Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 18

'Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres', sier Jesus og så legger Han til:

'Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere, og lyver alleslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere'. (Matt 5,10-12).

Guds rike er sannelig annerledes! Jesus saligpriser de som må lide for Hans og Himmelrikets skyld, og Han lover ikke sine etterfølgere en problemfri tilværelse! Her er ingen herlighetsteologi. Forsamlingens historie er et eneste stort vitnesbyrd om at Jesu ord er sanne. Evangeliet om Guds rike møter motstand med det samme.

'Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria ...' (Apg 8,1)

Guds ord slår klart og tydelig fast: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler ...' (Apg 14,22)

Leser vi historien om aposteltiden og urkirken frem til keiser Konstantin var det mer eller mindre en sammenhengende forfølgelsestid. Forfølgelsen av de kristne kom hovedsakelig fra to hold. Den kom først fra de jødiske lederne og senere fra de romerske myndighetene. En betydelig bølge av forfølgelse begynte under keiser Nero i år 54-70 e.Kr og varte i hele 250 år. Tusenvis av kristne led de mest grusomme kvaler.

Den unge kirken sto ansikt til ansikt med i hovedsak tre konfliktområder med hensyn til de romerske myndighetene. Den ble forfulgt og mange led martyrdøden fordi de avviste:

1) Tilbedelsen av keiseren
2) De nektet å avlegge ed
3) De nektet å avtjene militærtjeneste

År 314 skjer det dramatiske endringer av den kristne forsamlingen. Fram til da hadde den unge kirken gått gjennom ulike bølger av forfølgelse. Men dette har også vært en tid av enorm kirkevekst. La meg gi deg et eksempel: Menigheten i Korint, som ble grunnlagt av apostelen Paulus, startet med tre personer. Kirkehistorikerne mener at denne menigheten alene hadde så mange som 25.000 medlemmer. Forfølgelsene brakte vekst. Jo flere som mistet livet, jo flere ble lagt til menighetene. Hele området fra Israel til Rom ble evangelisert i løpet av 30 år. Lilleasia (dagens Tyrkia), Makedonia, Hellas, Kreta, Malta, Egypt, Nord-Afrika og Italia var sterkt berørt av de kristnes forkynnelse og liv. Også østover bredte evangeliet seg gjennom Syria, Persia (våre dagers Iran) og helt til India. Vi snakker om tusenvis på tusenvis av kristne.

Den ene keiseren etter den andre forsøkte å stanse Kristi forsamling. Gjennom forfølgelse. Men det hjalp ikke. Heller tvert om. Endringen kom med keiser Konstantin. Han gav kirken et pusterom. Spørsmålet er bare til hvilken pris?

For det var festet en prislapp på keiserens tilbud om fred. Stat og kirke blir ett, keiseren blir dens høye beskytter. I min bok: 'En tro verd å dø for' (Frihet forlag 2012) har jeg pekt på fire store endringer fra det som fra originalutgaven. Det er fire ting som forsvinner fra kirken:

1) Troende dåp
2) Ikke-volds linjen
3) Man behøver ikke lenger være atskilt fra verden, 'alle' er jo nå 'kristne'.
4) Kirken kunne ikke lenger beholde sin renhet, den bestod nå av mennesker som ikke var gjenfødt, men av mennesker som ble tvunget til å være en del av den.

Og noe underlig skjer: Kirken går fra å være en som blir forfulgt til å bli en som forfølger. Til og med dreper troende av annen oppfatning enn den som Keiserkirken eller Storkirken representerte. Det gjaldt ikke minst de som stod for troende dåp. Og slik ble det: Opp gjennom kirkens historie sto Storkirken for forfølgelsen av kristne som ønsket å holde fast ved urkirkens dåps- og forsamlingsmodell.

Den store forfølgelsen av kristne under det grusomme Sovjetregimet er et særdeles mørkt kapittel i kirkens historie, som vi ikke må glemme.

I dag opplever vi en ny stor bølge av forfølgelse av kristne. Ingen tid ligner så mye på vår egen som urkirkens. I dag må tusener av kristne bøte med livet. De tortureres på det mest grusomme, i tusentalls fordrives de fra sine hjem.

Alle disse er salige sier Jesus! Tenk det! Hvorfor? 'For himmelriket er deres'!

I dag forfølges kristne fra mange ulike kirkelige tradisjoner. Forfølgerne er ikke opptatt av hva slags kirkesamfunn de kristne kommer fra. Forfølgelsen i dag kommer for det meste utenfra: fra gudløse kommunister, islamister og fanatiske hinduer - for å nevne noen.

Apostelen Paulus utfordres oss som lever her i Vest, og som ennå ikke opplever de trengselstidene som våre trossøsken i Syria, Irak, Nord-Korea, Laos og deler av Afrika opplever - bare for å nevne noen steder:

'Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

La du merke til det lille, men dog så betydningsfulle ordet, 'skal'?

Så får vi spørre oss selv om vi virkelig lever gudfryktig siden vi ikke blir forfulgt.

(fortsettes)

I sommer emigrerte 284 jøder fra Ukraina til Israel

Operation Exodus opplever en ny oppsving i arbeidet: I løpet av juni og juli i år hjalp Ebenezer Emergency Fund 284 jøder til å utvandre til Israel fra Ukraina.

'Det er mange år siden vi har sett tilsvarende tall', sier Jon Olav Østhus som er nasjonal koordinator for Ebenezer-Operation Exodus i Norge.

Østhus opplyser også at siste 12 månedene var den totale innvandringen til Israel nærmere 25.000 personer, nesten 10 prosent flere enn forrige 12 måneders periode.

'Dette bidrar til å opprettholde det jødiske flertallet i Israel. Det har ligget nokså stabilt på om lag 75 prosent de siste årene', ifølge Jon Olav Østhus.

Gratulerer med 70 års dagen - du djerve Guds kjempe og Guds venn!

I dag fyller en av plogspissene i Guds rike 70 år. Alv Johan Magnus (bildet), er en mann av Guds hjerte med en sjelden pionerånd.

Raus, ydmyk, en mann som ser og bekrefter andre, trofast, full av humor og glede. Og med en sjelden profetisk penn. I tiden han var ansvarlig redaktør for Mot Målet skrev han leder- og kommentarartikler med djup innsikt og profetisk brådd, og hjalp oss til å se hvordan det egentlig står til både med verdenssituasjonen og her hjemme i Norge - sett med Guds øyne.

Jeg er glad for å kalle Alv en god venn. En usvikelig venn. I mange år har vi stått sammen om de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Det var til Alv jeg gikk når jeg opplevde at Gud gav meg visjonen om Nasjonalt bønneråd, som skulle være et forum for landets ulike bønnenettverk hvor lederne kunne komme sammen for å dele fellesskap og lytte til Guds stemme. Sammen tok vi initiativet til Nasjonalt bønneråd.

I disse årene har jeg sett Gud bruke Alv til så mye velsignelse. Jeg har sett en mann sønderknust innfor Guds ansikt, med djup lengsel etter å lære Gud å kjenne, etter å bøye seg for Hans ord, eller å lytte til Jesu hjertelag for Norges befolkning. En mann på kne i bønn om vekkelse og fornyelse. En mann ydmyk nok til å innrømme feil, og la seg korrigere. En mann med et budskap, skapt i omgangen med stillheten innfor Guds trone.

Vi er mange som har mye å takke Alv Johan Magnus for på 70 års dagen. Få har betydd så mye for så mange i Norge. Takket være Alv har unge mennesker blitt tatt på ramme alvor og har fått gjøre en innsats i Guds rike, som har båret rik frukt.

Om han ikke lenger er leder for Nasjonalt bønneråd eller Ungdom i Oppdrag, er han og blir han en av Guds vektere på muren, en eldste, i ordets rette betydning. Alv har gjort Jesus kjent i denne nasjonen, men det er fordi han også kjenner Jesus. Og er elsket av Ham. Av den grunn bærer han Guds hjerte med seg ut til folket.

Så har ikke livet vært enkelt for Alv. Særlig ikke de siste årene. Han har blitt prøvd med sykdom. Likevel er han ukuelig optimist, og gir seg selv som et velbehagelig offer for Gud, som Herren tar imot, fordi Alvs liv bringer Gud ære - også i lidelsene.

Gratulerer med dagen, gode venn og Herrens stridsmann!

Foto: Ungdom i Oppdrag.

En mann som var opptatt av å behage Herren - ikke mennesker

Bob Jennings (bildet) er for meg et nytt bekjentskap, men jeg har brukt noen dager nå til å lytte til hans sentrale evangeliske bibelundervisning, og blitt så velsignet av hva jeg har hørt.

Sjelden har jeg hørt noen preke så godt om forsoningen i Kristus, om frelsen, om det evige livet og om himmelen. Og få har snakket så troverdig om døden og om det å dø. Om det som når alt kommer til alt virkelig betyr noe.

