En stor opplevelse å feire nattverden på Øvresalen

Når disse linjene skrives er jeg nettopp kommet tilbake fra Eukaristi-feiringen på Øvresalen. Navnet bærer den med dette. En får faktisk en følelse av å være tilbake i den tidlige kirkens historie, når en feirer nattverden her på Bjärka Säby. Rommet hvor nattverden feires er i seg selv spesielt. Øvresalen er i tredje etasje på slottet. Det er plassert stoler rundt veggene, men de fleste som kommer hit – det kan visst være opptil 100 noen ganger – sitter for det meste på gulvet. De som tjener ved nattverden er kledd i hvite tunikaer, som er laget i Egypt. Disse hvite tunikaene skal minne om dåpsdrakten. Faktisk er det mye snakk om dåpen her på Bjärka Säby. Det er en sterk poengtering av hva som skjedde når vi ble døpt til Kristus. Ikke minst står Romerbrevet 6 sentralt:

«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.» (v.3-5)

Eukaristi-feiringen bygger på Basileios-liturgien fra 300-tallet, men den er særegen for kommuniteten på Bjärka Säby. Ved siden av de vanlige leddene med skriftlesning og bønn, er det også gjort plass til forbønn, hvor den som ber nevner en person eller en spesiell ting som det bes kort for, og hvor de som deltar svarer med «Herre, forbarm deg». Her er det frihet til å betjene med nådegaver. Det er ikke uvanlig å høre noen be i tunger. Det uvanlige er kanskje røkelsen og lengden på nattverdfeiringen. Ikke ofte jeg er med på en nattverdfeiring som tar to timer. Men det gjør ikke noe. Den er så innholdsmettet og det er en så sterk opplevelse å være med på at tiden går fort.

Det er vanskelig å forklare hva som skjer disse to timene. Liturgien finnes nedtegnet i en bok, skrevet av Peter Halldorf. Men som de sier det her: det er bedre å være med og oppleve dette, enn å lese seg til det i en bok. Du får heller ingen bok å følge med i under Eurkaristin, men nå bruke øyne, ører og nese! Røkelsen sprer en velduft i hele Øvresalen, og minner oss om Kristi vellukt.

Skal vi så begynne å feire eukaristien slik den feires her på Bjärka Säby hjemme?

Nei, det skal vi ikke, og det understreker man også her. Vi skal gjøre det slik vi er vant med, men når man har feiret nattverden på denne måten får man et bedre innblikk i hva det hellige måltidet handler om. Det er i seg selv en velsignelse. Tro om det ikke finnes mer i Herrens måltid enn vi kanskje har oppdaget?

Bildet er fra en annen eukaristi-feiring på Bjärka Säby enn den jeg var med på.

Bli så modig at du våger å være redd

En tekst på veggen i rommet til Johannesakademiet, her på Bjärka Säby, hvor jeg befinner meg på retreat, ble viktig for meg i det som skjer i og med nå.

Det er noen ord om Abba Johannes dvergen (ikonet), en av de kjente ørkenfedrene.

"Abba Johannes sa:
Jeg ligner en mann som sitter under et stort tre og ser mange villdyr og ormer som kommer imot ham. Når han forstår at han ikke klarer seg mot dem, klatrer han opp i treet og blir reddet.

Så er det også med meg. Jeg sitter i min celle og merker hvordan de onde tankene kommer mot meg, og når jeg ikke formår å stå imot dem, flyr jeg til Gud i bønn og blir reddet fra fienden."

Så har den som har laget ikonet - ikke dette som er på bloggen her - for det som henger på Bjärka Säby er et koptisk ikon - skrevet følgende tekst under:

Bli så modig at du våger å være redd.

Det hjalp meg i dag. Jeg sliter veldig med kraftige følinger, synsforstyrrelser og hjertet, mens jeg er her. Be for meg. I morgen reiser jeg hjem.

Her er Kristi kropp

Det er nesten litt overveldende å være her på Bjärka Säby. En ting er å være på retreat med alt hva det innebærer. Stillheten, tidebønnene, undervisningen, tiden alene med en oppslått Bibel i det en grunner på Guds ord – alt dette er verdifullt i seg selv, og nok til å avsette tid til å være på retreat en gang i året. Det burde alle unne seg.

Men det er noe annet jeg tenker på nå.

Og det er fellesskapet med de hellige. «De helliges samfunn», som er ordene som brukes i Den apostoliske trosbekjennelsen. Den retreaten jeg er på er en delvis taus retreat. Det vil si at vi ikke snakker med hverandre underveis, med unntak av bibelsamtalene på kveldene. Men vi sees jo ved måltidene, ved tidebønnene som vi deltar i og når vi passerer hverandre ute i den nydelige slottsparken. Da sender vi hverandre gode smil og nikk.

De som er med er forskjellige som mennesker kan være. Her er ung og gammel, og oss midt i mellom. Noen av dem er pastorer, men her skal ingen preke. Bare lytte og holde seg nær Gud.

Men jeg tar meg i at jeg av og til ser på de jeg er sammen med der vi sitter i matsalen, og lytter til vakker musikk. Jeg kjenner bare noen ytterst få av de som er med. Resten er for meg ukjente mennesker. Men tanken som følger meg er denne:

De som er her er Kristi kropp. Dette er Kristi forsamling på jord. Selvsagt en del av den, men likevel: De jeg er sammen med er Kristi kropp! Det er en veldig tanke. Og den inspirerer meg, velsigner meg og overvelder meg til tider. Da kommer tårene.

Vi som er her bærer med oss ulik bagasje, vi er alle underveis. Vi kjemper med både det ene og det andre. Vi er syndere, og frelst av nåde. Alle sammen. Og vi er Kristi kropp.

Under Completorium – som er den siste tidebønnen vi ber før vi tar kvelden, møtes vi på Øvresalen. Der gripes jeg hver gang når jeg ser de unge medlemmene av kommuniteten her, og elevene fra pinsevennenes bibelskole, som kommer inn og kneler og blir værende i den posisjonen under hele Completorium. Det er i praksis en halv time. Jeg ser hvordan de deltar i bønnene, salmene og det griper meg slik: Dette er Kristi kropp.

Og så dette til slutt:

Jeg gripes av dette: Kontinuiteten. Det å stå i en sammenheng med hele Kristi verdensvide Kirke, ikke bare nå, men den som har vært der siden Den tidlige kirken så dagens lys i Jerusalem, da Ånden kom ned i et veldig stormvær og fylte hele huset der de satt – på Øvresalen, den gangen også.

Det er stort og forunderlig dette å få være en del av Kristi kirke – Kristi kropp. Tenk så berikende. Alle disse ulike uttrykkene, alle disse fasettene av Kristus, som danner et hele. I dag gleder jeg meg slik til å ta del i eukaristin på kvelden. Da får man virkelig forståelsen av hva Kristi kropp handler om.

Menighetsbygget i Burma reiser seg

Det går fremover med byggeprosessen forteller pastor Thaung Ngaih Lian. Nå kles reisverket med vegger i Betania baptistkirke. Menigheten i Burma opplever at stadig nye legges til.

Vinduer og dører er kjøpt inn, og pastor Lian antyder at de kan få gjort ferdig andre etasje også. Men de er avhengige av vår forbønn! Det er fortsatt mange ting som skal falle på plass - ikke minst økonomien, men vennene i Burma vil stå i tro for at deres økonomiske behov skal bli møtt. De mangler ca 15.000 norske kroner på å være i mål. Et forholdsvis lite beløp for oss, men stort for dem. Menighetens virksomhet startet i et leid lokale. Burmeserne vil av flere årsaker ikke ha møter i sine hjem, derfor er et menighetslokale svært viktig i denne sammenhengen.

Pastor Lian bruker mye av tiden sin på husbesøk og oppsøkende virksomhet, ved siden av de pastorale oppgavene han har i menigheten. Han ber om forbønn også for dette. Han sender samtidig sine gode ønsker for det nye året til alle deres venner her i Norge.

Stillhet, tilfredshet og Gud

Sven Aasmundtveit sa noe i forbindelse med sin undervisning om Lectio Divina – den åndelige lesningen – som jeg har gått og grunnet på resten av mandagen:

«Den som ikke kan være i stillheten er ikke tilfreds med Gud.»

Innholdet i denne setningen er utfordrende. For det er ikke like enkelt å oppholde seg i stillheten. Vi er blitt så avhengige av impulsene og inntrykkene fra den hele vide verden. Og det er mye som er berikende – både for ens sjel og for vår ånd. Det skal ikke foraktes. Apostelen Paulus skriver jo om akkurat det i Fil 4,8:

«For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det!»

