Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 11

'Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer enn Han allerede gjør. Og det er heller ikke noe jeg kan gjøre for at Han skal elske meg mindre enn Han allerede gjør'.

Ordene tilhører Brennan Manning (bildet).

En mann som har hjulpet meg, og tusener andre, til å erfare Guds farskjærlighet.

Ordene ovenfor kan lett bli 'bare' ord. En teori. Noe ganske annet er det å erfare disse ordenes realitet. At Gud, min Far, virkelig elsker meg.

Guds ord er realisme, og en sann tro skjuler ikke realitetene. Den pynter ikke på virkeligheten. Apostelen Paulus skriver rett frem, og helt usminket: 'for dagene er onde'. (Ef 5,16) Og apostelen opplevde mange av dem:

* i fengsel flere ganger
* ofte vært i dødsfare
* pisket og slått
* lidd skibbrudd
* opplevd frykt og angst
* vært i mange farlige situasjoner
* vært sliten og strevd mye
* vært sulten og tørst
* ofte i nattevåk
* frosset og vært uten klær

Dette er bare noe av det Paulus ramser opp når han forteller om sitt liv i 2.Kor 11,23 flg.

Likevel, den samme mannen, kommer med følgende beskrivelse av den Gud han tjener, slik:

'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud ...' (2.Kor 1,3)

For apostelen Paulus er ikke dette 'bare ord', men noe han har erfart. I det neste verset, skriver han: 'han som trøster oss i all vår trengsel ...'

'Salig,' sier Jesus, 'er de som sørger, for de skal trøstes'. (Matt 5,4)

Hvem trøster: 'Barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'!

Har jeg erfart denne siden av Gud? Er det dette som du tenker på først når du tenker på Gud? At Han er barmhjertighetens Far og all trøsts Gud'? Om ikke så er kanskje dette noe du bør be Gud om å la deg erfare? At Gud viser seg for deg i all sin barmhjertighet? Og du lar Ham slippe til med sin trøst og sin legedom?

Da må du også våge å være sårbar, og slippe tak i eget levd liv og overlate seg selv i Guds armer, slik at Han kan favne deg og elske deg. Det er den øvelsen jeg selv er midt oppe i nå i min kroppslige svakhet. Dagene er virkelig onde, med mye smerter. Natten i natt er en av de tøffeste jeg har hatt hva smerter angår. Men det er dager også fulle av barmhjertighet og nåde, fordi jeg også lærer denne siden ved Gud å kjenne.

(fortsettes)

Pastor fra Bhutan dømt til nesten fire års fengsel

En domstol i Bhutan dømte onsdag pastor Tandin Wangyal (bildet) til tre år og elleve måneder i fengsel for å ha mottatt penger fra en kristen organisasjon for å drive kristen virksomhet.

Domstolen i Dorokha i Samtse-distriktet slo fast at pastor Wangyal har mottatt 11.864 amerikanske dollars fra en utenlandsk misjonsorganisasjon for å kunne spre den kristne tro i denne buddhistiske nasjonen.

En annen pastor, M.B Thapa, kjent som Lobzang, ble dømt til to år og fire måneders fengsel for å ha hjulpet pastor Wangyal med å komme seg til en landsby uten å ha tillatelse til å reise dit. Dommen ble omgjort slik at Lobzang må betale en stor bot.

Pastor Tandin Wangyal er gift og har tre sønner, i alderen 2, 5 og 8 år. La oss huske dem i våre forbønner.

Foto: MoringstarNews.

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 2

En måned etter at Jean Vanier mistet sin bror, Benedict, dør hans søster, Therese. På bildet ser vi Jean og Therese feirer hennes fødselsdag.

Her følger andre og siste delen av brevet som jeg har oversatt, og som Jean Vanier har skrevet, hvor han på en så gripende og sterk måte forteller om broren og søsterens liv og død:

'En måned senere faller Therese om i rommet sitt i London, og hun blir brakt til sykehuset hvor hun i så mange år praktiserte som lege. Legen som behandlet henne hadde vanskelig med å forstå hennes ønske om å følge etter Benedict.

Hun, som så vidunderlig hadde fulgt og på en så mild måte hjulpet hundrevis av mennesker i sin legegjerning, ble så vakkert tatt hånd den siste fasen av livet, av legen som hadde arbeidet sammen henne i det lindrende arbeidet hun hadde arbeidet med overfor døende. Han elsket henne, og foreslo at hun skulle sendes tilbake til Lillesøstrene.

Jeg var sammen med henne på sykehuset før hun returnerte til dem, når hun var i en slik forferdelig smerte som ingen riktig kunne forstå. Det var virkelig vondt å oppleve både for meg, og andre.

Hun ropte ut: 'vær så snill', 'vær så snill'.

Med det samme hun kom tilbake til Lillesøstrene var hun igjen fylt med fred. Jeg snakket med legen som har ansvar for lindrende enhet. Han så etter henne de siste øyeblikkene mens livet ebbet ut. Hun virket uklar. Jeg spurte ham hvor lenge han trodde hun ville leve. Han svarte at hun hadde enda et åndelig arbeid å utføre, som hadde med forbønn å gjøre.

'Hun vil forlate oss når det arbeidet er fullført!'

Stillferdig døde hun neste dag.

Hennes begravelse var så vakker. En passende og våger jeg å si: herlig fullendelse av alle de årene hun har kjempet og lengtet etter enhet mellom kirkene. Selve begravelseshøytideligheten som ble celebrert av fader David Stanley, og fant sted i den anglikanske katedralen i Canterbury, med mange, mange av hennes venner og folk fra L'Arche. Hun ble begravet i den lille gravlunden i Barfreston, landsbyen hvor hun begynte den første L'Arche kommuniteten i Storbritannia i 1974. Hun ble stedt til hvile med de første folkene hun ønsket velkommen inn i kommuniteten og så nå er blitt forfremmet til herligheten.

Therese var en vidunderlig kvinne, et strålende menneske, en medfølende og snill og kompetent lege. Hun betydde enormt mye for ikke bare for de kommunitetene hun hadde grunnlagt i Storbritannia og Nord-Europa, men for alle kommunitetene i L'Arche over hele verden.

Hun kjempet for å forsikre seg om at våre kommuniteter skulle være steder for vekst og hvor alle ble ønsket velkommen - ikke bare på grunn av deres svakhet og behov, men også for de som kom som assistenter. Hennes hjerte lengtet etter enhet mellom alle kristne og alle folk. Hennes livs sang og i hennes smerte var denne: At de alle må være ett.'

Å ta farvel med en bror og en søster - som begge søkte og utstrålte Guds nærvær, del 1

Jeg ble så grepet av noe jeg leste i går. Som mange av bloggens lesere helt sikkert har fått med seg, er Jean Vanier en person har har betydd svært mye for meg - og som har vært med på å forme mitt åndelige liv gjennom mange tiår.

I går leste jeg et brev han har skrevet hvor han forteller om sin bror, Benedict Vanier (bildet), og om søsteren sin, Therese, som begge døde kort tid etter hverandre denne sommeren. Måten Jean Vanier omtaler sin bror og sin søster på, gjorde at tårene kom i strie strømmer. I deres liv og i deres død var det også så mye åndelig visdom å finne.

Her i min oversettelse følger noe av det Jean Vanier skriver:

'Jeg hadde snakket med Benedict når han var på sykehuset ikke så langt unna klosteret i Canada hvor han bodde. Jeg bad han om å vente på meg om han skulle føle seg dårligere. Og slik var det at jeg var der ved sengekanten hans den dagen han døde. Han lå der med sitt milde, nærmest leende smil, og ga liv til dem som var rundt ham selv i store smerter.

Han var en mild og hellig munk i 68 år, som søkte og utstrålte Guds nærvær.

I et øyeblikk - å, milde mann - la han sin hånd i min og der hvilte den mens vi ba sammen inntil han sluttet å puste og hjertet sluttet å slå.

Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, doktoren hans gav meg det ene papirhåndkleet etter det andre. Jeg ønsket ikke å slippe taket i dette stille håndtrykket, dette nærværet så mettet av bønn mellom oss to, men selvsagt måtte vi, for han hadde forlatt denne siden av elven av synlig liv til fordel for den andre.

Sløret mellom det synlige og usynlige er så tynt, så lett. Hele livet hadde han ventet på dette øyeblikket og for møtet med den Ene han elsket og som han hadde gitt hele sitt liv til. Han hadde gått over til den andre siden. Takk skal du ha, storebror! Nå må jeg gå videre med livet her'.

(fortsettes)

SISTE: IS rekrutterer krigere fra Kina, Malaysia og Indonesia - vil opprette kalifat i Asia

Dagsaviser både på Taiwan og i Singapore uttrykker stor bekymring over nyheten om at innflytelsen til en særdeles brutale islamske terrororganisasjonen IS nå sprer seg til Asia.

