100 år siden den polsk-jødiske Rosa Luxemburg ble myrdet

15. januar 1919 er en skjebnedag i europeisk historie. Det er dagen da den polsk-jødiske revolusjonslederen Rosa Luxemburg (bildet) ble myrdet sammen med Karl Liebknecht. En av morderne var Leonardo Conti. Under 2.verdenskrig ble han general i det beryktede SS, og ledet 'aktiv-dødshjelp' programmet nazistene iverksatte mot funksjonshemmede.

Conti var ikke alene med å huse slike tanker. Mennene som henrettet Rosa Luxemburg og flere hundre andre såkalte 'samfunnsfiender' i januar 1919 skulle senere danne ryggraden i nazistiske bevegelsen. Otto Runge, en ung soldat, som slo den forsvarsløse kvinnen brutalt i hodet med kolben på geværet sitt, ble tilkjent økonomisk erstatning fra nazistene for den tiden han satt i fengsel for medvirkning på drapet på Rosa Luxemburg.

I dag er det ganske nøyaktig 100 år siden.

Det brutale drapet - Rosa Luxemburg ble mishandlet, skutt og kastet Landwehr-kanalen i Berlin - la veien åpen for både nazismen og stalinismen. For Luxemburg sto for en sosialisme med et menneskelig ansikt. Allerede i 1904 publiserte hun en krass artikkel av den toppstyrte partimodellen til Lenin. Hun avviste at revolusjonen kunne vedtas i noe partiprogram, og pekte på massene som som selve drivkraften til sosial forandring.

Dermed ble hun ikke særlig populær i det som skulle bli Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Hun ble et horn i siden på pampeveldet.

"Frihet er alltid frihet for de annerledes tenkende," sa Røde-Rosa.

Hundre år etter Rosa Luxemburgs død marsjerer høyreradikale krefter og nynazister i våre gater. Hatet blusser opp mange steder i mange europeiske land. De som tenner dette hatet er tilbake i nye former, men de representerer gammelt tankegods, deriblant antisemittismen.

Rosa Luxemburg, den polsk-jødiske kvinnen, sto for den sosialisme som er blitt kalt den tredje vei. Hun var ikke alene om disse tankene. Mange jødiske intellektuelle sto for det samme, og utgjorde en sterk kraft i den gryende sosialistiske  bevegelsen. Flere av disse skulle bli toneangivende i forbindelse med gjenopprettelsen av staten Israel.

Profetisk bønneemne: Måtte Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon, del 2

Kristna bönder i Sverige har sin oppgave å forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Være en profetrøst i tiden og føre Guds rikes velsignelser både til Sverige og andre land.

Slik presenterer denne organisasjonen seg på sine nettsider, og det er noe lignende jeg har bedt Gud reise opp i Norge.

Kristna bönder i Sverige vil arbeide for at mennesker, preget av kjærlighet til Skaperen, skal kunne råde, bruke og bevare skaperverket etter Guds vilje. At hver bondefamilie skal se sine liv og sine gårdsbruk som en lovsang ttl Gud. De ser seg selv som forvaltere av disse ressursene som deres liv og deres gårdsbruk utgjør, for å kunne produsere råvarer av god kvalitet. Organisasjonen ønsker også å skape nettverk mellom enkettstående bønder, mellom ulike landsdeler og ulike land. De knytter også kristne bønder sammen for at de kan be for hverandre, og hjelpe hverandre praktisk i krisetider.

Kristna bönder i Sverige ble stiftet i 1984 etter en tiltale fra Gud til flere bønder på ulike steder i Sverige. Visjonen var å samle kristne bønder i et nettverk der medlemmenes overgitte liv og ressurser skal kunne utgjøre en ressurs for Guds rike, for hverandre og for sine medmennesker.

Mange bønder lever i dag i en hardt presset situasjon. Dårlig lønnsomhet, ensomhet og et økt trykk fra myndighetene, opinionsdannere og aktivister har gjort hverdagen utfordrende på mange måter. Her ønsker Kristna Bönder har opprettet en egen telefontjeneste som de kaller jourhavende bonde. Det er en bonde som har telefonvakt alle dager mellom kl.06.00 og 22.00. Hit kan man ringe for å drøfte hverdagens utfordringer og bli bedt for. Organisasjonens talsperson er Herbert Nyman. Man kommer i kontakt med organisasjonen ved å skrive til: info@kristnabonder.se

fortsettes.

Bederen fra Sarov-skogene

"Mennesket lever for å få i eie Den hellige ånd." Ordene tilhører Russlands kanskje mest elskede bedere Serafim av Sarov. Hans navn er uløselig knyttet til Åndens gjerning. I år er det ganske nøyaktig 260 år siden han ble født og 15 januar er hans minnedag.

Han var bare 19 år gammel da han søkte seg til et kloster. Der blir han kjent med og sterkt grepet av Basileios den stores skrifter om Den hellige ånd. Det skulle prege ham for resten av livet. Det sammen med Makarios' Åndelige homiler fra 300-tallet. Der fikk han også lese Filokalia, samlingen av åndelige tekster om den indre bønnen fra 300-tallet til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige litteraturen i ortodoks tradisjon.

Det skulle ikke gå så lang tid etter at han trådte inn i klosteret før han ble alvorlig syk. For andre gang i livet opplevde han da en mirakuløs helbredelse. Første gangen det skjedde var han bare 2 år gammel. I 1794 fikk han tillatelse av klosterets abbed til å trekke seg tilbake til skogen i nærheten av klosteret for å leve som eremitt. I ensomheten med Gud og i stadig bønn levde han i en skogskoie i 31 år. skogens ville dyr kom ofte til ham, både ulver og bjørner. Ingen av dem gjorde ham noe.

Da han var omlag 66 år innledet han en helt ny fase av livet sitt, som åndelig veileder, en starets. Store mengder mennesker kom til ham for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange ble helbredet og satt fri gfra onde åndsmakter.

Han hadde et gjennomtrengende profetisk blikk, og kjente ofte menneskene og deres behov før de rakk å fortelle om dem. Flere av de som møtte ham kunne fortelle at han nesten var gjennomskinnelig av Guds herlighet. Han fortsatte å leve i bønn og ta imot mennesker til åndelig veiledning fram til sin død 1.januar 1833.

Messefall

Det blir INGEN gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet førstkommende onsdag. Neste gudstjeneste blir onsdag 23. januar kl.18.00. Bjørn Olav taler under bønneuken i Askim denne uken.

Foto: Kurt Urholt

Profetisk bønneemne: Måtte Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon i Norge, del 1

I lengre tid nå har jeg bedt Gud reise opp en kristen bondeorganisasjon. Det er kanskje et mer profetisk bønneemne enn du tror.

Selvforsyningsgraden i Norge er skremmende lav. Under 40 prosent av matforbruket i Norge i 2013 var basert på norske råvarer. Det var en nedgang på fem prosent fra året før. Det viste tall fra Helsedirektoratet. På grunn av den ekstreme tørken i enkelte deler av landet i fjor, anslås selvforsyningsgraden å bli mellom 30-35 prosent. Dette er i særklasse lavt i Europa og ingen trygghet for den norske befolkningen i en urolig verden som nå. Den samlede importen av matkorn og forkorn øker. Dette skjer samtidig med at antall kornsiloer legges ned.

