Hvordan leve ut en synlig enhet med alle som elsker Kristus? Del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen som omhandler det mål Taize-brødrene har satt seg for 2014:

3: Del og be regelmessig med andre
'For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dere'. (Matt 18,20)

For enkelte ungdommer har smertefulle prøvelser, ensomhet, følelsen av å være overgitt og denne vàre følelsen av verdens urettferdighet gjort at de føler det nesten umulig å kunne tro på Gud. Å tro er alltid en risiko - tillitens risiko.

Hvem kan være min medvandrer som jeg kan samtale om troen med?

Et forslag til alle: Istedet for å være alene med sine spørsmål, finn noen andre mennesker å dele med, en gang i uken eller en gang i måneden. Les sammen evangeliene, eller noe annet. Be sammen med sanger, bibellesning, en lang periode med stillhet.

Et forslag til lokale pastorer og ledere: Oppmuntre og støtt slike smågrupper hvor man deler og ber, hjelp dem til å være åpne og ønske andre velkommen.

4: Gjør fellesskapet med alle som elsker Jesus mer synlig
'Dere er Kristi kropp' (1.Kor 12,27)

I vår landsby, vår by eller region, finnes det også mennesker som elsker Kristus, men på en annen måte enn vi gjør. Når vi kaller oss 'kristne' så betyr det at vi bærer navnet til Kristus. Vi mottar vår identitet som kristne gjennom dåpen, som forener oss med Kristus. La oss gjøre denne felles identiteten mer synlig, isteden for å understreke våre forskjelligheter som kirkesamfunn.

At forskjellene blir uoverkommelige er likevel ikke en årsak til å skilles ad. Gjennom sitt liv overskred Kristus mange grenser, og på korset, strakte Han ut sine armer fra den ene siden til den andre, mellom disse to som var adskilt fra hverandre. Hvis kristne ønsker å følge Kristus og la Guds lys skinne i verden, kan de ikke forbli skilt. Det er Den Hellige Ånd som forener oss.

Et forslag til alle: Hvorfor ikke henvende seg til de som er annerledes, en annen gruppe, et annet sogn, en annen bevegelse, en kristen gruppe med fremmedspråklige? Vi kan besøke hverandre, la andre ønske oss velkommen, invitere dem. Vi kan vende oss til hverandre i en enkel bønn, sette oss under samme tak uten å forvente at alt skal være harmoni, og på denne måten kan vi leve med forventningen om fullt fellesskap.

Et forslag til lokale pastorer og ledere: I pastoralt arbeid, gjør alt det du kan gjøre sammen med kristne fra andre kirkesamfunn, gjør ingen ting uten å ha andre i tankene.

Hvorfor jeg aldri valgte å konvertere til Rom, del 1

Dr.theol Anders Gerdmar (bildet) er rektor for Livets Ord teologiske seminar, og assisterende professor i nytestamentlig eksegese ved Uppsala universitet.

Han har skrevet en svært interessant artikkel i forbindelse med Birgitta og Ulf Ekmans nært forestående konvertering til Den romersk-katolske kirke. Med velvillig tillatelse fra Anders Gerdmar, gjengis denne artikkelen på bloggen i dag. Den er såpass lang, at den gjengis i to deler. Neste del publiseres lørdag.

Att min pastor sedan snart 30 år konverterat till Romersk-katolska kyrkan har sänt en chockvåg över stora delar av kristenheten,[1] inte minst inom det egna nätverket med uppemot 250 000 medlemmar. Utan att kunna bedöma Ulf och Birgittas personliga väg – det kan jag inte, lika lite som andra kunde bedöma vår när vi bröt upp från Svenska kyrkan en gång – är det viktigt att förklara varför jag själv gång på gång ställts inför valet och valt att inte konvertera. Och att jag inte tror att det är vägen till enhet. Vägen till enhet är inte konversion utan konvergens – att alla böjer sig inåt, i det att vi underordnar oss varandra i lydnad för Jesus Kristus.

Min uppväxt i svensk högkyrklighet betydde att en del i bekantskapskretsen, ofta förtvivlade över Svenska kyrkans avfall, valde att konvertera. Jag och min fru sa: Antingen blir vi katoliker eller blir vi pingstvänner. Jag är glad att andens dop kom emellan och förde oss in i den karismatiska rörelsen och senare trosrörelsen. Men mina två älskade bröder, Lars och Staffan, valde Romersk-katolska kyrkan och vi ganska snart Livets Ord. För vår familj var naturligtvis att vi gick skilda vägar ett hårt slag, kanske allra mest att jag och Else-Marie döptes som troende. Glädjande nog hade vi ett mycket varmt och kärleksfullt hem som så småningom hämtade sig från chocken och relationerna är åter varma. Mitt sista minne av min far, prästen som gav mig kärleken till och tron på Guds Ord och dess absoluta auktoritet, är att han står i vänligt samspråk med Ulf Ekman vid min 40-årsfest för tjugo år sedan; pappa var vänligheten själv och ville säkert ta chansen att förstå den kontroversielle predikanten.

Konversion ingen väg
Varför har jag då aldrig valt konversionens väg, när både mina bröder och många nära vänner har gjort det?

Jag har under hela mitt vuxna liv grundläggande haft samma syn på dessa saker, även om jag under senare år mer än tidigare har sett vikten av enhet i Kristi kropp, då Jesus ber sin sista bön om just detta (Joh 17:21) och då jag verkligen har sett genuin tro och kärlek både i andra protestantiska kyrkor och bl a Romersk-katolska och Ortodoxa kyrkan. Inte minst är mötet med många katolska karismatiker härligt; de kan som få söka Gud och vara törstiga efter Andens liv.

Var och en som tror och bekänner Jesus Kristus som Herre är Guds barn, har samma far som jag, och är alltså min broder, oavsett kyrkotillhörighet. Den personen är född av Anden. Ingen är fullkomlig, men vi kan vara ofullkomliga i vår tro. Vi kan lite till mans samtidigt vara födda av Anden och teologiskt förvirrade. Men det finns en tro som en gång för alla meddelats åt de heliga, Judas brev 3. Den meddelades då – ordet på grekiska visar att meddelandet av den är avslutat – och vi står på den nu.

Låt mig också säga att jag inte älskar att ägna mig åt att peka ut var jag och mina kristna bröder skiljer oss åt, men det blir ibland nödvändigt då andra lika tydligt flyttar på sig. Som nu. Och då måste vi också vara tydliga.

Trons prioritetsordning

En hjälp när man tittar på olika kristna rörelser är att använda trons prioritetsordning, eller trons hierarki. När man gör en prioritetslista över vad som är mest centralt i kristen tro så ser man att vi är överens med de flesta kristna om de viktigaste sakerna, medan de som inte har frälsningsbetydelse kommer längre ner. Samtidigt som det finns skillnader får vi inte slänga ut barnet med badvattnet glömma allt vi har gemensamt med de flesta troende: vi tror på

• En Treenig Gud,
• Jesus som Herren och frälsaren,
• Guds Ord som källan till tron
• Den helige Ande och hans verk
• Ett liv i helighet
• Att människan är skapad till Guds avbild med ett oändligt värde
• Att Jesus ska komma tillbaka för att döma himlen och jorden

Listan kan göras mycket längre innan vi kommer till de frågor som skiljer.
Vi kan också enas om många etiska frågor med de gamla kyrkorna i öst och väst: livets början och slut, äktenskap och samlevnad. Den gemensamma tron sammanfattas i tron på hela Guds Ord och de fornkyrkliga bekännelserna som klargör den kristna tron gentemot villolärarna. Detta delar vi med de flesta kristna och är glada över det.

När jag börjat med att betona enheten i tron, måste jag ändå tydliggöra att det finns skillnader gentemot Romersk-katolska kyrkans tro och de är dessa jag nu ska sammanfatta i form av några huvudpunkter under fyra rubriker: bibelsyn, kyrkosyn, synen på Maria, synen på påven.

(fortsettes)

Tror fader Paolo er i live!!!!!

Vårt Land kan i sin nettutgave i kveld melde at det er ting som tyder på at fader Paolo kan være i live!

Om det er sant er det fantastisk. Siden fader Paolo ble kidnappet har vi bedt for ham hver gang vi har feiret gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, og ellers hvor det har vært en anledning. I Kristi himmelfartskapellet henger det også et kors vi har fått av våre venner i kommuniteten der. Det minner oss om å be for dem hver gang vi går inn i kapellet.

Personer med gode, pålitelige kontakter nordøst i Syria har bekreftet overfor oss at fader Paolo Dall’Oglio er i live og har det etter forholdene bra, sier en kilde som befinner seg i Sulaymaniya i Irak til Vårt Land.

Vårt Land skriver: Verden over mobiliseres det nå i form av våkenetter og messer for å få fader Paolo frigitt. På Facebook florerer det av 29. marsmesser «for fader Paolos frihet og alle som sitter fanget».

Messer skal gjennomføres i blant annet Milano, Roma, Beirut, Berlin, Brussel, ­Doha, Dubai, Genève, Grenoble, Montreal, Paris og London.

«Vi er som en av de mange irakiske eller syriske familier som lider under fraværet av en kjær. Vi vil lese utdrag fra fader Dall’Oglios tekster og dele håpet om å se ham snart igjen», skriver munker og nonner ved kommuniteten i Deir Mar Musa ifølge nettstedet Fides".

I reportasjen kan du også lese et intervju med meg i sakens anledning.

