Oppsiktsvekkende opplysninger: Kim Il Sung's foreldre var kristne misjonærer og sto midt oppe i vekkelsen i Nord-Korea

Det du er i ferd med å lese er oppsiktsvekkende! Eivind Frøen skriver i en artikkel nylig at Nord-Koreas despot Kim Il Sung, vokste opp i en kristen familie.

"Hans farfar var protestantisk prest. Hans far hadde gått på en misjonsskole og var eldste i en presbyteriansk menighet. Begge foreldrene var aktive, overgitte kristne. Det fortelles at Kim Il Sung var en habil organist. En veldig vekkelsesild gikk over Korea da han vokste opp. Det var så mange bibelskoler og kirker i Pyongyang at byen på folkemunne ble kalt Østens Jerusalem. Japanernes terrorvelde og hungersnød fikk familien Kim til å flykte til Manschuria i 1920. Mange koreanere flyktet til Kina på den tiden. En del av dem fungerte som misjonærer og brakte med seg vekkelsens ild, ikke bare til Kina, men også til Russland, og faktisk helt til Usbekistan. Det er underlig å tenke på at familien til Kim Il Sung virket som misjonærer i Kina i flere år.

Da Kim Il Sung var 14 år gammel, døde hans far. Det er tydelig at dette ble et tragisk vendepunkt i hans liv. På skolen i Jilin fikk kommunistisk tankegods innpass i hans sinn. Hatet mot japanerne som undertrykket hans folk ble nærmest som en besettelse for ham. Det var dette hatet som skulle gjøre ham til en despot som ødela sitt eget folk langt verre enn det japanerne hadde gjort."

Nord-Korea er i dag verstingen med hensyn til forfølgelse av landets kristne. La oss be om at den kolossale vekkelsen som en gang berørte den nordlige delen av Korea, og gjorde at Pyongyang en gang ble kalt Østens Jerusalem, enda en gang skal rystes av en vekkelse som vil føre til at mange mennesker blir frelst og at landet en gang skal bli fritt fra tyranniet. Frøen skriver:

"Da han kom til makten i Nord-Korea tok han med seg elementer fra sin kristne barndom og skapte en statsreligion. Gamle kjente salmer ble forandret. I stedet for ordet, Gud, satte han inn sitt eget navn. Jesus ble byttet ut med hans sønn, Kim Il Sung II, som i dag styrer Nord-Korea. Den Hellige Ånd ble erstattet av ordet "Juche", som representerer den nordkoreanske ånd. Disse sangene synges den dag i dag som en hyllest til Kim-dynastiet."

Det er bare ett ord for dette: tragisk. Men slik kan det gå når noen forlater troen og forferder sitt hjerte.

Menneskerettighetsdomstolen skal avgjøre om kristne blir diskriminert

Jeg har tidligere skrevet og dokumentert at det er blitt mye vanskeligere å være kristen i Storbritannia - i hvert fall om du vil leve radikalt for Jesus og ta Bibelen på alvor. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg vurderer for tiden fire saker hvor kristne fra Storbritannia føler seg diskriminert på grunn av sin tro.

Dommerne i Strasbourg har innkalt den britiske regjering for å forklare fire tilfeller, hvor briter mener, at de har vært utsatt for diskriminering. Alle fire sakene er utvalgt av Menneskerettighetsdomstolen fordi disse sakene har stor prinsipiell betydning. I to av sakene handler det om retten til å bære kors på arbeidsplassen.

Disse sakene handler om Nadia Eweida. Hun arbeider for British Airways. Leserne husker kanskje den oppmerksomheten det vakte da denne koptiske kvinnen for to år siden, ble nektet å bære det lille korset hun hadde rundt halsen. Den andre saken handler om sykepleieren Shirley Chaplin, som mistet jobben sin, fordi hun insisterte på at hun ville bære et kors som halssmykke.

De to andre sakene handler om kristne som ikke vil akseptere homoseksuelle.

Det var i 2009 at den høyeste rangerte dommeren i Storbritannia, lord David Neuberger, slo fast at loven som forbyr diskriminering av noen på grunn av deres seksuelle orientering, sto over retten til å følge sin religion.

Bilde: En av rettssalene i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. (Foto: Wikipedia).

Eldstetjenesten, del 4

Vi skal se nærmere på noen flere av prinsippene for et sant tjenende lederskap, slik vi finner dem beskrevet for oss i Apg 20. I den forrige artikkelen så vi på versene 17-21, i denne artikkelen skal vi se nærmere på versene 22-24.

Paulus minner de eldste i Efesos på at han på sin planlagte reise til Jerusalem vil møte store vanskeligheter.

Det første jeg merker meg er at apostelen Paulus verdsetter Åndens ledelse i sitt liv. Han nevner Den Hellige Ånd ved to anledninger:

1. Han opplever at han er "bundet av Ånden" (v.22)
2. Den Hellige Ånd taler til ham: "Den Hellige Ånd vitner ..." (v.23)

Det greske ordet som oversettes med "vitner" er ordet diamartyromai, og er et veldig sterkt ord. I den sammenhengen det her er brukt betyr det "å pålegge innstendig" eller "formane inderlig". Ordet kommer av preposisjonen dià - på grunn av - og martyromai hvorav vi har fått ordet martyr. Det andre ordet som brukes "bundet", sier jo sitt. Det kan også oversettes med "overtalt" eller "tvunget".

Hvem kan tale slik? En som ser seg selv som doulos - tjener eller slave. Det er jo slik apostelen Paulus gjerne omtaler seg selv. Det er ganske annerledes enn mange av i dag som begrunner at de er så frie. Paulus så seg selv som en som var lenket til Kristus, som en slave. Underlagt en annens vilje: Kristi vilje.

Paulus sier med dette at han er under en annens autoritet. Hans liv er ikke hans eget. Dette kommer veldig sterkt frem i Romerbrevet:

"For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For når vi lever, lever vi for Herren, og når vi dør, dør vi for Herren. Derfor, enten vi lever eller dør, hører vi Herren til. Derfor døde jo Kristus, sto opp og var levende igjen, for at Han skulle være Herre over både døde og levende." (Rom 14,7-9)

Lidelser

Det andre jeg merker meg er at til tjenesten hører lidelsen. Det er gripende å lese hvordan vennene til Paulus så gjerne vil advare ham mot å reise til Jerusalem, de vil ikke at han skal lide. Hvem vil det? Men Paulus har en annen innstilling. Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver han: "Derfor må også du lide ondt som en god Jesu Kristi stridsmann." (2.Tim 2,3) Den som vil tjene Kristi kropp må være forberedt på å betale prisen, som ofte er å bære lidelser. Den som ikke vil bære lidelser, har ikke noe å gjøre som eldste. Da bør han finne noe annet å foreta seg!

La oss legge oss disse ordene av apostelen på sinne: "Men ikke noe av dette er avgjørende for meg. Heller ikke har jeg livet kjært for min egen del; bare jeg med glede får avsluttet mitt løp og den tjenesten jeg mottok fra Herren Jesus: Å vitne om Guds nådes evangelium." (v.24)

Dette er sant lederskap.

(fortsettes)

Ny artikkel om Efraim Syreren på bloggen Monastisk

Det passer godt å lese Efraim Syreren ved pinsetider, han som ble kalt "Den Hellige Ånds harpe". Efraim er en brobygger mellom øst og vest, og er ikke påvirket av gresk tankegang. Det er befriende å lese noe som er så velsignet fri fra intelektualisme og teologiske systemer, og som løfter fram mysteriet.

Bloggen Monastisk finner du her:
http://www.monastisk.blogspot.com

Muslimsk leder ber Pakistans høyesterett om å forby Bibelen

Det er med stor bekymring vi ser situasjonen gå fra vondt til verre for de kristne i Pakistan.

Forrige måned tok lederen for Jamiat Ulema-e Islam, Maulana Abdul Rauf Farooqi (bildet) til orde for å forby Bibelen. Han fremmet sitt krav overfor Pakistans høyesterett med den begrunnelsen at "Bibelen inneholder blasfemiske deler som er lagt til." Disse delene skal i følge den muslimske partilederen være: skriftstedene som omhandler nattverden, Jesu bønn i Getsemane, historien om Davids forhold til Batseba, historien om Gullkalven og Jakobs giftemål med Lea.

Maulana Addul Rauf Farooqi kom med uttalelsen på en pressekonferanse i moskeen, Masjid-e-Khizra, i Lahore. På pressekonferansen sa han at en gruppe jurister arbeider nå med å fremme et lovforslag om at Bibelen skal forbys.

Den anglikanske biskopen i Lahore, Rev. Dr. Alexander John Malik, sa i en uttalelse onsdag at et slik forbud ville krenke den religiøse friheten som er garantert i Pakistans grunnlov.

Pakistanske kristne har lenge vært utsatt for trakassering og forfølgelse.

Bergprekenen er praktisk kristen tro

Jeg slutter ikke å forundres over å møte kristne som på ramme alvor mener at Bergprekenen ikke gjelder oss, men at den enten er ment for et fremtidig tusenårsrike, eller kun er et slags "sjelespeil" som skal vise oss at den er umulig å holde.

Det første vi må spørre oss selv om er hvem som er mottagerne av denne undervisningen Jesus gir?