I 2014 la jeg ut følgende forbønnsemne her på bloggen:

"Krisen i Ukraina gjør Norge svært sårbart. Det handler om vårt daglige brød!

Denne uka har kornprisene skutt i været, og vi har de siste årene bygget ned våre egne kornlagre og verre ser det ut til å bli.

Selv i et normalår må Norge importere en femtedel av det kornet vi bruker.  

Christian Anton Smedshaug, som er daglig leder i AgriAnalyse, sier til avisen Nationen at 'verden er blitt avhengig av leveransene fra Svartehavsområdet. Det som skjer nå kan ha relativt dramatiske konsekvenser'.

Akkurat i disse dager kjempes det en kamp om å få beholde Norges største kornsilo, som befinner seg i Stavanger. Kapasiteten til denne kornsiloen er på 185.000 tonn korn, og har dermed kapasitet til å dekke nesten et års forbruk  av mel til brød og matproduksjon for Norge. Nå foreligger det planer om å selge den og gjøre den om til leiligheter!

Ukraina er en av verdens fremste kornprodusenter. I et normalår eksporterer dette landet halvparten av sin produksjon.

I fjor sommer gikk den tidligere forsvarssjefen, Harald Sunde, til det uvanlige skrittet å advare Norge om det som kan komme til å skje. I et intervju med VG sa han:

«Mangel på mat kan destabilisere hele samfunn. Den forholdsvis lave norske egenproduksjonen av mat gjør oss sårbare hvis vi skulle bli rammet av en stor atomulykke eller andre alvorlige kriser»

Ordene er enda mer aktuelle i dag.

Det var Bondevik 2-regjeringen som vedtok å avvikle beredskapslagring av matkorn i 2002.

Jeg henstiller til alle landets forbedere om å sette dette opp som et bønneemne. La oss be om at norske politikere våkner, og at kornsiloen i Stavanger ikke blir omgjort til leiligheter og at vi får en enda mer offensiv landbrukspolitikk i Norge som sikrer oss for fremtiden."

I skrivende stund vet jeg ikke hvordan det gikk med kornsiloen i Stavanger.

KORNLAGRE 

I 2013 skrev jeg følgende om 'Verdens matdag':

Men også Norge er sårbart når det gjelder matproduksjon. Vi har for eksempel ikke kornlagre. Det kan bli kritisk - både med hensyn til en krise i de landene vi importerer fra, og for eksempel ved et vulkanutbrudd. Professor i geologi, Atle Nesje, uttalte i Aftenposten 16.mai 2010 at han var forbauset over at norske myndigheter ikke prioriterer et beredskapslager med minst ett års forbruk av korn. Dette var veldig aktuelt i 2010. Da hadde vi utbruddet fra vulkanen Ejafjallajökull i friskt minne, hvor flytrafikken ble rammet. Nesje mener et utbrudd fra storebror Katla kan påvirke kornhøsten i Norge.

Tanken om å ha korn i beredskap førte til kornloven av 1928. I 1969 hadde vi et kornlager 280000 tonn matkorn på lager 500000 tonn kraftfor. Det eneste lageret vi har i dag er, er kornet på lager hos møllene og kornhandlerne. Rett etter innhøsting er avlingen på omtrent 1,2 millioner tonn på lager. Rett før innhøsting påfølgende år er lagrene tomme.

I 2012 skrev Torbjørn Tufte i Landbrukets Utredningskontor en artikkel hvor det fremgår at mens verdien av importen av landbruksvarer fra EU øket med 8,5 milliarder kroner i 1995 til 27,1 milliarder i 2011, øket eksportverdien av varer fra Norge til EU med 2,1 til 3 millioner samme år.

Aldri før har Norge importert så mye mat som vi gjør nå. Økningen de siste 10 årene er på 1,3 millioner tonn, eller 57 prosent. Det viser tall fra Statens landbruksforvaltning. 8 av de 10 største importlandene er EU land, hvor Danmark og Sverige topper listen. Brasil kommer på 6. plass og USA ligger på 10 plass.

Hva skjer om Europa rammes av en stor katastrofe? Hvor forberedt er vi på den når det gjelder å sikre mat til den norske befolkningen? Uten kornlagre.

Verdens Matvareorganisasjon sier at matvareproduksjonen må opp med hele 70 prosent de neste 40 årene for å unngå hungersnød. I Norge legger vi stadig ned flere gårdsbruk, eller vi legger jordene under asfalt eller bruker dem til golfbaner."

Fjorårets tørke viste til fulle hvor sårbare vi er, og hvor avhengige vi er av utlandet.

I Sverige har mange kristne bønder gått sammen i en organisasjon: Kristna bönder, som har et profetisk kall om å velsigne vårt naboland, og stå sammen som bønder for å skape gode levekår for den svenske befolkningen.

Tenk om vi kunne få noe lignende i Norge.

I neste artikkel skal vi se nærmere på den svenske organisasjonen.

(fortsettese følger)

Har vi kommet lenger enn kristne i tidligere generasjoner

Av og til får man inntrykk av at kristne som lever i det 21.århundre hører med til de 'viderekommende'. De som har sett mer og forstått mer enn noen av de kristne som har levd i generasjonene før oss. Tro om det er sant!

Jeg kom til å tenke på munken Markus om levde på 400-tallet her om dagen. Helt fra ungdommen hadde han en slik kjærlighet til Den Hellige Skrift at han leste den daglig. Det sies at han til slutt kunne hele Bibelen utenat.

40 år av sitt liv tilbrakte han i ørkenen i bønn og lesning av nettopp Bibelen.

"Hvis noen har en åndelig gave," sa Markus, "o,g føler medlidenhet med den som ikke har den, så bevarer han gaven på grunn av sin medlidenhet. Men den som fremhever gaven sin, mister den gjennom å falle for hovmodets fristelse."

Det er noe å tenke for en kristen som lever i det 21.århundre.

Markus munken eller Markus asketen, som han også ble kalt, ble født i Athen tidlig på 400-tallet og ble en disippel av Johannes Chrysostomos.

Han er kjent blant annet for dette utsagnet:

"Søk ikke den fullkomne loven i menneskelige dyder, for der finner du den ikke. Fullkommenhetens lov er skjult i Kristi kors."

En del av den åndelige undervisningen Markus munken ga er å finne i Filokalia, de gamle fedrenes bønneveiledning.

Markus munken ble 120 år gammel. Han døde i ørkenen.

Billedtekst: Bibelen min og gripekorset mitt.

Jeg tror ikke alene

Jeg trøster meg med dette når veien blir bratt: Ikke noe menneske bærer troen alene!

Jeg er del av noe som er mye større enn meg selv: Kirken. Kristi kropp. Når jeg er så sliten av en kropp som skjelver, av øresus som fratar meg nattesøvnen, av store smerter, orker jeg ikke alltid å be - da hviler jeg i dette: Kirken ber. Uopphørlig stiger bønner opp som røkelse for Guds trone. Fra jordens fire hjørner. Jeg bæres av Kirkens forbønner.

Jeg tror ikke alene. Jeg tror sammen med hele Kirken. Slik Kirken alltid har trodd. Slik denne troen kommer til uttrykk i Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Jeg bekjenner troen slik millioner av andre troende gjør det.

I det er det hvile.