Du kan lese den inspirerende reportasjen her:

 http://www.vl.no/troogkirke/tror-fader-paolo-er-i-live/

500 bøyde kne i gatene i Cherkassy i Ukraina for å be for landet

Det gjør et sterkt inntrykk å lese og se bildene fra bønneaksjonen som ble gjennomført i den ukrainske byen Cherkassy tirsdag.

Da knelte mer enn 500 kristne i byens gater for å be til Gud for Ukraina. Mange ba med tårer, og det ble bedt på mange språk.

Det ble bedt om at Gud skulle se i nåde til Ukraina og for fred. Også i mange andre ukrainske byer ble det gjennomført lignende forbønnsaksjoner.

Hvordan leve ut en synlig enhet med alle som elsker Kristus? Del 1

I 2014 har Taize et mål brødrene av kommuniteten arbeider mot, og som vi inviteres til å delta i. Det lyder slik:

'søke en synlig enhet med alle som elsker Kristus'.

Hvordan kan et slikt mål nås? Bror Alois, som leder denne økumeniske kommuniteten i Frankrike i dag, har fire forslag. Her har vi noe å lære noen og enhver av oss! I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hva vi konkret kan gjøre for å 'søke en synlig enhet med alle som elsker Jesus':

1: Ta del i et lokalt bedende fellesskap
'Dere skal elske hverandre; ved denne kjærligheten skal alle vite at dere er mine disipler'. (Joh 13,34-35)

Et forslag til alle: ta del i en søndagsgudstjeneste, eller i andre aktiviteter, gjerne med mennesker du selv ikke har valgt. Forsøk å ha en opplevelse av fellesskap.

Et forslag til lokale pastorer og ledere: lytt til unge mennesker, skjelne og ønsk velkommen det de kan bringe inn i et lokal-samfunn, og gjør eldre mennesker oppmerksom på dette.

2: Utvid fellesskapet ut over grensene som begrenser oss
'Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg'. (Matt 25,40)

Jesus var oppmerksom på alle Han møtte, og spesielt de fattige, barna, de som synes uviktige. Følger vi Ham kan vi overskride grenser og slå oss i lag med de som er behovstrengende. Vi kan ta del i solidaritetshandlinger sammen med kristne fra andre sammenhenger, og med mennesker som ikke deler vår tro.

Enten fattigdommen er materiell eller åndelig innebærer vår solidaritet en gjensidig deling: i det vi tilbyr vår assistanse, er vi ofte de som også mottar.

Et forslag til alle: hvorfor ikke velge, for et år, et nabolag hvor du kan kan vise ditt vennskap og solidaritet med de som lider, de fattige, de syke, de som sliter med funksjonshemminger, overgitte barn, arbeidsløse og flyktninger?

Et forslag til pastorer og lokale ledere: hjelp unge mennesker til å oppdage hvor deres solidaritetshandlinger trengs.

 (fortsettes)

Bildet er fra begravelsen etter bror Roger av Taize.

10 dagers bønnekampanje for kristne fanger i Iran

I dag innledes en 10 dagers bønnekampanje for kristne fanger som sitter fengslet i Iran.

Det er tradisjon i Iran at utvalgte fanger blir løslatt ved overgangen til det iranske nyttår, som finner sted 21. mars.

La oss be for de mange kristne som sitter fengslet i Iran. Den siste tiden har spesielt mange kvinner blitt kastet i fengsel, ene og alene på grunn av deres tro på Jesus.

Flere av de kristne som sitter i iranske fengsler lider av alvorlige sykdommer, uten tilgang på viktig legetilsyn.

Kanskje du skulle sette av disse dagene for å stå sammen med våre lidende trossøsken? Hebr 13,3: 'Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'.

Rotløse kristne

Jeg har merket meg en setning, blant mye av det som er blitt skrevet om den nært forestående konverteringen til Birgitta og Ulf Ekman.

Vedkommende skriver: 'Husk at veien fremover ikke går bakover'.

Men det er nettopp det den gjør!

Uten fortiden blir nåtiden og fremtiden en rotløs tilværelse, hvor vi blir ofre for alle slags vinder som blåser. Treet blåser da lett overende. Ofte med et brak.

En kristen får røtter ved å delta i et fellesskap som strekker seg bakover i tiden. Da får man del i rikdommer som gir oss hjelp til å orientere oss med hensyn til både nåtiden og fremtiden.

Det innebærer stor risiko å bli utlevert til seg selv på den åndelige reisen. Vi kan lett bli ofre for selvbedraget, for vår stolthet, motløshet og for misforståelser. Uten veiledning av de som har gått foran oss, uten forankring i et fellesskap som er rotfestet i djupere jord enn oss selv, er det vanskelig å finne frem.

Så er det da nettopp rotløsheten som preger vår tid.

Om urkirken heter det: 'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'. (Apg 2,42)

Uten kontakt med våre røtter blir vi nettopp det - rotløse.

Jeg spør: finnes det en sammenheng mellom de stadige reisene og bevegelsene, oppbruddene og flyttingen, og den økende åndelige fattigdommen i vår tid?

Rytme i arbeid og bønn, del 2

Her følger andre og siste del av noe Ray Simpson (bildet), har skrevet i boken: 'Keltiske veimerker':

Den tidlige keltiske kirke fulgte en rytme med sabbatshvile på lørdag og gudstjeneste på søndag.Man antar at Patrick bidro til å formulere Senchus Mor, irsk 'kristenrett' basert på gamle lover. Den krevde at hver sjuende dag skulle vies til å tjene Gud med både tiende og tid. Columbas regel spesifiserte at den ekstra matrasjonen for søndag også skulle gis på lørdag på grunn av den store respekten for sabbaten man finner i Det gamle testamente. Den skiller seg fra søndag bare hva arbeidet angår.

Adamnan, som skrev biografien om Columba, behandlet sabbaten med en respekt som ble borte i generasjonene som fulgte. Den keltiske kirke fulgte jødiske og østlige skikker på dette feltet. Gradvis førte innflytelsen fra Roma, som ikke var fri fra antisemittisk og urban mentalitet, til at det ble søndag og ikke lørdag som skulle være hviledag. Dermed ble lørdagen sekularisert.

Det fantes også en rytme gjennom uken. På Iona avsto man på onsdager og fredager fra å spise mens det var dagslys. Denne praksisen brakte Aidan med seg til Lindisfarne, og skikken ble fulgt av mange hengivne menn og kvinner som lot seg inspirere av hans eksempel.

Kravet til gjestfrihet gjorde likevel at man av hensyn til gjesten kunne se bort fra denne regelen når man fikk besøk. Det ser ut til at både Columba og Patrick hadde torsdag som fast dag for åndelig fordypning'.
(Ray Simpson: Keltiske veimerker. Verbum forlag 2008, side 61-63)

Vårt behov for å dømme andre

I går raste debatten rundt Ulf og Birgitta Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke. Mange brukte store og harde ord. Denne betraktningen av Henri Nouwen burde få noen og enhver av oss til å tenke litt! Jeg har oversatt den til norsk fra hans bok: Bread for the Journey

'Vi bruker en stor mengde energi på å kritisk dømme andre mennesker. Ikke en dag går uten at noen gjør eller sier noe som vekker vårt behov for å ha en mening om ham eller henne. Vi hører så mye, ser så mye og vet så mye. Denne følelsen av at man må ha alt klart for seg og felle en dom kan være ganske ubarmhjertig.

Ørkenfedrene sa at det er en tung byrde å dømme andre, men å bli dømt av andre er en lett byrde.

Om vi bare kan slippe behovet for å dømme andre, får vi en djup indre frihet. Når vi slipper å dømme andre, er vi frie til å være barmhjertige. La oss minnes Jesu ord: 'Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt'. (Matt 7,1)

Rytme i arbeid og bønn, del 1

I går leste jeg opp igjen noe som Ray Simpson (bildet) har skrevet. Ray Simpson, som er anglikansk prest, leder det verdensvide økumeniske fellesskapet 'Aidan og Hilda kommuniteten'. Det passer i grunnen veldig godt til det som opptar meg for tiden:

'De første kristne fulgte helt naturlig en rytme med daglig bønn og ukentlig nattverdfeiring. De var jøder, akkurat som Jesus. Deres hellige skrifter viste dem at Gud har gitt universet en rytme: i de sju skapelsesdagene (1.Mos 1 og 2), i årstidene, og i den daglige vekslingen mellom lys og mørke. De var vant med at man ba både morgen, middag og kveld (Salme 119,64). De viste at dyrket mark år om annet måtte ligge brakk for å bevare sin fruktbarhet, og de brukte ordet 'sabbat' både om et års hvile for åkeren og en dags hvile for folk (3.Mos 25). Jesus gjenspeilte dette ved selv å følge et mønster der Han trakk seg tilbake for å hvile etter å ha arbeidet hardt. Det samme gjorde disiplene hans.

Dessverre ble kirken etter hvert så vellykket at den 'videre-utviklet' verdens grådige hvileløshet, i stedet for å forløse den. Dermed mistet kirken kontakten med Guds rytmer ved verdens hvilende sentrum. Men lykkeligvis: De kristne som hoppet av det urbane rotteracet og flyttet ut i ørkenen, fant snart tilbake til en rytme av bønn, arbeid, studier og hvile.

