Massemorder ny borgermester i Hebron

13.mai i år ble massedrapsmannen Tayseer Abu Sneineh (bildet) valgt til ny borgermester i Hebron.

For den som ikke vet det eller har glemt det var Tayseer Abu Sneineh en av fire palestina-arabere som var skyldig i drapene på seks jødiske yeshiva-studenter i 1980. Blant de seks drepte var det to amerikanske og en canadisk statsborger. 16 mennesker ble såret i terrorangrepet. De palestinsk-arabiske terroristene ble dømt til livsvarig fengselsstraff i Israel, men ble løslatt i forskjellige fangeutvekslinger i 1980-årene. Nå er en av massemorderne blitt borgermester i Hebron. Han representerer Fatah.

Det har gått stillferdig for seg. Ingen protester eller reaksjoner fra LO eller Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, heller ikke fra noe politisk parti i Norge eller fra Trump-adminstrasjonen, så langt jeg kan se.

Foto: The Jerusalem Post

Hvordan skal vi praktisk og konkret leve ut evangeliet om Guds rike i 2017? Del 1

Hvordan skal vi på en praktisk og konkret måte leve ut evangeliet? Det spørsmålet har opptatt meg lenge.

Det er lett å bli opptatt av teologiske spissfindigheter, og dermed grave ned evangeliet om Guds rike som Jesus kom for å forkynne. Det budskapet er ment å leves ut, og kallet vårt er å 'gjøre disipler'.

En som har arbeidet mye med disse spørsmålene er bror Alois, Taize-broderen som tok over lederskapet av kommuniteten i Taize etter at grunnleggeren, bror Roger, ble drept. Jeg vil dele med deg noe av det han skriver som handler om noen veimerker for tiden fremover og som kan hjelpe oss til å leve evangeliet om Guds rike i vår egen samtid.

Det første bror Alois løfter frem er dette:

Stå rotfestet i håpet - det er kreativitet

Til dette knytter bror Alois tre bibelvers:

I: "Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde ..." (Rom 4,18)
II: "Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)
III: "Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

Bror Alois peker på at vi lever i en svært ustabil verden, hvor vi lett blir forvirret av all volden, lidelsen og urettferdigheten. Skapelsen stønner, skriver bror Alois, og siterer apostelen Paulus, som om den opplevde smertene i en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men det er samtidig denne Ånd som er selve støtten til vårt håp: "Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier... På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord." (Rom 8,22 og v.26)

Bror Alois understreker at tro er en enkel tillit til Gud. Den gir oss ikke nødvendigvis alltid klare svar, men den gjør at vi ikke så lett blir lammet av frykt eller motløshet. Gjennom troen innser vi også at evangeliet åpner opp for oss en stor horisont av håp utover alle våre forventninger.

"Våger vi å tro på Den Hellige Ånds nærvær i våre hjerter og i verden?", spør bror Alois og understreker samtidig at vår tro må være tillitens tro og at vi må holde fast det som er sentrum i vår tro: Guds kjærlighet til hele menneskeheten og skapelsen. Vi må bli gjennomsyret av dette budskapet, og komme oftere sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønnen reflekterer noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud."

(fortsettes

Vi er alle kalt

"Det kan være at vi ikke er kalt til å gjøre store ting som skaper overskrifter, men vi er alle kalt til å elske og bli elsket, hvor enn vi måtte være.

Vi er kalt til å være åpne og vokse i kjærlighet og på den måten kommunisere liv til andre, spesielt til de som er i nød."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 89. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristne i Columbia berørt av eskalerende vold

Volden blant de bevæpnede gruppene i Columbia er i ferd med å eskalere idet FARC-geriljaen demobiliserer, og truer nå menighetene tilhørende Mennonite Brethren i Choco-regionen.

Det melder nettutgaven til Mennonite World Review for 12. juni.

Medarbeidere tilhørende Mennonite Central Comittee i Columbia fortsetter å arbeide med mennesker som er berørt av den mer enn 50 år voldelige konflikten. Som kjent undertegnet landets største opprørsgruppe - FARC-EP - Columbias revolusjonære bevæpnede styrker - en fredsavtale med myndighetene i fjor. En del av forhandlingene fant sted i Oslo. Men det er fremdeles en lang vei til fred. Noen av de øvrige bevæpnede gruppene er blitt mer aktive. De søker innflytelse og krever territorier som tidligere ble kontrollert av FARC geriljaen.

Et medlem av en av menighetene, Maria Camila, hvis navn er endret av sikkerhetsmessige årsaker, forteller at en annen geriljagruppe kjemper mot Gaitanista selvforsvarsgruppe, en paramilitær gruppe som normalt okkuperer området, og at det er veldig farlig der nå.

De voldelige kampene brøt ut i februar i år, måneder etter at fredsavtalen med FARC ble undertegnet. I en del av byen har geriljaen truet med å skyte sivilister hvis de ikke åpner dørene til sine hjem. De mistenker at de paramilitære gruppene gjemmer seg der.

"Selv om du vet at Gud har sagt at kriger vil komme og at midt i alt det som skjer så vil Gud beskytte oss, så er det helt forferdelig - vi hører skuddsalvene," forteller Maria, og legger til: "Jeg kunne bare si: Herre, forbarm deg over oss og våk over oss."

Men Maria fryktet lenge for at dette var slutten. Hun kjenner seg så utrygg. Det er ikke tilrådelig å gå ut om natten. De som bor her føler seg innestengt og de er redde. Maria har liten tro på at fredsavtalen vil utgjøre noen forskjell, verken for lokalsamfunnet hun bor i eller for landsbygda i Columbia generelt.

"Det eneste håpet vi virkelig har er Gud," sier hun.

Mennonite Central Comittee arbeider nå målbevisst med fredsarbeid i Columbia, blant annet med å assistere de som nå er berørt av volden. La oss be for dette viktige arbeidet. Den blodige konflikten har ført til at så mange som syv millioner columbianere er intern flyktninger.

Billedtekst: Medlemmer av Mennonite Brethren Church i Columbia besøker et landlig område i San Juan i forbindelse med en flom. Foto: Brendah Ndagire/MCC

IS myrdet kristent ektepar fra Kina i Pakistan

Ifølge pakistanske myndigheter ble et kinesisk ektepar nylig kidnappet og drept av det som mistenkes å være IS sympatisører. Det kinesiske ekteparet arbeidet med evangelisering i Pakistan.

Det var sent i mai måned et kinesisk ektepar ble kidnappet i Quetta, en by som ligger sørvestlige Baluchistan-provinsen. Under dekke av å drive en forretningsvirksomhet drev også ekteparet med evangelisering. IS har påtatt seg ansvaret både for kidnappingen og de bestialske drapene, som var en regelrett henrettelse, som ble dokumentert på en videofilm. Den drepte skal være Lee Zing Yang og hans kone. Videoen ble offentliggjort torsdag i forrige uke. Saken ble først kjent i dag.

Når drapene ble kjent evakuerte pakistanske myndigheter straks de 11 andre kineserne som befant seg i Quetta. Pakistanske myndigheter undersøker nå om disse og andre kinesere som oppholder seg i Kina driver med evangelisering.

La oss be for de etterlatte til dette ekteparet og for andre kristne kinesere som oppholder seg i Pakistan.

Når været blir vårt største problem?

Nordmenn er flinke til å snakke om været, og særlig sørpå. Ikke minst i disse dager hvor det er blitt mye regn og lite sol.

Det begredelige været, sier de solhungrige. Man snakker om mangelen på d-vitamin, og alle de følgene det kan få for kroppen.

Misforstå meg ikke - jeg unner alle all den sola de kan få. Men det blir et problem når mangelen på sol er det største problemet du har.

Det finnes større utfordringer i denne verden - også i Norge.

Hos noen handler utfordringene om hvordan de skal mestre hverdagene. Jeg vet litt om hva det vil si etter at flere alvorlige sykdomstilstander snudde opp ned på livet. Fratok meg mulighetene til lange fjell- og skogsturer, for eksempel. Gjorde livet begrenset på så mange måter. Bivirkninger av medisiner jeg må ha for å leve. Sykdommene skapte andre bekymringer enn før. Jeg kjenner på avmakten, redselen.

Noen av de som ikke har de samme utfordringene sier: Du må være positiv, se lyst på livet - det sier de selv om de er nokså mørke til sinns fordi de ikke har sett sola - men, vi andre skal være positive. Ikke snakke så mye om hvordan livet oppleves for en som er kronisk syk. Det er syting. Men det er altså ikke syting om de klager på været!  Det har de nemlig rett til. Det er så få soldager i Norge.

Men mennesker som sliter med livet, de må være positive. Ikke snakke så mye om sin sykdom. Ikke klage så mye. Det finnes større problemer i livet, som for eksempel mangel på sol.

