Helligåndens betydning da og nå

I forbindelse med mine studier av den tidlige kirkens historie har jeg i den siste tiden sett nærmere på Den Hellige Ånds gjerning blant de første kristne. Det er i seg selv et svært spennende studium. Jesus taler jo mye om Den Hellige Ånd mot avslutningen av sin jordiske tjeneste. Johannes bruker tre kapitler på denne undervisnigen.

I forbindelse med de tjenestegavene som Gud gir sin menighet, nevnes det noe som jeg ikke har tenkt på i den sammenhengen det står:

"Og Gud satte i menigheten, først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger." (1.Kor 12,28)

Jeg har ikke tenkt på tungetalen inn i denne sammenhengen hvor det står om tjenestegavene. Jeg har tenkt på tungetalen som en del av nådegavene, og det er den jo også. Gitt både til personlig oppbyggelse og til menigheten.

Den lutherske presten, Larry Christenson, skrev for mange år siden boken "Speaking in tongues", med undertittelen: "And its significance for the Church". I denne boken, skriver Christenson:

"Skriften støtter ganske enkelt ikke et argument mot det å tale i tunger - bare mot misbruket."

På 1970 tallet da jeg opplevde min dåp i Den Hellige Ånd var det mye tale om tungetalen. I dag er det nesten ingen som nevner den. Hva har skjedd underveis?

I en ny serie skal vi se nærmere på de ni Åndens gaver som beskrives for oss i 1.Kor 12. Jeg tror det er nødvendig å løfte frem igjen denne undervisingen.

Kristne kambodsjanere utsettes for rykter i forbindelse med begravelser

Kristne i Kambodsja har mange utfordringer. I et nylig utsendt bønnebrev fra misjonsorganisasjonen OMF International - tidligere China Inland Mission, grunnlagt av Hudson Taylor. forteller de om en kristen begravelse i den fjerntliggende landsbyen Neak Loeung.

Menigheter i området rundt landsbyen bestemte seg for å sende flere av sine medlemmer til denne begravelsen. Naboene til avdøde som i all hovedsak er buddhister og animister, frykter for hva som kan skje med dem om de deltar i en kristen begravelse. Om det er få som deltar i en begravelse, så kan det også medføre store ekstra kostnader for de etterlatte fordi det er færre til å dele utgiftene til selve begravelsen. I tillegg til dette er det masse rykter som går om hva som skjer når kristne begraves.

Pastoren i dette tilfellet måtte forklare at når kistelokket ble satt på, så slo man ikke spikrene inn i hendene til den avdøde. Han forklarte også at det er vanlig at også kristne gråter når noen dør og blir begravet.

Vi oppfordres til å be for de kristne som bor ute på landsbygda i Kambodsja, som ikke bare opplever forfølgelse, men også utsettes for så mange rykter og overtro. Be om at folk må bli frelst.

Nye kommer til tro i "Hjemmet til Jesus - Kongen" i Nasaret

Det kommer begeistrede rapporter fra Nasaret igjen. Pastor Saleem Salash i menigheten "Hjemmet til Jesus - Kongen", som er vår samarbeidspartner i Israel, skriver i en epost at en mor og hennes datter har gitt sine liv til Jesus de siste dagene. Og det er flere nye ansikter å se på møtene.

Den nystartede baptistmenigheten har opplevd å se mange arabere komme til tro på Jesus siden starten. Flere har også opplevd helbredelse. Forsamlingslokalet begynner å bli i minste laget. Denne uka har de kjøpt 10 nye stoler for å gi flere muligheten til å sitte.

Nå starter de også opp med arbeid i Shfaamro.

Et innblikk i historien til de første araberne som ble frelst i Nasaret

Helligåndens gjerninger blant de første kristne - vi kan ikke gå for noe mindre

Jeg blir aldri ferdig med å lese Apostlenes gjerninger. Den første kristne tiden fascinerer meg på så mange måter. Så full av liv som den var. Men egentlig burde boken hete: Helligåndens gjerninger - for det er Åndens gjerning vi hele tiden er vitne til. I denne første tiden avløste den ene Åndens åpenbaring den andre. Evangelisten Lukas viser oss hvordan Guds store frelseshistoriske inngrep blir etterfulgt av åpenbarelser gjennom Den Hellige Ånd. La meg gi deg noen eksempler:

Jesus åpenbarer seg for evangelisten Filip og ber ham bryte opp fra en vekkelse i Samaria, for å finne en enslig mann som kan skal forkynne evangeliet for. (Apg 8,29) Gjennom åpenbaring gjør Ĥelligånden det kjent for apostelen Paulus at han skal dra til Jerusalem for å delta i apostelmøtet der. (Gal 2.2). Den Hellige Ånd åpenbarer seg gjennom et syn og senere gjennom en stemme for apostelen Peter og sier at denne skal dra til Kornelius (Apg 10,19-20) Det er Den Hellige Ånd som viste Paulus at han ikke skulle dra til Bitynia, men lar en mann vise seg i et syn og ber ham dra til Makedonia i stedet. (Apg 16,7 flg)

Når Paulus kommer til Korint gir Den Hellige Ånd seg til kjenne i et syn der Herren taler til Paulus og oppfordrer ham til å holde ut, i det Ånden sier: "For jeg har mye folk i denne byen." (Apg 18,9 flg) Paulus opplever også å bli henrykket for så å høre Jesu ordre om å gå til hedningene for å forkynne evangeliet for dem (Apg 22,17 flg).

I en storm taler Den Hellige Ånd til Paulus, og gir ham forsikringer om at han ville bli reddet og nå frem til Rom.

Misjonsreisene - ja, hele den nytestamentlige misjonshistorien - er nøye knyttet sammen med umiddelbare inngrep av Den Hellige Ånd. I enkelte tilfeller gir Ånden helt konkret ledelse for hva som skal skje helt ned til minste detalj:

"Det var en disppel i Damaskus ved navn Ananias. Og til ham sa Herren i et syn: 'Ananias!' Og han sa: 'Her er jeg, Herre.' Så sa Herren til ham: 'Reis deg og gå til gaten som kalles Den Rette, til Judas' hus, og spør etter en som kalles Saulus fra Tarsus, for se han ber. Og i et syn som han har sett en mann ved navn Ananias komme inn og legge hånden på seg, slik at han skal få synet igjen.' Da svarte Ananias ..." (Apg 9,10-13a)

Jeg tenker: Hvorfor skal vi gå for noe mindre enn dette? Hvorfor skal ikke de samme tingene kunne skje i blant oss og med oss? Peter siterer jo profeten Joel på pinsfestens dag hvor det heter:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og Mine slavekvinner vil Jeg utøse Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apg 2,16-18)

I mai feires 100 års jubileet for den første baptistmenigheten i Israel

I mai feires 100 års jubileet for den spede begynnelsen til en baptistmenighet i Israel. Feiringen skal finne sted i Nasaret, og jeg kommer tilbake til dette i senere artikler her på bloggen.

Det hele begynner med Sukri Mussa, en araber bosatt i Safed, som mest sannsynlig er den byen Jesus henviser til når Han sier: "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." Når Jesus sa disse nede ved Genesaretsjøen, så Han mest sannsynlig opp på denne byen da ordene falt.

Sukri Mussa reiste til USA for å studere. Det skjedde tidlig ved århundreskiftet. Han kom til Texas, og under forkynnelsen til den legendariske baptistpastoren George Truett, blir han frelst og senere døpt i First Baptist Church i Dallas. Med støtte fra baptistkirker i det sørlige Illinois reiser han tilbake til Israel i 1911. Han kjøpte seg en hest og begynte å reise rundt i landsbyene i den nordlige delen av landet. Samme år blir den første araberen frelst og døpt, og en menighet kan grunnlegges i Nasaret i 1926. Det er dette som nå skal feires. Ulike gjester er invitert. Til jubileet i Nasaret kommer:

Dr. Clyde Meador, som er interim president for det internasjonale misjonsstyret for Sørstatsbaptistene. Sørstatsbaptistene har vært i partnerskap med baptistmenigheter i Israel i årene 1923-1994. Den første amerikanske misjonæren ankom Israel i 1923 for å styrke menigheten i Nasaret og utvide arbeidet til også å gjelde Tel Aviv og Haifa.

Rev John Upton, nylig valgt president for Baptistenes Verdensallianse, en paraplyorganisasjon for mer enn 100 millioner baptister verden over. Flere av baptistmenighetene i Israel tilhører Sammenslutningen av Baptistkirker i Israel, som igjen er en del av det verdensvide baptistfellesskapet.

Rev David Coffey, president for Baptistenes Verdensallianse i årene 2005-2010, tidligere generalsekretær for Baptistsamfunnet i Storbritania, og en sterk talsmann for misjon i Israel og Midt-Østen.

Dette er den foreløpige gjestelisten. Flere kommer til etter hvert.

En radikal omvendelse som fremdeles vitner om Jesu autoritet

I dag feires minnet om apostelen Paulus og hans omvendelse. Hans radiale omvendelse var et usedvanlig vitnesbyrd i hans samtid, og fikk kolossale konsekvenser for den kristne kirke.

