En pilegrim har funnet sitt endelige hjem

Himmelen er blitt rikere, vi er blitt fattigere, etter at Herren hentet  83 år gamle Josef Ben Eliezer (bildet) hjem 22.mars. Hans livshistorie er forunderlig, og et sterkt vitnesbyrd om hva Jesus kan gjøre i et menneskeliv.

Josef Ben Eliezer ble født inn i en jødisk familie i Frankfurt i 1929. Et av hans tidligste barndomsminner handler om en nazistisk ungdomsgruppe marsjerer nedover hans barndoms gate, og sang på en sang som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham: 'Når jødisk blod renner fra våre kniver'. Ikke lenge etterpå forlot familien Tyskland for det tilsynelatende tryggere Polen, hvor de noen få år senere skulle møte Hitlers lakkeier igjen. Barfotet ble de drevet fra sitt hjem av bevæpnede SS-soldater. De flyktet østover, til Russland, hvor de ble internert sammen med andre jøder. Senere ble de tvangssendt i fullstappede jernbarnevogner til det iskalde Sibir. Ironisk nok var det sannsynligvis dette som reddet livet til Josef Ben Eliezer. Hadde han returnert til Polen ville han sannsynligvis ha endt sitt liv i Auschwitz.

I 1943 kom Josef Ben Eliezer til Haifa. Han kom via Samarkand, Tehran og Karachi. Mot slutten av krigen gikk han på en jordbruksskole drevet av en sionistisk organisasjon. Blant hans skolekamerater var ungdommer som hadde overlevd konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, men de så ikke ut som ungdommer flest, de så ut som oldinger.

Josef Ben Eliezer kjente seg ikke fri. Han følte seg fremdeles som en flyktning i hver betydning av ordet. Rotløs. Foreldreløs. Hans hode fullt av motstridende tanker og drømmer. Når noen spurte om morsmålet hans, kunne han ikke gi noe klart svar. Men det verste av alt: hjertet hans var fylt av hat. Hat mot tyskerne på grunn av Holocaust, men enda mer mot britene for deres forsøk på å begrense immigrasjonen til Palestina av de som hadde overlevd konsentrasjonsleirene.

I årene som fulgte skulle Josef Ben Eliezer bruke mye av sin tid i Haganah, den militære undergrunnsorganisasjonen, som kjempet for etablering av staten Israel. Han deltok i fordrivelsen av arabere. Han var ikke lenger et offer, men den nye posisjonen av å utøve makt, gav ham ingen fred. Det førte faktisk til det motsatte. Det åpnet slusene for fortrengte minner fra krigen, og gav ham mye skyldfølelse. Han forlot etter hvert hæren, uten at det gav ham noen større tilfredsstillelse. Han oppgav også sin jødiske tro, ja religion i det hele tatt. Han forsøkte å få noe fornuft ut av verden med å se rasjonelt på ondskapen. Men heller ikke det prosjektet synes å lykkes.

Kapitalismen var han fremmed, sosialismen og kommunismen fanget hans interesse for en tid. Det samme gjorde Jean Paul Sartre. I noen måneder slo han seg i lag med et fellesskap av idealistiske marxister i Paris.  Men ingen ting av dette gav ham fred. Flere ganger tenkte han på å begå selvmord.

Bruderhof
I 1958 kom Josef Ben Eliezer i kontakt med den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen for første gang. Her ble han overraskende nok konfrontert med sine fedres Gud som aldri før. Selv om han var overbevist ateist da han ankom en av deres kommuniteter, følte han seg merkelig nok veldig dratt mot dette fellesskapet. Gradvis smuldret hans motstand opp, og  to år senere gav han sitt liv til Jesus, og ble døpt på bekjennelsen av sin tro.

For Josef ben Eliezer var møtet med Bruderhof også et møte med den virkelige Jesus - den Jesus som har veldig lite å gjøre med den volden som er blitt utført i Hans navn. Nå ville ben Eliezer leve et liv i kjærlighet og enhet.

Et livsforvandlende møte med en araber
Flere tiår senere ble Josef Ben Eliezer kontaktet av en mann hvis far hadde blitt drevet ut av landsbyen som Josef Ben Eliezer hadde hjulpet å evakuere som soldat. Denne mannen hadde lest livshistorien til Josef Ben Eliezer, som er blitt utgitt som bok.

I 1997 dro så Josef Ben Eliezer til Israel. Det ble et sterkt møte med den arabiske mannen, hvor Josef Ben-Eliezer ber om tilgivelse for den smerten han forvoldte det arabiske samfunnet når han var med på å fordrive dem fra sine bosteder. Han ba om araberens tilgivelse, og fikk den. De to ble forsonet i Kristus - som de begge tjente.

Josef Ben Eliezer var en mann som alltid var underveis, som aldri var ferdig utdannet. Han lærte noe hele tiden. Han elsket Ruth, kona hans, som han fikk mer enn 50 år sammen med, de syv barna og alle barnebarna og selvsagt medlemmene av Bruderhof kommuniteten han var en del av.

På 83 års dagen hans, i juli i fjor, reflekterte han over sitt liv som en etterfølger av Jesus, og som medlem av Bruderhof. Da sa han blant annet:

'Det er nå over 50 år siden. Alle kampene jeg har kjempet - og jeg er fremdeles her! Men dagen kommer da jeg vil reise herfra. Si ikke da at Josef var trofast. Det var han ikke. Men Gud var trofast. Han holdt meg, og det er det jeg vil understreke i dag. Jeg skal fortelle dere det siste jeg har tenkt på - ikke i mine villeste drømmer hadde jeg tenkt at jeg skulle slutte meg til et kristent fellesskap. Men Gud ledet meg. Gud ledet meg sammen med dere, kjære brødre og søstre: fattige mennesker som kjemper hver dag og som faller og som reiser seg igjen og som støtter hverandre. Vi kan gjøre dette fordi Gud er her og hjelper oss igjennom. Det er derfor jeg priser Gud - fordi Han har gjort denne vidunderlige ting. Jeg er ikke så viktig, men Gud er stor. Må vi fortsette å vitne - ikke om oss selv, men om Hans herlighet'.

Natten til 22 mars døde Josef Ben Eliezer av et massivt hjerteinfarkt. Han er nå hjemme hos Gud, og vi som er igjen takker for hans liv.

Her kan du se filmen hvor Josef Ben-Eliezer forsones med sin arabiske bror:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=kQHyKY_Z-T4

Nye 15 millioner i stand til å lese Guds ord på eget morsmål

Nye 15 millioner mennesker har nå muligheten til å lese Det nye testamente på sitt eget morsmål! Det er et av de store takkeemnene denne påsken!

Språket det gjelder er Chhattisharhi og tales altså av 15 millioner mennesker i India. Oversettelsen hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for en ung mann som åpnet sitt hjerte for å delta i et kulturelt utvekslingsprogram for noen tiår siden.

Oversettelsesprosjektet som har tatt nesten 20 år å fullføre ble nylig feiret i byen Korba, av oversetteren Tarun Gardia, og 300 andre inkludert en delegasjon fra Rocky Ridge Mennonite Church i Quakertown i Pennsylvania, USA, som har støttet prosjektet økonomisk.

Etter den festlige sammenkomsten, med skriftlesning og lovsang fra ulike menigheter, flokket folk seg sammen for å få del i de første eksemplarene av Guds ord på sitt eget språk! Den unge mannen på bildet ba om å få to eksemplarer:

'Jeg vil gjerne ha en for meg selv, og en til min eldre bror,' sa han og la til: 'Alle disse årene har jeg lest Guds ord på hindi, men jeg lengter etter å kunne fortelle andre om Gud på et språk som de behersker bedre. Dette vil gi dem styrke'.

Utvekslingsprogram
Historien om forbindelsen mellom Tarun Gardia og familiene og menighetene i mennonite menighetene i USA er et dramastykke bare Gud kunne stå bak.

Det hele begynner når Gardia kommer til USA i 1987 i forbindelse med et utvekslingsprogram som The Mennonite Central Comitee's International Visitor Exchange Program står bak. Tarun Gardia fikk bo sammen med Wilbur og Becki Hendricks og arbeidet som elevkontakt ved Quakertown Christian School. Familien Hendricks oppmuntret Gardia til å delta i et Bibelmemoerings program, noe som åpnet Gardias øyne for at det er mulig å få virkelig kontakt med Gud.

'Den kristne kjærligheten jeg møtte rørte virkelig ved mitt hjerte, og jeg gav livet mitt til Herren Jesus,' forteller Tarun Gardia.

