sin årlige pilegrimstur. Onsdag kveld holdt fader Johannes et foredrag i prestegården om Sunniva som norsk ortodoks helgen. I går var det pilegrimsvandring på øya.

VIKTIG OPPDATERING AV.
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Konservative hindret valg av homofil prest til biskop

Det er godt at konservative anglikanere har vært på vakt og sørget for at Jeffrey John (bildet), som lever i et homofilt partnerskap, ikke ble valgt til biskop i Church of England.

Det er andre gangen at Jeffrey John nomineres til biskop. Det var i 2003 og da dreide det seg om valget av biskop i Reading. Dengang grep erkebiskop Rowan Williams inn. Nå er det erkebiskopen selv som har arbeidet for at Jeffrey John skulle bli biskop i Southwark i London.

Prosessen var kommet ganske langt, men så har noen lekket saken til pressen, og dermed kom også reaksjonene fra de som ønsker at Church of England skal holde fast ved sin gamle bekjennelse. Protestene ble så sterke at erkebiskopen innså at slaget var tapt. Det er synd at erkebiskop Rowan Williams ikke er mer i takt med sin kirke enn han er. Uroen har vært særdeles stor i Church of England nettopp på grunn av spørsmålet om homofili. I en slik situasjon burde erkebiskopen ha arbeidet for å verne om det Guds ord sier i dette spørsmålet, og ikke lytte til en liten gruppe som ønsker at kirken skal endre sitt 2000 årige syn.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=218502

http://www.vl.no/verden/article61074.zrm

Skal vi "dømme" vranglærere?

Det er interessant å legge merke til at når man påtaler vranglære, så dukker det alltid opp noen som sier at vi må ikke dømme. Da siterer man gjerne noe Jesus har sagt i den sammenhengen, eller Rom 2,1: "Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo det samme selv, og vi vet at Guds dom med rette rammer dem som driver med slikt." Men dette er å ta ting ut av sin rette sammenheng.

For - Det nye testamente sier også noe annet: "Prøv alt, hold fast på det gode." (1.Tess 5,21) Skal man prøve noe, må man nødvendigvis bedømme det. Johannes skriver i 1.Joh 4,1: "Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud!"

Apostelen Paulus navngav til og med vranglærere!

"Noen har feid samvittigheten til side, og troen deres har forlist. Blant dem er Hymeneos og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan så de skal bli tuktet til ikke lenger å spotte." (1.Tim 1,19b-20)

"Vend ryggen til det ugudelige og tomme snakket. For de som taler slik, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann. Blant dem er Hymeneos og Filetos, som har forvillet seg bort fra sannheten." (2.Tim 2,16-17)

Det hører med til en pastors kall å avsløre vranglære.

"Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide! Overbevis, irettesett, forman med all tålmodighet og undervisning." (2.Tim 4,2)

Ser du nærmere på Rom 2,1 flg, så legg merke til hva Paulus skriver: "... gjør jo det samme selv."
Han henviser med andre ord til noe spesielt, og da må vi lese dette ordet i den konteksten det står. Settes dette ordet inn i en annen sammenheng - spørsmålet om vranglære - og man så sier: Vi må ikke dømme, så tas dette ordet ut av sin sammenheng, og misbrukes. For Det nye testamente oppfordrer oss sterkt til å ta oss i vare for nettopp vranglæren!

I en tid som vår - med så mye uklarhet - burde man også følge eksemplet til Paulus og navngi hvem disse vranglærerne er. Det vil hjelpe mange til ikke å bli forført.

Tyrkere, kurdere, israelere og norsk naivitet

I ulike sammenhenger hylles deltagerne på den såkalte "freds"-konvoien til Israel som de store heltene. Og Tyrkia fremheves som et godt eksempel på en nasjon som vil kjempe for fred og rettferdighet blant den lidende palestinsk-arabiske befolkningen. I den siste tiden har vi sett hvordan statsminister Recep Tayyip Erdogan opptrer som megler mellom Iran og USA og refser Israel på grunn av blokaden av Gaza.

Men det få - om noen medier - skriver om er hvordan den samme Erdogan nekter å godta et minimum av selvstyre for de 15 millioner kurdere som befinner seg i Tyrkia. Erdogan er betingelsesløs i sitt krav om selvstendighet for palestina-araberne, men kurderne bryr han seg ikke om. Og dette godtas stilltiende av Norge og Vesten. Hvorfor snakker ingen om dette? Det ser ut som kurderne fortsatt skal ofres, og Israel er jo den store syndebukken for all verdens elendighet.

Kurderne i Tyrkia utsettes for rasistisk vold. Det fortelles om daglige hendelser. Nylig ble en mann drept av en politimann på en restaurant i Ankara fordi han ønsket at musikerne skulle spille en kurdisk melodi. En annen blir mishandlet til døde fordi han bærer et kurdisk navn. En politimann som skjøt og drepte en 12 årig kurdisk demonstrant med 20 skudd, blir frikjent av domstolen.

I mars ble det eneste kurdiske partiet i nasjonalforsamlingen forbudt, og i mai i år ble sjefredaktøren i landets eneste dagsavis på kurdisk dømt til 166 års fengsel!

Når så vi noe om dette i norsk dagspresse?

Dette ser ut til å være et ikke-tema for Mats Gilbert og "heltene" fra "freds"-konvoien. Jeg synes det er interessant å merke seg.

Ved valget lovte Erdogan at kurderne skulle settes på dagsorden. I nasjonalforsamlingen ble dey kurdiske spørsmålet tatt opp til allmenn debatt. Erdogan oppfordret geriljaen til å legge ned våpnene og støtte fredsprosessen. 35 geriljasoldater kom ned fra fjellene for å teste dette ut den nye "viljen" til endring til bedre for kurderne, men da de ble tatt imot som helter av èn million kurdere, gikk Erdogan umiddelbart fra sine løfter.

Dette er sannheten om den "store fredsdiplomaten" Recep Tayyip Erdogan.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 6

I forrige artikkel så vi nærmere på hvordan ordene tanke, ord og handling griper inn i hverandre når vi skal forklare hva som ligger i begrepet omvendelse. I denne artikkelen skal vi se nærmere på betydningen av hvordan disse ordene får konsekvenser med hensyn til omvendslen.

2. Ordene

Et godt eksempel på dette er Johannesdåpen. Tjenesten til døperen Johannes var sentrert rundt omvendelsen som noe særdeles viktig i forbindelse med Guds rike som nå var i ferd med å bryte fram. Den dåpen Johannes forrettet var en kulminasjon av den omvendelsen som hadde skjedd i forkant av den. Johannesdåpen var en dåp til syndernes forlatelse:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse ..." (Matt 3,11)

Dette var ingen formalisert liturgi, dette handlet om personlig syndsbekjennelse. Og en offentlig sådan: "Folk dro ut til ham fra Jerusalem og hele Judea og landet omkring Jordan. De bekjente sine synder og ble døpt av ham i Jordanelven." (Matt 3,5-6)

De som kom til døperen Johannes satte navn på sine synder. Han forventet en verbal offentlig bekjennelse. Mørkets gjerninger ble blottlagt i lyset.

Her er vi ved et svært viktig punkt: Å sette ord på sine synder betyr at man identifiserer dem først. Dette handler ikke om noe vagt, noe ullent. Dette handler ikke om å si som følger: "Vel, jeg har vel sikkert syndet en eller annen gang, jeg som alle andre. Hvem har vel ikke det?"

Nei, dette handler om at Den Hellige Ånd overbeviser deg om synd. Din synd.

Salme 51 er en av Bibelens botsalmer. Bakgrunnen for den er Davids hor med Batseba. Etter at profeten Natan hadde påtalt hans synd og sagt "Du er mannen!", kom David i skikkelig syndenød. "For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke." (Salme 32,4) Da er det at syndserkjennelsen kommer. I Salme 51 skylder ikke David på andre. Han taler om: "Min synd..." (v.4-5) Og i vers 6: "Mot deg alene har jeg syndet."