Men så var da også Bob Jennings en merket mann. Merket av to ting: av korsets sentralitet og etterfølgelsens radikalitet, men også av det faktum at han selv skulle dø - av kreft i bukspyttkjertelen.

Hans fremste mål med sitt liv: at Kristus skulle bli æret i alt.

Han ble 63 år gammel.

Dette er hva jeg har klart å finne ut om ham - så langt: Han begynte sin pastortjeneste i Kirksville i Missouri i 1978, i den menigheten som nå møtes i Lake Road Chapel. I 1983 flyttet han til Sedalia i Missouri for å være pastor for en liten flokk som Gud hadde reist opp i den byen, og som nå møtes i Highway M Chapel. Han forble pastor for denne menigheten frem til at Herren hentet ham hjem.

Bob Jennings, som møtte Herren som sin Frelser tidlig på 1970-tallet - det var hans bror som ledet ham til tro - ble mye brukt som konferansetaler i USA og i Øst-Europa. Han drev også med evangelisering på ulike universiteter i mange år. Herren velsignet Bob og hans kone Terri med fem barn. Han var kjent for sin gudfryktighet.

En person som møtte ham beskriver dette møtet i en bloggartikkel, slik:

'For en tid tilbake kom broder Bob Jennings for å tale på vår årlige Camp Meeting (hvis du ikke vet hva en Camp Meeting er for noe så se for deg flere sammenhengende dager med non stop forkynnelse, unger som leker, god mat, høylydt sang, og en tettpakket hall full av kjærlighet og godt fellesskap).

Når vår broder Bob Jennings reiste seg for å tale for første gang var jeg helt uforberedt for det jeg skulle komme til å høre. Du forstår, Bob Jennings, virket så enkel. Han snakket med tynn stemme. Han gikk med en rutete skjorte og bukseseler. Han så veldig ordinær ut. Når han var ferdig med å tale var jeg målløs. Her var en broder som opptatt av en ting: å behage Herren, ikke mennesker'.

Det er slik jeg også opplever ham når jeg lytter til budskapene som ligger ute på Internett.

Jeg liker slike enkle personer som Jennings, med rutete arbeidsskjorter!

Her finner du nettsiden til menigheten han var pastor for, og hvor du finner en del av hans taler på lydfil. Menigheten er en fri evangelisk menighet. Jeg vil tro broder Jennings har anabaptistisk bakgrunn. Personlig synes jeg det er veldig interessant at denne menigheten feirer Kjærlighetsmåltidet eller Agapemåltidet ved hver søndagsgudstjeneste, og i forbindelse med dette måltidet feirer de også Brødsbrytelsen. Som de av dere som leser mine bloggartikler vet så holder jeg fast ved at dette er den urkristne måten å feire nattverden på.

http://www.hwymchapel.org/index.html

Her er en video-opptak fra begravelsen:
http://bobjenningsjournal.com/

Her finner du en tale han holder med tema: Salige er de som dør i Herren, bare to måneder før Herren henter ham hjem til seg:
http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=G4ytaUrCMTA

Og her er en tale han holder om kraften i Jesu blod og i forsoningen:
http://www.youtube.com/watch?v=BNsjDMxv_N8

Søker du ham opp på YouTube vil du finne mange taler av ham, det samme på
SermonIndex: http://www.sermonindex.net/sitesearch.php?search=Bob%20Jennings

Så håper jeg du blir like velsignet av å lytte til den bibeltro og svært så sentrale undervisningen til Bob Jennings som jeg er blitt.

SISTE: Kidnappet katolsk prest løslatt - satt i husarrest

Hanna Jallouf (bildet), den syrisk fransiskanske pateren som nylig ble kidnappet sammen med 20 av menighetens medlemmer er satt fri men overført til husarrest.

Det er det katolske nyhetsbyrået Fides som melder dette.

Pater Jallouf er blitt satt i husarrest i St.Josefs friary i den syriske landsbyen Qunyeh.

Det var forrige søndag at bevæpnede islamister fra Jabhat al-Nusra slo til og kidnappet pater Jallouf, som selv er syrer og har arbeidet fredelig i hjemlandet de siste 12 årene.  Ganske så overraskende ble han løslatt i dag og overført til husarrest.

Flere kvinner ble løslatt samtidig. Det foreligger ingen informasjon om hva som har skjedd med mennene som ble kidnappet sammen med ham.

Ifølge biskop Georges Abou Khazen skal det etter forholdene stå bra til med pater Jallouf.

Åndelig veiledning - åndelig sikringskost

Jeg har oversatt noen utsagn av kopternes tidligere pave, Shenouda III, som jeg selv har fått stor hjelp av. Dette er god åndelig veiledning, eller skal vi si: god åndelig sikringskost!

'En venn er ikke den som gir deg komplementer, men den som elsker deg. Ikke den som får all din oppmerksomhet fordi han er enig med alt du gjør, selv om du tar fullstendig feil. 

En venn er den som i sannhet elsker deg og ønsker det som er godt for deg og som redder deg fra deg selv og fra dine feilaktige tanker, om så skal være'.

'Fyll sinnet ditt kontinuerlig noe åndelig, slik at når djevelen kommer med en ond tanke, så vil han ikke finne det ledig'.

'Tro meg, den største hindringen i det liv i omvendelse vi er kalt til å leve er mangelen på bønn: at vi ikke spør Gud om å gripe inn i livet vårt og gir oss et liv i omvendelse. Vi ønsker å omvende oss med våre menneskelige krefter, vi ønsker å omvende oss uten at Gud griper inn med sin hjelp, men det er umulig'.

Hva er Guds vilje når det gode blir en fristelse?

En historie om den hellige Antonios den store (250-356), selve pioneren blant ørkenfedrene, av mange kalt den første kristne eremit, har utfordret og inspirert meg den siste tiden:

Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonios. Det var selveste keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonios følte seg smigret. Dette måtte da være fra Gud? Tenk å få adgang like inn i de keiserlige gemakker! Få møte keiseren og keiserinnen.

Hva ville vi gjort om vi hadde fått audiens på slottet? Kongen som ba om våre åndelige råd.

For Antonios var ikke svaret et opplagt ja. Han var slett ikke sikker. Skulle han reise eller ikke? Var dette et kall fra Gud eller var det en fristelse?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonios til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få hans råd. Han legger saken fram for ham og spør: 'Bør jeg dra?'

Da svarer Paulus den enfoldige:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonios'.

I Guds rike er det slik at selv det beste kan bli det aller bestes verste fiende!

Det er ikke bare synd som frister og gjør at vi faller, men det kan også det gode, om det gode blir et hinder for det aller beste for oss.

Gud svarer på bønn

I fjor sørget US Center for World Mission for å gi relevant bønneinformasjon til tusenvis av kirker i Latin-Amerika, slik at de kunne be konkret og målrettet Pashtunerne, en av de største unådde folkegruppene i verden.

Pashtunerne teller 30 millioner mennesker, og da har vi regnet med Talibanerne, som hører til denne folkegruppen i Afghanistan.

'Hvis du lurer på om bønn virkelig utgjør en forskjell, så er dette et veldig godt eksempel,' sier David Taylor i US Center for World Mission til journalist Mark Ellis i Assist News Service.

Kristne program er sendt via radio til pashtunerne i mange år nå, og de som sender programmene har mottatt omlag 60 responsbrev i måneden.

'Når tusenvis av menigheter i Latin-Amerika begynte å be for pashtunerne begynte disse radiostasjonene å motta først hundrevis, så tusenvis, av responsbrev hver måned', forteller Taylor, og legger så til: 'På samme måte som i Jesu lignelse kunne ikke disse klare å ta imot all denne fisken, så de spør nå andre om hjelp for å kunne håndtere denne kolossale interessen for evangeliet'.

La oss stå sammen med våre latin-amerikanske venner og be for denne unådde folkegruppen, og takke Gud for alle de som nå viser interesse for evangeliet.

Bildet viser en jente fra pashtunfolket.

Hellighet og ærbødighet, del 4

Her fortsetter artikkelserien 'Hellighet og ærbødighet'. Forrige del ble publisert mandag 29.september:

Vi lever i en veldig rastløs tid. Mange har problemer med å slå rot. Ringvirkningene av dette setter også sitt preg på vårt åndelige liv. Vi går lett lei, vil prøve noe nytt. Rotløsheten er kanskje samtidens største problem.

Hellighet og stabilitet er lenket sammen. I Guds rike modnes ting fram. 'I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler'. (Joh 15,8)

Det tar tid før et tre bærer frukt.

Den åndelige veiens mål er 'stedet der Gud finnes', sa Evagrios av Pontos, som på 300-tallets slutt ble den åndelige veiledningstradisjonens store mester.

Å være en kristen er å leve med en dualitet: På den ene siden er man en pilegrim - på vei mot et hellig sted, samtidig som man med full tillit har slått seg ned - på nettopp det stedet.