Jeg har gode dager, og dårlige dager. Dager da kroppen sier stopp. Da jeg er uvel.

Men hver dag takker jeg for at jeg lever. For at jeg kan stå opp til en ny dag. Brygge en kopp tea. Smøre en brødskive. Lese min Bibel. For at jeg kan be til min Far, være sammen med familie og venner. For rikdommen i vennskap. For at jeg, tross mine begrensninger, fortsatt kan forkynne, undervise og skrive.

Men så vil jeg også være ærlig å si at av og til har livet onde dager. Spør du meg er jeg lei av at jeg ikke kan få være ærlig med det, om noen spør, og må være positiv og ikke syte så mye. Av og til er jeg trett av å høre om at det er så fælt et vær.

Har vi virkelig ikke noe å takke for? Det finnes mange som har det verre enn meg. Som har mistet hus og jobb, er dødssyke, sliter med dårlig økonomi, har opplevd en vanskelig skilsmisse, død i nærmeste familie.

Det er mulig å kjøpe d-vitamin på apoteket og dagligvarehandelen, om det er din største bekymring og klage.

Pass på deg selv!

"Du vil oppdage hvor skrøpelig og sårbart ditt liv, din kropp og ditt hjerte virkelig er. Du kan ikke gjøre alt.

Du må passe på deg selv og behandle deg selv varsomt, nyte å slappe av, relasjoner, fred og bønn vil hjelpe deg til å bli værende i lyset."

- Jean Vanier (bildet) i boken Seeing Beyond Depression, side 61. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Sirkelbønnen: Omslutt meg, Herre

I dag skal jeg introdusere deg for en gammel bønnetradisjon, den såkalte "sirkelbønnen", eller Caim-bønnen. Vi har den fra våre keltiske venner.

Vi snakker gjerne om to strømmer med utgangspunkt i Jerusalem, den østlige og den vestlige. Men det finnes også en tredje strøm, som også har sitt utgangspunkt i Jerusalem, og det er den keltiske. Jeg skal komme tilbake til dette i en senere artikkel, for dette er vår kristenarv. Våre norske kristenrøtter er nemlig keltiske.

Men tilbake til sirkelbønnen. Keltiske kristne ba en form for beskyttelsesbønn. Sirkelbønnen var en måte å omgi seg med den treenige Guds beskyttelse og få del i Guds velsignelse på.

Sirkelbønnen kan bes på følgende måte. Reis deg i stående stilling og berør tommel, pekefinger og langfinger, slik at de danner en enhet, et symbol på den treenige Gud. Så følger du klokka med hånden utstrakt. Du kan også forme hånden som en vifte, som følger "vinden", Den Hellige Ånd, slik du ser på tegningen. Gjør det som kjennes naturlig for deg. Du kan gjøre denne bønneøvelsen innendørs eller utendørs. Hvor lenge du blir stående på hvert av klokkeslettene er opp til deg, men vær ikke for rask. Ta deg tid til å puste.

12.00: Omslutt meg, Herre, vær klar med din beskyttelse, hold fare borte fra meg.

15.00: Omslutt meg, Herre, hold lyset nært meg, hold mørket borte fra meg.

18.00: Omslutt meg, Herre, hold freden i meg, ondskapen borte fra meg.

21.00: Omslutt meg, Herre, la håpet være hos meg, hold tvilen borte fra meg.

Så er du tilbake i 12.00 posisjonen i det du avslutter bønnen slik:

Måtte du være et strålende lys foran meg,
må du være ledende stjerne over meg,
må du være en jevn sti under meg,
og en kjærlig veileder bak meg,
i dag, i natt, for evig.

Samle ditt sinn og dine tanker i vissheten om at Gud omgir deg på alle kanter. Du er ikke alene.

Copyright: Bjørn Olav Hansen.

Denne og andre bønner vil du lære ved å delta på et av bønneseminarene jeg holder.

Sommeridyll Kristi himmelfartskapellet

Det er på det aller vakreste rundt Kristi himmelfartskapellet på Eina nå. Fem år har gått siden vigslingen. Fem år med gudstjenester hver torsdag. I kveld får vi besøk av en bibelgruppe som skal ha sommeravslutning, og neste mandag kommer sykehusprestene i Hedmark og Oppland på besøk. Vi gleder oss til å ta imot dem alle sammen.

Vi fortsetter våre gudstjenester gjennom hele sommeren, hver torsdag kl.18.00. Du er hjertelig velkommen. Ellers tar vi imot gjester for sjelesorgsamtaler.

Mange forteller om hvordan Gud har møtt dem i stillheten, enten det nå er i kapellet eller i bønnehagen vår.

Den gripende historien om martyren Fritz Erbe

Leser man kirkehistorie - som er en av mine store lidenskaper - oppdager man stadig noe nytt. Som denne historien om Fritz Erbe som satt fengslet i borgen Wartburg (bildet), i Eisenach i Thüringen, samme sted som Martin Luther søkte tilflukt fra tidlig i mai 1521 til mars 1522. Under oppholdet oversatte han på elleve uker Det nye testamente fra gresk til tysk.

I kjellerdjupet her fantes det et mørkt fangehull. Det var her Fritz Erbe havnet - på grunn av sin overbevisning om troende dåp. Hans historie fortjener å bli fortalt i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Fritz Erbe endte sin liv som martyr i 1548 - 26 år etter at Luther hadde forlatt borgen - ene og alene på grunn av sin lojalitet mot sin tro og overbevisning. Han eide en stor gård i Herda, en landsby i Eisenach-distriktet. Tidlig i oktober 1531 ble han arrestert fordi han hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro på Jesus. Han ble ført til Eisennach. I slutten av januar 1532 ble han løslatt av Philipp av Hessen. Løslatelsen kom kanskje som et resultat at Fritz Erbe hadde angret at han lot seg døpe. Philipp av Hessen var en tysk territoralfyrste og reformator som innførte reformasjonen i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende bifall.

Erbe giftet seg så med Margarethe Koch, som var anabaptist, og de fikk et barn sammen. Av overbevisning døpte de ikke barnet. Det førte til at Fritz Erbe på nytt ble arrestert. Det skjedde i januar 1533. En av øvrighetsspersonene i Sachsen, John Friedrich, insisterte på at Fritz Erbe måtte dø. Hans dom ble basert på oppfatningen som var rådende blant de lutherske teologene og juristene i Wittenberg at gjendøpere skulle drepes med sverd. Men Philipp, som hadde felles jurisdiksjon over Hausbreitenbach, som Herda tilhørte, ga ikke sitt samtykke. Han nølte med å henrette en mann på grunn av sin tro, siden tro er en Guds gave. Og hvis det var feil lære, aksepterte Phlipp dette, fordi det var gjort av uvitenhet, ikke ondskap. Da ville han heller landsforvise slike folk. En lang korrespondanse fulgte mellom de to herskerne, samt lange forhandlinger i domstolene.

I mellomtiden lå Fritz Erbe i det mørke fangehullet i et tårn ved bymuren. Hans venner og anabaptistene ble djupt beveget av hans mot og troskap mot sin overbevisning og æret ham som en martyr. I nattens mørke kom de til ham for å snakke med ham og oppmuntre ham. Det var de som ble trøstet av hans tro! To av de som besøkte ham ble oppdaget, fanget og henrettet i november 1537.

I 1539 ble tre andre anabaptister som besøkte ham arrestert, men etter grusom tortur ble de løslatt. Når folk nærmet seg tårnet på dagtid der Erbe satt fengslet og krevde å bli arrestert og satt i samme celle som ham, ble Erbe overført til Wartburg.

Den ulykkelige skjebnen til Erbe gjorde at fogden Eberhard von Tann, som var en venn av Luther og en ivrig motstander av døperne, ville forsøke å få Fritz Erbe til å konvertere og bli lutheraner. I fire uker - i 1541 - ble han satt i en dyp kjeller. Oppholdet ødela hans helse fullstendig, men han bevarte sin tro. Når de ikke klarte å lykkes med konverteringen, ble han ført tilbake til Wartburg.

8. juni 1544 slo lynet ned i tårnet der Fritz Erbe satt og det tok fyr. Det ble gjort forsøk på å slukke brannen, men det lykkes ikke. Fritz Erbe døde i brannen, og døde som martyr. I 16 år satt han fengslet. De forsøkte å bryte ham ned, men lykkes ikke. Hans eneste forbrytelse? Han og hans kone nektet å døpe deres barn.

Kina: Myndighetene rev kirke og arresterte 40 kristne

Kinesiske myndigheter har slått brutalt til mot en menighet i Shangqiu i Henan provinsen, og revet ned kirken deres, arrestert 40 av medlemmene og banket opp flere av dem.