Matteus forteller at det ikke er den store folkemengden som hadde trengt seg rundt Jesus på grunn av de store undergjerningene Han gjorde. Vi leser at "store folkeskarer fulgte Ham - fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra området bortenfor Jordan." (Matt 4,25) Men det er ikke disse som får del i den undervisningen som Jesus gir om Guds rikes prinsipper og lover. Matteus forteller: "Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, kom disiplene Hans til Ham. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: Salige er..." (Matt 5,1-3a)

Det kommer veldig tydelig frem at det er Jesu disipler som får del i denne undervisningen. Evangeliet er jo evangeliet (De gode nyheter) om Guds rike. Vi ser dette både ved begynnelsen og ved avslutningen av Jesu virke. Mellom påske og Kristi himmelfartsdag så er det Guds rike Jesus underviser disiplene om:

"Han ble sett av dem i førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apg 1,3b)

Det står ingenting i Bergprekenen eller noe sted i Det nye testamente at det Jesus underviser om ikke gjelder for oss som tror på Ham nå, eller at Han sikter til den tid som omtales som Tusenårsriket.

Jesus kaller oss til en radikal etterfølgelse - nå! Ikke i morgen, men i dag. Og Han mener selvsagt hvert eneste ord. Ved Guds nåde gir Han oss kraft til å etterleve prinsippene som gjelder for Hans rike. Bergprekenen er et eksempel på hvor annerledes Guds rike er. Det er et rike bokstavelig talt snudd på hodet. Dette er ikke verdens visdom, men Guds visdom! Dette er praktisk kristendom. Dette er ikke en tale holdt for å vise oss at det er umulig å holde disse prinsippene.

Jeg synes professor Oskar Skarsaune sa det så flott i avslutningen av sin avskjedsforelesning på MF nylig:

"Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok 'Etterfølgelse'. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livsveiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt tror jeg dette er - ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin."

Tomasgården feirer 25 år med festdag 25. juni

Lørdag 25. juni feirer retreatstedet Tomasgården ved Kornsjø (bildet) 25 år. I den forbindelse inviterer Tomasgården til en festdag med friluftsgudstjeneste på tunet kl.12.00 med tale av Kristin K. Bakkevig. Midt på dagen serveres det suppe-lunsj, kaffe og kaker på det samme tunet og kl.15.00 holdes det et seminar på Misjonshuset med tema "Røtter og identitet". Det hele avsluttes med jubileumssamling kl.18.00 med grillfest på Tomasgården utover kvelden. Alle er hjertelig velkommen til denne festdagen.

Tomasgården hører med til de mest populære retreatstedene i Norge. Siden starten har det vært holdt 750 retreater her. Og i jubileumsåret inviteres det til både Ignatiansk retreat, Taize-retreat, en temaretreat med "Bønn og kropp" som tema og heltause retreater.

I forbindelse med jubileet er det utgitt en egen jubileumsbok skrevet av Terje Engmo.

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen "Monastisk" er nå oppdatert med en artikkel om Efraim Syreren, eller Den Hellige Ånds harpe, som Johannes Chrysostomos, kalte ham.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Jimmy Carter skal lede jubileums sympositum for Koinonia Farm

Ekspresident Jimmy Carter og hans kone Rosalynn, har takket ja til å være "Honorary Chairs" når Koinoina-Farm feirer sitt 70 års jubileum neste år. I 2012 vil det også være 100 år siden Clarence og Florence Jordan ble født. Så det er mange gode grunner til å feire! Sammen med et annet ektepar dannet Clarence og Florence Jordan Koinonia Farm som et sted hvor de kunne vise i praksis at det er mulig å leve ut Bergprekenen og et radikalt kristent liv i forsoning, fred og kamp for rettferdighet for de underpriviligerte og undertrykte. På Koinonia Farm levde svarte og hvite sammen i en tid for raseskillepolitikken lå som en klam hånd over det amerikanske samfunnet.

Et eget Sympositum skal holdes 28.-29. september i Rylander Theatre og Georgia Southwestern University i Americus i Georgia. Nå er programmet for dette sympositumet ferdig og hit kommer blant annet Shane Claiborne og Jonathan Wilson-Hartgrove, samt en rekke andre kjente amerikanske talere og forelesere.

På bloggen vil du etter hvert kunne lese mer om Koinonia og jubileet.

Luthersk professor tar oppgjør med "Kirkens konstantinske fangenskap"

I forbindelse med at Oskar Skarsaune (bildet) gikk av som professor i kirkehistorie og nå er blitt pensjonist, holdt han en avskjedsforelesning ved Menighetsfakultetet. Denne forelesningen, hvor han tar et kraftig oppgjør med den konstantinske kirke, burde leses av alle - ikke bare de som er interessert i kirkehistorie. For konsekvensene ble kolossale for hele kirken etter at den ble en del av statssystemet og maktstrukturen i samfunnet. Tittelen på Skarsaunes foredrag er talende: "Kirkens konstantinske fangenskap - ser vi slutten?"

Professor Skarsaune avslutter sterkt med å henvise til Dietrich Bonhoeffer:

"Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok 'Etterfølgelse'. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livsveiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt tror jeg dette er - ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin."

Du finner foredraget her:

http://www.mf.no/doc//Forskning/Skarsaunes%20avskjedsforelesning.pdf

Det er viktig å ha tilgang på Guds ord på morsmålet og hjertespråket

Medarbeidere i to mennonitiske misjonsnettverk fortalte en fullsatt sal med mennonite-ledere at den aller største utfordringen i misjonsarbeidet er å kommunisere Guds ord på folks "hjertespråk".

"Vi må 'teologisere' godt på vårt morsmål," sa Gilbert Ansre (bildet), en av grunnleggerne av Good News Theological College and Seminary i Accra i Ghana, og la til: "For hvis vi er gode på å 'teologisere' så kan vi fortelle om Gud og Kristus på en god måte, og da kan vi bli mer og mer lik Kristus."

Ansre og Shekar Singh, presidenten for Union Biblical Seminary i Pune, India er to meget faglig kompetente personer. De er utdannet både innenfor lingvistikk, psykologi og teologi. Og de delte villig vekk sine kunnskaper med 30 ledere for ulike institusjoner på en fagdag sponset av The Mennonite Church i Elkhart USA 19.mai.

Men til tross for sine akademiske doktorgrader understreket begge to den store betydningen det er å kunne ha muligheten til å lese Guds ord på morsmålet, eller hjertespråket.

Til minne om Matteus den fattige eller Matta El-Meskeen

På dagen i dag er det ganske nøyaktig fem år siden Matteus den fattige, eller Matta El-Meskeen (bildet), døde. Han døde etter fire ukers sykeleie på et sykehus 87 år gammel.

Matta El-Meskeen ble den store fornyeren av den koptiske klostertradisjonen, og ble en bærer av den vekkelsen vi har sett de siste årene som har sprunget ut av nettopp ørkenklostrene i Egypt. Han var den åndelige far for Hl. Makarios klosteret, men hans åndelige innflytelse er ikke bare forbeholdt den koptiske kirke, men har påvirket kristne mange steder i verden. Det er få som har påvirket mitt eget bønneliv som denne koptiske munken, så jeg har mye å takke ham for. Jeg har nevnt ham i min bok om Jesusbønnen.

Han var født Yousef Iskandar, i byen Banha, som ligger 45 kilometer nord for Kairo, i 1919. Iskandar var ferdig utdanet farmasøyt i 1943, og hadde sitt eget apotek i Damanhur frem til 1948. Etter en periode hvor han søkte Guds ansikt for å lytte til hva Gud hadde for hans liv, solgte han alt han eide og gav det til de fattige. Med unntak av en enveisbillett til et kloster.

10. august 1948 ble han munk i det klosteret han selv hadde valgt, det fattigste av dem alle: Anba Samuel i Øvre Egypt. Nettene tilbrakte han med å lese Bibelen, frem til tiden for morgenbønnen. Det var i dette klosteret han begynte arbeidet med å skrive boken som på engelsk har fått tittelen: The Orthodox Prayer Life, en bok full av djup innsikt i bønnens vesen. På grunn av de elendige boforholdene i dette klosteret ble Yousef Isandars helse et skudd for baugen. Han ble tvunget til å flytte til El-Surian klosteret i Wadi Ai-Natroun i 1951. Der ble han ordinert til prest mot sin vilje.

Klostervekkelse

Fra nå av levde han som eneboer et godt stykke unna klosteret. Etter to år ble han spurt om å være åndelig far for de unge munkene i klosteret. Det er nå Matta El-Meskeen trer frem som den åndelige skikkelsen han skulle bli. Det bryter løs en vekkelse og gjennom denne vekkelsen blir hele det monastiske livet i Egypt fornyet. Han blir selv et lysende eksempel for mange, i det han fører klostrene tilbake til sine røtter og det liv som fantes der siden det fjerde århundre. Mange velutdannede koptere ble dratt til denne vekkelsen og mottok sterke åndelige impulser herfra. Det var her i El-Surian klosteret at Matta El-Meskeen fullførte boken sin om bønn. Den er senere blitt oversatt til fransk, italiensk og engelsk.

I 1954 utnevner Pave Anba Yousab II, patriarken av Aleksandria Matta El-Meskeen som medarbeider i Aleksandria-sogn etter å ha gitt ham tittelen Hegoumen eller Igumen, som er det samme som abbed eller prior. Dette var en posisjon som Matta El-Meskeen hadde i to år. Han etterlot seg et sterkt åndelig inntrykk på alle de som hadde arbeidet sammen med ham.

