For en preken som denne blir du utestengt i Borg bispedømme

TOMB KIRKE, SÅMANNSSØNDAGEN, 17 FEBRUAR 2019

PREKEN VED ALV MAGNUS

Innledning:

Denne dagen i kirkeåret har særlig oppmerksomhet omkring forkynnelsen av Guds Ord.

Liknelsen om såmannen i Lukas evangeliets 8. kapitel har gitt navn til denne dagen.

Når en på såmannssøndagen skal legge særskilt vekt på forkynnelsen, blir jeg minnet om hva apostelen Paulus sa til de eldste i menigheten i Efesos da han skulle ta avskjed med dem og visste at det var siste gang han skulle se dem:

«Jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.»

Eller som det heter i en annen oversettelse: «Jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne heleGuds plan og vilje». «Derfor», legger han til; «er jeg uten skyld om noen forspiller sitt l iv.» (Ap.gj.20:27)

Så alvorlig er det. Predikanter kan pådra seg skyld ved at en ensidig og mangelfullforkynnelse fører til at menighets-lemmer ikke tar det så nøye med hvordan de lever somkristne.

La oss lese sammen dagens tekst fra Matt. 13:24-30. I dette kapitelet er det seks liknelser om Guds rike. To av dem handler om en såmann som sår korn i åkeren. Tilsynelatende forteller Jesus alle disse liknelsene samme dag overfor en folkemengde ved stranden av Genesaretsjøen mens han sitter i en båt litt ut fra land.

Når det gjelder de to såmannsliknelsene ber disiplene Jesus om å forklare dem. De har øyensynlig ikke fattet poenget med noen av dem. Det vi legger merke til er at Jesus i forklaringene til begge liknelsene understreker betydningen av å høre, og høre rett! Om folket sier han: «De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.»

Men til disiplene sier han: «Salige er deres ører for de hører!» Og så gjentar han til slutt etter utleggelsen av den siste liknelsen, som er dagens tekst: «Den som har ører, hør!» Mao, Lytt! Hold fokuset! Vær oppmerksomme! Hvorfor? Fordi det er avgjørende at vi forstår hva han ønsker å formidle. Hvordan de – og vi – oppfatter det han har på hjertet å si, har enorme konsekvenser!

Så til selve teksten. Himlenes rike er å likne med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.Hvem er denne mannen? Det er Menneskesønnen, slik omtalte Jesus seg selv. Og hva ersåkornet? I henhold til den først liknelsen er det Guds Ord.

Hvor spiredyktig er Guds Ord? 100 %! Guds Ord er levende, sier Hebreerbrevets forfatter. Om såingen av Guds ord skal bli vellykket og bære frukt, beror ikke på såkornet, men på jordsmonnet. I den første av såmannsliknelsene er det tale om fire typer jordsmonn, eller hjerter. I det første tilfellet kom fuglene og spiste det opp fordi det falt på veien. De som hørte ordet fant ikke rom for det, de forsto det ikke. Resultat: Ingen frukt!

I det andre tilfellet både hørte de og forsto de ordet, ja de tok til og med i mot det medglede. Men heller ikke her ble det noen frukt. For når motgang og vanskeligheter melder seg,gir de slipp på såkornet, de melder pass og gir opp hele trosprosjektet.

I det tredje tilfellet var det torner og tistler som kvelte såkornet. Heller ikke her fikk kornetvokse og bære frukt. Bekymringer, rikdommens bedrag; det at den lover mer enn den kanholde, og lysten på andre ting, hindret at det skulle bli noen frukt av såmannsarbeidet.

Bare i det fjerde og siste tilfellet ble det resultater; kornet falt i god jord! Noen bar så myesom 100 fold, andre seksti og noen 30 fold. Hvis vi tenker at vi har fire mennesker som alle utsetter seg for forkynnelse av Guds ord, er det tre som blir stående uten varig frukt. Statistisk sett nedslående!

Men siden det er Jesus som sier det, er det en sann beskrivelse av virkeligheten. I denne første av de to såmannsliknelsene er Jesu fokus den enkeltes hjerteholdning. Hvem har et mottakelig sinn og en vilje til å holde fast på Ordet uansett hvor ugunstige omstendighetene kan fortone seg?

For det mennesket som er overgitt til å stride for troens ord som er plantet i dem, vil det garantert bli en frukt som varer. Vi skal bite oss merke i noe Jesus forteller når det gjelder både denne første og den andre liknelsen om såmannen. Det er at en fiende dukker opp når Ordet såes.

I parallell stedet i Markusevangeliet sier han at «straks kommer Satan og tar bort Ordet».Hvem han er og hvorfor han er der, kan det virke som Jesus ikke trenger å forklare. Atdjevelen er en personlig ond og virksom makt, forutsetter Jesus som kjent for disiplene.

Men er det det for oss? Har vi en bibelsk forankret forståelse av virkeligheten? Tenker vi atdjevelen er operativ i Norge anno 2019, eller er han og hans demon-hær bare virksomme ifjerne himmelstrøk langt borte fra våre kyster?

Vårt neste spørsmål bør derfor være: Hvorfor er djevelen der når Ordet såes? Hvorfor menerhan det er påkrevet å søke å hindre Ordet fra å slå rot i et menneskes hjerte? Og hvorforumaker han seg med å så ugress i åkeren etter at husbonden har sådd sitt gode korn?

Bibelen tenker at det er to riker: Guds rike og denne verdens rike, eller djevelens rike. Hva erdet som bevirker forflytning fra djevelens rike til Guds rike? Instrumentet er Guds Ord!

«Troen kommer av å høre Guds Ord», sier Paulus til menigheten i Roma. «Vi er født på ny,(inn i Guds rike) av uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord, som er og blir,» sier Peter. (1.Pet.1:23)

Som for å understreke at det er Ordet som bringer vekst i Guds rike, er det interessant ånotere seg hvordan Lukas ordlegger seg i Apostlenes gjerninger når han skal skrive om Gudsrikes utbredelse.

Han sier ikke at Paulus eller Peter hadde fremgang, men: «Guds Ord hadde fremgang». (Ap.gj.6:7) Og «Guds Ord hadde fremgang og bredte seg stadig videre ut.» (Ap.gj.12:24) Og enda et sted: «Slik hadde Guds Ord stor fremgang og fikk makt.» (Ap.gj.19:20)

Når det er Guds ord som forårsaker vekst og utbredelse av Guds rike, forstår vi kanskjehvorfor sjefen for denne verdens rike ikke er passiv og likegyldig når Guds ord forkynnes!

En vekst av Guds rike må nødvendigvis gå på bekostning av denne verdens rike. Vekst i Gudsrike ser han som en trussel for egen makt og innflytelse. Derfor setter han inn sittmotangrep.

I vår tekst sier Jesus at når arbeiderne sover, kommer han og sår ugress blant hveten. Det tarlitt tid før arbeiderne oppdager ugresset. Det likner til forveksling på hveten i starten. Menetter hvert avsløres at midt i hveteåkeren står ugresset. «Skal vi fjerne det?» Spør arbeiderne.

« Nei, svarer bonden, da kunne dere komme i skade for å rykke hveten opp samtidig». Hveten er for dyrebar for bonden. Han kan ikke risikere å miste noe av det verdifulle kornet. Hveten er jo Guds umistelige barn. «La dem vokse sammen til høsten».