Å sette ord på sin synd gjør at man ikke kan unnskylde den, og da har vi et løfte fra Gud om å få dem tilgitt:

"DERSOM vi BEKJENNER våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,9-10)

Skal man bli frelst må man erkjenne to ting:

1. At man er en synder og dermed på vei til en evig fortapelse.
2. Man må bekjenne sine synder.

I neste artikler skal vi se at en handling må bli konsekvensen av erkjennelsen og bekjennelsen.

(fortsettes)

Norsk familie gav 50.000 til jødisk enke

En norsk familie har gitt en gave på 50.000 kroner til enken etter rabbioner Meir Avshalom Chai, som ble brutalt myrdet på vei hjem til bosetningen Shavei Shomron julaften i fjor. Sjubarnsfaren ble skutt flere ganger i hodet av palestinsk-arabiske ekstremister.

Det er Karmel Israel-Nytt som melder dette i dag.

Karmel-Instituttets formann, John Skåland, overrakte den generøse gaven personlig til enken, Elisheva Chai, sammen med nybyggertalsmann Motti Isaak. Elisheva Chai hadde besøk av sin familie da Skåland og Isaak kom på besøk, og de ble alle svært beveget over at noen i et for dem fjernt land som Norge hadde slik omsorg for den unge enken og hennes barn.

Bosetningen Shavei Shomron ligger nær Sikem (Nablus). Israelske myndigheter hadde akkurat fjernet to veisperringer 150 meter fra stedet hvpr Meir Avshalom Chai ble skutt. Rådet fo jødiske samfunn i Judea, Samaria og Gaza sa at den dødelige skytingen er resultatet av at man fjerner disse veisperringene.

I Salme 68,6 står det skrevet:

"Farløses far og enkers dommer er Gud i sin hellige bolig."

Og i Jak 1,27 kan vi lese:

"En ren og usmittet tjeneste for Gud og vår Far er dette: Å se til foreldreløse barn og enker i deres nød, og å holde seg selv usmittet av verden."

På bildet sees Meir Avshalom i bosetningen Shaibei Shomron på jobb i den lokale barnehagen.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 5

Omvendelse, som er første steg i det som Bibelen kaller "den nye fødsel", involverer både tanke, ord og handlinger. Profeten Joel sier det slik:

"Så flerr deres hjerte og ikke deres klær." (Joel 2,13)

La oss se nærmere på hvordan disse tre ordene: tanke, ord og handling, griper inn i ordet "omvendelse". Jeg begynner med:

Tanke:

Ordet "omvendelse" kommer av det greske ordet "metanoeo", som bokstavelig betyr å endre sinn. Det betyr å tenke om igjen, særlig med tanke på ens tidligere oppførsel. Et typisk eksempel fra Det nye testamente er hvordan Peter krever av sine tilhørere på pinsefestens dag i Jerusalem, at de tenker igjennom på nytt på Jesu korsfestelse, og erkjenner at det har vært et juridisk mord på ingen ringere enn Messias, Guds egen Sønn. (Apgj 2, 32-38 og 3,13-19)

Å omvende seg betyr å tenke tanker i tråd med det som er Guds synspunkt. Det betyr å si seg enig i Hans perspektiv, Hans analyse og akseptere Hans vilje. Det betyr å si "ja" til "Guds ja", og si oss enig når Han sier "nei".

Det er interessant i denne sammenhengen å se på to skriftsteder.

I 2.Tim 2,25 omtaler apostelen Paulus omvendelsen som det å komme til sannhets erkjennelse: "... om Gud likevel vil gi dem omvendelse til sannhetens erkjennelse."

I Joh 16,8 forteller Jesus oss om en av Helligåndens oppgaver:

"Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom."

En slik erkjennelse vil berøre to ting:

1. Vi får se Gud som den Han er: absolutt hellig, absolutt ren, absolutt rettferdig.

2. Vi vil bli smertelig klar over at vi ikke er så gode som vi har trodd at vi er. Vi vil se vår synd.

I Romerbrevet skriver Paulus:

"Vi har jo ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd. Som det står skrevet: Det er ikke en rettferdig, nei, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig. Det er ikke en som søker Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en eneste. En åpnet grav der deres strupe. Med sine tunger har de utført svik, slangegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Deres føtter er snare til å utøse blod. Det er ødeleggelse og elendighet på deres veier. Og fredens vei har de ikke kjent. Det er ingen gudsfrykt for deres øyne .... for alle har syndet og mangler Guds ære." (Rom 3,9b-18 og v.23)

Skal vi virkelig bli omvendt må vi se vår egen synd, og erkjenne at vi er syndere.

(fortsettes)

Tre døpt i Russlands fjerne Østen

Så langt nordøst i Russlands fjerne Østen det vel er mulig å komme ble tre personer døpt søndag 27 juni og lagt til baptistmenigheten på stedet. Dette er moderne misjonshistorie. Pastor Vyacheslav Grin som forrettet dåpen, sier: "Det er veldig spennende å erfare Guds undergjerninger."

27. juni var en veldig kald dag i Pevek i Chukotka, bare fem varmegrader og det hadde regnet i flere dager, men akkurat denne dagen sluttet det å regne. Dåpen var planlagt en stund, og nå måtte de utnytte muligheten som oppholdsværet gav dem. En kvinne fra landsbyen Pevek, og to fra landsbyen Yanranay, hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre og på sin bekjennelse av troen på Ham, ville de la seg døpe.

Medlemmene av baptistmenigheten fikk leid en buss og dro ut til tundraen. På grunn av de svært dårlige veiforbindelsene måtte de gå på beina i fem kilometer før de kom frem til elva der dåpen skulle finne sted. En bestemor fra en av landsbyene i områdene hadde gått på beina i en time for å komme fram. Hun måtte gå tvers over tundaen, hvilket var en svært stabasiøs tur for den gamle kvinnen, men hun ville så gjerne overvære dåpshøytideligheten.

Hver av de tre kvinnene avvla sine vitnesbyrd før de ble døpt, og etter bønn gikk de så ut i vannet og ble døpt en etter en. Etter dåpen ble de tre tatt opp som medlemmer av den lille baptistmenigheten, og fikk del i nattverden for aller første gang. (Se det lille bildet - klikk på det, så får du se det i en større utgave).

Et langt liv i bønn og tro

Jeg er så glad for at jeg oppdaget World Mission Prayer League - på norsk blir det vel: Bønneligaen for verdensevangelisering. Dette er en amerikansk luthersk misjonsorganisasjon, stiftet i 1891, som driver arbeid i 16 land, og med en sterk vektlegging av bønn.

Hver måned sender de ut et veldig interessant magasin: Together in prayer. Her kommer vi tett inn på misjonsarbeidet i flere land, og vi får del i konkrete og målrettede bønneoppgaver. Hver måned er det også en presentasjon av noen av deres arbeidere. I juli nr får vi stifte bekjentskap med Mildred (Mille) og Luverne Tengbom. Pensjonister - Mildred er 89, Luverne 91 - men like ivrige i forbønnsarbeidet!

Luverne ble født i Poskin i Wisconsin, som den yngste av tre brødre. Han vokste opp i den lutherske kirken der og som han skriver: "og elsket Herren Jesus." Luverne gikk på Lutheran Bible Institute i Minneapolis, så Gustavus Adolphus College, Augustana Seminary, før han ble pastor i First Lutheran i Calgary i Canada. Mille ble født i Center City i Minneapolis, også hun vokste opp i den lutherske kirken der og ble en del av Lutheran World Crusade - en forløper til World Mission Prayer League. Hun ble tidlig veldig interessert i Nepal og folket der, men på grunn av 2. verdenskrig fikk hun ikke visa til Nepal. Mille lot seg likevel ikke stanse, dro til India for å leve og arbeide blant nepalesere der. Hun ble der frem 1952.

