Kappes om å hedre hverandre, del 14: Dagfinn Stærk

Dagfinn Stærk (bildet) har gitt kristen-Norge del i en arv, ikke bare for vår egen tid, men for generasjoner som kommer. Han har gravd frem igjen troens røtter, i form av glimrende oversettelser av noen kirkefedrenes skrifter og på den måten hjulpet oss til å finne frem til et solid fundament å bygge videre på i en urolig og utydelig tid som vår.

Over noen år har den ene boken etter den andre kommet i serien: Luthers klassikere. Bare for å nevne noen: Kyril av Jerusalems dåpskatekeser, Augustin om tro, håp og kjærlighet eller Tertullians forsvar av den kristne tro.

I tillegg har han skrevet boken: "Steinene roper", om den kjempende martyrken i Nord-Afrika. Velskrevet, spennende og et must for alle som ikke bare vil kjenne troens historiske røtter, men boken er sikringskost for kommende vanskelige tider også for kirken i Vesten.

Dagfinn Stærk, er en høyt betrodd medarbeider i Den evangelisk-lutherske frikirke, mangeårig pastor, tilsynsmann i Nordre og Østre tilsynsomårder og formann i Frikirkens misjonsstyre. Han er også en av stifterne av Patristisk forum, som i flere år har hatt samlinger i Østfold og hvor fokus er hvilke lærdommer vi alle kan hente fra den tidlige kirkens gudstjenesteliv og lære. Jeg har selv hatt gleden  av å holde et foredrag om Den tidlige kirkens bønneliv.

Jeg er så takknemlig for å ha lært Dagfinn Stærk å kjenne. En varmhjertet kristen, ydmyk, lærd. Så omgjengelig. Vi var så heldige å ha ham som foredragsholder på vårt Kristi himmelfartsstevne i fjor i  Kristi himmelfartsstevnet. Han snakket blant annet om hva vi kan lære av martyrkirken, og tilbakemeldingene var mange og gode.

Måtte Herren rikelig velsigne Dagfinn Stærk med mange gode år, og jeg ber samtidig om inspirasjon til å skrive flere bøker eller oversette klassikerne. Vi trenger sårt Stærks gode penn, iaktagelsesevne og store kunnskap, i en tid hvor man ikke er så opptatt av viktige lærespørsmål. Men en endring er underveis! En av de viktige stemmene i denne endringsprosessen er nettopp Dagfinn Stærk.

Indre fred

Jeg går rundt med et ord av den hellige Serafim av Sarov (bildet) i tankene:

"Oppnå indre fred, og mange kommer til å finne frelse gjennom deg."

Ordene er aktualisert gjennom at jeg for tiden opplever så mye kroppslig uro. Min tinnitus er blitt forverret, jeg skjelver mye mer. Fysisk sett er det veldig slitsomme dager.

Derfor snakker jeg vennlig til min sjel.

Den freden Serafim av Sarov taler om oppnås ikke i et øyeblikk. For å vinne denne indre freden kjempet han i mange år gjennom et liv i omvendelse og bønn. I 16 år var han munk, i 16 år levde han som eremit og i ytterligere 16 år i total avsondrethet.

Sakte, men sikkert begynte Serafim av Sarov å få en åndelig utstråling, men det skjedde først 48 år etter at han hadde gitt sitt liv til Herren. Men med hvilke frukter! Tusentalls pilegrimer søkte opp ham og gikk trøstet derfra. befridd fra tvil og uro, med ny innsikt om sitt kall eller de ble helbredet på kropp og sjel.

Skal vi oppnå og bevare den indre freden, er det umulig uten å leve i bønn.

Når den indre freden begynner å prege våre liv er vår tro blitt kroppsliggjort.

Den nye bulgarske religionsloven vil ramme evangeliske kristne hardt

Baptister, pinsevenner og metodistene vil miste retten til å drive teologiske seminarer og institusjoner, om den nye religionsloven blir vedtatt i Bulgaria. Kun Den ortodokse kirke og muslimene vil ha tillatelse til drive sine skoler. Evangeliske kristne regnes ikke som 'bulgarske', men som et utenlandsk fremmedelement.

Den eneste restriksjonen Den  ortodokse kirke synes å få er at den ikke lenger vil kunne gjennomføre sine prosesjoner utendørs. Likevel er det flere ortodokse kristne som er i mot den nye religionsloven.

For de evangeliske kristne blir dette som å vende tilbake til kommunisttiden.

Det blir forbudt å døpe utendørs. Ingen evangeliske kirker kan motta økonomisk støtte fra utlandet, med unntak av gaver til bygninger. Nødhjelp vil fortsatt bli tillatt. Kun menigheter med mer enn 300 juridiske medlemmer vil bli godkjent av myndighetene. Dette vil ramme svært mange menigheter i landet, som har mange små menigheter. Hvor skal de nå gjøre av seg? De vil, om loven vedtas, bli forbudt.

Evangelisering vil også bli forbudt, og utenlandske predikanter som besøker Bulgaria må være sammen med en ordinert bulgarsk prest eller pastor, om de skal forkynne Guds ord. Dessuten vil alle møter måtte holdes innendørs.

Evangeliske kristne i Bulgaria tar til gatene for å be

Evangeliske kristne gikk bedende gjennom gatene i Bulgarias hovedstad Sofia på søndag. De ba om Guds favør og velsignelse over sitt kjære fedreland. Mer enn 2000 evangeliske kristne deltok i bønnevandringen. Bakgrunnen er den nye religionsloven som ventes å bli vedtatt fredag 16. november.

Jeg skrev om den nye loven, som om den blir vedtatt, vil føre til at 90 prosent av Bulgarias evangeliske kirker i praksis blir ulovlige, her på bloggen fredag 9. november. Bloggartikkelen førte til oppslag i nettutgaven til pinsebevegelsens organ Korsets Seier, og avisen Dagen fulgte opp med et hovedoppslag i sin papirutgave tirsdag 13. november.

Det var fremfor alt protestantiske og evangeliske forsamlinger som deltok i bønnevandringen i det sentrale Sofia søndag. Flere av dem bar plakater hvor de oppfordret landets politikere til å stemme nei til lovendringen. Lignende bønnevandringer og demonstrasjoner fant også sted i et ti-talls byer rundt om i Bulgaria.

Mange er opptatt av det som nå skjer i Bulgaria, og som er et svært alvorlig angrep på tros- og religionsfriheten. Blant annet Den bulgarske baptistunionen og Den europeiske baptistføderasjonen. Både generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, Tony Peck, og generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, Elijah Brown, har skrevet brev til den bulgarske statsministeren, og uttrykt sin sterke bekymring.

Evangeliske kristne i Bulgaria er svært oppmuntret av den bønnestøtten de nå får fra evangeliske kristne over hele verden.

Bildet fra bønnevandringen i Sofias gater er tatt av Brian Davis/European Baptist Federation

FN anbefaler at alle land legaliserer abort

Et land som respekterer retten til liv bør også tilrettelegge for lovlige og sikre aborter.

Det slår Menneskerettighetskomiteen i FN fast i sine nye retningslinjer for hvordan Den internasjonale konvensjonen for medborgerskap og politiske rettigheter skal tolkes.

Dette ble slått fast 31. oktober da ekspertkomiteen som overvåker konvensjonen møttes. Her heter det:

"Stater skal ikke innføre nye begrensninger men fjerne eksisterende begrensninger som nekter kvinner og jenter tilgang til sikre og lovlige aborter..."

Konvensjonen negliserer også den enkeltes samvittighetsfrihet som nøler med å ta liv.

Dette betyr i praksis at FN anbefaler at alle land bør legalisere abort, noe som igjen betyr at et barn i mors liv ikke lenger vil ha noe rettsvern noe sted.

Til avisen Världen i dag sier generalsekretæren for den katolske pro-life organisasjonen Respekt, Benedica Lindberg:

"Når man leser kommentarene ser man tydelig hvilke krefter som har vært i sving her. De foretrekker abort og er imot samvittigetsfriheten. Kommentarene ignorerer helt konvensjonens klare budskap: Hvert menneske har en iboende rett til liv."

Er du vennlig mot deg selv?

Er du vennlig mot din sjel og din kropp? Jeg har ikke vært så vant med å stille meg selv et slikt spørsmål, og det er først i de senere årene jeg har stavet ordet 'selvivaretagelse', og øvd meg på dets innhold.