IS skal allerede ha rekruttert krigere fra Kina, Malaysia og Indonesia. I følge New Straits Times, som utgis i Singapore, skal sikkerhetstjenesten i Malalysia ha avdekket fire nye terrorgrupper som identifiserer seg fullstendig med IS og har de samme mål som dem.

'Innflytelsen til IS kan komme til å spre seg Sørøst-Asia og Kina til tross for sterk opposisjon fra myndighetene i disse regionene', skriver China Times, som utgis på Taiwan.

New Straits Times peker på land som Thailand, Filippinene, Malaysia og Indonesia som land hvor disse terrorgruppene ønsker å opprette et uavhengig, forent 'super' islamsk kalifat som skal regjere deler av Sørøst-Asia.

Og det er ikke overdrevne rykter dette.

Kinas utsending til Midt-Østen, Wu Sike, har i følge China Times uttalt at IS kan han rekruttert så mange som 100 kinesere til terrornettverket, og det skal være 30 menn fra Malaysia som kjemper under det svarte IS-bannerne i Midt-Østen. De 100 kineserne skal blant annet være rekruttert blant folkegruppen Uyghur i Xinjiang provinsen.

Tidligere denne måneden ble det postet bilder på Facebook som viser en kinesisk IS-kriger i Irak.

Det er all grunn til å ta denne informasjonen på ramme alvor og be strategisk for disse landene som er nevnt. La oss stå sammen med forbederne i Asia og be om vekkelse, beskyttelse og gjennomslag for evangeliet.

Ukrainske og russiske baptistledere deltar i fredssamtalene i Oslo

En legende blant ukrainske baptister, Gregorij Komendant (bildet), deltar på de unike samtalene mellom ortodokse, katolske og protestantiske kirker fra Ukraina og Russland som Det Norske Bibelselskap er vertskap for i tiden 9.-12. september. Konferansen støttes økonomisk av Utenriksdepartementet.

På møtene deltar også representanter for de jødiske og muslimske minoritetene i Russland og Ukraina.

 Bibelselskapet har i mange år arbeidet nært med kirker og kirkelige organisasjoner i hele regionen og har dermed opparbeidet en betydelig ekspertise på tverrkirkelig dialog. Målsettingen er å finne en modell for fortsatt dialog og legge grunnlaget for ett nytt møte i løpet av høsten.

– Religiøse ledere er viktige for sivilsamfunnet, og håpet er at dialog dem imellom vil ha positiv effekt på forsoningsarbeidet, sier generalsekretæren i Det Norske Bibelselskap, Ingeborg Mongstad-Kvammen, i en kommentar i forkant av samlingen i Oslo.

Ukrainske og russiske baptister som deltar på konferansen i Oslo er ved siden av Gregorij Komendant, også Igor Bandura, Sergeij Debelinskiy, Vitalij Vlasenko. Norske baptister er representert ved sin generalsekretær, Terje Aadne.

La oss huske disse viktige samtalene i våre forbønner. 

20 år med vellykkede barne- og ungdomsleire i Sentral-Asia

Hele 400 barn deltok på en barne- og ungdomsleir som baptistene har arrangert i Sentral-Asia denne sommeren. Dette er bare en av mange slike leire som baptistene arrangerer i det muslimsk dominerte Sentral-Asia.

I år er det 20 år siden disse leirene ble startet opp, og ikke bare er de svært populære, men de er også et svært viktig redskap for å gi disse barna del i evangeliet. Og barne- og ungdomsleirene bærer svært mye og god frukt.

Atmosfæren som skapes på disse leirene, med en blanding av lek og moro, bibelundervisning og bønn, er ganske annerledes enn ellers i det muslimsk dominerte Sentral-Asia. Det bemerker både foreldrene som sender barna til leirene og barna selv. De stortrives nemlig. Leirene varer en ukes tid.

Hør hva en av dem sier:

'Jeg heter Bogdan og jeg er elleve år gammel. Jeg bor sammen med mamma og bestemor. Pappa er ikke her, men jeg har en stefar. Jeg kom til leiren første gang sammen med kameraten min, Ramses. Vi er i samme klasse. Dette er tredje gangen han er med. Jeg er her for første gang. Moren min hjalp til med å ordne reisen, og jeg ventet spent på at leiren skulle begynne. Jeg tenkte meg at leiren var topp, men den var enda bedre enn jeg hadde ventet meg. Jeg tenker fortsatt på de mange gode minnene jeg har fra denne leiren. Jeg fikk veldig mange venner. Kokken laget veldig god mat. Leiren har hatt en god innflytelse på livet mitt. Før bannet jeg mye, men det har jeg sluttet med. Jeg har lært meg hvordan jeg kan be, og nå priser jeg Gud. Jeg likte veldig godt lederne, de var snille og glade. Jeg håper mange andre barn også kan få høre om disse leirene, og at de vil få muligheten til å reise dit'.

Fornyelsesbølge blant anabaptister i USA og Canada

300 mennoniteledere og legmedlemmer satte hverandre stevne i Weaverland Mennonite Church (bildet), denne sommeren.

De kom fra flere amerikanske stater og canadiske provinser til denne årlige fornyelseskonferansen arrangert av Anabaptist Renewal Circles.

Anabaptist Renewal Circles består av et nettverk av ledere hvis visjon er å se en fornyelse av anabaptistene og være et vitnesbyrd av den forvandlende nåden i Jesus Kristus i Den Hellige Ånds kraft. Konferansens tema: 'Feire De gode nyhetene om Jesus Kristus' har sin bakgrunn i Mark 1,15:


'Han sa: Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet'.

Deltagerne kunne velge mellom 22 seminarer, og møttes til gudstjenester og andre samlinger gjennom dagene konferansen varte. Ungdommene hadde sine egne samlinger hvor temaet var: 'Radikale etterfølgere av Jesus'.

Det pågår for tiden en fornyelsesbølge blant flere av de anabaptistiske gruppene både i USA og Canada. Mange som har levd lunkent har fått sterke møter med Den Hellige Ånd.

Watchman Nee's siste brev

'I min sykdom forblir mitt hjerte fylt av glede'.

Den sterke bekjennelsen finnes i det aller siste brevet Watchman Nee skrev, før han døde.

Brevet er datert 22.april 1972 og adressert til hans svigerinne. 68 år gammel dør Watchman Nee, 1.juni 1972. Han var 48 år gammel da han ble arrestert i april 1952.

Her følger brevet i min oversettelse:

'Eldre søster Ping-tseng:

Brevet ditt datert 7. april 1972 er mottatt. Jeg forstår at du ikke har mottatt mitt brev hvor jeg forteller deg at jeg har mottatt alle de tingene du har sendt meg hver gang. Jeg mottok de tingene du nevner i sitt brev, og jeg er veldig takknemlig for det.

Du kjenner min fysiske helsetilstand. Jeg lider av en organisk, kronisk sykdom. Når den er aktiv, så er den svært smertefull, men selv når den er hvilende, er smertene der likevel. Forskjellen består i om den er aktiv eller hvilende, ikke om jeg har den eller ikke.

Sommeren er nå underveis. Ved at jeg eksponeres mer for sollyset, kan det være at huden min endrer farge, men sykdommen forblir den samme. Likevel, jeg beholder min glede. Vær så snill ikke å bekymre seg for meg. Jeg håper du vil ta bedre vare på deg selv og må ditt hjerte bli fylt med glede'.

Shu-Tsu
(Barndomsnavnet til Watchman Nee)

Djup takknemlighetsgjeld til alle de som har hjulpet meg til å se Menigheten fra Guds synsvinkel

Internett kan være en stor velsignelse! I går kom jeg over en gedigen bibelundervisning av Christian Chen (bildet).

For meg har det vært et ukjent navn frem til nå. Han hører med i kretsen rundt Stephen Kaung, den eneste gjenlevende av Watchman Nee's nærmeste medarbeidere.

Undervisningen jeg har lyttet til er fra en konferanse holdt i Taipei på Taiwan i 2008 hvor Christian Chen holder en serie forelesninger i menighetens historie. For det første er det veldig spennende å få kirkehistorien belyst fra en asiat, ikke en europeer, det gir nemlig andre innfallsvinkler! For det andre forstår jeg mer og mer hvilken djup takknemlighetsgjeld jeg har til de som har hjulpet meg til å se Menigheten slik det ser ut fra Guds synsvinkel: Jeg har allerede nevnt Watchman Nee og Stephen Kaung, som står i en særstilling for mitt vedkommende, men nevnes bør også: DeVern F. Fromke, T.Austin-Sparks, Lance Lambert, Johannes Facius, Bakht Singh, John W. Kennedy og William Kelly.

