Vekkelsen i Nord-Korea, del 4

50.000 mennesker tok en avgjørelse for Jesus i vekkelsen som brøt ut i Nord-Korea. Hva slags følger fikk den?

La meg dele ett eksempel:

Det hadde vært et dårlig forhold mellom to av de koreanske kirkelederne: Herr Kang og Herr Kim. En mandagskveld hadde Herr Kang bekjent sitt hat og sin bitterhet mot Kim, men Kim responderte ikke. På tirsdagskvelden kom plutselig Kim frem og stilte seg foran den bedende forsamlingen. Han bekjente sin motvilje, ikke bare mot Kang, men også mot en av misjonærene.

Nå reiste denne misjonæren seg og ropte ut til Gud: 'Far! Far!' Plutselig var det som om himmelen ble åpen. Misjonæren kunne senere fortelle: 'Det synes som om taket ble løftet av bygningen og Guds Ånd kom ned fra himmelen. Det var som et skred av kraft kom over oss. Jeg knelte ned ved siden av Kim og gråt og ba som jeg aldri hadde bedt før  ... Noen kastet seg ned i sin fulle lengde på gulvet, hundrevis av mennesker sto med løftede hender mot himmelen. Hver eneste glemte den andre som sto ved ens side. Vi sto ansikt til ansikt med Gud. Ennå kan jeg høre stemmene med frykt i seg fra hundrevis av mennesker som innstendig kjempet med Gud for sine liv, for nåde'.

Misjonærene som var til stede på dette møtet våget ikke å bryte inn. På samme måte som Dr. Andrew Murray hadde opplevd det under et lignende møte i Sør-Afrika, gikk de ett skritt tilbake og var vitne til hva Gud gjorde.

Etter hvert begynte en av de koreanske lederne å synge og etter hvert falt alle inn i sangen, Når sangen var over kom den ene etter den andre frem for å bekjenne sine synder offentlig. De sto der i lyset fra Guds domstrone.

Dr Blair som var vitne til dette mektige Åndens verk har i ettertid sagt:

'Vi kan ha våre teorier om det er ønskelig eller uønsket med offentlig bekjennelse av synd. Jeg har mine, men jeg vet nå at om Ånden faller over mennesker som bærer på syndeskyld, finnes det ikke den kraft i verden som kan stanse dem'.

Hundrevis av mennesker bekjente nå sine synder, det gale de hadde gjort mot andre, feil holdninger de bar på, og mange gikk så fra hus til hus for å gjøre opp med de som de hadde syndet mot! Nærmest alle hjemmene til medlemmene av Den presbyterianske kirken var berørt av vekkelsens ild.

Møtene i Pyongyang fortsatte en hel måned. Enkelte dager var det ingen som gikk på skolene. Elevene hadde nok å gjøre med å gjøre opp med hverandre innfor Gud. Ting som var stjålet, ble levert tilbake. Det gjaldt både eiendeler som hadde tilhørt kristne, eller buddhister.

(fortsettes)

"Diamanter faller fra himmelen og det er gull alle steder"

Todd Bentley befinner seg i Sør-Afrika. I følge hans nettsted skal 'utrolige tegn og under skje'. Blant annet skal 'fem diamanter ha falt ned fra himmelen', og det skal være de som er avbildet her. Som om ikke dette var nok spektakulært, så skriver Bentley det er er 'gull over alt'.

Han sier ikke noe om poenget med diamanter som faller fra himmelen, eller at det er gull over alt. Jeg finner ingen ting i Bibelen om noe lignende, verken i Jesu tjeneste eller apostlenes tjeneste. Heller ikke i kirkens historie. Dette er noe som dukker opp på slutten av det 20 århundre og nå i det 21. århundre.

Jeg finner likevel ingen eksempler på dette under vekkelsen i Wales, i Korea, India eller på Hebridene. Der kom folk i syndenød, bekjente sine synder under gråt, og fant nytt liv i Jesus. De trengte visst verken diamanter som falt fra himmelen eller gull der.

Han skriver ingen ting om noen omvendelsesforkynnelse, at folk kommer i syndenød, bare at 'sykehusene sender de syke' til ham og at enkelte blir friske. Men når har det vært noe bevis for at det er Guds hellige Ånd som er tilstede? Det sies av enkelte av Todd Bentleys tilhengere at det er en helt ny Todd Bentley som nå står fram etter skilsmissen og etter at han giftet seg på nytt. I forrige periode skrøt han av at han snakket med engler, sparket gamle damer i ansiktet og løp ned folk på scenen. Nå er det diamanter og gull som gjelder.

Hva består forandringen i?

Bildet er hentet fra Todd Bentley's egen nettside.

Når prest og profet faller og grensemerkene flyttes

I går ble det kjent at nok en evangelikal profilert leder har endret kurs i spørsmålet om ekteskapet. Fordi denne personen har hatt en slik tydelig røst i samtiden, og stått på bibelsk klippegrunn, kjennes det ekstra tungt ut.

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt,' sier Guds ord. (Ord 22,28)

Men det gjøres i dag. Over alt. Også i de sammenhenger du kunne føle deg trygg. Det som har vært kristen bekjennelse og lære siden kirken ble grunnlagt i Jerusalem på pinsefestens dag er ikke lenger noe man slutter seg til, eller ønsker å leve med. Dermed er det ikke lett å vite hvilken menighet man skal være en del av. Og det synes bare å bli verre. Kompromiss er det alle vegne i mange protestantiske sammenhenger.

I forbindelse med fastetiden leste jeg profeten Jeremia, og senere Klagesangene. I Klagesangene gir Jeremia oss forklaringen på hvorfor Israel ble inntatt av fremmed makt, og folket ble ført i eksil. Det var ikke på grunn av folkets synder, som vi kanskje vil tro, det var andre som bar ansvaret:

'Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg ...' (Klag 4,13a)

Jeg leste et annet ord fra Ordspråkene i dag, som likevel inngir håp:

'De rettferdiges rot blir ikke rokket'. (Ord 12,3)

Fornyelsen som vi så sårt trenger, kommer ikke utenfra, men innenfra. Den kommer når vi vender tilbake til røttene, for fra Isais rotskubb skyter det friske skudd!

Nok en gang er det bønnens vei vi må gå. Nok en gang er det å knele på løftene som trengs. Gud vil. Hvem vil være tro under Herrens banner?

Vekkelsen i Nord-Korea, del 3

Den første protestantiske misjonæren i Korea var Robert Jermain Thomas (bildet), fra Wales. Han ankom Korea i 1866, hvor han solgte kinesiske Bibler, som kunne leses av såvel kinesere, japanere som koreanere. Korea var på denne tiden stengt for utlendinger, og Thomas kunne når som helst bli utvist fra landet.Korea var på denne tiden kjent som Munkenes land.

Og Thomas skulle ikke få virke lenge i landet. Allerede 2. september samme år led han martyrdøden. Han ble myrdet på stranden rett utenfor Pyongyang, samme sted som vekkelsen senere skulle bryte ut i 1907.

I 1886 ble den første koreaner døpt på bekjennelsen av sin tro, og året etter kom syv koreanere til tro.

I 1903 brøt den første vekkelsen i Korea løs. Den er kjent som Wonsan-vekkelsen, og berørte både Den presbyterianske kirke, såvel som Metodistkirken. Begge disse kirkesamfunnene opplevde en sterk fornyelse, og enhet seg imellom. Vekkelsen førte til at så mange som 10.000 mennesker kom til tro i Pyongyang, senere kom hele 30.000 til tro på Jesus. I 1906 var derimot denne vekkelsens flammer sluknet.

I 1907 - før den store vekkelsen kom - var Pyongyang, hovedstaden, kjent som vinens, kvinnenes og sangens by. Synden florerte. Pyongyang var en svært mørk by.

50.000 mennesker kom til tro i løpet av 1907 mens vekkelsens ild brant.

Misjonær John McCune skrev i et brev: 'Den gjerning som Den Hellige Ånd gjør her i Jangdaehyun kirken, hvor vekkelsen først startet, overgår alt det vi har lest om som skjedde under vekkelsene i Wales og India'.

Bønn om vekkelse
Det var Dr Howard Agnew Johnson, en misjonær fra New York, som under et besøk i Seoul i 1906, informerte en gruppe misjonærer og koreanske kristne om den store vekkelsen i Khasi Hill i India (1905-1906). Jonathan Goforth, den nå legendariske misjonæren til Kina og Manchuria, skrev at det var på grunn av nyhetene om denne vekkelsen at mer enn 20 misjonærer fra Pyongyang Presbyterian Mission og metodistgrupper i samme by bestemte seg for å be daglig om vekkelse.

En bibelselger fra Kan Kai kirken ved Yalu-elven, en menighet som besto av 250 medlemmer, var også i Seoul. Inspirert av det han hørte vendte han hjem til sin menighet, for å oppildne dem til å be.

Over alt var det mennesker på kne i bønn i Korea disse dagene.

(fortsettes)

Kristent magasin til stor hjelp for å styrke kristne i Øst-Europa

Et kristent magasin, 'Sannhetens såkorn', som utgis av konservative mennoniter i USA, bringer med seg stor velsignelse til lesere i Øst-Europa. Siden 2012 har over 1,697.000 eksemplarer blitt trykket på engelsk og oversatt til polsk, russisk og rumensk.

Mange av leserne gir gode tilbakemeldinger på at magasinet gir solid bibelundervisning, noe som er mangelvare i mange sammenhenger. Magasinet tar både opp læremessige spørsmål, kirkehistorie, spørsmål knyttet til familie og menighetsliv og inneholder også stoff for barn og ungdom.