Bildet viser gjenværende medlemmer i bønn i ruinene av det som en gang var deres kirke.

300 lokale politifolk og myndighetspersoner deltok i raseringen av kirkebygget og arrestasjonen av de 40 medlemmene 5.mai. Menigheten har omlag 140 medlemmer. Nå står de uten noe sted å møtes. De som tror at forfølgelsen av kristne i Kina hører til historien, må tro om igjen. Kinesiske kristne opplever for tiden en ny forfølgelsesbølge.

Av de 40 som ble arrestert sitter åtte av dem fremdeles i fengsel. To av dem er pastoren, Zhang Di, og en av administrasjonslederne, Lü Yuexia. Det er China Aid som skriver om dette.

La oss huske spesielt denne menigheten i våre forbønner, og kristne generelt i Kina.

Foto: China Aid

"Vi er blitt paralysert av nåden"

Det du er i ferd med å lese er noe av det viktigste jeg har oversatt på lenge. Hos noen vil det vekke reaksjoner, ingen tvil. Hos andre glede.

"Vi er ikke bare frelst av nåde, vi er blitt paralysert av den! Vi har mistet en sammenhengende oppfatning av hvordan åndelig vekst oppstår. Våre kirker domineres av en forbruker-religion som ikke har noe å gjøre med åndelig vekst. 

Men innenfor disse kirkene er det et stort antall mennesker som sultne på åndelig vekst. Vi er blitt fortalt at nåde betyr: 'du kan ikke gjøre noe for å bli frelst.' Slike tanker er blitt utvidet med: 'du kan ikke gjøre noe for å vokse åndelig.' Så åndelig forvandling oppstår, i henhold til denne tankegangen, på en av to måter: inspirasjon eller informasjon.

Inspirasjon betyr at du i et gyllent øyeblikk, i en stor opplevelse, vil bli forvandlet. Nå skal jeg ikke kritisere erfaring. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser med Gud, men de forvandler deg ikke. Det andre synet, informasjonen, er det middelet der du heller sannheten inn i hodet ditt og plutselig blir du forvandlet. 

Men inspirasjon kommer ikke til å gjøre det, heller ikke informasjon. Den eneste måten menneskelig karakter blir forvandlet ved nåde, er gjennom disiplin og aktivitet. Hvilket betyr å praktisere stillhet og ensomhet."

- Dallas Willard (bildet), 1935-2013, sørstatsbaptist og filosof, skrev mye om bønn, de åndelige disipliner og åndelig dannelse. Han var professor i filosofi ved University of Southern California i Los Angeles. Der underviste han fra 1963 til sin død i 2013. Hans teologiske tenkning var influert av blant annet Thomas a Kempis, Charles Finney, Dietrich Bonhoeffer, E. Stanley Jones, Andrew Murray, Teresa av Avila, Broder Laurentius, Frank Laubach og Benedikts regel.

En sorg, en lengsel og Guds smil

"I århundrer," skriver en ortodoks munk jeg kjenner, "har festdagen for den hellige Columba på Iona gjenlydt av tusenvis av stemmer fra pilegrimer fra alle verdens hjørner som ville feire minnet om helgenen fra øyene. Det ble feiret praktfulle gudstjenester, det ville vært sang, og nåde og åndelig glede."

Så legger han sørgmodig til:

"I dag er det annerledes på Iona. Det føltes kaldt og det var en smertefull stillhet. Intet tegn, ikke noe bevis på at dette var festdagen for denne store hellige mannen som brakte Kristi lys til disse øyene."

Jeg deler sorgen. Det er noe med vår tid og med kirken, ikke minst her i Vesten, som gjør at vi roper: "Kyrie eleison! Herre forbarm deg." Og vi gjentar det og gjentar det. Det er liksom den bønnen som passer seg. Vi er på åndelig sparebluss, mange kristne forlater det de trodde og var overbevist om, for det passer ikke lenger i et "moderne" samfunn som vårt. Det koster for mye, krever for mye.

"Men Guds smil var over oss," skriver fader Seraphim, "til tross for alt. Solen kom frem etter at vi hadde feiret den guddommelige liturgien i Hl.Oran's kapell, og ble med oss hele dagen. Etter gudstjenesten dro vi til "Munkenes hvite strand", et hellig sted, hvor så mange keltiske munker ble slaktet ned for fote av de grusomme vikingene. Folk badet seg i solen. Vi ba. Vi ba om at Kristus må velsigne oss alle - moderne kristne og moderne vikinger. Vi ba om at mørket som dekker verden må løftes av, og at Kristi lys må åpenbares med kraft hos alle. Vi ba om en enkel kjærlighet, om en enkel forståelse og omsorg og tålmodighet blant oss - en menneskehet, som deler en verden i et kort øyeblikk, alle skapt i det samme bildet til den Gud som elsker."

Den bønnen slutter jeg meg til.

Billedtekst: Du skimter "Munkenes hvite strand" mellom svabergene og havet. (Foto: Leo Aldea)

Nordkoreaner arrestert for å ha besøkt kristne slektninger i Kina

En nordkoreaner, Kim Seung-mo, er anklaget for spionasje etter at han besøkte kristne slektninger i Kina.

3. juni ble han arrestert og dratt ut av toget på togstasjonen Wiyon i Nord-Korea. Arrestasjonen skjedde ved at alle togpassasjerene måtte redegjøre for hva de hadde gjort under deres besøk i Kina. Det gjorde også Kim Seung-mo, men han fortalte ikke at hans slektninger var kristne. Men det visste nordkoreanske myndigheter, og Kim Seung-mo ble dratt ut av toget og foran alle de togreisende ble han banket opp av politiet ute på perrongen.

Kim Seung-mo er 61 år gammel. Han bor i den nordkoreanske byen Hyesan i provinsen Yanggang. Vitner som så arrestasjonen forteller at Kim Seung-mo ble bundet på hendene og dratt bort fra stasjonsområdet. Da hadde han en sprukken leppe og et blått øye og hadde skader i den ene foten.

La oss huske ham og hans familie i bønn denne helgen.

Billedtekst: Den nordkoreanske diktatoren sammen med sine alltid tilstedeværende offiserer. Legg merke til notatbøkene. Disse offiserene har en oppgave: skrive ned alt det Kim Jonng-un sier og gjør.

En bønn

"Før meg fra død til liv, fra falskhet til sannhet. Før meg fra fortvilelse til håp,fra frykt til tillit. Før meg fra hat til kjærlighet, fra krig til fred. Måtte dyp fred fra Fredens Gud fylle våre hjerter, vår arbeidsplass, vår verden.

Herre, velsign oss nå i denne middagstimen. Vær hos oss og alle som er oss kjær. La oss få være i det som er godt. La våre liv bli fylt av glede.

Måtte Guds kjærlighet skinne i øynene på dem vi skal møte. Måtte Guds kjærlighet strømme mot oss gjennom denne dagens timer."

- Ray Simpson i Din rytme - Din bønn. Verbum forlag 2007. Norsk oversettelse Oskar Stein Bjørlykke, side 197.

Hl.Columba, Irland, Iona og norsk laks

Det er en spesiell dag for alle laksefiskere i dag. Etter gammel folketro kommer laksen oppover elvene denne dagen, og det store eventyret kan begynne. Jeg forstår godt de som kjenner på den sitrende spenningen som laksefisket innebærer.

Men mer spennende - i hvert fall for mitt vedkommende - er at dagen i dag er minnedagen til en av de store åndelige skikkelsene innen den keltiske spiritualiteten, som er Norges kristenrøtter, nemlig Columba (521-597).

Det er jo litt morsomt at den irske helgenen er nevnt i et høringsnotat fra Regjeringen om den norske laksebestanden! Jeg fant det i NOU 1999:9, hvor det står å lese: "9. juni: Kolumbusmesse - Kolbjørn med laksen. Denne dagen er opprinnelig en minnedag for den hellige Columba, en irsk abbed. Navnet ble fornorsket og mange kalte ham Kolbjørn. Siden markeringen av falt sammen med tiden da laksen begynte å gå oppover i elvene, ble dagen rett og slett kalt for Kolbjørn med laksen."

Han var født Crimthain - den listige ulven! Og født inn i en edel irsk familie. Helt fra tidlig barndom bar han på en slik Gudslengsel. Han var ofte i bønn, og som en gutt fikk han tilnavnet Columcille, "kirkens due", eller Columba i sin forkortede latinske form. Kristus skulle komme til å forandre ulven til en due, men det tok tid, som med så mange av oss. Columba kom i konflikt med kongen. Columba hadde nemlig i all hemmelighet kopiert et manuskript fra et kloster han besøkte. Da gjerningen ble oppdaget, ble saken ble ført for retten. Dommen gav klosteret rett i at Columbas kopi med tilhørte klosteret. Han nektet å akseptere beslutningen og samlet en hær for å motsette seg kongen. Mange døde i kampen og kongen ble beseiret, men Columba fant ingen trøst i dette.

