Jeg skriver i min fortvilelse ......

I dag skriver jeg i min fortvilelse kanskje en av de mest personlige bloggpostene noensinne. Jeg er redd jeg blir misforstått. Noen vil ha det til at jeg fremhever meg selv med å være så hudløst ærlig, og bruke meg selv som eksempel. Det oppleves vondt å bli beskyldt for slikt. Jeg skriver om eget liv, i håp om at noen skal kunne kjenne seg igjen i min egen skrøpelighet, og finne en medvandrer. Ja, jeg er fortvilet i dag. Kanskje mest fortvilet over uforstand hos mennesker som egentlig burde visst bedre. Som pårørende til en som sliter med en psykisk lidelse, er man vel kjent med livets berg og dalbane. Håp og mismot er mer enn ord. Det er velkjente realiteter. Man vet hva lammende frykt er, engstelse for andres liv, bekymringene for hverdagens trivialiteter, men som er livsnødvendige for andres ve og vel. I møte med egen alvorlig kronisk sykdom, som sliter med ens kropp, bekymrer man seg for framtiden. Hva om en selv faller bort, hva med de som blir igjen? Bekymringen er ikke ubegrunnet, den er reell.


Vi har møtt mange i samme livssituasjon, og lært mye av dem. Både pasienter og pårørende. I dag snakket vi med en enslig mor med en autistisk sønn. Som har møtt veggen. Hun får ikke den hjelp hun burde ha fått. Det siste hun hørte fra hjelpeapparatet var at verken hun eller hennes sønn hadde noe å klage for, og de hadde slettest ikke noe med at de som skulle passe på autisten for å gjøre hans hverdag trygg og god, ble skiftet ut med nye og ukjente personer. Alle som vet noe om autister vet at forutsigbarhet og trygge kjente rammer er svært viktige. Da blir det truende når plutselig en ny person dukker opp, og som attpåtil er lite interessert og motivert for sitt nye arbeid. Vedkommende var visst mer interessert i å lese til eksamen som pleiemedhjelper enn å være til stede for han som trengte omsorgen. Det blir ikke så lett å få beskjed om å holde kjeft, fordi man trenger ro til å lese. I arbeidstiden. Og trussel om å bli kastet ut av sin omsorgsbolig om han fortsatte å snakke. Jeg blir fortvilet på morens og sønnens vegne. Og undres over hva som driver enkelte mennesker til å søke jobb i omsorgsyrker. Hva slags mennesksyn de har - innerst inne? Vi har møtt mange gode omsorgsarbeidere, mennesker med raushet, forstand og visdom. Faglig dyktige og arbeidssomme. Men vi har også møtt det motsatte, både hos leger og medhjelpere. Jeg har forsøkt med mine beste overtalelsesevner å få gehør hos to leger, men møtt veggen fullstendig, i en kritisk fase i vår familie. Slikt gjør inntrykk og fester seg.


Jeg har også møtt merkelige holdninger og fordommer - også hos kristne. Ikke minst hos de som tror at Gud vil helbrede alle - nå! Når helbredelsen uteblir, må det jo være en årsak til det. Kanskje hos foreldrene? I møte med dette blir man sårbar, og samtidig tråkket på.


Jeg har en drøm! En drøm ikke ulik den som Jean Vanier (bildet) hadde da han grunnla den første kommuniteten for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Kjernen i Jean Vaniers spiritualitet er knyttet til et møte med Jesus i de svake, fattige, ensomme og lidende.


Jean Vanier sier: "Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap." Dette er noe av kjernen i Vaniers budskap. I et fellesskap og i atmosfære av tillit og respekt, vil Vanier og Arken-kommunitetene gi utviklingshemmede mulighet til å erkjenne og bruke sine gaver, og oppgave den glede som vennskap med andre gir. Det lys som Jean Vanier så i møte med evangelienes Jesus er den sannhet at de svake, de minste, i hans sammenheng de utviklingshemmede, kan bli en kilde til liv for andre - intet mindre. Vi er så vant til at vi skal gjøre noe for de svake. Samfunnet og menighetene er preget av denne tankegangen. Men hos Vanier og i Arken kommunitetene oppdager de mer og mer at de svake har noe vesentlig å bidra med, som vi trenger for å bli hele mennesker.


Dette har jeg selv oppdaget - og det har beriket meg. Jeg drømmer om en slik kommunitet hvor det er plass for de sårbare, de hvis liv har gått i stykker - hvor de blir sett og bekreftet, og hvor de kan være mennesker som bringer helbredelse til andre gjennom deres blotte nærvær.


Men i dag kjenner jeg på fortvilelsen over hvor sårbart det er å leve. Det gjør vondt når andre lider.

Bli mer lik Jesus

Jeg våknet med en sang i dag tidlig. Det første verset lyder slik: "Dyraste Jesus, deg til eg elska. Like til døden elska du meg. Deg vil eg lyda, deg vil eg tena, gjeva meg villig, Herre til deg. Deg vil eg lyda, deg vil eg tena, gjeva meg villig, Herre til deg."

Det er den kjente amerikanske pastoren og oppbyggelsesforfatteren Max Lucado, en av mine favorittforfattere om jeg må si, som har sagt: "Gud elsker deg akkurat slik du er. Men Han vil ikke la deg forbli slik. Han vil at du skal bli mer lik Jesus."

Jeg har tenkt: Hvilke forandringer kunne ikke skje hvis vi bestemte oss for å leve i stråleglansen fra Kristus leve tiden?

Det er ingen tvil: Gud har ambisiøse planer for oss. Den samme som frelste vår sjel, lengter etter å gjøre vårt hjerte nytt. Og Hans plan er intet mindre enn en total forvandling: "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde." (Rom 8,29) "For dere har lagt av det gamle mennesket og dets gjerninger og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne." (Kol 3,10) Gud er villig til å forandre oss slik at vi blir lik Frelseren.

Og det er også slik at vår kraft kommer fra å kjenne Hans Sønn. Det er Watchman Nee som har sagt: "Alt Gud gir til oss, er sin Sønn, ikke en masse ting. Derfor dreier hele spørsmålet seg om å kjenne Guds Sønn.

Jeg tror at et av våre største behov som kristne er å erfare at Kristus er vårt liv. Jeg understreker ordet erfare. For mange blir kristenlivet bare ord, masse ord. Mens det dreier seg altså om noe helt annet: erfaring. Apostelen Paulus hadde tydelig erfart Kristus. Han skriver: "Når Kristus, vårt liv..." (Kol 3,4) Det er det samme Jesus snakker om: "Jeg er .... livet." (Joh 14,6) Han omtaler jo seg selv også som "livets brød" og "livets vann". Begge deler livsviktige ingredienser.

Det dreier seg om å leve i Ham, av Ham og for Ham. I disse få ordene skjuler det seg en dyp hemmelighet, som Helligånden må få åpenbare for oss.

Følgende av forfallet: Ikke-kristne og kristne mer lik hverandre

Aftenposten gjenga en meget interessant undersøkelse i gårsdagens morgenutgave. Det dreier seg om den største helseundersøkelsen som er gjort i Norge, og omfatter alle innbyggerne over 13 år i Nord-Trøndelag fylke. I undersøkelsen har man sett på forholdet mellom religiøs aktivitetpå den ene side og folkehelse, mestring og sosial tilhørighet på den andre siden. Undersøkelsen viser at skillet mellom kristne og ikke-kristne er i ferd med å bli visket ut. Så kan en jo spørre om det er positivt eller negativt. Kanskje er svaret begge deler!

I Aftenposten blir religionsforsker Idar Kjølsvik intervjuet, og han sier noe veldig interessant i denne sammenhengen:

"Det er lettere å kalle seg kristen nå enn før, fordi vi selv får definere hva det betyr."

Jeg tror religionsforskeren med dette utsagnet på mange måten tar pulsen på det moderne samfunnet. Bibelen er mer eller mindre lagt på hylla, i livssynsmarkedet plukker vi det som passer det sterkt individualistiske mennesket aller best, og lar det vi ikke synes noe om på hylla. Kjølsvik har også registrert at det er lettere å finne seg til rette i en menighet "når rammene ikke er så strenge. Samtidig har vi fått flere menigheter, slik at enhver kan velge etter egen smak."

Det slår meg: Hvor annerledes dette er fra nytestamentlig kristendom! Apostelen Johannes, som var en av Jesu nærmeste disipler skriver i sitt første brev: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham." (1.Joh 2,15) Når menigheten ble grunnlagt ble de kristne forfulgt, fordi tro på Jesus betydde et radikalt brudd med det livet de hadde levd. Sann kristen tro er radikalt annerledes.

De menighetene som vokser, i følge undersøkelsen, er de som "tilbyr mest opplevelser", og her nevnes Romerkirken og karismatiske eksempler på dette. De andre menigheten blir for kjedelige. På et etiske området er nordmenn blitt mer liberale enn noensinne. Store deler av kristenfolket aksepterer skilsmisse, gjengifte og samboerskap.

Undersøkelsen stemmer i grunnen godt med apostelens ord om tiden før Jesu gjenkomst:

"Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme farlige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, slik som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra." (2.Tim 3,1-5)

Mer enn noen gang trenger vi menigheter som representerer sann kristen tro, og som kan forkynne evangeliet med ånds og krafts bevis. Sann kristen tro handler hver dag om å ta opp sitt kors, fornekte seg selv og følge Jesus. Noen annen form for kristen tro finnes ikke.

Lovsangens innside

Innfor dette nye året har jeg gjentatte ganger opplevd at Gud har dratt min oppmerksomhet, mot lovsangen og tilbedelsen. Det er som om Han sier: Rett fokuset ditt mot tilbedelsen av Guds Lam, mot Jesus.