Og her på Bjärka Säby, hvor jeg oppholder meg noen dager, er det mye som er vakkert. Det gamle slottet, landskapet. Jeg synes de store eiketrærne er så vakre. Like utenfor slottets eiendom løper noen hester i en innhegning.

Retreaten jeg deltar på er en stille retreat. Ingen snakker ved måltidene. Vi lytter til vakker musikk. Ingen snakker mellom samlingene og tidebønnene heller. Bare under bibelsamtalen i biblioteket på kvelden snakker vi sammen.

Ellers er denne tiden mellom Gud og den enkelte.

I Salme 17,15 leser vi:

«Jeg skal i rettferdighet få se ditt åsyn. Når jeg våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.»

Gud er i stand til å tilfredsstille oss – fullt ut. Ja, bare Han kan det. Ingen kan måles med Ham.

Men dette må også erfares, ellers blir det bare ord.

Da trenger vi dager som disse – avsatt for å være alene med Gud.

Bildet viser en del av Øvresalen på Bjärka Säby.

Hva innebærer det å sitte ned og ete av brødet og drikke av kalken?

"Det är många kära Guds barn som inte alls har satt sig inn i vad det innebär att sitta ner och äta av brödet och drikka av kalken."

Ordene tilhører Lewi Pethrus (bildet). 19. februar i 1912 holder han et foredrag om "Nattvardnes innebörd, i Filadelfiasalen i Stockholm.

De ordene var sanne den gangen som de er sanne i dag. Dette er noe jeg har tenkt mye på i våre frikirkelige sammenhenger. Gjennom årenes løp har jeg møtt mange som ikke har noen forståelse for nattverdens betydning. Det er nok ulike årsaker til dette. En av årsakene er at det sjeldent undervises om det i de frikirkelige sammenhengene - kanskje med unntak av de lutherske. En annen årsak er at fordi man ikke helt vet hva nattverden betyr, blir også feiringen av den gjort på en slik måte at den ikke innbyr deltagerne til noen deltagelse i den rikdom som nattverden virkelig innebærer. Jeg har vært med på noen ganske nitriste nattverdfeiringer i frikirkelige sammenhenger de siste årene, og jeg har ofte tenkt at noe burde gjøres for å rette på dette.

Nå mens jeg befinner meg på Nya Slottet Bjärka Säby til noen retreatdager kommer jeg her over et lite hefte som svensk pinsebevegelse har utgitt. Det heter ganske enkelt "Herrens måltid". Noe slikt skulle jeg gjerne ha sett på norsk også. Det er lenge siden det kom noe godt om nattverden, skrevet av noen fra frikirkelig bakgrunn. Vi må helt tilbake til en bok Ivar Trannum skrev for riktig mange år siden.

Jeg liker dette uttrykket "Herrens måltid". Det er apostelen Paulus som introduserer det for oss. Det viser oss hva dette er: Det er innstiftet av Kristus, og det er Han som innbyr til bordet. I den lille svenske boken omtales Herrens måltid som et minnesmåltid, et fellesskapsmåltid, et takksigelsesmåltid, et paktsmåltid og et forkynnelsesmåltid. Og det tar opp mange relevante spørsmål - blant annet om barn kan delta i nattverden. Om det ikke kommer et slikt hefte på norsk, må jeg kanskje skrive det selv? Det trengs i hvert fall. Det er nemlig mangelen på kunnskap som gjør at mange går glipp av måltidets velsignelse.

Tilbake på Bjärka Säby

Jeg befinner meg på Nya Slottet Bjärka Säby i Sverige. Sammen med en gruppe fra Frikirken deltar jeg på en retreat her. Det er fjerde gangen jeg er her, og det er alltid spesielt å komme hit. Stedet bærer preg av en bønnens atmosfære, og man kan virkelig kjenne freden som omslutter en.

Nya Slottet Bjärka Säby med den vakre parken som omslutter det, ble overtatt av familien Ekman i 1980 av Sionforsamlingen i Linköping. Sionforsamlingen er en av de store pinseforsamlingene i Sverige. Menigheten ble grunnlagt i 1924 og bestod da av 29 personer. I dag har forsamlingen omkring 1850 medlemmer. Det vakte stor oppsikt i Sverige da familien Ekman gav bort dette slottet til en pinsemenighet. Menigheten har på sin side vist stor aktelse for de verdiene dette representerer og holder slottet og eiendommen pietetsfullt ved like.

En av forutsetningene var at det skulle være et sted for økumenikk. Slottets eier - Oscar Ekman hadde to valgspråk:

"esse non videri" - være, ikke synes og "ora et labora" - bed og arbeid. Her samles husfolket, medlemmene av Kommuniteten Bjärka Säby og gjester til Laues eller morgenbønn klokken 06.00. Klokken 12 er det middagsbønn, og kl.18.00 Vesper eller aftenbønn. Dagen slutter med Completorium kl.20.30. Bortsett fra på ondager. Da feires nemlig eukaristin i Øvresalen, med en liturgi som bygger på Basileiosliturgien fra 300-tallet. Å være med på den ser jeg virkelig frem til! Det var vært en stor opplevelse hver gang. Da føler man seg virkelig knyttet til Kristi kropp gjennom tidene.

Bloggen vil bli oppdatert hver dag - om jeg får mulighet til å koble meg på nettet her. Det er ikke så enkelt, og linjen er dårlig, så jeg håper dere har tålmodighet med meg. Jeg skal være her frem til torsdag. Da er det meningen at jeg skal undervise om fastens betydning for retreatdeltagerne.

På bildet ser du fra Øvresalen, hvor nattverden feires på onsdagene.

Satans maktgjerninger blir tilintetgjort når menigheten kommer sammen

I en tid hvor individualismen settes i høysetet er det godt å minne hverandre om ordene til Ignatios, biskopen av Antiokia:

"Legg da vinn på å komme enda oftere sammen til Guds nattverd og lovprisning. For når dere kommer ofte sammen, blir Satans maktgjerninger tilintetgjort, og hans ødeleggende påvirkning brytes ned gjennom deres samstemmighet i troen. Ingen ting er bedre enn en fred som gjør ende på enhver krig både i himmelen og på jorden. Intet av dette er skjult for dere dersom dere fullt og helt tar vare på troen og kjræligheten til Jesus Kristus, den som er livets begynnelse og endemål. Troen er begynnelsen, kjærligheten er målet; og de begge føyet sammen, der er Gud."

((Brevet til efeserne)

I djup takknemlighet for livet

I går fikk jeg epost fra Peter Hoover. Det er i seg selv fantastisk når en vet hva han har gått igjennom. For de som har fulgt mine bloggartikler om Peter, vet at han har vært igjennom en stor operasjon i hjernen etter at legene fant en kreftsvulst. Peter, som er lederen for den anabaptistiske kommuniteten "Rocky Cape Christian Fellowship" i Australia, var forberedt på å dø. Før operasjonen var han svært syk. Nå er han hjemme fra sykehuset igjen etter noen små komplikasjoner etter operasjonen. Via en av vennene i kommuniteten har Peter skrevet noen linjer for å hilse til sine mange venner verden over. Han gjør det med dette bildet, som er et bilde av Tinkers Lookout, utsikten fra baksiden av kommunitetens egen eiendom.

"Hvilket fredfylt sted etter å ha vært så mange uker i byen," skriver Peter og legger til: "Må Herren Jesus bli lovprist! Ubegrenset liflighet, høyere og høyere, vil jeg noensinne se alle dimensjonene? Når jeg ser på Jesus kan jeg ikke stanse opp, jeg kan ikke hoppe av - ikke vil jeg det heller. Herre Jesus, hvor jeg priser deg for din underfullhet... Alt det jeg har gjort, alle de stedene jeg har vært er lik null. "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg!" På den andre siden er jeg overveldet, jeg drukner, jeg flyr i Jesu kjærlighet."

Det må være forunderlig å få livet i gave på nytt når en har vært så syk som Peter, og døden nær.

Til slutt i emailen siterer han 1.Pet 1,3-9:

"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store rikdom har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid. Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, når så skal være, har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse. Han elsker derem enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig, og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro, sjelenes frelse."

Kaddish for Rudolf Sinnreich

Som tidligere fortalt her på bloggen døde Rudolf Sinnreich 19. desember i fjor på Shaare Zedek-sykehuset i Jerusalem. Han ble 91 år gammel. "Rudi" som han ble kalt, var godt kjent for norske Israelsvenner. I forbindelse med begravelsen ble bønnen Kaddish bedt, slik jødisk tradisjon er.

