Trenger vi et bispeembete?

Ulf Ekmans innlegg på samtaledagen på Bjärka Säby, om biskopembetet, har skapt sterke reaksjoner hos enkelte. Noen av reaksjonene er svært forutsigbare. De kommer fra de som blir låst hver gang noen taler om noe som kan minne om 'det katolske'. Nå er det ikke min hensikt å sette søkelyset på det Ekman sa. Det har jeg referert til i en annen bloggartikkel. Det jeg derimot synes er spennende, og som jeg savner innspill på, er en drøftelse av svakhetene ved lederskapstenkningen i frikirkelige sammenhenger. Det som bør være et samtaleemne er spørsmålet om autentisk autoritet. I mange frikirkesammenhenger utnevner man jo seg selv som leder. Og man påberoper seg 'Skriften alene' prinsippet. Problemet med dette prinsippet er at meningene er så delte. Den ene mener det, den andre noe annet, og alle påberoper seg å være tro mot Skriften. Men sannheten er jo ikke delt, eller relativ. Alle kan jo ikke ha rett.

I en så utydelig tid som vår trenger vi ikke mindre tydelighet. Leser man Facebook oppdateringer eller møteannonser vrimler det av de underligste ting med merkelappen 'kristen'. Hvordan skal vi løse de utfordringene dette innebærer? For alt dette er jo ikke nytestamentlig kristen tro. Langt i fra.

I urkirken fantes det et lederskap bestående av presbyteros, som i vår norske Bibel oversettes med 'eldste'. Dette er et flertallsord, så når ordet eldste brukes bettyr det alltid at disse er flere enn en. Så fantes det de som ble kalt for episkopos, og som oversettes til norsk med tilsynsmenn eller biskoper. De første kristne forsamlingene var frie forsamlinger, men det er også tydelig at det var et visst samarbeide og kontakt mellom disse forsamlingene.

På 100 tallet, og da er vi veldig nært tiden da de 12 apostlene levde og hadde sin tjeneste, begynte en langsom gradvis endring av lederstrukturen i menighetene. Hver forsamling får nå sin egen biskop som også får det øverste ansvaret for den enkelte menigheten. Det er flere forhold som er årsaken til dette. En av dem, som vi finner beskrevet i den tidlige kristne litteraturen, er problemet som oppstår med de omreisende forkynnerne.

Didache
Disse forkynnerne omtales blant annet i Didache, eller De 12 apostlers lære. Dette skriftet var godt kjent i Oldkirken. Det blir omtalt i den velkjente kirkehistorien til Eusebios (ca 325), og ble benyttet av flere av kirkefedrene, som Klemens av Aleksandria (ca 200), og Athanasios (ca 367). I Didache leser vi blant annet dette om disse omreisende forkynnerne.

"Hver den som kommer og lærer dere alt det som her er sagt, skal dere ta imot. Men hvis læreren selv er kommet på avveier og fører en annen lære for å bryte ned, må dere ikke høre på ham; når hensikten derimot er å fremme det som er ett og å øke kunnskapen om Herren, da skal dere ta imot ham som om han var Herren'. (Didache 11,1-2)

Vi har samme utfordring med 'omreisende' forkynnere i dag. Flere av disse står ikke i noen menighet, men de påberoper seg å ha en autoritet til og med over den lokale menigheten. Som pastor har jeg vært vitne til at de har kommet med den underligste lære, og jeg har sett splittelser og og mye elendighet i deres fotefar.

Biskoper i frikirkelige sammenhenger
Det finnes biskoper i frikirkelige sammenhenger, både blant baptister, pinsevenner og metodister. Og det finnes tilsynsmennsordninger i flere frikirker. Så tjenesten som 'episkopos' er ikke ukjent i disse sammenhengene. Også flere av de anabaptistiske gruppene hadde og har fremdeles biskoper. Flere av dem har tilsyn med mange menigheter. I Russland har jeg møtt pinsebiskoper som har hatt tilsyn med mange menigheter. Så dette er ikke fremmed i våre sammenhenger heller.

Da jeg var styremedlem i predikantfellesskapet for det kirkesamfunnet hvor jeg er ordinert, fremmet jeg tanken om å få til en tilsynsordning for vår sammenheng. Det kom aldri på sakskartet, og jeg forstår det. Det er tross alt en kongregasjonalistisk sammenheng med sterk understrekning av den lokale forsamlingens selvstendighet. Men flere så problemene med denne strukturen. Og de så det tidlig i kirkens historie. Og man så at tjenesten som biskop kunne holde menighetene samlet, og man kunne på den måten verne om den kristne læren. Det har blant annet vært viktig for anabaptistene. Det betyr ikke at man vil ha noen pave. Men det er et problem: Protestantismen har ikke èn pave, den har mange.

På bildet ser vi biskop Thomas (bildet), godt kjent i Norge som representant for Den koptiske kirken, sammen med abuna Angelos og abuna Lukas. Han er en veldig god biskop for bispedømmet Qosseya. Bildet er tatt av anabaptister som besøkte hans klosterkommunitet Anafora.

Hvordan be for dine tenåringsbarn, dag for dag i en måned, del 1

Å være foreldre til tenåringer er fantastisk, men også i perioder svært utfordrende. Hvordan kan vi be for dem i disse så avgjørende årene? Her følger et forslag på hvordan du kan be gjennom en hel måned, med ulike bønneemner hver dag, og hvordan vi kan be i tråd med Den Hellige Skrift:

1. Frelse: Dette er jo det aller viktigste! Be om at dine barn må kjenne Herren, og at de kan forstå at frelse kommer gjennom nåde i tro på Herren Jesus Kristus. Be om at de må få et personlig møte med Jesus. 'Hva skal vi jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst? De svarte: Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst'. (Apg 16,30-31) Bekjenn høyt for deg selv: 'Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren'. (Jos 24,15)

2. Selvkontroll: Et viktig bønneemne er at barna våre må lære selvkontroll. Det er så mange valg de står overfor, og så mange fristelser, så mye de kan gi etter for. La oss be om at de gjør rette valg, og at Gud bygger karakter i dem. I 1.Pet 1,13 leser vi: 'Spenn derfor beltet om livet, vær våkne, beredt i tanke og sinn!'

3. Beskyttelse mot press: La oss be om at barna våre blir sterke til å stå imot ytre press, og fristelsen til å ta gale valg og gjøre urett og feil. I Ord 1,13 kan vi lese: 'Min sønn, følg ikke syndere om de lokker deg'.

4. Konstruktive vennskap: Noe av det viktigste barna våre skaffer seg er gode venner! Feil venner kan føre dem inn i dårlig selskap, som igjen kan føre dem på ville veier. Be for vennene til barna dine med navn, og be om nye venner om de har noen som drar dem i gal retning. I 1.Kor 15,33 leser vi: 'La dere ikke føre vill! Dårlig selskap ødelegger gode vaner'.

5. Ærlighet og integritet: La oss be om at våre barn blir ærlige, med livet sitt og det de sier. Men spør deg først selv: Er du som deres foreldre ærlig? Eller skjuler også du ting. Ta din egen uærlighet frem i lyset for Gud, og om nødvendig også bekjenn den for andre! Om du selv er uærlig, hvordan kan du da forvente at barna dine skal være ærlige? I Salme 15 leser vi: Herre, hvem får holde til i ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell? Den som gjør rett og er hel i sin ferd og taler sannhet fra hjertet. Han sverter ingen med sin tunge. Han gjør ikke ondt mot sin neste. Han bringer ikke vanære over sin nabo. Han ser med forakt på den som er forkastet, men ærer dem som frykter Herren. Han bryter ikke sin ed, selv om det blir til det onde for ham selv. Han tar ikke renter når han låner ut penger. Han mottar ikke bestikkelser til skade for en uskyldig. Den som lever slik, skal aldri vakle'.

