Viktig bønnekonferase for Israel og Midt-Østen i Kristiansand

31. mai til 2. juni arrangeres det en bønnekonferanse for Israel i Kristiansand. Arrangørene har vært så heldige at de har fått Tom Hess, grunnleggeren av Jerusalem House of Prayer for All Nations, som hovedtaler. Han kommer sammen med kona Kate.

Tom Hess er israelitt, bosatt i Jerusalem siden 1987. Han bor på Oljeberget, hvor han er pastor og grunnlegger for et bønnehus hvor det har vært konstant bønn, lovsprisning og proklamasjon av Guds ord 24/7 i 25 år, for Israel og nasjonene.

Hvert år arrangerer han en bønnekonferanse som samler mange forbedere fra hele verden. Tom Hess har i mange år arbeidet for forsoning mellom jøder og arabere.

Kona Kare driver et barnhjertighetsarbeid i Israel, hun er poet, harpist og har en oppmuntringens nådegave.

Konferansen finner sted i Salem Misjonsmenighet. For nærmere informasjon kan du kontakte:

contact@24-7prayers.com
www.24-7prayers.com

En gripende historie om hvordan engler hjalp forbedere i Hvite-Russland

I går leste jeg en historie om forbederen James W. Goll som grep meg. Det er historien om et forbønnsoppdrag i Ukraina og om engler som viste vei. Jeg lar James W. Goll fortelle selv. Her er oversettelsen jeg har gjort:

Jeg vet fra personlig erfaring at Gud budbringere er rede til å komme oss til hjelp i krisetider.

Dere husker sikkert den forferdelige kjernekraftulykken som rammet Tsjernobyl i 1986. Sonen som var berørt av radioaktiv stråling utvidet seg stadig når jeg reiste til Minsk i Hvite-Russland for å tjene som profetisk forbeder på en jødisk festival. Jeg hadde reist dit sammen med mine venner David Fitzpatrick and Richard Glickstein, som jeg hadde bedt sammen med i New York og andre steder i USA.

Etter at vi hadde mer eller mindre hadde fullført vårt bønneoppdrag vedrørende festivalen, følte vi alle tre at vi fremdeles hadde et bønneoppdrag vi måtte utføre. Vi følte at vi måtte be om beskyttelse for byen, spesielt for barna, mot det som ble kalt for 'Tsjernobyl-syken' . Det var forventet at det radioaktive utslippet ville forurense elva som renner gjennom Minsk, og om så skjedde ville det innebære en stor katastrofe for befolkningen.

Vi hadde funnet et spesielt sted i byen ved et av de kommunistiske monumentene hvor det fantes en bro. Vi følte at det var stedet hvor vi skulle be, så vi bestemte oss for å gå dit om kvelden for å finne stedet igjen. Vi bodde på hvert vårt rom på et hotell. Da vi tok heisen slo en fjerde mann seg sammen med oss, og fulgte oss ut når vi gikk.

Til å begynne med trodde vi at vi visste veien vi skulle ta. Men når vi gikk nedover gaten oppdaget vi hvor mørkt det var. Vi fant veien til undergrunnsbanen, men det var slett ikke enkelt å finne ut av hvilket tog vi skulle ta. Vi gikk på et tog som vi trodde kunne være det rette. Den fjerde mannen tok også dette toget. Han så akkurat ut som en typisk russer. Han sa ikke noe til oss.

Vi gikk av toget på endeholdeplassen, og følte oss helt bortreist! Da var det at mannen kom bort til oss og snakket til oss på engelsk! 'Kom, bli med meg!' Så fulgte han oss til en annen skinnegang, og da kom det et annet tog og han sa: 'Gå ombord!'

Vi så på hverandre, og siden vi ikke hadde noe annet å gjøre, steg vi om bord på dette toget. Når dette toget stanset, gikk vi av. Fremdeles var vi i villrede. Når et nytt tog ankom denne stasjonen, sa mannen: 'Gå ombord!' Vi fulgte hans råd. Vi kom til et sted som så ut til å være en større stasjon med kryssende linjer,. 'Gå av her', sa den ukjente russeren som snakket engelsk.

Vi gikk av toget, men her var valgmulighetene så mange at vi følte oss fullstendig fortapt. Mannen hadde også gått av toget, og fulgte oss. Da er det at han peker på en av utgangene og sier: 'Oppdraget deres befinner seg utenfor der'. Vi gikk opp trappene og befant oss så på broa vi hadde sett oss ut! Vi snudde oss, men mannen var borte! Vi fant ham ikke noe sted. Selvsagt! Russeren var en engel!

Vi ba våre bønner og utførte en profetisk handling. Etterpå fikk vi vite at radioaktiviteten aldri nådde byen via elva. Vi hadde fullført oppdraget vårt, godt hjulpet av en engel.

Spennende pavevalg

Det blir spennende å følge med på det som skjer i Den romersk-katolske kirke fremover! Valget av en som har Frans av Assisi som sitt forbilde, som lager maten sin selv, tar buss i stedet for å bruke bil med privatsjåfør, og som flyttet ut av residensen han kunne ha bodd i som kardinal, og inn i en vanlig leilighet, er ikke bare spennende - men de signaler det sender er håpefulle, både for denne kirken, og for verdens fattige og undertrykte. For det er tydelig at de ligger denne argentineren på hjertet.

At han også valgte å tre fram for folket på Petersplassen iført hvite klær, og ikke med den pomp og prakt som hører til denne stillingen, er også et positivt signal, og kanskje også en aldri så liten programerklæring.

Så er det et spørsmål om pave Frans I klarer å leve særlig asketisk i Vatikanet? Jeg synes det er gripende å lese at han reiste til Roma med en frakk trukket utenpå kardinaldrakten, for å skjule at det var det han var, og at når han ble valgt til kardinal ba sine landsmenn om å la være å reise til Roma for å hylle ham, slik at de heller kunne bruke pengene de ville ha brukt til flybillett på de fattige.

Den 76 år gamle paven står overfor store utfordringer. Ikke minst i forhold til de mange skandalene som er blitt rullet opp de siste årene når det gjelder seksuelle overgrep begått av katolske prester og biskoper. Det gjelder også økonomiske forhold. I Argentina - pavens hjemland - har nettopp Den romersk-katolske kirke blitt anklaget for å ha hjulpet militærjuntaen. Kirkens fortid innhenter den. Dens mange synder kommer for dagen. Pave Benedikt skjulte dem ikke. Han var rystet over det han omtalte som 'et vulkansk krater' som 'en sky av skitt og smuss som overskygget' det meste. Han tenkte på alle sex-skandalene.

Den nye paven viser ydmykhet fra dag èn. Det er bra. Det sies at han er en bønnens mann. For oss som fulgte det historiske valget via TV var det sterkt og flott å høre ham be om de troendes forbønner. Og han bar med seg stillheten og en bønnens ånd i sin stillferdige og rolige fremtreden.

Det er mange gode grunner for å be for den nye paven. Jeg vil herved gratulere mine romersk-katolske venner med den nye paven, og jeg vil slutte meg til de som ber for ham.

Den russiske evangeliske allianse feirer 10 års jubileum

1. mars kunne den interkonfesjonelle Evangeliske Allianse i Russland feire sitt 10 års jubileum. Det skjedde i lokalene til Den russiske Baptistunionen i Moskva.

De siste seks månedene har arbeidet Den evangeliske allianse driver i Russland fått et skikkelig oppsving. Takket være at både baptistene og pinsevennene har gått tungt inn i samarbeidet, har det styrket alliansens muligheter til å lykkes med sitt arbeid. Håpet er at Den evangeliske allianse i Russland skal kunne stå på egne bein og sørge for sitt eget underhold.

På konferansen deltok, Ulrich Materne, som er den tyske evangeliske allianses konsulent for Øst-Europa. Han sammenlignet den positive utviklingen for den russiske alliansen med barnet som er i ferd med å tre inn i ungdomstiden, og gav uttrykk for at han så frem til de positive forandringene det ville medføre for alliansens arbeid.

Generalsekretær
For første gang i den russiske evangeliske allianses historie kunne man nå kalle egen generalsekretær: Sergeij Vdovin, en evangelisk kristen, og eksekutiv-sekretær: Mikhail Dubrovskij fra pinseunionen ROSKhVE.

Ny president for Den evangeliske allianse i Russland er Aleksander Fedichkin, baptist pastor fra Moskva. Han etterfølger Vladimir Ryaguzov, også han baptist, som nå underviser i teologi ved et teologisk seminar i Krasnodar. Metodisten Svetlana Pochtovik fungerer som sekretær.

Alliansen består av medlemmer fra hovedgrupperingene innen den protestantiske kirkefamilien: lutheranere, metodister, pinsevenner, baptister, presbyterianere og adventister.