Hendricks familien sendte ham til en leir hvor en Wycliffe-medarbeider talte. Senere skulle de ta ham med seg til JAARS Center, som er et senter for bibeloversettelse i North Carolina. Dette besøket skulle vise seg å være av avgjørende betydning for Tarun Gardia:

'Det var dette som endelig ledet meg til oversettelsesarbeidet og jeg fikk se at det var Guds plan for mitt liv. Mens jeg besøkte alfabetiseringsmuseet som finnes på dette senteret, gikk jeg til avdelingen for indiske språk hvor jeg så en håndskrevet kopi av et bibelvers på mitt eget språk, Chhattisgarhi, og ble fortalt at Bibelen trenger å bli oversatt til dette språket'.

Beslutningen var tatt og Tarun Gardia tok fatt på den skolegangen som trengs for å bli bibeloversetter, blant annet ved en skole i Sør-India og ved Wycliffe's senter i Singapore.

Som begynte det møysommelige arbeidet med å oversette Det nye testamente til hans eget morsmål, og nå kan millioner av hans egne landsmenn lese om Jesus på sitt eget språk!

Gud gjør under i Libanon og Syria

Rupen Das, som leder det humanitære arbeidet knyttet til Den europeiske baptistføderasjonen, har nylig vært i byen Zahle i Bekaa-dalen, øst for Beirut i   Libanon. Herfra drives det et viktig arbeid for å hjelpe syriske flyktninger.

I Zahle ble det startet en bibelstudiegruppe for 10 år siden, og nærmere 50 personer dukker opp hver gang gruppa samles. Men dette forandret seg for omlag seks måneder siden.

Da begynte syriske flyktninger å strømme inn i Zahle, og den lille baptistmenigheten bestemte seg for å gå utenfor komfortsonen sin og nå ut til disse menneskene uavhengig av religion, etnisitet eller stamme. I samarbeide med Det libanesiske bibelselskapet har de nå startet med å distribuere mat og ulltepper til flyktningene, så vel som madrasser og vedovner. Det er ingen betingelser knyttet til å motta den humanitære hjelpen. De ønsker å gi Guds kjærlighet videre ved å hjelpe alle som trenger det. Kristen litteratur er tilgjengelig for de som ønsker å få del i den. Det gis også medisinsk hjelp til de som trenger det. Menigheten hjelper 500 familier med mat, og over 400 med ulike andre ting.

Menigheten tredoblet
Og arbeidet de nedlegger for flyktningene bærer rik frukt. I dag har den lille baptistmenigheten i Zahle tredoblet medlemsmassen. Familier med ulik bakgrunn sitter tett sammen i et rom og lovpriser den levende Frelseren, mens 20 km unna pågår en brutal borgerkrig.

Bønnemøtet midt i uka samlet vanligvis i gjennomsnitt 15 personer, i dag deltar over 70 regelmessig! Og mange av de som nå kommer til møtene, kommer ikke for å få del i den humanitære hjelpen. De kommer fordi de søker Gud!

En mannlig flyktning ble så grepet av det han fikk fortalt fra evangeliene at han dro til det nordlige Libanon for å hente kona si, som bodde hos noen slektninger, slik at også hun skulle få del i de gode nyhetene.

Bønnesvar
Mange av de som kommer til baptistmenigheten i Zahle forteller at de er blitt djupt grepet av den omsorgen de er blitt vist. En kvinne kom en dag til menigheten for å spørre om de kunne be for hennes mann. Han var inne i Syria, og var blitt kidnappet. De som sto bak kidnappingen krevde løsepenger.

Menigheten i Zahle ba for mannen i tre uker. Så fikk de vite at mannen var løslatt. Søndagen Rupen Das var på besøk i denne menigheten var kvinnen til stede. Hun fortalte om det som hadde skjedd, og sa samtidig at hun var blitt så glad i Jesus. Senere i gudstjenesten ble det nyfødte barnet hennes barnevelsignet.

Menigheten har også opplevd tre mirakuløse helbredelser som svar på bønn. Leger har undersøkt alle tre tilfellene og de har ingen svar på hvordan dette kunne skje. Andre har hatt drømmer hvor Jesus har åpenbart seg for dem. Tre andre baptistmenigheter i Libanon har nå startet opp med humanitært arbeid.

Under i Syria
Også inne i Syria skjer det under. I den nordlige delen av Syria forteller pastorer om at hele familier har fått livene sine forvandlet ved å møte kristen nestekjærlighet vist dem gjennom lokale menigheter og kristne familier.

Jesus - sann Gud og sant menneske

Med hele den verdensvide kirke bekjenner jeg at Jesus er 'sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ...' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

Sann Gud og sant menneske. Likevel er det lett å overse Hans menneskelighet, og kun relatere seg til Jesu guddommelige side. Vi tenker på Hans skaperkraft, alle undergjerningene og helbredelsene.
tilMen her hjelper påsken oss. Jesu lidelseshistorie får frem sannheten om at Jesus også er 100 prosent menneske. Jeg tenker på det vi leser om Ham i Getsemane:

'Han tok med seg de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru'. (Matt 26,37)

'Min sjel er tynget til døden av sorg'. (Mark 14,34)

'Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som blodsdråper ned på jorden'. (Luk 22,44)

' ... overveldet av sorg'. (Luk 22, 45)

Dette viser oss med all tydelighet at Jesus er prøvd i alle ting, som Skriften sier, for stilt overfor all den lidelsen Han går igjennom både i Getsemane, under forhøret og senere i forbindelse med korsfestelsen, viser at Jesus ikke bare var 100 prosent sann Gud, men også 100 prosent sant menneske. For dette er sanne menneskelige reaksjoner. Jesus var ikke et overmenneske. Han var et sant menneske.

For meg er dette til stor hjelp i det jeg selv opplever med egen sykdom. Ikke fordi jeg kan sammenligne meg med Jesus, men fordi jeg har mine menneskelige reaksjoner på det å være syk og leve med sykdom. I dette kan jeg også kjenne på noe av det Jesus gikk igjennom. Det gjør at Jesus kommer meg nærmere, fordi Han selv har vært der jeg er.

Palmesøndag inneholder også et profetisk budskap om jødenes adspredelse og Israels samling

Det er ikke bare festivitas som preger dagen i dag. Palmesøndagen inneholder også et profetisk budskap om Jerusalems ødeleggelse og jødenes adspredelse, som skjer i år 70 etter Kristus.

Mens folkemengden roper sitt Hosinna, frembringer Jesus en sterk profetisk forutsigelse om Jerusalems skjebne:

'Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg'. (Luk 19,43-44)

Litt senere i Lukas evangeliet gjengis Jesu eskatologiske tale. Der utdyper Han dette, i Luk 21,20-24a:

'Når dere ser Jerusalem omringet av hærer, da skal dere vite at byen snart blir lagt øde. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal oppfylles. Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! For det skal bli stor nød i landet; vreden skal ramme dette folket. De skal falle for sverd og bli bortført til alle folkeslag som fanger'.

Dette fikk sin bokstavelige oppfyllelse i år 70 e.Kr. Da ble Det andre templet ødelagt, og jødene ble fordrevet fra sitt land. Og som historikeren Lukas skriver: '... og bli bortført til alle folkeslag ...'

Men Jesus sier noe mer! Han forutsier også at Jerusalem en dag skal gis tilbake til jødene. Han sier at Jerusalem skal tråkkes ned av hedninger, MEN:

'helt til hedningenes tider er til ende'. (Luk 21,24b)

Dette profetiske ordet har også fått sin bokstavelige oppfyllelse: 6.juni 1967.

Om morgenen denne dagen gikk israelske soldater inn i Øst-Jerusalem, og fra den dagen av har Jerusalem vært jødisk, og Israels evige hovedstad. Og legg merke til hva Jesus sier: når dette skjer er hedningenes tider til ende! Vi lever med andre ord på lånt tid.

Dette er også et perspektiv å ta med seg inn i den stille uken og feiringen av påsken. Vi feirer påske med forventningen om Jesu snarlige gjenkomst.

Et esel for Jesus

I dag valgte jeg å feire Palmesøndag i den lokale pinsemenigheten. Det angrer jeg ikke på! Jeg hadde gleden av å lytte til misjonslege Mathis Onsrud, tale over Jesu inntog i Jerusalem.

Onsrud talte om eselet. Om den ringe tjeneren, den som får lov til å bære Jesus. Gud bruker det som ingenting er. Han ba oss se tilbake på vår egen troshistorie. Hvem fikk bære Jesus til oss? Han talte om eselets personlighet og karakter, hvor en side er at det kan være veldig sta og gå sine egne veier. Slik vi også er. Vi må gå noen runder før vi finner veien. Eselet som bar Jesus, var en fole, og hadde aldri båret noen før. Den hadde aldri kjent tyngden av et menneske. Slik kan også vi oppleve at det å bære Jesus frem, kan være tungt. Det koster noe. Mathis Onsrud, som har arbeidet som misjonslege i Kongo i mange år, talte om den store kontrasten mellom triumtogene til romerne, og Jesus som rir på et esel. Romerne hadde med seg slaver, og en av dem sto bak på vognen for å minne seierherren om at han var dødelig. Jesus trengte ikke det. Han visste hva Han nå skulle gå til. I Jesu seierstog går det frigitte slaver.

