Baptistenes Verdensallianse i læresamtaler med pinsevenner og ortodokse

På et ledermøte i forbindelse med årsmøtet til Baptistenes Verdensallianse i Kuala Lumpur i Malaysia 7. juli annonserte generalsekretær Neville Callam (bildet), at to team med teologer vil møtes 13.-15. desember i Alabama, USA. Det ene teamet skal starte på en teologisk samtale mellom pinsevenner, den andre med Den ortodokse kirke.

Eksekutiv-komiteen i Baptistenes Verdensallianse gav generalsekretæren i mars i år fullmakt til å sette opp de to teamene som skal føre læresamtalene. Torsdag presenterte Callam navnene:

Joining George, Dean and professor of divinity, history and doctrine at Beeson Divinity School in Birmingham, William Brackney, director of the Acadia Centre for Baptist and Anabaptist Studies in Nova Scotia, Canada, og Curtis Freeman, professor of theology and director of the Baptist House of Studies at Duke University. De som skal lede teamene er Fausto Vasconcelos, director of the BWA Division of Mission, Evangelism and Theological Reflection, og Neville Callam, som overtok lederskapet for Baptistenes Verdensallianse i 2007.

Callams forgjenger, Denton Lotz, uttrykte ønske om en dialog med pinsevennene i 2001. Baptistenes Verdensallianse har ført inter-kirkelige dialoger med Verdensallianse for reformerte kirker, Det lutherske Verdensforbundet, Mennonitenes Verdenskonferanse og Den romersk-katolske kirke.

Komisjonen for Lærespørsmål og kristen enhet, som dette arbeidet kalles, eksistrer for å utvikle en større forståelse med andre kristne trossamfunn for baptistenes særtrekk slik som troende dåp, religiøs frihet, misjon og evangelisering. Interkirkelige samtaler tar også opp situasjonen til baptister som blir undertrykket av en majoritetskirke og ser på muligheten for mulig samarbeide.

Samtalene med Den romersk-katolske kirke ble avsluttet i desember i fjor. Generalsekretær Neville Callam vil sammen med ledere for Den europeiske baptistføderasjonen møte representanter for Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel på Kreta i november. Såkalte for-samtaler med dette patriarkatet tok til i Praha på 1990-tallet. I 2009 var The International Baptist Theological Seminary in Praha, vertskap for en konferanse for økt forståelse mellom baptister og ortodokse troende.

Toten frikirke vil gi rent vann til 25.000 i Etiopia for å forhindre humanitær krise

Toten frikirke på Raufoss har vennskapsmenighet i Karssa i Etiopia. Nå setter menigheten i gang en innsamlingsaksjon for å hjelpe sine etiopiske venner med rent vann.

I byen Ijaji, kommunesenteret nær Karssa, finnes det et kommunalt vannverk som er dimensjonert for 10 000 mennesker. Befolkningen øker imidlertid meget raskt, og er nå oppe i 25 000. Det betyr at vannet i lange perioder tar slutt, med farlige konsekvenser for liv og helse til innbyggerne. Det er blant annet et sykehus i byen som i lange perioder ikke har vann! Og tusener av mennesker drikker sterkt forurenset elvevann, ofte uten å koke det. Innbyggerne har satt i gang et prosjekt for å bygge ut vannforsyningen med å bore en rekke brønner og bygge nytt vannreservoar. Dette har imidlertid stoppet opp grunnet pengemangel. Kirken blir spurt om å hjelpe, men har heller ikke midler. Dermed har de spurt om Toten frikirke kan bidra. Det vil koste 200.000 kroner å få reddet dette lokalsamfunnet fra en eskalerende ulykke.

Pastor Ivar Johnsen sier at de er 100 prosent trygge på at pengene kommer dit de skal. Kontrollrutinene er gode og blir fulgt godt opp med kommunale myndigheter.

"En viktig bivirkning av at vi står sammen med dette lokalsamfunnet slik, er at det blir et vitnesbyrd også for den muslimske befolkningen (ca 50%) om at de kristne bryr seg om dem," sier pastor Johnsen.

Om noen av bloggens lesere vil være med på å gi til dette kan de bruke Menighetens hovedkonto 2050.05.06823. Merk ”Aksjon rent vann”

På bildet ser vi hagen som Toten frikirke har laget for å minne hverandre om å be for vennskapsmenigheten i Etiopia. Den etiopiske menigheten har en lignende hage for å be for vennene på Toten.

Gjør meg til et brød som brytes av Dine hender og som Dine hender gir ut

Jeg er blitt så grepet av innholdet i denne bønnen. Den vil ikke gi slipp på meg. Bønnen er skrevet av fader Lev Gillet (bildet), som kalte seg "En munk fra Østkirken", og som fremdeles gjennom sine bøker får være en trygg åndelig veileder for mange:

"Herre Jesus, gjør meg til ett med Ditt offer. Ta mitt liv i Dine hender og skap av det et drikkoffer til Gud og menneskene. Fyll meg i Ditt beger som vin. Gjør meg til et brød som brytes av Dine hender, og som Dine hender holder i, som Dine hender gir ut."

Jeg ber om å få be den bønnen med et helt hjerte.

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du nå en artikkel om den 28 økumeniske patriarken av Konstantinopel, patriark Athenagoras, som ble kjent som brobyggeren.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Pga av reise vil bloggen mest sannsynlig ikke bli oppdatert før torsdag. Har du ikke lest alt som står på bloggen finnes det 5400 artikler her, så det er bare å forsyne seg av dem i mens! :D

3000 barn på barneleir i Bashkortostan

3000 barn har deltatt på sommerleir siden Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene i Bashkortostan startet opp dette arbeidet i 1994. Mindre enn 20 prosent av barna kommer fra kristne hjem og de fungerer som misjonærer blant de andre! Flere av barna som deltok fra den første leiren er i dag medlemmer av menighetene som utgjør unionen, og fungerer som ledere på dagens barneleire.

Disse barneleirene gir mange muligheter også når det gjelder å nå foreldregenerasjonen med evangeliet. Nylig tok en mor i mot Jesus som sin Frelser og Herre åtte år etter at hennes datter hadde begynt å delta på barneleirene. Såkornene fra Guds ord som hun hadde begynt å lytte til fikk spirekraft.

Selv om det på grunn av myndighetenes restriksjoner blir stadig vanskeligere å invitere barn fra barnehjem til å delta på slike barneleire skjer det unntak, og de får være med på barneleir. Det finnes så mange som 700.000 barnehjemsbarn i Russland. Når disse forlater barnehjemmene så vil 75 prosent enten havne i et kriminelt miljø eller ende opp som prostituerte. Og 40 prosent av deres barn igjen vil ende opp på barnehjem.

Bashkortostan er blant de regionene i Russland som har flest barnehjem. 95 prosent av barnehjemsbarna er barn av foreldre som har mistet foreldreretten. 70 prosent av barna i denne regionen lever med bare en foreldre.

Foruten barnehjemsbarn kommer også barn med psykologiske traumer fra barndommen med på barneleirene, og barna som har foreldre som sitter i fengsel. Mange av disse opplever å få et livsforvandlende møte med Jesus.

Baptistene i Ufa distriktet satser frimodig på barna. De ønsker å gi dem det beste de har: Jesus, og de ønsker å skape trygghet og en god ferieopplevelse for noen av de som trenger det aller mest i samfunnet. Barneleirene får støtte fra gode amerikanske venner som er med på å betale noen av utgiftene.

Vi minnes Jan Hus som ble brent på bålet på grunn av sin tro

I morgen er det minnedagen til Jan Hus, den bøhmiske reformatoren som ble brent på bålet av Den romersk-katolske kirke anklaget for kjetteri. Jan Hus hadde John Wycliffe som sin mentor. Du kan lese mer om den uredde og djerve Hus på bloggen Monastisk.

Du finner denne bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Samarbeide mellom baptister i California og Bashkortostan i Russland

En gruppe baptistmenigheter i det nordlige California i USA har gått sammen om å drive misjonsarbeid i republikken Bashkorostan i Russland. Dette er nok et ukjent område for de fleste av oss vil jeg tro.

Ufa (bildet), som er er den største byen i republikken, ligger i den asiatiske delen av det veldige russiske riket. Stedet har en befolkning på en million, og er en av de største byene i Russland. Ufa ligger der hvor de store flodene Ufa og Belaya møtes, på de lave høydedragene vest for de sørlige Ural-fjellene. Byen Ufa strekker seg 50 kilometer fra den sørvestlige til den nordøstlige grensen og dekker et område på hele 710 kvadratkilometer. Om man tar toget fra Moskva så er det en distanse på 1567 kilometer.

Menighetene i California har gått sammen i den hensikt å utruste baptistmenighetene som finnes i Bashkortostan. Hvert år siden 1994 har unionen av baptistkirker i Bashkortostan drevet med barneleire. I neste artikkel skal vi se nærmere på hva dette arbeidet går ut på, og hvilken rik frukt man har sett av dette viktige arbeidet.

