Som lam blant ulver, del 1

Fra en misjonsorganisasjon som arbeider blant forfulgte kristne, og som jeg har samarbeidet med i mange år nå, har jeg hentet de artiklene som jeg nå legger ut i serien "Som lam blant ulver". Forløperen til Frontline Missions var Russian Gospel Ministries, grunnlagt av fribaptisten Georgij Vins. Artikkelforfatterens navn holdes hemmelig. Vedkommende reiser inn i noen av verdens farligste land for en kristen å bevege seg i. Hensikten er å hjelpe de kristne der. Artikkelserien utgis i samarbeide med den del av vårt misjonsarbeide som heter "Martyrkirkens venner".

"Gå avsted! Jeg sender dere som lam blant ulver." (Luk 10,3)

Det var en søndag morgen i slutten av oktober. Solstrålene var allerede i ferd med å overvinne tåken som lå over Cocca-trærne nær kysten av Sulawesi i Indonesia. Fire tenåringsjenter var på tur langs en for dem kjent sti gjennom cocca-plantasjen. De var på vei til lørdagsundervisningen på den kristne skolen de gikk på. 14 år gamle Theresia, 16 år gamle Noviana og 15 år gamle Alfina og Ida var kledd i fine brune skoleuniformer. De bar på skolebøkene sine og snakket i vei som tenåringsjenter flest. De var bestevenner og gjorde alt sammen - nå skulle de også dø sammen. I det øyeblikk - i et forferdelig skrikende terror - løp seks personer i svarte masker og med macheter frem fra gjemmestedet - og angrep de unge jentene. De få detaljene som er kjent fra angrepet kommer fra Noviana som så vidt klarte å unnslippe. Hun pådro seg store huggskader fra machetene som hadde truffet ansiktet hennes. De andre jentene ble halshugget på stedet. De muslimske angriperne tok med seg hodene deres som trofeer, og kastet to av dem utenfor politistasjonen, og det tredje utenfor en kirke.

Motivene for disse drapene var ikke ran eller voldtekt, men det faktum at disse tenåringsjentene var kristne. Bare et halvhjertet skuespill ble iscenesatt for å finne drapsmennene, og bare to dager etter at halshuggingen av de tre jentene hadde funnet sted, uttalte en muslimsk politimann at "alt er ved det normale."

Mennene som gjorde dette var del av en islamsk terrorgruppe som kaller seg "Laskar Jihad" eller "Hellig krig krigere". Om det er Laskar Jihad i Indonesia, Taliban i Afghanistan, Islamsk Jihad i Egypt, iransk-støttede Hizbollah i Libanon, eller Islamsk Rett på Afrikas horn, så har deres ekstremisme gjort vanlige muslimer tause og det har gjort at flere har sluttet seg til dem. Dette voldsviruset sprer seg og etterlater de kristne i disse landene svært sårbare.

(fortsettes)

Viktig ungdomsleir i St.Petersburg

8.-11 juli arrangerte baptistene i St. Petersburg-regionen en ungdomsleir ved Sukhodolskoye-sjøen i landbyen Gromovko. I tre og en halv dag deltok ungdommene på ulike seminarer. Den første dagen handlet seminaret om "En leders hjerte", om hans åndelige utvikling og modning, om det å bli fylt av Den Hellige Ånd og om betydningen av bibelstudium.

På den andre dagen og tredje dagen av ungdomsleiren var det avsatt tid til et seminar om personlig evangelisering og bønn. På kveldene var det samling rundt leirbålet, og det ble gitt anledning for personlige samtaler med leirens ledere.

Mange av ungdommene gav uttrykk for at dette var en viktig og inspirerende samling for dem.

Prest velger et liv i forsakelse og tro fremfor homofili

Den lutherske presten, Tom Brock (bildet), ble for noen få dager siden "avslørt" som homofil av et magasin for homofile, men den seier som de homofile trodde de skulle innkassere, ble heller vendt til seier for presten i Hope Lutheran Church.

Det er riktig at pastor Brock kjemper med følelser for det samme kjønn, men han har aldri gitt etter for fristelsen til å leve dem ut. Pastor Tom Brock har valgt et liv i forsakelse og tro som homofil, fordi han mener at homofili er synd.

Han har også innsett at han trenger hjelp til å kunne leve rett meed Gud, derfor deltar han aktivt i en katolsk støttegruppe for homofile som frivillig har valgt sølibatet.

Tom Brock som i dag er 57 år gammel, oppdaget sin dragning til det samme kjønn siden han gikk på college. Siden da har han valgt å leve enslig og i tråd med Guds ord. Det var nok dette som det homofile bladet ikke kunne tolerere, og valgte da å "avsløre" for offentligheten at den lutherske presten var homofil.

I et intervju med en amerikansk avis forleden forteller Tom Brock at han for en del år siden deltok på en konferanse hvor homofili var tema. Der deltok det en psykiater som fortalte at han hadde hatt hundrevis av pasienter som var homofile. Fellestrekket for dem alle var at de som små barn ikke hadde hatt noen nær relasjon til sin far. "Det stemmer også veldig godt for mitt eget livs vedkommende," forteller Brock, "min far var fraværende".

Guds ledelse og vår lydighet

I Apostlenes gjerninger kan vi lese forunderlige beretninger om Guds ledelse. Disippelen Ananias foreksempel, får et syn og i dette synet får han beskjed om følgende: "Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset til Judas skal du spørre etter Saulus fra Tarsus..." (Apgj 9,11) I Apgj 16 leser vi om hvordan Den Hellige Ånd "hindret dem i å forkynne Ordet i Asia," derfor fortsatte Paulus og hans apostoliske team gjennom det frygiske og galatiske området. Så leser vi: "Da vi var kommet nesten til Mysia, prøvde vi å dra over til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov." (v6-7)

Å bli ledet av Gud handler mye om lydighet. Om å lære å si ja.

Nå liker vi ofte ikke tanken på at lydighet er et vesentlig element i vår åndelige erfaring. Da er det liksom greiere meed tilbedelse og tjeneste. Vi kan tjene andre, og vi gir oss gjerne hen i lovprisning og tilbedelse.

Lydighet, derimot, er vår respons på det som kreves av oss. Det innebærer at vi hører Helligåndens stemme som kan gå på tvers av vår egen. Det innebærer kall til å gjøre noe vi ikke gjør. Det krever at vi er åpne for forandring og noen ganger også til en radikal omlegging av hele livsretningen.

Jeg har funnet ut at kunsten å gi slipp på ting ikke er lettlært.

Lydighet er ikke bare et spørsmål om å si ja. Det er ikke det vanskeligste. Lydighet er også å si nei til det velkjente. Det er kanskje det vanskeligste av alt.

Russiske myndigheter stormet uregistrert baptistmenighet

Det er nå blitt kjent at russiske myndigheter raidet en uregistrert baptistmenighet i Elektrostal, en liten by som ligger i Moskva-regionen, 18. april i år. 12 personer, inkludert en representant for FSB - tidligere kjent som KGB - stormet et privat hjem mens gudstjenesten pågikk. Disse personene krevde at møtet øyeblikkelig ble avsluttet, og at de som var til stede fremviste sine identitetspapirer. Til tross for protester fra de som var til stede på gudstjenesten, ble alt tatt opp på video.

De som raidet huset fremviste en fotokopi av en rettslig kjennelse, som gav dem myndighet til å "ransake husene til de som tilhører Rådet for Evangelisk kristne/baptistene og registrere de funn som gjøres". De som var tilstede i huset ble nektet å få en kopi av denne kjennelsen.

Dette er et brudd på russisk lov som tillater husmøter. Til tross for protester fra husets eier ble alt han hadde registrert, til og med det han hadde på loftet. De som var til stede på gudstjenesten ble tvunget til å oppgi navn, adresse og hvor de arbeidet, hvilken menighet de tilhørte og hvem som var pastor der. De ble også spurt om de gav penger til menigheten de tilhørte, og om de støttet utgivelse av litteratur. En av politimennene som var til stede sa: "Gå ikke på disse møtene, gå til Den ortodokse kirken og tenn lys der."

Pastor Andreij Meshcherin ble tatt med til politistasjonen og forhørt i to og en halv time.

19. april dukket det opp en gruppe ungdommer utenfor huset hans, og skrek: "Sekteriske baptister!" De banket på dørene, og knuste et vindu. Menighetens medlemmer mistenker myndighetene for å ha fått ungdommene til å gjøre dette.

En gang fantes det en menighet her med 1500 medlemmer - i dag finnes det fire igjen

I går leste jeg om Michail Cheshev. Navnet er nok ukjent for de fleste av oss. Det er Georgij Vins (bidet), en av lederne for de uregistrerte baptistene i det daværende Sovjetunionen, som forteller om Cheshev. I 1991 var Georgij Vins tilbake i Russland, hvor han blant annet traff Michail Cheshev. Historien han hadde å fortelle gir oss et lite innblikk i historien til kristne som har betalt en høy pris for å være tro mot sin personlige overbevisning. Den forteller oss også noe om seire, og om tap.