Columbas straff var å forlate Irland og sette seg til et annet land for å vinne så mange sjeler for Kristus som hadde gått tapt i kampen. Slik var det at Columba og hans tolv ledsagere lot Guds vind blåse dem til de ikke lenger kunne se Irlands kyst. De ble endelig brakt til til en øy, vi nå kaller Iona. Med Iona som base begynte Columba å spre Kristi budskap så langt som mulig gjennom det som nå er Skottland.

Herre Kristus, forandre ulven i meg og gi meg din fred, og fyll meg med den visdommen du gav til Columba, slik at jeg kan erkjenne mine egne feil og arbeid for å spre din kjærlighet hvor din vind kan blåse gjennom livet mitt. Amen.

Norge diskriminerer døve kristne og gir dem ikke innreisevisum

Det er nesten så man ikke tror det man leser, men norsk asylpolitikk får følger også for døve kristne som var invitert til en internasjonal konferanse i Stavern til uka.

Australia, som er kjent for en meget restriktiv asylpolitikk, har ikke hatt noen problemer med å innvilge visum til deltagere fra Afrika og Asia når Deaf International Ministrives, holdt konferansen sin dør. Det har heller ikke vært problemer i Sør-Korea.

Rundt 30 kristne døve fra Uganda, Burundi, Rwanda, Kongo, Syria, Egypt og Malawi nektes innreisevisum til Norge. Deaf Ministries International, hvis visepresident er nordmannen Gunnar Dehli, kjenner godt deltagerne fra disse landene, dekker alle deres utgifter og garanterer for at de reiser tilbake til sine respektive hjemland når konferansen er over.

Norge viser dermed med  alle tydelighet at de diskriminerer borgere fra enkelte land i Afrika og Asia. Dette er en veldig trist dag for Norge.

Det er journalist Stein Gudvangen som skriver om denne saken i dagens utgave av Dagen.

Kroppens betydning

"Vi må ikke glemme at vi har en kropp med sine egne lover, og at det fysiske har sin effekt på det åndelige. Vi må respektere kroppen vår og dens behov, og ta vare på den enda bedre enn det en håndverker tar vare på verktøyet sitt. 

Kroppen vår er viktigere enn et verktøy. Den er en integrert del av vår væren, vårt selv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 255. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Som når en mektig vind blåser, del 5

I 1918 var det ikke lett å være pinsevenn i Sør-Afrika. Det var vel ikke lett å være pinsevenn noe sted den gangen, og hvert fall ikke blant boere i det sørlige Afrika. De ville være anstendige. Tungetale passet ikke det besteborgerlige miljøet. Deres kristendom - den reformerte kirke - representerte en respektabel kristendom, må vite!

Blant annet var det store problemer med å leie et møtelokale. Den lille pinsemenigheten som familien til David du Plessis tilhørte holdt møtene sine i private hjem, men sommeren 1918 skulle de ha besøk av en engelskmann -  en evangelist ved navn Charles Heatley, og da trengte de et større lokale. Charles Heatly hadde rykte på seg for å hjelpe mennesker til å ta imot dåpen i Den Hellige Ånd.

Men over alt var dørene stengt. Ingen ville leie ut lokalene sine til pinsevennene. Bortsett fra en. Han eide et lager for likkister. Det kunne pinsevennene få leie. Elskverdig skulle han, mot en god slump penger, sette likkistene opp etter veggen og kanskje også dekke dem til med noe lin!

I de dagene var det å be for syke del av virksomheten til en pinsemenighet. David du Plessis skriver morsomt om dette i sin selvbiografi:

"Vi ba for dem til de enten ble helbredet eller døde. Det med døden var ikke så forferdelig i de dager.  Vi synes ikke døden var så forferdelig, men lidelsen var det. I dag ser mange på den som noe endelig, og har mistet synet av evigheten. I de dagene ba vi: "Herre, om du ikke tenker å helbrede dem, ta dem hjem." Og vi ba til de ble bra, eller døde."

For David du Plessis var dette spennende dager. Før møtet skulle ta til og noen var kommet ba han i lagerrommet med likkistene. Det var bekmørkt. Det fantes ikke noe elektrisk lys og man måtte spare på parafinlampene. David du Plessis bad inderlig til Gud om å bli døpt i Den Hellige Ånd. Han lengtet etter å ta i tunger. Han ba med desperasjon. Og han var redd. Han visste likkistene sto rundt om i lokalet.

Han var 13 år gammel. Omvendt når han var 11, døpt på bekjennelsen av sin tro når han var 12, og nå 13 år, pinsevenn uten å tale i tunger.

"Jeg var fast bestemt på å be og faste til jeg ble døpt i Den Hellige Ånd," skriver David du Plessis. Hvor mange 13 åringer - eller for den saks skyld voksne - har en slik besluttsomhet i dag?

(fortsettes)

Det menneskelige hjerte

"Kjærlighet kan aldri bli statisk. Et menneskelig hjerte enten utvikler seg eller trekker seg tilbake. Hvis det ikke blir mer åpent, lukker det seg og forvitrer åndelig."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 267. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Med hjertet tror en ..." 
- Apostelen Paulus i Rom 10,10.

"Men hellige Kristus som Herre i deres hjerter."
- Apostelen Peter i 1.Pet 3,15.

"Ta vare på ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."
- Kong Salomo i Ord 4,23

"Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg."
- Jesus i Matt 15,8

SISTE: Muslimer på Filippinene hjelper kristne med å flykte

Muslimer hjelper kristne med å flykte fra islamister som står dem etter livet.

På Filippinene har byen Marawi vært under angrep i omlag to uker. Islamister, som går under navnet Maute, står bak og de har ressurser til å holde det gående en god stund til. De kristne er svært utsatt, og muslimske naboer har hjulpet dem til å komme seg unna. Til nå har omlag 1.500 kristne klart å flykte, men man antar at så mange som 2.000 kan være fanget inne i byen og de har store problemer med å komme seg ut. Et sted mellom 20 til 38 sivilister skal være drept under kamphandlingene.

Filippinenes uberegnelige president, Rodrigo Duerte, uttalte søndag at byen Marawi ville bli befridd i løpet av tre dager, men andre øvrighetspersoner sier i dag at det er lite sannsynlig.

La oss be for denne fortvilte situasjonen.

Den ortodokse kirkes syn på frelsen, del 5

"Forestillingen om fortjeneste er fremmed for den østlige tradisjonen," skriver Vladimir Lossky, kanskje den fremste ortodokse teologen i moderne tid i boken "The Mystical Theology of the Eastern Church.

Likevel hevder Den ortodokse kirke at "menneskets frie vilje er en nødvendig betingelse", men det betyr likevel ikke at frelsen er noe mennesket gjør seg fortjent til. For en ortodoks kristen forblir frelsen alltid Guds frie gave. Det er viktig å merke seg dette fordi enkelte mener at østlig ortodoks kristen tro er 'gjerningskristendom'. Slik ser ikke Den ortodokse kirke selv på dette. Den hevder at frelsen er Guds gave alene.

Den hellige Johannes av Chrystomos (d.407) sier det slik: "For oss er det aldri mulig å fullføre noe godt med mindre vi får hjelp ovenfra."

Den ortodokse kirke hevder også at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, slik apostelen Paulus skriver i 1.Tim 2,4.

Men hvordan blir så mennesker frelst? Biskop Kallistos Ware skriver:

"For det første må en frelseslære utlegges ved hjelp av personlig uttrykk. Vi blir frelst gjennom tro og tro er ikke en hypotese, men et personlig forhold. Den innebærer ikke at vi gir vår tilslutning til bestemte påstander om Kristus, men at vi har direkte tiltro til Kristus selv.... Den frelsende sannhet består ikke i en samling av ideer, men i en levende person... Spørsmålet 'Hvordan blir jeg frelst?' kan derfor omformes til spørsmålet: Hvem er frelseren? ... Frelse er ikke en teori, ikke en ideologi. men dette unge barnet som Simeon ser umiddelbart foran seg."

Den ortodokse kirke hevder derfor bestemt at man blir frelst ved å ta imot gaven, som er Kristus.

Den ortodokse kirke er viden kjent for sin sterke understrekning av Jesu Kristi oppstandelse. Mens man i Vestkirken ofte ser krusifikser, så er det mer sjeldne i Den ortodokse kirke. Korset fremstilles som regel tomt, uten Kristus hengende der.

"En frelsesteologi som konsentrerer seg snevert om korset på bekostning av oppstandelsen, er ubalansert slik ortodoksien ser det," skriver Ware.