Tidlig i 2007 begynte noe spesiellt å inntreffe nesten på hver eneste gudstjeneste eller møte jeg deltok på. Enten introduserte møtelederen, eller en person i salen reiste seg og følte seg minnet om at vi skulle synge: "Jesus det eneste, helligste, reneste". Merkelig, ikke sant. Denne sangen hører ikke med blant de som mest blir sunget, i hvert fall ikke i de sammenhengene jeg går. Sangen hørte jeg første gang i min fars bisettelse. Da var jeg 12 år gammel, og klokkeren i min daværende hjemmemenighet sto ved kisten og sang denne sangen. Det var svært gripende. Siden har den fulgt meg, men i fjor begynte altså dette å hende: Sangen ble sunget igjen og igjen, nesten på hvert eneste møte gjennom hele året og slik har det fortsatt inn i det nye året. De to siste søndagene har jeg sunget sangen henholdsvis i Brumunddal baptistmenighet, i Filadelfia Kolbotn og i Lena pinsemenighet. Det er tydelig at Gud vil noe spesielt gjennom denne sangen i mitt liv. Nå spør jeg Ham hvorfor og lytter ivrig etter Hans svar.

Jeg oppholder meg mye i Salmenes Bok for tiden. Salmenes Bok er bygget opp som Händels Messias. Lovsangen stiger til finalenivå, da alle røster og instrumenter gir alt. Jeg tror at selve sammensetning av Salmenes Bok er profetisk. For vi er på vei mot finalen. Lovsangen skal bare øke fram mot Jesu gjenkomst. Den skal øke gjennom et rikere lovsangsspråk og gjennom en dypere forståelse av lovsangens innside. Når lovsangen her på jorden begynner å ligne på den himmelske lovsangen, kommer den å bli så attraktiv for Jeus og inneholde en slik dragningskraft, at den kommer til å medvirke til at Jesus kommer igjen!

Men i disse dager kjenner jeg igjen et sterkt behov for å bøye kne - i dyp ærbødighet og ærefrykt.

Akkurat nå føler jeg behov for å ta på meg et slikt skilt man av og til ser nye butikkmedarbeidere går med: UNDER OPPLÆRING!

Er "loviskheten" vår største utfordring?

Er virkelig "loviskhet" den største utfordringen norske kristne står overfor idag? Eller konstruerer vi et problem? Kanskje vår største utfordring er vår lunkenhet? Jeg forstår at både spørsmålet og antydningen til et annet svar kan være provoserende. Det er ikke ment slik. Og la meg understreke: jeg tenker ikke på noen bestemt person. Men jeg stusser over en del av den argumentasjonen jeg møter hos de som trykker Åleskjærs nådeforkynnelse til sitt bryst, og en del av kommentarene som gis på bloggen her.

Joda, jeg har hørt "skrekkhistoriene" om de som har fått påpakkning for hårfrisyrer og sminke og alt det der. Men det er vel få, om noen som får påtale for noe slikt i noen menighet i dag? Det er neppe det største problemet? Hva sitter vi igjen med da? Oppslutning om møter eller gudstjenester? Bønn og bibellesning? Er det dette som er "lovisk"? Mitt inntrykk er at mange føler seg veldig frie når det gjelder å gå på møter eller delta på gudstjenester. De kommer når det passer dem. Er det dette som er frihet fra loven - å gjøre som man vil? Er det frihet fra loven å la være på bønnemøter, å be eller å lese Bibelen? Er det lovisk å be, eller følge en bibelstudieplan? Hva er det egentlig vi er så bundet av i Norge? Og hvorfor er vi så opptatt av dette som kalles "loviskhet"? Består friheten i Kristus av å være så fri at man ikke trenger å be eller lese i Bibelen, eller faste - bare gjøre det når man føler for det og har overskudd til? Består friheten vår av å avstå fra å holde hviledagen hellig? Jeg vil tro de færreste tror at vi blir frelst ved å holde Loven, så det kan ikke være problemet.

Jeg tenker vi er veldig annerledes enn kristne jeg har møtt som kommer fra vekkelsene i Asia og Afrika, som har en enorm appetitt på Guds ord og bønn, som stortrives med å være sammen med sine trossøsken og dermed søker det kristne fellesskapet så ofte det er mulig, ja det er deres aller høyeste prioritet. Hvor de samles til bønnemøter og bønnenetter. Og hvor folk blir frelst i hopetall.

Kan det være at det er godt å skylde på "loviskheten" så vi slipper å ta vårt forhold til Jesus på alvor, og at vi dermed kan leve vårt liv akkurat som vi vil? Kan dette være en av årsakene til at man opplever tegn og under i Asia, Afrika og Sør-Amerika, mens det er sjeldent vi opplever slik her i Norge?

Jeg vil tro at Loven var og er et større problem for en jøde, eller for en nordmann.

Ble sittende å tenke på dette etter å ha lest ordene fra 1.Kor 6,12: "Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner."

Omvendelse - nøkkelen til fornyelse og gjenopprettelse

Jeg har tenkt mye på en setning fra en av bøkene til Francis Frangipane (bildet) den siste tiden: "Før Den Evige kan gjøre noe synlig med sin kraft, gjør Han noe usynlig med sin hellighet." På den ene siden ser vi vår nasjon synke dypere og dypere ned i synd og elendighet, vi ser frafall og forfall. På den andre siden vet vi at Herren arbeider med å fremstille en brud for sin Sønn som er uten flekk eller lyte av noe slag. Vi leser om dette i Ef 5,27: «slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Gud har gitt et løfte for oss i den tiden vi lever i akkurat nå. Hans ønske er gjenopprettelse. Gjenopprettelse av Hans evige hensikt og plan med oss og med forsamlingen. Men forut for en slik gjenopprettelse går alltid omvendelse. "Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet." (Apgj 3,19) Det er når vi gjør dette - handler på det, at "tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn," kan komme. (v.20) Her ligger nøkkelen til å erfare gjenopprettelse i eget liv, og i ulike situasjoner vi står overfor. Den som vil oppleve gjenopprettelse i sitt liv må ta et hensynsløst oppgjør med synden i sitt eget liv, uten å gjøre noe forsøk på å konstruere noen formildende omstendigheter og uten å skylde på noen andre.

Bønnelunsj med trossøsken

På formiddagen i dag var jeg med på den første bønnelunsjen i regi av Felleskomiteen på Gjøvik. Den siste lørdagen i måneden skal vi samles i pinsemenighetens lokaler til felles bønn for byen og distriktet. I dag var vi en fin flokk fra både Misjonsforbundet, Frelsesarmeen, Normisjon, Livets Senter, Josvakirken, pinsemenigheten og baptistene. Og det var så godt å be sammen! Vi ba en times tid, og så spiste vi sammen. Kombinasjonen var kjempeflott. Det sies mye om både bønn og måltider i Den Hellige Skrift! Jeg tror dette er en fin møteform, som forhåpentligvis vil gjøre det lettere for mange til å avsette disse to formiddagstimene en gang i måneden for å be sammen. Det er den amerikanske pastoren og bønnelederen Francis Frangipane som skriver: "Det vil kreve en samlet menighet fra hele byen for å vinne krigen om byen. Våre anstrengelser vil ikke stanse flodbølgen av økende ondskap i våre byer hvis vi, som er Kristi menighet, isolerer oss fra hverandre." Det er også Frangipane som definerer "Herrens hus som den levende, forenede og bedende byens menighet." Jeg tror Herren fryder seg over dette initiativet. Det er en del av oppfyllelsen av Jesu egen bønn: "Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett, likesom vi er ett." (Joh 17.20-22)

Antikrist forandrer tider og lov

Som jeg har antydet i en kommentar til Thomas i går, har jeg i en tid arbeidet med de bibelske tekstene som omhandler Herrens høytider. Det har blant annet sammenheng med at jeg i mange år har studert kirkehistorien og de såkalte kirkefedrenes skrifter. Dette har jeg hatt stor glede av. Men det har vært med svært blandede følelser jeg har lest kirkefedrenes uttalelser og sterke hatefulle utfall mot jødene. Dette hatet har vært tydelig utslagsgivende når det som av Gud selv kalles for Herrens høytider, er omtalt og så endret. I sin avstandstagen til sine jødiske røtter, forandret man blant annet feiringen av Herrens hviledag. Det er riktig at keiser Konstantins usalige samrøre med stat og kirke, også førte til at søndagen ble offisiell hviledag i stedet for den bibelske sabbaten. Men dette skjedde som en konsekvens av en utvikling som hadde fått pågå en periode. Jeg har i noen andre artikler påvist den urene elva, og det vil komme noen flere slike artikler som dokumenterer dette.


Når man leser profeten Daniel er det ingen tvil om hvem som har vært den egentlige arkitekten bak denne endringen av Herrens høytider. "Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov." (Dan 7,25) I oversettelsen Bibelen Guds ord står det: "... og sette seg fore å forandre tider og lov." Det er ingen tvil om at det er den onde som står bak dette, og at det er en del av det antikristelige systemet.


Det er viktig å slå fast at sabbaten ikke kommer fra Sinai. Den er en del av Guds karakter og personlighet! "Og Gud hvilte på den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,3) Dette er altså en side ved Gud, som vi desperat trenger å stifte bekjentskap med i vår egen tid. Jeg tror vi mer enn mye annet trenger å bli kjent med Guds hvile, slik at vår egen sjel kan bli gjenopprettet. Jeg tror at det skjer ved at vi også på dette punktet begynner å ta Guds ord på alvor.


Jeg finner intet sted i hele Bibelen at sabbatsfeiringen er et et avsluttet kapitel, og at det er en annen dag som gjelder. Den eneste årsaken til at vi nå feirer søndag som hviledag, er at vi følger et pålegg fra en keiser ved navn Konstantin. Denne inngrodde tradisjonen følger vi også i våre frikirkelige sammenhenger. Men dagen er altså endret, slik profeten Daniel profeterte om. Så kan vi jo spørre om det har noen betydning i det hele tatt? Jeg vil mene så: Det er bare om en dag Herren har sagt at Han "helliget" den, og det er bare om denne dagen at Gud har sagt at vi skal "komme i hu." (2.Mos 20,8)


Jeg finner det også underlig at Guds ord taler om at "det står da en sabbatshvile tilbake for Guds folk," (Hebr 4,9) om det er slik at det ikke er så farlig hvilken dag som er hviledagen.