Kaddish er en nesten 2000 år gammel arameisk bønn som leses av den avdødes sønn eller nærmeste mannlige slektning når begravelsen avsluttes, og i sørgeperioden på 11 måneder. Kaddish inneholder ikke noe om døden, men er en lovprisning til Gud. Hvert år minnes man den døde med å lese kaddish-bønnen og samtidig tenne et minnelys hjemme. Denne dagen blir kalt yahrseit. Slik lyder bønnen som ble lest i Rudi's begravelse:

Stort og hellig er Ditt opphøyde navn i verden, som Du har skapt etter Din vilje. La Ditt rike komme snarlig, om kort tid, for oss og hele Israel!

Si dertil: Amen!

Ditt store navn være priset, til evig tid og i evigheters evighet. Lovet og priset og forherlighet og opphøyet, oppløftet, æret, berømmet og lovprist vorde Den Helliges navn, Han som står høyt over all lov og pris, sang og trøsteord, som lyder for Ham her i verden!

Si deril: Amen!

Gi at hele Israels ydmyke bønner må bli mottatt av vår Fader i himmelen!

Si dertil: Amen!

Hans navn være lovet fra nå og i all evighet. Gi at himmelens fred og liv i rikt monn må komme over oss og hele Israel!

Si dertil: Amen!

Han som stifter fred i sine høye himler, Han stifte fred for oss og hele Israel!

Si dertil: Amen!

(Kilde: Karmel/Israel-Nytt, nr 1/2011)

Ville leve ut Luk 10 i Swaziland - les om hvordan det gikk, del 1

Darrel Hostetter spurte seg selv hvordan det ville være å praktisere det Jesus underviser om når Han sender ut de 70 i Lukas 10. Der sier Jesus blant annet: "Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut i sin høst! Gå av sted. Se, jeg sender dere som lam midt iblant ulver. Bær ikke pung, ikke sekk, ikke sko. Gi dere ikke i snakk med folk langs veien. Når dere kommer inn i et hus, så si først: Fred være med dette hus! Og er det et fredens barn der, så skal deres fred hvile over ham, men hvis ikke skal den vende tilbake til dere. Bli i det huset, og et og drikk det de byr dere, for arbeideren er sin lønn verd. Flytt ikke fra hus til hus. Når dere kommer inn i en by og de tar imot dere, så kan dere ete det som blir satt fram for dere. Helbred de syke i byen, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,2-9)

Hostetter og noen av hans venner i Swaziland forsøkte å leve på denne måten i fire dager. Darell Hostetter var sammen med sin familie misjonærer i Swaziland i tiden 1983-1994 for Mennonitenes Sentralkomite, og kjenner derfor forholdende i landet godt. Han mente at med den store gjestfriheten blant folket her ville dette kunne la seg gjennomføre. Så han reiste til Swaziland i mai i fjor og delte sin drøm om å leve ut Lukas 10 med venner der.

Fem swaziere, i alderen 25 til 80, bestemte seg for å prøve ut dette sammen med Hostetter. De delte seg i grupper på tre og dro til forskjellige kanter av landet. Så ville de komme sammen igjen og dele erfaringer med det å følge Jesus. Når teamene dro ut understreket de at deres oppdrag var å forkynne Guds rike og be for de syke.

Hostetter og hans kollega, Aaron Dlamini, ble sendt til Siphofaneni, uten de tingene Jesus beskriver, og uten mobiltelefon, toalettpapir og tannbørste! De besøkte forskjellige steder og familier. Når de kom til et hjem hilste Aaron med "Ekhaya", som er en tradisjonell hilsen. Når noe responderte på hilsenen spurte Aaron de kunne få dele nyhetene om Guds rike. Mange steder takket de ja. Med kristne delte de Guds ord, oppmuntring og de ba sammen, med ikke-kristne delte de sine vitnesbyrd.

- Vi oppdaget hvor viktig det var å ta tid til lyttende bønn, sier Hostetter, og legger tid: Gud forandret kursen vår på ulike måter, og Herren var alltid trofast og tålmodig med oss.

Da det ble mørkt den første kvelden, spurte de om å få sove ute blant dyrene i landsbyens innhengning. Landbyens høvding sendte to gutter med dem for å finne en egnet plass, men han sørget også for å sende med dem en prest! Prestens oppgave var å spørre ut de to om hva slags folk de var! Var de tyver? Hvilken menighet tilhørte de? Hvorfor hadde de ikke penger med seg? Når Hostetter fortalte presten at de forsøkte å følge Jesus, så svarte presten at han aldri hadde hørt om noen som evangeliserte på denne måten. Han gav dem mat og et sted og sove, men valgte selv å ligge ute et lite stykke unna for å følge med på hva de to fant på!

(fortsettes)

En sterk historie om nattverdens betydning

I går leste jeg en historie som grep meg veldig. Om kvelden 27. juni 1926 holdes det et møte som samler 3.500 mennesker i Moody Church i Chicago, USA. De er kommet sammen på kort varsel, som en reaksjon på den såkalte "Eukaristiske konferansen" som Den romersk-katolske kirken holdt i samme by. Pastoren i Moody Church, H.A Ironside, taler om nattverden slik vi finner den beskrevet i Den Hellige Skrift. I den forbindelse forteller han en historie om en misjonær som var kommet til en liten landsby i India. Der møtte han en hindu. Denne hinduen insisterte på at misjonæren måtte bli med ham til en mann som misjonæren måtte møte.

Da denne mannen så misjonæren komme med en Bibel under armen reiste han seg, og bøyde seg ned ved hans føtter. Misjonæren ba han om å reise seg: "Jeg er et menneske akkurat som deg," sa misjonæren.

"Å," sa mannen og la til: "Du har kommet hit med Boken. Jeg har ventet i 20 år på at dette skulle skje."

"Hvordan kan det ha seg slik," ville misjonæren vite.

"Vel, for 20 år siden la jeg ut på en lang reise. Jeg hørte en mann på en markedsplass, lese fra en bok. Han lignet på deg. Han fortalte om Den store Kjærlighetens Gud som sendte sin Sønn for å dø for oss syndere. Jeg kjøpte en bok."

Mannen gav misjonæren en kopi av Matteusevangeliet. Det var så slitt at det knapt hang sammen.

"Jeg tok med meg den boken hjem. Siden har jeg spist den. Jeg har lest den om igjen og om igjen. Jeg har lest den for alle menneskene i landsbyen vår. Så har jeg bedt om at Gud måtte sende noen som kan fortelle oss mer."

Så spurte mannen om misjonæren ville spise sammen med ham. Han var litt brydd. Han hadde en bolle med ris. Denne gav ham misjonæren. "Før vi spiser, gjør jeg alltid slik Jesus gjorde." Misjonæren forstod ikke helt hva mannen tenkte på. Så han sa bare: "Gjør det, ikke la meg avbryte deg."

Mannen lukket øynene, takket Gud for at Jesus var død for ham, og så sa han: 'Jeg spiser denne risen for kroppen til min Herre Jesus ble spikret til korset for meg.' Så tok han et glass med det man drakk på dette lokale stedet. 'Jeg drikker av dette fordi min Herre Jesus døde for meg.' Så gav han risen og drikken til misjonæren.

Misjonæren spurte: "Hvor lenge har du holdt på med dette?"

Mannen svarte: "I 20 år,."

"Og hvor ofte," spurte misjonæren.

"Hver gang jeg spiser," sa mannen.

Så sier H.A Ironside: Så enkelt er nattverdmåltidet å forstå. Denne historien vil jeg ta med meg videre, og grunne på, hver gang vi bryter brødet.

Bibelen som er avbildet er H.A Ironside sin personlige King James Bibel. Han fikk den i gave 14. oktober 1925 av venner. Om du klikker på bildet får du opp et større bilde. Da ser du hvor grundig Ironside studerte og gransket Guds ord. Han var en fremragende bibellærer.

Avskyr Herren våre gudstjenester og lovsang?

Jeg utfordres veldig av ordene til John Perkins (bildet):

"Når du ser noen behøve en rullestolrampe, ikke sett deg ned å be om det! Bygg den selv."

Bønn kan nemlig bli en unnskyldning for ikke å gjøre noe.

I boken "Bli det du ber", skriver forfatterne Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne:

"Uten rettferdighet for de fattige er religiøse aktiviteter bare irriterende lyder i Guds ører, og bønnene som pleide å dufte av røkelse, blir en kvalmende stank for Gud når det ikke er noen som setter dem ut i livet.".

Dette er jo helt i tråd med ordene som Herren taler gjennom profeten Amos:

"Jeg hater og forakter de høytidene dere feirer, og festene dere holder byr meg imot. For om dere ofrer meg brennoffer og matoffer, finner jeg ikke behag i dem, jeg ser ikke på deres fredsoffer av gjøkalver. La meg slippe dine larmende sanger! Jeg vil ikke høre på ditt harpespill. Men natten skal komme veltende som vann, og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk." (Amos 5,21-24)

Hva var årsaken til denne avskyen hos Gud? Israelsfolket glemte de fattige.