Men ugresset, hvem er det? «Ugresset er den ondes barn», sier Jesus. Likesom det bare er to riker, er det også bare to slags mennesker: Guds barn, de som hører til i Guds rike og djevelens barn, de som hører til i hans rike.

Når skal så ugresset samles sammen for å brennes? «Ved denne tidsalders avslutning», sierJesus. Tiden og historien har en begynnelse og en ende. Hvem er betrodd å sørge foradskillelsen av ugress og hvete? Høstfolkene. Det er englene. De tar ikke feil!

«Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volderanstøt og de som lever i lovløshet.» (Matt. 13:41) Hva og hvem er dette?

La oss ta det første først: Alt som volder anstøt. På grunnteksten brukes et ord som på gresk heter «skandalon». Det var navnet på en pinne det var festet et åte på for å lokke dyr i en felle. Det er fra dette ordet vi har ord som «skandale» og «skandaløst».

Ut av hans rike skal fjernes alt som lokker til synd. De eller det som vil lede mennesker bortfra Gud og hans vilje, skal englene rydde bort.

Har vi noe eksempel annet sted i evangeliene der dette ordet SKANDALON er brukt? Da Peter i sin misforståtte empati med Jesus bedyrer overfor ham at han slett ikke må lidekorsets vanære, sier Jesus: «Vik bak meg Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke syn og sans for Guds vilje, bare menneskers vilje.» (Matt.16:23)

Her representerer Peters utsagn et anstøt for Jesus, et sentimentalt utspill som kunne representere en fristelse til å vike av fra den oppgave han skulle utføre for menneskers frelse.

Hva med de røster i dag som sier at vi må slutte å kalle samboforhold for synd?! Somoppmuntrer unge til å eksperimentere med sex. Som sier at du må selv definere hvilket kjønn du er, uavhengig av hva du er født som biologisk sett. Hva du føler er rett for deg, er det du skal gå for.

Hva skal vi mene om dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje? Er det noe mindre enn skandaløst at man fra kirkens ledelse er villige til å omdefinere ekteskapet? Løsrive det fra dets biologiske ramme?

Guds første institusjon! Er ikke det en hån mot Gud? Og er ikke det en ugjerning mot mennesker? Man lokker mennesker på av-veie så de står i fare for å miste hjemstavnsretten til Guds rike.

Det er ikke kjærlighet, men sentimentalitet. Sann kjærlighet er å ville den annens høyestegode!

Til menigheten i Korint, den romerske provinsbyen som var kjent for sin umoral, sier Paulus i det første brevet til dem, at noen i menigheten levde i homoseksuelle forhold før de ble kristne, men nå, sier han; «er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved Guds Ånd.» (1. kor.6:11)

Altså har det funnet sted en omvendelse fra en livsstil som ville ført til at de mistet arveretten til Guds rike!

Hvem er de som lever i lovløshet? De skal ut av Guds rike. Merk! De er ikke i verden, men iGuds rike! De befinner seg i menigheten. Men hører ikke hjemme der, og skal en dag fjernes.

Hva vil det si at de er lovløse? Sier ikke Paulus om de troende et de ikke lever under loven, men under nåden? (Rom. 6:14) Men å være under nåden er på ingen måte det samme som å være lovløs.

La oss lytte til hva Paulus sier i samme brev til menigheten i Roma: «Skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden»? og svarer: « Langt der i fra!»

Som i brevet til Korint, peker han på hvordan det var før de ble kristne: «Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for urenheten og lovløsheten som førte til lovløshet – så by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten – det fører til helliggjørelse.» (R.6:19)

Lovløshet settes opp som motstykke til rettferdighet. Lovløshet vil si at man ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet. Vi er gjester, en kort stund, i hans univers og må rette oss etter hva verten har bestemt, hva han vil.

Vi har lært at vi må rette oss etter myndighetenes bestemmelser her i landet, så lenge vi bor her. Det er ingenting merkverdig ved det. Ingen er tjent med anarki. Ikke noe politisk parti har det på sitt program. Den som ikke vil innordne seg under Jesu program, har ingen varig plass i Guds rike. Rebellene havner et annet sted.

Hvor da? «De blir kastet i ildovnen», sier Jesus. Hvordan er det der? «Der skal de gråte ogskjære tenner»! Sterke uttrykk for følelser. Hva slags følelser? Vi kan bare gjette: Smerte,sinne og fortvilelse!

Men hva med hveten? De rettferdige? De som er rikets barn? De som har akseptert Jesussom herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje – som lever ved nåden og lar seglede av Guds Ånd? Hva med dem?

«De skal skinne som solen i sin Fars rike», sier Jesus. Hvilken fremtid Jesus borger for når det gjelder sine disipler! Hvor vil du havne? Det er bare to destinasjoner. Jesus åpner ikke for noen andre. Ildovnen eller skinne i din fars rike! Valget er egentlig ditt – og bare ditt. Jesus tar det ikke for deg.

Han tvinger ingen. Du må frivillig velge ham og hans rike. Ingen gjør det for deg. Ingen kanheller fravriste deg den plass Gud har tiltenkt deg. Ingen andre enn deg selv.

Du må ta valget. Det er alvoret ved å være menneske. Din evige skjebne avgjør du her og nå. Om vi etter å ha lyttet til dagens tekst ser at vi enten har representert en fristelse for andre til fall, eller at vi har levet etter eget forgodtbefinnende og gjort vår egen vilje til øverste autoritet i livet, da har vi muligheten til å vende om! Her og nå!

Ingen er så barmhjertig som Gud. Så fort vi er villige til å vende om og bekjenne vår synd, er han trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser fra all urettferdighet! (1. Joh.1:9)

Kanskje du synes dette var barsk tale. Og uvant skarp. Jeg har bare sagt det samme som står i Det nye testamente. Jeg har ikke fått noe mandat til å revidere Guds Ord. Det hverken kan eller skal endres. Det står fast til evig tid. For alle mennesker alle steder til alle tider.

Jeg ønsker ikke å være en Skandalon som avstreifer og avfeier alvoret i det Jesus sier. Jeg skal nemlig en dag stå ansikt til ansikt overfor ham og avlegge regnskap for minforkynnelse, om jeg har talt i henhold til hans Ord. Den prøven vil jeg bestå. «Prøver jeg åvære mennesker til lags, da er jeg ikke Kristi tjener», sier apostelen Paulus. (Gal.1:10) Jeg tar hans ord til følge.

Måtte alle vi som er i kirken i dag finnes i vår Fars evige rike!

AMEN

Kvalmende og skremmende

Det er kvalmende og ikke så rent lite skremmende når kristne ukritisk gjengir fra nettsidene til 'Alternativ media'. Denne nettsiden er et underbruk av nettsiden til 'Frie nasjonalister', som er en nynazistisk organisasjon som sprer fremmedfrykt, fremmedhat, rasisme og ikke minst jødehat.

Nå spres en artikkel skrevet av en viss frisør, hvor hun bagatelisrer moskeangrepet i Bærum, og hevder at denne saken dreier seg om gjerningspersonens drap på sin stesøster. Hovedpoenget til frisøren er at stesøsteren var 'etnisk norsk'. Men det var hun jo ikke. Hun kom fra Kina.