Sosiale medier har gitt noen en følelse av at de innehar både en rett til og en myndighet til å avkreve deg svar på det meste. Og finner de svaret å ikke samsvare med deres egen overbevisning, så er det du som har feil, og de som har rett. De holder seg nemlig til Guds ord, må vite, mens du ikke gjør det.

Jeg trenger i grunnen ikke å forsvare noe jeg allerede har funnet. Jeg deler bare det jeg har sett, hørt og erfart. Mitt vitnesbyrd.

Jeg har lest Bibelen siden jeg ble en kristen i 1972. Stort sett lest den fra 1.Mosebok til Åpenbaringen, hvert år. Det skulle bli omtrent 47 ganger. Noen av Bibelens bøker har jeg lest minst 100 ganger. Jeg kjenner boken. Men jo mer jeg leser, jo mer forstår jeg at det er fremdeles mye jeg ikke forstår, og at Bibelen har brådjup som jeg aldri kommer til å lodde bunnen på i min levetid. Mine troende søsken, som også leser Bibelen, har kommet til andre konklusjoner enn meg i en hel rekke spørsmål som for eksempel gjelder dåp, nattverd, kirkeordning. Det gjør meg ydmyk.

Men vi forenes i de store spørsmålene som både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen gir uttrykk for. Disse to bekjennelsene gir uttrykk for hva klassisk kristen tro handler om.

Så når jeg er sliten, som Parkinsons gjør deg, og mennesker likevel krever at jeg skal stå til rette overfor deres krav om å redegjøre for hva jeg tror om både det ene og det andre, så henviser jeg dem til tre ting:

Den apostoliske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen
Fadervår

Holder ikke det?

Om sant skal sies, er det vel egentlig ikke noe som holder, overfor enkelte mennesker som krever at du værsågod  skal stå til rette for dem. De blir ikke tilfredse før du tror som dem, og tar avstand fra de tingene de ta avstand fra og liker de tingene de liker.

Men jeg hviler i den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige.

Fantastiske kristne - eller et Guds barn?

Forelden dag leste jeg noen som omtalte en annen person som en 'fantastisk kristen'. Jeg undrer meg på hva det er? Er det en kristen som er bedre enn andre kristne? Finnes det dårlige kristne? Litt bedre kristne? Mye bedre kristne - og så: fantastiske kristne?

Eller finnes det bare kristne?

I betydningen Guds barn. Som er totalt avhengige av Far? Som ikke klarer seg uten Guds nåde. Som snubler og faller, og som reiser seg opp igjen. Mennesker med brutte relasjoner, havarerte ekteskap bak seg. Som har mislykkes i forretningslivet, som er kronisk syke, men likevel - kristne?

Mennesker som har tatt imot Guds nåde og som ønsker å følge Jesus, men som ikke får det til.

Som ikke er noe annet enn elsket, benådet, tilgitt.

Kan man bli noe større enn et Guds barn?

En tilgitt synder.

Kan vi bli noe mer.

Blir det spørsmål om en slags konkurranse om hvem som når opp til å være noe mer enn en benådet  synder, har jeg ikke sjanse til å begynne på det løpet en gang. Jeg når aldri fram.

Mens jeg venter på morgengryet

"Herre, snart gryr en annen morgen, når jeg er hjemme hos Deg. En dag uten tårer, uten savn, uten flere avskjeder. En dag uten flere hvorfor.

En dag da alle gåter skal få svar.

I mens har jeg søkt nattely i skyggen av Den veldige.

Jeg gjør Deg til min bolig.
Jeg bor hos Deg.

I nattens timer, da uroen tar grep om kroppen min, legger jeg meg skjelvende opp i fanget Ditt, og søker fred og hvile og ro.

Det jeg søker, Herre,
er å bli elsket.
For ingen kan elske som Deg.

Dette gjør jeg,
mens jeg venter på
at det gryr av dag."

Gjøvik, 12.januar 2019
Bjørn Olav Hansen

Latter

'Latter er er den største avslapningsfaktoren. Og det er noe morsomt med menneskeheten. Så små som vi er, så fattige som vi er, er vi kalt til å bli Guds søstre og brødre.

Det synes så latterlig og samtidig vidunderlig, som galskap og ekstatisk. Alt synes å stå på hodet.'

- Jean Vanier (bildet) i Community and  Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Myter og fiendebilder og hatytringer

I forbindelse med at Birgitta og Ulf Ekman konverterte til Den romersk-katolske kirke, gikk sosiale medier varmt en god stund. Mange ga uttrykk for at dette ville føre til at mange andre fulgte i deres spor, og ble katolikker. Nå, fem år etter, må det være lov å spørre om denne frykten var berettiget.

Hvor mange nordmenn har konvertert til Den romersk-katolske kirke på grunn av Birgitta og Ulf Ekman. Jeg kjenner ingen. Selvsagt kan det være noen, men ingen i min bekjentskapskrets eller noen jeg har møtt. De som måtte ha gjort det, har ikke ropt høyt. Noe ras snakker vi ikke om.

Noen hevder at 'mange karismatiske pastorer er svært åpne for Den katolske kirke' og at 'enheten det snakkes om handler om en enhet med Moderkirken'. Jeg kjenner ingen karismatiske pastorer her i Norge, som arbeider for å forenes med 'Moderkirken'. Heller ingen pinsepastorer eller baptistpastorer, metodistpastorer, misjonsforbundspastorer eller lutherske pastorer.

Hvem er disse 'mange' pastorene?

Derimot kjenner jeg til at flere frimenigheter de siste årene har holdt seminarer og undervisningskvelder hvor de har drøftet det læremessige grunnlaget menigheten eller kirkesamfunnet er tuftet på.

Blir man katolikk av å sitere en katolsk forfatter? Neppe. Spør du en romersk-katolsk prest vil han kunne fortelle deg at prosessen tar minst et år, og i motsetning til det å bli protestant, må du underskrive på alt hva Den romersk-katolske kirke lærer. Du kan ikke plukke ut noe du synes er interessant og si at du tror på det, men ikke det. Den er alt eller ingenting. Og dermed stopper det nok opp for de som ønsker å bli katolikker og som i utgangspunktet er protestanter.

Så hvorfor skape disse mytene og fiendebildene?

Se det, det er litt av et spørsmål.

For meg er det en undring.

Så undrer jeg meg over dette: De siste dagene har jeg fått flere meldinger i min innboks med en måte å skrive på som er full av beskyldninger og direkte hatefulle ytringer. Fordi jeg har sitert noen katolikker. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste i Norge som har skrevet bok om anabaptistenes historie. Anabaptistene ble kraftig forfulgt av Den romersk-katolske kirke (men også den lutherske og den reformerte), og mange anabaptister måtte bøte med livet. Jeg har dokumentert overgrepene og den hatefulle retorikken. Det som skremmer meg er at en del av denne hatefulle retorikken, som førte til forfølgelse, mishandling og drap, brukes av overivrige motstandere av Romerkirken her i Norge. Det viser noen av hatytringene jeg utsettes for. Jeg finner ikke Jesus igjen i noe av dette. Bare iskald rettroenhet.