Jeg tenker: Hva tenker Han om våre gudstjenester og vår lovsang?

Et grundig oppgjør med ultra-dispensjonalismen

H.A Ironside (bildet) ble i sin tid spurt om å prøve-preke i den legendariske Moody Church (bildet) i Chicago. Det var i 1929. Søndag etter søndag talte han for en fullsatt kirke. Moody Church har 4000 sitteplasser. Menigheten likte godt hva de hørte. Ironside, som hadde sin bakgrunn fra Plymouth Brethren, hadde en innsikt i Guds ord som få andre. Han forble pastor fram til 1948. Ironside var en av de mest profilerte kristne forfatterne i det 20 århundre - han skrev mer enn 80 bøker og hefter.

Årsaken til at jeg trekker ham frem her på bloggen er at jeg i går kom over en bok av ham, som ligger ute på nettet. I denne boken tar han et berettiget oppgjør med det som kalles for Ultra-dispensjonalisme. Nå er ikke denne læren som blant annet går ut på store deler av Det nye testamente ikke hører menigheten til, men jødene, særlig utbredt i Norge. Det er snakk om noen få mennesker som har annammet den. Deres fremste talsmann er Oskar Edin Indergaard, som av og til skriver i den kristne dagspressen og har forfattet noen bøker. Læren er svært spesiell: ultra-dispensjonalister mener f.eks at det bare er brevene til Paulus som gjelder for den kristne forsamlingen. De mener også at verken misjonsbefalingen eller dåpen er noe som gjelder for vår tid.

Boken fra H.A Ironside tar et grundig, saklig og godt begrunnet oppgjør med denne villfarelsen. Du finner boken her:

http://www.biblelineministries.org/onlinebooks/wrongly-dividing-the-word-of-truth/index.html

Samling for kommuniteter i Sverige

Her er årets store happening for alle som er interessert i kommunitetsliv! 25.-26 februar arrangeres "Sammankomst 2011" i Örebro. Dessverre kolliderer dette med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, så jeg er avskåret fra muligheten til å delta på samlingen i Sverige.

Til Sverige kommer Scott Albrecht (bildet), fra Catholic Worker i London, som skal holde seminar. Forhåpentligvis kommer det også noen medlemmer fra Church Communites (de anabaptistiske kommunitetene som tidligere gikk under navnet Bruderhof). Det er stor rift om plassene, så det er viktig at de som er interessert melder seg innen fristen som er 31. januar.

Foruten de spennende seminarene, er denne samlingen også verdifull på grunn av fellesskapet og muligheten for å knytte kontakter. Hører gjerne fra nordmenn som skal reise til Örebro.

For flere opplysninger om samlingen i Sverige, se her:

http://kommuniteter.se/

Er Kristus sann Gud og sant menneske? Del 2

I den såkalte Konkordieformelen beskrives "den kristne kirkes rene lære om Kristi person", på en grundig måte, og bør leses av alle som oppriktig er opptatt av hva Guds ord lærer om dette. På nettet finnes denne teksten bare i en dansk utgave, men jeg tar for gitt at de aller fleste nordmenn klarer å lese dette:

1. Den guddommelige og den menneskelige natur er i Kristus personlig forenet, sådan, at der ikke er en dobbelt Kristus, hvor den ene er Guds søn og den anden menneskets søn, men at den ene og samme Kristus er Guds og menneskets søn, Luk 1, 31-35 og Rom 9, 5.

2. Vi tror, lærer og bekender, at den guddommelige og den menneskelige natur ikke er sammenblandet til ét væsen, heller ikke er den ene forvandlet til den anden, men at hver af dem beholder sine væsentlige egenskaber, som aldrig bliver den anden naturs egenskaber.

3. Den guddommelige naturs egenskaber er at være almægtig, evig, uendelig, efter sin naturs og sit naturlige væsens ejendommelighed ved sig selv allestedsnærværende, alvidende osv. Det bliver aldrig den menneskelige naturs egenskaber.

4. Den menneskelige naturs egenskaber er at være en legemlig skabning, at være kød og blod, at være endelig og begrænset, at lide, dø, rejse sig og sætte sig, bevæge sig fra et sted til et andet, at lide sult, tørst, kulde, varme og lignende. Det bliver aldrig den guddommelige naturs egenskaber.

5. Fordi begge naturer er personlig forenet, dvs., forenet i én person, tror, lærer og bekender vi, at denne forening ikke er en sådan sammenføjning og forbindelse, at den ene natur ikke personligt skulle have noget til fælles med den anden, dvs. på grund af den personlige forening. Ligesom når man limer to brædder sammen, hvorved det ene ikke giver det andet noget eller modtager noget af det andet. Her er det højeste samfund, som Gud virkelig har med mennesket. Af denne personlige forening og det deraf følgende højeste og uudsigelige fællesskab flyder alt, hvad der af menneskeligt bliver udsagt og troet om Gud, og alt, hvad der af guddommtligt bliver udsagt og troet om mennesket Kristus. De gamle kirkelærere har forklaret denne naturernes forening og fællesskab ved at sammenligne den med et glødende stykke jern eller med sjælens og legemets forening i mennesket.

6. Derfor tror, lærer og bekender vi, at Gud er menneske, og mennesket er Gud. Det ville ikke være tilfældet, hvis den guddommelige og den menneskelige natur slet ikke havde noget samfund med hinanden i virkeligheden og sandhed. For hvordan kunne mennesket, Marias søn, med sandhed kaldes eller være Gud eller Guds, den allerhøjestes, søn, hvis ikke hans menneskenatur var personlig forenet med Guds søn og således ”reelt”, dvs. i virkeligheden og sandhed, intet havde til fælles med ham, uden alene Guds navn?

7. Derfor tror, lærer og bekender vi, at Maria ikke slet og ret har undfanget og født et menneske, men den sande Guds søn. Derfor kaldes og er hun også med rette virkelig Guds mor.

8. Derfor tror, lærer og bekender vi også, at det ikke blot er et menneske, der har lidt for os, er død, begravet, nedfaret til Helvede, opstået fra de døde, opfaret til Himmels og ophøjet til Guds majestæt og almægtige kraft. Det er et sådant menneske, hvis menneskelige natur har en så dyb, uudsigelig forening og fællesskab med Guds søn, at den er én person med ham.

9. Derfor har Guds søn i sandhed lidt for os. Dog er det sket efter den menneskelige naturs egenskaber, som han har optaget i sin guddommelige persons enhed og tilegnet sig, for at han kunne lide og være vor yppersteprest til at forsone os med Gud. Som der står skrevet i 1 Kor 2, 8: ”De har korsfæstet herlighedens Herre.” Og i ApG 20, 28: ”Guds har vundet sig os med sit eget blod.”

10. Derfor tror, lærer og bekender vi, at menneskets søn ”reelt”, dvs. i virkeligheden og sandhed, efter sin menneskelige natur er ophøjet til Guds almægtige majestæts og krafts højre hånd, fordi han blev optaget i Gud, da han blev undfanget af Helligånden i moders liv, og fordi hans menneskelige natur derved blev personlig forenet med den allerhøjestes søn.

11. Denne majestæt har han ifølge den personlige forening altid haft, men dog i sin fornedrelsesstand aflagt sig denne. Af den grund har han virkelig vokset i alder, visdom og nåde hos Gud og mennesker. Derfor åbenbarede han ikke altid denne majestæt, men når det behagede ham. Indtil han efter sin opstandelse helt og aldeles aflagde tjenerstikkelsen (ikke naturen) og blev indsat i fuld brug, åbenbarelse og bevisning af sin guddommelige majestæt. Således indgik han til sin herlighed, så han nu ikke alene som Gud, men også som menneske véd alt, formår alt, er nærværende hos alle skabninger og har alt, hvad der er i Himlen, på jorden og under jorden, under sine fødder og i sine hænder. Som han selv vidner: ”Mig er givet al magt i himlen og på jorden.” Matt 28, 18. Og Paulus siger: ”Han er steget op højt over alle himle for at fylde alt.” Ef 4, 10. Denne magt kan han øve allestedsnærværende, og intet er ham umuligt eller ubekendt.

12. Derfor formår han også, og det ganske let, nærværende at meddele sit sande legeme og blod i den hellige nadver, ikke efter den menneskelige naturs, men efter Guds højre hånds beskaffenhed og ejendommelighed, som Dr. Luther plejer at sige i overensstemmelse med vor kristne børnelærdom. Det er en nærværelse, som ikke er jordisk eller kannibalsk, men alligevel sand og væsentlig, sådan som hans testamentes ord lyder: ”Dette er, er, er mit legeme, osv.”