Samarbeidet mellom baptistmenighetene i California og baptistmenighetene i Baskkortostan har kommet i stand gjennom Slavic Gospel Association, en av de eldste misjonsorganisasjonene som driver misjon i det tidligere Sovjetunionen. Slavic Gospel Association er den offisielle representanten for Den russiske unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene og utlandet.

(fortsettes)

Kravet om korte gudstjenester er et åndelig fattigdomstegn

Biskopen av Lichfield, Jonathan Gledhill, sa i en tale til presteskapet i hans sogn i London, denne uken at gudstjenestene er blitt for lange og anbefaler at de kortes ned til 50 minutter.

Biskop Gledhill mener at "gudstjenestene er blitt for kompliserte og etterlater de som ikke er vant med å gå i kirken forvirret og ekskludert."

Den anglikanske biskopens uttalelser føyer seg inn i rekken av lignende uttalelser fra vel og merke mennesker som kommer fra vestlige land. Uttalelsene er et symptom på en åndelig fattigdom som preger land hvor det ikke er vekkelse. Mens man har et vell av tid til det aller meste man vil, så skal gudstjenesten avspises med det minimale tidsbruket! Det sier mye om ens forhold til Gud, når alt kommer til alt. Mens mennesker i land som opplever vekkelser ikke kan tilbringe nok tid i kirken, er det altså omvendt der hvor vekkelsene ikke lenger preger oss.

Dernest er også dette et spørsmål om hva gudstjenesten egentlig er. Er den først og fremst et møte hvor menneskets behov for å bli underholdt eller bli velsignet står i første rekke? Eller er gudstjenesten faktisk noe helt annet?

Seth Yeghnazar - et Herrens vitne i Iran som bar med seg Guds nærvær, del 2

Fra januar 1956 holdt Seth Yeghnazar (til venstre på bildet) og familien bønnemøte og bibelstudium hver eneste dag, uten opphold i fire år. Hver dag ønsket de Herrens nærvær velkommen i deres hjem, og inviterte andre til å søke Ham sammen med dem. Mange liv ble forvandlet av Herren gjennom disse trofaste sammenkomstene, og denne lille gruppen var vitne til tegn, under og helbredelser.

Papa ble kjent i Kristi menighet i Iran fordi han stilte dette enkle spørsmålet til de fleste han møtte: Elsker du Jesus? Dette var ikke en frase han liret av seg, men spørsmålet avslørte en djup forståelse av at hjertet i en kristens liv handler om en kjærlighetsfull relasjon til Frelseren. Han lengtet etter at hans familie og andre skulle kjenne høyden, dybden, lengden og bredden i Guds kjærlighet.

I 1959 bygget han på huset sitt og fikk satt inn flere benker til å huse alle som kom. Men etter hvert ble huset for lite og menigheten som ble plantet i Seth Yeghnazar's hjem leide en kjeller i Tehran. Stedet ble kjent som Filadelfiamenigheten, senere skiftet den navn til Jamaate Rabani, på persisk.

I 1963 rammes Seth av en tragedie. Hans kjære kone, Vartoyhi, dør av kreft, og Seth Yeghnazar er knust. I den djupe sorgen møter han Herren på nytt, og ydmykt og besluttsomt hengir han seg til å sørge for sin familie, tjene menigheten og sin Mester resten av livet.

20. oktober 2010, i en alder av 99 år, henter Herren Seth Yeghnazar hjem til seg. Armeneren Yeghnazar etterlot seg seks barn, 16 barnebarn og 15 oldebarn – alle sammen tjener Herren sammen med sine ektefeller.

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 5

Her fortsetter beretningen om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir:

"I vanskelige tider la vi ekstra vekt på bønn. For eksempel en gang da medlemmene våre ble arrestert, bestemte vi at vi skulle be for ham som menighet hver tredje time. Hvor vi enn var - på arbeidet eller på skolen - bad vi stille i Ånden. Det syntes for oss som om ingen i hele verden visste om eller brydde seg om våre problemer uten Gud. Vi besluttet at vi måtte vende oss til Ham hver tredje time for å finne trøst, styrke og ledelse. Kirken vår i Barnaul og kirker i hele Russland bestemte seg for å erklære hver fredag som bønn- og fastedag. Vi ble trøstet ved å vise at på den dagen ble det ofret bønne- og lovprisningsoffer til himmelens Gud fra hvert hjørne av vårt ateistiske land.

Bønnemøtene onsdag kveld var de mest intime av disse møtene i Barnaul. De kristne inviterte ikke gjester til disse møtene og håpet også at politiet ville la dem være i fred. Når de følte seg sikre på at de var bare blant sine egne medlemmer, åpnet de hjertene sine.

På en typisk onsdagskveld leste en lekforkynner fra Skriften for å åpne møtet. Så stilte han et praktisk spørsmål; 'Brødre og søstre, hvilke behov er det blant oss? La oss reise oss og gjøre dem kjent.'

En mann reiste seg tungt: 'Jeg mistet besinnelsen hjemme denne uken i nærvær av noen ikke-troende, og jeg trenger deres hjelp.' De kristne tok straks tid til å be for sin bror.

'Er det andre behov?' spurte forkynneren stille. Utne å skamme seg bekjente de kristne de svakhetene, problemene og fristelsene de hadde møtt denne uken. Åpent spurte de de andre medlemmene om råd og forbønn.

Nattverdfeiring

I de fleste baptistkirkene i Russland ble den første søndagen i måneden avsatt til nattverd - et sakrament de russiske troende respekterte dypt og ofte forberedte seg til ved å faste dagen før. På nattverdsøndagene i Barnaul, stod deltagerne for å dele dte usyrede brødet og kalken med vin som diakonene sendte ærbødig fra person til person. Etter nattverds-gudstjenesten hilste de kristne hverandre med et 'hellig kyss'.

I følge Skriften i 1.Kor 11 gransket enhver kristen sitt hjerte før nattverden. De som følte på en hindring for å delta i nattverden, ble sittende. Etter gudstjenesten samtalte en eldste straks med enhver troende som ikke deltok. Dersom to kristne hadde kranglet, samtalte de om det de var uenige om og løste saken med en gang. 'Under våre omstendigheter hadde vi ikke råd til strid eller uenighet,' forklarer en av pastorene. 'Vi måtte bevare renheten og et nært fellesskap til enhver tid.'

(fortsettes)

Åndelig krise og trange kår for evangeliske kristne i Hellas

"Krisen i Hellas er først og fremst en åndelig krise, sier fader Gabriel Papanicolaou, generalvikar for Det hellige erkediakonatet i Athen, i et intervju med Vårt Land i dag.

Og han begrunner det med følgende: "Det som handler om finanser er bare ansiktet. Denne krisen handler om noe mye mer grunnleggende. Den er en åndelig krise. For å bruke penger på en slik måte som vi grekere har gjort, er du nemlig nødt til å ha en fatal innstilling til livet: Du lever bare for deg selv. Og ikke for andre."

Dette er en interessant observasjon av flere årsaker. Særlig fordi Den gresk ortodokse kirke selv lever med en åndelig krise. Også i Hellas er det et samrøre mellom stat og kirke.

Det er den greske stat som betaler prestelønningene. Og Den gresk-ortodokse kirke er selv en stor eiendomsbesitter.

Fader Papanicolaou gir to eksempler på korrupsjon som er avslørt innen Den gresk-ortodokse kirke:

* For noen år siden ble det avdekket at en biskop hadde et offshoreselskap! Selskapet ble etterforsket for økonomisk kriminalitet, og biskopen ble ekskommunisert.

* På Athos-fjellet ville den greske regjeringen i 2008 inngå en avtale om eiendomsbytte med et av klostrene der. Avtalen var så gunstig for klosteret at det skal ha kostet den greske staten 100 millioner euro. På grunn av korrupsjonsanklager ble det ikke noe av avtalen, og to ministre ble avsatt.

Trange kår for evangeliske kristne

Men Den gresk-ortodokse kirken er ikke bare en betydelig eiendomsbesitter, den utøver også sammen med den greske stat et betydelig press mot evangeliske kristne. Et eksempel på dette er rettsaken mot amerikaneren Don Stephens, engelskmannen Alan Williams og grekere Costa Macris i 1984. De ble kjent skyldig i å ha ledet en ung greker til Kristus og gitt ham et Nytestamente i moderne gresk oversettelse.

Det er fremdeles slik at alle andre uttrykk for kristen tro enn den ortodokse kirkes blir sett på som en trussel mot den greske stat og gresk kultur. Grekerne har på sin side en stor aktelse for ortodokse institusjoner men er selv lite involvert i kirkelige aktiviteter. Det finnes en hengiven gudfryktig minoritet med en personlig tro, men flesteparten av grekerne er ukjente med evangeliet og svært lite mottagelige for andre enn ortodokse vitner.

Evangeliske kristne blir diskriminert og utsettes for sjikane, og i noen tilfeller forfølgelse. De er få, sosialt marginaliserte og i hovedsak konsentrert i Athen, Tessaloniki og Katerini området. Som eksempler kan nevnes: Assemblies of God har 14 menigheter i Hellas med ca 500 medlemmer tilsammen. Greek Evangelical Churches teller 32 menigheter med 2.000 medlemmer, og Free Evangelical Churches har 63 menigheter med 4.000 medlemmer.