Sabbatsfeiringen er, slik jeg ser det, en av de grunnleggende reglene for at vi menensker skal kunne fungere riktig. For i sabbaten ligger tre helt grunnleggende ting:


Velsignelse
Hellighet
Hvile


Vi kunne kanskje samle alle disse tre i ett ord: helhet!


Etter at Israel er ført ut av Egyptens slaveri blir også feiringen av sabbaten forsterket til å bli et paktstegn mellom Den Evige og Israel.


"Og Herren sa til Moses: Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere. Den som vanhelliger den, skal visselig lide døden. Hver den som gjør noe arbeid på den dagen, han skal utryddes av sitt folk. Det er seks dager til å arbeide i, men på den sjuende dagen skal det være høyhellig sabbat, hellig for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal visselig lide døden. Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt etter slekt, en evig pakt. Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn. For i seks dager skapte Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte han og holdt seg i ro." (2.Mos 31,12-17)

Sabbaten - Herrens egen dag

Den jødiske historien er full av lidelser. Grufulle lidelser. Ikke minst påført dem av mennesker som har kalt seg selv kristne. Hva er det ved siden av Guds nåde og trofasthet, som har gjort det mulig å holde sammen som folk og overleve? Jeg tror svaret på det spørsmålet er enkelt. På grunn av sabbatsfeiringen. En av de store velsignelsene ved sabattsfeiringen er jo at den knytter familien sammen, som få andre ting kan gjøre det.
I Siddur - den jødiske bønneboken, er sabbaten omtalt som en brud eller dronning, som er ren og vakker. Her finnes også en bønn som jødene synger når sabbatsfeiringen begynner:


Kom, min venn, bruden i møte,
la oss ønske Sabbaten velkommen!
"Gi akt på" og "kom i hu" - det lot den
eneste Gud oss høre i ett eneste ord.
Den Evige er den eneste og Hans navn er ett,
Hans navn skal æres og prises.
Kom, la oss gå Sabbaten i møte, for den er
velsignelsens kilde.
Den var planlagt fra begynnelsen som
skapelsens avslutning, det første som ble
uttenkt.


I 3.Mos 23 kan vi lese om Herrens høytider. Der tales det om den syvende dagen: "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster. I seks dager skal dere arbeide, men på den sjuende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." Det er viktig å legge merke til at Herren selv kaller dette for "Herrens høytider". Det er altså noe som kommer fra Gud selv, det er ikke menneskeskapte ting. Det er Hans "fastsatte tider". Og en av disse fastsatte tider, er altså sabbaten. Det er en dag hvor man minnes at Gud skapte verden på seks dager, og hvilte på den sjuende:


"Og Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen fra alt sitt verk som han hadde gjort. Og Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og ville gjøre." (1.Mos 2,2-3)


Her understrekes det enda sterkere at Gud har valgt en spesiell dag - den sjuende - som Han har velsignet den. Både av egeninteresse og fordi jeg ble utfordret til det, satte jeg meg fore å studere hva Bibelen har å si om hviledagen, om sabbaten, og så langt har jeg kommet frem til følgende: Det finnes intet sted i Den Hellige Skrift hvor Gud har endret på dette. At kirken har forandret dette til å dreie seg om søndagen handler om noe annet enn Guds ord. Jeg er kommet til at det handler om at kirken på et tidlig tidspunkt, før keiser Konstantin blandet sammen stat og kirke i en usalig blanding og samrøre, gjorde endringer til stor skade for seg selv når de skar av sine jødiske røtter. Sabbaten er en del av De 10 bud:


"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på deen sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den." (2.Mos 20,8-11)


Sabbatsdagen er altså noe vi skal huske på. Vi skal komme den "i hu". Syv står i Bibelen for fullendelsens tall. Det er en dag som skal være adskilt for Herren, og det er en dag hvor vi skal minnes vår frelse.


I 5.Mos 5,12-15, hvor de 10 bud er beskrevet, settes feiringen av sabbatsdagen i forbindelse med utgangen fra Egypt. Denne utgangen er jo et bilde på vår frelse i Kristus.


Nå er ikke det å holde sabbaten eller ikke en frelsessak. Du finner ingen støtte for et slikt syn i Den Hellige Skrift. Men det er likevel en helt spesiell dag som er fastsatt av Herren selv, til vår velsignelse. Jeg tror faktisk at vi også trenger denne dagen for å kunne hvile i en så hektisk hverdag som vår - en dag adskilt for Herren, hvor Han blir vårt sentrum. Dessuten kan den være med på å redde våre familier. En måte å gjøre det på er gjennom måltidsfellesskapet. Dessverre er det få familier i dag som har tid til å spise sammen. Kan kanskje om vi avsatte en dag i uken til et festmåltid, hvor vi bad sammen, leste fra Skriften og hadde tid til hverandre, så kunne mange ekteskap vært reddet?!

Israelsk baptisthistorie, del 1

Det er er frukt av forkynnelsen til den legendariske pastoren i First Baptist Church i Dallas i Texas, George Truett (bildet), at den aller første baptist kom til Israel. Tidlig på 1900-tallet dro Sukri Mussa, som bodde i landsbyen Safed til USA for å studere. Det var mens han oppholdt seg i Texas at han kom til tro på Jesus Messias, etter å ha hørt George Truett tale Guds ord. Med økonomisk støtte fra flere baptistkirker i Illinois dro han tilbake til Israel i 1911.

"Han kjøpte seg en hest, og dro rundt i landsbyene for å forkynne. Det var ikke lett på grunn av motstanden han opplevde fra andre tradisjonelle kristne kirkene," forteller Fuad Sakhini, som har vært pastor i Baptistkirken i Nasaret siden 1960. Sukri Mussa drev med evangelisering i Turan og Eilabun, landsbyer som den gang hadde et stort antall med nominelle kristne. Mussa kom selv fra en slik bakgrunn. Han organiserte bibelstudier, og til å begynne med kom de sammen i hjemmene. I 1926 bygde disse første troende sin egen kirke, og grunnla Baptistkirken i Nasaret. Mussa døde i 1928, men før det hadde han rukket å dele sin visjon om å plante nye menigheter i Galilea.

Fuad Sakhnini, som ble født det samme året som kirken ble bygget, var blant en gruppe unge menn som fortsatte det arbeidet Mussa hadde startet. Mange av disse kjøpte seg esler og dro ut til ulike landsbyer. Det ble startet arbeid i over Galilea-området: I Jaffa, Kafr Kanna, Turan, Eilabun, Akko og Rama.

På 1930-tallet kom et antall sørstatsbaptister til Israel for å støtte opp om dette arbeidet. Blant dem var Leo Eddleman, som senere ble professor i hebraisk. Han studerte også arabisk for lettere å kunne arbeide blant palestina-araberne. På slutten av 1930-tallet hadde Sørstatsbaptistene syv arbeidere i Israel, men 2. verdenskrig tvang dem til å reise tilbake.

(fortsettes)

Paktens Gud svikter aldri. Del 1

Jeg er glad for å kunne regne pastor Chuck Cohen som en personlig venn. Chuck er messiansk jøde, og er en del av pastorteamet i Kings of Kings menigheten i Jerusalem. Han er også en av lederne for det nasjonale bønnenettverket i Israel. Det er noen år siden jeg traff Chuck første gang. Da var han sammen med sin kone Karen i Seljord i forbindelse med en Israelskonferanse. For to år siden delte vi talerstol på den aller første nasjonale bønnekonferansen for Israel og Norge som er blitt holdt, og 23.-24. mai skal vi tale sammen igjen, på den andre nasjonale bønnekonferansen for Israel og Norge, som blir holdt på Hedmarktoppen. Chuck har sammen med sin kone skrevet en meget god bok som heter: "Våre trosrøtter". Den er oversatt til norsk av Oddvar Nilsen, og var et av de aller siste oversettelssoppdrag Oddvar Nilsen gjorde før han døde av kreft for en kort tid siden. Som vanlig har Oddvar gjort en svært god oversettelse av en bok, som ikke bare de som er interessert i Israel og det profetiske ord bør lese, men også alle som er interessert i å finne tilbake til våre trosrøtter. Det er jo ingen tvil om at disse røttene er jødiske.


Jeg har merket meg noe Chuck skriver i sin bok, som passer godt inn i den serien av artikler jeg nå skriver om Israel, jødene og det profetiske ord her på denne bloggen. Hør bare:


"Mange troende har lært at de skal tolke Det gamle testamente gjennom Det nyes filter. Vi fortolker Det nye testamente gjennom Det gamles filter." Jeg er ikke i tvil om hvem som har rett! Den første fortolkningsnøkkelen er egentlig ganske representativ for erstatningsteologien. Chuck legger til:


"Deler av Det gamle testamente (spesielt ritualene og høytidene i forbindelse med Loven) var skygger av gode som skulle komme (Kol 2,17; Hebr 8,5 og 10,1) Men da Messias Yeshua åpenbarte seg og fullførte det Hans Far hadde gitt Ham i oppdrag om, forsvant ikke skyggene. Faktum er at de ble klarere, mer forståelig og oppbyggende."


Det står et veldig interessant ord i Det gamle testamentes siste profetiske bok, Malaki. I Mal 3,6 heter det: "Jeg, Herren, har ikke forandret meg, og dere, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort." Det er virkelig et ord å legge seg på sinne, når enkelte hevder at Gud har endret mening og gått fra sine løfter til Israel og det jødiske folk.