Derfor er Den ortodokse kirke kjent som "Oppstandelseskirken", og alle gudstjenester som feires er en understrekning av at Kristus har oppstått fra de døde. Oppstandelsesgleden er derfor stor i ortodoks teologi.

(fortsettes)

Billedtekst: Katedralen i Kazan.

Åndelig vekst

"Mer og mer har jeg oppdaget den fantastiske måten som ansvar fører til åndelig vekst. Selvfølgelig er det et kors, og noen mennesker stønner under byrden av det. Andre ser på ansvaret som noe som er fortjent, noe som gir prestisje og fordeler. 

Men hvis er klar over tyngdekraften som finnes i det å ha ansvar og hva det betyr å bære folk, og hvis vi aksepterer korset med alle dets implikasjoner, er dette en fantastisk måte å vokse på."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 211. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Hele" Sverige på kne for Gud

"Hele" Sverige er i bønn på nasjonaldagen i dag! Det er fantastisk å se den bønnemobiliseringen som har funnet sted i vårt naboland de siste årene.

På minst 209 steder bes det i Sverige i dag. Målet var i år 290 plasser. Det kan godt være at innen dagen er omme har de nådd dette målet. Det har vært en jevn økning i antall steder det bes fra år til år.

Min store drøm for Norges vedkommende er å gjenreise "Bots- og bededagen" som nasjonal bønnedag for Norge. Både gjennom en kronikk i Dagen, og ved ulike sammenhenger, har jeg forsøkt å få menigheter og enkeltpersoner tent for saken, men responsen har vært liten. Jeg tror virkelig vi trenger en nasjonal bønnedag også her i landet. En dag for en nasjonal omvendelse fra våre mange synder og en dag i bønn om vekkelse, gjenreisning, beskyttelse av våre grenser og for å velsigne mennesker og steder. Jeg har ikke tenkt å gi opp forsøket på å få det til.

Men det skjer veldig gledelige ting også i Norge: Interessen for bønnehus er stor og det er flere og flere unge mennesker å se og høre på bønnekonferanser landet rundt. Det gir håp for fremtiden - også for Norge.

I dag gleder jeg meg over alle som ber i Sverige. La oss slå følge med dem å be for vårt naboland! Gratulerer med nasjonaldagen!

100 kristne arrestert i Eritrea - plassert i containere

Det har aldri vært enkelt å være kristen i Eritrea. Nå er det blitt mye verre. Den siste tiden har eritreiske myndigheter arrestert 100 kristne i et forsøk på slå ned på uregistrerte menigheter og deres innflytelse.

Eritrea tillater nemlig kun fire religiøse samfunn i landet, og de holder tett kontroll med disse. Disse er: sunni-muslimer, ortodokse kristne, katolikker og lutheranere.

De 100 kristne som nå er blitt arrestert har alle det til felles at de ikke tilhører disse fire kirkesamfunnene. De sitter nå fengslet i containere uten noen form for luftventilasjon, og får svært lite mat. Flere av dem er blitt angitt av sine naboer, som har fått kjennskap til at de er kristne. Kristne som ikke er ortodokse, katolikker eller lutheranere samles i hjemmene, og med jevne mellomrom blir de angitt av naboer og deres hjem raidet av politiet.

La oss huske de kristne i Eritrea i våre forbønner.

Som når en mektig vind blåser, del 4

Det er mange forhold som rent menneskelig sett skulle tilsi at David du Plessis var et uegnet redskap til den gjerning som han skulle utføre. Jeg har allerede pekt på det faktum at han og familien ble kastet ut av det kirkesamfunnet de tilhørte, fordi de var blitt døpt i Den Hellige Ånd og talte i tunger. Med årene ble han også "skikkelig pinsevenn", med alle piggene ute når det gjelder økumenikk og Den romersk katolske kirke.

Nå ba Herren ham om å gå til de historiske kirkesamfunnene - også til det kirkesamfunnet som ekskluderte hans familie - og fortelle dem om at det finnes en dåp i Den Hellige Ånd!

Men det er typisk Gud å velge en person som David du Plessis til å bli Herrens redskap til å gi pinsens budskap til sammenhenger som ikke trodde på noen Åndens dåp.

Men la meg, før vi kommer så langt, fortelle deg om den gangen David du Plessis ble døpt.

Lenge hadde David du Plessis kjempet med spørsmålet om dåp.

"Når skulle jeg døpes i vann? Sa ikke Skriften: 'Vend om og bli døpt'? Jeg ønsket så inderlig å bli døpt. Jeg hadde hatt en dramatisk omvendelse og jeg var veldig klar for dette. Men far sa nei. Han synes jeg var altfor ung. Jeg forstod ikke meningen med dåpen," skriver David du Plessis i sin biografi.

Så faren og menighetens eldste i pinseforsamlingen de tilhørte begynte å snakke med David du Plessis om dåpen og meningen med å bli døpt. Særlig tok de for seg Romerbrevets 6. kapittel:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp dra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

"Du må leve et nytt liv", insisterte de eldste og det synes som om de ikke trodde David du Plessis viste så mange tegn til det. Så han ventet, og ventet. Ingen dåp.

Så en dag - det var i 1917 og David du Plessis var 12 år gammel - annonserte menighetens eldste at det skulle være dåp. To eldre, som nettopp var blitt frelst, skulle døpes. Og de skulle døpes i en liten kulp rett utenfor Ladybrand. Det rant noen store elver i nærheten, og en av dem hadde dannet denne flotte kulpen som passet aldeles nydelig for utendørs dåp med full neddykking!

"Enda en gang spurte jeg: Kan dere være så snill å døpe meg nå? Jeg trodde ikke på noe positivt svar, men til min store overraskelse svarte de: Ja, vi tror du er klar for å bli døpt," skriver David du Plessis.

Og folk kom fra hele området - både kristne og ikke-kristne for å se disse tre bli døpt på bekjennelsen av sin tro. Dåp utendørs var rene vekkelsesmøtene den gangen. En stor anledning til å forkynne evangeliet i ord og gjerning. David du Plessis,beskriver det som en stille, fredfylt søndag. Hundrevis av mennesker var samlet, mange av dem var barn, og blant dem skolekameratene til David du Plessis. Ingen ville gå glipp av dette.

"Jeg husker dagen som om den var i går. Menighetens eldste døpte først det gamle paret. Så ble det min tur. Den yngste som ble døpt på denne måten i vårt område. Jeg kom opp av vannet og forventet at jeg skulle bli døpt i Den Hellige Ånd med det samme. Men ingen ting skjedde."

David du Plessis hadde forventet at han skulle begynne å tale i tunger med det samme han kom opp av vannet, for foreldrene talte jo i tunger.

"Men jeg var helt sikker på en ting: Jeg hadde blitt begravet med Kristus og reist opp til et nytt liv. Det mest signifikante beviset på dette var den nye kraften jeg hadde funnet når jeg leste Bibelen."

(fortsettes)

Tillitens nøkkel

"Skal du åpne en dør trenger du en nøkkel. Skal vi åpne døren til vårt hjerte for å oppdage meningen og livets rytme, trenger vi også en nøkkel. Vi kan la oss selv forbli låst inne i et tristhetens fengsel og nekte å leve. 

Så vi trenger en nøkkel til å åpne døra til livet, frihetens dør. Denne nøkkelen handler om tillit; en tillit som stikker djupere enn alle følelser av tristhet og død, og i denne tilliten ligger vårt skjulte sanne jeg, som er unikt og viktig."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 51. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En glemt profeti?

Mange aviser skrev i sine helgeutgaver rett før pinse om at det denne dagen - mandag 5. juni - er 50 år siden den såkalte "Seks-dagers-krigen". Jeg har lest de store oppslagene i Dagen, Vårt Land og Klassekampen.

Men det er en ting de tre avisene overser - også de kristelige avisene - og det er det profetiske budskapet Jesus kom med vedrørende den dagen da Jerusalem igjen skulle komme i jødenes hender på nytt.

I sin store eskatologiske tale forutsier Jesus Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr:

"Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at byens ødeleggelse er nær. Da må de som er i Judea, flykte til fjells. De som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i byen. For dette er gjengjeldelsens dage, DA ALT DET SOM STÅR SKREVET, SKAL BLI OPPFYLT. Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folket. De skal falle for sverds egg, og føres som fanger til alle folkeslag." (Luk 21,20-24a)

Observante bibellesere forstår at når Jesus taler om at Jerusalems ødeleggelse "er nær", så gikk det omlag 37 år før denne profetien gikk i oppfyllelse. Da tar jeg høyde for at Jesus døde i år 33 og Jerusalems ødeleggelse fant sted i år 70.