En av de som har fortalt om hvorfor hun liker bladet er Zinaida Krotova fra Ukraina. Hun skriver:

'Det leder folk til tro, det forandrer negative holdninger til positive, det styrker troen, gir håp og hjelper mennesker til å bli fri fra dårlige vaner'.

Og Zinaida Krotova vet hva hun snakker om! Denne eldre damen hadde mottatt bladet et par års tid, men hun beholdt dem ikke for seg selv. Etter at hun hadde lest dem, gav hun bladene videre til sine to voksne barn. Sønnen og svigerdatteren kom til tro ved å lese magasinet.

Et annet vitnesbyrd kommer fra 78 år gamle Nadezhda Poevda, også hun fra Ukraina. Hun bruker magasinet aktivt i disippeltrening av unge kristne! Og hun ser gode resultater av dette.

På bildet ser vi en gammel dame lese 'Sannhetens såkorn'. La oss be om at magasinet må bære rik frukt hos de som leser det.

10.000 deltok i 'De levendes marsj' mellom Auschwitz og Birenau i kveld

Omlag 10.000 personer har i dag deltatt under 'De levendes marsj' mellom Auschwitz og Birkenau (bildet).

Marsjen arrangeres til minne om nazistenes forferdelige utryddelsesleire. Det skjer på Yom Hashoah, Israels offisielle minnedag. I Israel talte president Shimon Peres.

I forbindelse med minnesmarkeringen i dag går de 10.000 som deltar i marsjen de tre km mellom Auschwitz og Birkenau, to av de mest fryktede blant nazistenes mange utryddelsesleire. Israels årlige minnedag innledes ved solnedgang på søndagen, den 27. i måneden Nisan i følge den jødiske kalenderen, og avsluttes i kveld. Blant deltagerne i årets marsj er rabbiner Isrel Meir Lau fra Tel-Aviv, som selv overlevde Auschwitz/Birkenau. Det melder Times of Israel.

I år er det 25 år siden den første av 'De levendes marsj' ble arrangert. Totalt har over 150.000 deltatt i disse marsjene.

Vekkelsen i Nord-Korea, del 2

I forrige artikkel så vi hvordan nøden for manglende hellighet blant de kristne i Korea, drev misjonærene ned på kne.

Bønnesamlingene fortsatte hele uken. På lørdagen i bønneuken, var det en som talte om behovet for enhet i Kristi kropp. Søndagen kom. Gudstjenesten synes livløs. Mange var mismodige. Mandagen kom. Misjonærene gråt og ba. Men gudstjenesten synes å være hindret av noe.

Så kom mandagskvelden. En bølge av forventning brøt inn over de som var kommet sammen for å fortsette å be. Guds nærvær synes merkbart til stede. Når den koreanske lederen reiste seg for å kalle de forsamlede sammen for å begynne å be, begynte de å be i munnen på hverandre. Den koreanske lederen avbrøt dem og sa: 'La oss alle be samtidig!'

Han hadde ikke før sagt det før de 1500 som var kommet sammen for å be ba høyt samtidig! De utøste sitt hjerte i bønn. Det var som om man opplevde bønnesamlingen på Øvresalen i Jerusalem i reprise:

'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre'. (Apgj 1,14 Bibelforlagets oversettelse 2007)

'Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte huset der de satt ...' (Apgj 2,1-2. Bibelforlagets oversettelse 2007)

I Pyongyang begynte de tilstedeværende å gråte. En etter en bekjente de sine synder. De ble sønderknust for Guds ansikt. De lå på gulvet og hulkegråt. Samtlige var kommet i djup syndenød.

Det er syndenøden som er det karakteristiske trekket ved enhver sann vekkelse. Ikke tegn og under, men syndenød og gråt. At man blir sønderknust for Guds ansikt. Her var det ingen stolte ansikter å se lenger, ingen som fremhevet seg selv. Ingen store menn eller kvinner. De var enten knelende eller de lå på gulvet og skalv for Guds hellige nærvær!

Den hellige ærefrykten for Gud spredte seg over hele salen. Det ble stille.

(fortsettes)

Sønn av menighetsplanter plantet ny menighet

Dette er historien om Stephen Kim. Han var bare tre år gammel da han og familien flyttet fra Sør-Korea til New York City, fordi faren skulle plante menighet i byen. Nå har Stephen Kim selv plantet en ny menighet i samme by!

1.påskedag ble grunnleggelsen av menigheten Mustard Seed (Sennepsfrøet) Church feiret med en stor påskelunsj (bildet), hvor alle interesserte var invitert. Menigheten er en del av det store menighetsnettverket til Sørstatsbaptistene.

I tiden frem til menighetsgrunnleggelsen har en kjernegruppe kommet sammen et års tid. Gruppen har bestått av 20 personer. Hele dette året har Stephen Kim undervist om menigheten med utgangspunkt i det Paulus skriver om forholdet mellom mann og kone, mellom Jesus og menigheten.

30 personer har gitt til kjenne at de vil bli en del av denne nye baptistmenigheten i New York City. Menighetsplantingen er nok et bevis på at plantes en ny menighet, kan den igjen gi knoppskyting til andre nye menigheter.

Koptisk begravelse angrepet - en død og mange skadet

Våre koptiske venner har vært gjennom nok en traumatisk helg. I går ble tusenvis av koptere som deltok i en begravelse i Hellige Markus katedralen i Kairo angrepet av illsinte muslimer. Kopterne sørget over sine døde, som ble drept av muslimer 4. og 5. april i Khosous, Qaliubiya. Selv ikke sine begravelser får de ha i fred.

Det var etter at begravelseshøytiden i Markus-katedralen var over, og kopterne var i ferd med å gå ut av kirken, at de ble møtt av steinkastende muslimer som hadde tatt stilling oppe på takene rundt Markus-katedralen. En brann brøt også ut i hovedkvarteret til katedralen, etter at noen kastet en Molotov-coctails inn i bygningen. Brannen ble heldigvis slukket raskt.

24 koptere er skadet og er brakt til Demerdash sykehuset som ligger like i nærheten. En av kopterne, Mahrous Hanna Ibrahim, døde av skadene han pådro seg da noen skjøt ham rett før han ankom sykehuset. Det ble brukt et håndvåpen, så drapsmannen sto like i nærheten.

Egyptiske sikkerhetsstyrker skal også ha skutt med tåregass inn i pavens residens og inne i katedralen, hvor de befant seg store mengder sørgende.

Hvor skal dette ende? Dagens bønneemne er å be for våre koptiske lidende trossøsken!

Vekkelsen i Nord-Korea, del 1

Januar 1907 markerer begynnelsen på en mektig vekkelse som skulle ryste det som i dag kalles Nord-Korea. Tusener av mennesker skulle berøres av dette Helligåndens vær.

Kirkene i Korea var kjent for sin iver etter å studere Guds ord, for sin glede og bønnekraft, generøsitet hva det å gi penger angår, og en evangeliseringsiver.

Men etter hvert som årene gikk ble alt en vane, og det var lite liv å spore i menighetene. Dr. William Blair, som var misjonsleder for Den presbyterianske kirke i Korea på denne tiden beskrev menighetenes situasjon slik:

'Mange var blitt en del av menighetene og trodde oppriktig at Jesus var deres frelser og de var ivrige etter å gjøre Hans vilje, men det var ingen sorg å spore over deres synder. Synd var noe familiært. Vi følte at om kirken skulle være hellig, var vi i stort behov av en visjon om Guds hellighet'. (Wesley Duewel: Revival Fire, Zondervan Publishing House, 1995, side 253)

De koreanske presbyterianerne hadde lenge understreket behovet for bibelstudier i grupper. Hver kirke la minst en gang i uken vekk alle andre aktiviteter for å studere Guds ord. De studerte Bibelen under bønn. Slikt blir det resultater av!

Bibelkonferanser og lengsel etter vekkelse
I Pyongyang, hovedstaden i Korea, ble det hvert år holdt en Bibelkonferanse som varte opptil to uker. Mange gikk på beina opptil 1600 km for å ta del i konferansen. Og de betalte alt selv. Samlingene begynte med en halv times lovsang, før de tok fatt på en opptil fire timer lang økt med utleggelse av Den Hellige Skrift. Hvert år lærte de en ny sang, som de så tok med tilbake til sin hjemmemenighet, og denne sangen preget hele året frem til neste bibelkonferanse.

En leder fra Den presbyterianske kirken besøkte Korea høsten 1906. Han kunne fortelle om hvordan Han hadde vært vitne til Guds mektige gjerninger under en vekkelse i India. Den kom som en følge av den store vekkelsen i Wales i 1904-1905.

Det skapte stor hunger blant koreanske kristne om å få oppleve det samme. Ikke minst var denne hungeren etter vekkelsen merkbart til stede i de presbyterianske menighetene i Pyongyang.

I mange uker denne vinteren møttes misjonærene hver eneste kveld for å be om vekkelse.

2. januar 1907 måtte de ordinære møtene opphøre. Alle ville be. Det kom en stor stillhet over forsamlingen av bedende menn og kvinner. Guds Ånd var merkbart til stede.

(fortsettes)

Kraftige protester fra kirker mot kutt som vil gjøre fattige enda fattigere

Fire av Storbritannias hovedkirker som representerer mer enn en million mennesker, sender nå et kraftig signal til landets regjering om at de nye kuttene i økonomien er urettferdige og at de vil ramme de mest sårbare.

The Baptist Union of Great Britain, The Methodist Church og Church of Scotland, kommer med en felles uttalelse, hvor de hevder at de økonomiske kuttene regjeringen nå foreslår gjør 'oss alle til en aprilsnar'. I uttalelsen heter det at 'vi er vitne til det som skjer når skaper en kultur som skylder på de fattige for deres fattigdom. De er en løgn å si at de som er på trygd er late, at de har et lettvint liv eller at det er de som er årsaken til landets vanskeligheter. Når folk er villige til å tro disse løgnene, er det de fattige familiene som betaler de høyeste omkostningene'.