Se også:

http://www.vl.no/verden/article135916.zrm

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=268804

Seth Yeghnazar - et Herrens vitne i Iran som bar med seg Guds nærvær, del 1

Seth Yeghnazar (bildet), eller Pappa Seth, som han ble kalt, er kanskje et ukjent navn for de fleste av oss. Seth, som betyr 'salvet' eller 'satt til side', var vel valgt. Han var født i Iran, og levde et forunderlig liv, helt og fullt dedikert og overgitt til Gud. Seth Yeghnazar var merket av en ting: Guds nærvær. Det var på grunn av at mange iranere så på ham som en åndelig far, at Seth Yeghnazar ble kalt Papa Seth, eller Pappa Seth.

Hans foreldre oppdaget tidlig at han hadde svært gode evner. De sendte ham til Isfahan for å studere ved Stuart Memorial College som var drevet av misjonærer fra Church Mission Society, en anglikansk misjonsorganisasjon. Det var en av de fineste utdannelsesinstitusjonene i Iran på den tiden. Seth gjorde det bra i sine studier, og ble en ivrig student og leser hele sitt liv. I 1937 kom Seth Yeghnazar til tro på Jesus. Han delte sin tro med sin forlovede, Vartouhi, hvis navn betyr rose. Hun gav straks sitt liv til Jesus hun også. Han benyttet anledningen til å fri til henne. Uten reservasjoner sa hun ja og de giftet seg når han var 26 og hun var 21.

På 1950-tallet utviklet Seth en sterkere lengsel etter å leve nærmere Herren og erfare Gud i sterkere grad i sitt liv. Han studerte Apostlenes gjerninger og han leste også om Åndens utøselse flere steder i verden. Seth ble grepet av Helligåndens gjerning, og fastet i 42 dager, hvor han ba om å oppleve Åndens dåp.

En ettermiddag da han syklet hjem fra arbeidet, følte han et overveldende og herlig nærvær av Den Hellige Ånd. Langs veien opplevde han en livsforvandlende dåp i Den Hellige Ånd. Han husket alltid dagen, timen og stedet som sitt eget "Betel". Dette var det dramatiske vendepunktet i Seth Yeghnazar's liv.

Da han kom hjem la hans kone og deres barn merke til at Setḧ́'s ansikt lyste. Den dagen, hvilte det manifesterte Guds nærvær over familiens hjem i Teheran i mange timer. Hvert medlem av familien, fra den yngste, Luke, som var bare to og et halv år, ble fylt av Den Hellige Ånd og sammen tilbrakte de timer foran Guds ansikt i bønn og tårer og glede, i det de innviet hele familien til tjeneste for Gud.

(fortsettes)

Invitasjonen til det store gjestebudet

I dag har jeg vært sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Toten frikirke på Raufoss og feiret Herrens måltid. Å ta del i eukaristien blir større og større for meg, og jeg forstår ikke hvordan man kan leve foruten.

Denne søndagen hvor prekenteksten er fortellingen om Det store gjestebudet, gjør det hele enda mer betydningsfullt. Ordene "Salig er den som får sitte til bords i Guds rike," (Luk 14,15) understreker både den nåtidige og den eskatologiske virkeligheten vi inviteres til å bli en del av. Guds rike er både her og nå - og fremtidig når det fullendes ved Kristi gjenkomst.

Eukaristifeiringen er jo også en forsmak på Lammets bryllupsmåltid. I det hele tatt er det å være en kristen å få del i "festen og gleden", som den bortkomne sønnen fikk del i når han vendte tilbake til Faderhuset.

Den ortodokse teologen Aleksandr Schmemann skriver:

"Ordet 'kirke' - ekklèsia" - betyr som bekjent 'sammenkomst' eller 'forsamling', og 'å møtes i forsamlingen' innebar for de første kristne det 'å komme sammen' i den hensikt å åpenbare og virkeliggjøre Kirken. Denne sammenkomst er eukaristisk: dens mål og fullbyrdelse utgjøres av 'Herrens måltid', i hvilken den 'eukaristiske brødsbrytelsen' eier rom."

Denne samme Schmemann sier:

"Det er ikke reformer, forandriger og moderniseriger som vi trenger, men snarere å vende tilbae til den visjon og den erfaring på hvilken Kirkens sanne liv ble bygd fra begynnelsen."

Jeg tror Aleksandr Schmemann har aldeles rett. Om kirken virkelig forstod innholdet av nattverden, av eukaristin, ville vi oppleve en fylde av liv og salighet den tidlige kirken eide. Dette er noe langt mer enn bare å minnes, det å få del i det liv som finnes i Kristus.

Assemblies of God vokser hurtigere enn befolkningstilveksten i USA

Assemblies of God, en av de største amerikanske pinseretningene, vokser hurtigere enn den amerikanske befolkningen!

Assemblies of God rapporterte nylig at antall møtebesøkende økte med fire prosent i 2010, som er flere ganger høyere enn den amerikanske befolkningstilveksten som er på omtrent en prosent årlig. Kirkesamfunnet har nå passert tre millioner medlemmer, og teller nå 3,030,944. Dette er den største prosentvise økning siden 1983.

Når det gjelder de offisielle medlemstallene rapporteres det om en økning på 2,5 prosent. Det er også en økning i antall gudstjenestedeltagere og et økende antall som lar seg døpe. Bare når det gjelder oppslutning om kveldsmøtene ser man en nedgang.

Mer enn 38 prosent av medlemmene har annen etnisk bakgrunn enn amerikansk. Andelen russisktalende øker og det samme gjør den spansktalende, med henholdsvis 113,7 prosent og 9,4 prosent.

Assemblies of God ble startet i 1914 som et av de tidlige pinsesamfunnene, og på grunn av sin utstrakte misjonsvirksomhet ble kirkesamfunnet tidlig verdensomspennende.

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 4

Her fortsetter serien om gudstjenestelivet i Barnaul i Sibir under kommunisttiden:

"Selv om de uregistrerte kristne i Barnaul ikke offisielt fikk tillatelse til å organisere seg som en kirke, gjorde de det allikevel og valgte evangelister, diakoner og eldste. De valgte en ledende eldste, Dmitrij Vasilevich Minakov, en mild, vennlig mann med en kristen karakter så solid som sibrisk is.

I tillegg til forkynnerne ble noen menn ordinert til diakoner eller vanlige hjelpere i kirken, Menigheten ventet av disse mennene at de hadde en god orden på sine egne familier og også at de var villige til å gi mye av sin tid til å hjelpe andre kirkemedlemmer. Ved siden av disse oppgavene hadde forkynnerne og diakonene alle heltidsarbeid.

Omreisende evangelister gjorde sovjet-myndighetene særlig rasende. Selv om de kristne var villig til og i stand til å underholde dem, insisterte regjeringen på at disse kristne arbeiderne var 'parasitter' fordi de ikke hadde heltidsarbeid.

Russiske evangelister som fulgte sitt kall, visste at det kostet mye. De visste at de kunne vente at politiet stadig ville følge i hælene på dem, og ofte kunne de ikke bo hjemme. Når en mann viet seg til evangelistgjerningen, sørget kirkemedlemmer for penger og mat til ham og familien hans. En av diakonene kunne omme til evangelistens dør med en sekk poteter og en skjeppe shchavel (bitter spinat). 'Her har du maten til familien din for weekenden,' kunne han si. 'Du drar til nabolandsbyen og sørger for de troende der, og forretter nattverden for dem denne søndagen. Vi skal passe på familien din.'

Kristne byttet også på med å holde øye med evangelistens hus for å se om det ble overvåket av politiet. Noen ganger kunne evangelisten bare komme hjem om natten og klatre inn gjennom et vindu eller en dør på baksiden av huset, forsiktig for å unngå naboene som hadde ordre om å rapportere til politiet. Han visste at han måtte dra videre igjen før solen stod opp.

Selv om livet var spesielt hardt for evangelistene, var hver eneste dag vanskelig for alle troende i Barnaul. Hvordan reagerte de på dette presset? 'Vi lærte oss til å stole på bønn. Vi bad på hvert møte, og på onsdag kveld møttes vi spesielt for å be,' minnes en av diakonene.

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk kan du lese om jomfru Marias besøk hos Elisabeth og hennes radikale overgivelse til Guds vilje med sitt liv.

Det var en gammel pinsevenn som lærte meg å virkelig verdsette hun som skulle bli mor til Gud Ordet, Gud kommet i kjød.

Du kan lese mer på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning

I går fikk jeg en ny epost fra vår gode venn i Australia, Peter Hoover, som er leder av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship. Han forteller om sin mor, Helena Wiebe Krahn, som vokste opp i et dalstrøk i staten Durango i Mexico. Dalen var kjent for at det ofte var tørke her og vann var alltid noe som var kostbart. Vannet måtte hentes fra brønner, og i tørketider kunne det være smått med vann.

Men Helena Wiebe Krahn likte å vaske. Tro det eller ei, sier Peter Hoover, i sin epost: Hun elsket å vaske opp! Og hun likte store kleshauger som skulle gjøres rene! Inntil for noen få år siden kunne de finne henne på alle fire i det hun skrubbet gulvene. Jo renere det ble, jo mer sang hun!