På en praktisk måte la misjonslegen ut teksten for oss, og gjorde den nær, begripelig og anskuelig. For meg ble denne Palmesøndagen spesiell. Takket være Mathis Onsrud fikk jeg se nye sider ved Palmesøndagens evangelium. Jeg tenker: jeg vil gjerne være et esel som bærer Jesus. Finnes det noe større privilegium?

Gripende var det også å høre Onsrud fortelle om møbeltapetsereren som fikk være et esel i hans liv. Det skjedde på et møte i denne menigheten for mange år siden, da Mathis Onsrud på grunn av denne enkle mannens tale bestemte seg for å følge Jesus. På grunn av den bestemmelsen har kvinner i Kongo fått grunnleggende undervisning om helsestell, og mange av dem er blitt utdannet som jordmødre.

Påske i protestantisk eller ortodoks tradisjon - vi blir hva vi tror

Det er underlig å tenke på forskjellene som finnes i Kristi forsamling på jord. I den protestantiske tradisjonen er det julen som er det store midtpunktet, og advent, som forberedelsestid er viktige dager. I den ortodokse tradisjonen er påsken sentrum, og Den store fasten den viktige forberedelsestiden.

Dette er selvsagt et forenklet bilde. For begge tradisjonene er både julen og påsken viktige, men det er likevel interessant å se hvor man legger selve trykket. For troen vår formes av dette.

Apostelen Paulus skriver at uten oppstandelsen er troen vår forgjeves! Tenk det! Troen er ikke en intellektuell størrelse. Den handler om en relasjon til en levende person.

Troen på Kristi oppstandelse og menneskenes oppvekkelse fra de døde er felles for alle kristne, men ingen har bevart den med en slik kraft som Den ortodokse kirken. Oppstandelsen er denne kirkens fremste kjennetegn.  Og den fem ukers lange store fasten før påske er en enda mer intensiv forberedelsestid innenfor påsken enn advent er det for protestanter.

I den protestantiske tradisjonen er det ikke mange som snakker om faste lenger i det hele tatt - dessverre. Tenk hvor mye som går tapt på grunn av det! Både hva angår eget liv og kirkens liv.

Kristi oppstandelse er i Den ortodokse kirke ikke bare sentrum i årssyklusen av kirkelige fester men også i ukens og dagens krets av gudstjenester. På mine mange reiser i Russland synes jeg det var veldig fascinerende når jeg fikk vite at søndagen heter på russisk 'voskresenie', det vil si oppstandelse, og dagen er viet påskebudskapet. Slik er det også blitt i vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet. Dens særpreg er den sterke understrekningen av Kristi oppstandelse.

Søndagen er for våre ortodokse venner 'en liten påske'. I morgengudstjenesten leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom å delta i gudstjenesten stadig gjort bevisst på Kristi oppstandelse. Det gjør noe med dem! Personlig er jeg av den oppfatning at det var dette som gjorde at så mange russisk ortodokse kirke holdt fast ved troen under det kommunistiske regimet. De visste at Jesus var oppstanden og levde blant dem.

I dag feirer vi Palmesøndag. Tro hvor mange av mine protestantiske venner som gjør det? Jeg tok en titt på møteannonsene i noen av de kristne bladene, og det var ikke store forandringen fra i fjor. Mange feirer ikke lenger påske. De venter med det til 2.påskedag.

Nye og spennende artikler på bloggen Monastisk

Bloggen Monastisk er oppdatert med nye artikler:

* Om Ethilwald som kjempet med Gud i bønn på øya Indre Farne.

* Du kan lese om to venner som ble hentet hjem til Gud samme dag.

* Du kan lese om Cuthbert - en av de mest elskede av de keltiske hellige.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

Oppvekkelsen av Lasarus - et profetisk forvarsel om Jesu seier over døden!

Uken som nå er til ende, bærer navnet Pasjonsuken. Det er uken som fører frem til Palmesøndag. Nå tar vi fatt på det som siden 300-tallet har vært kalt for Den store uken - uken hvor vi følger Jesus det siste, tøffe, veistykket på veien mot Getsemane, Golgata og graven.

Noen kaller denne uken for Den stille uken, og det er i grunnen et veldig beskrivende navn. For en kristen er dette ettertankens uke, uken vi trer vår Frelser og Herre nærmere på Hans lidelsesvei, og lærer av den.

Noen kaller denne uken for påskeuken, men det er helt misvisende! Vi har jo ikke feiret påske før enn vi feirer den 1.påskedag!

Men før vi tar fatt på dette veistykket, deltar vi i det som er blitt kalt for Lasaruslørdagen. Dette er en tradisjon vi har fra Den ortodokse kirken.

Det er en gledens dag - akkurat slik også Palmesøndagen er det. Den er jo på en måte også en forsmak på 1.påskedagens triumf over døden. Oppvekkelsen av Lasarus er en profetisk gjerning som forutsier Jesu oppstandelse.

Allerede på 300-tallet ble feriringen av Den stille uken innledet kvelden før Palmesøndag med en gudstjeneste i Betania. Denne gudstjenesten ble holdt i et kapell som kalles Lasarium, som i følge tradisjonen er stedet for graven til Lasarus.

Det er forunderlig det som skjer denne dagen i Betania. Døden må gi etter, den må slippe tak i et menneske som har ligget død i fire dager. Og det på grunn av at Han som kalles Livets Ord (1.Joh 1,1) taler livgivende ord til den døde. Da må selv døden gi slipp og gi etter.

Når dette skrives skinner sola utenfor vinduene våre. Det er kaldt i lufta, men vi aner et drag av vår. Snart skyter trærne knopper og bladene kommer ut, vinterens kulde må gi etter for vårvindene. Det er godt. Det er alltid godt når dødskreftene må gi etter for livet.

Jesus kom for å gi liv, og vekke til liv igjen det som er dødt i våre liv.

Jeg lengter etter å høre Jesu ord: "Lasarus, kom ut!' i mitt liv, over sykdom og alle de følger den fører med seg for mitt liv. Jeg lengter etter livet - det liv som er Ham. Han sier selv: 'Jeg er livet" (Joh 14,6).

I dag fryder jeg meg over de ordene Jesus sa til Marta, søsteren til Lasarus:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø.' (Joh 11,25-26)

Som pastor har jeg stått ved mang en grav og lest nettopp disse ordene, og selv midt i sorgen en begravelse følger med seg, har det vært velsignede ord å gi videre til de sørgende. For slik er det! Jesus har vunnet over dødens makt og dødens krefter. Det skal vi se nærmere på 1.påskedag. I dag har vi fått en forsmak på det!

Beretningen om Jesu oppvekkelse av Lasarus kan du lese her: Joh 11,1-45. Les også profetien i Esekiel 37,12-14.

Menighetspioner og sosial aktivist har gått hjem til Gud

Navnet Gordon Cosby er vel for de fleste nordmenn et heller ukjent navn. Men for kristne som er opptatt av å kjempe mot sosial urett, så var han et navn å regne med. Han døde onsdag 95 år gammel. Her ser vi han sammen med en annen kristen aktivist, Shane Claiborne.

Gordon Cosby grunnla menigheten 'Church of the Saviour' i Washington DC, og en pioner innen ulike kristne bevegelser, både de som driver med misjon og menighetsbygging. Cosby døde i 'Christ House', som tilbyr medisinsk hjelp for hjemløse i Washington, en av flere tjenester som har sprunget ut av menigheten Church of the Saviour, som Gordon Cosby og hans kone, Mary, grunnla sammen med syv andre i 1947.

Gordon Cosby var født i Lynchburg i Virgina, og var i oppveksten del av Rivermont Avenue Baptist Church. Det var her han traff henne som skulle bli hans kone. Da var han bare 15 år, og faren hadde tatt fatt som pastor for denne menigheten. Samme år begynte han å forkynne Guds ord i en forsamling bestående av fargede som hadde tilholdssted rett utenfor Lynchburg, og fire år senere var han elev ved Southern Baptist Seminary i Luisville i Kentucky.

Kirkesamfunn og rase kunstige konstruksjoner
I 1942 hadde han fullført sine teologiske studier, og reiste til Europa hvor han tjenestegjorde som feltprest til krigens slutt. Til Washington Post skulle han senere komme med følgende kommentar: "Jeg opplever at kirkesamfunn og rase er kunstige konstruksjoner og at menneskene skulle leve sine hverdagsliv som de gjør det når krigen raser - villig til å legge ned sitt liv for sin neste, og se på troen som et viktig redskap for å forvandle verden".

Det var dette trosperspektivet som førte til at Church of the Saviour ble grunnlagt i nabolaget Adams Morgen i Washington, og Gordon Cosby forble pastor for denne menigheten frem til han gikk av med pensjon i 2009.