Vi må ikke glemme at det er GUD som tar initiativ til å opprette en pakt med et folk. Vi er ikke i stand til å innlede en avtale, som er bindende for Gud. Gud innledet en pakt med Abraham med disse ordene:


"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik." (1.Mos 17,2)


Legg merke til at Gud kaller den "MIN pakt". Den er helt og holdent Hans initiativ og Hans ide. Men det er jo også slik at det skal to parter til for å inngå en pakt. Det er også tilfellet her. Herren fortsetter med å si:


"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt, EN EVIG PAKT. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg." (1.Mos 17,7)


Guds pakt med Abraham er en pakt bygget på nåde, ikke på Loven. Det eneste Gud krever av Abraham er at han og hans etterkommere blir omskåret. Den krever ingen handlinger, eller gjerninger ut over dette. Først mange år senere kom Lovens pakt under Moses.


Jeg nevner dette fordi enkelte har hevdet at Israel må holde Loven for å få rett til å vende tilbake til Det lovede land og kunne bli der, men så er ikke tilfelle. Det er ikke Lovens pakt som gjelder her. Det er en pakt bygd på nåde - og det er dette som er selve grunnlaget for at jødene i endens tid kan vende tilbake til landet og bli der. Det er en nådeshandling fra Gud. Det er jo Herren selv, som er opphavsmann til og opprettholderen av pakten med Abraham og Hans slekt. Han er paktens Gud, og som sådan kan han aldri bryte sitt ord, ikke engang om Hans folk svikter Ham.


I en situasjon hvor Israel erklæres å være et folk, som er fiender av evangeliet, er de likevel elsket for deres fedres skyld i henhold til utvelgelsen. Det skyldes utelukkende en ting:


"For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Rom 11,29)


Gud er paktens Gud, og derfor er pakten gjeldende, uansett hva som skjer. Gud kan aldri bryte sin pakt. Han kan aldri gjøre sine utvalgte til ikke-utvagte, Han kan heller aldri ta sine nådegaver tilbake, som Han har gitt sitt utvalgte folk. Han har heller ikke annulert det kall, Han påla dem.


Chuck Cohens bok kan kjøpes her: www.frihet.no

Hva er det unike med Israel og jødene?

"Guds ord ble betrodd dem", skriver apostelen Paulus om jødene i Rom 3,2. Dette er jødenes store forrett. Egentlig er historien om Israel historien om Guds kjærlighet til hele verden. For i en viss forstand har Gud ingen favoritter. Rom 2,11: "For Gud gjør ikke forskjell på folk." Samtidig er vi alle Hans favoritter. Historien om Israel er ikke historien om et folk som er mer elsket enn andre. Derimot er Israel redskapet for verdens forløsning, for fra henne kommer Messias - frelseren. Å forbanne eller hate Israel er dermed det samme som å motstå Guds hensikter og planer.


Den historiske rolle Israel spiller er derfor helt unik. Ingen annen nasjon har hatt en slik rolle, og vil heller aldri få det. Ikke engang Amerika! For den rollen Gud har tildelt det jødiske folket er knyttet til verdens frelse. Dersom nasjonen Israel mislykkes, vil Guds frelsesplan for verden mislykkes.


Men historiens Herre som er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud - vår Herre Jesu Kristi far, har garantert Israels overlevelse. Hos profeten Sakarja kan vi lese følgende:


"For den som rører ved dere, rører ved hans øyesten." (Sak 2,12)


Hvem er det som sier dette, og til hvem sies det? Det er Herren som taler og Han taler om jødene.
Det Han sier er at om noen rører dem, eller vil dem vondt, så er det som om de stakk noe inn i Hans øyeeple! Har du fått noe inn på øyeeplet noen gang? Da vet du hvor vondt det kan være. Så de som forbanner og snakker ille om jødene, hvem er det som berøres av det? Først og fremst Herren selv. Men betyr dette at jødene er mer elsket enn andre? Nei, men det betyr at Han ser særskilt til dem, fordi har en historisk oppgave å utføre, men Han elsker dem ikke mer enn andre.


Det unike med Israel er at Israel er bæreren av Guds ord, derfor kan det med rette sies at nasjonen Israel eksisterer for Messias. Det er Israel som har forberedt verden på Hans komme. Her ble Han født, her vokste Han opp, og til dette landet kommer Han også tilbake.

Har Gud ombestemt seg - eller er Han til å stole på?

Tittelen på dagens bloggartikkel kan kanskje virke provoserende, men tenk deg følgende: Om det er slik at Gud har forlatt de løftene Han en gang gav til Israel, hvilken garanti har du da for at Han kommer til å holde de løftene Han har gitt til deg? Hvis Han, som enkelte påstår, ikke lenger står ved sitt ord til Israel, men har forlatt sine løfter, hvorfor skulle ikke da Jesus forandre mening, når Han har sagt at Han vil være med oss alle dager inntil verdens ende?


Hvilke løfter er det Han har gitt til Guds utvalgte folk, jødene? Før jeg svarer på det, la oss slå fast følgende: Israel er paktens folk.


I Bibelen er det kun to folkegrupper som Gud har laget en særskilt pakt med. Den første pakten ble gjort med Israel, Hans utvalgte folk, og den andre er gjort med menigheten, "de som er kalt ut". Det er veldig viktig at vi forstår dette, fordi det har betydning for hvordan vi forholder oss til Israel. Det er nemlig ganske annerledes å ha med et paktsfolk å gjøre enn med et hvilket som helst annet folk.


Nå må vi ikke misforstå. Gud har skapt alle folkegrupper, og Han elsker alle mennesker, men de menneskene som ikke har et paktsforhold til Ham, har en helt annen status overfor Ham.


En av årsakene til den såkalte erstatningsteologien er at man ikke har sett dette. Den har fratatt Israel sin enestående stilling innfor Gud og overført alle løftene gitt til Israels land og folk, ikke bare til "kirken" men også til samtlige hedenske folk på jorden.


Når vi leser om Israel i Bibelen, finner vi en stor mengde skriftsteder som har med Guds pakt å gjøre. I 1.Mos 17 er et eksempel:


"Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - EN EVIG PAKT. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til EN EVIG EIENDOM. Og jeg vil være deres Gud." (versene 7-8)


Dette er et bemerkelsesverdig ord. Hvis vi tror - som jeg gjør, at Den gamle pakts Gud er den samme, som Den nye pakts Gud, og at hele Bibelen - både Det gamle og Det nye testamente, er innåndet av Gud, så står vi her overfor noe helt utrolig:


Herrens pakt med Abraham og alle generasjonene som fulgte etter ham er etterkommere etter en EVIG pakt. Den er evig gyldig. Det er ikke en midlertidig pakt som kun gjelder et visst tidsrom i historien. Det burde overbevise folk om, hvorfor det jødiske folk, til tross for flere tusen års forfølgelse og forsøk på utryddelse, stadig lever i beste velgående her på jorden. Intet annet folk i menneskehetens historie har overlevd og overvunnet hva det jødiske folk har og stadig eksisterer som nasjon i det internasjonale samfunn. Opprettelsen av staten Israel i 1948 var ikke fordi de andre nasjonene synes så synd på jødene etter grusomhetene i forbindelse med 2. verdenskrig. Årsaken har sammenheng med den pakt Gud en gang inngikk med Abraham. Selve jødenes eksistens ansees blant mange historikere som et eneståede mirakel i menneskehetens historie. Andre folkeslag, som har stått overfor lignende hat og alvorlige forfølgelser, har forsvunnet fra jordens overflate for lenge siden. At jødene har overlevd, skyldes ikke deres særskilte evner, men en kjensgjerning: Gud har inngått en pakt med dem - som har evig gyldighet.


Men Herren - Israels Gud nøyde seg ikke med å inngå en pakt med Israels folk. Han inngikk også en pakt med landet. Dette er jo enda mer utrolig, når man tenker på at spørsmålet om landet Israel er blitt det sentrale fokus for verdens politikk i dag.


Nå er det ganske mange kristne som vil akseptere at Gud har holdt det jødiske folki live, og at de er det utvalgte folk. Men når det dreier seg om landet, har man derimot en helt annen holdning. Plutselig blir det et spørsmål om politikk, og noe vi som kristne ikke bør blande oss borti.

Dette er da svært selvmotsigende! Man aksepterer på den ene siden hva Gud har å si om Israels folk, men ikke hva Gud har å si om landet Israel.
Men Bibelen er krystallklar den. Han har gitt Kana'ans land til sitt utvalgte folk i EVIG EIE. Hvis vi altså tar Guds ord om Hans utvalgte folk på alvor, er vi også nødt til å ta Hans ord om deres land alvorlig. Hvem er vi som kan sjalte og valte med Guds ord som det passer oss?


I Salme 105 kan vi lese følgende:


"TIL EVIG TID MINNES HAN SIN PAKT, det ord han fastsatte for tusen slekter, hans pakt med Abraham og hans ed til Isak. Han STADFESTET den som EN RETT for Jakob, som en EVIG PAKT for Israel. Han sa: Til deg GIR JEG KANAANS LAND TIL ARV OG EIENDOM." (versene 8-11)


Det kan da ikke sies tydeligere, kan det vel? Guds pakt er like mye en pakt med landet, som det er med folket. Det er en uomtvistelig historisk kjensgjerning, at Israels skjebne som distinkt nasjon er å fylle et bestemt geografisk landområde, slik som Gud utrykkelig har lovet dem.

La meg spørre til slutt: Hvor lenge er evig?