På begynnelsen av året 1955 bestemmer han seg for å vende tilbake til ørkenen for å leve der. Han reiser først tilbake til El-Surian klosteret, men våren 1956 forlater han El-Surian klosteret og begir seg i vei til Anba Samuels klosteret. Han søker en større stillhet og tilbaketrukkethet. Hans nye disipler blant munkene følger med ham. De oppholdt seg der i tre år. Det er på denne tiden Matta El-Meskeen foreslås som ny pave for den koptiske kirken for første gang.

I 1959 vender han så tilbake til El-Surian etter instrusjoner fra den nye patriarken, Pave Kyrillos VI, men nesten umiddelbart bestemmer han seg for å leve et liv i sin munkecelle i det han ønsker å leve ut det monastiske livet i sin reneste form.

Lengre inn i ørkenen - ny vekkelse

Sammen med sine disipler, 11 i tallet, flytter han djupt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Al-Rayan (1960-1969). Det er 50 kilometer til den nærmeste byen i Fayoum provinsen i Øvre Egypt. Der levde de i naturlige huler i fjellet eller huler de hadde gravd ut med sine egne hender. Et liv som står i stil med de første store ørkenfedre: Hl. Antonius den store, Hl.Pachomius og Hl. Makarios den store. I 10 år oppholdt de seg her, og til tross for de tøffe og harde omgivelsene vokste de i antall.

I 1969 ba pave Kyrillos Abuna Matta og hans disipler til å flytte til Hl. Makarios klosteret (Abu Maqar) som ligger omtrent halvveis mellom Kairo og Aleksandria i Wadi El-Natroun. Da de kom dit fant de klosteret i runier og noen gamle munker som var syke.

Fra da av begynte en vekkelse som fortsetter den dag i dag. I dag finnes det over 130 munker her og klosterområdet er seks ganger større enn sin opprinnelige størrelser. Pilegrimmer kommer hit fra mange land. Her i Makarios klosteret fikk Abuna Matta en tid med stor produktivitet hva hans forfatterskap angår. Han 180 bøker - i tillegg kommer en rekke artikler!

Han skrev flere bind om livet og tiden da den hellige Athanasios levde. Disse bøkene er på tilsammen 800 sider. En bok om det monastiske liv på tiden til Hl. Makarios den store, teller også 800 sider, mens en bok om Eukaristin har 700 sider. Flere av bøkene er oversatt til engelsk, fransk, tysk, russisk, gresk, spansk, hollandsk, polsk, svensk og dansk.

Eldstetjenesten, del 3

Et av de skriftstedene som omtaler eldstetjenesten er Apg 20. Apostelen Paulus er på sin tredje misjonsreise og stanser i Lille-Asia for å møte de eldste i menigheten i Efesos. Paulus har tilbrakt mer tid i Efesos enn i noen annen by han har besøkt på sine misjonsreiser. Efesos var en betydelig havneby på vestkysten av Lille-Asia, i nærheten av det nåværende Izmir eller Smyrna som byen heter på nytestamentlig tid. Det første besøket som apostelen Paulus gjør til Efesos finner vi beskrevet i Apg 18,21. Men første gang han kom for å ha sin virksomhet her var vinteren 55 e.Kr. Da var han er i over to år (Apg 19,8-10) og han utvikler et djupt vennskapsforhold til menigheten her. Det er dette vennskapet som vi får et innblikk i når vi leser Apg 20,17-37. Når Paulus møter de eldste fra Efesos vet han ikke om han noengang vil se dem igjen. Av denne årsak har han noe svært viktig å si dem.

Vi skal se litt nærmere på disse versene, og i denne artikkelen konsentrerer vi oss om versene 17-21:

For å forstå betydningen av det Paulus taler om til de som har en eldstetjeneste i Efesos så må vi se litt nærmere på det som er beskrevet i det foregående kapitlet. På grunn av virksomheten til Paulus har det vært et oppløp i byen. Problemet var at Efesos var berømt for sitt Artemis tempel. Artemis var en kjent gresk fruktbarhetsgudinne som var svært populær. Avgudsdyrkelsen hadde stor utbredelse og det var mye penger knyttet til den. Men etter hvert som mennesker kom til tro på Jesus gikk de dårlig for forretningsvirksomheten til avgudsdyrkerne. Midt oppe i alt dette vokste menigheten i Efesos.

Enkelte i Efesos vil ødelegge ryktet til apostelen, og de reiser falske anklager mot ham. Dette gikk ikke bare ut over ham selv, men det kunne også føre til at menighetens fremtidige ledere ville trekke seg tilbake i frykt for omkostningene det ville innebære å aksle et lederskap i forsamlingen i Efesos i framtiden.

Tjente Herren under tårer

Legg nå merke til det apostelen har å si til eldste fra Efesos: "Dere vet hvordan jeg hele tiden har levd blant dere fra den første dagen jeg kom til Asia, at jeg tjente Herren med all ydmykhet, med mange tårer og prøvelser som møtte meg ..." (v.18)

Hva forteller dette oss?

At apostelen var en nærværende og autentisk leder. Han viser sin sårbarhet og ærlighet. Han levde ut sitt liv midt i blant dem så det var synlig for alle. Han lot ikke som om han var en annen, eller spilte en eller annen slags rolle. Han var seg selv. Alt dette viser tegn på sann ydmykhet.

Det andre jeg legger merke til er det som kommer til uttrykk i vers 20: "Dere vet også hvordan jeg ikke holdt tilbake noe av det som kunne være til hjelp, men forkynte det for dere og underviste dere offentlig så vel som fra hus til hus."

Det viser at apostelen ikke gikk på kompromiss med sannheten. Han opptrådte heller ikke forskjellig fra det offentlige rom til den mer private sfære. Han var den samme. Og, sist, men ikke minst, han stod for sin overbevisning selv om han fikk motstand. Dette er alle kjennetegn på sant lederskap. Falskt lederskap viser seg når man viker av fra sannheten når man møter motstand.

Corrie ten Boom sa en gang: Når Herren kaller deg snu deg da ikke for å se hvor mange som følger etter deg!

Her er noen flere ting vi kan lære fra Apg 20:

1. Det var mennesker som ønsket å diskreditere Paulus - og det vil være de som vil gjøre det med deg. Et liv levd i ærlighet med sine feil og mangler, men i nåde og autensitet vil gjøre dine kritikere tause.

2. Lederskap innebærer at du er virkelig nærværende blant de du er satt til å tjene - en fraværende leder er vanskelig å følge.

3. Kjernen i sant lederskap er ydmykhet og autensitet.

(fortsettes)

La oss ha blikkretningen oppover - og la oss be mye!

Jeg har ved ulike anledninger holdt bloggens lesere oppdatert på hva som skjer blant våre venner i den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship, og det kommer jeg til å fortsette med.

Bildet er tatt i går utenfor den nye butikken kommuniteten har. Skiltet på veggen er faktisk laget av en annen anabaptistisk kommunitet i Australia, Danthonia Community i New South-Wales, som er en del av det tidligere Bruderhof-fellesskapet, et fellesskap som nå har skiftet navn til Church Communites.

Lederen for Rocky Cape Christian Fellowship, Peter Hoover, som har vært igjennom en stor operasjon etter at det ble oppdaget at han hadde en svulst på hjernen, er fremdeles noe redusert. Han har bestemt seg for at han skal fullføre en del prosjekter som han har måtte la ligge på grunn av sykdommen. Det er spennende fordi Peter Hoover har skrevet en rekke viktige historiske bøker tidligere, så det skal bli spennende å se hva som kommer fra hans hånd nå.

Ellers går arbeidet ved kommuniteten sin vante gang. De har mer enn nok å gjøre, og de er takknemlige for forbønn.

I sin hilsen til sine venner, skriver Peter, i dag:

"La oss ha blikkretningen oppover. Og la oss be mye!"

De historiske "fredskirkene" har spilt en viktig rolle i "Voldens ti-år"

Et 10 år gammelt økumenisk fredsinitiativ har hjulpet de historiske "fredskirkene" til å spre sin innflytelse, sier Fernando Enns, en mennonit-leder fra Tyskland.

I forbindelse med et intervju under Den internasjonale fredskonferansen på Jamaica, 17.-25. mai, viste Enns til den rollen som "fredskirkene" Brethren, Mennonite og Kvekerne, har hatt i Kirkenes Verdensråd det siste 10 året. Han mener det er en tydelig endring å spore med hensyn til å betone fredens-evangelium i andre kirker.

"Voldens ti-år har gjort det opplagt at Kirkenes Verdensråd trenger fredskirkene," sier Fernando Enns.

Han ser at "fredskirkene" har vært et kontaktformidler, som har hjulpet andre kirker til komme sammen for å finne en teologisk plattform. "Fredskirkene" har ved lokale initiativ vist hvordan arbeidet kan gjøres. Enns viste til Mennonitene i Tyskland som har skapt et fredssenter i Berlin. Menigheter i USA og Indonesia har deltatt i ekumeniske fredsarbeid, og har ønsket å kalle andre menigheter til å stå sammen i forsoningsarbeid.

På internasjonalt nivå har man sett samlinger av de historiske "fredskirker" i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Latin-Amerika og Karibien.