Artikkelen fra 'Alternativ media' spres blant annet på en Facebook-side som er en blanding av bibelsteder, salmevers, pro Israel-artikler, fremmedfrykt og muslimhat, i en og samme suppe. Vedkommende som er eier av Facebook-siden, ble stadig stengt ute på grunn av brudd på retningslinjene til Facebook. Dermed skiftet han navn, og for å unngå å bli stengt ute av Facebook skriver han ordet 'muslim' på de mest fantasifulle måter, slik at ikke Facebook skal oppdage hva han holder på med.

Politiets sikkerhetstjeneste uttaler at de er overrasket over hvor mange nordmenn som støtter og legger igjen støttende kommentarer på hatsider i sosiale medier.

Kanskje på tide nå at dette drøftes i våre menigheter og tas opp som tema på våre prekestoler. Hat og fremmedfrykt er ikke kompatibelt med kristen tro.

Medlidenhet

'Medlidenheten ber oss om å gå dit det gjør vondt, tre inn i de smertefulle stedene, dele sårbarhet, frykt, forvirring og pine. Medlidenheten utfordrer oss til å rope ut med de fortvilte, sørge med de ensomme, gråte med de som feller tårer. Medlidenhet krever at vi er svake med de svake, sårbare med de sårbare og maktesløse med de maktesløse. Medlidenhet betyr full neddykking i den menneskelige tilstanden.'

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther forlag 2019, side 141.

Biskop Atle Sommerfeldt vil stenge ute Alv Magnus som taler i Borg bispedømme

Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, har skrevet brev til samtlige prostier og til preses i Den norske kirke, og advart mot å bruke Alv Magnus (bildet) som taler.

Bakgrunnen er en tale den tidligere lederen for Ungdom i Norge, medstifter av Nasjonalt bønneråd og en anerkjent og høyst respektert taler i mange kirkesamfunn, holdt i Tomb kirke 17.februar. Magnus talte over dagens tekst, som var lignelsen om hveten og ugresset i åkeren. I den lignelsen forteller Jesus om livets to utganger.  Alv Magnus la ut teksten uten å trekke noe fra i alvoret Jesus legger innover tilhørerne.

Mange takket Alv Magnus for talen, mens noen ble forarget. De ga utrrykk for sin misnøye overfor sognepresten, som gikk til det skritt å uttale seg i menighetsbladet. Der beklaget sognepresten så mye det Alv Magnus forkynte.

Da reagerte biskopen i Borg. Han har skrevet to artikler i Dagen hvor han tar avstand fra den klare evangeliske talen til Magnus, og nå tar han altså neste steg hvor han advarer kirkene i Borg bispedømme mot å slippe Alv Magnus til på talerstolen!

Det hele vitner om den store nød som finnes i Den norske kirke for tiden. Vi lever virkelig i frafallstider, når en biskop må bruke sin makt til å hindre forkynnelsen av Guds ord. Det minner ikke så rent lite om tiden da Hans Nielsen Hauge levde. At dette skjer nettopp i Borg bispedømme har sterk symboleffekt.

Om dørene stenges for Alv Magnus i Borg bispedømme, vil jeg tro mange andre dører åpnes for denne uredde forkynneren, som vil lyde Gud mer enn mennesker. La oss omslutte Alv og Margareta og familien i våre forbønner.

Billedtekst: Alv Johan Magnus. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Kunnskap versus kjennskap

'Gud oppdages i det hverdagslige og ordinære, ikke i det spektakulære og heroiske. Hvis vi ikke kan finne Gud i hjemmets rutiner og på butikken, vil vi ikke finne Ham i det hele tatt.

Vi vet av erfaring hvordan kunnskap kan gjøre mennesker arrogante - selv kunnskap om Bibelen og Gud. Det er derfor ikke overraskende, at studier som fokuserer på kunnskap alene ikke leder til forvandling, som er menneskets virkelige behov.'

- Richard J. Foster (bildet), leder av Renovare. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi trenger en himmel over våre liv

Vi trenger et himmelsk perspektiv. Jeg trenger et himmelsk perpektiv over livet. Dette profetiske ordet gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg har valgt å oversette det til norsk:.

'Sittende i himmelen, som Deg så er jeg - skapt i Guds bilde og lik Sønnen - korsfestet og oppstått i Deg, Løven, Oksen, Ørnen, Lammet.

På Sion-fjellet, Din herlighets bolig, fylt av herlig sannhet og lys, forblir og regjerer jeg kledd i Livets Ånd. Regnbuer skimrer, de danser med løfter, preger mitt hjerte med identitet.

Perler av torden og lyn - ild strømmer fra Deg, Jesus, der Du sitter på Din trone av safir. Å, dette majestetiske og herlige hjemmet mitt nå og for alltid. 

Regnbuer omgir meg som bånd, kler meg fra innsiden og  ut. Her danser jeg med Deg, Ildens mann, jeg er kronet med liv, fylt med løfter, ikledd styrke og kraft, velsignet av Din rikdom, jeg er Din fryd. Autoritet og kraft, visdom, fyller min kropp, sjel og ånd. Her - i Deg, vet jeg at jeg er kjent.

Verdig og fortjenestefull er jeg i Deg, herlige Lam, til å bli kledd i herlighet og ære som en som er 
død og oppstått med  Deg, Sønnen. Den identiteten som en gang var min er død og for alltid borte. Nå lever jeg i Deg, Den evig levende.

Jeg er innhyllet i regnbuer beskuende Din Trone av safir. Som Du er er jeg, som lyn som blinker, fylt og flytende med ild. Din munns åndepust forløser Dine lengsler.

Hvor elskelig jeg er, Ditt hvilested - kropp, sjel og ånd er formet som et hus for tre i en. Slik som det er i himmelen så og på jorden, skal Ditt uttrykk være i meg og Din vilje skje. Ikledd Sion-fjellets skjønnhet, ikledd fylden av Dine regnbuer, forløser jeg trær av liv.

I sannhet er jeg, Din regnbue fylt med frydens levende farger, jeg utstråler Din herlighet! Jeg utstråler Ditt lys! Jeg er selve fingeravtrykket, speilbildet, av Deg - korsfestet med Deg, oppstått med Deg, flytende med løfter, flytende med melk og honning, jeg er gjort NY!!!

- Brenda Craig. Norsk oversettelse:  Bjørn Olav Hansen (c)

Svaret er: Bli lik Jesus

Grovt sett finnes det tre kategorier kristne, sier den amerikanske pastoren, bibellæren og bederen, Francis Frangipane:

Den største gruppen består av mennesker som er overveldet av denne verdens synd og korrupsjon og anser det som helt umulig at noe kan endres.

Frangipane skriver:

'De har evaluert deres åndelige kapasitet og konkludert med at de har ingen kraft til å forandre verden rundt seg.' (Francis Frangipane: The Power of One Christ-like Life. Whitaker House 1999/2000, side 15)

Det er ingen tvil om at de bærer på en djup smerte og sorg over denne verdens elendighet. De har nok med å ta vare på seg selv og behovene til deres aller nærmeste.