General Booth: Gå til Gud alltid

Jeg holder på å lese en bok om Frelsesarmeens legendariske general, William Booth. Det er både en inspirerende og utfordrende bok, og det jeg har lest om generalens forhold til Bibelen og bønnen begeistrer meg. Hør bare:


"I generalens og hans disiplers liv var Bibelen i sentrum. Generalen var fylt av Guds ord. Boken "Ordre og reglement" er full av bibelhenvisninger. Generalen holdt fast ved Bibelens sentrale budskap, at Jesus døde for en fortapt menneskehet. Og at alle kan komme i rett forhold til Gud gjennom Jesu offer. Dette enkle evangeliet hadde fremgang ganske enkelt fordi Gud ærer sitt ord. Vekkelsesmøtene ble også kombinert med helliggjørelsesmøter der man underviste om rettferdighet og om å bli Kristus lik. Noe som var revolusjonerende på den tiden. Generalen var en bønnens mann. Han ba ofte og mye, også i pressede situasjoner. Den såkalte knee-drill, kneøvelsen, ble tidlig innført i armeen. Man lå på kne og ba til man brøt igjennom. I Frelsesarmeen fikk de nyfrelste soldatene tidlig lære at bønn var en del av hverdagen for en troende i general Booths arme. I boken 'Orden og reglement' blir offiserene rådet til 'å gå til Gud alltid.' Svenske Herman Lagercrantz reiste sammen med Booth i 1890-årene . Han forteller fra Holland:


Jeg fikk også mulighet til å se hvor stor del av sin tid generalen tilbragte i bønn. Tidlig om morgenen, så fort han hadde kledd på seg, begynte han å be. Noen ganger kunne han bli i bønn en hel time, eller mer, og iblant ble jeg utålmodig når vi skulle nå en båt eller et tog, men jeg turde aldri å forstyrre ham i hans private bønn. Når han var ferdig, kastet han seg på nytt, styrket og fornyet, inn i det intense arbeidet." (Thomas Arnroth: Blod og ild. Hermon.2.opplag 2002, side 169-170)

Nye innstramninger mot kristne fra regjeringen

I går sendte Barne- og likestillingsdepartementet et forslag til lovendring ut på høring. Lovforslaget er nok et eksempel på hvor målbevisst denne antikristelige regjeringen arbeider for å hindre kristne til å kunne leve etter Bibelens ord. Forslaget heter "NOU 2008: Kvinner og homofile i trossamfunn." Forslaget går ut på å fjerne muligheten til å forskjellsbehandle ved ansettelser. Denne muligheten har man i dag. Bakgrunnen til at saken kommer nå er at det utredes en ny samlet lov mot diskriminering. I den forbindelse er en av målsettingene et bortfall av unntakene for religiøse trossamfunn fra forbudene mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn eller homofil samlivsform. Både likestillingsloven og arbeidsmiljøloven skal strammes inn.

Det har liksom vært et trumfkort for regjeringen dette, at selv om man nå har gått inn for store endringer i Den norske kirke med hensyn til synet på homofili der, og man arbeider med en ny "ekteskaps"-lov, så skal det fortsatt være mulig for de enkelte trossamfunn å kunne forskjellsbehandle ved ansettelser. Dermed skulle man sikre at kristne kan følge sin overbevisning. Nå ser det hele ut til å være et narrespill.

Utvalget foreslår nemlig å oppheve den utrykkelige regelen i arbeidsmiljøloven som gir trossamfunn adgang til å unngå å ansette en person som lever i homofilt samliv. Trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling skal i stedet hjemles i lovens generelle og strengere saklighetsregel som gjelder på alle samfunnsområder. Utvalget foreslår også at likestillingslovens unntak fra forbudet mot kjønnsdiskriminering for indre forhold i trossamfunn, strammes inn.

Til 10. mai gis det anledning for å komme med høringsuttalelser. Den bør benyttes.

Slik jeg ser det er dette er dette nok et eksempel på at bibeltro kristne går vanskelige tider i møte i vårt land, men så lever vi da også i oppløpet til Jesu gjenkomst. Vi er ikke blitt lovet bedre tider, men at Herren Den Allmektige Gud er med oss på en særskilt måte da.

Kildene til erstatningsteologiens urene elv, del 2

Det er med veldig blandede følelser jeg leser kirkefedrenes utsagn om jødene. Blandede fordi jeg har hatt stor glede av, og har stor glede av å lese kirkefedrenes skrifter. Ikke fordi jeg er enig i alt som skrives der, men fordi det finnes gullkorn som en gjør vel verd i å grunne på. Men det kan ikke på noen som helst måte sies om det kirkefedrene har å si om Guds utvalgte folk, jødene. Det leser jeg med forferdelse, og jeg kan ikke fatte at noen kan ta til seg disse ordene som om de skulle ha noen som helst gyldighet for en som ønsker å ha med Den levende Gud å gjøre. Disse ordene representerer ingen ren kilde. Den er uren.

Det var Augustin (354-430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsriketanken til «Kirken» som institusjon.

I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken».
«De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin. Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme og rasisme som senere skulle komme til uttrykk i Hitlers nasjonalsosialisme.

Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han:

«Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.»

Over 900 år senere, i 1267, skriver pave Innocens IV (neppe så uskyldig som navnet hans skulle tilsi) i sin pavelige bulle: «Slik befinner jødene seg under et verre herredømme enn deres fedre under farao i Egypt.»

(fortsettes)

Kildene til erstatningsteologiens urene elv, del 1

Roy-Olav fra Bergen har etterlyst en definisjon på erstatningsteologien, og hva som er kildene for min definisjon.

Erstatningsteologien er det lærdomsvær som går ut på at Gud har forkastet det "gamle Israel" og erstattet det med "Kirken". Alle Det gamle testamentes løfter gjelder nå, i følge disse teologene, "Kirken" i egenskap av "det nye Israel". Dette er en utvikling vi ser tidlig i menighetens historie. Den første menighet mistet nemlig ganske raskt av syne Israels spesielle stilling og rolle og Faderens pakts-kjærlighet til sin førstefødte sønn. Snart hadde en anti-jødisk kreftsvulst begynt å infisere dens rekker.


Når det gjelder kildematerialet mitt så støtter jeg meg til Dr. Michael L. Brown som er professor i hebraisk bibelhistorie og jødedom og er rektor for Messiah Biblical Institute og Graduate Schoool of Theology, til kirkefedrenes skrifter som jeg har studert ganske inngående, til Eusebios kirkehistorie og til frimenighetenes historie.


Det er interessant å se det skiftet som skjer hos kirkefedrene når det gjelder synet på jødene. Denne utviklingen må sees som ledd i prosessen en stadig mer selvbevisst institusjonskirke for å styrke sin stilling i forhold til jødedommen. Til å begynne med møter vi dem samme ånd som vi møter hos apostelen Paulus i Rom 9,10 og 11. Men dette forandret seg raskt.


I den vesterlandske delen av kristenheten var det første rekke Tertullian (død 220) og Augustin (354-430) som utformer polemikken mot jødedommen. I den øst-romerske delen av kristenheten er det Justinian (ca 150) og Origenes som fører den teologiske kampen, men det er verd å merke seg at er uten de grove anklagene som er så typiske for holdningene i vest. Men med tiden overtok den vestlige holdningen også her. Eusebios av Cæsarea (265-340) og Johannes Chrysostomos (354-407) er erstatningsteologiens fanebærere i Østkirken.


På denne tiden er kirkens standpunkt til jødedommen og dermed også til jødene som folkegruppe klart utformet. Vi kan sammenfatte dette slik:


1, Jødene "drepte" Jesus ved å tvinge fram Hans korsfestelse.
2. Jødenes stilling som Guds eiendomsfolk ble opphevet da de forkastet Jesus. Ødeleggelsen av Jerusalem var et tegn på Guds dom. Riket ble tatt fra dem og gitt til hedningene.
3. Etter at de var forkastet, var jødenes historiske oppgave å presentere et negativt vitnesbyrd for verden. Se hvordan Gud handler med et folk som Han har forkastet.


Som en avslutning på denne artikkelen kan jeg gi et konkret eksempel på det synet Johannes Chrysostomos hadde på jødene. I følge ham er:


"synagogen verre enn en bordell ... den er en hule full av kjeltringer og tilholdssted for ville dyr ... tempel for demoner, for avgudsdyrkelse... tilfluktsted for røvere og banditter, og en grotte full av djevler. (Den er) en kriminell forsamling av jøder .... et møtested for Kristi mordere ... et hus verre enn en drikkebule... en røverhule, et hus med dårlig rykte, en bolig for synden, et tilfluktsted for djevler, et svelg og en avgrunn av fordervelse ...." Når det gjelder det jødiske folket, hadde Chrysostomos, den som ble kalt for kirkens gullmunn, følgende kommentar: "Jeg ville sagt det samme om deres sjeler." Og videre: "Jeg for mitt vedkommende hater synagogen ... jeg hater jødene av samme grunn."


Sitatene er hentet fra Malcom Hay: The Roots of Christian Anti-Semittism. New York, Liberty Press, side 27)


(fortsettes)

Hvorfor jeg er kristen-sionist

Jeg er kristen-sionist - og årsaken er at jeg tror at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord. Erstatningsteologien utgjør, slik jeg ser det, et av de mest alvorlige læreavvik noensinne, og har forvoldt ufattelige lidelser for Guds utvalgte folk.


I forbindelse med den fjerde kristne sionistkonferansen i Jerusalem i 2001, ble det gitt en definisjon på hva bibelsk sionisme er. Definisjonen er som følger:


Bibelsk Sionisme er den faste tro at Gud utvalgte det jødiske folk og testamenterte Landet Kanaan til dem som en evig eiendom, slik at de skulle gi Hans Ord til verden, trosvitner, Messias, og et levende eksempel på hva det betyr å følge denne ene sanne Gud og erfare Hans trofasthet og korreksjon. Det innebærer at den moderne gjenopprettelsen av Israel ikke er et politisk anakronisme, men et vitnesbyrd om Guds vedvarende trofasthet mot Sitt folk gjennom den pakten Han gjorde med patriarken Abraham


I den samme konferansen ble det også presisert hva som er menighetens særskilte oppgave når det gjelder Israel og det jødiske folk:


TIL KIRKEN / MENIGHETEN, holder vi frem utfordringen om å holde fast ved vårt Store Håp - vår Herrens komme - stilt overfor latterliggjøring, vantro og motstand, og å erkjenne at dette er avhengig av triumfen for Bibelsk Sionisme. Videre så anerkjenner Bibelsk Sionisme den gjeld som kristne har til det jødiske folk. Vi er delaktige i deres åndelige velsignelser, og dette omfatter oppgjør av denne gjelden ved å demonstrere vår omsorg for dem gjennom handlinger i genuin kjærlighet (Salme 122:6; Matteus 25:31-46, Romerne 15:27). Kristne må handle modig og støtte tilbakekomsten av det jødiske folk til alle deler av Landet Israel; å trøste og be for dem i deres prøvelser og vanskeligheter; og å proklamere til alle mennesker at deres utvelgelse er ugjenkallelig, og var og er ment å tilveiebringe Guds forløsende plan for hele verden. (Johannes 4:22; romerne 3:1-2; Romerne 9:1-5; Romerne 11:29).