Saulus som han het før den skjellsettende opplevelsen fant sted, hadde liv på samvittigheten, og nølte ikke med å bruke vold. Historikeren Lukas beskriver dette slik:

"Saulus, fnyste ennå av trussler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og utbad seg fra ham brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem." (Apg 9,1-2)

Denne mannen er det Herren utvelger seg! Og Han har store planer for ham: "For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16)

Legg merke til ordvalget Herren selv foretar: "Et utvalgt redskap!" Vi snakker om en som har forfulgt Kristi kropp. Det er denne mannen Herren velger - av alle alternativene Han har! Er det noe merkelig at den samme Saulus år etterpå skriver: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." (Rom 11,33)

Det er mens Saulus er på vei til Damaskus, at det skjer:

"Da han var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham..." (Apg 9,3)

Saulus opplever det Bibelen beskriver som Herrens herlighet. I Det gamle testamente leser vi at denne herlighet er slik at ikke noe menneske kan bli stående i den. Så skriver da også Lukas: "Han falt til jorden..." (Apg 9,4)

Slik er alle sanne møter med Gud! Ingen kan bli stående, alle vil falle til jorden! Dette er hva sann gudsfrykt handler om: ærbødigheten innfor Den hellige Gud. Og et slikt møte forvandler. Saulus blir til Paulus. Det er ikke bare snakk om et nytt navn. Det er snakk om en sinnsendring. En total forvandling. Saulus er ikke den samme igjen. Og gang på gang ser vi at Paulus kommer tilbake til det som skjedde denne begivenhetsrike dagen på Damaskusveien.

Når han senere står for kong Agrippa - og profetien som gis ved hans omvendelse går i oppfyllelse (han skulle stå for konger), sier han:

"Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn." (Apg 26,19)

Opplevelsen fulgte ham livet ut. Og den førte til at mange mennekser fikk møte den samme Herren Jesus.

Herren kan gjøre det samme i dag. La oss be for de som forfølger Hans menighet.

Jeg har oppdaget Paul Evdokimov!

Det hender at man finner en gullåre! Det har jeg gjort de siste ukene. Gjennom Paul Evdokimovs forfatterskap.

Paul Evdokimov (bildet), 1901-1970, tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks åndelighet, som både før og etter den russiske revolusjonen gjorde seg sterkt gjeldene i eksilmiljøene i ulike europeiske byer. Etter revolusjonen og borgerkrigen kom Evdokimov til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institutt Saint-Serge i Paris. Samtidig var han sterkt engasjert i økumenisk arbeid, og arbeidet blant de mange flyktningene og da særlig de russiske studentene. Mange av dem så på ham som en starets, en åndelig veileder.

I Sverige er vi så heldige at det finnes en mann ved navn Lars Thunberg. Han er en av Skandinavias fremste - om ikke den fremste - kjenneren av Evdokimov. Det var mens Thunberg oppholdt seg i Frankrike i forbindelse med et forskningsoppdrag i årene 1954-55 at han oppdaget Evdokimov. Thunberg søkte å finne et forskningstema som kunne vise den tidlige kirkens menneskesyn, og oppdaget Maximus Bekjenneren, og gjennom denne Evdokimov. Thunberg skriver:

"Paul Evdokimov betydde i denne sammenhengen mye for meg. På en informativ måte holdt han hver lørdag en miniforelesning på studenthjemmet om først og fremst den tenkning man finner i Østkirken og siterte flittig kirkefedrenes skrifter. Det var ganske lett å se at en av hans favoritter blant fedrene var Maximus. Jeg diskuterte derfor også mine videre planer med ham og fikk sterk støtte for å arbeide videre med Maximus og dennes kristologisk orienterte menneskesyn."

Arbeidet til Thunberg resulterte i en doktoravhandling i 1965, samt en bok på engelsk om Maximus i 1985, som også utkom på svensk i 1999.

For elleve år siden - i år 2000 - gav så Thunberg ut boken "Den dåraktiga Gudskärleken" som er en samling av noen av Paul Evdokimovs artikler. Jeg holder på å lese denne boken nå - og det er som jeg skrev innledningvis: gull. Her loddes det djupt og her øses det av visdom som både velsigner og utfordrer, fordi den er basert på Guds ord og han øser av sin kunnskap fra kirkehistorien og tradisjonen.

Her finnes kapitler som: "Den dåraktiga Gudkärleken och Guds tystnads mysterim", "Den mystiska erfarenheten", "Den nya männskan", "Mannens og kvinnans nådegåvor", "Den innvärtes klosterlivet", "Startets och andlig Fader", "Den ryska andlighetens rötter" med mer. Boken er utgitt på Artos förlag og har ISBN nr 91-7580-202-3.

Hvordan ser tilbedelse og misjon ut i en etter-kristen tid?

Hva betyr det å være kristen i etter-kristen tid - en tid hvor samfunnet ikke støtter eller fremmer kristendommen? Hvordan skal kristne holde gudstjeneste og drive misjon i disse utfordrende nye omgivelsene?

Dette er tema for en helt ny bok fra Herald Press: "Worship and Mission After Christendom", skrevet av anabaptistene Alan og Eleanor Kreider. Jeg gjengir her deler av et intervju med ekteparet, da jeg synes problemstillingene som reises er svært relevante også for oss her i Norge. Om boken noensinne kommer på norsk er vel kanskje tvilsomt, men les hva Alan og Eleanor sier i dette intervjuet. Jeg tror du vil finne det interessant:

Hva betyr det å leve i den kristne æra?

Eleanor: I den kristne verden støtter regjeringen kristendommen gjennom offentlige helligdager som jul og 1.påskedag. Bibelen brukes i rettsaler og lovverket bygger på kristen moral.

Alan: Den kristne æra innebærer et samfunn hvor kristne bestemmer og gir lover som er fordelaktige for kristne. Korset, som et av kristendommens symboler, er synlig tilstede og på skolene synges det kristne salmer. Man går i kirken og man er kjent med den kristne tros innhold. Kristne ber for statsledere og generaler.

Hva menes det med en etter-kristen tid?

Eleanor: I en etter-kristen tid har få hørt om Jesus. De er ikke kjent med Bibelen. De kjenner ikke en verden hvor alt stanser opp på søndag. Helligdagene er tømt for religiøst innhold.

Alan: I den etter-kristne tiden er det ikke kristne som bestemmer lenger, kristendommen er ikke favorisert. Det å tilhøre kirken har ingen fordeler, barna synger ikke kristne sanger eller ber bønner i skolen og de som går i kirken gjør det sjeldnere. Noen mennesker er religiøse, men deres tro er ikke kristen. De henter sin inspirasjon fra naturen, musikk og kunst.

Enkelte mennesker synes dette er trist. Er det så galt?

Eleanor: Det er egentlig bra på den måten at vi nå tvinges til å tenke på de valgene vi gjør som kristne. Vi velger å følge Jesus og leve på en bestemt måte ikke fordi det er enkelt, forventet og bekreftet av regjeringen eller samfunnet. Å være en kristen er å være en ikke-konformist, det er en som tar en risiko, en som drømmer annerledes drømmer om nye muligheter.

Alan: Den etter-kristne tid er en vanskelig tid fordi en god del ting kristne har antatt om vår "kristne kultur" må endres, og det er ukonfortabelt. Men det er også en fantastisk tid å være kristen i. Vi kan bestemme oss for å være kristne, ikke fordi vi er født inn i det, eller på grunn av press fra foreldre eller samfunn, men fordi vi selv velger det. Med andre ord: etter-kristen tid kan være utfordrende, men er mindre kjedelig enn kristendommen.

Hva betyr denne svekkelsen av den kristne tro i et samfunn?

Eleanor: En etter-kristen tid tvinger kirken til å se på seg selv som noe mer enn en sosial klubb, eller en sammenkomst søndag. Den tvinger oss til å definere hvem vi er og gi uttrykk for våre verdier, gi næring til de som kommer til oss og gå ut for å nå nye.

Alan: Fordi færre og færre vil kjenne de bibelske fortellingene, må kirken være helt i fronten når det gjelder evangelieformidlingen. Kristne vil hele tiden måtte stille seg spørsmålet: Hvordan kan vi i vår situasjon uttrykke livet til Jesus? Og det vil fordre mer av oss i det å leve ut og fortelle historien om Gud enn det som er tilfelle nå, fordi folk vil ikke kjenne til den fra før. Menigheter som ikke stiller disse spørsmålene vil dø.

Hvordan vil evangeliseringen se ut i en etter-kristen tid?

Eleanor: Naboer og fremmede vil kikke inn gjennom vinduene våre og lengte etter å bli invitert inn til måltidsfellesskap med generøse bord. Og kristne vil se ut av de samme vinduene og lete etter muligheter for å tjene og lytte til verdens hjerteslag.

Alan: I den kristne tiden var evangelisering det misjonærene gjorde. I en etter-kristen tid er misjon det Gud gjør. Kristne trenger å være våkne og se hva Gud gjør og bli en del av det. Hva nå enn misjon vil bli så vil det se ut som Jesus.

Tiden er moden for tidebønn, del 5

Non - eller klokka 15.00 - er den time da Jesus ifølge alle fire evangelier dør for oss på korset. Dette er timen Bibelen omtaler som "den niende time", den time som står mellom dag og kveld, da arbeidet er nesten utført.

Den "niende time" var også en av bønnetidene i Den gamle pakt, og som de første kristne fulgte. Vi leser om dette i Apg 3,1: "Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende."

Det var ved den "niende time" at høvedmannen Kornelius opplever å se en engel (Apg 10,3). Det skjer mens han har sin bønnetid, jfr v.30. I det samme kapitlet ser vi at apostelen Peter ber tidebønn, jfr v.9. Peter ber ved den sjette time.