Avdelinger mange steder i Russland
Den evangeliske allianse i Russland har avdelinger mange steder i det veldige russiske riket: I Blagovashchensk i Det fjerne Østen, Kemero i Sibir, Izhevsk i Ural, så vel som Voronezh, Nizhny Novgorod, Miass, Vyazma, Kaliningrad og Krasnodar i det sentrale og vestlige Russland.

Den evangeliske allianse - som ble grunnlagt i London i 1846. Så tidlig som i 1884 kom representanter for den til St.Petersburg, og ble registert som en egen russisk bevegelse i 1906. Men en intens strid om dåpsspørsmålet førte til at arbeidet alliansen drev til slutt opphørte.

Den nye russiske evangeliske allianse ble stiftet i april 2003 i Rumyantseva utenfor Moskva av 150 protestanter fra 40 kirkesamfunn.

På bildet ser vi inne fra Moskvas hoved baptistkirke.

Millioner av dollars brukt på å annonsere 'dommedag'

Ikke bare forførte han godtroende mennesker, men han svidde også av millioner av dollars, den selvbestaltede profeten, Harold Camping, for å fortelle verden om at dommedag skulle komme 21. mai 2011. Nærmere bestemt mer enn fem millioner dollars på svære plakater.

I 2009 og 2010 brukte Family Stations, organisasjonen Harold Camping ledet, henholdsvis 137.000 og 732.000 dollars på annonsering  av den kommende dommedagen. The Los Angeles Times mener at Harold Campings organisasjon kan ha brukt så mye som 100 amerikanske dollars på endetidskampanjen.

I dag er det stille rundt Harold Camping. 90 åringen skal i følge hans datter ha pensjonert seg.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 14

Det kunne kanskje være av interesse for de som følger denne serien å lese hva en av de konservative lutherske kirkehistorikerne har å si om den kirke som fremstår med keiser Konstantin og keiser Theodosios.

I boken 'Religionsfrihetens historie', skriver biskop Christen Brun, som støttet opprettelsen av Menighetsfakultetet, og var sensor da institusjonen fikk eksamensrett i 1913, følgende:

'Det er denne fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevethet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker, måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Og innførselen av maktmidler på det område hvor de ingen rett hadde, tjente også til å fremkalle forvirring i begrepene hos kirkens menn, så den falske lære her fikk inngang, at når et statsoverhoved sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristelige lære og virke for dens utbredelse. I stedet for å kjempe for sannhetens seier med åndens våpen alene, søkte derfor kirken hjelp hos staten.

Det vil forstås som noe i seg selv ganske naturlig at de gledet seg over at staten hadde oppgitt sin fiendtlige holdning, så kirken uforstyrret kunne utføre sin gjerning. Men samtidig ble de således blendet av tronens glans, av den keiserlige gunst og nåde som i voksende grad ble kirken til del, særlig gjennom økonomiske understøttelser, at de betenkelige konsekvenser som kunne utvikle seg herav synes å være trådt tilbake for den alminnelige bevissthet. Og enn mere, krenkelsen av den religiøse frihet ved voldsomme forhåndsregler mot hedenskapet og overfor de fra den katolske kirke avvikende kristelige retninger, fant endog bifall hos mange og fremkalte ikke i det hele den kraftige protest som her hadde vært på plass ...' (Religionsfrihetens historie, side 27flg)

Det som keiseren vil er lov
Det er to uttalelser  som til fulle viser hvem som virkelig bestemte i den nye statskirken. I forbindelse med en synode i Mailand i år 355 uttalte keiser Konstantin følgende til de forsamlede biskopene: 'Det som jeg vil, er lov'. Dette blir fulgt opp av keiser Theodosios som i år 382 bestemmer at det skal være dødsstraff  'for de sekteriske retninger', og med keiser Justinian føres den statskirkelige tanken til sin ytterste konsekvens. I forbindelse med synoden i Konstantinopel i 536 gav de tilstedeværende biskopene tilslutning til at 'i kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling'.

Det var altså ikke lenger Kristus som var hode for menigheten, men keiseren, og det var keiseren man måtte lyde, ikke Kristus.

Oppsiktsvekkende
Biskop Christen Brun kommer med en oppsiktsvekkende uttalelse i sin bok på side 39:

'Vi må søke utenfor den katolske storkirke til de dissenterende retninger for å kunne finne igjen de opprinnelige, kirken tilhørende trosfrihetens grunnsetninger'.

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 13

Et eller annet sted underveis mistet kristenheten kallet til 'å gjøre disipler' levd ut i et felles liv som en norm for en hver kristen.                                

Etter Jesu død og oppstandelse, fulgte apostlene dette kallet. I det vi kaller urkirken ble Bergprekenen selve grunnlagsundervisningen for katekumenene - de som gikk i dåpsopplæring.

Tre århundrer senere, solgte Antonios alt han eide, og gav det til de fattige, samtidig som han vendte ryggen til en kirke som ikke bare hadde blitt en institusjon knyttet til det romerske statsapparatet, men som hadde blitt 'verdsliggjort' ved at dens medlemmer ble tvunget til å bli en del av den. Den kirke som ble grunnlagt på pinsefestens dag hvor omvendelse, tro og dåp var kriteriet for medlemskap, besto nå av i all hovedsak mennesker som ble lagt til fordi staten krevde det. Antonios responderte på Jesu kall til den rike unge mannen, om å selge alt for å følge Ham.

Under den tiden Antonios levde gjorde Konstantin kristendommen til den religion som var foretrukket av imperiet, en form for tilpasset religion, hvor den store mengden av medlemmer ble nominelle. En minimalistisk  versjon av den kristne tro oppsto, hvor det ikke lenger gjaldt å være en disippel, men en deltager i gudstjenesten uavhengig av det øvrige liv. Kirken ble et sted for livsritene: dåp, vigsel og begravelse.

Men dette gikk ikke upåaktet hen. Blant de kristne fantes det de som søkte tilbake til røttene, som bar på en lengsel om en kirke som var preget av det liv og den kraft som aposteltiden representerte. Antonios var en av disse, men han var ikke alene. Tusener søkte ut i ødemarken for å finne Gud. Etter hvert dannet de kommuniteter for å leve ut dette livet sammen: i bønn, stillhet, måltidsfellesskap og i eukaristien.

Benedikt av Nursia
Benedikt av Nursia, i det sjette århundre, satte så sammen noen av de erfaringene som mange av disse monastiske kommunitetene hadde gjort seg. Han organiserte dem i en regel som fokuserte på bønn og arbeid, og som så skulle veilede Benediktinerne og som skulle inspirere andre monastiske og nymonastiske tradisjoner helt frem til vår egen tid.

I disse monastiske kommunitetene forsøkte man å leve ut det disippelliv som de fant beskrevet i evangeliene, brevene og i Apostlenes gjerninger. Her tok de vare på den apostoliske praksis, på både liv og lære, og det er gjennom disse klostrene og monastiske kommunitetene at kirken har fått del i fornyelse og åndelig liv. Klostrene og de monastiske kommunitetene ble et sterkt korrektiv til det manglende åndelige liv i mange av kirkene, og ble ikke minst et kall til omvendelse.

Slik det også er i dag. Den fornyelsen våre kirker så sårt trenger vil komme fra små og store monastiske og nymonastiske kommuniteter hvor bønnen er det viktige pulsslaget i hverdagene. Og måten å leve ut Jesuslivet på fremdeles utgjør en stor utfordring for menighetsliv som har stivnet.

På bildet ser vi Benedikt av Nursia be sammen med noen av sine disipler.

(fortsettes)

Baptistenes Verdensallianses Menneskerettighetspris til amerikansk fredsaktivist

Få har vel fortjent en pris bedre enn professor Glen Stassen (bildet). Den amerikanske teologen, forfatteren og aktivisten fikk 5.mars  Menneskerettighetsprisen til Baptistenes Verdensallianse/Denton og Janice Lotz for 2013.

Forfatterskapet til Glen Stassen, som er professor ved Fuller Theological Seminary i Pasadena, California, har influert den internasjonale fredsbevegelsen i mer enn tre tiår. Han er kjent for sitt arbeid knyttet til teologisk etikk, politikk, sosial rettferd og utviklingen av en rettferdig fredsskapende teori i forholdet til krig og konfliktløsning.

Både sekulære og teologiske grupper har brukt Stassen som rådgiver i spørsmål om forsoning og fredsarbeid. Han er blant annet medlem av Fredskommisjonen i Baptistenes Verdensallianse. Glen Stassen er sterkt influert av sin far, Harold Stassen, som var president for American Baptist Convention, nåværende American Baptist Churches. Harold Stassen var en av bidragsyterne til at charteret for FN ble skrevet og deltok i den nå så berømte Martin Luther King marsjen til Washington i 1963.

Glen Stassen er også medlem av det redaksjonelle rådet for det anerkjente kristne tidsskiftet Sojourners.

Fire kinesiske kristne arrestert for å ha bedt for syk mann i Indre Mongolia

Da fire kinesiske kristne dro til Det indre Mongolia for å be for en sengeliggende mann ble de arrestert og holdt fanget i en administrativ forvaringsleir. Mannen tok imot Jesus som sin Frelser og Herre før politiet dukket opp.