Når Georgij Vins skrev om Michail Cheshev var han 83 år gammel. Han var pastor for en uregistret baptistmenighet i Blagoveshchensk, i Russlands fjerne Østen (se kartet). På grunn av sin høye alder hadde Cheshev to yngre medarbeidere som assisterte ham. Fribaptistmenigheten i Blagoveschensk er en menighet hvis medlemmer har måttet utstå mye forfølgelse, I dag teller den omtrent 60 medlemmer.

Bestefaren til Michail, Grigorij Cheshov, flyttet ut fra det sentrale Russland rundt 1890 sammen med sine brødre Fillip, Abram og Ivan. De slo seg ned i Blagoveshchensk området i landsbyen Tambovka. Ikke lenge etter kom det en evangelist til dette området, Yakov Delyakov. Gjennom hans tjeneste satte Michaels far og brødre og mange av de andre nybyggerne i dette ugjestmilde og hardføre området sin lit til Jesus Kristus. Som et resultat av dette ble den aller første fribaptistforsamlingen grunnlagt i Russlands fjerne Østen, grunnlagt i Tambovka. I 1920 hadde den 500 medlemmer.

Michail ble født i Tambovka 14. april i 1908. 13 år gammel ble han en kristen, og ble døpt samme år. Så, i 1934, ble Michail arrestert for sin tro. Han ble holdt fengslet i flere måneder og ble mishandlet på det grusomste. Som en følge av denne mishandlingen ble han lammet for en tid. Etter han ble løslatt fortsatte problemene. Han ble forvist fra by til by. Ofte fikk han bare 24 timer på seg til å komme seg videre.

"Min familie og jeg ble drevet fra sted til sted, ofte uten en kopek. Vi kunne ha omkommet av sult, men Herren viste sin nåde mot oss og bevarte oss. I dag har vi nok brød å spise, og vi er tilfredse. Vi takker Herren," forteller Michail til Georgij Vins.

De kristne i Bogoveshchenk regionen led forferdelig gjennom stadige bølger av forfølgelse. Forfølgelsen tok til i slutten av 1920 årene. På denne tiden hadde den frie baptistmenigheten i Bogoveshchenk 1500 medlemmer. Mange av dem ble nå kastet i fengsel, eller forvist til øde ubefolkede områder. Men det var ikke bare her det var store menigheter. Det var det også på steder som Tolstovka og Aleksandrovka.

Michail hadde en slektning, Andreij, som var en kraftfull forkynner. Han vant mange for Gud. I 1924 ble han skutt i Tambovka. Far til Michail, Ivan Cheshev, ble arrestert i 1932, og døde året etter i et fengsel i Vladivostok-regionen. Et søskenbarn, Alekseij Cheshev, var en svært begavet kordirigent. Han reiste bokstavelig fra Khabarovsk til Novosibirsk, og organiserte menighetskor og trente kordirigenter. Alekseij ble også arrestert for sin tro og døde i et fengsel i Khabarovsk regionen i 1934.

Når Georgij Vins spurte Michail om hvordan det hadde gått med menighetene i landsbyene rundt Blagoveshchensk, ble Michail full av sorg.

"Det er en fullstendig åndelig ødemark! Ingenting har bestått. Alt ble ødelagt, folk ble arrestert og forvist. I Tambovka var det fire hundre troende, i dag (1994) er det bare fire gamle damer igjen. I de andre landsbyene finnes det kanske en eller tro troende, i andre ingen. I Tolstovka er det ingen. Der var det en menighet med 400 medlemmer."

Georgij Vins og Micahil Cheshev ba sammen før de skiltes. De ba om en ny vekkelse i dette området av det veldige russiske riket. Skal vi også be om det?

La oss huske på å be for Russland i deres nødstime

Patriark Kirill henvender seg nå til kristne verden over om å be om regn i Russland.

"Sorgen rammer vårt land. Menneskeliv er gått tapt, mange hundre er uten husly og flere tusen kan ikke livnære seg, inkludert mange barn," sa patriark Kirill til nyhetsbyrået Reuters i går.

Patriarken besøkte da Nisjni Novogorod-området, et av dem som er hardest rammet av de mange skogbrannene som herjer Russland for tiden.

"Jeg oppfordrer alle om å gå sammen i bønn om at det igjen skal falle regn," sa patriark Kirill.

Antallet branner økte dramatisk i helgen. Av 774 registrerte branner i går, hadde 369 startet i løpet av de foregående 24 timer. Nisjni Novgorod er Russlands femte største by. Anslagsvis 1200 kvadratkilometer skog sto i brann ved Nisjni Novgorod i går. Byen Ryasan er også hardt rammet. Den ligger sør for Moskva. Det brenner også i områder lenger øst, som Mordovia og Tartestan.

Tørken som har rammet Russland er den verste siden 1972, og har ikke bare ført til skogbrannene. I tillegg rammer den årets hveteavlinger, som er redusert med hele 20 prosent.

Vi lar oppfordringen fra partriarken for Den russisk ortodokse kirke gå videre, og anmoder alle våre mange lesere om å be for Russland i disse dager. Be om regn!

Bare hos Gud finnes hvile

Dette er grunnen til at de som lar seg fange i jordiske ting, i stadig jakt etter verdslig velferd, ikke har hvile i sitt hjerte: De elsker og søker sin hvile i dette som er så lite og som ikke har noen hvile i seg, og kjenner ikke Gud som er allmektig, vis og god. Gud lengter etter å bli kjent, og gleder seg når vi finner vår hvile i Ham. For alt som er mindre enn Ham, er ikke tilstrekkelig for oss.

Gud, gi meg i Din godhet Deg selv, for bare Du er nok for meg, og jeg kan ikke be om mindre, hvis Du skal få den tilbedelse Du fortjener. Hvis jeg ber om mindre, vil jeg alltid mangle. Bare i Deg har jeg alt.

(Julian av Norwick, siste halvdel av 1300-tallet)

Gripekors

Da vi var på Oase kjøpte min kone og jeg hvert vårt gripekors. Du ser en variant av gripekorset nederst til venstre på dette bildet. Våre gripekors er litt annerledes laget, de er litt mindre i størrelse. Våre gripekors er laget av oliventre, og de er laget i Betlehem.

Hva er så et gripekors? Det ligger i ordet: det er et kors som er laget på en slik måte at man kan gripe tak om det, og holde det i hånden. På grunn av utformingen ligger det så fint inne i hånden, og det er godt å holde rundt.

Korset er jo det mest sentrale i vår tro. Uten korset finnes ingen kristen tro. Som mennesker opplever vi ulike faser, noen ganger banker sykdom på døra, man kan kjenne på uro og angst, man ber for noen som sliter med livet, - da kan det være godt å gripe om korset!

Selvsagt har ikke dette korset noen "magisk" kraft, like lite som bønnesnoren jeg bruker til å be Jesusbønnen har det. Men av og til kan det være godt med noe håndgripelig - bokstavelig talt - når det som handler om tro av og til kan virke abstrakt. Gripekorset kan man ta med seg overalt, de minste utgavene er helt greie å ha i lomma. Det er en ypperlig gave til noen man skal besøke som ligger på sykehus, eller ved andre anledninger hvor man kommer i kontakt med mennesker som har behov for å feste blikket på Jesus.

Hvor får man så kjøpt gripekorsene? Bok & Media selger slike kors. Vi kommer også til å gjøre det i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet, så du må gjerne henvende deg til oss, så kan vi hjelpe deg med å skaffe et. De koster et sted mellom 100-150 kroner.

Du kan skrive til oss på denne adressen: pilegrimskommuniteten@yahoo.com

Vi har også noen få håndlagede bønnesnorer til å be Jesusbønnen med. De selges for 150 kroner.

Det levende og virksomme Gudsordet

I går fikk jeg oppleve hvor sant ordene fra Hebr 4,12 virkelig er: "For Guds ord er LEVENDE OG VIRKSOMT..."

Det skjedde i forbindelse med gudstjenesten i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika. Jeg preket der på formiddagen, om disippelskap. Når jeg forbereder meg for å preke, så arbeider jeg med teksten blant annet på den måten at jeg skriver ned det jeg skal si. Stort sett holder jeg meg til manus. Men av og til når jeg preker opplever jeg at jeg får innspill underveis. Det er spesielle øyeblikk da jeg opplever at Gud kan minne meg på noe. I går opplevde jeg det slik, og på et visst sted i prekenen avvek jeg fra manus, og sa noe som slett ikke var planlagt.

Etter gudstjenesten dukket det opp en mann som fortalte at Gud hadde talt til ham i forbindelse med noe jeg hadde sagt under min preken. Da han fortalte hva det var, så var det nettopp det jeg hadde sagt som ikke sto i manus!

Denne mannen - og skal ikke røpe hans identitet eller hvor han kom fra - måtte ta en avgjørelse i et for ham og hans familie svært viktig anliggende denne uken. Han kom fra et annet land, og var til stede på denne gudstjenesten i denne menigheten akkurat denne søndagen. Og ordene ble ham til hjelp.

Det er slik med Guds ord. Det er annerledes alt annet, det skaper hva det nevner, det er - som Hebreerbrevets forfatter skriver - levende og virkekraftig.