Dette beskrives med to uttrykk:

Peregrinatio pro Christo
Stabilitas loci

La meg forsøke å forklare:

Peregrinatio pro Christo - oppbruddet ut i det ukjente til en veiløs vandring i Kristi etterfølgelse
Stabilitas loci - troskapen mot det som er gitt, det rotfestede livet på det stedet som er gitt meg.

Det finnes mange i dag som søker opplevelsene - også de åndelige. For dem er den åndelige søkingen til slutt blitt en tvang. De ender ofte opp frustrerte, desillusjonerte, fragmenterte.

Den som våger å bli, slå rot, vokse sakte, oppdager noen av 'dybdene i Gud' (1.Kor 2,10)

Benedict av Nursia kom med følgende radikale råd:

'Bli på det stedet der du er'.

Det er i hverdagene, i trofastheten mot stedet hvor du bor, i stabiliteten at Guds hellige Ånd former og danner oss til Kristi bilde.

Mange søker råd i dag og stemmene er mange.

Men de er ofte grunne.

For de man spør om råd lever selv ikke det budskapet de formidler.

I neste del av denne serien skal vi se nærmere på den åndelige veiledningens og den åndelige veilederens rolle.

(fortsettes)

Kristent ekteskap måtte oppløses etter press fra radikale hinduer

Kristne i Madhya Pradesh (bildet) - selve hjertet av India - planla nylig et demonstrasjonstog til støtte for et ungt par som ble tvunget til å annullere sitt ekteskap fordi ektemannen var en kristen.

Demonstrasjonen fant aldri sted fordi lokale myndigheter tvang de kristne som sto bak organiseringen til å kansellere det hele fordi det 'forstyrret freden'. Den virkelige årsaken bak myndighetenes handlinger var press fra radikale hinduer som nok en gang utøver kontroll over lokale myndigheter tvers over hele India.

Det er det katolske nyhetsbyrået Asia News som omtaler saken på sin nettside i dag.

Demonstrasjonen var organisert av All India Christian United Front og skulle finne sted i et jordbruksområde omlag to kilometer fra Jorbat, byen hvor ekteparet hadde sitt hjem. Myndighetene gav etter for presset fra radikale hindugrupper som ville ha startet en motdemonstrasjon.

Livets brød metter og tilfredsstiller

I går hadde vi gleden av å bryte brødet igjen, slik vi gjør hver torsdag, når vi møtes til for å feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Vår gudstjeneste er delt i to deler: Ordets del, hvor vi leser kommende søndags tekster fra Det gamle- og Det nye testamente, fra Apostlenes gjerninger og deler fra synaxariet, hvor vi minnes en person fra kirkens 2000 årige historie.

Den andre delen er Brødets del, hvor vi feirer eukaristien.

Vi har også begynt å dele månedens ord, som for oktober er ordene fra Joh 6,35:

'Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste'.

Meningen med månedens ord er at vi skal leve ut realiteten - selve ordets innhold - i våre hverdager. Derfor minner vi hverandre om månedens ord hver gang vi feirer gudstjeneste.

Hvordan skal vi leve ut dette ordet denne måneden?

Jeg har tenkt mye på det. Kanskje ved at Gud lar oss oppleve ting som gjør at vi forstår at bare Han - og Han alene - kan tilfredsstille? Kanskje må det skje ved at vi blir skuffet? At ting vi hadde håpet på ikke skjer, at noen vi trodde ville møte våre lengsler eller forventninger ikke møtte dem. Heller tvert om. At vi blir avvist.

Det er smertelige erfaringer. Men kanskje lar Gud oss gå igjennom slike situasjoner for at vi skal forstå at Jesus er Livets brød. Den eneste som kan mette, tilfredsstille, se oss som vi er og se hva vi egentlig trenger?

I dette gir Han løftet, om at den som kommer til Ham, 'ikke skal hungre', og at den som tror på ham 'skal aldri tørste'.

Sult og tørste er elementære behov for et menneske - om det skal overleve.

Jesus er brødet som ble brutt, og delt ut.

'... Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi kropp?' (1.Kor 10,16b)

For meg betyr det mer og mer å få ta del i Brødsbrytelsen - det gir meg samfunn med Kristi kropp!

Jesus er Livets brød.

Hvordan kan jeg leve det ordet denne måneden?

Vår pratsomhet og behovet for å lære Gud å kjenne

Jeg har latt meg utfordre av to kvinner de siste dagene, og jeg er blitt så beriket av det!

Den ene utsagnet er mor Teresa av Calcutta:

'Det viktigst er ikke hva vi sier, men hva Gud sier til og gjennom oss. Våre ord er overflødige om de ikke kommer innenfra. Ord som ikke sprer Kristi lys gjør tilværelsen enda mørkere'.

Det andre er fra Adrienne von Speyr (1902-1967, en sveitsisk lege og forfatter av en rekke bøker om det åndelige livet:

'Mennesket har den forferdelige kapasiteten til å få Gud til å bli taus på grunn av sin evinnelige pratsomhet'.

Jakob, som etter tradisjonen ble kalt 'Den rettferdige', presbyteren for menigheten i Jerusalem, har skrevet om dette:

'Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme'. (Jak 3,2)

Skal vi lære Gud å kjenne må vi lære stillheten og tausheten å kjenne. Det finnes ingen annen vei. Støyen er med på å hindre oss fra å lære Jesu stemme å kjenne, og skille den fra andre stemmer.

Det er alt for mange ord i mange kristne sammenhenger. Ord som lever sitt eget liv, uten kontakt med det virkelige livet. Ord som ikke frigjør, men som legger nye steiner til ei allerede tung bør. Det må være samsvar mellom ordene våre og levd liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:
"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

Et forunderlig profetisk budskap, del 4

Her er fjerde og siste del av historien om den forunderlig og nøyaktige profetien som baptistpastor Hermann Hartfeld, fikk fra en russisk-ortodoks munk.

Del tre ble publisert onsdag 24. september. Det er flere som har savnet fortsettelsen. Beklager at det har tatt lenger tid enn jeg regnet med for å oversette dette fra tysk. Det skyldes sykdom:

Mot slutten av desember 1973 ble  Hermann Hartfeld arrestert for tredje gang. Han ble arrestert i Alma Ata og satt fengslet til januar 1974. Han ble satt fri på betingelse av gikk med på å emigrere til Vest. Hartfeld fikk utsatt dette til mai dette året. Etter press fra myndighetene søkte Hartfeld og familien om å emigrere og ble innvilget dette 23. juni. De forlot da Russland til fordel for Vest-Tyskland.

I det de forlot Russland sa Serge, den ortodokse munken som hadde gitt Hermann den forunderlige profetien:

'Ikke glem hva jeg har sagt. Stol ikke på den fremtidige kona til John. Du vil aldri stanse opp med å arbeidet for hjemlandet ditt, for Russland, men det vil innebære stor fare for deg'.

'Vi hadde sett på Serge litt nedlatende, særlig jeg, fordi jeg med mitt rasjonelle sinn, ikke satte min lit til mystikken', skriver Hermann Hartfeld. Så legger man til: 'Det gikk land tid, ikke før Nikolai var kommet seg til USA og jeg var kommet til Tyskland, begynte vi å tenke på det Serge hadde sagt. Vi fikk lære at det Serge hadde sagt var bokstavelig talt helt sant. Hva som ikker er sant er at jeg fremdeles er i Tyskland og ikke i russisk fengsel. Hva angår mine russiske slektninger, kan jeg verken si det ene eller andre. De er fanatiske tilhengere av Russlands president Putin. John og de andre er russisk ortodokse, og jeg har valgt å holde dem på avstand'.

Hermann Hartfeld traff Serge igjen. Da ville han vite om Hermann husket hva han hadde sagt. Hermann bekreftet dette, og Serge ville vite hvorfor han ville reise tilbake til Russland. Hermann Hartfeld svarte at det var fordi han elsket Russland så høyt.

'Det vil bli din død i en isolatcelle i et russisk fengsel', svarte Serge, den ortodokse munken. Tenk på om du virkelig vil det'.

Etter dette møtet reiste Serge til Köningsberg, nåværende Kaliningrad, hvor han senere døde.

Bildet viser Serge utenfor huset han bodde i.

Syria: Fransiskanerprest og 20 medlemmer av hans menighet kidnappet

Nok en prest er kidnappet i Syria. Denne gangen dreier det seg om fransiskaneren, Hanna Jallouf (bildet), sammen med 20 medlemmer av menigheten han betjente som prest.

Kidnappingen skjedde i det nordlige Syria i landsbyen Qunyeh, som består av et hundretalls innbyggere. Den ligger omlag åtte kilometer fra grensen til Tyrkia.

Det er terrorgruppen al-Nusra, som har tette bånd til Al Qaeda som står bak kidnappingen. Hanna Jallouf er blitt beskyldt for å ha samarbeidet med den syriske regjeringen.