Gordon Cosby tolket kallet til disippelskap som en integrert del av to reiser, en indre og en ytre. Den indre i ens kjærlighet til Gud, seg selv og nesten, og den ytre for å ta vare på skaperverket. Og da i vid forstand i den indre bykjernens nabolag.

Scattered Community
Etter 1994 ble Church of the Saviour en såkalt 'scattered community' (spredt samfunn), i det menigheten ble delt opp i ni forsamlinger, hver av dem uavhengige, men samtlige delte visjon og felles verdier inkludert det de kaller 'forpliktelsen til medlemsintegritet'. I dette begrepet at man skal 'hjelpe medlemmene til velge om de fremdeles er kalt til forandringene og gledene ved å følge Jesus og Jesu venner'. Hvert år fornyer de så dette kallet, om de fremdeles vil stå i det.

Rett før han fylte 90 år snakket Gordon Cosby med en gruppe studenter fra Baylor University. I samtalen med studentene sa Cosby at opprettholde en varhet for situasjonen i de lokalsamfunnene de bor:

'Vi ønsker å bry oss om de menneskene Jesus brydde seg om, de som er nederst på rangstigen, og gi dem en mulighet. Si at vi er kristne, og Jesus lærte oss å be om at Gud ville bringe til jorden det som er i himmelen. Hva ønsker vi da å se? Hvordan ville det se ut om Guds rike kom på jorden slik som det er i himmelen?'

Gordon Cosby vil bli gravlagt etter påske.

Her er menighetens nettsted: http://www.inwardoutward.org/page/who-church-saviour

Stabilitet eller rotløshet?

Jeremiaboken har vært min fastelesning i år, og jeg kom til å tenke på noe jeg leste i den når jeg kikket på en video i går kveld om en trappist-munk, som er den strengeste grenen blant Cistercienserne. En av de tingene som særpreger dem er at de blir i samme kloster og på samme sted - livet ut. Det er ikke like lett for alle, men du verden hvor nødvendig det er.

Hos profeten Jeremia leser vi:

"Så sier Herren over hærskarene, Israels Gud, til alle som jeg har ført i eksil fra Jerusalem til Babel: Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten! Ta dere koner og få sønner og døtre! Ta koner til sønnene og gift bort døtrene deres, så de kan få sønner og døtre. Der skal dere bli flere og ikke færre. Dere skal fremme fred for den byen jeg har ført dere til i eksil, og be til Herren for den! For når den har fred, har også dere fred'. (Jer 29,4-7)

Vi lever i en rotløs tid. En tid hvor skiftene er hurtige. Hvor fristelsene er mange. Hvor livet er fragmentert. Teksten fra Jeremiaboken handler om jødene som ble fordrevet til Babylon. Til ukjent land. Under fremmede kår. I denne kulturen får de beskjed om en ting - fra Gud: Slå dere ned. Skap stabile forhold, Søk fred. Be.

Gud forteller til og med hvor lenge de skal være der. I 70 år. Et helt livs lengde.

Hva har Gud kalt deg til? Hvorfor bor du der du bor? Hva kaller Herren deg til der? For meg er det blitt tydeligere med årene at Herren har bedt meg om å være der jeg er - og slå rot. For å leve - for å be og for å velsigne.

En enkel pave eller pinsekarismatisk luksus og lurendreieri?

J.Lee Grady (bildet), den tidligere redaktøren av det anerkjente amerikanske tidsskiftet, Charisma, er en mann jeg godt kan like. Han er en svært reflektert og ikke minst godt orientert journalist. I en artikkel publisert i dag tar han - med utgangspunkt i pavevalget - et generaloppgjør med pinsekarismatikkens skyggesider. Det har vi godt av. Jeg har forsøkt å oversette artikkelen til norsk:

'Valget av den nye paven er profetisk slag i ansiktet på våre egoistiske utskeielser.

Jeg er ikke katolikk og jeg har aldri helt forstått hvorfor katolikkene er så opptatt av politikken til Vatikanet. Men jeg har fulgt med den siste uka når argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt til den 266 paven og umiddelbart fikk to millioner følgere og mer til på Twitter. Hvorfor er denne mannen så populær? Det er ikke vanskelig å forstå. Han er ydmyk. Han lager maten sin selv. Han valgte å leve i en liten leilighet i Buenos Aires i stedet for erkebiskopens palass. Når han var leder for Argentinas katolikker, tok han el micro - Bybussen - for å komme seg rundt. Og han tok bussen igjen etter at han ble valgt til pave i Roma forrige uke.

Han lurte seg til og med ut av Vatikanet etter valget for å gå til en helt vanlig messe - uten sikkerhetsvakter og popemobil'en.

Og Bergoglio, som har tatt navnet Pave Frans, er en tydelig advokat for sosiale rettigheter. Det sies at han spurte sine argentinske kollegaer om å hoppe over innsettelsen av han i Roma og heller gi pengene som de skulle ha brukt på flybilletten til de fattige.

Har du lagt merke til kontrasten mellom pave Frans og hans enkle livsstil og de sykelige overdrivelsene av pengebruken blant enkelte pinsekarismatiske ledere? Jeg har dratt meg selv i håret i ren flauhet over enkelte av disse karismatikere de siste årene, og jeg trekker nå en grense og sier: ALDRI MER!

IKKE FLERE LIVVAKTER: Vi har evangelister som sender inn en liten skavdron av muskelbunter for å rydde hotelllobbyen før de kommer. Dette er ekstremt merkelig all den stund få vet hvem disse evangelistene er. Beklager, men jeg stoler ikke på en Guds mann som mener at han trenger livvakt i kirken. Se å komme deg ned på folkets nivå om du skal tjene dem!

IKKE FLERE 10.000 DOLLARS HOTELROM: Vi har reisende forkynnere som booker kjempestore suiter med svømmebasseng så de kan hvile ut på veien hjem fra sine reiser. Unnskyld meg, men man kunne ha bygget et barnehjem for de pengene denne mannen kastet bort.

IKKE FLERE PRIVATE JETFLY: Vi har egotrippere av predikanter som insisterer på å fly private jetfly når de skal ut for å tale, og de påstår at predikanter som flyr vanlige rutefly ikke har tro. De samme predikantene vil overrekke deg en flybensinregning på 25.000 USD. Det er sykt, spesielt når du tenker på at Jesus red på et esel når Han ble presentert som Messias for befolkningen i Jerusalem. Merk: Du er ikke presidenten, så du trenger ikke å fly AIR FORCE ONE.

IKKE FLERE SJARLATANER: Vi har slimete TV predikanter som trygler om dollars til TV selskapene sine, som stikker mye av det i egne lommer slik at de kan få marmorgulv i garasjene med plass til fire biler. Det er verre enn når Middelalderens prester solgte avlat for at man skulle få slektningene ut av skjærsilden.

IKKE FLERE LIMOUSINER: Jeg tror ikke predikanter skal behøve å reise rundt i dårlige biler, men vi har et problem når gjestetalere ikke kan bli hentet i bilen som menigheten bruker, eller når en pastor for en menighet på 100 medlemmer krever å kjøre rundt i en Ferrari. Se å kom over det! Kanskje du skulle lære av pave Frans - ta bussen til egoet ditt er blitt mindre'.

Lee Grady mener tiden er overmoden for reformer innen pinsekarismatikken. Det er jeg veldig enig med ham i. Mens Den romersk-katolske kirken har en pave, florere det av paver innen disse rekkene. Og de fleste mener seg å tale på Guds vegne. Intet mindre.

SISTE: Tre iranske kristne løslatt fra sikkerhetsfengsel

Iranske myndigheter har satt fri tre kristne mot kausjon. De tre, Surush Saraie, Mohammad Roghanir og Massoud Rezaie, er medlemmer av en evangelisk menighet i Iran. De tre ble løslatt ved midnatt 19. mars, etter å ha tilbragt fem måneder i fengsel.

Dette opplyser Firouz Khadjani, som er medlem av Irans kristne råd.

De tre ble løslatt i byen Shiraz (bildet), hvor de hadde sittet fengslet i Adel Abad fengslet. For hver av de tre måtte det betales 80.000 USD i kausjon.

De tre med arrestert i forbindelse med et raid mot husmenighetene i landet den 12. oktober i fjor. Da stormet politiet et hjem i Shiraz hvor disse tre mennene befant seg på et bønnemøte. De er anklaget for å ha drevet med evangelisering, og for å ha forstyrret offentlig orden, og handlinger mot landets sikkerhet! Så farlig er et kristent bønnemøte i iranske myndigheters øyne. Så ble de da også satt i celler i fengselets egen sikkerhetsavdeling.

Situasjonen for 43 år gamle Behnam Irani, som jeg har omtalt en rekke ganger her på bloggen, er fremdeles svært alvorlig. La oss fortsette å be om et under! Han er nå så dårlig at han ikke lenger er i stand til å gå, Han tortureres både av fangevokterne og medfangene.