Hendelsen fant sted i januar. Åtte kinesiske kristne befant seg da i landsbyen Alateng-aobao. I denne landsbyen bor Sitengbatu. En sykdom har ført til at han var vært sengeliggende lenge. Da de åtte kineserne var på besøk hos ham, foreslo de at de kunne legge hendene på ham for å be for ham. Sitengbatu var veldig glad for den omsorgen de viste. De hadde vært hos ham omlag en times tid, da fem lokale politimenn dukket opp, og gav tydelig beskjed om at de åtte kineserne øyeblikkelig måtte slutte å be for Sitengbatu.

Uten å vise noen arrestordre tvang politiet de åtte inn i en ventende politibil og kjørte dem til politistasjonen. Her ble de tvunget til å stå i gangen for å vente på avhørene som først tok til neste morgen. Fire av dem ble så dømt til 10-15 dager i forvaringsleiren. De har nå hyret en advokat for å ta seg av deres sak.

Unge russiske pastorer satser på menighetsplanting

Vladimir Treskin (bildet) hører med blant de unge russiske baptistpastorene som satser på menighetsplanting, For tre år siden flyttet han og familien til Vladivostok for å plante en ny menighet der. De satset da på å drive med evangelisering blant studenter.

Russiske myndigheter investerer for tiden mye penger på å gjøre Vladivostok regionen til et hovedstaden i den østlige delen av Russland. Området overstrømmes av studenter fra mange land, blant annet fra nabolandet Kina.

Vladimir, som ikke kan kinesisk, undret seg hvordan han skulle nå dem med evangeliet. Det ble et prioritert bønneemne for ham og i fjor fikk han bønnesvar. Da tok flere av de kinesiske studentene kontakt og spurte om de ikke kunne få være med i en bibelstudiegruppe. De begynte å komme sammen en gang i uken for å lese Bibelen og be sammen. Til å begynne med kunne de bare kommunisere via tegnspråk!

Det neste bønnesvaret var et aldri så lite mirakel. En dag ringte Boris. Han snakket flytende kinesisk! Boris hadde nemlig studert i Kina. Han ble til stor hjelp et års tid. Nå er han tilbake i Kina som misjonær på fulltid. Be for Boris og evangeliets fremgang i Kina!

Ved siden av evangeliseringsarbeidet driver de også med ledertrening,

11 barn i fulltidstjeneste
Et annet eksempel er Pavel Kozorevso. Han kommer fra Volga regionen, og er en ung mann i slutten av 20 årene. Han er ungdomsleder i baptistmenigheten i Nizhny Novgorod, hvor hans far er hovedpastor. Faren har fostret 11 barn som alle er i kristen tjeneste! Pavel og to av brødrene er i fulltidstjeneste. I påsken i fjor distribuerte de mer enn 3000 Bibler. De satser på å nå den nye generasjonen russere med evangeliet.

Til Stavern for å undervise om pastorens personlige bønneliv

Når dette skrives er det bare noen få minutter igjen før May Sissel og jeg setter kursen for Stavern. I morgen skal jeg undervise om 'pastorens personlige bønneliv' på en samling for baptistpastorene knyttet til Det Norske Baptistsamfunn.

Samlingen er lagt til Justissektorens kurs- og øvingssenter. På bildet ser det riktig flott ut.

Hvorvidt det blir mulig å oppdatere bloggen vet jeg ikke, men jeg går ut fra det. Vi reiser hjem igjen mandag ettermiddag. Takk til alle dere som husker oss i bønn. Dette er et viktig samling. Be gjerne for helsen min. Jeg har noen utfordringer med den. Heldigvis er May Sissel med som sjåfør. Det er slutt på den tiden jeg reiser på 'prekeoppdrag' alene.

Skaper dette bildet like sterke reaksjoner som bildet av pave Benedikt?

Jeg fikk mye pepper for å ha publisert et bilde av pave Benedikt sittende på en gulltrone iført sin hermelinpels og med føttene plassert på en plysjskammel, sammen med et bilde av to utmagrede barn. Tro om dette bildet av Jesus med maskingevær vekker like sterke følelser?

Det er noe som sier meg at reaksjonene ikke kommer til å bli de samme. Tar jeg feil, er det ikke noe som gleder meg mer enn det. For Jesus og våpen hører ikke sammen. Likevel er det mange kristne som ikke har noe imot verken våpen, eller at kristne deltar i krig. Noen mener sågar at Jesus er på deres side når deres soldater dreper en annen.

Nylig holdt US Mennonite Brethren en viktig konferanse hvor de bekrefter at de som kirkesamfunn prioriterer arbeidet med forsoning og fred. Mer enn 170 mennesker kom sammen for å samtale om relevante spørsmål knyttet til fredssaken. Ikke minst hvordan man på en praktisk måte skal forholde seg til lojalitet til det landet man bor i, og hvordan man kan hjelpe til med å skape fred der hatet råder.

En av de som hadde et seminar i forbindelse med denne konferansen var Del Gray, som er assisterende professor ved Tabor College i Hillsboro i Kansas. Jeg har festet meg ved noe av det han sa. Etter å ha gransket evangeliene nøye tidlig i livet kom Gray fram til følgende konklusjon:

'Guds rike er sentrum i Jesu liv og tjeneste. Når jeg så dette ble jeg pasifist'.

Gray la til: 'Overfor sine disipler la Jesus vekt på integritet  i jakten på freden og at det å drepe er å krysse en linje som ikke kan krysses i våre bestrebelser etter å skape fred'.

La oss ta med oss Jesu ord denne søndagen:

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)

Kristen iransk flyktning drept i Nederland

En iransk asylsøker er drept i Nederland. Den 43 år gamle mannen ble i følge Farsi Christian News Network funnet drept 18.februar. Nederlansk politi vil ikke oppgi navnet hans.

Et øyenvitne skal ha sett mannen gå av på en bussholdeplass i den sørlige delen av landet mellom klokka halv åtte og ni om kvelden. Iraneren bar på to tunge bager i retning av flyktningemottaket hvor han bodde, som bare lå 10 minutter unna. Mindre enn 90 minutter senere, ved 22.00-tiden, ble liket av mannen funnet i en kjeller like i nærheten av flyktningemottaket.

Det som gjør saken spesiell er at iraneren de siste 18 månedene har deltatt fast på gudstjenester og bibelstudier i en menighet i byen Noardburgum. Mange sørger over den drepte i den kristne iranske miljøet i Nederland.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 12

Er det ikke noe som heter at om du ikke kan overvinne noen, slå lag med dem?

Det var kanskje slik han tenkte, keiser Konstantin. Med ham endrer mye seg for menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem. Tidligere romerske keisere hadde forsøkt å knuse kirken. Det skjedde gjennom forfølgelser, som kom og gikk. Men ingen av dem klarte å sette en stopper for en kolossale kirkeveksten de første kristne opplevde. Og ingen av disse tidlige kristne ville finne på å gå på kompromiss med evangeliet om Guds rike. At keiser og kirke kunne høre sammen var en uhørt ting - helt frem til keiser Konstantin kom på banen.

Keiser Konstantin
Hvem var han så denne keiser Konstantin? Jeg skal gi deg kortversjonen: Han ble født 27.februar 272 og døde 22.mai 337. Han var romersk keiser fra år 306 og frem til sin død. Og hadde sin fulle hyre med å holde rivaler fra tronen for å beholde sin makt. Under slaget ved Milviusboren, like utenfor Rom, nærmere bestemt den 27.oktober 312, fikk han om kvelden se et syn av et kors mot himmelen. Det viste seg like over den nedadgående sol. Over dette skal det ha stått skrevet: 'I dette tegn skal du seire'. Overveldet av synet skal han ha fått soldatene sine til å male et kors på skjoldene sine, og han vant det blodige slaget. Det er ikke vanskelig å forstå at dette har ingen ting med kristen tro å gjøre. Så er da også omvendelsen til keiseren til den kristne tro svært omdiskutert blant historikerne og teologene. Den skjedde ikke før enn på dødsleiet.

I 313 sender så keiser Konstantin ut et edikt hvor han så gav de kristne og alle andre full frihet til å følge den religion de selv ønsket. Noe slikt hadde man aldri før sett i historien. Men keiser Konstantin stanser ikke med dette. Han favoriserer nå den troen som de andre keiserne hadde gjort det de kunne for å knuse. Han fylte kontorene sine med kristne, og fritok de kristne fra skatter og fra militærtjeneste. Vel å merke: de kristne ble en del av keiserens hær etter hvert! Keiser Konstantin gjør med andre ord den kristne tro til statens religion, til sin hoffreligion. Det utenkelige sett fra Jesus og apostlenes side, er nå plutselig blitt mulig. Kirke og keiser er blitt ett.