Hanna Jallouf, som selv er fra Syria, har de siste årene arbeidet i  Knayeh i Idlib-provinsen de siste 12 årene.

La oss huske ham og de 20 andre i våre forbønner.

Foto: Gulf-Times.

Kristne ungdomsledere i Moldova trenes til å se jobben og karrieren som et misjonsfelt

Gode nyheter fra Chisinau, Moldova! 

4. oktober kom 500 kristne ungdomsledere sammen for å bli motivert til å se at den jobben de og den karrieren de ønsker seg som en misjonsmark.

Mange unge kristne tror, skriver Russian Ministries, at de arbeider fem dager i uken, og så tjener de Gud på søndagene. Skal de bli misjonærer må de oppgi sin karriere og sine jobber og flytte til et annet land.

Men talerne på denne konferansen ønsket å endre denne tankegangen. De ønsket å gi disse 500 ungdomslederne et mer helhetlig syn på livet.

Ikke bare forkynne evangeliet, men også vise det gjennom gode gjerninger som demonstrerer integritet, ærlighet og kjærlighet til alle. Et nøkkelord i denne sammenhengen er Kol 3,23:

'Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker'. 

Foto: Russian Ministries

Le Monde Diplomatique beskriver den kolossale pinsevekkelsen i Brasil på en positiv måte

Den norske utgaven av Le Monde Diplomatique for oktober har et stort oppslag om pinsevekkelsen i Brasil:

Tre store avissider har de spandert på det avisen kaller 'en revolusjon'. Artikkelen er skrevet av Lamia Oualalou, som arbeider som journalist i Brasil for Le Monde Diplomatique - en avis som kommer ut i 75 utgaver, på 30 språk i et opplag på 2,4 millioner eksemplarer. Deriblant norsk.

Bakgrunnen for oppslaget er det kommende presidentvalget i Brasil, og det er veldig interessant å se hvordan en sekulær journalist beskriver evangeliske kristne og hvordan de utgjør en sterk påvirkningsfaktor i samfunnet - på en positiv måte.

'Det har skjedd en revolusjon. I 1970 oppga 92 prosent av befolkningen at de var katolikker, ifølge det brasilianske statistikkbyrået IBGE. I 2010 sank tallet til 64,6 prosent', skriver Lamia Ouralalou og siterer Jose Eustaquio Alves, som er demograf ved ENCE, den nasjonale høgskolen for statistikkvitenskap:

'Brasil er det eneste store landet som har opplevd en radikal endring av det religiøse landskapet på så kort tid'.

Det er i første rekke pinsevennene som har vekst. Andelen lutheranere, metodister og baptister er stabil. Protestantenes andel har økt fra fem til 22 prosent på 40 år. Med 123 millioner katolikker er Brasil fremdeles verdens største katolske land.

'Men ikke så mye lenger', sier Alves, som har beregent at de to gruppene vil være jevnstore innen 2030.

Journalisten fra Le Monde Diplomatique beskriver forskjellene mellom byene og landsbygda. Mens 75 prosent av innbyggerne i sentrum av Rio oppgir at de er katolikker, faller andelen til 30 prosent i forstedene.

'Forvandlingen er tydeligst i byene. Cinelandia-plassen i Rio de Janeiro er oppkalt etter kinoene opp på begynnelsen av 1900-tallet. Nå er nesten alle kinoene borte. Plakater med Marlon Brando og Cary Grant er byttet ut med neonopplyste Jesus-bønner og kirkenavn: 'Den universelle kirke', 'Gud er kjærlighet', 'Verdenskirken for Guds rike'. Slik ser det ut i alle Brasils storbysentra', skriver Lamia Ouralalou.

Journalisten fra Le Monde Diplomatique har også snakket med Cesar Romero Jacob, som er professor i statsvitenskap ved Det pavelige katolske universitetet i Rio de Janeiro. Han har følgende å si om den kolossale pinsevekkelsen:

'Pinsebevegelsen har flink til å tilpasse seg i motsetning til katolikkene'.

En annen som analyserer pinsevekkelsen er den franske geografen Heve Thery, som underviser ved universitetet i Sao Paul og er ekspert på nybyggerområdene i Brasil:

'De evangeliske kirkene tilbyr en form for sosialhjelp og fritidsaktiviteter og de lytter faktisk til folk, noe den katolske kirken har sluttet med. Det er en av forklaringene på suksessen', sier han.

Journalisten fra Le Monde Diplomatique tar også for seg forskjellene i gudstjenestelivet og i prekenene innen de evangeliske kirkene og blant katolikkene. Mens de romersk-katolske kirkene har prester som serverer teologien på en akademisk måte, er pinsevennene folkelige og snakker om det folk flest er opptatt av.

Har du en Narvesen-kiosk i nærheten bør du spandere på deg 49 kroner og lese denne artikkelen. Den er ikke bare informativ for den som er interessert i kirke- og vekkelseshistorie, den er rent oppbyggelig.

Møt den uredde troshelten: pastor Gregorij Pavlovitsj

Bildet forteller en historie om mot og ikke minst om stor trofasthet.

Gregorij Pavlovitsj er pastor for en baptistmenighet i en landsby utenfor byen Gorlovka i Ukraina. Han nærmer seg 80 år og har fått prøve litt av hvert, ikke minst under Sovjetregimets forfølgelse av kristne.

Når nå den siste tidens harde kamper nådde landsbyen hvor Gregorij Pavlovitsj er pastor, forlot flesteparten av de kristne landsbyen, mens han ble sammen med menighetens eldre som ikke hadde noe sted å flykte, og noen få barn som de hadde ansvaret for.

Mens de harde kampene pågikk, forteller Russian Ministries, ble frontlinjen mellom den ukrainske hæren og de russiske separatistene trukket opp mellom hjemmet til pastor Gregorij og menighetslokalet. Dette stoppet likevel ikke pastor Gregorij fra å reise gjentatte ganger til menighetslokalet. Hver gang måtte han krysse mange farlige sjekkpunkter.

For flere år siden gravde pastor Greogorij ut en romslig kjeller på eiendommen sin, og dit har mange av landsbyens innbyggere søkt ly. I forbindelse med en av bombingene, landet en av bombene i pastorens hage. Alle vinduene ble knust, men ingen ble skadet.

Pastor Gregorij distribuerer også mat til de trengende og andre livsnødvendigheter. Men han dekker ikke bare landsbyens fysiske behov, men også de åndelige. Mange kommer til pastor Gregorij for å søke hans råd, få trøst og beskyttelse. Hans fryktløshet tiltrekker seg mange, og kommer gjerne for at pastor Gregorij skal be for dem. Hans bønner bringer håp og fred.

Foto: Russian Ministries.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 17

I en verden med så mye hat, konflikter, vold, terrorisme, trengs virkelig mennesker som kan skape fred.

'Salige er de', sier Jesus, 'som skaper fred'.

Han sier de ordene vel vitende om at de som hører Ham denne dagen lider under en brutal okkupasjonsmakt. Blant dem fantes det seloter, en av dem var en del av disippelflokken. Vi snakker om 'Simon Kananeus' eller 'ivreren', hvilket betyr at han hørte til selotene som var et anti-romersk parti. De var ikke fremmede for å bruke våpen.

Det må derfor ha forbauset Simon Kananeus at Jesus kalte de som skaper fred for salige.

Jesus snakket om 'shalom'.

Vi trenger å gjenerobre Bibelens visjon om shalom. Amerikanske menonniter har gjort et godt stykke teologisk arbeid rundt dette hebraiske ordet for fred, og kommer med viktige bidrag til en dyp og radikal forståelse av det. Gud har en fredsvisjon for jorden, og ordet shalom inneholder uendelig mer enn fravær av krig og vold. Shalom er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Guds shalom berører hele livet, og begrenses ikke bare til vårt gudsforhold, til det å ha fred med Gud. Dessverre er det mange som mener det og forkynner at slik er det, men denne begrensningen er dypt ubibelsk. Ofte betegner shalom harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk henseende eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, menneskene og hele skapelsen.

Fred i bibelsk mening kan ikke begrenses til bare å gjelde fravær av fiendskap, vold og krig - men er det også. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, det dreier seg om fellesskap og samspill mellom Skaperen, menneskene og hele skaperverket.

Kirken som helhet har mer eller mindre mistet forståelsen av shalom begrepet. Dette til tross for at Jesus i saligprisningene sier: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Derfor argumenterer våre mennonitiske venner for at vi på nytt må studere og grunne og deretter handle på det vi lærer ved å trenge inn i dybdene bak dette begrepet.

I brevet til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som skjedde på korset, når muren som skiller jøder og hedninger fra hverandre, ble revet ned.

'For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I èn kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd.' (Ef 2,14-19)

Her tales det om Guds shalom og hvordan shalom virker. Til dette er vi som kristne kalt at vi skal bringe ordet om denne forsoningen ut til alle mennesker, og være med på å forsone andre mennesker med Far.

Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.
Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.
Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.

Kristne i Algerie vil ikke gi etter for frykten

I 2010 skrev jeg om den forbløffende vekkelsen i Algerie. Inntil da hadde få skrevet om det Guds under som skjedde der. 75.000 muslimer hadde da kommet til tro på Jesus de siste årene!                       

Youssef Ourahmane som er feltleder for Operasjon Mobilisering i Algerie, sto med begge beina oppi vekkelsen og fortalte gripende om det som skjedde. 

Vekkelsen pågår fremdeles. Til tross for - eller kanskje på grunn av - forfølgelse.

Men nå sprer frykten seg også blant kristne i Algerie. Bakgrunnen er halshuggingen av en fransk turist. Drapet på 55 år gamle Hervé Gourdel ble utført av en radikal islamittisk gruppe, 'Kalifatets soldater', den 24. september. Denne gruppen har forbindelser med IS og har tilholdssted i den nordøstlige Kabylie-regionen av Algerie.

Hervé Gourdel, som var en erfaren haiker, ble kidnappet 21.september sammen med fem menn fra Algerie, men disse ble løslatt 14 timer senere.

Kristne i Bejaia, en av hovedbyene i Kabylie-regionen, er særlig opptatt av truslene som militante ekstremister har offentliggjort.

'Hvis vi følger med på det som kristne i Irak utsettes for, så er det flere grunner til å uttrykke bekymring for kirken i Algerie', sier 31 år gamle Omar, som er medlem av en protestantisk forsamling i Bejaia til World Watch Monitor.

Flere av de World Watch Monitor har snakket med uttrykker frykt overfor det som nå skjer, samtidig som de er tydelige på at de ikke skal la seg styre av frykten.

Drapet på Hervé Gourdel bringer også frem i erindringen drapene på de 7 cistesienser munkene i Tibhirine, som ble drept på samme måte i 1996.     

De syv munkene, alle franskmenn, ble kidnappet natten til 26 og 27 mars 1996 i klosteret sitt i nærhen av Medea, omlag 90 kilometer sør for hovedstaden.

Disse syv munkene var svært godt likt, og til tross for at var klar over den store faren de sto overfor valgte de å bli værende i klosteret. Fem av dem ble brutalt myrdet av terroristene fra GIA. To av medlemmene av klosterkommuniteten klarte å unnslippe, og den siste av de overlevende skrev ned historien om dem: 'The Last Monk of Tibhirine'. Dette ble så utgangspunktet for dokumentardramaet 'Blant guder og mennesker', som vant The Grand Prix ved filmfestivalen i Cannes i 2010.

Bildet er fra en demonstrasjon i Kabylie hvor kristne protesterer mot drapet på Hervé Gourdel.

IS truer Libanons kristne

Libanons to millioner kristne lever i stor frykt: De frykter for at de er neste målskive for de grusomme terroristene fra IS.

Libanon huser over en million flyktninger fra Syria. Det har allerede kommet til kamphandlinger inne på libanesisk landområde, og libanesiske soldater er blitt brutalt drept av IS.

IS skal ha festet oppmerksomheten på Libanon etter at stadig flere landområder er blitt inntatt i Syria og Irak. Målet for dem er jo å danne en islamsk stat, et kalifat. Libanesiske kristne skal være i ferd med å danne selvforsvarsgrupper.

The International Business Times rapporterer at IS har truet med 'å korsfeste Libanons kristne'.

La oss be for våre trossøsken i Libanon i dag, at Gud gir dem mot og styrke og beskytter dem.

Dagens gladmelding: Kongen kommer!

Vi lever i farlige og avgjørende tider. Derom hersker ingen tvil.

Hvordan skal vi forholde oss til den voldsomme framrykkingen av vår tids mest grusomme terrorbevegelser, som sprer skrekk og gru over alt hvor de slår til, det ukontrollerte utbruddet av Ebola som berører så mange nasjoner og frarøver så mange mennesker livet, forfølgelsen av kristne i en rekke land, naturkatastrofene? Aviser, TV og radio nærmest flommer over av all elendigheten som skjer dette året.                 

Jesus talte om en tid som denne! Og det er sant at Jesu profetiske ord går i oppfyllelse:

'Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser. Mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorden. For himmelens krefter skal rokkes'. (Luk 21,25-26)

1) Tegnene i sol og måne og stjerner
15. april i år tiltrakk en blodrød måne seg en hel verdens oppmerksomhet.
Store dagsaviser la ut linker så leserne kunne følge med på den spektakulære måneformørkelsen. På sin nettutgave hadde Dagbladet tittelen: 'I dag ble månen farget blodrød - Formørkelse over store deler av verden'. Det er nesten så en tror man leser profeten Joel:

'Og jeg vil gjøre underfulle tegn på himmelen og på jorden: blod og ild og røksøyler. Solen skal forvandles til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige...' (Joel 3,4-4)

Den blodrøde månen 15. april var begynnelsen til en rekke måneformørkelser som alle har det til felles at de inntreffer på de bibelske festdagene!

Fire blodrøde måner på jødiske festdager innen to år er svært sjelden og har bare skjedd syv ganger siden Jesus levde som menneske.  Fire blodrøde måner dukker opp i 2014-2015 på jødiske festdager, og ingen tilsvarende hendelse på de neste 100 år.

Den neste inntreffer om tre dager: 8.oktober - like før Løvhyttefesten - etterfulgt av en delvis solformørkelse 23. oktober.

Når vi så kommer over i 2015 vil dette skje:
* 4. april: den første dagen i påsken - innledes med total solformørkelse 20.mars 2015, like før den første dagen i det bibelske året - første nisan år 5775 i følge den bibelske kalendern.

* 25. september: den første dag av Løvhyttefesten - innledes med en delvis solformørkelse den 13. september 2015 - dagen før Basunenes høytid, som er det sivile Israels nyttårsdag.

2. Folkenes fortvilelse
Det er den som beskrives i Luk 21 og som jeg har sitert ovenfor. Vi skal ikke følge veldig mye med i massemedia før vi ser hvordan frykten brer om seg. Et av målene til IS er jo å skape frykt og lamme befolkningen. Det er en del av terroren. Derfor bør vi tenke nøye igjennom når vi legger ut skrekkvideoene av halshoggingene og de grusomme henrettelsene på sosiale medier, om vi faktisk ikke spiller på lag med terroristene! Det er jo dette de vil - spre frykt! La oss ikke gi dem den gleden. Det de holder på med er demonisk i sitt vesen, og kristne skal ikke ha noe med mørkets makt å gjøre.

Jesus ba oss om noe konkret når disse tingene begynner å skje:

'Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.' (Luk 21,28)

Blikkretningen vår nå er avgjørende!

'... med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone'.

Jesus sier på æresplassen, etter himmelfarten er Han Allherskeren! Det er Ham, og Ham alene, alle makter og myndigheter, en dag må bøye kne for. La oss feste blikket på Ham, Han som er Løven av Juda. Han som er Lammet som har seiret!

Vekkelse eller dom?
Kommer det vekkelse eller dom? Mer enn noen gang gjelder ordene fra 2.Krøn 7,14:

'...og så mitt folk, som er kalt ved mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn, og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land'.

Dette er en tid for radikalitet! Dette er ingen tid for å sove! Dette er en tid for å våke og be! Våke og be! Dette er en tid for forbederne til å stå på murene og be for nasjonene. Dette er en tid for Guds folk til å ydmyke seg, omvende seg. Ta Gud på ramme alvor. Dette er en tid for å slutte å leke kristendom.

Det er en tid for vekkelse - men det er også en tid for dom. Dommen over nasjonene kommer, og har begynt. Rett foran våre øyne ser vi Guds profetiske ord gå i oppfyllelse:

'Jordens konger reiser seg, og fyrster rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede. La oss sprenge deres bånd og kaste deres rep av oss!' (Salme 2,2)

Men, sier Guds ord, 'Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem. Han taler til dem i sin vrede, i sin store harme forferder han dem. Det er jeg som har innsatt min konge på Sion, mitt hellige berg'. (v.4-6)

Selv om konger og presidenter og mørkets makter fryder seg, og det er sant det som står i Jes 60,2: 'Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene', så er det bare første delen av dette verset. Det andre lyder slik:

'Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg'.

Hvem er 'deg' i denne sammenhengen? Jerusalem.

Det er derfor fienden setter alt inn på å skape ufred og krig i Jerusalem, fordi Jerusalem har denne herlige framtiden! Det er nemlig til Jerusalem Herren Jesus kommer igjen og oppretter sitt fredsrike.

Inntil så skjer venter vi på at 'vår forløsning stunder til', at Herren Jesus kommer i skyen og rykker menigheten bort. 'Så skal vi alltid være sammen med Herren'. Å, herlige dag!

Lance Lambert alvorlig syk - ber om forbønn

Forbedere for Israel har sendt ut en anmodning om å be for Lance Lambert (bildte).