Gårsdagens hendelse har igjen minnet meg om hvor viktig det er å være lydig når vi opplever Åndens stille stemme. Vi kan planlegge, vi kan forberede oss - alt dette er viktig - men det viktige er å være lydhør og våge å handle på det minste vink fra Den Hellige Ånd. Om Åndens gjerning sier Jesus:

"Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Bolivia sender nå ut flere misjonærer enn landet mottar

Lederen for den lutherske organisasjonen "World Mission Prayer League", kommer med svært interessante opplysninger i siste nr av nyhetsbrevet: "Together in prayer."

Chuck Lundquist, som her ses til venstre på bildet, tar utgangspunkt i 100 års jubileet for Edinburgh-konferansen. Nå er det skrevet mye om den i ulike sammenhenger, så jeg skal ikke gjengi det Lundquist skriver i så henseende. Det jeg vil nevne er at han bemerker at det var få representanter for kristne fra ikke-vestlige land tilstede i Edinburg.

Noen få år senere ble det arrangert en lignende misjonskonferanse i Panama City. Den ble holdt i februar 1916. Men fremdeles var det få ikke-vestlige tilstede. Og til tross for at konferansen ble holdt i Panama, var det få som tok til orde for misjon i Latin-Amerika. Det skulle ta ytterligere noen år for dette veldige området ble satt på sakskartet. World Mission Prayer League var en av de som gjorde så, de tok opp arbeid i Bolivia. Vi skriver året 1937.

I dag vokser Guds rike fra Rio Grande til Tierra del Fuego - og Bolivia sender flere misjonærer enn misjonærer som blir sendt til Bolivia!

COMIBAM er en internasjonal sammenslutning som bringer latin-amerikanske misjonsorganisasjoner sammen. Mer enn 10.000 latin-amerikanske misjonærer arbeider omkring i hele verden. De samarbeider med 500 latin-amerikanske misjonsselskaper. Omtrent 15 prosent av dem arbeider innenfor det såkalte 10/40 vinduet. Mottoet til COMIBAM er: Fra misjonsfelt til misjonsstyrke!

Nylig ble den lutherske kirken "Guds fred" overgitt til lokale kristnes ledelse. Den ble grunnlagt for 25 år siden i Cuenca i Ecuador. Chuck Lindquist har selv vært pastor her en periode. På bildet ser du Santiago Gomezcoello skrive under på papirene som viser at menigheten nå er ledet av kristne fra Ecuador.

Det er god grunn til å si et aldri så lite halleluja!

Grav djupere

Jeg holder på å lese utdrag fra en biografi som Theodoret fra Kyros skrev om Symeon stylitten. Fra kristendomsundervisningen i ungdomsskolen husker jeg vi leste om denne for oss merkelige fremtoningen som ble kalt en støylehelgen. Litt i overkant av hva vi synes var innenfor normalen - den gang. Nå er jeg av annen mening, og jeg er blitt styrket i overbevisningen om at dette var en mann som virkelig levde med Gud, etter å ha lest hva Theodoret fra Kyros skriver.

Theodoret fra Kyros, som levde fra 393-468, var en fremtredende skikkelse innenfor syrisk klosterliv og en ivrig debattant i de pågående kirkestridighetene. Han skrev en kirkehistorie og ikke minst: De syriske munkenes historie, blant annet flere helgenvitaer. En av dem handler om Symeon stylitten, som levde samtidig med Theodoret. Symeon tilbrakte over 30 år av sitt liv i bønn på en søyle han selv fikk satt opp.

Theodoret fra Kyros forteller om en drøm Simeon hadde ganske tidlig i sitt nyfunne liv med Gud. Det er en drøm hvis innhold vi alle har noe svært viktig å lære av. Her er hva han skriver:

"Da han nå hadde mottatt Guds ords såkorn og hadde gjemt dette i sitt indre, fortalte han at han hadde hastet av sted til de hellige martyrers helligdom i nærheten. Der la han seg med knær og panne mot jorden og ba Ham som frelser alle mennesker om Han ikke ville lede ham på den vei som ugjenkallelig fører til fromhet. Da han hadde gjort dette en lang stund kom en mild søvn over ham og han hadde i drømme følgende syn: Det syntes som om jeg gravde en grøft for en grunnmur, da hørte jeg en som stod der si at jeg måtte grave hullet enda djupere. Jeg fortsatte å gjøre hullet slik han bød meg, men forsøkte igjen å hvile et øyeblikk. Da befalte han meg straks å grave og ikke stanse i mine anstrengelser. Tre ganger befalte han dette, og fjerde gang sa han til slutt at grøften var djup nok og bød meg om å bygge resten uten møye. For nå var slitet over, og byggingen ville skje uten at jeg måtte anstrenge meg. Virkeligheten bevitner dette varselet, for hendelsene som så kom, overskred naturen."

Frelse er en prosess

Jeg har ofte takket Gud for Reidar Paulsen (bildet). Den tidligere pastoren i Kristkirken i Bergen, nå leder for Doulos-nettverket er en røst i tiden, som taler Guds ord i klartekst. Det gjelder både hans kloke innspill i forbindelse med den nye kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven, og det gjelder det han har skrevet om de siste ukene om frelse og frelsesbønnen. I går hadde han en ny kronikk i Dagen/Magazinet, hvor han tar opp noen av de mange utfordringene som raske avgjørelser på et møte ofte kan medføre.

Paulsen skriver om det han med rette kan kalle en prosess til frelse. Doulos-lederen henviser til Peter. Første kallet Peter fikk, var enkelt: "Kom og se!" Senere kom fortsettelsen: "Følg meg!" Gjennombruddet til en klar bekjennelse kom først to-tre år snere. Da svarte Peter: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Jesus sa den gang at Peters bekjennelse var et resultat av åpenbaring. Paulsen spør: "Den åpenbaringen kom nok ikke som lyn fra klar himmel. Mon den ikke hadde modnet seg fram gjennom vandringen med Jesus."

Jeg vil anbefale mine lesere å ta seg tid til å lese Paulsens kronikk. Den er gjengitt på hans nettsted: http://www.basileia.no Det er forøvrig et nettsted det er vel verd å kikke regelmessig innom.

La oss be om at Reidar Paulsen får mange gode velsignede år fremover, hvor han kan bruke sin penn og sin visdom, slik at det kan bli til hjelp for mange som i vår forvirrede tid kan få god åndelig veiledning. Jeg er blant de som savner bladet Visjon, som Paulsen var redaktør for. Det gav så mye inspirasjon og god undervisning, at vi hadde trengt det fremdeles.

Baptistenes 20'de verdenskongress i gang på Hawaii

Den 20 verdenskongressen for Baptistenes Verdensallianse er i gang. Tusenvis av mennesker har funnet veien til Hawaii. De representerer 105 nasjoner. Baptistenes Verdensallianse har i dag 37 millioner døpte medlemmer, fra 216 bapistunioner verden over. De to siste som har sluttet seg til er Baptist Fellowship of Zambia, og Baptistkirkene i Vietnam. Årets tema er: Hør Ånden, erfar enheten, del et verdenvidt perspektiv.

Avtroppende president for Baptistenes Verdensallianse, David Coffey, sa i sin tale på åpningsmøtet onsdag, at "den neste generasjonen vil kanskje ikke arve våre institusjonaliserte strukturer, men de vil ha vår visjon. Når Den Hellige Ånd virkelig åpner mennesker, leder Jesus Hans folk, og det sees. Det produserer sunne menigheter og misjon som er fruktbærende. Det største tegnet på at Den Hellige Ånd er over oss, er at Gud gjør oss til en del av sin handlingsplan for å vinne en fortapt verden."

Neste verdenskongress - i 2015 - vi bli holdt i Durban, Sør-Afrika. På grunn av restriksjoner fra amerikanske myndigheter ble 1000 deltagere nektet visum til kongressen i Honolulu.

Det kristne syn på kroppen, del 2

Det er kanskje litt spesielt å vise et bilde som uttrykker en kunstners uttrykk av Jesu fødsel den siste dagen i juli, men dette handler ikke om en årstid, men noe så sentralt som inkarnasjonen. Dette at Gud blir menneske. Det er jo også selve utgangspunktet for at kroppen har en slik respektert stilling i den kristne tro. Den kristne tro er slett ikke kroppsfiendtlig, slik gnostisismen er det. Kroppen er et tempel for Den Hellige Ånd.

"Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere er kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til." (1.Kor 6,19-20)

Legg merke til hva Herrens apostel skriver her. Dette kunne aldri en gnostiker si: "Gi derfor Gud ære i deres kropp og ånd, FOR BEGGE HØRER GUD TIL."

Dette er noe annet enn å si: "jeg er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." I motsetning til det dualistiske menneskesynet, har den kristne tro, et helhetlig menneskesyn. Ånd, sjel og kropp er ett, og kroppen har en egenverdi som skal respekteres. Dette ser en jo også så tydelig i den kristne tros sterke understrekning av oppstandelsen. Vi tror på kroppens oppstandelse! Det var ikke Jesu ånd alene som sto opp igjen fra graven: "Og hvis ikke Kristus er oppstått, da er vår forkynnelse uten innhold, og troen deres er også uten innhold." (1.Kor 15,14) På grunn av dette lyder det så seierrikt i vers 20: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn."

Det er også veldig interessant å se at det er kroppen apostelen Paulus bruker som et bilde på Kirken. Han underviser om dette blant annet i 1.Kor 12, hvor han bruker mye plass på å forklare at alle deler av kroppen er viktige, og at alle deler står i et bestemt forhold til hverandre og trenger hverandre.