I forbindelse med et besøk til Calgary møtte hun Luverne på et busstopp! Hun hadde planlagt å returnere til India, men seks måneder senere, etter mye bønn, ble de to gift. Det nye ekteparet ble i Calgary i tre år, så ble Luverne kalt til å undervise ved den lutherske bibelskolen i Mwika i Tanzaania. Der ble de i hele 10 år, før de reiste tilbake til USA. Etter å ha tatt sin doktorgrad begynte Luverne å undervise ved den lutherske bibelskolen Los Angeles. Som pensjonist ble Luverne kalt til å undervise ved to lutherske seminarer i Singapore.

Mille har ikke ligget på latsiden hun heller! Hun hadde ansvaret for fire barn, lærte seg Swahili og skrev manus for Radio Voice of the Gospel. Og som ikke det var nok: 28 bøker! Hovedsaklig om bønn og trosinspirerte historier fra et langt bønneliv.

Tenk hvilket fruktbringende liv! Ekteparet er fortsatt ved god helse, og holder for tiden på med å rydde unna ting og tang fra et langt liv, så ikke barna skal få så mye å gjøre når de har gått hjem til Herren!

Nytt menighetslokale bygges i Burma

Dette er et sjeldent bilde. Det viser baptister dypt inne i Burma som bygger et nytt forsamlingslokale. Som kjent er våre trossøken utsatt for forfølgelse, men forfølgelsene til tross, menighetene vokser.

Denne menigheten som nå bygger sitt forsamlingslokale har vi opprettet kontakt med, og vil følge opp den i tiden fremover.

Deres visjon er å nå de fattige, ikke minst foreldreløse barn, med evangeliet. De ønsker også å plante nye menigheter. Så mange flere detaljer kan vi ikke gi omstendighetene tatt i betraktning. Nå ber de oss om vår forbønn. I en personlig hilsen jeg mottok i dag skriver de: Det er stor kraft i bønn. La det være en hilsen til alle bloggens lesere.

Dåp samlet 1000 skuelystne

27. juni ble 44 mennesker døpt på beskjennelse av sin tro i elven som renner forbi Poklonnaya høyden utenfor St.Petersburg. De har kommet til tro på Jesus de siste månedene. Over 1000 mennesker omkranset elvebredden da de 44 ble døpt.

Etter flere dager med svært mye regn våknet St.Petersburg opp til en strålende solskinnsdag denne søndagen. Selve dåpshandlingen ble et vekkelsesmøte, da mange av de som var møtt frem for å bivåne det hele var ikke kristne. Baptistmenighetens eget kor deltok, og selv politiet kom for å overvære dåpshøytideligheten. Riktignok litt på avstand, men hvilket sterkt vitnesbyrd dette må ha vært for ikke-troende!

Dåpen ble forrettet av evangelist Victor A. Avdeev og pastor Alexander Goryanin. Etter dåpen fikk hver av døpte en rose, før de fikk ta del i sin første nattverd.

Startet dagsenter for barn av enslige mødre

Et akutt og desperat behov for billige barnepass-plasser blant svært lavtlønnede i Santa Cruz i Bolivia, fikk åtte anabaptiske forsamlinger til å gå sammen om et dagsenter for barn.

Yasara Yucra, som arbeider som kelner på en restaurant, er overlykkelig over det nye tilbudet:

"Nå kan jeg arbeide, samtidig som jeg vet at barnet mitt oppholder seg på et trygt sted og blir godt tatt vare på. Hadde det ikke vært for dette tilbudet måtte barnet mitt ha vært alene hjemme.

Dagsenteret som blir støttet økonomisk av Iglesia Evangélica Menonita Boliviana og Mennonitenes Sentralkomitee, har for tiden plass til 74 barn, fra 56 forskjellige familier. I mars i år flyttet de inn i en ny bygning, som er svært godt egnet til formålet. De fleste kommer fra familier med en enslig mor. Barna får mat, masse tid til lek, litt opplæring og får selvsagt høre om Jesus!

Bildet er fra dagsenteret i Santa Cruz, Bolivia.

En merkelig vranglære om evangeliet og om dåpen

Jeg har sluttet å forundre meg over all den merkverdige teologien som brer om seg i vår tid. Den sterke individualismen som løsriver seg fra både menighetstilhørighet, og klassisk kristen tro, skaper grobunn for stor forvirring og allslags vranglære.

Et av disse lærdomsværene som har kommet inn over oss de siste årene handler om en lesning av Skriften som er fremmed for klassisk kristen tro. En premissleverandør for dette er Oskar Edin Indregaard. Han mener det finnes tre evangelier. Den ene gjelder jødene, det andre kristne og det tredje er et evangelium tilpasset hedningene som bare kjenner Gud som skaperen og ikke forsoneren. En konsekvens av denne inndelingen er at de fire evangeliene hører bare jødene til, brevene tilhører den kristne forsamlingen. Og som en konsekvens av dette igjen: misjonsbefalingen og vanndåpen gjelder bare jødene!

Indregaard skriver:
"For det første er det ikke kirkens oppdrag å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Det er jødene som har fått denne oppgaven. Vi skal være med på å ta ut medlemmene til den kristne forsamlingen, og det er ikke det samme som alle folkeslag."

Denne spesielle tolkningen er nok Indregaard ganske alene om. Den kristne kirke har siden dens grunnleggelse kjent seg forpliktet på Jesu ord om å forkynne evangeliet for hele skapningen, og millioner av mennesker er på denne måten vunnet for evigheten. Misjonsbefalingen er også en dåpsbefaling: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,19-20. Revidert oversettelse av 2005)

En skal heller ikke lese mye i Apostlenes gjerninger før en oppdager at Oskar Edin Indregaard er på villspor. Indregaard skriver:

"Det er viktig at vi leser det som står i en kontekst, når vi skal diskutere en sak, og ikke holde oss til tradisjonen eller det som andre har sagt og lært eller det som står i de forskjellige teologiske lærebøkene. Det er også viktig at vi tenker selv under Den Hellige Ånds ledelse og inspirasjon. Videre hva som gjelder vanndåpen, så sluttet ikke bare Paulus med å døpe i vann fordi folk skulle si, at de var døpt til hans navn (1.Kor.1,15.), nei han sluttet å døpe med vann fordi han var utsendt- ikke for å døpe- men for "å FORKYNNE EVANGELIET, ikke med vise ord, for at KRISTI KORS IKKE SKULLE TAPE SIN KRAFT. " (1.Kor.1,17.) Dette betyr at dersom Paulus la vekt på vanndåpen, da mistet evangeliet sin kraft. Han skrev videre om dette: "for jeg vil ikke vite noe iblant dere UTEN JESUS KRISTUS OG HAN KORSFESTET." (1.Kor.2,2.) Dette betyr at både vanndåpen og de andre jødiske skikkene ikke lenger er aktuelle i den kristne menighets tidsperiode. De var bare skygger som pekte fram mot Jesu forsoning."

Nå var Paulus apostel. Han var ikke pastor eller eldste i noen av de første kristne forsamlingene. Det var derfor naturlig for ham at det var lokale ledere som døpte de som ble omvendt til Kristus. Dessuten kan man jo lese selv i Guds ord at Indregaard tar feil. I Apostlenes gjerninger finnes det eksempler på både jøder og hedninger som ble døpt.

Det som forundrer meg mer enn Indregaards merkelige bibeltolkning er at det er få som tar et oppgjør med dette. Indregaard selger sine bøker i kristne bokhandlere, og han er en flittig bidragsytrer i kristne blad og aviser.