Den andre kategorien er en litt mindre i antall. De stiller seg opp mot stormen og forsøker ikke å unngå den. De er ikke apatiske, som den første gruppen, heller det motsatte. De nærmest raser mot ugudeligheten og protesterer mot ondskapen som brer om seg.

'De er både vokale og synlige. Likevel har deres evne til å bidra til positive sosiale endringer, for det meste, blitt nøytralisert av deres negativitet og sinne,' skriver Frangipane.

Menneskene rundt dem, mener Frangipane, utstår ikke den hardheten disse menneskene utstråler.

Hva er så svaret på disse utfordringene? Det er her den tredje gruppen kommer inn. Den er den minste av disse tre gruppene. Det er de som ønsker at deres liv skal bli forvandlet og bli mer og mer lik Jesus. Når vi leser historien vil vi finne at disse har vært med på å forandre verden i sin levetid. For det er nemlig Guds vilje, Guds store lidenskap og åpenbare sin Sønn og la ham bli alt i alle. Lar vi ham forvandle våre liv slik at vi blir lik Kristus, og handler slik han handler, vil vi bli mennesker som forvandler nasjoner.

Når vi støter mennesker fra oss

I ens iver etter rettroenhet og forsøk på å vinne et annet menneske med sine argumenter, skjer ofte det motsatte: man støter mennesker fra seg. For det er noe visst frastøtende over mennesker som skal forsøke å overbevise deg, tale deg til rette og dytte deg i en bestemt retning.

Iver er ikke bare av det gode. Den fører også mye dumskap med seg. For iveren har mye umodenhet i seg. Når årene går ser man hvor latterlig man har opptrådt i sine forsøk på å overbevise den andre om at de har feil, jeg har rett.

Når det meste fra den ene siden side hele tiden presenteres som feil hos den andre, og man får en følelse av at den andre hele tiden har rett, kan det føre til at man tråkker så mye over, at den man skal forsøke å overbevise, enten støter det hele fra seg, eller bare blir enda mer overbevist om at man ikke vil høre på den andre, men tvert om styrke sine egne argumenter mot den andre. Hva har man oppnådd da?

'Tankeløs tale stikker som sverd, men de vises tunge helbreder,' leser vi i Ord 12,18.

Og: 'Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv.' Ord 13,3.

Vi bærer alle med oss mye dårskap, hvor vi overvurderer vår egen styrke og vår åndelighet. Det er fare på ferde når vi tror om oss selv at vi er så rike på åndelighet. Hør hva Skriften sier om dette:

'Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har igen nød'' - det er vår erkjennelse, men Jesus ser det helt annerledes: 'OG DU VET IKKE at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.' (Åp 3,17)

Hvilket selvbedrag! Og så skal man lede andre på rett vei! La oss feie for egen dør først, da blir vi nemlig ydmyke.

'Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham.' Ord 26,12.

Vårt kall er å være sannheten tro I KJÆRLIGHET.

Arabiske og jødiske kvinner forenet i Jesus

11.-12. april møttes 21 jødiske og 24 arabiske mødre hverandre i Crown Hotel i Nasaret, for å be sammen, lovprise Jesus og få med seg verdifull undervisning. Vertskap for konferansen var den arabiske bønnekvinnen Rania Sayegh fra Nasaret, kjent fra flere av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud og Chaya Mezrachi, medstifiter av Dugit Jewish Messianic Ministries.

Nå foreligger rapporten fra det som ble kalt 'Deborah's Clan Women's Gathering'. Konferansen er intet mindre enn et stort Guds under: tenk arabiske og jødiske kvinner forsonet i Kristus.

Ved siden av Rania og Chaya deltok også tre andre 'åndelige mødre', både jødiske og arabiske, for å hjelpe til med planleggingen og gjennomføringen av konferansen.

Rania skriver i sin rapport, at 'en av de vakre tingene ved samlingen var at det var rikelig plass for både jødisk og arabisk identitet.'

Et høydepunkt under konferansen var når Rania og en kvinne ved navn delte sine hjerter og fortalte hvordan Gud hadde forandret deres hjertes holdninger til hverandre. Jøde til araber, araber til jøde. Rania vitnet om hvordan hun som en arabisk kvinne hadde fått et hjerte for Israel. Med utgangspunkt i Ruts bok i Bibelen uttrykte de kjærlighet og lojalitet til hverandre og troskap mot Jesus. Som et konkret tegn på dette hang de jødiske mødrene fargerike skjerf rundt halsen på de arabiske mødrene, mens de arabiske kvinnene hang like fargerike skjerf rundt halsen på de jødiske mødrene.

Billedtekst: Fra konnferansen. Foto: HOPE/Nasaret.

Har du sett Kristus i det siste?

I går feiret vi minnet om hellige Pishoy, en av ørkenfedrene.

Abba Pishoy var berømt blant sine monastiske brødre fordi det gikk rykter om at han stadig vekk så Kristus selv. Hans brødre forsøkte å overtale ham til å la dem få møte Kristus. Så abba Pishoy sa at Kristus ville møte dem på et bestemt fjell på en bestemt dag.

Når dagen kom skyndte munkene seg opp på fjellet, ivrig etter å se Herren. Pishoy fulgte etter dem, men gikk saktere. På vei opp fjellet passerte de gammel, liten og skrøpelig mann, som hadde store problemer med å gå. Munkene overså ham, men abba stoppet opp og spurte hvor man skulle.

De skulle samme vei, så abba Pishoy løftet den opp på ryggen og bar ham til han hadde nådd sitt mål. Deretter gikk Pishoy til han nådde igjen de andre munkene.

Når Pishoy kom frem spurte de andre munkene om når Kristus ville komme?

Da kunne Pishoy fortelle dem at de allerede hadde passert ham på vei opp til fjellet. Kristus var forkledd som den gamle mannen.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Praktisk tro

John Wimber er kjent for uttrykket 'doi'n stuff'. Det handler om å gjøre, ikke bare høre. Det finnes et annet godt ord for dette: ortopraxis. Ordet 'ortodoksi' kan forstås både positivt og negativt. Negativt som 'forsteinet rett lære'. Den legendariske pastoren i Westminister Chapel i London, Martyn Lloyd-Jones, sa ved en anledning at 'du kan ha aldeles helt rett teologi, og likevel være stein død.' Men ordet kan også forstås positivt som en levende tradisjon.

Men tilbake til ordet 'ortopraxis'.

Praksis er et nøkkelord i den bysantinske tradisjonen. Der handler det om at tro og handling ikke kan skille lag, men hører uløselig sammen. Den hellige Maksimos Bekjenneren (580-662) sa det slik: 'Teologi uten handling er demonenes teologi'. Vi kan derfor si at 'ortoprakss' er 'levende ortodoksi'.

Jesu bror, han som også etter tradisjonen kalles 'Den rettferdige', forstanderen for menigheten i Jerusalem, synes som den mest sannsynlige forfatteren av Jakobs brev, skriver:

'Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv.' (Jak 1,22)

Det er altså mulig, ikke bare å bli bedratt av falske profeter og vranglærere, men også fordi man ikke praktiserer det man tror! Det er i seg selv vranglære!

Man kan anklage andre for andres bønneformer, men ber man selv? Det er mulig å snakke mye om bønn, og behovet for å be, og likevel ikke be!