Etter Non følger Vesper eller Aftenhymnen. Den har fått sitt navn etter aftenstjernen, Hesperos. Laudes og Vesper hører med til de eldste bønnetidene. Man ber ved solens oppgang og nedgang. Når solen går ned minnes vi Kristi død, Han som trådte inn i vårt mørke for å forvandle det til lys.

Vesper er ikke i første rekke bønn, men lovprisning. Når dagen heller, ser vi ikke lenger på vårt arbeid, men mot Gud, Han som er vårt livs egentlige sentrum. Vi ser mot Kristus, det sanne lyset, Han som opplyser våre hjerter og som ved sin oppstandelse har drevet mørket og alt hva det innebærer på flukt.

Ved Vesper tenner man gjerne lys for nettopp å understreke at Kristus kom som verdens lys og overvant mørket.

Etter Vesper følger Completorium, den bønn som bes før vi legger oss for natten. Det er den bønn som avrunder det hele, og hvor vi overlater oss selv i Guds varetekt. Det er bønnen om å få gjemme seg i Guds favn og være beskyttet mot alle nattens farer.

I Salme 4,9 leser vi:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For Du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet."

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet følgende bønn: "Herre Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våker, så er jeg hos Deg. Far, la meg få falle i søvn i armene Dine og våkne med Ditt nærvær."

Jeg avslutter dagen som jeg begynte den med å tegne meg med korsets tegn.

Skuddskadet amerikansk senator var opptatt av anabaptistene

Vi er mange som har fulgt Gabrielle Giffords (bildet) kamp for å overleve attentantet i Tuscon i Arizona 8. januar. Siste nytt er at hun denne helgen er overførrt til et reabiliteringssenter i Houston. Det mange ikke vet er at Gabrielle Giffords var svært interessert i anabaptistene og deres historie. Spesielt Old Colony Mennonite i Mexico. Til venstre på bildet ser vi henne kledd i den spesielle klesdrakten til denne grenen av den anabaptistiske bevegelsen. En av senator Giffords venner er den markante aktivisten Jim Wallis, som er en sterk talsmann for fattiges og undertryktes rettigheter og for en radikal etterfølgelse av Jesus.

I 1993 ble Gabrielle Giffords uteksaminert fra Scripps College i Claremont i California med en bachelor i latin-amerikanske studier og sosiologi. Hennes eksamensoppgave hadde tittelen: "Wish Books and Felt-Tipped Fantasies: The Sociology of Old Colony Mennonite Drawings.”

Fra 1993 til 1994 levde hun i Chihuahua i Mexico og studerte fruktbarhet, dødelighet, sykelighet og utvandring blant Old Colony Menonite. Hun samlet inn og analyserte også informasjon om anabaptistiske grupper fra hele det nordlige Mexico.

I 2009 da hun talte til studentene ved Scripps College talte hun tilhørerne om sitt engasjement for mennonitene i Mexico og fortalte også om en skjellsettende opplevelse hun hadde hatt hvor hun ønsket å bli bonde. Gjennom samtaler med flere mennoniter har hun vist sin store interesse for dem, og identifisert seg med deres tro og overbevisning.

La oss fremdeles huske henne og hennes familie i våre forbønner. På det minste bildet ser vi Gabrielle sammen med ektemannen Mark Kelly.

Anabaptistene ba tidebønner

En del forbinder det å be tidebønner, eller skrevne bønner i det hele tatt, med katolisme. Det er riktig at katolikker ber tidebønner, men den historiske bakgrunnen for å be tidebønner har ingenting med Den romersk-katolske kirke å gjøre. Røttene er jødiske. Det handler jo om å be Guds ord, og da særlig Salmene.

Nå vil det kanskje overraske flere av bloggens lesere, men praksisen med å be tidebønner ble også brukt og brukes fremdeles den dag i dag av de såkalte anabaptistene!

En av de tidligste anabaptistiske trosbekjennelsene er Schleitheim bekjennelsen fra 1527. Den refererer til å be Salmene daglig, og hollandske anabaptister begynte å lage bønnebøker i det 17 århundre.

"Anabaptistenes viktigste andaktsbok var Bibelen, men de brukte også historiene om martyrene, sammen med hymner, prekener og andaktsbøker i sin stille stund," forteller Arthur Boers.

Han utgir i disse dager en ny bønnebok: " Day by Day These Things We Pray: Uncovering Ancient Rhythms of Prayer."

I denne boken tar han frem igjen tidebønntradisjonen. Og for Arthur Boers har det en helt spesiell bakgrunn. Da hans 17 år gamle søster døde av leukemi klarte han ikke lenger å finne egne ord for å be. Den eldgamle praksisen med å be Salmenes Bok ble hans redning. Deretter oppdaget han at i den tradisjonen som han selv var en del av - den anabaptistiske - var dette ikke fremmed. Nå gjenoppdages også tidebønnstradisjonen blant mange anabaptister verden over.

Sykdom kan være en mulighet til å ofre seg for Jesus

Ennå en gang lar jeg meg fascinere, begeistre og utfordre av Lillesøster Magdeleines (i blått på bildet) radikale etterfølgelse av Jesus. Til tross for alvorlig sykdom - hun led i mange år av tuberkulose, hadde en alvorlig artritt kombinert med muskelsvinn i skulderen - gav hun alt for Jesus, og de aller minste i samfunnet. Hun sa:

"Jeg var bekymret fordi livet dirret i meg. Jeg forstod ikke at sykdom og lidelse på ingen måte er unyttig, at de tvert imot kan bety en makeløs og fruktbar mulighet til å ofre seg selv og til å tjene ... Jeg vet bedre enn noen gang at jeg ikke er noe, at jeg ikke duger til noe, men at Herren hadde en plan med meg da Han tok meg ved hånden ... ikke for min egen skyld ... Han lar meg beholde alle mangler og feil. Jeg er som et ødelagt og rustent redskap som allikevel er i stand til å sende sterkstrøm videre, uten å holde noe tilbake."

Når mennesker møtte henne og så henne lidelse, svarte hun:

"Alt er mulig for den som tror, for den som elsker. Jesus er de umuliges Mester."

Tiden er moden for tidebønn, del 4

I de sammenhenger hvor man følger Benedikts regel for tidebønnene, finnes det to bønnetider, som ikke er så aktuelle for de som er i arbeid. Det er den tiden som kalles Prim og Ters.

Prim kommer etter Laudes, og bes rett før man starter dagens arbeid. Ved Laudes er det oppstandelsen som settes i forgrunnen, ved Prim ber man for det arbeid som en skal begynne på.

Ters er formiddagens høydepunkt. Den bes gjerne ved 09.00-tiden, og er den bønnetid som i Bibelen kalles den tredje time. Den tredje time er den tid da Den Hellige Ånd utøses over disiplene på pinsefestens dag i Jerusalem. Apostelen Peter nevner denne timen i sin pinsepreken: "Disse mennene er jo ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen."

Når denne timen trer inn så har man så vidt begynt dagens arbeid. Man stanser opp for å erkjenne at i alt hva vi gjør, så har vi behov for Guds hjelp om det skal lykkes og man ber om Åndens hjelp.

Klokken 12 er vi kommet til Sekst - den time da Pilatus i følge Johannes uttalte dødsdommen over Jesus. Ifølge Matteus og Lukas falt det mørke over hele landet fra den sjette time.

Den sjette time henspiller ifølge den opprinnelige symbolikk på dagens hete og de anfektelser som skyldes varmen og at vi er trette. De gamle talte om middagsdemonen. Når vi blir trette kan vi bli ofre for denne demonens fristelser. Ved den sjette time har vi behov for å avkjøles i bønnen, for at vårt hjerte skal falle til ro under dagens jag og for at vi skal komme i harmoni med vårt innerste jeg.

Mange av de som ber tidebønner i dag ber Laudes og Sekst - eller middagsbønnen, og avslutter med kveldsbønn eller Completorium. Vi kommer til disse bønnene senere i denne serien. Følger du noen av de tidebønnsbøkene som finnes på norsk er det lagt til rette for bønner til Laudes og Sekst ved siden av kveldsbønn og Completorium.

(fortsettes)

YWAM med monastisk kommunitet i Canada

Et samarbeide mellom Youth with a Mission og Mennoniter i Winnipeg i Canada har ført til at kommuniteten "Little Flowers Community" har sett dagens lys. I både anabaptistisk og fransiskansk tradisjon ønsker medlemmene å leve liv i fred, gjestfrihet, enkelhet og generøsitet for å nå andre mennesker med evangeliet. "Little Flowers" er en del av den nye monastiske bevegelsen som har sine avleggere mange steder i verden i dag.

"Little Flowers" er i all hovedsak evangeliserende, født ut av et evangeliseringsarbeide i et nabolag gjennom flere år. Medlemmene bor i gangavstand til hverandre og har valgt å finne inspirasjon til et liv i tjeneste gjennom livene til Frans og Klara av Assisi. I en introduksjon til kommunuiteten heter det også: "Vår tro, og dermed vår livsstil er formet av en hengivelse til en radikal lydighet til Jesu lære i den mennonitiske tradisjonen."

"Little Flowers" hører hjemme i Winnipeg's West End - i et nabolag som er preget av mange utfordringer. Her bor det mennesker fra mange etinske grupper: portugisere, etiopiere, eretreere, vietnamesere, sudanesere og flere indianer-stammer som Cree og Ojibwa. Midt i denne mangfoldigheten ønsker kommunitetens medlemmer å leve ut et liv som er et vitnesbyrd om hvem Jesus er.