Kelterne levde på landet. og mistet aldri kontakten med rytmen i det 'stille sentrum'. Livsmønsteret som preget Østkirkens klostre, kjennetegnet også hele den keltiske kirke. I dag blir folk syke av den oppjagede vestlige livsstilen. Forskning tyder på at de universelle rytmene ha satt avtrykk dypt i alle menneskers sjel. Nå forsøker folk igjen å avstemme livet etter dette. De dype rytmene må forløses!

Columbas kloster på Iona viser oss en rytme for arbeid og bønn. 'Dagene var fylt med bønn, studier og fysisk arbeid ... i fjøset, kornbingen, eller ute på jordene tilba hver enkelt Gud gjennom den oppgaven han var blitt tildelt, slik at strevet ble som et sakrament ... De første kelternes hemmelighet lå i at de knyttet sammen sakrament og sysler, alter og arne, bønn og arbeid'. Det er viktig at vi også finner rytmen der arbeidet kan bli til bønn. Noen ganger kan en enkel, manuel oppgave bidra til en indre samling for et hjerte som ber. Mens munkene formet sine bønner satt de gjerne og flettet enkle kurver av siv'.

(fortsettes)

Veien videre etter Ekmans konvertering

Ulf og Birgitta Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke reiser en rekke interessante spørsmål og problemstillinger.

Denne artikkelen handler ikke om den beslutningen ekteparet Ekman har tatt. Den respekterer jeg. Det jeg derimot har savnet i debatten som har rast de siste årene, hvor spekulasjonene og konspirasjonsteoriene har vært mange - med ufine angrep på andre kristnes overbevisning - er å spørre hvorfor så mange kjenner seg rotløse i dagens frikirkelighet og hva som er alternativet.

Den debatten bør komme nå.

For det er et faktum at stadig flere kristne med frikirkelig bakgrunn, kjenner savnet etter noe som ikke forandrer seg med de ulike strømningene og trendene som skyller med jevne mellomrom inn over oss. De lengter etter noe som er stabilt, en tro som tåler stormkastene, som åpner for mysteriet og ikke har svar på alt, hvor troen får sin utfoldelse i hverdagene og ikke bare handler om spretne møter på en søndag formiddag.

Mange lengter etter en tro som har et språk bortenfor alle ordene, en djup hellighet, som gir rom for skjønnheten, for det liturgiske. En kontinuitet. En tro med røtter i historien. En tro i samsvar med originalen.

Våger vi oss på denne samtalen?

Hvor vi ikke møter denne lengselen med flosklene, med motstanden, med beskyldningene om religiøsitet, eller bakenforliggende agendaer?

Jeg vet ikke. Når disse spørsmålene reises går mange kristne i vranglås. De hører ikke egentlig etter. De svarer på spørsmål som ikke stilles. Det er min og mange andres erfaring.

Ray Simpson skriver noe i boken 'Keltiske veimerker' som jeg har merket meg:

'31. desember 1987 dro jeg til Lindisfarne igjen. Mens jeg var der, så jeg erkebiskopen av Canterburys nyttårstale på fjernsyn. Den dreide seg om verdien av 'vugger' og 'arnesteder' for at troen skulle få feste i et folk, og viste til Canterburys betydning for den kristne kirke i England. Da talen var over og jeg hadde slått fjernsynet av, fikk jeg alene ut i den mørke natten og famlet meg fram til et lite bønnerom som var blitt innredet i en gammel stall - en stall, der Kristi vugge stod - og der knelte jeg på den kalde bakken og ga på nytt mitt liv til Gud. Det virket som en diger veivaksel dreide seg i mitt indre. Jeg skalv. Det var en av disse skakende en-gang-i-livet erfaringene, og det føltes som Gud sa: 'Visst er Canterbury en vugge, en det finnes en annen vugge også, som blir tydelig her på Lindisfarne. Jeg vil at mitt folk skal ha røttene festet dypere i jorden, dypere i folkesjelen, dypere i det overnaturlige'. Med andre ord: Guds strategi for vår tid var å skape mange Betlehem-staller, ikke Jerusalem-templer'.

Min lengsel er å se Kristus-sentrerte fellesskap, hvor troen tåler hverdagslivene våre, leves ut i et forpliktende liv med hverandre, som lever med i tidebønnenes rytme, djupt rotfestet i Guds ord, som feirer måltidsfellesskapet, bryter brødet, ser Kristus i sin neste og kjemper mot uretten. Mennesker knyttet sammen i Kristi forsoning, som skaper fred. Som lengter etter enhet med andre som tilhører Kristi kropp.

Steve Hill er død

Steve Hill, evangelisten som fikk stå midt oppe i vekkelsen i Brownsville i Pensacola er død.

Han døde i går etter en tids sykdom. Hill led av en sjelden form for hudkreft.

Det var ikke bare i Pensacola Steve Hill fikk oppleve vekkelse. I sitt misjonsarbeid opplevde han å se menigheter på 200 vokse til 20.000 i løpet av få år, og vekkelsen i Browsville Assembly of God berørte hundretusener.

De siste årene skulle bli svært vanskelige for verdensevangelisten. Han kjempet innbitt mot sykdommen, som var så hard at han ikke lenger klarte å huske navnet på sin kone. Hun derimot, sto ved hans side til siste slutt.

Nå er Steve Hills løp løpt ferdig, og han er hjemme hos Gud. I dag er det tid for å takke Gud for alle de menneskene som ble vunnet gjennom denne mannens tjeneste. En tjeneste i kompromissløs tro på Guds ord og med en radikal omvendelsesforkynnelse Kristi kropp i dag så sårt trenger.

De kidnappede nonnene i Syria satt fri

Gud hører bønn! Endelig noe positivt å melde fra Syria. Hver gang vi har vært samlet i Kristi himmelfartskapellet har vi bedt for de kidnappede nonnene i det krigsherjede landet. Nå er de satt fri.

I mer enn tre måneder har islamister i Syria holdt en gruppe nonner fanget. Få opplysninger om dem har sluppet ut, og man har lenge fryktet det verste. Nonnene ble bortført fra den kristne byen Maaloula til nabobyen Yabroud i desember i fjor. Denne uken ble de så ført til byen Arsal i Libanon, hvor de befant seg når de ble satt fri. Nå er de på vei tilbake til Syria. Dette er virkelig modige kvinner!

Hva som har skjedd med dem de tre månedene de har vært holdt som fanger, vet vi ikke, men det er ikke vanskelig å forstå den psykiske belastningen de har vært igjennom. La oss fortsette å be for dem.

Det er sikkerhetskilder innen Syrias gresk-ortodokse kirkesamfunn som melder dette.

Gruppen ble bortført fra den kristne byen Maaloula til nabobyen Yabroud i desember. Syriske regjeringsstyrker har nå startet en offensiv mot Yabroud.

Nonnene skal ha blitt brakt til Arsal i Libanon tidligere i uken og var søndag på vei tilbake til Syria, ifølge Reuters' kilde.

Gruppen ble bortført fra den kristne byen Maaloula til nabobyen Yabroud i desember. Syriske regjeringsstyrker har nå startet en offensiv mot Yabroud.

Nonnene skal ha blitt brakt til Arsal i Libanon tidligere i uken og var søndag på vei tilbake til Syria, ifølge Reuters' kilde.

Gruppen ble bortført fra den kristne byen Maaloula til nabobyen Yabroud i desember. Syriske regjeringsstyrker har nå startet en offensiv mot Yabroud.

Nonnene skal ha blitt brakt til Arsal i Libanon tidligere i uken og var søndag på vei tilbake til Syria, ifølge Reuters' kilde.

Ulf og Birgitta Ekman blir medlem av Den romersk-katolske kirke

Nettopp hjemkommet fra en flott gudstjeneste i Toten frikirke, med masse liv, barn og voksne om hverandre, nattverd og kirkekaffe og en inspirerende tale av Ola Østtveit, blir jeg møtt av nyheten om at Ulf Ekman (bildet) og kona til våren blir opptatt som medlemmer av Den romersk-katolske kirke.

Forsamlingen han grunnla: Livets Ord i Uppsala, melder at de ikke går samme vei.

Det var under gudstjenesten i Livets Ord i Uppsala i formiddag at Ekman meddelte den gudstjenestefeirende forsamlingen at 'Kristus selv har ledet dem til valget'.

Selv sier han i en pressemelding at det har "varit en långsam utveckling där vi gått från att upptäcka nya saker, till att uppskatta det vi upptäckt, till att närma oss och även lära oss av våra trossyskon. Nu upplever vi att vi skall ta konsekvenserna av vad vi upptäckt. Tron på enhet får praktiska konsekvenser. Vi har sett en stor kärlek till Jesus och en genomtänkt teologi, förankrad i Bibeln och i klassiska dogmer. Vi har upplevt rikedomen i det sakramentala livet. Vi har sett logiken i det läroämbete som bevarar kyrkans trosundervisning och för den vidare från generation till generation.  Vi har mött en etisk och moralisk styrka och konsekvens som vågar gå emot den allmänna opinionen och har barmhärtighet med de svagaste och fattigaste. Och, inte minst, vi har kommit i kontakt med representanter för miljontals karismatiska katoliker och har sett deras levande tro, Allt detta var både attraktivt och utmanande. Inte minst utmanade det våra inneboende protestantiska fördomar, och vi insåg att vi i många fall inte hade belägg för vår kritik emot dem. Vi behövde lära känna den katolska tron bättre. Detta ledde oss till att inse att det faktiskt var Jesus Kristus som ledde oss till att förenas med den Katolska kyrkan'.