På Facebook finnes to av hans disipler: Frank Willy Andresen og hans kone Marlen Lorentzen. De sprer hans lære der, både via personlige FB profiler og via FB siden: Rettferdiggjort ved tro til tro. Kikker man på hvem som er deres "venner" og som har knyttet seg til deres FB side så kan man bli riktig forundret. Her finnes navn på kjente kristne ledere. Flere av dem har sikkert klikket ja til å bli "venn" eller "medlem" uten å sjekke hva det er, men jeg vet også at flere av dem har blitt gjort oppmerksomme på hva dette er, men de melder seg likevel ikke ut. Dermed er de med på å gi folk inntrykk av at så lenge de er der som "venn" eller medlem, er det trygt for andre å bli det. På den måten er de med på å spre vranglære og føre folk inn i forvillelsen. Andresen mener blant annet at alle må forlate sine menigheter, fordi alle menigheter - med unntak av Andresens lille tilhengerskare - er deler av den store skjøgen. Til tross for Andresens harde utfall mot pinsebevegelsen og trosbevegelsen, er det nettopp pinsevenner og trosbevegelsens folk som er "venn" med Andresen/Lorentzen! Jeg vil kalle det ganske så tankeløst.

I 2.Joh kan vi lese:

"Den som ikke blir i Kristi lære, men går ut over den, er uten Gud. Men som som blir i læren, har fellesskap både med Sønnen, og med Far. Om noen kommer til dere og ikke har denne læren, så ta ikke imot ham i deres hjem, og ønsk ham ikke velkommen. For den som ønsker ham velkommen, blir medskyldig i det onde han gjør." (v.9-11)

Det gjelder vel alle livets områder, også Facebook!

På bildet ser vi gode venner av meg fra Shetland som døper en mann som er kommet til tro, og som lar seg døpe på sin bekjennelse.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 4

I vår serie om det holder å be frelsesbønnen for å bli frelst, har vi kommet frem til det første punktet av fire som alle omhandler det Bibelen omtaler som "den nye fødsel".

1. Omvendelse fra synd i retning Gud.

Omvendelsen er vel sansynligvis det minst kontroversielle av de fire delene som Bibelen omtaler som en del av den nye fødselen. Men derfor er det også gode grunner for at det er dette punktet det legges minst vekt på, og er kanskje det mest neglisjerte! Det får da også store konsekvenser.

Ordet "omvendelse" ble nok lettere forstått i en jødisk enn i en hedensk sammenheng. Selve ordet er på mange måter vevd inn i den jødiske historien, spesielt de delene av den hvor israelsfolket er i eksil. Da stod profet eller profet frem og manet folk til å vende om, for å unngå Guds dom. Kjente eksempler på dette er Amos 4 og Jer 18-19.

Det gamle testamentes hyppige bruk av begrepet "omvendelse" er nok en av årsakene at det så sjeldent defineres.

Omvendelse er noe annet enn "å være lei seg". Følelser kan være så mangt. Noen ganger blir vi overveldet av dårlig samvittighet, og vi føler behov for å be om undskyldning. Men det hele er ganske overfladisk. Det kjennes rett der og da og beklage at man har gjort noe galt, men det hele stikker ikke særlig djupt. Noen dager etterpå er det hele glemt.

Et eksempel på dette er det som skjedde med Esau. Han som solgte førstefødselsretten sin for en matrett. I den forbindelse skriver Hebreerbrevets forfatter: "For dere vet at han etterpå, da han ville arve velsignelsen, ble forkastet. For han fant ikke noe rom for omvendelse, selv om han inderlig søkte den med tårer." (Hebr 12,17)

Virkelig omvendelse derimot begynner når vi innser konsekvensene synden vår har for Gud. Apostelen Paulus skriver om den sanne omvendelsen i 2.Korinterbrev:

"Nå gleder jeg meg, ikke over at dere ble gjort sorgfulle, men over at dere ble gjort sorgfulle til omvendelse. For dere ble gjort sorgfulle slik Gud ville, for at dere ikke skulle lide tap på grunn av oss i noe. For den sorg som er etter Guds vilje, virker omvendelse til frelse, og det vil en ikke angre på." (2.Kor 7.9-10)

En slik sann omvendelse finner vi hos den fortapte sønnen:

"Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot Himmelen og framfor deg ...Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot Himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn." (Luk 15,18 og v.21)

Bare når vi er i stand til å gripe hva synden gjør med oss og forholdet til Gud og Hans autoritet, at vi har brutt Hans lover og frembrakt Hans vrede og fortjener Hans dom, snakker vi om sann anger. En slik anger kan bare skapes av Den Hellige Ånd, for det er Ånden som overbeviser om synden i våre liv.

(fortsettes)

Bibelen på alle verdens språk innen 15 år?

Hvert talt språk i verden vil kunne ha deler av Bibelen på sitt eget morsmål innen 2025. Ny tekologi gjør dette mulig, melder Wycliffe bibeloversettere.

Wycliffe bibeloversettere, som er verdens største bibeloversetterorganisasjon, tror at det vil være mulig å oversette Bibelen til de 2500 språkene som gjenstår - og som tales av 350 millioner mennesker - i løpet av de neste 15 årene!

En billiard amerikanske dollars trengs for å finansiere oversettelsene. Teknologien er på plass, nå er dette et spørsmål om å virkelig satse, og til det trengs det offervillighet blant Guds folk. Og hva er viktigere enn å gi Guds ord til noen som ikke har det, på et språk som det er mulig å lese for dem?

Dette bibeloversettelsesarbeidet har også et endetidsperspektiv. Jesus sa:

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14)

Guds ord til alle folkeslag bør være vårt motto. Du finner mer opplysninger om Wycliffe her:

http://www.wycliffe.no/

Å få skue Herrens skjønnhet

I går leste jeg om Henri J.M Nouwens møte med mor Teresa, og jeg fikk noe å tenke på!

Nouwen, om jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, opplevde en tid med mange kamper og vanskeligheter. I forbindelse med at ham fikk møte mor Teresa ved en anledning, bestemte han seg for å spørre henne til råds.

De to satte seg ned, og den berømte psyologen, forfatteren og presten Henri Nouwen, utøste sitt hjerte. Han fortalte mor Teresa om sine mange bekymringer og problemer. Etter å ha hørt på Nouwens enetale i ti minutter, så mor Teresa på ham og sa stille:

"Vel, når du begynner å bruke en time hver dag med å beundre Herren og aldri gjøre noe du vet er galt - så vil du få det bra!"

Nouwen sier: "Da hun sa dette visste jeg at hun hadde punktert ballongen min som bestod av ganske kompliserte selvanklager, og hun hadde henvist meg til noe langt utenfor meg selv til et sted med virkelig helbredelse. Faktum er at jeg ble målløs og hadde ikke noe ønske om å fortsette samtalen. De mange som ventet på å få snakke med henne hadde sansynligvis enda større behov enn meg."

Nouwen takket mor Teresa og forlot stedet, men ordene henne fulgte ham. De ville ikke slippe taket. Han hadde ikke forventet et slikt råd, men han visste at hun hadde fortalt ham det som sant var.

Ettter å ha reflektert over disse ordene en tid erkjente Nouwen at han hadde reist et spørsmål fra et jordisk perspektiv, mens mor Teresa hadde svart fra et himmelsk perspektiv. Til å begynnne med klarte han ikke helt å se hvilken relevans svaret hadde på hans egne utfordringer, men så begynte Nouwen å se at svaret var gitt fra Guds perspektiv, og ikke fra hans ståsted hvor klagen var fremherskende.

"De fleste gangene," sier Henri Nouwen, "responderer vi på spørsmål med svar fra et jordisk perspektiv. Resultatet er enda flere spørsmål og flere svar og som oftest er resultatet av dette bare enda mer forvirring."