Det skjer gjennom ulike sammenkomster, måltidsfellesskap og barmhjertighetsarbeid. Dessuten driver de "The Dusty Cover" - en bokhandel for brukte bøker. Dette er blitt et samlingssted for mange i nabolaget. For øyeblikket er bokhandelen stengt, men planlegges flyttet.

Et eget hus er nå under rehabilitering. Det har fått navnet "Chiara House". Chiara er det navnet Klara av Assisi ble født med. Klara av Assisi var en av Frans av Assisi's nærmeste medarbeidere, og grunnla sin egen orden, Klarissene.

Medlemmene av "Little Flowers" kommuniteten lever etter en egen regel, som er vanlig for slike fellesskap som dette. Den innebærer blant annet at de lever et regelmessig bønneliv, som minst består av daglige bønnetider om morgenen og kvelden - og til daglig studium av Guds ord.

Du finner regelen her:

http://chiarahouse.ca/rule-rhythm-of-life/

Jeg kommer til å skrive mer om denne og andre kommuniteter senere. "Little Flowers" har sin egen nettside, med mye spennende stoff, som du finner her:

http://chiarahouse.ca/

Tiden er moden for tidebønn, del 3

Nå hadde jeg ikke planlagt å skrive enda en artikkel om morgenvàken, men jeg ble inspirert av hva Guds ord sier om dette og tenkte jeg kunne dele hva jeg har funnet med bloggens lesere:

I Salme 57,9-10 leser vi: "Våkn opp, min ære! Våkn opp, harpe og sitar! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise deg blant folkene, Herre. Jeg vil prise deg blant folkeslagene."

Vi finner det samme tema igjen i Salme 108,3-4: "Våkn opp, harpe og sitar! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise deg blant folkene, Herre. Jeg vil lovsynge deg blant folkeslagene."

I Salme 90,14 finnes denne bønnen nedskrevet: "Mett oss med din miskunn, når morgenen kommer, så vil vi juble og være glade alle våre dager!"

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee har skrevet dette om det å møte Gud som det første en gjør når morgenen gryr: "Det er som om Gud under de tidlige morgentimene, innen eller under gryningen, styrker sine barn med åndelig føde og hellig fellesskap. Den som står opp sent går glipp av dette. Mange av Guds barn savner verken hellighet, iver eller kjærlighet, men mislykkes likevel med å være gode kristne fordi de står for sent opp. Å stå opp tidlig henger sammen med et åndelig liv. Jeg har aldri møtt en bønnekjempe som står opp for sent eller kjent til noen som er nær Herren som står opp sent. Alle som kjenner Gud det aller minste går til Gud tidlig om morgenen." (Watchman Nee: A living sacrifice. Christian Fellowship Publishers 1972, side 101)

Hvorfor trenger vi å stå opp tidlig, spør den samme Watchman Nee og svarer: "Fordi den tidlige morgenen er den beste tiden å møte Herren. Bortsett fra de brødre og søstre som er syke bør alle oppmuntres til å stå opp tidlig om morgenen. De fleste av oss er ikke syke men lider bare av at vi elsker oss selv for mye!"

I Høysangen 7,12 leser vi:

"La oss gå tidlig til vingårdene. La oss se om vintreet har satt skudd, om blomstene er sprunget ut, om granatepletreene blomstrer! Der vil jeg gi deg min kjærlighet."

Her er en liste over bibelske personer som sto opp tidlig. Listen er nok lenger, og det finnes flere skriftreferanser som relaterer seg til flere av de personene som er nevnt her, men det kan være en begynnelse på et spennende bibelstudium:

Abraham:
1.Mos 19,27

Jakob:
1.Mos 28,18

Moses:
2.Mos 8,20
2.Mos 9,13
2.Mos 24,4
2.Mos 34,4

Josva:
Jos 3,1
Jos 6,12
Jos 7,16
Jos 8,10

Gideon:
Dom 6,38

Hanna:
1.Sam 1,19

David:
1.Sam 17,20

Job:
Job 1,5

Maria:
Luk 24,22
Mark 16,9
Joh 20,1

Herren Jesus:
Mark 1,35

Apostlene:
Apg 5,21

Nå tror jeg det er viktig å understreke det som også Watchman Nee trekker frem: Det kan være årsaker til at man ikke kan stå opp tidlig om morgenen grunnet sykdom. Da skal ikke dette bli en tilleggsbyrde. Uansett når man står opp så er hovedsaken at man står opp med Herren, og gir sitt liv over i Hans hender.

(fortsettes)

En bønn

Under tidebønnen som bes i løpet av dagens timer i dag heter det:

"Herren Jesus er midt iblant oss.
I Hans navn skal vi be.
Herre Jesus Kristus,
Du som ved den sjette
time, da mørket
hadde verden i sin
vold, bar Deg selv
fram på korsets alter
for oss og for de mange,
gi oss Ditt lys
så vi når det evige liv.
Du som lever og råder i evighet.
Amen."

(Fra Tidebønn - daglige bønner fra Bibelen. Efrem forlag 2008)

Tiden er moden for tidebønn, del 2

Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.

I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:

"Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."

Bønnene som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne, og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for tid og evighet.

(fortsettes)

Gå og se filmen "Blant guder og mennesker" - et sterkt vitnesbyrd om sant kristent liv

I går kveld var jeg på kino sammen med min kone og gode venner for å se filmen "Des hommes et des dieux", eller som den heter på norsk: Blant guder og mennesker.

Denne filmen, som er bygget på en sann historie om åtte Cisterciensermunker som under borgerkrigen i Algerie risikterte sine liv for å bli i sitt kloster i Atlasfjellene og tjene den muslimske lokalbefolkningen. Filmen er en av de sterkeste vitnesbyrdene på film jeg har sett om sant kristent liv. Den er realistisk - munkene fremstår med sin frykt, dødsangst, og vi følger deres vei til fred med Gud i sin livsskjebne, som for enkelte av dem innebærer martyrdøden.

I omtalen av filmen heter det i Oppland Arbeiderblad:

"Munkene lever i harmoni med de muslimske innbyggerne, i et forhold bygd på gjensidig respekt. Til å begynne med tar vi bare del i hverdagslivet til de åtte munkene, mens vi gradvis bedre kjent med dem og hva de står for. Den som først kommer i fokus er Luc (Michael Lonsdale), en gammel lege som hjelper landsbyboerne med medisiner, klær og livsvisdom. De lever en fredfull, from tilværelse i Herrens tjeneste, men uroen begynner å spre seg i området. Den lokale imamen forteller urovekkende historier om en ung jente som ble knivstukket i hjel av fundamentalister, fordi hun ikke var ikledd hijab på bussen. En gruppe kroatiske fremmedarbeidere får strupen skåret over.

Mens effektene av borgerkrigen stadig blir voldsommere, får munkene tilbud om militær beskyttelse. Munkeordenens leder Christian de Cherge (Lambert Wilson) takker bestemt nei. På selveste julaften invaderes klosteret av en muslimsk kampgruppe, som er på jakt etter medisinsk hjelp til en såret geriljasoldat. Og selv om Christian klarer å avvise dem med et velplassert sitat fra Koranen, er det bare et tidsspørsmål før mujahedinsoldatene kommer tilbake. Munkene står dermed ovenfor et enormt etisk dilemma: skal de forlate sin post for å dra trygt tilbake til Frankrike, eller skal de lede ved eksempel og forbli i klosteret selv om det kan være en sikker dødsdom?"

Dette er en film alle bør ta seg tid til å se. Den har etterlatt et sterkt inntrykk i oss som så den i går. Ingen av de som så den på Gjøvik kino i går ville gå igjen. De satt stille til rulleteksten var forsvunnet og lyset ble satt på igjen i salen.

Mekane Yesus-kirken vil bryte med Svenska Kyrkan på grunn av samkjønnede "ekteskap"

Erkebiskop Anders Wejryd i Den svenska kyrkan har fått brev fra Wakseyoum Idosa Negeri (bildet), presidenten i Mekane Yesus Kirken i Etiopia med en krystallklar beskjed: Enten trekker Den svenska kyrkan tilbake sin beslutning om samkjønnede "ekteskap" eller så opphører samarbeidet med Mekane Yesus!

Ennå en gang viser våre etiopiske venner ryggrad, mens nordiske kristne viker av fra Guds ord. Det er all god grunn til å takke Gud for at en av verdens største lutherske kirker står på Guds ords grunn i spørsmålet om ekteskapet, og er villige til å miste venner fremfor å gå kompromissets vei. Les brevet som du finner på en egen link. Det er interessant av mange grunner. En av dem er å se at Mekane Yesus kirken er en vekkelseskirke som nettopp tar Guds ord på ramme alvor.

Den svenske erkebiskopen har fått et år på seg til å ordne opp i saken.