Den lovede gjenopprettelsen av Israel må forstås som en prosess i to faser, som omhandler gjenopprettelsen til Landet fulgt av en gjenopprettelse til Herren, Israels Gud (Esekiel 36:24-28; Jeremias 24:6-7). Dette er en prosess som ikke kan reverseres, siden vi er lovet at det aldri blir et nytt eksil (Amos 9:15; Esaias 11:11). Og mens Israel er lovet hele Landet, må vi likevel gi Gud rom til å dømme nasjonen Israel innenfor hennes grenser, akkurat som i bibelske tider, som Hans utvalgte redskap for guddommelig korreksjon, som erkjenner Hans høyere mål om å bringe henne til Seg selv. (Esekiel 11:10-11; Esekiel 20:33-44; Hoseas 5:14, 6:3). Uavhengig av politiske utviklinger i den jødiske stat, må vi stå sammen med henne, oppmuntre henne, gjøre henne sjalu ved vår iver for Ham og Hans Ord, og proklamere Guds Ord for henne når det gjelder hennes skjebne. (Esaias 62:1-12; Romerne 11:11).


Kirken /Menigheten er befalt å ære det naturlige oljetreet, Israel, som vi er podet inn på (Romerne 11:17-18) Vi erkjenner at det er et Messias’ Legeme i Landet Israel i dag som har mye å tilby det universelle Legemet av troende - et levende vitnesbyrd om vår tros jødiske røtter og om Guds trofasthet overfor Sine løfter, og et middel til å gå imot antisemittisme og oppmuntre Kirken /Menigheten og nasjonene til å favne om Bibelsk Sionisme.


Sitatene er hentet fra Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalems nettsider. Jeg stiller meg helt og holdent bak disse uttalelsene, og anser dem som en del av mitt syn og ståsted.


Davidsstjernen med duen er symbolet for de internasjonale kristne sionist kongressene.

Utvalgt, kalt og velsignet, del 2

I går tenkte jeg mye på de profetiske ordene fra Jesaja 2: "Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (v.2-3) Dette er ord om Jerusalems fremtid. Jerusalem er Herrens utvalgte by - hit skal Frelseren komme tilbake en dag, og sette sine føtter på Oljeberget.


Vi må ikke glemme at menigheten ble født og fikk sin første næring i jødedommens hushold. Og menigheten var jødisk de første syv årene av sin eksistens frem til evangeliet ble forkynt for Kornelius og hans hus.
Gud vår Far, den Allmektige, utvalgte nasjonen og folket Israel, Abrahams, Isaks og Jakobs etterkommere, for å åpenbare Sin plan for verdens frelse. De forblir Guds utvalgte, og uten den jødiske nasjonen vil ikke Hans frelseshensikter for verden bli fullendt.


"Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes." (1.Mos 12,1-3)


"Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra. Og jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente ... Når det gjelder evangeliet, er de blitt fiender for deres skyld. Men når det gjelder utvelgelsen, er de elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Rom 11,1-2 og v.28-29)


Jesus fra Nasaret er Messias og har lovt å vende tilbake til Jerusalem, til Israel og til verden.


"På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst." (Sak 12,4)


"Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen." (Apgj 1,11)

(fortsettes)

Erstatningsteologi i sin grelle form i dansk NT

Til tross for at Det nye testamente bruker ordet Israel ca 65 ganger, har Bibelselskapet i Danmark valgt å fjerne ordet, med ett eneste unntak! Bibelselskapets nyoversettelse av Det nye testamente, er en såkalt meningsoversettelse. I denne type oversettelser legger man vekt på, at meningen med teksten kommer frem. Men i hvilken grad fremmer det forståelsen av innholdet i Det nye testamente, at man har valgt fullstendig å fjerne ordet "Israel" fra oversettelsen. Den nye danske oversettelsen av NT, som har fått navnet "Den nye avtale" viser hva erstatningsteologene er i stand til å gjøre. Spør du meg vil jeg si at dette slett ikke er noen god avtale. Dette er å forvrenge Guds ord, hvilket er svært alvorlig.

I den nytestamentlige teksten brukes ordet "Israel" både om folket Israel og landet Israel. I Den nye avtale oversetter man med "jøde" og "jødisk". For å gi dere et eksempel: Josef flykter med familien sin til Egypt, men han tar ikke lenger med seg Maria og Jesusbarnet tilbake til Israels land - slik det står i De nytestamentlige tekstene. Han tar dem "med hjem". Nyoversettelsen er konsekvent i denne omskrivingen, med unntak av et sted, hvor det er et direkte sitat fra Det gamle testamente. Heller ikke i noteapparatet bak i boken finnes ordet Israel. Her omtaler man f.eks Davids by, Jerusalem, ikke som Israels hovedstad, men som "den jødiske hovedstad." Oversetterne har forsøkt å tilsløre et ord, som ingen har problemer med å forstå. De mener åpenbart, at ordet forstyrrer en rett teologisk forståelse av NT, nemlig at det Israel, som vi kjenner i dag, ikke skal forbindes med det bibelske land Israel.

Det virker som Det danske Bibelsselskap ikke bare har latt seg lede av ikke bare bestemte teologiske motiver, men i virkeligheten også av en bestemt, aktuell politisk holdning til sammenhengen mellem jødene og det landområde, som både på Bibelens tid og i dag heter Israel.

Utvalgt, kalt og velsignet, del 1

Nå fikk jeg ikke kjærligheten til Israel inn med morsmelka, men i konfirmasjonsalderen var jeg så heldig å bli kjent med klokkeren i menigheten der jeg hørte hjemme den gangen. Rolf Danielsen elsket Israel og det profetiske ord. Han åpnet Skriftene for oss, og hjalp oss til å se de evige løftene knyttet til det jødiske folk og land. Jeg husker hvor spennende det var å komme hjem til ham, for å se alle kartene som var slått opp på veggen i arbeidsrommet. Siden den gang har kjærligheten til Israel og Guds profetiske ord bare blitt større og større, og gleden over å være i Israel og få se de bibelske stedene kan ikke beskrives med ord. Det har vært overveldende. Nå planlegger vi en ny reise dit ned, sammen med vennene fra Glåmdal Israelsforening. Når det kan bli er noe usikkert, men vi har snakket om høsten 2008. Det vil bli en kombinert bønnereise og ferie, og vi har allerede flere som ønsker å bli med. Skulle noen av bloggens lesere være interessert, så er det bare ta kontakt.


Det er underlig å tenke på Jerusalem. Byen er stedet og sentrum for alt det Gud har tenkt for å gjøre for sitt folk og for menneskeheten. Slik var det før, og slik er det nå. Her døde vår Frelser for våre synder, her ble Han lagt i grav, her stod Han opp igjen, herfra for Han til himmelen, og til denne byen skal Han en dag komme igjen. Ikke til Rom, ikke til Canterbury, ikke til Moskva, ikke til Mekka, eller New York eller for den saks skyld Oslo - men til Jerusalem.


Stor var den dagen da jeg første gang satte mine føtter på Jerusalems høyder og kunne si:


"Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd. Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn." (Salme 122,1-4)


Vi skal i noen artikler fremover se litt nærmere på Israel og det profetiske ordet.


(fortsettes)

Frelse bare i Jesu navn - vokt deg for vranglærerne!

For en kristen burde det vel være helt opplagt dette at det bare finnes frelse ett sted: gjennom Jesus. Men i en tid som vår er det ikke alltid at det er like opplagt, heller ikke blant mennesker som kaller seg selv kristne. Så skal da også tiden før Jesu gjenkomst være preget av den totale forvirringen. Det sier Bibelen helt klart.


Frelsesarmeens grunnlegger William Booth (bildet) ble en gang spurt hvilke farer han så for seg i tiden før Jesus kommer igjen. Da svarte han med profetisk skarphet: "Det vil bli religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten omvendelse, frelse uten den nye fødsel, politikk uten Gud, himmelen uten helvete."


Jeg kom til å tenke på disse ordene etter en debatt som har pågått om den kristne tros grunnsannheter her på bloggen. Det blir på mange måter håpløst å samtale med mennesker som ser det som sin fremste oppgave å angripe bibeltro kristne, og som plukker litt her og der i Bibelen - og da bare de ordene som passer dem best. De utelater Jesu egne ord om nødvendigheten av den nye fødsel, Jesu egne ord om å ta opp vårt kors daglig og følge Ham, og Jesu egne ord om fortapelsens mulighet. De vil selvsagt heller ikke snakke om Jesu egne ord om at Han er den eneste veien til Gud: "Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Joh 14,6) En av de "anonyme" hevder med stor bravur at vedkommende ikke tror på Gud, Jesus er død og Bibelen en håpløst foreldet bok. Men vedkommende forbeholder seg likevel retten til å angripe de bibelske sannhetene. En annen mener at det finnes frelse i sågar islam, som buddhisme og hinduisme. Også han ser det som sin fremste oppgave å angripe bibeltro kristne.