For Helena Wiebe Krahn var "renhet" det tetteste hun kom opp til ordet "gudlikhet".

"Vi er fattige kan hende, men likevel kan vi være rene," pleide hun å si.

"Og det er sant," skriver Peter i sin epost. "Jesus kom for å gjøre oss rene. Og vi kan leve i en herlig fred, selv om vi ikke eier nåla i veggen."

Helena Wiebe Krahn nedstammer fra Altkolonier (Old Order), mennoniter som er vant til å leve et liv i forsakelse og tro og nøysomhet. Her har vi som lever i dag mye å lære. De nøyde seg med det de hadde, som er et godt bibelsk prinsipp for den som vil følge Jesus.

Til Timoteus skriver apostelen Paulus:

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For vi hadde ingenting med oss inn i denne verden, og det er sikkert at vi ikke kan bære noe med oss ut. Og når vi har mat og klær, skal vi være tilfredse med det. Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og i mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager. Men du, Guds menneske, flykt fra disse ting ..." (1.Tim 6,6-11)

Smeden bygget dåpsgrav i smia for å døpe de nyfrelste

I flere bloggartikler har vi sett nærmere på ulike vekkelser i vårt naboland på 1800-tallet. Mye av det som berettes er nok ukjent for mange nordmenn. Jeg synes det Gud gjorde på denne tiden er så interessant at jeg gjerne vil dele det med bloggens lesere.

På begynnelsen av 1880-tallet gikk det en stor og kraftig vekkelse over Torsåker, et tettsted i Hofors kommune i Gävleborgs län i Sverige. Tre år tidligere ble en baptistmenighet grunnlagt på dette stedet, og menigheten fikk nå oppleve en rik besøkelsestid. I 1884 ble 58 personer døpt, og lagt til menigheten. På sommeren var det ikke ingen problemer med å døpe de nyfrelste, men om vinteren var det ikke like enkelt.

Men tre smeder som var medlemmer av menigheten visste råd. I den romslige smien laget de en stor dåpsgrav ved den ene tverrveggen. Der fikk de også laget omkledingsrom for dåpskandidatene. Når menigheten skulle forrette dåp la de ganske enkelt rødglødende jern opp i vannet i dåpsbassenget slik at det skulle bli varmt! Dåpshandlingene i Anders Hellströms smie hørte uten tvil til høydepunktene i denne menighetens historie.

P. Rydèn skriver om en slik dåpshandling:

"Ute rådde det härligaste, nordiska vinterväder. Högtidsklädda skaror kommer från alla håll till smedjan, som blev packad full av människor.

Sången ljöd mäktigt: `Jag nu den pärlan funnit har, som är min själs begär´. Många blev blevo så gripna under sången, att de ej kunde sjunga med; de hade nog med att söka torka sina tåreflöden.

Så blev det bön. Ja, bön är rätta namnet, ty det var bön som steg upp till den himmelske Faderns tron och blev besvarad. Så följer en kort bibelbetraktelse, klarläggande Tya Testamentets lära om dopet. Åhörarna uppmanas, att göra som folket i Berea - Apg.17:11 - rannsaka skriften och se efter om det förhöll sig så.

Nu nederstiger J. Ågren i dopgraven, en man i blomman av sitt liv följer. Broder Å. lyfter sin hand mot höjden och uttalar orden: ´På grund av Jesu befallning och din egen bekännelse om den sinnesändring som gäller inför Gud och din tro på Jesus Kristus, döper jag dig i Faderns, Sonens och den Helige Andes namn. Amen.´

Då dopförrättningen är slut gör folket ingen min av att vilja gå; somliga söka, gråtande, frid till sin själ och anhålla om förbön, en del vilka anmäla sig för dop så snart tillfälle gives därtill, andra önska samtala och föra frågor, de vilja lyda Gud, men vägen är icke ännu klar. Slutligen upplöses mötet och alla gå begrundande hem."

Bildet viser kvinneforeningen i Torsåker baptistkyrka. (Foto: Torsåker Fotohistoriska Sällskap)

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 3

Vi fortsetter serien om hvordan de kristne feiret gudstjeneste i Sovjet-tiden:

"Kristne møter over hele Russland inneholdt vanligvis en stund for 'privety' (hilsener). En søndag i Barnaul reiste Aleksandr K., en kristen som var på besøk fra byen C., seg ved slutten av møtet: 'Hilsener til dere i Herren Jesu Kristi navn fra de troende i C.,' begynte han på den vanlige måten. Så fortalte Aleksandr om pastoren i hans kirke som 'nå var i lenker'. De som hørte dette forstod og bad stille for pastoren i fengsel. Aleksandr fortalte om mannen i kirken i C. som hadde 'vendt om fra sin synd og var kommet tilbake til Kristus.' Igjen forstod de at en angiver var blitt omvendt.

Som lemmer på Kristi legeme ønsket de troende i Barnaul å adlyde Skriftens oppfordringer om å gi tiende og ofre til Gyd. Men disse måtte samles inn og deles ut omhyggelig. Sovjet-regjeringen forbyr veldedighet fra ikke-offentlige instanser ved å hevde at i et sosialistisk samfunn er slike aktiviteter avlegs. I teorien tar regjerningen seg av all sosial hjelp og forbyr strengt enhver hjelp fra religiøse organisasjoner. Artikkel 17 i Stalins lov fra 1929 om religiøse sammenslutninger sier uttrykkelig: 'Det er forbudt å yte materiell hjelp til andre medlemmer.'

Det ble samlet inn offer likevel. De kristne sendte ikke rundt en kurv, men alle visste hvilke diakoner som var oppnevnt til å ta imot gavene. I stillhet gav de troende gavene sine til disse mennene som delte dem med de trengende lemmene på legemet.

Noen ganger brukte de disse ofringene til å betale bøter som de var ilagt for å holde gudstjenester i hjemmene. Penger ble bevilget til å støtte familier der slektningene var i fengsel for sin tros skyld. Evangelister som hadde sluttet å arbeide for å reise på heltid og forkynne evangeliet, fikk også støtte."

(fortsettes)

Tidligere banditt ble åndelig veileder og martyr

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Moses Etiopieren, tidligere fryktet banditt i Nil-deltaet i det fjerde århundre, som ble en kristen etter å ha møtt en gruppe munker. Da han så deres liv fylt av fred, ro og hengivenhet førte det til hans omvendelse. Han ble senere en åndelig veileder som fikk bli til hjelp for mange. 1. juli 405 ble han og syv andre munker myrdet av en gruppe berbere.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Naive nordmenn som lar seg bruke av anti-jødiske holdninger og martyrideologi

Vårt Land har i dag et svært interessant oppslag med palestinaveteranen Arne Ørum som kaller de norske deltagerne i flåten til Gaza for naive. Oppslaget baserer seg på en kronikk Ørum hadde i gårsdagens VG.

– Det de driver med er idealistisk, men naivt. En kan ikke seile under falsk flagg, som en ikke-voldelig aksjon til støtte for palestinerne, når toneangivende grupper i konvoi-koalisjonen søker vold og martyrære- Jeg mener at vi som er palestinernes venner plikter å si fra om hva vi anser er klokt og uklokt, hvor grensene går. Det er en del av palestinernes venner som her går langt over grensene for hva som er akseptabelt. Det er det når man allierer seg med folk med martyrideologi og anti-jødiske holdninger, sier Ørum.

Arne Ørum er ingen hvemsomhelst. Han er er en Palestina-veteran. På 1970-tallet studerte han teologi i Beirut i Libanon. Han har også jobbet på Vestbredden i en årrekke, blant annet som ansatt i FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, Norsk Folkehjelp og Flyktningrådet.

I artikkelen i Vårt Land fremkommer også dette:

"Den israelske tenketanken Jerusalem Centre for Public Affairs (JCPA) la i går frem en artikkel om hvem de mener står bak Gaza-flåten.

Der hevder de at av de 33 NGOs som deltar i kampanjen, har nær halvparten sterke forbindelser til Union of Good og Federation of Islamic Organisations in Europe. Sistnevnte er en paraplyorganisasjon for Muslimsk brorskap i Europa, mens førstnevnte jobber for Hamas. En av initiativtakerene bak Union of Good var Sheikh Yusuf Qaradawi. Han har uttalt at Holocaust var Guds straff over jødene."

Nå er det mye som tyder på at flåten til Gaza ikke klarer å komme seg av gårde. Nok et fartøy har fått tekniske problemer. I tillegg har det amerikanske skipet Audacity of Hope fått problemer med forsikringen.

På bildet sees en av aktivistene om bord på den forrige Gaza-flåten.

Se også:

http://www.vl.no/verden/article135694.zrm

Baptister i Nord-Afrika og Midt-Østen bekymret for det muslimske opprøret

Opprøret i Midt-Østen og Nord-Afrika bekymrer baptister som bor i området. De frykter den fremvoksende muslimske bevegelsen og forverringen av levekårene til folk flest. Hva vil fremtiden bringe? Vil den begrense muligheten for å spre Guds ord? Ser vi konturene av en gryende forfølgelse?