Da jeg leste dette svaret til mor Teresa kom jeg til å tenke på Davids ord i Salme 27,4:

"En ting har jeg bedt Herren om, og det lengter jeg etter. At jeg kan få bo i Herrens hus alle mitt livs dager, så jeg kan få skue Herrens skjønnhet og grunne i Hans tempel."

Når dere ferierer i Tyrkia - besøk de kristne!

Ertan Cevic (bildet), pastor for baptistmenigheten i Izmir - Det nye testamente's Smyrna - var nylig i Tyskland, hvor han var invitert til å tale om de kristnes situasjon i Tyrkia på en konferanse arrangert av Kristendemokratene.

Pastor Cevic er av den oppfatning at det for Tyrkias kristne ville det være en fordel om landet ble en del av EU. Det ville lette presset på de kristne, og ansvarliggjøre landets myndigheter med hensyn til religionsfriheten.

Det er ingen tvil om at situasjonen for de kristne er blitt betydelig forverret etter den grusomme torturen og drapene på tre kristne - deriblant en tysk statsborger - i Malatya for tre år siden. Nå opplever flere kristne trussler og sjikane fra radikale islamister, og antallet kristne som deltar på gudstjenester har minsket med halvparten. Pastor Cevic lever med konstant politibeskyttelse. Han er likevel oppmuntret av at fire tyrkere begynte å gå på møtene i baptistmenigheten i Izmir i fjor. De ble omvendt, lot seg døpe på bekjennelse av sin tro, og er nå medlemmer av menigheten.

Pastor Cevic oppfordrer kristne i Vest til å reise til Tyrkia. Mange gjør også det og tilbringer feriene sine her, men som Cevic sier:

"Når dere er her på ferie, vær så snill å besøk våre menigheter. Vi trenger oppmuntringen et besøk gir oss, og det vil hjelpe oss at de ser at vi har mange venner."

Baptistmenigheten i Izmir ble grunnlagt i 1999 og har for tiden 32 medlemmer. Det finnes også en baptistmenighet i Samsun ved Svartehavet. Pastor Cevic anslår at antallet kristne i landet er på 90.000 i en befolkning på 72 millioner. Flesteparten av disse er ortodokse kristne, og majoriteten av disse lever i de store byene.

Er kristendommens sviktende innflytelse i Vesten nødvendigvis negativ?

Gregory A. Boyd (bildet) mistet 1000 medlemmer av menigheten han er pastor for fordi han forkynte hvor radikalt Guds rike er! Boyd mener søken etter politisk makt har ødelagt kirken, og at Guds rike bygger på helt andre prinsipper, verdier og lover enn denne verdens riker.

Nå har han skrevet forordet til en bok som nok vil ryste mange som våger å lese den! Boken er skrevet av Stuart Murray og heter "The Naked Anabaptist". Den noe merkelige tittelen skyldes en samtale forfatteren hadde med noen mennoniter i USA, og som undret seg over den fornyede interessen mange steder i verden for de verdiene anabaptistene representerte og fortsatt representerer. Men som med så mange andre bevegelser opp gjennom tiden har også anabaptistene fått sin innpakning, gjerne noe farget av den kultur den fremstod i. Spørsmålet er da hvordan anabaptismen egentlig så ut før denne innpakningen kom. Derfor tittelen: Den nakne anabaptist.

Forordet til Gregory A. Boyd er vel like radikalt som boken til Murray.

Boyd snakker om den post-kristne æra, eller skulle vi heller si: den etter-kristne æra. Han mener det ikke lenger er noen tvil om at den vestlige sivilisasjonen nettopp opplever den. Få, sier Boyd, vil mene noe annet enn at kristendommen har mistet sin innflytelse på den vestlige kulturen i flere hundre år. Det er også tilfelle for Amerikas vedkommende. Mens mange vestlige kristne er sorgtunge over dette tapet, ser en stadig voksende gruppe av Jesus-etterfølgere dette som noe som egentlig burde feires! Noen vil sikkert steile ved en slik uttalelse.

Nå mener ikke Boyd å si at han uttrykker noen form for tilfredshet over den sekularismen som har erstatet kristendommens innflytelse i Vest. Poenget til Boyd, og som også er Murray's, er det faktum at den kristendommen Vesten har kjent er en kristendomsform som er Det nye testamente fremmed. Ikke minst skyldes dette den ulykksalige sammenblandingen mellom stat og kirke. I denne sammenheng er den kristne tro misbruk til makt og undertrykkelse.

Det er en økende delt overbevisning blant radikale Jesusetterfølgere at Guds rike er radikalt annerledes enn alle jordens kongedømmer og styresett. Mens denne verdens riker kjennetegnes av Cæsar og Mammon som søker å styre med makt og med sverd, så er Guds rike alltid relatert til Jesu karakter, som søker å tjene mennesker og elske sine fiender slik det manifesterer sin kraft gjennom korset.

Guds rike er det motsatte av det harde materialistiske samfunnet bygget på kjøpepress, maktkonsentasjoner, intens individualisme. Både Boyd og Murray er av den oppfatning at det var en tragedie for Kristi forsamling at keiser Konstantin fikk makt over kirken, og vi fikk blandet to riker som ikke hører sammen. Den kristendomsform som etter hvert vokste fram var jo ikke i samsvar med urkirkens idealer. Den forlot de idealene vi finner beskrevet i Guds rikes radikale lov: Bergprekenen.

Jeg skal etter hvert komme tilbake til Murray's bok, som jeg holder på å lese.

140 ungdommer møtes til tidebønner og salmesang

I uken som har gått har 140 lutherske ungdommer og prester har vært samlet til en konferanse i Varberg i regi av Corpus Christi. Deltagerne kommer fra evangelisk lutherske kirker i de nordiske landene, og fra Latvia. Corpus Christi er en organisasjon med fokus på kirkelig liv og fornyelse blant ungdom. Men jeg holdt på å si: ikke fornyelse i tradisjonell forstand! Når vi hører ordet fornyelse så er det lett å tenke at det har med nye former å gjøre. Corpus Christi tenker annerledes. De vil en fornyelse tilbake til den tradisjonelle gudstjenesten. Derfor får deltagerne smakebit på vekselslesning, tidebønner og salmesang. For å gjøre det lettere å ta del i det liturgiske livet.

Dette er andre gangen Cprpus Christi arrangerer en slik konferanse, og oppslutningen om opplegget blir betegnet som så vellykket at det foreligger planer om en ny lignende konferanse neste år.

Du kan lese mer om årets konferanse her:

http://www.varldenidag.se/index.php?option=com_content&task=view&id=8093&Itemid=33

Foto: Värden idag/Henrik Bregnesjö

På Aposteldagen

Denne søndagen som kalles Aposteldagen, den sjette søndagen etter pinse, har jeg hatt gleden og privilegiet i å forkynne Guds ord i Toten frikirke. Det var godt å dele fellesskap med den gudstjenestefeirende forsamlingen der. Som Dietrich Bonhoeffer sier: "Det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde midt iblant sine fiender."

Dagens prekentekst er historien om Jesus som spør sine disipler oppe ved Cæsarea Filippi, hva folk sier om ham. Og ryktene som gikk om Ham var mange, slik folk ofte har meninger om mennesker som trer frem i rampelyset. Peters bekjennelse er annerledes. Den er bygget på Helligåndens åpenbaring. Jeg snakket om behovet vi alle har for Åndens lys over Ordet. Det er ikke mulig å lese seg til alt, og alt gis heller ikke gjennom lesning eller lytting, selv om vi leser Guds ord som er guddommelig inspirert. Ånden må blåse liv og gi lys. Da kan vi se med troens øyne. Slik døperen Johannes så Jesus: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29) Johannes fikk åpenbart hvem Jesus er "Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er den som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn." (v.33-34)

Jeg talte også om at vi trenger åpenbaring for å se det andre Jesus taler om i teksten fra Matt 16,13-20, nemlig menigheten.