Originalkristendommen eller vår tids lettvinte variant?

Jeg har tenkt på noe Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet) skriver i en av sine bøker, som jeg leste nylig. Han beskriver hvordan Den Hellige Ånd kom over menigheten i Antiokia. Her var jøder og hedninger forent i lovsang, og de delte livet med hverandre som en familie.

De som så dette visste ikke helt hva de skulle tro. De visste hvem jødene var, og de visste hvordan hedninger så ut, men de visste ikke helt hva de skulle kalle jøder og hedninger som levde sammen i et fellesskap og tilba Gud sammen i Jesu navn. Så de fant på et nytt navn: kristne (Apg 11,26).

Enhet på tross av det som vanligvis skilte folk fra hverandre var det som særpreget den første menigheten, og dette underlige krevde et nytt navn. Det å være kristen handlet om en ny identitet, hvor man verken var jøde eller hedning, mann eller kvinne, slave eller fri (Gal 3,28).

'Det er ganske utrolig å tenke på', skriver Jonathan Wilson-Hartgrove, baptistpastoren som er en av de viktigste talsmennene for den Nymonastiske bevegelsen, og så legger han til: 'Særlig i vår tid for kirken er så oppstykket av skismaer og bekjennelser, kirkesamfunnstenkning og etnisk identitet. Det er hardt for enhver i Amerika og se på de første kristne og føle noen særlig stolthet over hvor vi befinner oss'. (Jonathan Wilson-Hartgrove: New Monasticism. Brazos Press 2008, side 10)

Lettvinn kristendom
Men det er noe annet Jonathan Wilson-Hartgrove skriver i denne boken som jeg tenkte på. Han skriver om vår tids lettvinte kristendom, og hvor annerledes den er fra originalen!

Han skriver om det 20 århundre - det såkalte 'kristne århundre' - hvor de teknologiske fremskrittene førte til at man kunne ta ibruk de teknologiske landevinningene og man kunne sitte i en komfortabel stol hjemme i stua, 'og ta et enkelt standpunkt for Jesus'. Ja, man behøvde ikke engang komme seg opp av godstolen!

Alt lytterne eller seerne skulle gjøre var å tro.

'Den kristne tro kunne ikke bli enklere enn den var blitt i 'the land of free and the home of the brave'. (side 11)

Jeg tror Jonathan Wilson-Hartgrove tar dette på kornet. Og når man så leser misjonsbefalingen som Jesus gav, forstår man hvor riv ruskende gal vår tids kristendom er:

'Da trådte Jesus fram og talte til dem: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere...' (Matt 28,18-20a)

Uthevingene og understrekningene er mine. Men du er kanskje enig med meg at dette er ganske annerledes enn å vår tids kristentro?

Redder Den ortodokse kirke Kypros fra konkurs?

Blir Den ortodokse kirke redningen for Kypros? Erkebiskop Chrysotomos II (bildet) møtte onsdag kveld president Nicos Anastasiades, og kunne meddele presidenten at Den ortodokse kirke stiller sine ressurser til disposisjon for den kypriotiske staten.

Den ortodokse kirke på Kypros har store økonomiske ressurser som landets største jordeier. Erkebiskopen sier at kirken er villig til å ta opp lån på sine eiendommer for å kjøpe statsobligasjoner. Det er usikkert hvor mye penger dette kan gi. Kypros har et akutt behov av 15,8 milliarder EURO for å redde landets banker og rette opp den skakkjørte økonomien.

Russland har store interesser på Kypros, og president Putin har som kjent svært gode relasjoner til patriarken for Den russisk-ortodokse kirke. Man skal ikke se bort fra at det har vært samtaler mellom Den russisk-ortodokse kirke og Den ortodokse kirke på Kypros, som har ført til dette oppsiktsvekkende tilbudet til president Anastasiades.

Foto: Wikipedia.

Onsdag er internasjonal bønnedag for Israel og Midt-Østen

Med utgangspunkt i Jesaja 62,7 oppfordrer Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem kristne verden over til å avsette onsdagen som bønnedag for Israel:

"Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!'

Det var ved begynnelsen av 2011 at lederskapet i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem opplevde at Gud talte til dem, mens de var samlet i Jerusalem, om å lansere en internasjonal bønnekampanje for Israel og de omkringliggende landene.

I de to årene som har gått siden oppstarten har kristne regelmessig bøyd sine knær hver onsdag fra nord til sør, øst til vest, over den ganske jord, for å be om fred for Jerusalem og at Guds profetiske planer for Israels land og folk skal gå i oppfyllelse. Mange steder møtes bønnegrupper denne dagen, andre steder deltar hele menigheten.

Egne bønnemner gis til de som ønsker å be konkret. Du kan ta kontakt direkte via: prayer@icej.org for å få del i disse. Bønneinitiativet fortsetter også dette året.

Robin Johansson får Samuel Halldorf's minnestipend

Robin Johansson (bildet) har fått stipendiatet for 2013 som gis ut minne om Samuel Halldorf, forstanderen for Sionförsamlingen i Linköping.

34 åringen som er født i Linköping, og som er oppvokst i Sionförsamlingen, er i dag pastor og ikonmaler Kållandsö ved Väneren, har utgitt boken 'En kristen kyrka - Att synliggöra Kristus i världen' samt 'Konst och musik i frikyrkans gudstjänst'.

Stipendiatet, som er på 10.000, utdeles i forbindelse med en høytidelighet på Nya Slottet Bjärka Säby, søndag 14. april, i forbindelse med årets Bjärka Säby forelesning som holdes av biskop Biörn Fjärstedt.

I begrunnelsen for at Robin Johansson får stipediatet heter det:

"Robin Johansson har genom målmedvetna bibelstudier och en kärlek till den apostoliska tron, i skrift och förkunnelse, visat hur en fördjupad ecklesiologi – en medvetenhet om kyrkans väsen som Kristi kropp – är en förutsättning för att bemöta den sekularisering som utarmar kristenheten i vår tid. I sin pastorala gärning har han bidragit till att förnya gudstjänsten, i synnerhet firandet av Herrens måltid, och verkat för de kristnas synliga enhet. Inkarnationen utgör det solida centrum kring vilket hans teologiska arbete kretsar, något som bland annat fått ett uttryck i en ikonografisk verksamhet, i anslutning till traditionell kristen bildkonst, som på kort tid vunnit ett betydande erkännande."

Krisen i Syria forverrer seg - fire millioner trenger humanitær hjelp nå!

Krisen blir stadig forverret i Syria. Nå er fire millioner syrere i behov av humanitær hjelp.

Forholdene for sivilbefolkningen har forverret seg så kraftig at lederne for Sørstatsbaptistenes humanitære arbeid, har bestemt seg for at de må utvide hjelpetiltakene inne i landet. Dette skjer samtidig som at hjelpearbeidere legger merke til en kraftig øking i antallet som flykter til nabolandene, og det internasjonale samfunnet klarer bare å dekke en liten del av de store behovene for humanitær hjelp.

'Etter snart to år med vold, har over fire millioner mennesket fått behov for hjelp', sier Jeff Palmer, eksekutiv direktør for Baptist Global Response, og legger til: 'Antall flyktninger utenfor Syria nærmer seg en million, hvorav 80 prosent er kvinner og barn. Syrere som har flyktet innenlands teller tre millioner. FN har registrert 120.000 nye flyktninger på bare en uke. Og økningen fortsetter.

I løpet av de siste 18 månedene har Sørstatsbaptistene brukt 300.000 amerikanske dollars for å hjelpe syrere som befinner seg i flyktningeleire i nabolandene.. De regner med at ytterligere 400.000 må til for å hjelpe akutt nød de kommende månedene. Nå skal 250.000 brukes på tiltak inne i Syria. Blant annet til mat, drivstoff til aggregater, medisiner og hygieneartikler.

La oss huske dette hjelpearbeidet i vår forbønn.

200 år siden David Livingstone ble født

I dag er det på dagen 200 år siden David Livingstone ble født. Den skotske misjonæren, oppdageren og forskeren, ble født 19.mars 1813 i Blantyre ved Glasgow, og døde 1.mai 1873 ved Bangweulusjøen i dagens Zambia. Da den legendariske misjonæren døde ble hans hjerte, etter hans eget ønske, begravet i Afrikas jord, mens hans øvrige jordiske levninger ble fraktet til England, og begravet i Westminister Abbey i London.

Men Livingstone er kanskje mest kjent for sine mange og lange reiser til det indre av Afrika. Han utforsket Afrika på kryss og tvers, fra Luanda på vestkysten til munningen av Zambezi-floden i øst.

Livingstone arbeidet også iherdig for å fri afrikanerne fra slaveriet. Det var dette som inspirerte ham til hans ekspedisjoner.