Apostelen Paulus har, inspirert av Den Hellige Ånd, advart mot slike mennesker:


"Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår ingenting. Han er bare syk etter stridsspørsmål og ordkrig. Dette fører bare til misunnelse, strid, spott, onde mistanker og stadig krangel mellom mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten...." (1.Tim 6,3-5a)


Bibelen er nemlig krystallklar og slett ikke til å misforstå når det gjelder menneskets fortapte stilling uten Kristus, og den er like klar når det gjelder at det finnes bare frelse i Jesu navn:


"Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." (Apgj 4,12)


Dette er nytestamentlig kristendom. Dette har den sanne kirke hevdet helt siden dens grunnleggelse.


William Booth har sagt det så flott og så sterkt: "VI ER ET FRELSENS FOLK, DET ER VÅRT KJENNEMERKE. DET Å BLI FRELST OG DERETTER FÅ ANDRE FRELST OG SELV BLI MER OG MER GJENNOMFRELST."

Evangelisering i Usbekistan og Hvite-Russland

Jeg fikk med meg noen eksemplarer av "Nytt om Bibelen" da jeg talte i Baptistkirken i Brumunddal i går formiddag. Og det jeg leste der både begeistret meg, og gjorde meg samtidig så takknemlig til Gud. Jeg leste om en lokal baptistmenighet i Usbekistan som driver et bokbord i en av byene i dette strengt muslimske landet. Bokbordet oppsøkes av mange familier som vil låne eller kjøpe med seg barnebibler og hefter. Her finnes også bibler og evangeliseringslitteratur. Bokbordet er et risikabelt prosjekt. Ofte kommer politiet og jager vekk de som står der. I huset rett overfor markedet hvor bokbordet er plassert, holder den lokale avdelingen for justisdepartementet til. Lederen der ser ofte stygt på dem som driver med dette bokbordet, og han truer dem med neven. Men til nå har de likevel fått lov til å fortsette sitt virke. I et annet nr av dette interessante bladet, leser jeg om en annen lokal baptistmenighet i Hvite-Russland som driver med evangelisering på et aldershjem. Her feirer de også nattverd med de troende, og her holder de faste bønnesamlinger. Jeg blir så glad for disse enkle troende søsknene mine, som går alt det de kan, med små midler, for å spre evangeliet om Jesus. Jeg tenker på oss her i Norge, - hvor lite vi egentlig gjør for å nå andre med det beste budskapet av alt: Evangeliet om Jesus. Hva kan jeg gjøre for å endre det denne uka? I løpet av året planlegger jeg å dra tilbake til Russland for å holde evangeliske møter der. Vi ønsker denne gangen å få bedre kontakt med de russiske baptistene i det området hvor vi har arbeidet, som er sør for St.Petersburg. Kunne du tenke deg å være med på å be for dette? Vi trenger også givere som kan være med på å støtte arbeidet direkte. Uten økonomiske støttespillere vil vi ikke kunne klare det. Eventuelle gaver kan gis til: WHITE FIELDS MISSION 1604.04.04345. Pengene vil gå uavkortet til arbeidet

Evangeliske kristnes stilling i det nye landet Kosovo

Det er skrevet historie i Europa i dag. En ny nasjon har sett dagens lys. Kosovo har løsrevet seg fra Serbia. I skrivende stund danses det i gatene, det nye flagget er presentert hvor alle landets ulike folkegrupper er representert med en stjerne. Blåfargen og stjernene minner jo om EU flagget, og viser vel i hvilken retning den nye republikken vil plassere seg. Ikke uventet protesterer Serbia mot den nye statsdannelsen, og blir støttet av sin gode samarbeidspartner Russland. At Serbia og Russland er bekymret for det som nå skjer, er ikke uten grunn. Det åpne spørsmålet er jo hva som nå vil skje med serberne og montegrinerne som utgjør 5,3 prosent av befolkningen. Det er allerede varslet demonstrasjoner i det nordlige Kosovo, hvor flertallet av den serbiske befolkningen befinner seg. Flertallet av landets befolkning, er Kosovo-albanerne som utgjør 92 prosent. De er i alt vesentlig grad muslimer. Muslimene i den nye republikken utgjør 70 prosent. De er i all hovedsak nominelle.


Det jeg synes er interessant å se nærmere på er den kristne tros stilling i Kosovo, og da tenker jeg i særlig grad på de evangeliske kristnes situasjon. Men la meg nevne først at 15 prosent av befolkningen er ortodokse, fire prosent er romersk-katolske. Elleve prosent finnes i gruppen "andre" i den statistiske oversikten. Det er i denne gruppen de evangeliske kristne befinner seg.


Før den siste krigen på Balkan fantes det en håndfull evangeliske grupper i Kosovo. Etter krigen har disse vokst til ca 45. Det finnes derimot ingen bibelskole, slik at trosopplæring og ledertrening er en utfordring. De evangeliske menighetene driver i hovedsak sitt arbeid i Pristina og Peja. Kristne radiosendinger er et viktig hjelpemiddel for å nå landets befolkning med evangeliet. Det har vært drevet kristen radio rettet mot Kosovo siden 1968. Det er også sendt evangeliseringsteam inn i disse områdene, med deltagere fra både Nord-Irland og USA. Det er et stort behov for høstarbeidere! La oss be for de få som driver med aktiv evangelisering og menighetsplanting, for radiosendingene og for de små, kjempende menighetene. I hele Serbia/Montenegro, som Kosovo har vært en del av, finnes det kun 1800 baptister fordelt på 55 menigheter. Pinsevennene teller 6200 fordelt på 65 menigheter, bare for å nevne to eksempler.

Krig i himmelen

Guds ord slår fast at vi "har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) Bibellæreren Derek Prince har i flere sammenhenger skrevet om dette. Nå foreligger en helt ny bok av ham på norsk. Den har fått tittelen: "Krig i himmelen". Så vidt jeg har forstått er dette den siste boken han skrev før han døde. Den er en svært viktig bok for oss som lever i tiden før Jesu gjenkomst, og er med på å utruste oss for trengselstiden. I Dereks bok behandler han spørsmål som: Hvorfor tillot Gud det onde første gang. Hvis det onde ble beseiret på korset, hvorfor eksisterer det fortsatt? Har åndelig krigføring noen hensikt? Hvordan skal vi forholde oss til endens tid? Ved å belyse viktige hendelser som fant sted før skapelsen av Adam, beskriver han også Jesu fantastiske seier over satan. Derek Prince beskriver også de våpen som Gud har utrustet oss med i denne kampen. Dereks bok er svært velskrevet, balansert og fundert hele tiden på Guds ord. Den anbefales på det aller varmeste. Den ble skrevet mens Derek Prince selv ble angrepet av mye sykdom. Ta en titt på http://www.derekprince.no/ som er den flotte nettsiden til Derek Prince Ministries norske avdeling.

Melding til bloggens lesere

Bloggen er nå åpen igjen for kommentarer. Husk at for denne bloggen gjelder det at jeg ikke tillater banneord, hån mot Gud, sjikane eller ryktespredning. Man bør opptre med varsomhet i omtale av personer. Jeg oppfordrer de som skriver til å bruke fullt navn. Anonymitet kan aksepteres, men da må man også respektere de reglene som gjelder for denne bloggen. Jeg forbeholder meg retten til å slette innlegg som overtrer de regler som er satt.

Brent Rue - Guds venn

Brent Rue - en lang, hengslete Vineyard pastor fra USA, fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv, etter at jeg hadde gleden av å lytte til hans undervisning på en konferanse i Oslo for en del år siden. Brent ble bare 48 år gammel. Han døde av kreft. Hans livsmotto var:

“to pull down heaven as much as I can into today and live it now so that I’ve got something tangible, something real.” Etter at Brent døde, hadde jeg en periode kontakt med hans enke, Happy Rue. Nå har deres sønn satt sammen en veldig flott nettside, hvor man kan finne en del av Brents gedigne bibelundervisning. Her finnes også et lydopptak fra begravelsen, hvor blant annet John Wimber deltar. Happy Rue, som er av svensk avstamning, fortalte meg at Brent var veldig opptatt av Abrahams liv i tiden før han døde. Han likte så godt at Abraham ble kalt Guds venn, og Brent ville finne ut hvilke kvalifikasjoner som finnes hos mennesker som får en slik hederstittel. Dessverre finnes ikke denne undervisningen på nettsiden, men Brents liv var i seg selv et gripende eksempel på et menneske som levde som en venn av Gud. Han fortalte meg at han, før han ble så syk, elsket å gå lange turer i skogen eller langs et vann, hvor han pleide omgangen med Gud. Jeg husker han sa: "Det viktigste jeg gjør er å ikke gjøre noe i det hele tatt, bare være." Det skjuler seg en dyp hemmelighet bak disse ordene. For Brent var det viktig å lære Guds stemme å kjenne. Han kultiverte derfor et vennskap som bestod av å lære seg hemmeligheten ved å vente på Gud. Brent var for meg et sterkt eksempel på hva det vil si å være en lidenskapelig og radikal etterfølger av Jesus. Jeg har fortsatt mye å lære av hans liv og eksempel. Jeg lover å komme tilbake til mer om Brents liv senere på bloggen.

Gud støter de mektige ned fra deres troner

Nå som før er Gud den som "støter mektige ned av deres troner." (Luk 1,52) Det har skjedd med både Gerd Liv Valla og Manuela Ramin Osmundsen. Samme dag som den nye "ekteskaps"-loven skulle legges frem i statsråd, fikk barne- og likestillingsministeren avskjed i nåde på Slottet. Jeg tror ikke det er noen tilfeldighet. "Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte! Det et menneske sår, det skal han også høste." (Gal 6,7) Den nye "ekteskaps"-loven som nå vil bli fremmet av Norges kanskje mest antikristelige regjering, vil bryte radikalt med Guds ord og fremme det som Gud i sitt hellige Ord sier er avskyelig. Det var ekstra tragisk at denne loven skulle fremmes av en som bekjenner seg som kristen. Det tidligere barneombudet ble for brysom, og måtte fjernes. Alt skulle legges til rette for at gårsdagen ble en festdag for de som fremmer ugudeligheten i denne nasjonen. Men det er fremdeles menneker i denne nasjonen som ber, og det som foregikk i det skjulte, ble åpenbart. Jesus sier: "Men ikke noe er tildekket som ikke skal bli åpenbart, og intet er skjult som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det som dere sier i mørket, bli hørt i lyset. Og det som dere hvisker noen i øret inne i kammerne, skal bli ropt ut på hustakene." (Luk 12,2-3)

Nå sitter personen som statsministeren satset så sterkt på ribbet igjen. I følge media i dag er det tvilsomt om Manuela Ramin Osmundsen vil kunne få noen toppjobb igjen - i hvert fall ikke på veldig lenge.