Den samme apostelen advarer mot de som mishandler sin kropp. Det er sin tids kroppsforaktere han tar oppgjør med, når han skriver:

"Hvis dere da altså døde med Kristus fra verdens makter, hvorfor vil dere da, som om dere lever i verden, underordne dere slike regler som: Rør ikke, smak ikke, ta ikke? - eller menneskers bud og lærdommer. Dette angår jo ting som er til for å gå i oppløsninhg ved bruken. Slikt har nok ord for å være visdom med sin selvvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen." (Kol 2,20-23)

Paulus beskriver her sin samtids åndelige selvplukkere! Hva kjennetegner dem: hjemmesnekret tro. Og den besto av: selvvalgt gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av kroppen. Finner vi igjen disse elementene i dag? Ja, i aller høyeste grad. I dag setter folk sammen sin egen tro. De tar litt her, litt der, og komponenter av ydmykhet og askese som er en annen type enn den kristne, preger dette. For dem er det ånden som er det viktige, for ikke å si det åndelige. Men det åndelige er nødvendigvis ikke kristent, det kan være hva som helst. Kristen tro legger vekt på hele mennesket: ånd, sjel og kropp.

Herrens profeter kommer

En av gavene Herren har gitt til sin forsamling er profeter.

"Og Han gav noen til ... profeter." (Ef 4,11)

Jeg tror at Gud vil holde sitt løfte hvor Han sier at Jesus vil oppholde seg i himmelen "inntil de tider kommer da alt skal gjenopprettes, det som Herren deres Gud har talt om ved sine hellige profeters munn, siden begynnelsen på denne tidsalder." (Apgj 3,21)

En av de tingene som må gjenopprettes er profetembetet. Men med alt som er sant og rent, finnes det også det som er falskt og urent. De sanne profeter Gud vil sende er de som har tilbrakt tid i ødemarken, i stillheten, ensomheten og som er blitt formet i lidelsens skole, de har et budskap til Kristi kropp som vil medføre sorg over synden, og genuin omvendelse. De er ikke lykkeprofeter som gir personlige profetier om velstand og personlig framgang, men er lik profeten Natan som avslører synd helt til topps, uten å kompromisse.

De profetene som kommer er mennesker som taler ord fra Herren mot urettferdighet, mot rikdommens forbannelser og som kommer til å ta kraftig oppgjør med materialismen blant kristne. De vil avsløre falskhet, hykleri og mennesker som mer tekker mennesker enn Gud. De vil selv være preget av en sterk gudsfrykt og ydmykhet.

Det er ikke sikkert du vil like dem.

De vil bli motarbeidet, baktalt og noen vil også bli forfulgt.

Men de vil bringe ærbødigheten for den hellige Gud tilbake i forsamlingene. Velsignet er de som tar imot dem, som den gave de er til Kristi kropp.

Benny Hinn er bare skinn og bein

Stakkars Benny Hinn. I forbindelse med Europakonferansen på Livets Ord så han seg nødt til å holde en timeslang kollekttale, hvor han fremholdt for tilhørerne at organisasjonen hans nå hadde skåret så mye ned på utgiftene at de bare var "skinn og bein". Hinn skal mangle to millioner dollar - eller vel 15 millioner kroner - for å kunne opprettholde virksomheten slik seg hør og bør for en verdensevangelist.

Men Hinn har mer enn de fleste. Han har sitt eget jetfly, en mann i hans klasse kan selvsagt ikke fly vanlig rutefly, han bor i en bolig verdsatt til 70 millioner kroner, han handler sine moteklær i de mest lukseriøse forretningene i Beverly Hills og når han er på sine korstog bor han kun på de mest lukseriøse hotellene - og da i presidentsuiten. Og når han kommer har han med seg litt av et følge som skal passe på ham. Blant annet egne livvakter. Det var vel omtrent slik apostlene også reiste!

Forut for Europakonferansen var han i Roma. Selv påsto Hinn at han var der på grunn av en invitasjon fra Vatikanet. Noen slik invitasjon skal i følge Vatikanet selv ikke forefinnes! Det som derimot er sant er at Hinn møtte en annen skandaleomsust verdensevangelist, nemlig Paula White. Både Hinn og White er under etterforskning for mulige økonomiske misligheter, og mens Hinn er separert fra sin kone gjennom mange år - er Paula White skilt tre ganger. Hinn er fotografert i Roms gater hånd i hånd med Paula White. Begge bedyrer at de kun er venner, og at intet umoralsk har skjedd. De skal ikke ha visst om hverandre, så begge skal ha vært i Rom på samme tid og helt plutselig ha truffet hverandre. Hinn skal visstnok også ha registrert seg under annet navn på hotellet han bodde på.

Svenske Dagen avslører i dag at Hinn har gitt feilaktige opplysninger om sin siste Indiakampanje. Hinn mener at så mange som syv millioner mennesker skal ha deltatt på hans korstog der.

Myndighetene mener at tallet kan være en halv million. Hinn mener at flere politimenn og sentrale politikere skal ha blitt omvendt, mens indiske kirkeledere ikke har hørt om noe slikt. Det skal heller ha blitt magre resultater av antall nye medlemmer i menighetene. Forfølgelsene av de kristne har derimot økt i etterkant av korstoget.

Om det nå skulle bli slik at Hinn og White blir et par med tiden, så har de muligens et problem. Begge eier kolossale verdier i form av sine eiendommer og eiendeler. I 2006 hovet Paula Whites organisasjon inn hele 39,9 millioner dollars i kollekter og salg av hennes bøker og andre produkter. Hun bruker omtrent 28,6 millioner dollars på å promotere hennes "evangeliske" show og menigheten hun er "pastor" for. Selv eier hun en eiendom på størrelse med Hinn. Som sagt: begge er under etterforskning for mistanke om økonomiske misligheter.

Det vi kan si om disse to er at de ikke er helt lik de første kristne, men de er kanskje å sammenligne med disse "superapostlene" Paulus advarte mot.

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220467

http://www.vl.no/kristenliv/article61844.zrm

Det kristne syn på kroppen, del 1

Reaksjonen uteble ikke når jeg i en artikkel tidligere i denne uken tok et oppgjør med den gnostiske tesen: "Vi er en ånd, som har en sjel og som bor i en kropp." For dette er ikke en kristen tanke. Gud har nemlig skapt oss som ånd, sjel og kropp og alle tre utgjør den helhet som er mennesket. Men gnostisk tankegang har infiltert og påvirket den kristne tro siden urkirken, og det er forbausende hvor mye gnostisk tankegang som har overlevd og blitt en del av kristen bekjennelse. Det kjennetegnes blant annet av en forakt for kroppen, og en sterk understrekning av det åndelige.

Hva er så et kristent syn på kroppen?

I Kristus blir Gud kropp! Det er jo inkarnasjonens store under, og en skal ikke lese lenge i evangeliene før en ser hvordan Kristus møter menneskets fysiske og kroppslige behov. Han gir de sultne mat, Han helbreder de syke og Han holder frem som eksempler de som kler de nakne, ser til de foraktede og gir til de som ingenting har.

De første kristne sto overfor mange utfordringer. En slik utfordring var gnostisismen. En av tidens tankeretninger, og som vi finner igjen i mye av dagens New Age tenkning. Gnostikerne snakket også om frelse, men det var en frelse befridd fra materien, fra kroppen og inn i den åndelige sfære. Gnostismen er egentlig bygget på en sterk dualisme, hvor man tydelig skiller mellom ånd og materie - og der materien er tvers igjennom ond. Dette fikk konsekvenser for mangt og mye, blant annet i en streng askese hvor noen gav avkall på ekteskap, kjøtt og vin, mens andre dyrket hedonismen - et liv i sus og dus, siden kroppen ikke hadde noen særlig betydning. Det var jo ånden som var viktigst.

Enkelte gnostiske grupper kunne askeptere Kristus som frelser, men da bare som en av mange frelsere. Og Kristus var i deres øyne en annen enn skaperguden. Kristus var en ånd, og bare tilsynelatende et menneske. For - en skapergud kunne ikke virkelig være en del av den materielle verden.

Kirken svarer på denne utfordringen ved å definere trosbekjennelsen der Jesu sanne natur fastslås: sann Gud og sant menneske.

(fortsettes)

Oppslutningen om radikal kristen tro er økende

Grupper som representerer radikal kristen tro opplever økt oppslutning. Det gjelder flere av de anabaptistiske grupperingene, som f.eks Amish (bildet).

En ny studie viser at oppslutningen om Amish har økt med 10 prosent de siste to årene, fra 227.000 i 2008 til 249.000 i 2010. På begynnelsen av 1900-tallet var det ca 5000 som tilhørte Amish i USA. I dag finnes det Amish-kolonier i 28 amerikanske stater, samt Ontario i Canada. På grunn av behovet for nytt jordbruksland ser man nå etter muligheter for å etablere seg i Alaska og Mexico. Den største fremgangen har skjedd i New York (19 prosent), Minnesota (9 prosent), Missouri (8 prosent), Wisconsin og Illinois (7 prosent hver).

Studiene som viser veksten blant Amish er gjort av Young Center for Anabaptist and Pietist Studies ved Elisabethtown College i Pennsylvania.

