Så er jeg blitt 57. Utrolig hvor fort tiden går. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for livet. For vennskap. I går var jeg så heldig å få bli med en av mine beste venner, Salah Ibrahimi, til fjells. Nærmere bestemt Gausdal Vestfjell, hvor dette bildet er tatt. Kronisk sykdom gjør at jeg ikke lenger er mobil, så det blir ikke så mange skrittene, men Gausdal Vestfjell er veldig tilgjengelig også for en som er hjertesyk. Her er det utrolig vakkert. Det var hit til Gausdal Vestfjell May Sissel og jeg dro på vår første fjelltur etter at vi giftet oss i 1982.
Salah og jeg har kjent hverandre siden 1997, og har opplevd så mye godt sammen. Gode og djupe samtaler, måltidsfellesskap, vi har delt sorger og gleder - og vært på turer. Alene og sammen med våre familier. Våre kurdiske venner har gitt oss så mye glede og godhet, vi setter umåtelig stor pris på dem. Vennskap er ikke noe selvfølgelig. Det må pleies og tas vare på. Så det varer livet ut.
I det hele tatt er det viktig å ta vare på øyeblikkene, de tilsynelatende ordinære tingene, de vanlige dagene. De er jo livet! Når man blir syk er ikke alt like selvfølgelig lenger. Det er ikke bare de kroppslige plagene og utfordringene med mye smerter, slitenhet, søvnløshet og fortvilelse, men også sorgen over alle tapene. Som i mitt tilfelle at de lange skogs- og fjellturene er over. Det er et stort tap. Jeg som var så glad i dem. Når man også er ute av det ordinære arbeidslivet, mister man kontakt med kollegaer, og det er lett å bli ensom og isolert.
Men jeg er veldig heldig som har en så god og snill kone, to flotte barn, en svigersønn, familie, venner, og en så god familiehund - Poirot. Hvilken glede alt dette gir.
Og det gir stor glede fortsatt å få anledning til å undervise og forkynne. For meg er det livet. Noen har lurt på hvordan jeg klarer det når jeg sliter så mye med kroppslige plager og begrensninger? For det første har ikke Gud trukket tilbake sitt kall. Kallet er der, og kallet er faktisk mer givende, spennende og brennende enn det noensinne har vært. Jeg har sagt til Herren - og til familien at jeg aller helst vil dø med skoene på og på en talerstol med en åpen Bibel. Det holder meg også oppe at noen har bruk for meg, og at jeg fortsatt kan få gi noe av det Herren har gitt meg. Det gir glede, det gir livsmot og jeg opplever også at Herren gir styrke som dagen er - i min svakhet. For uten Ham er jeg absolutt ingen ting. I meg selv har jeg ikke lenger noen styrke. Men Han har - og Han gir meg når jeg trenger det.
Dette året som har gått har jeg hatt gleden av å holde flere seminarer om bønn i flere menigheter. Mange steder har vi opplevd et forunderlig Guds nærvær. Mange mennesker er blitt berørt, og vi har fått så mange gode tilbakemeldinger. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Jeg gleder meg over det gode samarbeidet mellom menigheter fra ulike kirkesamfunn. I noen byer har flere menigheter slått seg sammen. Det er et stort takkeemne. Jeg kjenner også på stor takknemlighet for kontakter med pastorer og prester og bønneledere i inn- og utland. Arbeidet May Sissel og jeg står i ønsker også å være en oppmuntring for dem. De er det for oss.
I går gledet jeg meg over alle som husket på meg. Takk til dere som sendte sms'er, ringte eller skrev på Facebook. Det verdsettes veldig høyt. Og takk til alle dere som ba for meg i går, og som ber for meg hver dag eller når Herren minner dere. Jeg lever av de bønnene!
Jeg har lagt mitt liv i Guds hender - der er jeg trygg, også når livet stanser opp eller motbakkene er lange.
Det jeg kjenner aller mest takknemlighet for er Guds forunderlige nåde og kjærlighet. At Han har elsket meg siden unnfangelsen, elsker meg nå og vil elske meg også gjennom dødsskyggens dal. Finnes det noe større enn Fars kjærlighet? Den som omfavner deg. Jeg vet jeg er høyt elsket. Det er det beste av alt.
Og Jesus - ja, Han elsker jeg mer og mer. Han er Frelseren, Han er den gode, kjære vennen. Han er Herre.
En av de som gratulerte meg i går sendte meg en hilsen med et sitat fra Fjodor M. Dostojevskij. Det satte jeg veldig stor pris på. Dostosjevskij skrev noe som jeg stiller meg helt bak:
Jeg tror at det intet skjønnere finnes,
intet djupere,
intet så dragende,
intet så sant,
så klokt, så modig,
så fullkomment som Jesus Kristus.
Jeg sier til meg selv
at Hans like ikke bare ikke finnes,
men ikke kan finnes.
Hvis noen kunne bevise for meg
at sannheten om vårt liv
ikke er hos Kristus,
da ville jeg heller være hos Kristus
enn med sannheten.
Noen dager før fødselsdagen min fikk jeg både høre og se Grågåstoget som gikk i en stor bue over huset vårt. Det var vemodig. Nå er de på vei sørover, og vi går vinteren imøte. Men jeg kjente samtidig på takknemligheten over å få bo i et land med årstidenes skiftninger. Over lyset og mørket. Over fargene, lydene, luktene, over fjell og sjø, over alt det skapte. Over morgengryet. Den fløyelsmyke sommeren. Over høsten.
Men mest av alt gleder jeg meg over Kristi oppstandelse. Den gir håp om en morgendag og en evighet.
Foto: Salah Ibrahimi.