83 år gamle Lance Lambert, som har besøkt Norge en rekke ganger, er en av verdens mest anerkjente bibellærere. Han har et særlig lys over Skriften når det gjelder Guds plan for menigheten og Israel og en profetisk røst inn i vår tid.

Nå har Lance blitt syk. Det dreier seg om en betennelse i bukspyttkjertelen, og situasjonen er alvorlig på grunn av svekkelse og andre komplikasjoner. Nyrene hans fungerer ikke som de skal, og Lance har vanskeligheter med å få sove.

Han befinner seg for tiden på et sykehus i Athen.

La oss stå sammen om å be om full helbredelse for denne generalen i Guds hær.

Pastor og seks menighetsmedlemmer arrestert i Laos

For akkurat en uke siden - forrige søndag - ble en pastor og seks menighetsmedlemmer arrestert i landsbyen Boukham, som ligger i provinsen Savannakhet i Laos.

Forut for arrestasjonen hadde pastoren mottatt en advarsel om at kristne ikke har lov til å samles. Det kommer nå meldinger om at pastoren blir holdt fengslet med håndjern og har leggene festet i en stokk.

Det var den ansvarlige for landsbyen, som sammen med landsbyens sikkerhetsoffiserer og politi, som arresterte pastor Sampong Supatto og seks av menighetens medlemmer. De holdt gudstjeneste i hjemmet til pastor Supatto, og de ble arrestert i det de spiste sammen. Samtlige sitter fengslet, men menighetsmedlemmene slipper å bruke håndjern og leggstokker.

De som ble fengslet denne søndagen har kommet sammen for å feire gudstjeneste de tre-fire siste årene.

Her er navnene på dem, slik at du kan be konkret for hver enkelt av dem:

1. Pastor Sompong Supatto,                                                            

2. Manivanh, kvinne, 60 år.

3. Chai, kvinne, 56 år.                                                                                      

4. Anna, kvinne, age 50 år

5. Chanthanarm, mann, 18 år

6 Neal, mann, 21 år 

7. Petsamone, 40 år

Bildet er hentet fra en gudstjeneste i Laos.

Yom Kippur, Basunhøytiden, sabbatsår og Jesu gjenkomst

I dag har Israel stått stille. Denne dagen - Yom Kippur - kroner det som kalles 'de høyhellige dagene' eller Yamim Nora'im - på norsk: ærefryktens dager.     

Dagen ble innledet omlag klokka 16.45 fredag. Hele 58 prosent av jødene i Israel vil faste de 25 timene fasten varer. Når dette leses er den avsluttet.

Yom Kippur er den tiende dagen av den første måneden i jødenes kalender - Tishrei - og blir ansett å være 'sabattenes sabatt'. Dette er den store soningsdagen.

Basunhøytiden og Kristi gjenkomst
Disse helt spesielle dagene innledes med Rosh Hashanah - Basunhøytiden. Jeg har tenkt en del på akkurat denne dagen i det siste, fordi apostelen Paulus refererer til denne dagen og skriver om 'et mysterium':

'Se, jeg sier dere et mysterium. Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet'. (1.Kor 15,51-52)

Vi får del i flere detaljer i 1.Tess 4,13-18:

'Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem sammen som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier jeg dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord'.

Enkelte har den siste tiden gitt uttrykk for at de tror at det kan være en viss sannsynlighet for at Jesus kan komme tilbake i forbindelse med Basunhøytiden. Nå er det jo ingen uten Faderen alene som vet når Sønnen kommer i skyen for å hente sine, selv ikke Sønnen vet når det tidspunktet er inne. Men det er interessant at den eneste av de bibelske høytidene som ikke har fått sin oppfyllelse i Den nye pakt er Basunhøytiden.

Jesus ble korsfestet i påsken, begravd i forbindelse med Det usyrede brøds høytid, og oppreist på festen for førstegrøden.

Kan det være at Han kommer tilbake i forbindelse med Basunhøytiden? Det er interessant at 'Basunhøytiden' kalles 'den skjulte dagen'.

Sabbatsår
Det nye året -5775 - som vår eldre bror nå har gått inn i er et sabbatsår. Jødene omtaler året som 'shemittah' - sabbatsåret. Lik den syvende dagen i uken er sabatt, så er også hvert syvende år et hellig år.

År 5775 ble innledet 25.september og avsluttes 13. september 2015.

Ifølge Moseloven skal jorden i Israel hvile hvert syvende år, ingenting skal dyrkes. I 2. Mosebok 23:10-11 og 3. Mosebok 25:4-6 står det at hvert 7. år skal jorden ligge brakk og hvile. Da skal man ikke så åkeren eller beskjære vintrærne. Man kan spise det som vokser av seg selv. – I sabbatsåret blir selve jorden i Israels land mer hellig enn ellers, ifølge vanlig jødisk oppfatning.
Dette var et viktig bud. Dersom israelittene ikke gav landet den hvilen loven krevde, ville Gud jage dem ut av landet slik at jorden ble liggende brakk den tiden det skulle vært sabbatsår der (3. Mosebok 26:34-35). Det var det som skjedde da jødene ble bortført til Babel (2. Krønikebok 36:21).

Tyrkiske myndigheter stenger protestantisk menighet - kaster pastoren ut av landet

Tyrkiske myndigheter har stengt en protestantisk kirke i det sørøstlige Tyrkia, og bøtelagt den amerikanske pastoren for å ha arbeidet 'illegalt'. Pastoren vil bli utvist fra landet.

På bildet ser vi tyrkisk politi som forsegler døra inn til menighetslokalet i byen Gaziantep.

Dette skjedde 28. august, men er ikke blitt kjent før nå. 14. september ble pastoren, Patrick Jensen, forvist fra Tyrkia. Han har bodd i byen Gaziantep siden 2005 og ledet menigheten Nytt Liv. Mellom 30 og 40 deltar på gudstjenestene hver søndag, som foregår på tyrkisk. Siden disse nå verken har menighetslokale eller pastor har de kommet sammen i en park.

Det er mange norske kristne som ferierer i Tyrkia. Mange av dem vet kanskje ikke at deres medsøsken blir forfulgt i dette landet. Tenk på det neste gang du planlegger en tur til Tyrkia! Kanskje du kunne avsette tid til å besøke noen av dem, og oppmuntre dem?

La oss huske våre trossøsken i Gazientep i våre forbønner.

En underlig dåpspraksis

Avisen Dagen hadde et oppslag i går om de synkende dåpstallene i Den norske kirke. Det er ikke så lenge siden 80-90 prosent av alle barn i Norge ble døpt. Tallet er nå nede i 63 prosent.

Nå vil kirken øke dåpsbevisstheten blant sine medlemmer, med ulike tiltak.

Jeg undrer meg veldig over noen uttalelser som kirkevergen i Sandnes, Andreas E. Eidsaa jr. kommer med til Dagen i denne sammenhengen.

Hør bare:

'Noen hevder at det ikke er riktig å døpe barn hvis ikke foreldrene er aktivt troende. Men jeg ser stort på Guds velsignelse som skjer i dåpen også i 2014. Derfor mener jeg at så mange som mulig må få anledning til å bli døpt. Da blir barna også innrullert i trosopplæringen i menigheten ...'

Jeg trodde troen var en forutsetning for dåp også i den lutherske kirken? Når verken foreldre eller faddere bekjenner seg til den kristne tro, skal barna likevel døpes? Hvordan forsvarer Den norske kirke en slik dåpspraksis?

I dåpsritualet for Den norske kirke må man fremsi den apostoliske trosbekjennelsen, og presten spør foreldrene direkte med fadderne som vitner: 'Vil dere at ..... skal døpes til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og oppdras i den kristne forsakelse og tro', hvorpå foreldrene må svare bekreftende.

Skal da foreldrene - som ikke tror - lyve?

Mener også Den norske kirke at foreldre som ikke tror virkelig vil sende barna sine til søndagsskole og andre aktiviteter hvor de undervises om den kristne tro?

Jeg finner ikke noe sted i Det nye testamente hvor ikke tro er en forutsetning for dåp. Mener da kirkevergen i Sandnes at det er noe mirakuløst ved dåpsvannet? Spørsmålet er ikke sarkastisk, men jeg spør fordi jeg ikke finner noe belegg for en slik dåpspraksis i Det nye testamente.

IS rykker stadig nærmere Bagdad - folk er lamslått av frykt

IS terrorister skal i følge presten i Bagdad, Andrew White (bildet), befinne seg mindre enn 9,6 kilometer fra Iraks hovedstad og kan angripe når som helst.

Andrew White er prest for Hl.Georg-kirken i Bagdad, den eneste anglikanske kirken i hele Irak. Den er lokalisert rett utenfor den såkalte 'grønne sonen'.