Men det er ikke bare Amish som opplever vekst. Det gjør også andre anabaptistiske grupper, som de konservative mennonitene. Jeg tror det kommer en reaksjon på amerikansk fremgangsteologi, på velstand- og fremgangs "evangeliet", og at mange føler seg dratt mot den radikale etterfølgelsen av Jesus og konsentrasjonen om Guds rike, til det enkle, overgitte og ekte liv som anabaptismen representerer.

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220438

http://www.cbsnews.com/stories/2010/07/29/national/main6723886.shtml?tag=cbsnewsTwoColLowerPromoArea;morenews

80 år gammel nonne drept i bombeattentat i Ukraina

En ortodoks kirke i byen Zaporizhzhya i det sørlige Ukraina, ble utsatt for et bombeattentat i går (bildet). En 80 år gammel nonne ble drept i attentatet, og minst åtte personer er skadet.

Bomben skal være hjemmelaget, men det er ikke klart hvem som står bak. Den hadde en styrke på 500 gram TNT. Politiet mistenker venstreradikale nasjonalistiske krefter for å stå bak bombeattentatet. Bomben var plassert ved inngangen til kirken. Nonnen, som tilhørte Jomfruens hellige beskyttelses kirke, døde på sykehuset av skadene hun pådro seg.

Bombeattentatet skjedde mot slutten av Patriark Kirill I's besøk i Ukraina. Patriark Kirill leder den største grenen av Den ukrainsk ortodokse kirken.

Foto: AP

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220409

http://www.vl.no/kristenliv/article61837.zrm

Trondheims-baptister tok vare på Torah-ruller under krigen

En lite kjent del av krigshistorien kom for en dag da pastor Ulf Magne Løvdahl besøkte det jødiske museet i Trondheim nylig. Guiden kunne nemlig fortelle at det var medlemmer av Baptistkirken i Trondheim (bildet), hvor Løvdahl nå er pastor, som under krigen reddet Torahrullene fra å have i nazistenes hender! Hadde så skjedd ville disse verdifulle skriftrullene ha blitt ødelagt.

Kort tid før nazistene stormet synagogen, som forøvrig er nabo til Baptistkirken, fikk man berget Torahrullene inn i kirken. Men historien slutter ikke her. Baptistkirken i Trondheim ble også benyttet som synagoge av jødene i to år under krigen. Det skal også ha vært feiret jødisk bryllup i baptistkirken.

Historien er oppsiktsvekkende, og det er også spesielt at det så mange år etter finnes en pastor i denne menigheten som nettopp er kjent for å elske Skriften over alt, og som har en stor kjærlighet til Israels land og folk. Fra kirkens talerstol forkynner pastor Ulf Magne Løvdahl Guds ord uforfalsket, slik det er blitt ivaretatt av jødene og av uredde menn og kvinner opp gjennom menighetens historie.

Ufølsomme kristne

Av og til forundres jeg over enkelte kristnes ufølsomhet. Et nært familiemedlem er for tiden svært syk. Som familie er vi selvsagt svært berørt av det som skjer. Forleden dag samtalte jeg med en mann som kaller seg selv evangelist. Han ville anbefale vedkommende å se noen dvd filmer med en viss amerikansk helbredelsesevangelist. Denne mannens lære er svært kontroversiell. Jeg takket høflig nei til tilbudet. Da buser mannen ut:

"Er du frelst? Dere baptister tror vel ikke på under og mirakler dere."

Jeg ble blitt paff. Selvsagt tror jeg på under, og jeg har sett Herren Jesus helbrede mange ganger. Hos den ivrige evangelisten var det ingen medfølelse å spore for hvordan vi som familie hadde det. Kun det jeg kaller "kald tro". Vi samtalte litt, men det var tydelig at mannen hadde alle svarene på lidelsens gåte, og at han anså at jeg slett ikke var noen troende. Da jeg spurte ham om han trodde at Jesus ville ha henvendt seg til en prøvet familie på samme måte, svarte han ikke. Ei heller på spørsmålet om hvilken menighet han som evangelist var utsendt fra. Da ble samtalen avsluttet. Men jeg har kikket ham litt etter i kortene og forstår at han tilhører en pinsemenighet et sted i landet.

Nå har jeg veldig mange gode venner som er pinsevenner, og jeg tror at jeg kan si at jeg selv er en venn av pinsen, men det hender jeg møter noen slike som denne evangelisten som virkelig tråkker med støvler inn i blomsterbedet. Selvsagt finnes det også andre steder enn hos pinsevennene, men det er hos noen av dem en slags følelse av at hele åpenbaringen kom med utbruddet av pinsevekkelsen på 1900-tallet. Som om ingen har sett noe, eller erfart noe med Gud mellom urkirken og pinsevekkelsen.

Vi er sårbare for tiden. Og jeg spør meg selv: hvordan møter jeg mennesker som lider, som opplever sykdom som ikke leges ved å knipse i fingrene, eller som ikke blir helbredet når vi ber for dem? Møter jeg dem med overbærenhet? Med kjøling beregning og overfladiske ord, uten kjærlighet og uten medfølelse?

Jeg tenker på det vi kan lese om Jesus i Matt 9,36:

"Men da Han så folkeskarene, BLE HAN GREPET AV DYP MEDLIDENHET MED DEM, for de var utmattet og spredt omkring, som sauer uten hyrde."

Noe å tenke på i dag.

Viktige prinsipper for våre egne liv

Jeg finner stadig inspirasjon i måten Floyd og Sally McClung (bildet) driver sitt målrettede disipelltrenings- og misjonsarbeid med base i Sør-Afrika. Arbeidet bygger på tre viktige komponenter:

* Tilbedelse
* Misjon
* Fellesskap

Disse prinsippene, som forklares mer inngående i det jeg skriver nedenfor, tror jeg vi alle har stor nytte av å anvende i eget liv.

Hva tilbedelse angår så viser de sin kjærlighet til Gud ved å avsette tid hver dag til å lese Bibelen og be - både som enkeltpersoner og som fellesskap. "Vi gjør dette," sier Floyd McClung "for at Gud skal kunne tale til oss og for at vi skal kunne elske Ham tilbake. Hvis vi skal tjene de fattige og nå de unådde, så vet vi at vårt selvliv må dø og finne vår identitet ennå djupere i Kristus. Tilbedelse er vår kilde og vårt mål. Det er vår livsstil og vår lidenskap. Tilbedelsen inkluderer hver eneste del av vårt liv. Men dette vår næring ene og alene ved at vi tilbringer intimitet og personlig tid alene med Jesus."

Når det gjelder misjon så ser Floyd McClung menigheten som et fellesskap av mennesker som er hengitt til å adlyde Guds misjon. "Ut av kjærlighet til Gud," sier Floyd McClung, "er vi dratt inn i Hans arbeid med å plante menigheter som er fulle av elskere og venner av Hans Sønn, Jesus. Misjon flyter ut av det å høre og adlyde Jesu kall til å elske Gud og gjøre disipler. Vi har hengitt oss selv til å elske verden ved å finne kreative og effektive måter for å dele de gode nyhetene om Jesus, og når vi så gjør å finne "den gode jord" som Jesus talte om i lignelsen om såmannen.

Når det gjelder fellesskapsaspektet forsøker man å elske hverandre gjennom å være åpne, ansvarliggjorte og ved å investere i hverandres liv. "Vi tror på det å disiplinere hverandre," sier McClung, "ikke bare de fortapte. Vi elsker hverandre på denne måten, vi vet at vi må være lojale, sanne og være til å stole på. Vi er et fellesskap av venner kalt til å leve et liv sammen. Det handler ikke om en serie med møter som vi deltar på. Vi tror at menigheten er verdens håp, fordi Jesus fortsetter å berøre verden gjennom menigheten."

Kombinasjonen kommunitet/menighet gir god frukt

Et spennende nytt beskjentskap er en mann ved navn Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Her i Norge er han blitt kjent som medforfatteren av den svært så utfordrende boken: "Bli det du ber", utgitt på Luther for kort tid siden. Jonathan Wilson-Hartgrove skrev den sammen med Shane Claiborne, som nok er mer kjent her i Norge, enn det Jonathan Wilson-Hartgrove er. Begge er radikale etterfølgere av Kristus, og begge har - til tross for deres unge alder - allerede satt djupe spor etter seg.

Jonathan Wilson-Hartgrove er en av grunnleggerne av Rutba House, som er en del av den nymonastiske bevegelsen. Rutba kommer av det sted i Irak, hvor Jonathan Wilson-Hartgrove og hans hustru Leah, opplevde stor gjestfrihet. De to var i Irak som representanter for Christian Peacemaking Teams under Irak-krigen. De var i ferd med å forlate Irak gjennom vestlige ørkenen, da deres karavane mistet en av bilene. Da de snudde for å forsøke å finne den igjen kom de til Rutba. Den savnede bilen hadde vært utsatt for en ulykke og noen forbipasserende hadde tatt dem med inn i byen, til sykehuset. Det var blitt bombet tre dager forut for denne hendelsen. På syehuset sa de: "Vi vil ta av oss av dere. Kristne eller muslimer, irakere eller amerikanere, vi vil ta oss av dere." Dermed ble to av livene til de som var med i fredsteamet reddet.