Jeg har vært for streng mot meg selv.

Slik tror jeg mange kristne har det.

Mange kristne sliter med å tilgi seg selv.

Men vi må ikke glemme at vi er mennesker. Når apostelen skal beskrive sine høye åpenbaringer, at han har vært rykket like inn i den tredje himmel, og har hørt usigelige ord, slik han selv forteller der, så beskriver han seg selv på følgende måte: 'Jeg kjenner et MENNESKE i Kristus.' Ikke en helgen, men et menneske. Med alle sine feil, alle sine nederlag, alle sine svakheter. 'Et MENNESKE i Kristus'. Der er hans identitet.

Vennlige morgener.

Det uttrykket leste jeg på et samtaleforum for Parkinsons-pasienter i går. Og jeg forsøker å ta det til meg. Min dagsrytme har forandret seg etter at jeg ble syk. Alt går i et annet tempo. Jeg lærer mer og mer å lytte til kroppen - og sjelen min. Være raus med meg selv.

'Bli med meg til et sted for å hvile dere,' sa Jesus til sine disipler.

Tilllater vi oss det?

Det er en øvelse å komme inn i Guds  hvile. Lære seg til å slippe taket. Lære seg hva den hellige likegyldigheten går ut på. Leve med i øyeblikket. Lære seg til å puste.

Det er så mye legedom i dette.

Travelheten og roen

Jeg er ikke sikker på om jeg liker travle dager lenger. Det jeg derimot liker er den hverdagslige, rolige rytmen - som er godt for sjelen og kroppen. Den rytmen som gjør at sjelen din og kroppen din henger med.

De to siste dagene - og det kommer en til i morgen, har for mitt vedkommende vært heseblesende. Jeg har unnagjort meg besøk hos  nevrolog, ørespesialist, hjemmetjenesten, endrokrinolog og i morgen står et besøk hos reumatolog for tur. Inntrykkene er mange, følelsene kjører berg-og-dalbane.

Det er en ting å være opptatt, noe annet å være travel. Jeg liker å ha noe å gjøre. Det kan tilføre deg energi. Å ha det travelt tapper meg for energi.

Jeg trives ikke i byene lenger, ikke i støyen og alle lydinntrykkene.

Gi meg heller et stille fjellvann.

Åndelige fedre

På farsdagen skrev jeg om min far. I kjølvannet av farsdagen, vil jeg også nevne mine åndelige fedre. Jeg har hatt noen åndelige mødre også, men de får jeg nevne når morsdagen kommer.

Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.

Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.

Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.

Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.

Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.

Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.

Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at  vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?

Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.

Massivt angrep på Israel mandag ettermiddag

Over 100 raketter er avfyrt fra Gaza-stripen inn i Israel, nå i ettermiddag. En buss skal være truffet, og en 19 år gammel israeler skal ha blitt kritisk skadet i bussangrepet.

Det er The Jerusalem Post som melder dette.

Rakettalarmen i Israel gikk kl.16.30 norsk tid, altså for en time siden, når dette skrives. Tre av rakettene traff et boligområde i byen Netivot i det sørlige Israel. En av bygningene som ble truffet var en offentlig bygning.

To minutter senere gikk alarmen i Hof Ashkelon, også i den sørlige delen av landet. Omtrent samtidig ble innbyggerne i BeerSheba varslet, og alle offentlige arrangementer ble avlyst. Rakettalarmen er også hørt i kibbutzen Nir Yitzhak, og kibbutzene Sufa og Holit, og situasjonen er svært spent.

La oss be!

Det skal være Hamas som står bak det massive angrepet på Israel.

Jødehatet eksploderer i Frankrike

Antallet antisemitiske hendelser i Frankrike har økt med 69 prosent i løpet av årets ni første måneder sammenlignet med samme periode i foregående år.

Det er Frankrikes statsminister, Edouard Philippe som opplyser dette. De nye tallene ble offentliggjort i forbindelse med 80 års markeringen for Krystallnatten.

Franske myndigheter arbeider nå med ulike tiltak for å møte den voksende jødehatet i landet.

Glede, lidelse og medfølelse

I går leste jeg noe en av vår tids fremste ortodokse teologer, Olivier Clement (bildet) har skrevet, og som var så godt at jeg måtte oversette det til norsk:

"Gleden som den oppstandne Kristus gir gjør oss ikke ufølsomme til den lidelsen andre mennesker gjennomgår. Det er tvert i mot det motsatte som skjer: Den kan gjøre oss enda mer følsomme, og vi vil bli i stand til både å bære denne enorme gleden med oss og samtidig på en djup måte tre inn i den nød og lidelse vår neste ustår på en og samme tid.

Det er ingen motsigelse: glede står ikke i motsetning til medfølelse. Vi kunne kanskje gå så langt som å si at gleden gir næring til medfølelsen."

Sitatet er hentet fra boken 'Glimmers of Happiness' av bror Roger av Taize, side 28.

I samme kapittelet skriver bror Roger om en ung afrikaner som bodde et år i den økumeniske kommuniteten i Taize. Denne afrikaneren kunne fortelle hvordan han hadde funnet frem til en indre glede, selv om han hadde levd et liv i store prøvelser. 

Når han var syv år gammel ble hans far drept. Og moren hans måtte flykte langt unna. Han fortalte:

"Jeg hadde ikke kjent kjærligheten fra mine foreldre siden barndommen. Så jeg søkte en indre glede, og håpet at den ville gi meg styrke midt i lidelsen. Den gjorde meg i stand til å legge håpløsheten bak meg. Gleden forandrer hverdagenes relasjoner."

Far min og jeg

Jeg savner faren min, selv om det er 47 år siden han døde. Far ble bare 64 år gammel. Fire år eldre enn jeg er nå. Jeg var bare 13 da han døde. Det er ikke mange bildene jeg har av ham. Det var ikke så vanlig med fotografier den gangen. På bildet holder jeg ham i hånda. Plenen er full av løvetann, og vi står utenfor epletreet vårt, som  bar så deilige glassepler. Det er tatt på første skoledag.

Dette bildet betyr mye for meg, men mest av alt betyr de indre bildene noe. Far var så trygg og snill. Det å få klatre opp på fanget hans, lene meg inn til ham, og høre han fortelle eventyr, satte farge til tilværelsen, skapte gode minner og så mye glede. Jeg kan ikke huske han hevet stemmen en eneste gang. Alltid høflig, omtenksom, nærværende og veldig snill.

Det er så mye jeg skulle ha snakket med ham om. Spurt om. Han hadde selv vokst opp uten far. Hans far dro til Amerika da far var ikke gamle karen, og kom aldri hjem. Hvordan var det for far å vokse opp uten sin far. Tiden han vokste opp i var krevende for de om hørte til arbeiderklassen. De hadde fattigdommen like inn på dørstokken, og måtte kjempe for å overleve.  Far ble skomaker, senere industriarbeider ved Mustad fabrikker, hvor han galvaniserte fiskekroker.

Året etter at far døde, ble jeg en kristen.

Da ble jeg kjent med en som hadde mistet stefaren sin.

Også han en arbeider. Som sant menneske må Jesus ha kjent på tapet etter at stefaren Josef døde.

I mange år preget fars død mitt gudsbilde. Jeg ble tidlig fascinert av Jesus. Jeg brukte en uke på å lese Det nye testamente etter at jeg bestemte meg for å bli en kristen. Jesus begeistret meg. Den Hellige Ånd skjønte jeg ingenting av. Gud derimot, synes jeg hørtes veldig skummel ut. Han tok jo faren min. Slik opplevde jeg det som tretten-åring.

Det skapte et sår i meg, en usunn gudfrykt. Og resulterte i mange år hvor jeg strevde med å blidgjøre Gud.

Så introduserte Jesus meg for sin himmelske Far, og den usunne frykten for Gud og selvsrevet ble borte.

De senere årene og særlig den siste tiden er det blitt til hjelp at Jesus forstår de såre og vonde følelsene jeg har etter at min egen far døde så tidlig. Jesus må ha kjent på den samme tapsfølelsen.

Det hender jeg drar til mors og fars grav for å snakke med dem. Nei, jeg ber ikke til dem. Jeg vet selvsagt at de er døde. Det er en monolog. Jeg forteller dem om ting jeg tror de ville ha likt å vite. Det er bare for min egen skyld. Det er sorgbearbeidelse. Det er nyttig.