'Frykten har virkelig grepet tak i folk. Nasjonen ser ut som om den har kollapset', skrev Andrew White på sin Facebook-side 30. september. Forrige helg ble over 1000 irakiske soldater drept av styrker fra IS.

Bagdad med sine syv millioner innbyggere, som til vanlig er så full av liv, er nå usedvanlig stille. Befolkningen frykter det verste.

'De vanligvis så hektiske gatene var denne morgenen nesten øde', forteller Andrew White. Bagdad er nest største arabiske byen i verden etter Kairo.

'Vi vet ikke hva som kommer til å skje. Det eneste vi vet er at folk nærmest er lammet av frykt', skriver Andrew White.

Andrew White er ikke direkte imponert over den irakiske hæren.

'Denne morgenen var jeg sammen med en av soldatene, som regjeringen har bestemt, skal passe på meg. Jeg spurte hva han ville gjøre om IS dukket opp. Da sa han: Jeg vil ta av meg uniformen og løpe!'

La oss fortsette å be for den uredde presten i Bagdad. Han kjemper en daglig kamp mot MS, med alle de komplikasjoner det medfører. Be også for alle troende som er igjen i Bagdad, om at Gud må forbarme seg over dem.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 16

'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det', leser vi i Ord 4,23.

Det er fullt mulig å ha en tro som ikke berører ens hjerte. Alt handler da om det som skjer i ens hode. Dermed blir troen omgjort til en intellektuell øvelse.

Jesus siterer ved en anledning en av profetene, profeten Jesaja, gjengir Guds tale: 'Dette folket ærer meg med leppene, mens deres hjerte er langt borte fra meg'. Anledningen er en konfrontasjon med skriftlærde og fariseere som vil prøve Jesus vedrørende Loven. Men Guds ord ved profeten Jesaja kan like mye gjelde oss: ærer vi Gud med hele oss, eller bare med leppene våre?

Apostelen Paulus gir oss et svært personlig innsyn i hans liv, hvor han avdekker sin djupeste lengsel, når han skriver: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø'. (Fil 1,20/2005 oversettelsen)

Troen må berøre både ånd, sjel og kropp!

Og det er hjertet som gjelder i den sjette saligprisningen:

'Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud'.

Ved en annen anledning sa Jesus:

'Øyet er kroppens lampe. Når øyet ditt er friskt, er det fordi kroppen er fylt av lys. Men er øyet ditt sykt, er det fordi det er mørkt i kroppen. Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke! Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler'. (Luk 11,34-36)

Det er blitt sagt: 'Du blir hva du spiser', men det er like sant: 'Du blir hva du ser!' 'Jeg setter ikke noe fordervet for mine øyne,' sier kong David i Salme 101,3. 

Studiebibelen Ressurs kommenterer Luk 11,34-36 slik: 'En person som konsentrerer seg om det som er friskt (Guds undervisning), holder seg selv frisk. Men en person som fokuserer på det som er sykt (denne verdens falske lærdommer), blir full av mørke. En person kan bli som lys, som et levende bilde av hva Guds ord lærer oss, ved å konsentrere seg om sannhetens lys'. (Studiebibelen Ressurs/Norsk Bibel 2011, side 1570).

For en tid tilbake fant jeg et bilde av en ortodoks munk. For meg var han ukjent, men det var noe med ansiktet hans som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Jeg synes å se noe av Jesus i det. De milde ansiktstrekkene, roen, de talende øynene. Så fikk jeg vite litt mer om personen som var avbildet. Han var abbed ved Chelije klostret i Valjevo i det vestlige Serbia, og het fader Justin. Fader Justin var en mann som elsket Guds ord. Han var bare 14 år gammel da han begynte å studere Bibelen på en virkelig seriøs måte. Resten av sitt liv bar han med seg sitt Nytestamente overalt hvor han befant seg, og leste trofast tre kapitler hver eneste da, resten av sitt liv. Spesielt elsket han evangeliene. En person som fyller seg så mye med Guds ord blir forandret innenfra og ut.

Fader Justin ble født 25. mars 1894 og kom fra et gudfryktig hjem. Han ble født inn i en prestefamilie - familien Popovich. Popovich på serbisk betyr egentlig "familie eller sønn av en prest". Som barn og ungdom var han kunnskapshungrig. Han søkte svar på livets spørsmål og utfordringer gjennom Den Hellige Skrift, Kirkefedrene og spesielt gjennom de livseksempler som Kirkens hellige menn og kvinner representerer. "De hellige" var for fader Justin "levende Bibler" eller "inkarnerte dogmer". En av de som fikk stor betydning for fader Justins liv var den hellige Serafim av Sarov, som jeg ganske nylig omtalte på bloggen min. Men han nevner også Johannes av Kronstadt - også omtalt på bloggen her - og Sergius av Radonezh og Anthony og Theodosios fra Klippeklostret i Kiev.

Det er mange ting som kunne vært nevnt om denne mannens liv, men poenget mitt med å skrive dette er å trekke frem det eksempel fader Justin er i det å bade sitt liv i Skriftens ord. Jeg ser mer og mer betydningen av dette, også fordi det er så få som forstår betydningen av det Bibelen kaller for "vannbadet i Ordet". Apostelen Paulus skriver om hvordan:

"Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i ordet." (Ef 5,25b-26)

Fordi vi utsettes for så mange inntrykk - så mye som påvirker oss i feil retning - trenger vi å bade oss selv i Guds ord hver dag. Guds ord renser oss.

Det andre jeg vil trekke frem i denne sammenhengen er de eksemplene som fader Justin henter frem av levd liv. Andre kristne kan være med på å inspirere oss gjennom de livene de har levd. Jeg har også noen slike som jeg lar utfordre meg gjennom å lese om deres liv og levned. Har du noen slike? Noen av mine er hentet fra Kirkens 2000 årige historie, og jeg har noen som fremdeles lever som er til stor hjelp for meg i å følge etter Jesus i dag. Disse eksemplene - både de historiske og de levende - motsier ikke Guds ord, men bekrefter det.

(fortsettes)

Psykolog dømt til døden og henrettet i Iran for å ha fornærmet profeten Jona

En tidligere psykiater, Mohsen Amir Aslani (bildet), er blitt henrettet for vranglære etter å ha sittet åtte år i fengsel, i Iran.

Det er The Human Rights Activists News Agency (HRANA), som melder dette. Dette er en iransk menneskerettighets organisasjon med base utenfor Iran.

Mohnsen Amir Aslani ble hengt i fengselet i nærheten av byen Karaj, som ligger vest for Tehran, 24. september. Saken er først blitt kjent nå.

Årsaken til at Aslani skal ha blitt dømt til døden er at den 37 år gamle psykiateren skal ha nytolket profeten Jona i en samtalegruppe hvor han underviste. Han sa at Jona ikke kunne ha blitt svelget av noen hval, og dette var nok til at han ble grepet i vranglære og dømt til døden.

I dag ble det også kjent at 18 nobelprisvinnere i fysikk har skrevet til Irans president vedrørende en fysiker som sitter i iransk fangenskap. Det skal dreie seg om Omid Kokabee. Kokabee ble arrestert i 2011 da han var på besøk i Iran. Han er opprinnelig bosatt i USA. Han ble da anklaget for 'å ha kommunisert med et fiendtlig regime' og for 'å ha mottatt ulovlige midler'.

Omid Kokabee helsetilstand er for tiden svært dårlig.

Svært strategisk lederskole i Kaukasus

Her er dagens store gledes- og takkeemne!

Se nøye på bildet! De som er avbildet er lederne for 'Skole uten vegger', fra Aserbajdsjan, Armenia og Georgia, samlet i Tbilisi i Georgia 26. september.

'Skole uten vegger' er et kristent ledertrenings-program som tar sikte på å trene morgendagens nye ledere for menigheter og misjonsorganisasjoner. Intensjonen med samlingen i Georgias hovedstad denne dagen var å drøfte visjoner og strategier for de kommende to årene.

Og all undervisningen bygger på Guds ord, og de ledelsesprinsippene som finnes beskrevet der.

Og noe mer strategisk enn dette kan jeg nesten ikke tenke meg. Kaukasus-regionen har vært plaget med en rekke inter etniske konflikter de siste årene, og den nye generasjonens kristne ledere får nå opplæring i konfliktbehandling og aktivt fredsarbeide som en del av sin ledertrening.

Nytt av året er også en økt satsning på misjonsarbeid i form av at kristne kan se sitt yrke som en mulighet til å drive aktiv evangelisering.

Fordelen med 'Skole uten vegger' -programmet er at man ikke bare erverver seg teoretisk kunnskap, men at det man lærer settes ut i praksis. Læringen blir omsatt til praktisk hverdagstro.

La oss huske på dette svært viktige arbeidet i vår forbønn. Det trengs mange nye ledere for evangelikale menigheter over hele Kaukasus-området i årene fremover. De må trenes opp nå!