Gjestfriheten Jonathan og Leah opplevde var noe de tok med seg hjem, og slik ble Rutba kommuniteten til. Rutba handler om radikal gjestfrihet.

"Det handler om den radikale gjestfriheten vi opplevde i Rutba, og som er et eksempel på den gjestfriheten Jesus viste da Han sa: Gi alle som spør dere," sier Jonathan.

Her i Rutba i Durham i North-Carolina, finnes det nå en radikal kommunitet, som er en del av den nymonastiske bevegelsen, hvor man praktiserer tidebønner, Jesusmeditasjon og et sterkt sosialt engasjement for de fattige og utstøtte.

Jonathan Wilson-Hartgrove er også medpastor i St.John Missionary Baptist Church. Denne menighetens visjon er å bygge et fellesskap som bryr seg om andre, som elsker og som støtter spredningen av evangeliet ved at det leves ut i hverdagen.

Denne kombinasjonen av kommunitetsliv og engasjement i en lokal menighet tiltaler meg veldig. Det viser at det ene ikke utelukker det andre, og at de som lever i en kommunitet har mye å kunne tilføre den lokale menigheten, og vise versa. Noe lignende skulle jeg gjerne se eksempel på her i Norge også. Og noe er på gang!

Jeg har invitert Jonathan Wilson-Hartgrove til Norge neste år. Jeg tror han har noe å tilføre oss av radikalt levd liv. Er du interessert i dette, ta gjerne kontakt.

Om St. John Missionary Baptist Church kan du lese her:

http://www.stjohnsmbc.org/index.php

Kenyanske kristne føler spesielt kall til å be for Israel

Siden 2007 har kenyanske kristne, med min gode venn pastor Jesse Karanja (bildet), kjent et spesielt kall til å be for Israel. Den første søndagen i oktober er avsatt til en spesiell bønnedag for Israels folk og nasjon, og de blir dermed en del av den internasjonale bønnedagen for Jerusalem, som er nettopp denne dagen i året.

"Israel er det landet som Gud sier - unikt, profetisk, forløsningsmessig og gjentatte ganger - er Mitt land. Gud refererer til Israel som intet annet land på jorda. Israels er reist opp til å være et lys for hedningene. Vårt kall til å be for Israel har sitt utspring i Salme 122,6 hvor det står at alle de som tror på Kristus skal be for Jerusalem," sier Jesse Karanja.

Mot slutten av juni var pastor Jesse Karanja i Israel sammen med et forbønnsteam fra Kenya. Jesse forteller at de opplevde en helt spesiell tid i Israel, hvor Herren kom dem spesielt nær.

10 baptistmenigheter kan bli en del av Evangeliska Frikyrkan

Så mange som 10 baptistmenigheter i Sverige kan komme til å forlate Baptistsamfunnet i Sverige, og bli en del av Evangeliska Frikyrkan, eller gå sammen i nye nettverk. Evangeliska Frikyrkan er en sammenslutning av tidligere Örebromissionen, Fribaptistene og Helgelsesförbundet, og praktiserer troende dåp. Det er flere årsaker til dette.

Den ene skyldes liberaliseringen innen Baptistsamfunnet i Sverige, som har vært en prosess som har pågått over mange år. Denne liberaliseringen gir seg utslag blant annet i en svekket tro på Bibelens autoritet i spørsmål om ekteskapets ukrenkelighet, og faktisk også i synet på misjon. Den andre årsaken er at Baptistsamfunnet i Sverige nå går sammen med Svenska Missionsskyrkan og Metodistene, noe som vil medføre at man må endre synet på dåpen.

Svensk TV4 tar opp disse problemstillingene på sin nettside 23. juli. I ingressen heter det: "Tre svenska frikyrkosamfund planerar att gå samman i ett nytt storsamfund. Enheten i Kristus är ledstjärnan. Men baptisternas hjärtefråga om aktivt vuxendop ser ut att luckras upp. Nu mullrar det i baptistleden."

Det er dåpsspørsmålet som opptar journalisten som skriver denne saken, og som TV4 har publisert:

Medan Metodistkyrkan och Missionskyrkan döper båda barn och vuxna, gäller troendedop i vuxen ålder för baptisterna. "Därför döper baptister inte barn", står det på Baptistsamfundets hemsida. Men om den teologiska grund för det nya samfundet som nu är ute på remiss spikas blir barndop möjligt."

Til dette svarer Karin Wiborn, misjonsforstander i Baptistsamfunnet i Sverige:

-Jag resonerar så här: Dopet är fortfarande viktigt, och baptister är inte beredda att göra avkall på det dop vi förkunnar, men det kanske är underställt en ekumenisk enhet i dagsläget.

En følge av sammenslåingen av de tre kirkesamfunnene vil kunne medføre at man døper barn i menighetene som har tilhørt Baptistsamfunnet. Bare for noen få år siden ville noe slikt har vært helt utenkelig. Dette har da også skapt sterke reaksjoner hos baptister som har en baptistisk overbevisning. Flere av dem har sluttet seg sammen i et nettverk som heter "Nätverket för klassisk baptism och kristen tro". Lederen for nettverket, Thomas Forslin, sier:

"Baptiströrelsen grundades främst utifrån dopfrågan. Om man tar bort troendedopet så har man gröpt ur själva kärnan i baptismen och det blir profillöst. Det nya samfundet handlar om att bli mer attraktivt, men det är inte säkert att man blir det, om man inte står för något tydligt. "

En link til Nätverket för klassisk baptism och kristen tro finnes i oversikten over "Interessante linker" på denne bloggen. Jeg anbefaler at man følger med på deres nettside. Det finnes mange interessante artikler der for alle dem som vil følge med på det som skjer i Sverige med hensyn til disse spørsmålene.

Vest-Europa preges av en forvirret åndelighet

"Vest-Europa er blitt en region av tom nominalisme og forvirret åndelighet," sier formannen for Keswick Convention.

Dr Jonathan Lamb (bildet) sa på årets Keswick-stevne at selv om millioner av europeere kaller seg kristne, så ser de på seg selv som kristne på grunn av nasjonalitet, kultur, som et resultat av familiebånd til troen eller tradisjon. Lamb kommenterte også situasjonen i den evangeliske leir. Han sa det åndelige landskapet der best kunne bli karakterisert som "tørr ortodoksi", som han forklarte på denne måten: Det er kristne som tilhører evangeliske tro hvis liv er blitt frarøvet sin åndelige vitalitet.

"Mange avviser den kristne lære, men de vil svært gjerne være åndelige," sa Lamb i sin tale.

Jonathan Lamb, som er leder for Langham Partnership International, talte til hundrevis av deltakere på dette årlige bibelstevnet som finner sted hver sommer i Combria i England.

På stevnet deltok også Don Carson, baptistpastor og professor i Det nye testamente ved Trinity Evangelical Divinity School i Deerfield, Illinois advarte tilhørerne mot å omfavne en åndelighet som er en åndelighet i seg selv, uten referanse til Kristus.

"Jeg ønsker ikke at dere skal tenke at dagens kristne skal være robuste læremessig, men ikke følelsesmessig og uten mystikk, men det jeg sier er at mystikk løsrevet fra evangeliet, som ikke har sin grunn i Kristus-meditasjon og forsoningen i Kristus, kan i seg selv bli avgudsdyrkelse, en slags hedenskap som har fjernet korset."

Jonathan Stephens, lederen for Wales Evangelical School of Theology, minnet tilhørerne på at nøkkelen til en Kristus-sentrert fornyelse finnes ved å vende tilbake til Bibelen.

"Det er særdeles viktig at vi åpner vårt sitt til å se at Kristus er sentrum i hele Bibelen - alt handler om Ham. Hvordan kan vi blir mer hellige? Ved å feste blikket på Jesus. Hvis Kristus er ditt livs sentrum og for all din tenkning, da vil ditt liv forvandles av Hans nåde," sa Stephens blant annet.

Er Gud også vred? Del 1

Guds vrede. Det er ikke et tema som står på emnelisten i løpet av året i så mange kirker. Guds kjærlighet derimot, tales det ofte over. For en tid tilbake snakket jeg med en teolog. Vedkommende påstod at det ikke fantes noe slikt som Guds vrede, og at Bibelen slett ikke nevnte dette. Jeg undret meg over om teologen i det hele tatt hadde lest Bibelen. I samtalen nevnte jeg Romerbrevet, selve lærebrevet i Det nye testamente. Om ikke teologen hadde studert dette nærmere? Her står det jo svart på hvitt:

"For Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)

Den norske pastoren Åge Åleskjær sier: "Gud er ikke sint lenger!"

Stemmer det? Paulus er tydeligvis av en helt annen oppfatning. Det er ikke i Det gamle testamente vi leste ordene ovenfor, og det er heller ikke noen henvisning til noe som skjedde før Golgata. En skal da heller ikke lese så mye i Det nye testamente, ikke minst i Åpenbaringsboken, før en finner at Guds vrede er en side ved Guds karakter.

Den anerkjente evanglisten og bibellæreren R.A Torrey (bildet), har sagt:

"Guds kjærlighet til syndere vil aldri bli skikkelig verdsatt før den blir sett i lys av Hans flammende vrede mot synd."

"Guds vrede," sier teologen J.I Packer, "er aldri den lunefulle, nytelsessyke, irritable, moralsk uedle reaksjon som menneskelig sinne så ofte er ... Gud er bare sint når det er grunn for det."

I virkeligheten er det slik at Guds vrede er like ren som Hans kjærlighet, og det ene motsier ikke det andre. Gud er Gud, og slik må vi forholde oss til Ham. I det første brevet til medarbeideren Timoteus kommer apostelen Paulus med følgende doksologi:

"Han som er Den velsignede og Den eneste mektige, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han alene har udødelighet og bor i et lys ikke noen kan nærme seg. Han som ikke noe menneske har sett eller kan se, Ham være ære og evig makt! Amen." (1.Tim 6,15-16)

Vår tids store problem er at vi forsøker å forklare Gud med vår menneskelige begrensning, og fordi vi ikke er like begeisret for alt ved Hans karakter, trekker vi bare frem det som ikke kan være anstøtelig for andre. Som f.eks Hans vrede. Eller Hans intoleranse! For Gud er ikke tolerant overfor synd.

(fortsettes)

Møt en pionèr fra Brasils storbyer og villmarker

4. juli hadde baptistmenigheten i Vitoria i Brasil et sjeldent besøk. Da prekte pastor Jose Felix (bildet) i menigheten. Han er litt av en legende blant fribaptistene i det nordlige Brasil, fordi det var han som var selve pioneren som plantet nye menigheter her på begynnelsen av 1960-tallet.

Jose Felix, som kommer fra innlandet, fra Paraiba, fikk høre Guds ord forkynt tidlig på 1950-tallet. Han omvendte seg fra sine synder, og tok imot Jesus som sin Frelser og Herre. Mens han bodde i Parana deltok han på gudstjenester i en fribaptistmenighet der. Styrket i troen gjennom den lokale menighetens undervisning, bestemte han seg for å gå på bibelskole, så dro han til Rio Grande og det var her Jose Felix opplevde Guds kall til å forkynne evangeliet. På dette tidspunktet hadde han utdannet seg som snekker, men han la alt fra seg - og det til tross for at sjefen hans gav ham svært gode betingelser - for å følge Jesus i en radikal overgivelse til Guds rike.

I 1963 opplevde Jose Felix at Gud kalte ham til den nordøstlige delen av Brasil. På det tidspunktet var Felix pastor for en voksende menighet i den sørlige delen av Brasil, men etter å ha funnet noen som kunne føre dette arbeidet videre, brøt han opp og gav seg ut i det ukjente. Ut fra byen Campina Grande har han så arbeidet. Og det har ikke vært en enkel arbeidsmark. Det har til tider kostet blod, svette og tårer, men Felix har sett mennesker frelst, han har døpt dem og lagt dem til nye menigheter. Resultatet så langt er at mange er frelst, nye menigheter plantet og nye arbeidere er hjulpet fram til tjeneste som pastorer og evangelister.

I dag er pastor Jose Felix en gammel mann, men fortsatt i virksomhet, blant annet som president for sammenslutningen av fribaptistmenigheter i det nordlige Brasil. Og sjelevinneren er fortsatt svært ivrig i tjenesten for Jesus.

Egyptisk pastor starter bønnekampanje for USA

En egyptisk pastor utforder 100.000 amerikanere til å be om vekkelse for USA. Dr Michael Youssef (bildet) er pastor for og grunnlegger av Apostlenes kirke i Atlanta. Dette er en menighet som har 42.450 medlemmer. Kampanjen "God Save America" ble startet 4. juli i år, på den amerikanske uavhengighetsdagen.

"Bare en gjennomgripende vekkelse kan redde Amerika fra undergangen," sier Youssef.

Han har hentet inspirasjon fra bønnekampanjen som ble startet av Jeremiah Lanphier på begynnelsen av det 19 århundre, med bare 20 deltagere og som vokste til tusener og spredte seg fra stat til stat.

"Jeg vil fortelle deg," skrev pastor Youssef på bloggen sin her om dagen, "at alt er ikke håpløst for Amerika, om vi faller ned på våre knær, omvender oss og ber!"

Michael Youssef ble amerikansk statsborger i 1984.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 18

Her følger den siste og avsluttende artikkelen i denne serien:

Det ser ut til at når noen vil presentere hva frelse er for noe, blir det presentert som noe som først og fremst er noe som handler om å bli reddet fra fortapelsen. Det handler altså om noe som først og fremst gjelder himmelen eller helvete, det hinsidige og ikke det dennesidige. I hvert fall er det slik det presenteres i forenklet form i forbindelse med evangeliseringsfremstøt. Frelsen blir dermed en slags forsikringsavtale for livet etter dette.

For det er fortsatt slik at altfor mage vil bli lykkelige i det neste livet enn å bli hellig i dette!

Men frelse er en prosess! Den tar tid, ja den er en livslang prosess. Det begynner med rettferdiggjørelse - det vil si: frihet fra syndens lønn eller straff. Det fortsetter med helliggjørelse - som er frihet fra syndens kraft, slik at vi blir mer lik Jesus, og det blir fullendt med herliggjørelsen - det vil si frihet fra syndens nærvær, altså himmelen.

I Det nye testamente blir verbet "å frelse" brukt om fortid, nåtid og fremtid. Vi er blitt frelst, vi blir frelst, og vi vil bli frelst.

Jesus kom første gang for å begynne prosessen med å fjerne barrieren mellom oss og Gud og forsone oss med Ham. Så leser vi i Heb 9,28: "slik ble Kristus ofret èn gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse."

Frelse er en vandring, en pilegrims vandring. Vi går på Veien, som er Jesus, og vi kan være sikre på at vi er på veien, men vi vil ikke være trygge før vi har nådd målet. Jesus sier i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst."

Apostelen Paulus talte om at han har "fullført løpet, jeg har bevart troen" (2.Tim 4,7), og Hebreerbrevets forfatter taler om at vi skal "løpe med tålmodighet i den kampen som er lagt foran oss," (Hebr 12,1). Apostelen Peter ber oss om "å gjøre deres kall og utvelgelse fast," for at vi ikke skal snuble (2.Pet 1,10). Og Judas formaner oss til at vi skal "holde dere i Guds kjærlighet og vente på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv." (Jud v.21)

Så konklusjonen min er at det holder ikke bare å be en kort "frelsesbønn" og så er man frelst, med mindre man dør og går rett til himmelen!

Et viktig profetisk budskap for den kommende tid

Den anerkjente bibellæreren Lance Lambert (bildet) kom med et svært alvorlig profetisk budskap i Jerusalem 18. april i år. Det er et budskap som gjelder vår tid, og vår nærmeste framtid. Vi må forberede oss på vanskelige tider. Jeg gjengir det her:

Frykt ikke og bli ikke forskrekket for det som kommer over
jorden, for Jeg er med dere, sier Herren. Likevel har jeg en alvorlig strid med nasjonene.

De forsøker å dele Mitt Land, sier Herren, det landet som jeg gav til og gjorde pakt med Abraham og hans etterkommere etter ham gjennom Isak og Jakob som en evigvarende arv. Jeg vil ikke tillate dette uten en ødeleggende dom over de nasjonene som forfølger denne planen.

Jeg har reist meg med et intenst og rasende sinne og kommer ikke til å gå tilbake på dette før jeg har ødelagt deres velvære. Jeg vil forårsake at økonomien mislykkes, at deres finanssystem vil bryte sammen, ja, til og med klimaet vil slå feil hos dem. Jeg vil vrenge og vende disse nasjonen opp ned, og de vil ikke forstå hva som har rammet dem, enten de er supermakter eller ikke. For Jeg er den Eneste Allmektige Gud, ingen kan måle seg med meg.

Tror de at de i sin arroganse kan motsi og gjøre ugyldig pakter som Jeg, Den Allmektige, har opprettet? Tror de at de ustraffet kan forandre det som har gått ut av Min munn? Det er Mitt Ord og Min forordning som har gått fram i forbindelse med løftet til Abraham. Det vil ikke bli forandret ved mennesker. Jeg og Jeg alene er Allmektig. Frykt ikke!

På grunn av dette er en ny og langt mer alvorlig fase av dom påbegynt. Frykt ikke, det er Jeg som ryster alle ting. Husk at i Meg har dere fred, men i verden har deretrengsel. Stol på Meg! Jeg ryster alle ting slik at de ting som ikke kan rystes skal bestå. Når alle omstendighetene rundt deg blir uvanlige, finn i Meg din fred, din hvile og din oppfyllelse.

I denne tiden vil gamle og mektige nasjoner bli som den tredje verdens nasjoner.
Supermakter vil ikke lenger være mektige nasjoner, men land slik som India og Kina, vil komme opp og ta deres plass. En stor flokk av frelste (gjenløste) vil komme ut fra disse to landene. I all den forandring som skjer, frykt ikke.

Jeg kjenner din svakhet og tendens til å frykte, men bli ikke forskrekket av alle disse ting. Midt oppi all denne rystelsen, denne forvirring og konflikt, er det to folk som ligger på ens hjerte, den sanne og levende kirke og Israel. Jeg vil bruke disse situasjoner og hendelser for å rense det ene og å frelse det andre. Frykt ikke. Jeg er over stormene, rystelsene og konfliktene, Jeg den evigvarende og Allmektige. I Meg kan du ikke bli rystet, du kan bare miste det som ikke er verdt å beholde.

Prisverdig oppgjør med Benny Hinn fra Ulf Ekman

Det er prisverdig at Ulf Ekman går i rette med vranglæren til Benny Hinn. Det vakte berettiget oppsikt når Ekman valgte å inviterte den nylig skilte amerikanske helbredelsesevangelisten Benny Hinn til årets sommerstevne i Uppsala. Hinn, som har kommet med en rekke merkelige uttalelser de siste årene, avslørte da også seg selv om en talsmann for ren og skjær gnostisisme da han talte på Livets Ord denne helgen. Ulf Ekman viste seg som ansvarlig leder, da han tok Hinn i skole umiddelbart etter Hinns tale, og nå også offentliggjør på sin egen blogg at han ikke kan stå inne for det Benny Hinn sa på dette møtet.

Teorier om at «Jesu blod ikke kom fra Maria, men direkte fra Gud», og at «mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i et legeme» preget Benny Hinns forkynnelse. Det siste er jo noe også Kenneth Hagin, trosbevegelsens far har sagt og skrevet i mange av sine bøker. Hinn omtalte også Treenigheten som "den menneskelige treenigheten".

En konsekvens av Hinn's lære viste seg i en praktisk eksempel, da Hinn fortalte at han hadde erklært en kvinne som var kreftsyk som frisk, fordi det var kroppen hennes som hadde kreft, ikke hun.

Det er flott av Ekman å ta klar avstand fra dette, men det er jo et spørsmål om Benny Hinn i det hele tatt burde ha vært invitert.

Se:

http://www.vl.no/kristenliv/article61625.zrm

http://ulfekman.nu/

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=220085

Hemmelig russisk by hadde hemmelig menighet!

På 1960-tallet var Chelyabinsk-40 en stengt og svært hemmelig russisk by, etter ordre fra selveste Stalin og Beria. Det til tross: her fantes det en levende undergrunnsmenighet! Disse baptistene klarte å lure KGB en god stund, men en dag ble de oppdaget og forvist fra byen.

I dag heter byen Ozersk, og det skjer spennende ting her! Etter at flesteparten av menighetens medlemmer var blitt forvist fra byen, fortsatte noen eldre søstre å bo her. Og de ba. Om en ny tid, om vekkelse og om menighetsplanting. Da Sovjetunionen gikk i oppløsing begynte de eldre søstrene og noen til offentlige møter, og menigheten begynte å vokse. I 1995 fikk den sin egen presbyter - altså eldste.

Frem til nå har baptistmenigheten "Vekkelse" måtte leie lokaler hver gang de skal ha gudstjeneste og møter, og de må gå fra sted til sted. Det er svært tungvint og sliter på medlemmene, som stadig må flytte stoler og gjøre alle praktiske ting på nytt hver eneste gang. Slik har det nemlig holdt på de siste tre årene.

Men nå ser det ut til at menigheten kan få sitt eget lokale (se bildet), for to millioner rubler. Dette vil bety mye for menigheten her, ikke bare for medlemmene, men det vil også gi muligheten for å kunne drive et mer effektivt evangeliseringsarbeide. For dette er virkelig en misjonsmenighet. Vil du være med på å be om at de skal lykkes med å få sitt lokale?

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 17

2. Dåpen er et skille

Når Paulus skriver om den nytestamentlige dåpen og dens betydning i Rom 6, taler han om en død, begravelse og en oppstandelse. Dette er en svært viktig side av dåpens innhold:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

På samme måte som en begravelse er det synlige tegnet på at døden har funnet sted, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Så står vi opp for å leve et nytt liv med Kristus.

Dåpen blir med andre ord det første steget i vår helliggjørelse. Det nye livet som nå starter, blir ikke lenger mitt eget, men min Frelsers liv i meg, et liv som er omvendelsen verdig. I sitt første brev bruker apostelen Peter Noah og arken som et forbilde på dåpen:

"I den (altså arken) ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av den syndenaturens urenhet, men en god samvittighetens pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,20-21)

Jeg har døpt mennesker som har hatt en sterk opplevelse av dåpen som en død og en oppstandelse til et nytt liv. En av dem hadde bakgrunn som en slosskjempe. Han hadde ulike ting på samvittigheten, ble radikalt frelst og hadde en sterk lengsel etter å kunne starte på nytt, med virkelig rene ark. Dåpen ble for ham en virkelig begravelse av det gamle livet, og starten på det nye. Noen dager i forkant av dåpen ringte han meg. Han trengte hjelp til å kvitte seg med ting han hadde hjemme hos seg, og som han ikke lenger ville ha der etter at han hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. I utgangspunktet skulle vi ha brent det i hagen, men vi valgte å kjøre det på søppeldynga. Jeg husker det som var var i dag: Mannen kastet den ene tingen etter det andre utfor fyllingen, og da han var ferdig hevet han armene i været, og ropte et rungende halleluja ut over søppelfyllinga. Mannen i vaktbua skvatt til. Han hadde nok ikke hørt noen rope halleluja der før, vil jeg tro. Så var den nyfrelste mannen rede for å bli døpt.

(fortsettes)

4000 kristne sionister med støtteerklæring til Israel

Mer enn 4000 kristne sionister kom sammen i Washington DC, 20.-22. juli, for å gi sende et sterkt pro-Israel budskap til medlemmene av den amerikanske kongressen.

Det er femte gangen Christian United for Israel med pastor John Hagee (bildet) i spissen, arrangerer denne sammenkomsten. Her deltar både kristne, ortodokse jøder, politikere og evangelikale ledere.

I forbindelse med sammenkomsten absolutte høydepunkt: Night to honor Israel Banquet, som fant sted onsdag, talte pastor Hagee, som er stifteren av Christian United for Israel, og ba de mange tilhørerne om å stå ved Israels side i den vanskelige tiden landet og folket nå opplever.

"Når flotiljer med militante mennesker søker å omgjøre Gaza til en iransk havn, så proklamerer jeg stolt: jeg er israeler. Når verden fordømmer Israel for å forsvare seg selv fra tusener av raketter og bombenedslag, proklamerer vi stolt: vi er israelere!," sa pastor John Hagee i sin tale, og la til: "Når terrorister truer med å drepe deg, proklamerer vi stolt: vi er israelere! Når dine alierte blir slitne av å bekjempe tyranni og undertrykkelse, og forsøker å finne letteste vei ut, står vi sammen med deg og sier: vi er israelere."

I mars overleverte pastor John Hagee 100.000 støtteunderskrifter for Israel til den amerikanske kongressen. John Hagee er pastor for Cornerstone Church i San Antonio i Texas, som har 19.000 medlemmer. Menigheten ble grunnlagt av Hagee i 1975.

Det har aldri vært så mange barnslige kristne som nå!

Peter Masters, pastor for Metropolitian Tabernacle i London siden 1970 - legendariske C.H Spurgeons menighet - underviser fra Efeserbrevet for tiden. I går lyttet jeg til en av hans siste taler med utgangspunkt i det fjerde kapitlet. Her sier Peter Masters (det lille bildet) noe jeg selv har tenkt mye på:

"Det har ikke vært så mange barnslige kristne i menighetens historie, som nå! Og det til tross for at det ikke har vært flere velutdannede mennesker."

Nå er det forskjell på det å være barnslig, og det å være barnlig. Det siste er noe vi bør be Gud om å få være livet ut! Vi er jo Hans barn, og vi trenger å stadig lære av et barns umiddelbarhet, tillit og hengivelse. Men barnsligheten er noe vi bør legge av oss. Kristi forsamling skal jo vokse til manns modenhet.

Utgangspunktet for Peter Masters undervisning denne gangen var Ef 4,14:

"for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster."

Noe av det som er karakteristisk for det barnslige er at man skal ha det som man selv vil! Vi lever i en tid med svært liten bevissthet om læren. Det er som Paulus sa: Man tar seg lærere i hopetall, som det klør dem i øret. Er det så farlig da, hva de lærer disse predikantene vi hører på? Kan vi ikke bare ta litt her, og litt der, det beste, liksom? Akkurat slik som det passer oss nå?

I det siste er jeg blitt forskrekket over visse predikanter, pastorer og bibelskolerektorer i frikirkelig sammenheng, som uten kanskje å tenke seg om, skriver rosende ord om en person som, når man ser ham etter i kortene, lærer det motsatte av det som deres egen menighet eller kirkelige sammenheng faktisk står for. Er det noe rart at det blir forvirring ute blant folk flest? Tar de seg virkelig ikke mer tid til å sette seg inn i teologien til de som de roser offentlig?

Det tas lett på vranglære i dag, og det er de underligste folk som slipper til på talerstolene i visse sammenhenger. Så annerledes enn det som Det nye testamente skriver med hensyn til vranglære og vranglærere. Er det så merkelig at menighetene er kraftløse, og har liten innflytelse?

I 1.Kor 13,11 skriver Herrens apostel:

"Da jeg var barn, talte jeg som et barn, og jeg forsto som et barn, og tenkte som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige."

Det er på tide at Kristi forsamling legger av det barnslige, og blir voksen!