"Jeg tror at kirkene har innsett at man ikke kan løse konflikter med hjelp av det militære," sier Fernando Enns, som står i midten på bildet.

Begrepet 'rettferdig krig' er ikke lenger brukbart

I kjølvannet av fredskonferansen på Jamaica i tidsrommet 17.-25. mai i regi av Kirkenes Verdensråd, har en debatt blusset opp i avisen Dagen rundt begrepet "Rettferdig krig".

Fredskonferansen på Jamaica markerer på en måte et tidsskille i den forstand at konferansen vedtok at begrepet "rettferdig krig" ikke lenger er et "brukbart" begrep. Dermed utfordres den kirkelige tradisjonen helt tilbake til Augustins tid. Til Dagen sier generalsekretæren i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, følgende:

"Kirkene må se det som sin oppgave hvordan de kan medvirke til fred, ikke legitimere krig."

Nå er debatten i gang. Og det er vel og bra, for dette burde være et svært viktig og aktuelt spørsmål for alle kristne. Men dessverre er jeg redd for at debatten aldri kommer til å ta av. Interessen for spørsmålene som reises rundt krig/fred problematikken er dessverre ikke noe som opptar norske kristne i noen særlig grad. Vi har på en måte nok med spørsmålene om hvordan den enkelte av oss skal bli velsignet! Den tidligere sjefredaktøren i Dagen, Odd Sverre Hove, som selv er teolog, mener at "Kirkenes Verdensråd bedriver pasifisme når de kaster vrak på begrepet rettferdig krig."

Jeg savner mer debatt blant kristne om begrepet "rettferdig krig" i det hele tatt har dekning i Det nye testamente? Alt peker på at dette begrepet er et begrep som er et resultat av den konstantinske-kirke, ikke som en del av den apostoliske undervisningen vi møter i Det nye testamente. Hove hevder at uttalelsen fra Fredskonferansen på Jamaica er "i strid med Augustana". Spørsmålet er om heller om uttalelsen fra Jamaica er mer i tråd med Bergprekenen. Da vet jeg for egen del hvem jeg setter høyest.

At denne problematikken er aktuell og brennbar viser en egen opplevelse for noen måneder siden. Jeg kom i en preken til å nevne at ingen kristen i den tidlige kirken deltok i det militære, men levde i tråd med Bergprekenen. Reaksjonen ble så sterk - bare ved at jeg nevnte dette - at en mann reiste seg i protest og gikk fra møtet!

Men det er i aller høyeste grad nødvendig at vi setter disse tingene på dagsorden, når så mange mennesker i denne verden berøres av væpnede konflikter og hvor kirken fremdeles i enkelte sammenhenger velsigner soldatene som skal gå ut i krigen. Vi må heller ikke glemme at Norge er en nasjon som er i krig.

Fredskonferansen samlet 1000 deltagere. I sluttdokumentet understrekes det at fredsarbeid tilhører kjernen i kirkens oppdrag i verden. Konferansen advarte mot at kirkene legitimerer bruk av væpnet makt.

Det lille bildet viser noen av deltagerne på Fredskonferansen på Jamaica.

Eldstetjenesten, del 2

For å forstå hva sant kristent lederskap handler om er det viktig å se det i lys av det Jesus sier til sine disipler og som Matteus gjengir i Matt 20:

"Dere vet at herskerne over folkeslagene har fullt herredømme over dem, og de som er store, utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den største blant dere, han skal være deres slave - slik som Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange." (v.26-28)

Herren Jesus er jo selv det fremste eksemplet på det å være en tjener. I den såkalte Kristus-hymnen i Filipperbrevet, skriver apostelen Paulus:

"La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus. Han som var i Guds skikkelse, holdt det ikke for et tilranet gode å være lik Gud, men Han uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet. Og da Han i sin fremtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på korset..." (Fil 2,5-8)

Dette viser hva sant lederskap handler om. Det handler ikke om å opphøye seg eller fremheve seg selv, det handler om å tjene, legge ned sitt liv, for andre. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev:

"De eldste blant dere formaner jeg, jeg som er en medeldste og et vitne om Kristi lidesler, og en som også har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, med frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilde for flokken. Og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krone." (1.Pet 5,1-4)

Det første vi derfor skal tenke på når vi tenker på den nytestamentlige eldstetjenesten er at det handler om å være en tjener. Lederskap i nytestamentlig betydning er tjenerskap.

(fortsettes)

Fra buddhistmunk til radikal Jesus etterfølger og menighetsplanter

Thaung Ngaih Lian (bildet), som er pastor for Bethany Baptist Church i Burma, og som er vår samarbeidspartner, fortalte meg begeistret om en buddhistmunk som nylig er kommet til tro. Søndag vitnet han i forbindelse med gudstjenesten, og jeg har fortsøkt å oversette hans sterke vitnesbyrd her:

Jeg heter U Saw Tun og er født i 1965. Jeg er far til tre sønner, er burmeser av fødsel og kommer fra en familie med sterke buddhistiske tradisjoner. Det er ikke en eneste i min familie som er blitt en kristen, selv ikke i min generasjon. Vi er en generasjon som blindt har fulgt Gadhamah's lære. Så min familie har vært praktiserende buddhister hele livet. Det er et kloster stort sett i hver eneste by og landsby. Barn får ofte sin opplæring i klostrene, så selv om de ikke skulle bli munker, så er de blitt grundig indoktrinert med buddhistisk tro og praksis.

I mange år opplevde jeg et stort mørke i mitt liv, og jeg søkte sannheten. Selv om jeg var den mest populære munken i klosteret i min by Tapaung, opplevde jeg aldri å ha fred i hjertet. Jeg håpet at det var noe som kunne fylle tomheten i livet mitt. Jeg likte ikke de tingene jeg gjorde i min tjeneste som buddhist munk i klosteret. 17 år gammel ble jeg den ledende munken der. Helt siden jeg var seks år gammel hadde jeg blitt opplært i buddhas lære. Etter mer enn 10 års studier hadde jeg nådd det som var mitt livs mål: å bli en ledende munken i klostret. Hver eneste gang jeg underviste i templet om buddhismen kom det mange mennesker for å høre på meg. Mange av dem bøyde seg ned i tilbedelse av meg, og gav meg gaver. Men inne i meg visste jeg at jeg ikke var verdig, jeg var en synder. Utenpå var jeg en av de mest imponerende munkene - sterk, full av engeri, soldig, sjenerøs og varm - i stand til å ta meg av de mest vanskelige problemene til folk. Likevel var mitt liv elendig. Alt det jeg hadde gjort kjentes forgjeves. Jeg kunne ikke tilfredstille min sjel. Jeg kunne ikke fylle tomheten i livet mitt. Alt det jeg hadde gjort i denne verden var intet annet enn tomhet.

Fikk en Bibel av pastor Lian

En dag ble jeg invitert til å tale på en buddhistkonferanse i Irrawady. På veien dit traff jeg Thaung Ngaih Lian. Han gav meg en Bibel. Jeg tok imot gaven og la den i vesken min. Da jeg kom hjem åpnet jeg Bibelen inne i buddhisttemplet mens ingen så meg, og jeg leste Matt 16,26-27:

"For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning."

Når jeg hadde lest disse ordene var det som om en veldig ild brant i hjertet mitt og jeg begynte å gråte. Jeg gråt i mange minutter fordi jeg innså at jeg var i ferd med å tape min sjel. Hva skulle jeg gi i verderlag for den? Disse versene skapte problemer for meg. Jeg slo opp vilkårlig i Bibelen, og åpnet den på Salme 51 og øynene mine falt på vers 5: "For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg."

Med ett forstod jeg hvem jeg var: jeg var en synder. Hvem kunne redde meg? Jeg bladde opp i Johannesevangeliet og kom til Joh 3,16 hvor jeg leste om Frelseren. Med ett så jeg så Ham! Han som døde for mine synder. Jeg bøyde mine knær og ba Ham om å komme inn i hjertet mitt.

Etter denne opplevelsen sluttet jeg som munk, og dro hjem til den provinsen i Burma som jeg kommer fra. Her finnes det ingen kirke, eller noen kristen. De som bor i landsbyen min spurte meg hvorfor jeg hadde sluttet som munk. Jeg fortalte dem at jeg hadde funnet en levende Gud, den Gud jeg alltid hadde søkt etter. Den Gud som kunne tilfredstille meg og fylle tomrommet i livet mitt. Men siden jeg ikke har noen formell trening visste jeg ikke hvordan jeg skulle vitne for andre.

Betania

Det var derfor jeg dro til Yangon for å finne igjen pastoren som hadde gitt meg Bibelen. Siden pastor Thaung Ngaih Lian har en disippeltreningsskole der så ba jeg pastor Lian om å trene meg. Slik at jeg kunne gå tilbake til landsbyen min og fortelle dem om Jesus. Jeg er fremdeles under opplæring. Nå har jeg fått mer kunnskap i Guds ord og jeg forstår hvordan man kan vitne og lede andre til tro. Etter to-tre måneder til med trening her ved Betania Baptistkirke, så reiser jeg tilbake til landsbyen min for å fortelle dem om det jeg har opplevd og for å gi dem evangeliet. Drømmen min er å bli menighetsplanter.