Jesus understreker i sin profeti at det som skjedde i år 70 skjedde fordi Guds ord skulle gå i oppfyllelse. Men Jesus forutsier også noe mer. Han sier:

"OG JERUSALEM SKAL LIGGE NEDTRÅDT AV HEDNINGER INNTIL HEDNINGEFOLKENES TIDER ER TIL ENDE." (Luk 21,24b)

I år - nærmere bestemt 7. juni - er det ganske nøyaktig 50 år siden jødene inntok Øst-Jerusalem og byen ble forent. Ved denne anledningen sa Moshe Dayan: "I morges frigjorde den israelske hæren Jerusalem. Vi har forent Jerusalem, Israels delte hovedstad. Vi har returnert til vårt helligste sted, for aldri å forlate det igjen."

Det var dette Jesus forutså. Jerusalem skulle være nedtrådt av hedninger, folket skulle spres til alle verdens hjørner, men det skulle komme en dag når byen igjen skulle komme tilbake på jødiske hender - da - sa Jesus, skulle hedningenes tider være til ende.

Så sier spotterne: Ja, det har nå gått en tid siden 7. juni 1967. Hele 50 år. Ja, det er så, men det gikk også 37 år før Jesu profetiske ord gikk i oppfyllelse.

Tror vi Jesu ord så lever vi nå på overtid. Fremdeles er det nådetid, men hedningefolkenes tider er til ende. Snart henter Jesus sine hjem, og Israels nye storhetstid begynner.

Som når en mektig vind blåser, del 3

Det var i 1914 at familien du Plessis kom i kontakt med pinsebevegelsen. De kom opprinnelig fra Den hollandsk reformerte kirke. Den gangen levde familien i Ladybrand, en liten småby med 4.000 innbyggere ved foten av Flat Mountain i Oranjefristaten, en uavhengig boerstat i det sørlige Afrika.

Det var her David du Plessis (bildet) begynte på skolen. Her kjente alle hverandre. Faren inviterte en av pinsevenn for å be for bestefaren til David du Plessis. Han slet nemlig med hjerteproblemer. Pinsevennene i Sør-Afrika ble kalt "tros-helbredere".

"Merkelig nok", forteller David du Plessis, "ble ikke bestefar helbredet, men både han og faren min fikk slik en djup erfaring med Herren at livene deres ble totalt forandret. Det skjedde i forbindelse med at bestefar ble bedt for til helbredelse. Det neste som skjedde var at far gikk rundt og sa: 'Salme 103 - Han som leger alle dine sykdommer - er fremdeles sant'. Og så kom de andre Åndens gaver. Som det å tale i tunger."

Det gikk ikke upåaktet hen i Den hollandsk reformerte kirke!

"Med det samme ble det annonsert fra talerstolen i Den hollandsk reformerte kirken at min far hadde kommet under falsk lære og var nå en ulv i fåreklær. Både far og mor ble øyeblikkelig ekskludert som medlemmer."

David du Plessis forstod ikke så mye av det som skjedde, men han forteller at det gjorde et djupt inntrykk på ham at hans far trodde at Herren kan helbrede og at man kunne leve et liv i god helse. Det var hans mor som forklarte ham dette på kjøkkenet en dag, når de to var alene.

"Hvis det er det min far tror," erklærte David du Plessis, "så trenger jeg ikke å ta castor-olje lenger!"

Castor-olje var en olje laget av vegetabilsk fett, som hørte til det daglige kostholdet i du Plessis-familien, men som smakte forferdelig.

"Det er helt greit," sa mor, "ikke mer medisin."

Både moren og faren til David du Plessis uttrykte mange ganger at de var så glade for at Herren hadde gitt dem lys over Guds ord hva angår Den Hellige Ånd og Åndens gaver. Ikke minst når det gjaldt helbredelse ved bønn og tungetale. Familien du Plessis levde i denne småbyen en tid. De slo seg i lag med en liten gruppe pinsevenner som kom fra forskjellig menighetsbakgrunn. Noen kom fra Den anglikanske kirken, andre fra metodistene og noen fra Den hollandsk reformerte kirken. De hadde en ting til felles: de var alle blitt kastet ut av sine menigheter etter at de hadde blitt døpt i Den Hellige Ånd. I de gamle menighetene var det ingen plass for dem lenger. De ble sett på som vranglærere.

Dette er bakgrunnen til mannen som Smith Wigglesworth profeterte over, og som skulle bli Guds spesielle sendebud til de historiske kirkesamfunnene med budskapet om Den Hellige Ånds dåp. En mann som sammen med sin familie var blitt ekskludert fra et av dem.

(fortsettes)

Kristen fange i Iran trenger øyeblikkelig medisinsk behandling - blir nektet

Enda en gang kommer det svært alarmerende nyheter fra Iran hva angår helsesituasjonen til Maryam Naghash Zargaran (bildet). Den har nå forverret seg ytterligere, og som tidligere nekter iranske fengelsmyndigheter henne medisinsk hjelp.

Helt siden hun ble arrestert har iranske myndigheter behandlet Maryam Naghash Zargaran svært umenneskelig og krenkende. De har ved en rekke tilfeller brutt elementære menneskerettigheter, som Iran har forpliktet seg på. Maryam Naghesh Zargaran ble arrestert for sitt arbeid ved et barnehjem. Hun ble arrestert samtidig med pastor Saeed Abedini, og dømt til fire år i fengsel.

Hennes helse har hele tiden vært dårlig. Hun lider av en hjertesykdom og trenger øyeblikkelig medisinsk behandling. Nok en gang nekter iranske myndigheter henne dette.

La oss denne pinsedagen huske henne i inderlig bønn til Gud. Hun er svært syk.

Som når en mektig vind blåser, del 2

David du Plessis (bildet), født nærheten av Cape Town i Sør-Afrika 7.februar 1905, var mannen som Smith Wigglesworth profeterte over og som jeg fortalte om i går. På forunderlig vis åpnet Gud dørene for denne mannen, med bakgrunn fra pinseretningen Apostolic Faith Mission, til kirker med både reformert, luthersk, baptistisk og katolsk bakgrunn - ja helt inn i Vatikanet og Kirkenes verdensråd. For en pinsevenn som David du Plessis var det helt utenkelig, ja, absurd, men ikke for Gud. Som kjent har han lovet å "utøse sin Ånd over alle mennesker" (Apg 2,17)

Man kan ikke fortelle historien om David du Plessis uten å fortelle om bestefaren og faren, og historien om dem er forunderlig nok knyttet til Norge!

David du Plessis ble født på et sted som ble kalt "Twenty-four Rivers", et fellesskap av kristne som vokste frem under en vekkelse ledet av en norsk evangelist. Dessverre forteller ikke David du Plessis hvem denne norske evangelisten var, så har noen av bloggens lesere informasjon om dette, er jeg takknemlig om du lar meg få vite det. David du Plessis var eldste sønn av foreldre som nedstammet fra franske hugenotter. Dette fellesskapet bestod av en stor bondegård, forretninger, ja, alt som trenges for å kunne leve.

"En gang," forteller David du Plessis, "før jeg var født, begynte noen av brødrene å profetere om at Jesu gjenkomst var nært forestående og at det ikke var tid for å høste inn hveten. Beboerne tilhørende dette fellesskapet planla å drive krøtterne ut i hveteåkeren og la dem få spise hveten."

Men dette ville ikke bestefaren vite av. Han grep fatt i riflen sin, steg opp på sin hest og proklamerte: "Den som forsøker å drive kveget ut i hveteåkeren skyter jeg, han og kveget." På denne måten reddet han hveteåkeren fra å bli ødelagt. Det året ble det en svært innhøsting av hvete.

David du Plessis bestefar hadde fått nok. Han krevde å få kjøpe seg ut av fellesskapet, og kjøpte seg sin egen gård. Og denne gården ble et viktig møtested, ikke bare for familien, men for alle tjenerne og arbeiderne på gården. I storstua møttes de alle tidlig om morgenen for å be og lese Bibelen. Både sorte og hvite. Det var sjeldent i Sør-Afrika på den tiden. Svært sjeldent.

Faren til David du Plessis var som sin far en svært gudfryktig mann. Men streng. I sin selvbiografi forteller David en forunderlig historie om sin far. Den fant sted tidlig i 1961. Til sin sønn, Justus, en av tre av brødrene du Plessis som ble forkynner:

"Det kan hende David kommer til Sør-Afrika igjen i år, og da, hvis du skriver til ham, fortell ham da at hvis han kommer, så må han komme før Kristi himmelfartsdag. Jeg har nemlig spurt Herren om han ikke kan ta meg hjem på Kristi himmelfartsdag."

Til dette svarte sønnen: "Du kan ikke gjøre noe slikt, far."