(fortsettes)

Trøstens og oppmuntringens tjeneste

På Bloggen Monastisk kan du i dag lese om kyprioten Josef, bedre kjent som Barnabas. Han hadde trøsterens og oppmuntrerens tjeneste i den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Slike som ham trengs i den kristne forsamlingen i dag. Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Iranske myndigheter stenger pinselokaler

Det blir stadig vanskeligere iranske kristne. Nå har den iranske revolusjonsgarden tatt over ansvaret for tilsynet av alle landets menigheter. Dette ansvaret har tidligere ligget under etterretningstjenesten og departementet for kultur- og islamsk veiledning. Dette betyr at grepet om landets kristne forsamlinger hardner enda mer til. Den umiddelbare konsekvensen er at lokalet til pinsemenigheten i Tehran (bildet) nå er stengt. Og dette er bare begynnelsen. Med revolusjonsgarden i spissen vil forholdene for våre iranske venner bli vesentlig forverret. Desperasjonen hos myndighetene for å få stanset den sterke kristne vekkelsen i landet er nå stor.

Møtelokalet til Assemblies of God menigheten ligger i Jannat Abad, i den vestlige delen av den iranske hovedstaden. Den siste gudstjenesten ble holdt her 28. mai. Pinsemenigheten har hatt sitt tilholdssted her de siste 15 årene. Det ble holdt to gudstjenester i uken med 80-100 deltagere. I tillegg til disse to gudstjenestene ble det også arrangert bibelstudier og bønnemøter.

Hvor menigheten nå skal samles vet man ikke ennå, men det blir nok i hjemmene og ute i det fri.

23. desember i fjor ble lokalene til en pinsemenighet i byen Ahvaz stengt.

La oss øke vår bønneinnsats for de kristne i Iran.

Til helgen arrangeres det en strategisk bønnekonferanse i hjertet av Europa

Eia var vi der! Men det lar seg nok dessverre ikke gjøre for meg å delta på den spennende bønnekonferansen i Mikulov (bildet), den tidligere moravianske byen Nikolsburg, til helgen som kommer. Det er en svært strategisk bønnekonferanse dette, på grensen mellom Den tsjekkiske republikken, Slovakia, Ungarn og Østerrike. Hit kommer Brian Mills, som på mange måter har vært som en åndelig far å regne for meg. Han er en av nestorene i den europeiske bønnebevegelsen, nært knyttet til DAWN. Han er nå en av lederne for Det internasjonale bønnerådet. Fra dette rådet kommer også John Robb, og Sam Hofmann, som er en av lederne innen Youth with a Mission og bønnegruppen i Herrnhut. Og selvsagt bedere fra alle disse landene. Fra ulike bønnehus og bønnebevegelser og bønnenettverk. Jeg har deltatt på slike samlinger før og det er alltid svært inspirerende. Det er spennende å be sammen med bedere som har nød for nasjonene, og som ber strategisk og målrettet. Europa trenger det veldig akkurat nå.

Men denne konferansen er spennende også av flere andre årsaker! For det første forbindelsen mellom Moravia og Herrnhut. Som kjent var det i Herrnhut et bønnehus som ble etablert i 1727. Det begynte med 24 mennesker som gav seg til bønnens tjeneste, og denne bønnelenken holdt helt frem til 1847 ubrudt! Fra dette bønnens sted ble det også dannet en av de sterkeste misjonsbevegelser verden har sett.

For det andre er selve byen hvor konferansen skal holdes - Mikulov - svært interessant. Dette var det gamle Nikolsburg, et senter for jøder i diasporaen og ikke minst et anabaptistisk vekkelsessenter. Ikke minst på grunn av boken om anabaptistene som jeg nå snart er ferdig med å skrive, skulle jeg så gjerne vært her.

La oss være med i bønn for denne bønnekonferansen! At deltagerne må få oppleve Herrens nærhet og tiltale, og at de sammen kan søke Guds ledelse for hvordan vi mest effektivt og strategisk kan be for Europa og spesielt de landene som inviterer til denne konferansen. Europa er i desperat behov for en gjennomgripende vekkelse.

Arnfinn Haram døde plutselig i dag

Den sjokkerende beskjeden om at dominikanerpater Arnfinn Haram (bildet), er død når oss denne junikvelden. Arnfinn Haram døde under en sykkeltur i Nordmarka i dag av et plutselig hjerteinfarkt. Han ble bare 64 år gammel.

Med Arnfinn Harams bortgang har norsk kristenhet mistet en av sine skarpeste penner, og radikale røster. Han hadde en sjelden evne til å formulere seg, det lød ofte som den vakreste musikk. Raust delte han eget levd liv, usminket og ærlig og kalte og lokket oss til en mer helhjertet, radikal etterfølgelse av Kristus. Han var domminkanerpateren som skrev for Klassekampen, og fikk lesere langt ut over den kirke han representerte.

Arnfinn Haram var født 25. april 1948 i Ålesund. Han var tidligere prost i Den norske kirke, men konverterte til Den romersk-katolske kirke i 1998. I 2002 gav han de evige løfter som dominikanermunk og ble presteviet som katolsk prest i 2003. Fra 2009 og frem til i dag var han prior for dominikanerklostret i Oslo.

Biskop Bernt Eidsvig sier i en uttalelse i forbindelse med at dødsfallet ble kjent i ettermiddag:

'Pater Arnfinns bortgang er et stort tap, både for hans orden og for hele Kirken i Norge. Arnfinn var en unik personlighet. Ingen kunne som ham få folk både i tale og til å lytte. Han var også en unik sjelesørger og skribent – og nådde folk på det personlige plan og i media. Vi tenker i dag særlig på hans mor, bror, familie og kommunitet – og sørger sammen med dem'.

I kveld er vi mange som sørger. Jeg hadde gleden av å skrive med pater Haram ved noen anledninger, og hans svar satte jeg stor pris på. De var verdifull hjelp i en for meg vanskelig tid. Slik kan mange fortelle om. Vi sørger med våre katolske venner, og ber for de etterlatte.

Evig ihukommelse. Fred med Arnfinn Harams gode minne.

Vil krisen tvinge oss tilbake til kjøkkenhagene?

Er dette fremtiden for mange mennesker i dagens Europa? Nettavisen E24 kunne for noen få dager siden fortelle at grekerne rømmer byene, og flytter ut på landsbygda. Bare i den nordgreske byen Thessaloniki antas rundt 60.000 personer å ha vendt ryggen til byen for å satse på et liv på landet. Og denne folkeforflytningen har skjedd i løpet av de to siste årene.

Det er en interessant utvikling, for den høye arbeidsledigheten alene er ikke årsaken. En årsak er også ønsket om å være selvforsynt med de mest essensielle matvarene i en tid hvor svært mye er usikkert. I de siste månedene har mange greske kommuner lagt ut stadig flere landteiger hvor innbyggerne kan dyrke sine egne grønnsaker. Og etterspørselen etter disse åkerlappene har vært enorm. Landbruksdepartementet har i tillegg godkjent en plan om å gjøre 1216000 mål med nytt land tilgjengelig for dyrking. I et land hvor stadig flere mister jobben og havner under fattigdomsgrensen tas det grep for at de ikke skal sulte.

Hva med Norge?
Her går alt så det griner - eller? Landbrukstellingen i 2010 viser at antall jordbruksbedrifter her til lands er redusert med 34 prosent siden forrige telling i 1999. Statistisk Sentralbyrå kan vise til at antall gårdsbruk er blitt redusert fra drøyt 70.700 i 1999 til 46.600 i 2010. Med andre ord er hvert tredje gårdsbruk lagt ned siden 1999.

I år må Norge importere 275.000 tonn matkorn og 423.000 tonn korn til dyrefôr. Importen av matkorn har aldri vært høyere siden en ny markedsordning for korn ble innført i 2001, melder Norske Felleskjøp. I fjor ble det ifølge Felleskjøpenes siste tall produsert 962.000 tonn korn og 11.000 tonn erter og oljefrø her i landet. Avlingene har ikke vært dårligere siden tørkesomrene i første del av 1990-tallet.

Hva skjer om krisen i Europa fortsetter? Riktignok har vi mye penger på bok, men med stadig færre bønder og stadig lavere egenproduksjon av mat, hva skal vi leve av i fremtiden? Når den største kornprodusenten i Hedmark legger opp, og begynner å produsere juletrær - fordi det gir mer avkastning - er det noe riv ruskende galt her i landet.

Kanskje er det fornuft i å begynne med kjøkkenhager igjen? For min del elsker jeg å gå på bærtur. Det har jeg gjort siden jeg var barn. Skogene bugner jo snart av blåbær, bringebær, tyttebær og multer. Men det er lenge siden jeg møtte noen med bærspann i skogen. Stort sett får jeg være for meg selv. De selger jo bær på Rema og Kiwi må vite - og det er jo så billig. Men jeg slipper e-stoffene, sukkeret, og får massevis av frisk luft.

Kommunitetslivet leves ut i Ben Israel Fellowship i Minnesota

Ben Israel Fellowship er et sted som står mitt hjerte nært. Det var her den messianske jøden, Art Katz, bygget opp den anabaptistiske kommuniteten i Lapporte i Minnesota. Art Katz døde etter lengre tids sykdom i 2007, men kommuniteten fortsetter å leve videre. Sommerbrevet derfra gjør meg glad. Her bygges det, restaureres, her holdes retreater og her arrangeres barneleire. Og nå i slutten av denne måneden arrangeres det 'gjenforeningsfest' for de som har vært tilknyttet stedet opp gjennom årene med den håpefulle tittelen: 'Remembering the past - reaching for the future'. I oktober i fjor fikk kommunitetens medlemmer et profetisk budskap som lød slik: 'Det er av avgjørende betydning for Herrens hjerte å la alle få vite at Han våker over alt og alle'. Ja, Herren har vært god mot Ben Israel Fellowship gjennom årenes løp. Det har vært mange kamper å kjempe, og Herren har hele tiden stått trofast med.

Det er Herren som har opprettet Ben Israel Fellowship for en tid som denne! Det er veldig interessant å lese om den opprinnelige visjonen for stedet. Kallet gjaldt spesielt det jødiske folk. Det var naturlig siden grunnleggeren, Art Katz, var jøde. Men stedet var også ment som en treningsleir for en endetids-tjeneste, for å hjelpe troende til å forberede seg på Herrens gjenkomst. Og lytter man til undervisningen til Art Katz, så er det tydelig - i hvert fall for meg - at han var en profetisk røst inn i vår tid. Katz gikk aldri på kompromiss med Guds ord.

Jeg håper det skal gå godt for Ben Israel Fellowship også i fremtiden. Noen av støttespillerne begynner å dra på årene, men jeg ber om at nye skal komme til og at den viktige virksomheten skal fortsette. Kona til Art, danske Inger Hava, er fortsatt sterkt engasjert både i kommunitetens liv, og for å hjelpe palestinsk-arabiske barn og deres familier i Israel.

Verdens nordligste kloster gjenoppbygges på Kolahalvøya

Nå gjenreises verdens nordligste kloster. Under 2.verdenskrig ble Pechenga kloster i det nordvestlige Russland ødelagt. Det var en katastrofe på mange måter. Vi må helt tilbake til 1533 for å finne dets opprinnelse.

Det var hit munken Trifon på Kolahalvøya kom og slo seg ned, helt opp til grensen av Norge. Han gikk da også over denne og bygget St.Georg kapellet i Neiden, i et forsøk på å nå skoltesamene der med evangeliet. Så Pechenga kloster er knyttet til norsk misjonshistorie!

40 år etter at Hl.Trifon hadde bygget klostret i Pechenga var det knyttet hele 50 munker og 200 lekfolk til stedet. Det ble et bønne- og misjonssenter høyt der oppe i de kalde og ugjestmilde nordområdene.

Men starten var dramatisk. Seks år etter Trifons død i 1583 kom svenskene. Og de for hardt frem. 51 munker og 65 lekfolk ble drept under de voldsomme og brutale plyndringene. Klostret ble gjenoppbygget, men ble nedlagt i 1764. Det var mangel på munker. Men så i 1886 ble det restaurert og det ble feiret gudstjenester her helt frem til 2.verdenskrig, da den ene delen av klostret ble ødelagt. Den andre delen brant ned i 2006.

For fem år siden besluttet Den russisk ortodokse kirke seg for å bygge klostret i Pechenga opp igjen. Og det på samme sted som Hl.Trifon bygget det. Siden 2008 har folk fra hele Russland kommet til Kolahalvøya for å være med på gjenoppbyggingen. Hovedkirken er nesten ferdig, og den første gudstjenesten vil bli feiret her i august.

Kristeligt Dagblad har lagt ut en flott billedserie om gjenoppbyggingen på sine nettsider, som du finner her:

http://www.kristeligt-dagblad.dk/artikel/465493:Kirke---tro--Billedserie--Verdens-nordligste-kloster-bliver-genopfoert

Syv karaktertrekk ved en profet, del 3

Her følger tredje og siste artikkel i serien om de syv karaktertrekkene vi finner hos de som er kalt til å være profet i menigheten:

6. De var mennesker med stor medlidenhet
De talt med varsomhet om Guds kjærlighet for nasjonen Israel, og den nytestamentlige forsamlingen. Selv om de formidlet et tøft budskap forstod de at bak dette budskapet banket Guds hjerte og hensikten var å redde folket fra en kommende ødeleggelse. Profetene var speilbilder av en Gud som alltid lengtet etter å redde sitt folk, og ikke ønsket å ødelegge dem.

7. De var bønnens mennesker
Profetene identifiserte seg med folkets synder og tråde inn som forbedere på vegne av folket. De gråt over nasjonens synd, og noen ganger argumenterte med Gud til Israelsfolkets forsvar. De minnet Gud ofte på Hans løfter og bønnfalt Ham om å utfri sitt folk, ikke på grunn av deres fortjeneste, men for Hans eget navns skyld blant nasjonene. De var Herrens forbedere.

Skatten rommer mer enn du har funnet

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Efraim Syreren. Les hva han skrev om betydningen av å lese Bibelen, og hva Bibelen representerer. Bedre kunne ikke dagens pinsevenner uttale seg! Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Brødsbrytelsen konstituerer menigheten

Gårsdagens artikkel med tittelen: 'De første kristne feiret ikke gudstjeneste fordi de var kristne - de var kristne fordi de feiret gudstjeneste' skapte debatt på min Facebook side. Det er bra! Enkelte mente at jeg ikke hadde belegg i Det nye testamente for å kunne komme med en slik påstand. La meg utdype det her:

I 1.Kor 11,18 skriver apostelen Paulus: 'når dere kommer sammen som menighet'. Ordet 'menighet' kommer av det greske ordet 'ekklesia' som betyr 'sammenkomst' eller 'forsamling', og når man kom sammen utgjorde man Kristi kropp på det lokale stedet. Man kom sammen i den hensikt at man ville åpenbare og virkeliggjøre menigheten. Når man kom sammen brøt man brødet. Det er derfor riktig å si at det som konstituerer menigheten er nattverdfeiringen. Hvordan kan jeg hevde dette?

Brødsbrytelsen eller nattverden i den første menighet:
Apostlenes gjerninger forteller oss hvor sentral brødsbrytelsen eller nattverden var i urkirken:

'De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene'. (Apg 2,42)

'Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede'. (Apg 2,46)

'Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet'. (Apg 20,7)

I 1.Korinterbrev leser vi om det såkalte agapemåltidet (kjærlighetsmåltidet), og det fremgår av det apostelen skriver om dette at brødsbrytelsen var det sentrale når de første kristne kom sammen som menighet. I forbindelse med hans kritikk av forholdene under agapemåltidet, skriver Paulus: 'Når dere da kommer sammen og er samlet, er det ikke Herrens måltid dere holder'. (1.Kor 11,20) 

Kristi kropp
Når menigheten kom sammen i Antiokia var det ikke for å arrangere et møte. Jeg tror møtebegrepet ødelegger mye for forståelsen av hva dette egentlig handler om! I den nye oversettelsen kommer dette veldig godt frem. Der står det: 'En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd ...' (Apg 13,2) Sammenkomsten var for å feire gudstjeneste. Feirer man gudstjeneste forskyves sentrum for det som skjer. Da er det ikke mennesket som står i sentrum, men Gud. 

Det greske ordet som brukes for gudstjeneste her i Apg 13,2 er ordet leitourgeo, som betyr 'å tjene offentlig i en hellig tjeneste'. Det er avledet av et annet gresk ord, nemlig leitourgia, hvor vi har fått vårt ord 'liturgi' fra. Dette ordet er i Det nye testamente bare brukt om tjeneste for Gud. Om den gamle pakts prestetjeneste, og om Kristi gjerning som yppersteprest, og om aposteltjenesten til Paulus. Og altså her i forbindelse med gudstjenestefeiringen. Når vi kommer sammen som menighet er det altså for å tjene Herren. Det er en liturgi vi holder. Dette må sees i sammenheng med det apostelen Peter skriver om vår hellige  prestetjeneste:


'Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved Jesus Kristus'. (1.Pet 2,5)


Dette er noe å tenke på neste gang vi feirer gudstjeneste!

Tilbake til 1.Korinterbrev. Der finner vi en tekst som mest sannsynlig har hørt til en meget tidlig nattverdliturgi. Den har hentet elementer fra det jødiske påskemåltidet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød'. (1.Kor 10,16-17)

Her ser vi hvor sterkt det poengteres hva brødsbrytelsen innebærer, og hvordan Herrens måltid settes i sammenheng med at menigheten kommer sammen: Vi får del i Kristi blod, og brødet gir oss del i Kristi kropp. Sterkere kan det vel ikke sies? 

De første kristne feiret ikke gudstjeneste fordi de var kristne - de var kristne fordi de feiret gudstjeneste!

Det finnes et underlig syn representert av enkelte kristne som løsriver Kristus fra Hans kropp, Kirken. Man hevder med tyngde at 'hovedsaken handler om mitt forhold til Kristus'.

Men noe slikt individualistisk kristenliv, løsrevet fra kirken, finner man ikke noe eksempel på i Det nye testamente. Heller ikke i den tidlige kirkens historie. Dette er først og fremst et 'nymotens' fenomen, og det passer da også særdeles godt til en tid som vår hvor det meste handler om hvordan det passer meg å leve mitt liv. Egentlig er dette en form for liberal teologi hvor man i praksis fornekter vesentlige sider ved Guds ord. Når apostelen Paulus kaller sammen de eldste i Efesos for å ta avskjed med dem, så advarer han mot det som vil skje etter sin død. Da er det kirken han taler om. Det er den som vil stå under angrep.

De første kristne feiret ikke gudstjeneste fordi de var kristne! De var kristne fordi de feiret gudstjeneste!

Så sentralt var gudstjenestefeiringen for dem. Om menigheten i Antiokia heter det: 'En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd ...' (Apg 13,2)

Faktisk var det slik at om et døpt medlem av menigheten uteble tre søndager etter hverandre ble man ekskludert fra menigheten! 


Og det som konstituerte kirken var nattverdfeiringen. Man skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før man ser det.

Grunnlaget for enhet er forsoningen i Kristus

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den fremste fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han fikk i sin samtid være vitne til store vekkelser, og var svært opptatt av enhet mellom de kristne. Du finner bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Syv karaktertrekk ved en profet, del 2

Her er andre del av artikkelserien om syv karaktertrekk ved profeten:

3. De var absolutt lydige.
Med det samme de hadde mottatt et budskap fra Herren var det ikke rom for diskusjon. 100 prosent lydighet ble krevd når det profetiske ordet de hadde fått, skulle gis videre. I 1.Kong 13 fortelles det en historie om en ikke navngitt profet som uten frykt konfronterer kongen, proklamerer ordet fra Herren og trofast følger Guds instruksjoner ned til minste detalj, som det å nekte å spise og drikke etterpå. Men på vei hjemover, viker han av fra det Gud har sagt til ham på et tilsynelatende helt uskyldig punkt. Resultatet er ødeleggelse og død. Vi har nemlig med en hellig Gud å gjøre, og Han krever 100 prosent lydighet.

4. De var fullstendig hengitt og kunne ikke bringes til taushet.
Uansett hvilken motstand de møtte - trussler, fysisk vold, latterliggjøring eller fengsel - var de fast bestemt på å fullføre sitt kallsoppdrag. Hos profeten Amos leser vi: 'Herren Gud taler – hvem blir ikke profet?' (Am 3,8)

5. De hadde stor tro til å utføre de oppgaver Gud gav dem å utføre
Troen deres var formet gjennom personlige erfaringer de hadde gjort seg med Gud. Det ser ut som om alle var fostret i ødemarken, i stillheten. De stolte på Gud fordi Han hadde vist seg trofast for dem gjennom de erfaringene de hadde gjort seg. De levde sine liv ut fra deres forståelse av Guds uforanderlige karakter. De oppholdt seg i Guds fortrolige råd, hvor de hadde hørt Hans stemme, og deres tro kunne dermed ikke bli rokket.

(fortsettes) 

Frelse og/eller gjerninger, del 2

I den forrige artikkelen slo vi fast at ingen blir frelst ved å være god. Frelse handler ene og alene om Jesu verk på korset, og om å bli født på ny av bare nåde.

Den andre misforståelsen vi skal ta for oss er denne: Enkelte mener at fordi frelsen bare er av nåde, så vil ikke måten vi lever på ha noen virkning på vårt forhold til Kristus. Vi er frelst utansett hvordan vi lever. Vi blir også fortalt at at om vi er frelst så kan vi tjene Ham om vi vil. Lydighet er med andre ord noe helt frivillig. Stemmer så dette med Det nye testamente? Tvert om! Selv om frelsen er en gratis gave så viser de følgende versene at gjerningene våre fremdeles er veldig viktige:

'For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort'. (Matt 16,27)


'Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger'. (Åp 20,12)


'Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning'. (Åp 22,12)

'Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

I Det nye testamente ser vi at gjerninger er forventet som en respons på nådens handling i våre liv. Å si at gjerninger ikke er relatert til frelsen krever enorme gymnastiske øvelser med Guds ord. Hva gjør vi med det Jesus sier i det følgende om gjerningene er uten betydning?

"Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke;  jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25,34-46)

Spennende og svært aktuell misjonskonferanse i Oslo

Oslo blir gjenstand for en spennende konferanse til høsten. Norsk råd for misjon og evangelisering (NORME) har invitert Jason Mandryk (bildet), redaktøren av det svært anerkjente bønneatlaset 'Operation World' som hovedtaler. Han er en av verdens fremste misjonsanalytikere. Stadig flere snakker om en misjonal livsstil som den nye måten å fremme Guds rike på, mens langtidsmisjonærer i utenlandsstjenete er en etterspurt mangelvare. I årets LINK-konferanse vil de to misjonsforståelsene møtes. Og med en slik kapasitet som Mandryk tilstede bør kristne i Norge kjenne sin besøkelsestid!

LINK-konferansen holdes i Storsalen 4.-5 september. Ved siden av Mandryk får konferansen også besøk av de multikulturelle ungdommene i KMU som leder oss i lovsang. Det blir også et gjensyn med Rolf Ekenes og andre spennende gjester på LINK-aften tirsdag kveld.  

Onsdagen starter med Jason Mandryk som presenterer dagens misjonsbehov (Needs in global mission), med respons fra to av Norges dyktige missiologer Karl Inge Tangen og Vija Herefoss. I paneldebatten deltar Andreas Nordli (generalsekretær i Ungdom i Oppdrag) og Wenche Fladen (rådgiver i diakoni og samfunnsspørsmål i Oslo bispedømme).

Nytt av året er Speed learning, hvor vi utfordrer misjonsledere til å si noe om deres erfaringer om hvor langt man må reise for å bli misjonær. Her kan vi nevne navn som Rolf Kjøde, Tormod Engelsviken, Knud Jørgensen, etc.

Syv karaktertrekk ved en profet, del 1

En av tjenestegavene gitt til den nytestamentlige forsamlingen er profeten. I Ef 4,11 leser vi: 'Og det var han som gav noen til ... profeter ...'. Vi finner flere navngitte profeter i de første menighetene: Agabus og Silas, for å nevne to. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på syv ting som karakteriserer en profet:

1. De ble sendt.
Og de visste det! De var budbringere. Ikke med eget budskap, men med Guds. Hver og en av dem kunne peke på en spesiell og høyst personlig hendelse hvor de ble kalt inn i tjenesten som profet. For Moses handlet det om den brennende tornebusken (2.Mos 3), for Jesaja handlet det om at han stod i Guds nærvær og opplevde sin egen urenhet (Jes 6,1-8). Jeremia kunne spore sitt kall tilbake til tiden hvor han ble født (Jer 1,5). De visste at de var i Guds tjeneste og ikke i menneskers, og på grunn av dette, var de ansvarlige overfor Gud, og Gud alene for det budskapet de brakte videre.

2. De var under Guds autoritet.
Ulikt prestene som hadde oppsyn med liturgien og ritualene og de skriftlærde som kopierte og tolket Loven, var det bare profetene alene som hadde autoritet til å rope ut: 'Så sier Herren'. Gud gav dem den autoriteten fordi de var under autoritet. I Jer 26,9 leser vi om hvordan profeten Jeremia får spørsmålet om hvorfor han bringer et budskap som handler om ødeleggelse. Hans respons på dette spørsmålet finner vi i vers 12: '«Herren har sendt meg for å profetere mot dette huset og denne byen med alle de ordene dere har hørt'. 

I 2.Krønikebok blir vi fortalt om profeten Mika. Han skulle tale til kongen, og underveis ble han anmodet om å profetere gode ord til kongen. Hans respons på dette beskrives slik: 'Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier, må jeg tale.»' (2.Krøn 18,13)

Profeten kunne ikke endre budskapet slik at det skulle bli mest mulig behagelig for den som fikk det, eller tilpasse det til omstendighetene, når man tross alt stod overfor kongen eller andre mektige menn eller kvinner. For de som var kalt til profeter var det ingen med større autoritet enn Gud.

(fortsettes) 

Frelse og/eller gjerninger, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på forholdet mellom Guds nåde og gjerningene våre. Vi skal se på dette i lys av to misforståelser. Den ene er at vi blir frelst ved å gjøre gode gjerninger, og den andre er at gjerninger ikke betyr noe.

La oss se på den første misforståelsen, det vi kan kalle 'frelse ved gjerninger'. Av og til hører vi det sies, gjerne i forbindelse med begravelser, at 'han' eller 'hun' var så god, så nå er de i himmelen. Det finnes ingen dekning i Det nye testamente for at mennesker kommer til himmelen fordi de er 'gode'. Selv 'den beste' vil bli stående utenfor himmelriket. For det er ikke vår godhet som frelser oss.

'for alle har syndet og mangler Guds herlighet,' leser vi i Rom 3,23.


Og profeten Jesaja 64,6 slår fast: 'Alle ble vi som urene, all vår rettferd som urent tøy. Vi visnet alle som løv, vår skyld tar oss bort som en vind'. 

Alle mennesker, som ikke har tatt imot Jesus som sin Frelser, blir beskrevet slik i Ef 2,1-3: ' Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres.  Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre'.


Det er av denne grunn Jesus sier at vi må bli født på ny: 'Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike'. (Joh 3,3-5)

Frelst av nåde:
Født på ny blir vi ikke ved gode gjerninger. Guds ord slår fast: 'For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv'. (Ef 2,8-8) 'Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger'. (Gal 2,16)

Gud gjør det veldig tydelig: Han vil ikke dele æren med noe fallent menneske. Frelsen ble tilveiebrakt ene og alene på grunn av Jesu Kristi kors. Og ikke noe kan legges til det Jesus gjorde på korset:


'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)


'Til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt. I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde'. (Ef 1,6-7)

Disse og andre skrifsteder viser med all tydelighet at frelsen ikke er for salg. Den er altfor verdifull til det. På ingen måte - uansett hvor gode vi er - kan vi ikke gjøre oss fortjent til den. Evangeliet kan sammenfattes i disse ordene:

'Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,13-15)

Vi blir altså ikke frelst ved gjerninger, men dette betyr ikke at ikke gjerningene våre betyr noe. Mer om det i neste artikkel.

Et bønnesjal og min kjærlighet til Israel

'Alt som ikke er stjålet, dukker opp igjen'. Jeg husker min mor sa det. Og i dag dukket bønnesjalet opp igjen som jeg kjøpte på min første tur til Israel i 2002. Det var sporløst forsvunnet lenge. Vi har lett høyt og lavt, og jeg regnet med at jeg hadde glemt det igjen et eller annet sted jeg har vært å talt hvor vi har bedt for Israel.

Jeg er glad for å ha funnet det igjen! Nylig kunne Holocaust senteret offentliggjøre en undersøkelse som viser at tre ganger så mange nordmenn sympatiserer med palestina-araberne som med Israel i Midt-Østen konflikten. Og støtten til Israel er synkende.

Min kjærlighet til Israels land og folk er ikke blitt mindre. Den er basert på Guds ord og de evige løftene Gud gav jødene, ikke på skiftende israelske regjeringer og deres politikk. Jeg kan ikke støtte alt hva disse regjeringer måtte finne på, men jeg holder fast ved det Gud har gitt lovnader om. Og Gud holder hva Han lover! "De som Herren har fridd ut skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte". (Jes 35,10) Hvor skal de vende tilbake? Til det land som Gud ga dem et evig løfte om! Og løftet gikk i oppfyllelse i 1948. Det at Israel fikk sitt land tilbake er en garantist for at Gud også holder sine løfter til oss, de hedningekristne. For om Gud ikke holder det Han gav Israelsfolket løfter om, da kan heller ikke vi stole på at Han holder det Han har gitt løfter om til oss. 


Men nå èr Gud til å stole på! Og bønnesjalet minner meg om å be for Israel.

'Kristne bokbord' effektive i evangeliseringsarbeidet i tidl. Sovjet

En av de mest effektive måtene å vinne mennesker for Jesus på i Russland og de tidligere sovjetiske republikkene, er gjennom kristen litteratur. Baptistene har visst å benytte seg av dette, og setter gjerne opp sine bokbord på markedsplasser, t-banestasjoner og torg.

Baptistene i Usbekistan blir forfulgt. Det har jeg dokumentert ved mange anledninger via vårt arbeid, Martyrkirkens venner, som har en egen Facebook side. Men selv om de blir forfulgt setter de likevel opp sine små bordbok for på den måten å komme i kontakt med mennesker som Gud har kalt. De vet at en slik virksomhet er farlig, og at de når som helst kan bli arrestert, likevel fortsetter de! En av de som fant Jesus på denne måten er Zarina Ordian. Det skjedde gjennom hennes mor:

Frelst gjennom kristne bøker
Zarinas mor var svært opptatt med okkulte fenomener. En dag gikk hun til det lokale markedet. En dame fra den lokale baptistmenigheten hadde satt opp et bokbord der hun solgte og lånte ut bøker. Moren til Zarina lånte med seg noen bøker hjem, som hun leste med stor interesse. Når moren hadde lest ferdig bøkene dro hun tilbake til torget for å levere dem tilbake til damen hun hadde lånt dem av. Men hun var ikke der. Dermed bestemte hun seg for å oppsøke baptistmenigheten for å få levert tilbake bøkene på den måten. Der var det gudstjeneste, og etter å ha deltatt på den, fikk hun snakket med brødrene der. Hun fortalte om sitt liv, og sin interesse for okkultisme. Brødrene delte med henne hva Guds ord sier om dette, og advarte henne mot å drive med denslags. I løpet av samtalen ble moren overbevist om at disse brødrene fra baptistmenigheten hadde rett. Hun dro rett hjem, fant alle de okkulte bøkene og gjenstandene sine, og brant dem. Neste søndag tok hun datteren med seg til gudstjeneste i baptistkirken. Moren bestemte seg for å følge Jesus denne søndagen. Hver søndag gjennom et halvt år fulgte moren datteren som da var 14 år på søndagsskolen. Da bestemte datteren seg for at hun også ville følge Jesus, og to år senere ble begge døpt.

Muslimske naboer:
Zarina er i dag aktivt med i søndagsskolearbeidet i baptistmenigheten. De bor i et muslimsk nabolag. På den tiden da moren og Zarina ble kristne var den nærmeste naboen en mullah. Han advarte på det sterkeste mot baptistene. Moren til Zarina er tadsjiker, mens faren er russer. Noen av vennene til Zarina har forsøkt å få henne til å vende tilbake til Islam, men det er en helt uaktuell problemstilling for henne. Hun har funnet Jesus som sin Frelser, og i dag 22 år gammel, ivrer hun etter at også andre skal finne Ham.

Misjonærer omkom i flystyrt i Zambia

Misjonærene Jay og Katrina Erickson (bildet) fra Hillyard Baptist Church i Spokane, USA, ble drept i forbindelse med en flystyrt i Zambia lørdag. De etterlater seg to små barn, døtrene Marina (2) og Corol (1). Det var Jay som fløy flyet, en Cessna, da flyet styrtet i Zambesi-elven. De to barna deres oppholdt seg på Chitokoloki Mission Hospital, hvor foreldrene arbeidet, da den tragiske ulykken skjedde.

'Det levde ut sin drøm, og gjorde det de trodde Herren hadde kalt dem til', sier pastor Ron Ulmer i Hillyard Baptist Church til avisen The Spokesman Review mandag.

Jay og Katrina, begge i slutten av 20 årene, traff hverandre da de studerte ved Moody Bible School i Spokane, og de giftet seg i 2008. I slutten av februar dro de til Zambia for å begynne i en ettårig misjonstjeneste, hvor oppdraget var å transportere mat, medisinsk utstyr, leger og misjonærer fra misjonssykehuset i Chitokoloki til avsidesliggende områder av Zambia.

Jay hadde fløyet tre passasjerer tidligere på dagen, og Katrina ble med på den andre turen da han skulle fly en sykepleier. Det var på hjemveien fra dette oppdraget at flyet kom borti noen elektriske ledninger og styrtet i Zambesi elven.

Det er bestemt at ekteparet blir begravd i Zambia på misjonssykehusets eiendom. Jay's foreldre er også misjonærer, og han bodde en tid i Afrika sammen med dem da han var barn. De bor nå i Seattle. Katrinas foreldre, som bor i Wisconsin, forbereder seg til å reise til Zambia for å overvære begravelsen og for å ta barnebarna hjem til Spokane.

I en bloggpost 20 april skriver Jay at han har tenkt mye på døden etter at han kom til misjossykehuset. På dette sykehuset dør det mange hver dag.

- Det er ikke noe trist ved en kristens død, skrev Jay, og la til 'det eneste som er trist er for de som blir igjen, og jeg mener ikke å si at det er en liten sorg'.

Nå er både Jay og Katrina hjemme hos Herren. La oss huske barna deres, deres nærmeste pårørende, menigheten og misjonssykehuset i våre forbønner.

To ukers undervisning om hva Bibelen har å si om innvandrere

I Pennsylvania i USA finnes det en menighet som heter Deep Run Mennonite Church. I to uker, nå i juni, skal pastoren for menigheten, Ken Burkholder (bildet), ta menigheten med på et bibelstudium hvor de ønsker å se på hva Guds ord har å si om 'de fremmede' i landet. Med andre ord hvordan vi skal forholde oss til flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Jeg skriver om dette i håp om at  også norske pastorer kunne undervise om det samme, for Bibelen har faktisk ganske mye å si om temaet.

Utgangspunktet for pastor Burkholders undervisning, er 3.Mos 19,33-34 og Jesu lignelse om Den barmhjertige samaritan:

'Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud'. (3.Mos 19,33-34)


Selv om bloggens lesere sikkert kjenner historien om Den barmhjertige samaritaner, kan det være godt å minne hverandre på den - igjen! 


"Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’ Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» 37 Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10,25-36)

Menigheten Deep Run Menonite Church vil også stifte bekjentskap med innvandrere, som vil bli presentert og som skal fortelle deres egne historier. Dermed håper menigheten å få satt et ansikt på hvem innvandreren er, i stedet for at de benevnes som en upersonlig gruppe. 

Hvilken menighet her i Norge tar opp hansken? 

Sørstatsbaptister strides om 'forutbestemmelsen'

Det pågår en interessant debatt blant Sørstatsbaptistene for tiden. Problemstillingen er riktignok uaktuell i noen særlig grad her hjemme, fordi den dreier seg om det kalvinistiske teologiske synet på forutbestemmelsen. Og Jean Calvin har ikke hatt noen innflytelse over det norske kirkelandskapet.

Hundrevis av sørstatsbaptister har underskrevet en uttalelse hvor de avviser Calvins frelseslære og slutter seg til det tradisjonelle synet blant Sørstatsbaptister har på frelsen. Uttalelsen - som avviser at Gud har forutbestemt visse mennesker til frelse og andre til evig fortapelse - har forårsaket en stor debatt blant medlemmene av dette kirkesamfunnet.

Flere mener at debatten er unødvendig siden begge disse synene har levd side om side i mange år innad i Sørstatbapstistenes rekker, og at flere av kirkesamfunnets ledende menn og kvinner har vært kalvinister. Mens andre er glad for at debatten reises siden det er en ny kalvinistisk bølge i en rekke land, og denne forårsaker mye smerte blant de som dras inn i stridighetene. Blant visse av de som står for den ny-kalvinistiske bølgen merkes en aggressivitet som ikke bare handler om iver. I de kretsene handler det om å være 'rett-troende', men uten å ha mye kjærlighet til den som står for noe annet.

Tradisjonell frelseslære blant Sørstatsbaptistene handler om at Gud elsket 'hele verden' og 'han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne'.

Bildet viser den såkalte 'Reformasjonsveggen' Fra venstre William (Guillaume) Farel, John (Jean) Calvin, Theodore de Beze, og John Knox. 'Reformasjonsveggen' finnes i Bastion Park i Geneva, Sveits.

Ortodoks prest skutt, mishandlet og hardt skadet

Maskerte menn brøt seg inn i huset til sebiske presten, Sava Todorovic, i landsbyen Kalenderovci, som ligger i nærheten av byen Derventa i den bosniske republiken Srpska, søndag.

Inne i huset ble den ortodokse presten, og hans kone, Jelena Todorovic, bundet, mishandlet og misbrukt, før de maskerte bandittene skjøt presten i hodet. Han vil overleve, men må igjennom en stor operasjon. Politiet opplyser at de som sto bak ugjerningen kastet seg ut av vinduet, og avfyrte en rekke skudd i det de flyktet fra huset. Ingen ble skadet av denne ville skytingen.

Sava Todorovic er brakt til en medisinsk klinikk i Banja Luka. Han er kjent som en uredd talsmann for tros- og samvittighetsfrihet.

Ny president for Mennonite World Conference valgt

J. Nelson Kraybill er valgt til ny president for Mennonite World Conference under årsmøtet i Sveits 20.-27. mai. Kraybill, som er pastor for Prairie Street Mennonite Church i Elkhart, Indiana, etterfølger Danisa Ndlovu fra Zimbabwe, som har vært president frem til nå.

J. Nelson Kraybill har vært president for Associated Mennonite Biblical Seminary i Elkhart fra 1996 til 2008. I forbindelse med valget, sa Kraybill:


'Hvilken ære og utfordring det er å bli kalt til denne oppgaven. Jeg ser frem til å lære av deg, Danisa. Vær snill og vær tålmodig med meg!'

Dåp og regler for det kristne livet

Bondegården du ser på dette bildet har ikke forandret seg mye siden 1500-tallet, og er fremdeles i særdeles god stand!

Den var hjemmet til familien Huber (Hoover), for omlag 500 år siden da de ble døpt som troende under den første anabaptistiske vekkelsen. Bondegården ligger i Schweikhof i Zürcher Oberland i Sveits. I gangavstand lå gårdene til Baumann og Weber (Weaver). Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten 'Rocky Cape Christian Fellowship', som har sendt meg bildet, forteller at kommuniteten i Tasmania i Australia nå planlegger dåp i elven Detention. I den forbindelse har medlemmene samtalt om hva de tror på og hvordan de skal leve ut denne troen i hverdagen. De har også sett nærmere på hva som var overbevisningen til de første anabaptistene i Sveits i 1526. Det vet vi nemlig noe om. De satte seg ned og skrev det de kalte: Christlicher Ordnung, damit die Lieb und Einigkeit erhalten wird. Oversatt til norsk skulle det bli noe slikt som:

Kristne regler gjennom hvilke vi kan holde vår kjærlighet og enhet intakt

Siden Den Allmektige, evige, nådefulle Gud har sørget for at Hans vidunderlige lys har brutt inn i verden under denne farligste tiden av alle, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi kan finne veien til fellesskap med Ham. For denne årsak, og i lydighet til undervisningen til Jesus og apostlene, skal vi følge det nye bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å beholde den freden er alle våre brødre og søstre blitt enige om følgende:

1. Å møtes minst tre til fire ganger i uken, for å bygge oss selv opp i Jesu og apostlenes lære, minne hverandre på og oppmuntre hverandre fra hjertet slik at vi kan forbli trofaste mot Jesus slik vi har gitt løfte om.

2. Når brødrene og søstrene møtes, skal de velge skriftsteder som de kan lese sammen. Den Gud har gitt den beste forståelsen skal utlegge dem, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke pågår flere private samtaler samtidig, som forstyrrer de andre. Hver dag skal vi i våre hjem lese fra Salmenes bok.

3. Ingen må bli skjødesløse eller handle dåraktig, enten i ord eller i handling. Alle skal oppføre seg på en ordentlig måte, og da spesielt i nærvær av ikke-troende.

4. Når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham slik Kristus befaler oss, og formane ham på en kristen og broderlig måte, i kjærlighet.

5. Ingen av de brødrene og søstrene som tilhører denne forsamlingen skal eie noe selv, men i stedet, slik som under aposteltiden, ha alle ting felles og en felles kasse, slik at de kan hjelpe de fattige og gi til alle i følge deres behov. Som under aposteltiden skulle ingen troende mangle noe.

6. Ingen forslukenhet (grådighet) skulle tillates blant de troende. Å servere suppe skulle holde, eller små mengder grønnsaker eller kjøtt per person, for Guds rike består ikke i å ete og drikke.

7. Hver gang de troende møtes til gudstjeneste, skulle de bryte brødet og drikke av vinen for å proklamere Herrens død. Enhver skulle huske, gjennom dette, hvordan Kristus gav sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi skulle bli villige til å gi våre kropper og liv til Kristus - det er til alle våre brødre og søstre i Ham.

De som sluttet seg til denne bekjennelsen var de såkalte Sveitsiske brødre, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, og som senere flyttet til sør-Tyskland og så til Pennsylvania, Ontario, Virginia og i Australia.

I dag innledes Apostelfasten

I dag innledes Apostelfasten. Den utgjør forberedelsen til feiringen av apostlene Peter og Paulus den 29. juni, en av de viktigste kirkelige høytider i løpet av sommeren. Feiringen av aposteldagen er en svært gammel tradisjon i Kirken. Dens opprinnelse er fra 200-tallet, og Apostelfasten er dermed den eldste av de kirkelige fastene og den første utenom de ukentlige fastedagene, som Den tidlige kirken holdt.

Matteus gjengir Jesu ord om fasten, slik:

«Kan vel bryllupsgjestene sørge så lenge brudgommen er hos dem?» svarte Jesus. «Men det skal komme en tid da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste. Matt 9,15


De første kristne tok fasten på alvor. Menigheten i Antiokia var en fastende menighet:


'En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise'. (Apg 13,2-3)

Apostelfasten varer i 23 dager, siden vi ikke faster på søndagene, som er festdager på grunn av Jesu oppstandelse. På fastebloggen kan du finne enkle fasteoppskrifter som kan benytttes disse dagene. Den vil bli oppdatert med det første. Du finner den her:

 http://www.fastebloggen.blogspot.no/

Feiringen av fest- og fastedagene i kirkeåret gir oss ikke bare del i frelseshistorien, men de er også økumeniske handlinger, som fører oss nærmere som kristne.

Aposteldagen er i Den norske kirkes tekstbok plassert på 6. søndag i treenighetstiden. 

Kapellprosjektet vårt inn i ny og avgjørende fase

Jeg har fortalt om Kristi himmelfartskapellet på bloggen tidligere. Det økumeniske skogskapellet er en del av vårt bønnearbeid. Her skal vi feire nattverdgudstjenester en gang i uken, og jeg ser så frem til å kunne komme igang med å gjøre det. Ved siden av nattverdgudstjenestene vil vi bruke kapellet til regelmessige bønnesamlinger. Helt siden 1988 har jeg bedt om at Gud skulle gi oss et sted som dette, og på forunderlig vis har Han svart på våre bønner. Kapellprosjektet vårt er nå kommet inn i en ny og helt avgjørende fase. I løpet av denne sommeren må kapellbygget tas ned. Det skal legges grunnmur, og så skal bygningen laftes på nytt. Det skal legges gulv og taket skal på plass. Lenge har det vært uvisst hvordan vi skulle få arbeidet gjort, men Gud har svart våre bønner! En  ortodoks tømrer har tatt på seg jobben. Han er en god venn som jeg har kjent i mange år, og har har opplevd at Gud har kalt ham til å gjøre det.

Vi trenger nå hjelp til den siste delen av finansieringen. Bygningsmaterialer, reiseutgiftene til snekkeren, og noe lønn for arbeidet beløper seg til 30.000-40.000 kroner. Klarer vi å skaffe til veie 50.000 så kan vi også få kjøpt noen stoler, et gulvteppe og en vedovn.

Er det noen av bloggens lesere som opplever at de kunne tenke seg å hjelpe oss med å realisere Kristi himmelfartskapellet. Sist vi bekjentgjorde våre behov fikk vi inn nok penger til å kunne betale for selv råbygget. Det er vi svært takknemlige for.

Hvem er så 'vi' i denne sammenhengen? 'Vi' er Kristi himmelfartskapellets venner, en forening som står for selve driften av stedet. Foreningen har et styre bestående av representanter for ulike kirkesamfunn, og er registrert i Brønnøysundregistrene.

Allerede før kapellet er på plass har vi hatt stor glede av å bruke et gammelt stabbur til sjelesorgssamtaler, og til enkle bønnesamlinger. Det vil vi også fortsette med i tiden fremover.

Om du vil gi så kan pengene gis til følgende konto i DnB:

1604.14.64406

Navnet på kontoen er: Poustina.

En stor takk til alle som ber for oss, og til alle dem som gir for at bønnekapellet skal bli en realitet.

Fader Paolo befinner seg midt i skuddlinjen og volden i Syria - i bønn

Fader Paolo Dall'Oglio (bildet), prior for klosterkommuniteten, Deir Mar Musa, som jeg har skrevet om en rekke ganger her på bloggen, befinner seg nå i den syriske byen Qusayr.  Byen ligger sør for Homs, som har vært under kraftig beskytning og hvor de har pågått grusomme kamphandlinger hvor mange mennesker har mistet livet. Han lever der i bønn, og for å være nærværende som et vitne om Kristus midt i volden og hatet.

Minaretene vekker ham om natten, men som fader Paolo sier: 'det hjelper meg å be før soloppgang!'

Fader Paolo kaller stedet han befinner seg på nå som en 'oase av bønn, midt i kampen, i en avstengt by, konstant i bønn, bare avbrutt av maskingevær-salver'.

Byen fader Paolo har slått seg ned i er en by preget av vold. Her er han for å faste og be og for å være et vitne om Jesus. Han ønsker å være 'et signal som går motstrøms', og på en ikke-voldelig måte vise en vei til fred og forsoning gjennom Jesus Kristus.

- Jeg valgte Qusayr fordi jeg håper at gjennom mitt nærvær kan være med på å lege den sekteriske polariseringen som fremkommer i denne byen. Jeg hørte ropet fra noen kristne familier som hadde sett sine kjære bli bortført, og jeg vil gjøre mitt beste gjennom bønn og dialog, og få de stridende i tale, forteller fader Paolo.

Det er en økende konflikt mellom muslimer og kristne i Quasyr, hvor mange blir kidnappet og drept. Bevæpnede militante grupper er helt ute av kontroll, og de angriper spesielt kristne. En av dem var André Arbache. 30 åringen ble kidnappet i januar, og senere funnet drept.

Qusayr er en av de byene i Syria med størst antall kristne. Her finnes 10.000 gresk-katolske kristne, og 15.000 sunni-muslimer. Flesteparten av de kristne har flyktet fra byen. Det er noen få igjen, og det er blant disse fader Paolo lever.

- Jeg håper at mitt nærvær skal være med på å bringe disse menneskene et håp. Nøkkelorden er forsoning og tilgivelse og søskenkjærlighet i Guds navn, sier fader Paolo.

La oss huske dem og fader Paolo i våre bønner.

Tidligere gen.sek i Misjonssambandet peker på klosterbevegelsen!

Bloggen har i dag en gjesteskribent, Øystein Lid, som har skrevet en svært interessant og innsiktsfull artikkel om avskjedsforelesningen til Egil Grandhagen (bildet), 1. juni. Grandhagen var i nesten 20 år generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. De siste årene har han forsket og undervist ved Fjellhaug utdanningssenter:

- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.

Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.

- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.

Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:

«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»

Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.

- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.

- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.

Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.

Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.

Forfølgelse og mishandling til tross - Blandina forble tro mot Jesus

På bloggen Monastisk kan du lese om en av de tidlige kristne martyrene, Blandina, som sammen med en gruppe kristne ble arrestert i Lyon i år 177, og utsatt for grusom tortur. Men hun forble tro mot Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Rekordlavt antall døpte i tyske baptistmenigheter

Antallet baptister fortsetter å minske i Tyskland. Det gjelder de menighetene som tilhører Unionen av frie evangelikale kirker. 90 prosent av menighetene som tilhører denne sammenslutningen er baptister.

Når 553 delegater for denne unionen møttes i Kassel nylig fikk de fremlagt nye statistiske opplysninger, som viser at unionen nå teller 82.174 medlemmer, hvilket betyr at den mistet 490 medlemmer i 2011, eller vel 0,6 prosent av medlemsmassen. I samme tidsrom gikk antallet medlemmer ned fra 814 til 809.

I fjor ble 1.599 personer døpt  på bekjennelsen av sin tro og lagt til en av disse menighetene. Det er 154 færre enn året før og utgjør en nedgang på 8,8 prosent, hvilket er rekordlavt.

En av samtaleemnene for møtet i Kassel er hvorvidt man bør være mer åpne for å akseptere medlemmer som holder fast ved sitt barnedåpsyn. En undersøkelse hvor 405 menigheter har deltatt, viser at 45 prosent av medlemsmenighetene tillater ingen unntak fra det tradisjonelle synet, som går ut på at man må være døpt som troende for å bli medlem av en baptistmenighet. I alle de andre kirkene finnes det unntaksregler, slike som tillater fullt medlemsskap eller at man kan bli assosiert medlem gjennom en bekjennelse til den kristne tro. Erfaringer med sistnevnte ordning viser at antallet som ønsker å bli døpt øker til en viss grad.

Dåpen

I 2009 ble det offentliggjort et dokument i forbindelse med samtaler mellom baptister og lutheranere vedrørende dåpsspørsmålet. Samtalene har vart i seks år. Konklusjonen var en generell anerkjennelse av barnedåpen 'som en legitim tolkning av evangeliet'. I Kassel ble det nå lagt frem en arbeidsgruppe som har arbeidet med dokumentet fra 2009. Den konkluderer med at det er ingen konsensus om konklusjonen fra 2009. Man ønsker at flere samtaler bør finne sted mellom baptister og lutheranere.

Uwe Swarat, professor i teologi og baptist, pekte et bibelstudium han ledet under sammenkomsten i Kassel, på at det er ikke likegyldig hva som kommer først av troen og dåpen. I Det nye testamente er det slik at man først blir en kristen, og så lar man seg døpe. Professor Swarat avviser et kompromiss hva dåpen angår, for å skape en enhet mellom kristne i dåpsspørsmålet.

- Det ville i såfall være en menneskeskapt enhet, sier professor Swarat.

For å møte utfordringen med synkende medlemstall satser nå tyske baptister på menighetsplanting.

Å følge i Jesu fotspor avgjørende for vår frelse

Stadig og ved ulike anledninger lyder det fra Jesus: 'Følg meg!' Etterfølgelsen er ikke et alternativ blant flere. Alt står og faller ved vår respons på kallet til en radikal etterfølgelse av Jesus. Det største behovet i Kristi kropp i dag, slik jeg ser det er å finne tilbake til hva denne konkrete etterfølgelsen har å si for oss som lever i det 21.århundre. Kanskje våre anabaptistiske trossøken har noe å lære oss i denne sammenhengen?                                                                           

Ulikt mange av de protestantiske reformatorene inisterte anabaptistene på at det å følge i Jesu fotspor er avgjørende for vår frelse. For dem var det livet gjennom hvilket Han sørget for dette forbildet som vi skal etterfølge, ikke en sekundær, men en sentral del av Hans soningsverk. Mange av den understreket at hele Jesu liv, som kulminerer i Hans død, var en utøselse og demonstrasjon av kjærlighet.

Bildet viser medlemmer av den anabaptistiske kommuniteten, Rocky Cape Christian Fellowship i Australia.

Nå går jeg i kloster - igjen!

I dag går jeg i kloster - igjen! Jeg er så heldig at Hellige Trifons skita ligger bare en tre kvarters kjøring fra mitt hjemsted. I dag skal jeg delta i en av tidebønnene. Det ser jeg veldig frem til. Siden 1988 har dette ortodokse klostret hatt en helt spesiell plass i mitt hjerte. Den gangen lå det enda nærmere hjemstedet mitt, nemlig på Borstuen, på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. I dag befinner det seg i de djupe skogene i Hurdal. Dette er virkelig et bønnens sted, og for meg et lite himmelrike på jord. Klosterkirken er som det vakreste smykke.

Hellige Trifon ble etter en innledende periode fra 1976 i Oslo etablert på Borstuen i 1985. I år 2000 ble det flyttet til Skabland i Hurdal, og jeg hadde den gangen gleden av å preke i forbindelse med den siste gudstjenesten på Sivesindshøgda. Enkelte spør om hva en skita er. En Skita er et minikloster, middelveien mellom  institusjonsklostrene og eremittilværelsen. I dette tilfelle består fellesskapet av to munker: arkimandritt f. Johannes og hierodiakon f. Serafim. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha kjent dem i så mange år, og kan kalle dem venner.

I presentasjonen av Hl.Trifons skita heter det:

"Klosteret består av hovedbygningen, hvor vi bor og hvor det er lokaler for samlinger: seminar, kurs og sosialt samvær etter gudstjenester.  Videre hl. Serafim av Sarovs skogskapell som ble innviet til 100-årsdagen for hans kanonisering i 2003, samt kirken til ære for ”Den levendegjørende Treenighet og minne om hl. Trifon av Petsjenga”. (Innviet 2010). I 2011 vil det bli reist et klokketårn i tilknytning til kirken.

Klosteret er innviet til ære for den russiske helgenen Trifon, munken som misjonerte blant skoltesamene i det nåværende østlige Finnmark på 1500-tallet og som bl. a bygget St. Georgs kapell i Neiden (hører inn under hl. Nikolai menighet). Dette både fordi vi ønsker å stå i den samme tradisjon som han, men også fordi vi i en viss betydning henger sammen med hans virke, og fordi vi ønsker å fortsette hans arbeid.

Vi inviterer til feiringer tre ganger i året: 28. desember for hl. Trifon, 12. juli for de hl. apostlene Peter og Paulus og 1. august for hl. Serafim av Sarov".

Men nå - nå skal jeg gjøre meg ferdig til å reise dit.

Kirker satt i brann i Zanzibar

Hundrevis av tilhengere av en islamistisk separatistgruppe har brent ned to kirker i Zanzibar (bildet) forrige helg, og vært i sammenstøt med politiet.

Zanzibar er en øygruppe og en autonom del av Tanzania i Øst-Afrika, og er altoverveiende muslimsk.

Sammenstøtene med politiet fant sted lørdag natt i turistområdet i Stone Town. Ingen kristne er kommet til skade, men den ene av de to kirkene er totalskadet av brann, mens den andre er påført store skader. Politiet har arrestert 60 personer i forbindelse med angrepet fra den islamske gruppen som sto bak.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med to artikler. Den ene er skrevet av Øystein Lid med tittelen: 'Falsk og ekte pinsekristendom', og den andre handler om Justin Martyr, en av de tidlige kristne apologetene, som gav sitt liv for Jesus.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com