Omvendelse går forut for vekkelse

Det er intensive dager her i Danmark. I går kveld ble alle talerne invitert til middag sammen med andre års studentene ved Internasjonal Apostolisk Højskole. Det var en fantastisk opplevelse på mange måter. En av de sveitsiske jentene hadde laget et meget spennende måltid, og mens vi spiste sammen lyttet vi til de flotte radikale ungdommene som fortalte om sine tanker for en fremtidig tjeneste i Guds rike. Som desert fikk vi lov å sitte ned, mens disse elevene bad og profeterte over hver eneste en av talerne. Det var en sterk opplevelse, med mange tårer. Fantastisk hvor konkret Gud er når det gjelder å oppmuntre og bekrefte. Det disse ungdommene profeterte over mitt liv, har jeg hørt gjennom andre som har profetert over meg, og det stemte til punkt og prikke. Og det helt uten at noen av dem kunne vite noe om dette på forhånd. I dag har vi vært sammen noen timer med pastorer og ledere fra Danmark, som er knyttet til Bedehus Danmark, et bønnenettverk som har medlemmer fra ulike kirkesamfunn. Vi som utgjør talerteamet delte med dem noe av det som skjer i de landene vi representerer, og etterpå samtalte vi om framtiden for det organiserte bønnearbeidet i Danmark. Det var veldig flott å være sammen med disse Guds menn og kvinner denne dagen.

I ettermiddag har jeg hørt på Rhonda Hughey (bildet) som kommer fra International Prayer House i Kansas i USA. Hun understreket sterkt betydningen av omvendelsen, som en forutsetning for vekkelse. Og da mente hun omvendelse som noe veldig praktisk, ikke bare som ord eller bønn, men som et genuint verk av Den Hellige Ånd i våre liv. Som noe som går veldig dypt. "Gud vil aldri øve vold på sin hellighet og bare gi vekkelse. Det er ikke slik at vi bare kan gjøre hva vi vil, og som vi vil, og likevel forvente Guds nærvær i blant oss. Har Gud blitt støtt av oss? Og hva er det som støter Ham, og gjør at Hans nærvær ikke lenger er i blant oss," spurte Rhonda Hughey blant annet. Hun snakket om Guds Ånd som ransaker våre liv, og som ofte reorganiserer det. Rhonda snakket også om at Gud arbeider på tre nivåer. 1. Det er snakk om en forberedelse for Hans nærvær. 2. Så kommer det hun kaller gjennombruddsnivået, som handler om et gjennombrudd av Guds påtagelige nærvær og som nr 3. Gjenopprettelsen. Disse tre punktene handler om bønn, vekkelse og forvandling. Og vi får ingen deler uten at vi virkelig gir oss til bønn. "Hva med en måneds TV faste;" spurte hun og la til: "Det ville virkelig vise om du mener alvor når du sier at du ønsker vekkelse mer enn noe annet. Det er en pris å betale og det er bønn og innvielse."

Møte med bedere i Danmark og bønnebevegelsen i Tyskland

Her kommer en liten rapoort fra den nasjonale bønnekonferansen i Kolding, Danmark. Vi er 160 deltagere, mest dansker, men det er også deltagere fra andre europeiske land. Det har vært veldig fint å møte igjen studentene ved International Apostolisk Højskole. Jeg har så mange gode minner fra den undervisningsuka jeg hadde her i fjor, sammen med Christine Larkin fra England. Programmet er noe endret, slik at det var Gabrielle Blauwer fra Stuttgart i Tyskland, som har undervisningen i dag. Jeg skal tale torsdag ettermiddag og kveld.

Gabi, som hun gjerne kalles, er liten av vekst, men du verden for en åndelig kjempe! Hun snakket om de ulike bønneinitiativ som pågår og har pågått i Stuttgart. Menigheten Gabi tilhører, startet for noen år siden med et helbredelsesunder. Gud talte til noen om å be for en mann som satt i rullestol, og denne mannen ble momentant helbredet ute på gaten. Sammen med denne nyfrelste mannen, begynte noen få kristne å samles i et hjem, og denne husmenigheten har nok vokst så sterkt at den er blitt Stuttgarts største frimenighet. Sakte, men sikkert har menigheten bygget opp en bønnetjeneste, og ber nå 24 timers bønn syv dager i uken, året rundt.

Gabi fortalte at de fikk modellen for denne bønnetjenesten etter at de en periode hadde lest Nehemja's bok i Det gamle testamente. "Hvordan bygger du en slik bønnetjeneste, hvor du ber 24/7," spurte hun i en av sine bibeltimer. "Ved å legge stein på stein!"

I Stuttgart er det en kvinne i 70 årene som har hovedansvaret for det de kaller "SOS-bønn". Det er en bønnetjeneste som retter seg mot mennesker i ulike livskriser, hvor man kan ta kontakt, og hvor forbedere går inn bønn for dem det gjelder. De arrangerer bønnemarsjer, og er ofte oppe på høydene rundt byen for å be. De samles også utenfor byens rådhus. En lang periode ba de også om at byens eldste - pastorene skulle begynne å komme sammen, og nå har det skjedd ved at Stuttgart har fått sin egen predikantforening. Dette skaper en mye større slagkraft for å nå ut med evangeliet i denne byen. De er også opptatt av å be over hva som er Guds spesielle hensikt med denne tyske byen, og ser på den som en "tilfluktsby", i betydeningen, at Stuttgart skal bli en by hvor mennesker blir frelst og løst fra djevelens bånd.

I løpet av dagen eller morgendagen skal alle talerne møtes for fellesskap. Det skal bli veldig interessant å møte møte bønneledere fra Sør-Afrika og USA og høre hva slags erfaringer de har gjort seg med konkret bønnearbeid for byer og nasjoner.

Guds rike vokser i Russland

Jeg kom til å tenke på et ord av Jesus, fra Matt 24,14 når jeg fikk dette flottet bildet fra Peter Hoover, min anabaptistiske venn fra Australia. "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt for alle folkeslag, og så skal enden komme." Bildet er tatt i Susanovo i Orenburgskaja i Russland, i det som har vært en mennonittlandsby. Noen av de som er avbildet har navn som Kehler, Enns, og Teichroeb og de snakker fremdeles gammel-tysk. Andre er sigøynere, som er blitt frelst og fått et nytt liv i Kristus. Kvinnen helt til venstre, med rød jakke og blå kåpe, er en av de mange Stalin-enkene. Hennes mann ble plutselig borte en natt, og siden verken hørte eller så noen noe mer til ham. Dette er våre søsken i troen! Jeg fryder meg i Gud når jeg ser slike bilder som dette. Guds rike går fram, selv på de stedene som for oss er de fjerneste avkroker på kloden. Guds rike er både noe framtidig, og det er her og nå. Blant russere, tyskere og sigøynere et sted i det veldige russiske riket. De leser den samme Bibel, og biblene deres er ofte svært velbrukte, og de ber til den samme Gud som oss. De bekjenner som oss troen på Jesus som deres frelser og herre, og de lever liv i etterfølgelse og tro. Det er alltid en stor glede å møte mennesker som dette. De er ofte fattige på jordisk gods, men eier en rikdom i Gud som få andre.

Orientering til bloggens lesere

14.-18. januar kommer jeg til å befinne meg i Danmark, hvor jeg skal tale på den nasjonale bønnekonferansen som Bedehus Danmark og Internasjonal Apostolisk Højskole i Kolding arrangerer. Det er andre gangen jeg er på denne skolen for å ha undervisning, og første gangen på den nasjonale bønnekonferansen. Jeg ser fram til å være sammen med bedere fra ulike kirkesamfunn og ulike land disse dagene. Kanskje jeg er så heldig å treffe noen av bloggens danske lesere også? Jeg regner med at det skal bli mulighet til å sende daglige rapporter fra konferansen og eventuelt annet materiale, så det er bare å følge med. Om uforutsette ting skulle skje som gjør det umulig, vil jeg publisere nytt materiale fra lørdag av. Men som sagt, følg med, det vil mest sannsynlig dukke opp noe daglig her på bloggen!


Internett er et flott medium på mange måter, men det gir også skremmende muligheter, blant annet fordi man kan være anonym. Jeg tviler på om man hadde brukt samme ordvalg som enkelte benytter seg av som anonyme, om man hadde stått ansikt til ansikt med noen. For enkelte ser det ut til at det meste er ok, når man kan få muligheten til å ramme en bibeltro kristen. De siste dagene har jeg mottatt en rekke svært sterke personkarakteristikker, injurierende påstander, og oppfordring til direkte hat. Selvsagt alt anonymt. Noen ser ut til å drives av rent hat.


Fra og med i morgen og til og med lørdag vil det bare være mulig å legge igjen kommentarer på bloggen her om man har en google konto. Dermed kan man ikke lenger skrive anonymt. En slik google konto vil man lett kunne skaffe seg. Den er også gratis. Du finner ut av det når du skal skrive en kommentar. Bare følg veiledningen. Om denne ordningen også fortsetter etter lørdag, får jeg se på.


Det vil heller ikke være mulig lenger å nå meg på mobiltelefon, med unntak av familie og aller nærmeste venner. Ingen av de gamle nr gjelder lenger.

Forbered deg på den kommende trengselstiden!

De visste godt hva de snakket om: Corrie ten Boom og Richard Wurmbrand. Den lille hollandske kvinnen tilbrakte flere år i den nazistiske konsentrasjonsleiren Ravensbrück, hvor hennes søster omkom sammen med tusenvis av andre kvinner. Årsaken var at de to hadde gjemt jøder fra nazistenes ondskap og død. Richard Wumbrandt, rumensk jøde, og luthersk prest, satt både i nazistenes fengsel og 14 år i kommunistiske fangeleire. De hadde personlig erfaring med tortur og lidelse. Jeg regner det som en av mine største opplevelser å ha fått tilbrakt en hel dag sammen med Richard Wurmbrand og hans kone Sabina. Richard Wurmbrand var så plaget av torturen han var blitt utsatt for i Romania, at han måtte ta av seg skoene da han skulle preke. Årsaken var alle slagene han hadde fått under fotsålene.