Fra å samles i hjem store nok til å romme mange gir keiseren kirken muligheten til å bygge kirker. Og han utsteder en forordning i år 325 hvor han ber alle sine undersåtter om å ta imot den kristne tro. Med dette introduseres statskirke- og folkekirkeordningen. Nå gjelder ikke lenger omvendelse og tro som kriterium for å bli en kristen, men en keiserlig forordning. Selv om mange romere fortsatt ville holde fast ved sin hedendom, var det mange som fulgte keiserens forordning. Menighetene fikk plutselig å gjøre med mennesker som ikke var kommet til tro på Jesus gjennom omvendelse fra sine synder, men som ble en del av kirken fordi keiseren mente det var best! Og medlemskap i kirken gav sosial status!

Kirkens verdsliggjøring
Kirkehistorikeren Leonard Verduin skriver i sin svært så leseverdige bok: 'The Anatomy of a Hybrid. A Study in Chuch-State Relationship':                                                                                                                

'Den tragiske unionen av kirke og stat i det fjerde århundre førte til at en sjarmløs hybrid ble født. Det som hadde ført til at kong Saul ble avvist av Gud ble re-introdusert med applaus av Konstantin. Det var en fusjon eller sammensmeltning av motstridene trosretninger, en sammenblanding av evangeliet med hedenskap. Når en ser på omstendighetene som omgav kristendommens fødsel, hvis arkitekt var keiseren, så kommer det ikke som noen overraskelse at denne hybriden ble et instrument for krig ...'

Nå var det ikke keiser Konstantin, men keiser Theodosios (378-398) som fullfører det keiser Konstantin begynte på: den kristne tro er blitt statsreligion. Og folk tvinges til å bli medlem av kirken! Det fører til en forferdelig situasjon for Kristi forsamling. Den fylles av mennesker som ikke er født på ny.

Ikke bare det: Keiser Theodosios begynte også å undertrykke andre religioner. Etter hans påbud ble hedenske templer revet av 'kristen' mobb, og det fløt mye blod. Den keiserlige militærånden kom inn i kirken. Med sin fenomenale kirkevekst hadde jo kirken beseiret Romerriket, men nå skjer tragedien: Romerriket beseirer kirken, og den omskaper mye av originalen til en kirke i Romerrikets bilde. Kirken hadde forandret sin natur og ble nå en politisk maktorganisasjon i det imperialistiske Roms ånd og vesen.

Som en motreaksjon mot denne verdliggjøringen av kirken kom ørkenvekkelsen med blant annet Antonios den store og de såkalte ørkenfedrene.

(fortsettes)

Legenden Peter Seeger besøkte Bruderhof

Folkemusikklegenden og fredsaktivisten Peter Seeger (bildet) besøkte nylig våre venner i den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof.

Den nå 93 år gamle Seeger besøkte kommuniteten Mount Community i Esopus i New York, for å feire sammen med Bruderhof at de nå har etablert en ny kommunitet der. I mer enn 50 år har Peter Seeger pleiet vennskap med våre anabaptistiske venner. Han har delt deres sterke engasjement for sosial rettferd og deres glede over sang og musikk.

Høydepunktet for feiringen av den nye kommuniteten var en sangkveld hvor omlag 300 personer deltok. Peter Seeger småpratet innimellom sangene han fikk med seg forsamlingen på å synge. Det var kjente sanger fra borgerrettighetstiden i USA. Peter Seeger var nemlig en nær og god venn med Martin Luther King jr. Og folk sang med i: 'We shall overcome', 'She'll Be Coming Round the Mountain', til utfordrende aktivistsanger som 'Take It From Dr.King'.

Peter Seeger fortalte også gripende fra hans erfaringer med den berømte Montgomery marsjen, og han utfordret ungdommene som var til stede under konserten om å bli med i den ikke-voldelige kanpen for sosial rettferd gjennom å synge.

Seegers kone, Toshi, var ikke i stand til å delta på grunn av sviktende helse. Men Seeger tok med stor takknemlighet imot en stor kurv med hjemmelagede produkter fra Bruderhof-kommuniteten, inkludert hans favoritt: Hjemmelaget lønne-sirup. Gaven ble gitt for at de to snart feirer 70 års bryllupsdag!

Peter Seeger hadde tatt med seg sin nå så berømte banjo, og sang også sin nyeste sang: 'God's Counting on Me, God's Counting on You'.

Her finnes en link så du kan se utdrag fra konserten. Den ble holdt i kommunitetens nye kirke, som er en del av et klosteranlegg som de har kjøpt fra den romersk-katolske kirke:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=lY2TgSCF8KM

Hva som virkelig er farlig i dette livet

Noah Kaye, her sammen med familien sin, er en av medarbeiderne til Floyd McClung. I forbindelse med  en tale McClung holdt om verdier, trygghet og hva som virkelig er farlig, skrev Noah Kayle en artikkel, hvor han oppsummerte noe av det som gjorde inntrykk på ham av det McClung underviste. Jeg synes det var så bra at jeg valgte å oversette deler av den:

'Å leve i konstant ulydighet til Jesus. Det er farlig. Når vårt største mål er å arbeide 70 timer i uka i 35 år slik at jeg kan skaffe meg et flott hus og en pensjon. Det er farlig. Når en mor og far kompromisser med hensyn til det som er Guds vilje, mens barna ser på. Det er farlig. Når du er mer opptatt av å forsikre livet ditt på denne jorda (70 år om du er heldig), og du ikke gjør noe for å sikre deg for evigheten. Det er farlig. Vil du høre om noe mer som virkelig er farlig? Det er virkelig fare på ferde når du installerer alarmer rundt om i huset og familien din mens du har døren på vid gap for løgnens far, den store ødeleggeren og anklageren, satan'.

Ryktene om at pastor Nardarkhani er død er ikke sanne

På Internett spres det for tiden rykter om at Yousef Nardarkhani, som ble satt fri fra dødscellen han satt på i Iran, er død.

Vi kan slå fast at så ikke er tilfelle. Han lever i beste velgående sammen med sin familie i Iran. Det har vi fått bekreftet fra kilder som står ham nær, og det bekreftes også av The American Center for Law and Justice, som arbeidet iherdig med å få pastor Nardarkhani satt fri. Det samme gjør Present Truth Ministries som står Nardarkhani svært nær.

La oss fortsette å be for ham og familien. Selv om han ble satt fri er det mange som ville like å se Nardarkhani død.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 11

Jesus etterlot seg en praksis som ivaretar en standard og som samtidig tillater de svakeste og fattigste å tilhøre et fellesskap:

1) Intensiv disippeltrening. 2) Tilgivelse 'sytti ganger sytti' for de som har feilet, til å bli gjenopprettet og få muligheten til å ta fatt på nytt.

Jesus insisterte på at disiplenes 'koinonia' (fellesskap eller samfunn) skulle utvides til også å gjelde de fattige og de som var aller nederst på rangstigen. Han sa: 'Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

Dette 'koinonia' inkluderte både kvinner og menn som delte det de hadde og tok seg av hverandre:

'I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv'. (Luk 8,1-3)

Forsamlingen i Jerusalem
Forsamlingen i Jerusalem, forkroppsliggjorde Jesu liv i et 'krise-oikos' som bestod av 5120 mennesker som hadde alt felles! Det var Den Hellige Ånd som gjorde dette mulig.

Men hvordan var dette praktisk mulig? Jo, ved at disse 5120 kom sammen i små hushold med måltidsfelleskap, hvor man delte maten man hadde seg imellom og man delte fellesskap. De hadde også felles kasse, hvor det som kom inn i den ble delt ut av apostlene til de som trengte det. Med andre ord: De som hadde større ressurser enn andre, delte med de som ikke hadde det.

Menighetene rundt Middelhavet var til å begynne med slike 'oikos'. De var preget av at 'de hadde alt felles', og 'det var ingen som led nød i blant dem'.

En generasjon senere forventet apostelen Paulus det samme av de husmenighetene som ble grunnlagt i Galatia-området:

'Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie (oikos) i troen'. (Gal 6,10)

Det var på denne måten den første kristne forsamlingen forsto og levde ut Jesu radikale ord:

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33) 

De forsto disse ordene, ikke som noe heroisk utført av enkelte individer med et helt spesielt kall, men som en måte å dele med de fattige, som en utvidelse av den solidaritet som allerede eksisterte i det 'oikos' Jesus hadde med sine 12 apostler.

Et viktig spørsmål
I neste artikkel skal vi se nærmere på hvorfor dette ble endret når Kirken ble institusjonalisert med keiser Konstantin. I mellomtiden kan vi spørre oss om ikke vi også har tatt for lett på dette i vår tid, og kanskje ikke tatt Jesu ord på ramme alvor. Jeg spør meg selv. For har vi ikke en tendens til å åndeliggjøre det Jesus sa? Og få det til ikke å gjelde oss? For når var siste gangen vi lot oss utfordre av ordene fra Luk 14,33 og når hørte du sist en preken over disse ordene av Jesus? Har du noensinne hørt en slik preken?