Vi bærer de døde med oss. På den måten blir de ikke glemt.

I dag, på farsdagen, takker jeg for den gode, snille faren min. Jeg har vært veldig heldig. Selv om jeg ikke fikk beholde ham så lenge, er det dessverre ikke alle som har hatt en så god og trygg far som meg. I dag tenker jeg mye på dem - og ber for dem.

Så tenker jeg på og kjenner den djupe gleden over å være far selv. Til en datter og en sønn. Jeg håper jeg er en god far. Jeg ber om å få være det. Det er det største ønsket jeg har.

Vel kjent med sykdom

Noen ord fra den velkjente Messias-profetien i Jesaja 53 har betydd mye for meg personlig den siste tiden:

"en smertenes mann, vel kjent med sykdom" (v.3)

Jesus var 100 prosent menneske, og 100 prosent guddommelig. Kirkens trosbekjennelse lærer oss at Jesus er "sann Gud av sann Gud... For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Om Jesus virkelig var et sant menneske, ble han også syk. Guds ord sier at han var "vel kjent med sykdom", og Hebreerbrevets forfatter slår fast følgende: "For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i våre skrøpeligheter, men EN SOM ER PRØVET I ALT I LIKHET MED OSS." (Hebr 4,15)

Jesus har med andre ord visst hvordan det er å være syk. Som 'smertenes mann', har Han selvsagt kjent smerte. Vi må ikke glemme at Jesus var 100 prosent menneske. Hadde Han ikke opplevd sykdom, hadde Han ikke vært et sant menneske.

For meg er dette en trøst, midt oppe i alvorlig sykdom, at den Frelser og Helbreder jeg tror på vet hvordan det er å være syk. Han er vel kjent med det.

Om å ha en lærevillig ånd og lytte til Guds visdom

"Lytt og lær av dine tidligere feil. Ha en lærevillig ånd, og bli en Guds mann og kvinne.

Har vi virkelig et brennende ønske om å lære? Ærer vi og respekterer vi den visdommen som kommer fra 'de mange som gir råd', jfr Ord 15,22. Søker vi med iver Guds beste for våre liv, og nekter å kompromisse når det gjelder vår integritet og karakter. Er vi motivert for å bli vis og bruke denne visdommen i vårt liv? Legger vi stor vekt på å være oppmerksomme overfor de som er våre lærere og nekter å gi fra oss mulighetene til å lære? Lærer vi av våre tidligere feil, og nekter å fortsette med å fanges i de samme fellene? Å falle i søla er en ting, å bli liggende der noe helt annet.

Hvis vi merker at vi ikke lenger har noe ønske om å lære, verken fra Gud eller andre, skyldes det mest sannsynlig at har mistet vår 'første kjærlighet' og trenger derfor en frisk åpenbaring av hvem Han er og hvor høyt Han elsker oss. Da mangler vi også en sunn dose av Gudsfrykt.Det å ha en sunn Gudsfrykt er nemlig nøkkelen:

''Hvem er den som frykter HERREN, lærer av ham den vei han skal velge." (Salme 25,12)

Lytt og lær av dine tidligere feil. Ha en lærevillig ånd, og bli en Guds mann og en Guds kvinne.

Du har kalt meg 'for en tid som denne' - la det bli, kjære Gud, i følge Ditt Ord. Gi meg ører til å høre sunn visdom og mot til å leve et liv i lydighet. 

Mektige krigere har et ønske om å lodde djupere og være lærevillige."

- Steve Porter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Krystallnatten og det norske jødehatet

I kveld tenner vi et lys for å minnes alle jøder som ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Natten mellom 9.-10. november er en beksvart natt i verdenshistorien. I år er det 80 år siden opptakten til grufullhetene. De ble innledet med den såkalte 'Krystallnatten'. Natten mellom 9.-10. november i blir i år enda mørkere, siden det nå er blitt kjent at det påhviler en enda større skyld for jødeutryddelsene over Norge. Nye opplysninger som fremkommer i den nye boken til Marte Michelet, viser at flere i Hjemmefrontens ledelse visste om at norske jøder skulle deporteres tre måneder før det skjedde og at biskopen i Oslo, Eivind Berggrav, må ha blitt advart om at norske jøder skulle deporteres. Den norske kirke kunne ha reddet jøder fra den visse død i konsentrasjonsleirene, men gjorde ingen verdens ting.

Norge har som nasjon absolutt ingen ting å skryte av når det gjelder å verne om sin jødiske befolkning. Og antisemittismen finnes der latent og åpenbar i deler av den norske befolkningen den dag i dag.

Krystallnatten var en nøye planlagt aksjon fra nazistenes side. Jødehatet nådde nå en ny høyde. Krystallnatten markerer nemlig overgangen fra diskriminering av den jødiske befolkningen i Tyskland til utryddelse av alle jøder i Det tredje riket. Denne natten  for 80 år siden gikk nazistske stormtropper løs på jøder og alt jødisk i Tyskland, og antente jødehatet i nasjon etter nasjon.

Jødehatet fantes også i Norge, også blant ledelsen for 'gutta på skauen'. Hjemmefrontens leder, Jens Christian  Hauge, omtalte en jødisk fange på Grini i nedlatende ordelag, og skrev at det er en himmelvid forskjell på å holde på jødenes rett og å like dem.

Det er også et faktum at ledelsen for Hjemmefronten nedprioriterte å hjelpe norske jøder med å flykte til Sverige, og at jødene var tvunget til å måtte betale for å få hjelp til å flykte. Det er også et faktum at når de nordmenn som overlevde nazistenes utryddelsesleire, skulle hentes hjem, fikk norske jøder ikke være med de hvite bussene tilbake til Norge. Hjemmefrontens transportsjef begrunnet det faktum at jøder måtte betale for å bli hjulpet med å flykte til Sverige, slik: 'Våre egne skulle ikke betale for transporten'. Med andre ord: de norske jødene var ikke våre egne.

Biskop Berggrav, som nå i følge forfatteren Marte Michelet, sannsynlig visste mer om de norske jødenes skjebne lenge før grufullhetene inntraff, gjør ikke situasjonen bedre med hensyn til den skyld som hviler over det norske folk.  Når den godeste biskopen skulle forklare at selve kampskriftet fra Den norske kirke mot nazismen - Kirkens grunn  - ikke nevnte overgrepene mot jødene med et eneste ord, svarte kirkens mann at ved å bringe jødenes sak inn 'ville vi bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare.'

Slik sviktet Den norske kirke når det virkelig gjaldt.

Svikter den jødene i dag med sine mange utspill mot Israel?

Jødehatet i Norges finnes. Og ikke bare blant islamister som Arfan Bhatti. Det finnes i det norske folk, blant muslimer og kristne. Det finnes i form av konspirasjonsteorier som spres på nettet - også av kristne, om at jøder står bak det ene og det andre. Jeg merker meg at selv blant enkelte 'Israels-venner' spres disse konspirasjonsteoriene, mest sannsynlig fordi de ikke tar seg bryet med å sjekke killdene før de publiserer de på sosiale medier.

Norge trenger modige menn og kvinner som står opp mot jødehatet i alle dets avskyggninger. Enten det er i form av karikaturtegninger som sprer myter om jøder, eller det skjer i form av antisemittisme eller antisionisme.

Tenner du et lys og setter det i vinduet i kveld så alle kan se det?

Opprop om forbønn: Diskriminering og gryende forfølgelse av kristne i Bulgaria

Det skjer svært urovekkende ting i Bulgaria. 11.oktober i år ble det gjort endringer i den bulgarske lovgivningen. Med den nye loven vil 90 prosent av de evangeliske kirkene i landet i praksis være ulovlige. Med loven i hånd kan myndighetene også kunne stenge skoler drevet av evangeliske kirkesamfunn.

Det skal stemmes over den endelige lovteksten fredag 16. november. Nå er det viktig at vi står sammen med våre trossøsken i Bulgaria  og ber sammen med dem. Vi må tilbake til kommunisttiden for å finne eksempler på noe lignende. Da ble også evangeliske kristne i særdeleshet utsatt for en kraftig forfølgelse.