Brevet finner du her:

http://kalin.nu/mekaneyesus2010.pdf

Her finnes brevet i svensk oversettelse:
http://www.frimodigkyrka.se/blogg/2011/01/19/nu-finns-brevet-pa-svenska/


Saken er omtalt her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=243873

Tiden er moden for tidebønn, del 1

Å be tidebønner er en tradisjon eldre enn Kirken selv. Vår eldre bror - jødene - ba til fastsatte tider på dagen, og de ba Guds ord. I dag opplever vi en ny interesse for denne eldgamle bønnetradisjonen. Nå bes tidebønner i alle slags sammenhenger, også frikirkelige. Den nymonastiske bevegelsen er en av inspirasjonskildene for mange. Andre oppdager velsignelsen av å be Guds ord på andre måter, kanskje ved at de opplever en livskrise og finner ikke ordene som passer for den livssituasjonen de befinner seg i og leser Salmenes Bok. Dermed finner de et språk som er så slitesterkt og passende både i livets opp- og nedturer, at de begynner å be slik jødene og de første kristne før dem.

Urkirken trådte inn i tradisjonen fra bønnetjenesten i Templet og synagogene. I Templet i Jerusalem ble det bedt morgen og kveldsbønner, og i synagogene kom jødene sammen for å be tre ganger om dagen. I hjemmene resiterte man Shema - trosbekjennesen fra 5.Mos 6,4 - morgen og kveld.

En av de som fornyet denne bønnetradisjonen er Benedikt av Nursia. I Benedikts tid var det syv bønnetider om dagen og en nattevake. I dag ber man gjerne morgen-, middag- og kveldsbønner og det som kalles Completorium, når man går til nattens hvile. I denne serien skal vi se nærmere på disse ulike bønnetidene, og deres betydning. Men først dette om selve tidebønnen:

I sin bok "I munkenes tidsrytme" skriver Anselm Grün - som er abbed i et benediktinerkloster - at "tidebønnene peker mot den time da Gud herliggjør sin Sønn ... for liturgien er det sted hvor himmel og jord rører ved hverandre, hvor himmelen lyser opp over den som ber."

Den østerriske benediktineren David Steindl-Rast kaller tidebønnene "engler som vi møter til bestemte tider i dagens løp.

Det er disse "englene" du nå skal få møte. Den første møter du i morgendagens bloggartikkel.

(fortsettes)

Symeon den nye teologen - en mann fostret i enerom med Gud og døpt i Helligånden, del 2

Symeon - han som skulle få tilnavnet "den nye teologen" er bare 14 år da han møter en person han har bedt Gud om å få møte: Symeon Studiten, en eldre munk fra det berømte Studionklostret i Konstantinopel. Denne mannen er det som skal veilede ham i bønn, og hjelpe ham til å finne åndelig litteratur som kan hjelpe ham til vekst og modning i hans kristenliv. Det han leser gjør et så sterkt inntrykk på tenåringen at han vil avslutte sine studier, og gå i kloster. Hans åndelige veileder er en klok mann som ber ham avstå fra dette. Å velge å leve et liv i kloster er noe man virkelig bør være gjennomtenkt. Det skulle gå nesten 14 år før dette ble en realitet. De følgende årene skulle Symeon arbeide som forstander for et hushold, en periode var han til og med senator. Den øvrige tiden brukte han på sitt åndelige liv. Kveldene tilbrakte han i bønn, ofte til langt ut i natten, ikke sjeldent under tårer. Mens han utøste sitt hjerte for Gud bad han om åpnede øyne.

Når Symeon er 20 år opplever han et åndelig gjennombrudd. Det skjer mens han lever sitt vanlige liv. En kveld han søker Gud og ber om at Gud skal forbarme seg over Ham, blir han overveldet av Den Hellige Ånd. Hele hans vesen gjennomtrenges av lys og varme. Alt synes som forklaret. Nå er det ikke lenger bare tårer som renner nedover hans kinn. Han fylles av en ubeskrivelig glede.

Ved midnatt går han til sengs, som i en slags rus. En kort tid senere vekkes han av kirkeklokkene. Det ringer for matutin - nattens lovsang, og Symeon står opp for å delta, slik han har for vane, uten å ense at han nesten ikke har sovet.

(fortsettes)

Det går sakte fremover for Peter Hoover

Bildet du ser her er tatt for noen få dager siden, nærmere bestemt den 17.januar, og viser medlemmene av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship, i Australia. Klikker du på bildet får du opp et større bilde.

Det er Peter Hoover - som sees litt til venstre på bildet i øverste rekke med skjegg og solbriller - som har sendt meg det, sammen med noen linjer for å fortelle hvordan livet er blitt etter hjerneoperasjonen. Det er alltid oppmuntrende å høre fra ham, fordi Peter er så overgitt til Jesus og Hans vilje med Peters liv. Han begynner sitt brev med:

Må Herren Jesus se i nåde til oss syndere!

Så forteller han om prøvelsene ved at ord er blitt borte, eller at han roter med ordene. Han kjenner seg så sliten. Så skriver Peter:

"Til slutt er det bare Jesus som blir igjen!"

Han er så takknemlig for fellesskapet med de andre troende, og siterer Hebr 10,25: "... og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg."

Peter har prøvd å skrive litt igjen og det går sakte fremover. Det gjør det også med talen. Han takker samtidig for stillheten, og ser frem til den dagen da det ikke er mer å si - men vi er hjemme i herligheten hos Gud.

Gjester kommer og går ved kommuniteten i Rocky Cape. To søtre som har vært hos dem en tid, Miriam Waldner og Julie Wipf returnerer nå til den anabaptistiske kommuniteten Elmendorf i Nord-Amerika, mens Harold Weaver og Ellis Kropf, to Ordets tjenere fra en kommunitet i Alberta er på vei til Australia.

Peter Hoover hilser til alle som ber for ham og vennene i Australia. Jeg kommer til å fortsette å publisere nyheter herfra da det er mange av bloggens lesere som setter stor pris på det.

Makarios Egypteren fikk stor betydning for Johann Arndt og John Wesley

I dag feirer de som følger den Økumeniske kalenderen for kommuniteten på Bjärka Säby minnedagen om den hellige Makarios Egypteren. Han er også kjent som Makarios den eldre, Makarios den store eller betegnende nok: Ørkenens lampe.

Han ble født i Øvre Egypt i år 300 og levde til han var 91 år. Makarios ble født i landsbyen Shabsheer. Ganske ung ble Makarios tvunget av sine foreldre til å gifte seg. Han lot som om han var blitt syk, og ba sine foreldre om å få reise ut i ørkenen for å hvile. Når han vendte tilbake var hans kommende brud død, og rett etter døde også hans foreldre. Arven etter dem delte han ut til de fattige. Når de som bodde i landsbyen så dette tok de ham med til biskop Ashmoun, som ordinerte ham til prest.

En tid etter ble han anklaget for å ha gjort en kvinne gravid. Makarios forsøkte ikke å forsvare seg selv, enda det ikke var noe sant i anklagene mot ham. Når kvinnen skulle føde oppstod det komplikasjoner, og kvinnen klarte ikke å føde barnet frem før hun bekjente at hun hadde løyet om at Makarios var far til barnet og at Makarios var uskyldig i anklagene hun hadde rettet mot ham. Etter dette trakk Makarios seg tilbake i ørkenen, til Nitrian.

Det er mens han er her i ørkenen at han oppsøker Antionius den store, og lærer av ham om det monastiske livet. Når han returnerte til Sketis øst for Nilen i en alder av 40 år, ledet han en monastisk kommunitet resten av sitt liv.

I sine Femti homilier undestreket han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600- og 1700-tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makariosklosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av fader Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige.

Kristent ektepar dømt for å ha nektet homofile å bo i deres hjem

I England blir kristne diskriminert for sin tro. Utrolig nok ble Peter og Hazelmary Bull (midt på bildet) dømt for å ha nektet et homofilt par å overnatte i deres private hotel. De må nå betale en bot på 33.000 kroner.

Ekteparet på henholdsvis 70 og 66 år har drevet det lille hotellet på syv rom i 25 år. Hotellet er deres eget hjem. I alle disse årene de har leid ut rommene har de kun leid dem ut til gifte par. Dette ut fra deres kristne overbevisning. Når det homofile paret kom for å leie rom ble de av denne årsaken nektet. Dette mente det homofile paret var krenkende og anmeldte ekteparet for diskriminering. Og dermed havnet saken i retten.

Resultatet viser hvor marginalisert den kristne tro er blitt i England, og at kristne ikke lenger har noen rettigheter i samfunnet. Dommen betyr at om du leier ut et rom i ditt eget private hjem, så kan du ikke nekte par å leie det, selv om de ikke er gift. Det hommofile paret kunne helt sikkert ha leid seg et rom et annet sted, uten noen problmer. Men de valgte seg dette lille hotellet drevet av kristne. Snakk om å diskriminere andres tro!

Se også:
http://www.vl.no/verden/article111679.zrm

Gud varslet leder for bønn- og lovsangssenter på Karmel i en drøm før skogbrannen

Du husker sikkert den forferdelige skogbrannen som herjet Karmel-fjellet - den verste i Israels historie - og som krevde så mange menneskeliv. Brannen startet den første dagen av Hanukkah. Oppe på Karmel-fjellet finner vi The Carmel Worship Center (bildet), bygget nær det stedet hvor profeten Elia ba og ild falt ned fra himmelen. Stedet ligger også i nærheten til druserlandsbyen Isfiya. Det var fra denne landsbyen at en tenåringsgutt ubetenksomt startet skogbrannen.