Ekman avviser at han vil "smyga in församlingen Livets Ord på denna väg eller haft någon hemlig agenda för att kollektivanslutna församlingen till Katolska kyrkan. Det vore en orimlig tanke".

Denne beslutningen har jeg djup respekt for, selv om dette ikke er min vei. Noen gleder seg, andre er fortvilet over det som nå skjer. Jeg har stor forståelse for mange av de problemstillingene som Ulf Ekman har reist de senere årene. Det er mangt og mye som har skjedd - ikke minst i pinse-karismatisk sammenheng - som er svært betenkelig, og mange kristne kjenner seg rotløse og fremmedgjorte i sine protestantiske sammenhenger.

Hvordan skal vi møte den utfordringen? Ved å snakke negativt om det ekteparet Ekman har funnet frem til - som deres vei - eller se litt nærmere på hva det er som gjør at mange protestanter føler seg hjemløse?

Kristen radiostasjon bringer håp til både Russland og Ukraina

Mens russiske tropper strømmet inn på Krim, og russiske medier for det meste støttet den russiske invasjonen, fantes det en russisk radiostasjon i Moskva som tok et helt annet standpunkt.

Radio 'Nytt-Liv-Moskva' tjener nå som en brobygger mellom kristne i begge land. Radiostasjonen kringkaster 24/7 de gode nyhetene om at Gud fremdeles er på tronen!

Millioner av mennesker er i disse dager grepet av frykt, og vet ikke hva fremtiden vil bringe. Men denne radio-stasjonen, som mistet en av sine radiokanaler på direkte ordre fra Kreml i februar, bringer håpet som finnes i det nye livet i Jesus.

Radio 'Nytt-Liv-Moskva' sender både over Hotbird-satelitten såvel som via Internett. Den har vært på lufta siden 1996, som Russlands første kristne radiostasjon. Den kan høres over alt i det veldige russiske riket, og når også inn i alle Ukrainas fylker. Programmet er evangeliske.

Fire baptister i Hvite-Russland bøtelagt for å feire gudstjeneste

Fire baptister er bøtelagt i den hvite-russiske byen Gomel (bildet), for å holde gudstjeneste uten myndighetenes tillatelse.

Det var 22. desember i fjor at sikkerhetspolitiet stormet huset der de var samlet. Da ble pastor Aleksandr Zolotaev arrestert. 28. januar i år ble han så funnet skyldig i 'å ha organisert massemønstring' (!)

Da fikk også to av menighetens medlemmer: Oleg Danilevskij og Dmitri Sidorenko, funnet skyldig i ha deltatt i en 'uautorisert gudstjeneste'. I en egen høring samme dag, ble eieren av huset, Andreij Tupalskij, som er diakon i menigheten, dømt for 'utilbørlig bruk' av sitt eget hus.

Hvite-Russland har forbud mot religiøs aktivitet i uregistrerte grupper. Rådet for baptistmenigheter, i hvilket baptistene i Gomel tilhører, vil av prinsipp ikke la seg registrere.

Et liv uten fordommer

Disse ordene av Henri Nouwen (bildet) utfordrer nok de aller fleste av oss - meg selv inkludert. Her i min oversettelse:

'Noe av det vanskeligste å forholde seg til i vårt åndelige liv handler om å leve uten fordommer. Iblant er vi ikke i det hele tatt oss bevisst om hvor djupt fordommene sitter. Vi tror kanskje vi betrakter mennesker med en annen hudfarge, religion eller livsstil som jamlike, men i konkrete situasjoner viser ofte våre spontane tanker, usensurerte ord og reflekser at fordommene fremdeles finnes der.

Fremmede, mennesker som er ulik oss, vekker frykt, usikkerhet, mistenksomhet og fiendskap. De gjør oss usikre, bare ved det at de er annerledes.

Ikke før vi virkelig innser at Gud elsker oss uten vilkår, innser vi at 'de andre' er like elsket, kan vi begynne å oppdage variasjonsrikdommen blant mennesker er et uttrykk for hvor sløsende rik og stor Gud er. Da kan våre fordommer omsider forsvinne.

(Henri Nouwen: Bread for the Journey/Harper Collins Publishers, 1997)

På kvinnedagen: La oss be for Nasim som sitter fengslet i Iran

I dag - på den internasjonale kvinnedagen - vil du være med på å be for Nasim (bildet). Hun har tilbrakt de siste syv månedene i fengsel i Iran for sin tro på Jesus.

Hun heter egentlig Maryam Naghash-Zagaran, men går under kallenavnet 'Nasim'. Iran fengsler stadig flere kvinner som kommer til tro på Jesus, og Nasim er idømt en fengselsstraff på hele fire år.

Nasim lider av en hjertesykdom. Hun er tidligere hjerteoperert, og det er en enorm påkjenning for henne å sitte i fengsel. 29. september ble hun sendt fra fengselet og til sykehus etter et anfall av sterke smerter i hjertet.

Det er lite vi kjenner til om 35 åringens tilstand i dag.

Undrer meg på om noen bar noen plakat av henne i markeringen av kvinnedagen i dag?

Hundrevis av Maya-indianere til tro på Jesus etter å ha sett Jesus-filmen

Hundrevis av Maya-indianere har kommet til tro etter å ha sett 'Jesus-filmen'.

Filmen ble vist i tre landsbyer i Yucatan Peninsula i Mexico. I filmen snakker Jesus deres eget språk, og den ble vist tre netter på rad i de tre landsbyene. Et sted mellom 250-500 Maya-indianere dukket opp hver kveld for å se den.

Erick Schenkel, som er administrativ direktør for Jesus-film prosjektet, skriver i en blogg-artikkel, at han er spesielt grepet over reaksjonene til to eldre Maya-indianske kvinner som satt på første benkerad og så filmen. De var så grepet av filmen fra første scene, og når filmen viser at Jesus ble arrestert, holdt de seg for munnen i ren og skjær fortvilelse,

Det er anslått at mellom 200 millioner menn, kvinner og barn er blitt kristne etter å ha sett denne filmen.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 2

Her følger andre del av den ukjente vekkelseshistorien fra Krim-halvøya:

Altfor lenge hadde mennonitene som hadde slått seg ned på Krim, følt at de satte det materielle over det åndelige. Materielt sett hadde de opplevd stor framgang, men det sto ikke bra til med deres åndelige liv. Ytre sett hadde de en form for gudfryktighet, men de hadde blitt lunkne, hyklerske og verdsliggjorte. De var mer interessert i denne verdens rikdom, enn i den verden som venter.

Så var det at en ung mann - Jacob A. Wiebe - begynte å tenke på en familie som han hadde arbeidet for, noen år tidligere, i Molotschna-kolonien.

Denne familien, fortalte han resten av folkene i Annafeld-kolonien, var seriøse etterfølgere av Jesus. De ba mye. De lærte barna sine å frykte Gud og tjene Ham. De avstod fra verdsligheten, arbeidet ærlig og hardt, og de kom sammen med andre troende for 'å oppmuntre pilegrimene om å jage mot Fredens by'.

Jo mer Jacob snakket om disse folkene (Kleingemeinde - 'det lille menighets-fellesskapet'), jo mer interesse vekket det blant de som bodde i Annafeld-kolonien. Det ble til at de skrev et brev til lederen for denne 'Kleingemeinde', Johann Friesen, som kom for å besøke dem. Det førte til at hele landsbyen, sterkt beveget, etablert et nytt fellesskap, som Johann Friesen, fungerte som rådgiver for.

(fortsettes)

Bildet viser en gruppe mennoniter sammen med en smed på Krim-halvøya.

Menigheten - et pilegrimsfolk som lever i relasjoner

Mer enn 120 mennonite-ledere fra 19 land kom sammen i Guatemala City, 10.-14.februar for å snakke om en anabaptistisk identitet i en kontekst av fattigdom, vold og konkurrerende religiøse bevegelser.

Dette er den syvende konsultasjonen for anabaptister i Latin-Amerika. Tema i år var 'Frem mot en håpets tjeneste'. Årets konsultasjon markerte et betydningsfullt skritt fremover når det gjelder å finne frem til en sterkere regional identitet for anabaptistiske grupper i Latin-Amerika.

- Jeg var veldig imponert over at alle talerne var spansk-talende, med djupe røtter i den latin-amerikanske konteksten, og med teologisk dybde i undervisningen, sier Tomas Orjuela Gitierrez, som er president for Iglesia Cristiana Menonita de Colombia.

I forbindelse med åpningsmøtet talte, Gilberto Flores Campos, over temaet 'menigheten - et pilegrimsfolk som lever i relasjoner, med Kristus, med hverandre og med samfunnet rundt dem'.

Tomás Orjuela Gutierrez, president of Iglesia Cristiana Menonita de Colombia. - See more at: http://www.mennoworld.org/2014/3/3/latin-american-leaders-seek-hope-common-identity/#sthash.MqyJfIjm.dpuf

Tomás Orjuela Gutierrez, president of Iglesia Cristiana Menonita de Colombia. - See more at: http://www.mennoworld.org/2014/3/3/latin-american-leaders-seek-hope-common-identity/#sthash.MqyJfIjm.dpuf

Tomás Orjuela Gutierrez, president of Iglesia Cristiana Menonita de Colombia. - See more at: http://www.mennoworld.org/2014/3/3/latin-american-leaders-seek-hope-common-identity/#sthash.MqyJfIjm.dp

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 5

Her er nok et brev fra Watchman Nee bildet), det nest siste i denne serien. Dette er kortere enn de som jeg hittil har oversatt, men innholdet er desto mer dramatisk. Det forteller om den kommende stormen for Kina, med grusom forfølgelse av de kristne.

