Av og til opplever jeg at vi protestanter forklarer troen ihjel. Troen skal tilpasses et system, og vi må ha orden på alt. Forklaringer. Dermed blir forundringen borte. Gud passer inn i en boks - som vi har bestemt størrelsen på. Og det er trygt når Han holder seg der i boksen - og i forklaringene.
Men Gud lar seg jo ikke fange. Han er alltid større for Han er Gud.
I møte med Østkirken har jeg også møtt Mysteriet. Det uutgrunnelige med Gud, og dermed kom også forundringen tilbake. Den gode forundringen.
'Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbare er for oss og for våre barn til evig tid ...' (5.Mos 29,29)
I sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, beskriver apostelen Paulus Helligåndens gjerning slik:
'Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)
Legg merke til uttrykket: dybdene i Gud.
Evagrios av Pontos (346-399), en av ørkenens store åndelige veiledere, sa ved en anledning:
'Vi kan ikke forstå Gud med vårt sinn. Hvis Han kunne forstås, ville Han ikke være Gud'. (Oversatt fra Kallistos Ware: The Orthodox Way, Mowbray 1979, side 12)
Teologi innebar under kirkens første årtusen en erkjennelse av åndelige innsikter som bare kan oppnås gjennom bønn og åndelig trening. På denne tiden hadde ikke teologien noe å gjøre med akademiske poeng eller doktorgrader. Teologen var en bønnens mann, en Åndens mann som var fostret i ødemarken alene med Gud.
Kun tre personer har fått hedersnavnet 'teologen' i Østkirken: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og Symeon den nye teologen på 900-tallet. Denne Symeon skriver:
'Som en venn som taler med en venn, taler mennesket med Gud, og trer frem i tillit når han står foran ansiktet til Den Ene som bor i et lys dit ingen kan komme'.
Det er tydelig at den hellige Symeon her sikter til det apostelen Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus:
'... som den Salige og alene Mektige skal vise oss i sin tid, han som er kongenes konge og herrenes herre, han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som ikke noe menneske har sett og heller ikke kan se. Ham tilhører ære og evig makt. Amen.' (1.Tim 6,15-16)
(fortsettes)
Edin Løvås var pioner og profet, den nordiske retreatbevegelsens far i moderne tid. Han var den første som introduserte begrep som retreat, meditasjon og mystikk i protestantisk kristenhet i Norge og Sverige. Det skjedde allerede på 1950-tallet.
«Edin er 20 år før sin tid», sa en professor som leste hans første bøker.
Da Løvås i 1950 utgav boken Kanskje dette er vegen, og to år senere Åndelige øvelser for en Kristus-disippel, der han, inspirert av Ignatuis av Loyola gav veiledning til den såkalte Jesusmeditasjonen, var det ikke mange som forstod hva han ville si. En stor del av opplaget ble liggende i en kjeller.
I 1956 begynte han å bygge retreatsenteret Sandon i Jotunheimens fjellverden. Nå brøt stormen løs. «Norge har fått sitt første protestantiske kloster», skrev avisene.
I Misjonsforbundet, der han hadde sitt åndelige hjem og var virksom som pastor, ble han anklaget for å nærme seg «spiritisme». Og etter et intervju i norsk radio gikk forbundelsedelsen offentlig ut og forklarte at man ikke ville ha noe samrøre med Løvås. Det var begynnelsen på et 15 år langt «eksil», da ingen i norske frikirker spurte etter Edin Løvås.
I løpet av denne perioden brukte han somrene til en intensiv retreatvirksomhet, og tilbrakte de øvrige delene av året i Sverige.
«Jeg kjenner ingen bitterhet over at jeg ble motarbeidet så kraftig», sa han senere i livet når han så tilbake på denne perioden. «Det er jo sant at det vi bygget opp lignet et kloster. Dessuten benyttet vi liturgi, og det var man ikke vant med.»
Med tiden skulle likevel Edin Løvås vinne respekt og tillit i vide kretser innen kristenheten. Han ledet retreater for hele det norske bispekollegiet, og med tiden kom også Misjonsforbundets ledere retreatgård.
Det første foraktede initiativet på 1950-tallet førte til fremveksten av et nettverk av retreatgårder på ulike steder, og kom også til å åpne dørene for retreater i Sverige.
Personlig lærte jeg å kjenne Edin Løvås som medlem av avisen Nytt Livs referansegruppe på 1980-tallet, der han også var med. Den tydelige atmosfæren av bønn som omgav ham etterlot dype inntrykk.
Edin Løvås var et menneske med en intens kjærlighet til evangelienes Kristus, og det var denne som søkte nye veier da han tidlig kom i kontakt med Ignatius av Loyolas litteratur. Her ble Edin Løvås inspirert til det som så mange har kommet til å forbinde ham med, og som ble et av hans viktigste bidrag til nordisk kristenhet: Jesusmeditasjonen. En enkel bønnevei der man ved hjelp av en evangelietekst innbyr Jesus i sitt liv.
I dag er den ignatianske spiritualiteten verdsatt og benyttet i vide kretser. Edin Løvås var en veirydder for denne Kristussentrerte bønneformen innen protestantisk kristenhet. «I meditasjonen forener vi oss med Jesus Kristus og går sammen med ham til Gud, vår himmelske Fader», sa han.
En annen av bøkene hans som bidro til å skape klarhet var Maktmennesket i menigheten,skrevet etter at han hadde sett alt for mange eksempler på hvordan misbruk av lederskap kunne ødelegge en forsamling.
Edin Løvås kom også i en tidlig fase – allerede på 1960-tallet – til å besøke Taizé og bli kjent med grunnleggeren, broder Roger. På den tiden hadde ikke mange hørt om det nå verdensberømte franske klosteret, men Edin fikk med seg inspirasjon og impulser fra dette møtet som ble avgjørende for ham. Han kom siden ofte tilbake dit. «I Taizé har den hellige Ånd skapt en merkelig bønneatmosfære som man suges inn i enten man vil det eller ei», sa han.
Som en djerv økumenisk frontfigur viste Edin Løvås hvordan viktige strømmer fra katolsk og ortodoks spiritualitet er mulige å forene med de frikirkelige vekkelsesbevegelsene. Selv holdt han alltid fast ved den inspirasjonen som den karismatiske fornyelsen hadde gitt ham, noe han på en selvsagt måte forente med den ignatianske spiritualiteten. Han beskrev seg selv som «en fisk som svømmer i alle slags vann». Det innebærer ikke en ukritisk holdning overfor ulike fenomener, men han hadde evnen til å forene det gode fra ulike åndelige tradisjoner i kirken.
Edin Løvås kom til å bli et av de høyest aktede navnene i nordisk kristenhet, en kjærkommen taler på konferanser, og med et forfatterskap som har fått stor økumenisk gjennomslagskraft. I dag høster vi fruktene av hans første omstridte initiativ til retreater på 1950-tallet. I en tid der sentrifugalkreftene ubønnhørlig slynger oss mot ytterkantene har retreaten blitt en umistelig form for åndelig fordypning og veiledning, oppsøkt av mennesker i alle kristne tradisjoner.
Vi lyser fred over det gode minnet etter Edin Løvås.
Peter Halldorf
Foto: Det Norske Misjonsforbund.
Vi lyser fred over det gode minnet etter Edin Løvås.
Peter Halldorf
Foto: Det Norske Misjonsforbund.














.jpg)










.jpg)