For ganske nøyaktig 70 år siden fengslet de kommunistiske myndighetene de fleste protestantiske lederne i Bulgaria samt lederskapet i Den evangeliske allianse i landet. De evangeliske lederne ble utsatt for mishandling, arrestert og kirker og kirkelig eiendom ble konfiskert. Både baptister og pinsevenner begynte på 1980-tallet å utvikle undergrunnskirker og under tiden har så disse utviklet seg til nye menigheter.

Etter at kommunistregimet falt i november 1989, har de evangeliske menighetene i Bulgaria opplevd en eksplosjonsartet vekst. Mange av de eksisterende menighetene fordoblet, noen tredoblet, antall medlemmer og mange nye menigheter ble plantet.

I 1993 la derimot de bulgarske menighetene klare restriksjoner på aktivitetene til ikke-ortodokse menigheter, og evangeliske menigheter var en spesiell målgruppe. Flere og flere menigheter fikk store problemer med å finne egnede og lovlige lokaler til å møtes for å holde gudstjenester. Disse statlige restriksjonene førte til at flere menigheter måtte slutte med sin virksomhet.

Undersøkelser foretatt av Den evangeliske allianse i Bulgaria, som ble utført i september 2000, viste at det da fantes 1,100 protestantiske pastorer i landet. De betjente 1,530 evangeliske menigheter. Kun 55 prosent av disse hadde sin egen kirke eller menighetslokale.

Hvordan dette ser ut i dag vet jeg ikke. Det anerkjente bønneatlaset, Operation World, den 17. utgaven fra 2010, forteller at Den ortodokse kirke har vært offisiell statskirke frem til 1945, og er i dag anerkjent som 'den tradisjonelle religionen' i Bulgaria. I følge dette bønneatlaset skal det finnes 127.000 protestanter i landet, og 44.000 'uavhengige'. Med protestanter mener man herunder baptister, pinsevenner, brødremenigheter, metodister. Mens uavhengig er f.eks nyere pinsekarismatiske grupper. Det finnes 29 evangeliske kirkesamfunn i Bulgaria og 15 uavhengige. Til sammenligning finnes det 74.000m katolikker, og 5,8 millioner ortodokse.

Spennende dager foran oss

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som ber for May Sissel og meg. Det er spennende tider med hensyn til min min helsesituasjon. I løpet av noen få dager nå skjer det mye:

Fredag skal jeg være sammen med ergoterapeuten min på hjelpemiddelsentralen. Vi skal se nærmere på muligheten for at jeg kanskje kan være så heldig å få teknisk utstyr som gjør det mulig for meg å tale til datamaskinen min, og så få den til å skrive for meg. Det er blitt mye vanskeligere å skrive på PC også. Håndskriften er helt borte. Fingrene vil ikke bli med, heller ikke når jeg skriver for maskin, så det tar nå mye lenger tid for meg å skrive - og jeg har mye skrivearbeid foran meg. Både bloggartikler og bokmanus. Be gjerne for dette møtet med hjelpemiddelsentralen.

Mandag skal jeg møte nevrologen min. Det blir veldig spennende. Jeg er spent på hva hun har å si om utviklingen min, og om jeg må over på medisiner. Håper jeg skal slippe det ennå en stund.

Tirsdag skal jeg til endrokrinolog, til en årlig sjekk av det lave stoffskiftet og diabetes.

Onsdag bærer det i vei til reumatolog og Revmatismesykehuset på Lillehammer. Fastlegen har mistanke om leddgikt. Har store smerter i noen fingre, tær og kne.

Be gjerne for disse undersøkelsene. De er ofte krevende for meg, og tar mye energi. Jeg venter fremdeles på svar fra politiet om kan kan få kjøre bil. Ber om at det går min vei, så jjeg slipper å være så avhengig av May Sissel. Det blir mye på henne.

Torsdag setter May Sissel og jeg oss på toget til Kristiansand hvor jeg skal tale om Den Hellige Ånd på en Alpha weekend i regi av Hånes frikirke. Det gleder vi oss veldig til.

I mens skal jeg skrive ferdig bibelstudier over de syv første kapitlene av 3.Mosebok for Bibelleseringen, og fortsette å skrive på biografien om Solveig og Erling Thu. Og så skal jeg preke i Brumunddal baptistmenighet søndag, om "Selvforakten - det åndelige livets verste fiende".

Takk til alle dere som ber for oss. Uten deres forbønn ville denne tjenesten stanset helt opp. Jeg må innrømme at det har vært tunge dager nå, med mye smerte, sårbarhet og tapsfølelser. Så mange endringer, så mye som skjer rent kroppslig. Det som holder meg oppe er at Herren fortsatt har bruk for meg, og at menigheter fortsatt vil ha en som meg til å tale. Jeg gjør det i stor kroppslig svakhet. Så takknemlig for at det fortsatt finnes menigheter hvor det en plass for en predikant som er svak og syk.

25 år med strategisk og profetisk bønn for Europa

I 25 år har forbedere møtt hverandre i ulike europeiske byer for å be for Europa. De representerer bønnenettverket 'European Union of Prayer'. Nylig deltok 46 forbedere fra 12 ulike europeiske nasjoner hverandre i Wien. Det er nemlig Østerrike som har ordførervervet for EU for tiden.

På bønneagendaen sto blant annet situasjonen til flyktningene som strømmer inn over Europa og den europeiske antisemittismen. Et annet bønneemne var alt det som skjer rundt Brexit. Østerrike er spesielt berørt av flyktningestrømmenn ettersom mange flyktninger kom hit på veien til Tyskland og Skandinavia.

I forbindelse med bønnesamlingen i Wien foretok man også en bønnevandring i sentrum av byen, og stanset blant annet utenfor innenriks- og utenriksdepartementet for å be der. Forbederne vandret også til de jødiske minnesmerkene i Wien der det finnes en stor synagoge. Her ba man om tilgivelse for at så mange som 65.000 jøder ble deportert fra Østerrike og ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Under bønnevandringen besøkte man også teologiske og vitenskapelige institusjoner for å be.

Billedtekst: Europeiske forbedere på bønnevandring i Wien.

Døden og livet

I dagene etter Allehelgensdagen har jeg tenkt mye på disse ordene, som finnes innrisset på en hule i fjellet på Athos:

"Den som dør mens han lever, kommer ikke til å dø når han dør."

Så har jeg grunnet videre på Jesu ord i Joh 11,25:

"Jesus sier: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Jeg dveler fortsatt ved begge utsagnene.

Min djupe lengsel

Herre, jeg bærer på en djup lengsel: at jeg kan få ære deg gjennom mitt levde liv. At jeg må få bære med meg noe av deg, til andre. At de kan se Deg, gjennom meg. 

Visst er livet mitt ufullkomment. Jeg bærer sår. Livet har vært tøft å leve. 

Men jeg ønsker å ære deg gjennom tårene, avmakten, tapene, sorgen.

Kom, Hellige Ånd, og blås på meg. Forny en stadig ånd inne i meg. Gi meg igjen din frelsesfryd. 

Følg med meg, Hellige Ånd, og preg Jesu liv i mitt liv.
La meg få bli et ærens kar, som bringer deg glede.
Som bærer himmellengselen med seg,
og som dufter av deg.

Ditt nærvær er alt,
jeg trenger ikke noe mer.

Gjøvik onsdag 7.november 2018

Ånden og oljen, del 1

I fjor ved disse tider fikk May Sissel og jeg en storstilt gave: et oliventre. Det var en liten plante, drevet frem i Norge. Frøene kom fra Getsemane-hagen. Vi ble djupt rørt. Nå har treet vokst en god del, og vi skal plante det om i en større potte slik at røttene kan gå djupere.

Jeg er innom dette treet stort sett hver dag, og vi velsigner det. For meg er det et profetisk tegn. Jeg skal forklare hvorfor.

Israel er nå inne i den tid av året da man høster inn olivener. Det også en tid for å presse olivenolje. Olje er i Bibelen ofte brukt som et bilde på Den Hellige Ånds salvelse over en person, et sted eller noe som skal brukes i gudstjenesten. Olje var noe prestene, profetene og Israels konger brukte, og er blitt brukt t Tempeltjenesten, gudstjenestene, ofringene, når konger skulle salves, når man skulle be for syke. Oljen symboliserer innvielse, glede, overflod og er et sikkert tegn på Guds favør og velsignelse.

Det ser vi når vi for eksempel leser Salme 133,1-2:

"Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen. Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen ..."