Rohde mot gammelfeministen Thorkildsen på kvinnedagen

Hanne Kristin Rohde er min helt på årets kvinnedag! Det skyldes ikke bare at hun gjør en glimrende jobb som leder for Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politidistrikt, men at hun tar bladet fra munnen og våger å ta et oppgjør med den familiefiendtlige politikken som likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen står for.

I dag - på 8.mars - uttaler likestillingsministeren til Aftenposten: 'Man kan gjerne si at det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe - men det er det ikke. Det er bare å se på alle ordningene som er tilknyttet arbeid, og makten og statusen som følger med det å stå i arbeid'.

Til dette svarer Rohde i en Twittermelding: 'Ikke like verdifullt å gå hjemme med barn (Thorkildsen til Aftenp). Et gammelfeministisk synspunkt. Skremmende fra en likestillingsminister'.

Likestillingsministeren mener at norske kvinner må tenke igjennom hva de forsaker. Men hva med hva de får igjen, ved å være sammen med barna sine i de årene som er så viktige for barna, og den tryggheten som hjemmet gir? Handler alt om karriere, makt og status? Er barn virkelig en hindring? Vi vil ha dem, men ikke ansvaret det fører med seg?

Eller handler likestillingsministerens uttalelser om noe mer? Om ideologi. Den som går ut på at staten vil ha dem fra de er bittesmå, slik at den kan forme barna i statens bilde slik staten vil ha dem? For dette representerer verdier - når alt kommer til alt.

Hjemmeværende mødre representerer verdier. Verdier som har vist at de er grunnleggende for barnas oppvekst og for et godt liv. Det betyr ikke at ikke fedrene er viktige. Kanskje svaret på likestillingsministerens gammelfeminisme, er å sørge for at det knyttes flere gode ordninger til det å være mor - på heltid.

Stalin døde på Purim for 60 år siden like før han skulle deportere jødene!

I går fikk jeg Karmel - Israel Nytt i posten. Det er et av de mest interessante bladene jeg leser. I den nye utgaven av bladet, som bringer både nytt fra Israel og Midt-Østen, samt gode kommentarartikler, sto det å lese en oppsiktsvekkende artikkel om en av verdens mest grusomme massemordere: Josef Stalin. Hør bare:

'Natt til 2. mars 1953 ble Sovjetunionens mektige tyrann Josef Stalin rammet av hjerneslag. Han døde den 5. mars, like før han skulle sette i gang deportasjoner av flere millioner jøder til Sibir og Kaukasus. Hans død inntraff på den jødiske høytiden purim som feires til minne om at antisemitten Haman ble drept før han rakk å utrydde Persias jøder for 2500 år siden'.

Når jeg leser disse ordene tenker jeg på Salme 121,5:

'Se, han blunder ikke og sover ikke. ISRAELS VOKTER!'

Josef Stalin hatet jødene. Han fabrikerte et rykte om at Sionistorganisasjonen Joint hadde bestemt seg for å ødelegge det russiske folk. Stalin mente at de hadde sine agenter og amerikanske imperialistlakeier over alt i samfunnet og hadde forgiftet Sovjetunionens ideologi.

Med Stalins død ble det ikke noe av deportasjonene.

Jeg vil anbefale mine lesere om å abonnere på Karmel Israel Nytt. Det utkommer med 24 nr i året. Du kan bestille det her: joskaala@online.no

Spurgeons siste ord handlet om hvor stor Jesus er

7.juni 1891 taler C.H Spurgeon for siste gang fra talerstolen i Metropolitan Tabernacle i London, baptistmenigheten han var pastor for i hele 38 år. Han må tre tilbake på grunn av sykdom. Nylig kom jeg over det som var hans siste ord fra denne talerstolen, hvor han hadde åpnet Bibelen og talt til tusener på tusener og sett mange komme til en levende tro. Jeg synes de var så gripende at jeg har forsøkt å oversette dem til norsk. Som du vil se var han drevet av nøden etter at de som hørte ham måtte finne Jesus som deres Frelser og Herre:

"Om du er ikledd Kristi drakt, så vil du finne Ham saktmodig ydmyk av hjertet, slik at du vil finne hvile for din sjel. Han er den mest storsinnede av høvdingene. Du finner ingen like blant noen av de mest utsøkte prinser. Han finnes alltid i midten av kampen. Når vinden blåser kald, tar Han alltid den gufne siden av åskammen. Den tyngste enden av korset ligger alltid på Hans skuldre. Ber Han oss om å bære en byrde, bærer Han den selv også. Om det finnes noe som er nådig, generøs, snilt og vàrt, ja overdådig og rikelig i overflod i kjærlighet, vil du alltid finne det i Ham. Hans tjeneste er liv, fred og glede. Å, om du kunne tre inn i dette med det samme! Må Gud hjelpe deg til å stå under Jesu Kristi banner'.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 10

Når Jesus leste sitt manifest i synagogen i Nasaret, siterte Han profeten Jesaja. I denne profetien heter det at Messias skal proklamere 'et nådens år fra Herren'. (Luk 4,19).

I ørene til alle nødlidende kunne dette bare bety 'Jubelåret' som det gis løfte om i 3.Mos 25,10: 'Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt'. Når basunklangen innledet Jubelåret, ble all gjeld slettet, fanger ble satt fri, og landeiendommer gitt tilbake til den opprinnelige familien.

Men hvordan skulle dette kunne skje i Jesu samtid, med romersk okkupasjon? Få - om noen, heller ikke Jesu etterfølgere - kunne tenke seg noe annet enn at en hær overvant romerne.

Et nytt oikos - menigheten
Jesus begynner sin tjeneste i Galilea. Langt borte fra maktens sentrum. Han helbreder mange syke, kaster ut onde ånder, kaller disiplene til å forlate sine hjem og danner et nytt samfunn, og på den måten inngir Han nytt håp ved å annonsere at Guds rike var nær.

Selve redskapet for denne revolusjonerende bevegelsen var ingen hær, men et nytt slags oikos, ikke et oikos som bygget på vanlige familebånd, men gjennom å trene disipler i et fellesskap. La oss se nærmere på en kjent beretning fra evangeliene, som beskriver dette for oss:

"Mens han ennå talte til folkemengden, kom moren og søsknene hans. De sto utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: 'Din mor og dine søsken står utenfor og vil snakke med deg.' Men Jesus svarte ham: 'Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?' Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: 'Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.'" (Matt 12,46-50)

Det Jesus gjør er at Han grunnlegger et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle ved å skape et nytt familie-system: 'For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor'. Plikten til å ta seg av hverandre som hørte til slekten ble en del av disippelfellesskapet som ville elske og sørge for enhver som ville følge Jesus. Dette var virkelig gode nyheter for de fattige, for 'synderne', til 'de bortkomne sauene av Israels hus'. Nå hadde de et familie-nettverk som de kunne tilhøre, hvor de kunne dele, og finne mening i arbeidet for Gud.

Bergprekenen og Fadervår i relasjon til Oikos
Til dette nye oikos er det at Jesus gir sine instruksjoner om hvordan et slikt liv skal leves ut i praksis. Det skjer gjennom Saligprisningene og Bergprekenen.

Bergprekenen blir først meningsfull når vi leser den i dette lyset! Den inneholder en etikk som ikke har noen mening til folk som antar at menigheten er en samling av enkeltindivider frelst for himmelen, mens de på hver sin måte forsøker å leve så best de kan i denne verden. Men den gir full mening om man ser at dette er en etikk som kan leves ut blant de som har blitt forvandlet fra å være 'et jeg' til å bli 'vi'.

Legg merke til hvordan Jesus lærer om bønn! Han lærer oss å be: 'VÅR Far', og Han refererer til 'VÅRT daglige brød', som viser at Han snakker om brød som deles med andre! Han ber oss om å tilgi 'VÅRE skyldnere', noe som gjør sletting av gjeld og tilgivelse for synd til noe man praktiserer i et fellesskap. Og 'la OSS ikke komme i fristelse' viser til fulle at mange av våre åndelige kamper blir vunnet eller tapt sammen!

Med 'Fadervår' har Jesus har Jesus ikke gitt oss en individuell bønn, men en bønn som bes i fellesskap, for denne bønnens virkelige innhold går tapt om den ikke bes i felleskapet, i menigheten, det nye oikos.

(fortsettes)

Ortodokse biskoper i Bulgaria reddet livene til tusenvis av jøder under 2.verdenskrig

Har du hørt om den bulgarske metropolitten Kirill (bildet), som reddet tusenvis av jøder under den andre verdenskrig, og som kalte jødene sitt folk?

Historien om metropolitt Kirill, som senere skulle bli Bulgarias patriark, er svært gripende. Ja, helt fantastisk!