Hva angår antall konvertitter til Den romersk-katolske kirke i Norge, så kan det være interessant å lese hva denne kirken selv sier. Jeg siterer sognepresten i St.Olav domkirke, Claes Tande, som har forsket på dette. Om St.Olav domkirke har han dette å si:

"I løpet av århundret er menigheten vokst fra knapt 400 medlemmer til rundt 7500. Halvparten av denne veksten tok 90 år, den andre halvparten tok 10 år. Veksten hele veien har for det meste vært grunnet innvandring. Selv om dåp og konversjoner også er gått kraftig opp de siste ti-tolv år, er det fremdeles fremfor alt innvandring som forårsaker menighetens vekst."

Velkommen til bønneuka i Askim

Fra onsdag 16.januar til søndag 20.januar taler jeg følgende steder i forbindelse med bønneuken for Askim:

16. januar i Frelsesarmeen kl.19.00
17. januar i Normisjon kl.19.00
18. januar i Filadelfia kl.19.00
19. januar: i Misjonskirken kl.19.00
20. januar: i Askim kirke kl.11.00

På dagtid vil det være bønnesamlinger følgende steder:

17. januar: Bønn for Askim i Misjonskirken 10.00-11.30
Tidebønn samme sted fra 12.00-13.00

18.januar: Bønn for Askim i Misjonskirken 10.00-11.30
Tidebønn i Filadelfia kl.12.00-13.00

19.januar: Bønn for Askim i Kirkekroa 11.00-12.00

Jeg er takknemlig for forbønn for May Sissel og meg og for møtene. Er du i nærheten og har  mulighet til å delta i møtene, er du hjertelig velkommen! Det hadde vært hyggelig å få hilse på deg.

Kristi ansikt

Den svenske forfatteren Gunnar Edman gjenforteller i en av sine bøker en middelalderlegende som handler om mosaikkleggeren Guido.

Historien Edman gjenforteller grep meg så veldig sterkt:

Etter å ha sett Kristi ansikt i et syn, får han i oppdrag av Kristus å gjøre ham synlig gjennom mosaikk.

Når den er nesten ferdig, bryter det ut krig. Da samler Guido landsbyens innbyggere i klosterkapellet og deler ut en mosaikkbit til hver med beskjed om ¨gjemme den til krigen er over. Etter at freden har vendt tilbake, møtes landsbyfolket og mosaikkbitene i kapellet - og Kristi ansikt blir synlig igjen.

Hvorfor denne trangen etter å sette merkelapper på folk?

Hvorfor denne ubendige trangen etter å sette merkelapp på folk? Sette folk i bås, eller tillegge folk meninger de nødvendigvis ikke har? Hvorfor ser vi ikke mennesket, slik Jesus ser mennesker?

Denne undringen ble aktualisert etter at jeg la ut et bilde med en tekst av Henri Nouwen. En av mine lesere fant da grunn til å kommentere at Henri Nouwen var katolikk og homofil. Hva hadde det med sitatet jeg gjenga å gjøre? Absolutt ingen ting! Men for vedkommende som la ut kommentaren var det viktig å få satt denne merkelappen på Nouwen. Kanskje for å diskreditere ham?

I hvert fall i enkeltes øyne.

Jeg finner ikke dette igjen hos Jesus.

Han talte strengt til fariseere og skriftlærde.
Det er så.

Men jeg finner ikke at Han hadde samme behov, som enkelte av Hans disipler, til å feste merkelapper på mennesker. Så vidt jeg klarer å lese meg til var det en ganske brogete gruppe memnnesker som flokket seg rundt Ham og som Han omgikks med.

Hva angår Henri Nouwen og hans seksuelle legning, forteller flere av hans biografer at det muligens kan stemme at han han var homofil, men at han var overbevist om at det var galt å leve dette ut i praksis. Skal det brukes mot ham?

Hvorfor ikke behandle alle mennesker med respekt, og hvorfor ikke å se dem som mennesker? Som skapt i Guds bilde, og like mye verd. Hvorfor ikke bare respelktere at andre har et annet syn - også teologisk - enn deg selv? Kanskje - om du ga opp prosjektet med å se klipp-og-lim filmer og heller ble kjent med den du uttaler deg så sterkt om, fikk det bedre med deg selv, og ikke ble så anspent og angstbitersk?

Kanskje - om vi så mennesker - også fant Jesus i andre?

Billedtekst: Henri Nouwen var et ekte menneske, som våget å vise sin sårbarhet. Det er få som har lært meg så mye om Jesus som ham, og det er få som har hjulpet meg til å se og erfare at jeg er elsket som den jeg er, som nettopp Henri Nouwen. Og det er få som har skapt så mange problemer for meg som denne hollenderen! Jeg er blitt beskyldt for både det ene og det andre i sosiale medier og på You Tube og i offentlig møter, ene og alene for å ha sitert en katolikk. Mer skal ikke til. Da er merkelappen festet på  deg. Da er du merket for livet. Da er du definert. Og om du skulle ta til .motmæle, så er det de som har satt merkelappen på deg som vet alt, ja, mer enn du vet om deg selv. De har rett, fordi sitter på definisjonsmakten. Så kom ikke her!

Uoppnåelig, eller?

Hva mener vi egentlig når vi snakker om 'sterke bønnemøter'? Ekskluderer vi mennesker med ordene våre?

Jeg lurer på det.

Bønn kan, som andre ting i den kristne trosutøvelsen bli noe uoppnåelig. Noe man må, men som man ikke mestrer. Og så skaper det dårlig mestringsfølelse - og ikke mimst - dårlig samvittighet.

'Bønnens hus har mange rom', sa Edin Løvås. Så sant det er! Det er ikke bare en måte å be på. Det er mange.

Som vi er forskjellige!

Bønn er ingen konkurranse om hvem som er flinkest i klassen.
Som ber mest 'salvet', som briljerer med ordene, eller roper høyest,

Bønn er, som Teresa av Avila skrev: "Å tale ofte og lenge med dem som vi vet elsker oss."

Jeg sier det slik: Bønn er først å fremst dette: Å bli sett, omfavnet, holdt og bekreftet av min himmelske Far.

Bønn er ikke ord, først og fremst, men en relasjon. Den kan til tider være uten ord.

Kirken - et gjenskinn av den oppstandne Kristus

"Når kirken utrettelig lytter, helbreder og forsoner, blir den det den innerst inne er - et fellesskap av kjærlighet, medlidenhet og trøst, et krystallklart gjenskinn av den oppstandne Kristus.

Aldri fjern, aldri i forsvar, befridd for alle former for hardhet, lar Kirken troens ydmyke tillit skinne rett inn i våre hjerter.

Jesus, vår glede,
gjennom ditt uopphørlige nærvær i oss
leder du oss til å gi våre liv.
Selv om vi skulle glemme deg,
blir din kjærlighet stående,
og du sender din Hellige Ånd over oss."

- Bror Roger av Taize i boken: 'I alle ting en stille glede.' Verbum/Norges kristne råd, side 17-18

En slitsom dag

Dette har vært en tung dag. På formiddagen tok jeg farvel med den god venn. Det ble en verdig begravelse. Men så altfor tidlig. Han ble bare 64. Når jeg kom hjem satte jeg meg med skrivearbeid, men hver gang jeg prøver får jeg ikke fingrene på høyrehånda med meg. Et par stive fingre kommer borti en tast som sletter alt jeg har skrevet. Det er så ergelig, slitsomt og fortvilet. Jeg trøster meg med at det skyldes dagsformen, for det å skrive er en så viktig del av meg. Og det er så mye jeg skulle få skrevet ned. Ikke minst er det planleggingen av undervisningen og forkynnelsen til kommende møter, blant annet bønneuka i Askim.