Første gang vi ser en slik profetisk handling med bruk av olje, er i 1.Mosebok, og har med Guds hus å gjøre. Jakob har en profetisk drøm, og ser en stige reist på jorden opp mot himmelen, og Guds engler steg opp og ned på den. Når Jakob våkner sier han:

"Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke." (1.Mos 28,16)

Jakob var på hellig mark. I drømmen opplevde han Guds nærvær. Så leser vi:

"Hvor skremmende dette stedet er! Dette må være Guds hus, er er himmelens port. Om morgenen sto Jakob tidlig opp. Han tok steinen han hadde hatt under hodet, og reiste den som en støtte. Så helte han olje over den. Han kalte stedet for Betel." (v.17-19a)

Stedet var nå profetisk vigslet. Dette stedet var nå 'satt til side', det var konsekrert til Gud.  Det finnes mange slike steder som Gud har gjestet, innbedte steder, som er blitt hellige steder. Vi husker Moses, som måtte ta av seg skoene:

"Og Gud sa: Kom ikke nærmere!  Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,5)

Jeremiah Johnson, en profetisk røst i vår tid sier:

"Tegnet på at Herrens frykt har kommet er når folk bare har to valg: enten å kaste seg ned på gulvet eller rømme ut døra."

(fortsettes)

Det apatiske Norge

I disse dager går jeg rundt å tenker på noe David Wilkerson sa på en pastorsamling i Filadelfiakirken i Oslo for noen år siden. Mens han var i inderlig bønn til Gud for Norge, hadde Gud gitt ham et ord som karakteriserer den åndelige situasjonen i vårt kjære fedreland. Det var orde 'apati'.

Jeg likte ikke det jeg hørte, men som årene har gått, og særlig de siste månedene, har jeg funnet at budskapet David Wilkerson formidlet er svært treffsikkert og relevant.

Jesus ba oss om å 'våke og be', så det er helt klart at vi har et stort behov for åndelig årvåkenhet. Gud har reist opp 'vektere på muren', som David Wilkerson, til å vekke oss opp når vi sover i timen! I dag går det ut et kall fra Guds trone om å be for den 'mulighetens dør' som Gud har åpnet for å gjøre endringer i abortloven i Norge, som kan redde liv. Hvordan reagerer så Norges kristenhet?

Noen ber.

Andre møter det som nå skjer med en forbausende vantro. I deres øyne er dette umulig, som om noe skulle være umulig for Gud.

Kristenlederne i Norge er med få unntak tause. Det kommer ingen oppfordringer om å be derfra.

Den åndelige situasjonen i Norge er preget av, ja, nettopp: apati.

Store Norske Leksikon definerer apati på følgende måte: "Apati, mangel på synlige følelser eller følelsesmessige reaksjoner, sløvhet, upåvirkelighet og likegyldighet overfor inntrykk."

Protesterer vi, og sier at slikt vil vi ikke ha på oss og reagerer med sinne?

Eller vender vi om?

Det er mye sinne der ute. Det mobiliseres kraftig mot endringer i abortloven. Man tar til gatene. Hvordan reagerer kristenfolket??

Med apati - eller tar vi frem kneologien??

"Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, YDMYKER  SEG OG BER, SØKER MEG OG VENDER SEG BORT FRA SINE ONDE VEIER, SKAL JEG HØRE DEM FRA HIMMELEN, TILGI DEM SYNDENE OG LEGE LANDET." (2.Krøn 7,14)

Skal vi vinne dette slaget, må vi bøye våre knær, eller skal vi nok en gang svare med apati.  Skal vi vil slått på målstreken, nok en gang?? Måtte apatiens grep om vårt land brytes.

En profetisk drøm om generasjonen Gud reiser opp

Jeg vil gjerne dele dette sterke profetiske budskapet til Jeremiah Johnson, en ung profetisk røst, hvis budskap jeg gjenkjenner vedrørende ting Herren har talt om til meg. Det gjelder særlig noe han nevner helt til slutt om tårenes salvelse, og det som handler om at profeter fostres i ødemarken. Profetien du nå skal lese er oversatt av meg:

"Nylig hadde jeg en profetisk drøm. I drømmen var jeg på en stor stadion som var full av ungdommer og unge voksne. De var samlet der fordi de søkte å finne en retning, bekreftelse og oppmuntring fra Faderen. I det jeg så dem rope ut til Gud, så jeg en leppe komme ned fra himmelen og kysset mengden med mennesker. Honning gjennomvætet alle som var til stede.

Umiddelbart talte Gud til meg i drømmen og sa:

'I denne time kysser jeg Min Brud med sønderknuselse. Dette er den mest verdifulle gave jeg kan gi henne. Religion har lært folk å gjemme seg og maskere sønderknuselsen, men der hvor min Ånd får bevege seg friere, omfavnes sønderknuselen og ønskes velkommen. Sønderknuselsen er å ligne med alabasterkrukken som jeg er verdig til å få og jeg ber nå den kommende generasjonen komme nå og legge seg ned for Mine føtter. Jeg ser mange vakre alabasterkrukker, men ikke mange har gitt meg tillatelse å åpne dem'.

I det honningen begynte å gjøre hele folkemengden søkkvåte, begynte mange på stadion å bli opprørte og begynte å vaske av seg honningen så fort det bare lot seg gjøre. Jeg spurte Den Hellige Ånd om hva som skjedde og jeg følte umiddelbart en sorg komme over meg i drømmen.

Han svarte meg: 'Så mange i denne generasjonen søker forfremmelse og innflytelse, men de forstår ikke at denne godkjennelsen oppnås i ødemarken, ikke på plattformen. De er rede til å stå opp og forkynne når jeg kaller dem til å lære hvordan de skal be og lede dem fra en knelende stilling. Vokt dere for stemmene i denne generasjonen som vil ramme menneskets kjødelighet med å love berømmelse, rikdom og storhet. Se etter de som kaller denne generasjonen til lønnkammeret. Der vil jeg utruste dem med sønderknuselsens ånd og med ydmyket som aldri før. Jo større kall og nåde, jo djupere vil sønderknuselsen være. Til de som avviser dette sønderknuselsens kyss, de vil vandre med en menneskelig ambisjon og kalle den et himmelsk syn, og de vil fly avgårde og profetere når jeg ikke har talt til dem.'

I det jeg våknet opp fra denne profetiske drømmen, ble det veldig klart for meg gjennom bønn at Gud taler om to helt spesielle grupper:

DEN FØRSTE GRUPPEN 

Den første gruppen består av de som så raskt de bare kan vil vaske av seg honningen og avvise Guds sønderknuselseskyss. Ånden sa i drømmen: "De som avviser sønderknuselsens kyss, de vil vandre med menneskelige ambisjoner og kalle det et himmelsk syn, og de vil løpe avsted og profetere uten at jeg har talt til dem." Han sa også: "Så mange av denne generasjonen søker forfremmelse og innflytelse når jeg kaller dem ut i ødemarken. Vokt dere for stemmene som lover berømmelse, rikdom og storhet." 

Når nå Gud forsøker å kysse denne generasjonen med sønderknuselse, og tar tak i stolthet, selvisk ambisjon og kjærlighet til plattformer og mikrofoner, så vil det være stemmer som faktisk oppmuntrer denne forførelsen. De vil gi løfter om popularitet og storhet og lede mange vill. Vi må tillate Gud å avsløre intensjonene og holdningene til så mange hjerter som søker "tjeneste" når de istedet skulle søke etter hengivelse til Jesus mer enn noe annet.

DEN ANDRE GRUPPEN

Den andre gruppen Den Hellige Ånd talte om i drømmen bringer stor glede til mitt hjerte! Akkurat nå reiser Gud opp sønderbrutte mødre og fedre som vil lede denne unge generasjonen inn i ødemarken og etablere deres identitet som de som er elsket selv uten en tjeneste! Gud utruster disse sønner og døtre med en ånd av ydmykhet og sønderknuselse som aldri før. Se etter de gråtende budbringerne som vil bli forløst for å ta seg av denne generasjonen og som vil bære med seg en spesiell salvelse av tårer og sønderknuselse.

Vil den unge generasjonen tillate at Faderen kysser oss med sønderknuselse i lønnkammeret eller vil vi fortsette og idyllisere plattformen og populariteten og bli offer for en stor forførelse?