Barnebarnet til Jack Hayford kidnappet i Mexico - men satt fri

Kyle Bauer, barnebarnet til den kjente amerikanske pinselederen, Jack Hayford, ble gjenforenet med familien sin i helgen etter å ha vært kidnappet i Mexico og holdt fanget i 48 timer mens kidnapperne ventet på løsepenger. Han er uskadet.

Kyle Bauer, har arbeidet som pastor og misjonær i Puerto Vallarta i Mexico, sammen med familien sin i snaut et år. Han ble gjenforenet forrige helg med utsendermenigheten sin, Forursquare menigheten, Church on the Way, i Santa Clarita i California. Det var 14 mars at Bauer ble kidnappet, kort tid etter at han hadde forlatt sitt hjem i Puerto Vallarta. Han ble satt fri fredag morgen. Både FBI, det amerikanske konsulatet og mexikanske myndigheter samarbeidet om aksjonen som førte til at Kyle Bauer ble reddet, mindre enn 20 timer etter kidnappingen.

Foursquare pastoren kom ikke til skade. Han klarte å få meldt fra ved å få sendt en epost via mobiltelefonen sin, mens kidnapperne et øyeblikk var uoppmerksomme.

Bauer forteller at han ba mye for sine kidnappere, og i hjemmemenigheten i California ble det bedt inderlig til Gud for ham.

På bildet ser vi Kyle Bauer sammen med kona Teresa Bauer.

To av tre baptister i Moldova leser Bibelen hver dag

To av tre eller 70 prosent av baptistene i Moldova, Europas fattigste land, leser Bibelen hver dag. Og annenhver av de spurte har ledet fra en til fem til tro på Jesus!

Det viser tall fra en undersøkelse gjort i 2011. Undersøkelsen fant sted i hovedstaden Chisinau og foretatt av Inductive Bible Study Institute of Moldova. 30 studenter arbeidet med undersøkelsen, og de intervjuet 242 personer fra 30 ulike steder i landet.

40 prosent av de som spurte var i alderen 18 til 25 år, 32 prosent i alderen 26-40. De over 40 representerte 20 prosent, og de under 18 åtte prosent.

43 prosent av de spurte ble en kristen i alderen 14 til 18 år, 23 prosent tok dette standpunktet i alderen 18 til 25. De som var under 13 når de bestemte seg for å følge Jesus utgjorde 16 prosent. Verdensvid statistikk viser at det er i denne alderen de aller fleste tar et standpunkt for Jesus. Bare syv prosent bestemmer seg for å følge Jesus etter at de er blitt 40 år.

Hørte evangeliet fra foreldrene
Flesteparten av de som deltok i undersøkelsen - 75 personer - fikk høre om Jesus gjennom sine foreldre. 44 av dem fra sine venner, 43 når de besøkte en kirke og 40 fra slektninger. 14 av dem på en sommerleir, og 12 gjennom utadrettede møter. Tre kom til tro gjennom kristne sportsarrangement, og tre personer gjennom kristne radioprogrammer.

Halvparten av de spurte har ledet en annen til tro på Jesus etter at de selv kom til tro, mens hver tredje spurte ikke har ledet noen til tro. 25 av de som deltok i undersøkelsen har ledet seks til 10 personer til tro på Jesus.14 av de spurte har ledet mer enn 20 til personlig tro på Jesus.

Bildet viser en av landets baptistkirker.

Arbeidsledigheten gir ledermangel i menigheter i Moldova

Som med så mange andre steder i Moldova er livet ikke enkelt. Arbeidsledigheten er stor, og mange må reise utenlands for å finne arbeid. Slik også i byen Bendery.

Også pastorer forlater sine landsbyer og byer og etterlater menighetene til seg selv. Det er en tragedie. Dermed står menighetene uten lederskap.

I baptistmenigheten i Bendery har de vært så heldige at Herren har gitt dem nye ledere. Nylig kunne en ny diakon innsettes til tjeneste. Han og kona er til stor velsignelse for menigheten der, og er et eksempel for de troende til etterfølgelse.

I fjor sommer inviterte denne menigheten til et spesielt leiropplegg for kvinner, noe som skulle vise seg å være svært populært. I en uke var de samlet for å snakke om åndelige ting, og når uken var over var det mange som spurte om de ikke kunne starte opp med en bibelstudiegruppe. Flere foreldreløse barn søker til denne menigheten, fire av dem kommer ganske regelmessig til gudstjenestene.

Bildet er fra innsettelsen av ny diakon i baptistmenigheten i Bendery, Moldova.

Nominert til Nobels fredspris for å ha reddet tusenvis av jøder under 2.verdenskrig

Den ortodokse kirke i Bulgaria er nominert til Nobels fredspris for sin innsats for å redde jøder under 2.verdenskrig.

I år markeres at det er 70 år siden jødene i Bulgaria ble reddet takket være heltemodig innsats fra metropolitt Kirill, metropolitt Stefanus og medlemmer av kirkens synode. Jeg skrev om dette på bloggen 6. mars, og du vil finne en link til denne artikkelen her:

http://www.bjornolav.blogspot.no/2013/03/ortodokse-biskoper-i-bulgaria-reddet.html

Det er ingen tvil om at Den ortodokse kirke i Bulgaria er en fredspris verd for å ha reddet tusenvis av jøder fra nazistenes utryddelsesleire. Ved begynnelsen av 2. verdenskrig bodde det 48.000 jøder i Bulgaria. Ved krigens slutt var tallet 50.000 og Bulgaria var det eneste landet under nazi-styre som ved krigens slutt hadde flere jøder enn ved krigens begynnelse.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)

Stadig flere kristne arresteres i Libya

Omveltningene og det nye regimet i Libya har forverret situasjonen for de kristne i landet. Landets nye regime arresterer stadig flere kristne, og nylig stengte de sin ambassade i Cairo fordi koptiske kristne har protestert mot drapet på en kopter i Libya nylig.

Kopterne hevder at denne mannen ble torturert til døde, mens myndighetene i Libya hevder han døde av naturlige årsaker.

50 kristne skal ha blitt arrestert i Libya i februar måned. Dette gjelder både koptere bosatt i landet, og libyere som er kommet til tro på Jesus. La oss be for dem om at de må forbli tro mot Kristus. Det er grunn til å tro at de blir behandlet svært brutalt i fengslene de sitter.

Russisk misjonslegende hjemme hos Herren

En legende i misjons- og evangeliseringsarbeidet i Russland har gått hjem til Herren. Onsdag i forrige uke døde Alex Leonovich, etter nesten 70 års tjeneste for Guds rike.

Dr Alex Leonovich var født i Hvite-Russland i 1922, og kom til USA sammen med sine foreldre og en yngre bror i 1929. Etter endt uttalelse ved Nyack Missionary College i Nyack, New York, tjente han som misjonær i Canada, Sør-Amerika, og Europa.

Mens han oppholdt seg i Sør-Amerika ledet han Russian Gospel Broadcast fra den evangeliske radiostasjonen HCJB i Quito, Ecuador. Derfra dro han inn i junglene i Argentina, Paraguay og Brasil hvor han arbeidet med å gå de mange russiske emigrantene som befant seg der. I Europa arbeidet han russisk talende.

Før han ble en av lederne for Slavic Missionary Service i 1958, tjente Leonovich som pastor i fire og et halvt år samtidig for to amerikansk russisk/ukrainske menigheter.  Etter å ha påtatt seg ansvaret for Slavic Missionary Service, fortsatte han å tjene som pastor Emmanuel Baptist Church i Manville i New Jersey, inntil han sa opp i 1970 for å bruke mer av sin tid på Slavic Missionary Service. Gjennom dette arbeidet nådde han 350 millioner slavere verden over.

Radiomisjon
Via radiostasjonen HCJB nådde Alex Leonovich det tidligere Sovjetunionen med evangeliet. Hvor mange russisktalende som er blitt nådd med evangeliet, eller som har fått sin tro styrket, under kommunismens åk vet Gud alene. Men det er et betydelig antall.

Alex Leonovitch tjente Herren gjennom ulike styreverv, blant annet som rådgiver for National Reliouges Broadcasters. Han var også president for The Russian/Ukrainian Evangelical Baptist Union i USA.

Han ble gravlagt fra Emmanuel Baptist Church i Manville, New Jersey 16.mars.

Du kan se et videoinnslag med Alex Leonovitch her:

http://www.smsinternational.org/message_of_love_may2012.html

Historisk hendelse: Ikke siden 1054 har patriarken av Konstantinopel deltatt ved en paveinnsettelse

Innsettelsen av pave Frans I den 19. mars kommer til å bli en historisk hendelse i mer enn en forstand.

Ikke siden 1054 har noe lignende skjedd! Da skiltes Øst- og Vestkirken lag, i det som er blitt kalt Det store skisma. Aldri senere har en økumenisk patriark deltatt i en kroning eller innsettelse av en romersk-katolsk pave.