The Carmel Worship Center er en messiansk forsamling, som er kjent for sitt bønneengasjement. To dager før brannen hadde en av lederne, Peter Tsukahira, en drøm. Han forteller:

"Jeg våknet opp tirsdag morgen, to dager før brannen, etter en veldig virkelig drøm. Jeg drømte at jeg sto på parkeringsplassen utenfor bygningen vår. Plutselig så jeg et lite privatfly som fløy lavt over taket på bygningen vår. Så lød det en kraftig eksplosjon og når jeg løøp til et sted hvor jeg hadde overblikk over bygningen vår så var det en kraftig ildsøyle, som brant som i en ovn, som steg opp fra skogen bakenfor oss. Mens jeg så dette så jeg også ild og røyk som kom fra et område to kilometer bakenfor skogen. Jeg løp for å advare staben da jeg forstod at jeg bare var i ført en badekope, og måtte kle på meg. Da våknet jeg."

Da brannen brøt ut tordag kveld stod Peter Tsukahira og hans kone Rita på taket til lovsangssenteret og så flammene. Peter brøt da ut: "Dette er nøyaktig det jeg så i drømmen jeg hadde!"

Senere da ulike land kom Israel til unnsetning for å slukke ilden var det mange småfly som kretset over lovsangsenteret. Hadde ilden blåst i østlig retning ville både lovsangsenteret og druser-landsbyen gått med i flammene. Selv om staben ble evakuert fortsatte de å be kontinuerlig om at stedet skulle reddes fra flammenes rov. Og slik ble det.

"Årsaken til at jeg var kledd i en badekope får meg til å tro at det er Gud som advarer oss alle om å være forberedt for store prøvelser som ligger foran oss. Jesus lærte oss om endetiden at det ville være en tid karakterisert av 'krig og rykter om krig', men at det bare var begynnelsen til fødselsveene," skriver Peter Tsukahira og legger til:

"Den neste krisen vil utvilsomt bli verre enn denne og vi, det messianske fellesskapet i Israel, må være forberedt - åndelig og fysisk."

På bildet ser vi ilden herje i områdene bak lovsangsenteret. Rett før politiet ba folk evakuere hele området, blåste ilden i en annen retning og kom ikke nær stedet.

Du kan lese mer om bønn- og lovsangsenteret på Karmel her:

http://www.carmel-assembly.org.il

Oppgjør med en annen form for erstatningsteologi

I dag gjengir Dagen/Magazinet en ny kronikk av Samuel Aweida (bildet), som er pastor for Beit Eliahu Messianske Menighet i Haifa. Her går Aweida i rette med en annen side av erstatningsteologien, som det ikke snakkes så mye om. Nemlig den Israelsteologien som er mer opptatt av landet, enn av Israels frelse.

"Jeg er selv blant dem som ikke har alle svarene når det endetiden, grensene - hva som skal skje, når og hvordan" skriver Aweida, og legger til: "Jeg misunner ikke de som har tid til å være opptatt av slike ting når mange i Norges land og Israel går fortapt. Jeg har lite lyst til å være i deres sted når Jesus spør om hva de har gjort med hans soleklare befaling. Jeg kjenner flere 'Israels-frelste' nordmenn som er mer opptatt av Israels grenser enn israelerne selv er (de som ofrer sine liv for å forsvare disse grensene)."

Aweida skriver om denne formen for erstatningsteologi slik:

"Da tenker jeg på en erstatningsteologi som av en eller annen merkelig grunn kaller seg 'bibeltro' og liker veldig godt det jeg mener om den 'vanlige erstatningsteologien'. De har ikke erstattet Israels plass i Guds plan, men nesten erstattet Jesus i Guds plan for Israel. De vil påstå at misjon blant jøder ikke er nødvendig og kanskje til og med galt. Når det gjelder Israel er evangeliet blitt erstattet med alle slags andre ting de ønsker å velsigne Israel med."

Awieda kommer også inn på uttrykket som mange bruker: "Hva ville Jesus gjort?"

"Vi behøver ikke lure på hva Jesus ville ha gjort - det er bare å lese det han har sagt og hvordan han gråt."

Samuel Aweida's ord er et ord i rette tid som vi som kaller oss Israelsvenner gjør rett i å lytte til. Har du ikke Dagen/Magazinet? Løp og kjøp! Får du ikke tak i avisen der du bor? Ring 55 55 97 00 så ordes den saken!

Vi trenger å tilby en erfaring av Gud

Jeg fortsetter å sitere fra Enzo Bianchi's bok, da jeg finner det han skriver så svært relevant, ikke bare for meg, men jeg vil tro for mange med meg. Enzo Bianchi (bildet) er lederen for Bose-kommuniteten i Italia.

"Det finns inget kristet liv uten andligt liv! I mötet med de troende är kyrkans grunnläggande uppdrag att erbjuda en erfarenhet av Gud, ett liv i samklang med Gud. Det är i dag av stor betydelse att inpränta dessa elementära sanningar, för vi lever i en tid då kyrkan - präglad av pastorala bekymrmer - ananmmat idèn att vår troserfarenhet stämmer öveens med sociala engagemeng i samhället snarare än att den grundar sig på en personlig relation till Gud... Att reducera den kristna erfarenheten till att vara en moralisk, etisk dimension är det snabbaste sättet att urholka tron. Tron däremot leder oss til en virkelig erfarenhet av Gud. Den för oss in i det andliga livet, som är ett liv under Den Helige Andes ledning."

Så sant dette er!

Vi trenger å gjøre oss erfaringer med Gud, for troen handler om en inderlig relasjon til Gud. Det holder ikke bare å ha en korrekt oppfatning av hvem Gud er. Vi må lære Ham å kjenne, og når vi gjør oss erfaringer med Gud, har vi noe å gi videre i form av et vitnesbyrd om eget levd liv.

Arbeidet blant sigøynerne i Romania går fremover

I midten av desember ble det holdt en konferanse for baptistpastorer og andre som arbeider blant landets sigøynere. Her følger en rapport fra virksomheten til noen av dem:

Sorin Iordan kan fortelle at hans menighet startet 2010 med 40 dagers bønn- og faste. Syv mennesker ble døpt i mai. Ytterligere tre til ble døpt i august. I september begynte 12 medlemmer av Brødremenigheten å besøke menigheten hvor Sorin Iordan er pastor, og det ser nå ut til at de har funnet sitt åndelige hjem her.

Marian Vale er en annen arbeider. Han har startet opp arbeid i en landsby hvor 15 barn har deltatt på møtene. En voldelig episode fant sted i denne landsbyen, og de har sett seg nødt til å stanse barnemøtene foreløpig. Ganske nylig meldte tre personer seg for å være med i en undervisningsklasse med tanke på dåp.

Marian Toma har startet en menighet i Tomas. Han deltar på møter i to menigheter for tiden. I den nyplantede menigheten i Tomas døpte de tre personer i desember.

Nylig ble følgende bøker oversatt og gjort tilgjengelig for de som arbeider blant sigøynerne: "Revival sermons" av C.H Spurgeon, Andrew Bonar's biografi om Robert Murrey McCheyne, Martin Lloyd Jones: "Joy Unspeakable" og en bok av Ravi Zacharias.

På bildet ser vi noen av deltagerne på pastorkonferansen.

Rotfestet i stormen

I dag kommer disse ordene meg i møte fra Salme 1,3:

"Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til."

Bror Roger av Taize skriver:

"Lykkelige e de som kan gjøre denne bønnen til sin egen:

Kristus, Du ser hvem jeg er. Det er viktig for meg å ikke skjule noe i mitt hjerte for Deg. Du har selv vært et menneske. Og når jeg kjenner meg splittet, kommer mitt tørstende hjerte til det punkt at det sier til deg: Gjør meg i stand til å leve mitt liv rotfestet i Deg, Jesus Kristus; foren Du mitt begjær og min tørst."

Det er gode ord å ta med seg dit jeg skal i dag, nemlig på sykehuset, hvor jeg skal tilbringe nærmere seks timer i en hjerteutredning. Takk for forbønn.

Abba, gi meg et ord!

Jeg holder på å lese en bok av Enzo Bianchi (bildet), lederen for Bose kommuniteten i Italia. Når Enzo Bianchi på begynnelsen av 1960-tallet begynte å søke sin vei, dro han seg tilbake til den overgitte byen Bose i det nordlige Italia. Hans ønske var å leve i en radikal etterfølgelse av Kristus. I tre år bodde han i Bose i største enkelhet inntil brødre og søstre begynte å slutte seg til ham, og en ny økumenisk kommunitet begynte å se dagens lys. De som har besøkt Bose kommuniteten, kan fortelle at det finnes få lignende klostre i dagens Europa. Her gis evangeliets kall til å leve i enkelhet og fellesskap et konkret uttrykk som etterlater seg et djupt inntrykk. Selv håper jeg at jeg kan legge veien hit en gang i fremtiden.

Boken jeg leser utkom i 2007 på forlaget Artos og heter "Ord av spiritualitet", med undertittelen "Ett andligt lexikon". I prologen til boken siterer Enzo Bianchi, som i Bose kommuniteten alltid kalles 'Broder Enzo', det rop som lød fra alle de som kom i kontakt med ørkenfedrene: 'Abba, gi meg et ord!' Abba i denne sammenheng er ikke Gud, men et ord for den åndelige veilederen. Enzo Bianchi skriver:

"Allt oftare genljöd dessa ord i örknarna i Egypten, Palestina, Syrien og Persien. Det var i början av det fjärde århundradet, då kristendommen började vinna terräng och gennomsyrade de hedniska sedvänjorna i samhälllet för att sedan bli imperiets officiella religion. Tilfälliga besökare och unga munkar tiltalade gärna äldre bröder på detta sätt för att få ett ord till vägledning. En vägledning som kom ur erfarenheten av ett liv i Anden och som kunde bli till värdefull hjälp uder vandringen i Kristi efterföljd - ett ord för livet som var hämtat ur vardagslivet och kunne ge det mening. Det är ett ord som kommer utifrån, men som förmår att tränga in i djupet av människans existens, en yttre händelse som hjälper den lyssnade att orientera sig i sitt inre."