En åpenbaring av hva menigheten er mener jeg er det største behovet vi har i dag. For en manglende forståelse av Kristi kropp gir oss de åndelige mangelsykdommene vi har. Vår tid har en enorm fokus på enkeltindividet, mens Det nye testamentet taler om Kristi kropp. Dietrich Bonhoeffer har sagt noe veldig radikalt:

"Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet."

Som kristne trenger vi hverandre. Både nådegavene og tjenestegavene er gitt til Kristi kropp, ikke til enkeltstående individer for at de skal kunne gjøre med dem hva de vil. Den himmelske nøkkelmakten som Jesus taler om, er gitt til menigheten, ikke til den enkelte kristne. Slik er det også - i følge Ef 3,10 - at det er gjennom menigheten Kristi seier forkynnes for åndsmaktene.

I forbindelse med gudstjenesten feiret vi også natteverd. Gjennom den kommer jo også Kristi kropp så tydelig frem:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det oss del i Kristi kropp? Fordi vi er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød." (1.Kor 10,16)

Dagenes bloggbilde er en fantastisk flott fremstilling av Jesus som bryter brødet med apostlene.

Davorin Peterlin (51) - en av Kroatias baptistledere er død

Kroatiske baptister er i sorg etter at Dr. Davorin Peterlin (bildet), professor i Det nye testamente og kirkehistorie, døde plutselig og helt uventet i Zagreb,14. juni, bare 51 år gammel. Han døde mens han forberedte seg for å undervise ved Matthias Flacius Illyricus (1520-1575) teologiske fakultet, et faktultet som er sponset av både baptister og lutheranere.

Peterlin, som for det meste er ukjent i Norge, var en betydelig skikkelse i sitt hjemland. Han ble født i Zagreb i 1959, og ble døpt og lagt til byens baptistmenighet i 1975. Han studerte filosofi og teologi i Novi Sad, Zagreb og Vancouver. I 1992 fullførte han sine akademiske studier ved Scotland University i Aberdeen med en doktorgrad i teologi. Denne doktorgraden tok han på emnet: "Paulus' brev til Filipperne i lys av manglende enhet i kirken." Han underviste ved det evangelisk-teologiske seminaret i Osijek i Kroatia, og senere ved International Baptist Theological Seminary i Praha. Peterlin underviste også ved andre teologiske seminarer rundt om i verden.

Davorin Peterlin arbeidet også ved det svært anerkjente Keston College i England, et studiesenter for øst-europeisk kristenliv.

I 2007 vendte Peterlin tilbake til hjemlandet og underviste ved flere teologiske skoler rundt om i landet. Han var aktivt involvert i å oversette viktige teologiske bøker til kroatisk, og satt i komiteen som holder på med en ny kroatisk bibeloversettelse. Peterlin skrev også to bind av de kroatiske baptistenes historie, en tid var han pastor for i Rijeka, og visepresident i Den kroatiske baptistunionen.

Hans bortgang er et smertelig tap for baptistene i Kroatia, og for alle evangeliske troende i landet. Vi lyser fred over hans minne.

Hva en eneboer på 600-tallet kan lære oss om vennskap med Gud

I går, i skyggen av et ospetre i hagen, satt jeg å leste Isak Syreren. Det resulterte blant annet at jeg ble inspirert til å oversette en bønn han har skrevet, og som ble publisert på bloggen i går.

Isak Syreren har fulgt meg i mange år nå. Jeg har hatt ham med meg overalt jeg har vært. I ryggsekken har det nemlig vært plass til en liten bok med utdrag av hva han har skrevet. Og jeg vender stadig tilbake til den. Den er et lite skattkammer av forunderlig livsvisdom, erfaringer fra et liv i vennskap med Gud.

Isak Syreren levde på 600-tallet. Han ble født i regionen Qatar på vestsiden av Den persiske gulf. Mens han var ganske ung trådte han inn i klostret Mar Matteus nær Ninive. Ninive, som vi kjenner fra Jona boken i Det gamle testamente, var hovedstaden i det gamle Assyriske riket og lå ved østbredden av Tigris, tvers overfor vår tids Mosul i Irak.

Mot sin vilje ble han valgt til biskop, men hans biskopgjerning ble særdeles kortvarig. Kun fem måneder. Da orket den godeste Isak ikke mer av kirkepolitikk, stridigheter, anklager om heresi. Isak tok opp vandrerstaven og vandret hjemover både i bokstavelig og overført betydning. Til slutt slo han seg ned i Khuzistan, ørkenområdene mellom utløpet til Tigris i den persiske bukten og Zagrosfjellene helt ned i det sørvestlige Iran. Det var her han hadde vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene som lenge har vært begravd i den arabiske ørkensanden.

Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Hans liv faller sammen med noen av historiens mest dramatiske årtider på midten av 600-tallet. Når han forlater Ninive har han personlig opplevd hvordan krigen mellom persere og romere går over i den arabisk-islamske erobringen av den kristne Orienten og det persiske rikets undergang. Nesten hele sitt aktive liv levde han med krig og blodsutgytelser rundt seg. Til hans samtidige hørte både Maximos Bekjenneren og Muhammeds to brorsønner hvis død ved Kabala utløste skismaet mellom sunnier og shia-muslimer.

I ødemarken - alene med Gud - ble han formet. Og fra hans penn kom det en djup innsikt om livet i Gud. I villmarken rundt fjellet Matout slo han seg ned. Her levde han som eneboer i mange år. Hans konstante studier av Guds ord svekket til slutt hans øyne. Belysningen den gang var jo ikke som vår. Blindhet og høy alder tvang ham til trekke seg tilbake til klostret Rabban Shabur, hvor han dør rundt år 700. Isak Syreren eller Isak av Ninive som han også kalles gravlegges her.

Mot slutten av sitt liv i ødemarken følte Isak, av kjærlighet til sin neste, seg forpliktet til å dele de erfaringene han hadde gjort seg. Resultatet var en samling av tekster om det åndelige liv. Det er utdrag fra disse hans skrifter jeg nå leser.

Et sitat av Isak Syreren, som bror Roger - grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize - stadig vendte tilbake til er dette:

«Gud er en Gud som elsker og kan ikke annet enn å elske. Gud søker alltid etter oss mennesker». Dette var Isaks konklusjon etter å ha studert Johannesevangeliet i mange år og å ha meditert over 1.Joh 4,8: «Gud er kjærlighet».

En bønn

Jeg har forsøkt å oversette en bønn av Isak Syreren (ikonet), tidligere biskop i Ninive, dagens Mosul i det nordlige Irak. Han brøt opp fra biskopgjerningen og ble eneboer i ødemarkene mellom utløpet til Tigris i Persiabukta og Zagrosfjellene i det sydvestlige Iran. Isak Syreren levde på 600-tallet:

Jeg har ikke et sønderknust hjerte som driver meg til å gå ut og søke Deg, jeg har ikke anger og ingen kjærlighet - ingenting av det som driver barnet tilbake til fadeern. Herre, ingen tårer har jeg for å be til Deg. Mitt sinn er formørket av dette livet og eier ingen kraft til å strekke seg ut til deg i smerte. Mitt hjerte er kaldt under alle fristelser, og ingen tårer av kjærlighet til Deg kan varme det.

Men Du, Herre Jesus Kristus, min Gud som er alt godt, gi meg en fullkommen anger og et sønderknust hjerte, slik at jeg med hele min sjel kan gå ut og søke Deg.

For uten Deg eier jeg intet.

Å gode Gud, gi meg Din nåde. Må Faderen, som av evighet har født Deg, fornye Ditt bilde i meg.