Uregistrerte baptister utsettes fremdeles for forfølgelse

Gjennom Martyrkirkens venner har jeg, siden vi startet opp denne forbønns- og informasjonstjenesten i august 2008, dokumentert en rekke tilfeller av forfølgelse mot uregistrerte baptister i det som en gang var Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker. Forfølgelsen er særlig knyttet til de sentral-asiatiske landene - de såkalte "stan-landene": Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan etc. og Hvite-Russland. Jeg har stilt spørsmålet om hvorfor akkurat de uregistrerte baptistene rammes hardere av forfølgelse enn andre evangeliske kristne? Dette handler jo om noen av de mest fredfulle borgere av alle, som nekter å bære våpen, er arbeidssomme og pliktoppfyllende. Så hvorfor akkurat dem? Kanskje ligger svaret i det faktum at de er uregistrerte? At de ikke vil bøye seg for at staten skal ha noen innflytelse på deres menigheter. Kanskje er det en trussel i seg selv overfor myndighetene? De har ingen kontroll over dem.

En av spesialistene på de kristnes kår i Russland, William Yoder, som selv er mennonit og bor i Hvite-Russland, finnes det omlag 25.000 voksne uregistrerte baptister i Russland. Det er omlag 16 prosent av de antallet som bodde i det tidligere Sovjet i 1966. Svært mange av dem har utvandret til USA.

Men de som er igjen forblir trofaste mot sin overbevisning og de er uredde. De bruker de anledningene som Herren gir dem til å vitne, selv om det koster dem mye. Flere utsettes årlig for trakassering, fengslinger, bøteleggelser. Fremdeles mister de sine jobber på grunn av deres tro.

Et typisk eksempel er Zoja Nikolaevna Varakina. 13. april i år ble hun arrestert for å ha distribuert Nytestamenter. Hun er fra Khiva distriktet i Usbekistan. 12. mai fikk hun sin dom for illegalt å ha hatt i eie og distribuert Det Nye Testamente til to venner. En av dem hadde kommet til Zoja og spurt om hun hadde et Nytestamente som han kunne gi til sin far som gjentatte ganger hadde spurt sønnen om han kunne skaffe ham det.

Nå må Zoja betale 49,735 sums eller omlag 180 norske kroner. Men i Usbekistan er dette veldig mye pener, og Zoja vil neppe ha noen mulighet til å betale boten.

Men Zoja er slett ikke alene om å oppleve dette. Det opplever mange uregistrerte baptister. De bøtelegges for å være i besittelse av Bibelen, sangbøker, filmer eller fordi de overværer et bønnemøte. De som inviterer venner og bekjente til gudstjenester i hjemmene kan risikere både bøteleggelse og fengsel, og de mister jobbene sine. Noen utsettes for slag og spark, spott og hån.

Når husket du disse siste gangen i bønn? La oss løfte dem opp innfor Herren og be om fortsatt nåde for dem, for framgang for evangeliet der hvor de har sine menigheter eller er i ferd med å plante en ny. Og følg med på Matyrkirkens venner på Facebook. Der vil du regelmessig kunne lese om det som skjer med de uregistrerte baptistmenighetene. Det er få som bringer nyheter om dem i Norge, deres historie er lite kjent, så vi føler oss forpliktet til å gi dem en røst her i landet så kristne kan være med på å be målrettet og konkret for dem.

Bildet er hentet fra forfølgelsestiden i Sovjet. Her feirer uregistrerte baptister nattverd ute i skogen.

Israel-kritiker valgt til å lede nytt kirkesamfunn i Sverige

Det nye kirkesamfunnet i Sverige, som er en sammenslutning av Missionskyrkan, Metodistkyrkan og Svenska Baptistsamfundet skal fram til neste år ledes av en ledergruppe med Ann-Sofie Lasell (bildet) som talsperson. Ann-Sofie Lasell, som er baptist, er også kjent for å være svært kritisk til Israel. Hun er en del av de såkalte "følgesvennene" som er utsendt av Sveriges kristne råd til å være observatører ved grenseposter i Israel.

Som tidligere meldt på denne bloggen klarte det nye kirkesamfunnet ikke å bli enige om navn, ei heller hvem som skal være leder.

Blant svenske baptister som ønsker å stå for klassisk baptisme og kristentro er det sterk uro over det som har skjedd. Flere menigheter har allerede valgt å gå ut av Baptistsamfunnet, og flere skal etter det vi forstår være på vei til å gjøre det. Noen av disse menighetene har meldt overgang til Evangeliska Frikyrkan, mens andre velger å bli stående som frie og uavhengige baptistmenigheter. Om valget av Lasell som talsperson for det nye kirkesamfunnet vil føre til at flere baptistmenigheter nå velger å forlate den sammenhengen de har stått i er et åpent spørsmål. Det kan være en medvirkende årsak for de som har tenkt tanken, men ennå ikke bestemt seg. For det finnes mange Israelsvenner også blant svenske baptister. Hovedårsaken til at flere svenske baptistmenigheter velger å forlate den sammenhengen de har stått i er at i det nye kirkesamfunnet vil man ha to dåpssyn. Dessuten er det mange som stiller spørsmålstegn med hva som skjer med den frie menighetens stilling.


Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/article132251.zrm

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=263528

Eldstetjenesten, del 1

I en serie med artikler skal vi se nærmere på eldstetjenesten slik den beskrives i Det nye testamente. Vi leser i Apostlenes gjerninger om hvordan man valgte eldste, og satte dem inn i tjenesten når en ny menighet var plantet. Til sin medarbeider Titus, skriver apostelen Paulus:

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

Og så beskriver han de kvalifikasjonene som kreves for at noen kan settes inn i denne tjenesten. Disse kvalifikasjonene skal vi komme tilbake til senere i denne artikkelserien. Nå til å begynne med skal vi se på hva denne tjenesten handler om.

Det nye testamente bruker to ord for å beskrive denne tjenesten: episkopos og presbyteros. Ordet episkopos betyr ganske enkelt tilsynsmann. På engelsk oversettes dette gjerne med biskop. En tilsynsmann er - som ordet sier - en som har tilsyn med, overoppsyn. Det andre ordet presbyteros oversettes med "eldste". Dette ordet står alltid i flertall. Vi skal også litt senere se nærmere på hvert av disse to ordene.

Første gangen vi støter på ordet "eldste" i den betydningen ordet har i Det nye testamente er i Apg 11,30:

"Dette gjorde de, og sendte det med Barnabas og Saulus til de eldste"

De eldste det her siktes til er de som utgjør ledelsen av menigheten i Jerusalem. Vi finner dette igjen i forbindelse med Apostelmøtet som ble holdt i Jerusalem noe senere:

"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem ..." (Apg 15,2)

Når beslutningen tas på Apostelmøtet om hva de hedningekristne skal forholde seg til med hensyn til omskjærelsen, så leser vi i vers 22: "Da vedtok apostlene og de eldste sammen med hele menigheten ..." Vi ser at det her opereres med tre størrelser:

1. Apostlene
2. De eldste
3. Menigheten

Aposteltjenesten er en særskilt tjeneste gitt til hele Kristi kropp: "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler ..." (1.Kor 12,28) "Han er den som gav noen til apostler ..." (Ef 4,11) Eldstetjenesten er en tjeneste i den lokale menigheten. Mens aposteltjenesten er for universell å regne, er eldstetjenesten begrenset til lokaliteten til menigheten de eldste skal betjene. Deres myndighet er knyttet til den lokale menigheten, og tjener den - ikke den universelle menigheten.

(fortsettes)

Meditasjoner over Salme 23, del 3

De siste dagene har jeg dvelt ved den andre setningen av det første verset i Salme 23:

"... det mangler meg ingen ting."

Det er en sterk bekjennelse. Lo eshsar står det på hebraisk, og utsagnet sikter til ordene i 1.Mos 22,14 hvor Gud kalles med sitt navn: Adonai Yireh - Den Gud som ser eller vil sørge for eller forsørge.

"Abraham kalte dette stedet Herren forsørger. Som det blir sagt til denne dag: På fjellet Herren blir sett."

Det er jo bare på grunn av at Herren er Adonai Ro'i - Herren er min hyrde - at man kan bekjenne som David gjør: jeg mangler ingenting. Det er Herren selv som ser og som sørger for og Herren eier jo alt og har tilgang på alt. Hos Ham er det ingen mangel på noe. I Salme 50,10-11 og v.15 leser vi:

"For alle skogens dyr er Mine, og dyrene på de tusen høyder. Jeg kjenner hver fugl i fjellene, og alt som rører seg på Mine vidder, tilhører Meg ... Kall på Meg på nødens dag, så skal Jeg utfri deg, og du skal prise Meg."

David kommer med en annen sterk bekjennelse i annen Salme som handler om det samme. Denne gangen i form av et vitnesbyrd:

"Jeg har vært ung, og er nå gammel. Men jeg har aldri sett den rettferdige forlatt eller hans etterkommere tigge om brød." (Salme 37,25)

Slik er den Gud som er min hyrde.

(fortsettes)

Raseproblematikken er fortsatt aktuell blant kristne i USA

Et hundre og femti år etter at kanondrømmet fra Konføderasjonens artilleri ved Fort Sumter i South Carolina kunne høres for første gang og den forferdelige amerikanske borgerkrigen var i gang er det mange ting som minner om at konflikten som utløste den fremdeles er fersk.

Det merkes hver eneste søndag hvor svarte og hvite møtes til gudstjeneste - for det meste i hver sine menigheter.