Trenger vi slike ord i dag? Absolutt. Men det finnes ikke så mange som lever på en slik måte i Guds verksted og blir formet av Ham, og dermed har noe å gi videre. Det er i hvert fall lenger mellom dem.

Vi trenger ord fra mennesker som lever budskapet, som henter dem ut fra erfaringen av et liv i Den Hellige Ånd.

Ville leve ut Luk 10 i Swaziland - les om hvordan det gikk, del 2

8. januar skrev jeg om Darrel Hostetter, som ville sette Lukas 10 ut i praksis og dro tilbake til Swaziland for å få hjelp av noen av sine venner. Her er andre og siste del:

Da morgenen kom, mens de satt og skalv i kulden, satt Darrel og hans medarbeider og ba Gud lede dem den nye dagen. Ved 12 tiden fant de fram til hjemmet til Precious Nhleko, en enke. Hun var en svært mismodig kristen.

Etter å ha lett i flere måneder hadde Nhleko's sønn endelig funnet en jobb i Sør-Afrika. Svigerdatteren hadde ikke lykkes i å få seg en jobb på en sukkerplantasje. Nhleko passet på barnebarna. Hun var både sint og skuffet over myndighetene i Swaziland og sukkerbedriften som hadde tatt jorden i landsbyen som de hadde dyrket Mais på.

Mens Hostetter og Dlamini ba for Nhleko gråt hun. Hun tørket øynene og gav dem en kopp med gjæret melk å drikke. Når hun fikk høre om oppdraget de var ute på, og at de hadde sovet ute om natten, tilbød hun dem at de kunne komme tilbake og sove hjemme hos henne den påfølgende natten. Hun fortalte så landsbyens eldste at hun skulle ha overnattingsgjester, kokte en kyllingmiddag til dem, og la ut matter som de kunne hvile på.

Det viste seg at Nhleko var landsbyens 'helse-motivator", og hun kjente alle de syke og eldre og alle de som hadde HIV/AIDS. Den natten sov mennene godt.

"Vi hadde funnet en 'fredens kvinne', som ble en betydningsfull medarbeider i arbeidet. Vi hadde bedt om at Gud skulle lede oss inn i et område av stor nød, og det gjorde Han," forteller Hostetter.

Før de dro igjen ba Hostetter og Dlamini for Nhleko og hennes familie. Hun og de andre som hadde tatt i mot Jesus i denne landsbyen takket Gud for de to mennenes tjeneste.

Det var noen begeistrede team-medlemmer som returnerte til deres base i Manzini, ivrige etter å dele det de hadde opplevd med Gud. Alle var blitt invitert hjem til mennesker de ikke kjente, og alle hadde fått mulighet til å dele evangeliet der de kom. Resultatet av disse dagene med å praktisere Lukas 10 var at en ny menighet ble plantet i dette området. Omkring 20 voksne og like mange barn kommer nå sammen til et ukentlig møte.

Symeon den nye teologen - en mann fostret i enerom med Gud og døpt i Helligånden, del 1

I den østre delen av Bosporos, det smale sundet som forbinder Svartehavet med Middelhavet, hadde den kristne verden hatt sitt midtpunkt siden keiser Konstantin flyttet sin hovedstad hit i år 330. I det bysantinske riket hadde klostrene i over et halvt årtusen utgjort pulsen i det kirkelige livet. På 900-tallet trer en ung mann frem. Han skulle bli en bønnens kjempe, den fremste av de vi kan kalle Gudselskerne, en Åndens mann som er fostret i enerom med Gud.

Han skulle få hedersnavnet "Teologen" - noe som i den ortodokse tradisjonen gjennom alle tider bare er blitt gitt til tre personer: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og altså Symeon den nye teologen. Et slikt hedersnavn fikk man ikke på grunn av sin tilegnede kunnskap gjennom boklig lærdom. Teolog i denne betydningen handler om en åndelig innsikt som bare kan nås gjennoom bønn og åndelig trening.

Å ta Kristi etterfølgelse på ramme alvor i dette område av verden på 900-tallet var å bli munk eller nonne. For i de første klostrene brant bønnens ild dag og natt. Her - i bønnen og forsakelsen - ble de nye åndelige lederne fostret.

Men heller ikke klostrene var uberørt av forfallet og frafallet i Kirken. Under andre halvdel av 900-tallet har verdsliggjøringen trengt seg inn i de innerste krokene i klostrene. Liturgien var blitt stiv, bønneatmosfæren kjølig. Tiden var overmoden for en profet sendt av Gud. Denne mannen var Symeon. Han skulle erfare en dåp i Den Hellige Ånd, og den erfaringen skulle bli hans eneste anbefalingsbrev.

Symeon kom fra provinsen Galatia i det vi kaller Midtre-Asia. Han blir født i 949. Foreldrene tilhørte det bysantinske aristokratiet og hadde nære og gode forbindelser med det keiserlige dynastiet. 12 år gammel sendes Symeon til Konstantinopel, men hos den unge mannen var det en djup lengsel etter Gud. Det var en lengsel skapt av Den Hellige Ånd.

(fortsettes)

Billy Graham: Drapet på Martin Luther King jr var en av de største tragediene i USA's historie

I et intervju publisert av Billy Graham organisasjonen i dag uttaler Billy Graham at han var i en tilstand av sjokk da jan fikk vite at borgerrettighetsforkjemperen Dr. Martin Luther King jr var blitt myrdet. Billy Graham var i Australia da dette skjedde:

"Ikke bare hadde jeg mistet en venn gjennom et fordervelig og menigsløst drap, men Amerika hadde mistet en sosial leder og en profet, og jeg følte at hans død var en av de største tragediene i vår historie."

I februar 1948, da Martin Luther King var 19 år gammel han ordinert til pastor i Ebenezer Baptist Church i Atlanta. I 1954, mens han fullførte sine studier ved Boston University, aksepterte han et kall fra Dexter Avenue Baptist Church i Montgomery i Alabama.

Det var mens Martin Luther King jr var pastor for denne menigheten at han ble frontfiguren i den nå så legendariske Montgomery Bus Boycott, som ble legendarisk gjennom ikkevoldsaksjonen og arrestasjonen av Rosa Parks. I 1959 sa han opp som pastor for denne menigheten, og flyttet tilbake til Atlanta for å fronte arbeidet gjennom Southern Christian Leadership Conference. Fra 1960 og frem til drapet i 1968 var han også medpastor i Ebenezer Baptist Church, sammen med sin far.

Det var i 1957 at Billy Graham inviterte Martin Luther King jr til å be åpningsbønnen i Billy Grahams kampanje i Madison Square Garden i New York. Samme år ba Billy Graham Martin Luther King jr om å delta på en retreat for Grahams medarbeidere, for å hjelpe dem til å forstå raseproblemene i USA.

Senere sa Martin Luther King jr at "hadde det ikke vært for tjenesten til min gode venn Billy Graham, ville ikke mitt arbeid i borgerrettighetsbevegelsen hatt slik fremgang som det fikk.

Mens arbeidet til borgerrettighetsbevegelsen pågikk preket Graham:

"Jesus var ikke en hvit mann, han var heller ikke svart. Han kom fra den del av verden som berører Afrika, Asia og Europa. Den kristne tro er ikke den hvite manns religion og la ingen noensinne fortelle deg at det er svart eller hvitt. Kristus tilhører alle folk; Han tilhører hele verden."

Pastorkonferanse i Moldova - et land med stor nød

I går fikk du et lite innblikk i arbeidet med å nå ukrainske landsbyer med evangeliet. Her er en liten rapport fra Moldova. Det var hit teamet fra Heart Cry Missionary Society dro etter pastorkonferansen i Ukraina. To ganger ble teamet stanset av ukrainsk politi, som ville ha dem til å betale bestikkelser for å få dem over grensen til Moldova. Men teamet ba inderlig til Gud, og politimennene slapp dem igjennom uten at de trengte å betale bestikkelser. I Emmanuel Baptistkirke, i byen Cahul, ble det holdt en konferanse for pastorer, evangelister, ungdoms- og studentarbeidere. Konferansen samlet 50-60 personer. Emmanuel Baptistkirke har i dag 92 medlemmer.

Under konferansen delte kona til en av pastorene en hjerteskjærende historie. En kvinne som levde i et svært vanskelig ekteskap måtte reise til Moskva for å finne seg en bedre betalt jobb enn hun kunne finne i hjemlandet. Hun hadde stor gjeld. Mesteparten av gjelden var penger hun skyldte en ortodoks prest for begravelsen etter hennes ektefelles bror. Denne kvinnen var godt likt på arbeidsplassen i Moskva. Hennes kvinnelige sjef spurte henne en dag om hun ville like en enda bedre betalt jobb. De andre kvinnene hun jobbet med fikk samme tilbudet. Alle var interessert i dette, og neste dag var de alle sammen på vei til Tsjetsjenia. Da de ankom dit forstod de raskt at de var blitt lurt. Kvinnene ble ført til en terroristgruppe og ble tvunget til å arbeide for dem med å lage sprengstoff, og utføre seksuelle handlinger. Hvis de ikke samarbeidet ble de mishandlet på det groveste. Kvinnen det her er snakk om fikk to barn med en av terroristene.