"Vel," sa faren, "Jeg sier ikke at jeg kommer til å dø, jeg har bare samtalt med min himmelske Far, og hvis Han er enig, så er det mitt ønske. Så jeg kommer til å forberede meg for den dagen."
Justus trodde faren var blitt senil, så han sa ikke noe om dette til noen.

Tidlig om morgenen Kristi himmelfartsdag, noen måneder senere, kom en pastor til huset for å spørre faren om han hadde noe av nattverdvinen som han laget, og som han var kjent for. Pastoren kunne få kjøpe, og så sa faren: "Det er Kristi himmelfartsdag i dag. Jeg har bedt Herren om å hente meg hjem i dag." Pastoren trodde faren spøkte. Så gikk faren inn i huset, hentet vinen, og pastoren betalte. "Jeg blir ikke med deg til garasjen, du vet hvor de andre tingene er. Jeg kjenner meg bare litt trett, så jeg skal bare sette meg ned."

Det gjorde faren, pastoren gikk, men kom ikke langt før han hørte en merkelig lyd - og så et "halleluja", og når han snudde seg, hang faren litt fremover i stolen. Pastoren løp bort til ham. Det var et skinnende sollys der og han fant faren bevisstløs. Akkurat da kom mor til David du Plessis så fredfull. Pastoren sa: "Bestefar (han ble kalt det) har besvimt!"

"Å nei," sa moren, "han har reist hjem. Han sa farvel ved frokost, og sa at det kunne hende Herren hentet ham hjem i dag og det kunne hende han ikke fikk sagt farvel senere."

David du Plessis befant seg på Kennedy flyplassen i New York da hans kone ringte for å overbringe den triste beskjeden. Da svarte David du Plessis:

"Så typisk far. Han ventet til Kristi himmelfartsdag, så han kunne fare opp, han også!"

(fortsettes)

Tysk lege ville ikke utføre abort - vant i arbeidsretten

Arbeidsretten i Lüneburg har kjent oppsigelsen av en klinikksjef i det nordøstlige Tyskland ugyldig. Det opplyser organisasjonen Respekt.

Thomas Börner (bildet) som er gynekologisk overlege ved Capio Elbe-Jetzeel-klinikken i Dannenberg, ga ved begynnelsen av 2017 beskjed om at han av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne utføre abort.

Når klinikksjefen, Markus Fröhling offentlig ga overlegen sin støtte, ble han uten noe forvarsel sagt opp av sykehusets eiere. Det skjedde i februar. Nå har arbeidsdomsstolen erklært oppsigelsen som ugyldig og krevd at Fröhling fikk jobben tilbake. Capio har likevel valgt å ikke ansette ham på nytt, men i stedet gi ham økonomisk kompensasjon.

Jeg undrer meg

Jeg undrer meg over at så få av de som tilhører frikirkelige sammenhenger i Norge er interessert i sine røtter og historie? Når jeg skriver, f.eks artikkelserien "Bønner fra hesteryggen", som til nå har tatt for seg sentrale spørsmål om frelse og frelsesvisshet, så er det veldig få som responderer. Nesten ikke noen i det hele tatt. Skriver jeg derimot en artikkel hvor jeg nevner katolikker eller ortodokse er noen av disse frikirkelige - enten det er pinsevenner, frie venner eller baptister - raske til å kritisere. Men de er mer eller mindre tause når jeg skriver positive artikler om deres egen historie. Kanskje de ikke er interessert i den eller verdsetter den?

Jeg vurderer å avslutte serien om "Bønner fra hesteryggen", siden det er mye arbeid med oversettelsen, og så få som leser den.

Bønner fra hesteryggen, del 5

Når vi ser ned i Conestoga River Valley i Lancaster County, ser en helt i fronten gården som i sin tid tilhørte Christian Newcomer (1746-1809) og hans hustru Anna Graf. Christian kom til Amerika åtte år gammel sammen med sin mor, som da var blitt enke, tre søstre og to brødre. Når han var blitt voksen valgte mennonite-forsamlingen i Groffdale han som forkynner, senere ble han valgt til å tjene som biskop.

I mange år ledet biskop Christian Burkholder, en fornuftig og åndelig sinnet mann, menigheten med en tydelig sanksjon fra Herren. Fremgang og fred hvilte over hans arbeid og den store bondegården hans utvidet seg enormt. Når han var omlag 60 år gammel eide han og hans kone 1,2 millioner kvadratmeter av den beste dyrkbare marken i området. Barna deres vokste opp som seriøse og trofaste medlemmer av menigheten, og de har fremdeles mange tusen etterkommere som lever blant anabaptister i området.

Alt dette synes godt på 1700-tallet og gjør det fremdeles den dag i dag. Men Christian Burkholder og Christian Newcomer - begge biskoper for menigheten - hadde ulikt syn på omvendelsen, livet som Jesu etterfølgere, og den sanne veien til evig velsignelse ganske annerledes. De utviklet markante forskjellige verdier, og det så konsekvent, og det har ført til at deres etterfølgere har gått hver sine veier.

Gården til Christian Newcomer (gården han egentlig ikke ville ha) omlag 3,2 kilometer sør for Barneville i Lancaster County. I mange år nå har den vært eid av Amish-brødre.

Etter sin omvendelse oppsøkte Christian Newcomer sin pastor - som ikke er navngitt i hans dagbok, men som de fleste tror er Christian Burkholder - for å høre hva han tenkte om dette. Dette er hva som kom ut av deres samtale:

"Flere uker gikk i denne tilstanden av glede - jeg er rede til nesten å si at dette er de mest gledefylte ukene av mitt liv - med en fred som fløt som en elv og med Guds kjærlighet dvelende i min sjel. Nå følte jeg en trang, ja, som noe inne i meg som drev meg, til å dele denne gleden med mine medskapninger. Jeg tenkte og trodde at det var en plikt å informere et hvert individ, om Guds kjærlige vennlighet, og spesielt det Han hadde gjort for min sjel, men jeg fryktet for at folk ville tro jeg var gal, og det holdt meg vekk fra å gjøre dette.

Jeg bestemte meg derfor til å gå til en av våre forkynnere, en person jeg satte høyt (antagelig Burkholder), for å fortelle ham om det som hadde skjedd. Jeg delte dette med ham med all den iver en nyfrelst sjel har, og måten jeg uttrykte meg på var kanskje i overkant! Mitt hjerte var fylt av Guds kjærlighet. Han forsto meg ikke. Han synes jeg var for overfladisk, at det hadde gått for kort tid og at det kunne være lett å bli ført vill ved å tro på en slik opplevelse jeg hadde hatt.

Når jeg forlot ham og var alene på vei hjemover kom sjelefienden til meg og skapte en tvil fylt av frykt: 'Se', hvisket han til meg, 'denne mannen er en predikant, en gudfryktig mann, og ikke uvitende om nådens gjerning i hans sjel. Han kjenner ikke til noen visshet om at han er akseptert av Gud, så hvem er du? Skulle du kunne vite noe mer enn denne gode mannen? Skulle Gud gi deg en erfaring av nåden som han tilsynelatende holder tilbake fra gudfryktige mennesker?'

Faktisk hadde jeg på langt nær fortalt alt det som hadde hendt meg, for jeg oppdaget raskt at han ikke forsto meg. Det var blitt mørkt den kvelden og jeg hadde omlag 12 kilometer å gå før jeg kom hjem. Hele veien måtte jeg kjempe litt av en kamp med fienden. Jeg var redd jeg kanskje hadde uttrykt denne nådens gjerning i min sjel med for mye iver og forsikring. Jeg satte jo, som jeg har fortalt, denne forkynneren høyt. Faktisk elsket jeg ham som den beste blant mennesker og min venn, og følte meg svært bekymret over at han ikke forsto den samme fornuft og mening i det som hadde skjedd med meg.

Ofte i de samtalene vi hadde om dette senere var vi uenige. Jeg, på min side, trodde at en person kunne og skulle være bevisst det faktum, at når Gud for Kristi skyld hadde vist nåde til en elendig synder, så ville Han tilgi all vår skyld. 

Selv om han var min overordnede, kunne jeg ikke lenger være sammen med ham, for det han sa overbeviste ikke meg om at jeg hadde tatt feil."

(fortsettes)

Dette er femte del av artikkelen til Peter Hoover. Første del ble publisert tirsdag 23.mai, andre del fredag 26.mai, tredje del lørdag 27.mai og fjerde del mandag 28.mai.

Som når en mektig vind blåser, del 1

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg ble en kristen under Jesusvekkelsen, og at jeg fikk oppleve den karismatiske vekkelsen i dens tidlige begynnelse. Det har preget meg i alle år senere. Et av kjennetegnene på det Åndens pinsevær som Gud sendte over de historiske kirkesamfunnene, var det varme kjærlighetsfellesskapet som ble skapt mellom trossøsken fra så mange sammenhenger - en virkelig Åndens enhet.                                  