I dag har det rent mye tårer i fortvilelse.

Det er søkt om TUVA, et talegjenkjenningsprogram. Jeg ber inderlig om at NAV kan bevilge dette, ellers vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har valgt å være åpen med min sykdom. Også med de dagene som ikke er gode. Alt er ikke 'bare herlighet' eller 'seier'.

Noen dager har nok med sin egen plage, sa Jesus.

På slike dager er det godt å ha Poirot. Han fortstår det meste.

Jøder vender tilbake til Jerusalem og får tilbake tilbake eiendom stjålet av arabere

At jøder vender tilbake til Israel og i dette tilfelle Jerusalem er ikke oppsiktsvekkende. Det er i henhold til Bibelens profetier. Den historien jeg er i ferd med å fortelle deg er spesiell. Den handler om en jødisk familie som nettopp har vendt tilbake til en eiendom i Saraya Street, en eiendom som har vært okkupert av arabere i Gamlebyen i Jerusalem.

Saaya Street var tidligere et blomstrende jødisk nabolag i Gamlebyen i Jerusalem. Men utallige arabiske pogromer rettet mot den jødiske befolkningen i Jerusalem i årene mellom 1920 og 1940-tallet kulminerte i at jødene ble fordrevet fra Gamlebyen i 1948.

Til tross for dette har jødene stadig vendt tilbake til det jødiske kvartalet i Gamlebyen. Huset som denne jødiske familien nå vender tilbake til har en litt spesiell betydning på grunn av lokaliseringen. Huset som er en massiv gammel eiendom huset i sin tid en rekke jødiske familier. I dag, etter måneder med renovasjon, har en stor jødisk familie flyttet inn i husets andre etasje. En familie på ni og et ungt ektepar vil følge etter i løpet av et par ukers tid.

"For syv måneder siden, fikk jeg den store velsignelsen av å være den første til å tre inn i dette jødiskeide huset i Gamlebyen i Jerusalem for første gang siden slutten av 1930-tallet," sier rabbineren Ben Packer som tilhører The Jerusalem Heritage House. Denne organisasjonen har stått for selve renoveringen av det gamle huset.

Billedtekst: En Mezuza, er en liten sylindrisk beholder som i jødiske hjem og offentlige bygninger festes til dørkarmer i oppholdsrom. Sylinderen inneholder en pergamentrull med to hebraiske skriftsteder: 5.Mos.6,4-9 som er hentet fra den jødiske Shema-bønnen og 5.Mos.11,13-21.

Hva velsignelse er

"En ting er sikkert, at det ene grunnleggende behov i våre liv og tjeneste for Gud, det er at Guds velsignelse hviler over det. Noe annet trenger vi ikke. Hva mener vi med velsignelse? Det er Guds verk som skjer der det ikke finnes noen forutsetning for hans verk. 

For eksempel regner du med at for en krone skal du få tilbake noe som er verd en krone. Men hvis du ikke har betalt ditt kronestykke, og Gud har gitt deg verdier for titusener av kroner, da forsvinner hele grunnlaget for dine beregninger.

Når fem brød blir til nok mat for 5000 og enda gir tolv kurver med stykker til overs - når, for å si det slik, vårt arbeid bærer frukt som langt rikere enn hva våre gaver og vårt anlegg skulle betinge, da er det velsignelse.

Eller, for å gå til en annen ytterlighet, når det ikke skulle finnes frukt i det hele tatt, fordi vi er svake og mislykkede, og det allikevel finnes frukt - da skyldes det velsignelsen.

Velsignelse er frukt som ikke har noen sammenheng med hva vi er, resultater som ikke skyldes årsak og virkning. 

Velsignelse kommer når Gud virker helt og holdent på siden av våre beregninger, for å herliggjøre sitt eget navn."

- Watchman Nee i Brød fra ørkenen. Ansgar forlag 1977, side 7.

Gudstjeneste søndag

Førstkommende søndag, den 13.januar kl.11.00 taler jeg i Pinsekirken Kolbotn (bildet). Det gleder jeg meg veldig til. Om du er i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

Hvor er de blitt av?

Det er så stille. Uhyggelig stille. I fjor hadde vi besøk av så mye småfugl: Kjøttmeiser, dompapper, og alle de andre, kjente og kjære. I vinter har det vært helt taust. Ikke en fugl.

Fuglebrettet har i flere uker nå lokket med solsikkefrø log meiseboller. Til ingen nytte. Fuglene er og blir borte. Kun et par kråker og fire skjærer holder til i nabolaget.

Jeg savner de små vennene mine, og ber om at de må dukke opp igjen.

Hva vi kan lære av Maria

"Kanskje er det her (ved korset), på det laveste punktet i all menneskelig erfaring, at Maria blir et ikon, et bilde på kirken: Hun som tar imot Ordet i kroppen, gir det skikkelse og gir det videre til verden. Hun som nekter å la verken ytre eller indre kaos drive henne bort fra tilliten til Gud.

Hun som lærer oss hva etterfølgelse er: å aldri si nei til Jesus. Hun som viser at man ikke kan berge sitt hjerte midt i kaos ved å stenge det, men bare ved å bevare det åpent, koste hva det koste vil."

Magnus Malm i boken 'Kjennetegn'. Luther forlag 2013, side 22.

'Presten fra Baghdad' Andrew White til bønnekonferansen på Grimerud

Presten fra Baghdad, Andrew White, blir en av hovedtalerne på 'Sammen for Hans ansikt', den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 28.2 til 3.3. 2019.

Andrew White, er en uredd Herrens tjener. Han er anglikansk  prest, som etter at han fikk MS, dro til Irak på Herrens kall, og ble prest for St. George Cathedral i Baghdad. Midt i krigens redsler ikke han se hvordan Herren grep inn. Etter at det ble for farlig å oppholde seg i Baghdad, arbeider han nå i Jordan. Han kjenner forholdene den lidende kirke lever under på kroppen. I sin tjeneste ser han lidelse og død, men også Herrens undergjerninger.

Andrew White er en etterspurt taler i alle kirkesamfunn, og ble nylig intervjuet på et av de store nasjonale TV-selskapene i Storbritannia. Han har skrevet en rekke bestselgere.

Selv om han i dag sitter i rullestol, på grunn av MS, forkynner han frimodig Guds ord, ber for syke og løfter frem den lidende kirke. Han reiser faktisk rundt med Bibelen til Smith Wigglesworth, den verdenskjenre britiske helbredelsesevangelisten. Hvordan akkurat White kan eie den, vil han helt sikkert fortelle om!

"Jeg gleder meg veldig til å møte Andrew White og høre hva han har å si profetisk inn i vår situasjon i Norge akkurat nå," sier Bjørn Olav Hansen, som tok initiativet til å få ham til Norge. Dette er første gang Andrew White er i Norge. Det kommer garantert ikke til å bli siste gang.

Årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag klar

Da har vi den store gleden av å offentliggjøre årets talere til dagsretreaten Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet 2019:

Ragnghild Helena Aadland Høen (bildet), en kjent og kjær stemme for mange gjennom sine kronikker, som fast spaltist i Vårt Land, andaktsholder i NRK, som blogger. Ragnhild Helena tilhører Den romersk-katolske kirke, og har et spesielt hjerte for at den hellige øya Selja, gjenreises som et bønnens alter for Norge.

Vi er så heldige at Anne Kristin- og Sven Aasmundtveit blir med også i år. Det vet vi mange setter pris på. De er kjent for sin gode formidlingsevne gjennom fortellinger fra Bibelen, salmer, dikt, sang, ikoner og forkynnelse. Ekteparet tilhører Den evangelisk-lutherske frikirke.

Forstander for Kristi himmelfartskapellet, Bjørn Olav Hansen, er liturg i forbindelse med nattverdgudstjenesten, som avslutter retreatdagen. Hansen er pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Kristi himmelfartsdag er i år torsdag 30.mai. Vi begynner dagen kl.12.45

Det gjelder å melde seg tidlig, da det er begrensede sitteplasser. I fjor var det besøksrekord, og i år vurderer vi å leie en forsamlingssal innendørs.

Du melder deg på ved å sende en sms til: 90525875 eller 99621281

Ingen påmeldingsavgift, men det gis anledning til å gi en gave for å dekke utgiftene.

Årets tema er:

Hellige hus - hellige steder.

Du er ønsket velkommen!

"Det å ikke skulle bli ønsket velkommen er vår største frykt. Det er en en frykt som har sammenheng med en frykt vi har hatt siden vi ble født; om ikke å være ønsket, og frykten for å dø, om ikke å bli ønsket velkommen i livet etter dette. Det er en frykt som har djupe røtter i følelsen av at det var bedre om du ikke var blitt født.

Her rører du ved selve kjernen i den åndelige kampen. Må du gi etter for mørkets krefter som sier at du ikke er velkommen i dette livet, eller kan du ha tillit til stemmen til Den Ene som ikke kom for å fordømme deg, men sette deg fri fra frykt? Du må velge livet. Hvert eneste øyeblikk må du må bestemme deg for å lytte til den stemmen som sier:

'Jeg elsker deg. Jeg har vevd deg i mors liv.' (Salme 139,13)

Alt det Jesus sier til deg kan oppsummeres i disse ordene: 'Vit at du er velkommen!' Jesus tilbyr deg hans eget intime liv med Far."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vår egen vei og kall

De siste årene har gjort at jeg har fått mer og mer respekt for den enkeltes vei og kall. Jeg har også erfart at det er mange distraksjoner og fristelser. Til å gå en annen vei, til å bli fanget av alt det som er så interessant annet steds.

Jeg har tenkt på noen merkelige ord i Åpenbaringsboken i det siste:

"Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den." (Åp 2,17)

I tilknytning til disse ordene har jeg tenkt: Gud har kalt noen tilside, enten for kortere eller lengere perioder, kanskje for hele livet. Når vi tilbringer tid alene med Gud, særlig over tid, betyr ikke posisjoner noe. Da betyr navnet ditt eller ditt gode rykte ikke noe. Fordi du tilbringer så mye tid alene med Gud, vil Gud en dag gi deg et nytt navn.

Foreldrene dine hadde kanskje en mening med å gi deg det navnet du har, eller ikke. Gud har en djupere mening med det navnet du kommer til å få. Det navnet får du på grunn av det arbeidet han gjør i deg underveis. Men det forutsetter at du fortsetter i det kall og på den veien du har begynt på. Underveis kommer du garantert til å møte mennesker som vil forsøke å få deg engasjert i både det ene og det andre. Det kan være gode ting, men det er ikke ditt kall eller din vei, men en annens. Gi ikke etter for den fristelsen!

Apostelen Peter skriver:

"Derfor, søsken, må dere sette enda mer inn på å holde fast ved deres kall og utvelgelse. Gjør dere dette, skal dere aldri falle. Da skal inngangen til vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike stå vidåpen for dere." (2.Pet 1,10-11)

Alle predikanters mareritt

I natt hadde jeg alle predikanrers store mareritt. Vanligvis drømmer jeg bare deler av denne drømmen,  men i natt fikk jeg den lengste versjonen:

Jeg var invitert til å tale på et stort sommerstevne. Mye folk, og mange av mine pastor- og forkynnerkollegaer tilstede. Masse program. Koret som synger bruker lang tid. Det er mye som skal sies. Tiden går, det er varmt og klamt i salen, som delvis er innendørs og delvis er utendørs.

Så slipper du endelig til. Forventningene er store, ikke minst de du har selv. I det du skal begynne oppdager du at du har glemt manus, og har med deg feil Bibel - den uten noen understrekninger, slik at du ikke har noe åå forholde deg til.

Du tenker at du i hvert fall har noen gode illustrasjoner, men husker plutselig ingen av dem.

Du tenker at du likevel får begynne et sted. Da skjer det! Mikrofonen i mikrofonstativen faller sakte ned. Febrilsk prøver du å feste den igjen, bare for å se den skli sakte ned igjen- og igjen.

Da den endelig er på plass, skjer det plutselig: Et kraftig regn- og tordenvær, som du ikke har sett komme, braker løs og de , som har vært utendørs strømmer inn i salen - pratende. Da de har roet seg, går strømmen. Ettter at høytalerne har skurret en del, og du er midt inne i en tankerekke, går det opp for deg at du slett ikke husker noen av de illustrasjonene eller noen av de gode poengene dine.

Da er det at du legger merke til at mannen som sitter på første benk, og som har dubbet av en rekke ganger, helt åpenlyst snorker. Det durer veldig.

Endelig klarer du å ro det hele i land.

Du føler deg elendig og skamfull, og lurer på hva de kollegaer vil si. Kanskje: 'Han var ikke rare predikanten, han der.'

Da er det at mannen på første benk kommer frem, han som sov, og med et varmt smil om munnen sier: 'Det var en vidunderlig god preken du holdt. Jeg ble så velsignet!'

Nå lurer jeg på om jeg skal slutte å preke.

En bønnegeneral hjemme hos Herren

I de tidlige morgentimene, tirsdag 18. desember i fjor, ble Richard A. Maton (1932-2018), forfremmet til herligheten. Han var en av de få øyenvitnene til den sterke forbønnstjenesten til  Rees Howells og hans sønn, Samuel. Prokla Media ga ut boken om Rees Howells: 'Bønnekjempen som preget Europa' i 2018, skrevet av Norman Grubb. Nå håper jeg det jeg kaller hele Norges bønneforlag, kan utgi de to biografiene om Rees Howells sønn, Samuel:

'Samuel - Son and Successor of Rees Howells', og 'Samuel Rees. A life of Intercession',  begge skrevet av Richard A. Maton.

Hvilken gave disse tre bøkene er til alle som ber og som er interessert i forbønnens tjeneste. Her avdekkes 'hemmelighetene', til å leve i Guds nærvær og få bønnesvar.

Richard Maton arbeidet under Samuel Rees i 47 år! Han ble en kristen mens han hørte Dr.Martyn Lloyd-Jones forkynne Guds ord. Han fikk et kall til å arbeide ved Bible College of Wales, som Rees Howells grunnla, etter at han hadde hørt Leonard Ravenhill forkynne på denne bibelskolen. Her på bibelskolen har han arbeidet som lærer, dekanus, bobestyrer, og rektor.

Onsdag denne uken ble det holdt en minnehøytidelighet på Derwen Fawr i Swansea.

Vi trenger virkelig å lære av disse bønne-generalene. De modellerte et bønnens liv - ikke for å vise seg fram - men både i deres lønnkamre og på de mange bønnesamlingene på bibelskolen - ba de! Ikke så mye for å snakke om bønn, men be! Utfordringene ved mange bønnemøter er at det snakkes mye om betydningen av å be, og så blir det liten tid til faktisk å be.

Richard Maton inspirerte de som møtte ham, vil å be. Han var sulten på bønn og bar med seg en bønnens atmosfære.

Ny studie viser at 1/4 av jødene som ble drept under Holocaust ble drept i løpet av 100 dager

En helt ny israelsk studie som ble offentliggjort i nettavisen The Times of Israel torsdag kveld, viser at minst en fjerdedel av jødene som ble myrdet i Holocaust ble tatt av dage i løpet av 100 dager i 1942. Det gjør denne perioden til den perioden som topper drapsstatistikken i det 20.århundre.

Det er professor Lewi Stone ved universitetet i Tel Aviv som har analysert data fra togtrafikken som nå konkluderer med at 1,5 millioner jøder ble drept iløpet av tre måneder.

Billedtekst: Deportasjonen av polske jøder.

Kristi storhet - vår ydmykhet

Jeg har brukt litt av dagen til å lytte til en preken av Marc Dupont, en anerkjent profetisk røst, kjent fra en rekke besøk i Norge. Han mener kristne må gjenoppdage Johannes Åpenbaring. Ikke så mye på grunn av eskatologien, som det å få del i hjertet til Johannes -  seeren, profeten, apostelen, som fikk et så radikalt møte med Jesus. Det møtet forandret alt.

Jesus, seierherren, kongenes konge, Han som triumferer. Herrenes Herre. Det er dette Åpenbaringsboken handler om!

Rett før jeg satte meg ned for å lytte til Dupont, hadde jeg hørt på Francis Chan, som snakket om det viktigste behovet vi har når vi skal be.

Chan svarer: YDMYKHET.

Vi må huske at når vi ber trer vi fram for Guds trone. Bevisstheten om det burde gjøre noe med oss. Det er som om vi tror vi gjør Gud en tjeneste når vi trer frem for Gud. Men det gjør vi jo ikke.

Både Dupont og Chan samstemmer når det gjelder dette: vi trenger større Gudsfrykt, større ærefrykt for den tre ganger hellige Gud.

Over en lengre tid har jeg hatt min oppmerksomhet rundt dette, da jeg har kjent at dette er noe Gud taler om inn i vår tid. Derfor var det bekreftende å lytte til disse to

Mitt ytterste for hans høyeste

'Og jeg har det håp og den forventning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam, men at Kristi storhet, nå som alltid før, skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.' Fil 1,20

"Mitt ytterste for hans høyeste. Det håp og den fortrøstning at jeg ikke i noen ting skal bli stående med skam. Vi vil alle bli meget til skamme hvis vi ikke gir etter for Jesus på det punkt hvor han har bedt oss å gi etter for ham. Paulus sier: Jeg har tatt den beslutning å være mitt ytterste for hans høyeste. Å komme dit er et spørsmål om vilje, ikke om fornuft eller vurdering, det gjelder en absolutt og ugjenkallelig overgivelse der vi står. Det er en overdreven hensynsfullhet mot oss selv som avholder oss fra en slik  avgjørelse, selv om vi innbiller oss at det er andre mennesker vi tar hensyn til. Når vi tar hensyn til hva det vil koste andre hvis vi adlyder Jesu kall, sier vi til Gud at han ikke vet hva vår lydighet vil føre til. Hold deg til saken; han vet det. Lukk alle andre hensyn ute og hold deg for Guds ansikt med dette ene formål: Mitt ytterste for hans høyeste. Jeg har bestemt meg for å være absolutt og helt for ham og for ham alene.

Min fryktløshet for hans hellighet. 'Enten det blir ved liv eller død' (v.20). 

Paulus er bestemt på at ingenting skal skremme ham fra å gjøre nøyaktig hva Gud vil. Guds bud må føre til en krise i våre liv, fordi vi ikke gir akt, når han behandler oss lempelig. Han bringer oss til det sted hvor han ber oss å være vårt ytterste for ham, og vi begynner å diskutere. Så fører han oss ved sitt forsyn til en krise hvor vi må ta en  avgjørelse, for eller mot, og der møter vi 'det store veiskille.'

Hvis krisen er kommet til deg i en hvilken som helst sak, må du overgi din vlje til ham, absolutt og ugjenkallelig."

- Oswald Chambers i 'Alt for Ham'. Ansgar forlag 1988, side 9. Norsk oversettelse av 'My utmost for his highest'.

Kappes om å hedre hverandre, del 20: Tove og Jan Honningdal

En sjelden raushet, gode omfavnelser, smittende latter, hjertelig tilstedeværelse, blandet med en ydmykhet og djup varhet for Den Hellige Ånd - det er hva jeg forbinder med Jan Honningdal. Ja, og så sangene da. De bærer preg av levd liv, ikke teorier, av djupkjøpte erfaringer med Gud. En som er der for sine venner.

Sangene er blitt en del av oss. Jeg nynner på dem, synger dem, og tar dem i bruk når jeg skal være alene med Gud, og tilbe Ham.

Et annet ord som preger Jan Honningdal, er trofasthet. Jeg kjenner ham best som en av de som har ledet lovsangen på de årlige nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Aldri vanskelig å spørre. Jan er på en måte fast inventar. Det er tydelig at han trives i bønnens- og tilbedelsens atmosfære. Men vi tar ham ikke som noe selvsagt. Det er dyrebart å ha Jan med oss. For han hører fra Gud, og han trer gjerne tilbake. Bøyer seg i tilbedelse. Ligger gjerne langflat for Guds ansikt.

Slikt gjør inntrykk.

Han modellerer hva en sann tilbeder er. En som tilber i Ånd og sannhet.

Men ingen Jan uten Tove!

De to hører sammen. Som ektepar, som salmister. Så har de da også gått noen motbakker, etter at Tove ble alvorlig syk, og senere helbredet. De vet noe om hvor dyrebare dagene og øyeblikkene er, og har tatt vare på dem. Den tøffe tiden lærte dem å kjenne Gud på en måte som har satt djupe spor hos dem begge. Som de som er så heldige å møte dem merker.

Begge har en lidenskap etter å se at Herren bygger sitt hus, ikke i form av en bygning, men som levende steiner, et hellig presteskap, som tilber Herren i hellig prydelse.

La oss løfte disse to frem for Herrens trone. De er viktige for Herren, og er viktige for oss her i Norge, og ut over landets grenser. La oss be om at Gud beskyttter dem og bevarer dem ydmyke for Herrens ansikt.

Guds trofasthet

"Hvis du stoler på dine egne følelser om ting i stedet for å sette din lit til den trofasthet, den kjærlighet, som finnes hos Gud, så vil du mest sannsynlig ha en forferdelig, grusom, ingen god, men veldig dårlig dag.

Våre følelser er veldig flyktige og forgjengelige, er de ikke? Vi kan ikke stole på dem i fem minutter en gang.

Men det å sette sin lit til Guds kjærlighet, trofasthet og nåde er alltid trygt."