Kom inn i Herrens nærvær hvor fryden og gleden finnes

Det hender jeg er innom et kristent nettforum. En av de som skriver der har et kjennetegn: Alt er så veldig alvorlig. Jeg undrer meg på hvor gleden og tryggheten i Herren er blitt av?

Han anklager sine medsøsken for at de ikke ber nok, studerer Bibelen, det er manglende omvendelse, overgivelse, det er manglende tro, manglene iver - stort sett mangler på alle områder. Men det er liten eller ingen erkjennelse over seg selv. Mangler han noe?

Kristenlivet kan bli et eneste stort mas!

Om vi ikke kommer inn i Guds nærvær.

Det forvandler alt.

David, som levde i dette Gudsnærværet, sier det slik: "Fra deg får han evig velsignelse, DU FYLLER HAM MED FRYD NÅR DU ER NÆR." (Salme 21,7)

Og i Salme 16,11 skriver den samme David:

"Du lærer meg livets vei, HOS DEG ER GLEDE I OVERFLOD, FRYD UTEN ENDE, ved din høyre hånd.

I Norsk Bibel leser vi: "FYLDE AV GLEDE ER DET FOR DITT ÅSYN, LIVSSALIGHET VED DIN HØYRE HÅND I EVIGHET."

Det er en tid for å sørge, det er en tid for å bøye seg og bekjenne sine synder, men det er også en tid for glede og dans! Det er en tid for alt, og det kan bli for mye Møllers tran, også i åndelig betydning.

Selvforakten er det åndelige livets verste fiende.

Grekeren fra Siljan

Dagen etter Allehelgensdag er det en person jeg aldri har møtt, eller snakket med, som jeg gjerne vil løfte frem og minnes. I går var det ni år siden han gikk hjem til Gud. Jeg ble først kjent med ham under navnet Helladius Siljanis - Grekeren av Siljan. Navnet sa meg ingenting, og jeg hadde ingen anelse om at Siljanis sto for Siljan i Sverige. Det var forordet denne Helladius Siljanis hadde skrevet i en forunderlig bok jeg hadde kommet over, Örkanfädarnas tänkespråk, som gjorde meg oppmerksom på ham første gang.

Bedere interesserer meg. De som holder ut i trofast, vedholdende bønn. Grekeren fra Siljan var en av dem. I dag kjenner jeg ham under navnet Eusebios Vittis (bildet). Opprinnelig het han Stergios. Han kom fra Ptolemida i Hellas, og var født i 1927. Tidlig forlot han barndomshjemmet for å arbeide med Abbe Pierres skrapsamlere i Paris, en fransk-katolsk prest, medlem av den franske motstansbevegelsen under 2.verdenskrig. I 1949 grunnla Abba Pierre Emmaus-bevegelsen, som arbeider blant de fattige, hjemløse og arbeidsløse.  Det var via denne bevegelsen Stergios kom til Sverige. Han begynte å studere teologi Uppsala, ble ortodoks munk og prest. En kirkelig konflikt førte til at prestetjenesten ble avbrutt, og Stergios, som nå har fått navnet Eusebios, trekker seg tilbake til Dalarne. Han blir vaktmester på stiftelsen Berget i Rättvik, og i 1973 kjøpte han et gammelt hus inne i skogen noen kilometer fra St.Davidsgården.

Dette ble en stillhetens bolig. Her hadde han et kapell og et bibliotek. Fra dette huset gikk han daglig den lange veien frem og tilbake fra arbeidet sitt ved St.Davidsgården.

I 1980 vendte Eusebios tilbake til Hellas. Han bosatte seg i et kloster nord i landet. Her trakk han seg tilbake for å be og for å ta imot folk til sjelesorgsamtaler.  4. november 2009 sovner han stille inn.

Fader Eusebios ble en starets. En erfaren og åndelig karismatisk åndelig veileder.

Mye kunne vært sagt om fader Eusebios, ikke minst hans store teologiske kvalifikasjoner, men det som først og fremst fascinerer meg er at fader Eusebios trekker seg tilbake for å be, for å leve i og med stillheten, leve med i liturgien og tidebønnenes rytme. Og så blir han forvandlet og det fører til at mennesker i hans omgivelser og som oppsøker ham for å få hans råd, blir forvandlet.

Det er en hemmelighet her.

Vi tror gjerne det er på plattformen det skjer, men jeg tror vi tar feil. Det skjer i lønnkammeret. For meg er fader Eusebios Vittis blitt et åndelig forbilde, en åndelig veileder.

Kvalmende - og skammelig!

I dag ble jeg skikkelig uvel. Rett og slett kvalm.

Jeg kom nettopp hjem fra en flerkulturell gudstjeneste. Flotte mennesker fra ulike nasjoner, som lovpriste Gud sammen. Mange av mine nærmeste venner er ikke norske. De kommer fra mange forskjellige land, og har annen hudfarge enn meg. Felles for mange av dem er at de er norske statsborgere, mens andre bor i andre land og er borgere av deres hjemland. Noen venter på å bli norske statsborgere.

Dette er varme, gode, snille, rause mennesker med så store hjerter, så mye omsorg.

Og så kommer jeg hjem og blir møtt med hverdagsrasismen. Ikke fra hvem som helst, men fra en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, ja, ikke bare det: Inger-Marie Ytterhorn er til og med medlem av Nobelkomiteen!

Jeg kjenner jeg blir uvel. Rett og slett kvalm. Dette er en skam. En person med et slikt syn diskvalifiserer seg for å sitte i Nobelkomiteen, og burde ikke ha et tillitsverv som stortingsrepresentant. I dag ble jeg skikkelig uvel. Rett og slett kvalm.

Jeg kom nettopp hjem fra en flerkulturell gudstjeneste. Flotte mennesker fra ulike nasjoner, som lovpriste Gud sammen. Mange av mine nærmeste venner er ikke norske. De kommer fra mange forskjellige land, og har annen hudfarge enn meg. Felles for mange av dem er at de er norske statsborgere, mens andre bor i andre land og er borgere av deres hjemland. Noen venter på å bli norske statsborgere.I dag ble jeg skikkelig uvel. Rett og slett kvalm.

Jeg kom nettopp hjem fra en flerkulturell gudstjeneste. Flotte mennesker fra ulike nasjoner, som lovpriste Gud sammen. Mange av mine nærmeste venner er ikke norske. De kommer fra mange forskjellige land, og har annen hudfarge enn meg. Felles for mange av dem er at de er norske statsborgere, mens andre bor i andre land og er borgere av deres hjemland. Noen venter på å bli norske statsborgere.

Dette er varme, gode, snille, rause mennesker med så store hjerter, så mye omsorg.

Og så kommer jeg hjem og blir møtt med hverdagsrasismen. Ikke fra hvem som helst, men fra en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, ja, ikke bare det: Inger-Marie Ytterhorn er til og med medlem av Nobelkomiteen!

Jeg kjenner jeg blir uvel. Rett og slett kvalm. Dette er en skam. En person med et slikt syn diskvalifiserer seg for å sitte i Nobelkomiteen, og burde ikke ha et tillitsverv som stortingsrepresentant.

Nordmenn er ikke bare hvite. Nordmenn finnes i alle farger. De har bakgrunn fra Amerika, Asia, Afrika, bare for å nevne noen.

Dette er varme, gode, snille, rause mennesker med så store hjerter, så mye omsorg.

Og så kommer jeg hjem og blir møtt med hverdagsrasismen. Ikke fra hvem som helst, men fra en stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet, ja, ikke bare det: Inger-Marie Ytterhorn er til og med medlem av Nobelkomiteen! Heldigvis viser det seg at perioden som medlem av Nobelkomiteen og stortingsrepresentant er over. Og bra er det når man har slike rasistiske holdninger.

Jeg kjenner jeg blir uvel. Rett og slett kvalm. Dette er en skam. En person med et slikt syn diskvalifiserer seg for å sitte i Nobelkomiteen, og burde ikke ha et tillitsverv som stortingsrepresentant.  

Nordmenn er ikke bare hvite. Nordmenn finnes i alle farger. De har bakgrunn fra Amerika, Asia, Afrika, bare for å nevne noen.
Nordmenn er ikke bare hvite. Nordmenn finnes i alle farger. De har bakgrunn fra Amerika, Asia, Afrika, bare for å nevne noen.