Historikerne fortsetter å debattere hva som var årsaken til borgerkrigen. Var det konflikten mellom en økonomi basert på landbruk eller industri, en sterk sentral makt mot den enkelte stats suverenitet, den raske veksten i motsetning til det etablerte liv, eller var det slaveriet?

Uansett hvordan man snur og vender på det så utgjorde slaveriet en særdeles viktig faktor for at krigens grusomhet rammet det amerikanske samfunnet. Pamela Smoot, som underviser i historie ved Southern Illinois University sier i et intervju med Associated Baptist Press, sier det slik:

"Hadde det ikke vært for det institusjonaliserte slaveriet hadde vi ikke hatt noen Borgerkrig."

Lenge etter at slaveriet opphørte eksisterer fremdeles de holdningene som tillot det. En av årsakene er at det amerikanske samfunnet generelt aldri har tatt et virkelig oppgjør med disse holdningene, men det gjelder også baptister spesielt, mener en afrikansk-amerikansk baptistleder i Texas.

"Kriger kjempes alltid på grunn av noe annet," sier Michael Bell, pastor for Greater St. Stephen Baptist Church i Fort Worth, Texas, og president for Det afrikansk/amerikanske fellesskapet i Texas, og legger til: "Spørsmålet om rase er den underliggende årsaken, og denne problematikken er aldri blitt konfrontert på en skikkelig måte."

Bell var president for Baptist General Convention i 2005-2006 og var den første med afrikansk/amerikansk bakgrunn som har hatt den stillingen.

Flere amerikanske kristne tar nå til orde for at raseproblematikken på nytt settes på dagsorden. Ikke bare symbolsk, men på en ordentlig måte, hvor de viktige spørsmålene kommer frem i dagen. Og hvor skillemurene mellom svarte og hvite kan rives ned på en slik måte at det virkelig kan skape en endring til det bedre.

Fortsatt mange uavklarte spørsmål når Sverige nå får et nytt kirkesamfunn

Det er nå tatt beslutning om at Metodistkyrkan, Svenska Baptistsamfundet og Missionskyrkan stifter en ny kirke. Diskusjonen har i dag dreid seg om både om hva den nye kirken skal hete og hvem som skal lede den. Man har ikke klart å bli enige om noe av dette. Det eneste man er blitt enig om er arbeidsnavnet "Gemensam Framtid" skal gjelde frem til 2014.

Det som hadde vært vel så interessant å få avklart er de store teologiske spørsmålene som skiller disse tre kirkesamfunnene. Ikke minst gjelder det spørsmålet om dåpen. Flere av menighetene som står tilsluttet Baptistsamfunnet i Sverige har meldt seg ut av Baptistsamfunnet, og en del av disse har meldt overgang til Evangeliska Frikyrkan, som også er et baptistisk trossamfunn.

Burmesisk menighet i stadig vekst ber om forbønn

Bethany Baptist Church i Burma hvor pastor Thaung Ngaih Lian er i stadig vekst. Menighetsbygget er snart ferdig, men fremdeles trenger menigheten ca 8.000 norske kroner for å fullføre. Tenk om det fantes noen som leser dette - en menighet eller flere enkeltpersoner som kunne hjelpe dem?

Pastor Lian ber om forbønn for bibelskolen de nå starter opp. Det er et stort behov for denne. Både for å gi grunnleggende bibelundervisning til de mange som den siste tiden er kommet til tro, men også for å utdanne nye evangelister og menighetsplantere. Bethany Baptist Church er en menighet som hele tiden tenker på de unådde, og som strekker seg langt for å nå ut dit hvor evangeliet ennå ikke er blitt forkynt.

Religionsfrihetsaktivister i Vietnam domfelt

Den vietnamesiske mennonite-pastoren Duong Kim Khai (bildet) er blant de seks landrettighets- og religionsfrihets aktivistene som 30.mai ble dømt for å ha forsøkt å velte kommunistregimet i Vietnam.

Både Duong Kim Khai og de fem andre arresterte aktivistene tilhører Cattle Shed Congregation, en anabaptistisk husmenighet som ikke er anerkjent av vietnamesiske myndigheter.

De anklagede ble dømt til henholdsvis to til åtte års fengselsstraff. Dommen ble avgjort i løpet av en dag i den sørlige provinsen Bai Tre. De syv er også idømt en prøvetid på fire år etter at dommen er sonet.

Duong Kim Khai som er 52 år og de seks andre aktivistene ble arrestert i tiden mellom august i fjor og tidlig vår i år. Pastor Khai ble også arrestert i 2004 og sonet to år i fengsel for å brukt eiendommen sin til gudstjenester uten å ha innhentet myndighetenes tillatelse. Khai og to andre av de arresterte er medlemmer av Vietnams Reformparti, som er forbudt.

Alt klart for nytt kirkesamfunn i Sverige i dag

Alt tyder på at Equmenia-kyrkan ser dagens lys i løpet av dagen. Fredag ettermiddag ble nemlig resultatet av stemmegivingen i Metodistkyrkan, Missionskyrkan og Svenska Baptistsamfundet kjent. Årskonferansen til Metodistkyrkan sa ja med 80,7 prosents majoritet til å si ja til det nye kirkesamfunnet.

På årskonferansen til Svenska Baptistsamfundet var 201 av delegatene for, 17 var imot og åtte stemte blankt. Tallene er ikke kjent for Missionskyrkan' s del, men ikke uventet var det et klart flertall for i dette samfunnet som er tilsvarende Misjonsforbundet her hjemme.

Tadsjikiske baptister på besøk i Berlin - støtte til menighetsplanting i Tadsjikistan

En baptistmenighet i Berlin (bildet) fikk sjeldent besøk 29. mai. De fikk besøk av en gruppe på 13 baptister fra Tadsjikistan. Gruppen som ble ledet av pastor Aleksander Vervay fra Dushanbe, som er formann for den tadsjikiske baptistunionen, var på besøk i Tyskland for aller første gang.

Baptistkirken var overfylt av mennesker som ville høre hvordan det var å leve som kristen i en nasjon hvor 99 prosent av befolkningen er muslimer. Fire av de tadsjikiske besøkende fortalte om hvordan de selv hadde kommet til tro på Jesus. Alle fire hadde bakgrunn som muslimer. En av dem - en kvinne - fortalte at hun før hun ble en kristen kunne store deler av Koranen utenat. Men etter at hun var blitt en kristen hadde hun lært seg Salmenes Bok utenat!

Gjestene sang også sanger på Farsi, som er et språk ikke bare brukt i Iran, men også i Tadsjikistan. Til sangene brukte de eldgamle tadsjikiske instrumenter som det nok var første gang noen hadde brukt i denne menigheten.

Pastor Aleksander Vervay fortalte om det gode samarbeidet som er mellom baptistene i Tadsjikistan, Den europeiske baptistføderasjonen og tyske baptister. Den europeiske baptistunionen har et eget program for å støtte lokale misjonærer som driver et menighetsplantingsprosjekt nord i landet.

Det bor 7,3 millioner mennesker i Tadsjikistan. Baptistunionen består av 20 menigheter eller fellesskap med tilsammen 600 medlemmer.

Uro og spenning for svenske metodister og baptister

For mange svensker er det knyttet mye spenning og uro rundt denne helgen. I morgen kan nemlig svensk kirkehistorie skrives da en ny kirke er tenkt grunnlagt av tre frikirkesamfunn, alle med røtter tilbake til 1800-tallet. Noen er begeistret over tanken, andre opplever dette svært vanskelig og urovekkende. Det gjelder ikke minst medlemmer av Metodistkyrkan og Det svenska Baptistsamfundet. Som jeg har skrevet på bloggen tidligere opplever enkelte metodister at de forsvinner helt om det nye kirkesamfunnet blir en realitet, mens baptistene er urolig over det som skjer både med hensyn til dåpssynet og den lokale forsamlingens suverenitet.

Denne uken ble det også kjent at Det svenska Baptistsamfundet har bedt Evangeliska Frikyrkan om ikke å ta imot forsamlinger fra Baptistsamfunnet som ønsker å melde seg inn i denne sammenhengen. Misjonsstyret for Baptistsamfundet har bedt ledelsen i Evangeliska Frikyrkan om ikke å godta medlemssøknader fra forsamlinger som tilhører Det svenska Baptistsamfundet på to år. Dette har opprørt mange baptister i Sverige. Flere forsamlinger har allerede - før det ble kjent at misjonsstyret har henvendt seg til Evangeliska Frikyrkan - bestemt seg for å melde overgang til Evangeliska Frikyrkan, fordi dette kirkesamfunnet praktiserer troende dåp. Misjonsstyret i Svenska Baptistsamfundet skrev et brev til Evangeliska Frikyrkan i mars om dette, og innholdet av brevet ble kjent denne uken.

Brevet følger her:

"Svenska Baptistsamfundet (SB) har under några års tid varit inne i en process tillsammans med Svenska Missionskyrkan (SMK) och Metodistkyrkan i Sverige (MK), där målet har varit att bilda en ny gemensam kyrka, här kallad GF-kyrkan (Gemensam Framtid). Under 2010 gjordes en remissrunda, från vilken vi erhöll ca 500 svar, mestadels från församlingar, men även från andra samfund och enskilda personer. Vi är tacksamma för att även Evangeliska Frikyrkan (EFK) tog del av remissen och avgav ett svar på de frågor som ställdes. Eftersom ett samgående mellan tre samfund knappast kan vara slutmålet för det ekumeniska arbetet i Sverige är det av stor betydelse att vi fortsätter att utveckla relationerna till andra kyrkosamfund, särskilt dem som vi redan står nära genom gemensamma församlingar. Vad vi förstår är det över 50 församlingar och närmare 5.600 medlemmar som EFK har gemensamt med GF-samfunden. Det finns därför all anledning att bevara den goda gemenskap vi har med varandra.

GF-processen är för närvarande inne i ett känsligt läge. Vid konferenserna 2-5 juni kommer de tre samfunden samtidigt, men var för sig, fatta ett beslut om ja eller nej till en ny kyrka utifrån det förslag som nu håller på att formuleras. Om det blir ja från samtliga beräknas det nya samfundet bildas vid ett gemensamt möte den 4 juni. Det faktiska startdatumet är ännu inte beslutat men kommer av allt att döma att ske under första halvan av 2012. Underlag för beslutet är två texter: Teologisk grund och Stadgar för GF-kyrkan. Dessa texter är resultatet av den remissrunda som gjordes 2010 och har fått ett brett erkännande i våra församlingar. Vi bedömer det högst sannolikt att det blir ett ja till GF från SB och de andra GF-samfunden.

Alla församlingar är dock inte positiva till att SB ska upphöra och bilda en ny kyrka. En del av dem överväger därför att lämna SB, ofta för att istället gå in i EFK. För en del församlingar är det helt enkelt så att de redan tillhör både EFK och SB. Av dem har några haft en faktisk relation med enbart EFK. Vid bildandet av en ny kyrka har frågan därför aktualiserats om det inte är mest praktiskt och rimligt att enbart tillhöra ett samfund. Vi har full förståelse för sådana beslut. Men det finns andra församlingar som har en aktiv relation med båda samfunden och församlingar som enbart tillhör SB men överväger att gå över till EFK. I de fallen skulle vi önska att de väntade med sitt beslut tills frågan om GF är beslutad och den nya kyrkan (om det blir en sådan) har hunnit med att starta. I nuläget vet ingen fullt ut vad det är man säger nej till.

Vi är fullt medvetna om att dessa frågor är församlingarnas egna beslut. Vi kommer inte hindra någon att lämna SB och har redan konstaterat några utträden med anledning av GF. Samtidigt är vi angelägna om att inga förhastade beslut ska fattas. Vi tror på den nya kyrkan och dess möjligheter att skapa bättre förutsättningar för församlingsutveckling och församlingsplantering; att vara ett redskap för Guds Mission i världen. Därför är det förstås också vår bön och förhoppning att de församlingar som utgör SB är med och bidrar till – eller åtminstone prövar – denna vision. Vi uppmuntrar därför våra församlingar att vara kvar tills man vet vad man tar ställning till. Vi önskar också att EFK, i respekt för vår process, avvaktar med att ta emot församlingar som lämnar SB under perioden 2011-2012, utöver de fall där reell förankring till SB saknas.

Vi tror att denna hållning från EFK:s sida ger en viktig signal till våra församlingar om den samhörighet som vi har i vårt gemensamma uppdrag från Jesus Kristus och samtidigt borgar för en god fortsatt gemenskap och samverkan mellan våra samfund.

För Svenska Baptistsamfundets missionsstyrelse

Karin Wiborn Per Westblom
Missionsföreståndare Nationell Missionssekretetare."

Se også:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=263173

Frikirken avklarer sitt forhold til Kirkens jødiske røtter og dens apostolitet

Den evangelisk lutherske frikirke har utgitt et svært interessant hefte som omhandler kirkesamfunnets syn på Skriften og kirken. Jeg har lest igjennom dette heftet flere ganger, og finner det svært interessant.

I et av kapitlene i heftet beskrives skriftsynets betydning for kirkesynet. Jeg har i den sammenheng merket meg to ting:

1. Den evangelisk lutherske frikirke er opptatt av å understreke de jødiske røttene. De skriver: "Da kirken sto fram på pinsedag var det i en jødisk kontekst og under en jødisk fest... Det er viktig for kirken å holde fast på denne historien, ellers står kirken stadig i fare for å havne i en falsk åndelighet som ikke holder fast på Gud som historiens Gud."

2. Den evangelisk lutherske frikirke er også opptatt av kirkens apostolitet. Om dette skriver de blant annet:

"Apostlene sto fram som autoriserte vitner fra Jesus selv, om hans liv og virke, død og oppstandelse. De hadde vært øyenvitner til det hele og mottatt undervisning fra Jesus selv. Deres tolkning av Jesu liv, død og oppstandelse er derfor forpliktende for kirken også i dag. Vi finer apostlenes tolkning, ledet av Den Hellige Ånd, i evangeliene og den øvrige nytestamentlige litteratur. Et rett skriftsyn kommer derfor til rette med den apostoliske lære. Og det er kirkens oppgave til alle tider å arbeide med og studere den apostoliske arv også i møte med nye åndsstrømninger. Skal mennesker komme til tro, må kirken stå i vedvarende sammenheng med det apostoliske vitnesbyrd om Kristus og merke seg nøye hvordan det ble nedfelt i de syv første økumeniske konsilier (der lærespørsmål ble avgjort i den udelte kirkens tid). En rett apostolisk forståelse betyr at kirken forutsetter apostlenes sendelse ved stadig å kalle nye mennesker til tro og etterfølgelse."

Jeg merker meg med stor interesse og glede at Frikirken henviser til de syv første økumeniske kirkemøtene og Den udelte kirkens tro som sitt læregrunnlag. Det gir et spennende perspektiv.

Er menigheten blitt en hurtigmat leverandør?

Brady Boyd (bildet), pastor for en av de såkalte "mega-kirkene" i USA stiller seg selv et meget betimelig spørsmål for tiden:

"Har vi, amerikanske pastorer, gitt opp vårt kall som hyrder og uten å vite det blitt hurtigmat entreprenører som har bygget opp en religiøs business og ikke en menighet?"

Boyd er opptatt av at amerikanske pastorer er så fiksert på tall, på hvor mange som kommer til deres gudstjenester og hvor stor menigheten deres er.

"Menigheten er ikke et produkt som skal konsumeres på samme måte som et medlemsskap i et treningssenter, men en hellig samling av syndere som blir hellige på grunn av Guds nåde. Vi ønsker å bli det Eugene Peterson kaller 'et pastor-lag' ikke en gjeng skopussere."

Det er flott at pastor Brady Boyd setter dette på dagsorden. Det er svært nødvendig. Men like nødvendig som dette er å sette søkelyset på hva pastorene serverer fra talerstolen hver søndag! Er det virkelig Guds ord folket får, eller er det fordrag om hvordan de kan få bedre selvbilde og være lykkelige og ikke minst lykkes i livet? Hvor er forkynnelsen av korset blitt av?

Hva hjelper det om man stuver sammen en stor mengde mennesker i et lokale, hvis det de serveres der er noe annet enn evangeliet om Guds rike? Og gjøres det disipler?

Bloggen Monastisk er oppdatert

På bloggen Monastisk finner du en del av Den guddommelige liturgien som feires i Den ortodokse kirke på Kristi himmelfartsdag. Dagen kalles også Kristi tronbestigningsdag.

Bloggen finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Den bortgjemte dagen i kirkeåret

Pinsen er blitt kalt "kirkens glemte høytid", og det kan være noe i det. Men om pinsen er "glemt" er Kristi himmelfartsdag "bortgjemt". Få om noen feirer dagen. Jeg har kikket på møteannonser, men jeg ser kun noen ytterst få som feirer dagen. Det ser ut som om dagen sees på - også blant kristne - som kun en ekstra fridag i året.

Det er trist. Og av flere grunner.

For det vitner jo om med all tydelighet at man ikke har forstått hva som hendte denne dagen, og dermed forstår man heller ikke hvorfor den er så viktig.

I trosbekjennelsen heter det:

",,, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende." (Nikea 325/Konstantinopel 381)

Er ikke dette noe å feire? Ja, da vet jeg ikke hva som ellers skulle feires. Vår Frelser og Herre steg på denne dag opp fra jorden og satte seg ved Faderens høyre hånd. Han er nå blitt Allherskeren. Nå sitter Han på æresplassen i himlene og derfra er det Han går i forbønn for oss. På denne æresplassen sitter Han inntil den dag kommer da Han igjen skal sette sine føtter på Oljeberget.

Om Herrens himmelfart heter det i liturgien for denne dagen:

Du fòr opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet. Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelsen styrket Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forènet det jordiske med det himmelske, fòr Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem som elsker Deg, lover du: Jeg er med dere og ingen kan skade dere.

Klapp i hendene, alle fol, syng for Gud med fryderop. - Vi høyloer Deg, livgivende Kristus, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.
(Fra Ortodoks bønnebok, side 141)

Jeg skal feire dagen i Kristi himmelfartskapellet, et skogskapell som vi ønsker å ta i bruk til gudstjenester. Det står ennå ikke helt ferdig. Vi mangler blant annet den resterende summen med penger for å gjøre det helt i stand. Men, sammen med gode venner, skal vi i dag feire denne dagen og lovprise Ham som tilkommer all ære og pris. Det ser jeg frem til.

Mann stilte sin lille ettroms leilighet til disposjosjon for barnemøter - 32 barn med sine mødre dukket opp

I går leste jeg en gripende historie fra landsbyen Salistea i Romania (bildet). De siste seks månedene har mange mennesker kommet til tro på Jesus i denne landsbyen, og møtelokalet til den evangeliske forsamlingen på stedet begynner å bli i minste laget. Det foreligger planer om å utvide forsamlingslokalet. Det samme er tilfelle i landsbyen Gura Raului og Geoagiu.

Men det jeg skal fortelle om fant sted i landbyen Orlat. Her finnes det ingen evangelisk menighet. I desember i fjor besøkte Jonathan Keslo stedet sammen med en rumensk broder ved navn Andi Cippasiu. De besøkte sigøynerkvartalet og oppsøkte der en mann på 39 år med en kronisk hjertelidelse. Han heter Ghita. De fikk en god prat og fikk bedt sammen med ham. Under samtalen kom de til å nevne at de ønsket å starte opp med et barnearbeid i landsbyen. Ghita ble så begeistret for dette at han tilbød de to brødrene at de kunne få bruke hans bittelille leilighet til disse møtene.

Etter at samtalen var over tok Ghita de besøkende til sin mors hjem. Der var det flere på besøk, og Jonathan Keslo og Andi Cippasiu fikk en god anledning til å forkynne evangeliet for dem. De fikk også en invitasjon til å bli med på et møte senere på kvelden. Syv av dem benyttet seg av tilbudet.

Søndag kveld hadde Ghita invitert barn til å komme på barnemøte i hans et roms leilighet. 32 barn med sine mødre dukket opp!

Barnearbeidet i landsbyen Orlat er dermed i gang. Mange av disse barna har aldri før hørt om Jesus. La oss huske dette viktige arbeidet i bønn, og be om at Ghita må bli frelst.

Hva er apostlenes lære? Del 5

Til "apostlenes lære" hører håndspåleggelsen. Jesus instruerer jo sine apostler: "På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." (Mark 16,18b)

Vi ser denne forbønnshandlingen utført f.eks i Apg 9 hvor disippelen Ananias legger hendene på Saulus, slik at han får synet tilbake (se v.12 og v.17-18)
Men håndspåleggelsen handler ikke bare om en forbønnshandling for syke. Håndspåleggelsen er i Det nye testamente et symbolsk handling for å formidle velsignelse, autoritet og helbredelse.

Den Hellige Ånd og nådegaver formidles ved håndspåleggelse:

I flere tilfeller i Apostlenes gjerninger ser vi at Den Hellige Ånd og de åndelige nådegavene formidles gjennom en forbønnshandling med håndspåleggelse:

"Men når apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. De kom ned og ba for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse ..." (Apg 8,14-18)

Som allerede nevnt ber Ananias for Saulus og da legger han hendene på ham: "... for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd." (Apg 9,17)

I Apg 19 leser vi om det som skjer i Efesos. Først blir 12 tidligere disipler av døperen Johannes som blir døpt, så legger Paulus hendene på dem og da "kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord."

Innsettelse av eldste i menigheten og utsendelse av misjonærer skjer ved håndspåleggelse:

Vi ser dette skje i menigheten i Antiokia. Etter at Gud har talt til menigheten, og kalt Paulus og Barnabas til misjonens tjeneste, leser vi: "Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem." (Apg 13,3)

Innsettelse av eldste skjer gjennom håndspåleggelse og bønn: "Og de valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overga de dem til Herren, som de var kommet til tro på." (Apg 14,23)

Og det samme skjer ved innsettelsen av menighetens diakoner: "Disse menn stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem." (Apg 6,6)

Hvem kan utøve praksisen med håndspåleggelse?

Det er noen ting vi skal merke oss når det gjelder håndspåleggelsen. Det ene er at det er ikke likegyldig hvem som gjør det, og det andre er at man skal være varsom med å gjøre det.

1. Jakob skriver i sitt brev at er man syk skal man kalle til seg menighetens eldste. Det er de som skal salve den syke og be for ham/henne, jfr Jak 5,14.

2. Jeg merker meg at det er to apostler som sendes ut fra menigheten i Jerusalem til Samaria for å be for de som er blitt omvendt der, og det er de som legger hendene på dem for at de skal motta Den Hellige Ånd. Vi ser dette i tilfellet med Timoteus. Det er apostelen Paulus som legger hendene på ham: "Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse." (2.Tim 1,6)

3) Timoteus, som altså var innsatt til tjeneste av apostelen Paulus, mottar fra denne en advarsel: "Vær ikke for snar til å legge hendene på noen! Gjør deg ikke medskyldig i andres synder! Hold deg selv ren!" (1.Tim 5,22)

Man skal ikke ukritisk legge hendene på noen, særlig ikke når det er snakk om tjenester de skal ha i menigheten. Kravene til eldste og diakoner er klart og tydelig beskrevet i Det nye testamente, og vi har ingen rett til å sette disse kravene til side.

Det å meddele Guds velsignelse er ikke noe vi skal ta lett på. Tjenesten med å legge hendene på noen hører altså med til en tjeneste man selv er innsatt i med håndspåleggelse av en eldste.

(fortsettes)

Evangelisk menighet i Napoli opplever vekst

En evangelisk menighet er i ferd med å bygges opp i Napoli i Italia (bildet). Forsamlingslokalet de har var overfylt av mennesker ved to anledninger den siste tiden hvor det ble forrettet dåp. Barna satt på gulvet og de voksne var så mange at de måtte stå under hele gudstjenesten.

Menigheten ber om forbønn for en 16 år gammel jente ved navn Brenda, som tydelig var grepet og kalt av Gud, da hun var vitne til at hennes niese Antonella ble døpt. Menigheten ber også om forbønn for en nabo som har klaget til politiet fordi hun sangen fra menighetslokalet forstyrrer henne. Hun sliter med psykiske problemer.

Menigheten kan også fortelle om bønnesvar. Emanuele, sønnen til Noemi, som kommer fra Peru, ble nylig en kristen. Han er en tidligere alkoholiker, og på grunn av at han også var svært aggressiv skapte han mange problemer for sin mor. Nå forsøker han å vitne overfor sine venner. Mange av dem narkomane og mafia-medlemmer. Emanuele har nettopp bedt om å bli døpt og få en grundigere opplæring i kristen tro. Det er også flere andre som er blitt omvendt den siste tiden som nå ønsker å bli døpt.

Her er årsaken til at det gikk så galt med Harold Camping

En tidligere tilhenger av den falske profeten Harold Camping (bildet) har i et eksklusivt intervju med The Christian Post, fortalt hvordan Camping forandret seg fra å være en konservativ bibelforkynner til å gi seg i kast med spekulativ og i alle høyeste grad hjemmesnekret endetidsteologi.

Trevor Hammack, som i dag er pastor for Victory Baptist Church i Ovalo, Texas, ble kjent med Campings bibelundervisning etter at han var ferdig med sin militærtjeneste. Den nå 42 årige baptistpastoren bodde da hos en familie i Nebraska og de lyttet til sendingene fra Campings radiostasjon. Undervisningen den gang var solid bibelundervising hvor Harold Camping tok lytterne med på en vandring gjennom Bibelen vers-for-vers.

Men gradvis begynte Harold Campings bibelundervisning å endre seg. Det skjedde da han en dag la ut Mark 4. Etter dette begynte Camping å utvikle et hermeneutic prinsipp som gikk ut på at siden Jesus talte i lignelser - og basert på Markus 4: bare i lignelser - så måtte det ligge en dobbelt betydning i alt det Jesus sa. I følge Camping måtte man derfor alltid se etter det åndelige prinsippet bak alt det man leser i Bibelen.

Og det var nå han rotet det til for seg, slik vi ofte ser med personer som kun holder seg for seg selv uten noen som man kan bryne meningene sine på, og uten noen kirkelig sammenheng ellers. Når man så i tillegg mener seg å alene sitte inne med sannheten, så går det så galt som i Harold Campings tilfelle.

Det er ingen garanti for om man begynner godt, at det ender godt. Derfor er det så viktig at vi hele tiden holder oss til Herren, og til den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

Troens vesen er hunger og tørst etter Gud

Mens det ble skumt utenfor tømmerveggene i den gamle tømmerbygningen jeg befant meg i forsøkte jeg å formulere noe jeg har tenkt på lenge:

Troen nås eller gis gjennom en indre erfaring, og troens vesen er hunger og tørst etter Gud.

Den setningen passer godt til noe jeg leste som Richard Foster (bildet), grunnleggeren av Renovare, har skrevet om bønn og den bedende erfaringen til de som hører til den klassiske åndelige tradisjonen:

"For den var ikke bønn noe man henga seg til noen minutter. Det var en måte å leve på. De så på bønn som en vei til å bli gjennomtrengt av Gud liv - å utvikle det Thomas av Kempis uttrykte slik: et nært vennskap med Jesus. Bønn var å oppleve en indre forvandling som fikk hele livet med dets begjær og lidelser til å forandres. Denne forvandling var forbundet med hva en del forfattere kaller 'en djup intensiv glede... Det er i dette lyset vi må lære oss til å se bønnen, snarere enn som noen bønneord man bruker nå og da for å manipulere Gud og få Ham til å ordne ting."

Etter å ha lest dette, ber jeg med disiplene:

Herre, lær oss å be!