Den er som følger: I 1941, etter en periode hvor Bulgaria var nøytralt, ble landet alliert med nazi-Tyskland. Tidlig i 1943 undertegner regjeringen i Sofia en hemmelig avtale med nazistene som går ut på at 20.000 av Bulgarias jøder skal deporteres.

Mellom 4. og 11.mars dette året blir tusenvis av jøder sporet opp og arrestert. Jernbanevogner gjøres klare for å frakte jødene til utryddelsesleiren Treblinka, i det okkuperte Polen, hvor omlag 850.000 jøder skulle gå døden i møte på en grusom måte.

Informasjon om den planlagte aksjonen mot jødene lekket ut og mange protesterte over hele Bulgaria. Parlamentets visepresident, Dimitar Peshev klarte å få utsatt deportasjonen, men bare en kort tid.

10. mars ble jernbanevogner lastet opp med 8.500 jøder, 1.500 av dem var fra byen Plovdiv. Biskopen av Plovdiv, metropolitten Kirill, sammen med 300 menighetsmedlemmer, troppet opp på stasjonen hvor jødene ventet på videre transport. Kirill presset seg vei gjennom gruppen av SS soldater som sto der og voktet området. De var forbløffet over hans mot, og våget ikke å stanse ham. Kirill gikk bort til jernbanevognene hvor jødene befant seg.

I følge øyenvitneskildringer ropte metropolitt ut teksten fra Ruts bok:

'For dit du går, vil jeg går, og hvor du blir, vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud'. (Rut 1,16)

Velsignelse fra metropolitten av Sofia
Kirll, som hadde velsignelse til det han gjorde fra metropolitten av Sofia, som var den høyeste i rang i Den bulgarsk-ortodokse kirken under Nazi-regimet i Bulgaria,  gikk bort til en av jernbanevognene hvor jødene stod presset som sild i en tømme, og åpnet døra. Nå stoppet nazi-offiserene ham. Men Kyrill var krystallklar. Om toget beveget seg ville han legge seg på skinnegangen, og så måtte de kjøre over ham!

Nyheten om metropolitens sivilulydighet spredte seg raskt. 42 medlemmer av det bulgarske parlamentet protesterte mot regjerningen. Ledere av alle politiske avskyggninger sendte protester mot regjeringen og kongen.

Neste dag ble jødene satt fri.

Kampen ikke over
Men kampen var langt fra over. 15. april arrangerte kong Boris et møte med Den Hellige Synoden i sin kongelige residens, og forsøkte å overtale biskopene til å støtte den anti-jødiske politikken og nazistenes deportasjoner. 'Når alt kommer til alt', sa han: 'andre land har sørget for å løse det jødiske problem på samme måte'.

Kongen mante biskopene til å være patriotiske ved å akseptere lovene godkjent av Parlamentet. Men metroplittene Kirll, Stefanus og andre medlemmer av Synoden nektet å adlyde kongen.

I mai fikk jødene ute på den bulgarske landsbygda høre de foruroligende nyhetene om at de skulle deporteres. To av sjefsrabbinerne i Bulgaria, Daniel Zion og Asher Hannanel, ba metropolitt Stefanus om å beskytte dem og ba samtidig om at deportasjonsordren måtte trekkes tilbake.

Stefanus sendte en rekke meldinger til kongen, og ba ham innstendig om å vise nåde mot jødene.

'Du skal ikke forfølge noen, så du selv ikke blir forfulgt. Det mål du måler opp for andre, vil du selv bli målt etter.Jeg vet, kong Boris, at Gud i himmelen våker over dine handlinger,' skrev han blant annet.

Kongens plutselige død i 1943 satte en endelig sluttstrek for deportasjonen av landets jøder.

Økt jødisk befolkning
Ved begynnelsen av 2. verdenskrig bodde det 48.000 jøder i Bulgaria. Ved krigens slutt var tallet 50.000 og Bulgaria var det eneste landet under nazi-styre som ved krigens slutt hadde flere jøder enn ved krigens begynnelse.

Metropolitt Stefanus døde i 1957 og metropolitt Kirill i 1971. I 2003 ble de begge anerkjent som 'Rettferdige blant nasjoene' av Yad Vashem - Holocaust museet i Jerusalem.

Evangeliet har framgang hos Praifolket

Jeg gleder meg over evangeliets fremgang!

På bildet ser du noen av de som nylig ble døpt blant Praifolket i forbindelse med en konferanse arrangert av New Tribe Mission.

På nettsiden til denne misjonens norske avdeling, kan vi lese følgende:

Tilsammen var det omtrent 150 kristne som deltok på praifolket sin kristne konferanse nylig. De kom fra mange forskjellige landsbyer for å være med på undervisning, bønn og dele fellesskap. Det var 70 flere dette året enn på samme konferansen i fjor.

Dette er et område der landsbyene ligger langt fra hverandre, så de kristne er sultne på undervisning og fellesskap.

I år var det også lagt opp til tid der en kunne spille spill sammen, spise mat og drikke god kaffe, som misjonær Fran Jordan sier.

En pastor fra hmongfolket var hovedtaler denne gangen. Han talte på det språket de bruker i nord-Thailand, for det kunne alle forstå. Det var fine timer som styrket og oppmuntret de troende.

Mange positive opplevelser ble delt, og en ser tegn på at lyset fra evangeliet demrer flere steder der det før var åndelig mørke: 20 døpt i en landsby, 80 går på bibelundervisning i en annen. Lese- og skriveopplæringen blomstrer. Små bibelgrupper vokser og folket anvender Guds Ord i sine praktiske liv. Kvinnegrupper studerer Fjellgrunn, som består av kronologiske bibelleksjoner.

Dave og Fran Jordan, sammen med troende fra praifolket, er svært oppmuntret over å se Gud i virksomhet, ved at Hans folk blir oppbygget og forandret til Hans ære.

 “Takk Gud for denne konferansen der de kristne i praifolket har fått opplæring, fellesskap og blitt styrket og oppmuntret i troen,” sier Fran.

Be for dem som deltok på denne konferansen. Be om at Gud må la Ordet virke i dem så de blir grunnfestet og fortsetter å vokse, slik at menigheten hos praifolket må bli et levende vitnesbyrd til Guds ære.

Misjonens norske nettside finner du her: http://norge.ntm.org/content/nyheter

Forkynnelse eller underholdning?

Han er skremmende tidsaktuell, Charles Haddon Spurgeon, selv om han ble født i 1834 og døde i 1892. Utsagnet han kommer med her på bildet er profetisk:

'Det kommer en tid da hyrdene i stedet for å gi mat til sauene sine, vil kirken ha klovner som underholder geitene'.

Vi lever i en tid hvor mye av det som serveres fra talerstolene handler om å få et bedre selvbilde, og hvordan man kan lykkes i livet. Det er liten - om noen forkynnelse - om korset, om selvlivets død. I noen sammenhenger åpnes Bibelen sjeldent. Forkynneren tar heller utgangspunkt i noe annet for å være 'tidsaktuell'. Men mer tidsaktuell kan en ikke bli enn ved å forkynne Guds ord - uforfalsket.l

En av disse 'underholderne' Spurgeon er Joel Osteen, som tusener lytter til, men som knapt nok åpner Bibelen sin når han forkynner. Og det han forkynner har lite å gjøre med nytestamentlig kristentro. Det er mest forkynnelse som handler om hvor glad og lykkelig og fremgangsrik du kan være, og som er uklar med hensyn til at Jesus er den eneste veien til frelse og evig liv.

Det er et viktig bønneemne at Gud reiser opp pastorer, evangelister, lærere som går motstrøms og trosser tidsånden og forkynner 'hele Guds råd til frelse'.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 9

I gammel tid - og i de fleste uland i dag - har den utvidede familien - oikos - en plikt på seg til å gi husrom og mat til enhver slektning som måtte trenge det. Alle som tilhører et slikt hushold - et oikos - skyldte den andre solidaritet, familie lojalitet og den helt grunnleggende støtten de hadde behov for.                                      

Sønnene, lik sine fedre, hadde plikt på seg til å stå skulder ved skulder med den utvidede familiens behov. Som vi ser asylsøkere og innvandrere gjør i dag ved at de sender penger tilbake til familien sin. Ideelt sett tilhørte alle et oikos fordi utenfor ville få ha muligheten til å overleve, slik det også er virkeligheten for millioner av mennesker i vår tid. Et oikos var det normale sosiale sikkerhetsnettet. Slik også på Jesu tid.

Romersk okkupasjonsmakt og tempelskatten
På Jesu tid var Israel okkupert av et brutalt militærdiktatur - den romerske keisermakten. Den satte disse utvidede familiene på en hard prøve. Ikke bare krevde de inn skatter og avgifter for administrasjon av koloniene de hadde, men romerne krevde også inn en ekstra skatt - en tributt. Det var en ekstra ydmykende byrde for jødene for å dekke de omkostningene den romerske okkupasjonen innebar. Jødene skulle altså betale for at de var okkupert!

Oppå dette fikk den vanlige jøde ekstra økonomiske utfordringer: Den årlige tempelskatten sammen med de romerske skattene, var i ferd med å tvinge de jødene som tilhørte de lavere samfunnslag i kne. Alle disse pengene fant veien enten til Rom eller Jerusalem. Disse stedene ble økonomiske sentra.

I mellomtiden ble gjeldsbyrden større og større for mange familier, og tok fra dem jorda de eide, deres ære, og ofte også muligheten til å kunne overleve. De hadde skatteoppkreverne på nakken - skatteoppkrevere som ble rikere og rikere, etter hvert som folk ble fattigere og fattigere.

Under dette presset brøt oikos-systemet - familienes solidaritet - sammen. Håpet for de eiendomsløse i Israel var å finne en de kunne arbeide for, slik den bortkomne sønnen gjør det i lignelsen Jesus forteller, når han får gjete dennes griser. Så djupt var ikke bare denne jøden falt at man måtte gjete urene dyr, men slik var det for riktige mange i hans samtid.

En desperat underklasse
Noe annet vi skal merke oss når det gjelder Jesu samtid er dette: Fariseerne i deres iver for hellighet, presset 'de trofaste' til å holde seg vekk fra 'synderne' i deres håp om at Gud skulle reise opp et rettferdig folk og på den måten bli fri fra okkupasjonsmakten.

Denne nødlidende underklassen, som verken hadde råd til tempelofringene, eller klarte å oppfylle de mange kravene til et liv slik jødisk tro forpliktet dem til, sto overfor skammen det var at ingen 'skikkelig jøde' ville være venn med denne gruppen eller tilby dem bordplass eller ha fellesskap med dem på noen måte. Om du har dette i bakhodet når du leser Jesu lignelser så vil du forstå dem bedre!

Til de fortapte av Israels hus
Disse desperate skarene av utstøtte som sto der uten fellesskapets støtte var vanligvis enker og foreldreløse, de kronisk syke, dagarbeiderne, tiggerne, prostituerte, tyver og revousjonære elementer. Livene deres var virkelig elendige, og levealderen var lav.

Det var til disse kallet til Hans disipler først lød!

'Gå heller til de tapte får av Israels hus! Når dere går av sted så forkynn: Himlenes rike er kommet nær!' (Matt 10,6-7/Norsk Bibel 88/98)

Det at Israels hus (oikos) ikke var den utvidede familien den var tenkt å være var skandaløst for Jesus! Derfor er det til dem Jesus ber disiplene gå aller først med de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær!

Når Jesus legger frem sitt manifest - hva Hans oppdrag går ut på - så siterer Han profeten Jesaja:

'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren'. (Luk 4,18-19)

(fortsettes)

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 8

Evangeliet er i vår tid blitt redusert til noe personlig og privat hvor det enkelte individ krever sin rett til liv, frihet og lykke. Det handler ikke lenger om å dele erfaringer med det å være en lem på Kristi kropp, eller å bry seg om det som var Jesu hovedanliggende: at Guds rike skulle komme til jorden, slik det er i himmelen.

En av årsakene til dette er at kirken er blitt en del av konsumentsamfunnet, drevet fram av mediastyrte behov: Hva ønsker jeg meg? Hvordan skal jeg få mine behov dekket? Vi lever med andre ord i et svært så aggressivt anti-fellesskap samfunn, og dagens kirke bygger så absolutt opp om dette.

Hvordan klarte vi å havne i dette uføret?

Utviklingen
For 200 år siden bodde de fleste mennesker i utvidede familier. Her fantes den støtten de trengte for å overleve. De levde nært til det landområde som gav dem det de trengte å spise. På 1950-tallet ble kjernefamilien en norm. Hvor hver hadde sine egne hus, bil og frihet til å flytte på seg når økonomien tillot det.

Nå - i det 21. århundre - er kjernefamilien blitt en sjeldenhet. Majoriteten er enslige med barn. Og selv der hele familien bor under ett tak, så må hver person ha sin egen mobiltelefon, noe å kjøre med, egen TV på rommet, og det er sjeldent man har tid til felles måltider, for alle er opptatt hver på sin kant.

Når vi lever i et slikt samfunn som vårt så leser vi uvilkårlig Det nye testamente med 'meg-briller', og vi finner at mye av det vi leser i Det nye testamente synes utdatert.

Når vi for eksempel leser: 'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å vi avkall på alt han eier', (Luk 14,33) så "vet" vi allerede: Dette gjelder ikke meg! Kanskje tenker vi slik at dette gjaldt en spesiell gruppe i en spesiell tidsperiode? Eller kanskje det handler om at vi skal bli bedre forvaltere? Men mest sannsynlig har vi aldri tenkt over radikaliteten i slike ord av Jesus, fordi pastoren vår aldri ha preket over slike tekster.

Bokstavelig?
Men tenk om det er slik at Jesus mente vi skulle ta disse ordene bokstavelig? I neste artikkel skal vi se nærmere på hva Jesu samtid så ut og hvordan de første kristne så på Jesu radikale budskap. Vi skal se nærmere på bruken av ordet og begrepet 'oikos'.

(fortsettes)                                                                                                                      

Teologisk seminar i Kasakhstan kreves nedlagt av myndighetene

Et teologisk seminar som drives av baptistene i Kasakhstan i Sentral-Asia blir nektet godkjennelse av myndighetene. De kasakhiske myndighetene vil nå ha det lille seminaret avviklet. Det ble fastsatt av dommer Alibek Bilispaev i et rettsmøte nylig.

Det er nok et anslag mot tros- og samvittighetsfriheten i landet, hvor særlig baptistene har vært angrepet. Flere baptister er fengslet, mens andre har fått store bøter for å samles i hjemmene.

La oss huske våre venner i våre forbønner.

Pilegrimsferd for tillit på jorden - til Bergen

Bergenserne er heldige! Veldig heldige! 8.-10. mars kommer noen av Taize-brødrene til vestlandsbyen, og gir byens borgere og sikkert mange tilreisende muligheten til få del i 'smaken av Taize'. Det skjer under tittelen: Pilegrimsferd for tillit på jorden.

Hvert år drar 100.000 unge voksne til Taize i Frankrike. Det være seg protestanter, katolikker og ortodokse. Og ikke minst mange søkere. Nå flyttes Taize til Bergen, og gir deltagerne del i de unike lovsangene som preger den økumeniske kommuniteten i Taize, samtaler rundt Bibelen, bønn, felles måltider og ikke minst inviterer de til stillhet!

For dette er noe av det ulike med Taize: unge mennesker i tusentalls som samles inne i kirken i den lille franske landsbyen, og er stille sammen. De tenner lys, synger og lytter til Bibelmeditasjoner.

Til Bergen kommer bror Stephen, sammen med noen av de andre Taize-brødrene. Allerede i går var han i gang med besøke ulike kirker i Bergensområdet, som en introduksjon til hovedarrangementet 8.-10 mars. Torsdag skal han blant annet holde et foredrag om Taize. Det skjer i Johanneskirken kl.18.00. Etter foredraget er det kveldsbønn.

Det er opprettet en egen nettside for samlingen i Bergen. Her finner du også det fullstendige programmet:

http://taizebergen2013.no/?page_id=13

Viktig og strategisk konferanse for bibeloversettere i Sentral- og Øst-Europa

20 bibeloversettere, som representerer lutheranere, pinsevenner, ortodokse, romersk-katolske og baptistiske kirketradisjoner, fra 10 land, møttes nylig til et tre dagers oversettelses seminar for Sentral-Europa i lokalene til The International Baptist Theological Seminary i Tsjekkia.

Dette er første møte i sitt slag, og det var tid for å ta opp en rekke problemstillinger bibeloversetterne står overfor. En av foredragsholderne var Alec Gilmore, som snakket om erfaringene man har gjort seg i forbindelse med 400 års jubileet til King James-oversettelsen. Og siden Den tjekkiske står overfor et lignende jubileum i år, tok Lydie Kucova, som underviser ved The International Baptist Theological Seminary, for seg både nye og gamle bibeloversettelser fra land i Sentral- og Øst-Europa.

Nye utfordringer
Et foredrag som vakte stor interesse blant deltagerne var foredraget til professor Florentina Badalanova Geller, fra Freie Universität Berlin. Hun kunne se tilbake på en sterk bulgarsk og øst-europeisk ortodoks oppvekst under et totalitært kommunistisk styre, og delte sine erfaringer hun hadde gjort med mennesker som ikke har noe kjennskap til Bibelen. Geller snakket også om betydningen av nye mer folkelige oversettelser som vil gjøre Guds ord tilgjengelig for stadig flere.

Emanuel Contac, som underviser ved pinsevennenes teologiske institutt i Bucharest, fortalte om den rumenske bibeloversettelsestradisjonen. Og han snakket om de spenningene som finnes mellom ulike kirker i hjemlandet i dag.