Det er godt, ja, befriende å møte mennesker som lever hva de tror. Deres LIV er et LEVENDE vitnesbyrd om Jesus. I stedet for å være så veldig opptatt av andre, lever de hverdagsliv i bønn, forsakelse og tro. I stedet for å snakke om bønn, ber de. I stedet for å snakke om behovet for å vise barmhjertighet, viser de barmhjertighet. I stedet for å lete etter feil hos andre, bekjenner de sin egen synd.

De 'fremmedes' velsignelser

Å møte kristne fra andre land og andre tradisjoner, gjør noe med deg. Det åpner opp et større perspektiv, og gjør deler av den norske 'kristen-debatten', særlig den som deler ut rødt kort til alle andre enn deres egen sammenheng, nokså provinsiell.

Å møte kristne fra Syria, Egypt, Libanon, Iran - som jeg har vært så heldig å få møte de siste årene, har velsignet meg. Gjort meg rikere. Fått åpnet øynene mine. Ikke minst for den rikdommen mange av deres tradisjoner representerer.

De har vært rause med å dele fra sine egne skatter, gitt meg innsikt i et rikt bønnens liv, latt meg kjenne på noe av smerten og fortvilelsen det er å tilhøre en forfulgt minoritet, være langt borte fra sine kjære og fra de omgivelsene de kjenner best.

De har også vært med på å velsigne norske menigheter, men samtidig utfordret oss. Det har vært nødvendig. De har kommet som et profetisk korrektiv og utfordret oss til større hengivenhet, mer glød, støøre nød og iver for Guds rike. Det takker jeg Herren for.

Vi må hjelpe jødene hjem: Russland kan bli stengt og Europa tømt for jøder

'Antisemittismen er sterk. Jeg frykter at Russland kan bli stengt og Europa kan bli tømt for jøder.'

Det sier nasjonal koordinator for den norske avdelingen av Ebenezer Emergency Fund, Jon Olav Østhus (bildet) til bladet Karmel Israels-Nytt.

Det er noen hundre tusen jøder igjen i Russland tror Østhus. Han tror at Russland vil bli stengt for at jødene kan vende tilbake til Israel fordi landets myndigheter ikke liker at Russland tappes for arbeidskraft. Dessuten faller befolkningstallene, blant annet på grunn av alkoholforbruk.

'Vi føler at det har hast med å få jødene ut fra det tidligere Sovjetunionen,' sier Østhus til avisen.

Som  jeg skrev tidlig i juli leier nå Ebenezer Emergency Fund den gamle sjømannskirken til Karmel Instituttet i Haifa. Den skal nå brukes til gjennomgangshybler for immigranter. De skal bare bo her noen uker til de får seg egen bolig, og man regner med å huse inntil 20 immigranter ad gangen.

Ebenezer Emergency Fund ser det som sin oppgave å være med på å bringe jødene hjem til Israel. Organisasjonen har i dag 42 ansatte i Russland som tar seg av dette profetiske kallet.

Overdreven tro på sin egen åndelige prektighet

Vi kan ha en overdreven stor tro på oss selv. Ikke bare på vår egen menneskelige styrke, men på vår åndelighet. Jeg blir mer og mer skeptisk når det snakkes om 'oss' og 'dem'. De er 'de' som tar feil, 'vi har rett', det er 'vi' som er Guds barn, i motsetning til 'dem'. Det er 'vi' som representerer den sanne lære, i motsetning til 'dem' som er villfarne og vranglærende. 'Vi' er frelst, i motsetning til 'de' som er syndere.

Hva er det som får oss til å tenke slik? Hvordan ser Herren oss? Ser han et stolt menneske? Eller er vi fri for stolthet, og det er 'de' andre som er stolte? Hva er det som får oss til å tro at vi representerer den sanne læren? Har du sammenlignet den med apostlenes lære? Eller mener du at du har apostlenes lære? Hva da med apostlenes liv? Lever du som dem?

Har 'vi' synder å bekjenne, eller er det bare 'dem'?

Du som har fått kallet og mandatet til å advare hele tiden om 'de andre', hvordan står det egentlig til med deg selv? Rekker du skyldfrie hender mot himmelen? Er alt rett med våre egne liv? Har 'vi' et stykke vei igjen, eller gjelder dere bare 'de andre'?

Fariseere? De er 'de' andre, ikke sant?
Det skulle vel ikke være deg selv?
Hvordan opplever 'de andre' deg?

Hva slags vitnesbyrd etterlater vi oss?

Skal du ta helgevasken i dag? Hjemme hos deg selv, ikke sant?

Herrens vei går gjennom mørke vann

'Gud befinner seg aldri på slutten av sine ressurser, himmelen har alltid et svar. Når det synes som det ikke finnes noen løsning, har Gud en vei. "Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann." (Salme 77,20)

Ja, gjennom store vann, noen ganger mørke og forferdelige vann, som den natten gjennom Rødehavet, men det var den veien Gud hadde for dem.'

T.Austin Sparks (bildet) 1888-1971, ordinert baptistpastor, nær medarbeider av Jessie Penn-Lewis, senere pastor for forsamlingen i Honor Oak. Venn med Watchman Nee. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vandre i Herrens sannhet, del 3

Her er del tre og siste del av artikkelen til Rich Carmichael. De to andre ble publisert fredag 2.august og lørdag 3.augsust:

I lys av alt dette, hvor tragisk er det da ikke at så mange i dag ikke anerkjenner Guds sannhet og ikke villig til å vandre i samsvar med denne. Det som gjør dette så alvorlig er de følgene det får ved å vende seg bort fra Guds sannhet. Paulus beskriver det på denne måten:

'For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. For det en kan vite om Gud, liggeer åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforlignelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. Derfor overga også Gud dem i deres hjertes lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret od dyrket skapningen fremfor Skaperen, han som er lovprist i all evighet. Amen. Derfor overga Gud dem til skamløse lidenskaper. Kvinnene deres byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straffen som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse, Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overga Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg.' (Rom 1,18-28)

Forklarer ikke dette den enorme åndelige og moralske nedbrytningen vi rundt oss på alle kanter? Og er ikke dette et kall til oss alle om å bli mer hengitte til Hans Ord, og enda mer kritiske når verden forsøker å trekke oss bort fra Guds ord.

Hvis det noensinne har vært en tid for å svømme mot strømmen, så er det nå. Som A.W Tozer sier det i en av sine prekener:

'Verdens historie viser oss at massene har aldri rett. Massene tok feil på Noahs tid. Det var bare Noah og hans familie som hadde rett. Feil blir rett ved at tall legges til. En mann som holder fast ved sannheten har alltid vært Guds orden. Massene går alltid feil vei.'

Jesus sa det slik:

'Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den.'

Åndelig tilbakeholdenhet

"Herren formante oss til at verken våre bønner, våre allmisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av mennesker, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens lovord. Vår himmelske Far som 'er i det skjulte' og 'ser i det skjulte' finner ikke behag i slike gjerninger (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmede blikk. Også vår naturllige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ,' å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den aller høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet) 1896-1993 i boken: Vi skall se Honom sådan Han är. Artos 2003, side 7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Seks kristne byer ødelagt av brann i det sørøstlige Tyrkia

Seks byer med en altoverveiende kristen befolkning i det sørøstlige Tyrkia, på grensen til Syria, er ødelagt av brann. I følge det uavhengige tyrkiske nyhetsbyrået Blanet har også klosteret Deyrulzafaren fått store brannskader. Det er mistanke om at brannene er påsatt. Mange har mistet alt de har.