Men nå skjer det!

Blant de forventede 180 regjeringsdelegasjonene og tallrike representantene fra andre kirkesamfunn deltar patriark Bartholomeus 1. Den russisk ortodokse kirke sender metropolitt Hilarion, som er leder for den russisk-ortodokse kirkes utenriksavdeling.

At patriark Bartholomeus nå deltar ved innsettelsen av paven i Rom viser at klimaet mellom de to kirkene er blitt mye bedre gjennom årene, selv om der fortsatt er langt igjen til noen reell enhet.

Vi må la Kristus vinne skikkelse i oss

I dag gjør jeg et unntak. Siden jeg begynte å blogge i 2006 har jeg aldri publisert en artikkel i reprise. Men det skjer i dag. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive om, for det har jeg. Men det er fordi denne artikkelen formidler noe som jeg synes er så viktig at jeg vil dele det med bloggens lesere en gang til. Den ble første gang publisert 17.november 2008.

"Mitt viktigste budskap er at vi må la Kristus vinne skikkelse i oss, slik kirkefedrene forkynte det. Det er en prosess gjennom et disiplinert liv. Det er hva jeg opplever det mangler hos dere i Vesten. I Vesten er holdningen at vi er frelst, og dermed er alt ferdig. Vi i Østkirken har alltid vært opptatt av at vi skal arbeide på vår frelse. Jeg tror vi har blitt gitt innsikter som dere også trenger på dette området."

Ordene tilhører Atef Mikail, koptisk munk og eneboer, nå med internasjonal tjeneste blant annet innen Ungdom i Oppdrag! Tidligere i denne måneden var han på Grimerud for å delta på en av de månedlige bønnesamlingene som samler kristne fra hele Mjøsdistiktet. Lørdag hadde Erling Rimehaug et flott intervju med ham i Vårt Land, som jeg vil anbefale på det aller varmeste å lese!

15 år gammel opplevde Atef Mikail Jesus. Han kommer fra en av Kairos velstående familier. Familien tilhørte Egypts kristne minoritet, kopterne, men for Atefs familie var kristendommen først og fremst en kulturell tilhørighet. Vendepunktet for Atef kom juledag i 1964. Da bekjente han sine synder og åpnet livet sitt for Jesus.

Atef startet på legestudiene, samtidig som han brukte mye tid i bønn.

"Jeg opplevde det som en ild fortærte meg," sier han i intervjuet med Rimehaug.

Legstudiene ble lagt til side etter tre år. Han opplevde da kallet til å bli munk. Atef sluttet seg til til en orden som kalles "Consecrate Order". Munkene i denne ordenen lever ikke i kloster, men i husfellesskap i vanlige boligstrøk.

Etter tre år kom han inn i en meget vanskelig periode. Han søkte råd, men fikk ikke tillatelse til å bli eneboer. Kirken ville sende ham i kloster. Men så kom han til å tenke på jomfru Marias konvent i Assut i Øvre Egpt. Det var en bygning der det ikke lenger bodde noen. Dette var en av stedene den hellige familien hadde overnattet på flukten fra Betlehem til Egypt. Biskopen gav ham tillatelse til å være der. Han levde som eneboer der i tre år.

"Jeg opplevde ar Herren foreleste for meg i drømme mens jeg sov. Jeg våknet, skrev ned det jeg hadde hørt, og la meg til å sove igjen. Om morgenen når jeg leste det, opplevde jeg det som fantastiske åpenbaringer," sier Atef i intervjuet med Rimehaug.

Det vil føre for langt å ta med alle poengene i intervjuet med Vårt Land, så jeg ber de som har muligheten til å lese det, om å gjøre det. Men la meg ta med noe som jeg selv opplever som svært vesentlig i det Atef Mikail sier. Etter en vanskelig periode av sitt liv, hvor blant annet moren dør av kreft, oppdager han den skatten som den koptiske kirken har i ørkenfedrenes liv. Da hadde han selv opplevd en periode av åndelig mørke i sitt liv:

"I denne tiden oppdaget han skriftene som de egyptiske ørkenfedrene hadde etterlatt seg. Men han oppdaget at han manglet nøkkelen til å forstå dem:

- Herren sa til meg: Det er en nøkkel. Du må leve det samme livet som dem. Men det virket umulig for meg. De fastet hele tiden, de ba hele døgnet, de leste hele Salmenes bok hver eneste dag. Jeg ville ikke det. Det føltes for hardt. Men da merket jeg at Ånden forlot meg. Det var så tungt å oppleve at jeg ga meg over."

Så begynner altså Atef et liv i den disiplinen han fant i ørkenfedrenes skrifter. Han begynte å be gjennom Salmenes bok hver dag, og han fastet hver dag fram til klokka fem:

"Da kjente jeg at jeg fikk drikke levende vann. Det var som å grave fram gamle brønner som hadde vært tildekket," forteller han.

Delt syn blant verdens baptister i synet på paven

Reaksjonene på pavevalget er mange og ulike blant verdens baptister. Fra presidenten for Southern Baptist Theological Seminary, Albert Mohler (bildet), som sier at pavens autoritet er 'anathema' for evangeliske troende, til Baptistenes Verdensallianse som sender representanter til pavens innsettelse 19.mars.

Anathema er et sterkt ord. Det betyr 'bannlysning', og brukes av kirken for å ekskommunisere medlemmer som ikke lever i tråd med Guds ord. Så er da også sørstatsbaptisten Albert Mohler en frittalende mann. I en uttalelse han kom med 14.mars ba han evangelikale kristne om ikke å bli så fanget av all begeistringen for valget av ny pave:

'Evangelikale kristne kan ikke akseptere pavedømmets legitimitet og må motstå og avvise alle krav på pavelig autoritet. Noe annet vil være å gå på kompromiss med bibelsk sannhet og reversere reformasjonen,' sa Mohler blant annet.

Presidenten for Southern Baptist Theological Seminary understreker at reformatorene avviste pavens autoritet 'for gode årsaker som synes å være glemt av enkelte liberale protestanter og av evangelikale som ikke bryr seg' i det man søker teologisk konsensus og en felles grunn vedrørende sosiale spørsmål som ekteskap og livets hellighet.

Rettferdiggjørelsen
'Først og fremst må evangelikale kristne bekrefte at læren om at vi blir rettferdiggjort av tro alene er essensiell, fordi dette er selve definisjonen på evangeliet, og det er ikke noe som er mer viktig, sentralt eller essensielt enn evangeliet,' sier Albert Mohler.

Han legger til: 'Reformatorene hadde absolutt helt rett når de sa at enhver forståelse av rettferdiggjørelsen - selv den forståelsen at rettferdiggjørelsen er av tro og noe annet - er et annet evangelium, en bannlysning av Jesu Kristi evangelium. Den eneste forståelsen av frelse av nåde alene gjennom tro alene er å definere rettferdiggjørelse slik Skriften definerer den, og det er rettferdiggjørelse ved tro alene'.

Mohler har merket seg at pave Benedikt XVI omfavnet læren om rettferdiggjørlse av tro når han skrev om apostelen Paulus, 'men han kunne ikke legge til det helt avgjørende ordet 'alene'.

Pavens autoritet
Men Albert Mohler mener det er mer som skiller oss fra den romersk-katolske kirke, ikke minst gjelder dette den autoritet som paven tillegges, blant annet til å tilgi synd og legge til rette for avlat.

'Når du forstår hva dette virkelig innebærer vil du også forstå hvor ubibelsk pavedømmet er. De mener at paven, som de anser å være Peters etterfølger, faktisk holder himmelrikets nøkler i sine hender, mens vi mener at de tilhører Kristus og Han har gitt dem til sin menighet'.

Mohler mener også at selve pavedømmet som institusjon og hemmelighetene det skjuler og alle dens liturgier står i motsetning til den åpenbaringen som er gitt oss i Skriften:

'Dette er absolutt fremmed, og står i motsetning til Skriften alene, og den plass Skriften har i Kristi forsamling,' sier Mohler.

Baptistenes Verdensallianse
Lederskapet i Baptistenes Verdensallianse, som teller 42 millioner baptister i 121 land, ser derimot annerledes på dette. De var tidlig ute med å gratulere Den romersk-katolske kirke med ny pave, og presidenten for alliansen, John Upton, sier i en uttalelse at 'den bønnens atmosfære som preget pavevalget har vært en trøst for oss alle'.

Generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse er for tiden på reise i India, og vil ikke kunne være med under seremonien i Vatikanet, legger i sin kommentar vekt på den nye pavens store sosiale engasjement for de fattige og ofrene som sosial urett og sier at paven vil bli fulgt av bønnene til medlemmene av verdens baptistfamilie.