Begge disse to kjære Herrens vitner talte om at vi kristne må forberede oss på den store trengselstiden som skal komme over jorderike i endens tid. Corrie ten Boom avviste det moderne synet på at menigheten skal rykkes bort før den store trengselen. Hun mente det var en farlig lære, som etterlot Kristi forsamling uforberedt på å skulle lide for Jesu skyld. Richard Wurmbrand både talte og skrev om undergrunnskirken. Ikke bare den han selv hadde vært en del av i Romania, men han mente også at vi måtte forberede oss på å gå under jorden i fremtiden.

Enkelte vil bare riste på hodet av dette, og kalle det overspent. Men Bibelen er tydelig på at det kommer vanskelige tider, og et antikristelig samfunn. Vi ser allerede konturene av dette i Europa i dag, og også i Norge.

Jeg spurte på bloggen i går om norske menigheter vil tåle forfølgelse? Jeg er redd svaret er nei for svært mange av dem. Enkelte lærer jo sågar at vi slett ikke skal oppleve noe vanskeligheter i det hele tatt. Vi skal rykkes bort før noe skjer av det som Bibelen omtaler. Noen mener også at kristne skal gå fri fra all smerte og lidelse i det hele. Men det samsvarer ikke med Den Hellige Skrift.


"Forbered deg på den kommende trengselstiden", skrev Corrie ten Boom i 1974. Sannheten i de ordene må gjentas enda sterkere i dag!

Innskrenkninger for trossamfunnene

Ikke uventet blir muligens vilkårene strengere når det gjelder trossamfunns mulighet til å forskjellsbehandle jobbsøkere. Det viser en foreløpig utredning som ble overlevert barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (bildet) fredag. Utvalget foreslår å fjerne unntaksmuligheten som ligger i arbeidsmiljølovens paragraf 13, fordi utvalget mener dennes ordlyd er uklar og må fortolkes innskrenkende. Det skal fortsatt gis rom for unntak når det gjelder likestillingsloven, men utvalget foreslår at lovteksten skal forandres. Den nye teksten må si noe om hva slags tilknytning stillingene og arbeidsoppgavene må ha til trossamfunnenes lære for at det skal være tillatt å forskjellsbehandle.

Dette er nok et eksempel på at den sittende regjeringen gjør det enda vanskeligere å kunne drive friskoler, organisasjons- og menighetsliv i dette landet. Det ser ut til å være en tydelig strategi, og det er interessant å se dette i sammenheng med det som ellers skjer på det europeiske kontinentet. Vi ser samme tendensene der, og er et ledd i fremveksten av det antikristelige samfunnet vi nå er i ferd med å bevege oss inn i. Vi bør absolutt være på vakt.

Utredningen er enstemmig, og det er nok store muligheter for at den får gjennomslag i regjeringen med det første.

Nye kristne martyrer i Orissa i India

Julefeiring i Norge og India forholder seg ganske annerledes, og da tenker jeg ikke på mangelen på snø. I løpet av julehøytiden er 6 kristne drept, 400 hus tilhørende kristne ødelagt og 60 kirkebygninger brent ned. 600 kristne måtte ta tilflukt i en kirkebygning da hinduer gikk til angrep på deres landsby. Dette har skjedd i Orissa i India, melder Baptist Press. I samme område har kristne blitt tvunget til å konvertere til hinduismen. Hvis ikke fikk de ikke tilgang på mat, medisiner eller ly.

Hundrevis av kristne har flyktet til leire som indiske myndigheter har satt opp, hvor de har fått med og livsviktige medisiner. La oss denne helgen spesielt huske våre trossøsken i Orissa i India, og glem heller ikke å be for de som har mistet noen av sine kjære denne julen i disse kraftige forfølgelsene. Det var i Orissa at den australske misjonæren Graham Staines og hans to sønner ble martyrer. De ble brent til døde. Grahams enke har fortsatt misjonsarbeidet i India. La oss også be for henne.

Tåler norske menigheter forfølgelse?

Etterfølgelse betyr forfølgelse! Til sin unge medarbeider Timoteus skriver apostelen Paulus: "Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12) Dette skriver han i en kontekst hvor han forteller om sine egne erfaringer med nettopp forfølgelse: "Men du har etterfulgt meg i lære, i livsførsel, i forsett, i tro, i tålmodighet, i kjærlighet, i utholdenhet, i forfølgelser, i lidelser - slike som møtte meg i Antiokia, Ikonium og Lystra, ja, alle slags forfølgelser jeg har gjennomgått. Og Herren har fridd meg ut av dem alle." (versene 10-11) Jesus sier det selv veldig tydelig: "Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere." (Joh 15,20a) Han advarte oss også med disse ordene: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26)

Popularitet, og politisk korrekthet, behøver slett ikke være et godt tegn på at man er på rett vei! Kanskje heller tvert imot. Ekte kristen tro går mot strømmen. De første kristne opplevde forfølgelse. Det hørte med til deres hverdag, ja det var normalt kristenliv dengang. "Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria.


Mitt store spørsmål er om norske menigheter er forberedt på en forfølgelse? Vil den lokale menigheten du tilhører overleve? Uten lokale, med medlemmene spredt for alle vinder? Noen av dem kanskje fengslet, eller drept. Hva ville skje da? Vil man holde fast ved troen?


Jeg er redd flere av dagens norske menigheter ikke ville ha tålt en forfølgelse. Få er forberedt på at noe slikt vil kunne hende. Men det kommer til å skje - her også. Europa opplever allerede en gryende forfølgelse. Hvorfor skulle Norge holdes utenfor?


Wolfgang Simson, mannen bak boken "Hjem som forandrer verden" skriver at "kristne trenger å forberede seg nå for framtiden ved å utvikle en forfølgelsessikker ånd og enda mer en forfølgelsessikker struktur." Jeg tror han har helt rett. I denne boken skriver han noe jeg kan skrive amen etter:


"Bibelsk kristendom er en kraftig trussel mot hedensk gudløshet og syndighet, en verden som regjeres av grådighet, materialisme, misunnelse og alle slags demoniske etiske standarder, sex, penger og makt. Dagens kristne er i mange land ganske enkelt for harmløse og høflige til å være verdige til å bli forfulgt. Men når kristne igjen begynner å leve ut standarden for livet slik det beskrives i Det nye testamente og, for eksempel kaller synd for synd, vil omvendelse eller forfølgelse være en naturlig reaksjon fra denne verden som det alltid har vært. I stedet for å kose oss i vårt reir av midlertidig religionsfrihet, bør kristne forberede seg på igjen og bli oppfattet som den hovedskyldige av verdenshumanismen, dette moderne slaveri der man må ha det gøy, og den åpenlyse selvtilbedelsen, det feilaktige senter i universet. Det er derfor kristne kjenner og må kjenne den 'undertrykkende toleransen' fra en verden som har mistet alle absolutter og derfor nekter å gjenkjenne og adlyde sin Skaper, Gud, med Hans absolutte standarder. Koblet sammen med den voksende ideologiseringen, privatiseringen og åndeliggjørelsen av politikk og økonomi, vil kristne - snarere enn de tror - få sjansen til å bli lykkelig beskyldt for å være i ledetog med Jesus." (Wolfgang Simson: Hjem som forandrer verden. Prokla Media 2005, side 16-17)


I dette har Simson helt rett - og det er samtidig utfordringen til alle som vil ta Jesu ord på alvor.

Like før kristenforfølgelsen

Noen år før hun døde skrev Mor Basilea Schlink, en av stifterne av De evangeliske Mariasøstre, et hefte som hadde tittelen: Like før kristenforfølgelsen. For Mor Basilea var det en nød i hennes hjerte å kunne forberede menigheten på de trengselstidene som ligger foran oss. Det er ikke blitt mindre aktuelt å gjøre det. Mor Basilea skriver:


"Det hviler som en tung byrde på mitt hjerte at det trekker opp til en verdensvid kristenforfølgelse... Også kristne her i Vesten opplever nå et økende press, og noen ganger direkte forfølgelse. For alle oss som elsker Jesus, er tiden nær da vi blir kalt til lide, ja, kanskje gi vårt liv for Ham som i dag blir så spottet og vanæret. Det fyller meg med dyp smerte å tenke på alle de store lidelsene på legeme, sjel og ånd som venter Hans trofaste venner."


Et anliggende for Mor Basilea var at vi trenger å forberede oss for disse trengselstidene i dag:


"Hvem er i stand til å bestå i slike trengsler? Bare de som har gjort seg rede. De vil få styrke til å være tro mot Jesus. De som nå villig bærer hverdagens motganger og prøvelser i tillit til Faderens trofasthet, vil få kraft til å holde ut. Ja, de som ufravendt fester blikket på Jesus og ber om en brennende kjærlighet til Ham, vil få nåde til å bestå i lidelsen. Gjør vi oss rede i dag, vil vi frimodig kunne møte morgendagen, og være i stand til å lide for Jesu skyld. Da får Han ære. Når vi av hjertet ber om den rette forberedelse, vil Han som har lovet å svare på bønn, gi oss den."


Mor Basilea og også skrevet dette, som jeg finner veldig relevant for vår situasjon:


Guds Lam går stille korsets vei
med alle sine etter seg,
små lam som korset favner.
Så kjærlig ser de opp til Ham,
som bærer deres synd og skam,
Hans milde blikk dem møter.


Ja, kjærlig ser Han til de små
og styrker dem så de kan gå
på korsets smale stier.
Hans dyre blod dem kraften gir
så ingen trett på veien blir,
og de for Ham kan lide.


Slik går mot himmelen små lam,
som helt forener seg med Ham
i kjærlighet til korset.
På Jesu vei de bærer sår,
velsignelse fra dem utgår.
Hvert Jesu lam er salig.


Mariasøstrene har også utgitt et annet hefte om forberedelsen til kristenforfølgelsen som Mor Basilea har skrevet. Det heter: Jesus, Du gjør meg sterk. Ønsker du å lese dette, kan jeg sende deg et eksemplar om du skriver til meg på: bolahans@online.no Sitatene av Mor Basilea på denne siden er hentet fra dette heftet.

"Homofili er synd og et avvik"

Det skal bli veldig interessant å se om det kommer noen reaksjoner på det kontroversielle utspillet til forstanderen i Det islamske forbundet i Norge, Basim Ghozlan i Dagbladet i dag. Der sier Ghozlan rett ut: "– homofil praksis er utvilsomt en synd. All seksuell omgang utenfor ekteskapet er en synd," og han legger til: "Alle avvik er et problem, og homofili er et avvik. Det er det ikke tvil om. I medisinsk forstand er alle avvik sykdom."


Så er 1000 kroners spørsmålet om det er ok for en av de fremste lederne for muslimene i Norge å si dette, og ikke bli anmeldt, eller få reaksjoner i det hele tatt. Jeg venter spent på å se om det kommer noen avstandstagen til dette fra kjente bloggere og debattanter, som benytter en hver anledning til å angripe kristne, som sier noe av det samme, eller om de forblir tause. Er det ok å angripe kristne for å si at homofil praksis er synd, mens man tier når muslimer sier det? Er tausheten et uttrykk for at man er redd for eventuelle reaksjoner fra fundamentalistisk muslimsk hold, reaksjoner man vet man ikke får når man angriper kristne? I så fall er det et godt bevis på hva som er de egentlige motivene bak hetsen mot bibeltro kristne. Den siste tiden er jeg selv blitt angrepet på en blogg til en homofil aktivist med navns nevnelse, sammen med en nettside som jeg ikke har noe med. Han sier rett ut at han hater slike som meg. Det er interessant at han kun nevner kristne i denne sammenhengen. Islam er ikke nevnt med et ord.


Jeg merker meg også at den islamske lederen tror at aksept av homofili vil skape enda større problemer, blant annet ved at flere gutter blir påvirket til å "klassifisere" seg som homofile. Dagbladets journalist spør om homofile bør "behandles" på noen måte, og til dette svarer Ghozlan følgende:


"Alle avvik er et problem, og homofili er et avvik. Det er det ikke tvil om. I medisinsk forstand er alle avvik sykdom", sier Ghozlan og på For deres egen oppfølgingspørsmålet om homofile bør kureres, svarer han: "– skyld er det bedre. Da slipper de å være en del av avviket, og det vil gjøre livet deres lettere."


Så får vi se om dette er greit å si for en muslim, men ikke for en kristen. La meg understreke at jeg selv ikke ville ha valgt samme ordlyd som Ghozlan, og deler heller ikke alle hans synspunkter.


(Illustrasjonsfoto)

Hatet mot Jesus vil øke i intensitet

Jeg tror vi står foran en økt intensitet av hat mot mennesker som tror på Jesus, og som har gjort Ham til Herre i sine liv, og vil leve radikale liv i etterfølgelse av Ham. Også i Norge. Men jeg tror også at vi vil se noe nytt i årene fremover: Et åpenlyst hat mot personen Jesus.

Til nå har det vært vanlig å rette angrepene mot kirken og den kristne tro, og særlig mot de som man kaller fundamentalister, og de bibeltro. Personen Jesus har på en måte gått fri av disse angrepene. Man har snakket varmt om Jesu moral, Hans personlighet, Hans etiske undervisning - og da gjerne som noe i motsetning til kirken. Man har snakket om kirken som fordømmende, mens Jesus har vært omtalt som den rause, aksepterende og favnende. Mange av kirkens motstandere har uttrykt beundring for Jesus, og sett på Han som et ideal. Jeg tror dette vil snu, og vi ser allerede tendensene til det. Det vil komme direkte angrep på Jesus og alt hva Han står for i media, gjennom utstillinger, politiske utspill og gjennom ulike pressgrupper som er i oposisjon til alt hva Jesus sto for. Det vil komme fra personer og grupper som lovpriser syndens heselighet, løssluppenhet og umoral. Og det vil komme fra mennesker som har bekjent seg til den kristne tro, men som har forrådt sannheten og gått på kompromiss med Guds ord. Vi har, som jeg skrev, sett enkeltstående eksempler på dette tidligere, men det kommer til å øke i omfang. Vi vil se TV programmer som ene og alene kommer til å gå til angrep på Jesus, og forsøke å fremstille Han i det dårligste lys, og dette vil få gjenklang hos mange av de som ser på, som igjen vil bruke dette mot sine kristne naboer, arbeidskamerater etc. Dermed vil forfølgelsen av de kristne, som allerede i dag pågår i Norge, øke i sin intensitet og vil også føre til voldelige angrep på kristne.

La oss ikke glemme Jesu egne ord:

"Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere." (Joh 15,18-20)

Viktig uttalelse fra Frikirken

Synodestyret i Den evangelisk lutherske frikirke, kommer nå med en uttalelse, hvor de beklager vedtaket som Den norske kirke fattet på Kirkemøtet på Øyer. For de av oss som ønsker å stå på Guds ord gjør det godt å merke seg ordlyden i uttalelsen hvor det blant annet heter:

"Den norske kirke har, sammen med noen ytterst få kirker i verden, fattet vedtak som fører til en kirkelig praksis som strider mot den samlede apostoliske lære. Vedtaket har også påført det økumeniske fellesskap en stor belastning." (min uth)

Klarere kan det vel ikke sies. Frikirken er tydelig på at den fremdeles vil være en luthersk bekjennelseskirke i Norge.

"Da Den Evangelisk Lutherske Frikirke ble dannet i 1877, var det med et tungt hjerte våre grunnleggere meldte seg ut av Statskirken. Det har vært vårt ønske at den tiden skulle komme da Frikirken kunne si: ”Nå er vårt særskilte kall som en fri bekjennelseskirke fullført, og vi kan gå videre sammen med Den norske kirke”.

Det er derfor med vemod vi konstaterer at en slikt ønske virker svært urealistisk. Dette ble tydelig bekreftet da Statsråd Giske holdt sin omtalte ”vekkelsespreken” på Kirkemøtet. Det må oppleves ydmykende for Den norske kirkes ledere av i dag å lytte til en kirkestatsråd som blander seg inn i kirkens læreavgjørelser og med all tydelighet signaliserer at kirken ikke skal få slippe fri på lenge, og at kirken selv, ikke er moden nok til å velge sine fremste ledere.

Vårt land trenger fortsatt en luthersk bekjennelseskirke som tror, bekjenner og lyder det profetiske og apostoliske ord, og som i ydmykhet og kjærlighet fastholder og forkynner Guds ord gjennom lov og evangelium." (min uth)

Det gjør godt å lese en slik tydelig veiledning som denne fra Den evangelisk lutherske frikirke, i et utydelig kirkelig landskap som det vi opplever i Norge nå. Jeg takker Gud for synodestyret i Frikiken, og for dette kirkesamfunnet. Det er virkelig behov for en slik kirke i Norge!

Det er også veldig interessant å merke seg at Frikirken ønsker seg en bredere luthersk synode i Norge, ved å kunne samarbeide med andre lutherske kirker og organisasjoner. Hør bare:

"Vi tror tiden er moden for å drøfte mulighetene for å danne en større Synode av menigheter og kirkesamfunn som vil fastholde og lære en klassisk luthersk kristendomsforståelse.
Vi mener situasjonen i dag krever at vi som er betrodd leder- og tjeneransvar i lutherske organisasjoner og kirkesamfunn bruker tid og engasjement for å samtale om mulighetene for å etablere et bredere kirkelig alternativ enn de som finnes i dag. Det må være et mål at ikke den lutherske kirke splittes opp i mange mindre atskilte kirkesamfunn."

Det skal bli spennende å se hva dette kan føre til.

Guds vrede, del 3

Som jeg allerede har vært inne på i denne artikkelserien, er det ikke riktig å si at Jesus gir oss et nytt gudsbilde. Det er ikke en Gud i Det gamle testamente, og en annen i Det nye. Leser vi vårt Nye testamente nøye vise det seg a Guds vrede og Hans vredesdommer ikke har mindre plass der enn i Det gamle testamente. Et eksempel på dette er Hebr 10,31: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender." Jakob sier at Gud "har makt til både å frelse og til å ødelegge." (Jak 4,12) Jesus er like tydelig: "Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte." (Luk 12,5) Og i Matt 10,28: "Frykt ikke for ham som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete."


Guds vrede er en integrert del av Jesu veldige domsforkynnelse. Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi møter denne siden av Jesu forkynnelse. Og en del av denne undervisningen, handler ikke bare om Guds vrede over samtidens synd, men har eskatologisk preg, i den forstand at Han snakker om vredesdommene som skal komme over jorden i endens tid. "Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv." (Matt 21,44) Alle folkeslagene skal ved Jesu gjenkomst stå for Guds domsstol.


Jesus taler profetisk når Han sier at hel Israel skal rammes av en stor vredesdom, fordi folket ikke tok imot Ham som sin Messias. "Da han kom nær og så byen, gråt han over den, og sa: Visste også du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, og de skal omringe deg og trenge deg fra alle kanter. Og de skal slå deg til jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein bli tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." Og går vi til Jesu eskatologiske tale i Luk 21,23-24 leser vi om den samme dommen: "Stakkars dem som er med barn og dem som gir die i de dager! For stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk. De skal falle for sverds egg, og føres som fanger til alle folkeslag. Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." Vi leser her om to begivenheter som har skjedd i vår historie. Den første sikter til Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr, og den andre sikter til 1968, da jødene for første gang siden Jerusalems ødeleggelse i år 70, får Jerusalem tilbake som Israels evige hovedstad.


Leser vi Åpenbaringsboken kan vi heller ikke unngå å se at mektige, guddommelige domsinngrep vil komme over jorden og hele menneskeheten i endens tid. Jesus snakker om "begynnelsen på fødselsveene" (Matt 24,8) - om det som skal skje før Guds vrede slippes løs over jorden. Jeg tror vi opplever disse fødselsveene nå, ikke minst ser vi dette med det som skjer av naturkatastrofer verden over. Og mer skal komme.


Man skal heller ikke lese mye av det Jesus sier, før man ser at for Jesus er fortapelsen en uunngåelig konsekvens av at man avviser frelsesbudskapet. Det finnes ikke noe skriftmessig belegg for å hevde at alle blir frelst til slutt. Gud får ikke sin frelsesvilje med alle mennesker. Og de vil gå evig fortapt. Vi liker å sitere Joh 3,16, og det er jo et fantastisk flott vers som viser oss Guds frelsestilbud i Kristus, men vi må heller ikke glemme Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."


Heldigvis finnes det en vei bort fra Guds vrede, og det er å bli frelst og leve i frelsen. Rom 5,8-9 viser oss dette: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden."


Men Guds vrede over synden er fortsatt reell. "For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene som holder sannheten nede i urettferdighet." (Rom 1,18)


Guds vrede er allerede virksom i tiden. Og den vil med full kraft bryte fram på dommens dag. "Eller forakter du hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag når Guds rettferdige dom skal bli åpenbart. For han skal gi enhver igjen etter hans gjerninger. Til dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han få evig liv. Men over dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten - over dem skal komme vrede og harme. Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker." (Rom 2,4-9)


Og som jeg allerede har vært inne på: I Åpenbaringen får Guds vrede sin fulle utfoldelse. Her forkynnes den både ved at vredesseglene brytes, vredesbasunene båses og om Hans vredes vin. Store deler av menneskeheten skal da gå til grunne under Guds vredes dom. Dette er fremtidige begivenheter, og er kanskje nærmere enn vi tror.

Jødekristne og hedningekristne i den første menighet

De første kristne, som var jøder, sto overfor store utfordringer, ikke minst i forhold til jødedommen. Ikke minst etter at urmenigheten i Jerusalem med Peter og Jakob i spissen både direkte og indirekte hadde sagt at det som var avgjørende for å få del i løftenes oppfyllelse ikke var omskjærelsen og overholdelse av Loven, ikke tilhørighet til det jødiske folk, men tro på Jesus og at man hadde Den Hellige Ånd. Konsekvensene av denne forkynnelsen var utelukkelse fra synagogen. Hva skulle de gjøre i denne situasjonen? Jeg tror de i praksis sto overfor to alternativ: De kunne velge å løsne sine bånd til jødedommen og bli vanlige medlemmer av kristne menigheter der de såkalt hedningekristne etter hvert utgjorde majoriteten. Eller de kunne enda mer bevisst fastholde sin jødiske identitet, det vil si fortsatt holde fast ved omskjærelsen og ved å holde Loven, samtidig som de utviklet en lovtolkning som et alternativ til rabbinernes syn. Vi vet at noen valgte også denne andre muligheten, selv om det overveldende flertall valgte det første alternativet. De gjorde dette samtidig som de fastholdt trosfellesskapet med de hedningekristne. I det fjerde århundre omtales disse gruppene som "Nasareere," men deretter opphører
alle spor etter dem.


Disse gruppene tolererte på sin side hedningekristne som ikke var omskjært, men de ble ikke tolerert av den hedningekristne menighet. De ble etterhvert både isolert av den kristne menighet og synagogen.


Som vi ser av Apostlenes gjerninger var det noen som sa nei til misjon uten omskjærelse. Disse ønsket sterkt å holde menigheten innenfor jødedommens ramme, de ville være jødisk ortodokse. Kirkehistorien forteller oss at vi i det andre århundre møter jødekristne som både fastholder omskjærelsen og understreker at torahen må holdes. De utvikler samtidig en form for en jødisk messias-lære som går ut på at Jesus ikke var guddommelig, og Han var heller ikke pre-eksistent. Han var i deres øyne et helt vanlig menneske som ved dåpen ble utvalgt til sin gjerning. Disse jødekristne omtales som ebjonitter.

Guds vrede, del 2

Jeg skal i denne og neste artikkel se henholdsvis på det bibelske vitnesbyrdet om Guds vrede i Det gamle og Det nye testamente.


Guds vrede omtales hele 650 ganger i Det gamle testamentes skrifter. Men det vil livevel være galt å si at denne siden ved Gud fullstendig dominerer bildet av Gud i Det gamle testamente. En bibelleser vil ganske raskt kunne se at det som er det dominerende i det paktsforholdet som Gud har med sitt utvalgte folk, Israel, er Hans utvelgelse som bygger på Hans nåde og Hans frelsende kjærlighet. Dette kommer veldig tydelig til uttrykk i 2.Mos 34,6-7a:


"Herren Herren er en barmhjertig er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare gjennom tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelse og synd."


Det vil kanskje overraske deg, men Det gamle testamente taler ikke mindre om Guds kjærlighet og nåde enn det Det nye testamente gjør. Hør bare disse ordene fra Salme 103,8-12: "Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham."


Men når Gud likevel åpenbarer sin vrede i den gamle pakt, så har det sammenheng med Israels troløshet og frafall.


Gud åpenbarer seg først og fremst som den hellige Gud. Serafene roper jo i Guds himmeltempel: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet." (Jes 6,3)


Gud reagerer mot all vanhellighet, avgudsdyrkelse og alt som krenker Hans vesen. Gud er nidkjær i sin straff av synd. I 5.Mos 4,24 leser vi: "For Herren din Gud er en fortærende ild, en nidkjær Gud." Det gamle testamente lærer oss at Gud berøres personlig av det onde, og overalt i Den Hellige Skrift står Guds vrede for Hans mishag, Hans vemmelse og uvilje mot synd. Guds vrede har overalt i seg sen bortstøtende og destruktiv kraft. Den truer synderes liv, og Guds vrede lukker oss ute fra Guds frelsessamfunn.


Alt som har med offer å gjøre under den gamle pakt har å gjøre med at ikke Guds vredesdommer skal komme over folkets lovbrudd. Guds vredesdom har nemlig dødsstraffen i seg. Når Gud er vred, hjemsøker Han synden istedenfor å forlate den. Han døder i stedenfor å gjøre levende. "Nå ser dere hvem jeg er, og at det ingen Gud uten meg. Jeg tar liv og gir liv. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd." (5.Mos 32,39)
Det gamle testamente gir oss mange eksempler på Guds vrede over synden. Det er nok å nevne vannflommen, dommen over Sodoma og Gomorra, straffedommene som fulgte over Egypt. I vredens tid blir Gud vår fiende. Han kjemper mot oss, istedet for å kjempe med oss. "Men de, de var gjenstridige og gjorde hans Hellige Ånd sorg. Da skiftet han sinn og ble deres fiende, han selv stred mot dem." (Jes 63,10)


Men selv midt i Guds vrede og i sin nidkjærhet mot synden, så undertreker Det gamle testamente at Han samtidig er grenseløst langmodig med syndere. Han er ikke snar til vrede. I Salme 30,6 sier David, inspirert av Den Hellige Ånd: "Et øyeblikk varer hans vrede, en livstid hans nåde."


(fortsettes)

Du klare lys

Du klare lys,

du gjenglans av den himmelske herligheten

hos den udødelige Faderen,

du hellige, salige, velsignede Jesus Kristus.

Når vi nå har kommet til solenes nedgang

og har sett aftenrøden,

lovsynger vi Gud Faderen, Sønnen og

Den Hellige Ånd.

Rett og verdig er det at vi til alle tider

priser deg med klare stemmer.

O du Guds Sønn som gir oss liv,

om din herlighet vitner hele universet-

Velsignet være du, Herre vår Gud,

himlenes konge,

som ledet ditt folk Israel

med en skysøyle om dagen og en

ildsøyle om natten.

Lys opp vårt mørke med Jesu Kristi lys.

La hans ord bli en lykt for våre føtter og

et lys på vår vei.

Du er barmhjertig, du elsker ditt skaperverk.

Phos hilaron. Fra Østkirken, 300 tallet.

Guds vrede, del 1

Taler vi sant om Gud, når vi kun understreker at Gud er kjærlighet? Sjelden hører man noen preke om den vrede Gud, skjønt Bibelen er full av eksempler på Guds vrede over synd. Den sveitiske teologen Emil Brunner (bildet) har sagt at nærmest hele den nyprotestantiske teologi har dels fornektet, dels neglisjert eller omtolket det bibelske vitnesbyrd om den vrede Gud. Brunner sier: "Overfor Guds vrede viker de fleste av og blir bibelflyktige." (Emil Brunner: Der Zorn Gottes und die Versöhung, side 93).


Den godeste Martin Luther har sagt at for fornuften er Bibelens tale om Guds vrede "den aller hardeste lære i Guds ord... Fornuften holder denne lære for en ren og skjær fabel og spotter over denne lære." (Martin Luthers Werke. Kritische Gesamtausgabe. Weimar. Bind 28, side 558)


Det er nok selve anstøtet - dette at Gud også kan bli vred, som gjør at vi holder oss borte fra dette i forkynnelsen. Men hvordan er det da mulig å forkynne et sant evangelium? Hva innebærer i så fall frelsen? Det er blitt vanlig blant enkelte, at man hevder at særlig Det gamle testamente er preget av dette gudsbildet, og at det dreier seg om et primitivt syn på Gud. Man hevder at Jesus skal ha vist oss et rent og opphøyet bilde av Gud, der alle vredestrekk hos Faderen er borte. Stemmer dette?


Slett ikke. Det er intet ved den bibelteologiske forskningen som har vist oss at dette synet stemmer. Jesus har ikke gitt oss et nytt gudsbilde. Jesus taler ikke mindre alvorlig om Guds vrede enn det Det gamle testamente gjør. Jeg kommer til å påvise dette tydelig senere i denne artikkelserien. La meg bare her innledningsvis få minne om Joh 3,36: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham."


Salme 90 er en bønn av gudsmannen Moses. Få, om noen, hadde sett og kjent denne siden ved Guds karakter og personlighet som han. Det er derfor med erfaringens tyngde han skriver: "Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?" (v.11)


Apostelen Paulus skriver i sitt brev til de hellige i Efesus, at de var "av naturen vredens barn likesom de andre." (Ef 2,3) Han beskriver dermed vår, og alle mennekskers ufrelste tilstand. Dette er sant om alle: Har man ikke tatt imot frelsen i Jesus, så er man under Guds vredesdom. Man er elsket, men samtidig under Guds vrede.


Martin Luther har i denne sammenhengen sagt: "Ethvert menneske ignorerer at det er under Guds vrede, inntil Skriften kommer og manifesterer det." (Martin Luthers Werke, bind 4, side 50)


Jeg holder fortsatt på med mine studier av de lutherske bekjennelsesskriftene, og blir stadig velsignet, inspirert og utfordret av dem. Jeg oppmuntrer mer enn gjerne bloggens lesere til å gjøre det samme! De lutherske bekjennelsesskriftene viser oss tydelig at den bibelske frelsesproblematikken er bestemt av at vi som fallen menneskehet befinner oss i en dødsfarlig konflikt med vår Skaper.


Det er frykten for Guds vrede som gjør at boten blir så viktig. I Apologien heter det: "Den tro vi taler om, finnes i boten. Den fostres under samvittighetens angst og nød, når den kjenner Guds vrede over synden og søker syndsforlatelsen." Dette er jo helt i samsvar med hva Det nye testamente lærer oss: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)


Ifølge de lutherske bekjennelsesskriftene er det først ut fra en erfaring av Guds vrede at "den artikkel hvorved kirken står og faller" kan erkjennes. Skal vi kunne gripe rettferdiggjørelsens salige budskap, må vi ha forstått at vi som syndere står under Guds vrede.


(fortsettes)

Guds rike vokser i Etiopia

Jeg ble dypt grepet av noe jeg leste på nettsiden til Norsk Luthersk Misjonssamband her om dagen. 32 år etter at Lillian og Odd Åge Ågedal reiste ut som misjonærer til Etiopia, ser de på resultatene av sitt såmannsarbeid. På disse årene har antall menigheter økt fra 44 til 135, og antall medlemmer har kommet opp i 85.000. Nå er Amaro, som stedet heter, blitt en synode.

Odd Åge Ågedal forteller selv: "Første gang Lillian og jeg kjørte inn til Amaro, var høsten 1975. Da var vi nye og ferske misjonærer i Etiopia og hadde gått ett år på språkskolen. Det var allerede 44 menigheter der inne, men de var uten senter, og dette ble vi satt til å bygge. Vi begynte bokstavelig talt "på bar bakke". Vi slo opp teltet vårt midt på en steinet tomt uten hytter og hus i nærområdet. Vi var unge og sterke med en vilje til å bygge Guds rike blant amarofolket. Fra tomta kunne vi se ned på Galanadalen som var helt unådd av evangeliet, og der det bodde en folkegruppe med et helt annet språk. Dette har blitt vårt ståsted helt til nå i Etiopia. Vi bodde blant de nådde og så ned til de unådde. Vi hadde et kall i begge retninger. Vi ville bygge misjonssenter for opplæring blant amarofolket, og vi ville sammen med dem nå Galanadalen."

32 år etterpå er Lillian og Jan Åge Ågedal tilstede på dannelsen av synoden. 200 mennesker er tilstede. Foran i kirka ligger en gammel, slitt Bibel. Den ble brukt av han som først brakte evangeliet til amarofolket. Det er den det er bilde av. Det er glede og jubel over det Guds under som har skjedd. Det leses fra den slitte Bibelen. Rapporter leses, og synoden ordnes.

Jeg gleder meg sammen med disse to norske misjonærene, som har fått være med på å se Guds rike vokse på det afrikanske kontinentet, i Etiopia. Det er all god grunn til å takke Gud for trofaste medarbeidere i Guds rike, som er villig til å gå når Mesteren kaller. Det blir nye himmelborgere av slikt.

Siddur - den jødiske bønneboken

Jeg har i mitt eie to utgaver av den jødiske bønneboken. Den ene er en Siddur tilhørende den ashkenasiske ortodokse tradisjonen, den andre er fra den sephardiske. Sistnevnte er en svært vakker utgave. Det er veldig interessant å gjøre dypdykk i disse bønnebøkene. Bønnene som er nedskrevet her dekker alle områder av livet, og for meg var det en uforglemmelig opplevelse ved Klagemuren i Jerusalem en sen høstkveld for noen år siden, og stå ved siden av hundrevis av ortodokse jøder med sine bønnesjal og be bønner ut fra en siddur som jeg hadde lånt for anledningen. Er man velkjent med å be bønnene fra Salmenes Bok, så er det ikke så veldig forskjellig fra det å be bønner fra en siddur. Jeg skulle ønske at en slik siddur kunne ha blitt oversatt til norsk, for jeg tror ikke noe slikt forefinnes. Mine utgaver er på hebraisk og engelsk.


En siddur inneholder en samling med daglige bønner. Den eldste og mest kjente av disse er det vi kjenner som Shema Yisrael, den jødiske trosbekjennelsen: "Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er èn." (5.Mos 6,4) og den prestlige, eller det vi kaller den aronittiske velsignelsen, fra 4.Mos 6,24-26: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!" Det finnes også et sett med 18 velsignelser, som er kalt Shemoneh Esreh eller Amidah. Amidah betyr "stående bønn", og tilskrives det som kalles Den store forsamlingen, fra Esras tid.


Navnet Shemoneh Esreh, som bokstavelig betyr "atten" er en historisk anakronisme, siden det i dag er snakk om 19 velsignelser. Det var ved slutten av perioden for Det andre tempel, at disse 18 ukentlige bønnene ble standardisert, selv om den endelige formuleringen ikke var foretatt.


Ifølge Talmud ble en versjon av Amidah utformet i forbindelse med en rabbinsk konsil i Yavne, rett eter ødeleggelsen av Templet i Jerusalem, under ledelse av rabbiner Gamaliel II og hans kollegaer. Men fremdeles var ikke dette en endelig utgave. Det skjer ikke før enn under Middelalderen at den jødiske bønneboken får sin endelige form, og de bønnebøker som er trykket siden har denne formen.


Lesninger fra Torah (de fem Mosebøkene) og Neviìm (profetene) danner deler av bønneboken, så kommer ulike bønner tilrettelagt for de ulike tidene, dagene, ukene, festene, sabbaten. Dette er slitesterke bønner, bedt av jøder gjennom ulike livsfaser og tider, og vi har opplagt mye å lære av bønneboken. Jeg har selv brukt ulike kirkelige bønnebøker, og bruker daglig min Tidebønnsbok som inneholder salmer fra Salmenes Bok. Men jeg vil si etter å ha lest i Siddur i den siste tiden, at jeg finner bønner her, som det ikke finnes maken til noe sted, og som jeg gjerne vil ta med meg videre.

God jul!

I dag feirer millioner av mennesker Jesu fødsel. Våre ortodokse venner feier nemlig jul 13 dager etter oss. Jeg vil derfor benytte anledningen til å ønske alle mine mange ortodokse brødre og søstre, en velsignet julehøytid. Midt i vårt mørke lyser Lyset, og budskapet som engelen gav hun som skulle bli den som fødte Gud Ordet, er budskapet om at Gud har slått opp sitt telt og bor iblant oss. Frelseren. Jeg skulle så gjerne ha tilbrakt denne store høytiden og delt gleden med noen av mine ortodokse venner i Russland, eller Romania eller her i Norge. For få dager siden mottok jeg nok en gang en invitasjon til å reise til Romania, for å tale i et kloster og i noen av kirkene tilhørende Herrens Arne, en fornyelsesbevegelse innen Den rumensk ortodokse kirke. Jeg har fått mange slike ivitasjoner de siste årene, men mine helseutfordringer har satt en stopper for dette. Kanskje du vil være med på å be om at Gud ville gi meg styrke til dette? Sammen med to gode norske venner, er foreløpig reisedato satt til juni måned.

Nair tamid - Det evige lys

I hver eneste synagoge vil du finne en lampe som kalles Nair tamid, som henger over alteret. Den lysende lampen symboliserer det evige lyset som aldri går ut. Å være en flamme som aldri sluknet men som brant dag og natt, hører med til det kall Israel fikk som nasjon. Ansvaret for å holde denne flammen vedlike var tilfalt levittene. Etterkommerne av Levi stamme ble kalt til å være Israels barns prester.


I 3.Mosebok 6 leser vi om de ulike forskriftene som Gud gir levittene. Jeg har de siste dagene merket meg det som står i vers 6:


"En stadig ild skal holdes tent på alteret, den må ikke slokne."
For at ilden skal holdes brennende får levittene beskjed om at "brennofferet skal ligge på ildstedet på alteret hele natten til om morgenen. Slik skal alterilden holdes brennende." (v.2)


For at ilden skal holdes brennende må det til et offer. Jeg tror ikke det er annerledes i den nye pakt. Skal ilden brenne i våre liv, må det til offer. Et offer er kostbart. Hebreerbrevets forfatter skriver:


"La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er : frukt av lepper som priser hans navn." (Hebr 13,15)


Apostelen Paulus formaner sin unge medarbeider Timoteus, at han må "opptenne den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse." (2.Tim 1,6)


Flammen må vedlikeholdes, om den skal brenne. Jeg blir påminnet om det omtrent daglig, når vi nå er avhengige av å tenne opp i ovnen vår, for å holde det varmt her hjemme. Jeg må passe på ilden, hvis ikke brenner den ut, og det blir kaldt i huset. Slik er det også i vårt forhold til Jesus. Ilden, den første kjærligheten til Ham, må holdes ved like, ellers blir vi lunkne. Lyset vårt må holdes brennene, det må være olje på våre lamper i denne tiden før Brudgommen kommer. En måte å holde ilden brennende på er å lese din Bibel og bruke tid i bønn. Da tennes ilden på nytt og på nytt.

Fra bilde til likhet

I forbindelse med ledersamlingen som jeg deltok på i Telemark torsdag til fredag, og som jeg skrev om på bloggen min i går, snakket vi blant annet om vårt Gudsbilde og det faktum at vi er skapt i Guds bilde. Jeg kom til å tenke på noe jeg hadde lest av Origenes (185-254). Far til Origenes døde som martyr i Aleksandria, og Origenes var øyenvitne til dette. Det skulle prege ham for livet. Han var en sjeldent hengiven og begavet person, hvis forfatterskap hører med til Oldkirkens mest omfattende. Origenes var en av den monastiske bevegelsens viktigste teologer. I 230 grunnla han en teologisk skole i Caesarea der flere av samtidens fremste teologiske ledere skulle få sin skolering. Origenes ble tatt til fange under den harde forfølgelsen som ble iverksatt av keiser Decius i 250 og døde noen år senere som en følge av den torturen han ble utsatt for. Her er hva jeg vil dele med deg som er skrevet av Origenes:


"Det store målet for hvert menneske, beskrevet av mange filosofer som det høyeste gode, er å bli Gud lik. Nå er ikke det noe filosofene har oppdaget, det stammer fra Den Hellige Skrift. Første Mosebok beskriver dette når den forteller om menneskets opprinnelige skapelse med følgende ord: Da sa Gud: La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss. De skal råde over fiskene i havet og fuglene over himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skape han dem." (1.Mos 1,16-27)


Legg merke til at det heter: Gud skapte mennesket i sitt bilde. Det blir ikke sagt noe om likhet.
Det betyr at mennesket fra skapelsens morgen mottok den verdighet som gjør det til Guds bilde, mens det å bli fullkomment lik Gud, utgjør målet. Det er noe mennesket oppnår ved å etterligne Gud. Som Guds bilde eier det fra begynnelsen av muligheten til å bli fullkomment. Ved sine handlinger når mennesket til sist frem til virkelig likhet. Denne tanke er enda tydeligere blitt løftet fram av apostelen Johannes: Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er. (1.Joh 3,2)


Han viser til endetiden og medgir at enden ennå er skjult, men uttrykker den forhåpning at vi i kraft av våre gode gjerninger skal formes til å bli Gud lik.

Viktig ledersamling i Telemark

Dagens bloggpost kom sent. Kom hjem ved 21.00 tiden etter å ha vært på reise fra Bø i Telemark, hvor jeg fra torsdag ettermiddag har vært sammen med en tverrkirkelig gruppe ledere, med bakgrunn fra både pinsekarismatiske og lutherske sammenhenger, for å drøfte sentrale spørsmål som er oppe i tiden. Det er godt å møte brødre fra forskjellige sammenhenger, for å snakke om det som ligger oss på hjertet og finne veier til forståelse, innsikt og kunnskap ut fra Guds ord. Jeg setter stor pris på å være en del av dette fellesskapet. Vi møttes på Vatnar ungdomssenter, som eies av pinsevennene i Telemark. Boforholdene er enkle, som ved slike ungdomssentre flest, men stedet har en veldig flott peisestue. Med et sprakende peisbål, åpne Bibler, og med god tid til å be for og med hverandre, så var dette til stor inspirasjon!

Det står om apostelen Paulus at da han var på vei til Rom, kom de kristne fra forsamlingen i Rom og møtte Paulus og hans reisefølge "helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ." I denne forbindelse leser vi: "Da Paulus så brødrene, takket han Gud og fattet mot." (Apgj 28,15)

Det var slik jeg opplevde denne ledersamlingen. I den åndskampen vi står i, er det av stor betydning å kunne møte likesinnede og være til hjelp for hverandre. I morgen har Kirkelig Fornyelse sitt årlige møte på Gran, og jeg skal tradisjonen tro ta meg en tur innom. Der treffer jeg brødre som representerer en annen del av Kristi kirke her i Norge, som jeg også kjenner meg hjemme hos. Jeg gleder meg allerede. Du vil som vanlig finne en ny bloggpost på denne bloggen i morgen.

Bildet viser Vatnar ungdomssenter.

Det jødiske tempel eller Kristi forsamling?

Evangelisten Matteus forteller en historie om Jesus som viser hvor revolusjonær Jesus var. Du finner den i Matt 12, og handler om Jesu forhold til den jødiske sabbatsfeiringen og det jødiske templet.

En sabbat ble Jesu disipler sultne, og mens de vandrer gjennom en kornåker, plukket de noen aks og spiste dem. Da fariseerne anklaget dem for å ha overtrådt sabbatsbudet, minnet Jesus dem om hva David en gang hadde gjort, da han gikk inn i helligdommen og spiste skuebrødene som lå der. Så sier Jesus følgende, og vi må forsøke å sette oss inn i denne situasjonen som nå oppstår. Se på dagens bloggillustrasjon, som skal vise hvordan Templet i Jerusalem så ut på Jesu tid og lytt så til Jesus som sier: "Her er det som er større enn templet." Det må ha vært et stort sjokk for de som hørte det. Større enn templet, selve sentrum for den jødiske gudsdyrkelsen - hva kunne vel være større?

"Større" er jo et ord vi stadig støter på i Den Hellige Skrift, så det er et bibelsk ord, som først og fremst taler om det guddommelige. Jesus sier i Joh 10,29 at Hans Far, "er større enn alle", så Gud er større enn templet, selv i all sin jordiske prakt og herlighet. På forklarelsens berg vitner Faderen om sin Sønn, og sier: "Hør ham!" (Matt 17,5) og apostelen Johannes skriver i sitt brev at "dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn." (1.Joh 5,9), så Sønnen er også større enn templet.

Begge disse momentene er med i det Jesus uttaler, når Han sier: "Her er det som er større enn templet." Men jeg tror også at det er en tredje ting Jesus tenker på i denne sammenhengen. Jeg tror Han tenkte på den eneste helligdommen hvor Gud har sitt bosted, foruten himmelen, og det er menigheten! Menigheten er større enn dette tempel bygd i døde steiner. Guds hus, eller Guds hvilested, består av levende steiner!

Kirkens første martyr, Stefanus, sier i sin tale: "Men Salomo bygde ham et hus. Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,47-49)

Det som er større en det storslagne jødiske tempel, er dette lille og i menneskers øyne ubetydelige som kalles Kristi menighet! Menighetens virkelige storhet ser vi åpenbart i det apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Efesus: "Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre." (Ef 3,8-11)

Det huset som er større enn templet har apostelen Peter beskrevet med disse ordene: "Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme." (1.Pet 2,4-6)

Barbarisk og avskyelig!

Det iranske regimet viser for all verden sin barbariske brutalitet ved henrettelsen av Raheleh Zamani (bildet), en 27 år gamle tobarnsmor ved morgengry i dag. Raheleh Zamani ble hengt i Evin-fengslet i Teheran, etter at hun ble dømt for drapet på sin mann for to år siden. Hennes ektefelle skal ha vært svært voldelig mot henne. Menneskerettighetsforkjempere har lenge forsøkt å få dommen omgjort, men for døve ører. Jeg forsvarer på ingen måte det Raheleh Zamani har gjort seg skyldig i, men det er et åpent spørsmål om hun noensinne fikk hjelp i sitt ekteskap. Ved å fullbyrde henrettelsen av tobarnsmoren, viser disse islamistene hva sharialovgivningen virkelig innebærer. Regimet i Iran har vist det ved å forfølge, torturere og drepe oposisjonelle, homoseksuelle, kristne, jøder og andre. Dette må vi protestere åpent imot! Jeg er litt forundret over å se hvor få bloggere som er opptatt av denne siden ved det iranske samfunnet.

Menighetens jødiske røtter og det nye menneske

Det er en økende interesse for å finne tilbake til menighetens røtter, og de er utvilsomt jødiske. Jesus og de første disiplene var alle jøder. Den første menighet ble etablert i Jerusalem og besto utelukkende av jøder. Dette er vårt utgangspunkt. Men det er viktig å huske at allerede i det andre århundre er de kristne av ikke-jødisk bakgrunn i stort flertall. Og det er tydelig ut fra de apostoliske brevene vi har i vårt Nye testamente, så skjer det noe i og med Kristi død og oppstandelse. Apostelen Paulus skriver om dette i brevet til den kristne forsamlingen i Efesus. Dette brevet er skrevet til de såkalte hedninge-kristne, det vil si mennesker som ikke har jødisk bakgrunn, og som er kommet til tro på Jesus Messias:


"Husk derfor at dere før var hedninger i kjødet, og ble kalt uomskårne av de såkalte omskårne, de som med hånd er omskåret på kjødet. Husk at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud på korset, for der drepte han fiendskapet." (Ef 2,11-16)


I Kristus forholder det seg slik at det ikke lenger er "jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle èn i Kristus Jesus." (Gal 3,28) Med Kristi død og oppstandelse fremstår det et nytt menneske, som verken er jøde eller hedning, men de er ett i Kristus, og utgjør noe nytt, nemlig Kristi kropp. Nå gav likevel menighetens jødiske bakgrunn den en god mulighet til å ekspandere raskt. Når vi leser Apostlenes gjerninger så ser vi at det misjonsarbeidet som drives var det vi kan kalle en synagogemisjon. Den enorme veksten som skjedde blant de første kristne, og som også skjedde utenfor Israels grenser, skjer ikke på tross av, men kanskje mye mer på grunn av den kristne tros jødiske opprinnelse. På den tiden vi her snakker om var nemlig jødedommen, i motsetning til i dag, en sterk og aktiv misjonerende religion. Det store flertall av jødene bodde utenfor Israels grenser. De var spredt over hele Romerriket, ja de fantes fortsatt i de persiske områdene øst for Romerrikets grenser.


Men forbindelsene mellom Jerusalem, som var sentrum for jødenes gudsdyrkelse, og de såkalte jødiske diasporamenighetene var gode. I disse synagogene, hvor det ble talt datidens kulturspråk, fantes det grupper av sympatiserende ikke-jøder, og blant dem mennesker som trodde på jødenes Gud. Disse forsøkte å leve etter jødedommens etiske bud.


Det er i denne konteksten at mange av menighetene oppstår. Via Apostlenes gjerninger og enkelte av brevene kjenner vi til at apostelen Paulus oppsøkte synagogene i hver by han kommer til, og forkynner da for både jødene og disse sympatiserende ikke-jødene som fantes der. Denne gruppen sympatiserende ikke-jøder var ikke noen hvilken som helst hedninger. De kjente De hellige Skriftene, de kjente til jødenes gudsdyrkelse blant annet gjennom synagogegudstjenesten. Dette er jo en av årsakene til at når Paulus skriver sine brev til de nye menighetene som oppstår, så kan han forutsette en stor bibelkunnskap og en fortrolighet med jødiske forskrifter og tenkemåte.


Gjennom evangelieforkynnelsen i disse diasporasynagogene kom mange mennesker til tro. Og dermed oppsto de første problemene. Blant annet dette, som er blitt aktualisert i våre dager: Måtte man bli jøde samtidig som man ble en kristen?


Svaret på dette spørsmålet var ikke opplagt. De stedene i Det gamle testamente som talte om hedningefolkenes frelse kunne nemlig godt tolkes slik at hedningene fikk del i frelsen gjennom å innlemmes i Israel.


Men det oppsiktsvekkende forhold er dette: de ledende apostlene i Jerusalem var av den oppfatning at det ikke var nødvendig at hedningefolkene ble jøder og ble innlemmet i det jødiske folk når de kom til tro! Hva var det som fikk dem til å trekke denne konklusjonen? Det var ikke først og fremst et studium av Den Hellige Skrift. Nei, men den erfaring at Ånden ble gitt også til uomskårne ikke-jøder! Du kan selv studere Apostlenes gjerninger og se om ikke dette stemmer.


Når Gud selv griper inn og gir Ånden uavhengig av omskjærelse og en rituell overholdelse av Loven, tolket apostlene dette som et tegn på at Gud hadde gitt frelsen til hedningene like uavhengig av omskjærelse og lovobservans.


For det er jo Ånden som konstutuerer den kristne forsamlingen, eller kirken. Det er ikke omskjærelsen eller overholdelsen av Loven som setter det avgjørende skille, men Åndens utøselse. Apostelen Paulus er inne på dette i det han skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området:


"Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! - om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?" (Gal 3,2-5)


Dette synet fikk vidtrekkende konsekvenser, og får det den dag i dag. Den første menighet i Jerusalem med Peter og Jakob i spissen hadde klart og tydelig som dagen sagt at det som var avgjørende for å få del i løftenes oppfyllelse ikke var omskjærelsen eller overholdelsen av Loven, ikke tilhørighet til det jødiske folk - men troen på Jesu død og oppstandelse og utøselsen av Den Hellige Ånd!

De første kristne, som besto av jøder og mennesker av ikke-jødisk opprinnelse, var blitt ett nytt menneske i Kristus. Det som skilte dem var revet ned, ved Jesu soningsdød.

Et liv i bønn, forsakelse og tro

Blant fjorårets mange julebrev og kort, er det et som skiller seg ut. Det er "Verwer Family Letter". Jeg traff George Verwer personlig på den aller første LOVE EUROPE konferansen i Offenburg, og det gjorde et uutslettelig inntrykk. Grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, en av verdens største evangeliseringsorganisasjoner, lever hva han lærer. Verwer, som fyller 70 år i juni i år, lever et meget enkelt liv i forsakelse og tro. Det har han gjort siden han for 50 år siden dro ut på sin aller første evangeliseringstur, sammen med Dale Rhoton og Walter Borchard til Mexico. Jeg kjenner få som har en slik nød for menneskers frelse, og en slik lidenskap for Jesus, som George Verwer har. Og så er han en bønnens mann. Etter den gode, lange samtalen jeg hadde med ham, i en campingstol utenfor den gamle bussen han bodde i, og kjørte rundt med, spurte han om han kunne få et bilde av meg. Før jeg rakk å ta frem lommeboken for å se om jeg hadde et passbilde, fortalte han at han hadde en bønnebok hvor han satte inn bilder av alle han ba for. Dermed var det lettere å huske dem og kunne be mer personlig. Jeg vet at Verwers bønnebok består av sikkert hundrevis av bilder. Og det er ingen tvil om at han ber for dem. I julebrevet forteller han at han ber personlig for alle som står på mailinglista. Han tar navnene ut alfabetisk, og på den måten ber han for hver eneste en med navns nevnelse!


Ser man nærmere på julebrevet finner man også Verwers reiserute, og hver eneste måned vil du finne en spesiell dag som kalles: Prayer Emphasis Day. Slik har det vært i mange, mange år. Da avsetter Verwer en egen dag til forbønn.


Hvilket enormt forbilde George Verwer er - for oss alle. Ikke bare for de mange tusener som reiser ut med OM på evangeliseringsteam verden over, men også for alle troende. Den kjente baptistpastoren og bibellæreren F.B Meyer har sagt: "Livets tragedie er ikke bønner som ikke er besvart, men bønner som ikke er bedt."


Kanskje vi også burde avsette en egen dag hver måned til å be for verden og for misjonens store sak, som George Verwer gjør? Tenk om tusenvis gjør det samme? Tenk på alle som gjennom vår forbønn vil bli dratt mot Kristus. Siden jeg kaster hansken, tar jeg den selv, og avsetter en slik dag i filofax’en min, hver måned.


George Verwer kommer forøvrig til Norge 18.-20. april hvor han skal tale på misjonskonferansen på Hedmarktoppen. Til bloggens mange svenske lesere kan jeg opplyse at Verwer kommer til Stockholm og Göteborg 12-13. januar i forbindelse med Operasjon Mobiliserings 50 års jubileum.

Til deg som ønsker mer informasjon om George Verwer anbefaler jeg deg å gå inn på nettsiden hans: georgeverwer.com

Fellesskap i Kristus og med hverandre

I et par artikler har jeg satt fokus på Dietrich Bohoeffers ekklesiologi. I boken Gemeinsames Leben, som på norsk har fått tittelen "Et liv i fellesskap", skriver han at det slett ikke er noen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Slik var det heller ikke for Bonhoeffer selv. Bildet viser Dietrich Bonhoeffer som nr tre fra venstre, i nazistenes fengsel. Han ble skutt 9. april 1945.

Gudsrike-tanken sto sterkt i Bonhoeffers liv og tjeneste. For ham var det ikke naturlig å trekke seg tilbake, men å være en kristen midt i det pulserende livet. I innledningen til sin bok siterer Bonhoeffer Martin Luther, etter å ha påpekt at vi som kristne lever midt i verden, blant våre fiender. Luther har sagt: "Herredømme skal være midt iblant dine fiender Og den som ikke vil bære den lidelsen, han vil heller ikke tilhøre Kristi herredømme, men vil være midt blant sine venner og sitte blant roser og liljer. Han vil ikke være blant onde, men blant fromme mennesker. O, dere Gudsbespottere og Kristi forrædere! Hvis Kristus hadde gjort som dere gjør, hvem ville da noen gang blitt salige?"

Bonhoeffer er opptatt av at det livet vi får leve sammen med andre kristne er noe vi burde takke Gud for. Han skriver: "Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt. de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde."

Men selvsagt kan vi oppleve Herren i vår enslighet, eller vi på grunn av spesielle omstendigheter er frarøvet muligheten til å ha fellesskap med andre kristne. Dietrich Bonhoeffer viser til apostelen Johannes, som på grunn av forfølgelsen mot de kristne var fange på klippeøya Patmos i Egeerhavet. Bonhoeffer skriver gripende om Johannes:

"Det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de desto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste med sin menighet "i ånden på Herrens dag." (Åp 1,10) Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menighetens engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske fellesskap som den forviste deltar i på sin Herres oppstandelsesdag."

Men dette er unntaket. Det vanlige er jo at en kristen søker fellesskap emd andre kristne. "For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke. Med sterk lengsel kaller den fangne apostelen Paulus til seg i fengslet 'sin kjære sønn i troen,' Timoteus. Han vil se ham igjen og ha ham hos seg de siste dagene av sitt liv. Tårene til Timoteus, som ble felt ved den siste avskjeden, har Paulus ikke glemt. (2.Tim 1,4) Med tanke på menigheten i Tessaloniki ber Paulus 'inderlig dag og natt om å få se ansiktene deres igjen (1.Tess 3,10) Og den gamle Johannes vet at has glede over sine først vil bli fullkommen når han kan komme til dem og tale muntlig med dem, istedet for med brev og blekk. (2.Joh 12) Det er jo ingen ydmykelse for den troende, som om han skulle være altfor kjødelig, når han lengter etter det legemlige ansiktet til en annen kristen."

Når jeg leser dette, sukker jeg til Herren og sier: Jeg skulle ønske vi alle kunne tenke slik om våre søsken i troen, at vi lengtet etter å se dem, fordi vi forstår at vi ikke kan leve foruten Kristi kropp,

Kirken er bare kirke når den er til for andre

Jeg avsluttet fjoråret med noen sitater fra den lutherske teologen, og martyren Dietrich Bonhoeffer, og fortsetter med å skrive om ham nå på nyåret. Av forskjellige grunner. Blant annet fordi Bonhoeffer er svært tidsaktuell, og fordi han både gjennom teologisk refleksjon har satt ord mye av den lengsel mange av oss bærer på om et nytestamentlig forsamlingsliv, og fordi han selv levde hva han lærte gjennom å være del av en kommunitet. Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Hemmeligheten ligger i overgivelsen og etterfølgelsen. Kristus kaller jo oss til å følge Ham, og apostelen Peter skriver: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1.Pet 2,21)

Avhandlingen Sanctorum Communio fra 1927, hvor jeg har hentet hans radikale utsagn om at Kristus etter oppstandelsen, eksisterer som menighet, har undertittelen: En dogmatisk undersøkelse av kirkens sosiologi. Bonhoeffer tenkte slik: Fordi kirken er et fellesskap av mennesker, og dette fellesskapet er dannet ved Kristi stedfortredende død, så stiller han sosiologien til tjeneste for dogmatikken i den hensikt å undersøke kirkens fellesskapsstrukturer. Det handler om forholdet mellom Gud og mennesker, forholdet menneskene imellom samt forholdet mellom den enkelte og fellesskapet.

En ny teologisk avhandling kom i 1930 med tittelen "Akt und Sein", og her reiser Bonhoeffer spørsmålet om hvordan Guds åpenbaring kan erkjennes, eller hvordan teologien kan drives vitenskapelig. Svaret Bonhoeffer kommer med er like radikalt som kan ellers klarte å formulere seg. Han besvarer spørsmålet ved å si at teologien kan bare drives vitenskapelig i kirken, fordi teologiens gjenstand, som er åpenbaringen, bare blir værende i kirken.

Med to sterke og oppsiktsvekkende teologiske avhandlinger hadde Dietrich Bonhoeffer staket ut en vitenskapelig karriere for seg. Etter et studieopphold i USA blir han i 1931 ansatt som privatdosent ved Berlins teologiske fakultet. Men det varer ikke lenge før Bonhoeffer får problemer. Maktovertagelsen til Adolf Hitler og nazismens sterke fremmarsj fører til at gir opp sin vitenskapelige løpebane.

Nå står han fram som en av lederne i det som kalles Bekjennelseskirken. Dette var en kirkebevegelse som Bonhoeffer stiftet sammen med prestene Martin Niemöller og Karl Barth, som en motpart til gruppen Deutsche Christen, som var nazifisert. Da Hitler kom til makten i Tyskland så voktet han seg for å komme i konflikt med kirken. Det nazistiske partiprogrammet ville ha en positiv holdning til kristendommen uten å favorisere protestantismen og katolisismen. De tyske protestantene var i begynnelsen ganske positive til Hitler. Man trengte en nasjonal samlingsskikkelse som kunne samle tyskerne etter nederlaget etter første verdenskrig. Dessuten trengtes det en leder som ville bekjempe kommunismen. En del kristne ledere kritiserte raseteoriene og den brutale voldsbruken.

I 1932 dannet nasjonalsosialistene Trosbevegelsen for kristne tyskere. De ville få de ulike kirkene til å forkynne nazismen. I 1933 ble det lagt planer om å danne en rikskirke som skulle ledes av en nazistisk erkebiskop. Det var bare arier som fikk være medlemmer. Samme året ble en slik kirke dannet og fikk navnet Die Deutsche Evangelische Kirche. Den utviklet seg til å bli en sterk folkelig bevegelse. I 1933 ble det lansert et program der alle ikkeariere skulle fjernes fra kirken, prester som ikke var nazister skulle sies opp og deler av Det gamle testamentet skulle fjernes fra gudstjenesten. Dette programforslaget førte til splittelser innen de tyske kristne. Bevegelsen gikk i oppløsning, men rikskirken bestod.

I 1934 møttes tyske kirkeledere i byen Barmen. Her laget de en erklæring. Den gikk ut på at det var Kristus som var kirkens herre. Staten skulle ikke bestemme hva kristendom er. Disse lederne som stod bak Barmenerklæringen ble kalt Bekjennelseskirken. Ledelsen i rikskirken brydde seg lite om dem i starten. Så bestemte ledelsen i Bekjennelseskirken at de ville bryte alt samarbeid med rikskirken. Nå gikk nazistene til aksjon. Prester ble arrestert og teologiske læresteder ble stengt. I 1937 ble lederen i Bekjennelseskirken Martin Niemøller arrestert. Mange prester ble sendt til fronten.

Bekjennelseskirken sto fra første stund i åpen kamp med nazismen. Og det er inn i denne konteksten at Bonhoeffer sier at man kan bare være kirke ved lydig å følge Kristus. Etterfølgelsen av Kristus er kirkens vei, fordi den er troens vei. Bonhoeffer spissformulerer dette i boken Nachfolge hvor han sier: "Bare den troende er lydig, - bare den lydige tror." Boken Nachfolge ble utgitt på norsk med tittelen: Lydighetens vei i 1953, og burde forlengst vært utgitt i nytt opplag, brennaktuell som den er!

Nachfolge ble utgitt i 1937, mens Bonhoeffer var rektor ved et av Bekjennelseskirkens prekenseminarer. Hit kom teologiske kandidater for å få sin praktisk-teologiske utdannelse før prestetjenesten. For å dyktiggjøre disse prestene ville Bonhoeffer lære dem opp til disiplinert medarbeiderskap og konsentrasjon om det Bonhoeffer anså som det viktigste av alt: Guds ord. Ved å lese Skriften i sammenheng og be med Bibelens egne ord, skulle man lære å forstå virkeligheten i lys av Guds gjerning i verden. For å kunne gjøre dette lot han studentene bo sammen i en kommunitet, som han selv deltok i.

Vi skal se nærmere på hva Bonhoeffer kom frem til når det gjelder betydningen av dette å være kirke i dag, ved å lyde Kristus, gjennom et liv i fellesskap, i flere bloggartikler som kommer i nærmeste framtid.

Bildet viser noen av kommunitetens medlemmer. Dietrich Bonhoeffer er nr 2 fra venstre.

(fortsettes)

Guds lengsel etter oss, og vår lengsel etter Ham

Måtte Herren - Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, Jesu Kristi Far, lyse sin velsignelse over vår livsvei for året 2008 som Han i sin store nåde har gitt oss!


Hver gang jeg har våknet denne natt til 1.nyttårsdag, har et ord fra Jakobs brev stått så levende for meg: "Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss." (Jak 4,5)


Gud har en lengsel etter samfunn med sine barn, og ved Den Hellige Ånd skapes det den samme lengsel i oss. Det brukes sterke ord om denne lengselen fra Guds side. Det står at Han lengter etter oss med nidkjærhet, altså med en sterk og dyp iver. Den er brennende. Den er full av ømhet. Det er først og fremst gjennom omgangen med Herren i bønn at vi utvikler dette fortrolige samfunnet eller fellesskapet med Gud, og til det kreves det en innvielse. Og vi må lære oss til å vente, vente på at Gud skal tale. Ofte så er det vi som fører ordet, og vår bønn blir oftest ordgyteri. Av og til er det nødvendig. Vi må utøse vårt hjerte til Herren. Men ikke alltid, og ikke så ofte som vi tror. Herren kjenner vårt hjerte. Bønnen må langsomt overgi disse enkle formene for bønn og bli til en venten etter Gud.


Den hellige Makarios skriver i sine homilier, og viser en hver av oss at vi stadig har noe nytt å lære om bønn:
Man behøver verken gester, rop, stillhet eller knefall for å be. På en gang ordnet og intensiv, bør vår bønn være dette å vente på Gud, til Han kommer og trenger inn i den gjennom alle dets åpninger og veier og sinn. Nok med alle klager: la oss ikke søke annet i bønnen enn Guds ankomst. Bruker vi ikke hele kroppen vår når vi arbeider? Samvirker ikke alle våre lemmer da? Måtte også vår sjel vie seg helt til sin bønn og kjærligheten til Herren, og ikke la seg forvirres av tankene eller slite mellom dem. Enda en gang sier jeg: måtte den bli til en venten etter Kristus. Da skal Kristus opplyse den, Han skal lære sjelen den sanne bønnen, Han skal gi den en tilbedelse i 'ånd og sannhet'. (Joh 4,24) Herren kommer til den hengivne sjel, Han gjør den til sin herlighetstrone, Han setter seg der og forblir der. Esekiel taler om fire levende vesener som er spent for Herrens vogn. Han sier at de hadde en uregnelig mengde øyne likesom sjelen som søker Gud, eller snarere som sjelen, når den er søkt av Gud og er ikke noe annet enn øye.


La meg også ta med noe Johannes Chrysostomos skriver i sin bok "Om Guds ubegripelighet": "Med bønn forstår jeg det som strømmer ut av hjertets djup, ikke det som er i munnen. Likesom tre med djupe røtter ikke knekker eller rykkes opp av stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindres av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten sier: Av det dype kaller jeg på deg, Herre! (Salme 130,1)


Fra Den ortodokse kirkes bønnebok henter jeg denne bønnen av den hellige Basilios den store innfor det nye årets begynnelse. Kanskje du vil be den sammen med meg?:


Allmektige Herre, alle ånders og alt kjøds Gud, Du som bor i det høye og ser ned til de ringe. Du som ransaker hjerte og nyrer og avslører menneskenes hemmeligheter. Du evige lys uten begynnelse, uforanderlig og uomskiftelig, ta Du selv, udødelige Konge, imot våre bønner som vi i denne stund frembærer med urene lepper i visshet om Din store barmhjertighet. Forlat oss våre overtredelser, våre bevisste og ubevisste synder i gjerning, ord og tanke, og rens oss fra alt ondt som besudler vårt kjød og vår ånd. La oss få gjennomvandre denne livsnatt med årvåkent hjerte og nøkternt sinn i forventning om Din enbårne Sønns komme, vår Herre og Gud og Frelser Jesu Kristi åpenbarelsesdag, da alles Dommer skal komme i herlighet for å gi hver og en etter hans gjerninger, så Han ikke finner oss sovende og late, men våkne og rede til gjerning og til å stige inn i Hans herlige og guddommelige bryllupssal, hvor gjestenes jubel alltid lyder, og hvor det er usigelig godt for dem som skuer Ditt usigelig gode åsyn. For Du er det sanne lys som opplyser og helliger alt, og Deg lovsynger all skapning i evighet. Amen.