- Elisabeth Elliot (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

"Herre, du er min Gud, jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet." (Jes 25,1)

Åpne døra så Kristus kan tre inn

Denne bønnen er ment å brukes som den første 'dørstokk' bønnen. "I Skottland og den nordlige delen av England ble det nye året gitt stor betydning: folk gikk fra hus til hus og ønsket hverandre et godt nytt år," forteller Andy Raine, en av stifterne og lederne av Northumbria Community.

Man feiret det gode nyttårsønsket med mat og drikke, og det ble ofte sett på som viktig hvem det var som var den første til å tre over dørstokken og 'brakte med seg' det nye året. Dette skulle skje med det samme det var blitt midnatt.

Denne sangen - sunget eller fremsagt - spør Kristus selv om å komme og være den første gjesten i det nye året. Døren ble åpnet for å ønske Ham velkommen og man ba om Hans velsignelse, enten Han kom i stillhet eller sammen med andre gjester.

"Denne dagen er en ny dag
som aldri har vært før.
Dette året er et nytt år,
en åpen dør.
Åpne døra
tre inn, Herre Kristus -
vi har glede av ditt komme.
Du har gitt oss liv;
vi ønsker ditt komme velkommen!

Jeg vender meg mot deg,
og løfter mitt blikk.
Velsign mitt ansikt, Herre;
velsign mine øyne.
Må alt mine øyne ser,
være velsignet og klart,
må mine naboer, mine kjære
bli velsignet i ditt åsyn.

Du har gitt oss liv
og vi ønsker ditt komme velkommen.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.
Dette er et nytt år,
den åpen dør.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Teologen er beder

Der er merkelig hvordan tiden endrer seg. På 300-tallet ville en teolog som ikke hadde levd i ørkenen, i et kloster eller i en eneboerhytte bli sett på som en raritet. Du la merke til at jeg skrev 'ikke', gjorde du ikke? I dag vil det motsatte bli sett på som en raritet. På 300-tallet var ikke teologi forbundet med akademia, men med bønn! Hvordan er det i dag? Definisjonen på en teolog, og det var en definisjon som sto seg i 1000 år, var denne: "Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet." I 'Norsk etymologisk ordbok' fra 2013 knyttes teologi til 'vitenskapen om læren og opprinnelsen til en religion'. (Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, side 920)

Men opprinnelig, i begynnelsen, var det ikke slik. Studier og forelesninger var ikke nok for å kjenne Gud. Man måtte gjøre seg erfaringer med Gud gjennom bønnen.

Det er mange gode grunner til å minne om dette ved det nye årets begynnelse, som innledes med minnedagen for en av de tre såkalte 'kappadokierne'. Den fremste av de tre var Basileios av Cæsarea (ca 330-379).

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.

Den gamle mannen ved Sion-fjellet

Hør! Kirkeklokkene kimer over Sionsberget. Det gryr av dag! En sødme fyller min sjel. Lik røkelse stiger mine bønner opp for deg. 

En gammel mann drikker vann
fra en cisterne.
Vannet perler i skjegget.
Han tørker seg med håndbaken.

Han mumler noen ord,
som knapt kan høres.
Men lytter du, hører du:

'Den som setter sin lit til Herren,
er som Sion-fjellet;
det skal aldri rokkes,
men stå til evig tid.'

Han setter seg tungt.
Krokete fingre 
holder rundt en
grein av Oljetreet.

Han myser mot den stigende solen.

Med ett, lyder et bukkehorn.
Den gamle mannen retter seg opp.
Hans forløsning stunder til.
Han er mett av dage.

Men hans dag er ikke nå.
Han venter, som gamle Simeon.
Som holdt Frelseren i sine armer
og sa: Nå lar du din tjener
fare herfra i fred.
For mine øyne har sett din frelse.

Som i Eden
kommer Herren vandrende,
når dagen er blitt sval.

Slik var dagen
for den gamle mannen
ved Sion-fjellet
mens kirkeklokkene kimet.

Gjøvik,  1.januar 2019
Bjørn Olav Hansen (C)

Bønn ved det nye årets morgengry

"Herre, ved gryet av en ny dag. bøyer jeg mine knær og tilber Deg.

Jeg har aldri vært god på avskjeder, men jeg slipper tak i året som nå er historie, og tar de første, nølende, vaklende skrittene ut i nådelandet.

Nåde omgir meg.

Derfor legger jeg bak meg det vonde, det smertefulle, alt det som såret. 

Tilgi meg,  for alle unyttige ord, alt jeg aldri skulle
sagt, alle jeg såret med ordene mine, ubetenksomheten min.

Mine synder er mange, de kan telles.

Men Du er nådig - og tilgir.

Du sletter dem ut, og
dagen er blank,
året er blankt.

Gi meg nåde til å leve for Ditt ansikt.

Fuglene Dine, Herre, er strødd ut over himmelhvelvet.
De vil hjem. Alle vil hjem.

Du er den Far som løper oss i møte, med åpne armer, 
for å ta imot oss. Hver dag. Hele det skapte nye året.

Soloppgangen fra det høye har gjestet oss,
med legedom under sine vinger.

Gjøvik,  1. januar 2019
Bjørn Olav Hansen

Francis Chan - et forbilde i radikal etterfølgelse av Kristus, del 2

Francis Chan (bildet), mener kirken lider av et kjærlighetsproblem. Hvis det første troens steg er å elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand, faller de fleste kristne paddeflate på startstreken. Chan mener at det er ganske opplagt ut fra det faktum at kristne i liten grad lengter etter Jesu gjenkomst.

Alt dette i følge portrettintervjuet Charisma Magazine har hatt med Chan.

"Jeg tror dette er en indikasjon på vår hengivne kjærlighet til Ham," sier Chan og legger til: "Hvis jeg er på reise og barna mine ikke bryr seg om jeg kommer hjem eller ikke, sier det sitt. Hvis jeg kommer inn døra etter en lang reise og de har nesa si nedi I-padene sine og ignorerer meg, sier det også sitt. Vi har disse bygningene fullpakket med folk, men du skal virkelig slite for å finne noen som gjennom uka sier: 'Å, jeg lengter bare etter mer av Ham, jeg skulle ønske Du var her, jeg kan ikke vente på at Du kommer tilbake' - det må virkelig gjøre Den Hellige Ånd sorg."

Så Francis Chan startet med seg selv. Han fokuserte på å komme nærmere Gud, vokse i kjærlighet. Men dette skjedde ikke natta over.

Noen mennesker føler naturlig på en overflod av kjærlighet, men for folk flest, sier Chan, vil det å utvikle slike følelser være et målrettet arbeid. Men så er kjærlighet ikke bare en følelse.

For Francis Chan handlet dette om disiplin og praksis, ikke ord. En måte Chan gjorde dette på var ved å utøve selvkontroll edru årvåkenhet i små ting. Som for eksempel ved å avstå fra søppelmat og se filmer på Netflix. Selvkontroll, mener Chan, produserer et sterkt bønneliv, og bønn produserer en intim relasjon med Gud, og intimitet produserer kjærlighet til Gud.

"Herre, jeg ønsker Deg," ba Chan. Jeg vet at Du er viktigere enn noe annet, så la meg utøve selvkontroll og disiplin så jeg kan ha et årvåkent sinn når jeg ber."

(fortsettes)