Seminaret som tok opp mange av de utfordringene som bibeloversetterne står overfor i Sentral- og Øst-Europa ble svært godt mottatt. Ikke minst fikk det stor betydning fordi nye vennskap ble knyttet og nye nettverk dannet. La oss huske på å be for dette viktige arbeidet, slik at stadig flere som bor i denne delen av verden kan få muligheten til å lese Bibelen selv.

Velkommen til tema-retreat om Jesusbønnen!

TEMA-RETREAT: JESUS-eller HJERTE-BØNNEN


- kanskje den beste hjelp til å lære å be alltid og kontemplativt.


Dato: 26.-28.4. Fredag kl. 19 til søndag kl. 14. 

Pris: 2000 kr. 


Sted: Solåsen Pilegrimsgård, Falkev. 
15, 1555 Son, Tel: 415 49 415
Påmeldingsfrist : 5.4
Leder: Bjørn Olav Hansen
(se hans bok: Jesusbønnen; www.frihet.no og www.peterstiftelsen.no
(Publikasjon/Over Alt)

Ulf Ekman slutter som hovedpastor for Livets Ord

I forbindelse med 30 års jubileet for forsamlingen Livets Ord i Uppsala, overlater Ulf Ekman stafettpinnen som hovedpastor til Joakim Lundquist.

Det melder Livets Ord på sin nettside. Forsamlingen fikk vite dette i forbindelse med gudstjenesten i fomiddag. Jubileet markeres den 26. mai og Ekman ansvaret til neste generasjon.

Som kjent har Ulf Ekman vært sykmeldt en periode. Det skyldes en kraftig overanstrengelse i forbindelse med hans tjeneste. Ekman, som er blitt 63 år, legger slett ikke inn årene, men vil nå konsentrere seg om andre sider ved sitt kall og sin tjeneste. Han vil også fortsette å forkynne regelmessig i forsamlingen.

Du kan lese pressemeldingen fra Livets Ord her:

http://www.livetsord.se/default.aspx?idStructure=15734

Kristne og jøder går sammen om å gi gratis medisinsk hjelp til palestinske barn

Et topp moderne israelsk medisinsk senter har inngått en samarbeidsavtale med en kristen organisasjon, som skal sørge for gratis medisinsk hjelp til palestinske babyer og barn fra Vestbredden og Gaza.

'Vi kjenner på en slik bevegelse fra Gud til å nå ut til disse barna, som er døende og har så lite håp,' sier Karen Dunham (bildet), direktør for Living Bread Church International. Så legger hun til:

'Er det ikke typisk Gud å lage et team av en kristen organisasjon og et jødisk sykehus for å vise kjærlighet til Israels fiender i en tid som denne?'

Dunham mottok grønt lys fra formannen for Assaf Haroef Medical Center mot slutten av januar måned, og har allerede begynt å flytte barn som trenger medisinsk oppfølging. Det er Living Bread som vil hente pasienter fra Gaza og ta dem med seg tilbake dit etter at sykehusoppholdet er ferdig.

'Det er en forundelig dør av Guds kjærlighet som har åpnet seg,' sier Karen Dunham rørt.

Midt i den striden Israel står midt oppe i gir de altså gratis medisinsk hjelp til fiendens barn! Flere av dem er barna til de som sender raketter mot dem.

Alt er forsonet i Kristus

I dag vil jeg gjerne dele noen ord av Maximos Bekjenneren (580-662), som var den ledende teologen i striden om Kristi to viljer som splittet kirken på 600-tallet. Det er ikke sitatet på bildet, selv om det også er godt!

Men det er dette:

'Den hellige kirke rommer mange mennesker, menn, kvinner og utallige barn. De er alle ulike, av fødsel, størrelse, nasjonalitet og språk, levesett og alder, hva gjelder arbeid og meninger, i klær og vaner, i kunnskap og stand, i velstand og væremåte. Likevel tilhører de en og samme kirke. Takket være den er de alle født på ny, gjenfødt ved Ånden. Uten å gjøre forskjell, skjenker Kirken dem den nåde å tilhøre Kristus og å bære Hans navn ved å kalles kristne.

Og enda mer, troen gir oss en stilling som er meget enkel, og som ikke kan tas fra oss, ved at forskjellene mellom oss ikke lenger synes å eksistere; alt holdes sammen i Kirken og forsones i den.

Ingen lever lenger for seg selv, ingen er skilt fra de andre, men alle er forenet med hverandre som brødre og søstre i den enkle og udelte troens kraft.

Om den første menighet sier Skriften: "Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn", på en slik måte at alle medlemmene så ut som ett legeme, i sannhet verdige Kristus selv, han som er vårt sanne Hode. Og når apostelen i menigheten taler om Kristi gjerninger, forsikrer han: "Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle èn i Kristus Jesus".

Med sin enestående godhet og uendelige visdom gjenforener Kristus alt med seg, som det sentrum som strålene går ut fra'.

Italienske baptister feirer 150 års jubileum i 2013

5.-8.september vil italienske baptister markere sitt 150 års jubileum. Selve jubileumsmarkeringen vil finne sted i Baptistkirken i Roma.

Det er nedsatt en egen arbeidsgruppe som vil ha ansvaret for jubileumsgudstjenesten. I forbindelse med jubileet vil det også vises en utstilling, som vil gi et tilbakeblikk på de 150 år som har gått siden arbeidet ble startet opp. Et 40 siders hefte som forteller historien i korte trekk er allerede gjort ferdig.

Ordene fra 1.Sam 7,12 er valgt som motto for jubileet:

'Så langt har Herren hjulpet oss'.

Jeg kommer tilbake med flere detaljer om jubileet og om baptistenes historie i Italia senere.

Kulturell kristendom fører folk inn i evig fortapelse!

Han taler i klartekst, David Platt (bildet). I det han henviste til en helt ny statistikk, som viser at selverklærte kristne i USA er 'marginalt hengitt til Jesus'. Platt, som talte på en konferanse i Moody Theater 1.mars, mente mange amerikanske kristne er 'forført' i forhold til sitt forhold til Jesus:

 'Vi lever i en tid hvor det å kalle seg en kristen betyr omtrent ingenting', sa David Platt, her i Norge er den unge baptistpastoren kjent for boken 'Radikal', som nylig ble utgitt på Lunde forlag.

Kulturelle kristne
'Det finnes mange mennesker i vårt land som tror de er kristne, men som ikke er det,' sa Platt i sin tale. Han kaller dem 'kulturelle kristne' og har ingen 'bibelsk fundert kristen tro'. De bekjenner at de er kristne, men det er ingen ting ved deres liv som er annerledes. Troen får ingen konsekvenser for levd liv.

Spørsmålet er om ikke dette er en relevant problemstilling for flere enn amerikanere. Kan vi også si dette om store deler av den norske befolkning også?

Og David Platt er ikke i tvil: kulturell kristendom fører folk inn i fortapelsen!

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med to artikler. Den ene om Hans Johansson (bildet), en høyt elsket svensk åndelig veileder, som døde så altfor tidlig for fem år siden. Den andre artikkelen handler om påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

The Irish Times med artikkel om den nymonastiske bevegelsen

Veksten i nymonastiske kommuniteter er så bemerkelsesverdig at også store aviser begynner å skrive om det. Som The Irish Times 13.februar.

Journalist Sylvia Thompson skriver: 'Det finnes en voksende bevegelse av mennesker som benytter seg av den monastiske tradisjonen i sine hverdagsliv ... Forenklet definert som ny-monastisisme innebefatter denne gruppen mennesker fra alle aldersgrupper som dras mot det monastiske livets rytme, og som søker inspirasjon fra kristne bønner og skrifter for å kunne leve mer fullendte liv til fordel for sine lokalsamfunn og det videre fellesskap. Disse nymonastene lever ikke i klostre men i stedet lever de ordinære liv hvor dagene preges av pauser for bønn og refleksjon...'

Journalisten fra The Irish Times har møtt Garth Bunting, som er medlem av New Monasticism Ireland. Han har sitt daglige arbeid for Church of Ireland, med base i katedralen i Dublin. Han sier: 'Dette handler om hvordan vi kan bli inspirert av det tradisjonelle monastiske livet. For eksempel den monastiske dagsrytmen med tid for arbeid, tid for hvile, tid for studier, tid for refleksjon hvor dette veves sammen med moderne liv'.

Praktiske håndbøker
Ian Adams, anglikansk prest fra Sør-Devon, er en av mange som har skrevet praktiske håndbøker som hjelper de som er interessert i å komme inn i en hverdagslig bønnerytme. Journalist Thompson siterer ham i artikkelen, som hun gjør med flere andre som yter hjelp til de som vil legge ut på dette veistykket.

Jeg kommer tilbake med en artikkelserie om den nymonastiske bevegelsen her på bloggen om litt. I mellomtiden anbefaler jeg de som behersker engelsk å lese den interessante artikkelen i The Irish Times, som du finner her:

http://www.irishtimes.com/newspaper/features/2013/0213/1224329974171.html