Det er skrevet 23. mars 1933:

'Nå er i sannhet fristelsens time. Alt er forvirrende, kaldt og grusomt. Det er virkelig hardt for en kristen å bli stående i en tid som denne. Men er det ikke slik at vi ikke visste dette på forhånd? Så hva kan vi da si?

Selv om vi drar oss selv etter veien, og ser oss omkring i undring, hvordan kan vi legge ned våre våpen hvis vi ikke hadde blitt bortrykket? Å, Herre, hva tenker Du er best?

Dette er den første utgaven av det nye årets publikasjoner. Vi kan ikke si at vi har større forventninger, større mot eller større interesse enn det vi oppnådde med publikasjonene av disse utgavene enn det vi hadde i fjor. Faktisk er det motsatt; vi frykter større vanskeligheter.

Dette til tross - vi må jage videre.

Vi setter pris på bønnepartnere.

Watchman Nee'.

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 1

Det du er i ferd med å lese nå vil du ikke finne noe annet sted enn her på bloggen: jeg har nemlig gleden av å presentere for deg hittil ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya.

En hel verdens øyne er nå rettet mot Krim og Ukraina, hvor ikke bare disse to stedene kan bli rammet av den svært alvorlige konflikten, men også store deler av Europa gjennom en korn- og gasskrise.

Men i denne artikkelen handler det ikke om krise, men om Guds gjerninger på Krim-halvøya! Vi skal til Annafeld, som logger i nærheten av Simferopol, til midten av 1800-tallet. Legg merke til de røde prikkene på kartet. De viser Mennonite- og Hutterie-landsbyer på Krim. Krimhalvøya er nemlig stedet hvor mange anabaptister slo seg ned.

M står for Molotschena-kolonien, K for Khortitsa kolonien, som ofte gikk under benevnelse Altkolonie (Old Colony), B står for Borosenko kolonien, og F for Fürstenland.

De såkalte 'Plattdeutsch-Mennonite' familiene hadde funnet ut at det milde klimaet og de gode dyrkbare dalstrøkene på Krim var svært attraktivt, og slo seg ned der sammen med muslimer, jøder og ortodokse kristne. Det skjedde rett før den forferdelige Krim-krigen brøt ut. Det var i forbindelse med denne krigen at den nå så berømte Florence Nightingale - 'Kvinnen med lampen' stelte sårede soldater, og Leo Tolstoj, som ung soldat, bestemte seg for aldri mer å ta i et gevær.

Mennonitene i Annafeld trengte mer land, på grunn av sine store familier. Men de lengtet etter noe mer enn jordisk gods, og gylne hveteåkre. Ganske snart - etter at de hadde kjøpt en gammel landsby eid av muslimer - begynte de å møtes om kveldene for å be.

(fortsettes)

Hva skjedde med Elisabeth Elliot?

Jeg har lenge lurt på hvordan det går med Elisabeth Elliot, en av mine troshelter. I går fikk jeg svar, derfor ble jeg så velsignet av dette bildet!

Det forteller nemlig en historie om virkelig kjærlighet.

For omtrent 10 år siden ble Elisabeth Elliot dement. I dag kommuniserer bestselger-forfatteren, og den viden kjente kommunikatoren gjennom lette håndbevegelser og ansiktsuttrykk. Rundt henne finner du ektemannen, Lars Gren. De to har vært gift i 34 år. Sammen med to pleiere tar han hånd om sin kone hver dag. Han har seg av de mange brevene ekteparet får, sender ut materiell for tjenesten de to har sammen, og skriver på en blogg som beskriver deres daglige vandring med Gud.

Lars Gren giftet seg med Elisabeth Elliot i 1977, omlag 20 år etter at Auca-indianerne drepte Elisabeth's første ektemann, Jim Elliot, og fire andre misjonærer. Den tragiske hendelsen førte til en verdensvid interesse for misjon, og Elisabeth Elliot ble kastet ut i en offentlig rolle. Over de neste 54 årene skrev hun 28 bøker. Hun forble i Ecuador i syv år etter Jims død, og arbeidet blant Auca og Quichua indianerne.

Elisabeth Elliot vendte tilbake til USA i 1963, og i 1969 giftet hun seg med Addison Leitch, som var professor ved et teologisk seminar. Lykken skulle ikke vare lenge. Elisabeths andre ektemann døde av kreft bare fire år etter at de giftet seg.

Lars Gren deltok i begravelsen. Det var der han møtte Elisabeth for første gang. Mens Gren studerte ved Gordon-Conwell Theological Seminary, leide han husvære hos Elisabeth Elliot. Etter hvert ble de kjærester og ble så gift. Elisabeth Elliot fortsatte å reise, og holdt taler om misjon, ekteskap og bibelsk kjønnsrollemønster. Lars tok seg av bokbordet, brente CD'er og tok seg av et radioprogram.

Elisabeths datter, Valerie, sier at hennes mor ikke er interessert i å spre meninger. Hele tiden sa hun til de som lyttet til henne: 'Hva sier Bibelen? Gjør som Bibelen sier'.

I 2004 da helsen ble mye skrøpeligere, sluttet hun å tale. Når hun forstod at hun var i ferd med å miste hukommelsen, praktiserte hun det hun hadde lært: 'Fred kommer fra aksept'. Lars Gren forteller at hun vendte seg til Bibelen, for å finne trøst der. Spesielt ble ordene fra Jes 43,2 viktige for henne:

'Går du gjennom vann, er jeg med deg,
gjennom elver,
skal de ikke flomme over deg.
Går du gjennom ild,
skal du ikke svi deg,
og flammen skal ikke brenne deg'.

Lars Gren sier Elisabeth Elliot har håndtert demens på samme måte som hun har håndtert å miste to ektemenn: 'Hun aksepterte dette, vel vitende om at de ikke var noen overraskelser for Gud. Det var noe hun gjerne skulle ha unnvært, men hun mottok det'.

Bildet viser Elisabeth og Lars Gren.

Forbønnsemne: Norge kan stå overfor kornkrise på grunn av kaoset i Ukraina

Krisen i Ukraina gjør Norge svært sårbart. Det handler om vårt daglige brød!

Denne uka har kornprisene skutt i været, og vi har de siste årene bygget ned våre egne kornlagre og verre ser det ut til å bli.

Selv i et normalår må Norge importere en femtedel av det kornet vi bruker. 

Christian Anton Smedshaug, som er daglig leder i AgriAnalyse, sier til avisen Nationen at 'verden er blitt avhengig av leveransene fra Svartehavsområdet. Det som skjer nå kan ha relativt dramatiske konsekvenser'.

Akkurat i disse dager kjempes det en kamp om å få beholde Norges største kornsilo, som befinner seg i Stavanger. Kapasiteten til denne kornsiloen er på 185.000 tonn korn, og har dermed kapasitet til å dekke nesten et års forbruk  av mel til brød og matproduksjon for Norge. Nå foreligger det planer om å selge den og gjøre den om til leiligheter!

Ukraina er en av verdens fremste kornprodusenter. I et normalår eksporterer dette landet halvparten av sin produksjon.

I fjor sommer gikk den tidligere forsvarssjefen, Harald Sunde, til det uvanlige skrittet å advare Norge om det som kan komme til å skje. I et intervju med VG sa han:

«Mangel på mat kan destabilisere hele samfunn. Den forholdsvis lave norske egenproduksjonen av mat gjør oss sårbare hvis vi skulle bli rammet av en stor atomulykke eller andre alvorlige kriser»

Ordene er enda mer aktuelle i dag.

Det var Bondevik 2-regjeringen som vedtok å avvikle beredskapslagring av matkorn i 2002.

Jeg henstiller til alle landets forbedere om å sette dette opp som et bønneemne. La oss be om at norske politikere våkner, og at kornsiloen i Stavanger ikke blir omgjort til leiligheter og at vi får en enda mer offensiv landbrukspolitikk i Norge som sikrer oss for fremtiden.

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 4

Her fortsetter serien med oversettelser av Watchman Nee's brev. Forrige artikkel ble publisert lørdag 1.mars:

I forbindelse med mine medarbeidere i Shanghai, vil jeg gjerne få si noen ord vedrørende målet for vårt arbeid. Vi kjenner virkelig på behovet menighetene i Kina har i dag for å kjenne hva som er sant åndelig arbeid, og hvilken vei det er Guds barn må vandre for Hans ansikt. Vårt ønske er kontakte alle disse som over alt er hungrige etter Herren og hjelpe dem. Hva 'The Present Testimony Magazine' angår så er de kanskje som synes at det er for djupsindig og for fokusert. Men denne avisen er laget for å bringe leseren det andre aviser som blir sterkt brukt av Herren, ikke bringer. Dette blir bekreftet av de mange leserbrevene vi mottar. Som en konsekvens av dette, er vi blitt forsikret om at vi ikke tok feil når vi fikk kallet fra Herren. Ved Herrens nåde, vil dette året og årene som kommer (hvis Han vil), denne publikasjonen fortsette å handle om det djupere livet Gud har å gi.