Heldigvis har ikke noe menneskeliv gått tapt, men 700 oliventrær, vinmarker og grønnsakshager er blitt ødelagt av brannene.

Byene hvor brannene har herjet er: Elbegendi, Güzelsu, Dibek, Ucköy, Ucyol og Daggici.

Et glimt av himmelen

I går feiret vi med hele den kristne kirke Kristi forklarelsesdag. Den er virkelig en grunn til å feire! Det er en stor og strålende Kristusfest. Det er det som er så fint med kirkeåret at det stadig er noe nytt fra evangeliene å glede seg over.

I en av antifonene på denne store festdagen heter det: 'I dag strålte Kristi ansikt som solen, og klærne hans ble hvite som sne.'

Tre av disiplene til Jesus får være med ham opp på fjellet og får oppleve skjellsettende øyeblikk, når jord møter himmel. De får se Guds herlighet slik den opptrer når tidens hinne blir gjennomskinnelig. Om denne hendelsen skriver Basileios av Cæsarea: 'Den lyste med et skinn som var sterkere enn solen. De ble altså regnet som verdige til å se den første frukten av hans gjenkomst.'

Våre ortodokse venner snakker også om 'det uskapte lyset', og på Tabor blir "Jesus forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt 17,2). Derfor snakker våre ortodokse venner om 'Taborlyset'.

Det kristne livet er grunnet på et faktum - Gud som blir menneske. Kristus er verdens lys, "dette lys har en forunderlig innvirkning på oss", skriver arkimandrit Sofrony i boken: 'Vi skal se Ham som han er'.

Når Guds herlighetssky letter fra Tabor, ser disiplene ingen andre enn Jesus. Mer trengs ikke. Han er Guds ett og alt, Guds endelige svar. Han er herligheten manifestert. Kristus er Guds 'eikon', 'ikon', - bilde. Disiplene har sett Kristi herlighet der oppe på fjellet.

Peter, som sammen med Jakob og Johannes, blir vitne til denne forvandlingen av Jesus, klarer ikke å glemme hva han så og var vitne til. Han skriver om det i et av sine brev:

"Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og vi så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede.' Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,16-18)

Den røsten med denne bekreftelsen: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede', får Jesus høre to ganger i sitt liv. Ved dåpen i Jorden, altså ved inngangen til Hans jordiske tjeneste, og her, oppe på Forklarelsesberget, like før Han skulle begynne på lidelsesveien. Begge gangen trengte Jesus himmelsk stadfestelse og trygghet i Hans livsvei. Det er også noe å tenke på for oss. Vi trenger også slike bekreftelser om at vi er elsket ved avgjørende veikryss i livet. Da trenger vi glimt av himmelen.

En kveldsbønn

Jeg ba om fred, du tilbød meg ditt nærvær.

Jeg ba om håp, og du stilte deg ved siden av meg.

Jeg ba om glede, og du lyste opp veien for meg.

Jeg spurte etter kjærlighet, og du ga deg selv.

- David Adam.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Å bli seende

Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp det at vi skal bli seende.

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger å be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt.

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd fra all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Johannes vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand.

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser.

Hvis du vil bli seende, må du slutte å beskytte deg mot det lyset som vil opplyse deg innenfra. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum, 1994, side 238.

Ny abbed for Hellige Johannes døperens kloster i Essex

Hellige Johannes Døperens kloster i Tolleshunt Knights, i nærheten av Essex i England, har fått ny abbed. Fader Peter Vryzas tar over etter arkimandrit Kyrillos, som nå trekker seg tilbake på grunn av svekket helse på grunn av sin alder.

Fader Peter er 42 år gammel og har en doktorgrad i teologi.

Hellige Johannes Døperens kloster er den eldste ortodokse monastiske kommuniteten i Storbritannia, grunnlagt i 1958 av staretsen Sophrony Sakharov, som var et åndelig barn av den hellige Silouan av Athos. I dette klosteret bes Jesusbønnen kontinuerlig.

Sophrony tjente som klosterets abbed frem til sin død i 1993. Det var arkimandrit Kyrillos som tok over etter ham. Nå driver han med opplæring av fader Peter. Fader Peter er greker, og ble en del av klosteret i 2002 i en alder av 25. Han er en disippel av staretsen Zacharias, som en nær disippel av  staretsen Sophrony.

Hjemme hos Gud

Hjemme hos Deg, Gud, er det ro. Der er intet opprørt hav, ingen kaostanker, ingen tristhet, ingen avskjeder.

Hjemme hos Deg, Gud, er det mange rom, ingen av dem trange, Du var raus når Du laget dem. Intet er sparsommelig med deg.

Du strør om deg med farger, dufter så henrivende at hjertet mitt skjelver av sødmen.

Du sparer ikke på nåden Din.
skandaløst deler du den ut,
og favner oss i vår skrøpelighet.

Dette er min mandag 'mårrå' blues, Herre.
Jeg lovsynger din store kjærlighet.

Jeg bor hos Deg.
Jeg har mitt hjem i Deg.

Mandag 5.august 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Husket og elsket av Gud

En avisartikkel varer sjeldent mer enn en dag. Vi leser flyktig, og så haster vi videre i nyhetsstrømmen - men noen ganger stanser vi opp og lytter, og gjemmer i vårt hjerte det vi har lest. Det skjedde med meg på fredag. Etter å ha lest journalist Asle Finnseth's intervju med den skotske teologen John Swinton (bildet), gråt jeg. Så berørt var jeg. Intervjuet er gjengitt over flere sider i Vårt Land.

Teologen Swinton har en teologisk doktorgrad i vitenskap og schizofreni, og har arbeidet med demensomsorg og psykiatri i 16 år, før han utdannet seg som sykehusprest. For Swinton åpner demens brådjupe gløtt inn i det sant menneskelige. Hør bare:

'Det vesentlige er ikke hva du erindrer om deg selv, det er hvordan Gud husker deg!'

En av historiene John Swinton forteller i en av sine bøker: Living in the Memories of God, handler om en episode fra en demensavdeling. Denne eldre kvinnen som var på vei inn i de alvorligere stadiene av demens har det med å trave frem og tilbake i korridoren, rastløst og fortvilet, mens hun gjentar ordet 'Gud'. Bare dette, uten opphør, 'Gud....Gud...Gud...'. Personalet skjønner ikke hva som kjennes så fortvilende for henne i omgangen med Gud. En dag bestemte en sykepleier seg for å holde følge med kvinnen der hun trasket frem og tilbake, frem og tilbake. De holdt følge en god stund, til pleieren i et inspirert øyeblikk kom til å spørre: 'Er du redd for å glemme Gud?' 'Ja!', nærmest ropte kvinnen. 'Ja!' Pleieren svarte med det som falt henne inn: 'Du, selv om du skulle komme til å glemme Gud, så vil han ikke glemme deg. Han har lovet det.' For kvinnen som fortvilte over de stadig fler hullene i hukommelsen sin, var dette det hun trengte. Hun falt raskt til ro, og sluttet å vandre hvileløst i korridorene.