Ved denne vor lære, tro og bekendelse bliver Kristi person ikke delt, ligesom Nestorius gjorde, idet han nægtede det virkelige samfund mellem begge naturers egenskaber i Kristus, og derved opløste personen, ligesom Luther oplyser det i sin bog om koncilierne og kirken. Heller ikke bliver naturerne med deres egenskaber sammenblandet med hinanden til ét væsen, hvad der var Eutyches' vildfarelse. Heller ikke bliver den menneskelige natur i Kristi person benægtet eller udslettet, eller den ene natur forvandlet til den anden, men Kristus er og bliver i al evighed Gud og menneske i én udelt person. Dette er, næst efter den hellige treenighed, den højeste hemmelighed, som apostelen vidner i 1 Tim 3, 16. På dette beror hele vor trøst, liv og salighed alene.

(fortsettes)

Epifania

I dag feirer mange kristne verden over Epifania, eller 13 dag jul. Svært tidlig i Kirkens historie, og til å begynne med i Egypt, kom den 6. januar til å bli forbundet med Jesu fødsel og Hans dåp. Denne dagen feires som en av de største åndelige festdagene i Østkirken.

På kvelden trettendedagen, som i den ortodokse tradisjonen er en streng fastedag, innledes feiringen på kvelden med at vannet velsignes - enten i en sjø eller i et tjern eller en elv - ved at presten senker et kors ned i vannet. Dette symboliserer at Jesus ble senket ned i Jordan ved sin dåp. Samtidig leses tekster fra både Det gamle og Det nye testamente, f.eks disse:

"For vannkilder bryter fram i ødemarken, og elver i ørkenen." (Jes 35,6b)

"Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder." (Jes 13,3)

Hvordan forholder seg så Jesu fødsel og dåp til hverandre?

Når Jesus døpes av Johannes i Jordan skjer den første offentlige manifestasjonen av Ordets inkarnasjon. Jesu fødsel er det noen få som er vitner til, Jesu dåp bivånes av mange. Gjennom dåpen i Jordan foregripes dessuten Jesu død på korset, og når Ånden senker seg ned over Ham begynner Hans messianske gjerning og er samtidig en påminnelse om det pinsens under som skjer 1.pinsedag når Kirken grunnlegges.

I Jesu dåp fremtrer på et og samme tidspunkt Julens, Påskens og Pinsens mysterium et et veldig Epifania. La oss feire denne dagen som seg hør og bør med å bøye kne for Ham som er Gud kommet i kjød.

Etiopiske anabaptister ikke fornøyd med 37 prosent vekst - satser mer på disippeltrening og menighetsplanting

De fleste menigheter ville glede seg over en vekst på 37 prosent. Anabaptistene i Etiopia gjør ikke det.

Når medlemmene av Meserete Kristos Church - som betyr Kristus er grunnvollen - fikk servert de statistiske opplysningen på sin årskonferanse sist høst, førte det til spesiell oppmerksomhet. Årskonferansen til MKC er den største anabaptistiske årskonferanse i verden, med sine 205.508 døpte medlemmer, 591 forsamlinger og 863 menighetsplantingssentre. De to landene som har flere medlemmer enn Etiopia - USA og Kongo - har til gjengjeld flere anabaptistiske kirkesamfunn.

Nå satser anabaptistene i Etiopia på evangelisering, menighetsplanting og disippeltrening. Årskonferansen hadde som tema: "Menigheten - en ambassadør for fred og forsoning", basert på 2.Kor 5,18-20:

"Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste, for Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så Han ikke tolregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss. Så står vi da i en sendetjeneste på Kristi vegne, som om Gud selv inderlig formaner ved oss: Vi ber på Kristi vegne: La dere forlike med Gud!"

Bildet er fra den siste årskonferansen i Etiopia.

Overraskende opplysninger om synet på dåp

Opplysningene i denne artikkelen til kanskje overraske deg! De er hentet fra siste nr av Baptist World Magazine, som utgis av Baptist World Alliance:

I desember 2008 delte Geoffrey Wainright, som er kjent som en veteran innen den økumeniske bevegelsen - han er selv metodist - sine synspunkter på utviklingen og utfordringene til den moderne økumeniske bevegelsen med delegatene fra Baptistenes Verdensallianse og Det pavelige råd for å fremme kristen enhet. Delegatene fra begge gruppene ble fullstendig overrasket da han innledet med observasjonen:

"Hva spørsmålet om dåpen angår så har baptistene vunnet!"

Professor Wainright henviste til den nåværende økumeniske konsensus hvor troende dåp med full neddykkelse er den normative bibelske praksis og at de som døper barn utleder sin dåpspraksis fra denne praksisen. Dette fremkommer i et dokument fra et dokument med tittelen: "Baptism, Eucharist and Ministry", utgitt av Kirkenes Verdensråd i 1982. Her heter det:

"Dåp på personlig bekjennelse av tro er det klareste attesterte mønster i de nytestamentlige dokumenter."

Flere vil nok også finne det overraskende og interessant at Den romersk katolske kirkes katekisme nå anser dåp med neddykkelse som den mest teologsisk uttrykksfulle form for å uttrykke dåp og insisterer på at de som døpes som barn må ha en personlig opplevelse av Guds nåde.

Wiedenest - et sentrum for bibeltroskap

Det bibelteologiske akademiet i Wiedenest i Tyskland (bildet) er kanskje ikke så godt kjent i Norge. Men når jeg nevner navn som Erich Sauer og Johannes Warns, er det sikkert flere som nikker gjenkjennende. Mange kjenner forfatterskapet til Erich Sauer - da flesteparten av hans bøker er oversatt til norsk. Tre av dem finnes faktisk fortsatt i salg via Antikforlaget! Det gjelder både "Evangeliets morgenrøde", "Den korsfestedes triumf" og "Fra evighet til evighet". Johannes Warns er kanskje mer ukjent, men Filadelfiaforlaget ga i 1964 ut hans banebrytende bok "Apostolisk dåp". For de som seriøst vil sette seg inn i det Bibelen har å si om dåpen, kommer man ikke utenom Johannes Warns.

Mens Sauer og Warns levde var bibelskolen i Wiedenest et kraftsentrum. Jeg ble derfor overrasket over at den fremdeles eksisterer den dag i dag. Om den holder samme standard som den gang, og er like nøye på å være en skole som har Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, vet jeg ikke, men jeg antar det når jeg ser hvem som står som eiere. Den eies så langt jeg kan se av Den evangeliske allianse og den delen av Plymouth Brethren som går under benevnelsen "Open Brethren". De står vanligvis for en bunnsolid bibelteologi.

Skolen har et eget nettsted som du finner her:

http://www.wiedenest.de/ueber-uns/geschichte.html

Er Kristus sann Gud og sant menneske? Del 1

Spørsmålet om hvem Kristus er har fulgt den kristne kirke siden dens grunnleggelse. Er Han Gud kommet i kjød? Eller er Han bare et menneske med et særskilt oppdrag? Flere av de syv økumeniske kirkemøtene drøftet disse særdeles viktige spørsmålene, for vår frelse avhenger nemlig av svaret!

Jeg vedkjenner meg den Nikensk/Konstantinopolitanske trosbekjennelsen hvor det heter:

"Jeg tror på ... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske..."

Jeg tror at i inkarnasjonen steg den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien som et menneske, og for å sitere Kyrill av Aleksandria (375-444) - som spilte hovedrollen ved kirkemøtet i Efesos i 431, og hvis store betydning han har fått handler om hans sterke understrekning av at Jesus både er Gud og menneske - "for å kunne sameine menneskeslekta enno ein gong med seg sjølv som hovudet".

Den udelte kirke - kirken før det store skisma i 1054 - var tydelig i sin lære om Kristus:

Jesus Kristus har to naturer. På den ene siden er Han fullkommen Gud som har alt det Faderen har, samtidig som Han er fullkomment menneske - dog uten synd.

I prologen til Johannes evangeliet heter det:

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til." (Joh 1,1-3)

(fortsettes)

Kan alle bli medlem av svenske pinsemenigheter?

Det blir spennende å se hvor svensk pinsebevegelse havner til slutt. I følge svenske Dagen deltar nå seks forsamlinger i en referansegruppe, som skal utrede spørsmålene rundt hvem som kan være medlem av en menighet. Innen mai skal denne referansegruppen legge frem et forslag til en alternativ forsamlingsordning. Dermed er også svensk pinsebevegelse inne i samme prosess som den norske.

I et intervju med Dagen slår forstanderen for svensk pinsebevegelse, Pelle Hörnmark (bildet), fast at svensk pinsebevegelse har forlatt begrepet menighetstukt.