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte"

Det hviler et spesielt lys over Allehelgensøndagen. Oppstandelseslyset lyser kraftigst den dagen, synes jeg. Det minner oss om Kristi seier over døden. Med døden nedtrampet Han døden, og til dem er er i gravene ga Han liv.

Døden er fremdeles tabu - også i kristne sammenhenger. Det er den ene tingen vi ikke snakker om. Men når vi blir eldre blir det stadig flere å minnes - stadig flere som har gått hjem til  Gud før oss. For meg blir det derfor stadig viktigere å minnes de som har elsket oss og dem vi har elsket.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

Godt å treffe bønnevenner på Jessheim

Når disse linjene skrives denne lørdagskvelden, har May Sissel og jeg kommet hjem fra Jessheim, hvor jeg har hatt et seminar med tittelen: "Bønn med hvilepuls". Seminaret ble holdt i Pinsekirken Jessheim, og var et samarbeide mellom tre menigheter, foruten Pinsekirken Jessheim, også Gardermoen kristne fellesskap og Baptistkirken Eidsvoll.

Det var godt å dele om bønnens velsignelser og muligheter til en gruppe mennesker, som var lydhøre og åpne.

I dette seminaret snakker jeg mye om hvordan bønn kan bli en belastning, et krav, en skuffelse, en dårlig samvittighet, og om hvordan bønnen kan bli en god rytme, en velsignelse, en hvile. Jeg har holdt det i ulike sammenhenger, i ulike kirkesamfunn, og mange har gitt uttrykk for at det er blitt til praktisk hjelp i den enkeltes hverdagsliv.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for at mitt eget kirkesamfunn, Det Norske Baptistsamfunn, har løftet frem bønnen som menighetens pulsslag og satt bønn øverst på agendaen. Det er takket være generalsekretær Terje Aadne. Her står han ved siden av meg i forbindelse med dagens seminar.

Jeg leder i dag Baptistenes nasjonale bønnenettverk (BnB), men jeg besøker ikke bare baptistmenigheter. Bønn er felleskristent! Så jeg besøker alle kirkesamfunn og menigheter som ønsker et seminar eller et møte med fokus på bønn. Men det er godt å stå i en sammenheng som prioriterer bønn så høyt.

Takk til Linda og Terje Aadne som inviterte May Sissel og meg til dagens seminar om bønnn. I morgen taler jeg om 'Kraften i velsignelsen' i Gardermoen kristne fellesskap. Den begynner klokken 11.00. Er du i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

En undring - og flere undringer

Jeg undrer meg. Først undret jeg meg om ikke Gud åpnet en mulighetens dør til å endre deler av abortlovgivingen i Norge. Nå undrer jeg meg over hvorfor de som ikke tror på en slik mulighetens dør føler behov for å bruke så sterke ord om mennesker, som ikke har gjort noe annet enn å be inn i noe de trodde var noe Gud sto bak.

En bruker så sterke ord som 'abortbedraget', han snakker om å 'spre myter', ja, sågar om 'en bløff', som 'en ballong som ble skutt ned'. Det er aldeles helt i orden å være uenig i statsministerens innspill, men kan man ikke stoppe der. Tenk om det faktisk var Gud som åpnet denne døra, og tenk om Gud sørget for, som svar på troendes bønner, at den delen av abortloven som omhandler tvillingaborter og paragrafen om Downs-barna, ble endret - mot alle odds? Hva svarer de da? Tenk om Gud gjorde et under? Hvorfor latterliggjøre de som faktisk ikke gjør noe annet galt enn at de tror Gud kan, og derfor ber.

Det er mulig jeg tar feil. Det er mulig at det er umulig, men hva galt har jeg gjort som deres troende bror i Herren, om jeg har søkt Herrens ansikt og bedt for vårt kjære fedreland?

Kall meg enfoldig, men jeg velger å tro at Gud kan snu den mest håpløse situasjonen til seier.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok feil om det ikke gikk. Men hvorfor håne min tro  mens jeg ber?

Jeg merker meg at Høyres stortingsgruppe er på lag med statsministeren. Jeg merker meg at det har vært arbeidet skikkelig med disse spørsmålene i påvente at svaret fra Kr.F's landsmøte. Dette er ikke tatt ut av løse lufta. Men jeg er også klar over den voldsomme motstanden mot disse endringene. Jeg er fullstendig klar over at det ikke behøver å lykkes.

Men inntil videre ber jeg - og mange med meg - mot alle odds.

I min Bibel har jeg lest at Løven av Juda seirer.

Til slutt gjør Han det. Da må alle bøye kne. Også de statslederne og de myndighetspersonene som sørget for at det farligste stedet for et barn å være er i mors liv.

Hvem vil be sammen med meg?

Kappes om å hedre hverandre, del 14: Martin Lönnebo

Martin Lönnebo er biskopen som fant igjen barnet i seg og lot sognebarna leke med fargerike perler, som han hadde flettet til det han gav det vakre navnet "Frelsärkransen" og som på norsk har fått navnet "Kristuskransen". En slags kristen-livbøye, som skal hjelpe oss til å holde fokus, kunne samle oss i bønnen.

Sognebarna er blitt mange, også langt utenfor Linköpings stift, spesielt etter at han ble biskop emeritus. Mange av dem finnes også i Norge. Biskop Martin er blitt det det russerne kaller en 'starets', en åndelig veileder med karismatiske gaver, og en åndelig modenhet og visdom. En visdom ikke først og fremst ervervet gjennom boklig lærdom, men gjennom levd liv og åndelig  erfaring, preget av Guds nærværet.

Kristuskransen har hjulpet meg mange ganger. Den er et pedagogisk hjelpemiddel, som hjelper meg til å konsentrere meg. Jeg velger den perlen som passer best for anledningen, og med det mener jeg det som opptar meg i øyeblikket. Enten det er den store Gudsrike-perlen, eller det er en av taushets-perlene, eller Himmelperlen.

Selv har biskop Martin hatt en teologisk lærer fremfor noen annen, hans funksjonshemmede sønn Jonas. Biskop Martin sier at alt han har han lært om teologi har han lært av sønnen Jonas, som ikke har noe språk.

Jeg har møtt Martin Lönnebo en gang. Det møtet fant sted i Linköping, og jeg glemmer det aldri. Det var som ren nåde, som om en flik av himmelriket ble dratt til side. Martin Lönnebo snakker så mildt, og selv er han så full av fred. Han bærer freden med seg. Og den fredfulle atmosfæren er smittende.

Så har jeg møtt ham igjen i hans 'treningsbøker' for sjelen. Hvor han skildrer en kroppsliggjort tro. Her er ingen overfladisk åndelighet, her er enkle, hverdagslige råd, som tar vår tid på alvor.  Noe vi virkelig trenger.

Over alt hvor jeg har mine bønneseminarer lærer jeg bort Martin Lönnebo's 'vandrerbønn", Den lyder slik, og du kan be den i takt med skrittene dine:

"Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg!"

Martin Lönnebo er blitt 88 år gammel. Nylig talte han på tidsskriftet 'Pilgrims' høstmøte på Bjärka Säby. "Eftervärme' het samlingen. Det er veldig beskrivende. Biskop Martin bærer lyset og varmen med seg, og med så mange leveår i baggasjen, har han gjort seg  erfaringer på troens vei vi gjør vel i å ta med oss og ta vare på.

Billedtekst: Martin Lönnebo taler i Slottskapellet på Bjärka Säby. Foto: Joel Halldorf. Brukt ved velvillig tillatelse.

Et bøyd strå en grå novemberdag

Herre, som et strå som svaier i vinden, som bøyer seg, slik er mitt liv. Jeg vil alltid bøye meg for deg. For din vilje.

Samtidig vil jeg. selv i min skjørhet, be deg om at din Vind, ditt åndepust, blåser på meg, og at jeg, en slik blåkald novemberdag, kan varmes av sollyset. Av deg.

Men jeg ønsker ikke å være et enslig strå, Herre. Takk at du har satt meg sammen med andre skjøre strå, slik at når du blåser på oss, på Guds åkerjord, kan få vinden til å rasle mellom oss, og skape en salme i stillheten.