Det blir lagt merke til at kristne nå engasjerer seg for de fattige i Storbritannia. Kuttene som foreslås er så store at de vil virke helt ødeleggende på manges økonomi. Gjennomsnittlig er kuttene på hele 93 Pund i uken og vil berøre en kvart million mennesker. Det er særlig barna som rammes.

Ny bønnebok til høsten

Da har forlagssjefen i Frihet forlag gitt grønt lys for at det blir en ny bok i 2013!

Jeg holder for tiden på å gjøre ferdig manus til boken: 'Guds navn', som er en 31 dagers bønneguide, hvor jeg går gjennom de navnene vi finner i Bibelen på Gud. Ved hjelp av disse navnene åpenbares Hans karakter, og vi lærer Ham å kjenne.

I løpet av en måned kan en så lese om de ulike navnene og bruke dem som et utgangspunkt for å be. Det er ikke utgitt en lignende bok i Norge før. Jeg håper å få den ferdig i løpet av våren og sommeren, slik at den kan utgis tidlig på høsten. Jeg er takknemlig til alle som vil være med på å be for meg i denne skriveprosessen.

Idømt en årslønn i bot for å be og lese Bibelen

Det ser ikke ut til å være noen ende på de prøvelser og lidelser våre trosfeller i Aserbajdsjan går igjennom. Jeg har skrevet om Zaur Balaev (bildet) en rekke ganger på bloggen. Nå er han, sammen med kona til en annen baptistpastor, Hinayat Shabanova, på nytt ilagt store bøter. Det dreier seg om pengebeløp tilsvarende en hel årslønn. Bøtene er av en slik størrelse at de ikke har noen mulighet til å betale dem.

Dermed blir det mest sannsynlig slik at de må sone i fengsel igjen.

For Zaur Balaev er situasjonen ekstra vanskelig og prekær. Han er for tiden hjemmeværende for å pleie sin kone som er svært syk av kreft. Det er ikke lenge siden pastor Balaev sonet fengselsstraff for sin tro. Balaev frykter også for at myndighetene nå har satt inn selve støtet mot baptistene i landet, og at det heretter vil være umulig for dem å komme sammen i hjemmene slik de gjør. Det betyr at skogene og fjellhulene igjen blir møtesteder for dem, og at de må møtes i ly av nattemørket.

Dette er altså hverdagen for baptistene i Aserbajdsjan.

Hunayat Shabanova er kona til en annen kjent baptistpastor i landet, Hamid Shabanov. Også Hamid har sittet i fengsel på grunn av sin tro. Hjemmene til disse to familiene ble stormet av politiet 7.november i fjor, og  politiet konfiskerte Bibler på aserbajdjansk, russisk og georgisk. Det er på grunn av dette og det faktum at familiene kom sammen for å be og lovprise Gud at de to nå bøtelegges med historisk høye bøter til Aserbajdsjan å være.

La oss huske dem i våre bønner!

Sjaman i Russland fant Jesus som sin Frelser og Herre

Han bærer sin russiske pelslue med en viss stolthet, Aleksander, der han poserer for fotografen i de støvete og møkkete gatene i landsbyen sin i det østlige Russland. Den varmer godt når den iskalde vinden fra Arktis blåser mellom husene. Men det er ikke vanskelig å se at Aleksander har asiatiske røtter.

'Da jeg var ung strevet jeg med å finne mening med tilværelsen', forteller Aleksander til Mark Ellis fra Assist-News, som har truffet ham. 'Etter flere tøffe opplevelser oppfordret familien meg til å oppsøke en sjaman'.

Sjamanismen er djupt rotfestet i Sibir og de omkringliggende områdene av Asia. Aleksanders første erfaringer med en sjaman gjorde at han fikk lyst til å trenge djupere inn i den okkulte verden. Han begynte å spare penger til å utdanne seg slik at han selv kunne bli sjaman. Han ble i stand til å kunne helbrede mennesker som kom til ham, og kunne forutsi deres fremtid.

Men jo mer han praktiserte sjamanismen, jo mer urolig ble han selv. Han var glad for å kunne 'hjelpe' mennesker, men han følte selv at det var noe han manglet.

Kontakt med kristne
Aleksander forstod ikke at det var Gud som kalte på ham. En dag fikk han en uventet invitasjon. Noen kristne inviterte ham til å bli med på et møte i en menighet. Aleksander tenke han ville bli med, for som han sier, 'slik at jeg kunne spionere på hva de kristne holdt på med'.

Han gikk til denne kirken overbevist om at de guder han tjente var sterkere enn det de kristne trodde på. Men i det Aleksander satte seg på trebenken i kirken hendte det noe uvanlig.

'Når jeg lukket øynene følte jeg Guds nærvær. Det var så sterkt; jeg ble overveldet av storheten,' forteller Aleksander.

Gav livet sitt til Jesus
Aleksander var ikke i stand til å stå imot kraften og det majestetiske ved den eneste levende treenige Gud. Der og da overgav han sitt liv til Jesus.

Familien kunne ikke forstå den store forandringen som skjedde med Aleksander. Han arbeider nå sammen med noen misjonærer for å fortelle om hva som skjedde når Jesus endret hans livskurs så radikalt.

La oss be for Aleksander om at han blir bevart i troen på Jesus, og kan modnes som kristen.

Nord-Koreas kristne ber om forbønn

Den nord-koreanske krigsretorikken blir grovere og grovere, og i går ble det meldt at Nord-Korea skal ha flyttet det som trolig er en mellomdistanse rakett østkysten. Det er en håndfast provokasjon fra det uberegnelige regimet i Pyongyang.

Nå ber kristne i Nord-Korea verdens kristne om å stå sammen med dem i bønn.

En lokal menighetsleder sier til Åpne Dører at over alt gjøres det klart for krig: 'Hæren, marinen, flyvåpenet, strategiske rakett-tropper, rødegardistene og ungdoms-rødegardistene, er alle i kampberedskap. Det holdes møter over alt, både natt og dag. På disse møtene tar myndighetene avgjørelser  om hva som må gjøres, om krigen bryter ut. Det gjelder også kvinner. Alle må være beredt,' sier denne menighetslederen.

Som en respons på den ytterst vanskelige situasjonen landet befinner seg i, har landets kristne begynt å forberede seg på det som i verste fall skulle skje og krig mellom Nord- og Sør-Korea bryter ut. De samler den maten det er mulig å skaffe seg, og de setter sin lit til Gud. Det er et høyt trosnivå blant nord-koreanske kristne!

'Uansett hvor vanskelig det enn er for oss, vi klager ikke på noe. Gud har gitt oss sine løfter i Bibelen om at de som søker Hans rike, vil få alt de trenger i tillegg. Vær så snill å be for oss,' sier menighetslederen.

I følge Åpne Dører skal det befinne seg et sted mellom 200.000 til 400.000 kristne i Nord-Korea. 60.000 til 80.000 av dem skal befinne seg i arbeidsleire. Det var i Nord-Korea at vekkelsen på den koreanske halvøya i sin tid brøt ut, og Pyongyang ble kalt for Østens-Jerusalem.

La oss følge oppfordringen fra våre trosfeller i landet om å be for dem, og be om fred. Om krigen skulle bryte ut til det føre til store sivile tap.

I dag minnes vi Martin Luther King

I dag minnes vi Martin Luther King jr. 4.april 1968 ble baptistpastoren og lederen for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen myrdet i Memphis, Tennessee.

Martin Luther King var mannen som viste at det er mulig å bruke ikke-voldsprinsipper for å bekjempe ondskap. Han kjempet mot rasismen og segereringen, og han gjorde det djupt rotfestet i Bergprekenen. Og det er grunn til å merke seg at Martin Luther King lykkes med å organiserte en forskjelligartet koalisjon av mennesker for å bekjempe den ondskap som rasisme, fattigdom og militarisme representerer. Det er altså mulig å leve ut Saligprisningene på denne siden av evigheten!

Martin Luther King var sønn av en baptistpastor, og ble født i Atlanta i 1929. Oppveksten hans var preget av den stadige og hensynsløse diskrimineringen av amerikanere med afrikansk opprinnelse. King, som både var en intellektuell begavelse og en karismatisk personlighet, ville følge i sin fars fotspor. Etter å ha studert filosofi og teologi ble han ordinert til pastor.

Krav om like rettigheter
Hans første år i pastortjeneste falt sammen med omorganisseringen av den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Martin Luther King var sterkt influert av Jesu undervisning i Bergprekenen, men også av Gandhi, og valgte å engasjere seg i ikke-voldelig motstand ved å organisere fredelige protestaksjoner.

Gjennom sin forkynnelse hjalp han og ledet han mange til å gå samme veien som han gjorde: en vei i Jesu etterfølgelse for å skape fred og forsoning.

I 1963 organiserte han en marsj til Washington DC som samlet over 200.000 mennesker. De krevde like rettigheter for svarte og hvite. Det var i denne sammenhengen - den 28. august - holdt sin nå så berømte tale ved Lincolnmonumentet: 'I have a dream ...'

50 årsjubileum
Neste år - i 2014 - er det 50 år siden Martin Luther King fikk Nobels fredspris. Med president Kennedys støtte og en internasjonal anerkjennelse, medvirket Martin Luther King til viktige forandringer i den amerikanske lovgivningen.

Men det skjedde ikke uten et svært offer. Mange hatet ham for han trosoverbevisning og fordi han så sterkt hevdet ikke-voldelige prinsipper. Det skulle også lede til hans martyrium.