I prosjektet som nå er satt i gang i Sverige skal man se nærmere på spørsmålene knyttet til om barnedøpte kan være medlemmer av en pinsemenighet. I følge Dagen sier Hörnmark at referansegruppen ikke skal drøfte de teologiske spørsmålene, men at dette i første rekke handler om et ordningsspørsmål. Når Dagens journalist spør om spørsmålene rundt medlemskap for homofile og samboende også skal drøftes i denne referansegruppen, svarer Hörnmark bekreftende på dette.

Du kan lese mer om saken her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=241701

Jesus setter sitt autoritetsstempel på Bibelen

En av det 20 århundres fineste bibellærere var Erich Sauer (bildet). Han ble født i Berlin i 1889. I 1920 begynte han som lærer ved Wiedenst Bibel- og Misjonsskole, hvor hans undervisning gjorde ham verdenskjent. Sammen med en annen lærer på denne skolen, Johannes Warns, la han et grunnlag for bibeltro undervisning ikke bare for sin samtid, men gjennom sine mange bøker også for kommende generajoner. Sauer ble kjent gjennom sine bøker "Evangeliets morgenrøde", "Den korfestedes triumf" og "Fra evighet til evighet". Johannes Warns skrev boken "Apostolisk dåp". Sauer hadde sin bakgrunn fra Plymouth Brethren. I "Evangeliets morgenrøde" skriver han blant annet dette om det autoritetsstempel Jesus setter på Bibelen. Det er noe vi også bør ta med oss inn i vår tid, hvor enkelte setter spørsmålstegn ved dens endelige autoritet for liv og lære:

"Frelseshistorien står og faller, nei, den står, med den Herre Jesu Kristi autoritet. Det er et uimotståelig faktum at Kristus har bekjent seg til nettopp de mest omstridte deler av Det gamle testamente, f.eks at Adam og Eva er historiske personer (Matt 19,8 og Joh 8,44), at syndfloden var virkelig (Matt 24,37-38), og at profeten Jonas' forunderlige opplevelse fant sted (Matt 12,38 og 40) Mest påfallende bekjenner Han seg til Daniels bok; nettopp fra denne bok, som i dag blir så sterkt angrepet av vantroen, henter Han hovedbetegnelsen på sin egen person: Menneskesønnen (Dan 7,13-14;Matt 26,64) - ja Han forbinder seg med denne bok ved den eneste ed Han avlegger i sitt liv (Matt 26,63-64) Og hva fremtiden angår, venter Han sin personlige gjenkomst i herlighet (Matt 24,27-31) og den bokstavelige opprettelse av det Gudsrike profetene hadde forutsagt (Matt 29,28; Matt 25,31 flg;Apgj 1,6 og v-7) Det samme gjør Hans apostler."

Sørstatsbaptist oppdager betydningen av den nye monastiske bevegelsen

En av USA's mest toneangivende baptister er Charles Stanley. Sørstatsbaptisten finnes på de fleste kristne TV-kanalene verden over, og bladet han utgir "In Touch" leses av mange tusen mennesker hver måned.

Med denne bakgrunnen er det ganske oppsiktsvekkende at In Touch magasinet - i et stort oppslag - skriver om den nye monastiske bevegelsen, og det på en så positiv måte. Jeg har selv hatt stor glede av å følge arbeidet til Charles Stanley i mange år. Hans grundige bibelundervisning er av de riktig sjeldne som virkelig gir mat for sjelen.

Journalisten fra In Touch beskriver et møte med Rutba kommuniteten som ledes av 29 år gamle Jonathan Wilson-Hartgrove, og som han og kona Leah startet med en håndfull mennesker i 2003. Når In Touch er på besøk er det kveldsbønn i kommuniteten. Rutba kommuniteten holder til i Walltown i North Carolina, et nabolag av Durham som er kjent for mye kriminalitet og fattigdom. Mens kveldssola er i ferd med å gå ned setter kommunitetens medlemmer seg ned i dagligstua for å be sammen. Kommuniteten møtes to ganger om dagen: til morgen- og kveldsbønn. En dag i uken kommer de også sammen for et måltidsfellesskap. Denne kvelden serveres det Spaghetti Bolognese, hjemmebakt brød og jordbærkake. Medlemmene av kommuniteten er i 20-30 års alderen, og holder til i tre hus i nabolaget.

Jonathan Wilson-Hartgrove er ordinert baptistpastor. Og det er vel dette som gjør det hele litt oppsiktsvekkende, både for journalisten fra In Touch og for en god del andre som synes det er merkelig at det er mulig å blande sammen baptisme og monastiske strømninger. Jeg vet noe om dette av egen erfaring!

Jonathan Wilson-Hartgrove forteller i artikkelen om hvordan Gud kalte ham til å flytte inn i dette fattige nabolaget. Han lengtet samtidig etter et uttrykk for liv likt det han leste om i Apostlenes gjerninger kapitel 2 og 4, hvor de kristne hadde alt felles. Dette skjedde samtidig med at han fikk en økende overbevisning om at han som kristen burde gjøre noe for de fattige. Wilson-Hartgrove fant det han lette etter i gammel monastisk visdom og fellesskapsliv.

- Jeg begynte å lese monastisk litteratur og oppdaget at det hadde vært mennesker før meg som tenkte på et rotekte stabilt liv, og som forstod betydningen av å høre hjemme et sted og som ba seg gjennom, forteller han i intervjuet.

Dermed ble Rutba kommuniteten en realitet. Gripende forteller han i intervjuet om hvordan de lever. De rømmer ikke fra problemene og konfliktene i nabolaget, de lever med og i og gjennom dem. De lever der for å utgjøre en forskjell. Kommuniteten kroppsliggjør hvem Kristus er i det de som bor rundt dem ser kristendom i praksis.

Jeg vil tro flere enn meg vil ha stor glede av å lese denne artikkelen i In Touch. Du finner den her:

http://www.intouch.org/magazine/content/topic/the_craft_of_stability

På bildet ser vi medlemmer av Rutba kommuniteten samlet til måltidsfellesskap.

Magasin som hjelper deg til å be målrettet og konkret for verden

Om du er blant dem som ber for ulike land, så finnes det et flott hjelpemiddel som kan gjøre det lettere å be konkret og målrettet: Global Prayer Digest.

Global Prayer Digest inneholder oppdatert bønneinformasjon fra ulike deler av verden. Hvert nr tar for seg ulike land, byer og områder. Bladet utgis av U.S Center for World Misson, og det borger for kvalitet.

Global Prayer Digest finnes også på nett, hvor du også finner tidligere utgaver. Dette er en flott informasjonsbase.

Nettsiden finner du her:

http://www.globalprayerdigest.org/index.php/issue/day/

Evagrios om bønn

Om bønnen sier Evagrios av Pontus (346-399), en av askesens og mystikkens fremste åndelige veiledere, født i Ibora ved Svartehavskysten, og ble utdannet hos en av de kappadokiske fedrene, Basielios, og fremfor alt hos Gregorios av Nazianzos, som vigslet han til diakon:

"Bønnen er en samtale mellom vår ånd og Gud. Søk altså etter den tilstand som ånden trenger for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med Ham uten mellomledd."

"Om du vil be trenger du Gud, som gir bønnen til den som ber."

"Bønnen er gledens og takknemlighetens frukt."

"Om du er teolog ber du i sannhet, og om du ber i sannhet er du teolog."

"La ikke din tunge ytre et ord når du setter deg ned for å be."

Samuel Aweida tar et tydelig læreansvar og nekter biskop Younen talerstolen

Dagen/Magazinet gjengir i dag en kommentar av Samuel Aweida (bildet), pastor for Beit Eliahu menigheten i Haifa. Her imøtegår Aweida noe av den kritikken han ble møtt med i forbindelse med hans oppgjør med erstatningsteologien og hans understrekning at Gud fremdeles står bak sine løfter til Israel med hensyn til blant annet landløftene.

Etter å ha lest Aweidas svar i dag må jeg si at jeg har fått enda mer respekt for den mannen! Her er en pastor som virkelig tar sitt læreansvar på ramme alvor. Han skriver blant annet om den lutherske biskop Munib Younan, som ikke vil ta ordet Israel i sin munn og som kaller de som mener at Gud står ved sitt ord med hensyn til Israels land og folk, for vranglærere! Biskop Munib Younan er president for Det lutherske verdensforbundet og luthersk biskop for Palestina og Jordan siden 1998.

"Folk som Bishara Awwad og Munib Younan får ikke forkynne i Beit Eliahu og spre sine agendaer. Som hyrde for denne dyrebare flokken i Haifa er det min oppgave å beskytte fårene mot en slik lære. Det står alle de messianske menighetene for, slik det klart kom fram på den siste lederkonferansen i Jerusalem. Det høres lite hyggelig ut, men det står vi for selv om vi tråkker på noen følsomme tær."

Aweida kommenterer også kravene fra enkelte norske kirkeledere om at det må føres dialog med folk som Younan:

"Det føres hele tiden samtaler med en del arabiske ledere som det går an å snakke med, men det som undrer oss er hvorfor norske ledere som er så klart imot erstatningsteologien er så stille om saken når de har dialog med 'palestinerne'. Vi vil ikke bruke for mye tid til å diskutere med erstatningsteologer og de som 'kan forstå dem', men heller undervise sannheten og være tro mot den i kjærlighet."

La oss huske pastor Samuel Aweida i vår forbønn. Han er virkelig en tydelig røst i et utydelig teologisk landskap.

Luther og Guds Mor

Det går ikke lenge før det kommer sterke reaksjoner om man skulle våge seg å skrive "Guds mor" i omtalen av jomfru Maria. Da er enkelte raskt ute med å karakterisere slikt som "lefling med katolisismen", eller at man har "ortodokse tilbøyeligheter". De som hevder slikt er kanskje ikke kjent med at Konkordieboken, som er den historisk læremessige standard til den lutherske kirke, og som består av ti trosmessige dokumenter som er anerkjent som autoritative for den lutherske kirke, omtaler Maria som Guds mor.

I Konkordieformelen 1985, side 506, Sol.dec.art VIII:24 heter det:

"På grunn av denne personlige forening og naturens fellesskap, har den høyt lovede jomfru Maria (Maria laudatissima illa virgo) ikke bare født et rent menneske, men et slikt menneske som i sannhet er Guds, Den Allerhøyestes Sønn, slik engelen bevitner (Luk 1,35). Han viste også sin guddommelige majestet i mors liv, idet han ble født av en jomfru uten å skade hennes jomfrudom. Hun er derfor i sannhet Guds mor og likevel blitt værende jomfru." (min uthevning)

Den lutherske kirke følger her det som ble vedtatt på kirkemøtet i Efesos i 431, hvor det heter at "Immanuel er sann Gud og derfor er den Hellige Jomfru Guds mor."

Det er kanskje noe å tenke på for alle de som mener at det kun er katolikker og ortodokse som omtaler Maria som Guds mor.

En million amerikanere i 21 dagers bønn- og fasteaksjon i januar

Mange amerikanske menigheter begynner det nye året med bønn og faste for personlig fornyelse og for vekkelse i USA.

The Awakening America Alliance som står bak en 21 dagers bønn- og fastekampankje, er en bred sammenslutning av hele 300 kirkesamfunn. Bønne- og fastekampanjen starter 10. januar. Det er tredje året på rad at de amerikanske kirkesamfunnene tar del i dette.

"Amerikas største behov er åndelig," sier Billy Wilson, som er leder for International Center for Spiritual Awakening, som er en del av Awakening America Alliance.

"Millioner av amerikanere er fanget inn av en åndelighet som er omgitt av mørke. Vi må se en radikal endring og de amerikanske menighetene trenger selv å erfare fornyelse for å kunne redde disse menneskene," legger Billy Wilson til.

Over hele Amerika har menigheter sluttet seg til denne kampanjen, og man regner med at så mange som en million vil delta for å be og faste i 21 dager.

Bønneinitiativet har sin egen nettside, som du finner her:

http://www.awake21.org/

Ditt forunderlige lys

I dag ber jeg med ordene til bror Roger:

"Alle menneskers Gud, Du tvinger aldri vårt hjerte, men tenner Ditt fredfylte lys i hver enkelt av oss. I dette lyset kan våre nederlag og våre gleder finne en mening i Deg."

I går kjente jeg at jeg ikke klarte å få formidlet det jeg så inderlig ønsket å si. Ordene mine ble borte, kjentes tørre og livløse ut. Slik kjenner jeg det ofte når jeg går ned fra en talerstol. Så kommer anfektelsene.

Da jeg kom hjem kom jeg til å tenke på hva Charles de Foucauld kalte Jesus: "Min høyt elskede venn og bror." Slik opplever jeg også Jesus. Jeg har lært Ham å kjenne gjennom årenes løp som nettopp dette: Min høyt elskede venn og bror. Han forstår, også når det man ønsker å gjøre mislykkes, og man føler man ikke har klart å få sagt eller uttrykke det som ligger en så sterkt på hjertet.

Spennende om endetiden på årets Gran-stevne

Med unntak av i fjor har jeg de siste årene forsøkt å få med meg noe av det tradisjonelle Gran-stevnet til Kirkelig Fornyelse. Det er vel ikke så mange med min kirkelige bakgrunn der, men jeg trives godt med både de liturgiske samlingene og foredragene. Førstkommende lørdag er det et seminar med professor Torstein Theodor Tollefsen (bildet) med tema "Eskjatologi og gudstjeneste", som jeg skal prøve å få med meg. Torstein Tollefsen er professor i filosofi. Han arbeider med gresk, kristen tenkning i senantikken, og er medlem av Hellige Nikolai ortodokse menighet.

Det finnes mye annet spennende å få med seg også for den som har mulighet til å være med hele helgen.

Programmet kan du laste ned her:

http://www.kirkeligfornyelse.org/Kirkelig_Fornyelse/Granstevnet_files/Info.%20Gran%20Stevnet%20%202011.pdf

Hittil ukjente opplysninger om drap, trusler og trakassering av koptiske kristne i Aleksandria

Via våre kontakter i Egypt kan vi bringe hittil ukjente opplysninger om det som har skjedd i forkant av massakren av våre koptiske trossøsken i Aleksandria natt til 1. nyttårsdag.

Vår kontakt sier at angrepet som skjedde 20 minutter inn i det nye året ikke kom overraskende. Menigheten som samles i den koptiske katedralen i Aleksandria mottok trusler for to måneder siden. Det skjedde etter terrorangrepet mot en kirke i Irak 31. oktober. For fire år siden, opplevde medlemmene av Hellige Markus og Hellige Peter katedralen at en mann plutselig dukket opp på kirkens eiendom med et sverd. Han ropte det muslimske seiersropet hvor man påkaller deres gud, og drepte en eldre mann med sverdet. Drapsmannen ble ikke straffet for drapet. Egyptiske myndigheter mente mannen var sinnsyk.

Et annet angrep mot menigheten skjedde julen 2009. Da ble seks unge koptiske kristne drept, samt kirkens vaktmann. Ingen er blitt holdt ansvarlig for udåden.

Vår egyptiske kontakt forteller at mange av kirkens medlemmer opplever både sorg, sinne og ikke minst frustrasjon og forvirring. Han anmoder oss om forbønn, og har satt opp syv punkter som han ber oss om å be over:

1. Visdom blant lederskap og lekfolk.

2. At de som står i Herrens fortrolige råd kan høre hva Gud vil si, hvordan Herren føler og hvordan Han vil vi skal be.

3. At kirkens ledere vet hvordan de skal møte og trøste de som er rammet.

4. Be om fred og trøst til de som er rammet.

5. At lys og sannhet bringes inn over alt som handler om det som har skjedd,

6. At Guds rike vokser.

7. At vi får se Kongen på tronen, som har alt under kontroll.

På bildet ser vi St. Minas kloster i Mariout hvor alle de døde martyrene fra massakren 1. nyttårsdag ble begravet i dag. Pave Shenouda III delegerte oppgaven til å forrette begravelsen til Metropolitt Bakhomious, som er Metropolit av Al Beheira. Hellige Mina var selv martyr.

Massakre til tross - Kirken består

Biskop Anba Ermia (bildet), som er sekretær for pave Shenouda III, overhode for Den koptisk-ortodokse kirke, har sendt ut følgende meditasjon for dagen i dag. Den er spesielt interessant sett i lys av den grusomme massakren av koptiske kristne natt til 1.nyttårsdag, og drapene på de koptiske kristne i byen Nagaa Hammadi onsdag i forrige uke.

Skriftstedet biskop Ermina deler er Jes 27,3, som handler om Herrens vingård:

"Jeg, Herren, er dens vokter. Hvert øyeblikk vanner jeg den. For at ikke noen skal skade den, vokter jeg den dag og natt."

Så følger et ord av Johannes Chrysostomos:

"De mange som har erklært krig mot Kirken, har gått i oppløsning, mens Kirken svever høyt oppe i skyene."