Hensikten med å sette barn på kvinnene som var blitt lurt med til Tsjetsjenia var at disse barna skulle bli solgt på svartebørsmarkedet. Ble barna født med handikap ble de drept, og organene deres solgt. På en mirakuløs måte klarte hun og barna å unnslippe, men kvinnen selv er svært skadet både fysisk og psykisk på grunn av mishandlingen. Russiske myndigheter fant senere 1000 barn i kjelleren i denne leiren.

Teamet fra USA opplevde virkelig hvor vanskelig det er å leve ute på landsbygda i Moldova. I flere av kirkene de besøkte var det svært kaldt. Det er ofte like kaldt inne som ute. I landsbyen Beanza var det 10 grader inne i kirkesalen under møtet.

Hardt arbeid for å nå Ukrainas landsbyer med evangeliet

Jeg har nettopp mottatt en rapport fra virksomheten til flere baptistmenigheter i Ukraina som samarbeider med Paul Washers misjonsorganisasjon Heart Cry Missionary Society. Rapporten synes jeg er ganske beskrivende for situasjonen i mange landsbyer, hvor det er plantet evangeliske menigheter de siste årene. Jeg håper rapporten også kan brukes til målrettet og konkret forbønn for dette viktige arbeidet med å nå Ukrainas tusener av landsbyer med evangeliet:

Ilie Hlusciak er tilsynsmann for to menigheter, og sliter på grunn av mangelen på medarbeidere som kan lede disse menighetene. Han har arbeidet med en menighet i landsbyen Kamenca hvor det er et stort behov for bibelundervisning. Ilie ber også om forbønn for hans arbeid i Ilie's hjemland, Russland, hvor han reiser når han har mulighet for å styrke noen brødre i deres bestrebelser med å nå ut med evangeliet.

Jon Gireada som arbeider i landsbyen Tereblecea kan fortelle at de ennå ikke har sett noen frukt av sitt arbeid. Rådhuset er leid ved to anledninger, og det kom flere mennesker, men ingen gav seg over til Gud. Gireada har derfor valgt en annen strategi for den lille menigheten på 40 medlemmer. Han vil bruke tiden fremover til å bygge opp menigheten ved grundig bibelundervisning, slik at de bedre kan være salt og lys blant sine naboer. Mange av de som bor i Tereblecea er svært fattige. De er så fattige at de ikke har mulighet til å betale den ortodokse presten det han skal ha for å holde en begravelse. Jon Gireada har derfor tilbudt å forrette i begravelser gratis, det samme med brylluper. Dette har landsbyens innbyggere satt stor pris på, og det har gitt anledning til å forkynne evangeliet for riktig mange. Det er ikke uvanlig at 200-300 mennesker kan delta i en begravelse.

Vitalij Rusnak har opplevd at hans menighet på 18 nå teller 12. Årsaken er at flere har flyttet og søkt arbeid i Vesten. Den lille menigheten som Rusnak er pastor for har arbeidet med å hjelpe flomofre i det området hvor de har sin virksomhet. Be spesielt for Vitalij som har pådratt seg Hepatitt B i forbindelse med en operasjon på et lokalt sykehus. Hans lever er påvirket av dette.

Sandu Deac er pastor for en menighet i Pasat. Denne menigheten har fått problemer etter at pastor Deac måtte ta tak i et internt problem da et medlem hadde et stort drukkenskapsproblem. Det har skapt uro i menigheten, og de har ikke sett noe frukt de siste månedene, og bare to har kommet til tro de siste tre årene.

I Cernauti ble det holdt en to dagers pastorkonferanse i desember. Bildet er tatt i forbindelse med denne. 40 pastorer deltok den ene dagen. 55 den andre. Slike pastorkonferanser betyr mye veldig mye. Det er en mulighet til å treffes, få god undervisning og bli inspirert til fortsatt arbeid i Herrens vingård.

Pionermisjonær i Albania er død - stort tap for den evangeliske kirke i landet

Paul Kropf (bildet), en 53 år gammel pionermisjonær til Albania, døde av et kraftig hjerteinfarkt 25. desember. Kropf, som arbeidet i Albania i mer enn 17 år ble minnet i sin hjemmemenighet, Buffalo Mennonite Church i Lewisburg, 3. januar. Paul Kropf ble minnet for sin store kjærlighet til det albanske folket, hans lidenskap for å dele Jesus med andre og for hans iver etter å lære språk. Kropf og hans kone June, dro til Albania i 1993 og slo seg ned i Lezhe hvor de arbeidet i samarbeide med Virgina Mennonite Missions og for å plante menighet og drive et opplæringssenter i engelsk.

Arbeidet ble utvidet til å gjelde den sørlige sentrale byen Lushnje og landsbyene omkring, hvor Kropf og hans medarbeidere drev med å utvikle jordbruket. Kropf lærte seg raskt lokale albanske dialekter.

Ved siden av arbeidet i Albania var Kropf kjent for å være særlig flink med å rekrutere nye medarbeidere, og da særlig ungdom, til en misjonsinnsats i dette landet som er karakterisert som et av de fattigste i Europa.

For to år siden, etter mer enn 15 års pionervirksomhet i Lezhe, flyttet familien Kropf til Tirana for å slå seg i lag med et menighetsplantingsteam ledet av albaneren Altin Zefi.

I forbindelse med krigen på Balkan involverte Kropf seg også i arbeidet med å hjelpe kosovoalbanere, noe som åpnet dørene for misjonsvirksomhet i Kosovo.

I et brev, som ble lest opp i forbindelse med minnehøytideligheten, skriver Altin Zefi: "Albania har mistet en pastor, en menighet har mistet en bror, åndelig far, lærer og mentor, og vår menighet har mistet sin leder og et viktig redskap som Gud har brukt i Tiranas evangeliske kirke. Kropf lærte oss å le og være lidenskapelig for Gud og begeistret for å arbeide for Guds rike."

Velsignelsen ved vår dåp

En av de tingene jeg merket meg på Bjärka Säby denne gangen var den sterke understrekningen av dåpens betydning. Jeg har allerede nevnt dette i en tidligere bloggartikkel. Her følger noe som Peter Halldorf (bildet) har skrevet om dåpen:

"I dopskällan tar allt sin början. Här uppstår det kristna livet. Människans pilgrimsfärd mot Gud inleds i dopet och dess mål är dolt i dess början.

Det går alltså att veta att man är kristen. Ivigningen till Guds rike sker genom en akt som innefattar kroppen och utspelar sig i tid och rum. Dopet er et fast punkt, en ofrånkomlig händelse, i en kristen människas livshistorie. Den som er döt kan rimligen inte tvivla på den saken. Vort dop har ett datum och den har bevittnats av fler än oss själva. Vår kristna identitet är inristad i historien.

Det saknar inte betydelse att det kristna livet vilar på en handlig som ingen kan beröva oss: Jesu død och oppståndelse, som vi blir delaktiga genom dopet. Inre erfarenheter är det lett att tvivla på. Inbillade jag mig bara? Var det känslorna som spealade mig ett spratt? Men det går knappast att intala sig att man är döpt.

När det inte känns som om Gud är nära, eller nar våra gudsbilder krackelerar, kan vi tryggt luta oss mot vårt dop. Det vittnar om vår tillhörighet. Dopet i vatten utgör en garanti utan bäst-före datum. Den som grundar sin tro på sitt dop, och inte sitt dop på sin tro, slår undan benen på tvivlet.

Dopet demonsterar att livet i Kristi efterföljd inte bara berör en inre eller en andlig sfär av våra liv. Gud är inte en abstraktion och trin allt annat än en ide. Tron gör anspråk på hela vår varelse och får føljder för vårt totala liv. Genom dopet har vi framburit oss själva som 'ett levande och heligt offer' åt Gud (Rom 12,1). Allt tillhör oss efter dopet, 'hela världen, liv och död, nutid och framtid.' Men vi tillhör Gud. (1.Kor 3,22-23)

(Fra boken: En liten vägledning till Dopet av Peter Halldorf)

På reise

I dag vil mesteparten av dagen gå med til hjemreisen fra Bjärka Säby. Men før vi setter oss i bussen skal jeg undervise om Fasten, og betydningen av fastetiden. Jeg skal komme tilbake til mer om dette senere på bloggen. Vi trenger å gjenoppdage betydningen av fasten og askesen.

Det er en som venter veldig hjemme, og det er vår herlige Wheaton Terrier, Poirot (bildet). Gleder meg veldig til å se ham og familien igjen.

Mandag blir en spennende dag. Da skal jeg nok en gang inn på sykehuset for en større utredning av hjertet. Resultatene av prøvene som tas denne dagen vil avgjøre hva som vil skje videre med meg. Jeg er takknemlig for forbønn. Som jeg nevnte i gårsdagens bloggartikel har mange følinger ført til at jeg sliter med synsproblemer. Er takknemlig for fortsatt forbønn for dette, og spesielt for mandagen.

Takk til alle dere som følger bloggen. Når jeg har kommet hjem vil det bli litt mer regelmessighet i bloggen enn det har vært de siste dagene.