Dette kom tydelig frem på en konferanse som Den europeiske baptistføderasjonen holdt i Elstal Undervisningssenter tilhørene Den tyske føderasjonen av Evangeliske frimenigheter utenfor Berlin denne uken. På konferansen deltok personer fra muslimdominerte land i Midt-Østen, Nord-Afrika og Sentral-Asia.

Hovedsaken på konferansen handlet om evangelisering i muslimske land. Baptister i Egypt og Libanon fortalte om de positive resultatene de har sett gjennom barmhjertighetsarbeid de utfører. Uselviske uttrykk for kristen tro gjennom praktisk nestekjærlighet blir satt stor pris på, og åpner opp for evangeliets forkynnelse.

Michael Kisskalt uttrykte særlig bekymring over det faktum at i Europa så er den religiøse friheten er blitt begrenset for baptister i områder med muslimsk flertall, som foreksempel i Bosnia-Herzegovina.

I forbindelse med konferansen ble to baptistmenigheter besøkt som driver et aktivt arbeid for å nå Berlins muslimske befolkning med evangeliet.

Bloggproblemer

Bloggleverandøren min har problemer. Skulle bloggen ikke bli oppdatert på en stund så skyldes det dette. Håper du som leser har tålmodighet og kikker innom igjen.

Evangelikale ledere tar avstand fra framgangsteologien

Ni av 10 evangeliske ledere forkaster den såkalte fremgangsteologien. Det viser en undersøkelse som Pew Forum on Religion and Public Life gjorde ved Lausanne-bevegelsens konferanse i Cape Town i fjor.

Dette er interessant av flere årsaker. Blant annet fordi det viser at fremgangsteologien ikke har den innflytelse og gjennomslagskraft enkelte mener den har.

Undersøkelsen viser også at de evangelikale lederne anser at materialismen og forbrukskulturen er den største trussel mot sann kristen tro. At evangelikale ledere er så tydelig på dette er også svært gledelig. Om dette blir mer enn ord kan dette føre til en større bevissthet om å leve enklere liv, som igjen vil kunne få den positive effeten at det kommer fattige mennesker til hjelp og at flere nås med evangeliet ved at midler kan kanaliseres til dette.

Evangelisering har fortsatt høyest prioritet blant de spurte, og det er jo også svært gledelig.

Undersøkelsen viser at de evangelikale lederne er delt i synet på Israel. En knapp majoritet vil ikke favorisere noen i spørsmålet om Israel/Palestina.

Du kan lese mer om undersøkelsen her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=267016

På bildet ser vi Creflo Dollar, en typisk representant for den amerikanske fremgangsteologien.

Baptistseminar i Beirut trener pastorer for hele araberverdenen, del 1

I en bloggartikkel publisert i går skrev jeg om den evangeliske menigheten midt i hjertet av Beirut i Libanon, som sender ut misjonærer til flere arabiske land. Menigheten har en sterk nød for å nå araberverdenen med evangeliet.. I den forbindelse nevnte jeg Arab Baptist Theological Seminary. Denne skolen har også en spennende historie, og deler samme visjon for misjon som menigheten i Beirut. Siden dette nok er ukjent for mange nordmenn, vil jeg gi en kort presentasjon av skolen her:

I 1960 fikk Dr Finley Graham, en baptistpastor med aner fra Skotland, en visjon om å utdanne ledere med utgangspunkt i Libanon for å nå hele den arabiske verden med evangeliet. Dermed så Arab Baptist Theological Seminary i Beirut dagens lys. Når Libanonkrigen var slutt i 1975 så hadde den teologiske skolen utdannet elever fra Jordan, Libanon, Egypt, Marokko og Syria. Disse elevene vendte så tilbake til sine hjemland for å tjene menighetene der.

På grunn av ustabiliteten i kjølvannet av Libanonkrigen kom det færre elever fra landene omkring Libanon, så det ble utdannet flest libanesere frem til 1990. Da ble Lebanese Baptist Society for Educational and Social Developement - LSESD - startet, og fikk nå ansvaret for den teologiske utdannelsen. LSESD ble også kjent som Den libanesiske baptistunionen. Planer ble lagt for å tilpasse undervisningen de ulike utfordringene man hadde i de landene man skulle betjene.

Siden 1960 har over 600 studert ved skolen og de kommer fra ulike kirkesamfunn: anglikanere, presbyterianere, baptister med flere, og studentene har kommet fra land som Marokko, Algerie, Tunis, Sudan, Egypt, Libanon, Jordan, Syria, De palestinske områdene, Irak og arabere bosatt i vestlige land.

I august 2008 ble Elie Haddad, en libaneser bosatt i Canada, styreformann for skolen og er fremdeles i denne funksjonen.

(fortsettes)

Bygger hus for salg for å bekjempe verdens fattigdom

79 år gamle Willard Ebersole (til høyre på bildet), er en handlingens mann! Nylig fullførte han byggingen av et meget spesielt hus i Kansas, USA. Lokalisert i rolige Sunnyside Village, sør for Kellogg og vest for Hillside, har Ebersole bygd et hus for å bekjempe sulten i verden.

The House Against Hunger er et prosjekt som springer ut av et nødhjelpsarbeid som drives av Mennoniter i Kansas. Hvert år arrangerer de en auksjon, og til denne auksjonen bidrar mer enn 70 personer tilhørende anabaptistiske grupper som Mennoniter, Brethren in Christ og Amish grupper i Kansas området. Huset er bygget av donerte materialer, bygget med tanke på maksimal energisparing og har fire soverom og tre bad.

Nå legges huset ut for salg, og pengene skal i sin helhet brukes til å gi mat til mennesker som sulter og lider nød. Siden 1990 har House against Hunger bygget 90 hus på denne måten i USA og Canada. Ingen av de som bygger disse husene får lønn for arbeidet. Alt brukes på å bekjempe fattigdom.

33 år gammel iransk pastor venter på å bli hengt

Mannen du ser på bildet kan ha få timer igjen å leve! Den iranske pastoren Yousef Nadarkhani, som her sees sammen med sin kone, er dømt til døden av Irans høyesterett for frafall fra islam.

Yousef Nadarkhani er 33 år gammel og kommer fra Rasht i Gilan provinsen i Iran. Han er far til to sønner, på seks og åtte år. De gikk på en lokal skole da myndighetene bestemte at alle barna skulle undervises i islam, også de som kom fra kristne familier. Yousef gikk da til skolen for å protestere ved å henvise til Irans grunnlov som garanterer religionsfrihet. Sikkerhetspolitiet ble øyeblikkelig kontaktet, og 12. oktober 2009 ble en politisk rettsak ført hvor Yousef ble dømt til å sitte i fengsel i Lakan, som ligger syv mil sør for Rasht. Der har han sittet siden. Anklagene mot ham ble senere endret til proselyttvirksomhet.

21.-22. september i fjor kom saken hans opp på nytt, og Yousef ble dømt til døden ved henging. Han er sterk i sin tro på Jesus. La oss be om at et under skjer og at han blir satt fri. Be for kona og barna hans.

Evangelisk menighet i Beirut sender ut misjonærer til araberlandene

Ut av ruinene fra krigens ødeleggelser i Libanon, og motstand fra mange, har en evangelisk menighet i hjertet av Beirut blitt i misjonskirke som sender ut egne misjonærer!

Visjonen for menigheten som en utsendermenighet for nye misjonærer vokste frem i etterkant av den 15 år lange borgerkrigen i Libanon. Denne forferdelige krigen, som fikk et sluttregnskap på en million døde, sårede og hjemløse, sluttet i 1990. Samme år begynte, Josef, på et seminar i Toronto. Fire år senere blir han hovedpastor for menigheten i Beirut. Josef, som er libaneser, sørget over skadevirkningene av borgerkrigen. Et av de første prosjektene han tok fatt på var å bygge opp et hjem for jenter hvis foreldre var drept under krigen, eller som ikke var i stand til å ta seg av dem i tiden etter krigen var over.

Menigheten hadde bygget et hjem, Beit al Safa (Klarhetens hus) i Souf-fjellene i det nordøstlige Beirut. Dette var en eiendom som de hadde eid siden 1950-tallet. Under borgerkrigen ble huset overtatt av druser-milits og svært ødelagt. Sakte, men sikkert, ble bygningen rehabilitert og huser nå et sted mellom 12-20 jenter.

Mens Josef studerte i Toronto fikk han en visjon for å nå araberlandene med evangeliet. Han var selv blitt en kristen i 1972, og ble svært godt mottatt da han ble menighetens nye pastor. I 1998 fikk menigheten besøk av en mann som studerte ved Arab Baptist Theological Seminary. Isaac, som han het, spurte om ikke menigheten kunne sende ham ut som misjonær til Afrika, som han kom fra. Det var den spede begynnelsen. I år 2000 sendte menigheten ut sin neste misjonær. Shahid, som hadde vokst opp i menigheten, ble sendt til et naboland som misjonær. To år senere ble Zahir, som også hadde studert ved Arab Baptist Theological Seminary, sendt til et annet arabisk land. Det samme skjedde i 2004 og 2005.

Nå trenes nye misjonærer for å sendes ut. La oss be for denne menigheten i Beirut som virkelig er blitt en utsendermenighet lik menigheten i Antiokia,

Bevis for den apostoliske forkynnelsen

I dag feires minnedagen for Ireneus av Lyon, en av de mest betydningsfulle teologene i den tidlige kirkens historie. Ireneus av Lyon var disippel av biskop Polykarp av Smyrna, som igjen var disippel av apostelen Johannes. En av de betydningsfulle skriftene vi har etter Ireneus av Lyon er skriftet: Bevis for den apostoliske forkynnelsen.

Du finner mer om Ireneus av Lyon på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Historisk dokument presenteres i Geneve i dag

Lederen for Verdens Evangeliske Allianse, Dr. Geoff Tunnicliffe (bildet), vil være en av flere som presenterer et historisk dokument i Geneve i Sveits i dag. Dokumentet "Christian Witness in a Multi-Religious World" er et resultat av fem års samarbeide mellom Kirkenes Verdensråd, Den evangeliske allianse og Det pavelige råd for Inter-religiøs dialog. Det er det første i sitt slag noensinne.

Dokumentet er en etisk veiledning for kristen misjon og evangelisering og handler om en hver kristens, hver menighets og organisasjons kall til å leve og forkynne evangeliet i tråd med Jesu liv og lære.

Dokumentet vil bli presentert i løpet av dagen, og så snart det blir tilgjengelig vil jeg presentere innholdet her på bloggen.

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 2

Vi fortsetter serien om hvordan de kristne feiret gudstjeneste i Sovjet-tiden:

Barna deltok også i gudstjenesten. Kristne foreldre i Barnaul hadde krevd denne retten hvis kirken deres skulle registreres slik som regjeringen beordret. 'Likesom oss voksne ønsket også barna å bringe sine lovprisningsgaver til Kristus', forklarer en mor. 'Barna lærte ofte evangeliske dikt og stykker utenat, og de så på det som en stor ære å få lese dem opp under møtet.' I de overfylte husene der de kom sammen, stod ofte menigheten under hele gudstjenesten - i to til fire timer. Hvis det imidlertid var plass til å sitte på trekrakkene uten rygg, var det babushki som fikk sitte først. Under gudstjenesten byttet de som satt, stille med dem som stod.

Men under bønnen stod eller knelte de kristne alltid. 'Vi viser respekt for en menneskelig hersker,' forklarer en babushka som har vært en kristen siden tsarens dager. 'Når vi taler til universets Konge, må vi stå eller knele.'

I Barnaul var det slik at når pastoren kunngjorde en tid for bønn, fikk alle som ønsket å be, anledning til det - og dem var det mange av. Mødre bad for barna sine som møtte ateistisk fiendtlighet i skolen. Noen husket alltid på lemmer på legemet som var i fengsel for Kristi skyld. Det ble bedt bønner for kirken i Vest - at den ble renset og styrket.

Mens en pastor bad høyt, bruset en elv av bønner gjennom rommet når de andre troende hvisket sine bønner og lovprisning: 'Da Gospodi - Ja, Herre, hør våre bønner.'

Nesten før en person var ferdig begynte en annen å be. Når den siste bønnen var bedt, steg en stille sang fra de bedende som til et cressendo av lovprisning: 'Vi var så ofte mismodige og nedslåtte,' minnes en mor til seks: 'Under disse bønnestundene følte vi Den Hellige Ånd kom og trøstet oss. Vi reiste oss styrket og trøstet.'

(fortsettes)

Egne etniske menigheter er i strid med Guds ord

I de siste årene har Det Norske Baptistsamfunn opplevd en stor menighetsvekst. Det skyldes ikke minst at det er kommet mange med fremmedspråklig bakgrunn til Norge. Enkelte baptistmenigheter er blitt revitalisert på grunn av at mange av disse har sluttet seg til allerede eksisterende menigheter. Men så opplever man at de nye landsmennene starter sine egne nasjonale menigheter. I stedet for en menighet, opplever man at det blir flere nasjonale menigheter for eksempel for folkegruppene Chin og Karèn fra Burma.

Ulf Magne Løvdahl (bildet) reiser i siste nr av Baptist Magasinet, menighetsblad for Trondheim og Oppdal Baptistmenighet, en svært viktig problemstilling: Er det bibelsk å opprette egne nasjonale menigheter? For kort tid siden ble Ålesund baptistmenighet delt i tre: Der finnes det nå en norsk menighet, og en for folkegruppen Karèn og en tredje for Chin. Spørsmålet om slike menighetsdannelser er en praksis som kan forsvares ut fra Det nye testamente er for tiden brennhett i Det norske baptistsamfunn.

Her er hva Ulf Magne Løvdahl skriver:

"Det er en glede når folk ser at vi tilhører et menighetsfellesskap som elsker Jesus og at kjærligheten til Jesus driver oss sammen. Menigheten kjenner ikke til de grenser som finnes ellers i verden. Der mennesker deles opp etter nasjonalitet, språk og hudfarge. Galaterbrevet 3,28 understreker at slike grenser ikke finnes i Kristi legeme: 'Her er verken jøde eller greker.'

Jeg har ingen tro på menigheter som dyrker det etniske, enten dette er norsk eller annen etnisitet. Noen ganger opplever vi kristne som gleder seg over at det er blitt startet opp menigheter i Norge for mennesker fra Iran, Burma eller Vietnam. Jeg ser det som en tragedie. Bak disse menighetsdannelsene ligger det ofte en menighetssplittelse. Splittelsen kommer ikke som en frukt av teologisk uenighet, men på grunn av språk eller kultur. Dette er klart i strid med evangeliet. Det er en ubibelsk praksis. Som baptister har vi Bibelen som eneste rettesnor for lære og praksis. Derfor burde vi si nei til å splitte Kristi kropp fordi vi kommer fra ulike kulturer.

Splittelse

Ålesund Baptistmenighet ble ved nyttår splittet i tre menigheter. Vedtektene for de to utbrytergruppene viser at de ble dannet for å ta vare på språk og kultur for to forskjellige grupper innvandrere. Dette er altså i strid med Guds ord. Guds ord forener mennesker. Mennesker fra ulike nasjoner og kulturer føres sammen i kjærlighet til Kristus. Når mennesker elsker Kristus vil man aldri ha noe ønske om å splitte Kristi legeme. For det er et alvorlig ansvar å ta på seg. Man rammer menigheten, gjør den mindre slagkraftig og skader Guds rike. Menigheten er ikke noen menneskeskapt organisasjon, det er Kristus på jord.

Jeg håper og ber om at våre menigheter skal være menigheter som bærer over med hverandre i kjærlighet, når vi ser ulikt på ting fordi vi har ulik bakgrunn. Jeg håper og ber om at menneskelige grenser som spåk, kultur og hudfarge aldri skal begrense noen i menigheten, men at alle skal ha rom for å tjene med de gaver man har. Jeg håper og ber også om at vi som menighet skal legge til rette på ulike språk, for å nå ulike grupper med evangeliet, og lede dem inn i fellesskapet i den lokale avdelingen av Guds universelle menighet.

La oss løfte hverandre i kjærlighet til Kristus. La Kristus forene oss til det Han vil vi skal være - Kristi legeme på jord."

Slik feiret de kristne i Sovjet sine gudstjenester, del 1

Jeg holder på å lese en bok om baptistmenigheten i Barnaul i Sibir som omhandler den forfølgelsen de opplevde. Boken, som er skrevet av Anita og Peter Deyneka jr, som jeg var så heldig å få møte for noen år siden, gir også en god beskrivelse av hvordan de kristne under disse harde kårene feiret sine gudstjenester. Jeg synes dette er så interessant og fremdeles så viktig at jeg gjerne vil dele noe av dette med bloggens lesere i dagene fremover. Når du leser dette, glem da ikke at våre trossøsken fremdeles blir forfulgt i Sentral-Asia og Hvite-Russland, og at måten de samles på ikke er ulik den som du vil finne beskrevet i disse artiklene. Her følger beretningen fra boken:

"Troende kom stille og vanligvis tidlig til gudstjenestene. Så snart to eller tre var samlet, begynte de å synge. De fant åndelig styrke i enheten. Hvis noen hadde et stykke av kristen litteratur fra Vesten, reiste han seg og leste det høyt for de andre. En annen kristen som var så heldig å eie en Bibel eller skrift-del, delte sin skatt med de andre.

Så begynte sangen spontant igjen - nesten alltid etter hukommelen - siden få mennesker utenom kordirigenten eide en salmebok. Denne "for" gudstjenesten, varm og full av tilbedelse, varte opp til en time før den oppsatte gudstjenesten virkelig begynte.

'Vi følte at det var viktig for alle å få en anledning til å bruke sine åndelige gaver under gudstjenesten vår,' forklarer en av lek-pastorene fra Barnaul som nå bor i Tyskland. 'Vi var ett legeme, og alle de troende ønsket å delta i gudstjenesten. PÅ denne måten delte vi hverandres byrder, og tok også del i Kristi lidelser.'