Artikkelen handler ikke bare om demens og følgene av denne sykdommen, men velså mye om identitet. Hvem er jeg når alt kommer til alt? Det er lett for et menneske som sliter med alvorlig sykdom og for de som er rundt vedkommende at sykdommen definerer vedkommende. Men vi er mer enn vår diagnose.

For meg personlig ble Henri Nouwen til stor hjelp for noen år siden da jeg slet med et identitetsproblem. Hvem var jeg når jeg ikke var pastor lenger? Henri Nouwen hjalp meg til å se at min identitet og viktigste verdi er denne: at jeg er elsket av Gud. Om alt annet skulle svikte og jeg skulle miste alt er jeg ikke glemt av Gud. Jeg er i hans erindring og det viktigste som kan sies om meg da og nå: jeg er elsket ev Gud.

Jeg skulle ønske mange fikk anledning til å lese Asle Finnseth's velskrevne artikkel.

Billedteks: John Swinton. Foto: You Tube

Sensommerens og høstens møter og seminarer

Her kommer en ny oppdatering til alle dere som ber for oss. Vi tar nå fått på sensommerens og høstens møter. Møtekalenden for august/september ser foreløpig slik ut:

August:
Søndag 18 kl.11.00: Preken Brumunddal baptistkirke
24.-25: Møtehelg Kragerø (se egen notis)
Torsdag 29: Kristelig legeforening Mjøsa: Bønn i en travel hverdag.

September:
Søndag 1 kl.11.00 Pinsekirken Kolbotn
2.-8: Bønneseminar Stavanger/Ålgård baptistmenigheter
Søndag 15 kl.11.00 Brumunddal baptistkirke
Kl.17.00: Filadelfia Lena
Søndag 22 kl.18.00: Normisjon Askim
28.-29: Seminar Skien baptistmenighet: Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt.

Så kan det komme endringer. Helsesituasjonen min kan innebære at møter må avlyses. men utgangspunktet er at jeg skal forsøke å gjennomføre programmet.

Kragerø

May Sissel og jeg gleder oss til vi skal til Kragerø. Det er første gang jeg skal holde mitt nye seminar: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt.' Det er nok det mest personlige av alt jeg har gjort. Her snakker seg sant og ærlig om livet, hvordan det er å leve med kronisk sykdom, hva som skjer med troen når livet møter brattbakkene, om håp, om det personlige bønnelivet i livskrisene.

Seminaret holdes lørdag 24.august kl.15.00 i Løkka bedehus, og varer i tre timer.

Søndag 25 er det gudstjeneste i Kragerø kirke (Den norske kirke) kl.11.00 hvor jeg taler. Etter gudstjenesten går vi over gata til Metodistkirken hvor jeg skal ha et seminar med tittelen: 'Hverdagsbønn eller la livet ditt være en bønn.'

Takk til alle dere som står sammen med oss i bønn. Juli måned har vært en utfordrende måned helsemessig, med mye smerter og skjelving. Nå har jeg også fått noen svarte prikker som danser foran øynene. Be om at de må bli borte. De er slitsomme.

Følg meg!

De siste månedene har to ord, to veldig radikale ord, fulgt meg: Følg meg! Ikke noe mer enn det. Men så altomfattende de ordene er. Vi leser om de første disiplene til Jesus ar de brøt opp, etterlot alt og fulgte Ham. For noen av dem kostet det alt.  Hva koster det oss, om vi skulle ta etterfølgelsen på ramme alvor?

Hva koster det meg - i denne fasen av livet mitt? Hvilke omkostninger innebærer det? Hva innebærer det? Det er slike spørsmål jeg arbeider med for tiden. Hva koster radikal etterfølgelse av Jesus i 2019?

Jeg har noen som stadig følger meg med argusøyne, for å se hva jeg skriver, slik at de kan finne bevis for at jeg er en vranglærer.Akkurat slik som Inkvisisjonen holdt på med. En av de ledende mennene i denne inkvisisjonske gruppen skrev her om dagen i en kommentar på Facebook: 'Han lurer ikke meg! Jeg har avslørt ham for lengst!' Vi har aldri møtt hverandre, men han kjenner altså meg bedre enn jeg kjenner meg selv.

Dette har pågått i noen år nå, så jeg vet noe om at det er noen omkostninger forbundet med det å følge Jesus.

Men det viktige for meg er å bli gjennomskuet av Jesus. Avslørt, som den jeg er - og likevel elsket. Jeg er på ingen måte fullkommen eller feilfri, heller tvert om. Likevel ønsker jeg å føllge Lammet hvor det går. Han har sagt at Han vil ha med meg å gjøre, som faller, synder, sier dumme ting, glemmer, roter det til.

Men jeg undrer meg altså over dette: hvilke omkostninger innebærer det å følge Jesus for meg i 2019, og hva betyr det? Hva innebærer det for meg å følge Jesus i gode og ikke minst på onde dager, når sykdommen herjer med kroppen din?

Jeg ber om nåde til å følge Jesus, ikke mennesker.

Jeg har valgt min vei, så får andre velge sin.

Å følge Kristus i alt

'Hva jeg elsker ved hellige Kenneth er hans absolutte beslutsomhet om å følge hva Kristus hvisket i hans hjerte. Min egen erfaring er at få ting er mer vanskelig enn dette. Vanskeligheten består ikke i å høre Jesu stemme, men å ha vilje til å gjøre det vi hører.'

Der er fader Seraphim, den rumensk-ortodokse munken, som arbeider med å etablere et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene, som skriver dette. Han  legger til:

'Sannheten er, at de fleste av oss vet svaret før vi har stilt spørsmålet, fordi Kristus er alltid med oss. Hovedsaken er at Hans svar er ikke alltid det vi ønsker oss, og hele skredet av tanker og bekymringer overstrømmer vårt hjerte. Det som av naturen er enkelt ( Guds vilje for oss er alltid at vi skal bli frelst ) blir noe komplekst og komplisert, i det vi tar denne enkle sannhetens enhet og bryter den opp i deler og ender opp med ingenting.

Da står vi overfor kampen om å gjenkjenne hans stemme, men - i realiteten - den kampen er enklere enn den mange hellige har stått overfor: kampen om å følge det de alltid hørte. Og de hørte alltid, fordi de alltid ønsket velkommen den enkle, klare stemmen til Skaperen.

Hellige Kenneth eksperimenterte med alle typer av det monastiske livet - fra livet i et kloster, til livet i et kloster i havet, i det han slo seg sammen med hellige Columba i det han seilte til Iona. Så bosatte han seg i en hule ved Inchkenneth, han grunnla monastiske kommuniteter, og endte opp som eneboer. Han var villig til å bli alt, så lenge som den personen han ble var et bilde av den personen Kristus ønsket at han skulle bli.'

Billedtekst: Fader Seraphim ber i hulen til hellige Kenneth. Foto: Mull Monastery of All Celtic Saints.