Jeg har oppgitt Deg - oppgi Du ikke meg. Jeg har forlatt Deg - gå Du ut og søk meg. Led meg til dine beitemarker og la meg regnes blant fårene i Din utvalgte hjord. Fød meg med det grønne gress som er Dine sakrament, de guddommelige mysterier som jeg vil ta imot i et rent hjerte, et hjerte fylt av Din åpenbarelses herlighet og av den trøst som gis til dem som for Din skyld har utstått vonde og ydmykelser. Gjør oss alle verdige en slik herlighet, gjennom Din nåde og Din kjærlighet til menneskene, Du vår Frelser, Jesus Kristus, i evighet. Amen.

Skolemyndighetene i Florida nekter skoleelevene å ta imot gratis bibler

På selveste "Religious freedom day" i USA, hvor nettopp trosfriheten skal settes i høysetet, ble en gruppe fra Sørstatsbaptistene som kaller seg "World Changers" nektet å dele ut gratis bibler til studenter ved skoler i Florida. Biblene skulle deles ut i elevenes friminutter. Skolemyndighetene begrunner avslaget med at Bibelen ikke gir elevene noen undervisningsfordeler.

World Changers hevder på sin side at mange av de som i sin tid grunnla De Amerikanske Stater lærte å lese med hjelp av Bibelen.

"Det er spesielt trist at vi på selve Religious freedom day, når vi feirer vår religiøse og politiske frihet som våre fedre vant for oss gjennom blod og store ofre, at vi må gå rettens vei for å gjøre Bibelen tilgjengelig for studenter ved offentlige skoler," sa Matthew Staver, grunnleggeren av Liberty Council, som representerer World Changers.

De har nå bestemt seg for å gå rettens vei for å få tillatelse til å kunne fortsette sin mangeårige praksis med gratis bibelutdeling.

Det er jo også et poeng at studentene mottar Bibelen aldeles gratis og helt frivillig. De må selv ta imot den, den deles ikke ut til alle, bare de som selv ønsker å ta imot den. Men selv ikke dette vil skolemyndighetene i Florida godkjenne.

Utslokk ikke Ånden!

I dag vil jeg gjerne dele noe som den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (bildet) har skrevet. Han døde 1.juni 1972 etter å ha sittet omlag 20 år i kinesiske fangeleire. Få har som ham hatt innsikt i Guds ord når det gjelder menigheten og Guds rike. Utgangspunktet for denne betraktningen er 1.Tess 5,19: "Utslokk ikke Ånden."

Hver eneste en av oss skulle vente at Gud ga oss en nød som bare kunne utløses gjennom bønn. Det er når vi trofast gir utløp for slik nød, at Gud gir oss nye oppgaver i bønn.

Den eneste grunnen til at vi ikke får større behov for å be, er at vi har forsømt å be gjennom til seier de behov Han allerede har vist oss. Legg behovene av gjennom bønn, så skal vi oppdage at Han betror oss nye og større oppgaver på dette området.

Det er viktig at vi er følsomme i vår ånd når Gud taler til oss, for det går an, ved at vi slukker Ånden ut, at vi kaster vrak på den tjeneste Han har satt oss i. Har Han gjort dette, så kan vi gjenopprette det som har gått tapt ved å bekjenne vår synd for Ham, og siden reagere trofast og øyeblikkelig på enhver impuls fra Ånden.

Har Han lagt et spesielt menneske på ditt hjerte? Send en bønn for ham til Gud med en eneste gang. Å, min venn, hvis du ønsker å tjene Gud og brukes av Ham, gjenopprett det tapte forhold! Vær trofast i bønnens tjeneste. Kjenner du trang til å be, så be!

Menighet vokste fra syv til 120 på under ett år

For snaut et år siden startet John (bildet) og kona Anne Coles et husfellesskap i sitt hjem. De startet med syv personer, nå teller denne menigheten 120 personer!

En av årsakene til den sterke veksten mener de å finne i ensomheten og fremmedgjøringen, som mange kjenner på i det moderne samfunnet. En stor undersøkelse gjort i Storbrittania nylig viser at hele 60 prosent i alderen 18 til 30 kjenner seg ensomme.

- En årsak til ensomheten blant unge mennesker er at mange av dem bruker mye tid på Internett. Men de møtes ikke. Blant disse finnes det en dyp lengsel etter et hjem og en tilhørighet, sier Anne Coles til den svenske avisen Dagen.

Den nye menigheten som ekteparet Coles nå har ansvaret for skifter på å møtes i hjemmene til to av ekteparene, som har store nok stuer å møtes i. De samles mellom klokka 11.00-15.00 hver søndag. Da deler de Guds ord sammen, drikker kaffe og te, lovsynger og deler en stor lunsjbuffet. Så forsetter samlingen med en tid med undervisning. Barna tas hånd om under samlingen av noen av tenåringene i menigheten, som har fått dette ansvaret.

Dette er svært oppmuntrende nyheter for alle som går med tanke om å grunnlegge nye menigheter. Det er mulig, om man er villig til å satse, og kanskje satse mer utradisjonelt. Ikke minst burde dette være oppmuntrende i den situasjonen vi opplever både her i Norge, og i Sverige, hvor flere av de tradisjonelle menighetene går kompromissets vei og vraker mer og mer av det som Guds ord sier for å tekkes tidsånden.

For mer om dette se:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=217750

Iraks kristne ber innstendig om hjelp til å overleve

76 irakiske kristenledere deltok på det andre årlige All-irakiske kristne lederkonferansen, som ble arrangrert 26. juni. Så innstendig de kan anmoder de nå myndighetene i Baghdad og verdenssamfunnet om å forsvare minoritetsgruppenes rettigheter. Siden 2003 har halvparten av landets kristne forlatt landet, og den lille resten som er igjen er på randen av utryddelse. Irak er på 17 plass på Åpne Dørers liste over land hvor kristne blir forfulgt. Listen består av 50 land.

7. juni ble 34 år gamle Hani Salim Wadi skutt og drept rett utenfor huset sitt. Dette er en av mange hendelser som har skjedd den siste tiden, og som rammer det lille kristne samfunnet i Irak hardt. Det skaper også mye frykt for at noe tilsvarende skal ramme dem.

På møtet 26. juni understreket erkebiskopen for Den kaldeisk katolske kirken i Kirkuk, Louis Sako (bildet) behovet for et kristent nærvær i Irak.

La oss be for våre hardt prøvede venner.

Jim Wallis skaper kontroverser på grunn av sitt engasjement for de fattige

At Jim Wallis (bildet) skal tale på en kristen musikkfestival i USA har nå skapt kontroverser. En lokal kristen radiostasjon som har sett nærmere på Wallis og hans organisasjon Sojourners, mener at det budskapet Wallis og hans organisasjon forfekter er bygget på ren humanisme. "Dette er en vanhellig allianse mellom stat og kirke," mener den kristne radiostasjonen å vite og krever at Wallis trekker seg som taler.

Grunnleggeren av den kristne musikkfestivalen "Lifest", Bob Lenz, har nå i flere måneder ført samtaler med lokale pastorer og andre på grunn av de spørsmålene og problemstillingene som er reist rundt deltagelsen til Wallis. Jim Wallis er en av 58 talere. Han er kjent som en uredd talsmann for de fattige og underpriviligerte, og er en av rådgiverne til president Obama.

Mary Danielsen, som tilhører Calvary Chapel i Appleton i Wisconsin, sier at "Wallis hevder selv å være en evangelisk pastor, men bruker bare Skriften for å rettferdiggjøre sin radikalisme. Det synes ikke som om han holder seg til det sentrale i evangeliet, men leser en radikal rettferdighet inn i evangeliet."

Wallis selv svarer på kritikken på denne måten:

"La meg være veldig tydelig og klar når jeg sier at vi tror på et skille mellom stat og kirke. Vi tror at kirke og regjerning best kan utføre sine oppgaver når de fungerer atskilt fra hverandre. Men dette betyr ikke at vi en atskillelse av verdier fra det offentlige rom. Den bibelske definisjonen av sosial rettferdighet har å gjøre med å hjelpe til å bringe Guds rike ned til jorden, slik Jesus lærte oss å be. Og i en verden hvor halvparten av befolkningen lever i fattigdom, så har vi et enormt stort behov for å se Guds kongerike i enda større grad."

Konflikten som har oppstått rundt Jim Wallis viser at evangeliske kristne trenger å møtes for å snakke mer om hva vi mener med det sentrale i evangeliet. Om vi ikke også ser at Guds rike også har med rettferdighet å gjøre overfor de fattige og lidende, da har vi mistet en svært viktig side av hva Guds rike handler om.

Når Jesus innleder sin tjeneste er det fra profeten Jesaja Han leser, og det i den fattige byen Nasaret:

"Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for fattige ..." (Luk 4,18)

Kirgisiske baptister hjelper muslimer som er ofre for etnisk rensning

Baptister i Kirgisistan er en forfulgt minoritet. I kjølvannet av katastrofen som rammet byen Osj, på grunn av de etniske kampene mellom kirgisere og usbekere, hjelper de nå de som er kommet til skade og de mange som har mistet sine hjem. Både Baptistenes Verdensallianse, Den europeiske baptistføderasjonen og ulike baptistmenigheter verden over har gitt økonomisk støtte slik at dette er mulig. Med kjærlighet som våpen ønsker de kirgisiske baptistene å vise en annen vei en hatets vei, nemlig forsoningens vei. Nå hjelper de sine muslimske naboer som har lidd så mye i denne konflikten.

Byen Osj, som mer eller mindre ligger i ruiner, er en av de eldste byene i Kirgisistan og et av de eldste urbane sentre i hele Sentral-Asia. Noen historikere mener å kunne påvise at denne byen har sin opprinnelse fra kong Salomo. En legende forteller at Salomo ledet en hær hit. I følge legenden skulle han ha drevet et par okser med plog foran seg frem til dette stedet, og plutselig stanset oksene opp. Da sa Salomo: "Hosh!" (nok).

Nå er 1500 hus ødelagt, 250 mennesker har mistet livet. Det er de offisielle tallene. Virkeligheten er annerledes. I følge våre baptistvenner i landet snakker man om flere tusen drepte. Det lokale sykehuset hadde ikke senger til alle som trengte det, og heller ingen mulighet til å gi mat til de mange som trengte det. Det som ikke kommer frem i media er at mange barn har mistet sine foreldre, noen av dem er ikke mer enn et år gamle. De store barnefamiliene lider, det er ingen der til å hjelpe dem. Nå kommer baptistene i Kirgisistan mange av dem til unnsetning.

Fordi mange usbekere frykter for å bli drept forlater de ikke stedet der de befinner seg for å komme seg dit hvor det er mulig å få humanitær hjelp. Manglende tilgang på rent vann har skapt store problemer. Enkelte steder har det brutt ut dysenteri.

Baptistmenighetene i Kirgisistan har nå organisert hjelpearbeidet, og er i full gang. Nå henstiller de til kristne verden over om å be for dem i det vanskelige arbeidet de har foran seg. De ber også om at mange mennesker må finne Jesus gjennom den krisen de nå opplever i livet.

Bildet viser den hardt rammede byen Osj, og restene av hjemmet til en usbeker.

Helligåndens gjerning i våre hjerter

I går tenkte jeg på noen ord av den sørafrikanske pastoren og oppbyggelsesforfatteren Andrew Murray (bildet):

"Vi kan ikke komme lengre eller djupere inn i det hellige Guds nærvær enn våre hjerter er forberedt ved Den Hellige Ånd."

Stans litt opp og tenk på de ordene. De lodder djupt. Og de er så sanne.

Vi kan nok mobilisere mye som kan berøre det sjeliske hos oss., men det er bare det som berører hjertet vårt som endrer oss.

I Salme 31,25 heter det:

"Stå fast, og Han skal styrke deres hjerter, alle dere som håper på Herren."

Jeg ber om at Helligånden må forberede jordmonnet i mitt hjerte, slik at det er mjukt og mottakelig for Hans ord.

VIKTIG OPPDATERING:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Mullah'en får bli - kristne sendes i døden

Det er ikke lett å forstå. Mens mullah Krekar - som fremsetter trusler mot norske politikere - får bli, har norske myndigheter bestemt seg for å sende iranere som blir kristne tilbake til det despotiske regimet. Dagen/Magazinet skriver om ekteparet Mohammad og Mitra som er blitt kristne. De står nå i fare for å bli sendt tilbake til Iran, hvor de med rette frykter for å bli torturert og drept. Juridiske myndigheter i Norge tror på ekteparet når de sider at de er blitt kristne, men de mener - riktignok under tvil - at det er trygt å sende dem tilbake til Iran. Mullah Krekar derimot får bli. Ham frykter man skal bli drept om han blir sendt tilbake til Irak, men det er altså ingen problemer å sende tidligere muslimer som er blitt kristne tilbake til det land som forfølger, torturerer og dreper kristne!

De fleste ser det selvmotsigende i dette. Om mullah'en får bli, hvorfor skal da kristne sendes rett i døden?

Nylig var jeg med på en dåp hvor flere tidligere muslimer ble døpt på bekjennelse av sin tro. Det er ingen tvil om at de er blitt gjenfødt til et levende håp i Jesus. De var fullstendig klar over konsekvensene av at de ble døpt. De vet også meget vel at de står i fare for å bli sendt tilbake til hjemlandet. Men som de sa: "Dette er eneste muligheten for å bli døpt, om vi så må dø etterpå på grunn av vår tro på Jesus, er vi i hvert fall døpt til Ham!"

Det er litt å tenke på.

Nå må vi samle oss om å stille krav til norske myndigheter om at de tar bedre vare på mennesker som av egen fri vilje er blitt kristne, og som står i fare for å bli drept på grunn av det. Men det er kanskje for mye forlangt av den rødgrønne regjeringen?

Frukten av Helligåndens arbeid i den troendes liv, del 30

Da har vi kommet til den siste av Åndens frukt som omtales i Galaterbrevet. I den bibeloversettelsen jeg bruker heter den: selvtukt. I andre oversettelser står det: selvkontroll, avholdenhet.

Når jeg tenker etter har jeg sjeldent hørt disse ordene brukt i noen preken. Når hørte du sist en preken om avholdenhet, selvkontroll eller selvtukt?

Men det er altså en Åndens frukt!

I det hele tatt er det umoderne å snakke om disiplin, og det å leve et disiplinert liv. Det har sikkert å gjøre med det enorme forkus på den menneskelige frihet. Ingen skal bestemme over oss. Men slik er det ikke for en kristen. En kristen skal ha Jesus som Herre, og da er det ikke likegyldig hva en foretar seg.

I 2.Tim 3,1flg forteller apostelen Paulus om noe av det som skal særprege tiden før Jesu gjenkomst:

"Men vit dette, at i de siste dager skal det komme harde tider. For da skal menneskene være slike som elsker seg selv, elsker penger, skryter, er stolte, spotter, er ulydige mot foreldre, er utakknemlige, vanhellige, uten naturlig kjærlighet, utilgivelige, baktalere, slike som er uten selvtukt ..." (v.1-3)

Endetidsmenigheten skal altså bestå av det motsatte av dette. Og her inngår altså selvtukten. Når man eier Åndens frukt, betyr det at vi er behersket, både når det gjelder temperament, livsførsel og livets goder. Å eie selvkontroll betyr å disiplinere seg selv og ha kontroll over sitt liv, slik at man har måtehold i alt. Der dukket det opp enda et umoderne ord: måtehold.

I 1.Kor 6,12 skriver Paulus, inspirert som han er av Den Hellige Ånd:

"Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men jeg vil ikke at noe skal få makt over meg."

(fortsettes)