Mitt økumeniske engasjement har sin bakgrunn fra den sterke opplevelsen jeg hadde når jeg ble døpt i Den Hellige Ånd rundt alterringen i Gjøvik kirke en mandagskveld i 1972 og talte i tunger for første gang. Noe av det skjellsettende vi opplevde i den karismatiske vekkelsens tid var at Gud var mye større enn våre snevre rammer, og at Han suverent døpte mennesker i Den Hellige Ånd hvor som helst, og til og med i sammenhenger vi ikke trodde Han ville bevege seg! Til og med blant katolikker og ortodokse!

En av de personene som skulle bli Guds redskap i å bringe Bibelens budskap om Den Hellige Ånds dåp inn i de historiske kirkesamfunnene var David du Plessis, som skulle få tilnavnet Mr Pinse. De siste dagene har jeg begynt å lese biografien om den spennende historien til denne mannen enda en gang. Boken begynner med den forunderlige profetien som legendariske Smith Wigglesworth bar fram til en meget overrasket David du Plessis. du Plessis, som var pinsevenn, var slett ikke forberedt og heller ikke særlig begeistret over det profetiske budskapet Wigglesworth bar fram.

David du Plessis forteller at han var på kontoret sitt i hovedkvarteret til Apostolic Faith Mission i Johannesburg. Klokken var syv om morgenen, en solrik dag i 1936. Plutselig gikk døren opp og der sto Smith Wigglesworth, den legendariske engelske helbredelsesevangelisten. David du Plessis skulle til å hilse på Wigglesworth og reiste seg og gikk fram fra skrivebordet. Uten å hilse la Smith Wigglesworth hånden på skulderen til David du Plessis og begynte å profetere:

"Jeg er blitt sendt av Herren for å fortelle deg hva Han har vist meg denne morgenen," begynte han. "Gjennom de gamle kirkesamfunnene vil det komme en vekkelse som vil overgå alt det som hittil er kjent gjennom historien. Ikke noe lignende har skjedd tidligere som det som hende når dette begynner å skje. Det vil overgå det som skjer nå, det tyvende århundres pinse som allerede har forundret verden, med sin sterke motstand fra den etablerte kirke. Men denne samme velsignelsen vil bli akseptert av disse kirkene og de vil ta dette budskapet og denne erfaringen bortenfor det pinsevennene har oppnådd. Du vil leve for å se dette arbeidet vokse til slike dimensjoner at pinsebevegelsen i seg selv vil bli en liten ting sammenlignet med det Gud vil gjøre gjennom de gamle kirkesamfunnene. Det vil bli enorme samlinger av mennesker, ulikt noe av det dere har sett, og store ledere vil endre sin holdning og akseptere ikke bare budskapet men også velsignelsen."

Så gjorde Wigglesworth en liten pause før han fortsatte:

"Så fortalte Herren meg at jeg skulle gi deg en advarsel om at Han vil bruke deg i denne bevegelsen. Du vil spille en prominent rolle. Et siste ord, det siste ordet Herren gav meg å gi deg: Alt det krever av deg er at du forblir ydmyk og trofast under alle omstendigheter. Hvis du forblir ydmyk og trofast, så vil du se det hele fullbyrdet."

Først nå, tok Wigglesworth øynene sine bort fra David du Plessis, så bøyde han hodet og ba: "Herre, jeg har overlevert budskapet om det du har planlagt å gjøre gjennom denne unge mannen, og nå, Herre, velsign ham og gjør ham rede, bevar ham med god helse slik at alt dette kan skje. Amen."

Uten å si noe mer, tok Wigglesworth hendene fra skuldrene til David du Plessis, snudde seg rundt og gikk ut døra!

David du Plessis forteller at han sto der ganske så forbløffet og overveldet, ja, helt stum. Han satte seg bak skrivebordet sitt igjen og begynte å be. Etter en stund banket det forsiktig på døra og inn kom Smith Wiggleworth, som om ingen ting hadde hendt, og sa: God dag!"

(fortsettes)

En bønnebølge er på gang!

Erkebiskopen av Canterbury er heftig og vilt begeistret! Justin Welby sier det slik: "Jeg kan ikke huske noen ting jeg har vært involvert i hvor jeg har følt så klart at Den Hellige Ånd er på ferde!"

Hva han snakker om? "Den globale bønnebølgen" som tok til 25. mai og som avsluttes 4. juni. Initiativet er blitt forbigått av stort sett alle medier i Norge - men hele 85 land deltar, 34 katedraler, tusenvis av menigheter. Alle ber: La Ditt rike komme!

Det bes på ulike måter i ulike sammenhenger. Enkelte menigheter har bønnsamlinger for de aller minste til de aller eldste. Og det bes kontinuerlig. Det skjer noe som vi ikke har sett maken til på mange år: mennesker drives til å be. Den Hellige Ånd er på ferde.

Og nå ved pinsetider, hva er vel mer naturlig?

Verdens politikere har sine planer, mennesker gripes av fortvilelse og avmakt over mye av det som skjer i vår tid - men løft blikket - GUD har noe på gang! Mange har ikke fått det med seg, men mange fylles også av en djup lengsel etter at Guds rike skal komme og forvandle alt.

Bærer du på den lengselen? Da kan du be sammen med tusenvis av andre nå i dagene før og under pinse.

Om å gi liv

"Mennesker som er gamle og syke og som gir seg selv til Gud kan bli de mest verdifulle medlemmene av et lokalsamfunn - nådens brennende fakler.

Det er et mysterium som finnes i den hemmelige styrken i deres sønderknuste kropper, som synes å være uvirksomme hele dagen, men som forblir i Guds nærhet. Deres manglende mobilitet gjør at de forplikter seg til holde deres sinn og hjerter fokusert på det essensielle, på selve livets kilde. Deres lidelse og deres smerte bærer frukt. De gir liv."

- Jean Vanier i Community and Growth, side 155. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På bildet ser vi en ung Vanier sammen med moder Teresa. Begge har gitt sine liv for å dele liv med de marginaliserte i samfunnet.

En gartner og hans hage

Jeg tenker så mye på Focas om dagen. Focas Gartneren. Han er død for mange år siden, men bodde i sin levetid i den lille byen Sinope ved Svartehavet.

Hvorfor jeg tenker på akkurat Focas vet jeg ikke, men det har sammenheng med noen forunderlige ord fra 1.Mosebok: "Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval..." (3,8) Er det ikke nydelig?

Noe av det første vi kan lese om Gud er dette: "Så plantet Gud en hage i Eden, i Østen." (2,8) Med andre ord: Vår Gud er en gartner! Tenk det.

Og det var også Focas. Om jeg fikk leve livet om igjen, så ville jeg ha blitt gartner. Absolutt. Tenk noe så flott. Grave i jorden, plante, vanne, se det gror og vokser. En frodig, grønn jord.

Focas gledet menneskene med sin avling og sin frukt. Bønn og arbeid var ett og det samme for ham, og blant blomstene og frukten i sin hage, mediterte han over Guds storhet. Han delte frukten med de fattige, og forbipasserende, og vitnet enkelt om sin tro på Jesus.

Focas skulle ende sitt liv som martyr, i år 303, under en av de store kristenforfølgelsene. Keiser Decius sendte soldater for å arrestere ham. Også soldatene fikk smake den gode frukten til Focas. Han viste dem stor gjestfrihet. Til slutt ble han halshugget.

Rundt Kristi himmelfartskapellet har vi en bønnehage. Det hender jeg av og til ser Focas der. Da setter jeg meg ned på en av benkene og kjenner på djup takknemlighet for at jeg kjenner noen av de hellige.

Tre bønner av bror Alois av Taize

Bror Alois (bildet) tok som kjent over som prior for brødrekommuniteten i Taize etter bror Roger 16. august 2005. I tradisjonen etter grunnleggeren offentliggjør også kommuniteten noen av bønnene som bror Alois ber under middagsbønnen.

Her er tre av dem, vil du be dem sammen med meg?

"Kristus Jesus, på denne himmelfartsdagen, lar Du oss forstå at Du aldri etterlater oss alene, Du sender Din Hellige Ånd, styrken fra det høye. Og Hans nærvær åpner oss for gleden og en ånd av lovprisning."

"Hellige Ånd, selv om Ditt nærvær ikke alltid er synlig, er Du alltid hos oss: Du bor i oss, Din kjærlighet løfter oss opp igjen når vi faller. Du gir oss et hjerte som er medfølende for andre. Du vil være vår glede.

Den levende Guds Ånd, puster i oss som en mild bris, slik at vi igjen kan legge ut på reisen fra skyggene til klarheten i lyset Ditt.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen