Over 140 kristne leger samlet til konferanse i Odessa, Ukraina

Over 140 kristne leger og legestudenter er samlet i Odessa i Ukraina denne uken, for å inspirere hverandre til å finne muligheter til å dele Kristus med andre i deres legepraksis.

Deltagerne kommer fra Hvite-Russland, Georgia, Aserbajdsjan, Russland og Ukraina.

Denis Gorenkov, som leder Next Generation Professional Leaders' Initiative, ledet to seminarer i forbindelse med konferansen. Bak konferansen står Mission Eurasia, som er en organisasjon bestående av baptister fra det tidligere Sovjetunionen og USA.

"Når jeg reiser hjem igjen etter denne konferansen, så vil jeg være bedre i stand til å arbeide med pasientene og kollegaene mine på en mer profesjonell og hellig måte", forteller Anna, en ung kristen lege fra byen Gori, i det som en gang var hjemlandet til diktatoren Josef Stalin.

La oss takke Herren for disse kristne legene og be om at Han beskytter og bevarer dem i troen på seg.

Korte bønner til hverdagsbruk

En bønn i den keltiske tradisjonen, skrevet av Ray Simpson, grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet, Aidan- og Hildakommuniteten, har fulgt meg en stund nå. Jeg ber den så ofte det gis meg en anledning, og gjerne hver dag:

"Gud, velsign himmelen over oss, jorden under oss, ditt bilde djupt inne i oss, dagen foran oss."

Den er så kort, men samtidig så innholdsmettet, at den er lett å huske, men samtidig så djup, at man kan grunne på den lenge etter at man har bedt den! Ofte er de korte bønnene de beste. På grunn av Parkinsons blir jeg oftere sliten enn det jeg var før, og når jeg er sliten klarer jeg heller ikke å holde konsentrasjonen som før. Derfor ber jeg også kortere bønner enn før.

En annen av disse korte bønnene jeg ber, lærte jeg av biskop emeritus Martin Lönnebo:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Kanskje du også kan ha glede av å be disse bønnene.

Døden er ikke det siste

Dette vitnesbyrdet har berørt meg så sterkt. Jeg møtte Rick Ridings på en bønnekonferanse i Praha på 1990-tallet. Rick Ridings, som er en mann med stor integritet innen den internasjonale bønnebevegelsen, og en anerkjent profetisk røst, bor nå i Jerusalem sammen med sin kone. Nylig mistet de sin datter Esther. Hun døde av kreft. Jeg har oversatt dette vitnesbyrdet til norsk:

Når jeg skriver dette er det en uke siden vår dyrebare datter, Esther, ble 'forfremmet' inn i Den evige Herres nærvær. Jeg vil gjerne få dele noe av det vi ser og forstår etter at vi har grunnet mye på hennes 'hjemkomst'. Dette er ikke ment som noen teologisk utleggelse, men heller en ærlig beskrivelse av hvordan vi opplever dette åndelig talt akkurat nå.

Vi har tenkt tilbake på det som skjedde når vi kalte hennes ånd tilbake 1.juli. Da kjente vi i våre hjerter en 'oppvåkning', som virkelig overrasket og sjokkerte legene, men når vi ba om det samme 24.-25 juli 'våknet' hun ikke igjen her på jorda, men i armene til sin himmelske brudgom, Yeshua (Jesus).

30.juni gikk Esther inn i en bevisstløs stilling på grunn av et svært lavt oksygennivå og andre vitale forhold. Legene ga da beskjed til Will, hennes ektefelle, at han måtte be hennes foreldre og søstre, om å skynde seg til sykehuset i Mexico, for å ta farvel med hennes 'bevisstløse kropp' og forberede oss på begravelsen. Nå har jeg sett noen oppreist fra de døde for mange år siden i Belgia. Vedkommende var da erklært død i 20-25 minutter. I det tilfellet døde kvinnen under en gudstjeneste. Hun satt rett bak oss. Herren talte klart og tydelig til meg om å kalle denne kvinnens ånd tilbake til hennes kropp. Patricia (Rick's kone) holdt da kvinnens hånd og følte at den døde kvinnens kalde hånd ble varm igjen. Kvinnen begynte å riste og ropte ut: 'Takk Jesus for at du gav meg livet tilbake!' En muslimsk mann som var tilstede på denne gudstjenesten gav sitt liv til Jesus denne dagen.

30.juni følte jeg på samme måte Herrens befaling når det gjaldt Esther, og skrev umiddelbart til Will om å kalle hennes ånd tilbake til hennes kropp. Jeg befant meg da i et øde område av Sør-Afrika men klarte å komme i telefonkontakt med min kone, som allerede var i et hotell i England på vei til Esther. Jeg følte Herren sa at vi skulle rope ut om at Esthers ånd skulle komme tilbake til hennes kropp. Neste morgen, når Will kom inn i rommet hennes, var ikke Esther bare bevisst men satt oppe og snakket. Hjernen hadde ikke tatt skade av den lange tiden med lavt oksygennivå. Når hennes behandlende lege kom inn forventet han å finne henne bevisstløs. Han var så sjokkert at han utbrøt: "Jeg har gåsehud over hele kroppen!"

Når vi andre kom fram så var det for å feire isteden for å ta farvel. Selv om Esther fremdeles sto overfor store utfordringer fordi hennes kropp fremdeles kjempet mot kreften, blodforgiftning og en sjelden hissig form for lungebetennelse, så var hun i stand til å fortsette terapien hun tidligere hadde fått. Men denne gangen kom hun seg ikke igjen slik vi hadde håpet.

Etter at hun reiste hjem 25.juli undret vi oss om hvorfor hun ikke responderte på de samme ropene om at hennes ånd skulle vende tilbake til hennes kropp denne gangen. Dette er hva Patricia og jeg tror:

1.juli var ikke tiden kommet for Esther til å reise hjem til Herren. Etter noen få dager begynte hun å fortelle hva som hadde skjedd om natten 30.juni. Hun sa hun følte at det pågikk en krig hvor mørkets krefter forsøkte å dra henne inn i døden før hennes tid var kommet. Samtidig så kunne hun føle hvordan forbederne ba, og mest av alt, hvordan Herren selv dro henne i den andre retningen. Hun kunne fortelle at på et bestemt tidspunkt var kampen så hard at hun følte at hun ville slippe taket, men Herren ga henne ikke lov. Hun vendte tilbake til livet. Til sin søster Bethany fortalte hun at i denne tiden hadde hun steget opp, opp, opp og gjennom en lang tunnel inntil hun så et stort lys - inn i Faderens nærvær. Han viste henne Will og alle oss andre som kalte hennes ånd tilbake til hennes kropp, og Herren ga henne lov til å bestemme selv. Hun kom tilbake.

Esther gjorde stor framgang da det plutselig oppsto en ny krise 20.juli. Etter at hun hadde vært i koma i mer enn 36 timer, gjorde legene en CT Scan av hjernen hennes, og fant da en hjernesvulst, og at den øvre kognitive delen av hjernen hennes ( som kontrollerer tanke-og talesenteret, etc. ) hadde sviktet. Ca. kl.18.00 24.juli, informerte legen oss om at hvis det ikke skjer et mirakel, ville hun sannsynligvis dø iløpet av to timer. Vi, og en hær av forbedere som hadde bedt for henne, ba om en mirakuløs helbredelse og vi trodde at hun muligens ville overraske oss igjen. Patricia hadde fått et ord fra Bibelen om at "Herren vil komme ved morgengry." Will, Patricia og jeg satt ved senga hennes etter tur gjennom hele natten og ba. Omkring kl.05.30, men jeg satt nær henne våknet plutselig Will opp og følte det som om han fikk et støt av elektrisitet gjennom kroppen, og visste at noe hadde endret seg. Han la øret ned til Esthers bryst og hørte hjertet slå og så stoppet det, akkurat ved daggry. Hun ble offisielt erklært død kl.05.50. Den medisinske staben var svært imøtekommende da vi spurte om å få være sammen med hennes kropp før de fjernet den. I over en time ba vi om oppstandelse for henne og kalte hennes ånd til å komme tilbake til hennes kropp.

Så hvorfor skjedde det ikke denne gangen? Jeg må helt ærlig innrømme at selv om jeg ba om en oppstandelse, hadde jeg ikke den samme følelsen av å ha et sikkert ord fra Herren slik jeg hadde det 30.juni. Denne gangen var ikke Esther urolig før hun gikk inn i koma. Faktum er at Esthers siste ord før hun gikk inn i koma og på veien hjem til Herren var disse hebraiske ordene:

"Hodu l`Adonai Ki Tov."

På norsk betyr det: "Gi Herren takk for han er god." Det var ingen tegn til kamp, men heller en dyp fred idet hun gikk inn i koma og noen dager senere inn i det evige nærværet til Herren. Will delte et forunderlig syn han hadde hatt ved siden av senga hennes kl.17.00 24.juli: "Jeg hadde et slikt vakkert syn av henne i går kveld. Da vi sto sammen i stillhet ved 17.00-tiden var det som jeg var tilbake i bryllupet vårt i det jeg ventet på Esther under baldakinen. Det var det klareste synet jeg noen gang hadde sett. Jeg så henne danse nedover midtgangen i min retning men mens jeg sto der så jeg hvordan dressen min ble forandret og jeg visste at det ikke var meg som sto der lenger - det var Yeshua. Alle følelsene jeg hadde når jeg sto under baldakinen kom tilbake. Begeistringen over å se hvor lykkelig hun var idet hun danset nedover midtgangen og hvordan jeg i kjærlighet var fullstendig fanget av hennes skjønnhet. Det var det lykkeligste øyeblikket i mitt liv. Jeg visste at i det øyeblikket Yeshua så sin brud komme følte han alle disse følelsene enda mer nå når hun danset mot ham. Han er hennes sanne ektefelle og jeg vet hvor lykkelig hun er nå. Enda mer enn når hun kom dansende mot meg."

En venn av vår datter, Anna hadde et syn og skrev dette ned, og vi har sett på teksten som har omhandlet dette synet i etter at vår datter døde:

"I går kveld idet jeg ba for Esther, så jeg et bilde. Remser av et hvitt tøystykke ble surret rundt hennes kropp, og jeg sa: "Nei, Jesus! Esther skal leve, ikke dø!" Da minnet Jesus meg om hvordan Lasarus kom ut av graven med likklærne surret rundt seg fordi Jesus talte liv inn i ham igjen. Og jeg sa: "Jesus, du er i stand til dette! Tal liv inn i Esther igjen! Vi setter vår lit til deg og i din mektige kjærlighet for Esther og Will og deres lille sønn og for hele familien. De har kjempet denne kampen på sine knær - i lovprisning og tilbedelse." Så fikk jeg en følelse av hvor fornøyd Herrens hjerte er på grunn av deres tro på ham - hvordan dere har gitt ondskapens mørke krefter en kraftfull påminnelse hva Gud er i stand til å gjøre, at han er god, og han er deres styrke! Abba fryder seg over hver eneste en av dere kjære familiemedlemmer - fordi dere setter deres lit til ham sammen med deres dyrebare, og velger å tro på hans evne til å helbrede Esther. Dere har æret ham, og han vil ære dere for det! Slik det er nå er ikke Fars evne mindre eller forandret - han er vår tilstrekkelige, elskede helbreder!! Idet jeg fortsatte å be, ga Gud meg nok en gang bilde med tøyremsene som var surret rundt Esther, og jeg sa: "Far, hva betyr dette?" Og han sa at Esther var blitt kalt tilbake til livet mer enn en gang de siste ukene, og hun sto fram, hun var utenfor, sammen med sin mann og familie, full av glede og skjønnhet! Abba viste meg så at det jeg så ikke var likklær, de var som en sommerfuglpuppe som hun kom seg fri fra for hun snart ville bli satt fri. Så ba jeg: "Jesus, hvis Esther blir satt fri fra den tyngden som har hindret henne - smerten og sykdommen, og hvis du setter henne fri slik at hun skal leve evig - setter henne fri til å prise deg for evig, så vil vi takke deg for nok et livsmirakel - idet vi vet at du har vist din kraft - du har gitt henne utvidet liv her på jorda, og du har gitt henne evig liv. Du er liv, og du lever i Esther! Jeg ber om at din Ånd vil hvile over Will og hele familien og gi dem fred og en djup følelse av din godhet og kjærlighet for dem, og for kjære Esther. Liv tas ikke fra Esther - det er blitt gitt henne - vis dem klart og tydelig og hvisk din kjærlighet inn i deres ører, kjære Jesus - vårt levende håp, Amen."

Denne morgenen har jeg bedt ordene fra Sefanja 3,14-17 over Esther og Will og hele familien. Vår Gud har talt liv over Esther, her på jorden og i hennes evige hjem, og ingenting kan ta det bort!"

Vi tror at det er i Yeshua som har nøklene til døden og helvetet, og at fienden ikke kan ta oss før Herrens time når han kaller oss hjem til seg, vår herlige Brudgom. Vi tror at den 30.juni forsøkte mørkets krefter å dra Esther inn i døden før Herrens tid. Men den 25.juli, ved daggry kalte det kjærlige hjertet til hennes evige brudgom Yeshua, Esther inn i hans perfekte evige helhet ved hans side. En ung israelsk kvinne som kjente Esther, Liat Ashel, delte dette med oss:

Jeg spurte Jesus,"hvorfor tok du Esther?" Og svaret jeg fikk var dette:"Hun var rede - lik en forberedt brud eller en moden frukt."

Selv om vi ikke forstår alt, så fryder vi oss over at vår kjære Esther danser nå med sin himmelske Brudgom, og at han har stor glede av denne modne, frukten av hennes rensende kjærlighet for ham. Må hennes eksempel inspirere mange til å leve et liv forberedt og satt til side for Yeshua. Velsignet være Herrens navn! Esther vil bli begravet 15.august i Bath i England. Det vil bli holdt en spesiell minnegudstjeneste i Jerusalem 26.august i Succat Hallel. Takk for dine bønner for vår familie i denne tiden, spesielt for Esthers mann Will, og deres fire år gamle sønn, Caleb."

"Denne gangen helbreder jeg deg ikke"

Her om dagen lyttet jeg til en amerikansk forkynner, som jeg av og til lytter til. Jeg skal ikke nevne hans navn, for jeg vet at noen da vil henge seg opp i navnet, og av den grunn ikke lytte til hva denne mannen har å si.

Men jeg kan si så mye at han får svært mange henvendelser om å preke, både her og der, og invitasjoner til å delta på ulike sammenkomster. Han har mange venner, som gjerne vil ha ham med på mangt og mye. Og denne mannen sier som oftest ja.

Men en periode nå har han slitt med et vondt kne og en vond ankel. Han har mye smerter, og reisene tar på. Etter å ha reist med fly og ventet på flyplasser ulike steder, er smertene store.

Tre ganger har Herren helbredet dette beinet, når denne forkynneren ba Ham om det. Men nå, når han spør Herren for fjerde gang, svarer Herren nei.

"Noen av dere vil ikke forstå dette, og vil mene jeg har feil teologi, men Herren sa tydelig at Han denne gangen ikke ville helbrede meg."

"Hvorfor ikke," spurte jeg.

"Fordi du ikke hører på meg! Du spør aldri meg om jeg vil at du skal foreta alle disse reisene dine. Så denne gangen kommer jeg ikke til å gi deg det du ber meg om."

Denne forkynneren har et viktig skriveoppdrag foran seg, som han ennå ikke har sluttført. Og Herren taler til ham i perioder, men han har det så travelt hele tiden.

"Om du ikke hører på meg denne gangen, kaster jeg deg i fengsel."

"Hva mener du, Herre?"

Forkynneren ble skrekkslagen. "Hva mener du?"

"Paulus måtte også i fengsel, slik at han skulle få skrevet noen av de brevene jeg ba ham om å skrive. Og forresten: Problemet med beinet ditt er din 'torn i kjødet'."

Selvsagt, sa forkynneren, er ikke hans skriveprosjekter i nærheten av det viktige oppdraget apostelen Paulus fikk, men det sier noe, faktisk ikke så rent lite, om betydningen av å søke Guds vilje med sitt liv. Være der i livet hvor Herren vil ha oss. Prioritere det som er på Hans agenda for våre liv.

Det aller viktigste i våre liv er å være sammen med Herren, leve for Ham, ikke hva vi gjør.

Sør-koreansk fange løslatt i Nord-Korea

Nord-Korea har løslatt en sør-koreaner som tok seg illegalt inn i landet i juli måned. Det er oppsiktsvekkende. Sør-Korea fortsetter å presse de nord-koreanske myndighetene om å løslate seks andre sør-koreanere som ble fengslet i 2013. Blant dem skal det være kristne misjonærer.

Det er Channel News Asia som melder dette i dag.

Det er en 34 år gammel sør-koreansk mann som nå er løslatt, og det er sjelden kost at noen løslates så raskt etter å ha tatt seg ulovlig inn i landet. La oss fortsette å be for den oppmykningen som skjer i Nord-Korea. Fremdeles sitter tusenvis av mennesker i grusomme arbeidsleire i Nord-Korea. Blant dem er det mange kristne. Det har vært massive bønnekampanjer for Nord-Korea i mange år, og jeg er ikke i tvil om at det er resultater av disse vi nå ser. La oss fortsette å storme himmelen og rive den til oss for Nord-Korea skyld.

Et privilegium

"Ved å glede seg i Herren, vil vi komme i en slik harmoni med hans hjerte og vilje, at det til slutt ender opp med å be om er nettopp det han ønsker for oss. Intet mer, intet mindre...

Husk på dette når du tenker på bønn: Gud gir villig. Han bebreider ikke. Når vi får dette bildet av Gud inn i våre tanker, vil det fullstendig forandre måten vi ber på...

Å vite at den allmektige Gud, skaperen av himmel og jord, herskeren over hele universet, har sitt øre åpent til våre personlige, individuelle bønner og at han vil gjøre det vi ber ham om for hver og en av oss, er en av de mest spennende erfaringer et menneske kan gjøre."

- Derek Prince (bildet) i boken: En bønnekrigers hemmeligheter. Derek Prince Ministries Norge 2011.

Ganske enkelt genialt

I dag har jeg vært på tur uten rullestol og uten gåstaver!  Jippi! Ikke lange veistykket, men jeg har vært ute og jeg har gått uten hjelpemidler.

Vel, det er ikke helt sant. For noen dager siden kom jeg over en video med en amerikansk fysioterapeut. Den var spesielt rettet mot Parkinsons-pasienter, og en av øvelse handlet om å bruke en liten ball som man kaster fra den ene hånden til den andre, mens man går. Dermed får man mer stødig gange. Det ser sikkert veldig komisk ut for den som treffer på meg, men da har jeg i hvert fall gitt ham eller henne en god latter!  Poenget er at det funker.

Med gåstavene går jeg faktisk med mer lutet rygg, klarer ikke helt å reise meg opp. Når jeg kaster ballen fra den ene til den andre hånden, retter jeg ryggen og får mer stødig gange. Ballen, som er hard og mindre enn en tennisball, kjøpte jeg på en leketøysbutikk til 20 kr. Den er alt jeg trenger!

Og så noen som kan gå sammen med meg, og passe på så jeg ikke faller! I dag var May Sissel med. Hun er min beste støttekontakt!

Betyr det at jeg er ute av rullestolen?

Nei, det gjør det ikke. Den må jeg bruke når jeg skal "gå" et stykke. For turen i dag var en bitteliten tur, for ingen ting å regne for den som er frisk. Men for meg er det stort. Jeg går faktisk helt vanlig med denne ballen sjonglerende mellom hendene! Kanskje et tips for flere som er utsø på beina?

Jeg er nå for tiden uten Parkinsons-medisin, da den jeg brukte gjorde meg svimmel. Konsekvensen er at jeg skjelver mer og har mer stivhet og smerter, men jeg er oppe fra senga! Er det greit at jeg sier: Halleluja?

Så får vi se utover høsten om jeg skal over på en annen type Parkinsons-medisin. Både nevrologen og fastlegen min er på ferie, så jeg venter til de er tilbake.

Takk til alle de som ber for May Sissel og meg. Det er krevende dager, men vi er takknemlige til Herren for hver dag Han gir oss, og for de menighetene vi skal besøke nå i høst med seminarer og enkeltmøter. Om det er flere som vil ha besøk, så er det noen søndager ledige i høst.

Foto: May Sissel Hansen

Frem til urkristendommen? På ramme alvor?

I dag har jeg bare en undring. Hva mener man egentlig når man bruker ordene til Thomas Ball Barratt: "Frem til urkristendommen!"

Betyr det en menighetsform lik den pinsebevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?

Jeg spør fordi det sies sjeldent noe mer enn at vi må vende tilbake til urkristendommen, slik vi finner den praktisert i menigheten i Jerusalem.

Men er det dette man egentlig mener? For gjør man det på ramme alvor så må man samtidig revidere synet på den gudstjenesteformen man har.

Urkirkens gudstjenesteform lignet ganske mye på synegogegudstjenesten. Den hadde en liturgisk form. Urkirken praktiserte eiendomsfellesskap. De første kristne ba tidebønn. De feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen.

Er det urkristendommen uten det liturgiske og jødiske man vil vende tilbake til? Hva er urkristendommen uten disse tingene?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor feirer man da Herrens måltid bare en gang i måneden?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor lever man da ikke i eiendomsfelleskap?
Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor er man da så negativ til å be Salmenes bok?

Tror man at urkristendommen 'bare' handler om nådegaver, tegn og under? Vil man ha det, men ikke innpakningen? Tror man at urkirken lignet 1900-tallets vekkelsesmøter?

Hva mener man egentlig - på ramme alvor - når man snakker om modellen i Apg 2 og 4?

Er det bare ord? En romantisk ide? Hva om vi tok Apg 2 og 4 på ramme alvor? Hvordan ville  menighetens gudstjenester se om den ble satt inn i jødisk kontekst?

Med Bibelen som bønnebok

"I lengden er det ikke mange som klarer å holde liv i bønnen på egen hånd. Det skal ikke mye til før man begynner å kretse omkring seg selv på en måte som gjør bønnelivet intovert.

Gjennom tidebønnene vokser vi inn i en bønn der vårt forhold til Gud næres av Skriften, og bæres av kirkens bønn til alle tider. 

 'La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som priser hans navn.' (Hebr 13,5)

Oppfordringen til stadig bønn og takksigelse inspirerte de første århundrenes kristne til bønn - alene eller i fellesskap - ved bestemte tider på dagen. Bakgrunnen finner vi i den jødiske tradisjonen. Den tidlige kirken videreførte den jødiske skikken med å be til faste tider. Særlig ved daggry før soloppgang og ved skumring, på den tiden da lampene ble tent. Denne bønnegudstjenesten fremtrer altså veldig tidlig i kirkens historie, og vi kjenner den som tidebønn, der vi deltar i Kristi og kirkens bønn, først og fremst ved hjelp av Salmenes bok, men også andre tekster fra Bibelen.

Å be Guds Ord er tidløst og slitesterkt. Og kanskje er det fremfor alt på denne måten Bibelen skal benyttes. Som veiledning til bønn. Og som bønn."

- Peter Halldorf (bildet), fra forordet til Tidebønner gjennom året. Prøvetrykk av en kommende tidebønnsbok. Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Kristi forklarelse og Taborlyset

Jeg vet ikke om hvor mange som har fått det med seg, men i dag er det Kristi forklarelsesdag. Dagen feires 6. august og er en av Kirkeårets store og strålende Kristusfester. Spesielt blant våre ortodokse venner er dette en av årets store dager. Her i vest ble dagen feiret fra 800-tallet.                                                       

Våre ortodokse venner snakker også om 'det uskapte lyset', og på Tabor blir "Jesus forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset." (Matt 17,2). Derfor snakker våre ortodokse venner om 'Taborlyset'.

Det kristne livet er grunnet på et faktum - Gud som blir menneske. Kristus er verdens lys, "dette lys har en forunderlig innvirkning på oss", skriver arkimandrit Sofrony i boken: 'Vi skal se Ham som han er'.

Når Guds herlighetssky letter fra Tabor, ser disiplene ingen andre enn Jesus. Mer trengs ikke. Han er Guds ett og alt, Guds endelige svar. Han er herligheten manifestert. Kristus er Guds 'eikon', 'ikon', - bilde. Disiplene har sett Kristi herlighet der oppe på fjellet.

I en av antifonene som synges eller fremsies i tidebønnene for denne dagen heter det:

"I dag strålte Kristi ansikt som solen, og klærne hans ble hvite som sne."

Peter, som sammen med Jakob og Johannes, blir vitne til denne forvandlingen av Jesus, klarer ikke å glemme hva han så og var vitne til. Han skriver om det i et av sine brev:

"Vi fulgte jo ikke klokt uttenkte myter da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og vi så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud, sin Far, den gang røsten lød over ham fra den høyeste herlighet: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede.' Vi hørte selv denne røsten fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet." (2.Pet 1,16-18)

Den røsten med denne bekreftelsen: 'Dette er min Sønn, den elskede. I ham har jeg min glede', får Jesus høre to ganger i sitt liv. Ved dåpen i Jorden, altså ved inngangen til Hans jordiske tjeneste, og her, oppe på Forklarelsesberget, like før Han skulle begynne på lidelsesveien. Begge gangen trengte Jesus himmelsk stadfestelse og trygghet i Hans livsvei. Det er også noe å tenke på for oss. Vi trenger også slike bekreftelser om at vi er elsket ved avgjørende veikryss i livet. Da trenger vi glimt av himmelen.

La oss være solidariske med bøndene og kjøpe storfekjøtt fra Norge

Jeg har skrevet en del om konsekvensene av tørkesommeren og behovet for å øke matproduksjonen i Norge. På grunn av tørkesommeren og for-krisen sett seg nødt til å slakte dyr. Samtidig som nå norske bønder får mer kjøtt å selge, vil tollfritt kjøtt fra utlandet flomme inn over matmarkedet i Norge.

Det er ikke til å tro, men regjeringen dobler nå kjøttimporten fra EU!

Det er Klassekampen som skriver om dette i dag.

En ny avtale mellom Norge og EU mer enn dobler tollfri import av storfekjøtt fra EU. Det vil føre til sterk konkurranse for norske bønder, og det fryktes konkurser.

"Avtalen treffer landbruket kraftfullt negativt i den situasjonen som nå utspiller seg," sier Lars Petter Bartnes, leder i Norges Bondelag, til Klassekampen.

Dette vil skje allerede fra oktober i år. Det er bare en måte å møte dette på: Norske forbrukere må kjøpe storfekjøtt produsert i Norge. La oss bli mer bevisste når vi handler i butikken, og vise praktisk solidaritet når vi handler på butikken.

Når vi danser andres dans - en bønn

Herre, så ofte vi danser etter andres pipe. Vi er så redd for å såre og skuffe, og selv bli såret og skuffet.

Vi danser avhengighetsdansen. Vi tar usikre skritt bortover gulvet. Dansefoten vår er klomsete. Så redde for å tråkke noen på tærne.

Herre, vi er redd for ryktet vårt. Hva folk vil tro om oss, mene om oss, om de fikk se hvem vi er. Virkelig er. Sårbare, redde, tvilende. Så vi beholder maska på. Forsøker så godt vi kan å tekkes andre. Danser deres danser. Gjør dem lykkelige.

Men vi blir ikke lykkelige, Herre.
Freden blir borte.
Livene våre fylles av uro.

Herre, hjelp oss ut av fangenskapet,
og la oss få puste,

Hjelp oss til å gi en god dag i andres meninger.
Være oss, slik DU skapte oss.
Unike. Skapt i DITT bilde.
Gjør oss modige, Herre, til å leve livet.

Herre, la meg danse min dans. For Deg.

Åndelige realiteter

"Og da han var kommet forbi Pnuel, så han solen rinne; og han haltet på sin hofte." (1.Mos 32,31)

Her ved Pnuel, hvor Gud møtte ham ansikt til ansikt, mottok Jakob sitt nye navn, Israel. Men beretningen fortsetter likevel å kalle ham Jakob! Det finnes en grunn til dette. Sannheten er, naturligvis, at det er umulig for noen å forvandles totalt i løpet av en eneste natt. Jakob var ikke selv klar over at det hadde foregått en stor forandring. Han bare visste at han hadde hatt et møte med Gud, og at han fra nå av alltid ville halte.

Vi har lov til å bruke Skriften til å tolke de opplevelser vi har, særlig når Gud møter oss på en spesiell måte. Men la oss være forsiktige med å bruke den til å skape falske tanker om fullkommenhet. Guds ord holder seg alltid til rene kjensgjerninger, for det er ingen ting som hindrer åndelig vekst som falske forestillinger.

For Jakob ble ikke Pnuel stedet der han mottok fullkommenhetens stempel, men det var begynnelsen til en ny og omskapende rekke opplevelser med Gud. "Da så han solen rinne."

- Watchman Nee i boken: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 174.

En bedende munk jeg virkelig har sans for

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker trær. Så i dag skal jeg la deg få møte en mann som var like glad i dem, som jeg er. Han er død for lenge siden, men jeg har virkelig sans for ham.

Hans navn er Nikeforos, og kom fra den greske øya Chios, en ganske så karrig klippeøy i Egeerhavet, omtrent syv kilometer fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Chiosstredet. Øya er 910 kvadratkilometer og i dag bor det omlag 52.000 mennesker her.

Nikeforos ble født her og døde her. Som barn ble han alvorlig syk, og foreldrene lovte Gud mens de ba at dersom sønnen ble frisk, ville de la ham tjene i et kloster som var i nærheten. Sønnen ble frisk og foreldrene holdt sitt løfte. Nikeoforos ble oppdratt i det ortodokse klosteret, og han begynte etterhvert på øyas presteseminar, ble viet til diakon og siden lærer på seminaret.

Han fikk etterhvert stadig flere ansvarsfulle oppgaver. Men det skulle vise seg at han ikke var særlig flink til å utføre administrative oppgaver som fulgte med disse oppdragene.

Nikeforos bar nemlig på en helt annen lengsel enn å bli sittende bak et skrivebord. Han lengtet etter å leve i Guds nærhet og tok etterhvert tilflukt i en eremittcelle i nærheten av en kirke i byen Resta på øya. Her levde han i bønn, studier og arbeid med liturgien.

Og her kunne han virkelig hengi seg til det han elsket så høyt: naturen og trærne. Han var ikke vanskelig å be når det trengtes å ta i et tak med jordbruket på øya. Han var den som kanskje arbeidet hardest ute på markene. Og han ville gi den karrige øya liv. Derfor ville han plante trær: oliventrær, fikentrær, cypresser og pinjer. Når mennesker kom for å skrifte gjorde han noe genialt! Han påla dem å plante trær som bot!

Barndomshjemmet til Elie Wiesel vandalisert med antisemittisk grafitti

Barndomshjemmet til Nobelprisvinneren Elie Wiesel er blitt vandalisert med antisemittisk grafitti. Ugjerningen fant sted fredag. På husveggen er det malt mange forferdelige ord.

Barndomshjemmet (bildet) til Wiesel befinner seg i byen Sighetu Marmatiel i det nordvestlige Romania og er beskyttet som et historisk monument. Det fungerer i dag som museum.

"Denne groteske handlingen representerer et angrep ikke bare når det gjelder minnet om Elie Wiesel, men på alle ofrene etter Holocaust" uttaler Romanias nasjonale institutt for Holocaust-studier.

Rumensk politi arbeider med saken. Huset skal ha en rekke overvåkingskameraer, så det burde være håp om å løse saken.

Hva jeg lærer i mine bønneseminarer

Jeg har fått noen spørsmål om hva jeg underviser om på mine bønneseminarer? Noen mener å vite at jeg underviser om bruken av mantra-ord i meditasjonsøvelser. Svaret er veldig enkelt. Det består av et eneste ord: nei.

Nei, jeg har aldri og kommer heller aldri til å undervise om noen meditasjonsøvelse med bruk av mantra-ord, heller ikke bruken av navnet Jesus i en slik sammenheng. Jeg hører med blant de som er svært skeptiske til dette, noe jeg også har gitt uttrykk for.

Det andre spørsmålet er om jeg underviser om Rosenkransen? Svaret er like enkelt: nei. Det er en romersk-katolsk bønnemetode som er fremmed for meg.

Om jeg kort skal beskrive seminaret "Bønn med hvilepuls" som jeg har holdt i mange forskjellige menigheter og kirkesamfunn, så handler det om å hjelpe mennesker fra å komme ut av selvstrevet, selvbebreidelsene om at man ikke ber nok og leser nok, og komme ut i frihet og finne sin egen bønnerytme og bønnens hvile. Det skjer ved å introdusere tilhørerne for Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakte verk. Det er mange mennesker som vitner om at nettopp denne undervisningen har vært så frigjørende for dem, og bønnen er blitt en velsignelse, ikke en plikt. Jeg underviser også om hvordan vi kan be i ulike livsfaser, i sykdom og prøvelser.

Hele tiden er Guds ord sentrum. Jeg snakker om tidebønn, som ikke er noe annet enn å be Salmenes bok og andre bønner fra Bibelen, til ulike tider på dagen, sammen med den frie bønnen. Jeg underviser også om det som kalles Jesusmeditasjon, og som jeg lærte av Edin Løvås. Det handler om å lese en Jesus-tekst - det er alltid en tekst fra evangeliene - og forsøke å lytte til hva teksten har å si inn i livet mitt, og jeg underviser om Jesusbønnen, som en liten trosbekjennelse i seg selv. Den lyder slik: Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder.

Så undrer noen seg på bruken av ordet 'kontemplasjon". I en artikkel som nylig ble publisert her på bloggen, har jeg klargjort hva jeg legger i det ordet. Jeg gjentar den her, for ordens skyld:

Hva er kontemplasjon? Jeg får av og til spørsmålet. Noen mener å vite at det er okkult. Vel, jeg snakker ikke om kontemplasjon i den betydning som Østens mystikk legger i det. Absolutt ikke. Jeg har ingen ting med verken Østens mystikk eller New Age å gjøre.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakt oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

Om du lurer på noe vedrørende dette, kan du gjerne ta kontakt, og jeg videreformidler også kontakt med pastorer fra en rekke kirkesamfunn og menigheter som har hatt disse seminarene, om noen skulle ønske det.

Mirakler skjer fremdeles!

Vitnesbyrdet jeg er i ferd med å dele med deg er et av de sterkeste vitnesbyrdene om Guds mirakuløse kraft jeg noensinne har lest. Det er John Noble, som har vært som en åndelig far for meg, og hans datter Sharon, som forteller historien om sin gode venn John Menlove (bildet). Jeg har valgt å oversette den til norsk, for gjennom denne historien å ære Jesus for at Han fremdeles gjør under.

En liten forklaring først: John Noble har kjent John Menlove og hans kone Elaine i mange år. Sammen plantet de en menighet i Ilford på 1960-tallet, en menighet som senere fikk sitt sentrum i Collier Row i Romford. John Menlove har ledet lovsang sammen med mange andre musikere, blant annet lovsangsfestene i Royal Albert Hall.

Så til vitnesbyrdet, her fortalt av John Noble:

16. desember i fjor mottok vi en telefon hvor vi ble fortalt at vår kjære venn, John Menlove, i all hast var blitt brakt til sykehuset. Han hadde kjempet med å kvitte seg med en lei hoste og forkjølelse noen ukers tid, men uten resultat. Plutselig kollapser han i sitt hjem. Språket er sløret og han sendes i all hast til sykehuset. Legene fortalte hans kone at John var den første intensiv-pasienten de hadde denne dagen, så hans kone forstod at dette var ramme alvor.

Iløpet av tre dager hadde kroppen til John fullstendig klappet sammen. Nyrene virket ikke lenger og han ble koblet til en dialysemaskin. Han klarte heller ikke å puste for egen maskin, og måtte kobles til en pustemaskin. Ikke var han i stand til spise og fikk næring intravenøst. Han hadde blodforgiftning og alle organene hans var i ferd med å klappe sammen. 19 desember ga en lege beskjed til hans kone om at hennes mann hadde bare to timer igjen å leve og ga henne det råd å be familien komme slik at de kunne ta farvel.

Et kall gikk ut til å be, og venner fra Storbritannia og fra flere ulike menigheter fra området responderte. En svært nær venn reiste til sykehuset for å be ute på parkeringsplassen, da ingen fikk lov å treffe John på den tiden. en sykehusprest kom sent om natten og salvet John med olje. Johns tre barn og hans kone samlet seg rundt sengen for å ta farvel. Plutselig kom en lege løpende inn på rommet, og uten at han sa noe som helst satte han opp et drypp og med hendene klemte han på innholdet i posen inn i Johns arm. Det hele varte bare noen få minutter og så gikk han. Det gikk to timer, tre, fire, fem, og så fikk de beskjed om at situasjonen til John hadde stabilisert seg. Familien fikk beskjed om å reise hjem og få seg litt søvn for de neste to dagene ville være avgjørende.

Selv om Johns situasjon var stabil forble han koblet til maskinene og ble ikke noe bedre. Legen sa at om John ikke ble bedre så måtte de snakke om å ta noen valg og sa rett ut at de da måtte slå av maskinene som holdt ham i live. 23 desember bestemte legen seg for å vekke ham fra kunstig koma men måtte avslutte dette øyeblikkelig da Johns situasjon forverret seg. 24 desember forsøkte de å vekke ham igjen og John slo opp øynene. På 1.juledag fjernet legene den intravenøse føden og John klemte Elaine`s hånd og krøllet tærne. 27 desember åpnet John igjen øynene mens tårene rant, men på grunn av en blødning var han for svak til å gi mer respons. Dagen etterpå var den intravenøse væsken satt på igjen og samme dag fikk Elaine vite at de ville utføre en tracheotomi for å hjelpe han til å puste bedre. Elaine la merke til at John ikke var blitt noe bedre. Nok en gang ble det sendt ut et bønnebegjær.

Elaine ønsket å vite hva som skjedde og snakket med legen som hadde satt opp dryppet og som synes å hjelpe ham gjennom den forrige krisen. Hun trodde han het Assan ( eller noe som lignet på det ) men forsto at hun hadde tatt feil da han svarte: "Nei! Mitt navn er Aslan, lik Løvens." Elaine svarte: "Vel du må bli som en løve for mannen min og bekjempe fienden" og han lo. Elaine dro hjem med et tungt hjerte.

Dagen etter, den 29. desember, dro Elaine tilbake til sykehuset og forventet å finne ham svak, uten respons og med en utført tracheotomi i hans hals. Forsøk å forestill deg hvor forundret hun ble da han satt oppreist uten noen slanger og uten noen tegn til tracheotomi. Hvordan kunne dette ha skjedd natten over? Sykepleierne snakket om at han snakket om at han ville ha seg noe skikkelig mat å spise og Elaine var istand til å gi ham litt Lollipop is. Hvilken forunderlig forvandling som hadde funnet sted! Det måtte ha vært Aslan som hadde gjort underverker igjen.

Siden da har John blitt helt og fullt restituert og er tilbake på jobb og med full gass. Ekteparet har vært tilbake på sykehuset for å finne Dr. Aslan og for å få takke ham for den helt avgjørende handlingen han utførte i denne kritiske tiden, men ingen kjenner til ham eller hvor han kom fra!

"Takk skal du ha Jesus,"og "Takk skal du ha, Dr. Aslan!"

John og Sharon Noble."

Gudstjeneste i Toten frikirke søndag

I morgen, søndag 5. august kl.11.00, taler jeg i Toten frikirke på Raufoss, over temaet: Gud velger det som ingenting er.

Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Neste søndag, søndag 12.00 august kl.11.00 taler jeg i Brumunddal baptistkirke.

Herre, lær meg å løfte mennesker

Herre, la meg være blant de som løfter, ikke blant dem som knuser håp. Herre, la meg se ditt bilde i alle mennesker, avtrykket du har lagt igjen av deg selv i dem.

Herre, la meg se som du ser. føle som du føler. Inngi håp, tørke tårer, forbinde sår.

Herre, la meg slippe å formane, men heller oppmuntre. Pass på munnen min, slik at jeg ikke sårer, men oppbygger. Pass på kroppen min, slik at den ikke viser en holdning av avvisning, mens ordene mine er positive.

Tilgi meg alle gangene jeg har vært ubetenksom, dømmende, forutinntatt, hvor jeg har snakket før jeg har tenkt meg om.

Herre, la meg bli like raus som deg.
Elske, slik du elsker.
Tilgi, slik du tilgir.
Reise opp mennesker, slik du gjør.
Herre, lær meg til å fremsnakke der folk baktaler.

Og, Herre, hjelp meg slik at jeg aldri blir en røst for anklagerens stemme.

Hvordan Herren oppdrar oss til tjeneste

"Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv." (Mal.3,3)

Hva verdsetter vi høyest i en tid som vår, da alle verdier synes å synke: Det slagg som menneskelig dyktighet og verdens oppfinnsomhet frembringer, eller det gull og sølv som er av guddommelig opphav og forløsning gjennom Jesus Kristus?

Det er mange ting innen kristenlivet som er altfor billige i dag, men det finnes i virkeligheten ingen snarvei til de åndelige verdier. Forkynnelse, bønn og vitnetjeneste, til det ytre kan de virke som om de ikke krever mye disse tjenestene, men forat de skal ha noen verdi, må de koste oss år av blodslit og disiplin. Guds "kar til ære" er det menneske som har latt seg undervise av Ånden, og ventet på at dette skulle skje, i mellomtiden har han ikke skammet seg for å innrømme at han ikke kjente til alle ting. For det kommer en dag da alle tings vesen skal bli prøvet.

Forkynnelse, i en tid preget av oppbrudd og forvirring, er av liten verdi dersom menneskene ikke får se Gud gjennom den. I en slik tid kan det virkelig komme klart frem hvorvidt den som forkynner selv har fått gå med Gud gjennom slike opplevelser som han taler om. Det som ikke har berørt dypet av hans eget liv, har liten kraft i seg til å røre ved andre som befinner seg i en lignende situasjon.

- Watchman Nee i boken: Brød i ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 170-171.

Anthony Bloom - den bedende erkebiskopen

Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til Anthony Bloom, eller bederen av Sourozh (bildet). Hans lille, men dog så innholdsmettede bok: ¨School of Prayer" betydde svært mye for meg i en viktig fase av mitt liv. I dag er det hans minnedag. Anthony Bloom døde 4. august 2003.

Det er kanskje hans bønne-veiledning som har gjort ham mest kjent, og det er to ting jeg i denne forbindelse har merket meg spesielt:

"Først og fremst er det viktig å huske på," skriver han i denne boken: "at bønn er et møte og en relasjon... Det faktum at Gud kan gjøre seg selv nærværende eller kan etterlate oss med en følelse av sitt fravær er en del av denne levende og virkelige relasjonen. Om vi mekanisk kunne dra inn Herren i et møte, tvinge Ham til å møte oss, kan det ikke eksistere noen relasjon eller møte... En relasjon må begynne og utvikles i en gjensidig frihet."

Det andre jeg merket meg var dette:

"Det er viktig å huske et et møte ansikt til ansikt med Gud alltid innebærer et moment av dom over oss. Vi kan ikke møte Gud i bønn eller i meditasjon eller i kontemplasjon uten enten å bli frelst eller fordømt. Jeg sier ikke dette som om det gjaldt den evige fordømmelse eller evig frelse, her allerede gitt og mottatt, men det finnes et kritisk øyeblikk, en krise. Ordet 'krise' kommer fra gresk og betyr 'dom'. Å møte Gud ansikt til ansikt innebærer en kritisk tid i våre liv."

Metropolitt Bloom, som døde i 2003, skrev en rekke bøker om bønn og var selv en beder. Han forteller i denne boken - Courage to pray (Mot til å be) om en russisk starets. En starets er en åndelig veileder med karismatiske gaver i funksjon. Denne staretsen ble spurt om hvorfor arbeiderne som han hadde arbeidsansvar for arbeidet så hardt og samvittighetsfullt, uten at han hadde tilsyn med dem. De som spurte hadde ansvar for arbeidere som bare sluntret unna i det samme øyeblikk de ble etterlatt uten tilsyn.

Staretsen bemerket:

"Når de kommer til meg om morgenen og jeg gir dem dagens arbeidsoppgaver, overveldes jeg av at jeg synes så synd på dem. De har forlatt landsbyen de bor i tidlig om morgenen og deres familie for en liten lønn. Hvor fattige de må være! Og når jeg har gitt dem dagens oppgaver går jeg tilbake i lønnkammeret mitt og ber for hver eneste en av dem, i det jeg sier:

'Herre, husk på Nicholas, han er så ung, han har måttet gå fra sitt lille, nyfødte barn for å finne arbeid fordi de er så fattige at han ikke har noen annen mulighet til å brødfø dem. Tenk på ham, og beskytt ham fra onde tanker. Tenk på hans kone og vær deres forsvarer.'

Slik ber jeg og jeg føler Guds nærvær sterkere og sterkere. Så når jeg det punkt da jeg ikke lenger legger merke til noe av det som skjer rundt meg. Jorden forsvinner, Gud er den eneste som forblir. Så glemmer jeg Nicolaus, kona hans, barnet, landsbyen, deres fattigdom og jeg bæres bort av Gud. Så - mens jeg er omsluttet av Gud finner jeg guddommelig kjærlighet som omfatter Nicholas, hans kone, deres barn, deres fattigdom, deres behov og denne guddommelige kjærlighet er et kildevell som bringer meg tilbake til jorden og til å be for dem. Og det samme skjer om igjen og om igjen. Guds nærvær blir sterkere og sterkere - jeg blir båret inn i slike dybder hvor jeg finner den verden som Gud elsker."

Jeg leser dette og tenker: dette er hva forbønn virkelig handler om: så totalt å identifisere seg med den man ber for. Ikke rart de som ble gjenstand for denne staretsens forbønnen gjorde jobben sin så godt.

Et profetisk budskap til meg - og kanskje til flere

I går fikk jeg del i et profetisk budskap som berørte meg sterkt. Det ble gitt av Christy Johnson. Jeg har oversatt deler av det, fordi jeg tror flere enn meg kan ha glede og nytte av å lese det. Dette ordet gikk rett inn i det jeg opplever for tiden:

"I det jeg så en Kookaburra (bildet) fra vinduet mitt i dag, la jeg merke til at den ble plaget av en gruppe australske småfugler som kalles 'bråkete mindreårige'. Kookaburraen var nede på bakken først og kjempet iherdig for å komme seg unna denne gruppen med småfugl som samlet seg i grupper som med presisjon gikk til angrep igjen og igjen. Endelig løftet Kookaburraen vingene og fløy opp i et høyt tre, hvor disse bråkete småfuglene ikke kunne nå den og de ga opp angrepet.

Jeg har tenk på hvordan denne Kookaburraen profetisk representerer glede og latter. Den er kjent for sin latter som høres som et ekko i det området av Australia hvor jeg bor. Den er også en rovfugl fordi den er en kjøttetende fugl, lik en ørn. I dette øyeblikket talte Den Hellige Ånd til mitt hjerte:

"Christy, din glede har vært under angrep, fienden har sendt nådeløse 'mindreårige', bråk og distraksjon for å stjele fra deg Min glede inne i deg. Det er tid for å fly og kjempe, komme opp fra bakken, komme høyere opp inn i mitt nærvær igjen hvor disse små distraksjonene ikke kan nå deg."

Umiddelbart kom jeg til å tenke på ordene fra Høysangen 2,15:

"Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vinmarkene. For våre vinmarker står i blomst."

Jeg hørte Den Hellige Ånd si: "Vil du fange disse små revene som skaper problemer, disse slu lille revene som hindrer vår relasjon. For de hjemsøker vår blomstrende kjærlighets vinmark for å ruinere det jeg har plantet i deg. Vil du fange dem og fjerne dem for meg? Vi vil gjøre det sammen."

Så langt Chrisry Johnson fra Australia.

Jeg kjenner meg så godt igjen i dette. I de siste ukene har slike 'bråkete småfugler' forsøkt å stjele gleden fra meg. Derfor vil jeg lik denne fuglen heve vingene og fly høyt inn i Guds gode nærvær. "Tilgi meg, Herre, for at jeg har lånt øre til de som ikke vil meg vel og som er ute etter å ødelegge det intime forholdet til Den Hellige Ånd. Jeg er avhengig av å høre Din stemme. Da må jeg opp fra bakkenivå, og høyere opp."

Christy Johnson hørte tydelig Herren si at Han gjenopprettet gleden og hørte Ham synge over mennesker. Jeg ber om at det er meg Han synger sine kjærlighetssanger over.

La oss ikke låne øret til 'våre brødres anklager', eller la oss bruke i hans ondskapsfulle tjeneste. Han er bare ute etter å stjele, myrde og ødelegge.

Foto: Wikipedia

Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 5

Lectio Divina er den oppmerksomme og konsentrerte lesningen av Guds ord.

Dette er ikke noe nytt, det har heller ikke noe å gjøre med New Age eller buddhisme eller Østens religioner. Lectio Divina er så bibelsk som det kan bli! En god definisjon finnes også i Jos 1,8: "Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram."


Men det er Benedikt av Nursia, født i 480 og død i 543, som ansees å være det 'moderne' opphavet! Derfor snakker vi også om den benediktinske metoden, eller den benediktinske måten å lese Guds ord på. En stor del av Benedikts klosterregel handler om å avsette tid til den hellige lesningen.

Går vi dypere inn i hvordan Benedikt tenkte, så ser vi at Lectio Divina for Benedikt handler om å motta en åpenbaring av Guds kjærlighet. Og stedet - par excellence - er selvsagt Den Hellige Skrift, Bibelen. I Bibelen åpenbarer Gud seg på den næreste måte.

Åpningsordet i Benedikts regel er: lytt. Lytt, fortsetter han, oppmerksomt og med kjærlighet, med ditt 'hjertes øre' - dette vakre lille uttrykket som antyder at vi ikke bare skal lytte med hjerne og intellekt, men med hele oss selv, våre følelser og forestillingsevne.

"Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene." (Åp 1,7)

Esther De Waal, som har skrevet en bok om Benedikts regel, sier det slik:

"Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn."

Lectio Divina er å oppleve det Åp 3,20 forteller om: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."

Skal vi oppleve dette må vi ta oss tid. Da må vi avsette tid daglig for å lese Guds ord, sakte og oppmerksomt, drøvtygge det. Det betyr at vi kanskje ikke leser så store stykker ad gangen, men leser det vi leser konsentrert og under bønn. Etter hvert blir Guds ord en del av oss, fordi ordet tar plass i vårt tankeliv. Apostelen Paulus oppfordrer oss til nettopp dette når han skriver: "La Kristi ord BO rikelig blant dere ...." (Kol 3,16) Ikke bare komme på besøk av og til, når vi ser oss i stand til å sette oss ned noen minutter, og kanskje mens vi er trett og uoppmerksomme, men BO hos oss. Vi må slå djupe røtter i ordets muld. Det er først når vi gjør det at vi blir "tre tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blader visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til." (Salme 1,3) De tidligste benediktinske munkene lærte seg store deler av Skriften utenat. Det er slett ingen dum ide!

Vi er alltid to som leser: Den Hellige Ånd og jeg.

Kirkefedrene leste Skriften på denne måten. Og både i Middelalderen og Sen-Middelalderen ser vi at denne formen for bibellesning skjer systematisk i klostrene. Da snakker man om tre momenter som samlet utgjør lectio divina: lectio (lesning), meditatio (ettertanke) og oratio (bønn)

I den gamle klostertradisjonen var skriftlesningen flettet sammen med og blandet sammen med indre bønn. Man snakket om ruminatio - drøvtygging. Man henter ordet frem igjen, tygger på det, gjentar det om igjen og om igjen.

Thorvald

Når juli bikker over i august har jeg i mange år utført en rituale som har hatt stor betydning for meg: Jeg stiller meg foran stuevinduet, med vakker utsikt over hjembyen min og Mjøsa, og stillferdig siterer jeg et av de vakreste diktene jeg kjenner: August, av Einar Skjæraasen.

Og i dag ble en setning spesielt meningsfull for meg:

"...denne dugg av avskjed i mine hender ..."

I dag ble Thorvald bisatt fra Oslo domkirke. Han heter bare det. Thorvald.

Et stort, raust medmenneske, med tid for alle. Liten som stor. Bostedsløs som direktør. Jeg synes tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen sa det så fint etter bisettelsen: "Thorvald fikk alle til å føle at det var akkurat deg han gjerne ville møte!"

Det er spesielt to ting som har festet seg hos meg:

Hans djupe omsorg for mennesker som slet med livet. Han kunne ringe dem opp, bare for å slå av en prat, og få høre hvordan det sto til. Mange er de livsslitere som fikk nytt håp og kom seg ut av rushelvetet på grunn av Thorvald. For Thorvald var ikke menneskeverd et ord, men et ansikt og et navn. For ham fantes det ikke noe stigma. Alle er like mye verd.

Det andre som har festet seg hos meg er frokostbordet til Thorvald. Rundt frokostbordet benket statsledere seg for å spise gulost og kneipbrød. Her ble det plass for både det personlige og det storpolitiske. Her ble konflikter dempet, her lyttet man og lærte.

Jeg skulle ønske mange kristne kunne lære litt av disse frokostmøtene. I stedet for å føre samtalene i sosiale medier, burde man benke seg rundt et frokostbord og spise sammen! Da hadde tonen blitt annerledes.

"Denne dugg av avskjed i mine hender ..."

Det er vemod over denne dagen. Samtidig føler en hel nasjon takknemlighet for at det i Norge har hatt et menneske som het Thorvald. Han vil ikke bli glemt. Thorvald gav Norge et mer menneskelig ansikt. Et ansikt som sprakk i latter, et ansikt med djupe, medfølende øyne.

Iranske myndigheter intensiverer forfølgelsen av kristne

Iranske myndigheters forfølgelse av kristne har økt de siste månedene, ifølge opplysninger samlet inn av International Christian Concern. De kaller økningen signifikant. Mange av disse troende er fengslet og soner nå i det beryktede Evin-fengselet. Her sitter noen av Irans farligste fanger, og her sitter kristne fra før.

I forrige måned hevdet Irans president, Hassan Rouhani at landets kristne har samme rettigheter som landets øvrige befolkning. Det er blank løgn. Det finnes det mange eksempler på.

Blant de nye arresterte er Massourmeh Taqinejad og hennes sønn. Hun ble arrestert 2. juli av sikkerhetspolitiet, og anklaget for proselytisering over Internett. To uker senere fikk Ramiel Bet Tamraz en dom på fire måneder for 'å ha handlet mot den nasjonale sikkerheten'. Fem andre kristne skal ha blitt arrestert i dagene og ukene etter dette.

La oss huske våre trossøsken i bønn.

Takk for all støtte og omsorg - og takk til Kjell Sørsdal

Takk for all støtte og forbønn i en krevende tid. Krevende med hensyn til sykdom og krevende med hensyn til den daglige sjikanen fra Kjell Sørsdal.. Men jeg må få benytte anledningen til også å takke ham. Hans henvisninger og løsrevne setninger fra bloggen min som han gjengir på sine mange Facebook-sider, i den ene hensikt å ramme meg og stille meg i et ufordelaktig lys, fører nå til at bloggen har fått flere tusen nye lesere, som vil lese hva jeg egentlig skriver - ikke utdragene Sørsdal presenterer - og som tas ut av konteksten.

Dette skaper igjen enda mer støtte i form av kommentarer, eposter, telefoner og besøk. Kanskje ikke helt slik Kjell Sørsdal og Reinert Vigdal hadde tenkt seg og håpet på.

Takk også for alle gode råd jeg har fått, og som jeg velger å lytte til. Jeg fortsetter som før med det jeg er kalt til og konsentrerer meg om det. Takk igjen for alle de gode tilbakemeldingene fra så mange mennesker. Det gir inspirasjon til å fortsette å arbeide med forsoning og byggende arbeid mellom søsken fra mange trossamfunn.

Den bedende og den langsomme lesningen av Bibelen, del 4

Den Hellige Ånd er uløselig knyttet til Bibelen. Den Hellige Ånd var ikke bare aktiv den gangen Bibelens forfattere skrev de ulike bibel-bøkene. Han er også tilstede hos den som leser Bibelen og det er bare Åndens nærvær som gjør at Bibelens ord blir åndefylt og evig aktuelt.

Den Hellige Ånd som er forfatteren av Bibelen, overlater oss ikke til oss selv, men vil åpenbare for oss de skattene Han har skjult i ordet. For lesningen av Den Hellige Skrift handler ikke om å tilegne oss intellektuell kunnskap, men lesningen handler om å lære Den treenige Gud å kjenne.

Det er William av St.Thierry som har sagt:

"Skriften må leses i lyset av samme Ånd som den ble skrevet i, og gjennom den må Bibelen forstås."

Derfor sier Enzo Bianchi, grunnleggeren og den tidlige prior for Monastero di Bose, følgende:

"Ved hver lesning av Skriften kreves en påkallelse av Den Hellige Ånd. Guds ord blir levende kun gjennom Ånden som ligger nedlagt i Ordet og som finnes i oss og hviler over Ordet, på samme måte som den hvilte over Sønnen ved Hans dåp. Når vi leser Bibelen må vi gjøre det med en åndelig dimensjon - en dimensjon der vi møter Kristi kropp - kirken og tradisjonen - i hvilken Guds ord taler."

Den siste delen av dette utsagnet vil nok virke fremmed for mange evangelikale kristne. Vi har hevdet reformasjonens "Skriften alene", og jeg hører til de som tror at Bibelen er eneste autoritet for liv og lære, men dette må forstås rett. Bibelen kan ikke løsrives fra den menigheten som har gitt oss den. Skriften tilhører kirken. Den første menighet hadde tilgang til de skriftene som utgjør det vi kaller Det gamle testamente, Så, med Den Hellige Ånds plan og inspirasjon, så evangeliene og de apostoliske skriftene dagens lys. Under den samme hellige Ånds ledelse ble så Den Hellige Skrift samlet. Den ble til i kirken og for kirken. Ikke først og fremst for den enkelte kristne, til fri tolkning. Derfor må Skriften leses i den sammenheng den er gitt.

I den tradisjonen jeg selv tilhører har det personlige bibelstudiet stått sterkt, men selv blant baptister står ikke lesningen av Skriften løsrevet fra det kristne fellesskapet. Bibelen er blitt lest sammen med andre, og tolket sammen. Det er mye underlig lære som blir til i dag fordi Bibelen tolkes av så mange individualister, som har sine særegne oppfatninger av Bibelen. Man har ingen andre enn seg selv som korrigerende målestokk.

"Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap." (Ef 3,18-19)

Det er en ting som er blitt borte i mange frikirkelige sammenhenger, og det er 'opplesningen av Skriften'. I mange frikirkelige sammenhenger får ikke de ordene som leses fra Den Hellige Skrift stå alene, uten at de kommenteres og legges ut. Dermed kommer ofte mine tanker frem. Ordet får ikke stå alene. Det er ikke Skriften alene, men Skriften +.

Apostelen Paulus oppfordrer sin unge medarbeider Timoteus med dette:

"Legg vinn på opplesningen av Skriften ...." (1.Tim 4,13/Norsk Bibel 88/07)

Det har vi holdt på med i snart seks år i Kristi himmelfartskapellet. I forbindelse med gudstjenesten hver uke leses det fra Det Gamle Testamente, fra brevene og fra evangeliet. Uten at det kommenteres. Det fungerer aldeles utmerket og er til stor velsignelse.

(fortsettes)

Imam redder 300 kristne fra å bli drept

En lokal nigeriansk imam får nasjonal heder og ære etter å ha reddet over 300 kristne på flukt fra delstaten Plateu på grunn av religiøs forfølgelse.

Den 83 år gamle imamen, Alhaji Abdullahi Abubakar, som er bosatt i landsbyen Nghar i Gashish distriktet, skjulte 24. juni kristne på flukt fra gjetere fra Fulani-stammen som er kjent for sitt glødende hat mot kristne. Disse voldsmennene hadde da invadert 15 lokalsamfunn i Barkun Ladu, og drept over 200 personer.

Han forteller: "Jeg gjemte kvinnene i mitt private hjem, og etterpå, tok jeg mennene med meg inn i moskeen og gjemte dem der."

Når drapsmennene kom og krevde at de som befant seg i dette huset og i moskeen kom ut, fortale den 83 imamen at de var muslimer, og på den måten tvang han disse drapsmennene til å dra videre.

Det er The Eagle Online som skriver dette.

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 3

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas i begynnelsen av mai 2006. Den vevre lille skikkelsen i den svarte prestekjolen fylte hele biblioteket på Bjärka Säby bare med sitt blotte nærvær. Han bar noe med seg av hellighet og djup kjærlighet til mennesker. Forundret lyttet jeg til hans undervisning om betydningen av å lese og grunne på Guds ord, slik vi har det i vår Bibel. Det var tydelig for alle oss som var der at dette var en mann som elsket Bibelen og leste den den iver og grundighet.

To ting er blitt sittende igjen etter undervisningen til biskop Thomas om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Han fortalte om sin egen Bibel. En nydelig liten Bibel i rødt skinn med glidelås. "Dette er min personlige Bibel," fortalte biskop Thomas med et stort varmt smil rundt munnen. "Den inneholder mange personlige notater. Datoer ved siden av skriftsteder, som har betydd mye for meg. Den får ingen se eller bla i. Dette er Guds kjærlighetsbrev til meg. Alle skulle ha en Bibel som de kunne understreke og gjøre seg notater i. Da blir den personlig."

Det andre jeg merket meg var at målet han hadde for alle konfirmantene i hans bispedømme var dette: de skulle eie sin egen Bibel, og få hjelp til å lese den! Det er et godt mål for en biskop.

I en tid hvor Bibelen devalueres som vår, også i kristne sammenhenger, trenger vi kloke biskoper som biskop Thomas, som løfter frem betydningen av å lese Guds ord. En kristen er i daglig behov av Livets Ord og Livets Brød for å kunne overleve.

"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer ut av Guds munn." (Matt 4,4)

Akkurat den erfaringen tror jeg mange kristne gjør seg. Vi oppdager etter hvert at det er bare ordet fra Guds munn som er varig og bestandig, og som metter vår sjels hunger. Det er mange gode bøker å lese, men ingen ting kan noensinne måle seg med det ordet som er innblåst av Guds hellige Ånd.

Det mennesket som er blitt frelst av Guds ords sannhet vil også bli helliget gjennom det.

Det skjer noe når Guds-ordet leses.

"Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet," sier Jesus i det som er blitt kalt Hans yppersteprestelige bønn, jfr Joh 17,17.

Noen rabbinere har sagt det slik:

"Torahen, Ordet, var Guds nærvær i skapelsen - et nærvær som folket kunne gjøre til sitt gjennom lesning, meditasjon og bønn."

Det er disse tre elementene - lesning, meditasjon og bønn - som er selve nerven i det som er blitt kalt Lectio Divina, og det er dette som har vært det bærende elementet i både den jødiske og i urkirkens fromhetsliv.

For å foregripe noe av det vi nå skal se nærmere på, la meg sitere Johannes Chrysostomos som ved en anledning ba dette når han skulle lese Bibelen:

"Åpne mitt hjertes øyne slik at jeg forstår å gjøre din vilje ... opplys mine øyne med ditt lys..."

og Efraim syreren:

"Påkall Gud og be om at han viser seg for deg..."

Billedtekst: Peter Halldorf, biskop Thomas og meg i mai 2006

Takk for Livets brød

Herre, Du er Livets brød, som metter. Den hunger etter Deg som finnes i mitt liv har Din gode hellige Ånd skapt i meg. Du etterjager meg med Din godhet. Evig takk.

'Ta imot og spis! Dette er min kropp."

Ordene Dine høres ennå på Øvresalen, og på alle Øvresaler, der Du lå benket rundt bordet sammen med Dine disipler.

Og vi spiser og Du møter vår djupe lengsel. Etter Deg.

Tilgi meg når jeg fyller meg med ting som bare gir en kortvarig glede. Som ikke metter. Tilgi meg når jeg tar til meg av de billige etterligningene.

Det er bare Du, Du alene som kan mette, tilfredsstille, fylle meg med fred.

Herre, la freden Din bli boende i meg. La meg ikke gi den bort for en billig linsesuppe.

- Skrevet siste dagen i juli 2018.
Bjørn Olav