I Barnaul byttet åtte til tolv menn på med å tale. Ingen av de faste forkynnerne var universitetsutdannet. Noen hadde forsøkt å komme inn på universiteter, men ble avvist da det ble oppdaget at de var kristne. Ingen av mennene hadde noen formell teologisk utdannelse fordi det ikke er noen protestantiske bibelskoler eller seminarer i Sovjetunionen.

Talerne valgte strengt bibelske prekentekster. Illustrasjonene ble stort sett hentet fra Bibelen, sjelden fra det moderne liv. Talerne var alltid nøye med at ingenting i prekenne deres kunne bli tolket antisovjetisk eller politisk av de regjerningstjenestemennene og angiverne som regelmessig kom for å overvåke møtene.

Koret sang alltid flere ganger i løpet av gudstjenesten. 'For oss var sangene mer enn sanger - de var prekener,' forklarer et utenlandsk kormedlem. 'De hadde sin opprinnelse i livet og lidelsene til våre brødre og søstre over hele landet. Noen av sangene var skrevet av kristne i fengsel. Vi mintes disse omstendighetene når vi sang.'

(fortsettes)

Billedtekst: De kristne kom ofte sammen i djupeste hemmelighet i skogen for å feire gudstjeneste. Bildet viser et mennonitekor i senere tid fra en minnesmarkering.

Hvordan anabaptistene så på frelsen, del 2

Anabaptister tror at når Gud har gitt oss troens gave, så gav Han oss også åndelig kraft. De som aksepterer Guds gave er ikke bare rettferdiggjort i himmelen, de er gjenfødt her og nå. Guds nåde virker slik at Gud føder på nytt syndere og gjør dem til nye skapninger ved Den Hellige Ånd. Disse nye skapningene vil så gjøre gode gjerninger ved Åndens kraft og hjelp. De gode gjerningene er en frukt av troen og det nye livet.

For anabaptister er frelse en prosess som varer livet ut, en prosess de kalte "å bli bevart inntil enden". De tror ikke på læren om "en gang frelst, alltid frelst." Å vandre den kristne veien innebar for dem og gjør det fortsatt: selvfornektelse, å gå den smale veien. Uttrykket anabaptister hele tiden bruker er: troens lydighet.

Eldstetjenesten, del 8

Et av kjennetegnene på en eldste er at han er gjestfri! Dette er kanskje ikke det man først og fremst ser etter når menigheten skal velge eldste, men det er likevel en av kvalifikasjonene nevnt i 1.Tim 3,2:

"En tilsynsmann må altså være ... gjestfri."

Et annet skriftsted som understreker dette sterkt er Rom 12,13:

"Del ut etter som de hellige trenger, legg vinn på gjestfrihet."

Enkelte ledere i dagens menigheter er utilgjengelige for andre. De har hevet seg opp på et nivå hvor de ikke lenger har vanlig omgang med vanlige mennesker. Dette er ikke bibelsk! Den som har en tjeneste som eldste i en menighet har fått en spesiell omsorgstjeneste, hvor noe av det viktigste han gjør er å se andre mennesker.

Tidlig i mitt kristenliv var jeg så heldig å treffe en del forkynnere fra England. Vi tilhørte den gangen en husmenighetsbevegelse med gode relasjoner og kontakter med tilsvarende husmenigheter i England. Ved siden av å være gode bibellærere, var også måten de levde deres liv på gode eksempler for alle. Jeg husker spesielt en av dem som alltid var den første til å ta del i oppvasken sammen med oss andre. Enda han var gjest! Og leder! Han skilte seg ikke ut som noe spesielt, han ville være som en av oss andre. Og når vi kom over til England for å være med på møter der møtte vi alltid mennesker som tok seg av oss. Vi fikk bo hos dem, spise i deres hjem og de tok oss med på sightseeing. De var gjestfrie. Og oftest var dette mennesker som hadde lederoppgaver i menigheten. De skjøv ikke dette over på andre - de påtok seg selv oppgaven. Det gjorde sterkt inntrykk på meg og alle oss andre som opplevde det.

Betydningen av gjestfrihet kan aldri overvurderes.

(fortsettes)

18 studenter uteksaminert ved teologisk seminar i Novosibirsk

18. juni ble 18 studenter ble uteksaminert fra baptistenes teologiske seminar i Novosibirsk. 13 av dem har studert teologi, mens de resterende fem har tatt sine eksamener i musikk og korsang.

Utdannelsen i Novosibirsk betyr mye for menighetene i hele Sibir. Skolen gir menighetene mulighetene til å utdanne sine egne pastorer i det området de skal tjene.

Ved høytideligheten ble det understreket fra skolens ledelse det betydelige ansvaret de nyutdannede nå har etter å leve i tråd med Guds ord. La oss huske dem i vår forbønn.

14 arabere døpt og tillagt evangelisk menighet i Nasaret

Se nøye på disse bildene! De forteller en sterk historie om evangeliets seier i dagens Israel. I går ble 14 arabere døpt og tillagt baptistmenigheten "Hjemmet til Jesus Kongen" i Nasaret.

Jeg har skrevet om denne menigheten en rekke ganger her på bloggen. Den ble grunnlagt med syv medlemmer, nå er de over 40 medlemmer. Pastor Saleem Shalash (til høyre) uutrykker stor glede over det som skjer. Og det gjør vi også. For dette er virkelig et Guds under!

Menigheten "Hjemmet til Jesus - Kongen" har flere norske støttespillere, men vi trenger fortsatt midler til å frikjøpe Saleem Shalash fra den jobben han har, slik at han kan arbeide fulltid i menigheten. Det trengs. Det er mange som nå skal følges opp av de som har bestemt seg for å følge Jesus, og de driver et aktivt evangeliseringsarbeid som gjør at nye mennesker kommer til tro. Vil du være med på å støtte dette arbeidet, ta kontakt med meg så videreformidler jeg kontakt med den norske støttegruppen.

Sommerstevne med verdensvid misjon i fokus

Når disse linjene skrives har jeg nettopp kommet hjem fra Bjorliheimen Hotel på Bjorli, hvor jeg har hatt gleden av å tale på 10 års jubileet og sommerstevnet til Litteraturmisjonen. De oppsatte talerne meldte avbud like før stevnet startet, og jeg fikk en forespørsel om jeg kunne komme i stedet for dem. Litteraturmisjonen visste jeg ingenting om, men han som spurte er en god venn av meg, Roar Haldorsen Strat, og jeg kjente det var riktig å takke ja. Roar kjenner jeg fra tiden jeg var med i styret for Operasjon Mobilisering. Han leder i dag den norske avdelingen av misjonsorganisasjonen Frontiers, som arbeider araberlandene.

For meg personlig ble det en veldig sterk opplevelse av å få del i et misjonseventyr. Jeg skal senere lage en egen presentasjon av litteraturmisjonen på bloggen her, men nevner her kort: De driver et trykkeri på Sri Lanka som trykker tusenvis av bibler og kristen litteratur for Kina, Burma, den arabiske verden. Lørdag gav Gunnar Andås, som er nevø til gründeren Arnfinn Andås, en kort lysbildepresentasjon av arbeidet på Sri Lanka, og jeg ble så grepet av det jeg så at jeg tenkte: Dette er min misjon! Dette vil jeg støtte. Men mer om det senere.

Jeg talte fredag kveld over emnet: "Hva ser du?", lørdag hadde jeg en bibeltime med tema: Gudslengsel og Gudsnærvær, og på festkvelden lørdag talte jeg om hvordan Gud kaller og lokker sitt folk ut i ørkenen for å få deres udelte oppmerksomhet og dermed kunne tale til dem personlig.

På bildet ser du Jan Erik Lehre som er formann for Litteraturmisjonen, og som også eier Bjorliheimen Hotel. Han skal snart bli forsamlingsleder i Misjonssalen i Oslo.

250 feiret St.Hans med lovprisning, bønn og nattverd på Hedmarktoppen

Det ble en flott St.Hans feiring på Hedmarktoppen i går. Jeg vil tro at rundt 250 mennesker deltok. Bønner, lovprisning, profetiske proklamasjoner, måltidsfellesskap og nattverdfeiring var en del av kvelden som dels ble tilbrakt utendørs og inne i den store hallen. Sverre Bjørnhaug fra Veien bibelskole ba for syke som ønsket forbønn, og det var mange som stilte seg i forbønnskøen. Dette må være den fineste St.Hans feiring jeg har deltatt på noen gang!

Selv hadde jeg den store gleden av å forrette nattverden. Liturgien hentet jeg fra den nattverdliturgien som vi finner i De apostoliske fedre (Didache), og jeg har fått flere tilbakemeldinger på at dette satte flere av de som deltok stor pris på. Nattverdteksten hentet jeg fra 1.Kor 11,23-26.

Som innledende bønn ba jeg Symeon den nye teologens sterke og inderlige bønn:

Kom sannhets lys, kom evige liv.
kom tildekkede hemmelighet!
Kom herliget uten navn!
Kom du usigelige.
kom du evige jubel,
kom du lys som aldri dør ut!
Kom du som er etterlengtet
av alle de elendige.
Kom, du den eneste, til den ensomme -
for ensom er jeg som taler.
Kom du som har satt meg
alene og ensom på jorden.
Kom du som er blitt min lengsel -
ja, du har skapt meg slik at jeg må
lengte etter deg,
selv om intet menneske kan nå deg.
Kom, du min ånd og mitt liv.
Kom, du min glede og min ære,
min trøst i all evighet.
Jeg takker deg, -
du er blitt meg en dag uten kveld,
en sol uten solefall,
for du har ikke et sted
der du kan skjule deg,
du som fyller hele verden
med din makt.

Selve nattverdsliturgien lyder slik:

Vi takker deg, vår Far, for din tjener Davids hellige vintre som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet.

For brødet:

Vi takker deg, vår Far, for livet og kunnskapen som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet. Likesom dette brutte brødet en gang var spredt utover fjellene, men er blitt samlet, og gjort til ett, så la din kirke samles fra jordens ender inn i ditt rike. For din er æren og makten ved Jesus Kristus i evighet.

Takkebønn

Vi takker deg, Hellige Far, for ditt hellige navn, som du har latt bo i våre hjerter, og for kunnskapen og troen og udødeligheten som du har latt oss kjenne gjennom din tjener Jesus. Deg være ære i evighet. Du, Herre, hærskarenes Gud, har skapt alt for ditt navns skyld og du har gitt menneskene mat og drikke til å glede seg ved for at de skulle takke deg. Men oss har du i nåde gitt åndelig mat og drikke og evig liv ved din tjener. Fremfor alt takker vi deg fordi du er mektig. Deg være ære i evighet. Herre, kom din kirke i hu, så du frir den ut fra alt ondt og fullender den i din kjærlighet. Samle den kirke du har hellighet, fra de fire verdenshjørner inn i ditt rike, som du har gjort i stand for den. For din er makten og æren i evighet. La nåden komme og denne verden forgå! Hosianna, Davids Gud. Om noen er hellig, la ham komme. Om noen ikke er det, la ham vende om. Maranata. Amen.

Salige er de som sørger

Jeg leste noe av Henri Nouwen (bildet) i går som er meg til hjelp i en vanskelig periode. Kanskje også noen av bloggens lesere vil ha nytte av dette?

"De vanskelige situasjonene vi alle opplever, krever mer enn ord. De krever også mer enn åndelige ord. Uttrykksfulle formuleringer kan ikke mildne våre djupeste smerter. Men vi kan finne noe som er i stand til å vise vei videre. Vi blir invitert til å la sorgen bli et sted for legedom, og bedrøvelsen bli en vei gjennom smerte til dans. Hvem var det Jesus kalte salige? 'De som sørger.' (Matt 5,4)

Vi lærer å møte våre tap ansikt til ansikt, ikke å unnvike dem. Hvis vi møter livets smerter med noe annet enn fornektelse, kan vi oppdage noe helt uventet. Ved å invitere Gud inn i det vanskelige, grunnfester vi livet - også livets smertefulle situasjoner - i glede og håp. Når vi løsner grepet om vårt eget liv, kan vi omsider bli skjenket mer enn vi noensinne kan gripe tak i på egen hånd. Og vi lærer veien til djupere kjærlighet til andre.

Hvordan kan vi lære å leve slik? Mange av oss fristes til å tro at hvis vi lider, er det eneste som betyr noe, å bli fri fra det smertefulle. Vi ønsker å bli fri det for enhver pris. Men når vi lærer oss å bevege oss gjennom sorgen i stedet for å unnvike den, kan vi møte den på en annen måte. Vi blir i stand til å la den lære oss noe. Vi kan til og med begynne å forstå hvordan Gud kan bruke sorgen til noe betydningsfullt. Lidelsen kan bli noe annet enn et onde eller en forbannelse som vi for en hver pris må slippe unna. Det kan bli en vei inn til noe djupere.

Det å sørge kan bety at vi møter det som sårer oss, i nærvær av en som kan lege."

Anabaptismen mye å tilføre vår tids kirke i Sverige - og Norge

For noen dager siden gjenga jeg her på bloggen en undersøkelse som viser at hver eneste uke legges en frikirkeforsamling ned i Sverige. I dag kan jeg bringe gode nyheter fra vårt kjære naboland: Det plantes også nye menigheter flere steder. Dessuten finnes det mange tanker om hvordan frikirkelighetens Sverige vil bli seende ut.

Den svenske avisen Dagen har i dag et interessant oppslag om dette, hvor blant annet Jonas Melin (bildet) medvirker. Melin som er lærer ved Mariannelund Folkehøgskole, hvor han blant annet underviser i menighetsplanting og pionervirksomhet, er også leder for det anabaptistiske nettverket i Skandinavia. Det han gir uttrykk for i Dagen synes jeg er så interessant at det også burde komme norske lesere til gode. For det han påpeker i intervjuet med Dagen er også noe som norske kristne burde vurdere innholdet av. Her er hva Dagen skriver:

- Anabaptismen har mycket att bidra med till vår tids kyrka, säger Jonas Melin.

Melin är bibellärare på Mariannelunds folkhögskola och församlingsledare i Råslätts församlingsgemenskap som hämtat mycket inspiration från anabaptismen.

- Den uppstod som en radikal del av reformationen på 1500-talet. Det som skiljer från protestantismen i stort är betoningen på lärjungaskap. Där Katolska kyrkan lyfter fram sakramenten och det lutherska "tron allena" understryker anabaptismen behovet av att tron uttrycks i handling. "Ingen kan känna Kristus om han inte följer honom i livet", som anabaptistprofilen Hans Denck uttryckte det.

Den övergripande inriktningen handlar om det personliga lärjungaskapet som får praktiska konsekvenser, bland annat i församlingen.

- Inom anabaptismen betonas att församlingen är en gemenskap där man delar livet. Inte bara att man möts i kyrkan utan verkligen delar varandras liv, genom förmaning och tillrättavisning - även om det gick till överdrift inom delar av historien - men också väldigt praktiskt vad gäller ekonomi exempelvis.

Dessutom är, berättar Jonas Melin, etik baserad på aktiv kärlek och ickevåld grundläggande. Ickevåld och pacifism präglar.

- Guds rike finns här och nu och inte bara i framtiden, det ingår i lärjungaskapet att arbeta för fred i nuet.

Enligt Melin har de anabaptistiska tankarna mycket inspiration att ge dagens kristenhet.

- Anabaptisterna har alltid levt i marginalen, de ställde sig bredvid kyrkan som institution. Nu har hela kristenheten hamnat i marginalen, tidigare var kyrkan i centrum i samhället på ett helt annat sätt. Vi lever i en postkristen tid och i den situationen tror jag att det finns mycket lärdomar och inspiration att hämta från anabaptismen.

Jeg er overbevist - i likhet med Jonas Melin - at anabaptismen har mye å tilføre dagens kristenhet. Til høsten kommer min bok: "En tro verd å dø for", som handler om anabaptismens historie og teologi. Samtidig blir den en bok i praktisk disippelskap. Boken kommer på Frihet forlag.

Jonas Melin skriver en veldig interessant blogg som du finner her:

http://www.barnabasbloggen.blogspot.com

Bildet av Jonas Melin er hentet fra Mariannelund Folkehøgskola's nettside.

Les også oppslaget i Dagen, som du finner her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=266206

Dagen slår i dag opp nyheten om at hvert femte minutt blir en kristen martyr

I dag skriver Dagen om det vi fokuserte på her på bloggen på tirsdag, nemlig at hvert femte minutt blir en kristen martyr. Det er flott at den kristne avisen gjør dette til sitt hovedoppslag, slik at det kan få størst mulig oppmerksomhet blant kristne og dermed føre til mer forbønn. Dersom tallene stemmer - hvilket det er all grunn til å tro - betyr det at 287 kristne blir martyrer hver eneste dag. Hva gjør det med kristne her i Norge? Fører det til økt engasjement og forbønn, eller er vi så opptatt av selv å bli velsignet at vi glemmer de som lider for sin tro i mange land verden over? Guds ord sier: "Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet!" (Hebr 13,3)

Kilden bak disse tallene er Center for Study of Global Christianity, ledet av David N Barret, som blant annet utgir World Christian Encyclopedia. Dette instituttet hevder at 70 millioner kristne har lidd martyrdøden frem til år 2000 og at 45 millioner av disse ble martyrer på 1900-tallet. De mener videre at antall matyrer nådde en topp på 160.000 rundt år 2000 på grunn av krisen i Sudan, men at tallet de siste årene har ligget mellom 100.000-105.000.

En annen organisasjon som arbeider for den forfulgte kirke er International Christian Concern. Lederen for Afrika-avdelingen, Jonathan Racho, sier til Dagen at tallene fra Center for Study of Global Christianity kan stemme, fordi det har vært en økning i volden mot de kristne i mange land.

Vårt arbeid - Martyrkirkens venner, som du finner på Facebook, har siden starten i 2008 dokumentert en rekke brudd på menneskerettighetene hva tros- og samvittighetsfriheten angår. Vi kommer nå til å trappe opp dette arbeidet for å øke bevisstheten blant norske kristne om situasjonen til sine lidende medsøsken. Bli gjerne Facebook venn med oss!