Vandre i Herrens sannhet, del 2

Sannheten er helt sentral hva angår hvem Herren er, så Hans lengsel er at sannheten fyller våre liv. 'Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.' (1.Tim 2,4)

Herren 'har lyst til sannhet i det innerste av hjertet,' (Salme 51,6) og at vi 'vandrer i sannhet' (3.Joh v.4) Han søker de som tjener ham 'i oppriktighet og troskap' (Jos 24,14) og tilber ham i 'and og sannhet' (Joh 4,23).

Han kaller oss til å være 'sannheten tro i kjærlighet', (Ef 4,15) og til 'å gjøre snnheten' og ikke det onde (Joh 3,20-21). På de onde dagene ber Han oss om å ta stilling og til å 'stå ombundet med sannheten som belte om livet' (Ef 6,13-14).  'Den levende Guds menighet er sannhetens støtte og grunnvoll.' (1.Tim 3,15)

Fordi Gud er den Han er - evig, selv-eksisterende, allvitende og uforanderlig - så vil den sannhet som er relatert til Ham og Hans Ord aldri forandre seg. Det som er sant om Ham selv: 'Jeg, Herren, har ikke forandret meg,' (Mal 3,6) er på samme måte sant når det gjelder Hans Ord: 'Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid.' (Jes 40,8)

Fordi Han er Skaperen har Han det første og det siste ordet over alle ting. Han avgjør hva som er rett og hva som er galt. Om menneskene vil vise muskler og forsøke å endre Gud og Hans standard for rett og galt, så vil Gud og Hans Ord råde - og til slutt vil Hans ord bli grunnlaget for dommen mor de som avviste Ham og Hans Ord (Joh 12,48)

fortsettes

Takknemlighet for Taize-kommuniteten, del 1

Noen dager nå har jeg båret på en djup takknemlighet for hva Taize-kommuniteten i Frankrike har betydd for meg personlig. Ikke minst de vakre lovsangene og de enkle, men innholdsmettede bønnene.

Jeg har aldri besøkt Taize. Det er nok en uoppnåelig drøm etter at jeg har fått Parkinsons, men jeg har vært så heldig å få tilbringe mange timer av en dag med bror Roger, grunnleggeren av denne økumeniske kommuniteten, i Linköping i Sverige. Jeg tror det var på begynnelsen av 1990-tallet. Å møte denne stillferdige, milde mannen, som strålte Kristus gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Den bønnens rytme som har preget Taize siden starten tiltaler meg. Det er stillheten, roen, hvilen og samtalene rundt dagens bibeltekst som drar tusenvis av ungdommer dit hvert år.

Det hele begynner i 1940 da Roger Schutz, 25 år gammel, forlater sitt hjemland Sveits for å slå seg ned i Frankrike, som hans mor kom fra. Roger, som tilhørte Den reformerte kirke og som senere skulle bli pastor i denne, hadde i flere år levd med en begrenset bevegelsesfrihet på grunn av at han hadde tuberkulose. I forbindelse med den langdryge sykdommen hadde han fundert mye på om han skulle starte en kommunitet som skulle ha to kjennetegn: enkelhet og hjertets godhet, slik som man leser om livet i evangeliene. Dette kjente han mer og mer som et kall.

fortsettes

La oss glede oss over ulike bønneformer!

Noen ber høyt, andre ber lavt, noen ber uten ord. Noen står, noen går, andre ligger. Noen bøyer kne, andre står med opprakte hender. Noen folder hender, anndre former dem som skåler. Noen ber med mange ord, andre med få. Noen fryder seg, andre klager sin nød for Gud. Noen ber på norsk, andre i tunger. Noen ber alene, andre sammen med noen. Noen ber midt i folkevrimmelen, andre må ha det stille rundt seg. Noen ber tidebønner, andre må be frie bønner. Noen skriver ned sine bønner, for andre er det unaturlig.

Men alle ber - hver på sin egen måte.

Kan vi ikke glede oss over mangfoldet?
Kan vi ikke glede oss over at mennesker ber?
Kan vi ikke begynne å fremsnakke hverandre?
Hvorfor må vi strides om bønneformer?
Hvorfor ikke heie på hverandre?

Vandre i Herrens sannhet, del 1

Rich Carmichael (bildet), den nåværende  redaktøren for 'Herald of his Coming', et oppbyggelig blad som blant annet formidler  artikler om bønn og vekkelse i 78 år, har skrevet en viktig lederartikkel i bladets siste nr. Den er så tidsaktuell også for norske kristne, så jeg har valgt å oversette deler av den den til norsk:

Vi lever i en tankevekkende tid hvor mange mennesker undertrykker, forvrenger og regelrett avviser den absolutte sannheten relatert til Herren og Hans Ord, og i stedet definerer sine egne sannheter basert på deres egne meninger og ønsker. Selv om dette er svært bekymringsverdig, så er det ikke overraskende siden Bibelen advarer mot 'ugudelighet og og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet, ' (Rom 1,18) og om en tid da mennesker vil 'vende øret bort fra sannheten' (2.Tim 4,4).

I lys av dette, er det viktigere enn noensinne at vi som tror holder våre øyne festet på Herren og vandrer helt og fullt i Hans sannhet. Vårt fokus og bønn skulle være det samme som Davids: 'Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn. Jeg vil prise deg, Herre min Gud, av hele mitt hjerte, jeg vil ære ditt navn for evig.' (Salme 86,11-12)

Sannhet er, etter alt, av avgjørende betydning for Herren. Han er selv 'sannhetens Gud' (2.Mos 34,6). Hans Sønn er 'full av nåde og sannhet', (Joh 1,14) han er 'veien, sannheten og livet' (Joh 14,6).Hans Ånd er 'sannhetens Ånd' som 'veileder til hele sannheten' (Joh 16,13). Hans Ord er sannhetens ord (2.Tim 2,15). 'Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står din rettferds lov fast.' (Salme 119,160)

fortsettes

Gud er suveren

'Gud salver mennesker, vi ikke ville ha salvet. Han bruker mennesker, vi ikke ville ha brukt. Han til og med frelser mennesker, vi ikke ville ha reddet, og det helt uten å spørre oss!'

- Bill Yount. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Livets Ånd og Åndens liv

I går var det 25 år siden hele Nordens evangelist, Frank Mangs, døde. Mangs sovnet stille inn 31. juli 1994 i en alder av 97 år. Man regner med at 10.000 nordmenn ble vunnet for Jesus gjennom Mangs-vekkelsen i Oslo. I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet feiret vi hans liv.

Og det er mye å feire!

I år er det også 30 år siden Frank Mangs sto på talerstolen i Betlehem Misjonsmenighet i Oslo, den gangen i Møllergaten. Den da 91-årige finsk-svenske evangelisten hadde selv bedt om å få komme. Herren hadde gitt Mangs et spesielt budskap. Det var søndag 5.mars 1989. Jeg var tilstede. Jeg glemmer det aldri. Betlehem var fullpakket.

Tema for talen var: 'Livets Ånd og Åndens liv.'

'Den Hellige Ånd må få større innflytelse i våre liv. Vi må gi Ånden frihet til å virke slik som Han vil og kan. Opplevelser og erfaringer er ingenting å bygge på,' fremholdt Mangs som oppfordret tilhørerne til å la seg fylle og leske av Ånden, den eneste kilden som aldri går tom.