Om 40 dager og 40 netters stillhet

Legg til bildetekst

Noen uker nå har jeg vært på en reise - og det er nesten så jeg skulle ønske at den ikke tok slutt. For å bruke et gammelmodig ord, så er min sjel blitt vederkveget. Jeg er blitt berørt, og jeg harlatt meg berøre. Ordene som finnes melllom disse to permene er så blendende vakre, ja, lyriske. Boken er som en sang, en salme, om det indre livets skjønnhet. Som en rislende og klukkende bekk på fjellet i sommerheten. Men det har også vært en reise inn i sjelens irrganger, et møte med mørket i oss. Så bånn ærlig og realistisk som det er mulig å bli,

Hva jeg snakker om? Om '40 dager og 40 netter', skrevet av fengselspresten Kjell Arnold Nyhus. Merk deg navnet og boken. Om jeg skal sammenligne den med noe jeg har lest før, så kommer jeg til å tenke på en bok som har betydd mye for meg og som jeg stadig har vendt tilbake til: Peder W. Cappelen: Alene med vidda, som utkom for riktig mange år siden. Også den om et opphold i fjellheimen, om betydningen av stillheten og med refleksjoner om livet. Men det er betydelige forskjeller. Nyhus lodder djupere, beskriver vår tids eksistensielle spørsmål, er mer underfundig, spørrende, og ærlig. Og språket til Nyhus er vakrere. Nå har jeg lest '40 dager og 40 netter en gang', men jeg skal lese den minst en gang til - denne gangen med blyant. Streke under de vakre formuleringene, alle overraskelsene boken byr på,  av beskrivelser. Enten det er vare naturskildringer, eller det handler om sjelens brådjup.

Det er selvsagt en slitt floskel og si at dette er boken alle burde lese. Men i dette tilfellet mener jeg det. Dette er en av de vakreste, vareste bøkene jeg har lest - og jeg har lest mange. Den er skrevet for alle. Man behøver ikke ha noen kristen tro for å lese denne. Det er en bok full av visdom, og dermed blir du litt klokere av å ha lest den.

Kjell Arnold Nyhus skriver om mysteriet, om det uutsigelse, men han pakker det ikke opp. Han lar noe av innpakningspapiret bli igjen, slik at det forblir nettopp det - et mysterium. Vi blir med på hans 40 dager og 40 netter på hytta hans, i stillhet, kontemplasjon, meditasjon, men samtidig inviteres vi til å gjøre vår egen reise.

For meg har det vært helt spesielt. Jeg elsker fjellet. Har hatt utallige turer dit. Fjellet lokker og drar i meg. Men nå er det satt punktum for de lange og frie turene. Parkinsons har ødelagt de mulighetene og det er så mye sorg og vemod i det. Men med  denne boken har jeg vært på reise i fjellet igjen. Kjent angen fra myrene, vinden som leker seg med vidda og som gir stillheten musikk, sett fossefallet med vannet styrtende ned foran deg, kjent suget når jeg har lent meg utfor stupet.

Takk, Kjell Arnold, for den vakre boka. Drømmen min måtte være en dag å få det privilegium å få sitte med deg på fjellnutens topp og skue blåne på blåne - på virkelig.

Kjell Arnold Nyhus:
40 dager og 40 netter
En fortelling om stillhet
Vårt Lands forlag
308 sider

Om å forårsake splid

"Hver dag når vi våkner har vi et valg: Vi kan bringe enhet, oppmuntring og velsignelser til Kristi kropp eller vi kan forårsake splid, kjødelige diskusjoner og manglende enhet. 

Herre, gjør oss til ydmyke ærens kar, som reflekterer hvem Du er. Må Herrens skjønnhet hvile over oss.

Splid = noen som sår krangling mellom brødre. En person driver frem en konflikt i et fellesskap (eller sosiale medier).

'Seks er de ting som Herren hater, og sju har han avsky for ... den som sår splid mellom brødre.' (Ord 6,16 og 19b)

'Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss! La våre henders verk lykkes for oss, ja, våre henders verk, la det lykkes!' (Salme 90,17)

- Steve Porter. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Det som stjeler freden og gleden fra oss

En av mine nærmeste følgesvenner er en munk som levde på 600-tallet. Av Isak Syreren lærer jeg stadig noe nytt. Han er en god åndelig veileder. Han holdt til i Khuzistan, de ørkenlignende traktene mellom utløpet til Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt nede i det sørvestre Iran. Selv kom han fra Qatar. Der hadde en vokst opp og blitt munk i et av de østsyriske klostrene.

Isak og jeg er ofte sammen, noen ganger hver dag. I dag har han lært meg dette, her i min oversettelse:

"Et nidkjært menneske når aldri frem til fred i sitt sinn. Og den som er fremmed for freden, er fremmed for gleden... Du menneske, som tror at din nidkjærhet bekjemper andres skrøpeligheter, du har jaget bort helsen fra din egen sjel. Bekymre deg heller for din egen helse. Om du vil lege syke, så lit da at syke mennesker har større behov for omsorg enn for tukt... Det er ikke visdom som ytrer seg i nidkjærheten, men sjelens sykdommer: trangsynthet og manglende kunnskap. Den guddommelige visdommens begynnelse er overbærenhet og mildhet; de er utmerkede for en storsinnet sjel som vil ta vare på sin nestes svakheter."

Noe å grunne på den første dagen i november 2018.

Et profetisk budskap

Fra venner jeg anser som svært pålitelige har jeg mottatt et profetisk budskap som nylig ble båret frem i en bønnesamling. Vi har valgt å la vedkommende som bar frem profetien være anonym, og det samme med hvor den ble båret frem. Det er budskapet som er viktig. Det er sjelden jeg gjengir slike budskap, men budskapet har en slik karakter at så mange som mulig av de som ber for Norge bør høre det.

Jeg gjør oppmerksom på at den som fikk budskapet opplevde at det var nasjonen Norge, som talte dette. Som med alle profetiske budskap hører regelen:

"Forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode." (1.Tess 5,20-21.

Her er profetien:

«Hvor er mine trøstere, hvor er mine hjelpere og hvor er de som kan stoppe mitt blødende sår?
Jeg er å finne på kne og har ikke lenger kraft til å stå. Jeg har kunnet gi innbyggerne av mine resurser og min overflod. Jeg har kunnet få være til rik velsignelse, fordi det har vært mennesker som har gitt tilførsel ved sine bønner og sin gode ferd. Jeg har vært i stand til å gi menneskene det beste av landets goder, og jeg har trofast stått som en venn. Men nå er nøden kommet og jeg er ikke lenger i stand til å gi det jeg er kalt til å gi. 
Jeg er i nød, jeg er ensom og naken. Hvorfor er det ikke lenger mange som ber? Jeg savner de som stod opp for rettferdigheten. De som ingen så, men som fylte vekterplassen natt og dag. Jeg gledet meg stort over menneskebarnas bønner for meg, for innbyggerne og landets ledere. 

Om dere visste min tilstand og min nød hadde bønnerommet vært fylt til randen. Men akk... alt som finnes er tomme stoler og tomme altere som ingen lenger besøker. Lampene er blåst ut i bønnens hus, og de ligger mørklagt og står tilbake med låste dører. 

De som spurte etter Gud er ikke lenger, og de som nødet folket til bønn er ikke lenger, og de som lot ropet høres for sitt elskede land er borte. Hvorfor høres ikke lenger ropet fra vekterposten, og hvor er de som samlet seg i kirker og bedehus?

Farer truer og grenser prøves. Jeg skjelver! Jeg er i barnsnød! Finnes det noen der ute som vil holde min hånd så jeg ikke synker dypere ned?

Jeg synker sammen, og mine lunger svikter. Må bønnenes vind fylle deres og mine lunger så vi sammen kan gi ære til Himmelens Gud! 

Se til jødene og stå dem bi, se til deres kall og hjelp til. Jeg kjenner mine brødres nød(naboland), de som er bundet på hender og føtter. Våkne opp for ilden nærmer seg! Våkne opp for fattigmann er på vei! Om bønnen ikke stiger opp vil vi snart få kjenne arm-grep som ikke er av kjærligheten.

Den harde herre vil stjel lyset fra oss og vi vil bli famlende og redde.

Mine kjære innbyggere; be for meg, be Nådens Herre om hjelp i denne stund. Be og rop, for jeg er i barnsnød og i stor ensomhet. Vil du gi meg tilbake for alt jeg har gitt deg?»

I nød; Norge