Disse uttalelsene er det nok ingen konsensus om blant verdens baptister, selv om deres menigheter er medlemmer av Baptistenes Verdensallianse. Jeg vil tro svært mange deler synet til Albert Mohler. Ikke minst gjelder dette baptister i Øst-Europa.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 16

Den donastiske bevegelsen i Nord-Afrika var betydningsfull både i åndelig styrke og i antall. Den var helt på høyde med Den ortodokse kirke hva medlemstall angår. I år 330 kom 270 donastiske biskoper sammen i Kartago, og beregninger viser at Den ortodokse kirke ikke hadde hatt mange flere i denne kirkeprovinsen.

Dette er interessant av flere grunner. Blant annet fordi dette er de områdene hvor Tertullian og Cyprian hadde nedlagt så mye av sin store arbeidsinnsats. En av årsakene til denne store menighetsveksten skyldes nok blant annet den monastiske frimenighetstradisjonen, som også Tertullian sluttet seg til. Kontrasten til dette sto Cyprian for med sin sterke understrekning av biskopens rolle. Dette gjorde nok kløften større, og den protestbevegelsen som donatismen representerte fikk dermed større slagkraft.

Men det er også et annet moment som vi ikke kan se helt bort fra, nemlig at det fantes en anti-romersk tradisjon i Nord-Afrika. I lang tid hadde det ligget et gammelt og steilt motsetningsforhold mellom Rom og Kartago. Likevel - disse nasjonalistiske undertonene forklarer likevel ikke den menighetsveksten og det sterke åndelige livet som fantes blant donatistene. Vi må tilbake til urkirken for å finne den samme vitaliteten og åndelige kraften. Vi ser noe av det samme i dag i den koptiske kirkens bønneliv.

En sterk leder
Det er interessant å merke seg at om man leter på Internett etter en billedlig fremstilling av Donastus finner man ingen. Man finner derimot mange ikoner og billedlige fremstillinger av andre profilerte kirkelige ledere i hans samtid. Det er en naturlig forklaring på dette: Donastus var for statskirken en kjetter, en heretiker. Slike er ikke verd å minnes. Men for tusenvis av mennesker var han en sann åndelig veileder.

Da Donastus i år 316 ble valgt til erkebiskop blant donatistene fikk bevegelsen en sterk leder. Han beskrives som svært velstalende, som en stor begavelse, og svært lærd.

Hvordan skulle så keiseren forsøke å få ham i tale - og vinne ham over på sitt parti?

Jo, ved penger! Slik keiseren hadde opptrådt når han forsøkte å vinne biskopene over på sin side. Da gav ham dem pengegaver. Avguden Mammon har alltid vært en fristelse. Også for kirkeledere. Men Donastus takket nei. Han betraktet pengene som det de var: en bestikkelse.

Og det er nå han bruker de etter hvert så berømte ordene: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

Med dette gav han for alltid frimenighetsbevegelsen dens slagord. For slikt har det lydt og lyder helt opp til vår tid. Problemstillingen er ikke mindre aktuell i det 21 århundre.

Hans død og bevegelsens framtid
Donastus døde i landflyktighet omkrng år 350. Lederskapet for den donastiske bevegelsen ble tatt over av en spanjol, nemlig Parmenian. Donastus og Parmenian lignet på hverandre. Begge var preget av et liv i bønn. Begynnelsen på 360-tallet ble nok en storhetstid for denne vekkelsen.

De tok så sterk avstand til statskirken at de renset de kirkebyggene de overtok fra den, de ordinerte på nytt de prestene som gikk over på donatistenes side og de døpte alle som hadde vært medlemmer av statskirken og som nå ønsket å bli medlemmer i deres sammenhenger. For donatistene var ikke dette snakk om noen gjendåp. De anerkjente ikke statskirken som kirke, og dermed heller ikke den dåp denne kirken utførte.

I de siste årtier av det fjerde århundre var donatismen den dominerende frimenighetsbevegelsen i Nord-Afrika.

Augustin og den voldelige forfølgelsen av annerledes troende
Noen ord må sies om Augustin i denne sammenhengen. Augustin bekjempet donatismen først og fremt teologisk. Men han stanset ikke der.

Augustin tydde til vold. Vi kommer ikke bort fra at Augustin, som hadde så mye fint å bidra med teologisk, ble de selve premissleverandøren for den voldelige forfølgelsen av kristne som har tenkt annerledes enn statskirken. Denne siden ved Augustin nevnes sjelden blant hans mange beundrere.

Det er fra Augustin vi har ordene: 'cogite intrare! Oversatt: tving den tilbake!

Da de romerske tvangslovene igjen ble fornyet, kunne de begynne å inndra donatistenes eiendommer og kirker. Augustin var svært fornøyd. Nå kunne han tvinge folk tilbake til statskirken. Og det ble gjort. Det bel innkalt til en synode i Kartago i 411 som skulle forsøke å løse de store utfordringene man nå sto overfor. 279 donastiske biskoper og 286 av statskirkens biskoper deltok. Det ble heftige diskusjoner, og Augustin var den den ledet an. Donatistene anklaget statskirken for grusomme forfølgelser av annerledes tenkende, men det var Augustin og hans fløy som vant frem.

Forfølgelse
Etter denne synoden brøt forfølgelsene løs. Donatistenes sammenkomster ble forbudt med dødsstraff, deres kirker stengt, medlemmene fratatt alle sine borgerlige rettigheter og mange måtte betale store bøter. Slik behandlet altså storkirken - statens kirke - de som ønsket å leve i tråd med urkirkens idealer.

Donatismen levde likevel videre et par århundrer .

I neste artikkel skal vi se nærmere på den frimenighetsbevegelsen som ble kalt for pricillianere.

Bildet viser en billedlig fremstilling av forfølgelsen av donatistene.

(fortsettes)

Tsjekkiske baptister takket nei til statlig økonomisk støtte og kompensasjon

Blant tsjekkiske baptister har det pågått en svært interessant debatt den siste tiden.

Den tsjekkiske regjeringen har arbeidet med spørsmålene rundt kompensasjon for eiendommene eid av ulike kirker, som ble konfiskert under kommunistregimet. De tilbød en betydelig pengesum for hvert av de 30 årene som disse eiendommene var under kommunistenes kontroll. Etter en lang debatt godtok så kirkene som tilhører Det tsjekkiske økumeniske råd regjeringens kompensasjon - unntatt baptistene.

Blant dem var meningene delte. For noen få år siden tilbød myndighetene å hjelpe til med å betale lønnen til pastorene i de ulike kirkesamfunnene. Omtrent halvparten av baptistmenighetene takket ja, de andre takket nei. Hva angår den siste kompensasjonen angår vedrørende eiendommene var dette en avgjørelse som hele Baptistunionen måtte ta samlet.

Så har hver menighet samtalt om disse spørsmålene og hver av dem har kommet frem til sin egen konklusjon.  Deretter har alle menighetene kommet sammen, og etter en livlig debatt har man så bestemt seg for å takke nei til å akseptere pengene fra myndighetene.

Mange baptister følte at man ved å akseptere et slikt tilbud ville man måtte avvise et viktig baptistisk prinsipp, nemlig at stat og kirke er to separate ting, og hører ikke sammen. Da ville de heller tape pengene. Tros- og samvittighetsfriheten er ikke til salgs!

Baptistenes beslutning har vakt reaksjoner hos andre kristne i Tsjekka. De ville gjerne at de kristne i spørsmålet om kompensasjon skulle stå sammen og ha ett syn. Men baptistene har valgt å stå alene i denne saken. Baptister har alltid vært non-konformister.

Andres reaksjoner
Det har vært interessant å se reaksjonen i de sekulære tsjekkiske mediene over baptistenes beslutning. Den jevne tsjekker reagerer positivt over at et kirkesamfunn ikke vil bruke skattebetalernes penger til å støtte religiøse ytringer.

Det historiske Andreas-klosteret på Karpas gjenoppbygges

The Church of Cyprus og FN's utviklingsprogram har nylig undertegnet  en avtale om å gjenoppbygge det historiske Andreas-klosteret, på den tyrkisk okkuperte Karpas-peninsula.

Klosteret vil bli gjenoppbygget i følge studier gjennomført av Universitet i Patra i Hellas. Arbeidet vil bli utført i tre faser, avtalen som nå er undertegnet sørger for å dekke omkostningene ved den første byggefasen, som er estimert til 2,5 millioner EURO.

I en pressemelding, uttaler Takis Hazidemetriou, som representerer en kulturarvkomite i FN regi, at avtalen må betegnes som 'en historisk dag for å redde Apostelen Andreas' kloster'.

Klosteret har både vært et monument og et symbol på øyas tradisjon og kultur. Biskopen på Karpas, Christoforos, sier i en kommentar at avtalen indikerer at et samarbeide mellom gresk kyprioter og tyrkisk kyprioter er mulig, og han håper at samarbeidet dem i mellom vil kunne videreutvikle seg. Det er usikkert når restaureringsarbeidet kan ta fatt.

Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)