Evangeliseringstraktatene som vi har utgitt er virkelig blitt velsignet av Gud. I de siste to eller tre årene har vi sent ut mer enn fire millioner av dem. Dette året alene har vi allerede trykket en og en halv million. Dette til tross - vi har aldri manglet penger til å finansiere trykkingen. Selv om vi aldri har bedt om en pengegave eller mottatt noen som helst støtte, ha Gud lagt dette ned i hjertene til noen om å dekke dette behovet. Fra ulike hold har folk sendt penger til oss, og satt oss i stand til å fullføre det Gud har befalt oss å gjøre. Vi takker dere fra djupet av våre hjerter.

Når det gjelder artikkelen 'Selverkjennelse og Guds lys' i denne utgaven, så handler den om en uunnværlig kunnskap Guds barn skulle vandre i på Hans veier. Må Herren bruke den til å sette de bundne fri. Må leserne be mye over den artikkelen.

Venner - det er ikke mye tid som gjenstår! Herren står ved døren (Se Matt 24,33). Må vi bruke denne siste anledningen til å gi oss selv til Guds vilje og tillate Ham å lede oss til det stedet Han velger. Må vi være trofaste så vi ikke angrer oss når vi skuer tilbake fra evigheten. Han elsket oss og gav seg selv for oss. Han er derfor verdig til å ha hele oss. Må våre øyne være rettet mot Herren.

Fred være med deg.

En Kristi slave og tjener
Watchman Nee

Kristne tvunget til å betale 'beskyttelses-skatt' i Syria

I frykt for å miste sine liv, har en liten gruppe kristne som fortsatt befinner seg inne i Raqqa, en by i det nordlige Syria, gått med på å betale en spesiell skatt til de islamske opprørerne.

Dette er den samme byen hvor fader Paolo, lederen for Deir Mar-Musa klosteret ble kidnappet.

Tidligere i år undertegnet kristne ledere i Raqqa, og representanter for 'Den islamske staten Irak og Levanten', en islamistisk undergruppe av Al Qaeda, en såkalt 'dhimma' eller beskyttelses-avtale. Det fører nå til at kristne må betale en spesiell skatt for ikke å bli drept.

Det er den israelske avisen Haaretz som melder dette.

Denne 'beskyttelses-avtalen' innebærer også at de kristne ikke har lov til å bygge opp igjen ødelagte kirker - og svært mange av dem er ødelagt i Syria - og de har heller ikke tillatelse til å sette opp igjen nye. De er også tvunget til 'å arbeide for Islams interesser'.

La oss be for våre hardt prøvede venner!

En dagsplan for fastetiden

Når vi nå har tatt de første stegene inn i Den store fasten, er det mange som ønsker å bruke disse dagene i en større innvielse til Herren.

Her er en liten hjelp til hvordan du kan organisere disse dagene bedre:

Morgen
1) Overgi livet ditt i Guds hender være det første du gjør når du våkner: 'I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud'. (Salme 31,6) 'Mine tider er i din hånd' (Salme 31,16).

2) Se Kristus for dine øyne: 'med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus ...' (Hebr 12,2)

3) Be for din dag

Kveld:

1) Før du legger deg: Mediter over Bibelen og bruk vers du stanser ved som bønn.

2) Takk Far for Hans store nåde mot deg denne dagen

3) Be for de du har møtt denne dagen.

En bønn for fastetiden

Her er en god bønn å be nå ved Den store fastens begynnelse. Den er skrevet av Henri Nouwen, og jeg har oversatt den til norsk:

'Den store fasten begynner. Det er tid for å være med Deg, Herre, på en spesiell måte - en tid til å be, faste, og på denne måten følge Deg på Din vei til Jerusalem, til Golgata, og til Din endelige seier over døden.

Jeg er fremdeles så splittet. Jeg ønsker virkelig å følge Deg, men jeg ønsker også å følge mine egne ønsker og låne øre til stemmene som snakker om prestisje, suksess, nytelse, makt og innflytelse. Hjelp meg til å bli døv overfor disse stemmene, og mer lydhør overfor Din stemme, som kaller meg til å gå den smale veien til livet.

Jeg vet at fastetiden kommer til å bli vanskelig for meg. Å velge Din vei må gjøres hvert øyeblikk av mitt liv. Jeg må velge tanker som er Dine tanker, ord som er Dine ord, og handlinger som er Dine handlinger. Det finnes ikke tid og sted hvor vi ikke står overfor et valg. Og jeg vet hvor mye motstand det er i meg når det gjelder å velge Deg.

Vær så snill, Herre, vær med meg hvert et øyeblikk og på hvert sted. Gi meg styrken og motet til å leve i Din tid med meg nå, slik at når påsken kommer, så skal jeg være i stand til å smake med glede det nye livet Du har forberedt meg. Amen.

Fastetiden - en gave

Fastetiden er en gave! Vi har seks uker på oss til konsentrasjon, til å forenkle livet. Da regner jeg med Den stille uken. Dette utgjør tilsammen 40 dager. Søndagene er ikke medregnet. De er alltid festdager! Da feirer vi Kristi oppstandelse. Søndagene er en liten påskedag.

Er du god i matematikk, så finner du ut at regnestykket mitt ikke går opp. Trekker vi fra de seks søndagene vi her snakker om, ender vi opp med trettiseks dager, regnet fra 1.søndag i fastetiden. Dermed må vi plusse på fire dager for å nå målet på førti, og da er vi på dagen i dag, som har fått navnet Askeonsdag.

Aske er et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente. I Ninive kledde folk seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Herren om nåde.

Den unge kirken videreførte denne tradisjonen, ved at begynnelsen på fastetiden ble en tid for omvendelse og bot. Det har vi også godt av! I dag feirer mange kirker her i Vest fastetidens begynnelse med en gudstjeneste hvor et askekors tegnes i pannen på de som deltar.

Vår kommunitetsleder, Peter Halldorf, skriver innsiktsfullt og vakkert om dette i boken 'Hellig år':

"Askekorset minner oss om vårt misbruk av friheten vår. Gresset bøyer seg for vinden, og dyrene handler i overensstemmelse med sin natur. Men mennesket, Guds eget bilde, har frihet til å velge hvilken vei det skal gå. Vi har alltid muligheten til å handle annerledes enn det vi faktisk gjør. Da menneskene begynte å gjøre valg som førte til liv og død og utslettelse, ble de fordrevet fra paradiset og tvunget til å vende tilbake til støvet. Asken minner oss om vår forgjengelighet. Men Gud ga menneskene et løfte om en frihetens dag. Derfor er askekorset også et tegn fullt av håp: 'Guds nådegave er evig liv i Kristus, Jesus, vår Herre'. Korset er det hemmelighetsfulle tegnet på seieren over døden. Ved Kristi kors skaper Gud nytt liv der alt liv er svunnet hen. Når askekorset tegnes på pannene våre, og vi hører ordene som blir sagt: - Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake! Omvend deg og tro evangeliet! - blir vi ikke bare minnet på alvoret i synden og konsekvensene av den, men først og fremst om Guds vedvarende og hengivne kjærlighet til sin menneskehet, den kjærlighet som sammenfattes i Jesu Kristi kors". (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, 2012, side 96-97)

Siden vi ikke feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i kveld, vil vi markere Askeonsdag i morgen, i forbindelse med vår nattverdgudstjeneste kl.18.00. De som kommer dit vil få askekorset tegnet på sin panne.

Russiske soldater hindret gudstjeneste i pinsemenighet på Krim

I helgen ble pinsemenigheten i Sevastopol på Krim-halvøya hindret fra å holde sin gudstjeneste i de lokalene de har leid de siste årene.

Når de kom til møtelokalet viste det seg at russiske soldater hadde konfiskert det, og de måtte i all hast finne at annet egnet lokale for å holde sin gudstjeneste.

Pinsebevegelsen i Ukraina har drevet med en målrettet satsning på Krim de siste årene. I følge Ljus i Öster finnes det nå 18 menigheter, hvorav nesten halvparten av dem er blitt startet er blitt startet siden satsningen startet opp, med 600 medlemmer. I disse forsamlingene møtes både ukrainere, russere og krimtartarer.

Flere av menighetene ledes av pastorer fra de vestre delene av Ukraina, og har bestemt seg for å bli værende, selv om det nå ser ut til å brygge opp til det verst tenkelige alternativet: krig.

Baptist- og pinsemenighetene over hele Ukraina samles til bønn mellom klokka 0900-11.00 for den spente situasjonen.

Foto: Fra en pinsemenighet på Krim. Ljus i Öster

Hvem sin side er Gud på - egentlig?

På den ene siden: Russisk-ortodokse prester som velsigner russiske soldater, og ukrainsk ortodokse prester som velsigner ukrainske soldater, og gjør dem klare for væpnet konflikt.

Hvilken side er Gud på? 

På den andre siden: Ikke-voldelige baptister som samles til bønn, kjemper for demokrati, arbeider for forsoning.

Det er som to helt forskjellige verdener. I hvert fall er det forskjell i teologi.

Nasjonalismen har ridd deler av Den ortodokse kirke som en mare. Ikke bare den, men også Den romersk-katolske, lutherske og reformerte. I større eller mindre grad opp gjennom kirkens historie. Det har fått kolossale følger: tap av menneskeliv, lemlestelser og ubeskrivelige lidelser. Kristne har stått mot kristne, og begge sider har påberopt seg å ha Gud på sin side.

Gjennom kirkens historie skiller anabaptismen og baptismen seg ut. Den har et helt annet teologisk tyngdepunkt, og har aldri stilt seg bak væpnede konflikter av noe slag. Tvert om. I stedet har man arbeidet mot urett, for fred, forsoning, menneskerettigheter.

