Bønnerop

Bønnens språk har forskjellige former og ytringer. Jeg liker mest den stillferdige og rolige. Med lav, normal stemme. Men det finnes også andre ytringer. Salmenes bok er full av eksempler på bønnerop. De kommer fra et hjerte i nød. Det er ikke en form, men noe skapt av Den Hellige Ånd. De som skriker når de ber, har jeg liiten sans for.  Da blir det en form, og Gud har ikke noe hørselsproblem.

Da er det annerledes med de bønnene som er formet i nød. Da kan man rope.

Om Jesu bønneliv heter det:

'Han har i sitt kjøds dager, med STERKT SKRIK og tårer, båret fram bønner OG NØDROP til ham som kunne frelse ham fra døden.' (Hebr 5,7)

Dette er Getsemane-ropene og ropene fra korset, men kanskje også Jesus ble drevet til å be slik når Han ba alene og i ødemarken.

En annen som var kjent for å rope til Herren i bønnenød var Evan Roberts (bildet), 1878-1951, som fikk være redskapet Gud brukte i den walisiske vekkelsen.

Evan Roberts ba så høyt og djervt om vekkelse, at mannen han leide husrom hos kastet ham ut da han ble så redd på grunn av bråket han forårsaket. Roberts opplevde også av og til henrykkelser og de som delte rom med ham snakket om at han stønnet i sine nattlige bønner. Evan Roberts stred i sine bønner.

Sommerhilsen fra Alv Johan Magnus i Krakow

Alv Johan Magnus (bildet) har skrevet en sommerhillsen til sine venner, som jeg ble så grepet av og som angår oss alle i en tid som vår, en tid hvor jødehatet vokser. Med Alv's velvillige tillatelse gjengis den her på bloggen min: 

Den grå, tre etasjer høye husveggen, har mistet mye av sin murpuss. Rustne jernbjelker stikker ut fra veggen og antyder at de i sin tid har båret oppe små balkonger. Jeg sitter i en bakgård i den gamle jødiske bydelen Kazimierz i Krakow.

Området som opprinnelig lå utenfor bymuren, ble gitt av den polske kongen Kazimierz til jøder på flukt i andre halvdel av 1300 tallet. De flyktet fra vest- og mellom Europa for å redde livet fordi man gjorde dem ansvarlige for Svartedauden. Her fikk de bygge og bo, beskyttet av kongen.

Da Wermacht rullet inn i Polen 1. september 1939, var det starten på den 2. Verdenskrig og innledning til den verste jødeforfølgelse i historien. På torget i Kazimierz ligger en stor sten. Der leser jeg at 65 000 jøder fra Krakow ble drept. Før krigen bodde 6,5 millioner jøder i Polen, Sovjetunionen og Litauen. 93 % av de polske jødene ble utryddet under Holocaust.

Bare noen minutters vandring herfra, over på den andre siden av elven Vistula, ligger fabrikken til Oskar Schindler. Mange husker filmen Schindlers liste fra 1993. Han ordnet ansettelse av 1100 jøder som ellers ville endt opp i dødsleiren Auschwitz.

En jødisk dame vi traff her om dagen, fortalte at hun hadde arbeidet med å dokumentere 55 000 vitnesbyrd av mennesker som hadde kontaktet Steven Spielberg etter filmingen.

Margareta og jeg er her på en jødisk kulturfestival. Det veksler mellom foredrag, filmer og konserter, mange av dem i den gamle tempelsynagogen.

UNESCOs beslutning i oktober 2016 om å fraskrive jødene noen tilhørighet til tempelplassen og vestmuren i Jerusalem, var utgangspunkt for et foredrag av den 80 år gamle israelske arkeologen Dan Bahat. På grunnlag av, ikke minst egne utgravninger i Jerusalem, hevdet han at UNESCO underslår fakta.

En internasjonal autoritet om holocaustfornektelse, professor Deborah Lipstadt fra USA, som vant en sak mot den britiske forfatter og holocaustbenekter David Irving, talte om antisemittisme her og nå. Søkningen til foredraget var enorm, noe Lipstadt forklarte som temaets aktualitet i dag. Lipstadt, som selv er jøde, mente stereotypene om jøden som pengegrisk, lur og maktsyk, hadde sin bakgrunn fra rettssaken mot Jesus. Jesus ble anklaget av jødene fordi han jaget de grådige pengevekslerne bort fra tempelet. Jødene hadde ikke lov til å ta livet av noen, men gjennom sluhet fikk de romerne på sin side og under sin makt, slik at de fikk ham henrettet.

Hun mente at dette ble den offisielle religiøse institusjons (les romerkirkens) kollektive formening om jødene, men at dette synet migrerte over til det sekulære samfunn. Hun nevnte Voltaire som eksempel på en som hatet kirken og som samtidig avskydde jødene og omtalte dem i fiendtlige og nedlatende vendinger.

I dag er antisemittisme ikke forbeholdt én side av det politiske spektrum, fortsatte hun, men gjenkjennes på venstresiden som antisionisme, der fokus rettes mot Israel som årsak til alle problemer i Midtøsten, og på høyresiden; den mer klassiske antisemittisme.

For oss jøder er det likevel viktig ikke å nøyes med å forsvare oss mot angrep, og fremfor alt må vi unngå å falle for tanken om oss som offer, sa hun. Vi må feire vår egenart og det vi har oppnådd, avsluttet hun.

Det er nok å nevne at 24 % av alle Nobelpriser gjennom tidene er tilfalt jøder og ikke minst hvordan de har maktet å bygge opp en velfungerende stat av flyktninger fra mer enn 150 nasjoner på 70 år!

Jeg sitter her i bakgården og tenker på dem som en gang bodde her. De lange tonene fra en som øver på fiolin, kommer fra et åpent vindu over hodet mitt. Vedkommende terper på detaljer, men avslører samtidig stor virtuositet. Den mollstemte melodien, så typisk for klezmermusikken, gir næring til vemodet i all sin skjønnhet. 

Hvem har lidd som jødene?

Denne uken har minnet oss om hvor skjørt livet er. På den ene siden hvordan grusomheter kan settes i system og utfolde seg på grunn av folkets frykt og unnfallenhet. Men også hvordan enkeltmennesker kan bety en forskjell, der de våger eget liv for å redde andres.

Vi som har lest slutten av boken, vet at Guds rike vinner. Denne verdens riker forgår. Og med dem all lidelse og urett. Når? Det vet vi ikke. Men vi vet hvordan. Løven av Juda skal bryte inn i denne verden med makt og herlighet for å redde sitt folk og føre dem sammen med oss inn i den evige tidsalder.

Vi ønsker dere en god og glad sommer uten å miste fokus på ham som kommer! Deres hengivne, Alv og Margareta.

Billedtekst: Alv Johan Magnus (Foto: Ungdom i Oppdrag

Er du takknemlig?

Det er mye å være takknemlig for! Som for eksempel at vi her hjemme ikke opplever en sommer som i fjor. En sommer som ble en katastrofe for mange norske bønder, og en lidelse for mange med kroniske sykdommer.

I går kjøpte vi de første norske jordbærene. Nydelige, var de. Tenk å kunne glede seg over norske jordbær og norske landbruksprodukter i  ukene fremover.  Ferske fra produsentene. Takker du Gud for det?

Det er ingen selvfølge. Det er heller ingen selvfølge at vi har et landbruk og heller ikke et landbruk som skaffer oss ren mat.

Mange land i Europa har pustet svært tungt denne sommeren, og opplever nå følgende av klimakrisen. Det er satt tidenes varmerekorder flere steder, oppimot 50 plussgrader. Jeg er glad vi har sluppet det, og det har vært et stadig takkeemne for meg. Samtidig som tankene mine har gått til bøndene i disse landene, de eldre og de syke. Og mine forbønner.

Vi har mye å være takknemlige for, vi nordmenn, i 2019.

Som for eksempel at du denne morgenen kunne stå opp av senga og begynne på en ny dag. Se det, det er ingen selvfølge. Har du takket Gud for at du kan kle på deg, pusse tenner, spise? Se det, det er ingen selvfølge. Har du takket Gud for at du har rent vann i springen, klær til å kle deg med og et hus å bo i? Det er ingen selvfølge.

Husket på grunn av lidelsen

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego ... om de ikke hadde blitt kastet i ildovnen - hvem ville da ha husket deres navn?

- Bill Yount 
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Korset og selvlivets død, del 3

Leser vi Det nye testamente skal vi ikke lese lenge før vi støter på korset, og korset sett fra ulike synsvinkler. Både korsets vertikale og horisontale side. Korset innevarsler den nye pakt, nådens pakt.

Jeg har tenkt på en gammel salme i denne sammenhengen. Interessant nok måtte jeg lete den fram i den gamle sangboken til baptistene, som ble kalt 'Evangelisten'. Det er urovekkende at en slik salme som denne ikke finnes med i moderne salmebøker, hvor nesten alle salmer og sanger om Jesu Kristi blod er fjernet. Salmen jeg tenker på er skrevet av William Cowper, en engelsk dikter, fødi 1731 og død i 1800. Det første  verset i denne salmen lyder slik:

'Der fins en kilde fylt med blod
Som fløt fra Lammets sår, Og
syndere i denne flod Fullkommen renhet
får.'

Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på tre aspekter ved korset:

1. GUDS EVIGE HENSIKT

Det finnes en evig hensikt hos Gud med skaperverket og korset berører selve hjertet av denne Guds evige plan. Korset sikrer med andre ord denne evige hensikten. Uten korset vil ikke Guds evige hensikt fullføres. Når vi leser Bibelen vil vi finne at den taler om ulike mysterier: Hans viljes mysterium, skapelsens mysterium, lidelsens mysterium, og så har vi mysteriet om Hans evige hensikt. Nettopp fordi vi lever i en tid hvor mennesket, og ikke Gud, settes i sentrum - det gjelder også den kristne tro - så er det få som har oppdaget hva som er Guds evige hensikt.

Men 'når vi skuer alt ut fra Hans evige synsvinkel, forsvinner vår nærsynthet. Vi begynner å sette pris på hvordan alt Gud gjør er innebefattet i Hans helhetsplan. I stedet for bare å ha en samling fakta angående tingenes helhet, ser vi nå alt i det rette forhold til hverandre. Vi oppdager en ny mening og en evig hensikt i alle ting, fordi alt har et bestemt forhold til Det evige tema,' skriver DeVern F. Fromke i boken: Guds evige hensikt. Logos forlag 1975, side 36.

Få har i moderne tid hatt et slikt lys over Bibelens lære om Guds evige hensikt som den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (1903-1972).

'Hva var Guds hensikt med skapelsen og forløsningen,' spør Watchman Nee i Det normale kristenliv, og svarer: 'Det hele kan sammenfattes i to setninger: 'Guds ære' (Rom 3,23) og 'Guds barns herlighet' (Rom 8,21).' (Watchman Nee: Det normale kristenliv. Logos 1974, side 87)

Og videre: 'Hva er altså Guds evige hensikt? Det var at Hans Sønn, Jesus Kristus, skulle bli den førstefødte blant mange brødre, som alle skulle likedannes med Hans bilde.' (s.88)

Dette kunne bare virkeliggjøres gjennom forsoningen på korset.

fortsettes

De åndelige årstider: vinteren, del 2

Jeg avsluttet gårsdagens artikkel i denne serien  med å sitere Salme 130, som handler om å vente på Gud og skrev samtidig at Gud ikke har det travelt. Med Gud følger det alltid ro og fred.

Når vi tror at det er Guds oppgave å gi en rask respons på alle våre bønner, vil vi ganske snart bli desillusjonerte. Med mindre vår venting er formet av tilliten til og forvissningen om at Gud arbeider og har kontroll, vil bønnesvar som uteblir skape usikkerhet og uro, ja, kanskje også forvirring og skuffelser.

Den åndelige vintersesongen er en øvelse i tålmodghet.

Husk at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine.

Den åndelige vintersesongen gir oss tid til å utvikle tilliten til at Gud arbeider innenfor en bestemt tidsramme. Et nøkkelord i denne sammenhengen er overgivelsen. Dette er tiden for å overgi alt i Guds hender. Våre liv, våre ønsker, våre lengsler, vår vilje.

I vintersesongen skjer det tilsynelatende ingenting, men det er bare tilsynelatende. Ta nå for eksempel et tre. Frukten har falt av. Det samme med bladene. Alt synes livløst, men på innsiden skjer det mye. I løpet av vintersesongen skapes en ny årring, og treet blir dermed sterkere, for eksempel vil det bedre kunne motstå vårstormene og lettere bære frukten når sommeren kommer. På samme tid strekker røttene seg djupere og tar til seg mer næring.

Den åndelige vintersesongen er en tid for å gå saktere, hvile mer og ta til seg åndelig næring. Dette er tiden for den langsomme lesningen av Bibelen, hvor vi stanser opp og dveler ved ordene. Husk at alt har sin tid, vokseprosessen tar mer tid enn vi tror.

fortsettes

Åndens gjerning i ditt liv

Hvis du finner deg selv mer dratt mot bønn enn det å promotere deg selv, mer dratt mot ydmykhet, enn oppblåsthet, så er det Den Hellige Ånd som forbereder deg for Guds herlighet.

- Francis Frangipane i 'The Days of His Presence. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

De åndelige årstider; vinteren, del 1

Etterhvert som årene går har det vært til stor hjelp for meg å tenke at også det åndelige livet har sine sesonger, eller årstider. Dette har da også vært en del av den undervisningen jeg gir på mine seminarer om bønn.

Disse åndelige årstidene ligner de naturlige årstidene, men følger ikke nødvendigvis den samme rytmen. Man kan for eksempel oppleve en åndelig vinter midt på blanke sommeren!

Jeg er selv inne i en åndelig høst, kanskje i overgangen mellom høst og vinter. Det har nok sammenheng med min Parkinsons-sykdom.

På samme måte som bonden pløyer og planter i en sesong, vanner i en annen, høster i en tredje og lar marken ligge brakk i den fjerde, så gjelder det samme hva angår selve dannelsen av vår sjel. Også den har sine spesielle aktviteter. Disse samsvarer med den spesielle tiden, eller sesongen vi befinner oss i. Vi ville spart oss selv for mange frustrasjoner om vi forstod dette. Dette handler om ting vi kan gjøre eller la være å gjøre i disse sesongene, som kan samhandle med de tingene Den Hellige Ånd gjør i våre liv på samme tidspunkt.

Den vanskeligste tiden for sjelen for de aller fleste er vinteren.

Sjelens vinter er blek, kald, mørk, og kjennes ut som om den ikke bærer frukt. Vi mangler energien til å engasjere oss i aktiviteter som for ganske kort siden fylte oss med slik glede. Vinter er en tid for grubling, gjerne sent på kveld, og som stjeler søvnen fra oss. De fleste ting kjennes døde ut, eller fremstår slik. Dagene er korte, nettene lange - og dette synes å ha ingen ende.

Når vi opplever den åndelige vintertiden blir vi fristet til å stille spørsmål ved vår tro og betvile vår verdi. Når vi ikke lenger har noe å vise fram eller vise til kan det at vi opplever oss verdiløse. Så er Gud taus. Og venner svikter.

Jeg tror salmisten som skrev Salme 130 opplevde en åndelig vinter. Den ukjente salmisten skriver:

'Min sjel venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning hos ham.' (v.5-7)

En ting vi lærer i denne fasen er dette:

Gud har det ikke travelt.

(fortsettes)

Bønnene som lever for Guds ansikt

Herre, som bårene skyller inn mot strand og vasker steinene rene, frem og tilbake, frem og tilbake, slik lyder bønnene fra de hellige gjennom århundrene. De er ikke glemt av deg. De lever.

Du fyller dem i dine skåler, og legger himmelsk røkelse til.

Så skjer det at du snur bønneskålene, og bønnene blir til velsignelser på jorda.

Bønnene til menn og kvinner,
små og store,
lærde og fattige i ånden,
krokrygger og elendige.

Foran din trone lever de
- blandet med lyden av harper og
lovsangernes stemmer,
engler, serafer og de eldste,
som bøyer sine knær,
og kaster sine kroner foran deg

- men du hører dem,
de når like fram til
din trone
- og ditt hjerte.

En gripende martyrhistorie

Blant melkebøndene i Goes på den holladske øya Zuid Beveland, vokste Joost Joosten opp syngende. Han utmerket seg i latin på skolen, men hjertet hans befant seg i de sangene han sang, og foreldrene hans ordnet det slik at han fikk en plass i kirkekoret i landsbykirken.

Folk la merke til ham da han sang - en lyslugget gutt med klar stemme - og alle likte ham. I 1556 besøkte den spanske kongen, Filip II, Nederland. De æret ham med en høymesse, og kirkekoret fra Goes skulle synge. Joost var blitt 14 år gammel.

Kongen la merke til ham. Etter mess en sa ham: 'Før den gutten til meg! Han må bli med meg til Spania!'

Men Joost ønsket ikke å reise til Spania for å leve i det rikeste kongehuset i Europa. Han ønsket seg noe langt bedre. Han holdt seg skjult i seks uker inntil de som lette etter ham hadde gitt opp, og kongen av Spania hadde reist hjem.

Etter at han var ferdig med skolen, gjorde han kjent at han ville følge Kristus. En anabaptistisk forkynner døpte ham i et hemmelig møte, og myndighetene begynte å lete etter ham igjen.

I 1560 klarte de å fange ham og fikk satt ham i fengsel. Fire etterforskere fra kontoret til Den Hellige Inkvisisjonen forhørte ham. På fire skriveark skrev Joost ned for dem sin tro. Han skrev også sanger, og sang dem i fengselet.

De katolske inkvisitorene fikk festet Joost til et stativ, et av datidens kjente torturredskaper. De slo stålstenger gjennom knærne hans og dro dem gjennom leggene hans helt ned til anklene. Men Joost fornektet ikke sin tro. Retten bestemte da at Joost skulle dømmes til døden.

De bygget et lite hus av strå i sentrum av byen. Folk kom sjøveien, til hest og til fots for å se. De stilte seg på torget omkranset av soldater for å holde dem tilbake. Og ventet.

I lenker ble han ført til avrettingstedet av soldater. Folk hadde ikke sett ham så blek og tynn før. Så plutselig! Hva var det de hørte? Han sang!

Joost Joosten sang igjen... den samme klare stemmen ... kunne han virkelig synge nå? Og noen kunne høre hva han sang. Det var sangen han hadde sunget da han bestemte seg for å følge Jesus:

'Å, Herre Jesus, i tankene mine står du alltid foran meg!'

Soldatene førte ham så inn i stråhytta. Han sang fremdeles da flammene steg opp. Dette var mandagen før jul. Året var 1560. Og Joost Joosten var bare 18 år.

- Peter Hoover: The Secret of the Strength. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tegningen viser Joost Joosten (1542--1560) torturert i fengselet Veere i Zeeland i Nederland.

Korset og selvlivets død, del 2

Det er sant at korset handler om noe som skjedde på et bestemt sted - Golgata-høyden, i en bestemt tid i menneskehetens historie. Vi snakker om Jesu soningsdød.

Men korset handler også om noe utenfor det rent historiske faktum, noe som er større enn tiden, ja, utenfor tid og rom, noe som sammenfatter alt. Det står et forunderlig vers i Åp 13,8:

'... Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt.'

Korset er fra evighet av. Fra før verdens grunnvoll ble lagt.

I Hebr 13,20 leser vi: 'Men fredens Gud, han som i kraft av EN EVIG PAKTS BLOD førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus opp fra de døde.'

Denne 'evige pakts blod' er noe som ble unnfanget i Guds sinn fra tiden før verdens begynnelse.

Jessie Penn Lewis skriver: 'Hensikten med den evige pakt, inngått tilbake i evigheten, beskrevet som 'begynnelsen', var nå i ferd med å bli fullført. Den evige Sønn har ofret seg selv for å fullføre en gjerning så stor, at vårt begrensede sinn bare aner noe av dens storhet.' (Jessie Penn-Lewis: All things new. The Overcomers Litterature Trust, side 6)

Den evige blodspakten ble altså inngått i evigheten, før alle tings begynnelse. Man kan bli rent svimmel av dette perspektivet. Det er så stort at vi fatter det knapt.

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus:

'han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser...' (Rom 4,25)

Dr.Forsythe i sin bok: 'The Crusiality of the Cross', skriver:

'En sann forståelse av Forsoningen møter vår tids behov for et sentrum, for en autoritet eller en kreativ kraft, noe veiledende eller et endelig mål... Dette sentrale punktet er korset, Golgata kors, selve midtpunktet i tilværelsen.' (Jessie Penn-Lewis: The Centrality of the Cross. Christian Litterature Crusade 1993, side 9)

(fortsettes)

Korset og selvlivets død, del 1

I noen artikler som vil bli publisert denne sommeren, skal vi se nærmere på Jesu Kristi kors og korsets betydning for vår vandring med Gud. 'Vi blir aldri ferdig med korset,' skriver Lyder Engh, som i sin tid var forstander i Den evangeliske forsamling i Oslo, og legger så til: 'Vi gjør oss ikke en engangserfaring, en første berøring med korset og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for våre liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt dreier seg om korset. Uten korset ville vi aldri hatt noen Bibel.' (Lyder Engh: Korset - universets sentrum. Eget forlag, side 7)

Utgangspunktet for denne serien er apostelen Paulus' ord i Gal 6,14:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.'

Og hans ord fra 1.Kor 1,17-18:

'For Jesus Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle TØMMES FOR KRAFT. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.' (Bibelen Guds Ord)

Hva mener vi så med Jesu Kristi kors?

'Når vi snakker om korset,  mener vi Jesu død, begravelse, oppstandelse, himmelfart og herliggjørelse. Vi ikke bare tenke Jesu død og gravleggelse, når vi tenker på korset. Korset er en svært sammensatt ting.' (T.Austin-Sparks. Sitert fra en preken holdt i Honor Oak, London under 2.verdenskrig)

Korset er veien til alt og den eneste veien til alt her og nå når det gjelder Guds vilje. Det er en djup sannhet. Alt som skjer med oss må sees i lys av korset, også når vi ber om å få leve i Guds vilje, og særlig når vi ikke får det vi ber om. Da må vi grunne på ordene fra Gal 6,14: 'For ved det (korset) er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Korset innevarsler selvlivets død.

Det er ingen vei inn i Guds vilje utenom korset. Alt finnes i korset. Vi kan ikke gjøre noen utenom korset. Skal vi forstå Guds vilje og Guds handlemåte så må vi se alt i lys av korset.

Korset må derfor ikke bli en teori, men en ERFARING i våre liv.

'Korset må bli eksperimentelt, noe har gjort oss erfaringer med selv,' sier T.Austin Sparks.

Korset er med andre ord ikke bare en historisk kjennsgjerning, men noe vi gjør oss daglige erfaringer med.

(fortsettes)

Om å vokte det indre livet

"Noen ganger tror vi helt feilaktig at alle tanker bør uttrykkes, alle visjoner proklameres og alle drømmer tenkes høyt. Vi tror at alt som skjer i vår indre verden, straks skal deles med alle andre.

Dette er selvsagt ikke tilfelle. Det finnes mye som er hellig og privat. Vanligvis bekjentgjør vi ikke de intime sidene av vårt kjærlighetsliv for andre. På samme måte finnes det intime sider ved vårt indre liv som bør forbli skjult. Henri Nouwen bemerker at "taushet er den disiplin som vokter Guds flamme i oss og holder den ved like." Det er i stillheten i vårt eget indre vi best kan hegne om våre tanker.

Det er der vi hardnakket kan holde håpet oppe. Det er der drømmer kan vekkes. Det er i vårt indre livs ensomhet vi kan smi våre planer og fatte vanskelige beslutninger. Der kan fortroligheten øves uforstyrret. Der kan vårt eget jeg bli fornyet og forvandlet. Der kan kjærligheten vokse og det som er hellig, voktes og beskyttes.

Hvis vi ikke tar vare på dette indre livet, vil vi svekke vår indre styrke og vakle i våre beslutninger. Vi vil stå i stadig større fare for å bli styrt av vår tids dominerende stemmer og miste oss selv. Å holde fast på det som er hellig for oss, er ikke egoisme. Det er rett å ta vare på det som beskytter vårt eget jeg. Dessuten er dette det jordsmonnet modig handling kan vokse opp av."

- Charles Ringma: Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning. Genesis forlag, Oslo 1997.

Nytestamentes mest misbrukte tekst?

Matteus 7,24-29 - historien Jesus forteller om huset bygd på fjell- eller sandgrunn - er kanskje en av de tekstene i Det nye testamente som 'misbrukes' oftest. Det skjer ved at teksten tas ut av den sammenhengen den står i.

Hvem har ikke hørt ivrige predikanter og evangelister lagt ut teksten som om den handler om å bygge livet sitt på Jesus? Eller på Bibelen? At det er å bygge på klippegrunn.

Dette er jo ikke noe galt i dette, men det er ikke det teksten handler om!

Nøkkelen til å forstå denne teksten finnes i vers 24:

'Derfor - hver den som hører DISSE MINE ORD OG GJØR ETTER DEM...'

Hvilke ord?

De ordene Jesus uttaler i det vi kaller Bergprekenen, som begynner i Matt 5, og slutter med denne lignelsen. Det er den som HØRER dem og som GJØR ETTER DEM som er den forstandige eller vise mannen som bygger huset sitt på fjellgrunn.

Ikke hvilke som helst ord, men Bergprekenen.

Og ikke bare hører dem, men GJØR etter dem.

Den som hører disse ordene, og IKKE GJØR ETTER DEM, hvem er han, jfr v.26?

Den som bygger sitt hus på sand!

Det er ikke mine ord.

Det er  Jesu ord.

Spørsmål og svar

Noen har funnet ut at Jesus stilte 307 spørsmål og ble stilt 183 spørsmål av hvilke han svarte på bare tre.

Jeg er skeptisk til mennesker som har svar på alt. Gjerne på spørsmål som ikke noen har stilt.

Det er helt innafor å ikke ha svar på alt.

Et menneske som er full av visdom svarer aldri med det samme, men dveler og tenker seg om.

Mennesker som hele tiden leverer fra seg 'profetiske' ord, har jeg sluttet å høre på. Når har de tid til å lytte til Herren?

Nederlandsk jernbane betaler erstatning til ofre for Holocaust

Den statlige jernbanen i Nederland - Nederlandse Spoorwegen - skal nå betale et hundretalls millioner som kompensasjon for at selskapet transporterte jøder til nazistenes utryddelsesleire under 2.verdenskrig.

Det er svenske Dagen som skriver dette i dag.

Det er beregnet at flere tusen mennesker har rett til erstatningen, deriblant 500 overlevende. En talsmann for det statlige jernbaneselskapet sier at hver overlevende skal få 15.000 euro, ca 170.000 kroner. Enker og enkemenn, samt barn til de som ble drept, vil få mer.

Den nederlandske jernbanen ba jødene om tilgivelse i 2005, erstatningen ble bestemt utbetalt i 2018.

Omlag 107.000 av de 140.000 nederlandske jødene ble sendt til Auschwitz, Sobibor og andre utryddelsesleire.

Om å få være Guds venn

Tirsdag holdt jeg min siste preken på denne siden av sommeren. Etter planen går det 60 dager før jeg skal i ilden igjen. Tirsdag talte jeg i en lokal misjonsforening tilhørende Misjonssambandet - som ble stiftet i 1944. Neste gang jeg skal tale, med mindre det kommer uforutsette ting, er i Kragerø, 24.-25. august. Der har en god venn, Jon Vestøl, fått til et samarbeide mellom Den norske kirke, Metodistkirken, pinsemenigheten, Frikirken og Baptistkirken. Det gleder jeg meg veldig til. Hvilket privilegium!

Hva skal jeg bruke de 60 dagene til?

Først og fremst dette: søke Guds ansikt, ikke Hans hender. Være der for Hans skyld, ikke min egen.

Jeg er inne i en ganske tøff fase med hensyn til mine kroppslige plager. Det er mer intense smerter enn det har vært, og det er noen flere utfordringer knyttet til hverdagene. Høyrehånden er så stiv og så kraftløs at jeg f.eks ikke klarer å holde en saks, langt mindre bruke den, og det er vanskelig å kle på seg. Litt avhengig av dagsformen er det også vanskelig å komme seg ut av senga, og klare å stå.

Jeg innrømmer at dette er tøft, og at jeg av og til blir redd og mister motet.

Hva jeg er redd for? Å miste flere funksjoner, bli enda mer avhengig av hjelp.

Men jeg har tenkt mye på en mann jeg ble kjent med for mange år siden. En Vineyard-pastor ved navn Brent Rue. En tid før han døde var han opptatt av en ting: Å pleie vennskapet med Gud. Brent studerte Abrahams liv. Abraham ble som kjent kalt Guds venn.

Kan man bli noe mer - eller større?

Ikke som jeg kjenner til.

Ordet jeg har valgt for disse seksti dagene er dette: 'Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, VANDRE FOR MITT ÅSYN.' (1.Mos 17,1)

Disse seksti dagene vil jeg være sammen med Herren, pleie vennskapet, fordjupe det. Være stille, overgitt. Skue Hans skjønnhet.

Så har jeg en bønn om å få fortsette tjenesten. Så lenge jeg kan. Jeg vet jo at med Parkinsons går det bare en vei. Jeg kommer til å bli dårligere, og en dag vil det si stopp, da kroppen ikke vil eller kan mer. Men inntil så skjer vil jeg fortsette å kjempe, slå tilbake, be og forkynne Guds ord - så lenge noen menigheter vil ha meg og inviterer meg!

Så er jeg selvsagt åpen for at Gud kan helbrede meg. Men om det ikke skjer, ber jeg om å få være tro mot kallet Gud har gitt meg.

Jeg ønsker først og fremst å få være dette: Guds venn.

Billedtekst: Bildet ble tatt på turen over Dovrefjell til bønnekonferansen i Trondheim. Foto: May Sissel Hansen

Ville vi tatt imot døperen Johannes?

Både i for- og etterkant av St.Hans har jeg tenkt mye på døperen Johannes. Jeg undrer meg på hva han ville ha sagt til dagens norske kristenhet?

Spørsmålet ble aktualisert etter at vi fikk dette ikonet i gave fra St.John the Baptist Orthodox Monastery i Phoenix, Arizona. Det minner oss om at sannheten har sin pris.

Jeg har kommet til den konklusjon at røsten fra ødemarken ville hatt samme radikale budskap, like knivskarpt:

'Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!'

Det budskapet er ikke blitt mindre aktualisert. Han ville ropt det ut til en lunken menighet som er mer enn villig til å gå på kompromiss, ja, til å endre på Guds ord og skaperordning, som tjener to herrer.

Døperen Johannes ville også i dag ha forkynt, ikke bare om Åndens dåp, men ild, og om at Jesus har sin 'kasteskovl i sine hender,' og vil 'rense sin treskeplass. Hveten vil han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slokkes.'

Det ville vært ubehagelig! I mange sammenhenger ville de bedt ham snu i døra! Tenke seg til å komme å forstyrre vår ro og vår orden! Tenke seg til å være så ukjærlig, så trangsynt!

Som andre profeter sendt av Gud ville han blitt foraktet og forkastet, ja, noen ville også denne gangen forlangt hans hode på et fat.

Men jeg tror også noen ville søøkt ut i ødemarken for å lytte til roperen. De som lengtet etter renheten, sannheten og som ser at han bar med seg et lys fra Gud, et lys som skinner i mørket.

'Sannheten,' sa Balthasar Hübmeier, 'er udødelig.'

Ville du likt å bedt døperen Johannes på ettermiddagskaffe? Ville han passet inn i dine planer?

I dag kjemper vi

Et stort opprør utfolder seg foran øynene våre. Bibelske standarder latterliggjøres og byttes ut; perversitet flytter selve midtpumktet. Det er den nye normalen.

Men det er mens 'jordens konger reiser seg, og fyrstene rådslår sammen mot Herren' (Salme 2,2) at Faderen sier til sin Sønn: 'Begjær av meg, og jeg vil gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.'

Derfor, til tross for at helvete rykker fram, så ber vi denne dagen til Gud for våre nasjoner! Ja, vi ber i tro, for Gud selv har gitt oss dette løftet: 'Jordens ender skal høre Kristus til,' jfr.Salme 2,8.

- Francis Frangipane i boken: This Day We Fight. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Jack Hayford 85 år

Den Hellige Ånd er forunderlig. Han har sine veier, og alltid en utvei. De siste dagene har jeg kjent på en stor sorg og fortvilelse. Jeg skal ikke på det nåværende tidspunkt fortelle mer om det. Kanskje senere.

Men Den Hellige Ånd kjenner oss, og i dag henledet han min oppmerksomhet på en preken av Jack Hayford (bildet), hvor Hayford taler om å tro når man ikke kan se noe.

'Jeg undres på hvor gammel Hayford er blitt tenkte jeg.'

Jeg googlet og fant ut at han har fødselsdag i dag, og er blitt 85 år.

Med ett kjente jeg på en slik djup takknemlighet for denne gudsmannen!

En av Guds store generaler. Pastorenes pastor.  En mann med integritet, trofast, som hele livet har holdt frem Bibelen som Guds autoritative, guddommelig inspirerte ord, evig gyldig og som eneste autoritet for liv og lære. Som elsker Israel, tror på bønnens kraft og makt og som lever hva han lærer.

Hvilket forbilde!

Ikke mange av hans kaliber i dag, hvor så mange forkynnere og pastorer går på kompromiss med Guds ord.

Og prekenen - den ble til stor hjelp for meg.

Den dramatiske historien om bederen Daniel Mast, del 2

Her fortsetter artikkelserien om Daniel Mast (1848-1930). Den første ble publisert fredag 21.juni

Daniel Mast vokste opp blant Old Order Amish i Holmes County i Ohio. 22 år gammel giftet han seg med Catherine Miller. Etter 16 års ekteskap, og tre uker etter å ha født deres niende barn, døde Catherine. Daniel, knust av sorg, tok med seg barna og dro vestover. Det hadde Catherine og David bestemt seg for, lenge før hun døde.  Sammen med Amanda, Elisabeth, Eli, Fannie, Rebecca, Noah, Demas, Catherine og Sarah slo Daniel seg ned i pionerbyen Hutchinson, Kansas. Der giftet Daniel seg med Elisabeth Stutzman, en troende kvinne, også hun tilhørende Old Amish.

Herren velsignet Daniel og Elisabeth med tre barn: Abraham, Mary, Anne og Levi. To år etter at det siste barnet ble født, ble Elisabeth syk, og døde.

Daniel giftet seg så med Elisabeth Kaufman i 1893, og Herren velsignet dem med tre barn: Daniel jr, Rachel og Susannah,

Daniel var nå blitt far til 16 barn. Det var stor lykke, men lykken varte ikke så lenge. Også Elisabeth døde. Daniel valgte da å gifte seg for fjerde gang, Denne gang med Barbara Troyer. De fikk ingen barn sammen.
..
Det ble ikke mindre utfordrende i årene som fulgte. De bodde ute på den åpne prærien, med alle de utfordringer det medførte, og med den store barneflokken. Daniel startet med to tomme hender, og bygget opp en bondegård fra ingenting. Ikke bare det: han bygget også opp en forsamling. Daniel lærte seg til å klynge seg til Herren og sette sin lit til ham. Han gikk alltid bønneveien.

Daniel ble tidlig valgt til diakon, senere menighetens forstander. Han ble viden kjent for sin gudsfrykt og ærlighet. Og som en bønnens mann, prøvd gjennom svære prøvelser med troen i behold.

(fortsettes)

En ny kappe og en ny tjeneste

Dette er hva jeg har oppdaget: rett før Herren forløser en ny utrustning eller salvelse over en person, vil Han avkle denne personens tidligere nivå av tjeneste.

Denne avkledningen kjennes ikke alltid godt ut. Det kan være at vi må gjennom en tid med sønderknuselse. 

Men om vi bevarer troen gjennom denne prosessen, så vil den nye utrustningen komme. Og når den kommer, vil det være større samsvar mellom deg og Kristus, og på den måten, større kraft.

- Francis Frangipane i In Christ's Image Training. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Sterkt berørt

Få bøker har berørt meg så sterkt som: '40 dager. 40 netter' av Kjell Arnold Nyhus. Nå er det andre gangen jeg leser den. Jeg har skrevet en anmeldelse av den for en tid tilbake, så jeg skal ikke gjenta den. Bare rette en inderlig takk til forfatteren for at han skrev den.

Den er nesten som en salme. Noen ganger en lovprisning, noen ganger en klagesang. Ærlig, nært på livet, lyrisk.

Kanskje det har å gjøre med min sårbarhet som Parkinsons-pasient. Jeg får jo ikke opplevd naturen som før, men med denne boka gjen gjenopplever jeg skogs- og fjellturene mine. Og jeg opplever Guds nærvær.

Jeg måtte bare si det - igjen.

Om du virkelig skal unne deg en god bok denne sommeren, gjør du ikke noe galt om du kjøper denne!

Strømmer av nåde i Trondheim - Herren skal gjenreise et nasjonalt bønnealter i byen

Norges hjerte er Nidaros blitt kalt. Andre omtaler byen som Norges åndelige hovedstad. Hit kom, og hit kommer pilegrimer, ikke bare fra Europa, men fra de fire verdenshjørnene. Et sted for helbredelse. Et sted for barmhjertighet. Her tok munker og nonner seg av de syke, skaffet husly til de forkomne, tok seg av enker og foreldreløse barn.

Hvilken arv!

Jeg hadde en sterk og forunderlig opplevelse ved Nidarosdomen i forbindelse med bønnekonferansen 'Europe's wells', denne helgen. Det var som om jeg så pilegrimsskaren komme gjennom århundrene. Det var alle slags mennesker. Leg og lærd. Fattig og rik. Store og små. Forkomne mennesker. Jeg hørte alle slags tungemål.

Men jeg så også at de kom nå.

Vekkelsesbrønnen som var her i hjertet av Norge, skal gjenåpnes.

Hit skal mennesker komme: de blinde, de lamme, de elendige og finne en kilde til helbredelse. Vannet skal strømme fram, til legedom og frelse. Vi merket at det allerede har begynt å piple fram under helgens bønnekonferanse!

Herren begynner nå med å gjenreise et bønnealter i Trondheim, et nasjonalt bønnealter.
Hit vil alle slags tungemål høres i et bønnens hus for nasjonen og nasjonene.

Dette vil jeg være en del av!

Nå forstår jeg mer av hvorfor Herren har lagt Trondheim så sterkt på mitt hjerte i flere år, og spesielt den siste tiden. Uavhengig av helgens bønnekonferanse, har jeg kjent på at jeg bare måtte til Trondheim for å be dette året.

May Sissel tok dette bildet av meg utenfor Nidarosdomen etter at helgens bønnekonferanse var over. Det var et forunderlig Gudsnærvær her.

En bønn til Den oppstandne

Oppstandne Jesus, du puster Den Hellige Ånd over oss. Og vi ønsker å si til deg: Du har det ord som gir liv til vår sjel; hvem andre enn deg kan vi gå til?

Gud, vår Far.
vi ønsker å elske deg,
av all vår kraft og av hele vår sjel.
Men du vet 
at det finnes motstand i oss.
Gi du oss mot til
å hoppe over disse murene,
til igjen og igjen å våge
å fornye vårt ja
til å gi den gaven som vårt liv er.

- Bror Roger av Taize

Hjemme hos Gud

Eliyahu Ben Haim ble brått hentet hjem til Herren i går, lørdag. Det er med stor sorg vi mottar denne meldingen. Eliyahu ble syk i forbindelse med en bønnekonferanse for Israel i Skottland 11.juni. Han ble operert og lå en tid i kunstig koma. Han ble vekket forsiktig opp igjen, og hadde da store smerter. Det er en av Herrens store bønnegeneraler som nå Herren har hentet hjem etter lang og tro tjeneste.

Vi takker Gud for Eliyahu Ben Haim og ber for hans familie.

Den ekte gleden

Påklistret, påtvungen glede er ikke bare uekte, men kvalmende. Gleden må komme innenfra om den skal være ekte. Da er den frigjørende og helsebringende.

I den siste tiden har jeg grunnet på et ord fra Salme 16,11:

"Fylde av glede er det for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet."

Det finnes altså en himmelsk glede og den finnes et sted: ved Guds ansikt. Der finnes det en salig glede. Så ved å oppholde oss i Guds nærvær gis vi denne gleden. Ikke ved strev, men ved å oppholde oss i Guds nærvær.

Når Peter holder sin pinsepreken i Jerusalem, sier han: "Du skal fylle meg med glede for ditt åsyn." Peter siterer faktisk fra Salme 16. Når Gud øser sin Ånd ut på pinsefestens dag øser han ut sin glede. Det er overflod av glede i himmelen. Den som søker å leve i Herrens nærvær kan ikke unngå å smittes av gleden, for foran Guds ansikt er det alltid glede. Den ekte gleden.

Trondheim og den profetiske forsamlingen

Når May Sissel og jeg ankom Trondheim fredag ettermiddag, hvor vi skal delta på bønneinitiativet Europe's Wells, kom ordene til Kjell Sjöberg så klart for meg: "Åndens tid kommer til å være profetisk, fordi så mye av profetiene fra Guds Ord kommer til å gå i oppfyllelse. Forsamlingen må være profetisk for å kunne orientere seg i en tid av kaos. I oppbrudds-og pilgrimsstadiet blir profetrøstene spesielt viktige.

Jeg tror på en gjenopprettet og en triumferende forsamling i endens tid. Jeg tror på profettjenesten i endens tid. Jeg tror på den profetiske forsamlingen før Jesu gjenkomst. Med den profetiske forsamling mener jeg en forsamling, som sammen får handle som profetene i Det gamle testamente fikk gjøre. I dag kommer ikke Herren til å anvende profetskikkelser skilt fra Kristi kropp. Jeg tror på enkeltindivider som profetrøster, men de opererer sammen med hele forsamlingen, slik at forsamlingen blir delaktig i det profetiske som skjer."

May Sissel og jeg gleder oss til å delta på bønnekonferansen i Trondheim. Vi tror Gud er mektig til å gjøre noe stort disse to dagene.

En litt irriternde fugl - lovsang om morgenen

Grytidlig i dag ble jeg vekket av en intens fuglesang utenfor soveromsvinduet. Det var en enslig liten fyr, som satt ytterst på balkongen og kvidret i vei. Spør meg ikke om hva slags fugl  det var, jeg har ikke greie på slikt. Den sang av full hals, mens morgenlyset kom så mildt over landskapet der hvor vi bor.

Jeg var ikke klar for lovprisning så tidlig om morgenen, for å si det sånn.

Men det var umulig å få sove igjen.
Og jeg som sover så dårlig om nettene.

Dårlig gjort, tenkte jeg, først.

Så ble jeg liggende å kjenne på en stor takknemlighet.

Den lille tassen satt i sollyset og lovpriste!

Hvilken start på dagen!

Regnet var forbi. I strålende solskinn tilba den Skaperen!

'For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da.' Høy 2,11-13.

Det var som den vakre fuglen sa:

Det er ikke tid for å sove nå.
Sønnen er oppstanden!
Kom, vær sammen med Ham.

Den dramatiske historien om bederen Daniel Mast, del 1

Dette er hjemmet til Daniel og Barbara Mast, nær Hutchinson, Kansas, USA. Det var kjent som et bønnens hus. Et sted hvor folk kom sammen for å be og faste, og her skrev også Daniel Mast sine bøker, artikler og redigerte et kristent magasin.

Her forteller Peter Hoover den dramatiske historien om David Mast. Artikkelen er såpass lang, at jeg har valgt å redigere den og oversetter derfor bare deler av den. Jeg håper mange vil finne den interessant.

Bilde av en samling av 264 artikler skrevet av Daniel E. Mast, utgitt i 1955. Boken skulle bli en viktig del av Peter Hoovers omvendelseshistorie. Det hele begynte en vinterkveld. Peter satt bak på en benk ved kjøkkenbordet i huset til familien sin på deres gamle bondegård. En parafinlampe lyste opp rommet.. Som sedvanlig satt Peter å leste en bok da faren hans kom inn døra. Når faren så hva han leste, kom han tilbake med boken til Daniel Mast, og mente at den var mer passende lesestoff!

15 år gammel var ikke Peter Hoover mottagelig for farens lesetips, og boken ble liggende et halvt år uten at han åpnet den. Det var en søndag kveld, hbor han ikke hadde noe annet å gjøre.

Det han leste berørte ham sterkt.

Neste morgen kunne han ikke tenke på noe annet. Ved 12-tiden løp han opp trappa til rommet sitt, lukket døra, knelte ned og begynte å be. Han ga livet sitt til Jesus.

"Livet mitt har siden den sommerdagen i Canada i 1975 vært fullstendig forandret. Dramatisk annerledes. Ikke slik at alt har vært på stell og at alt har vært like enkelt, men jeg har levd livet mitt med Jesus," sier Peter Hoover.

fortsettes

En uopphørlig gudstjeneste koblet med den himmelske

En god venn av meg gjorde meg oppmerksom på et ord fra Apostlenes gjerninger i dag. Jeg har ikke lagt merke til det før:

"... det som vårt tolvstammefolk UNDER UOPPHØRLIG GUDSTJENESTE NATT OG DAG håper å vinne fram til..." Apg 26,7.

I de siste årene har det blitt større og større for meg dette: Når vi feirer gudstjeneste er det ikke i et vakuum. Det er ikke noe som skjer bare der  og da, men vi feirer den sammen med den himmelske festforsamlingen! Hebreerbrevet forteller oss følgende

"Men vi er kommet til Sions berg, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, til HØYTIDSSKAREN OG MENIGHETEN AV DE FØRSTEFØDTE SOM ER OPPSKREVET I HIMLENE...! Hebr 12,22-23

I Tempelet pågikk det en upphørlig gudstjeneste dag og natt.
Den var for Gud.
En tjeneste for Guds ansikt.

Datidens og den opprinnelige 24/7.

Så annerledes mange av våre menneskesentrerte gudstjenester.

Hvor annerledes ville ikke våre gudstjenester vært, både i innhold og utførelse vært,  om vi forstod at når vi feirer gudstjeneste skjer det samtidig med det som pågår i himmelen. Den er nemlig også uopphørlig, natt og dag.

Det ser vi klart når vi leser Bibelens bønne- og lovprisningsbok - Åpenbaringen.

Da ville våre gudstjenester vært mer fylt av tilbedelse, bøyninger til marken, stillhet, beundring av Jesus, mer feiring....

Norsk munk på besøk i Kristi himmelfartskapellet

Vi har gleden av å ha bror Emmanuel som vår gjest disse dagene. Han tilhører en klosterkommunitet i Phoenix i Arizona, USA, som ledes av fader Macarios (Atef Meshreky). Fader Macarios studerte medisin da Herren kalte ham til å hengi seg fullstendig til han. I lydighet mot Herrens kall, ble han munk i hjemlandet Egypt. Etter den arabiske våren, som ikke var noen vår, men en ny forfølgelsestid av kristne, dro han til USA. Han ble senere ortdoks munk i Amerika. I mer enn 45 år har hans fokus vært å grave opp igjen de dype brønnene til kirkens tidlige kirkefedre. Bror Emmanuel, som opprinnelig er født og oppvokst i Stavern, har nå levd i denne kommuniteten i snart fire år. Jeg hadde gleden av å møte ham første gang i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i februar, men det er første gangen vi får flere dager sammen. Det har vårt veldig hyggelig. Heldigvis blir det ikke siste gangen vi ses.

Det har vært veldig interessant å høre om klosterkommuniteten i USA, ikke minst om det rike tidebønnslivet. I går feiret vi gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Billedtekst: Bror Emmanuel sammen med Bjørn Olav i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen

Mine evangeliske baptistvenner

Jeg har skrevet om mine katolske venner, ortodokse venner, mine pinsevenner og mine Israelsvenner. Nå er tiden kommet til å skrive om mine evangeliske venner, og dermed den bevegelse hvor jeg har mine røtter, døperbevegelsen.

25. september i år er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Jeg husker dagen, som om den skulle ha vært i går. En riktig kald septemberdag. For å dempe kuldesjokket  hadde jeg på meg en islender. Men jeg angrer ikke. Jeg hadde brukt syv år på å ta den avgjørelsen, så det var en vel overveiet handling. Studier av dåpen, både dens innhold og ikke minst urkirkens dåpspraksis, hadde overbevist meg. En viktig bok for meg i denne tiden var 'Apostolisk dåp', av Johannes Warns. Filadelfiaforlaget ga den ut i 1964. Grundig, saklig og overbevisende, og fremragende oversatt av Oddvar Nilsen. Undres på om noe forlag ville utgitt en slik bok i dag?

På 1970-tallet hadde jeg kommet i kontakt med en anabaptistisk gruppe ved navn 'Bruderhof'. Jeg  begynte å abonnere på deres tidsskrift, 'The Plough', hvilket jeg har gjort siden. Faktisk har jeg samlet på alle nr siden 70-tallet. Gjennom dette tidsskriftet ble jeg kjent med teologen og filosofen Eberhard Arnold, som skulle få stor og avgjørende betydning for min trosutvikling og min egen overbevisning. Han hjalp meg til å finne tilbake til røttene, til urkirken. Jeg begynte å studere døperbeveglsens historie, de foraktede anabaptistene, reformasjonens tredje gren. Jeg ble fascinert av vektleggingen av å leve ut Bergprekenen i praksis, av forsamlingens frie stilling, av Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, av det tydelige skillet mellom stat og kirke, av den ikke-voldelige linjen, avvisningen av å avlegge ed, og sist, men ikke minst, den tydelige forkynnelsen av Guds rike. Døperbevegelsens mange martyrhistorier grep meg også. Anabaptistene ble forfulgt, arrestert, torturenrt, brent, hengt og druknet av både Den romersk-katolske-, den lutherske-, så vel som den reformerte kirken. Ene og alene på grunn av deres tro.

Jeg ble så interessert i anabaptismen at det ble bok av det: En tro verd å dø for, utgitt av Frihet forlag.  Jeg har fortsatt mye kontakt med ulike anabaptistiske grupper, særlig mennoniter og hutterianere og har de siste årene hatt jevnlig besøk av dem i vårt hjem. En av de jeg har oversatt mye til norsk, er hutterianeren Peter Hoover.

Med årene ble bøkene til baptister som Charles Haddon Spurgeon, Billy Graham, W.A Criswell, den legendariske pastoren for First Baptist Church i Dallas, viktige byggesteiner. Møtet og vennskapet med to amerikanske baptister, som bygget opp en stor internasjonal baptistmenighet i Sandvika, Marylyn og Jack Slaugh, har betydd veldige mye for meg - ikke minst når det gjelder bibeltroskap.

I 1995 ble jeg ordinert til pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og jeg har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter som pastor, Raufoss og Lillehammer, og er for tiden leder for Baptistenes Bønnefellesskap.

Jeg er glad for å høre hjemme i denne delen av kirkefamilien. Her hører jeg hjemme. Jeg er baptist. Og jeg har djup respekt for at andre har et annet teologisk syn enn meg, ikke minst et annet dåpssyn. Når jeg inviteres som taler i felleskristne sammenhenger, taler jeg aldri om det som skiller oss, men om det som forener. Det betyr ikke at jeg er forlegen hva angår mitt eget dåpssyn, bare at jeg ønsker å være samlende. I egne sammenhenger forkynner jeg frimodig om det jeg er overbevist om.

Jeg er også veldig glad i den baptistiske salme- og sangskatten, de multietniske uttrykkene og det arbeidet som gjøres av mange baptister for fred- og forsoning.

Jeg gleder meg også over å være en del av et stort verdensvidt fellesskap. Baptistenes Verdensallianse teller over 47 millioner døpte medlemmer i 125 land. I tillegg kommer alle de frie baptistkirkene som ikke er en del av verdensalliansen og de anabaptistiske, og også teller tusener.

Skammelig og skremmende!

Vi liker å fremstille oss som den aller beste i klassen. Vi skryter av vår humanistiske arv og vårt store engasjement for flyktninger og mennesker i nød i andre land. Vi blåser støvet av Nansen. i festtaler.

Men nå har Norge fått en alvorlig ripe i lakken, og jeg tror ikke det nytter å polere vekk ripen denne gangen. Full omlakkering må til. Og jeg tror det må slipes ned noe rust også.

Jeg tenker selvfølgelig på den afghanske moren og hennes barn, og den sjokkerende og uverdige uttranstporteringen fra Norge.

18 sterke politimenn måtte til. Et av barna, Yasin, ble arrestert på arbeidsplassen, mens han var på jobb. Klokken fem om morgenen vekkes resten av familien av en horde med politimenn. På med  håndjern. Utenfor huset møtes de av flere politimenn. Mor besvimer. Barna skriker. De hjerteskjærende skrikene vekker naboene, som blir vitne til det fullstendige overgrepet. Det hele minner om politirazzier i andre land vi ikke vil sammenligne oss med. Men kanskje Norge ikke er den beste i klassen likevel?

Kjæresten til et av barna, får ikke ta farvel med den hun elsker, bare beskjed om pakke noen av hans eiendeler.

Et fly må leies inn. Leger og helsepersonell er med. De vurderer uttrasporteringen som forsvarlig, selv om mor er bevisstløs. Først når de ankommer Tyrkia vurderer de morens helsetilstand til å være for kritisk til at hun kan sendes til Afghanistan og de må gjøre vendereis med henne.

Det er ikke Norge, men Afghanistan, som viser humanitet, ved å nekte å ta omot barna. Afghanistan er et av verdens farligste land å bo i. Men Norge er villige til å sende mennesker tilbake dit.

Så langt har dette kostet norske skattebetalere tre millioner kroner.

Det er skremmende taust fra KrF og Venstre.

Underlig.

Så husker jeg det: de sitter jo i regjering.

Jeg tenker på ordene fra den såkalte 'Valdresprofetien':

"Folk fra fattige land kommer  til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd.

Rett de slappe hender og de svake knær

'Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær! La deres føtter gå på rette veier,så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet' (Hebr.12,12-13).

Dette er Guds oppmuntrende ord til oss. Vi skal løfte troens hender og styrke bønnens knær. Ofte mister troen sin kraft og målsetting, og bønnene taper kraft og effektivitet.

Bildet her er meget talende. Tanken synes å være at vi blir motløse og så trette at det skal bare en liten hindring til så skremmes vi til motløshet. Vi fristes til å gå utenom vanskelighetene, i stedet for. Vi velger en lettere vei.

Det er mange måter å unngå vanskeligheter på, i stedet for å bane seg vei gjennom dem. Hvor ofte møter vi ikke slikt som forvirrer oss, og så prøver vi å komme unna med en unnskyldning om at vi ikke var forberedt på det.

Det kreves et offer, en lydighetshandling fra vår side, et Jeriko som skal inntas. Eller det kan hende at Gud har lagt noen på vårt hjerte, og så har vi ikke kraft nok til å kjempe i bønn til seieren er vunnet for den det gjelder. Enten er bønnelivet svakt, eller også føler vi oss selv udugelige på en eller annen måte, og så prøver vi på en annen vei.

Gud sier at vi skal rette de slappe hendene. Gå tvers gjennom elven. Du skal få se at vannet deler seg. Rødehavet og Jordan åpner seg. Herren fører deg igjennom til seier.

Pass på at du holder deg midt på veien. Etterlat deg ikke et eneste Jeriko som ikke er beseiret, intet sted der satan kan si at han ble for sterk for deg. Dette er en nyttig lekse og en meget praktisk sådan. Jeg har ofte hatt bruk for den. Kanskje det er deg det gjelder i dag.

A.B.Simpson ( bildet ). Hentet fra: Strømmer i ødemarken av Mrs. Charles Cowman. Rex forlag, side 228-229.

Viktig bønneemne: Eliyahu Ben Haim kritisk syk

Eliyahu Ben Haim (bildet), som er en av lederne for Forbedere for Israel, ligger kritisk syk på et sykehus i Skottland. Han er koblett til en pustemaskin.

Eliyahu, som var en nær venn av Derek Prince og kjent fra flere bønnekonferanser i Norge, hadde akkurat avsluttet en bønnekonferanse for Israel i Skottland 11.juni da han ble syk. Han hadde merket smerter i en fot noen dager og denne smerten forverret seg. Han la da merke til en betennelse som beveget seg oppover leggen. Han dro da til sykehuset, og i løpet av kort tid ble han operert. Legene måtte fjerne hans venstre ben ved kneleddet. Eliyahu Ben Haim er blitt angrepet av en sjelden kjøttetende bakterie som det ikke finnes noen kur for, den eneste behandlingen er amputasjon.

Vi har nettopp mottatt denne meldingen fra hans nærmeste familie. Eliyahu er lagt i kunstig koma og han overvåkes hele tiden. Familien betegner situasjonen fremdeles som kritisk.

La oss løfte denne Herrens tjener innfor nådens trone. Han trengs sårt. Be om at han våkner, at hans vitale organer tåler denne store belastningen og at han blir frisk. Husk også hans nærmeste familie.

Guds ord ble betrodd dem!

En tid nå har jeg lyttet en del til bibelundervisning fra messianske jøder i Israel. Det gir en del ny innsikt. Jeg tror at vi i årene som kommer, vil bli overrasket over den åpenbaring og det lys som mange av våre jødiske venner har.

Egentlig er det ikke så merkelig, for apostelen Paulus skriver: 'Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.' (Rom 3,1-2)

Tenk hvor mye vi har å takke jødene for!

Men først og fremst dette: GUDS ORD BLE BETRODD DEM.

Erstatningsteologien er kirkens største og verste forbannelse. Den har sin rot i antisemittismen. Det er intet mindre tragisk å det direkte jødehatet som finnes i flere av kirkefedrenes skrifter, og bruddet mellom den jødiske og den hedningekristne forsamlingen er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie.

Men nå vokser de messianske menighetene i Israel ikke bare numerisk, men også i dybden! Mange har en djup innsikt i Guds ord, og kan sette den i en kontekst få hedningekristne kan. La oss være ydmyke å lytte til våre brødre.

Det kan til og med hende vi må justere oss! :)

Mye av vår tankegang er styrt av gresk tenkning, og vi leser Bibelen med vestlige øyne. Jordens midtpunkt er ikke et sted i Vesten, men i Jerusalem!

Trondheim, Kragerø og litt til

I går talte jeg om 'Når Guds vennskap hvilte over mitt telt,' i pinsemenigheten på Lena. Det var en god opplevelse. Så godt å tale der. Åpent. Til helgen reiser vi til Trondheim, hvor vi skal delta i 'Sammen for Hans ansikt', som er en del av et europeisk bønneinitiativ, som har fått navner: 'Europe's Wells.' Tanken bak det hele er å be Gud gjenåpne de gamle vekkelsesbrønnene, og i norsk kristenhistorie er jo Trondheim Norges 'kristenhovedstad'. May Sissel og jeg gleder oss veldig til å være med på dette i Trondheim. Gud har lagt Trondheim på mitt lenge, og jeg har kjent på at May Sissel og jeg skulle til Trondheim i år for å be, lenge før jeg fikk en invitasjon til å tale på avslutningsgudstjenesten i Trondheim misjonskirke søndag.

Bak arrangementet i Trondheim står Bønneuka i Trondheim, 24/7 Trondheim, kirker i byen, i samarbeide med Nasjonalt bønneråd, Nordic Harvest Mission og Ungdom i oppdrag. Det er samlinger i Trondheim misjonskirke lørdag kl.12.-16. og 19, og søndag kl.11. Møtene er åpne for alle som vil være med å be.

Etter Trondheim går May Sissel og jeg inn i en stille periode hva møter angår. Det neste større møtearrangmentet er ikke før enn 24.-25 august i Kragerø. Der har alle menighetene gått sammen om å arrangere seminar og gudstjeneste, hvor jeg skal tale og undervise begge dagene. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet over at hele Guds familie kommer sammen og at vi får være med på dette.

Ellers er ikke dagene så gode for tiden. Mr. Parkinsons er en nådeløs herre. Nå sliter jeg mye med kvalme og sterke smerter på grunn av at nakken blir så stiv innimellom, og på grunn av parkinsonsmedisiner, kan jeg ikke ta kvalmedempende medisiner. Jeg innrømmer at jeg blir motløs innimellom, og at det er mye tårer nå. Livet  er rett og slett slitsomt i perioder.

Men jeg tjener ikke herr Parkinsons. Jeg har Jesus som Herre. Han er større enn Parkisons.

Takk til alle dere som ber for May Sissel og meg. Be gjerne for nakken og at Gud bevarer meg for motløsheten. Og ta snille May Sissel med dere i deres bønner. Jeg klarer meg ikke uten henne. Da stanser denne tjenesten opp.

Foto: Harald Willard/Fine Art