SISTE: Ny bibeloversettelse klar for Iran - landet som opplever størst kirkevekst i verden

I dag gleder vi oss med alle våre iranske trossøsken!

En ny bibeloversettelse til farsi, lettere å lese, særlig for de som aldri har lest Bibelen før, er klar.

Den enorme kirkeveksten i Iran er blitt kalt 'en tsunami i kirkevekst', og den nye bibeloversettelsen vil komme til å øke veksten enda mer. Iran har tatt over lederrollen som det landet hvor menigheten vokser hurtigst.

Rev. Dr. Mehrdad Fatehi er koordinator og sjefredaktør for The New Millennium Version. Bibeloversettelsen beskrives som 'En ny Bibel for det nye Iran'.

Det er mange iranere som ikke eier noen Bibel. La oss be for denne nye oversettelsen og spredningen av den. La oss fortsette å be om vekkelse, og ikke minst at alle disse nye som kommer til tro, blir bevart og grunnfestet i troen.

Å feire sammen med andre

'Å feire er en spesiell handling en kommunitet utfører som mennesker som fryder seg og gir takk til Gud, som har knyttet dem sammen og som ser etter dem og elsker dem.

De er ikke lenger enkeltpersoner som er låst fast i sin egen ensomhet og uavhengighet.

De er èn kropp og hver av dem har en plass i denne kroppen. Feiringen er et gledesrop fra alle de som de står i et paktsforhold med, for de er blitt ledet gjennom ensomhetens passasje til kjærligheten, fra mismotet til håpet'.

(Jean Vanier: Community and Growth, side 313)

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 15

'Fylt av glede er de som praktiserer barmhjertighet og viser den i handling, for de vil motta Guds barmhjertighet'.

Slik oversetter professor i etikk ved Fuller Theological Seminary, baptisten Glen H. Stassen, den femte salingprisningen i Bergprekenen.

Han gjør det i boken: 'Living the Sermon on the Mount' med undertittelen: 'A Practical Hope for Grace and Deliverennce'

Det greske ordet for 'barmhjertighet i handling' er eleèmones som vanligvis oversettes 'full av nåde' - hvilket betyr 'å være generøs i det å gjøre gode forløsende gjerninger'. Nåde handler om en generøs handling som forløser noen fra nød eller bundethet.

En som ikke bare forholdt seg teoretisk til Bergprekenen, men som levde den ut, var Clarence Jordan, grunnleggeren av kommuniteten Koinonia, et bofellesskap og en bondegård midt i raseskillenes USA. Han var baptist og hadde doktorgrad i teologi, men var samtidig et av de mest jordnære menneskene du kan tenke deg. Både Glen H. Stassen og Clarence Jordan var begge vært faglig dyktige teologer, men samtidig også menn som har levd ut sin trosoverbevisning i hverdagene.

Clarence Jordan skriver følgende om den femte saligprisningen:

'Med den 'nådefulle' mener Han de som har en slik holdning av medfølelse mot alle mennesker at de at de gladelig deler alt de har med dem og med verden'. (Robert Guelich: The Sermon on the Mount. Word, 1982)

Glen H. Stassen skriver følgende i sin bok:

'Nåde slik det er brukt i evangeliene kan bety tilgivelse som setter oss fri fra skyldens bundethet, eller - kanskje oftere - helbredelse eller det som setter fri fra behovenes bundethet. Jesus skiller ikke mellom tilgivelse og nådens handlinger; de er alle del av Guds nåde'. (side 54)

Profeten Jesaja snakker om den fasten som er Gud velbehagelig, og den kan sees i lys av denne femte saligprisningen:

'Nei, dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse
komme i hus.
Du skal se til den nakne,
og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til
dine egne'. (Jes 58,6-7)

(fortsettes)

Sør-Korea har fått sin første kristne samvittghetsfange med mennonitisk-bakgrunn

Sang-Min Lee (bildet), er en ung sørkoreansk mennonite, som nå soner fengselsstraff fordi han av trosoverbevisning ikke kan avtjene sin verneplikt.

Det var ganske nøyaktig for ett år siden - i oktober 2013 - at Sang-Min Lee ringe politiet for å melde fra om at han av samvittighetsgrunner ikke kunne avtjene sin obligatoriske militærtjeneste. Saken kom opp for domstolen seks måneder senere, og Sang-Min Lee ble ført direkte fra rettssalen til fengselscellen. Han ble dermed den første mennoniten i Sør-Korea som må sone fengselsstraff på grunn av sin tro.

Det er avisen The Mennonite som skriver om Sang-Min Lee.

Samvittighetsfanger i Sør-Korea
Sør-Korea som lever med et konstant spenningsforhold med Nord-Korea har obligatorisk verneplikt, for alle menn i alderen 18-35 år. Det finnes ingen alternativ siviltjeneste. Som et resultat har Sør-Korea den største andelen av samvittighetsfanger i verden. I 2013 rapporterte FN's Menneskerettighetsråd at 92,5 prosent av alle verdens fengslede samvittighetsfanger befinner seg i Sør-Korea.

Det er få pasifister å finne i  Sør-Koreas kirker. De tradisjonsrike båndene til den obligatoriske verneplikten er særdeles sterk. Her gis det lite rom for selvstendige og annerledes tenkning.

Selv kommer Sang-Min Lee fra en familie som har sterke røtter i det militæret i Sør-Korea. Militærtjenesten sees nærmest på som en hellig forpliktelse, så det har derfor kostet den unge gutten ikke så rent lite å våge å trosse denne tradisjonen.

Det var gjennom å studere livene til andre kristne samvittighetsfanger at Sang-Min Lee kom frem til at han ikke kunne avtjene sin verneplikt ved å bære våpen. Han begynte å gå regelmessig i 'Grace and Peace Mennonite Church' i Seoul. Det var mens hans studerte beretningene om arrestasjonen av Jesus, og Jesu ikke-voldelige måte å møte aggressorene på, at han bestemte seg for at han ikke under noen omstendighet kunne ta livet av et annet menneske.

Månedens ord for oktober

Forrige måned begynte vi praksisen med 'Månedens ord' i Kristi himmelfartskapellet: Et utvalgt ord vi vil forsøke å leve den måneden ordet gjelder for. Vi følger de utvalgte bibelordene til Focolare.

Bibelordet for oktober er Joh 6,35:

'Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste'.

Om dette verset skriver Watchman Nee:

'Jeg er livets brød,' erklærer Herren. Dette sa Han til de menneskene som søkte Ham i Kapernaum. De forventet at Han skulle gi dem brød, så Herren sa til dem: 'Jeg er livets brød'. Det er Han som gir livets brød, og det er Han som er selve brødet. Gaven og giveren er èn, ikke to atskilte ting. Takk Gud for at Kristus både er Guds gave og den Herre som gir gaven.

Hva er betydningen av brød i Bibelen? Det betyr tilfredsstillelse, siden Skriften bruker sult som symbol på menneskets utilfredshet. For at den menneskelige utilfredsheten kan bli stilt, trengs det brød. Om Guds barn kan fullende løpet de har foran seg, og om de har styrke til å gå videre, er i stor grad avhengig av deres egen indre tilfredshet. Føler vi oss mette, har vi den styrken vi trenger. Men hvis vi merker en tomhet inne i oss, som et dekk som lufta har gått ut av, vil vi ikke være i stand til engang å slepe oss gjennom dagen. Vi kan ikke trekke den slutningen at vi ikke har liv, selv om vi samtidig mangler styrke. Det er tilfredsstillelse - den uforklarlige følelsen av tilfredshet - som setter oss i stand gå framover og fullføre løpet.

La oss se hva det menes med brød for Guds barn.

'Jeg er livets brød'. Jesus både opprettholder og gir liv. Mange kristne tenker på mat bare i form av en times bønn eller en times bibellesning. De vet ikke at deres mat er Jesus selv. Vi sier ikke at bønn eller bibellesning er bortkastet. Men husk at Jesus sier at Han er livets brød, og det betyr at livets brød ikke er noen annen enn Herren selv.

Ofte blir ikke Guds barn mette fordi de ikke kjenner Kristus som livets brød. Vi møter alltid hungrende mennesker som er misfornøyde på det åndelige området. De er ulykkelige over allting, og fra morgen til kveld er de fylt av utilfredshet. Vi har ikke noe ønske om å overtale mennesker til å bli hovmodige og selvtilfredse. Men vi mener at stolthet og selvtilfredshet er èn ting, mens det å bli mett og tilfredsstilt er noe helt annet. Noen mennesker, som Gud har fått arbeide med, lever svake og skjelvende innfor Ham. Det finnes ikke det minste snev av stolthet i dem, men de har vært i berøring med Herren, og derfor er de mettet fullt og helt. De eier en tilfredsstillelse ved å leve i Guds nærhet, og denne tilfredsstillelsen er deres styrke'.

(Kilde: Watchman Nee: Kristus, Guds ett og alt. Tusenfryd forlag, 1983 side 41-42)