I den konflikten vi ser utkjempes så dramatisk på Krim-halvøya i dag, trengs et alternativt kristent syn: Bergprekenens vei. Tilgivelsens vei. Forsoningens vei. Fredens vei.

Nasjonalismen - hvor man påberoper seg at Gud er på ens side - er det mest grelle og stygge vrengebildet av Guds rike, og av evangeliet.  Vi må vise vei tilbake til evangeliet om Guds rike.

Foto: Genya Siliov

Englenes tjeneste

Jeg holder på å studere englenes tjeneste, slik de er beskrevet i Bibelen. Her er hva jeg har funnet så langt:

* Guds engler tilber og beundrer Gud (Hebr 1,6)

* Deres oppdrag handler alltid om å adlyde og underlegge seg Jesus (1.Pet 3,22 og Salme 103,20)

* De gir videre ord og budskap fra Gud (Matt 1,10, Luk 1,13 og Åp 1,1)

* De bringer utfrielse og gjennombrudd
(Salme 34,8, Apg 5,19 g Apg 15,7)

* De gir veiledning og ledelse til Guds hellige
(Apg 5,20 og 8,26)

* Noen ganger blir engler kalt på for å utføre domshandlinger
(Apg 12,23)

* De bringer profetisk rettning og forsikring i vanskelige situasjoner
(Apg 27,23-24)

* De sørger for beskyttelse fra det onde og fra farer
(Salme 91,11)

* De sørger for fysisk styrke
(Luk 22,43 og Matt 4,11)

* De assisterer i helbredelsestjenesten
(Joh 5,4)

* De er de helliges venner
(Apg 8,26)

* De adskiller de onde fra de rettferdige
(Matt 13,49)

* De samler de utvalgte ved tidens ende
(Matt 24,30-32)

* De fryder seg sammen med de som omvender seg fra sin synd og mottar Kristus (Luk 15,10)

* De gir Loven
(Apg 5,53, Gal 3,19 og Hebr 2,2)

* De hjelper til med rense og beskjære
(Jes 6,6-7)

* De tjener de som skal arve frelse
(Hebr 1,14)

* De tjener de troende i dødens øyeblikk
(Luk 16,22)

* De fremkommer i våre drømmer og syner
(Matt 2,13 og Apg 10,3)

* De motsier ikke evangeliet
(Gal 1,8)

Russisk baptistleder fordømmer russernes handlinger i Ukraina

Pastor Yuri Sipo (bildet), som er den tidligere presidenten for Den all-ukrainske unionen av sammenslutningen av evangelikale kristne/baptistene, legger ikke skjul på hva han mener om den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina:

- Russiske kirker - som institusjoner - må stå vakt over det åndelige livet, og må dermed erklære sin uenighet med løgn. Våre menigheter må gjøre alt de kan for å stoppe væpnede konflikter. Russland må ikke bli en aggressor. For mye russisk blod er blitt utøst, og vi må ikke bidra til at blod spilles i vår brornasjon Ukraina. Guds ord forkynner: 'La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode', (Rom 12,21)

Dette sier han i et intervju med Russian Ministries.

- Hva tenker du om det som nå skjer i Ukraina?

- Jeg skammer meg over det som har skjedd. Jeg vil få uttrykke at jeg på ingen måte aksepterer den svertekampanjen mot Ukraina som har funnet sted i russiske medier. De lyver når de sier at nasjonalistiske og fascistiske grupper har tatt over makten i Kiev. Det lovlig valgte parlamentet har tatt en beslutning om å vende tilbake til Grunnloven av 2004, og tar sine lovlige beslutninger i overensstemmelse med denne Grunnloven. De lyver når de sier at noen unge mennesker fra Vest-Ukraina truer den russisk-talende befolkningen på Krim og de østlige områdene av Ukraina. Det har ikke vært fremsatt en eneste trussel, ei heller har noen voldelige hendelser funnet sted'.

Yuri Sipko er heller ikke nådig når det gjelder det faktum at russiske myndigheter har delt ut russiske pass i Ukraina. Han kaller det en fornærmelse mot den ukrainske regjeringen.

Sikpo kaller russernes handlinger i Ukraina disse dagene for 'en skam og et uforskammet svik og en aggresjon mot brornasjonen Ukraina. Det finnes ingen unnskyldninger mot vold, og det finnes ingen grunn til å undertrykke det ukrainske folket gjennom de russiske væpnede styrkene. Det finnes ingen begrunnelse for en væpnet invasjon av Ukraina. Stopp!,' sier Yuri Sipo og legger til:

'Vi har ennå ikke helbredet sårene fra Tsjetsjenia og Ossetia og Abkhazia. Dette må stanse nå'.

Russisk-ortodokse prester velsigner russiske soldater på Krim

Flere av de store nyhetbyråene melder nå at russisk-ortodokse prester og munker velsigner russiske soldater og sjekkpunkter på Krim. En journalist fra Dagbladet forsøkte å komme i kontakt med noen av disse prestene og munkene ved et sjekkpunkt på veien mellom to av de store byene på Krim, Simperopol og Sevastopol, uten å lykkes.

Dette er ikke unikt. Opp gjennom historien har vi sett dette vrengebildet av sann kristen tro, når prester og biskoper og munker velsigner soldater med våpen, som står klare for å drepe andre mennesker. Bildet viser en ortodoks prest som ved en annen anledning velsigner russiske soldater. Dette er så langt det vel er mulig å fjerne seg fra Jesu undervisning i Bergprekenen.

Det siste fra Krim nå i ettermiddag er at russerne krever at ukrainske soldater utstasjonert på Krim-halvøya må overgi seg innen klokka 04.00 norsk tid, hvis ikke vil disse militæranleggene bli stormet av russiske soldater.

La oss bruke ettermiddagen til å be!

Baptistmenigheter svært aktive i folkeopprøret mot vanstyret til Janukovitsj

Baptistene i Ukraina har slett ikke sovet i timen, men vært svært aktive i folkeopprøret mot eks-presidenten, Viktor Janukovitsj.

En av dem som har stått midt oppe i tumultene er Rostyslav Semikov (bildet).

- Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg dette. Den siste tiden har vært som et mareritt, sier han i et intervju gjengitt i 'Sändaren', som er hovedorgan for Equmenia-kyrkan i Sverige. På et tidspunkt måtte han sørge for å evakuere sin høygravide kone fra deres leilighet i det sentrale Kiev. Sammen med baptistmenigheten han tilhører, og hvor han ofte preker, har han vært aktiv med å støtte demonstrantene, som har demonstrert mot ex-presidentens korrupte regime.

- Det handler om vår framtid, en framtid i frihet og demokrati. Vi trenger å se en forandring i vårt land og ber og tror at Gud er med oss i kampen for dette, sier han til Sändaren.

Baptistkirkene i Kiev har vært åpne hele tiden. Flere av dem har fungert som sykehus, hvor man har brakt tilskadekomne og døde demonstranter. Her har demonstrantene også fått hvile seg, fått mat, be og her har de hatt tilgang på leger og pastorer, som har møtt menneskene i deres nød. Mange medlemmer av baptistmenighetene i Kiev har også deltatt som forbedere under demonstrasjonene. De har satt opp egne bønnetelt, og de har også aktive i å megle der hvor farlige situasjoner oppsto mellom demonstranter og politi.

Fra våre egne kilder i Ukraina fortelles det om hvordan ukrainske baptistpastorer har forkynt om Bergprekenen fra sine talerstoler, og hjulpet sine medlemmer til bedre å forstå hvordan de kan leve som kristne når landet deres opplever en krise som den de nå gjennomlever.

Australsk misjonær løslatt fra Nord-Korea

Nord-Koreanske myndigheter har i dag offentliggjort at har løslatt den australske misjonæren, John Short (bildet), hvis sak jeg omtalte på bloggen mandag 24.februar.

John Short ble hentet av australsk ambassadepersonale på flyplassen i Beijing i dag tidlig. Han uttalte seg ikke til pressen som var tilstede.

Regjeringen i Pyongyang anklaget Short for å ha begått en kriminell handling, når han delte ut kristne traktater ved et buddhist-tempel i Pyongyang. Det skjedde sågar på fødselsdagen til Kim Jong Il, som er nasjonal helligdag i Nord-Korea. Dagen markerer minnedagen for Nord-Koreas andre leder.

John Short har måttet undertegne et dokument hvor han 'djupt beklager' at han har 'spredt bibelske traktater den 16.februar på fødselsdagen til hans eksellense Kim Jong Il'.

I den signerte erklæringen, hvor John Short også måtte signere med sitt fingeravtrykk heter det: 'Jeg erkjenner at massemedia i USA og Vesten som sier at Nord-Korea er et lukket land, og ikke har religiøs frihet, er unøyaktig og feil'.

La oss fremdeles huske John Short i vår forbønn.

Ukrainerne ber og faster

Disse linjene skrives rett etter midnatt. Jeg har nettopp fått beskjed fra våre gode kontakter i Ukraina, at i baptistmenighetene over hele landet, kommer de nå sammen for å be og faste.

I går offentliggjorde jeg de bønnebegjæringene ukrainerne nå inviterer oss med å be for. Det er seks punkter. Du finner artikkelen rett under denne her på bloggen.

Situasjonen på Krim er nær bristepunktet. Løsnes et skudd kan det føre til et blodbad. Nå trenger vi virkelig å stå sammen med våre ukrainske brødre og søstre og be.

Når dette skrives er det hørt eksplosjoner inne i Simferopol, hovedstaden på Krim, og det ryktes at russiske spesialsoldater er på vei. Ukraina har på sin side innkalt hele spesialstyrken sin. Det dreier seg om fallskjermjegere og marinejegere.

Ukrainske baptister sender ut forbønnsbegjæring angående krisen i landet

For kort tid siden uttalte NATO's generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, at 'freden og sikkerheten i Europa' er truet på grunn av Russlands intervensjon på Krimhalvøya. Ukrainas statsminister er krystallklar: 'Vi står på randen av en katastrofe'.

'Den all-ukrainske unionen av sammenslutningen av evangelikale kristne/baptistene' har nå kommet med en uttalelse om den ytterst spente situasjonen i landet, og ber om forbønn. Jeg har oversatt bønneemnene de ber oss om å be over:

1) At ukrainerne må vende seg til Gud og lytte til Hans ord, og at det som nå holder på å skje må være en vekker for folk.

2) For fred og harmoni for alle som bor i Ukraina.

3) For stabilitet på Krim-halvøya.

4) At en militær konfrontasjon på Krim blir avverget.

5) For landets fremtidige lederskap - at gudfryktige mennesker må velges på alle politiske nivåer, som vil respektere Guds lover.

6) Be for de som nå utgjør den midlertidige regjeringen - at de må ledes av visdom og gudsfrykt.

De minner om to skriftsteder:

'Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere'. (Mark 11,24)

' ... og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgu deres synd og lege deres land'. (2.Krøn 7,14)

Kirkehistorie skrevet i Myanmar i dag

Dette er moderne kirkehistorie! Bildet viser de første studentene som er uteksaminert fra Gospel Baptist Bible Institute i Myanmar (tidl. Burma). Eksamensfesten ble holdt i dag.

Studentene som nå har fullført et fireårig studium, har nå gitt sitt liv til menighetsplanting. To av mennene kommer fra Lahu-stammen i Shan-staten, en fra Karen-folket, en fra Chin-staten og den siste taler burmesisk. En ny klasse vil bli uteksaminert neste år!

En av de som har vært pionerene i dette viktige utdannelsestilbudet er evangelist Bob DeWitt, og det var også han som talte på den store festgudstjenesten i formiddag. Jeg har fulgt det spennende arbeidet til evangelist DeWitt de senere årene, og det bærer rik frukt. Ikke minst når det gjelder å utdanne nye medarbeidere for tjeneste i Guds rike.

La oss takke Gud for nye høstarbeidere i Myanmar.

Nå spør ukrainerne hvem baptistene er

Valget av en baptist som interim-president for Ukraina vekker oppsikt - både i Ukraina som altoverveiende har en ortodoks befolkning - men også utenlands.

Ikke minst er det nå mange som spør seg hva baptismen representerer. Baptister i Ukraina opplever at stadig flere stiller nettopp det spørsmålet.

Med sine 2.362 kirker og 121.645 døpte medlemmer utgjør 'Den all-ukrainske unionen av sammenslutningen av evangelikale kristne/baptistene' en av de største protestantiske gruppene i Ukraina og er en av de største baptistsamfunnene i Europa.

Baptistenes historie i Ukraina kan føres tilbake til den andre halvdelen av Det 19. århundre, når man ute på den ukrainske landsbygda begynte å døpe mennesker på bekjennelsen av deres tro. Etter hvert begynte menigheter å vokse opp, og i 1884 kunne den første baptist-kongressen holdes. Mot slutten av det 19 århundre kan det ha vært så mange som 300.000 baptister i Ukraina. Det er ikke for ingen ting at Ukraina er blitt kalt 'Sovjet-unionens bibelbelte'. Det sovjetiske Ukraina var hjemstedet til det nest største antall baptister etter USA.

Men kraftig forfølgelse satte inn og minsket antallet. Først under regimet til Konstantin Pobyedonostsjev, den administrative lederen for Den russisk-ortodokse kirken, som satte i gang intet mindre enn en inkvisisjon mot baptister og andre 'sekter' i årene 1880-1905. Så kom bolsjevikene eller kommunistenes blodige regime, hvor svært mange baptister måtte lide for sin tro på Jesus. Mange ble fengslet og deportert og endte sine liv under grusomme forhold i arbeidsleire, andre mistet sitt arbeid, eller satt i fengsel i mange, mange år.

I dag involverer baptister seg i det politiske liv, deriblant Oleksandr Turchnov, som nå altså er betrodd det øverste vervet i Ukraina: som president.

Og det i en svært urolig tid for landet. Baptistmenigheter over hele Ukraina forenes nå i bønn for den hardt prøvede nasjonen, som når som helst kan bli kastet ut i en blodig krig. La oss forene oss med dem å be! Det er nå det gjelder!

På bildet ser vi John Uptown (nr fire fra høyre), lederen for Baptistenes Verdensallianse, sammen med ukrainske baptistledere i 2013.

'Søk synlig enhet med alle som elsker Kristus'

Etter to måneders som er uvanlig stille til Taize å være, er ungdomsgruppene tilbake i den økumeniske kommuniteten. De store teltene er nok en gang i ferd med å reises. Gjestehuset - El Abiodh - er i ferd med å renovert.

Blant de ungdomsgruppene som har vært på besøk, har det vært en polsk gruppe her med ungdommer fra forskjellige barnehjem, en amerikansk gruppe, og en spesielt stor gruppe fra Seine-Saint-Denis, en forstad til Paris. Når fastetiden innledes på onsdag vil over 700 ungdommer fra Portugal være tilstede.

I dag er det Fastelavenssøndag og prekenteksten er hentet fra Jesu yppersteprestelige bønn om at vi alle 'må være ett'. Det passe bra med det som er årets tema for kommuniteten i Taize: 'søk synlig fellesskap med alle som elsker Kristus'. Det er noe å be om!

Sjeldne brev fra Watchman Nee, del 3

Her følger et nytt brev fra Watchman Nee, som jeg har oversatt til norsk. Det er skrevet 28.februar 1931:

Et brev til mine elskede lesere:

Jeg har ikke kontaktet dere på flere måneder. Jeg takker Gud for at Han har gitt meg å hvile i Ham og for å gjenoppta de forpliktelsene som påhviler mitt arbeid. Gud har virkelig brukt den sykdommen jeg har lidd av de siste to til tre årene, til å teste hjertet til mange hellige. Min svakhet har blitt muligheten for mange til å vise Herren kjærlighet. Nå jeg tenker på deres kjærlige omsorg, hvor takknemlig blir jeg ikke da! Jeg hører at mange av mine brødre og søstre, spredt rundt på mange ulike steder, som ikke har kjent meg i kjødet, likevel utøser de sine tårer for Gud på grunn av min helsetilstand, på grunn av den relasjonen vi har i Kristus. Dette får meg til å føle hvor mye dere har gitt meg, og hvor lite jeg har tjent dere. Det får meg til å bevege meg til å si at om jeg hadde hatt mer liv, styrke og tid, ville jeg mer enn gjerne brukt det alt sammen for de hellige.

Kroppen min smerter på grunn av alt det den har gjennomgått gjennom mange år. Mye av styrken min gikk til å fullføre arbeidet med å skrive The Spiritual Man. Men takket være Gud gjenvinner jeg nå gradvis min styrke. Jeg er i stand til å skrive noen få brev, forberede noen få artikler, lede noen få bibelstudier og delta på noen få møter. Selv om jeg forventer å gjøre mer, til tross for de mange tingene jeg ikke kan gjøre, må jeg takke Herren for hva jeg likevel makter. I følge mange som har rede på helse, så har jeg vunnet over døden flere ganger. Takk Gud - jeg er fremdeles i live. Jeg håper under min pilegrimsvandring at jeg skal være i stand til trofast å tjene Ham og dere.

(fortsettes)

Spedalske i India får hjelp takket være Evangeliska Frikyrkan i Sverige

Offisielt er lepra - eller spedalskhet - utryddet i India. Siden 2003 tilbys derfor ingen behandling for denne forferdelige sykdommen.

Men sannheten er en annen. I de nordlige delene av India finnes det fortsatt mennesker som er spedalske. På landsbygda utenfor byen Gorakhpur finnes det et eneste sykehus, og skal dekke behovet for de 245.000 menneskene som bor der. Dette sykehuset blir støttet av Evangeliska frikyrkan i Sverige.

'Forrige året behandlet vi 188 pasienter som er spedalske', sier Sanjeev Charaen, som er forstander for sykehuset. Han legger til: ' Vi går rundt og banker på dørene for å informere på lepra slik at vi skal få muligheten til å diagnostisere sykdommen i et tidlig stadium. Sykdommen har en psykososial aspekt og er veldig stigmatiserende. Derfor er det viktig at sykdommen oppdages i tide, så mennesker kan bli friske og kunne fortsette et normalt kiv'.

Ved sykehuset hjelper man de som er leprasyke med sykdommens bieffekte, har sjelesorg samtaler og hjelper de som er rammet med for eksempel yrkesutdannelse for de som er rammet og deres familier.

Hadde ikke Evangeliska Frikyrkan engasjert seg i dette arbeidet hadde ikke disse spedalske fått hjelp. La oss holde dette viktige arbeidet oppe i våre forbønner.

Foto: Evangeliska Frikyrkan.