1. mai 2002 stod Gerd Liv Valla på talerstolen på Youngstorget og forlangte norsk boikott av israelske varer. I hele sin tid som leder for norsk fagbevegelse arbeidet hun aktivt for å få til denne boikotten. Men "han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter." (Salme 121,4) Hos profeten Sakarja leser vi: "Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle de som løfter på den, skal såre seg selv." (Sak 12,3) Den ene dagen kåret en av Norges tabloidaviser Gerd Liv Valla til Norges mektigste kvinne. Kort tid etter sto hun ribbet igjen for all ære, og måtte forlate jobben som LO's leder.

Gud lar seg ikke spotte. Han holder oss ansvarlige når vi går imot Hans ord.

Frelst ved blodet

Det er bare en vei som fører til himmelen, og det er bare en ting som gir adgang til Guds trone, og det er Jesu Kristi blod. Dette er klassisk kristen tro. I går, hvor jeg måtte forsvare sentrale kristne grunnsannheter, på bloggen her, ble det så sterkt for meg å bli minnet om ordene fra Hebr 9,12: "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning." Det finnes altså ingen annen måte å bli frelst ved, enn gjennom Jesu soningsdød på Golgata kors. For noen dager siden hørte jeg Art Katz tale Guds ord. Art Katz døde i fjor, etter lang tids alvorlig sykdom og lidelse. Men via hans web-side er det mulig å laste ned mye av hans gedigne bibelunderving. Katz var jøde, men bodde i et anabaptistisk fellesskap i USA. Han var gift med en dansk kvinne. I den bibelundervisningen jeg hørte på snakket Art Katz om at han gjorde to ting fast hver eneste dag han våknet, og hver eneste dag han la seg for å sove: Han takket for Jesu Kristi blod, og Han bad om blodets beskyttelse. Det er veldig interessant å lese 2.Mos 12, som handler om påskelammet. Det er Herren selv som taler, og ber jødene som befinner seg i fangenskapet i Egypt, om å "ta ut et lam for hvert hus" - et "lam uten lyte". Så skal lammene slaktes, og så skal de "ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det." Blodet skulle så beskytte dem mot dødsengelen som gikk forbi. Katz snakket om betydningen av at blodet ble strøket på dørene. En dør er jo noe vi går inn og ut av. Den er selve adgangen til huset. Blodet var synlig utenfra, og beskyttet de som var inne i huset. Vi kommer ikke utenom blodet - Jesu Kristi soningsblod. Det er Han som er det lyteløse lammet, som måtte gi sitt liv for vår skyld. En kristendom uten blodet er en falsk kristendom. Den er også helt uten kraft. "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod, renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7) Når jeg nå går til ro for natten, skal jeg huske på å be om blodets beskyttelse for meg og mine, og for alle de jeg kjenner som hører Herren til.

Svikefulle arbeidere

Det er et ord fra 2.Kor 11 som blir spesielt aktuelt når man har lest ferdig den triste, sjokkerende og opprørende artikkelen om skandalene til USAs kjente TV-predikanter: Joyce Meyer, Benny Hinn, Paula White, Gloria og Kenneth Copeland, Creflo Dollar m.fl. Der snakker apostelen om "svikefulle arbeidere." (2.Kor 11,13) Det er det velrennomerte kristne tidsskriftet Chrisma som setter søkelyset på disse TV-predikantenes livsstil og enorme pengebruk, etter at den republikanske senatoren Charles Grassey har krevd at USAs finanskomite skal se nærmere på regnskapene til disse organisasjonene. Senator Grassey som selv er en bekjennende kristen har reagert med forferdelse på det som er avdekket i den siste tiden. Den amerikanske storavisen USA Today og nyhetsbyrået Associated Press har fulgt opp med god undersøkende journalistikk. Her er hva som er avslørt så langt:


Joyce Meyer, kjent i Norge for sine TV programmer via God Chanel og flere oversatte bøker, må svare for bruk av penger gitt til deres misjonsorganisasjon blant annet til:
Gullforgylt toalettlokk til 23.000 USD
En fransk klokke til 11.219 USD
Et malakitt bord til 30.000 USD
Et par Dresden vaser til 19.000 USD
Et konferansebord til 30.000 USD
I tillegg kommer store pengeoverføringer til ekteparets barn.


Benny Hinn må svare for at hans organisasjon har kjøpt hans hus i Dana Point i California til tre millioner USD. Fra før er det dokumentert at Hinn kun bor i presidentsuiten på verdens flotteste og dyreste hoteller når han er ute på sine korstog. Han eier et eget fly, hvor første avdraget var på 10 millioner dollar. Også Jessie Du Plantis og Gloria og Kenneth Copeland har egne private jetfly. Hvorfor kan ikke disse fly vanlige rutefly som vanlige mennesker? Hva er det som gjør dem til så spesielle mennesker at de må fly private jetfly? Han de påstås å tjene hadde ikke et sted han kunne hvile sitt hode på.


TV predikanten Paula White, som også har fått en av sine bøker oversatt til norsk, har gitt en luksus Bentley Cabriolet til en annen kjent TV stjerne, T.D. Jakes.


Creflo Dollar gav likesågodt to millioner USD i gave til ekteparet Copeland. De må svare for deres bruk av misjonens fly til feriereiser til Hawaii og Fiji. De driver en 20 millioner dollar organisasjon, og er selve pionerene innen "health and wealth" - den såkalte rikdom og framgangsforkynnelsen.


Ikke alle av disse vil samarbeide med de offentlige granskerne og legge frem sine regnskaper. Flere av dem må ha tid på seg til å gjøre det. Jeg undres på hvorfor?


Hvor annerledes er det ikke med Billy Graham og hans organisasjon. I alle år har de stilt sine regnskaper til disposisjon for alle som har ønsket innsyn. De setter inn annonser hvert år i flere av de amerikanske storavisene for å vise hovedtrekkene i regnskapene, og sier samtidig at de som ønsker fullt innsyn bare kan skrive for å få kopier av hele materialet. Så er det da aldri vært knyttet noen skandale til Billy Graham eller hans organisasjon.
Det er trist at mennesker skal skade Guds rike og Herren selv gjennom denne griskheten etter penger. Det er all god grunn til å advare mot dem, og ikke la seg lure. Like mye som vi snakker om andre synder, som homoseksualitet, må vi snakke om dette. Det står faktisk i Skriften, i 1.Kor 6,9-10:

"Eller vet dere ikke at DE SOM GJØR URETT, ikke skal arve Guds rike. Far ikke vill! Verken horkarer eller AVGUDSDYRKERE (Mammon er en avgud) eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller TYVER (de stjeler fra troskyldige mennesker) eller PENGEGRISKE eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike.

Evig liv eller evig fortapelse?

Bibelen lærer tydelig og klart at livet har to utganger: enten et evig liv, eller en evig fortapelse! Vi skal ikke gå lenger enn til det som kalles for Den Lille Bibel - Joh 3,16 for å se dette: "For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Dette til tross: Det forkynnes veldig lite om fortapelsens mulighet. Dermed kan mennesker bedras og villedes. I falsk selvsikkerhet kan de tro at de er på vei til himmelen, mens de i realiteten er på vei til en evig fortapelse.

Du blir kanskje overrasket over det jeg så skal skrive, men det er likevel et faktum: Jesus selv er opphavet, selve kilden til vår kunnskap om helvete. Uten Hans undervisning om fortapelsens mulighet og om helvetes realitet, ville det nærmest ha vært umulig å gi en beskrivelse av dette, som enkelte mener ikke kan stemme med at Gud er kjærlighet. Guds ønske og lengsel er at "alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse", men det finnes betingelser for å kunne bli frelst. Man må omvende seg fra sin synd, tro på Herren Jesus og leve et liv som er omvendelsen verdig,

Det brukes to forskjellige greske ord om fortapelsen i Det nye testamente: apoleia eller olethros. Fortrinnsvis brukes de om den evige fortapelsen:

"Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den." (Matt 7,13)

"Men om nå Gud - enda han ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent - likevel i stor langmodighet bar over med vredens kar, som var gjort ferdige til undergang." (Rom 9,22)

" .. og på ingen måte lar dere skremme av motstanderne. For dem er det et varsel om fortapelse, men for dere er det et varsel om frelse, og det fra Gud." (Fil 1,28)

"For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen.." (Fil 3,18-19a)

"Han (Jesus) kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet." (2.Tess 1,8-9)

"Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneksene ned i undergang og fortapelse." (1.Tim 6,9)

Den Hellige Skrift - Bibelen - lærer at de menneskene som fordømmes på den ytterste dagen, går evig fortapt:

"Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans." (Matt 25,41)

"Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv." (Matt 25,46)

"Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham." (Joh 3,36)

Den evige fortapelsen består i en adskillelse fra Gud, det er snakk om et sted fullt av bitter kval, gråt og pine.

Den evige fortapelsen er en konsekvens av menneskets frie valg. Gud har satt mennesket i stand til å treffe et valg som har evig gyldighet: mennesket kan leve et liv i evig motsetning til Ham. Eller det kan leve i evig fellesskap med Ham.

Dette valget handler om Jesus. Om man velger å bøye sine knær for Ham, bekjenne sine synder, ta imot Ham i sitt hjerte, og ta opp sitt kors hver dag og følge Ham. Bare den veien fører til himmelen, - ingen annen!