Ved siden av noen engelske brødre som John Noble, Arthur Wallis, Bryn Jones, og amerikaneren Ern Baxter har de formet mitt syn på menigheten. Det er i denne tradisjonen jeg har stått og står. Og jeg kjenner på en djup takknemlighet.

Jeg vet ikke så mye om Christian Chen. Det lille jeg har funnet ut er at han er universitetsprofessor i informatikk og fysikk, og en solid bibellærer.

Konferansen Chen talte på i 2008 har en historikk tilbake til 1983, og det er spennende og ikke minst oppbyggelig bare å lese hva som har vært temaene for disse konferansene så langt! Det er holdt 18 slike med årets. Den første 'Far East Christian Conference on Service' ble holdt i Hong Kong i 1983. Tema den gangen var: 'Å være en åndelig leder' og 'Guds evige hensikt'. Den andre konferansen holdes i 1985, denne gangen i Singapore. Da er tema: 'Tjenere for Guds mysterium'. I 1987 holdes konferansen i Taoyuan på Taiwan. Tema er: 'Liv og tjeneste'.

Den fjerde konferansen holdes i Hong Kong i 1989. Da er tema: 'Kristus, korset og menigheten'. Den femte holdes igjen på Taiwan, denne gangen i Linkuo. Tema er: 'Tilbedelse, bønn og Ordets tjeneste'. Både den sjette og den syvende konferansen holdes på Taiwan, i Taoyuan, i 1993 og 1995. Tema er: 'Det hellige kall, den hellige tjenesten og åndelig krigføring'. Det var i 93, mens tema i 95 er: 'Åndelig modenhet og åndelig krigføring'.

Den åttende konferansen holdes i Hong Kong i 1996 og tema er: 'Brødsbrytelsen' og 'Overvinnere'. Da den niende konferansen holdes i Taipei på Taiwan i 1998. Tema: 'Mesteren, disiplene og tjenesten'. Den tiende konferansen holdes i Sidney i Australia i år 2000 med tema 'Evangeliet om Guds rike'. Den ellevte konferansen holdes igjen på Taiwan i 2002, nærmere bestemt i Taipei. Tema er: 'Beredt til tjeneste for Mesteren'. Den tolvte konferansen holdes i 2003 i Singapore med tema: 'Den åndelige hus, Hellig presteskap, og akseptabelt offer'.

I 2005 holdes den trettende konferansen i Taipei på Taiwan med tema: 'Visjon, tilbedelse og tjeneste'. Den fjortende konferansen ble holdt i Sidney, Australia, i 2006 med tema: 'Tjenesten sett med nye øyne, tegningen og redskapene og Veien'. Når den femtende konferansen holdes i 2008 legges den igjen til Taiwan, nærmere bestemt i byen Kaohsiung med tema: 'Jesu Kristi vitnesbyrd og Hans menighet'. Den sekstende konferansen holdes i 2009 i Singapore med tema: 'Kristus-sentrert tjeneste'. Den syttende og den attende konferansen, henholdsvis i 2011 og 2014 holdes i Taipei på Taiwan med tema: 'Kristus - Guds ett og alt' og 'Dette er Guds arbeid'.

Talerne på disse konferansene har vært Stephen Kaung, Lance Lambert, Ernie Hile, Dana Congdon, Christian Chen, Jim Reid, Hoseah Wu og Godwin Sun.

Drømmen er å kunne holde en slik konferanse i Norge!

Flomrammede pakistanske kristne diskrimineres og får ikke hjelp

Over hele Pakistan øker nå vannstanden på grunn av det årlige monsun-regnet. Men mens vannstanden øker, blir ikke alle innbyggerne i Pakistan behandlet likeverdig.

Kristne og andre som tilhører andre religiøse minoriteter blir ofte de som aller sist får hjelp, eller blir reddet. Hvis de i det hele tatt får hjelp fra pakistanske myndigheters hjelpeprogram. Uten denne hjelpen står de aldeles ribbet tilbake.

For øyeblikket er Rawalpindi hardt rammet. Vannet står høyt over gatenivå, hus har kollapset, eller har fått ødelagt vegger eller tak. Langs breddene til Soan-elven finnes det 700 hus, for det meste bebodd av kristne. Mange av disse husene er blitt svært ødelagte på grunn av de store nedbørsmengdene. 10 hus er regelrett blitt vasket vekk, mens 300-400 har fått store skader.

Åtte av familiene som bor her står midt oppe i bryllupsforberedelser, men det vil bli umulig å gjennomføre disse bryllupene fordi vannmassene har ødelagt så mye. Svært mange er uten rent drikkevann.

La oss be for våre hardt rammende trossøken.

En oppdatering til alle dere som ber for meg.

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som ber for meg:

Førstkommende mandag skal jeg til hjerteklinikken på Feiring igjen. Det blir åttende hjerteoperasjonen.

Jeg venter fremdeles på å komme inn til en lungespesialist, men fastlegen min var i kontakt med vedkommende og det er nå satt rød lapp på papirene mine. Det skal visstnok bety at jeg har høyeste prioritet. Hva som skjer videre vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det er en stor cyste i den venstre lungen. Jeg har tørrhostet siden jeg var på Feiring i april, og sliter med store smerter hver dag. Noen ganger så intense at jeg må legge meg på gulvet for å finne en liggestilling som letter på smertene. Oppå alt dette kommer angina-anfallene flere ganger i uka.

Takk til alle dere som ber. Vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten forbønnsstøtten. Gud har i sin nåde gitt meg krefter til å holde frem med litt undervisning og forkynnelse, og jeg er takknemlig for de preke-oppdragene jeg har og får. De holder meg gående! Kallet til å tjene Gud er like brennende i meg, selv om noen dager er veldig tøffe, også følelsesmessig.

Å velsigne hverandre

'Å velsigne er å si gode ord. Vi må velsigne hverandre til stadighet. Foreldre må velsigne sine barn, barn sine foreldre, menn sine hustruer, hustruer sine menn, venner sine venner', skriver Henri Nouwen i boken 'Bread for the Journey'.

Så legger han til:

'I vår tid, som er så full av forbannelser, må vi hver plass vi kommer til med velsignelser.

Vi glemmer så lett at vi er Guds elskede barn, og vi lar verdens mange forbannelser fordunkle våre hjerter. Derfor trenger vi å påminne oss om at vi er elsket og minne andre på det samme.

Være seg at velsignelsen gis med ord eller med gester, høytidelig eller uformelt, trenger vi å leve velsignet'.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 10

Det er en tid for alt - også for å sørge. Også i en kristens liv.

'... en tid til å gråte...', leser vi hos Forkynneren.

I Romerbrevet oppfordres vi til å gråte med de som gråter, jfr Rom 12,15.

Likevel - det må ryddes rom for sorgen i mange kristne sammenhenger. Fremdeles er det noe tabubelagt å vise følelsen av tap. Da tenker jeg ikke bare på døden. Det finnes så mye annet en kan tape. Helsen, for eksempel. Et vennskap. Et arbeid. En relasjon til en menighet. Bare for å nevne noe.

Enkelte mener at man skal legge lokk på følelser man har knyttet til sorg. Ikke vise dem i det offentlige rom. Som gode nordmenn hører dette med til det private rom. Slik er vi opplært.

Så annerledes Jesus er! Også når det gjelder sorgen.

'Salige er de som sørger', sier Han.

Er det mulig! Å være velsignet når man opplever sorg? Ja, om vi skal ta Jesus på ordet, og det skal vi.

Det er lett å hoppe raskt til neste setning i denne saligprisningen, for da får vi forklaringen på hvorfor det er salig å sørge. Men stans nå litt. Dvel litt med det radikale i Jesu ord: 'Salige er de som sørger'.

Tenk på det, når du selv opplever sorg, eller møter sørgende. La det være rom for sorgen, og opptre med varsomhet overfor mennesker som sørger. Gjør som apostelen Paulus oppfordrer oss til i Romerbrevet: Gråt, med de som gråter. Ikke kom med alle svarene, eller med trøsten. Kom med gråten. Kom med spørsmålene. Gud tåler ropene våre.

Psykologene snakker som sinne som fortrengt sorg. Det er det nok mye sannhet i. Kanskje fordi sorgen ikke har fått rom. Det er blitt lagt lokk på den. Men det er altså helt greit å sørge - også for en kristen.

Nå er det noen som åndeliggjør disse ordene og snakker om sorgen for synden, når de leser den andre saligprisningen i Bergprekenen. Men det står ingenting om det i teksten. Det er noe man i så fall leser inn i den.

Jesus sier det rett frem - uten noen tvetydighet: 'Salige er de som sørger'.

(fortsettes)

Her er Smith Wigglesworths Bibel

Se nøye på dette bildet! Det viser et virkelig klenodium.

Bibelen som er avbildet, og hvis blader har løsnet, og er usedvanlig slitt og velbrukt er ingen ringere enn Smith Wigglesworth's personlige Bibel.

Den ble gitt i gave etter Wigglesworths død til bestefaren til Canon Andrew White, den anglikanske presten som etter at han fikk MS, dro til Bagdad for å være prest for en menighet i midt i terrorveldet i Irak. Bestefaren til Andrew White var en av de første som ble uteksaminert fra bibelskolen til Assemblies of God i Storbritannia. Han var en nær venn av rektoren, den legendariske pinsenestoren, Donald Gee.

Donald Gee anbefalte Whites bestefar til Wigglesworth som dennes assistent. Hvilket han var i flere år. 

Det var Donald Gee som forrettet i Wigglesworths begravelse, og noen i Wigglesworths familie ga Bibelen i gave til Gee. Han ga den så videre til bestefaren til Andrew White.

To dager før bestefaren til Andrew White døde kalte han på Andrew og ba han om å komme. Der ved dødsleiet til bestefaren fikk Andrew overrakt den sjeldne gaven. Han gav Andrew Wigglesworths Bibel med en bønn om at Andrew White aldri måtte la ilden slukne!

Andrew White tar med seg denne Bibelen de fleste stedene hvor han preker, og han prekte også fra den i sin bestefars begravelse.

Det sies om Smith Wigglesworth at det ikke gikk mer enn 20 minutter mellom hver gang han leste noe fra Bibelen.

Takknemligheten, døden og å minnes de som har gått foran

Det er ikke så mange som våger å snakke om, eller skrive om døden. Henri Nouwen (bildet) er en som våger.

'Den fremste gave vi kan gi vår familie og venner er takknemlighetens gave. Takknemligheten befrir dem slik at de kan fortsette livet uten bitterhet og selvbebreidelser', skriver han om den som får muligheten til å forberede sin egen død.

Nouwen skriver også om de dødes vennskap, på en måte som også er befriende. Jeg har oversatt følgende fra boken 'Bread for the Journey':

'Når vi blir eldre får vi enda flere å minnes - de som har gått i forveien. Det er svært viktig å minnes dem som har elsket oss og dem vi har elsket.

Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger langs veien. Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde.

Å minnes de døde er å beholde deres vennskap'.

Wesley og Bunyans oppgjør med den falske nådelæren

I forbindelse med en preken jeg skal holde over Jud. vers 3, om den å 'stride alvorlig for den tro som en gang for alle er overlevert de hellige', har jeg sett nærmere på en vranglære som har virkelig har plaget kirken opp gjennom tiden og ført til manges fall.

Jeg tenker på antinomistene - lovfornekterne.

En av de som stiftet bekjentskap med dem var John Wesley (bildet). Det er interessant å merke seg en samtale han hadde med noen av de som forfektet denne læren. Deres argumentasjon ligner til forveksling noe av det som talsmennene for den nye nådelæren forfekter.

Wesley fortelleer at i 'Jenninghall hadde antinomistene arbeidet hardt i djevelens tjeneste'. I Birmingham sier han at 'de ville, urene, dyriske, bespottelige antinomistene' aldeles har ødelagt forsamlingenes åndelige liv. Han forteller om en viss Roger Ball som hadde sneket seg inn i menighetslivet i Dublin. Til å begynne med virket han så åndelig sinnet at forsamlingen mottok ham med varm velkomst som ypperlig velegnet for kirkens liv og tjeneste. Etter hvert 'viste han seg å være full av svik og de mest vederstyggelige feiltrinn, blant annet den ide at den troende hadde rettigheter på alle kvinner'. Han ville ikke ta del i nattverden, for under nåden måtte man 'ta ikke, smak ikke, rør ikke' (Kol 2,21) Heller ikke ville han preke, han holdt seg fra gudstjenestene fordi, som han sa: 'Det kjære Lammet er den eneste predikant'.

I den hensikt å vise hva disse antinomistene sto for, gjenga Wesley i sin Journal en samtale han hadde hatt med dem i Birmingham. Den forløp som følger:

- Tror du at du ikke har noenting med Guds lov å gjøre?
- Det har jeg ikke. Jeg er ikke under Loven. Jeg lever ved tro.
- Har du, som lever ved tro, rett til alt i verden?
- Det har jeg, Alt er mitt, siden Kristus er min.
- Kan du altså ta hva du vil, hvor som helst? La oss si fra en butikk, uten eierens samtykke?
- Det kan jeg, om jeg vil, for alt er mitt. Men jeg vil bare unngå å vekke anstøt-
- Har du rettighet på alle kvinner i verden?
- Ja, hvis de går med på det.
- Men er så ikke det en synd?
- Jo, for det som mener det er synd. Men ikke for dem hvis hjerter er fri'.

John Bunyan
Også baptisten John Bunyan støtte på dem som gjorde krav på frihet fra all morallov.

Bunyan skriver: 'De så med fordømte meg som lovisk og mørk, der de innbilte seg at bare de hadde oppnådd slik en fullendelse, at de kunne gjøre hva de ville uten å synde'. En av dem som Bunyan kjente 'ga seg hen til alle arter av smuss og urenhet ... og bare lo av alle formaninger om å skikke seg. Da jeg umaket meg med å refse hans ondskap lo han bare enda mer ...'

12 kristne løslatt etter kausjon i Kina

12 kristne fra Hunan-provinsen er midlertidig satt fri etter at det er blitt betalt kausjon for dem. Det er ChinaAid som melder dette.

På bildet ser vi de 12 som nå venter på en eventuell dom.

De 12 ble arrestert 7.august og anklaget for kriminell virksomhet. I anklagen heter det at de har 'ledet sekter og kulter'. Gode advokater har sørget for å få gjennomført denne avtalen med kinesiske myndigheter, mens saken fortsatt etterforskes.

Hunan-provinsen har lenge vært selve arnestedet for den kolossale vekkelsen som pågår i Kina. Her finnes det største antall kristne i hele Kina, og Henan-provinsen er ofte blitt kalt 'Kinas Galilea', med tanke på den 'Galileiske våren', når Jesus startet opp sin virksomhet der og så mange mennesker kom til tro og ble berørt av evangeliet.

Pastor i Nepal dømt til 12 års fengsel satt fri etter to

Etter å ha tilbrakt nesten to år i fengsel ble en pastor i Nepal satt fri 27. juli. Dette er blitt kjent først nå. Pastoren skal ha blitt arrestert fordi han spiste oksekjøtt, noe som blir sett på som en kriminell handling i det hinduistiske Nepal. Selv om det er helt legalt for en ikke-hindu å spise kjøtt, ble denne pastoren arrestert og kastet i fengsel etter at hinduer i landsbyen hvor han bor angrep pastoren, brente ned hans hus etter at de hevdet at han hadde angrepet en ku, slaktet den og spist kjøttet.

Forfølgelsen av kristne i Nepal ser ut til å eskalere, og historien hinduene har servert i denne saken er et skalkeskjul for å få brakt denne pastoren til taushet.

Det var oktober 2012 pastor Chhedar Lhomi Bhote (bildet) ble arrestert etter at en mobb med militante hinduer angrep ham i hans hjem. 37 åringen er pastor for en liten forsamling. Han ble opprinnelig dømt til 12 års fengsel. Pastor Bhote og hans familie bor i et avsidesliggende strøk av Nepal, nær den tibetanske grensen. Det kan være årsaken til at hans sak først er blitt kjent nå.

Om å utstråle Kristus

Selv 17 år etter sin død, 5. september 1997 i Calcutta, India, er mor Teresa i manges øyne det fremste eksemplet på kristen nestekjærlighet, ja, på hvem som er en sann kristen.

Få, om noen, har kroppsliggjort evangeliet som henne. Hun forkynte med ord - ofte minneverdige, ikke minst radikale og utfordrende ord - men først og fremst forkynte hun med sitt liv. Et liv levd for og med de fattigste av de fattige, et liv for det ufødte liv, så vel for de dødende, spedalske og utstøtte, som ingen ville ha med å gjøre. Den lille, vevre albanske nonnen satte djupe spor etter seg.

I dag takker vi Gud for hennes liv, når vi sammen med kristne over hele verden minnes henne. Du kan lese artikkelen: Om å utstråle Kristus, her: http://www.monastisk.blogspot.com

Hva betyr det å elske?

'Å elske noen betyr ikke bare å gjøre ting for dem, det er mye djupere enn som så.

Å elske noen er å vise dem deres skjønnhet, deres verdig, deres viktighet; det handler om å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk, det handler om å glede seg i deres nærvær, bruke tid i deres selskap og kommunisere med dem.

Å elske er å leve i et hjerte-til-hjerte forhold med andre, gi til og motta fra hverandre'.

Jean Vanier, oversatt fra boken: 'Seeing Beyond Depression, side 19.

Undervisning, samtaler og salmekveld

Dagen i dag ble en travel, men velsignet dag.

Første delen av dagen underviste jeg om det personlige bønnelivet og hvordan man kan leve i Guds nærvær og lytte til Guds stemme, for en flott gruppe unge studenter ved Høgskolen for teologi og ledelse. Vi var samlet i bønnehuset i Filadelfia, Oslo.

Det er så berikende å møte unge mennesker som studerer teologi, som har en radikal overgivelse til Gud, og som vil lære Herren bedre å kjenne.

På kvelden deltok jeg på 'salmekvelden' i Jesus Church, som har sine lokaliteter i Markus kirke i Oslo. Det er første gang jeg er til stede på noe møte i denne menigheten. Jeg ble gledelig overrasket over det jeg fikk være med på. En særegen kveld med flere av Bibelens salmer i sentrum, tonesatt og sunget av Stephan Christiansen. Fint var det, stillferdig og slitesterkt. Ikke minst på grunn av Peter Halldorf som kom med små, men innholdsmettede, kommentarer til hver salme.

Godt var det også at jeg fikk muligheten til å hilse på og snakke med Peter Halldorf, som jo er leder for kommuniteten jeg er medlem av. Helseutfordringene mine har jo gjort at jeg ikke fikk delta på årets kommunitetssamling. Det ble rett og slett for langt og krevende, og det var krevende med Oslo-turen også. Men jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud som gav nåde og styrke til å få oppleve dette i dag. Dagene er så utfordrende til tider at dette var et aldri så lite mirakel.

Har feiret ukentlige gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet i to år

Denne måneden er det to år siden vi startet opp med gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet.

Hver torsdag kl.1800 har vi kommet sammen for å be, synge, lovprise, feire Herrens måltid sammen. Liturgien er den samme hver gang. Dens innhold skriver seg tilbake til den tidlige kirken. Og slik fortsetter vi også: Hver torsdag kl.18.00.                   

I 'Den Heliga Mässan', gudstjenesteordningen for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er medlem av, heter det: 'Hver gudstjeneste er en rasteplass der vi gjennom Ordet og måltidet får veiledning og næring for den videre vandringen. Vi innser hvor livsnødvendig denne rasteplassen er for at vi ikke skal bli liggende etter på veien, mister motet og tape orienteringen. Det er ved at vi hver søndag (for vårt vedkommende hver torsdag, min tilføyelse) feirer gudstjeneste at vi forstår hvorfor vi er kristne. Det er ved å delta i kirkens gudstjeneste at vi bevarer troen'. (Oversatt fra Peter Halldorf: Den Heliga Mässan. 2014, side 16)

Det eneste nye vi nå innfører er det vi kaller 'Månedens ord'. Dette er et spesielt valg bibelord, som vi vil forsøke å leve ut i praksis i den måneden ordet gjelder for. Vi følger 'Fra ord til liv' som gis ut av Focolare, og blir oversatt til over 96 språk og dialekter og spres verden over.

Ordet for september er dette:

'Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære'. (Rom 15,7)

Dette ordet vil vi utfordre hverandre på. Hvordan kan dets innhold leves ut i praksis?

Takk til dere som støtter Kristi himmelfartskapellet med deres forbønner og gaver. Noen gir et månedlig beløp. Det er vi veldig takknemlig for. Ingen som har ansvar for arbeidet som gjøres i kapellet får lønn. Alle gaver vi får inn brukes til å dekke løpende utgifter til den ukentlige nattverden, strømutgifter, forsikring av bygningene på Øvre Strømstad bønnetun.

Gaver kan gis til: 1604.14.64406. Kontoens navn er Poustinia.

Du er hjertelig velkommen til å delta på våre økumeniske gudstjenester. Enkelte finner veien til oss helt fra Oslo. Det er grei togforbindelse via Gjøvikbanen.

40 år i dag siden Lewi Pethrus døde

'Så ofte menigheten kommer sammen for å bryte brødet, valfarter den til korset'.

Ordene tilhører Lewi Pethrus (bildet). I dag er det ganske nøyaktig 40 år siden han døde.

Herrens måltid, Brødsbrytelsen, skulle få enorm betydning for pinsehøvdingen Pethrus. Han skriver: 'Denne sannhet er for meg som en diamant, lik en perle som gnistrer, stråler, blinker og fryder min sjel, og jo mer jeg ser på den, jo skjønnere og herligere blir den'. Når Lewi Pethrus kommenterer nattverdens vesen, konstaterer han hvorledes de lærde ivrig diskuterer om det som skjer med brødet og vinen i nattverden.

'Det spørsmålet vil vi ikke diskutere med dem, la oss bare si som Skriften sier:  - Vi blir delaktige i Kristus ved at vi nyter dette måltid'.

At dette er vanskelig for mange å forstå, er han meget bevisst:

'Hvordan kan det at jeg spiser en liten bit brød og drikker litt vin meddele meg Kristus, sier du. Ja, det kan jeg ikke forklare, akkurat som jeg ikke kan forklare mye annet i Guds ord'.

4. september 1974 dør Lewi Pethrus. Det var som en en statsminister skulle vært gravlagt. Etter begravelseshøytideligheten ble kisten ført i kortesje gjennom Stockholms gater. Tusenvis av mennesker fulgte kisten, og 90 utplasserte politimenn sto i stram givakt rundt det blomsterdekkede ekipaget.

Men slik var ikke begynnelsen. Den var preget av forakten, sjikanen, latterliggjøringen. Sågar forfølgelsen.

Du undrer deg kanskje på hvorfor jeg begynner denne artikkelen med Lewi Pethrus' syn på nattverden? Det er ikke så underlig som det høres ut som. Først og fremst handler det jo om at nattverden var særdeles viktig for Pethrus. Det i seg selv er oppsiktsvekkende all den stund baptister og pinsevenner har et reformert syn på Herrens måltid. Men hovedsaken er at det bruddet som skjedde mellom Det svenska Baptistsamfundet og Pethrus ikke hadde med Åndens dåp og tungetalen å gjøre - som mange kanskje vil tro.

Pethrus og nattverden
Det hadde med synet på nattverden.

Lewi Pethrus var nemlig pastor for den syvende baptistmenigheten i Stockholm: Filadelfiaförsämlingen fra 9.januar 1911 til 7.september 1958. Denne forsamlingen ble utelukket fra det svenske baptistsamfunnet 29.april 1913. Årsaken var at Fildelfiaförsämlingen hadde åpnet sitt nattverdbord for andre enn medlemmene av baptistmenigheten.

Håkan Arenius, som er lederskibent i den svenske Dagen, skriver innsiktsfullt om dette i en artikkel publisert 3.august 2013:

'1913 fruktade samfundsledarna stor oreda genom att uteslutna skulle kunna delta i nattvarden utan att göra upp med sin synd, och att medlemmar i barndöparförsamlingar skulle få tillträde till nattvardsbordet, vilket då var uteslutet. Att Filadelfia påpekade att vem som helst inte alls fick delta i nattvarden, utan bara kända personer som genom dopet har iklätt sig Kristus hjälpte inte. Inte heller att Lewi Pethrus hade använt denna praxis redan i Lidköping, och att den förekom i flera församlingar.

John Ongman försökte under åren som följde efter uteslutningen att medla mellan Filadelfia och samfundet. Men samfundsledarna ville inte ha tillbaka Filadelfiafolket, och Lewi Pethrus lanserade med framgång en teologi om full och härlig frihet från samfundsväsendet.
Forskning tyder på att detta synsätt föddes hos Pethrus i den här processen. Ordvalet var ofta aggressivt och uppfattades som ett ohemult dömande av andra troende, för att citera Svenska Morgonbladet.

Filadelfia uteslöts på grund av nattvarden
Pingstväckelsen kom till Sverige 1907 och drabbade Elimförsamlingen i Stockholm med kraft.

Enligt pressen var människor som berusade. En man påstods ha begått självmord efter att ha besökt Elim.

Pressen krävde att polis och läkare skulle ingripa, om inte samfundsledarna gjorde det. Ledarna i sin tur, förklarade med hänvisning till församlingens självständighet att de ingenting kunde göra. När de senare försökte ta upp frågan i sin konferens teg Elimfolket och hävdade att ingen hade med församlingens inre liv att göra. Elim fick alltså hållas.

Två år senare upprepade sig mönstret i den nya Filadelfiaförsamlingen med en viss ung ledare. Nu tänkte man inte göra om misstaget. Men församlingen hade framgång och hade varken tid eller lust att lyssna.
Ett helt år levde den med uteslutningshotet utan att agera. I det avgörande mötet med distriktet ställde just ingen upp för Filadelfia, inte ens vännerna från Elim.

Från att första dagen ha talat om att söka det bästa sättet att åstadkomma samförstånd vände Lewi Pethrus andra dagen och angrep skarpt baptisterna för deras villfarelse i samfundsfrågan. I ryggen hade han församlingens bönemöte som varit dagen innan, under rubriken: Herre led oss rätt.
Redaktör Edhelberg på Svenska Tribunen menade att beslutet gick i trötthetens tecken, många hade troppat av. Han menade också att klubban hade fallit innan någon kommit sig för att begära votering, trots en del nejröster. Men beslutet var fattat.'

Men det er selvsagt så mye, mye mer å skrive om Pethrus: om pinsevennen, redaktøren, politikeren, radiopioneren. Det skal jeg da også gjøre. Det kommer en artikkelserie om Lewi Pethrus med tittelen: Løftene kan ikke svikte, om litt, på bloggen, så følg med!

Hvordan be Salmene? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til den anglikanske presten, Jim Wellington, gjengitt i The Sounding, om hvordan vi kan be Salmene:

I likhet med andre bibelkommentatorer gjør Hl.Athanasios en forbindelse mellom vers i Salmenes Bok som inkluderer en kort bønn o guddommelig hjelp - slik som 'se i nåde til meg' og 'frels meg', 'utfri meg' - og Kristi person. Enten disse bønnene blir sett på som salmisten ber som et talerør for Kristus, som en profetisk bønn om noe som skal skje eller disse sees på som bønner rettet mot Kristus selv, eller indirekte til Ham som mellommannen mellom Gud og mennesker.

For eksempel ser Hl.Athanasios Salme 16,1 - som Salme 22 - som et forbilde på lidelseshistorien, og derfor konstituerer ordene: 'Bevar meg Gud, for jeg søker min tilflukt til deg' en bønn av Kristus selv rettet mot Far. I denne sammenhengen hevder Anthanasios at Kristus ber til Far 'på vegne av menneskeheten', i betydningen av at Han er vår felles representant som går i forbønn for oss.

Anthansios reflekterer også over Salme 54,1: 'Gud frels meg ved ditt navn, skaff meg rett ved din kraft'. Han skriver: 'I din kraft, det vil si, i din Sønn'. Han ser derfor salmisten som påkaller Kristus som en kroppsliggjøring av Guds kraft - som instrument for frelse og rettferdighet for den som ber.

For hellige Athanasios - ja, for alle Fedrene - involverer det å be Salmene oss i et stadig gjentagende møte og samtale med den Herre Jesus Kristus. Vi finner oss selv stadig påkallende 'Hans store og herlige navn' og ber om at lyset fra Hans ansikt skal lyse over oss - Salme 67,1. Vi finner oss selv regelmessig bundet sammen med de bønner Han ber 'på vegne av menneskeheten' eller vi på egne vegne kaller på Hans nåde, Hans frelse, Hans utfrielse.

Iranske myndigheter reiser nå nye anklager mot pastor Behnam Irani

Iranske myndigheter reiser nå nye anklager mot pastor Behnam Irani - her sammen med familien.

Hele 18 i tallet. Blant de nye tingene pastor Irani nå anklages for er at han har 'spredt korrupsjon på jorden', som i Iran er en alvorlig forbrytelse.

Pastor Irani ble arrestert i desember 2006, og ble i 2011 dømt til seks år fengsel for 'handlinger mot staten'. Behnam Irani sliter med store helseutfordringer, og har vært døden nær flere ganger.

Ifølge Christian Solidarity Worldwide holdes pastor Irani for tiden i isolatcelle. Her hentes han jevnlig ut av sikkerhetspolitiet og utsettes for knallharde fysiske og psykiske avhør.

La oss huske ham og familien hans i våre forbønner.

Politiet i Usbekistan stormet husene til to baptistfamilier

Igjen er det baptistene i Usbekistan som blir utsatt for forfølgelse.

De får konfiskert sine Bibler, sangbøker, til og med deres personlige notatbøker brukt under bibelundervisningen!

Forum 18 melder at midt i august i den sentrale Navoi-regionen stormet politiet hjemmet til en baptistfamilie. I dette hjemmet ble det feiret gudstjeneste. De konfiskerte alle de kristne bøkene de kom over i dette hjemmet, og i et annet hjem tilhørende samme baptistmenighet. To kristne som var på besøk fra Russland, ble bortvist fra Usbekistan, og moren som ikke er menighetsmedlem, men som var på besøk fra Israel. Det er i ferd med å bli opprettet sak mot tre av disse baptistene.

Tidlig i august ble hjemmet til en baptistpastor raidet av politiet, mens pastoren, hans sønn og deres venner spilte volleyball. 15 politimenn og offiserer deltok i husransakelsen.

Også her ble all kristen litteratur konfiskert. Alle som var til stede i huset ble innbrakt til politistasjonen, og man regner med at det også i dette tilfellet vil bli opprettet sak mot husets familie.

La oss huske våre forfulgte trossøsken i Usbekistan i våre forbønner.

Hele familien ble frelst

Det finnes 1,4 millioner ungarere i Romania. Blant dem finnes det mange levende frimenigheter. Baptistene har slått seg sammen i en egen union, som teller 247 menigheter med 8954 døpte medlemmer.

Nylig var det dåp i en av disse. Den høytidelige dåpshandlingen skjedde utendørs. En hel familie ble døpt på bekjennelsen av sin tro. Det var resultatet av en serie med utadrettede møter i februar i år.

Tredje kvelden i denne serien var temaet: 'Hvordan kan navnet mitt bli skrevet i Livets bok?' Det teamet engasjerte en familie som dukket opp for å høre hvordan dette kunne finne sted. Budskapet grep dem så sterkt at de valgte å gi sine liv til Herren Jesus, og gjøre Ham til Frelser og Herre i deres liv.

Nå var tiden kommet til å ta konsekvensen av denne avgjørelsen og bli døpt. Etter dåpen ble familien medlemmer av den lokale baptistmenigheten hvor møtene hadde funnet sted. Denne menigheten finnes i den rumenske byen Oradea.

Samtaler med Isak Syreren om IS, Syria og Irak, del 2

Fader Michah Hirschy har gjort det samme arbeidet som meg med å lese Isak Syreren inn i dagens kontekst. Han skriver følgende:

'Når jeg sammenligner Abba Isaks ord med disse som nå kontrollerer hans hjemland, blir jeg minnet om noe som Zissimos Lorenzatos en gang skrev:

'Det finnes døde mennesker som rettleder kursen for våre liv og det finnes levende mennesker som, jo høyere de roper, jo tydeligere blir det at de er døde før deres tid'.

Abba Isaks stemme har veiledet utallige liv, innebefattet livene til Fjodor Dostojevskij og Elder Paisios.

Abba Isak, med ekstraordinær presisjon, taler til de som nå utsettes for vold og hat:

'En nidkjær mann [det syriske ordet brukt her for "iver" har betydningen fanatisme] oppnår aldri fred i sinnet; men han som er en fremmed for fred er også en fremmed for gleden. Hvis, som det er sagt, at sjelefred gir perfekt helse, og denne iver er motsetningen til fred, så er da den mannen som har denne iver syk med en alvorlig sykdom ... Nidkjærhet er ikke regnet blant mennesker til å være en form for visdom, men som en  sykdommer av sjelen, nemlig trangsynthet og dyp uvitenhet'.

Vi bør ikke anta at svaret på den demoniske iveren til IS er en 'rettferdig' iver fra vår side. Vi blir minnet om ordene til Abba Isak om at 'nåde og rettferdighet i en sjel er som en mann som tilber Gud og avgudene i ett hus. Nåde er motsetningen til rettferdighet ... Som gress og brann ikke kan sameksistere på ett sted, slik kan heller ikke rettferdighet og barmhjertighet bli værende i en sjel.'

Mens Midtøsten og store deler av resten av verden blir fortært av vold og lidelse, må vi igjen spørre oss selv, hva kan vi gjøre? Hva Abba kaller Isak oss til å gjøre? Abba Isak instruerer oss til å tilby konkrete handlinger av selvoppofrende kjærlighet for dem som lider. Hva hvis vi ikke klarer å elske i en selvoppofrende og håndgripelig måte? Han forteller oss at vi kan be. Er vi ikke i stand til å be? Han forteller oss at vi kan gråte med dem som lider. Er våre øyne tørre og står fortvilelse for døren? Denne blinde mannen i ørkenen, vår salige Abba Isak, svarer ved å gi oss en visjon av håp og kaller oss til å betro oss til Guds kjærlighet, han sier til oss:

'I kjærlighet har Han ført verden inn i sin tilværelse; i kjærlighet leder Han den i sin midlertidige tilværelse; i kjærlighet bringer Han den inn i en vidunderlig forvandlet tilstand, og i kjærlighet vil verden bli oppslukt i det store mysteriet om Ham som har utført alle disse tingene ...'

Guds fortrolige samfunn

Gud deler sitt hjertes hemmeligheter med dem som søker Ham dag etter dag, og som lengter etter å trå Ham nær.

'Dine øyne skal skue Kongen i hans herlighet, de skal se et vidstrakt land'. (Jes 33,17)

'En ting har jeg bedt Herren om, det søker jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens prakt og grunne i hans tempel'. (Salme 27,4)

'Herren har FORTROLIG samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort'. (Salme 25,14)

Ny bok om baptistenes tro og lære utgis i Ukraina - kunne ikke vært mer tidsaktuell

I Ukraina lanseres en banebrytende bok i disse dager, som også må sies å være svært tidsaktuell med tanke på de mange spørsmålene ukrainerne har om evangelikale kristne (bildet).

Som kjent blir evangelikale kristne utsatt for kidnapping, sjikane, drap i de områdene som kontrolleres av russiske separatister. Mange ukrainere spør hvorfor? Han som har fungert som interim-president, var også baptist. Hvem er så baptistene? Hva tror de?

Boken inneholder historien til baptistene. Her introduseres hovedtrekkene i dannelsen og utviklingen til Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene, her stifter man bekjentskap med små og store menigheter i landsbyer og byer, og alle de 25 regionale sammenslutningene som utgjør denne baptistunionen.

Boken inneholder over tusen bilder som illustrerer både fortid og nåtid, og den forklarer hva baptistisk tro innebærer. 

Unionen av Evangeliske kristne/Baptistene teller 125.509 døpte medlemmer i 2382 menigheter.

SISTE: Flere kilder hevder fader Paolo er i live - nå trenger vi din forbønn!

VG Nett bekrefter det jeg har hørt hos flere av våre kilder: Fader Paolo Dall'Oglio (bildet) lever!

Den italienske presten, som har bygget opp igjen det eldgamle Deir Mar Musa klosteret i Syria, ble kidnappet 29.juli 2013 i byen Raqqa som kanskje er selve hovedkvarteret for den beryktede terrorgruppen IS.

VG Nett skriver: 'Like etter kom de første meldingene om at han hadde blitt henrettet. Men nye opplysninger tyder på at det kan ha vært en avledningsmanøver: Ifølge flere kilder holdes presten i fangenskap nær den tyrkiske grensen. Det skal pågå hemmelige forhandlinger om å få ham løslatt, og så sent som i sommer skal han ha fått besøk av en italiensk delegasjon i fangenskap. Strengt bevoktet av bevæpnede gisseltagere, skal de ha gjennomført et to timer langt møte med presten.'

Dette er veldig gledelige nyheter, og et stort takkeemne.

Det som ikke er hyggelig er at fader Paolo kan være blant dem IS har på listen over kidnappede ofre som nå står for tur til å bli halshugget.

Derfor trenger vi dine forbønner!

Kan du være med på å be for fader Paolo? Vi har bedt for ham hver torsdag i forbindelse med gudstjenestefeiringen i Kristi himmelfartskapellet, og vil fortsette med det.

Samtaler med Isak Syreren om IS, Syria og Irak, del 1

En av mine følgesvenner gjennom mange år er en syrer ved navn Isak.

Det hender ganske ofte at han taler til meg, gjennom sitt liv og det han har skrevet.

Selv om han levde på 600-tallet, vibrerer hans stemme av liv og ordene er aktuelle som aldri før. Ikke minst nå med grusomhetene som skjer i områdene av der hvor han i sin tid virket med evangeliet.

Hans liv faller sammen med noen av historiens mest dramatiske årtider på midten av 600-tallet. Som ganske ung trådte han inn i Mar Matteus-klosteret nær Ninive. Når han en gang forlater dette klosteret for å begi seg ut i ørkenen, har han personlig opplevd hvordan krigen mellom perserne og romerne går over i den arabisk-islamske erobringen av det kristne Orienten og det persiske rikets undergang. Til hans samtidige hører Mohammeds to brorsønner hvis død ved Kabala utløste skismaet mellom sunnier og shia-muslimer.

I juni falt Mosul for den militante gruppen som nå er kjent som IS, og med byens fall kom også utrenskningen av de kristne, og tapet av en eldgammel kristen kultur med sine kirker, klostre og menigheter. Det er ingen tvil om at demoniske horder er sluppet løs.

På de østre bredder av eleven Tigris tvers over for Mosul ligger ruinene av Ninive, den eldgamle hovedstaden i Det assyriske riket. Fra ruinene av denne byen lyder stemmen til en mann som mot sin vilje ble valgt til biskop. Så ble da også hans biskopsgjerning usedvanlig kort. Kun fem måneder. Da orket ikke den godeste Isak mer av kirkepolitikk, stridigheter og anklager om vranglære. Han grep vandrerstaven og begav seg ørkenen i vold.

Stemmen hans er ikke høylydt. Det var den heller ikke i hans levetid.  Han talte stillhetens språk. Kanskje det er årsaken til at hans stemme lyder likevel så klart over 1000 år etterpå?

Som jeg skriver i min bok: 'Ved stille vann' (Frihet forlag 2002/2006): 'Alt har sin begynnelse i stillheten. Guds skapende ord gikk ut stillheten og har vendt tilbake til stillheten. Den tidligere biskopen i Linkjöping, Martin Lönnebo, har skrevet følgende i denne sammenhengen: 'Å, hellige Taushet, du er havet omkring Guds trone, det evig hvilende og lyttende'. Derfor er djup stillhet den absolutte forutsetning for Gudserfaring'. (side 19)

Den stille, vare stemmen til abba Isak er fremdeles med oss og kan ikke ties ihjel, selv ikke ekstremistene i IS klarer det.

(fortsettes)

Fire egyptiske kristne kidnappet i Libya

Fire koptere ble kidnappet i Libya i forrige uke.

Det skjedde i nærheten av byen Sirte. I følge The Libya Herald er de fire kidnappet av ukjente gjerningsmenn. De skal ha blitt stanset av bevæpnede menn på veien fra Tripoli til den egyptiske grensen i det de var i ferd med å forlate Libya.

I følge The Libya Herald satt de i en bil sammen med tre andre egyptere, men disse var muslimer. De bevæpnede mennene spurte etter identitetspapirer, og om hvilken religion de tilhørte. Da de hørte at fire av de som var ombord i bilen var kristne, ble disse tatt med.

En av passasjerene og sjåføren spurte kidnapperne hva som nå ville skje med de fire kopterne, men da ble kidnapperne svært sinte, og truet de to som spurte og ba dem reise derfra øyeblikkelig.

Flere kristne skal være kidnappet i Libya den siste tiden.

La oss be for dem.

Hvordan be Salmene? Del 1

Å be Salmene er en bønnetradisjon vi har arvet fra vår eldre bror, jødene. I denne artikkelen skriver Jim Wellington i The Sounding om hvordan vi kan be Salmene.

Jeg synes artikkelen var så god og innsiktsfull at jeg har oversatt den for bloggens lesere:

'Hvordan ber vi Salmene? Vi burde hente vår veiledning fra de hellige fedre i den tidlige kirken og lære av deres visdom. Mens jeg forsket på opprinnelsen til Jesusbønnen, kom jeg over en fascinerende innsikt i en salmekommentarer akkreditert disse Fedrene fra det tredje, fjerde og femte århundre. Denne innsikten og forståelsen av salmene som de fremmet, var tilgjengelig for de tidligste munkene og nonnene i Egypt, hvor Jesusbønnen er antatt å ha sin opprinnelse.

Den viktigste av denne kunnskapen presentert for oss av de hellige fedre er at å be Salmene involverer oss i en pågående samtale med vår Herre Jesus Kristus. Igjen og igjen, finner vi forfattere av disse kommentarene tolke de ulike versene av salmene kristologisk - ide de ser Salme-teksten en klar referanse til Jesus. Det er ikke en overdrivelse å si at disse Fedrene gjør det til en vane å identifisere Salmenes Gud med Kristi person.

Hl. Athanasios av Alexandria (296-373) finner jevnlig referanser til Jesus i slike setninger i Salmenes bok som "Guds navn" og "Guds ansikt." For eksempel: 'De skal prise Ditt store og fryktinngytende navn, Han er Hellig' (Salme 99,3) - Navnet i betydningen "Jesus", med en implisitt referanse til Filipperne 2,10 til 11. Et annet eksempel er Salme 4,7: 'Løft Ditt ansikts lys over oss', hvor det ansiktet det her er snakk om er Kristus, for han sier: "Kristus er verdens lys."

(fortsettes)

Guds Lam - som har seiret. Del 4

I sendebrevene omtaler Jesus de han kaller for 'overvinnere'. De skal finnes med i den menighet som 'dødsrikets porter' ikke har overvunnet.

Det er de som står seirende til slutt. Det er ikke snakk om en seier som er vunnet på grunn av fysisk overlegenhet, kløkt, veltalenhet, eller hva antall mennesker angår.

Åpenbaringsboken avdekker for oss hva krigen mot de hellige handler om, og gir samtidig svar på hva som er så karakteristisk for disse overvinnerne, 'de som seirer', som Jesus selv taler om:

'Og det brøt ut krig i Himmelen, Mikael og englene hans kjempet mot dragen. Og dragen og englene hans kjempet, men de fikk ikke overtaket. Det ble heller ikke funnet plass for dem i Himmelen lenger. Så ble den store dragen kastet ut, den gamle slangen, han som kalles djevelen eller Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet til jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham. Så hørte jeg en høy røst i Himmelen si: Frelsen og styrken og riket tilhører fra nå av vår Gud, og makten tilhører Hans Kristus, for anklageren blant brødrene våre, han som anklaget dem framfor Gud dag og natt er kastet ned. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod og i kraft av sitt vitnesbyrds ord, og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden' (12,10-11)

En overvinner bærer altså disse tre karakteristiske trekk:

1) Det er Kristi blod som er selve hemmeligheten til å kunne bli stående
2) Det ord han eller hun avlegger som din bekjennelse
3) Troen de bekjenner seg til er verd å dø for.

Apostelen Peter hjelper oss til å forstå betydningen av Lammets blod:

'For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble frikjøpt fra det tomme livet dere arvet fra fedrene, men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk'. (1.Pet 1,18-19)

Det er kun blodet som renser oss fra all synd, ikke noe annet:

'... og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd'. (1.Joh 1,7)

Det er ikke et hvilket som helst vitnesbyrd som gjør oss til overvinnere! Det er kun det vitnesbyrdet som bringer ære til Lammet, som vitner om frelsen og Golgataverket. Som peker bort fra oss, men som peker på den frelsesgjerning Herren Jesus har gjort for meg og Den Hellige Ånds verk i mitt liv.

Til sin unge medarbeider Timoteus, skriver apostelen Paulus: 'Skam deg derfor ikke over vår Herres vitnesbyrd ...' (2.Tim 1,8) Og apostelen Johannes forteller at det var for 'Guds Ord skyld og for Jesu Kristi vitnesbyrd skyld' (Åp 1,9).

I sine syner forteller apostelen Johannes om martyrene. Deres liv var preget av dette: 'Da han åpnet det femte seglet, så jeg under alterer sjelene til dem som var blitt drept for Guds Ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd de holdt fast på'. (Åp 6,9)

Dette vitnesbyrdet handler om den apostoliske forkynnelsen av Jesu Kristi død, oppstandelse og himmelfart. Det vitnesbyrdet skapte problemer for apostlene, og det vil skape problemer for alle som vil stå for den apostoliske forkynnelsen. Viker vi av fra denne forkynnelsen, vil vi ikke få noen problemer, verken med vår motstander, djevelen, eller med mennesker. Men da vil vi heller ikke avlegge noe vitnesbyrd som gjør oss til overvinnere.

Og til slutt: Overvinnerne er de som ikke har sitt liv kjært, like til døden. Er din tro verd å dø for?

Ta deg gjerne tid til å lytte til denne sangen fra Mount Zion Snellville Baptist Church om Kristi dyrebare blod:

https://www.youtube.com/watch?v=8pBurIrpFK0

(fortsettes)

SISTE: 100 pastorer, diakoner og kirkelige ansatte drept eller forsvunnet i Ukraina

Er vi oppmerksomme på hva som skjer med våre kristne trossøsken i de russisk kontrollerte regionene Donetsk og Luhansk i Ukraina?

Nærmere 100 pastorer, diakoner og andre kirkelige medarbeidere er enten drept eller forsvunnet. 90 prosent av disse tilhører evangelikale kirker.

Menighetslokalene til de evangelikale kristne er enten stengt, eller beslaglagt for å brukes til militære formål.

 Minst 415.000 har flyktet fra sine hjem på grunn av kampene. Minst 180.000 er internt fordrevet inne i Ukraina, mens 197.000 har flyktet til Russland. Over 2000 mennesker er drept og 5000 såret siden kampene startet i april.

Denne helgen har våre trossøsken i baptist- og pinsemenigheter i Ukraina fastet og bedt. Situasjonen er svært spent og foruroligende, og for noens vedkommende har tragedien rammet dem: nære familie- og menighetsmedlemmer er drept eller forsvunnet, og man vet ikke hvor disse forsvunnede er blitt av. Drapene på fire baptister, som ble funnet igjen i en massegrav, har rystet ikke bare Ukraina, men en hel verden.

I de russisk-kontrollerte områdene er det kun Den russisk-ortodokse kirke som får holde på med sin virksomhet. All annen kristen virksomhet er forbudt. Den russisk-ortodokse kirke er provosert over veksten blant de evangelikale, og separatistene støtter opp om Den russisk-ortodokse kirken fordi den fremmer nasjonalistiske strømninger.

La oss fortsette å be for våre trossøsken. Mange sliter med angst og traumer på grunn av de harde krigshandlingene som pågår.

'Dobbelt så mange muslimer kjemper for IS som avtjener verneplikt i det britiske forsvaret'

Et medlem av det britiske parlamentet har kommet med et oppsiktsvekkende utsagn:

Det skal nå være mer en dobbelt så mange britiske muslimer som kjemper for IS enn det er som avtjener sin verneplikt i det britiske forsvaret.

Det er nyhetsmagasinet Newsweek som skriver dette.

Khalid Mahmood, som er parlamentsmedlem av Birmingham, har regnet seg frem til at det finnes minst 1500 unge britiske muslimer som har sluttet rekkene med de ekstremistiske islamistene i Syria og Irak de siste tre årene.

'Hvis du tar et overblikk over hele landet, og de ulike sammenhengene som er representert, så er 500 som slutter seg til disse ekstremistene et konservativt estimat,' sier Mahmood til Newsweek.

Til sammenligning er det kun 600 muslimer som avtjener sin verneplikt i landets væpnede styrker, noe som utgjør omlag 0,4 prosent av Englands totale hærstyrke. Dette i følge Forsvarsdepartementet,

Omtrent fire prosent av befolkningen i Storbritannia er muslimer.

Utenriksdepartementet i Storbritannia opererer med helt andre tall enn Khalid Mahmood. De mener at det kun er snakk om 400 personer som har reist til Syria siden krigen der startet. Mahmood på sin side mener at dette tallet er latterlig lavt, og sier at den engelske regjeringen har sviktet når det gjelder å ta seg av ekstremistene på hjemmebane.

Stor regional ungdomskonferanse i Russland om sangens og musikkens betydning i forsamlingen

9. august ble det holdt en stor regional ungdomskonferanse i baptistkirken i Stavropol i Russland.

Konferansen samlet et stort antall ungdommer og ulike kor og lovsangsgrupper fra Bryansk, Moskva, Adygea og fra flere av byene i Stavropol og Kransnodar regionen. Mange tilhører mindre menigheter, og slike samlinger som dette er til stor inspirasjon i det videre ungdomsarbeidet.

Tema for årets konferanse handlet om hvordan kristen sang og musikk kan ære Gud, og på hvilken måte den kan være et alternativ til verdslig sang og musikk.

Pastoren i baptistmenigheten i Stavropol, Kalmyikov Vasilj, talte om lovsangens betydning i den enkelte kristnes liv, med utgangspunkt i Salme 69,31:

'Jeg vil prise Guds navn med sang, og jeg vil opphøye Ham med lovprisning'.

En annen taler på ungdomskonferansen var hovedeldste i baptistkirken i Stavropol, Litovchenko Nicholas Ignatievich, som talte over temaet: 'Sekulær, verdslig og åndelig kristen musikk'.

Mange hadde også stor interesse av å lytte til Alexei V. Sinichkin, som er kirkehistoriker. Han talte om den store betydningen sangen og musikken har hatt i baptistenes 400 årige historie. Sanger som er skapt under forfølgelser og prøvelser, som handler om frelse og utfrielse, om Guds uendelige velsignelser og om misjon og radikal Kristus-etterfølgelse.