Rett før han døde arbeidet han hardt for å bekjempe fattigdommen og Vietnamkrigen.

Et dystert 40 års jubileum - og kristnes manglende fredsengasjement

29. mars var det på dagen 40 år siden den siste amerikanske soldaten forlot Vietnam. Fortsatt - 40 år etter - sliter Vietnam med de kraftige etterdønningene av den grusomme krigen. Ikke minst på grunn av den kjemiske giften USA etterlot seg, som fører til at barn fødes med forferdelige misdannelser og ulike typer kreft.

Amerikanerne sprøytet nemlig jungelen med gift, for å hindre geriljasoldatene å oppholde seg der. Giften har så trengt seg ned i bakken, og igjen forårsaket at grønnsaker tar den opp og maten som spises er skadelig for menneskene. Først nå - 40 år etter - tar amerikanerne ansvar for svineriet og rydder opp. Men omkostningene for deres etterlatenskaper har vært stor. Den er betalt av uskyldige sivile.

Fraværet av engasjement
Jeg lyttet til en radiosending her om dagen, hvor de snakket om nettopp dette jeg har beskrevet ovenfor. Og det slo meg: Sekulære medier er opptatt av krigens grusomheter, men kristne forholder seg stort sett tause når det gjelder engasjementet for fred og forsoning. Jeg undres på hvorfor det er slik?

Jesus sa: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)

Det ordet burde utfordre oss, og engasjere oss!

Men leser man den kristelige dagspressen, og lytter til hva kristne ledere taler om, så er det lite eller ingen ting som sies om aktivt freds- og forsoningsarbeid. Den kristne fredsbevegelsen har få medlemmer her i Norge. Norske kristne ser ut til å være opptatt av helt andre spørsmål. Få er engasjerte i etiske spørsmål rundt krig/fred problematikken, og mange synes at tesen om 'rettferdig krig' er en akseptabel måte å forholde seg til bruk av våpen for å drepe fienden.

Jubileer i 2014
Kanskje dette kunne endres neste år? Kanskje vi da i større grad kunne klare å sette disse spørsmålene på dagsorden? Fordi de berører svært mange menneskers daglige virkelighet, en virkelighet som er ganske så annerledes enn den norske.  Da er International Fellowship of Reconciliation 100 år. Og det er 50 år siden Martin Luther King fikk fredsprisen. Jeg kommer til å publisere artikler her på bloggen om begge disse jubileene i tiden fremover, i håp om at flere kristne vil bli engasjerte i det viktige arbeidet med å skape fred der hatet råder.

Foto: Camp Alpha/AP.

Husmenighet i Kina stengt av polititet

En husmenighet i den avsidesliggende vestlige Xinjiang regionen av Kina er blitt stengt av politiet og Byrået for Religiøse Anliggender (bildet). Kristne har kommet sammen i denne husmenigheten de siste 13 årene.

Huset som har vært benyttet ligger i Yili autonome prefektur i Xinyuan provinsen. Politiet og representantene for dette byrået dukket opp i forbindelse med et møte 10.mars. Kvinnene Yang Aixia, Li Ruimin, Dai Shujun og andre vi ikke har navn på, ble fortalt at om de ikke forlot stedet, ville de bli bøtelagt. Myndighetene har bestemt at huset hvor møtene har funnet sted skal rives.

Bakgrunnen for husmenigheten i Xinyuan er vidunderlig. Den ble grunnlagt i begynnelsen på 1990-tallet, og medlemmene var svært ivrige med evangeliseringsarbeidet. De evangeliserte hele Yili, og mange har kommet til tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Nå har de ikke lenger noe sted å møtes, og medlemmene vet ikke helt hva som vil skje. Om de ikke finner et nytt hus, vil de sannsynligvis måtte møtes utendørs.

Foto: ChinaAid.

Tyrkisk generalstab bekrefter at en hemmelig spesialstyrke står bak drap på kristne i 2007

Saken mot de mistenkte i drapene på de tre kristne i Malatya i Tyrkia fortsetter.

Det har lenge versert rykter om at en spesialstyrke stod bak de bestialske drapene som skjedde i 2007. Tilman Geske fra Tyskland ble drept i lokalene til den kristne bokhandelen i Zirve, sammen med Necati Aydin og Ugur Yuksel fra Tyrkia. Tilman ble stukket med kniv 155 ganger, Necati 99 og Ugur så mange ganger at det ikke er mulig å telle stikkene, før de fikk strupen kuttet over. Den tyrkiske generalstaben bekrefter nå at en slik spesialstyrke finnes, og at det er de er medskyldige i de grusomme drapene.

Hvilken betydning dette får er uvisst, men det er første gang at tyrkiske militære kommer med slike opplysninger og bekrefter dermed det man lenge har antatt.

La oss be for denne rettssaken, som vil kunne få stor betydning for de kristne i Tyrkia.

Hundrevis av pilegrimer fylte Gravhagen i Jerusalem 1.påskedag

Hundrevis av kristne fra hele verden sto tett i tett i Gravhagen i Øst-Jerusalem, for å vente på at de første strålene av sola skulle lyse opp Kristi tomme grav 1.påskedag.

Det er blitt en god tradisjon dette, at kristne samles i Gravhagen for å vente på det første sollyset og stille feire Kristi oppstandelse.

Direktøren for The Garden Tomb, Richard Meryon, gjentok noe i sin tale til de fremmøtte, noe han har sagt mange ganger: 'Noen tror at dette er den autentiske graven til Kristus. Sannheten er at det ikke betyr noe, fordi graven er tom, og det er det vi er her for å feire'.

Mens solen begynte å farge Oljeberget og de første solstrålene kom inn over Gravhagen, sang de mange hundre fremmøtte: Kristus er oppstanden!

Det var  Wayne Hilsem, pastor i King of Kings Assembly i Jerusalem, som talte denne 1.påskedags morgen:

'Vi vet at korset var nødvendig for å betale for vår synd, men hvilken rolle spiller oppstandelsen,' spurte han og svarte: 'Hvis Kristus ikke var blitt reist opp fra de døde, hvilken garanti hadde vi da hatt for at Gud ville akseptert betalingen? Oppstandelsen er den aller beste nyheten som kom ut av Gravhagen'.

Personlig skulle jeg gitt mye for å ha deltatt på denne samlingen i Gravhagen i Jerusalem! For meg er det to steder jeg blir grepet av å være når jeg besøker Jerusalem: Det er Getsemane og Gravhagen.

John Piper gråt takknemlighetens tårer ved avskjedsgudstjenesten

1.påskedag var det definitivt slutt. Etter 33 år som pastor for Betlehem Baptist Church i Minneapolis, USA, takket den profilerte, evangelikale lederen, av. Og det med tårer. Takknemlighetens tårer.

'Når jeg våknet opp denne mandags morgen var det første gang på 33 år at jeg ikke sto i noen pastortjeneste, var det med tårer. Takknemlighetens tårer, og jeg kjente på en djup glede. Det er fullført. Gud startet det hele. Gud har holdt det oppe. Gud satte sluttstreken. Og jeg har elsket det,' skriver John Piper på sin blogg.

Dagen før, 1.påskedag, holdt han sin svanesang. Prekenen i Betlehem Baptist Church var poetisk, forenende og opphøyet Jesus som menighetens store hyrde. Den hadde tittelen: Gud reiste deres store hyrde opp fra de døde. Og han ba inderlig om at Gud måtte fortsette å velsigne og forene forsamlingen som møtes i Betlehem Baptist Church:

'Far, jeg ber om at du for Betlehem må bli den absolutte, urokkelige Ene. At dere i Jesus Kristus må være forsonet som flokk, og dere i Ham, og dere til hverandre i Din blodkjøpte fred; at Du vil holde Din pakt med dem og fullføre hvert et løfte i Ditt ord'.

John Piper som er 67 år flytter nå til Tennessee for å overlate ledelsen av menigheten i Minneapolis i Minnesota helt og fullt til den nye pastoren, Jason Meyer.

Du kan lytte til John Pipers avskjedspreken her:

http://www.desiringgod.org/resource-library/sermons/god-raised-your-great-shepherd-from-the-dead

De virkelige trosheltene

De to siste kveldene har jeg brukt til å se opp igjen DVD-serien "Korset - Jesus i Kina'. Den burde være obligatorisk for alle som er interessert i å få innsikt i hva Gud gjør i dag. Vekkelsen i Kina er uten sidestykke i kirkehistorien - den teller nå over 100 millioner gjenfødte kristne!

I denne serien møter vi de virkelige trosheltene! De som har betalt og fortsatt betaler en svært høy pris for å følge Jesus. Den andre delen av serien lar oss møte legender som Allan Yuan (bildet), Moses Xie, Samuel Lam, Wang Ming-Dao - bare for nevne noen. De har blant annet det til felles at de nektet å bli en del av den regjeringsstyrte Tre-Selv-Kirken, og fikk betale for det med lange fengselsstraffer.

Dette var ikke menn som gikk kompromissets vei. Langt derifra! For dem var det utenkelig for en kristen å være en del av en statsstyrt og statskontrollert kirke. Da valgte de heller fengselsstraff, lidelse og frarøvelse av borgerlige rettigheter. Det er gripende - og det er utfordrende. For jeg tenker: kanskje vi også vil stå overfor et lignende valg i fremtiden? Da tenker jeg på de frimenighetene som i dag mottar statlige bidrag i form av kirkeskatten, og som i fremtiden kanskje vil bli stilt på valget mellom å følge sin trosoverbevisning, eller kompromisse med den for å få sårt tiltrengte penger for å holde aktivitetene i menigheten i gang. Men vil det medføre velsignelse med å gå på kompromiss med Guds ord.

Nei. Så enkelt er det svaret. Men er vi villige til å betale omkostningene ved å bli stående i vår overbevisning? Husmenighetslederen Allan Yuan var det. Det er gripende å se hans standhaftighet og tydelighet. Dette var ikke en mann som ville svikte Herren Jesus når det gjaldt.

Jeg ber om at jeg selv må være sterk nok til å gjøre det samme.

Utfordrer kristne kvinner til å nå muslimske kvinner med evangeliet

Joy Loewen utfordrer kristne kvinner til å komme ut av komfortsonen, bryte med menneskefrykten og starte med å invitere muslimske kvinner hjem!

Boken 'Women to women - sharing Jesus with a muslim friend', inspirerte Lynda Hausfield, som er Assemblies of God misjonær, til å organisere initiativ til å nå ut til muslimske kvinner i ulike sammenhenger.

'Say Hello: Serving Muslim Woman' ble startet opp i 2011, og tjener som et redskap for kristne kvinner til å nå muslimske kvinner med evangeliet.

'Mange kristne kvinner er regelmessig i kontakt med muslimske kvinner, men stereotyper og ubegrunnet frykt bedrar oss og fører til at disse kvinnene blir marginaliserte og unådde', sier Lynda Hausfield, og legger til: 'En enkel måte å vise vennskap på, kan være det som er første skritt for en muslimsk kvinne til å finne Jesus'.

Arbeidet Hausfield har startet har ført henne blant annet til Paris, for å støtte et kristent arbeid der for å nå muslimske kvinner i den franske hovedstaden. Der har hun blant annet deltatt i bønnevandringer, besøkt moskeer og arrangert homeparty hvor man presenterer sminke, hårklipp, og annet, som muslimske kvinner er veldig glad i. Samtidig har man vitnet for dem om Jesus.

Kanskje dette er noe også norske kristne kvinner kunne tenke på?

Arbeidet Lynda Hausfield driver har en egen nettside som du finner her:

http://sayhelloinfo.com/

Syv kjennetegn på menighetseksplosjon i muslimske land

I mer enn syv år har Jerry Trousdale studert ulike bevegelser i den muslimske verden, som arbeider med å gjøre disipler for Jesus. Og spesielt i Vest-Afrika. I denne perioden har mer enn 6000 nye menigheter blitt grunnlagt for mennesker med muslimsk bakgrunn, i 18 ulike land. Disse tidligere muslimene kommer fra 70 forskjellige muslimske folkegrupper.

Jerry Trousdale har følgende kjennetegn ved disse menighetene:

1) Menighetene holdes små. Gjennomsnittlig er det 31,2 kristne pr menighet. I spesielt høyrisiko-områder er det ikke mer enn 15 kristne pr. menighet. Menighetsbygg er ukjent i det de bare øker risikoen for forfølgelse.

2) Hvert medlem forventes å delta i bibelstudier som pågår over tid, hvor de sammen lærer å adlyde Gud og hjelpe hverandre til å vokse i trofasthet mot Herren.

3) Lederskapet i menigheten er kollektivt, men det er typisk at menighetene ledes av en person som pågående mottar teologisk opplæring og har en mentor. Denne undervisningen gis to til fire ganger i året, avhengig av sted. De som mottar denne undervisningen finansierer den selv.

4) Mange av disse menighetene setter av spesiell tid hver uke til faste og bønn

5) Mellom 60 til 70 prosent av menighetene rapporterer om dramatiske helbredelser og utfrielser som en hovedårsak til menighetens plutselige og sterke vekst

6) Mer enn halvparten av menighetene hvor menighetene har muslimsk bakgrunn er blitt plantet blant folk som er ansett som totalt uengasjerte i kristen tro. Omlag en fjerdedel av dem befinner seg i muslim-dominerte regioner hvor forfølgelse er svært vanlig. I noen områder har menighetsplantingen ført til at hele området er blitt totalt forvandlet.

7) Disipler gir flere disipler, og flere menigheter gir flere menigheter. Det finnes ikke mange programmer, men genuin forvandling av enkeltpersoner, familier og hele samfunn.

Guds forunderlige undergjerning i Kina

Historien du er i ferd med å lese er en av de mest fantastiske historier jeg har lest. Og en av de mest gripende.

Broder Duan er en av husmenighetslederne i det nordlige Kina. Han er nå 77 år gammel, men har fremdeles ikke noe hjem han kan kalle sitt eget. En dag reiste han sammen med en gruppe troende til en naboby for å høre en kjent bibellærer, Broder Wang, fra en av de store kinesiske byene.

Duan spurte: 'Hvor gammel er denne broder Wang?' Da han ble fortalt at han var i begynnelsen av 40 årene, kunne man se at Duans ansikt fikk et smertefullt drag over seg. Han sa: 'Jeg hadde en gang en sønn, som jeg kjente bare i to måneder. Han er død nå, men om han hadde levd, så ville han ha vært 42 år i dag. Kona mi kalte ham for 'Julebarnet', siden han var født rundt juletider. Jeg kalte ham Isak fordi vi hadde vært så fortvilet over ikke å få barn, men 10 år etter at vi giftet oss, kom han, som om vi var Abraham og Sara'.

Det ble stille i bilen, der de kjørte under det stjernestrødde himmelhvelvet. Alle så på Duan mens han fortsatte: 'Jeg så ham bare i to måneder'. Historien han kunne fortelle var utrolig. På 1950-tallet reiste han og kona rundt som evangelister. De ble utsatt for hard forfølgelse. Midt oppe i dette fikk de plutselig bønnesvar. Barnet de hele tiden hadde bedt om meldte sin ankomst. Men de var begge i stor fare for å bli arrestert på grunn av at de arbeidet som evangelister. Så de bestemte seg for å gi barnet sitt til fienden, tofingrede Wu og hans kone, som var barnløse.

Duan visste ikke hva som så skjedde før han kom ut av fengslet i 1978. Hans kjære kone døde under hungersnøden i 1958. Sønnen deres hadde i mellomtiden blitt adoptert av Wu familien, men hele familien hadde forsvunnet under et forferdelig jordskjelv i 1975: 'Gud dømte meg for å ha vært så uansvarlig med hensyn til min lille sønn', sa Duan i det de nærmet seg møtelokalet.

200 mennesker hadde presset seg inn i huset, slik at mange inkludert Duan måtte sitte utenfor for å lytte til den unge taleren gjennom vinduet. Når broder Wang begynte å tale fikk Duan et forferdelig sjokk. Det var som om han hørte seg selv! Han presset seg vei mot vinduet for å se predikanten. Bråket fikk predikanten til å stoppe opp med å preke, og han så i retning av vinduet. Det var et intenst minutt av stillhet i det de begge så på hverandre. Folk satt som fjetret. Den fysiske likheten mellom de to var slående. Duan forsøkte å unnskylde seg.

'Jeg beklager så mye, og tilgi meg, broder Wang, for at jeg forstyrret dette flotte budskapet. Du forstår, jeg hadde en sønn, som ville ha vært på din alder nå. Hvis han hadde levd, ville han ha sett ut og hørt som deg nå'.

Broder Wang begynte å skjelve voldsomt. Plutselig knakk beina under ham, men noen klarte å fange ham opp før han falt. Tårene rant nedover ansiktet hans, og han klarte så vidt å få frem med hviskende stemme - mens hjertet hamret vilt: 'Er du pappa Duan?'

Alle de tilstedeværende gråt. Far og sønn var gjenforenet etter 42 år. Wang hadde blitt tatt hånd om av tofingrede Wu, som hadde blitt en kristen fordi det hadde gjort så inntrykk på ham den handlingen Duan hadde gjort, da han overga sønnen til hans varetekt. Wu pleide å si Wang: 'Jeg er ikke din virkelige far. Han er en stor Guds mann, full av nåde og kjærlighet. Han gav deg til meg, og jeg gir deg all min kjærlighet, og jeg oppmuntrer deg til å sette Gud først, på samme måte som din virkelige far gjør det'.

Wangs adopterte familie hadde flyttet i det dette grusomme jordskjelvet hadde rammet. Begge var døde av kreft da de var i 60 årene. Wang hadde blitt evangelist, og hadde forsøkt å finne sin far, men Duan hadde skiftet navn ofte for å forhindre at han ble arrestert, og var umulig å oppspore.

Mens far og sønn fortsatte med å omfavne hverandre og gråte, sto en av de eldste i denne menigheten frem og sa: 'Vi har sett med våre egne øyne en preken i dag. Kristus kom til verden for å frelse syndere. Akkurat på samme måte som Duan gav sin sønn for å bli tatt vare på av fienden, gav Gud sin egen sønn i hendene til syndere. La oss fryde oss over deres forsoning, og vår'.

Stolt baptisttradisjon i Ukraina

Dette bildet fra Ukraina vil kanskje overraske noen av bloggens lesere. Det er fra baptistkirken i byen Vinnytsia, som er en av de største baptistmenighetene i Ukraina. Jeg vet ikke hvordan man forestiller seg at baptistkirker i det tidligere Sovjetunionen ser ut, men mange tenker nok at det er snakk om små, enkle landsens hus.

Slik er det også. Men både Ukraina og Russland har lange og stolte baptistiske tradisjoner! Og dermed også flotte kirkebygg - som dette.

Ukraina er hjemlandet til det nest største baptistsamfunnet i verden. Bare USA er større. Nesten 90 prosent av landets baptister er knyttet sammen i Den All-ukrainske unionen av kirker av Evangelisk kristne/Baptistene. Denne unionen har tre teologiske seminarer, to universiteter med over 20.000 elever og 15 bibelskoler, og har omlag 150.000 troende døpte medlemmer. Omlag 300.000 mennesker deltar på gudstjenestene og møtene i de mer enn 2.800 forsamlingene som tilhører unionen. Unionen har over 3160 pastorer i tjeneste. I tillegg kommer de mange uregistrerte baptistmenighetene, som ikke er tilsluttet denne unionen.

Døperbevegelsen (anabaptistene) kom til Ukraina allerede i det 16 århundre, og dens historie er en martyrhistorie. Baptismen kom til Ukraina på 1800-tallet. Den første baptistiske dåpen, med full neddykkelse, skjedde i 1864 i elva Ingul i Yelizavetgrad regionen - nåværende Kirovohrad, i den tyske bosetningen der. I 1867 begynte organiseringen av de første baptistforsamlingene i dette området, og derfra spredte døperbevegelsen seg sørover og etter hvert fantes den i hele Ukraina. En av de første baptistmenighetene som ble registrert var i Kiev i 1907, og året etter ble den første baptistkongressen holdt her. Den All-russiske unionen av baptister ble etablert i byen Yekaterinoslav (nå Dnipropetrovsk).

Byen Vinnytsia er by som ligger ved bredden av elven Søndre Bug, og ligger sentralt i landet. Vinnytsia har 370.000 innbyggere og er det administrative senteret i Vinnytsia oblast, eller fylke, hvor det bor over 1,3 millioner mennesker. Her finnes det mange levende baptistmenigheter. Bildet viser hovedkirken i byen, og er tatt i forbindelse med en gospelkonsert nylig.

Slike gospelkonserter setter urkrainerne stor pris på, for ukrainerne er svært glad i å synge. De evangeliske menighetene har en rik sangskatt.

Russiske baptister åpnet nytt teologisk seminar i Estland

Baptistenes teologiske seminar i Minsk har åpnet en ny avdeling i Estland! Det er gode nyheter for den baltiske nasjonen, og vil kunne få store ringvirkninger.

Her vil pastorer, diakoner, ungdomsledere, evangelister og lærere, få sin utdannelse - både estere og de mange russisktalende i Estland.

For tiden finnes det 38 studenter her. De kommer fra hovedstaden Tallinn, så vel som fra Narva, Kothla-Jarve og Pärnu. Det gis undervisning i De åndelige disipliner (Bønn, faste etc), Hermeneutik, Det Gamle Testamente, Det Nye Testamente, kirkehistorie, prekenlære, systematisk teologi, misjon og evangelisering. Lærerne fra det teologiske seminaret i Minsk i Hvite-Russland, vil reise til Estland fire ganger i året for å undervise. Arbeidet vil bli koordinert med  de estiske baptistenes teologiske seminar i Tartu. Hovedpastoren i den russisk talende baptistkirken i Tallinn, Stephen Maerko, er utnevnt til rektor for den estiske avdelingen. Baptistkirkene i Estland har påtatt seg ansvaret med de økonomiske utgiftene for å drive det teologiske seminaret. Mange arbeider allerede frivillig for å få dette til.

Studenter fra Latvia
Den teologiske utdannelsen som det nå er mulig å få tiltrekker seg også studenter fra nabolandet Latvia. 15 studenter har allerede meldt sin interesse.

Ved Det teologiske seminaret i Minsk er det også stor pågang av studenter. 28 studerer for tiden musikk, fire av disse er fra Russland. 14 elever studerer teologi, og 80 elever går på et eget kurs i sjelesorg.

To av klasserommene er også blitt pusset opp.

En av mine heltinner

Kan jeg få presentere en av mine heltinner? Maria Skobtsova. Med stor fare for sitt eget liv, skjulte hun jødiske barn og ble arrestert av Gestapo i februar 1943. Noen få måneder før krigens slutt ble hun henrettet i gasskammeret i Ravensbrück. Langfredagen i 1945 hadde hun tilbudt seg å ta en jødisk medfanges plass. Moder Maria drev også en spesiell kommunitet i Paris. Her var det suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum for den ortodokse liturgien ble feiret hver dag. Hit kom tidligere prostituerte, arbeidsløse, hjemløse, russiske emigranter. He var en møteplass for malere, lyrikere og forfattere. Hit kom åndelige søkere.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Døden er død

Det var en spesiell og sterk opplevelse å feire Kristi oppstandelse mens sola farget tretoppene rundt Kristi himmelfartskapellet.

Vi stod først utenfor kapelldøra og lyttet til beretningen om de Myrrabærende kvinnene som - lik oss - kom tidlig om morgenen den første dag i uken for å salve Jesu døde kropp, som en siste hilsen. De fant graven tom. Fra døråpningen i kapellet ropte liturgen ut: 'Han er oppstanden!' og vi svarte med stor glede: 'Ja, Han er sannelig oppstanden'.

Vi sang påskesalmer og tente det store påskelyset. Fra dette lyset tente så hver av oss våre egne lys, og før vi gikk inn i prosesjon i kapellet igjen sa vi unisont: 'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden, og til dem i gravene gav Han liv'.

Inne i den gode varmen feiret vi nattverden slik den feires i Kristi himmelfartskapellet, med bønner og hymner fra den første kristne tiden, og med lesninger fra Den Hellige Skrift. Etter gudstjenesten spiste vi påskefrokost i Toten frikirke på Raufoss, før vi feiret 1. påskedagsgudstjeneste der hvor den enkelte hører hjemme.

Det var vært en begivenhetsrik og solfylt dag.

For meg er ordene fra Rom 6,9 'årets'- påskeevangelium:

'For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham'.

Med Kristi oppstandelse er døden død. Halleluja.

Edith Schaeffer er død

Edith Schaeffer døde i dag, 98 år gammel. Hun er kanskje best kjent som kona til Francis Schaeffer, det 20 århundres mest kjente og anerkjente kristne apologet, eller trosforsvarer.

Men Edith Schaeffer levde ikke i skyggen av sin mann. Hun sto på egne bein, både som medgrunnlegger av L'Abri, kurssenteret i de sveitiske alpene, som har hjulpet så mange til å komme frem til en levende tro på Herren Jesus, som forfatter av en rekke bøker og ikke minst som en åndelig mor for mange søkende mennesker.

Begge - både Francis og Edith Schaeffer - viste et betydelig mot i møte med den voksende liberalteologien i kristne kretser i deres samtid. De valgte å stå på Guds ords klippegrunn, selv om det betydde at de måtte forlate det kirkesamfunnet de i mange år hadde tilhørt, og tjente.

Biografien om dem har betydd mye for meg, men så har også flere av Edith Schaeffers bøker. Boken om L'Abri forteller historien om et trosprosjekt, et studiesenter i Sveits, som nettopp har lagt grunnen til å forsvare Bibelens sannheter, har vært viktig for meg, men det har også hennes bok "The life of prayer' som inneholder en ærlighetsteologi vår tids kristenhet er i desperat behov for. Edith Schaffer våget å stille de vanskelige spørsmålene om Gud, om utelatte bønnesvar. En annen bok, som har hatt stor betydning for meg, er boken "Affliction", hvor hun skriver om lidelsens problem.

Edith Schaeffer var virksom til det siste.

Du kan lese sønnens minneord her:

http://www.patheos.com/blogs/frankschaeffer/2013/03/goodbye-mom-edith-schaeffer-1914-2013-rip/

Kristen mor fikk hånden kappet av etter angrep på deres hjem i India

Onsdag denne uken gikk en gruppe religiøse fanatikere til angrep på en indisk kristen familie, som var kommet sammen i et hjem for å be. Mor i familien fikk den ene hånden kappet av, mens andre familiemedlemmer ble banket opp på det mest grusomme.

Familien, som bor i i et område av Uttar Pradesh, hadde akkurat satt seg til bords for å spise middag da angrepet fant sted. Samtlige av familiens medlemmer pådro seg skader. Moren, Survati, fikk den ene armen kappet i to deler, og hennes 22 år gamle datter, Archana, fikk knust den ene hånden sin. Også faren, Ramnath, og datteren Antika, ble slått og den 20 år gamle sønnen, Arvind, ble slått så hardt at han falt om bevisstløs.

Det var naboer som til slutt kom dem til hjelp, og fikk dem til sykehuset for medisinsk hjelp. Familien befinner seg fremdeles på sykehuset når dette skrives.

Det er misjonsorganisasjonen, Gospel for Asia, som opplyser dette. Gospel for Asia er en av de største evangeliske misjonsorganisasjonene som arbeider i India. En av deres misjonærer, Bablu, forteller at det finnes omlag 200 kristne i det området hvor den grusomme angrepet skjedde. De kristne bor spredt, så det er vanskelig for dem å komme sammen i et kirkebygg. Derfor kommer de sammen i hjemmene for å be. Disse hjemmene blir så mål for militante religiøse fanatikere, enten det er hinduer eller muslimer.

La oss be for denne familien som er så hardt rammet, at de må bevare troen, og friskne til.

Bildet er et illustrasjonsfoto, og er ikke av den aktuelle familien, men viser indiske trossøsken som ber.

Kristen radiostasjon i Den Sentral-Afrikanske Republikken plyndret

En kristen radiostasjon i Den Sentral-Afrikanske Republikken, ble plyndret 25.mars og er ikke lenger på lufta.

Plyndringen skjedde i forbindelse med statskuppet i landet. I følge en epost fra Wayne Pederson, som er president for den kristne radiostasjonen HCJB Global, har de som sto for plyndringen fått med seg tre av stasjonens datamaskiner og miksepulten. Tre biler skal også være stjålet.

Den sentralafrikanske republikken er et av verdens mest fattige land. Den kristne radiostasjonen i landet kan høres i alle landsbyene, og har ved siden av kristne programmer vært svært viktig for å bringe videre helseinformasjon om f.eks AIDS, hvordan man kan reparere brønner, ta seg av foreldreløse barn og andre utviklingsprogrammer for lokalsamfunnene.

Det har vært tilfeller av skyting nær andre kristne radiostasjoner i landet, og det har vært utrygt å bevege seg utendørs. Alle medarbeiderne til HCJB skal være i sikkerhet. Det er viktig at radiosendingene kan komme i gang igjen så fort som mulig, så det er et viktig bønneemne.

Presteskapet i Iran forteller om den store kristne vekkelsen i landet!

Det iranske presteskapet advarer nå landets befolkning om at kristne hefter blir spredt over hele landet i det de kaller 'en bølge av evangelisering'!

Det betyr med andre ord at vekkelsen i Iran brenner med uforminsket styrke, og det skaper frykt blant presteskapet. Men det betyr også at vi nå kan vente mer forfølgelse av våre iranske trossøsken. At iranske myndigheter slipper en slik nyhet som dette, er fordi det vil legitimere at de slår hardt ned på de som distribuerer evangeliseringsmaterialet.

Det er Fars, det offisielle nyhetsbyrået, som blir støttet av Revolusjonsgarden, som nylig rapporterte at Hojatol-Eslam Mohammad Hassan Akhtari (bildet), generalsekretæren for en regjerningsfinansiert organsasjon, kjent som 'Ahl Al-bayt World Assembly', talte til deltagerne på en konferanse i Qom. Qom er det største senteret for Shia-muslimene i verden, og et pilegrimsmål for tusenvis av mennesker:

'Kristne hefter og brosjyrer blir sendt til folks postkasser aldeles gratis i mange områder. Dette er ikke noe nytt.'

Akhtari undestreket at Islam er 'under et intenst angrep' og la til: 'Kristendommen blir forkynt i mange forretninger i den islamske byen Mashhad, og kristne bøker sendes til hjemmene'.

For en tid tilbake kunne dagsavisen, Jomhouri-Eslami, som støttes av regimet, publisere en rapport hvor det heter: 'Husmenighetene i Mashhad var vokst de siste månedene. Noen rapporter viser at det finnes 200 husmenigheter i denne islamske byen'.

En talsmann for Mohabat News sier at 'det er verd å nevne at Mashhad er et islamsk pilegrimsmål og fødestedet for Irans overhode, Seyyed Ali Khamenei'.'

La oss fortsette å be om at vekkelsens ild skal brenne over hele Iran!

Eldstebror slått ihjel av politiet i Vietnam

Vam Ngaij Vaj, en kristen elsdstebror blant Hmong folket i Vietnam, ble slått til døde av politiet 17.mars.

I følge Morning Star News gikk politiet løs på Vaj ved å slå ham rundt nakken og skuldrene, og de brukte også mest sannsynlig elektrisk sjokk på ham. Dette i følge medlemmer av menigheten Vaj tilhørte, som hadde sett den maltrakterte kroppen etter at Vaj var erklært død.

Vam Ngaij Vaj ble arrestert 16.mars. Da arbeidet han sammen med kona si for å rydde et skogsområde hvor han bor. Vaj og hans familie bor oppe i det vietnamesiske høylandet, Cu Jut distriktet i Dak Nong provinsen. Politiet skal ha anklaget ham for å ha 'ødelagt skogen', men det er kjent at kommunistregimet ser på den sterke menighetsveksten blant Hmong-folket som en trussel, og anklagene er fabrikkerte for å finne noe å kunne slå til mot dem på.

Vam Ngaij Vaj og kona ble transportert til politistasjonen i  byen Gia Nghia og plassert i hver sine celler. Den natten ble Vam Ngaij Vaj torturert på det mest grusomme av politiet. Dagen etter fikk hans yngre bror vite at han var død.

Det kom som et sjokk på alle. Vam Ngaij Vaj var i slutten av 30 årene og ved svært god helse. Beskjeden om at Vaj var slått ihjel av politiet mens han var i politiets varetekt har skapt frykt blant de kristne i området.

Siden midten av 1990-tallet har mer enn 35.000 kristne av Hmong-folket flyktet fra sitt opprinnelssessted i de nordvestlige fjellområdene av det sentrale vietnamesiske høylandet, og ca 1290 kilometer lenger sør på grunn av den harde forfølgelsen de utsettes for.

Vam Ngaij Vaj og hans familie er medlemmer av en protestantisk menighet i Cu Jut distriktet. Menigheten er registrert hos Evangelical Church of Vietnam, Vietnams største kirkesamfunn.

Bildet viser den maltrakterte kroppen til Vam Ngaij Vaj. La oss huske hans kone, familien og menigheten i våre forbønner.

Jesus - Han som bøyer seg ned for å tjene deg

Dette bildet har grepet tak i meg, og jeg klarer ikke å slippe det. Det forteller meg så mye om min Frelser! Han som kom for å tjene.

I Kristus-hymnen som vi finner gjengitt i det andre kapitlet i Filipperbrevet, heter det om Jesus at Han:

'... tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers lignelse'. (Fil 2,7)

På Øvresalen Skjærtorsdagskvelden, er det at Jesus, Han som er Kongens Konge og Herrenes Herre, bøyer seg ned, og vasker disiplenes føtter. Vi leste beretningen i går kveld da vi feiret nattverden i Kristi himmelfartskapellet:

'Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg kappen. tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde rundt livet ...' (Joh 13,4-5)

Johannes som skriver dette, er øyenvitne. Legg merke til hvor detaljrikt han beskriver det som skjer. Tenk - slik er Jesus!

Og her på bildet hvisker Han noe inn i øret på disippelen Han har vasket føttene til. Noe hemmelighetsfullt. Slik Han gjør med alle som gir Han muligheten til å få del i ens liv, ønsker Ham velkommen, til å handle, til å tale. Som vil være nær nok til å høre Ham hviske inn i våre ører.

Det er der jeg vil være denne påsken! Ved Jesu føtter, bøyd inn til Ham, så jeg hører hva Han har å si! Kjenner du stemmen Hans? Lar du Ham vaske føttene dine?

Mot et apostolisk bibelsyn

I Sverige pågår det for tiden en debatt om bibelsynet. Debatten er ikke ulik debatter som også også har pågått i Norge gjennom årene. Det har vært mange gode bidrag i debatten i vårt kjære naboland. En av dem som har skrevet er Anders Gerdmar (bildet), dosent i Nytestamentlig eksegese ved Uppsala Universitet og rektor for Livets Ords teologiske seminar. Hans bidrag synes er så interessant og samtidig gir en viktig avklaring i en læremessig uklar tid som vår, at jeg har valgt å oversette den til norsk. Gerdmar har selv gitt sin velvillige tillatelse til oversettelsen. Grunntanken i et apostolisk bibelsyn er i følge Anders Gerdmar at læren er ryggraden, og forsamlingen er tolkningsmiljøet.

Ønsker noen å bruke denne oversettelsen i noen sammenheng, må tillatelse til det innhentes av Gerdmar eller oversetteren:

"Ettersom forsamlingen, kirken, bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll (Ef 2,22), er deres bibelsyn og bibelbruk normerende for Kristi kropp. For å komme videre i spørsmålet om bibelsynet må vi tilbake til røttene og jeg skal løfte frem noen sider som vi kan se i den tidlige kirkens praksis:

Bokstavtro i kombinasjon med Åndens kreativitet
Disse tilsynelatende motstridende tingene finnes hos Jesus og apostlene. Jesus sier: 'Ikke den minste hake skal forgå' (Matt 5,18), og mener da de små strekene eller hakene som deler de hebraiske bokstavene fra hverandre. Men samtidig har Han friheten til å gi ny, ikke liberal, men radikal tolkning av for eksempel det femte budet. Allerede det at du sier 'din ugudelige narr' til din bror, gjør at du skal dømmes til 'helvetes ild' (Matt 5,22) Apostlene gjør seg nytte av en slik rabbinsk tolkning som kombinerer bokstavtro med den hellige kreativitet som Ånden gir. Hver bokstav er innåndet av Gud. Dette er noe annet enn den tørre rasjonalismen som kom med Opplysningstiden og som også kan prege evangelikalt bibelsyn.

Det gamle testamente er grunnvollen
Jesus og apostlene kjente ikke til noen annen Bibel enn den hebraiske. Det var ut i fra denne Bibelen at man så alt: skapelsen, befrielsen fra Egypt, offerblodet; i den fant man Salmeboken, livsreglene og løftene. Jesus kroppsliggjør alle de store rollene i Det gamle testamente: Den andre Adam, Abrahams sæd, Davids sønn, en ny Moses, Profeten, Den lidende tjeneren. Og for Jesus og apostlene er beretningen om syndefallet virkelighet, slik det også er det med beretningene om utgangen fra Egypt. Daniel selv forteller om 'ødeleggelsens styggedom' og Nivives menn er virkelige. Hvert forsøk på å eliminere eller mytologisere disse jødisk-kristne basisberetningene er alvorlige angrep på og river ned grunnlaget for den kristne troen.

Jesu verdensbilde
Jesus og apostlenes verdensbilde er annerledes enn vårt sekulariserte. Himmel og et brennende Gehenna er selvsagte, engler og demoner griper inn i hverdagslivet. Tiden er kort og slutten kommer med et brak. Gud gjør under, både når Han helbreder og når Han går på vannet. Offer er sentralt i omgangen med Gud. Dette verdensbilde er en del av apostolisk kristendom, selv om moderne teologi betrakter den som mytologisk. Men uten den blir kristen tro uforståelig.

Læren er Skriftens grunnlag
'De holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Læren, embryet til våre trosbekjennelser, gikk hånd i hånd med Skriften, og er til og med før Skiften. Derfor kan man aldri spille ut Bibelen mot den sunne lære men må se på den som to søyler som bærer evangeliet gjennom historien.

Kristi kropp som tolkningsmiljø
Bibelen ble gitt til Kristi kropp, og i Kristi kropp og i dens teologiske verksted, en jødisk-kristen bet-midrarash, ble apostlenes undervisning formet. Forsamlingen er derfor bibeltolkningens primære miljø, ikke sekulær akademia, selv om også den kan berike forståelsen. Men for å forstå Skriften må man lytte til Kroppen, der Jesus Kristus er hodet.

Levende tradisjon
En arv fra det jødiske miljøet er at apostlene tar imot og formilder læretradisjon. Dette er evangelienes første fase. Slik gjør Paulus i 1.Kor 15,3 og overleveringen beskriver med eksakt de termer som anvendes i Jødedommen. De følgende generasjonene av apostlenes etterfølgere garanterte at læren ble uforfalsket  - Johannes var disippel til Jesus, Polykarp til Johannes, Irenaeus til Polykarp. Bibelen har alltid det siste ordet, men det finnes en levende tolkningstradisjon, det være seg en pinsekarismatisk eller syrisk-ortodoks.

Seks elementer
Disse seks elementene tror jeg er nødvendige i et apostolisk bibelsyn, som aldri kan frikobles fra kirkesynet og den kristne bekjennelsen. Ellers blir enhver sin egen pave og bibeltolkningen enten noen professorers privilegium eller åpner for en total individualisme. I stedet trengs ydmykhet innenfor Bibelens bokstav i kombinasjon med tekstens dybdedimensjon. Vi må fastholde Det gamle testamentes pålitelighet og et apostolisk verdensbilde. Læren som ryggrad og forsamlingen som tolkningsmiljø. Og så den vidunderlige Hellige Ånd som våker over hele prosessen, fra forfatterens intensjon til å berette og skrive ned Herrens tiltale gjennom den tekst som vi leser i kirken.

Når vi taler om Bibelsyn trenger vi å begynne her, i den holdning som Jesus formidlet til apostlene men også utvide den fra den agenda som rasjonalismen har satt. Det var et apostolisk syn på Bibelen som fungerte når forsamlingen ble født og det er det som kommer til å fungere til Jesus kommer tilbake.

Kristi dyrebare blod

I dag vil jeg gjerne få dele noe som Egil Strand, en av pinsebevegelsens nestorer, har skrevet om Kristi dyrebare blod. Strand har hatt utgangspunkt i det apostelen Peter skriver i sitt første brev:

"For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam'. (1.Pet 1,18-19)

Finnes det noe i hele verden som er mer kostelig, mer dyrebart, enn Jesu blod? Det er jo takket være dette blod at millioner av fortapte syndere er blitt benådet. Det er i sannhet 'kraft i Jesu blod å rense hvit som sne'. Hvem kan vel fatte dette mørke av synd, synd av alle slag, i alle land, til alle tider - opprør, hat, ondskap, urenhet, en stinkende kloakk som har veltet ut over jorden. Men alt blir tilgitt, selv de mest himmelropende synder, når synderne kommer til Frelseren og tror på Ham som er en soning for våre synder, fordi Hans blod ble utgytt. Og alt blir rent, for Jesu, Guds Sønns, blod renser fra all synd.

De mange forvandlede menneskene, de omskapte hjemmene, alt det nye, lyse, rene og trygge som kom inn i de tusener hjerter og hjem, alt dette har vi å takke Jesu blod for. Ja, i sannhet, det er dyrebart!

Og det er i dyrebart fordi det er Guds Sønns hjerteblod. Det var bare dette som kunne sone for vår synd og betale gjenløsningsprisen. Bare Han kunne gjøre fred ved korsets blod. Hadde Han holdt det tilbake, hvor kunne vi da ha vendt oss i vår nød?

La oss aldri bli trett av å prise Ham som kjøpte oss så dyrt! Vi kan ikke fatte storheten i dette, heller ikke de veldige dybder i forsoningens hemmelighet. Men det er nok for oss å vite at her er frelse å få, her er vi trygge, endog ansikt til ansikt med en hellig Gud.

Ja, her kan vi hvile trygt. Ingen må si: jeg er uverdig, og derfor våger jeg ikke tro. Alle er uverdige, og uten Kristi dyre blod var alt håpløst - evig og ubønnhørlig. Så dyrebart er Kristi blod at det - og bare det - sikrer oss evig trygghet og evig salighet tross all synd og uverdighet som ellers ville stenge oss ute. Han har åpnet veien, en ny og levende vei, og det gjorde Han da Ha gav sitt blod for å kjøpe oss fra jorden til Gud.

Og nådens dør står alltid åpen, så lenge nådens tid varer. Og skulle synden ha tatt frimodigheten fra deg, har et alvorlig nederlag skremt deg bort fra Frelseren, da må du ikke vente et øyeblikk lenger, hvorfor vil du deg selv så vondt? Skynd deg til Ham, for enda er det det den samme kraft i Kristi dyrebare blod, Enda er det sant at Han renser når vi bekjenner, enda er det sant at 'her roper Jesu sved: Barmhjertighet, barmhjertighet'.

Menighetsplanter mistet alt han eide i eksplosjonsartet brann i Serbia

Familien Nyul (bildet) mistet alt de eide i en tragisk brann i Pacir (St.Moravica) i Serbia 18.mars.

Zoltan og Victoria Nyul arbeider som menighetsplantere i dette området av Serbia, og har stor nød for å nå den ungarske befolkningen som bor her med evangeliet. Nå står de ribbet tilbake, men hele familien på syv klarte å komme seg ikke sikkerhet. Selv ikke familiebildene klarte de å redde.

Det var en lekkasje i en gassflaske på kjøkkenet som førte til den eksplosjonsartede brannen. I løpet av noen få minutter hadde brannen spredt seg til hele huset, og det var med nød og neppe at familien Nyul klarte å komme seg i sikkerhet. Zoltan pådro seg noen skrammer og ble brent i ansiktet og på hendene. Familien Nyul bor nå midlertidig hos familiemedlemmer. Med deres økonomi er det ikke lett for dem å få skaffet seg noe nytt sted å bo. La oss ta med oss familien i vår forbønn denne påsken. Og la oss be for menighetsplantingsarbeidet. Familien Nyul er baptister.

Ber om forbønn

 
For første gang gruer jeg meg til påske. Den siste tiden har vært en tøff sykdomsperiode, og noe av det jeg sliter med har forverret seg. Dagene, og ikke minst nettene, er utfordrende, med lite eller ingen søvn, og med oppkast stort sett hver dag.

8.april skal jeg inn på sykehuset igjen for en ny utredning med hensyn til mitt hjerte.

Setter stor pris på om noen husker meg i forbønn.

Ønsker alle bloggens lesere en velsignet påske. Bloggen vil oppdateres daglig, så sant jeg har krefter til det.

Protestantisk kirke i Indonesia revet til vill jubel fra muslimske naboer

Under vill jubel fra lokalbefolkningen ble en protestantisk kirke revet nær Jakarta i Indonesia i forrige uke (bildet)

Bare en plankehaug er igjen av kirkebygget som ble oppført i januar i år.

Menigheten, Batak Protestant Church, lokalisert i Batak, som er en av drabantbyene til Jakarta på den indonesiske øya Java, har kommet sammen i et hus hver søndag de siste 13 årene. Når forsamlingen hadde nådd 600 medlemmer, søkte pastor Adven Leonard Nababan om byggetillatelse. Menigheten klarte å skaffe de 60 signaturene fra ikke-kristne naboer som kreves for å føre opp et kirkebygg. Men når man hadde kommet så langt i byggeprosessen at veggene begynte å synes, tok 750 muslimske naboer til gatene for å protesterte.

5.mars kom så politiet for å sette opp politisperringer. Menigheten fikk så beskjed om å rive bygget, noe den nektet å etterkomme. Myndighetene svarte så med at de 60 signaturene var falske, noe de ikke var. 21. mars satte de så inn gravemaskiner for å fullføre rivingen. Omkring 150 av menighetens medlemmer kom til kirketomten da dette skjedde. De sto der stille, ba og sang salmer. Pastoren sto frem og sa til medlemmene som var møtt opp: 'Vi er en del av Kristi kropp'.

Bortenfor dem sto en stor gruppe muslimer og ropte: 'Alahu Akbar'.

I følge World Watch Monitor sier politisjef Dikdik Astra at han bare utførte myndighetens ordre.

La oss be for våre hardt prøvede kristne trossøsken i Indonesia.

Pave Frans I vil ikke bo i den pavelige residens men i et gjestehus

Den nye paven overrasker stadig. Legg merke til forskjellen på bildet mellom pave Benedikt XVI og pave Frans I. Ikke bare er gulltronen fjernet, de spesialsydde røde skoene er også borte. Den nye paven bærer heller ikke noe gullkors.

I dag kom også beskjeden om at pave Frans I ikke vil flytte inn i pavens residens i Vatikanet, men vil fortsette å bo i Vatikanets gjestehus, hvor han har bodd siden Konklavet kom sammen for å velge ny pave.

Paven spiser også sin mat i en vanlig spisesal. Han feirer også messe sammen med ansatte i Vatikanet i et kapell ved siden av gjestehuset. Pave Frans I vil benytte et bibliotek tilhørende paven for å ta imot gjester. Det er første gang på 110 år at en pave ikke vil benytte seg av pavens residens som bolig.

Det kommer garantert flere overraskelser med pave Frans I. Han kan vise seg å bli den største overraskelsen i Den romersk-katolske siden det 2.Vatikankonsil.