Minst seks koptere drept i byen Nagaa Nammadi

I forbindelse med massakren av koptiske kristne i Aleksandria natt til 1.nyttårsdag, dukker det også opp en annen sak som vestlige medier ikke har brydd seg å fortelle om. Sent onsdag kveld i forrige uke åpnet bevæpnede menn ild mot ild en gruppe koptiske kristne utenfor et kjøpesenter og en kirke i den egyptiske byen Nagaa Hammadi, sør i landet. Minst fem koptiske kristne ble drept. De drepte var på vei hjem fra en midnattsgudstjeneste.

De koptiske kristne feirer som kjent jul 7. januar, så i forkant av disse festlighetene, er det mange som deltar på kirkens mange gudstjenester. Det ser ut som om disse er mål for ekstreme islamister. Også en egyptisk politimann mistet livet i forbindelse med skuddløsningen.

I forkant av den ortodokse julefeiringen har mange koptiske kirker mottatt dødstrusler. La oss intensivere vår forbønn for våre koptiske trossøsken i denne tiden.

Åndens svake susen eller mektige vind

Natt til første nyttårsdag ble jeg liggende å høre på vinden. Jeg kan godt like ruskevær. Kjenne at vinden tar tak. Denne natta skiftet den leie flere ganger. Jeg merket det siden det var vanskelig å få sove. Av og til har en for mye å tenke på, og jeg ble liggende å be for en nær venn.

Mens jeg lå slik å hørte på vinden, kom jeg til å tenke på Jesu ord i Joh 3,8:

"Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden."

Brent Rue - Vineyardpastoren som lærte meg så mye om det å vandre med Gud, talte en gang om det å forvente det uvente når man har med Gud å gjøre. Med en slik innstilling vil jeg gjerne begynne det nye året:

Åpen for Gud, og med løse teltplugger. Leve slik at jeg kjenner Helligåndens vind blåse.

Av og til blåser den stille, som "en stille susen".

Av og til kommer den som på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt ..." (Apgj 2,2)

Jeg vil gjerne oppleve begge deler.

Antall blogglesere øker - 707.000 har besøkt den siden starten

Rundt nyttårsleite pleier man å holde vareopptelling. Så også i bloggsfæren. I 2010 ble det produsert 1325 artikler, hvilket er noe lavere enn antallet i 2009. Tilsammen siden oppstarten av bloggen i 2006 er det produsert 4703 artikler. Og siden den gang har nesten 707.000 besøkt bloggen. De siste månedene av 2010 var det en markant økning i antall lesere.

Leserne kommer fra mange kanter av verden. Med Google oversetter er det mulig for mange å lese den som ikke er norskspråklige. Hovedvekten av leserne kommer selvsagt fra Norge, men det er trofaste lesere i USA, England, Israel, Nederland, Sverige, Danmark, Canada, Australia. En del legger igjen kommentarer, men etter at alle kommentarer legges i moderasjon er antallet gått noe ned. Mange velger heller å kommentere bloggartiklene på Facebook siden min. Jeg kommer til å fortsette bloggingen også i 2011 - både artikler til oppbyggelse og informasjon.

Takk til alle som følger bloggen daglig, ukentlig eller stikker innom nå og da. Jeg ønsker alle bloggens lesere et riktig godt nytt år.

OPPDATERING 2: Ikke nok blod til å hjelpe de som er kommet til skade i Aleksandria

Her følger en ny oppdatering på massakren av kristne i Aleksandria natt til 1.nyttårsdag. Opplysningene er hentet fra egyptisk presse:

Nattverdfeiringen var nettopp avsluttet, og de kristne var i ferd med å gå ut av Hellige Markus og Hellige Peters koptisk ortodokse katedral i Aleksandria (bildet), når bilbomben gikk av. Egyptisk presse skriver nå at det kan ha vært selvmordsbombere i bilen. Noen har sett fire menn gå ut av bilen, før eksplosjonen fant sted. Om dette er tilfelle kan de fire mennene hatt sprenglegemer på seg med spiker, slik at skadene skulle bli mest omfattende på de som ble rammet.

Flere av de som er kommet til skade, og som ligger på Hellige Markus sykehuset, forteller om grusomme opplevelser. På grunn av den svært kraftige eksplosjonen fløy kroppsdeler rundt i luften umiddelbart etter eksplosjonen. Dette har små barn vært vitne til.

Hellige Markus sykehuset forteller at det ikke er mer blod som kan brukes til å hjelpe de som er kommet til skade.

Egyptisk opposisjon kritiserer nå myndighetene for unnfallenhet og for ikke å beskytte landets kristne befolkning godt nok. En av de som åpent kritiserer egyptiske myndigheter er Mohamed ElBaradei, Nobelprisvinner og tidligere leder for Det internasjoanale Atomenergibyrået. ElBaradei, som er presidentkandidat ved valget senere i år, sier at "et regimet som ikke er i stand til å beskytte sine borgere skulle gå av." På Twitter har ElBaradei skrevet følgende: "Gud velsigne martyrene ved de helliges kirke. Stopp med å ta mennesker for gitt."

OPPDATERING: Antall sårede etter massakren i Egypt øker - grusomme scener ved sykehusene

Her følger en OPPDATERING av massakren av 21 koptiske kristne i Aleksandria i Egypt natt til 1.nyttårsdag.

I følge egyptiske aviser er nå antall skadde økt til 83. De fleste av disse behandles ved Hellige Markus sykehuset, som ligger i nærheten av kirken hvor bilbomben gikk av. Andre behandles ved et tysk sykehus.

Mange er svært hardt skadet. En av dem er en fire år gammel jente som har fått hele ansiktet brent. Vitner til eksplosjonen utenfor kirken forteller at de så flere mennesker brenne inne i kirken. Egyptiske aviser forteller at flere av sykepleierne som behandler de skadde har besvimt på grunn av de grusomme scenene de er vitne til.

Foran Hellige Markus sykehuset har en gruppe koptiske kvinner stilt seg opp og synger kristne sanger.

21 koptiske kristne drept i blodbad i Aleksandria

Kort tid etter midnatt ble 21 koptiske kristne drept da en bilbombe eksploderte utenfor Allkedeesen koptisk-ortodokse kirke i bydelen Sidi Beshr i Aleksandria i Egypt. Bomben ble utløst i det de kristne var i ferd med å gå ut fra kirken, etter å ha deltatt i en våkenattsgudstjeneste i forbindelse med nyttårsfeiringen. 24 mennesker skal være såret, flere av dem alvorlig.

Den koptiske befolkningen i Egypt har den siste tiden vært utsatt for flere alvorlige trusler, og kristne blir stadig trakassert og forfulgt. Massakren natt til 1.nyttårsdag kan ha vært en konsekvens av disse truslene.

Vi oppfordrer nå alle bloggens bedende venner om å be for våre trossøsken i Egypt, ikke bare de som er hardt rammet i Aleksandria, men for alle kristne i landet.

Se også
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10020999

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=241310

Gled deg over hvert øyeblikk underveis

Jeg lar Basileios av Caesarea (bildet) innlede det nye året. Basileios levde i årene 330-379, og kom fra provinsen Kapadokia dit han vendte tilbake etter studier i Konstantinopel og Athen og en åndelig pilegrimsreise til Egypt. Reisen skulle få avgjørende betydning for hans liv. På 370-tallet ble han biskop i Caesarea. Basileios er med rette blitt kalt for "klosterlivets arkitekt i Østkirken". Han engasjerte seg også sterkt for de fattige og syke. Basileios er kjent som en "kapadokierne", sammen med sine nære venner Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa, sistnevnte var hans bror. Her er hva Basileios skriver:

I Salmenes bok leser vi: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete."

Livet er blitt sammenlignet med en vei fordi alt det skapte er på vei mot sitt mål.

Mennesker som reiser over havet kan sove mens de uten å anstrenge seg er på vei mot sin destinasjon. Skipet fører dem mot sitt mål uten at de trenger å tenke på det. På samme måte nærmer vi oss, uten at vi merker det, slutten på vårt liv mens tiden flyr.

Vi har alle vårt eget løp på vei mot det målet som er vårt. Vi er alle "på vei".

Det er slik vi bør se "veien". Du er en vandringsmann i dette livet. Alt passerer forbi deg og legges bak. Langs veien legger du merke til en blomst, strå, en bekk eller noe annet som er verd å betrakte. Du gleder deg over det i øyeblikket, og går så videre. Kanskje treffer du på fjell eller stener, klipper eller murer, eller du møter ville dyr eller slanger eller torner eller andre hindre. Du hindres en stakket stund og fortsetter så. Slik er livet.

Det gledesfylte er forbigående, men det er også smerten.

"Veien" tilhører ikke deg, ei heller kan du eie nuet. Men gled deg over hvert øyeblikk som gis deg, skritt for skritt, og fortsette så på din "vei".